Om kjærlighet.
Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:
Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.
Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.
Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.
Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen. Filosofi betyr, rent språklig, kjærlighet til visdommen. Det går fint an å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å «holde fast på» kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.
Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker. Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.
Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser: enten det er som hagedyrker, bonde, bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.
Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.
Møtet mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett». Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes! Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.
Det, å utøve den praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne strever og feiler noe i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.
Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:
Kjærligheten er uten årsak, betingelsesløs.
Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.
Kjærligheten stiller, rent praktisk, alle behov.
På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.
Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.
Hva er egentlig kjærlighet?
Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener? Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?
Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.
Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!
Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud: Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.
Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :
Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.
Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.
Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver. Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet innhold. Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.
Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet. Har vi kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.
NRK2 : Jomfruen står for fall.
I Dagsnytt 18, den 10.02.10, innledet programlederen et av innslagene med disse ordene:
«Jomfruen står for fall.»
Jeg tenkte øyeblikkelig at: «Ja, selvsagt, hennes tid er ute.»
Pleiadesirkelen, som har jeg skrevet om tidligere i innlegget om «Astrologi og våre «dommedags»forventninger», er himmelens store zoodiak. Denne har gitt jomfruen en plass ved herskertronen i ca 2000 år, hele fiskenes tid. Nå er fiskenes tid ute. Solen er i vannmannens tegn og løven skal herske med ham, så jomfruen må nok ned fra tronen, og vente i over titusen år før solen igjen gjester henne i storsirkelen.
Selvsagt snakket NRK2-damen om jomfru Maria.Hun hadde ikke tanke for noen pleiadesirkel. Jeg lyttet nøye.
Det var Anders Aschim , bibeloversetter i Bibelselskapet, misjonær Norvald Yri og professor i kjønnsforskning, Jorunn Økland, som var i studio for å belyse den nye «Jomfrustriden».
Anders Aschim orienterte først om at det var ca 40 år siden , i 1966, at en bibeloversettelse hadde endret ordet «jomfru» i Esaias 7.14, til «ung pike». Og selv om det språklig sett var riktigere å oversette det slik, ville Bibelselskapets hovedstyre beholde ordet jomfru, fordi det samsvarte med tradisjonen og kirkens trosbekjennelse. Det var en tilsvarende debatt ved oversettelsen i 1978 og altså på nytt igjen nå i 2010.
Anders Aschim mente at å oversette til ung jente var mere ærlig, men at avgjørelsen ikke lå hos ham, men hos Bibelselskapets hovedstyre.
Norvald Yri mente at det ikke var kommet nye momenter, eller ny forskning siden forrige diskusjon. Han mente at tradisjon og kirkens bekjennelse skulle være tungen på vektskålen også nå, i valg av oversettelse. Yri mente at oversettelsen måtte være tydelig på at jomfruen ikke hadde hatt sex.
Jorunn Økland var enig med Anders Aschim og presiserte at tekstene det var snakk om var en felles kulturarv, og derfor burde ikke oversettelsene styres av en kirkes trosbekjennelse. Hun mente at siden ordene forandrer seg må oversettelsene følge med på det. Hun følte også ubehag ved den gynekologiske tilnærmingen til begrepene.
Dette var så vidt jeg forsto kjernen i debatten om det hebraiske ordet «almah», som altså til nå er oversatt med ordet «jomfru», men som kanskje i den nye bibeloversettelsen skal oversettes med «ung jente».
Når en jomfru snart runder 2000 år, så begynner hun å bli «gammel jomfru», tenker jeg (i spøk) . Men jeg er noe nysgjerrig på ordet «almah».
Jeg tenker at det alle er tjent med, er at de gamle tekstene belyses språklig, best mulig. Jeg tenker også at kirken ikke bare har en tradisjon og en trosbekjennelse, men at de selvsagt har hatt høy språklig kompetanse, og mange teologiske og språklige konsekvensanalyser i de snart 2000 årene de har betjent en verdensreligion. Derfor tror jeg lite på at de som er den «nye trenden» i vår bibeloversettelsestradisjon representerer språklig nyforskning, hvor oversetterene har funnet » nytt krutt». Nei, man åpner vel bare for noe som man har diskutert tidligere, og satser på at nå er «tiden moden » for dette. Desuten er det vel nødvendig å endre noe. Hva skal man med en ny oversettelse dersom den blir lik den gamle.
Jeg lette opp almah i «Analytical concordance to the bible» by Robert Young, LL.D. og ble fasinert.
Almah er bare brukt 7 ganger i GT.
Første gang er i 1,Mos 24.43. Her oversettes «almah» med «ung pike». Historien er at Abrahams tjener henter en hustru til Isak. Han har reist langt, og så er han kommet utenfor Abrahams fødeby og forbereder seg til oppgaven ved å be Abrahams Gud om å lykkes i sitt ærend. Sitat: …»la det nu bli så at om en ung pike (alma) kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la meg få litt vann av din krukke» ……
Her møter vi altså en ung kvinnelig vannbærer på vei til brønnen.
Annen gang er i 2Mos. 2.8 og her oversettes «almah» med «piken». Faraos datter tar med seg Moses, og søsteren Mirjam følger etter og spør om hun skal finne en amme … Sitat: » Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken (almah) gikk og hentet guttens mor.» Her møter vi altså Mose’ søster.
Tredje gang er Salme 68. 26 hvor Guds seierstog beskrives. Sitat: …»Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellom jomfruer (almah) som slår på pauke». Her møter vi jomfruer som slår på pauker.
Fjerde gang er i Ordspråkene 30.19 Her er det tre ting som forfatteren sier er underlige, og fire som han ikke skjønner. Sitat: Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skipets vei på havet og en manns vei til en jomfru(almah).
Femte og sjette gang er i Høysangen. 1.3 Sitat: «Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene (almah) deg». Og 6.8 Sitat: «Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker(almah) uten tall.»
Her er «almah» både oversatt med» jomfruene» og med «unge piker».
Syvende gangen er Esaias 7.14 Sitat: » Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru(almah) blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.»
Så hva sloss man om? Begge oversettelsene er allerede brukt! Det er jo like bra enten det står ung jente eller jomfru.
Sloss man bare om «jomfruens sexuelle renhet» ? Er det det som er viktig for kirken? Er det vektlagt i teksten?
Jeg legger merke til at det vanlige ordet for jomfru i GT er «bethula». Hun(bethula) er jomfruen av Israel, jomfruen av Jerusalem, Zions datter og hun(bethula) er det vanlige ordet for ugifte unge kvinner. 3 Mos 21. 13 opplyser om at Ypperstepresten skal ta en ren jomfru (bethula) til ekte; han skal ikke ekte en enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge. Så her vektlegges det i teksten at jomfruen må være «ren».
I 5Mos.22. fra v 12 og utover gis det regler for de straffer den skal ha som løgnaktig beskylder sin nye hustru for å ikke være «ren» . Her er det «bethula» og «naarah» som brukes om de unge jentene. Begge ordene er mye brukt i GT.
Jeg tenker at spørsmål vedrørende «Jomfruens renhet» er mer knyttet til «bethula» enn til «almah», men jeg er ikke teolog, bare nysgjerrig. Og jeg må le litt av at «almah», nevnes to ganger i Høysangen, ikke som brud, men som jenter (almah) som elsker brudgommen og svermer for ham.
I GT er det altså «bethula» som er hovedordet for unge piker og jomfruer, og «almah» er et lite brukt ord for ung jente og jomfru. Begge har det til felles at man regner dem som unge, uten ektemake, og at de etter loven bør være «rene» jomfruer, men at det språklig sett ikke er en hovedsak. Hvorvidt det virkelig gjelder for den enkelte jomfru at hun rent fysisk er «ren» har sin bevisføring etter loven, og som Jesus engang sa: «Den som er «ren», kaste den første sten.» Da gikk alle hjem og kvinnen overlevde.
Her er man altfor sent ute om man ønsket å finne Marias «renhet» ,testet etter lovens bokstav, og vi får tenke over at Josef ikke anklaget henne for noe. Det blir i troens og tillitens sfære at Jomfru Maria er en «ren» jomfru, om det da i din tro virker viktig, og ikke i språket. Det spesifikke ordet for jomfrudom er avledet av «bethula» og kalles «bethulin» , og ordet finnes i Mosebøkene, i loven, der det oppleves som viktig.
Det er «Jomfruen(bethula) av Israel» som prises for sin skjønnhet og som stadig anklages for skjøgevirksomhet. Og det er det hebraiske ordet «bethula» som på latin betyr bjørk. Slik er bjørken et sinnbilde på jomfruen, den unge, lyse, rene kvinnen. Slik finner vi henne i gammel fortellerkunst, malerier og annen overlevering.
Kirken sa tidligere at den selv var Israel. Den mente at det var slutt på Israels særstilling overfor Gud, nå var det kirken som hadde denne særstillingen. De vakre og gode ord om Jomfruen av Israel skulle gjelde i åndelig forstand for kirken. Dette synet er ikke lenger fremtrdende, men tidligere, før 1900, lærte man dette. Kanskje fordi ingen av GTs profetord om Israel slo til. Gud hadde visselig glemt sitt folk, eller rettere sagt, kirken var det nye Israel som alle ord nå gjaldt for i åndelig forstand.
Likevel tenkte mange at, nei, her tar kirken litt feil. Gud har visselig ikke glemt sitt folk, og profetordene om Israel gjelder fortsatt, men ikke når de «faller i fisk». Altså, i «fiskens tid» , de 2000 årene fra Jesu fødsel til nå, vil ethvert profetord «falle i fisk». Dette uttrykket «falle i fisk» brukes overført om fiasko, om noe som ikke det blir noe av.
Det morer meg også å tenke på at bjørka lager man lut av. Skal noe virkelig bli rent må man bruke lut! Så når man spør om jomfruens ( bjørkas) renhet, tenker jeg at vi vandrer i billedspråk som i en drøm. Særlig fordi vi til jul spiser fisken svært lutret i bjørkens(jomfruens) lut. Lutefisk må vel være det sterkeste bildet vi har på fiskens og jomfruens tid.
Det er ikke lett å holde fast på en drøm, når man våkner.
Selv paven solgte sine maktsymboler midt på 1900 tallet og ga pengene til de fattige. Som om han ville si at «vår tid er snart ute, men vi forblir inntil det nye overtar». Så trenger han ikke lenger sin «fiskehatt» og signetringen med Peters fiskedrett, men åndelig overhode er han inntill videre.
Så jeg er enig med NRK-damen: «Jomfruen står for fall.» Og om Bibelselskapet vil formidle dette ved å la» jomfruen» bli en «ung jente», så er ingen fare skjedd. Den unge mannen med vannkrukken står klar til å ta over.
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
PC-doktoren? PC-abstinenser?
-Hei, PC’n min er ikke i form om dagen. Den er så treg, orker nesten ikke noe.
– Tja, er det noe spesielt du har merket deg?
– Ja, jeg får ikke kontakt med «firefox», og så hender det ofte at den bare «louder» hele tiden, den blir ikke ferdig med å laste ned sakene, ikke engang startsiden. Og så hender det den kommer opp med en hebraisk/arabisk setning istedenfor det den skulle komme opp med.
– Høres ut som virus.
-Kan du fikse det?
– Jada, men jeg må si ifra om at det er lang ventetid her hos oss, tre fire uker.
– Det var skrekkelig lenge! Men jeg har ikke noe valg! Kan jeg levere den inn i dag?
– Selvsagt. Bare kom med den.
Ja. Så var den levert.
Jeg må nesten le av meg selv her jeg går og kjenner på abstinensene.
Enda jeg er en elendig nybegynner som ikke engang finner ut av «de enkleste ting», blir likevel tanken på en mnd. uten data nesten uutholdelig. Jeg liker å vandre rundt på nettet for å bli kjent, som å vandre i en storby, men uten følelsen av avstand og fremmedgjøring. Tvert om kjennes det som om alt er der for meg. Det er ikke en fysisk anstrengende vandring, nei, her sitter jeg i godstolen mens jeg vandrer i hele verden, flyr over de vakreste fjell og utforsker Sahara fra luften, spionerer på Hitlers astrologiske løpebane, studerer løvens dovne utstråling , fryder meg over hindenes luftige sprang og følger jordens sprekkdannelser, med vulkaner, som går i en sammenhengende s-slyng jorden rundt, samme mønster som i en klinkekule.
Men «twitter» finner jeg ikke ut av, og «face-book» finner jeg ikke inn i.
Mailen. Jeg må være uten mailen! Min helt private kontorsekretær som ivaretar alle mine private og offentlige kommunikasjoner.
Banken! Nå har jeg nettopp lært meg å betale regninger på nettet, fordi alt annet er blitt så veldig mye mer tungvindt!
Det er skremmende hvor fort vi mennesker godtar, venner oss til og blir avhengie av slike tekniske «hjelpemidler».
Vi er ikke bare fremskrittsvennlige, nei, vi er fremskrittsnarkomane. Hundre prosent uvillige til å oppgi nye hjelpemidler, selvom det bare er en kortvarig adskillelse på en mnd..
Pc’n er et sterkt involverende medium, det sterkeste vi har hatt.
Telefonen og telegrafen var revolusjonerende da de kom. Vi kunne plutselig kommunisere over avstand. Min stemme kunne nå vandre jorden rundt så lenge den hadde en kobbertråd å løpe i. Også min lyttesans var utvidet og forlenget av denne tynne kobbertråden. Man snakket inn i et kullfilter og omformet vibrasjonene til elektriske impulser , lot impulsene løpe dit de skulle for så å bli omformet tilbake til lyd. Og man kjente stemmene like godt igjen på den andre siden av jorden, som om man sto i samme rom. Uforståelig, selvsagt, men vi lærte hele den tekniske delen i fysikkfaget på folkeskolen. Det var en lineær prosess som kunne følges og tegnes i alle ledd. Da telegrafen ble trådløs, ble det vanskeligere å forstå og derfor ble den lagt som pensum på realskolen. Båtene kunne sende sine radiotelegrafmeldinger fra havet, og det var langt raskere og enklere enn å bruke brevduer. Felles for disse tekniske undere var at de økte våre sansers rekkevidde og våre evner, og dermed endret vårt selvbilde seg, vår forståelse av oss selv og våre muligheter.
Så kom massemediet. Forlengelsen av hørselsansen ble utvidet til å gjelde alle samtidig. Alle kunne samtidig ha samme lytteopplevelse. Alle hørte «Oslo børs» og » Dicki Dick Dickens». Hele landet lyttet sammen, og vi samlet inn penger til dem som av økonomiske grunner ikke hadde apparatet. Fiolinisten kunne stå og spille mens hele landet var hans konsertsal, og alle prøvde seg på leppelydene til Kirsten Langbo.
Slik var» teknoleken» med lyd, blitt til en utvidelse og forlengelse av våre sanser, og å kvitte seg med dette ble som å skulle redusere våre sansers muligheter. Ingen ville det, alle så fremover og spurte: «Hva blir det neste?» Selv om noen «enfoldige» sjeler bekymret seg over det unaturlige i dette. De fremholdt at «tecknologi» på gresk er barnelærdom, og at det slett ikke var et uttrykk for fremskritt. Kvaliteten på det man hørte var ikke bedre enn før! Og radio er på gresk et ord for å utstråle ondskap! Men slike tanker ble ikke båret frem av, eller for, massene, bare nevnt som bakstreverske vittigheter.
Nei, fremskrittet gjorde det mulig å vaske opp til Mendelson, trene med Reidar Morset og snakke med familien på Toten om siste episode av «Godaften, mitt navn er ….Cox». Slikt gir man ikke slipp på når man først har fått det!
TV’n forlenget ikke bare hørselen, men også synet. Det var fantastisk å ha utsikt til hele verden hjemme i egen stue. Alt som skjedde i verden fant en arena i hvert hjem, og vi så Erik Bye samtale med Dalai Lama, Tandberg rapportere om teknologien i verdensrommet, Flintstone brøle sine urbrøl og Biafras sult. Alt ble vår underholdning. Vi lot oss forføre og passivisere, og, ja, vi lot oss underholde. TV’n var krevende, for den beslagla to sanser og passiviserte brukeren. Diskusjonen gikk også blandt fagfolk: Hvordan blir hjernen til barn som vokser opp foran TV’n? De mest seriøse prognosene om fremtidens barn var at selve TV-bildets oppbygning ville ha størst betydning for barnas hjerner, programmenes innhold ville ikke bety like mye. TV-bildet var dannet av utallige små punkter, det var altså ikke linneært, og dette ville ,muligens, kunne påvirke vår evne til tenkning, ved å svekke evnen til tenkning i de store hovedlinjer, og styrke evnen til tenkning ved fordypning. Tenkningen tidligere var linneær, mer opptatt av hovedlinjer, oversikt og sammenhenger, mens fremtidens TV-barn ville bli mer opptatt av fordypning i enkeltemner, og dermed utvikle mindre evne til oversikt.
Og PC’n? Den samler alle medier i seg og den er tovegs. Den svarer øyeblikkelig på mine tastetrykk og lagrer tankene mine. Den forlenger ikke bare både syn og hørsel, men blir en utvidelse og forlengelse av min hjerne. Min viten er nesten ubegrenset ved internetts åpne kunnskapskilder, min hukommelse ubegrenset i systematisk ordnede filer og min sosiale kommunikasjonsevne er utvidet, uavhengi av tradisjonell bekjentskapskrets og familie. Så sitter jeg alene i stolen foran PC’n og utvikler min samhørighet med mediet, og resten av verden, og grubler over hvordan man definerer og avgrenser egne evner og muligheter , skal de teknologiske hjelpemidlene regnes med i min selvforståelse, eller skal de ikke regnes med? Som et medlem av fellesskapet Norge er min min kontakt med offentligheten og min økonomi lagret ved noen tastetrykk på nettet, og for å finne meg selv i fellesskapet må jeg ha koder og tilgang.
Det er denne nye erfaringen som jeg nå kjenner på avhengiheten av, mens «min» skjebne er i PC-doktorens hender. Både priser og ventetid hos PC-doktoren er som hos min fastlege, egentlig burde PC-doktoren også ha refusjonsordninger, han forvalter tross alt en svært viktig del av oss. De burde være autorisert, så vi ikke får en jungel av useriøse kvakksalvere .
Jeg bruker tiden slik jeg gjorde før PC’n kom inn i mitt liv.:
Snakker med mannen, lager mat, stopper strømper, snakker med mannen, legger puslespill, ser på krim og snakker med mannen. Har mediet endret mitt syn på trivsel? Nei. Men hva med min opplevelse av trivsel? Nei, heldigvis… Savnet av dopaminstimuleringen er overdøvet av lykken over de nære ting.
Verden er som den alltid har vært…. og jeg liker den uansett! Jeg har levet det meste av livet uten PC, så den er glemt ganske raskt! Deilig!
Men nå er PC’n friskemeldt, og jeg…… kobler meg på. Selvsagt!
Hellige steder har «vonde» sitteplasser
De eldste, største og mest tradisjonsrike kirkebyggene våre ligger ikke på «tilfeldige» steder.
De ligger på hellige steder.
De følsomme blant oss merker denne helligheten med en gang de nærmer seg bygget, eller når de kommer inn, eller når de står ved alteret. Alt etter hvor følsomme de er.
Det var mange små og store «hemmeligheter» i de gamle kirkebyggene, både arkitektonisk og i valg av beliggenhet. Våre kirkebyggere fulgte de gamle tradisjonene for beliggenhet som var gitt av de gamle naturreligionenes innsikt i hellige steder. Et hellig sted hadde spesielle vannforekomster i grunnen , forekomster av en slik art at de følsomme kunne merke det, og disse forekomstene skulle gi vesentlig sterkere følelser enn vanlige vannforekomster andre steder.
For eksempel valgte man å bygge der det var flere dybder og lag av kryssende strømmer.
Vi vet at ca en tredel av befolkningen har følsomhet nok til å finne underjordisk vann.
Heldigvis er det såpass mange som kan lære seg vannfinnerkunsten, for brønner, og særlig gode brønner har det vært
avgjørende å kunne finne.
Disse følsomme menneskene kan fortelle at det slett ikke er en «god» følelse de får når de kjenner påvirkningen fra underjordisk vann.
Nei, det sies at denne følelsen er anderledes enn «lystfølelsene».
Det er enslags sansing , som ved kulde og varme, og er ikke behagelig. Den inngir mer en konsentrasjon, eller en advarsel, som om den «sier» at man bør flytte seg vekk. De reaksjonene varierer noe, alt etter arten av følsomhet. Man unngår den, og hus og seng vil man ikke ha slike steder.
Endel svært følsomme mennesker sier at de blir «utslitt» av å utsette seg for denne påvirkningen og at man utsetter seg for sykdommer av flere slag ved å bo på slike steder.
Så når du sitter i kirken og kjenner ryggen lide i «vonde benker», så trøst deg med at du er en av dem.
En av de følsomme for hellige steder! Jo verre du har det i kirken, desto sterkere er din følsomhet.
Det vil ikke hjelpe om man bruker mykere stoler!
Løsningen for den svært følsomme må bli en nybygget, moderne kirke, hvor man ikke søkte de underjordiske kreftenes
medvirkning når man valgte byggested.
Vil du virkelig teste deg på dette, så må du søke i de store katedralene. Det sies at de hellige steder kan virke så sterkt at selv «ikke følsomme» personer kan merke det,
Personlig kjente jeg dette ved et besøk på domkirkeruinene ved Hamar.
Jeg mente selv at jeg var helt ufølsom for «denslags» krefter, men da jeg gikk inne mellom ruinene og nærmet meg høyalteret ble jeg sterkt oppmerksom på at «noe » virket på meg. Jeg gikk bort til noen trær utenfor ruinområdet og brakk meg en kvist. En delt, frisk kvist. Så vandret jeg tilbake i ruinene mot høyalteret. Og der, foran høyalteret bøyde kvisten seg. Den reagerte så kraftig i mine hender at jeg ikke kunne klare å holde den i stilling.
Dette var min eneste befatning med det eldgamle underjordiske hellige, og min eneste vellykkede vannfinnervirksomhet.
Men jeg fikk en klar forståelse for at hellige steder skal ha «vonde» sitteplasser!
Svarthyll, influensa og Den Hippokratiske Eden.
Jeg går på apoteket og kjøper svarthyll.
Utenpå esken står det bl.a.:
«Sambucol er et naturprodukt fremstilt av svarthyll (Sambucus nigra L.), som vokser i det sentrale Europa……
Sambucol er utviklet av en verdensberømt Virolog…..
Sambucol inneholder AntiVirin som er en standardisert svarthyllekstrakt….
Hjelper ved forkjølelsessymptomer…….»
Svarthyll er folketroens gamle influensamiddel. Det sies at de gamle vikingene brukte svarthyll, ja, svarthyllen ble anvendt også på Hippokrates tid, og nå selges det som et AntiVirinmiddel i våre apoteker, det har altså, også etter våre kvalitetskrav, en dokumentert virkning.
Første gangen jeg forsøkte dette middelet, var fordi mannen min hadde det med hjem fra apoteket.
Jeg hadde nettopp kjent de raske kastene av feber i kroppen, og at halsen plutselig smertet i stikkende råhet. Nå skulle svarthyllen få vise hva den dugde til.
Jeg tok en spiseskje av den svart/røde sirupen. Heldigvis likte jeg smaken, så det skulle ikke by på problemer å ta den.
Siden dette var kvelden, ble det med den ene skjeen. Morgenen etter var alle symptomer på sykdom borte.
Siden har jeg brukt svarthyll ved alle slike tilløp til forkjølelse. Erfaringen min er at jo tidligere den taes jo raskere blir man helt frisk. Går det et døgn eller to eller lenger inn i sykdommen må man holde på utover med flere skjeer. Og det kan være at denne sykdommen ikke går helt vekk, men bare svekkes betraktelig!
Det var først da jeg fikk høre hvordan svarthyll virket, at dette ble forståelig:
Den forhindrer viruset i å feste seg på celleveggen, og dermed fratar den viruset muligheten til å formere seg.
Enkelt og svært effektivt!
Men er virusene allerede blitt mange så er sykdommen i gang, da kan man bare hindre den i å bli verre ved å hindre de mange virusene i å formere seg.
Faktisk virker dette middelet bedre enn Tamiflu, og aldeles uten miljøproblemer.
Alt i alt et produkt apoteket burde være stolte av i en tid med svineinfluensa og andre influensaer.
Man var nesten klar til å «tvangsvaksinere» et helt folk og sparte ikke på skremselspropagandaen. Mens folk engstelig ventet på vaksinen ble de smittet uten å få hjelpende tilbud.
Ingen tipset dem om Svarthyll, produktet som på apoteket heter Sambucol, som er et påvist virksomt middel mot virus!
Som et registrert apotekprodukt, kan ikke helsenorge si at de ikke kjente til det!
Og om Helsenorge mente at deres vaksiner var bedre, så kunne vel folk opplyses om Sambucol i ventetiden, til vaksinen kom!
Det kunne spart mange liv!
Det er lett å lage mange spekulasjoner om hvorfor man ikke, i en så alvorlig influensaepidemi, en pandomi, ga folk alle tilgjengelige og mulige råd og tips, men det er vanskelig å akseptere at apotekets eneste reseptfrie og ufarlige virusmiddel ble tiet ihjel!
Derfor oppfordrer jeg alle:
Ha en liten flaske stående i kjøleskapet. Ta en dose med en gang du merker litt av forkjølelsen. Så får du selv prøvd.
http://www.healthy.co.nz/ailment/2010-sambucol.html
På denne adressen kan du få mer info om middelet.
Og siden de ansvarlige i Helsenorge synes å ha glemt den Hippokratiske eden, sendes den herved i reprise (til glede for nye lesere):
Den Hippokratiske eden:
Jeg sverger ved legeguden Apollon og Asklepios og Hygiea og Panakeie og alle andre guder og gudinner som jeg påkaller som vitner, at jeg vil oppfylle denne eden og denne kontrakten så langt jeg evner:
Den som har lært meg legekunsten, vil jeg akte like høyt som mine foreldre, dele med ham det jeg eier og hjelpe ham når han trenger det. Hans sønner skal jeg betrakte som mine brødre, og om de ønsker å lære seg kunsten, skal jeg undervise dem uten lønn eller godtgjørelse. Mine egne og min lærers sønner og de svenner som har avgitt skriftlig og edfestet kontrakt på legevis, skal jeg gjøre delaktig i reglene, den muntlige overlevering og alt annet lærestoff. Men ingen andre skal få del i det.
Så langt jeg evner og forstår, skal jeg gi den syke dietter som vil hjelpe ham. Og alt som kan skade eller forderve ham, skal jeg unngå.
Jeg skal aldri gi noen en dødelig gift, ikke engang om de selv ber om det. Jeg skal heller ikke gi dem råd om den slags. Jeg skal aldri gi en kvinne noe fosterfordrivende middel.
Ærlig og redelig skal jeg tilbringe mitt liv og utøve min kunst. Aldri noen gang skal jeg fjerne steiner fra blæren med snitt, men overlate slike pasienter til dem som har spesialisert seg på det.
Overalt hvor jeg kommer inn i huset, vil jeg virke til pasientenes best, avholde meg fra all bevisst urett og særlig unngå kjønnslig omgang med de kvinner og menn, slaver og fri som bor der.
Alt det som jeg ser og hører når jeg behandler pasientene eller også utenfor behandlingen, slikt som man ikke skal plapre om, det vil jeg holde for meg selv og anse alt slikt som usagt. Om jeg oppfyller denne eden og ikke krenker den, la meg lenge glede meg over livet og min kunst. La meg æres av alle mennesker til evig tid. Men om jeg bryter eden og sverger falskt, måtte da alle ulykker og glemsler ramme meg.
Menneskets genom og maisens genom
I 4 år har 150 forskere arbeidet for å kartlegge maisens genom.
Nå er arbeidet avsluttet og resultatene offentlige. Forskning .no hadde ,den 20 nov, en artikkel om dette .
Dette store arbeidet har faktisk sitt sidestykke i den gigantiske satsingen man hadde da man kartla det menneskelige genom.
Da arbeidet flere hundre forskere fra ca 40 land i 13 år. Resultatene deres ble offentliggjort 11 februar 2001.
Dette er snart 9 år siden, og de to store aktørene , det offentlig finansierte «Human Genome Organisation» og det privatfinansierte «Celera Genomics», presenterte sine resultater samtidig i henholdsvis Nature og Science.
Den alment utbredte oppfatningen gjennom store deler av 1900 tallet var at utformingen av alt liv ble styrt fra genene.
Man tenkte at når årsaken til organismene ligger i genene, kan man i genmaterialet finne nøkkelen til å forstå organismen, reparere den og designe den etter våre egne ønsker og behov.
Man forventet at ved å kartlegge det menneskelige genom ville man kunne påvirke utviklingen av det fremtidige mennesket.
Denne troen på at menneskets genom ville gi oss «oppskriften» på mennesket , var dypt rotfestet i biologien. Særlig etter 1953 da Crick og Watson kartla den genetiske koden, altså hvordan basesekvensene i DNA koder for aminosyreskvensene i proteinet. Da forventet man å finne den biokjemiske oppskriften for organismers vekst og utvikling. Denne troen var uttrykt i postulatet om at «organismens spesifikke genoppsett er årsaken til dens grunnleggende utforming».
Hvor grunnleggende dette postulatet var viste blant annet den mest kjente og anerkjente genforskeren, James Watson slik i tidsskriftet Time(1989):
” We used to think that our fate was in the stars. Now we know, in large measure, our fate is in our genes.”
Denne troen var sterkt utbredt siste halvdel av 1900tallet, særlig fra 70tallet og utover. Både lærebøker og media forteller oss om genenes allmakt: Snart kan vi delta i designet av fremtidens planter og dyr, trodde vi, og visjoner om menneskedisegnere flommet i science fiction. Hvor raskt disse visjonene kunne bli reelle, avhang av hvor raskt man kunne kartlegge det menneskelige genom.
11 februar 2001 var dette store vitenskaplige arbeidet ferdig. Men denne forskningen ga ikke holdepunkter for gentroen, tvert om mistet deres tro ethvert grunnlag. Derfor ble det ganske stille i vitenskapsmiljøene etter denne gigantiske forskningen som ikke førte dit man ønsket.
The Observer skrev i sin pressemelding om resultatene:” Man and women behaving badly? Don’t blame DNA.”
The New York Times i sin pressemelding: “Long-Held Beliefs Are Challenged By New Human Genome Analysis.”
Aftenposten i sin (11/2): “Vi får stadig færre gener.”
Gentroens hovedaksiom, “at årsaken til organismen ligger i genene”, ble presisert av Francis Crick slik :
«……den informasjon som engang er overført til proteinet kommer ikke tilbake igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig, og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein, eller fra protein til nukleinsyre.»
Ja, han vektla dette som et avgjørende prinsipp! Fordi denne teorien tillegger genet den avgjørende kontroll over organismen, slik at organismen blir en utskrift av DNAet. Han sa det så sterkt:
«…oppdagelsen av bare en eneste type levende celler der genetisk informasjon går fra proteinet til DNA/RNA , eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien.»
Dette aksiomet er altså å forstå som en lineær prosess, hvor genet styrer hva organismen skal bli.
Det omvendte , som var utenkelig, var at informasjonen kunne gå den andre veien slik at det ble organismen som påvirket genene.
Denne gentroen ble så «religiøs» at DNAkodene ble kalt «Livets bibliotek», «Livets bok», «Ordet» og » Den hellige gral».
En av de sentrale aktørene i HUGO, Francis Collins, karakteriserte Human Genom Prosjekt som: «… det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt menneskeheten noensinne har gått løs på.»
Den legendariske James Watson som ledet Hugos arbeid de første fem årene, sa at prosjektet ville gi oss «den endelige beskrivelsen av mennesket.»
De store økonomiske interessene som finansierte Celera Genomics, led store tap da resultatene ble kjent. De hadde flere hundre patentsøknader liggende, altså søknader om patenter på menneskegener som de hadde sekvensert. Deres egen president, Craig Venter, oppsummerte forskningsresultatene , sikkert med tungt hjerte, slik at det kostet ham stillingen, i The San Francisco Chronicle 14/2- 01 :
«Farmasøytiske og biotknologiske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager et protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.»
Og noe senere skriver Venter: «Vi har rett og slett ikke nok gener til at denne forestillingen om biologisk determinisme kan være rett. Det fantastiske mangfoldet innenfor menneskearten er ikke kodet inn i genene.»
Etter denne offentliggjøringen ble fagmiljøene tause. De trengte tid på å bearbeide det nye, og de mest ivrige i gentroen søkte å finne noe som kunne styrke deres tro, og vise videre forskningsveier for å beholde det darwinistiske grunnfjellet i molekylærbiologien.
De andre, de som innså at den gamle hypotesen ikke holdt lenger, har arbeidet videre med spørsmål som : Hva regulerer genene? Fremdeles leter de etter kontrollmekanismer i selve genmaterialet. Junk DNAet svinger fra å være «livsviktig» til å være «next to nothing». Vi vet ikke mer om dette forløpig, og det er altså store ubesvarte spørsmål knyttet til over 98% av cellens DNA, som utrolig nok engang ble kalt » junk» DNAet.
Forskning.no skrev at nå er også maisgenomet kartlagt. Her bekreftes og videreføres de «uønskede» resultatene innen genteknologien, så de materialistiske gentroende, som ønsket å beherske naturen ved hjelp av DNAet, må ta seg en tenkepause.
Det er fullt samsvar mellom de forskningsresultater man kom frem til ved kartleggingen av det menneskelige genom, slik at kartleggingen av maisens genom bekrefter :
at informasjonsstrømmene går begge veier ,
at informasjonsstrømmen ikke er lineær,
at artens kompleksitet ikke står i forhold til antallet gener,
at ett gen kan kode for flere proteiner
og at noen av retrogenene er såkalte retrotransposons( hoppegener) som kan kopieres og spre seg og endre posisjon innenfor genomet.
Jeg sender en tanke til forskerkvinnen som oppdaget det hoppende genet, Barbara Mcclintock for usedvanlig dyktig arbeid med sin maisforskning.
Jeg vil også anbefale å lese boken til en som har samlet og sammenfattet kunnskapen om denne forskningen :
Boken «Genparadigmets fall» av Trond Skaftnesmo». Den er anbefalt av flere , bl. annet av Dr.philos. Terje Traavik, forskningssjef ved GENØK .
Boken har en ryddig fremstillingsform, forbilledlig klar og tydelig for oss uinvidde. Jeg har bare referert til noe i bokens begynnelse fordi jeg er lei for at forskningen fremdeles ikke står opp offentlig for konsekvensene av sine egne funn.
Nå har de også kartlagt maisens genom, men de klarer ikke å forholde seg åpent og redelig til at genetikken ikke lenger gir støtte til utviklingslæren. De lar lærebøker og publiserte artikler fremdeles være preget av det som var «det sentrale dogme» innen molekylærbiologien.
Vi som følger med på tildels sterke krangler fra tidens «akademiske åndskamp», ville heller ønsket oss en oppsummering av forskningsresultatenes konsekvenser for den aktuelle verdidebatt.
Bendik Riis
Han går nedover gaten i sitt lange, hvite maccoundertøy, vest og høye støvler. Hår og skjegg henger langt og uklippet nedover skuldrene. Hendene er bundet bak på ryggen.
«Der går Jesusen»… folk visker, rister på hodet…»Han må jo være gal, stakkars»…. «Det er ikke bare kunstnernykker det der»…..
Bendik var født i 1911 inn i en lys og kjærlig familie. I 1928 , en fin vårdag, kom han hjem fra skolen og fant politiet iferd med å kaste hjemmet hans ut på gaten. Denne dagens maktovergrep mot ham og hans kjære preget ham sterkt hele livet.
Først etter farens død ble han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1946, og han ble der til 1952. Også i senere perioder var han innlagt. Flere av hans mest karakteristiske arbeider er baset på hans egne erfaringer fra psykiatrien, og viser mennesker som utsettes for eksperimenter og tortur, f.eks. en lobotomi-operasjon.
Mens Bendik ser dette skje på Gaustad (han ble ikke selv utsatt for lobotomi), fikk Egas Moniz nobelprisen 1949 for nettopp operasjonsmetoden lobotomi. Bendiks protest mot dette var både tidsaktuell og sterkt personlig medfølt, og samtidig ble det et symbol for alle sorter overgrep. Dette maleriet har alle de heslige uttrykk som overgrep har.
Wikipedia nevner hvor viktig det er å forstå skammen han kjente over utkastelse og overgrep, og Jon-Ove Steihaug vektlegger offerrollen som sentral i både liv og bilder. Sammen gir de en god nøkkel inn til kunstneren og hans verker.
Jeg går og ser på bildene han har malt.
Det som slår meg er at bildene har høye kunstneriske kvaliteter, og at noen av bildene skiller seg ut ved plutselig å være barnslig naive, strålende av ren naivitet. Det er så påtrengende at det ikke lar seg overse.
Ved disse bildene påberoper han seg renhet og barnets uskyld.
Han sier på sin måte at han er uten skyld i alle de onde tingene som skjedde med hans familie og ham selv.
Man ser av maleriene at han ikke plasserer skylden og skammen hos seg, men hos dem som utførte overgrepene.
Selv stråler han av den uskyldiges glede, og han vil slett ikke ha offerets plass! Han eier gleden i den barnlige renhet og uskyld. Det er denne erkjennelsen og styrken som stråler ut av bildene, og som han med rette kroner som kongelig!
Det er denne store kongelige verdien han har valgt!
Da han gikk hvitkledt og ( i undertøyet) avkledt gjennom Fredrikstad hadde han bundet sine hender bak på ryggen, som for å si tydelig ifra at han ikke hevnet seg, ikke tok igjen, men valgte å være fri, fri fra skyld!
Denne lyse gleden av absolutt uskyld er skjør og sjelden, nettopp fordi den er et sjeldent resultat av å erkjenne urett og lidelse.
Bildene hans viser meg at han holder fast på denne kongelige kunst og at han evner å uttrykke den slik at den stråler ut av bildene, også som en vesentlig del av det nasjonalromantiske grunnmotiv, den unge , uskyldige nasjonens styrke og glede som også var utsatt for uventet, uforskyldt overgrep .
«Mørkeboka». En bokbloggturne.
Jeg sitter med «Mørkeboka» i hendene.
Det gyldne læret lyser matt mot permens mørke treutskjæringer. Skriften på læret er knapt lesbar.
«Alvetegnet» glimter, halvt utvisket, i gullbokstaver, fra et innrammet felt over pergamentet.
En merkelig formet sten ligger oppå pergamentet. I stenen er det formet et øye som har fått en sprekk eller et rift.
Permen er gammel og boken er slitt. Bokryggen er hudløs og viser frem bokbinderens bindeteknikk.
Boken gir inntrykk av å være gammel, men jeg kjenner meg lurt, allerede!
Denne boken er jo ny! Nylig utkommet, og skrevet av en nålevende ung forfatter med navnet Sigbjørn Mostue!
Det er samme mann som skrev trilogien «Alvetegnet»! Hmmm…
Han hadde faktisk bra bøker! Ikke noe tull med dem. Jeg får vel lese og se om dette er like bra som de første bøkene, eller om det bare er noe hocus pocus.
» Å leve er krig med trolde…» står det først.
Det er et sitat fra forfatteren Henrik Ibsen som, både elegant og rett på sak, gir temaet for boken.
Men på neste side reserverer forlaget seg! De vil ikke ha noe ansvar for at de utgir graderte, hemmelige dokumenter, sier de. De har sladdet gjenkjenbare navn…..hva er dette for noe?
De utgir CTSA-dokumenter! Og i tillegg oppgir forfatteren hvem som har gitt ham disse dokumentene! Det er hans egen søster som misbruker sin stilling i regjeringsapparatet! Og hun er livredd!
Jeg blar litt i boka. Ja, hele boka, så og si alt sammen, er offentliggjøring av CTSA-dokumenter:
Det er terapisamtaler mellom Psykiatrisk lege og pasient Gunnar, dagboknotater av ungdomsskoleelev Wilma, så er det bloggen til «Futhark» og så gjengis en del av boken «Peer Gynt», den er selvsagt ikke hemmeligstemplet! Så er det chat mellom F og A, brev fra Berte Tufserud og brev fra Wilma.
Merkelig, det er ikke ett ord fra forfatteren selv!
Jo, det er noe: Forordet har forfatteren skrevet. Og så har han noen korte kommentarer av og til på de hemmeligstemplede arkene. Noe om nettadresser som virker ol. Jeg får lese dette først, så får jeg gjøre meg opp en mening etterpå!
Gunnar virker troverdig, og hyggelig. Han blir mistenkelig dårlig behandlet av psykiateren syns jeg! Wilma virker kjempegrei, og ihvertfall ikke som en som dikter opp ting! Men Berte Tufserud er mystisk! Sikkert flink og grei nok, men overnervøs type! Helt sær!
Jeg begynner å få et bilde av det som skjer i boka. Det er mange som opplever å få et merkelig pergament, en av dem er Gunnar. Pergamentet forteller om noe uhyggelig, en sammensvergelse . Gunnar klarer ikke å formidle innholdet uten å bli sett på som gal, og samtidig forsvinner de andre som også hadde fått pergamentet, og dette gjør ham redd.
Wilma kaster mer lys over saken. Hun skriver skoleoppgave om eventyrsamleren Asbjørnsen. På biblioteket treffer hun Berte Tufserud og får god hjelp til oppgaven, men samtidig får hun vite at Tufserud har funnet en gammel og ukjent bok av Asbjørnsen, en Mørkebok! I den boken forteller Asbjørnsen om personlige møter med troll ol.
AHA! Den egentlige » Mørkeboken» har dukket opp, og den er skrevet av Asbjørnsen og ikke av Mostue, bare så det er klart! Den » Mørkeboken» vil trollene ha tak i, fordi det er viktig for dem at menneskene ikke skal avsløre dem og planene deres.
Men den «Mørkeboken» jeg leser nå, er Mostues bok, og den viser hvordan toppmakten i samfunnet hemmeligstempler indisier, og bevis, på konspirasjoner og på fabelvesners eksistens! I såfall, betyr det at toppskiktet i samfunnet vårt holder med dem, eller er dem!
Vent nå! Jeg var inne på Futharks blogg ……. futhark…. det er jo runealfabetet! Typisk en ledende kode!
Jeg går på nettet og ser hva jeg finner om runealfabetet. Hmmm…. Det gamle runealfabetet var magisk, og i slekt med det etruskiske språk som ingen har tydet til nå! Huff, etruskerne hadde mange skrekkelige fabeldyr! Runene er altså magiske…. men.. magi kan jo like godt være en illusjon, en hoax!
Nei, dette må være et blindspor. Man hemmeligstempler ikke en hoax!
Jeg leser boken ferdig og er «bergtatt»! Overveldet av bokens mange merkelige vitnesbyrd og beviser. Dette er både fantastisk og forferdelig! Dersom dette stemmer må det ha startet langt tilbake i tid, og flere må kjenne til det!
Jeg kommer på forfatteren Jonas Lie. Han har jo hevdet dette i svært mange av sine skrifter. Og selv om han har skrevet åpent og inngående om dette så er han blitt helt usynlig, faktisk! Det er nesten skummelt!
Alle sier : «De fire store» forfatterne var Ibsen, Bjørnsen, Kielland og Lie. Alle har lest Ibsen og Bjørnson og Kielland, men ingen har lest Lie? Bare spør folk om hva han har skrevet? Det er det ingen som husker! Selv om alle bøkene hans er på biblioteket, så er de liksom usynlige. Men han skriver om Trollene og hvordan de infiltrerer menneskene! Og «de fire store» kjente hverandre, så den ringen er sluttet!
Ettersom jeg tenker så kommer jeg på så mange som har skrevet om dette. Både bøker, sanger og dikt, gamle sagn og eventyr… Ja, vi må nok skrive om både historien og litteraturhistorien nå som kampen mot troll blir alment kjent.
Håper mange fremdeles har friske, hele øyne slik at det ikke er for sent.
Selv om forfatteren bare har redigert det hemmeligstemplede materialet, ble det en spennende bok, ulik andre bøker. Og jeg vil takke ham for at han hadde mot til å utgi dette, selv om han løper risikoen å bli usynlig, som Jonas Lie!
Jeg håper alt står bra til med hans søster og takker også henne for modig innsats!
blogget om boken igår, og
Kan vi programmere fremtidens mennesker?
Norbert Wiener drøfter i sin bok «Gud og Golem AS» tre punkter i kybernetikken som virker relevante til filosofiske og religiøse spørsmål:
1. Drøftinger angående maskiner som lærer.
2. Drøftinger angående maskiner som reproduserer seg selv.
3. Drøftinger angående sidestillingen av maskiner og mennesker.
Disse tre punktene drøfter han inngående i sin bok, fordi kybernetikken er kommet langt i utviklingen av maskinen.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Norbert Wiener regnes som skaperen av fagfeltet kybernetikk, en internasjonalt høyt vurdert matematiker. Han så behovet for og etterlyste den filosofiske og religiøse debatt om de spesifikke problemstillinger som etterhvert må reises innen det kybernetiske fagfelt.
Siden man svært raskt, og i stort omfang, produserer og bruker maskiner, både av rasjonelle og av økonomiske årsaker, innen industri , forskning og mange andre områder i samfunnet, rekker man ikke å ta de etiske , eller filosofiske debattene et slikt fagområde har behov for.
Enkeltmennesker klarer heller ikke å orientere seg i denne fantastiske utviklingen. Den kybernetiske innsikten er, på mange måter, et lukket vitenskapsfelt, ved mange patenter og hemmelige prosesser. Vi får bare et glimt inn i det uforståelige når vi anvender maskinene i praksis.
Jeg ønsker å trekke frem et forhold som fremkommer som vesentlig i Norbert Wieners bok , og som er blitt mer og mer aktuelt, nemlig debatt angående begrepene «læring» og «utvikling». Virkeligheten kan vise seg å være helt anderledes enn vi tenker om dette «på grasrota»?
Om læring nevner Norbert Wiener bl.a.:
«Individets læring opptrer i individets liv, men også i flg. Darwin i rasens(artens) liv. Darwins naturlige utvalg er en slags rasemessig(artrsmessig) læring, som virker innenfor de betingelser individets reproduksjon setter….»
Dette utsagnet styrer våre tanker til at læring knyttes opp mot utviklingen av en art… slik man tenker seg dette innen darwinismen.
Barbara McClintocks nobelprisarbeid ga oss viten om «hoppende gener», et fenomen hvor genetiske endringer hos mais, skjedde raskt, som «en smitte» fra naboplanten, som om genet kunne hoppe fra den ene planten til den andre.
Dette leder tanken tilbake til individnivå, og Norbert Wieners resonement drøfter disse to aspekter utfra den kybernetiske modell.
Begge disse forskjellige retningene innen arvelæren forsket i gener, cellens DNA, og er begge et uttrykk for datidens forståelse av DNAet.
I dag har vi lært mer om DNAet og vet at en celle inneholder det kartlagte DNAet, pluss det ikke kartlagte Junk DNAet. JunkDNAet rommer individets utallige muligheter til endringer.
Vi må altså i tillegg til en «utvikling» i Darwinsk forstand, eller «en smitte» i McClintocks forstand, drøfte en tredje mulighet : artens , individets allerede iboende variasjonsmuligheter, som ved gitte utløsende årsaker kan aktiveres..
For bare 8 år siden betraktet man «junk» DNAet som søppel. De hadde gitt dette materialet navnet «Junk», selv om DNA-kjeden viste seg å være i underkant av 2% av alt DNA-materialet i cellen. Resten, som var over 98 % , kalte de altså «søppel».
Man leter nå etter hva som aktiverer noe av JunkDNAet, og man søker å kartlegge hva disse enorme «valg»mulighetene består av.
Med kunnskaper om dette vil vi kanskje kunne delta i utformingen av fremtidsmennesket. Vi kan bli medskapere av vår » utvikling» på individnivå.
Vi kan faktisk komme til å lage vår egen variant av fremtidens grøssere:
Noen mennesker kan vi forme til herskere og noen til arbeidere!
Bier, maur ol små kryp, kjenner til hva som gir ett egg , puppe eller larve, egenskapene til en dronning eller en arbeider. De forer med den maten som utløser forventet forvandling.
Denne kunnskapen er fremtidens store utfordring og prøvesten.
Vil maktens utøvere bruke slik kunnskap til beste for menneskene?
Det vil vise seg når, og dersom, man klarer å kartlegge JunkDNAet, og om, og når, man kjenner de ulike styringsmekanismer som utløser aktiveringen av en Junkegenskap. Hva vi blir i fremtiden, dersom(når) dette er mulig, er avhengi av hva vårt gen har av muligheter på sitt store Junklager.
Dersom man ikke drøfter dette i åpenhet, kan man lett forestille seg at noen «tar patent» på å utvikle arbeidere f.eksempel. Det ville sikkert være innbringende.
For å gjennomføre slike endringer er det viktig at folk ikke kjenner til det, eller at de som kjenner til det ikke har moralske eller etiske skrupler. De må være mer på linje med f. eks. Kunnskapsreformens menneskesyn:
Mennesket er » humankapital»(en vare) som skal gjøre seg attraktiv på arbeidmarkedet……og utvikles til å bli en selvgenererende humankapital.
Dette er WTOs skolepolitiske formuleringer, hentet direkte ut av de kybernetiske produksjonsstrukturer, som Norge uten debatt bare har akseptert og undertegnet som våre nasjonale skolepolitiske planer, som er overordnet uansett hvilket politisk parti som er i regjering.
Man vil bare virke masete og utidig dersom man forsøker å dra opp en debatt om disse formuleringene.
Poenget er, at hva mennesket er det formulerer vi etter den forståelsen vi har i vår bevissthet, ihvertfall etter hva vi tror vi er.
Når kristendommens positive syn på menneskenes enestående verdi blir borte, og det tilogmed blir upopulært å komme med «gammeldagse fraser», da må mennesket omdefinere sitt verd.
Etter hvilke verdier vil vi bli vurdert? Etter makthavernes behov?
Det vil klart være lettere å «programmere» noen til arbeidere , noen til teknikere, noen til soldater og noen til ledere, dersom verdiene først er endret. Desto likere vi blir maskinen, desto vanskeligere blir det å hevde menneskets unike verd.
Jeg må nevne at det er nettopp slik de uttrykker sin visjon i meldingen om kunnskapsløftet : Ca 15% av barna utdannes til lederstillinger, resten utdannes til bare å utføre automatiserte prosesser.
Hvilket menneskesyn, og hvilke fremtidsvyer ligger det i slike uttalelser?
Og hvor nær er vi kommet denne visjonen om å programmere fremtidens menneske?
Fremtiden former vi nå!
Fortsettelse i innlegget «menneskets og maisens genom».
Hvorledes Vårherre og St. Peter kom til å begynne sin vandring.
En kveld ble det stort oppstyr i himmerike –
Klokken var over elleve. Vårherre hadde alt sagt godnatt, og de små englene var gått for å legge seg. Bare noen av de store vimset ennu frem og tilbake eller stod og tisket sammen i krokene.
Det hadde vært stor fest: Adam og Eva hadde fortalt om paradisets have, og erkeengelen Mikael hadde sunget solosangen med sin prektige røst. Siden hadde profeten Jonas holdt foredrag om sin vidunderlige reise i hvalfiskens buk, med lysbilder til, og endelig hadde syv legioner basunengler spilt skapelseskoralen fra den sjette dag på sine lange snoede sølvhorn. Det hadde vært en uforlignelig dag, derav kom det at ingen hadde lyst til å legge seg. Småenglene ble sittende på sengekanten og pludre, og de store drev gledesstrålende omkring og hadde tusen ting å snakke om…….. *………det var så mye å drøfte, og så ble de stående en stund til:
«Dette treet på godt og ondt-»
» Ja, hvorfor skulle det nå stå der i haven?»
Imens satt St.Peter nede ved døren og ergret seg og ble i dårlig humør. Det måtte være måte med prek – treet på godt og ondt? Gid det treet aldri hadde vært, det torde han si fritt….*….. Hva var det for påfunn å stå slik og skravle når skikkelige folk hadde lagt seg? Det var ikke sunt engang å være så lenge oppe om natten, en fikk tynt blod og hodepine. Jo lenger de stod der, jo mere sur og gretten ble St.Peter. For nu hadde han lyst til å legge seg han med, men det kunne han jo ikke gjøre, så lenge englene gikk der og drev. Han skulle jo holde vakt hele natten og det måtte de selvfølgelig tro at han gjorde –
» Hrm!»
Nei, det hjalp ikke det minste, de vendte bare døvøret til. Da kunne St.Peter ikke holde seg lenger:
» Gå og legg dere med en gang!»
Og med et hastig sett, så det gjorde vondt langt ned i korsryggen, spratt han frem på gulvet og pekte:
«Øyeblikkelig, har jeg sagt!»
*
Nu var St.Peter endelig blitt alene. Han gjespet og strakte seg så det knaket i leddene. Omsider gikk han for å stenge døren. Men først fant han frem en stor plakat og hengte utenpå:
ÅPNES KL 8 HVER MORGEN
VENTENDE BEDES FORHOLDE SEG ROLIGE
I TILFELLE REGNVÆR STÅR EN PARAPLY
TIL AVNYTTELSE I KROKEN TIL HØYRE.
Det forargelige rennet om natten måtte det være slutt med nå. Versågod, der hadde de en halmsekk å bie på, om det ble for langsomt å stå. Tilslutt dreide han nøkkelen to ganger rundt i låsen og satte en forsvarlig bom på innsiden – nå kunne ikke djevelen selv komme inn. Og så trasket han sin kos og la seg.
Det rådet nu en uendelig stillhet vidt om i de veldige rommene……. Og inn under loftets herlige buer bølget en fin røkelsessky som av liljer og ambra og syltede roser……..
Da banket det hårdt på himmelrikets dør.
» Lukk opp», sa det utenfor.
Men St.Peter hørte ikke en lyd, han sov den selvrettferdiges søvn, og det er den dypeste søvn som finnes. Han drømte at han leste Vårherre teksten, som han hadde tenkt på så mang en gang. For det var så meget som ergret ham, det var så meget som trengte å rettes og var både skjevt og vrangt og galt.
«Se her,» sa han og rynket brynene og synte Vårherre feilene, «om jeg måtte få rå», sa han,»gjorde vi det ikke slik, men slik! Ja, for det hjelper ikke, verden er sørgelig ufullkommen, det er brist i brist hvor en vender seg. Bare se ned på jorden engang, se hvordan menneskene slåss med hverandre og tramper hverandre ihjel over alt. Om det var bedre innrettet for dem, tror du så kanskje de bar seg som nu?»
Ja, slik leste St.Peter opp for Vårherre og viste ham hva som feilte verden og rettet på den fra først til sist.
Men utenfor banket det på døren igjen.
«Tyss,» sa det et sted borte i halvmørket…*… «Hva er det?»…»Hva er det?»… «Hva er det?»… mumlet det høyt og lavt. «Det er noen som banker, hør!» «Tør vi vekke St.Peter?»… «Nei! Ikke jeg!» ….»Ikke jeg heller!»….»Ikke jeg heller!»… Den modigste av dem listet seg sakte bort til døren og spurte ut gjennom nøklehullet:
«Hvem er det som banker?»
«En bror fra jorden», sa stemmen, «kjære lukk opp, » stemmen hørtes så trøstesløs og bedrøvet, så inderlig full av pine og ve.
Den lille engelen klødde seg bak øret. «Vi tør ikke,» sa han, «Vårherre sover, og St.Peter har lagt seg og vi har ikke lov til å røre nøklen.»
Da slo stemmen i et stort skrik: » Så sant jeg står for himlens port, bønnfaller jeg dere å lukke opp! Så sant den evige glede ikke har gjort dere kolde og blinde og døve, så sant ikke den himmelske fryd har gjort hjertene deres til sten – så sant besverger jeg dere hver og en å slippe meg inn til dere og ikke spille et eneste sekund. I Vårherres velsignede navn, lukk opp!»
*
Da gikk døren opp av seg selv, og en krumbøyd skikkelse vaklet inn, en mann med en rusten lenke om halsen. Han hadde en fillet kappe omkring seg og bar et uhyre kors på skulderen, så han stundiblant segnet under vekten. Føttene hans var fulle av sår, og ansiktet blekt og fortrukket av pine.
«Herren,» ropte han,»før meg til ham med engang, la meg ikke vente lenger, mitt kors er så tungt og min skulder så trett…»
*
Da visste ikke englene annen råd enn å sette seg opp mot selveste St.Peter… og førte ham stillferdig inn gjennom rommet, som lå i et stille og matt gulskjær fra de tusen brennende amplene omkring. Men for hvert skritt han tok, måtte de hjelpe til og støtte. Han holdt på å segne av matthet, hodet hang kraftløst ned på brystet og føttene slepte som de var visnet. Det skar og svidde i småenglenes hjerter, de klappet ham på kinnet, de strøk over hendene og prøvde å løfte korset han bar.
«Kjære,» sa de, «hold ut en stund til, et eneste ørlite øyeblikk bare!»
Men all denne støyen hadde vekket St.Peter. Han spratt ergerlig ut av sengen, stakk en tøffel på hver fot og listet seg avsted så fort han kunne. Hvem det nå var, så skulle de få – «Jeg spør jeg,» sa han og sto med ett midt i flokken, «hva er dette for noe?»
De små englene skvatt til alle kanter. «Omforladels,» sa en, » det var bare noen som banket»
» Og så lukket dere opp, trass i alt jeg har sagt dere, hva?»
«Nei, døren gikk opp av seg selv!»
«Hm,» sa St.Peter mistenksomt – «ja, det blir akkurat det samme, dere hadde ikke lov allikevel.» Hva kunne det forresten være med låsen? Men så kom han i hug den fremmede, og så glemte han døren og låsen…. «har du ikke lest hva det står på døren? Nå, så får du gå ut og lese og komme igjen når tiden er der!»
«Nåde», ropte de små englene, «la ham få være, la ham få være!»…
Den fremmede sa ikke et ord, han lukket bare øynene og sukket. Men det sukket ble båret på vinden inn gjennom hvelvingene…. …*…… og med ett flammet amplene i været, et mektig gull-lys bredte seg omkring – en glans som av tusen svevende kjerter – og der kom Vårherre ut av lyset og skred langsomt og stille mot dem. Hans milde, gode blikk hvilte på den fremmede. …»Jeg hørte et sukk fullt av navnløs kummer , fullt av usigelig sorg og ve !»….
Den fremmede strøk svetten av pannen, hans øyne skinte som røde glør. «Herre forbarm deg over Maria, hun er så ung og god. Ha også medlidenhet med Cimon og Jacob, med min far Sadok og med Ruth….*.. Herre de kledte av Maria og stekte hennes føtter ved langsom ild… da holdt jeg det ikke ut lenger , jeg tygget min tunge i stykker så den ikke skulle forbanne ditt navn…. du ser mitt hjerte, Herre, du vet og kjenner alle ting…*…gjør med meg hva du vil…men hjelp Maria, alle som lider og har det vondt. Herre, det er vanskelig å være menneske, det er en tung lodd å være født til livet, til all dets lidelse og savn og sorg. Det onde er overalt , det onde er som et mørke om menneskene og gjør deres hjerter hårde som sten. Brødre fornekter hverandre og legger hånd på hverandre…Din kirke er splidaktig med seg selv , prest står opp mot prest, og folk står opp mot folk, og det skjer i ditt navn, i ditt store , hellige navn…. »
» Det er for galt», sa St.Peter i skjegget – «jeg visste nok at det sto slemt til – – » da husket St. Peter drømmen sin, «Jeg har såmenn tenkt det samme selv, når jeg har sittet og våket om natten og falt i tanker og grublet og grundet, slik det er blitt min vane å gjøre det, når dere andre ligger og sover. Og jeg er, sant og si, kommet til at det må være noe som feiler. Naturligvis, jeg kan ikke på stående fot si akkurat hva det er alt sammen, men jeg har det tydelig på følelsen. Jeg syns i allefall det at vi skulle ta oss en tur ned på jorden og se tingene grundig etter. Finner vi så noe galt, ser vi noe som kunne være bedre – vel, så kan vi jo rette på det. Jeg skal hjelpe så godt jeg kan og si akkurat hva jeg synes.»
Da St.Peter hadde talt, så han seg rundt med en selvtilfreds mine, sikker på å få tilslutning overalt. Men hvor han snudde seg møtte han store forferdede øyne. Englene sto der som om de var stivnet, de turte ikke engang se på Vårherre…., men Vårherre sto som før…… de strålende øynene hvilte rolig på St.Peter , og da han svarte var røsten langsom og klar:
» Det skal skje som du ønsker, St.Peter. Gå og gjør deg i stand til reisen, så vi kan være på veien før daggry.»
Deretter vendte han seg til den fremmede, bredte armene ut imot ham og la ham varsomt mot sitt bryst. I det samme falt lenken av, hans sår ble leget, hans føtter ble hvite som sne, og hans herjede ansikt ungt og skjønt………
Boken «Det gylne evangelium» er skrevet av Gabriel Scott i 1921. Boken er en legende om Vårherre og St.Peter som vandrer om på jorden for å finne ut hva som er feil med den, så de kan rette på feilene.
Boken er humoristisk , befriende , filosofisk original og dypt alvorlig. Den burde vært filmet!
Boken kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
En smak av «Fant»
Her kommer et lite utdrag fra bokens begynnelse:
Det går en nimrod gjennom livet-
Ordet kom dukkende opp i ham, mens han satt og halte i årene på veien ut gjennom Tvisteingapet og var ikke til å bli kvitt. Det var et slags ordspråk, de kalder, far hadde nevnt det enda i går kveld, som han satt der og lappet på kjelen, det sto fra først i en vise forklarte han, som selve Drakenberg hadde diktet, og betydde omtrent som så, at hvordan et menneske steller seg i livet, så må det akte seg, at ikke nimroden kommer i veien og spiller det et og annet puss.
For en rår ikke helt over seg selv, en kan ikke ganske bestemme som en vil – det er for eksempel vær og vind og andre ting, som kan treffe til og stille seg på tverke og forhindre ens planer, det er sykdom og uhell av forskjellig slags, det er barnedåp og lensmann og mere slikt som et menneske ikke er god for å ungå og som griper forstyrrende inn i ens liv.
Ja, Drakenberg visste det nok, han ble hundrede og en og femti år og var den eldste mann på jorden siden Isaks og Metusalems tid og var gift med åtte forskjellige koner og hadde fire og tredve barn. Og et av de fire og tredve barna var hans egen oldefar og het Fændrik Markonini Sebaldusen akkurat som han het selv, så han var saktens av god nok familie, hvis en først skulle snakke om det. Men folk ville ikke snakke om det, folk hadde fått den forestilling at det ikke var fint å reise, menneskene skulle bo på land og røre seg så lite som mulig. De hadde fått et skjevt syn og satt fast i en gal tro, landjorden var finere enn vannjorden –
Jenniken slite og fortære!
*
Fændrik aktet seg til Tvisteinen idag, det var litt skytteri om å gjøre, «Lensmannsdøden» lå akter i prammen med pipen utover bakbords esing, slik som den pleiet å gjøre, og hanen i helspenn færdig til slag. Det var bare å trive bøssen om det skulle komme en fugl, og trykke av så kvikt en kunne…..
*
Det begynte å kjennes varmt, enda det bare var først i april, men vinden var efterhånden stilnet, så solen slapp mere uhindret til. Fændrik tok likså godt trøyen av og slapp den ned over børsen, så var børsen gjemt med det samme, om det var så han møtte folk. En kunne aldri vite, fiskerne var uberegnelige av seg, de hadde ingen fast arbeidstid, en kunne aldri vite seg sikker, om en så gikk i middagstiden når verden ellers lå rundt og sov – det kunne også være andre ute i samme slags erende som en selv, Tvisteinen var langveis kjent for sitt ypperlige fugletrekk. Riktignok var ærfuglen fredet, hvis en skulle regne med det, men tingen var ikke om ærfuglen var fredet, tingen var om de hadde lov til å frede den, det var det som var spørsmålet her! Det var om sjøen var fri eller ikke, det var om noen kunne bestemme over sjøen og sjøens liv og med hva rett de bestemte det. Fuglen og fisken var frie dyr som kom og gikk når de selv ville, de hørte ingen herrer til på samme måte som høns eller sau, ingen mennesker kunne si, at den eller den ærfuglen var hans. Men hvordan kunne de frede den da? Hvordan kunne de bestemme over ting, som ikke hadde noen eiermann?
*
Tvisteinen viste seg foran ham med sin gråhvite brem av skjellru, han merket seg med tilfredshet, at nesten hele bremmen lå tørr, det var lavvann med strømmen ut, tangen hang i klaser på fjellet og bredte en sterk dunst omkring, om lidt ville strømmen og vandet vende og sette ærfuglen inn på land. Og mens det klukket i ham av fryd, lot han seg drive inn i kloven, som skar tvert gjennom stenveggen foran og kløvet holmen i to deler og gjorde den til den tvilling den var. Her var det fineste gjemsel i verden, her ble både båten og jegeren skjult og var usynlig for mennesker og dyr, for alt som rodde eller svømte på vannet.Her kunne en sitte i en hylle i fjellet og kikke ut og holde øye med sjøen og fuglen, med hvert liv som viste seg omkring. Her kunne en sitte just som en katt og slikke solskinn og bake seg i varmen uten at et menneske i hele verden visste at en satt akkurat her. Det var så snodig å tenke på, men der drev de og tustet med hvert sitt, lensmannen og presten og alle de andre og leste i bøker og skrev på papir og hadde tilogmed briller på nesen og skulle lesst(late som om) å forstå sine saker – og så var det ikke en som visste , at Fændrik Markonini Sebaldusen, Kitlekniven de kalte, satt nokså fjongt på en sten ute i havet og lurte på ærfugl med børsen sin. Om det så var presidenten i Amerika, så kunne han ikke si det han heller, så lå det utenfor hans forstand – så stort et naut var han, når det kom til en liten prøve, han og alle de hine til. Det var så en kunne le seg ihjel, hive seg flat og sparke med benene og skrike ut av all livsens makt og be prsidenten og hele verden å kysse seg bak i flesket – var det ikke for ærfuglens skyld.
*
Hylden han satt i var nokså smal, en måtte krype godt isammen for å få passet kroppen inn, krumme ryggen og krumme knærne, den kunne egentlig ikke sies å være noe makelig oppholdssted. Det tok så smått til å verke i leddene, ærfuglen måtte gjerne skynde seg litt. Men det var det den ikke gjorde, den tok det tvert om med forargelig ro der den lå og dukket og fløt i stillen og døste i solen og dovnet rent av, en kunne mest tro at den lå der og sov. Heldigvis hadde strømmen snudd seg, så den kom nærmere inn etterhvert, det gikk bare så yderlig sakte, så rent mistrøstig langsomt og smått.
Så, der var fuglen snart i hold!
Han gjorde børsen forsiktig klar og stakk munningen ut gjennom skrællen – om fem minutter, tenkte han og la øyet speidende til og fulgte det nærmeste par med kornet. Og så —
Ja, hva som egentlig skremte dem, skjønte han ikke i øyeblikket, men det gikk som et rykk gjennom flokken, halsene rettet seg lange og vare, de gled fra hverandre som på kommando, vingene begynte å piske i vannet – og der sopte steggene utover med hunfuglen etter i vill flukt. * På noen få sekunder var flokken spredt vidt omkring.
Dægerten han så inderlig!
Han kikket slukøret opp bak skrællen, han var kommet til å skjelve i kroppen, skuffelsen satt som en frost i brystet, han kjente seg så skammelig snytt, så meningsløst bedratt for sitt, det var så uforskylt helt gjennom, han ganske gispet etter luft. Nimroden, tenkte han og husket hva far hadde sagt, vis og vas med hele Nimroden, det var sågu ingen nimrod til, det var bare overtro – – nå, der var fredsforstyrreren! En båt kom stikkende frem bak odden, en mann sto skrævs over toften og skåtet, det var tydelig nimroden som hadde ødelagt jagten for ham, et menneske av bare kjøtt og blod. Så kvikt han kunne dukket han hodet og sank stille sammen i hyllen – hadde jækelen sett ham tro? Langt ifra, han glante fremover, glante til havs med oppsynet sitt og hadde ingen anelse om at han var både sett og bevoktet, ja at hver rørelse han gjorde ble iakttatt oppe fra holmen. Det falt ham ikke inn å kaste et ransakende øye omkring seg og se etter om han han ble sett – som hvilken som helst annen skapning med lite grann folkevett vill gjøre. Nei, han sto bare og glante frem, lang og tåpelig og slunken i buksen, og var opptatt av en eneste tanke – hvor teinetreet hans vel kunne være, det var bare tre inne i hodet hans. Og en slik enfoldig stakkar, et slikt unyttig naut på jorden skulle få lov å være til og farte omkring just som han ville og ødelegge for fredelige folk og ta maten ifra dem? Et slikt skrevende kyr skulle få gå i veien for andre og rent ut hindre ens eksistens?
Det fløy et rasende sinne i ham, tennene skurte sammen i munnen, børsepipen gled ut gjennom skrællen – – Fændrik visste det knapt selv, så hadde han tatt mannen på kornet og fulgte ham med øiet til stokken og pekefingeren inn i varbøylen. Din forbannede vasfisk, tenkte han og hisset seg opp og dirret av spenning, det kjentes så inderlig vellystig ut å ligge her i lyse solen og holde et menneskes liv i sin hånd, din skarv, din rakker, din nimrod du er! Det svalte så godt, syntes han, alt mens det suget i mavegropen, fingeren kjælte så sakte med avtrekkeren, tærne bøyet seg sammen i skoen, om han så sandt hadde turt, bare – –
*
Boken «Fant» utkom i 1928. I ramsalte skildringer tar Gabriel Scott oss med i fantenes liv på Sørlandskysten, og han gir oss nære og ekte skildringer som viser en inngående kjennskap til denne utdødde kulturen, om hvordan de levet og om hvordan det stadig ble konflikt mellom omflakkende , reisende folk og fastboende (buro, som fantene kalte dem).
Da jeg var barn, var skøytene deres stadig å se langs kysten i sommerhalvåret, store båter, ofte med fargerike seil. Det vrimlet av kvinner og barn der de møtte hverandre. De hadde faste steder de seilte til for å være sammen med familie og venner noen dager. De kom inn i bygdene og handlet, eller byttet varer og tjenester, men holdt seg ellers helst for seg selv.
Boken er på 372 sider, og er et stykke spennende norsk kulturhistorie.
For den som vil unne seg en gammel norsk filmklassiker, er «Fant», med Alfred Maurstad i hovedrollen, nå på DVD. Filmen er fra 1938.
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes:
Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
Trangen til identitet.
Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.
Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet. Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.
Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever. Man kan se det, og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.
Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.
Døden ser vi bare ved at livet opphører.
Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?
Lyset, varmen, bevegelsen, bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.
Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.
I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.
Men om man veier, måler og undersøker en død, er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig! Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.
Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av naturlovene som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.
Cellenes komplekse systemer er der fortsatt, selv om livet er borte. Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede. Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive «svært døde» mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.
Det er vanskelig å benytte årsaksloven på livet.
Det er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå, i menneskekroppen skulle ignoreres.
Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har med vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.
Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner. Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser «oversettes» til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.
Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene. Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål. Her er veien til svært avanserte roboter åpen.
Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : «Gud og Golem A/S».
Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter, og han var opptatt av de filosofiske og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.
Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.
Slik er livsformene og dødsprosessene i naturen.
Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf. Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.
«Naturligvis» svarte Norbet Wiener, «et menneske er en meddelelse.»
Dette , at alt er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg så stor glede!
Naturen er en meddelelse.
Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.
Naturen , og dermed vi, er en meddelese fra Gud.
Meddelelse= dele med. Når Gud meddeler seg, deler han med oss.
Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.
Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.
Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.
Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn. Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:
«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.»
Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet. Som jorden selv er øde og kald, og får sin livgivende energi fra solen.
Erfaringer med «informert» vann, Nutri-Energetics System.
Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.
Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet, forløperen for denne teknologien, i innlegget «Vann lagrer informasjon»,m.fl.
Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :
Værsyken var blitt slik at jeg tenkte «den vil drepe meg!» Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.
Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?»
Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.
«Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!» sier hun, «undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.»
Etter legens råd har jeg ,i tillegg til å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales, men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.
Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år? Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.
Nutri energetics dråpene er som en «database» lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske. Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.), ikke som medisin, men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.
Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal være. Denne viten er lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.
Dataapperaturen «leser og oversetter» pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.
Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.
Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet kalte (PL) «Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.» Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke , geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren trenger jeg stadig å få repetert.
Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av «hengemyra». Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.
Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper. Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.
Det kommer en mild reaksjon i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige bilder :
1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.
2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.
3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende, som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på: han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.
Disse tre drømmebildene viser hvordan jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.
Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om en «fetter» av Nutri-Energetics gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.
Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet nok til å tygges med.
Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.
Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.
Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.
Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.
Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem. Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.
Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn. Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så vil jeg påpeke at jeg opplevet det som kommunikasjon.
Kunnskap og kunnskapsutveksling er kommunikasjon.
Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.
Vannets underlige egenskaper.
Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med «å ha tid til å snakke med», som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.
Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til et innlegg om «Vann lagrer innformasjon» under «viten og visjon» :
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..»
Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , «nyateistene» , på sitt maktuærlige vis : Når vitenskapens resultater ikke er slik de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.
Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for hukommelse, en form for informasjonslagring.
Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja, hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum, gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.
Nyrene gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.
For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.
Vi hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.
Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke det forurensede vannet.
Sammen med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.
Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :
Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.
Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem «vet alle barn» at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.
Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.
Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til det.
Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker sekskant. Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som vokser fort og fyller hele sideflaten. På et tidspunkt får man en krystall som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.
Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og drikkevann i storbyer som var forurenset og/ eller påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så «ødelagt» at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.
Det er godt at man kan kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå, alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre, vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner. Over tid vil slik påført stress av egen kropp være helsefarlig. Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.
Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken. Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv, på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.
Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.
For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det, investerte i det, solgte det. Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen og oss selv.
Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er «friskt», altså evner å lage sin krystallform.
I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.
Emoto viste at «hellig vann», vann som var «påvirket av bønn», ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset, fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.
Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.
Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.
Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.
Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.
Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur , som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.
Si: «Så hyggelig å se deg» til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.
Si: » Du er ikke velkommen!» til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.
Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , er forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.
Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?
Eller er de også i sin sjel «middelaldersk», som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:
«Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.»
Tenk over den en stund .
«Jeg vil gi deg det levende vann,» sa Jesus. Der kommer vi til det åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.
Det er både artikler, bilder og filmer på nettet om dette.
Gravataren min er en vannkrystall.
«Genesis», av Bernard Beckett. En bokanmeldese.
Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.
Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye fortjent oppmerksomhet.
http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og
http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.
***
«Genesis» er navnet på Bibelens første bok.
Med bildet av en apemaskin under tittelen «Genesis» på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse, begynnelse, utvikling og vitenskap, Gud og Darwin .
De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.
Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke. De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere som svar, eller innlegg, i en debatt.
Jeg vet at mange unge lesere, i dagens skole, ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet. De «faller ut» av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer. De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god «driv».
Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe, og man får bare glede av handlingsplottet.
Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer, og består av spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.
Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.
Denne ytre rammen sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.
Boken er karakterisert som sciens fiction , som triller og som filosofisk i sin genre, fordi bokens handling ligger i fremtiden, den har spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i meningstunge dialoger.
Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for vår kultur : Vår filosofiske og vitenskaplige arv. Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette til vår religiøse arv og moderne vitenskap.
Dette skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt, som starter i oldtidens Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.
I «vår kulturs» undergang frelser industrimagnaten Platon, øygruppen Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også navnene i boken kan by på små «godbiter».
Boken er en fortetning av tid og rom, hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av temaet for opptaksprøven:
Adam Fordes liv og levnet.
Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .
Fremstillingen og forståelsen av forandringen i historien,ved Adam Forde, er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer i de tidligste barneår.
Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære i sannhetenssøkende saklighet .
Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen. Det antar vi bare at vi ser, fordi vi følger hovedpersonen.
Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted, at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.
Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede lærer.
Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:
» Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.»
Forandringen er det store underliggende tema i boken.
Forandringen er fundamentet i den nye tid.
Nå skal Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv
som førte til endringene.
Hun har studert all tilgjengelig dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle «mytene», og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.
Dialogene mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.
Jeg engasjeres av denne dialogen og av de mange spørsmål den berører. Spørsmålene er vesentlige, og Anaximander presenterer dem ved korte innholdsmettede utsagn. Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.
Likevel er det i lys av sluttkapittelet at denne samtalen virkelig blir levende og livsviktig.
***
Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.
Boken har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven. Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.
Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.
Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.
Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene er «de få velsignede», gir han oss hintet om at det er filosofen som har glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.
Ved å lese boken kan sikkert noen unge bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.
.
Hvorfor mobbet media Ernas fedme?
Mediene har sendt ut sin prøveballong:
Er det mulig å utøve manipulerende makt uten å bli avslørt?
Flere medier tar opp mobbingen av Erna, uten å snakke sant om det.
Er det fordi de har felles agenda? : Utprøve hvor langt man kan tillate seg å gå i maktmanipulasjon uten å bli avslørt?
Det er dessverre enkel kynisme bak Kjell Terje Ringdals uetiske utspill om Erna.
Han er medie-mann, han vet hva ulike utsagn fører til av reaksjoner :
Hans «angrep» på Erna og folks dømmekraft, vil føre til at folk forsvarer Erna og fokuserer på henne med sympati, og det vil kanskje føre til at noen flere stemmer på henne.
Vil man raskt og effektivt flytte offentlig fokus, fra Siv til Erna, er dette en sikker strategi.
Ved å gi folket Erna-Jens fokus, istedet for Siv-Jens fokus, har man flyttet fremskrittspartiet ut på sidelinjen, noe de vil tape velgere på. Erna får økt oppslutning, men det bidrar bare til å fokusere på den mer usannsynlige sammensetningen av blå regjering med sentrumspartiene, med Erna som sikker statsministerkandidat, og det svekker sannsynligheten for blå regjering overhodet.
Altså er det den rødgrønne Jens- regjeringen som kommer til å tjene på utspillet om “feite Erna”.
Slik opponionsstyring er mediafolkets spesialområde.
Hadde folk ikke vært som Ringdal påsto, ville folket sagt:
“Dust”, og fortsatt med det fokuset de hadde fra før.
Men fordi mange ville føle seg truffet , provosert eller berørt av hans uhyrlige påstand, får hans utspill den forventede effekt:
Folk forsvarer seg mot å være slik Ringdal påstår, og tar avstand fra ham. Dette innebærer :
Sympati og økt fokus på Erna, og Siv ut av fokus.
Sterkere støtte til rødgrønn regjering kan man nesten ikke regne med så tett opptil valget.
Heldig for dem at vi, folket, er så forutsigbare!
I sin spalte i Morgenbladet , gir Frank M. Rossavik, samfunnsredaktør, en vurdering av de mediestrategiske sider av valgdekningen i år og sier bl a :
«Like etter skjedde det mystiske skiftet. Plutselig begynte kommentariatet, Nakkim inkludert, å hausse opp Høyres Erna Solberg i stedet. Akkurat hva det var, bortsett fra at Høyre gikk litt frem og Frp litt tilbake på noen av målingene, får historikerne finne ut, men brått pekte de alle på Solberg som valgsuksess og hovedutfordrer. Ap skiftet lydig, KrF og Venstre utpekte Solberg til sin statsministerkandidat, og mediene manet frem bildet av et Høyre som var i ferd med å fosse forbi Frp. En stadig mer bister Siv Jensen ble avskrevet som stemmekveg for splitter nye «Bondevik III».
(Understrekningen er gjort av meg.)
Man unngår uredelighetsstempelet ved å si at «årsaken til at man hausser opp Erna får historikerne finne ut,» men samtidig er det uredelig å mene noe om det aller meste i samfunnet, unntatt medias egne maktstrategier. Særlig når dette omfatter etiske overtramp som de fleste vil ta avstand fra.
Det er vel fordi de ønsker å se hvor langt de kan tillate seg å gå i uetisk maktmanipulasjon, uten at de blir «avslørt», og at de ønsker å se om denne strategien virker «som forventet/ håpet».
Det virker som om hele mediabransjen setter pris på denne frekkheten og venter for å se om den får passere.
Strand og flere av disse offentlige samfunnssynserne har sin bakgrunn i propagandabransjen. De vet meget godt hva de driver med.
Dersom vi ikke sier fra at vi ser hva de gjør, vil de fortsette og føle at de lykkes. Vi blir dermed medskyldige i at slik mediemaktutøvelse og manipulasjon kan bli en trendsetter for videre mediastrategisk arbeid.
Fra høye pidestaller er det langt ned.
«Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste. I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.»
Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.
Men det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken «Verden igår og idag» første bind.
Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa. Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et håp om en ny tid, et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til storbritannias Lloyd George , og levende skildret av øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.
Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.
Wilson kom til «det grønne bord» i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: «Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?»
Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede, ingen motstandere var invitert til fredsprosessen. Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om. Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.
Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.
Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.
Disse tre speilet den delte stemningen i Europa.
På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.
I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.
Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: «Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!» Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg. Hans valgkamptaler ble, etterhvert, preget av folkestemningen: «Make Germany pay!»
Wilson sto for de utopiske fredsdrømmene, og i arbeidet for dette, måtte han vinne over Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som ønsket å svekke Tyskland, og den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.
Wilson tapte på alle punkter.
«Jeg kan snakke med Dem,» sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver, «De er praktisk. Jeg forstår Dem, men å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.»
Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.
28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke sikret seg gjenvalg som president i Amerika.
Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i. Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.
Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.
Oberst House sa om ham at «han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.»
Så langt om Wilson fra Christensens bok.
Jeg tenker når jeg leser det at «det er høyt ned fra enhver pidestall».
Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.
Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det «Change» generasjonene venter på. Slett ikke ulikt håpet om «forandringen» den gangen. Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå. Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.
Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.
Bakrus, abstinenser og kål.
Jeg har tidligere, i innlegget : «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.», beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.
Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!
Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.
Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.
Dette var min erfaring da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.
De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :
» De peripatetiske skrifter».
Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»
Boken tar opp flere spørsmål som:
– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?
– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?
Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :
-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser den «fordummende» vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.
Tja….
Aristoteles hadde denne observasjonen :
«Kål hjelper mot bakrus.»
Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.
Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix» gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.
Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.
Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .
Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.
Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!
Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?
Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig. Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe. Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.
Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.» Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den. Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.
Men nå lå hun stille og så på denne ukjente fuglen. Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.
«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.
Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av forventning den ga henne om en skikkelig prat.
Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.
Jeg tror at alle som har erfaringer med husdyr, har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at det å gå samme veg frem og tilbake, avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.
Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:
» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»
«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.
Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.
Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg! Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så løp han foran og markerte alle sammen!
Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!
Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.
Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde god plass til store tøyvasker. Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende, intenst og tydelig henvendt til mor.
«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»
Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.
«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»
Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.
«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»
Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.
Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.
Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det, og arbeide som det. Det bygger på kunnskap om
lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.
Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.
Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang, som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»
Jeg gleder meg til å se mer på dette.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 