«Min kamp» av Adolf Hitler
Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med : » Det er akkurat som Hitler…..»
Det ser ut til at den slags beskyldninger er den ytterste tålegrensen for folk, da forsvarer de seg og skal ha seg frabedt sammenligningen.
Hitler er toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.
Men hva vet man egentlig om denne mannen?
Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord. Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!
For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i, har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.
Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.
Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen. Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.
I våre dager leser «alle» «Min kamp» av Knausgård, og det fikk meg til å tenke at «Min kamp» først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok. Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv. Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.
Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå. Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.
Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind. De første sporene jeg stanser ved er fra «Første bind: Et oppgjør.»
Fra s.19 «ung nasjonalist» : .. Det gamle Østerrike var en «nasjonalitetsstat». Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.
Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart. Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark. Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.
Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper: de stridende, de lunkne og forræderne.
Alt på skolen tok de til å skille seg ut. For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:
«Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!» og » Jente, husk at du skal bli en tysk mor!»
Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd. I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.
Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med «Heil», og trass i advarsel og straff stemte de i med «Deutschland uber alles» istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk «tysk-nasjonal»; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.
Sitatslutt midt på s. 21
Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer. Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en menneskerett å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal «bli norske», eller flytte «hjem» , tilbake til det landet de kom fra. De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.
Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte «en fanatisk «norsk-nasjonal», eller fanatisk » innvandrer-nasjonal»? For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.
Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem «blir skapt» av våre hatske, fanatiske debatter.
Om kjærlighet.
Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:
Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.
Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.
Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.
Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen. Filosofi betyr, rent språklig, kjærlighet til visdommen. Det går fint an å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å «holde fast på» kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.
Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker. Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.
Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser: enten det er som hagedyrker, bonde, bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.
Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.
Møtet mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett». Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes! Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.
Det, å utøve den praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne strever og feiler noe i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.
Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:
Kjærligheten er uten årsak, betingelsesløs.
Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.
Kjærligheten stiller, rent praktisk, alle behov.
På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.
Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.
Hva er egentlig kjærlighet?
Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener? Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?
Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.
Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!
Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud: Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.
Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :
Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.
Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.
Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver. Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet innhold. Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.
Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet. Har vi kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.
NRK2 : Jomfruen står for fall.
I Dagsnytt 18, den 10.02.10, innledet programlederen et av innslagene med disse ordene:
«Jomfruen står for fall.»
Jeg tenkte øyeblikkelig at: «Ja, selvsagt, hennes tid er ute.»
Pleiadesirkelen, som har jeg skrevet om tidligere i innlegget om «Astrologi og våre «dommedags»forventninger», er himmelens store zoodiak. Denne har gitt jomfruen en plass ved herskertronen i ca 2000 år, hele fiskenes tid. Nå er fiskenes tid ute. Solen er i vannmannens tegn og løven skal herske med ham, så jomfruen må nok ned fra tronen, og vente i over titusen år før solen igjen gjester henne i storsirkelen.
Selvsagt snakket NRK2-damen om jomfru Maria.Hun hadde ikke tanke for noen pleiadesirkel. Jeg lyttet nøye.
Det var Anders Aschim , bibeloversetter i Bibelselskapet, misjonær Norvald Yri og professor i kjønnsforskning, Jorunn Økland, som var i studio for å belyse den nye «Jomfrustriden».
Anders Aschim orienterte først om at det var ca 40 år siden , i 1966, at en bibeloversettelse hadde endret ordet «jomfru» i Esaias 7.14, til «ung pike». Og selv om det språklig sett var riktigere å oversette det slik, ville Bibelselskapets hovedstyre beholde ordet jomfru, fordi det samsvarte med tradisjonen og kirkens trosbekjennelse. Det var en tilsvarende debatt ved oversettelsen i 1978 og altså på nytt igjen nå i 2010.
Anders Aschim mente at å oversette til ung jente var mere ærlig, men at avgjørelsen ikke lå hos ham, men hos Bibelselskapets hovedstyre.
Norvald Yri mente at det ikke var kommet nye momenter, eller ny forskning siden forrige diskusjon. Han mente at tradisjon og kirkens bekjennelse skulle være tungen på vektskålen også nå, i valg av oversettelse. Yri mente at oversettelsen måtte være tydelig på at jomfruen ikke hadde hatt sex.
Jorunn Økland var enig med Anders Aschim og presiserte at tekstene det var snakk om var en felles kulturarv, og derfor burde ikke oversettelsene styres av en kirkes trosbekjennelse. Hun mente at siden ordene forandrer seg må oversettelsene følge med på det. Hun følte også ubehag ved den gynekologiske tilnærmingen til begrepene.
Dette var så vidt jeg forsto kjernen i debatten om det hebraiske ordet «almah», som altså til nå er oversatt med ordet «jomfru», men som kanskje i den nye bibeloversettelsen skal oversettes med «ung jente».
Når en jomfru snart runder 2000 år, så begynner hun å bli «gammel jomfru», tenker jeg (i spøk) . Men jeg er noe nysgjerrig på ordet «almah».
Jeg tenker at det alle er tjent med, er at de gamle tekstene belyses språklig, best mulig. Jeg tenker også at kirken ikke bare har en tradisjon og en trosbekjennelse, men at de selvsagt har hatt høy språklig kompetanse, og mange teologiske og språklige konsekvensanalyser i de snart 2000 årene de har betjent en verdensreligion. Derfor tror jeg lite på at de som er den «nye trenden» i vår bibeloversettelsestradisjon representerer språklig nyforskning, hvor oversetterene har funnet » nytt krutt». Nei, man åpner vel bare for noe som man har diskutert tidligere, og satser på at nå er «tiden moden » for dette. Desuten er det vel nødvendig å endre noe. Hva skal man med en ny oversettelse dersom den blir lik den gamle.
Jeg lette opp almah i «Analytical concordance to the bible» by Robert Young, LL.D. og ble fasinert.
Almah er bare brukt 7 ganger i GT.
Første gang er i 1,Mos 24.43. Her oversettes «almah» med «ung pike». Historien er at Abrahams tjener henter en hustru til Isak. Han har reist langt, og så er han kommet utenfor Abrahams fødeby og forbereder seg til oppgaven ved å be Abrahams Gud om å lykkes i sitt ærend. Sitat: …»la det nu bli så at om en ung pike (alma) kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la meg få litt vann av din krukke» ……
Her møter vi altså en ung kvinnelig vannbærer på vei til brønnen.
Annen gang er i 2Mos. 2.8 og her oversettes «almah» med «piken». Faraos datter tar med seg Moses, og søsteren Mirjam følger etter og spør om hun skal finne en amme … Sitat: » Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken (almah) gikk og hentet guttens mor.» Her møter vi altså Mose’ søster.
Tredje gang er Salme 68. 26 hvor Guds seierstog beskrives. Sitat: …»Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellom jomfruer (almah) som slår på pauke». Her møter vi jomfruer som slår på pauker.
Fjerde gang er i Ordspråkene 30.19 Her er det tre ting som forfatteren sier er underlige, og fire som han ikke skjønner. Sitat: Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skipets vei på havet og en manns vei til en jomfru(almah).
Femte og sjette gang er i Høysangen. 1.3 Sitat: «Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene (almah) deg». Og 6.8 Sitat: «Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker(almah) uten tall.»
Her er «almah» både oversatt med» jomfruene» og med «unge piker».
Syvende gangen er Esaias 7.14 Sitat: » Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru(almah) blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.»
Så hva sloss man om? Begge oversettelsene er allerede brukt! Det er jo like bra enten det står ung jente eller jomfru.
Sloss man bare om «jomfruens sexuelle renhet» ? Er det det som er viktig for kirken? Er det vektlagt i teksten?
Jeg legger merke til at det vanlige ordet for jomfru i GT er «bethula». Hun(bethula) er jomfruen av Israel, jomfruen av Jerusalem, Zions datter og hun(bethula) er det vanlige ordet for ugifte unge kvinner. 3 Mos 21. 13 opplyser om at Ypperstepresten skal ta en ren jomfru (bethula) til ekte; han skal ikke ekte en enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge. Så her vektlegges det i teksten at jomfruen må være «ren».
I 5Mos.22. fra v 12 og utover gis det regler for de straffer den skal ha som løgnaktig beskylder sin nye hustru for å ikke være «ren» . Her er det «bethula» og «naarah» som brukes om de unge jentene. Begge ordene er mye brukt i GT.
Jeg tenker at spørsmål vedrørende «Jomfruens renhet» er mer knyttet til «bethula» enn til «almah», men jeg er ikke teolog, bare nysgjerrig. Og jeg må le litt av at «almah», nevnes to ganger i Høysangen, ikke som brud, men som jenter (almah) som elsker brudgommen og svermer for ham.
I GT er det altså «bethula» som er hovedordet for unge piker og jomfruer, og «almah» er et lite brukt ord for ung jente og jomfru. Begge har det til felles at man regner dem som unge, uten ektemake, og at de etter loven bør være «rene» jomfruer, men at det språklig sett ikke er en hovedsak. Hvorvidt det virkelig gjelder for den enkelte jomfru at hun rent fysisk er «ren» har sin bevisføring etter loven, og som Jesus engang sa: «Den som er «ren», kaste den første sten.» Da gikk alle hjem og kvinnen overlevde.
Her er man altfor sent ute om man ønsket å finne Marias «renhet» ,testet etter lovens bokstav, og vi får tenke over at Josef ikke anklaget henne for noe. Det blir i troens og tillitens sfære at Jomfru Maria er en «ren» jomfru, om det da i din tro virker viktig, og ikke i språket. Det spesifikke ordet for jomfrudom er avledet av «bethula» og kalles «bethulin» , og ordet finnes i Mosebøkene, i loven, der det oppleves som viktig.
Det er «Jomfruen(bethula) av Israel» som prises for sin skjønnhet og som stadig anklages for skjøgevirksomhet. Og det er det hebraiske ordet «bethula» som på latin betyr bjørk. Slik er bjørken et sinnbilde på jomfruen, den unge, lyse, rene kvinnen. Slik finner vi henne i gammel fortellerkunst, malerier og annen overlevering.
Kirken sa tidligere at den selv var Israel. Den mente at det var slutt på Israels særstilling overfor Gud, nå var det kirken som hadde denne særstillingen. De vakre og gode ord om Jomfruen av Israel skulle gjelde i åndelig forstand for kirken. Dette synet er ikke lenger fremtrdende, men tidligere, før 1900, lærte man dette. Kanskje fordi ingen av GTs profetord om Israel slo til. Gud hadde visselig glemt sitt folk, eller rettere sagt, kirken var det nye Israel som alle ord nå gjaldt for i åndelig forstand.
Likevel tenkte mange at, nei, her tar kirken litt feil. Gud har visselig ikke glemt sitt folk, og profetordene om Israel gjelder fortsatt, men ikke når de «faller i fisk». Altså, i «fiskens tid» , de 2000 årene fra Jesu fødsel til nå, vil ethvert profetord «falle i fisk». Dette uttrykket «falle i fisk» brukes overført om fiasko, om noe som ikke det blir noe av.
Det morer meg også å tenke på at bjørka lager man lut av. Skal noe virkelig bli rent må man bruke lut! Så når man spør om jomfruens ( bjørkas) renhet, tenker jeg at vi vandrer i billedspråk som i en drøm. Særlig fordi vi til jul spiser fisken svært lutret i bjørkens(jomfruens) lut. Lutefisk må vel være det sterkeste bildet vi har på fiskens og jomfruens tid.
Det er ikke lett å holde fast på en drøm, når man våkner.
Selv paven solgte sine maktsymboler midt på 1900 tallet og ga pengene til de fattige. Som om han ville si at «vår tid er snart ute, men vi forblir inntil det nye overtar». Så trenger han ikke lenger sin «fiskehatt» og signetringen med Peters fiskedrett, men åndelig overhode er han inntill videre.
Så jeg er enig med NRK-damen: «Jomfruen står for fall.» Og om Bibelselskapet vil formidle dette ved å la» jomfruen» bli en «ung jente», så er ingen fare skjedd. Den unge mannen med vannkrukken står klar til å ta over.
PC-doktoren? PC-abstinenser?
-Hei, PC’n min er ikke i form om dagen. Den er så treg, orker nesten ikke noe.
– Tja, er det noe spesielt du har merket deg?
– Ja, jeg får ikke kontakt med «firefox», og så hender det ofte at den bare «louder» hele tiden, den blir ikke ferdig med å laste ned sakene, ikke engang startsiden. Og så hender det den kommer opp med en hebraisk/arabisk setning istedenfor det den skulle komme opp med.
– Høres ut som virus.
-Kan du fikse det?
– Jada, men jeg må si ifra om at det er lang ventetid her hos oss, tre fire uker.
– Det var skrekkelig lenge! Men jeg har ikke noe valg! Kan jeg levere den inn i dag?
– Selvsagt. Bare kom med den.
Ja. Så var den levert.
Jeg må nesten le av meg selv her jeg går og kjenner på abstinensene.
Enda jeg er en elendig nybegynner som ikke engang finner ut av «de enkleste ting», blir likevel tanken på en mnd. uten data nesten uutholdelig. Jeg liker å vandre rundt på nettet for å bli kjent, som å vandre i en storby, men uten følelsen av avstand og fremmedgjøring. Tvert om kjennes det som om alt er der for meg. Det er ikke en fysisk anstrengende vandring, nei, her sitter jeg i godstolen mens jeg vandrer i hele verden, flyr over de vakreste fjell og utforsker Sahara fra luften, spionerer på Hitlers astrologiske løpebane, studerer løvens dovne utstråling , fryder meg over hindenes luftige sprang og følger jordens sprekkdannelser, med vulkaner, som går i en sammenhengende s-slyng jorden rundt, samme mønster som i en klinkekule.
Men «twitter» finner jeg ikke ut av, og «face-book» finner jeg ikke inn i.
Mailen. Jeg må være uten mailen! Min helt private kontorsekretær som ivaretar alle mine private og offentlige kommunikasjoner.
Banken! Nå har jeg nettopp lært meg å betale regninger på nettet, fordi alt annet er blitt så veldig mye mer tungvindt!
Det er skremmende hvor fort vi mennesker godtar, venner oss til og blir avhengie av slike tekniske «hjelpemidler».
Vi er ikke bare fremskrittsvennlige, nei, vi er fremskrittsnarkomane. Hundre prosent uvillige til å oppgi nye hjelpemidler, selvom det bare er en kortvarig adskillelse på en mnd..
Pc’n er et sterkt involverende medium, det sterkeste vi har hatt.
Telefonen og telegrafen var revolusjonerende da de kom. Vi kunne plutselig kommunisere over avstand. Min stemme kunne nå vandre jorden rundt så lenge den hadde en kobbertråd å løpe i. Også min lyttesans var utvidet og forlenget av denne tynne kobbertråden. Man snakket inn i et kullfilter og omformet vibrasjonene til elektriske impulser , lot impulsene løpe dit de skulle for så å bli omformet tilbake til lyd. Og man kjente stemmene like godt igjen på den andre siden av jorden, som om man sto i samme rom. Uforståelig, selvsagt, men vi lærte hele den tekniske delen i fysikkfaget på folkeskolen. Det var en lineær prosess som kunne følges og tegnes i alle ledd. Da telegrafen ble trådløs, ble det vanskeligere å forstå og derfor ble den lagt som pensum på realskolen. Båtene kunne sende sine radiotelegrafmeldinger fra havet, og det var langt raskere og enklere enn å bruke brevduer. Felles for disse tekniske undere var at de økte våre sansers rekkevidde og våre evner, og dermed endret vårt selvbilde seg, vår forståelse av oss selv og våre muligheter.
Så kom massemediet. Forlengelsen av hørselsansen ble utvidet til å gjelde alle samtidig. Alle kunne samtidig ha samme lytteopplevelse. Alle hørte «Oslo børs» og » Dicki Dick Dickens». Hele landet lyttet sammen, og vi samlet inn penger til dem som av økonomiske grunner ikke hadde apparatet. Fiolinisten kunne stå og spille mens hele landet var hans konsertsal, og alle prøvde seg på leppelydene til Kirsten Langbo.
Slik var» teknoleken» med lyd, blitt til en utvidelse og forlengelse av våre sanser, og å kvitte seg med dette ble som å skulle redusere våre sansers muligheter. Ingen ville det, alle så fremover og spurte: «Hva blir det neste?» Selv om noen «enfoldige» sjeler bekymret seg over det unaturlige i dette. De fremholdt at «tecknologi» på gresk er barnelærdom, og at det slett ikke var et uttrykk for fremskritt. Kvaliteten på det man hørte var ikke bedre enn før! Og radio er på gresk et ord for å utstråle ondskap! Men slike tanker ble ikke båret frem av, eller for, massene, bare nevnt som bakstreverske vittigheter.
Nei, fremskrittet gjorde det mulig å vaske opp til Mendelson, trene med Reidar Morset og snakke med familien på Toten om siste episode av «Godaften, mitt navn er ….Cox». Slikt gir man ikke slipp på når man først har fått det!
TV’n forlenget ikke bare hørselen, men også synet. Det var fantastisk å ha utsikt til hele verden hjemme i egen stue. Alt som skjedde i verden fant en arena i hvert hjem, og vi så Erik Bye samtale med Dalai Lama, Tandberg rapportere om teknologien i verdensrommet, Flintstone brøle sine urbrøl og Biafras sult. Alt ble vår underholdning. Vi lot oss forføre og passivisere, og, ja, vi lot oss underholde. TV’n var krevende, for den beslagla to sanser og passiviserte brukeren. Diskusjonen gikk også blandt fagfolk: Hvordan blir hjernen til barn som vokser opp foran TV’n? De mest seriøse prognosene om fremtidens barn var at selve TV-bildets oppbygning ville ha størst betydning for barnas hjerner, programmenes innhold ville ikke bety like mye. TV-bildet var dannet av utallige små punkter, det var altså ikke linneært, og dette ville ,muligens, kunne påvirke vår evne til tenkning, ved å svekke evnen til tenkning i de store hovedlinjer, og styrke evnen til tenkning ved fordypning. Tenkningen tidligere var linneær, mer opptatt av hovedlinjer, oversikt og sammenhenger, mens fremtidens TV-barn ville bli mer opptatt av fordypning i enkeltemner, og dermed utvikle mindre evne til oversikt.
Og PC’n? Den samler alle medier i seg og den er tovegs. Den svarer øyeblikkelig på mine tastetrykk og lagrer tankene mine. Den forlenger ikke bare både syn og hørsel, men blir en utvidelse og forlengelse av min hjerne. Min viten er nesten ubegrenset ved internetts åpne kunnskapskilder, min hukommelse ubegrenset i systematisk ordnede filer og min sosiale kommunikasjonsevne er utvidet, uavhengi av tradisjonell bekjentskapskrets og familie. Så sitter jeg alene i stolen foran PC’n og utvikler min samhørighet med mediet, og resten av verden, og grubler over hvordan man definerer og avgrenser egne evner og muligheter , skal de teknologiske hjelpemidlene regnes med i min selvforståelse, eller skal de ikke regnes med? Som et medlem av fellesskapet Norge er min min kontakt med offentligheten og min økonomi lagret ved noen tastetrykk på nettet, og for å finne meg selv i fellesskapet må jeg ha koder og tilgang.
Det er denne nye erfaringen som jeg nå kjenner på avhengiheten av, mens «min» skjebne er i PC-doktorens hender. Både priser og ventetid hos PC-doktoren er som hos min fastlege, egentlig burde PC-doktoren også ha refusjonsordninger, han forvalter tross alt en svært viktig del av oss. De burde være autorisert, så vi ikke får en jungel av useriøse kvakksalvere .
Jeg bruker tiden slik jeg gjorde før PC’n kom inn i mitt liv.:
Snakker med mannen, lager mat, stopper strømper, snakker med mannen, legger puslespill, ser på krim og snakker med mannen. Har mediet endret mitt syn på trivsel? Nei. Men hva med min opplevelse av trivsel? Nei, heldigvis… Savnet av dopaminstimuleringen er overdøvet av lykken over de nære ting.
Verden er som den alltid har vært…. og jeg liker den uansett! Jeg har levet det meste av livet uten PC, så den er glemt ganske raskt! Deilig!
Men nå er PC’n friskemeldt, og jeg…… kobler meg på. Selvsagt!
Hellige steder har «vonde» sitteplasser
De eldste, største og mest tradisjonsrike kirkebyggene våre ligger ikke på «tilfeldige» steder.
De ligger på hellige steder.
De følsomme blant oss merker denne helligheten med en gang de nærmer seg bygget, eller når de kommer inn, eller når de står ved alteret. Alt etter hvor følsomme de er.
Det var mange små og store «hemmeligheter» i de gamle kirkebyggene, både arkitektonisk og i valg av beliggenhet. Våre kirkebyggere fulgte de gamle tradisjonene for beliggenhet som var gitt av de gamle naturreligionenes innsikt i hellige steder. Et hellig sted hadde spesielle vannforekomster i grunnen , forekomster av en slik art at de følsomme kunne merke det, og disse forekomstene skulle gi vesentlig sterkere følelser enn vanlige vannforekomster andre steder.
For eksempel valgte man å bygge der det var flere dybder og lag av kryssende strømmer.
Vi vet at ca en tredel av befolkningen har følsomhet nok til å finne underjordisk vann.
Heldigvis er det såpass mange som kan lære seg vannfinnerkunsten, for brønner, og særlig gode brønner har det vært
avgjørende å kunne finne.
Disse følsomme menneskene kan fortelle at det slett ikke er en «god» følelse de får når de kjenner påvirkningen fra underjordisk vann.
Nei, det sies at denne følelsen er anderledes enn «lystfølelsene».
Det er enslags sansing , som ved kulde og varme, og er ikke behagelig. Den inngir mer en konsentrasjon, eller en advarsel, som om den «sier» at man bør flytte seg vekk. De reaksjonene varierer noe, alt etter arten av følsomhet. Man unngår den, og hus og seng vil man ikke ha slike steder.
Endel svært følsomme mennesker sier at de blir «utslitt» av å utsette seg for denne påvirkningen og at man utsetter seg for sykdommer av flere slag ved å bo på slike steder.
Så når du sitter i kirken og kjenner ryggen lide i «vonde benker», så trøst deg med at du er en av dem.
En av de følsomme for hellige steder! Jo verre du har det i kirken, desto sterkere er din følsomhet.
Det vil ikke hjelpe om man bruker mykere stoler!
Løsningen for den svært følsomme må bli en nybygget, moderne kirke, hvor man ikke søkte de underjordiske kreftenes
medvirkning når man valgte byggested.
Vil du virkelig teste deg på dette, så må du søke i de store katedralene. Det sies at de hellige steder kan virke så sterkt at selv «ikke følsomme» personer kan merke det,
Personlig kjente jeg dette ved et besøk på domkirkeruinene ved Hamar.
Jeg mente selv at jeg var helt ufølsom for «denslags» krefter, men da jeg gikk inne mellom ruinene og nærmet meg høyalteret ble jeg sterkt oppmerksom på at «noe » virket på meg. Jeg gikk bort til noen trær utenfor ruinområdet og brakk meg en kvist. En delt, frisk kvist. Så vandret jeg tilbake i ruinene mot høyalteret. Og der, foran høyalteret bøyde kvisten seg. Den reagerte så kraftig i mine hender at jeg ikke kunne klare å holde den i stilling.
Dette var min eneste befatning med det eldgamle underjordiske hellige, og min eneste vellykkede vannfinnervirksomhet.
Men jeg fikk en klar forståelse for at hellige steder skal ha «vonde» sitteplasser!
Svarthyll, influensa og Den Hippokratiske Eden.
Jeg går på apoteket og kjøper svarthyll.
Utenpå esken står det bl.a.:
«Sambucol er et naturprodukt fremstilt av svarthyll (Sambucus nigra L.), som vokser i det sentrale Europa……
Sambucol er utviklet av en verdensberømt Virolog…..
Sambucol inneholder AntiVirin som er en standardisert svarthyllekstrakt….
Hjelper ved forkjølelsessymptomer…….»
Svarthyll er folketroens gamle influensamiddel. Det sies at de gamle vikingene brukte svarthyll, ja, svarthyllen ble anvendt også på Hippokrates tid, og nå selges det som et AntiVirinmiddel i våre apoteker, det har altså, også etter våre kvalitetskrav, en dokumentert virkning.
Første gangen jeg forsøkte dette middelet, var fordi mannen min hadde det med hjem fra apoteket.
Jeg hadde nettopp kjent de raske kastene av feber i kroppen, og at halsen plutselig smertet i stikkende råhet. Nå skulle svarthyllen få vise hva den dugde til.
Jeg tok en spiseskje av den svart/røde sirupen. Heldigvis likte jeg smaken, så det skulle ikke by på problemer å ta den.
Siden dette var kvelden, ble det med den ene skjeen. Morgenen etter var alle symptomer på sykdom borte.
Siden har jeg brukt svarthyll ved alle slike tilløp til forkjølelse. Erfaringen min er at jo tidligere den taes jo raskere blir man helt frisk. Går det et døgn eller to eller lenger inn i sykdommen må man holde på utover med flere skjeer. Og det kan være at denne sykdommen ikke går helt vekk, men bare svekkes betraktelig!
Det var først da jeg fikk høre hvordan svarthyll virket, at dette ble forståelig:
Den forhindrer viruset i å feste seg på celleveggen, og dermed fratar den viruset muligheten til å formere seg.
Enkelt og svært effektivt!
Men er virusene allerede blitt mange så er sykdommen i gang, da kan man bare hindre den i å bli verre ved å hindre de mange virusene i å formere seg.
Faktisk virker dette middelet bedre enn Tamiflu, og aldeles uten miljøproblemer.
Alt i alt et produkt apoteket burde være stolte av i en tid med svineinfluensa og andre influensaer.
Man var nesten klar til å «tvangsvaksinere» et helt folk og sparte ikke på skremselspropagandaen. Mens folk engstelig ventet på vaksinen ble de smittet uten å få hjelpende tilbud.
Ingen tipset dem om Svarthyll, produktet som på apoteket heter Sambucol, som er et påvist virksomt middel mot virus!
Som et registrert apotekprodukt, kan ikke helsenorge si at de ikke kjente til det!
Og om Helsenorge mente at deres vaksiner var bedre, så kunne vel folk opplyses om Sambucol i ventetiden, til vaksinen kom!
Det kunne spart mange liv!
Det er lett å lage mange spekulasjoner om hvorfor man ikke, i en så alvorlig influensaepidemi, en pandomi, ga folk alle tilgjengelige og mulige råd og tips, men det er vanskelig å akseptere at apotekets eneste reseptfrie og ufarlige virusmiddel ble tiet ihjel!
Derfor oppfordrer jeg alle:
Ha en liten flaske stående i kjøleskapet. Ta en dose med en gang du merker litt av forkjølelsen. Så får du selv prøvd.
http://www.healthy.co.nz/ailment/2010-sambucol.html
På denne adressen kan du få mer info om middelet.
Og siden de ansvarlige i Helsenorge synes å ha glemt den Hippokratiske eden, sendes den herved i reprise (til glede for nye lesere):
Den Hippokratiske eden:
Jeg sverger ved legeguden Apollon og Asklepios og Hygiea og Panakeie og alle andre guder og gudinner som jeg påkaller som vitner, at jeg vil oppfylle denne eden og denne kontrakten så langt jeg evner:
Den som har lært meg legekunsten, vil jeg akte like høyt som mine foreldre, dele med ham det jeg eier og hjelpe ham når han trenger det. Hans sønner skal jeg betrakte som mine brødre, og om de ønsker å lære seg kunsten, skal jeg undervise dem uten lønn eller godtgjørelse. Mine egne og min lærers sønner og de svenner som har avgitt skriftlig og edfestet kontrakt på legevis, skal jeg gjøre delaktig i reglene, den muntlige overlevering og alt annet lærestoff. Men ingen andre skal få del i det.
Så langt jeg evner og forstår, skal jeg gi den syke dietter som vil hjelpe ham. Og alt som kan skade eller forderve ham, skal jeg unngå.
Jeg skal aldri gi noen en dødelig gift, ikke engang om de selv ber om det. Jeg skal heller ikke gi dem råd om den slags. Jeg skal aldri gi en kvinne noe fosterfordrivende middel.
Ærlig og redelig skal jeg tilbringe mitt liv og utøve min kunst. Aldri noen gang skal jeg fjerne steiner fra blæren med snitt, men overlate slike pasienter til dem som har spesialisert seg på det.
Overalt hvor jeg kommer inn i huset, vil jeg virke til pasientenes best, avholde meg fra all bevisst urett og særlig unngå kjønnslig omgang med de kvinner og menn, slaver og fri som bor der.
Alt det som jeg ser og hører når jeg behandler pasientene eller også utenfor behandlingen, slikt som man ikke skal plapre om, det vil jeg holde for meg selv og anse alt slikt som usagt. Om jeg oppfyller denne eden og ikke krenker den, la meg lenge glede meg over livet og min kunst. La meg æres av alle mennesker til evig tid. Men om jeg bryter eden og sverger falskt, måtte da alle ulykker og glemsler ramme meg.
Bendik Riis
Han går nedover gaten i sitt lange, hvite maccoundertøy, vest og høye støvler. Hår og skjegg henger langt og uklippet nedover skuldrene. Hendene er bundet bak på ryggen.
«Der går Jesusen»… folk visker, rister på hodet…»Han må jo være gal, stakkars»…. «Det er ikke bare kunstnernykker det der»…..
Bendik var født i 1911 inn i en lys og kjærlig familie. I 1928 , en fin vårdag, kom han hjem fra skolen og fant politiet iferd med å kaste hjemmet hans ut på gaten. Denne dagens maktovergrep mot ham og hans kjære preget ham sterkt hele livet.
Først etter farens død ble han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1946, og han ble der til 1952. Også i senere perioder var han innlagt. Flere av hans mest karakteristiske arbeider er baset på hans egne erfaringer fra psykiatrien, og viser mennesker som utsettes for eksperimenter og tortur, f.eks. en lobotomi-operasjon.
Mens Bendik ser dette skje på Gaustad (han ble ikke selv utsatt for lobotomi), fikk Egas Moniz nobelprisen 1949 for nettopp operasjonsmetoden lobotomi. Bendiks protest mot dette var både tidsaktuell og sterkt personlig medfølt, og samtidig ble det et symbol for alle sorter overgrep. Dette maleriet har alle de heslige uttrykk som overgrep har.
Wikipedia nevner hvor viktig det er å forstå skammen han kjente over utkastelse og overgrep, og Jon-Ove Steihaug vektlegger offerrollen som sentral i både liv og bilder. Sammen gir de en god nøkkel inn til kunstneren og hans verker.
Jeg går og ser på bildene han har malt.
Det som slår meg er at bildene har høye kunstneriske kvaliteter, og at noen av bildene skiller seg ut ved plutselig å være barnslig naive, strålende av ren naivitet. Det er så påtrengende at det ikke lar seg overse.
Ved disse bildene påberoper han seg renhet og barnets uskyld.
Han sier på sin måte at han er uten skyld i alle de onde tingene som skjedde med hans familie og ham selv.
Man ser av maleriene at han ikke plasserer skylden og skammen hos seg, men hos dem som utførte overgrepene.
Selv stråler han av den uskyldiges glede, og han vil slett ikke ha offerets plass! Han eier gleden i den barnlige renhet og uskyld. Det er denne erkjennelsen og styrken som stråler ut av bildene, og som han med rette kroner som kongelig!
Det er denne store kongelige verdien han har valgt!
Da han gikk hvitkledt og ( i undertøyet) avkledt gjennom Fredrikstad hadde han bundet sine hender bak på ryggen, som for å si tydelig ifra at han ikke hevnet seg, ikke tok igjen, men valgte å være fri, fri fra skyld!
Denne lyse gleden av absolutt uskyld er skjør og sjelden, nettopp fordi den er et sjeldent resultat av å erkjenne urett og lidelse.
Bildene hans viser meg at han holder fast på denne kongelige kunst og at han evner å uttrykke den slik at den stråler ut av bildene, også som en vesentlig del av det nasjonalromantiske grunnmotiv, den unge , uskyldige nasjonens styrke og glede som også var utsatt for uventet, uforskyldt overgrep .
Kan vi programmere fremtidens mennesker?
Norbert Wiener drøfter i sin bok «Gud og Golem AS» tre punkter i kybernetikken som virker relevante til filosofiske og religiøse spørsmål:
1. Drøftinger angående maskiner som lærer.
2. Drøftinger angående maskiner som reproduserer seg selv.
3. Drøftinger angående sidestillingen av maskiner og mennesker.
Disse tre punktene drøfter han inngående i sin bok, fordi kybernetikken er kommet langt i utviklingen av maskinen.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Norbert Wiener regnes som skaperen av fagfeltet kybernetikk, en internasjonalt høyt vurdert matematiker. Han så behovet for og etterlyste den filosofiske og religiøse debatt om de spesifikke problemstillinger som etterhvert må reises innen det kybernetiske fagfelt.
Siden man svært raskt, og i stort omfang, produserer og bruker maskiner, både av rasjonelle og av økonomiske årsaker, innen industri , forskning og mange andre områder i samfunnet, rekker man ikke å ta de etiske , eller filosofiske debattene et slikt fagområde har behov for.
Enkeltmennesker klarer heller ikke å orientere seg i denne fantastiske utviklingen. Den kybernetiske innsikten er, på mange måter, et lukket vitenskapsfelt, ved mange patenter og hemmelige prosesser. Vi får bare et glimt inn i det uforståelige når vi anvender maskinene i praksis.
Jeg ønsker å trekke frem et forhold som fremkommer som vesentlig i Norbert Wieners bok , og som er blitt mer og mer aktuelt, nemlig debatt angående begrepene «læring» og «utvikling». Virkeligheten kan vise seg å være helt anderledes enn vi tenker om dette «på grasrota»?
Om læring nevner Norbert Wiener bl.a.:
«Individets læring opptrer i individets liv, men også i flg. Darwin i rasens(artens) liv. Darwins naturlige utvalg er en slags rasemessig(artrsmessig) læring, som virker innenfor de betingelser individets reproduksjon setter….»
Dette utsagnet styrer våre tanker til at læring knyttes opp mot utviklingen av en art… slik man tenker seg dette innen darwinismen.
Barbara McClintocks nobelprisarbeid ga oss viten om «hoppende gener», et fenomen hvor genetiske endringer hos mais, skjedde raskt, som «en smitte» fra naboplanten, som om genet kunne hoppe fra den ene planten til den andre.
Dette leder tanken tilbake til individnivå, og Norbert Wieners resonement drøfter disse to aspekter utfra den kybernetiske modell.
Begge disse forskjellige retningene innen arvelæren forsket i gener, cellens DNA, og er begge et uttrykk for datidens forståelse av DNAet.
I dag har vi lært mer om DNAet og vet at en celle inneholder det kartlagte DNAet, pluss det ikke kartlagte Junk DNAet. JunkDNAet rommer individets utallige muligheter til endringer.
Vi må altså i tillegg til en «utvikling» i Darwinsk forstand, eller «en smitte» i McClintocks forstand, drøfte en tredje mulighet : artens , individets allerede iboende variasjonsmuligheter, som ved gitte utløsende årsaker kan aktiveres..
For bare 8 år siden betraktet man «junk» DNAet som søppel. De hadde gitt dette materialet navnet «Junk», selv om DNA-kjeden viste seg å være i underkant av 2% av alt DNA-materialet i cellen. Resten, som var over 98 % , kalte de altså «søppel».
Man leter nå etter hva som aktiverer noe av JunkDNAet, og man søker å kartlegge hva disse enorme «valg»mulighetene består av.
Med kunnskaper om dette vil vi kanskje kunne delta i utformingen av fremtidsmennesket. Vi kan bli medskapere av vår » utvikling» på individnivå.
Vi kan faktisk komme til å lage vår egen variant av fremtidens grøssere:
Noen mennesker kan vi forme til herskere og noen til arbeidere!
Bier, maur ol små kryp, kjenner til hva som gir ett egg , puppe eller larve, egenskapene til en dronning eller en arbeider. De forer med den maten som utløser forventet forvandling.
Denne kunnskapen er fremtidens store utfordring og prøvesten.
Vil maktens utøvere bruke slik kunnskap til beste for menneskene?
Det vil vise seg når, og dersom, man klarer å kartlegge JunkDNAet, og om, og når, man kjenner de ulike styringsmekanismer som utløser aktiveringen av en Junkegenskap. Hva vi blir i fremtiden, dersom(når) dette er mulig, er avhengi av hva vårt gen har av muligheter på sitt store Junklager.
Dersom man ikke drøfter dette i åpenhet, kan man lett forestille seg at noen «tar patent» på å utvikle arbeidere f.eksempel. Det ville sikkert være innbringende.
For å gjennomføre slike endringer er det viktig at folk ikke kjenner til det, eller at de som kjenner til det ikke har moralske eller etiske skrupler. De må være mer på linje med f. eks. Kunnskapsreformens menneskesyn:
Mennesket er » humankapital»(en vare) som skal gjøre seg attraktiv på arbeidmarkedet……og utvikles til å bli en selvgenererende humankapital.
Dette er WTOs skolepolitiske formuleringer, hentet direkte ut av de kybernetiske produksjonsstrukturer, som Norge uten debatt bare har akseptert og undertegnet som våre nasjonale skolepolitiske planer, som er overordnet uansett hvilket politisk parti som er i regjering.
Man vil bare virke masete og utidig dersom man forsøker å dra opp en debatt om disse formuleringene.
Poenget er, at hva mennesket er det formulerer vi etter den forståelsen vi har i vår bevissthet, ihvertfall etter hva vi tror vi er.
Når kristendommens positive syn på menneskenes enestående verdi blir borte, og det tilogmed blir upopulært å komme med «gammeldagse fraser», da må mennesket omdefinere sitt verd.
Etter hvilke verdier vil vi bli vurdert? Etter makthavernes behov?
Det vil klart være lettere å «programmere» noen til arbeidere , noen til teknikere, noen til soldater og noen til ledere, dersom verdiene først er endret. Desto likere vi blir maskinen, desto vanskeligere blir det å hevde menneskets unike verd.
Jeg må nevne at det er nettopp slik de uttrykker sin visjon i meldingen om kunnskapsløftet : Ca 15% av barna utdannes til lederstillinger, resten utdannes til bare å utføre automatiserte prosesser.
Hvilket menneskesyn, og hvilke fremtidsvyer ligger det i slike uttalelser?
Og hvor nær er vi kommet denne visjonen om å programmere fremtidens menneske?
Fremtiden former vi nå!
Fortsettelse i innlegget «menneskets og maisens genom».
Vannets underlige egenskaper.
Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med «å ha tid til å snakke med», som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.
Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til et innlegg om «Vann lagrer innformasjon» under «viten og visjon» :
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..»
Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , «nyateistene» , på sitt maktuærlige vis : Når vitenskapens resultater ikke er slik de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.
Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for hukommelse, en form for informasjonslagring.
Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja, hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum, gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.
Nyrene gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.
For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.
Vi hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.
Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke det forurensede vannet.
Sammen med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.
Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :
Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.
Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem «vet alle barn» at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.
Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.
Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til det.
Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker sekskant. Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som vokser fort og fyller hele sideflaten. På et tidspunkt får man en krystall som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.
Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og drikkevann i storbyer som var forurenset og/ eller påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så «ødelagt» at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.
Det er godt at man kan kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå, alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre, vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner. Over tid vil slik påført stress av egen kropp være helsefarlig. Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.
Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken. Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv, på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.
Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.
For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det, investerte i det, solgte det. Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen og oss selv.
Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er «friskt», altså evner å lage sin krystallform.
I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.
Emoto viste at «hellig vann», vann som var «påvirket av bønn», ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset, fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.
Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.
Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.
Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.
Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.
Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur , som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.
Si: «Så hyggelig å se deg» til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.
Si: » Du er ikke velkommen!» til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.
Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , er forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.
Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?
Eller er de også i sin sjel «middelaldersk», som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:
«Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.»
Tenk over den en stund .
«Jeg vil gi deg det levende vann,» sa Jesus. Der kommer vi til det åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.
Det er både artikler, bilder og filmer på nettet om dette.
Gravataren min er en vannkrystall.
Hvorfor mobbet media Ernas fedme?
Mediene har sendt ut sin prøveballong:
Er det mulig å utøve manipulerende makt uten å bli avslørt?
Flere medier tar opp mobbingen av Erna, uten å snakke sant om det.
Er det fordi de har felles agenda? : Utprøve hvor langt man kan tillate seg å gå i maktmanipulasjon uten å bli avslørt?
Det er dessverre enkel kynisme bak Kjell Terje Ringdals uetiske utspill om Erna.
Han er medie-mann, han vet hva ulike utsagn fører til av reaksjoner :
Hans «angrep» på Erna og folks dømmekraft, vil føre til at folk forsvarer Erna og fokuserer på henne med sympati, og det vil kanskje føre til at noen flere stemmer på henne.
Vil man raskt og effektivt flytte offentlig fokus, fra Siv til Erna, er dette en sikker strategi.
Ved å gi folket Erna-Jens fokus, istedet for Siv-Jens fokus, har man flyttet fremskrittspartiet ut på sidelinjen, noe de vil tape velgere på. Erna får økt oppslutning, men det bidrar bare til å fokusere på den mer usannsynlige sammensetningen av blå regjering med sentrumspartiene, med Erna som sikker statsministerkandidat, og det svekker sannsynligheten for blå regjering overhodet.
Altså er det den rødgrønne Jens- regjeringen som kommer til å tjene på utspillet om “feite Erna”.
Slik opponionsstyring er mediafolkets spesialområde.
Hadde folk ikke vært som Ringdal påsto, ville folket sagt:
“Dust”, og fortsatt med det fokuset de hadde fra før.
Men fordi mange ville føle seg truffet , provosert eller berørt av hans uhyrlige påstand, får hans utspill den forventede effekt:
Folk forsvarer seg mot å være slik Ringdal påstår, og tar avstand fra ham. Dette innebærer :
Sympati og økt fokus på Erna, og Siv ut av fokus.
Sterkere støtte til rødgrønn regjering kan man nesten ikke regne med så tett opptil valget.
Heldig for dem at vi, folket, er så forutsigbare!
I sin spalte i Morgenbladet , gir Frank M. Rossavik, samfunnsredaktør, en vurdering av de mediestrategiske sider av valgdekningen i år og sier bl a :
«Like etter skjedde det mystiske skiftet. Plutselig begynte kommentariatet, Nakkim inkludert, å hausse opp Høyres Erna Solberg i stedet. Akkurat hva det var, bortsett fra at Høyre gikk litt frem og Frp litt tilbake på noen av målingene, får historikerne finne ut, men brått pekte de alle på Solberg som valgsuksess og hovedutfordrer. Ap skiftet lydig, KrF og Venstre utpekte Solberg til sin statsministerkandidat, og mediene manet frem bildet av et Høyre som var i ferd med å fosse forbi Frp. En stadig mer bister Siv Jensen ble avskrevet som stemmekveg for splitter nye «Bondevik III».
(Understrekningen er gjort av meg.)
Man unngår uredelighetsstempelet ved å si at «årsaken til at man hausser opp Erna får historikerne finne ut,» men samtidig er det uredelig å mene noe om det aller meste i samfunnet, unntatt medias egne maktstrategier. Særlig når dette omfatter etiske overtramp som de fleste vil ta avstand fra.
Det er vel fordi de ønsker å se hvor langt de kan tillate seg å gå i uetisk maktmanipulasjon, uten at de blir «avslørt», og at de ønsker å se om denne strategien virker «som forventet/ håpet».
Det virker som om hele mediabransjen setter pris på denne frekkheten og venter for å se om den får passere.
Strand og flere av disse offentlige samfunnssynserne har sin bakgrunn i propagandabransjen. De vet meget godt hva de driver med.
Dersom vi ikke sier fra at vi ser hva de gjør, vil de fortsette og føle at de lykkes. Vi blir dermed medskyldige i at slik mediemaktutøvelse og manipulasjon kan bli en trendsetter for videre mediastrategisk arbeid.
Fra høye pidestaller er det langt ned.
«Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste. I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.»
Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.
Men det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken «Verden igår og idag» første bind.
Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa. Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et håp om en ny tid, et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til storbritannias Lloyd George , og levende skildret av øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.
Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.
Wilson kom til «det grønne bord» i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: «Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?»
Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede, ingen motstandere var invitert til fredsprosessen. Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om. Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.
Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.
Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.
Disse tre speilet den delte stemningen i Europa.
På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.
I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.
Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: «Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!» Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg. Hans valgkamptaler ble, etterhvert, preget av folkestemningen: «Make Germany pay!»
Wilson sto for de utopiske fredsdrømmene, og i arbeidet for dette, måtte han vinne over Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som ønsket å svekke Tyskland, og den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.
Wilson tapte på alle punkter.
«Jeg kan snakke med Dem,» sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver, «De er praktisk. Jeg forstår Dem, men å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.»
Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.
28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke sikret seg gjenvalg som president i Amerika.
Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i. Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.
Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.
Oberst House sa om ham at «han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.»
Så langt om Wilson fra Christensens bok.
Jeg tenker når jeg leser det at «det er høyt ned fra enhver pidestall».
Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.
Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det «Change» generasjonene venter på. Slett ikke ulikt håpet om «forandringen» den gangen. Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå. Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.
Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.
Bakrus, abstinenser og kål.
Jeg har tidligere, i innlegget : «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.», beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.
Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!
Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.
Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.
Dette var min erfaring da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.
De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :
» De peripatetiske skrifter».
Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»
Boken tar opp flere spørsmål som:
– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?
– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?
Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :
-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser den «fordummende» vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.
Tja….
Aristoteles hadde denne observasjonen :
«Kål hjelper mot bakrus.»
Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.
Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix» gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.
Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.
Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .
Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.
Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!
Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?
Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig. Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe. Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.
Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.» Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den. Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.
Men nå lå hun stille og så på denne ukjente fuglen. Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.
«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.
Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av forventning den ga henne om en skikkelig prat.
Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.
Jeg tror at alle som har erfaringer med husdyr, har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at det å gå samme veg frem og tilbake, avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.
Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:
» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»
«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.
Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.
Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg! Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så løp han foran og markerte alle sammen!
Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!
Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.
Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde god plass til store tøyvasker. Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende, intenst og tydelig henvendt til mor.
«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»
Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.
«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»
Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.
«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»
Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.
Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.
Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det, og arbeide som det. Det bygger på kunnskap om
lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.
Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.
Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang, som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»
Jeg gleder meg til å se mer på dette.
Utfordret 3 : Hvis du kunne forandre en ting i verden, hva ville det vært?
”Hvis du kunne forandre èn ting i verden, hva ville det vært?”.
Denne utfordringen kom fra
http://merutt.wordpress.com/2009/09/08/456/
Jeg ser at å velge en god ide fremfor en annen er vanskelig.
Flere gode saker er allerede tatt, og jeg har flere hjertesaker som jeg da velger bort.
Jeg vil at folk som utsettes for frihetsberøvelse av en eller annen grunn, raskest mulig får sikret rettsikkerhet og menneskerettigheter. Jeg vil gjennomføre de endringene Sandberg har pekt på, og sørge for at etterforskning, rettsprosesser og fengsel har høy kvalitet på kontroll av dette. Asylmottak skal være åpne, sosialt inkludert og skal fungere som korttidsbolig til søkeren har funnet jobb og egen bolig. De skal vente på sin sak i frihet, ikke som fanger. For dem som oppholder seg ulovlig i landet bør det opprettes en internasjonal instans som kan løse deres sak. Mens dette arbeidet pågår skal de få hjelp til det daglige behov og med full rett til å benytte norske tjenester og norsk arbeidsmarked.
Vi må ta tilbake verdigheten i rettsvesen og asylpolitikk.
Jeg sender utfordringen videre til:
Nidvise 3. » Mediamafian lager valgflesk!»
Nå trikser de i valget
og fikser hva de sier,
for de vil øke salget
ved å drite ut partier.
For medias regi
er ytringstyranni,
som denne mafian spiller
mens de slakter og de griller:
De lager velgermat!
Og på sitt showbisfat
der har de allting rigget.
Og valgflesket har ligget
på kne i gapestokken
til mat for velgerflokken!
Nå sitter mediastyggen
så trygt på velgerryggen,
og svinger gallupsvøper
så partihestene løper!
Det er bare å dikte videre selv!
Jeg setter meg med partiprogrammene, det er jo programmet som kommer på stortinget.
Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.
Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.
Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.
Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.
«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.
«Ja, det kan vel være alderen,» sier svigermor.
«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.
«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.
Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.
«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og hun får allerede beta-blokker,» sa jeg.
» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»
Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt på vanndrivende.
Jeg var glad for det.
Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.
Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde. Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».
«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.
Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke om at noe var galt i resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.
«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve uten å drikke!»
«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»
Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut. Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe, så jeg fylte et glass og bød henne.
«Nei takk,» sa hun.
«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.
» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.
» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»
«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.
Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.
» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.
» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»
«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.
«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.
«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»
Søster så nedlatende på meg.
«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.
Tante døde dagen etter.
Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En kureret hjertelidelse?
Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?
Tantes «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke utredet.
Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende. Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også, slik at hjemmepleien kunne ta seg av det når de stelte ham og gav tabletter.
«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.
«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»
«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det familien gir ham.»
«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.
«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.
«Kan hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.
» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.
Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget for veskemengden til svigerfar. Han overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.
Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.
Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi sørger for at hun får det hun trenger, og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.
Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan sikre et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.
Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde han på sykehjemmet. Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men vi fikk nei. De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.
«8 dl i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.
«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»
«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.
Jeg så på de tunge, grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende sløvheten som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.
Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid, men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av. Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.
Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp påny, til neste uttøring.
Vi vet at i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en viten om dette som desverre ikke passer institusjonene fordi:
Omsorg tar tid.
A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.
A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.
Her uttaler blant annet Peder Haug at siden «Kunnskapsløftet» setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, «vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,» sier han.
Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.
Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:
Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-
Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97 (HernesReformen), så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.
Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.
«Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.» sier han.
Ja, en ny reform «tvinger» alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den. Men hvem tvinges? Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?
Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren, at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.
Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.
Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi «står fritt » i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag fremkommer det ikke bare «faglige» mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.
Altså metodikken er integrert i fagmålene.
Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag. Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger «velger» en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.
Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for elevene .
Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå» tvinges til å velge metoder som virker», gnir han det frekt inn: «De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.»
Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir «gode resultater», og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.
Det Peder Haug , på nedvurderende vis, sier er «løsningen» for å få en «bedre skole» er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.
Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere, pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne «enkle» kompetansen som de» mobber oss for» å ikke ha!
Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!
Jeg registrerer at Peder Haugs «mening» er at det ideelle er «å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.» Dette er altså å oppfatte som professorens «synsing»! Det er nettopp professorenes «synsinger» vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir professorkvalitet på våre arbeidsplaner?
Peder Haug avslutter slik: «Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.»
Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer «midt mellom», slik at man unngår disse grøftene.
Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!
De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske «stridseplene» inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet, og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.
Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:
En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen. Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.
Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever, så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo ta inn i undervisningen. Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.
Det gikk tregt etterhvert med salget, man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy. Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget! De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.
I tillegg har man utvidet elevtallet i grunnskolen med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole. Er skolen heldig, har PPT «greie på» hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.
Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få» tilpasset undervisning». Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er «høyt nok» fungerende til å følge klassen med «tilpasset undervisning».
Som lærer skal man lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker, selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna: I refomen kommer det til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste » selvgenererende humankapital».
Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.
Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man «tilpasser» fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål. Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.
Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd. Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.
Dersom jeg ikke har tid, eller tar meg tid til denne grundige og tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av tilpasset undervisning bare gjetting og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.
Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker «elevmangfoldet» i A-magasinets artikkel, heller ikke skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i klassene. I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
«Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.
I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)» Læreren Rollen og utdanningen», legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.
– At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..
Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.»
Så langt fra denne artikkelen.
Vi ser at i meldingen for de nye planene for lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.
Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burde han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir han A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.
Jeg mener at dette «sparket» fra Peder Haug, rammer ham selv.
Journalisten. Et flokkdyr?
Bloggen «ukorrigerte meninger» hadde et innlegg om journalistene og hva de egentlig mener med det de skriver .
Jeg følger opp refleksjonene derfra med et eget innlegg her hos meg.
Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av f. eks. Siv Jensen.
Man undres over hvor fakta «idealet» har blitt av, og man undres på hvem som setter journalistenes agenda:
Journalistenes «ulykke» ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.
Altså: Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært «uklare».
Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra partiets syn på saken.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: «Hvem» pålegger journalisten å fremme «hva» i sitt arbeid?!
Journalistene tyr da til “flokken” av frykt for å stå “alene”.
De har ingen» politisk» redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere blir det for dem å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med”lederul over hele landet.
Og vi, leserne, » tuter med de ulver som er ute», enten «»blogger vi med, eller vi får «blogg-gardistene» etter oss.
Det er synserne som rår.
Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.
Som journalist skulle trendsetteren, Arne Strand, etter EUs forskrift, redegjøre for de ulike syn. Han skulle ikke bruke sin uklare maktposisjon til å “spille på lag” med noen. Bruke informasjonen manipulerende, for å «umerkelig» støtte arbeiderbevegelsen.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde rydde opp i og informere om.
Hvilke regler gjelder for dem, nå, etter EUs regler? Hvem har ansvar for at disse reglene overholdes?
Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode, eller etter lederulvens mektige røst. Og her er det grumset viser seg:
Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men ønsker salgbare debatter.
Nøytral informasjonsformidling er et foreldet ideal. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en «umulighet» , og at de beste forsøk på dette står som lysende eksempler fra fortiden.
Saklighet , en dyd man tilstreber fordi man elsker å finne alle sider ved fakta, er det desverre få som kan rose seg av å etterstrebe.
Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje? Hvilke verdier og idealer har redaksjonen?
Har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger.
Han må følge de udefinerte meninger som «ligger i luften», eller risikere å trå i utakt med kollegene.
Dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom.
Saken er ikke: “Hva er saken”, men :
Hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende?
Spør journalisthøyskolen?
Hvordan har de håndtert dette?
Spør redaktørforeningen! Kanskje de vil si noe om deres behandling av dette!?
Nei, beklager du får ikke lese møtereferatene i redaktørforeningen!
De har referatforbud!
Da Per var ku.
» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.
Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.
Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.
Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.
Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!
Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)
Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.
Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.
Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.
Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.
Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?
Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?
Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?
Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?
Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?
Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:
Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.
De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».
Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!
Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».
Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!
Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.
Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.
Det passet ikke herrefolkkulturen!
Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.
Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!
Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.
Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».
Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.
Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse av hjemløshet i det politiske landskap.
Min stemmegivning begrenser seg til noen «nei» stemmer, «nei til EU og «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker. Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.
Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat», og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg «idiot». Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».
Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.
Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:
Overordnet mål: Å bevare og å styrke demokratiet.
Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.
De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.
1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:
*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer
*hvordan de diskuteres og konsekvensutredes.
2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:
*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.
*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.
3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:
* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:
*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .
4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:
* finans og bankvirksomhetenes omgang med verdier må strengt lovreguleres.
*Staten bør ha eierskap og kontroll med kraftverk og nett.
*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.
*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon
* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske forståelse skal diskuteres.
5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:
* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.
* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med krav til studiekvalitet.
* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.
6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:
* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.
* Bruke store resurser på å tilpasse og beskytte et lite demokrati i en ny økonomisk verdensorden.
7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.
8. Det er et krav at partienes representanter snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».
Dette er kort sagt mitt partiprogram.
Et parti er «en del» eller «en sektor». Et parti er altså en sekt. Så her er min sekteriske visjon.
Vel , som Fridtjof Frank Gundersen sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»
Så hvorfor må vi stemme på noen?
De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.
Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.
Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!
Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet de mulige gevinster av innsatsen.
Det spiller faktisk, desverre, ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.
Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!
Men nå dør debattene, nominasjonsprosessene blir en farse.
Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne, personen er erstattet av programmet.
Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og stortingets pensjoner.
De har selv gitt fra seg landets suverenitet, høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.
Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!
Derfor er tiden inne for » change»!
Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?
Blir vi tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 