Hvem bryr seg om unger og burhøns?
De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.
Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.
Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.
Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.
Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.
Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro. En slags angst for at skolen skader mer enn den gavner. Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.
Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.
Men så er tvilen der.
Er skolen god for barn? For alle barn?
Er det til barns beste når vi holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?
Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?
Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:
Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.
«Ikke flere lekser nå!» kakler de.
«Har vondt i beina, jeg!»
» Sitt stille da vel. Dust!»
«Legg egg.»
«Vil ikke!»
«Det må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»
«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»
Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.
Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.
Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.
Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket opp gullkornene når det passet dem.
Men det er altså ikke opp til meg.
Jeg er en burlærer.
Jeg forer dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.
Sånn drømmer jeg.
Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.
Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.
«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.
» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det, «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.
«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»
Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.
«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »
Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .
«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»
Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.
«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser, tror jeg ikke på.» Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt paradis for hønseflokken.
«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.
Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.
Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!
De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!
Drømmen har forduftet helt.
Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.
Fiske , med «mål og med».
Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.
Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.
Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det. Det er bare en brygge i Norge hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller reker, og den er i hovedstaden. Det er heller ikke hvem som helst som har lov til å stå der og selge sin fangst.
Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på brygga i Oslo, og bare der, og selge det du har fisket.
Denne lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med». » Mål og med»= peiling , og det er et uttrykk som snart bare er kjent av de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling. Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.
En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.
Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og hengir meg til minner fra mine første yrkesaktive år:
Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i matt lys.
Jeg løsner fortøyningen og ror utover. De lette åretakene vekker ingen.
Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.
Senere, når vindene våkner, kan motoren gjøre dagens jobb lettere.
De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .
Jeg runder pynten ved Auenes og aner morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.
Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.
Min arbeidsplass!
Selvsagt er det også dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten. Dager hvor jeg velsigner motoren og gledes over å være ferdig for dagen. Men selv da er sansene lykkelig tilfreds, beriket av berøringen.
Det lyner av lys i det blanke hav. Solens halvkule hviler seg speilende i havgapet, et åttetall i dirrende luft, som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp. Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust, men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet. Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.
Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.
Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere meg «nedover på rangstigen» !
Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer. Så det var ihvertfall ikke nedover på den økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.
«Hva mener du med det?» spurte jeg » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»
» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere seg til et yrke som krever tilsvarende eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»
«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg, «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»
Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går nedover på rangstigen .»
«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man yrkenes rang i det hele tatt?»
Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.
«Jeg trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert lavt av våre politikere! Så får jeg klare meg selv.»
«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert at det yrket der passer for en dame…»
«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»
Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..
Så var jeg igang, i selvlaget plastbåt og med 100 selvlagde dobbeltruser. Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt som lærer.
Jeg hadde sett nøye på prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort. Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.
«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake som det kunne være. «Andre sorter» hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene. Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter» fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.
Men enda de tjente mest på den, kjøpte de den ikke.
Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål. Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene. De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.
Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet. De foredlet den og de spiste den.
Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål? Hvorfor foredlet vi den ikke selv? Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt. Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål? Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 . Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?
All vanlig fisk måtte leveres på mottaket, mens ålen, og bare den, måtte leveres kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!
Det blåste friskt nå. Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps. Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner. En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene gjerne grillet og nøt som en eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.
Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo. Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.
Vi har det på samme måten som i tegneserien Asterix. Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»
Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles, liten erfaring i fiskeforedling. Vår egen tradisjon heter tørrfisk, mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager. Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.
Etter krigen overtok vi selv, og vi valgte å skulle proletarisere oss. Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei, båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote i en fei og støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke, som det moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å benytte den retten han og nesten ingen andre i Norge har.
Han driver både fiske og fiskeripolitikk og har sine private «mål og med».
Ulven og bestemor.
Det er ulv i nærmiljøet.
Heldigvis er den ikke på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.
Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.
Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.
Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.
Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.
Det er dette at den er et rovdyr.
Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året, og helst det dobbelte om anledningen er der.
Også er den et flokkdyr. En liten flokk på 10 dyr kan ta en 30 -50 elger i året, eller 300-500 rådyr. Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.
Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem. Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.
Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.
Det er tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv. Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok og en lydig gjeter og jaktkammerat. Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både jagten og husdyrholdet.
Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med moderne historiegranskning.
Dypt i språkene våre, både i gammelnorsk, latin og sanskritt, er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear). Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret og sønderriver det med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende» agenda.
Ja, selv mineralogene kalte metallet fra «tungsten» «wolfram», etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:
Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!
Jeg føler at en viktig side ved dyret kommer frem ved dette metallet, og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært godt egnet til å hente frem angsten min.
Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi , å se nøye på det jeg er redd for, håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt. Det er jo slett ikke sikkert at ulven som kommer til å dukke opp i buskene her, er den apokalyptiske Fenrisulven.
Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».
Vi har to motsatte ulveforestillinger:
Den «farlige ødeleggeren » og den «kloke og omsorgsfulle» mor.
Den «farlige ødeleggeren» er Fenris , og den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .
Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet. Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.
Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.
Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok, skjærer en liten bit av læret til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.
Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru, mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse. Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.
Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine astrologiske tidsangivelser. Mann / ulv vesenet er knyttet til de siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd, men det er ikke et bilde i zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.
Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende, på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme elementer: Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.
Nå er jeg i en alder hvor jeg tenker på bestemoren! Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både stinkende, gammel og seig! Det hindret ikke den altetende skrubben.
Uttrykket » skrubbsulten» og «sulten som en ulv» settes her i perspektiv.
Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!
Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete, og som aldri blir mett.
Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan. Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.
I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:
» Konradsen ble omsider ensom tilbake….. nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.
Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.
Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»
På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna. Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.
Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje i USA og Europa, slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.
Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.
Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.
Ulven har et besynderlig forhold til sauen.
Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.
Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.
Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt ulven som en falsk, blodtørstig leder.
Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm. Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.
Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den bare var som en fredelig hund?
Det er slike tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!
Og det plager meg, og morer meg, at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den. Rent utseendemessig altså. De ser snille og kloke ut, som ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.
Jeg ser ulver overalt, og har «bange anelser» når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!
Å dø med ære.
Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, «Døden- skal vi danse», som han gir ut nå i sommer.
Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill, kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk, må skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.
Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og grådig , ja, at ønsket om å leve er urimelig fordi det belaster fellesskapet.
Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry. De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes, nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte disse til større belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.
Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv. Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.
Det regnes som ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.
Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.
Det vitner om psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.
Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.
Det er krevende å dø en ærefull død.
Naturen er krevende.
Å se på døden som en naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut, men naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige ubarmhjertighet og voldsom i sin mektige villskap.
Nettopp derfor, fordi døden er naturlig, og fordi den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter i det for meg siste avgjørende slag, kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft, troen på livet.
Den siste tiden min far levde skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået var hun! Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.
Jeg merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende, den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.
Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.
Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?
Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv? Og dermed også på ditt liv?
Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger. Når vi i språket har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».
Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.
Men den siste reisen gjøres alene.
I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.
Å ha refleksjoner, og å utvikle styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om livets store spørsmål , og egne verdier, sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.
I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.
Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?
Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?
Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:
«Man får som fortjent»: Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye , stressa folk får hjerteinfarkt osv. » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»
Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt. Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?
Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?
Ofte er det dødlige infeksjoner.
Skal vi ydmykt finne oss i tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?
Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om selve kampen mot sykdom og død.
Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:
At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken. Det er ikke god nok demokratisk praksis å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.
Tanker om lyd.
Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale og den oppvåknende jord.
De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir, i dagens begynnelse, en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende lydspråk er dagens symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse, og jeg merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.
Etterhvert våkner lydene fra byen, veiene, industrien og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen, dypdykket i minnet, refleksjonen, rensningen av alt det lyttede, fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.
Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse og derfor gir den meg de rikeste nyanser i formidlingen. Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet, gjør den lyden innholdsrik . Menneskestemmen står for meg som ubeseiret i sin formidlingsevne.
Når mennesket synger, da lytter naturen, og menneskesjelen fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga. Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er slik.
En sang er, for meg, den største menneskelige formidlingsform. Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik. Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill, kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende, men overtar instrumentene slik at denne syntesen blir forstyrret, overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.
Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg, er den underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.
Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet. Det hender jeg kan fornemme enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel , som ved en orgelmesse av Bach, hvor instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige» i en inspirert musikalsk perfeksjon.
Instrumentet imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter, men vekten i formidlingen er forskjøvet fra innhold til det musiske. Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg har alt valgt! All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen, innholdet.
Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt det som formidles.
Hva er lyd?
Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er. Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder av et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene fra mine omgivelser i området 20 Hz til16000 Hz.
Og jeg lytter.
Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling. Derfor takler jeg ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen». Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».
Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine. Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet» i sin henvendelse. Da lytter jeg! Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.
Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja, hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.
Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige, som «et ytre skall» av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd. Den trygge, mørke, livmorlignende hulen med spektakulære lysflæsh og spesielle lydeffekter gir dem hvile og trygghet, som barnet i mors liv.
I «Falk og Torp Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog», står det om lyd :
… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…
I samme bok heter det om «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte betydninger som » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme», «tilbehør», «som seg hør og bør»….mm…
Jeg kjenner meg hjemme i denne språklige forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste med ordbokens lydforståelse.
Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.
Nå sier nyere internasjonal forskning at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.
Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?
Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn. Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker mange ubesvarte spørsmål i meg, blir jeg faktisk ikke ferdig med. Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler, og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.
Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.
Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var. Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den lysegrønne frodigheten.
Det var da jeg la merke til det: Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.
«Klart det er mange ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg nå. »
Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu: «Ikke tråkk på en snile, det betyr regn neste dag.»
Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien. Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store? Kanskje snilefamiliestevne, eller snilebarnehagen på tur?
Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere. Sikkert over dobbelt så store som disse her.
Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene» etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?
Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem. Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte? Selve ordet snile betyr språklig sett et slimete, saktekrypende dyr. Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.
Så stoppet veien.
Rett foran meg lå et krater, et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell hele dalen gjennom, med høye, bratte kanter overalt. Veien stoppet der på kanten av fjellet. Fordypningen lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.
Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk, bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.
Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig, med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn, majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og størrelse. Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.
Jeg skled sakte ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen. Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake. Nedstigningen tok uendelig lang tid.
Dalbunnen var uten jord, ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et flatt fjellparti som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger. Jeg fulgte gaten til jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde, glatte som silke og harde som sten.
Det var ingen lyder her. Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg. Hva var dette for et sted? Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?
Hvor var alle Osterøys turistguider og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?
Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite hvor de skulle. Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.
For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ. Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare litt sære, lokale ord som «kipe» og «brake». Altså Osterøy turistinfo: Hvor var jeg?
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
Om å foredle drue og kål.
Både drue og kål hører til blant gamle, høyt skattede kulturplanter.
Disse to planter har visse fellestrekk, og de gir oss, på sitt beste, gleder på hvert sitt vis. Fellestrekkene ved plantene er deres iboende evne til å foredles.
Når man høster en drue, og stilken brytes av, får mikrofloraen på drueskallet kontakt med druesaften og de starter en gjæring ved at de bryter ned druesukkeret til alkohol og karbondioksid. En raskere og bedre gjæring får man ved å knuse druen, holde gunstige og optimale temperaturer for mikrofloraens ulike prosesser i druesaften, alt etter hvilke resultater man er ute etter av alkoholstyrke og spesielle smaksmessige egenskaper.
Usynlig, rundt på druens ytterflate myldrer en mangearted mikroflora. Alle disse venter på druesaften som sin mulighet for storformering, og det er en beinhard konkurranse dem i mellom om å få overtaket i gjæringen. Ca. 1000-10.000 gærceller pr. milliliter starter opp i den ugjærede saften, men få dager senere er antallet økt til ca. 100 millioner celler pr. ml.
Den som produserer vin har sine spesielle knep for å få sitt produkt best mulig.
Når vi amatører starter en» vindunk», gjør vi klokt i å kjøpe en ferdigkultur og deretter være nøye med oppskriften, ellers vil vi raskt få «villgjæringer», som gir vonde smaker og vonde lukter på det som skulle bli til vin. I tillegg sliter vi med oftest «ubrukelige kjøperåvarer», altså råvarer dyrket med tanke på fersk-konsum og som har en ihjelsprøytet mikroflora, og tiltross for mange gode oppskrifter har de fleste av oss svært liten kunnskap om trivselsfaktorene til den mikrofloraen vi benytter.
Vi er nok mest fortrolige med mikrofloraen vi møter når vi baker brød og annen gjærbakst.
Brødgjæren er en slik hjelpekultur for alle oss som ikke er så flinke med «surdeigen». Det var Norges dyktigste mykolog, dr. Olav Sopp, som tidlig på 1900tallet laget «gjæren» som vi nå kjøper for å få en vellykket gjærbakst. Han ønsket å hjelpe norske husmødre med en slik ferdigdyrket gjær, fordi den gode stedbundne mikrofloraen for baking, brygging og melkeforedling var iferd med å forsvinne.
Det skjedde noe som fikk de tusenårige stedlige kulturene til å svekkes, forsvinne eller bli sterkt forstyrret. Dr. Sopp nevner flere mulige årsaker til dette, men resultatet var at husmødrenes gamle gode fremgangsmåter i matforedlingen ikke lenger ga de gode resultatene, og en hel matkultur var iferd med å bli radert ut, eller endret.
Dr. Olav Sopp skrev for oss vanlige folk, til veiledning og opplysning. Jeg vil anbefale alt han har utgitt, og nevner særlig «Husnyttige gjæringer» utgitt i Kristiania 1904 på Olav Norlis forlag.
Selv om vi daglig, over hele landet, fremdeles bruker og er helt avhengie av hans gjærprodukt, glemmer vi han som er «oppfinneren»av dette gode hjelpemiddelet. Jeg ønsker derfor å tørke litt av støvet av ham, og anbefale hans folkeopplysende skrifter.
Vel, de ulike gjæringsprosessene var fortidens foredlings og konserveringsmåter for en rekke råvarer som korn, melk, frukt, grønnsaker , kjøtt og fisk. Den varierte mikrofloraen som inngår i prosessene, foredler produktet slik at det lukter og smaker nydelig!
Kålen har, som druen, sin egen mikroflora på yttersiden av kålbladet. Når denne mikrofloraen bringes i kontakt med kålsaften, starter gjæringen. For rask og maksimal start av de gode kulturene må kålen finsnittes, stampes og kanskje knuses noe for å få frem rikelig mengde kålsaft, slik at kålen dekkes av sin egen saft. Det bør legges et press på kålen for å holde den under saften. I denne saften tilsettes 1-2% salt. Også her er temperaturene viktige hjelpere for å stimulere den ønskede mikroflora og å hemme den uønskede. Og krukken bør ha, som vindunken, en gjærlås.
Nå er det ikke slik at vi kan gå på butikken for å kjøpe «ferdiggjær» til kålgjæringsprosessen. Vi er helt avhengie av at kålen har en god mikroflora, som ikke er «drept» ved sprøyting. Kan du dyrke den selv slik at du kjenner jordkvaliteten, og ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytestoffer, så burde det være en fin kål å foredle. Ellers må du snakke med en biologisk, eller biodynamisk, kåldyrker. Jeg er ikke helt sikker på at alt på økologidisken i butikkene er brukbart.
Duften av en godt foredlet kål får tennene til å løpe i vann, magesaften fryder seg og appetitten øker sterkt. Selv hunden min gav labb og inntok tiggerposituren, og fremmede , fritt-talende kritikere sa: «Det var da jævelig godt!»
Kålen kan blandes med andre grønnsaker som gulrot, løk og mange flere, det gir variasjon og økte bruksområder, men det er kålens mikroflora som må starte opp gjæringen og dominere den.
Det er noen få produkter i handelen som det faktisk er trist å nevne. Tysk industriprodusert sauerkraut. Den er altså slik produktet blir når man bruker en ensidig, rendyrket kultur på hurtiggrodd, kunstgjødslet og ihjelprøytet kål. Det smaker ikke godt og skremmer de fleste fra å ha noe med «sauerkraut» å gjøre.
Derimot er bare ryktene om ekte russisk Borsjtsj nok til å kjenne forventningen sprudle. Denne rødbetsuppen har i sin klassiske form foredlede rødbeter. Nå serveres den desverre oftest med «juks», altså med eddiksyltede rødbeter, som er OK på smak, men langt fra den smaksopplevelsen retten opprinnelig var.
Ellers vil jeg nevne yoghurt, øl, salami og noen sorter sylteagurker og oliven som gode eksempler på fermenterte (gjærede) produkter. Disse produktene har klart seg godt fordi mikrokulturene deres er blitt produsentens spesialtilpassede «hjelpekultur», slik at de kan sikre samme type gjæring og samme kvalitet på resultatet uansett råvarens egen startkultur. Altså har labratoriearbeidet sikret en fast kvalitet som gir forutsigbarhet for produktene. Konkurransen i industrien vil ofte bestå i å sikre seg gode villkulturer som de kan rendyrke til industribruk. Slik ivaretar industrien mange kulturer som ville vært tapt, men de reduserer også bredden i smaksvariasjonene.
Da vi laget de første små krukkene med gjærede grønnsaker, av hjemmedyrkede planter, satset vi på kålens selvforedlende egenskaper og lot naturens egen gjæring få så gode forhold som mulig. Det ble nesten uforskammet godt. Og jeg forsto noe av Skaperens tilfredshet over sin skapning at: » alt var såre godt»!
Å dyrke frem «det gode» krever kunnskaper, arbeid og at alle gode naturlige forutsetninger er tilstede. Og er først den «gode prosess» i gang, tar den over og styrer hele den tilstedeværende mikroflora.
Jeg forsto også at de ulike kulturene rundt om i verden ga stedlige smaksopplevelser som man bare kan få på det stedet, en lokal spesialitet.
Ingen industri har klart å rendyrke kulturene til alle disse smaksvariasjonene, tvert om vil rendyrkingen ofte forenkle og forringe smaken. Det har sin årsak i at risikoen for feilgjæringer ofte knyttes opp til den mikrofloraen som gir smaksbredde, dermed strever labratoriene med å finne ballansen mellom best mulig smak og tryggest mulig produksjon. Det er forbehold man forstår at industrien gjør, men i våre små privathusholdninger er vi ikke økonomisk avhengie av at alle forsøk blir vellykkede.
Vi eksperimenterte med flere grønnsaksretter og melkeprodukter, og hadde mange fantastiske smaksopplevelser. Vil nevne spesielt «surstek» , kjøtt lagret i gjæret melk. Etter noen dager fyltes rommene av nydelige dufter som ga oss store forventninger til den kommende smaksopplevelse. Det var som å åpne en dør i naturen inn til glemte skatter.
Da jeg tok med mitt kål/gulrot/løk produkt til restauranter og industriprodusenter, fikk jeg tilbakemelding om at de ville kjøpe det jeg kunne lage. Men så fikk jeg tilbud om jobb og valgte det fremfor storproduksjon. Det er krevende å bygge opp en stor produksjon. Både økonomi, fagkunnskaper og produksjonsmessige vanskeligheter er slikt en i starten må takle alene, og som en må regne med ikke er «på skinner» før etter noen år. Så da jeg kunne velge, valgte jeg det trygge livet med fast lønningsdato.
Nå har jeg i den senere tid fått kjennskap til den rå hodekålens store forekomster av acetylkolin. Det samme stoffet som vi har som ett av våre transmittersubstanser ved nerveoverføringer. Dette stoffet, acetylkolin, forskes det mye på for tiden, blant annet i forbindelse med røking og lungereft. Nikotinet likner dette stoffet til forveksling, og går derfor inn og erstatter dette hos røkeren. Dette kan på sikt gi sykdommer, og det blir et underskudd av stoffet ved røkestopp. Derfor hadde jeg utrolig stort utbytte av å spise rå kål ved røkesug og abstinens.
Senere fikk jeg via studio «Sokrates» vite at i antikken var rå kål vanlig å spise for å fjerne bakrus. Så rå kål er effektivt både mot alkoholens og nikotinens ubehaglige «dagen-derpå-virkninger». Den foredlede kål, ikke industrivarianten, men den lille håndlagde, beholder acetylkolinet.
Så kunne man drikke sin foredlede vin om kvelden og spise sin foredlede kål om morgenen. Begge deler til stor glede for både smak og helse! Og like oppløftet til gleder som vinen har sørget for om kvelden, like oppløftet blir morgenen når bakrusens plager fordufter i glad velvære skapt av kålens edle kvaliteter.
Vannets underlige egenskaper.
Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med «å ha tid til å snakke med», som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.
Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til et innlegg om «Vann lagrer innformasjon» under «viten og visjon» :
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..»
Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , «nyateistene» , på sitt maktuærlige vis : Når vitenskapens resultater ikke er slik de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.
Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for hukommelse, en form for informasjonslagring.
Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja, hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum, gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.
Nyrene gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.
For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.
Vi hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.
Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke det forurensede vannet.
Sammen med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.
Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :
Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.
Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem «vet alle barn» at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.
Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.
Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til det.
Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker sekskant. Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som vokser fort og fyller hele sideflaten. På et tidspunkt får man en krystall som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.
Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og drikkevann i storbyer som var forurenset og/ eller påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så «ødelagt» at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.
Det er godt at man kan kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå, alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre, vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner. Over tid vil slik påført stress av egen kropp være helsefarlig. Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.
Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken. Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv, på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.
Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.
For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det, investerte i det, solgte det. Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen og oss selv.
Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er «friskt», altså evner å lage sin krystallform.
I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.
Emoto viste at «hellig vann», vann som var «påvirket av bønn», ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset, fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.
Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.
Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.
Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.
Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.
Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur , som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.
Si: «Så hyggelig å se deg» til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.
Si: » Du er ikke velkommen!» til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.
Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , er forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.
Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?
Eller er de også i sin sjel «middelaldersk», som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:
«Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.»
Tenk over den en stund .
«Jeg vil gi deg det levende vann,» sa Jesus. Der kommer vi til det åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.
Det er både artikler, bilder og filmer på nettet om dette.
Gravataren min er en vannkrystall.
Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?
Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig. Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe. Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.
Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.» Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den. Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.
Men nå lå hun stille og så på denne ukjente fuglen. Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.
«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.
Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av forventning den ga henne om en skikkelig prat.
Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.
Jeg tror at alle som har erfaringer med husdyr, har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at det å gå samme veg frem og tilbake, avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.
Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:
» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»
«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.
Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.
Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg! Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så løp han foran og markerte alle sammen!
Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!
Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.
Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde god plass til store tøyvasker. Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende, intenst og tydelig henvendt til mor.
«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»
Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.
«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»
Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.
«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»
Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.
Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.
Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det, og arbeide som det. Det bygger på kunnskap om
lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.
Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.
Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang, som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»
Jeg gleder meg til å se mer på dette.
Da Per var ku.
» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.
Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.
Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.
Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.
Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!
Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)
Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.
Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.
Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.
Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.
Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?
Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?
Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?
Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?
Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?
Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:
Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.
De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».
Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!
Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».
Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!
Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.
Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.
Det passet ikke herrefolkkulturen!
Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.
Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!
Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.
Og så kom slakteren
De dyrene jeg ble mest kjent med, utenom katten Snøhvit, og hunden Bamse, var grisene. De hadde området sitt i nærheten av huset vårt, og vi kunne se på hvordan de lekte, gravde i jorda , løp, hoppet og spratt. Når mamma kom med maten, kom de løpende og ville klappes og kløes. De likte veldig godt å bli klødd. Da laget de gryntende koselyder, mens de trykket seg inntil kløeren. Den lille krøllhalen sto nesten alltid i spiral, og de struttet av krefter og glede.
De kunne løpe skrekkelig fort!
Engang hadde den ene grisen kommet seg under gjerdet, og så skulle vi prøve å fange den! Den tette, kortbente grisen gallopperte i rakettfart, mens den lagde mange små gryntelyder til galloppen. Det var morsomt å se på, men vi fikk slett ikke tak i den. Den kom av seg selv, da maten ble servert.
Ett år hadde mor to veldig ulike griser.
Den ene var slem og jaget den andre. Han var også veldig grisete og sto i mattroa med alle bena og stengte for den andre, mens han ikke brydde seg om at han tisset eller verre, mens han sto der! Han griset slik i sengehalmen også! Den andre grisen ble lang og tynn, halen hang slapt ned og han virket som han sturet og sørget over livet. Virkelig som et mobbeoffer! Dette førte til at mor sørget for tidlig slakting av den svinaktige bøllegrisen.
Så ble den triste grisen alene. Den fikk nyvasket tro, og ren sengehalm, og den hoppet av glede. Den løp selv og hentet mer frisk halm og laget seg rene himmelsengen! Den sto pent ved mattroa og spiste og koste seg, og alle urenheter gjorde den nederst i innhegningen! Halen dens krøllet seg og hele kroppen struttet av glede! Det er den enste grisen jeg kan huske som likte å bli vasket og som ikke stinket «gris».
En gård i nærheten hadde også griser, men dem var jeg redd for. Det var noen kjempestore, fryktinngytende råner! Jeg var glad mamma ikke hadde så store griser. «De er avlsgriser, » sa hun, «flotte dyr.» Jeg syntes de hadde skumle øyne, uberegnelige, farlige! Og jeg så dem for meg i rasende gallopp etter veien, mens alle omgivelser rømte i panikk!
Kjært barn har mange navn, heter det, og grisene var råner eller galter eller soer.
Rånen har navnet sitt etter betydningene » brunst» og «tryne»! Og galten har navn etter» skriket» og «sanseløs, rasende skrekk»! Mens soen og svinet har navn etter det» å bære frem flere», «å ale opp flere», fra det lat. «sus» og greske «hus». Det gir fine tanker om hva det vil si å leve i «sus» og i » dus», og som ordet «gris» supplerer godt ved å referere til «fedt og fedme», til «gryte» og til» å steke sprø skorpe, grille og grisle».
Buddha setter grisen som symbol på uvitenheten, en av de tre største onder i verden. Moseloven setter grisen blant de urene dyr, som ikke må spises. Koranen vil heller ikke vite av grisen, man kan ikke komme til paradis om man er uren med en gris. Kristendommen lar de utdrevne onde ånder fare i svinene, likevel har store deler av den kristne verden dette dyret som julemat! Vi er noen svinepelser alle sammen!
Altså har dette dyret de store religionene mot seg.
Bare de gamle gudene i Valhall, og liknende gammelguder, spiser gris, ja, skatter dyret høyt. Hos Snorre kan man lese at da Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, ville drømme profetiske drømmer, måtte han overnatte i grisebingen, det var en vanlig måte å få profetiske drømmer på, dengangen. Helt tilbake til steinalderen finner man rester etter svinehold. Og alle som har lest «Astrix og ObeliX», kjenner villsvinets popularitet.
Vel, mor stelte kjærlig med de to grisene hun pleide å ha. Hun vasket, klødde og klappet dem, matet dem og sørget for at de hadde ren halm til natten. Og vi var så glade i dem, og sjarmert av deres påfunn i dagens lek. Og mor snakket så glad om at det stykke de nå rotet opp, skulle bli til poteter neste år. » De er så flinke», sa hun. «de tar all kveken! Det er ikke et ugress igjen på det jordstykket.»
Og så kom slakteren.
Mor gikk stille omkring, hvit i ansiktet, hele morgenen, og far var askegrå. Jeg skjønte at det var noe alvorlig på ferde.
«Må jeg?» spurte pappa.
«Det er ingen andre som kan hjelpe slakteren,» sa mamma, «jeg kan ikke klare det.»
Jeg tenkte så det knaket. Slakteren. Før hadde jeg ikke vært hjemme når slakteren kom. Nå var jeg hjemme.
«Jeg kan hjelpe slakteren,» sa jeg.
Mor og far så forskrekket på meg. » Nei, det skal du ikke! Det er ikke arbeid som passer for en liten jente! Du får holde deg inne her hos meg», sa mor.
«Men jeg vil se på!» sa jeg.
«Men kjære deg, det er ikke noe pent syn. Slakteren dreper grisene, og .. nei.. det er helt forferdelig å se på!» Mor så virkelig ut som om hun mente det hun sa.
Jeg så på pappa.
«Jobben min «, sa pappa, » er å hente ut grisene, en om gangen, og så holde den fast mens slakteren tar på den masken. Grisen skjønner at alt er galt og den skriker for livet! Og det skriket har jeg alltid i meg. Jeg ville helst slippe, men vi driver et småbruk, og jeg har selv bestilt slakteren. Og jeg er veldig glad for den hjelpen han gir oss.»
Jeg spurte ikke mer, men jeg ville se på slaktingen! Og jeg ville ikke fortelle hvorfor til noen, ennå. Men jeg ville se hvordan dyret var inni. Jeg visste hvordan øynene til dukken min kunne blunke, og hvordan armene kunne bevege seg og bena kunne gå. Men det var jo bare en dukke som jeg selv hadde åpnet! Nå kom slakteren og åpnet en levende gris!
Slakteren var stor og skjeggete, med flekkete forkle og en stor kniv som han holdt mellom tennene.
Han hadde alt drept grisen, mens mamma hadde vasket håret mitt. Så det hadde jeg gått glipp av. Jeg var sikker på at mamma hadde gjort det med vilje! Nå holdt han på med å heise grisen opp etter bakbena. Det var bundet et tau om bakbena dens, og dette ble dratt opp over en tykk grein på eka bak huset. Snart hang grisen der og svevde, tykk og lyserød.
Slakteren hadde kokende vann som han «bøttet» over grisen, han skoldet den sa han, og så brukte han den store kniven til å fjerne busta. Han var så rask! Jeg syntes ikke jeg rakk å se ordentlig, før han plutselig kuttet i halsen til grisen så den blødde, masse, ned i et stort spann. Det rant lenge. Så tok han spannet vekk. Jeg ble stående en stund å se ned i bøtta. Det røde så så tett og tykt ut, så veldig intenst rødt! Fargen var som et dypt hav av smaragder og rubiner, levende rødt! Brått kjente jeg angst for det røde i spannet, som om det fremdeles levde, som om det ville rope på meg, hoppe opp og klore meg!
Jeg så bort til slakteren som arbeidet raskt og rutinert, nå hadde han åpnet buken på grisen. Det plaget meg at han holdt den store blodige kniven mellom tennene hver gang han brukte begge hendene i arbeidet, men jeg fikk nå en god undervisning i hva som var «lever og nyrer», og jeg fulgte med, nøye!
Nå kom mor ut også, og snakket med slakteren om en trikinprøve, så tok hun blodbøtta og gikk.
«Nå», sa slakteren til meg,» er det noe mer du lurer på?»
«Ja, hvor er sjelen?» spurte jeg.
Da lo pappa: » den må du se etter mens dyret lever! Nå er det for sent!»
«Tja,» sa slakteren, «de sier jo at sjelen er i blodet. Det er derfor jegerene tar litt av dyreblodet når de har drept et dyr. Da får de del i dyrets sjel, sier de.»
Jeg tenkte på den intenst ulmende rødfargen i bøtta. Jo, om sjelen skulle være noe sted så måtte det være der!
«Jeg vil ihvertfall ikke spise blodpannekaker, eller blodklubb,» tenkte jeg. Og det gjelder fremdeles.
Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!
Kråkas «kra» er kjent for alle!
Selv om man ikke er interessert i naturen , og har lukket all nysgjerrighet angående den ute, så har kråkas «kra» satt sine lydspor i sinnet. Man kjenner den igjen, når som helst! Det er uungåelig!
Så er det da ikke overraskende å lese at ordet kråke kommer av ordet cry, å rope, og at dette er grunnordet i både gresk og latin. Kråka er selve ropet! Det greske ordet for å rope er «krazo», og i NT lyder «krazo» som den blindes rop om helbredelse, folket som flokker seg rundt Jesus og roper om hjelp. Og det er det høye ropet, der han byder de urene ånder om å tie, eller å fare ut! Det er dette ordet vi har satt som navn på kråka.
Kråkelyden er selve fuglen, er det inntrykk fuglen gir oss.
Jeg lyttet til svensk radios «Sommar i P1 med Sverre Sjölander, måndag 3 augusti 2009 13:00» hvor Sjølander snakket om dyr. Han fortalte at endel fugler lærte sine sanglyder av sitt opphav, mens andre var født med sangen sin.
Det å kunne herme nøyaktig, er svært viktig for de fuglene som lærer sin sang av foreldrene, hermingen til fuglene krever absolutt gehør, og er altså ikke en så avansert lydskaping som vår , ifølge proffesor (emeritus) Sjølander.
Han lot oss lytte til dompapper som «plystret» klassisk musikk, fordi de var vokst opp hos menneskene og lært sine lyder av dem. Vi lyttet også til «Bergenskråka», som eksempel på enkelte fuglers dyktighet på å herme lyder.
«Bergenskråka» etterlignet snekkerens hammerslag med utrolig presis og levende lydgjengivelse, og den kunne synge en strofe av sangen «seier du det? sa han Mats til han Lasse», og hadde til og med sunget den på Norsk radio.
Sjølander lot oss få del i dens fantastiske glansnummer. Svært underholdene! Anbefaler det.
Siden vi opplever det som talentfullt om noen av oss klarer å herme lyder så det virkelig likner , fikk Bergenskråka mye oppmerksomhet!
Det er mange kråkehistorier, og de er ofte «merkelige», hvor kråka har «atypisk» fugleoppførsel, eller overnaturlige sanser. NT har for alle tider heftet dens navn til sykdom og onde ånder, og dette har vært virksomt i folketroen.
Tante fortalte om en kråke som alltid møtte opp når graveren hadde gravd en ny grav. Den holdt seg ved kirkegården og forstyrret begravelsene. Det var ubehagelig, og folk var litt redd den, sa hun, for det het fra gammelt av at dersom ravn eller kråke fulgte en død til graven, da var det en «fortapt sjel» som ble begravet.
Både ravn og kråke forbindes med trolldom og det å varsle kommende lykke , ulykke eller død. Flyr de rundt huset og skriker mens noen ligger syk, er det varsel om død. Flyr kråka mot deg på reisen, varsler det lykke på turen, men vender hun stjerten mot deg, varsler det ulykke.
7 mars er det kråketing, er et gammelt «bondeord». Da samles kråkene i store skarer og flyr innover land. Jeg har ikke sett kråketinget selv, men jeg har sett store trekk av kråker fly innover i landet i skumringen. De jeg har sett, kom flyvende fra en stor søppelfylling, og det var skremmende å se at de var i tusenvis der de trakk innover land. Og dette trekket var daglig, ikke bare 7 mars.
Jeg har stått og sett hvordan to som forlot flokken, for å slå seg ned i et tre ved gamlehjemmet her, ble hentet. Det var fire kråker som kom etter dem og sirklet over treet de var i, og skrek til dem. Det varte en god stund, mens de «overtalte» de to utbryterne. Høyt over dem var fortsatt den uendelige mengden av kråker i trekk innover mot skogene. Etter en stund ga de to seg og fløy med de fire opp i flokken. Den lille hendelsen vitner både om individualitet, opprørstrang og gruppepress.
Kanskje datoen, 7 mars, sa noe om når bonden begynte sitt vårarbeid med jorda? Svart jord får ofte frem både mark og billekryp, og samler ofte mange fugler, enten det er åkrer eller graver. Mange har likevel observert og berettet om «kråketing», hvor det absolutt virker som om fuglene diskuterer og utveksler erfaringer.
I språket vårt bruker vi ord som ertekråke, ugangskråke og masekråke. Det sier litt om folks erfaringer med fuglen. Og det er disse egenskapene Disney karikerer i sine kråkefremstillinger.
En bekjent av oss hadde en kråke boende ganske nær huset. Den kom hver dag og trakk ut proppen av vanntønna, satte seg i nærmeste tre og skrattet når mannen satte proppen tilbake. Så fløy den bort til naboens katt og jaget den vekk fra matskålen så den kunne forsyne seg selv. Svært irriterende handlinger for den det gikk utover.
Mange kan beretter om slike opplevelser hvor kråka plager katt eller hund, kaster sten og liknende på folk, og skremmer ved sin innpåslitne nærhet, men ber de plagede menneskene jegeren komme, er kråka vekk. Kråka lar seg ikke ramme av jegeren!
Jegernes kråkejagt følger, når den er planlagt, «vi må lure den» prinsippet.
De vet at kråka «hater» hubroer. Hubroelyder provoserer dem så sterkt at all forsiktighet «glemmes», og fuglene kommer, samler seg, lokaliserer hubroen og starter angrepene. Jagt med hubrolokkefugl har jeg bare lest om, men jeg har opplevet en som kunne «herme» hubrolyder. Vi gjemte oss i krattskogen mens han laget hubrolyder, og det var forbausende raskt at «kraropene» lød i skogen.
Noen temmer kråker og ravn og har dem som kosedyr, og benytter hermeinstinktene deres til å lære dem mange morsomme lyder. Det sies at de er trofastee kjæledyr, morsomme og underholdene! Mange av historiene om dem har inngått i faste underholdende hensikter, som det fortelles om mannen som ventet på rørleggeren, og dag etter dag spurte ,hver gang det ringte på dør eller telefon, «Er det rørleggeren?», opplevde med sin tamme fugl:
Den begynte plutselig å rope ut hver gang det ringte : «Er det rørleggeren?» med sin eiers stemme perfekt hermet.
Og en dag mannen ikke var hjemme, kom rørleggeren. Hantrykket på dørklokken, og innefra hørte han en mann rope: «Er det rørleggeren?»
«Jada», svarte han, «det er det». Men ingen kom og åpnet døra.
Kråka forsto jo ikke svaret, og kjente ikke vår måte å formidle våre hensikter på, så da rørleggeren igjen ringte på døra, sa kråken igjen med sin eiers røst: » Er det rørleggeren?»
Rørleggeren ble først sint og etterhvert som dette gjentok seg, ble han redd for å være utsatt for en gal mann, så han forlot huset. «Du må være gal!» skrek han da han forlot huset, men da skrattlo kråken etter ham.
Misforståelsene som oppstår mellom mennesker og dyr, kommer av at vi ikke kjenner hverandre, og at vi tolker adferden både etter vår mangelfulle kunnskap og våre «bangeste anelser»! Alt etter humør og sinnstilstand.
Tidlig en søndag morgen ringte en venn av min mann. Han bar preg av noe bakrus, men forklarte med bekymret stemme at han var redd han holdt på å bli sprø, og måtte ha hjelp.
«Hva har skjedd?» spurte min mann.
«Det er en kråke på plenen utenfor huset . Jeg står og ser på den nå mens jeg snakker med deg.»sa han.
«Jaha?»
«Vel, den står der og leser i Norsk Ukeblad!» sa han .
«Hvordan vet du at den leser?» spurte min mann.
«Jo, den beveger hodet sakte frem og tilbake, og legger hodet av og til på skakke, og etter en stund blar den om og leser neste side! Slik har den holdt på lenge! Og jeg tror jeg blir sprø av det! Og derfor ringer jeg deg. For kråker kan da ikke lese? Men denne gjør det!»
«Hvor lenge har det ukebladet ligget på plenen?» spurte min mann.
«Noen dager,»svarte han.
«Da er ukebladet vått etter regnet forrige dagen», sa min mann, «og da er det en helt normal kråke som leter etter innsekter som har krøpet inn mellom sidene i bladet. Den hører nok krafsingen, lytter og leter etter en godbit.»
«Takk!» sa han. «Så slipper jeg innleggelse idag!»
Froskeforvandling! Frosk i dvale.
Det er fantastisk å oppleve «undere», men skrekkelig sørgelig å ikke få delt «underet» med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!
Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter. Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress og blader.
Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag. Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn. Fantasien er grenseløs, gleden over en liten bille er enorm, kreativiteten viser seg i estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde ble flittig brukt.
«Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!»
Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:» En frosk!»
«Ta den!»
«Jeg har den!»
«Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!»
Det var en flott frosk. Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset! Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der kunne den ikke hoppe!
Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser: » Slipp den løs, stakkars frosk!»
» Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!»
«Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!»
«Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?» foreslo jeg. «Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. »
Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.
Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet. Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte store frosken, som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!
Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk? Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som har byttet den ut, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?
«Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?»
Nei, ingen hadde rørt glasset.
«Tror dere dette kan være en død frosk?»
Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. «Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.» Sa de.
Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det møte. Og jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke! Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!
Løgnen gikk forbausende lett.
«Å, du skulle ikke åpnet lokket!» var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en morder!
Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.
Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen som lå i stabler. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!
Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.
Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.
Jeg var litt «satt ut». Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende tingen i glasset vært en høyst levende frosk.
Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg kjente det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.
Dette hadde jeg kunnet delt med mine elever! Men jeg hadde løyet for dem, og dermed snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med «den døde» frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så «død» ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!
Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som «enkleste» utvei for meg!
Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at «frøken løy»!
Faktisk orket jeg ikke fortelle klassen om denne tabben før de gikk i syvende klasse. Og jeg skammer meg ennå over det.
Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke. Min feighet og min uvitenhet stjal mirakelets øyeblikk fra barna!
Men det er altså frosken som sover i dvale, i eventyret er det «prinsessen som sover i hundre år». Hun venter på å bli «kysset av prinsen» så hun kan våkne av sin «tornerosesøvn», mens frosken venter på varmegrader for å våkne av dvalen.
At hun, prinsessen, er opptatt av stadig å ville» kysse frosken», er selvsagt hennes ønske om å få seg en prins, men også hennes lengsel etter å se og å oppleve «froskeforvandlingen»!
Men selv om froskens forvandling er «eventyrlig», forvandler den seg bare til frosk, som regel, men man kan jo håpe?
«Fy deg, Gåsemor!»
Hva er egentlig forskjellene mellom ville dyr og husdyr?
Det er flere teorier om hvorfor man startet med husdyrhold, men det er ikke ferdig utredet. Man vet heller ikke hvordan det skjedde, men man har flere teorier om dette også.
Mange har forsøkt å temme enkelte villdyr, og noen vil si at de har lykkes en tid med akkurat det dyret, men arten har ikke blitt «menneskevenn», slik husdyrene våre er det.
Vi liker å tenke at vi kan temme dyr! Vi liker å se dyr gjøre uvanlige ting, fordi de er trent opp til det. Derfor har sirkus og dyrehager appelert til store folkemengder, selvom det må være tydelig for alle at løven plages og eselet stresses.
Det er stadig avsløringer om at sirkusdyr trenes på stressende, smertefulle måter, men vi glemmer det lett.
Kristiansand dyrepark har sin gode reklame i å være en dyrevennlig dyrehage. De hadde bedre plass for det enkelte dyr enn endel andre dyrehager hadde, ihvertfall! Dermed ble de et godt eksempel i en kynisk bransje.
Man kan undres, er all dressur stressende? Hva består dressur i ? Er husdyret under dressur? Eller er det andre mekanismer som gjør kua til husdyr?
Jeg husker psykologiens grunnfortellinger om adferdspsykologi, Pavlovs hundeeksperimenter. Jeg ble så sint da jeg leste dem. Hva vi godtar av dyreplaging for «forskningens» skyld! Særlig sint var jeg på at hunden ble påført smerte hver gang matsignalet kom. Denne påførte stress og smerte som beskrives i hans arbeider ga meg for alltid et agg til adferdsterapien!
Mine første personlige dyreminner er småbruket hvor mor og far hadde katt og hund, høner, gjess, gris, sauer og kuer, og de hadde rikelig med beiteområder hvor dyrene kunne være.
Mor snakket med dyrene mens hun stelte for dem, og jeg husker hun sa til pappa at hun ikke kunne rå med Bamse, for han hørte ikke på henne. Bamse var en blanding av Grand Danois og St Bernhard. Han var enorm syntes jeg! Og han adlød bare pappa.
Ellers hørte alle dyrene på mor, hver på sin måte.
Jeg husker Bamse , katten Snehvit, grisen, gjessene og hønene best, forde de oppholdt seg like ved huset vårt.
Gjessene var store canadagjess. Når gåsa var skremt eller ville skremme vekk noen, buktet den halsen til en S og hveste mot alt og alle, mens den spilte vingene halvveis ut så den så dobbelt så stor ut.
Alle var redd for dem. Naboene og jeg, ja, tilogmed Bamse, den store hunden, var redd for gåsa når den hveste, alle , unntatt mamma. Hun gikk rett bort til gåsa, tok hånden rundt nebbet dens, så den inn i øynene og sa:
«Fy deg, Gåsemor!»
Da gjemte den hodet sitt skamfullt under vingen. Og den truende stillingen var som visket vekk.
Det er denne evnen jeg lurer på, evnen til å» ta imot refs» fra et menneske og «å skamme seg». Den «evnen»ser ut til å være ulikt fordelt blant dyrene, og kanskje fraværende hos de ville artene. Eller det er vi som ikke klarer å tolke våre medskapninger på riktig måte. De som driver med dressur, blir som de som driver med adferdsterapi: De oppnår bedret adferd i den retning de ønsker det, men ikke den endring som dyret, eller mennesket, vil selv ut fra egen opplevet og reflektert samfølelse.
Betydningen av ordet gås kan, i alle indoeuropeiske språk, føres til grunnbetydningen «å gape.» Denne «gapingen» er svært karakteristisk for gåsa i angrep. Men det å bli holdt rundt nebbet, et fast og trygt grep, var så «skammelig» at den gjemte hodet! Mors stemme var sterkt formanende, intens. Hadde hun snakket slik til meg ville jeg fått et varig minne i sjelen!
Jeg har sett hunder ha like sterk «skamreaksjon» overfor eieren sin, men aldri sett katten, eller høna, ha det, men det er kanskje bare fordi gåsas reaksjon var så visuell, og så lik vår måte å uttrykke «skam» på, mens høna og katten ikke «viser» så tydelig det de føler, en må se nøyere etter.
Kanskje mor bare viste gåsa at» hun var sjefen», og at det å holde den rundt nebbet var «å avvæpne» den.
Isåfall var det underdanighet gåsa viste da hun stakk hodet under vingen. Hva er egentlig forskjellen på det? Underdanighet er også en følelse, som det å skamme seg er en følelse. I begge tilfeller tillegger vi gåsa følelser. Både skam og underdanighet er sosiale mekanismer, og som det, altså uten vår kulturs innhold i ordet skam, kan vi godt se likheter i fenomenene skam og underdanighet.
Da hankatten vår tapte sin stilling som sjefskatt i nabolaget, så pappa det med en gang.
» Nå er han overvunnet, se på øynene hans, de har mistet gnisten!» sa han. Og katten ble mer innekatt og kom oftere med revet øre og bitt i poten. Den ble aldri helt den samme som før, nemlig «struttende av seg selv.»
Det å bli holdt fast og sett inn i øynene, er også veldig sterkt! Mange dyr opplever det som truende og provoserende å bli sett inn i øynene, og det sies at alle dyr må vike for menneskets blikk, det betegner vår hjernes overlegenhet, sier man. Likefullt er det av og til dyr som søker øyenkontakt når de henvender seg til hverandre eller mennesket.
Jeg snakket ofte med pusemor og med hunden min. Da hadde vi øyenkontakt. Pusemor var helt komfortabel med det, virket det som, hun mjauet til meg og svarte og førte lange samtaler med meg. Jeg hadde alltid en følelse av at hun fortalte meg noe, og jeg skulle så gjerne forstått det! De andre kattene vek i blikket ganske raskt, men ikke pusemor.
Når jeg snakket med hunden min, så den meg inn i øynene, men den klarte ikke å følge opp samtalen. Han viste tydelig stress over at han ikke kunne følge opp praten og begynte å gjespe. Han holdt blikket, men gjespet og gjespet.
Jeg vet ikke hva som virket sterkest, holde nebbet, bli sett inn i øynene , eller bli snakke til, men Gåsemor gjemte hodet lenge under vingen, som om hun svarte mor: » Å, jeg skammer meg, og er så lei meg, jeg tenkte ikke på at det er du som er sjefen. Hva skal jeg gjøre, jeg som liker så godt å hvese?!.»
Milleniumsønsker
Da vi gikk inn i det nye årtusen, ville mange uttrykke ønsker for det neste årtusen. Mange gode og kloke ønsker om fred og kjærlighet, kulturrikdom og samfunnsbygging fulgte oss i festen inn i det nye milleniet.
Jeg hadde den gangen en gjennomgang av hva jeg selv ønsket, og selv om jeg gjerne underskrev på alle de gode ønsker som flommet som en bønn over verden, satt jeg med en litt utilfreds følelse.
Jeg ønsket noe mer visjonært, ikke bare «gode, kloke, snille» ønsker, dem også, selvsagt, men jeg savnet noe utover det tradisjonelle. Kanhende var det ikke mer å ønske?
Jeg fant ut at jeg ønsket dypere kunnskap, kjennskap og kommunikasjon med naturen, dyrelivet, menneskene og Gud. Naturforskningen og kirken er viktige bidragsytere i dette, men det er ikke nok .
Det visjonære fokus skal være kommunikasjon med annet «liv» i naturen.
Populært sagt: » I det neste millenium ønsker jeg at vi kan lære oss å «snakke» med resten av naturen .»
Jeg ønsker å vite hva blåklokken i veikanten «sier», om den bare bryr seg om været og næringsstoffene i veikanten, eller har meninger om mauren og soppen? Om den registrerer smerte og glede? Hvordan dens nervesystem registrerer lyd, lys, varme og berøring?
Jeg vil «snakke» med reven som leker her i morgenlyset. Få vite hvordan den tenker med sine revetanker.
Dette ønsket leste jeg egentlig første gang i Donald. Petter Smart hadde en genial oppfinnelse som oversatte dyrespråk til menneskespråk. Det utspant seg en morsom sene hvor katten hans maste og var så frekk at Petter hev ut katten og droppet oppfinnelsen.
Det er kanskje slike erfaringer vi ser for oss, og så rister vi på hodet over et dumt ønske.
Jeg tenker at grundig kunnskap og forskning vil stadig få oss nærmere materiens «hemmeligheter».
Kunnskap om kommunikasjon vil øke etterhvert som stoffenes karakterer og hvordan de kan samvirke, øker. Kunnskapen om deres koder og virkemåter i de ulike «livs»formene, øker. Og, jeg ønsker da at vi som en naturlig følge av økt kunnskap, vil ha glede av å utvide kjennskapet til våre medskapninger og deres kommunikasjonsformer.
Som en konsekvens av milleniumsønsket åpner jeg en kategori om natur og dyreliv.
Det er de helt vanlige tingene som gir størst informasjon, men mange har opplevet fine og spesielle ting sammen med dyr som nettopp fremhever trekk vi ofte overser.
Jeg vil skrive om egne opplevelser med naturen og gjøre oppmerksom på om jeg gjengir andres opplevelser. Samtidig setter jeg stor pris på bidrag, både historier og lenker til andre.
Som en start vil jeg gjengi litt av historien om Bibelens «talende» esel.
Den forteller bl.a. om hvordan et esel redder sin eier.
Denne historien er over 4000 år gammel, og skildrer hvordan kong Balak av Moab blir redd for Israel, ledet av den mektige Moses, som har beseiret folkene på sin veg. Israel var så tallrike at de spiste opp all mat i området de kom til, og de hadde vunnet militært over kongen i Shion og kongen i Og.
Kong Balak sendte bud til Bileam i Petor og sa:
«Her kommer et folk fra Egypten; de fyller hele landet og de har leiret seg mot meg.
Kom nå og forbann dette folk for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.»
Da kom Gud til Bileam og sa til ham:
«Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.»
Etter mye overtalelse fra både kong Balak og Gud, tar Bileal sin aseninne og rir til Balak, Moabs Konge.
Da sendte Gud sin engel og den stilte seg på veien for å hindre Bileal i å komme frem. Hverken Bileal, eller hans to følgesvenner så Herrens engel , (4.mos.22.23 – ), men det gjorde eselet :
—Aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen.
Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider.
Da aseninnen så Herrens engel, trykte den seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han igjen.
Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte seg på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøye av, hverken til høyre eller til venstre.
Da aseninnen så Herrens engel, la den seg ned under Bileam; da opptendtes Bileams vrede , og han slo aseninnen med sin kjepp.
Men Herren opplot aseninnens munn, og den sa til Bileam:
«Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?»
Bileam svarte aseninnen:
«Du har holdt meg til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så ville jeg nå slå deg ihjel.
Da sa aseninnen til Bileam:
«Er jeg ikke din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noensinne hatt for vis å gjøre således mot deg?»
Han sa: «Nei.»
Da opplot Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel.—
Historien er vel verdt å lese videre, om hvordan Bileam ender opp med å velsigne Israel, og at både han og kong Balak vendte trygt hjem etterpå, men her stopper jeg eselfortellingen.
Jeg vil peke på noen informasjoner som ligger i fortellingen:
Eselet så engelen. Bileam måtte få «opplatte» øyne for å se det samme.
Dette er trekk jeg avogtil hører om dyr, at de merker «overnaturlige ting», mens vi sier at det bare var en mus. Sikkert det vanligste, at det er en mus, altså, men i denne gamle historien er det endel av eselets natur å se engelen, mens for Bileam var det ikke endel av hans naturlige sanseapparat å se engelen.
Bileam snakker, det er endel av hans natur, mens det kan ikke eselet. Aseninnen må få «opplatt» sin munn, så snakker hun.
I denne gamle beretningen ser vi hva som var vanlig oppfatning av menneskets og eselets naturlige evner, og at eselet av sin natur hjalp sin eier mot faren som truet.
I tillegg viser aseninnen klokskap i samtalen med eieren sin, hvor hun appelerer til eierens rettferdighetssans.
Jeg tar ikke stilling til hva den gamle historiens hensikter er, men jeg trekker den frem fordi den gir oss glimt 4000 år tilbake, hvordan de dengangen tenkte om dyrene.
I våre dager er det fortsatt mange liknende historier. Ikke om Herrens engel, men om dyr som hjelper sin eier, eller varsler andre om fare, og om dyr som virker som om de sanser noe vi ikke sanser.
Vi tillegger sikkert ofte dyrene våre egenskaper, men det er jo fordi vi ikke har god nok kunnskap om hvordan dyret virkelig er. Jeg ønsker riktige historier, ikke sensurerte, men gjenfortalt så godt man kan.
Jeg ønsket for det nye tusenåret at vi skulle bli i bedre stand til å kommunisere med resten av livet på jorden!
Jeg vet jo at vi uansett bare kan fable om hvordan det kan skje, men jeg tror kunnskap og kjennskap vil øke betraktelig i kommende tusenår, og dermed også muligheten for større komunikasjon.
Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.
Kraftfor.
For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet «landbrukshalvtimen», som jeg ikke kan glemme.
En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.
Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen ham at han desverre tok feil!
«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de. «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene. Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»
Det er dette jeg husker fra innslaget.
Jeg ble temmelig betenkt. Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?
Kunstgjødsel
Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig. De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk «vind i seglene», men ble aldri det» normale». Man hadde også foredlet plantene til kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.
Vår grønnsakmat vil altså også gi oss mennesker mangelsykdommer på sikt. Vår form for «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.
F eks.: Å ta prøver av matvarene.
Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.
Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe. Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.
Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver. I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.
Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte, oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor» i tillegg, og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!
Hva så med kornet og «vårt daglige brød»?
Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av sprøytemidler, veksthormoner og kvikksølv, og kunstgjødsel, som gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster. Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.
Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med våre dager teknologi som gjør at både staten, alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.
Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.
Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet. Snart vil du finne ganske mange små metallspon fra stålvalsene som maler kornet. Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel. Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»? Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår. Hva er kravene til møllene i EU?
Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.
Instinkt
Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket», og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?
Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem, og forhørt bakeren.
Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!
Rafinere er ikke «rafinert».
Oppsummert om ferdigmat: Vi kjenner ikke kvaliteten på råvarene. Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.
Sukker har fra naturens side, som melasse, alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake. Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .
Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.
Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.
Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.
Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og produktinformasjon.
Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.
Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»
Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.) Her blir alle våre husdyr tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.
Velsign vår mat o Gud.
Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.
Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat. Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og mangelsykdommer.
Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd. Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.
Så får jeg kjøpe kosttilskudd.
Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?
I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.
Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.
Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.
Jeg spurte legen min: «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»
og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser, det er bare psykiske.»
«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»
» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»
Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har psyken som en egen profesjon. En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens fenomener.
Jeg lurer på vår moderne tids syn på mennesket. Hva er mennesket?
Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet? Er vi bare materie? Og hva er sjelen?
Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.
Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.
Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si. I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste. Materialismen er kirkens motbølge, som holder materien for å være det eneste virkelige. Dermed overflødiggjøres gud.
De to retningene blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!
Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være, og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.
De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.
Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro, men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie. Men vi har en kirke som sier: «fy, overtro!» Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»
Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!
Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares! Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene. Klart dette inspirerte!
I ettertid ser man at dette systemet fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten fungerer oss mennesker i mellom. Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de frigjøres til helbredelse når de erkjennes. Dette har de som felles erfaring.
Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på! Og, når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested, har vi «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud, denne gamle jødiske systembyggeren.
Jeg tror at mennesket er materie.
Jeg tror at alle våre sjelelige uttrykk er materie .
Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.
I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.
Materien er skapt av gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.
Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg, vender tilbake til Gud som gav den, og som lot den bli meg!
Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg. Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.
I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens. Jeg liker at det brukes bildet av en sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen». Man er bevisst at man er sentrum for seg selv, og for «alles» oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre: servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!
Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt, skjønt de fleste vil kjenne på at deres «Jeg sirkel» forstyrres noe i denne prosessen.
Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel». Jeg liker å tenke på de to sirklene som ellipsen.
Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter! Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende. «Vi er som skapt for hverandre!» sier man, og lever lenge på den opplevelsen. Som det kinesiske «yin og yang» visualiseres i en sirkel, er det et vakkert bilde på det hele.
I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.
Ellipsen utlegges språklig i Webster med: Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet leipo som betyr å løpe vekk, forlate.
Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.
«Jeg- sirkelen», selvstendig og alene, søker gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.
Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse, en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er alltid forbundet, i lengsel og opplevelse.
Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og troen! Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.
I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:
«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14
«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27
» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22
Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:
«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46 (eg-kata-leipo)
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.
Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.
I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen om oss selv. Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode. Vårt genmateriale, vår arts DNA, finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.
Det er bare sukker, fosfat og nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.
Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det «nuclein» som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene. Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?
DNAet er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!
Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet er, eller hva det gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.
I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.
Hos mennesker og virveldyr er hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen. Hjernen er ekstremt kompleks! Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.
I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre alle våre personlige sanseinntrykk. Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen. Vi har et potensiale som overgår vår forstand!
Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt «behov for å utvikle» så flott hjerne!
Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer, så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).
Det blir latterlig å høre på vestens materialistiske misjonærer når de strever med å «bevise» at materien ikke har fantastiske egenskaper. De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener, slik de dessverre lot Fisher gjøre i 1925 da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette ved, ganske enkelt, å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være «stesøstrene til Askepot». De «fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer».
Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å «fjerne guds fotspor» enn etter å søke sannhet! Dette bebreider jeg dem. For i sin «gudfjerningsagenda» får de heller ikke materien til å passe. De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.
Jeg vil le av dem.
De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som på gud. I tillegg sniker de sine «avkappede stesøstreføtter» inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: » Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta». De tror de kan «skape det som er sant» ved makt, også kaller de seg «folkeopplysere»!
Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt «darwinist»!
De ekte materialistene, sovjetkommunismens «ektefødte» vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!
Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen: «la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han det….» Enheten, mennesket, er «mann og kvinne». Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier «vi» og «oss» om seg selv.
Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.
Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?
Både silisium/oksygen og sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie. Blir det «rarere» eller «mer guddommelig» om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?
Tidligere om informasjonslagring:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/10/fjell-lagrer-informasjon/
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Richard Dawkins og hans «finne vann» test.
Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro. Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var «de åndelige retningers marked» Richard Dawkins tok seerne med til. Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var «ånds»markedets selgere og troende i mange nyanser.
Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte frem «poster» med «vann/eller ikke vann», rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.
De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.
Denne testen, slik den var rigget til, kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve fenomenet.
Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene, var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.
De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap eller erfaringskunnskap nok om fenomenet, til å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.
Det er ulike grader av evne og erfaring blant «vannleterne». Noen er ekstra «følsomme», eller har gått så lenge i» lære», at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp. Men de fleste som har følsomheten, kan bare finne «et felt med sterk aktivitet», eller «vannårer», uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.
Det offentlige vannet har gjennomgått rensing og behandling. Dette vannet gir ikke de samme «signalene» som grunnvannet, og som vannfinneren «føler» ved en vannåre. En svært følsom, eller godt trenet vannfinner, kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.
Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre, ikke vitenskaplig holdbare.
Min mann har evnen til å finne vann, og han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.
Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.
Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser. Bl.annet at den ville eneren vokser over «vannårer», og at mauren bygger sin tue der minst to, helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene, hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde «riksvannveier» som krysset tua.
Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den. Nå sa mannen min at vi skulle be maurene om å flytte tuen sin selv, «frivillig», til noe de ville oppfatte som «mye bedre».
Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem, hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen. Så kartla han hvor andre årer krysset disse «vannveiene», og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.
Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott «vannveikryss» av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.
Så «stresset» vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.
Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med «kvisten», men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.
Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet, og noen fikk vann fra en lokal brønn med kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk. Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.
Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet. Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.
Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med «vannfinning», men de sa at det var «vannfinnere» som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt. Selv hadde professoren brukt «vannfinner » for å få brønn på hytta. Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på. Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin «vannfinner», og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.
Dette er forøvrig en «truet» kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør «noen» ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.
Store, komersielle selskaper bruker ofte «vann/olje/metallfinnere» fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som «vitenskaplig» eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer, altså den vitenskaplige forklaringen.
Jeg tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet for å henge ut enkle folk! Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille «tro og viten».
Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins en «misjonær» hos «misjonærene».
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 