Sølibatet passet ikke nordmennene!
Welle skriver om sølibatet i Norge. Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.
En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.
Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:
» I Norge drikker klerker og legfolk like meget; hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig; man drikker til man faller omkull.
I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»
Denne skildringen er kanskje noe overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.
Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet. Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….
Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen -og da måtte de være fæle -, så var de til gjengjeld, såvidt vi kan se, forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.
Så langt sitat fra «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.
Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!
Den katolske kirkes valgspråk: «alltid den samme»
«Semper eadem», » alltid den samme». Dette valgspråket ringer i ørene mine ved de senere dagers avsløringer av at sexovergrep finner sted i den katolske kirke.
Det er snart 100 år siden teologen og kvinnesaksforkjemperen Marta Steinsvik både talte og skrev med advarende røst mot nettopp den katolske kirkes morallære. Marta Steinsvik har nesten blitt borte for oss, og jeg vil gjerne bidra til å tørke støvet av henne. Hun hadde studert både arameisk, koptisk, gammel egyptisk, hebraisk, gresk, latin, og sanskrit! Hun var den første kvinne i Norge som holdt preken ved en gudstjeneste, og den første kvinnen som fikk studere på Menighetsfakultetet.Hun var forfatter og journalist og hadde 5 barn som hun forsørget og oppdro for det meste alene.
I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. Denne opphevelsen hadde Marta Steinsvik talt og skrevet mot slik at en katolsk pater kalte henne for «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Hun anla injuriesøksmål mot pateren, og mens rettsaken pågikk, leste hun korrektur på boken «St. Peters himmelnøkler». Denne boken var en dokumentasjon, hvor hun belegger alle sine «påstander» fra avisartikler og foredrag om den katolske kirkes morrallære. Denne boken kom på få år ut i 3. opplag, 1. opplag kom i 1923.
Stemningen både blandt teologiske professorer ved universitetet, og blant norske biskopper hadde ,inntil da, vært vennlig og imøtekommende overfor den katolske kirken, og man ventet å få opphevet paragraf to i grunnloven som forbød jesuitter adgang til riket.
Marta Steinsviks bok ble lest og debattert. Hennes bok vakte stor oppsikt, og bidro sterkt til å snu den positive stemningen for jesuittene til å bli et stort flertall mot forslaget om å fjerne loven mot dem.
Teologiprofessor Chr.Ihlen skrev om henne:
«.. hun kunne fremlegge «samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng – efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende – riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi.»
Hva var det så med denne jesuittiske moralteologi?
Boken er stor og bør leses med alle sine kildesitater, likevel vil jeg referere litt fra den, så man får et inntrykk av den.
Boken tar utgangspunkt i Vatikankonsilet 1870, da det lyktes pave Pius IX, ved jesuittenes hjelp, å tvinge gjennom «enstemmighet» for pavens ufeilbarlighet. Dette ble vedtatt ved annen stemmegivning 18 juli dette året, og skulle ha tilbakevirkende kraft.
Som en takk til jesuittenes hjelp i denne saken, opphøyet paven deres store moralteolog St. Alphonsus Maria de Liguori til kirkens æresdoktor og store lærer, sidestillet med Augustin og Thomas av Aquino. Paven befalte at Liguoris skrifter skulle doseres ved alle læresteder, og først og fremst ved alle presteseminarer og universiteter i hele den katolske verden.
I Liguoris hovedverk «Theologia moralis» finner man hvordan man kan argumentere for berettigelsen til å utøve det å sverge falsk ed, å forfalske dokumenter, å forfalske offentlige aktstykker, å begå sexuelle overgrep og mord. Endel sitater fra disse moralreglene var av en slik karakter at de ble «sladdet» ved trykking. Så førsteutgaven ble utgitt med flere slike sorte sensurerte felt. Dette var bl.a. regler om hva man måtte forta seg når barn ble født av nonner eller av prestenes konkubiner.
Marta Steinsvik siterer også fremstående katolske teologer som så på Liguoris, og hans efterfølgere, som en ulykke for kirken.
I 1923 var det ca 325 000 prester i den romerske kirken. De hadde startet deres utdannelse i svært tidlig alder, og deres sølibatløfte, sammen med opplæringen i moralteologiens uhumskheter ble en åndelig usunn prosess, generasjon etter generasjon. Tidligere hadde sølibatløftet ført til mange former for misbruk av skriftestolen, som et redskap for å kunne utøve utukt. Allerede pave Pius IV ,i 1564, henstilte til alle kvinner som var blitt forført ved skriftestolen om å melde dette. Paven ville gjennomføre undersøkelser om dette og startet i Sevilla, der var antallet forførte så stort at undersøkelsen sluttet der. Man ville heller hemmeligholde enn å få skandaler.
Med » Theologia moralis» fikk man et svært egnet redskap både til systematisk «utspørring» fra skriftestolen for å utøve overgrep, og til å lykkes i å hemmeligholde .
Kirkeshistoriker dr. H. C. Lea forteller om et forsøk fra dr. Wahu på å gi en samlet oversikt over overgrepssaker i Frankrike fra fra 1861 til 1879. Han gikk til en umulig oppgave da rettsprotokollene ikke var tilgjengelig for offentligheten, og slik ble avisomtalene den eneste kilden til denne oversikten. Det sier seg selv at denne listen ville bli mangelfull. På disse 18 år fant han 110 overgrepssaker utført av geistlige, ca halvparten av disse var overgrep mot skolebarn, og hver enkelt overgriper hadde et stort antall ofre: f. eks. abbed Debre’ i Liege i 1877 hadde 32 forbrytelser, broder Marien i Lyon ble i 1878 dømt for ikke mindre enn 299 overgrep… osv…
Når Marta Steinsvik på 434 sider belegger og belyser mange sørgelige sider ved romerkirkens indre maktstruktur og maktmisbruk, er dette en ukjent verden for oss protestanter, men en politisk maktfaktor i katolske land. Hennes bok viser et vrengebildet av en kirke, og hvordan den ved jesuittisk moralstrategi kan argumentere for å unngå skndaler og opprettholde sin maktbruk.
Marta Steinsviks bok hedres av mange, bl.a. av svenske erkebiskop N Søderblom, svensk sogneprest Carl Skog , Uppsala tidning 17.9.28, Gøteborg Stiftstidning 7.12.28, svenske domprost dr.theol. Ivar D. Wallerius, Redaktør Domaas i Norges Handel og Sjøfartstidende 5.mai 28, overrettsaksfører J.H. i Drammens blad, Buskerud blad og Vestfold, 27 juni 28, tidligere katolske forfatter Julius Sundet i Adresseavisen 28 juni 28, Arne Bache-Hansen, J. Rydningen, Joh. Hygen, Dr. phil.H.J.Røgler, Alb. Hjort, Lars Eskeland, Severin Eskeland, Jakob Sletten, Mareus Gjessing, professor Karl Vold, som alle har kommentarer i forordet til tredje opplag, og mange fler.
Nå vil jeg hedre henne for hennes mot til å «tale Roma midt imot», og for å holde ut i sin ensomme kamp for å få frem et budskap hun mente var viktig. Jeg vil hedre henne for saklighet: hun bruker et enkelt og tydelig språk og «belegger ikke bare sine påstander», nei, hun lar kildematerialet få tale for seg selv. Det eneste hun gjør er å legge de mange ufine reglene frem med sidehenvisninger til de skrifter de er hentet fra. Dette blir av enkelte forvekslet med hennes egne ord, også beskyldes hun for å snakke stygt, eller for å overdrive, enda hun har alt ryddig og tydelig i sitatform.
Jeg kom tilfeldigvis over denne bokens førsteutgave på biblioteket da jeg i ungdommen skulle skrive en oppgave om den katolske kirke. Jeg fikk ikke låne den, fordi, som bibliotekaren sa: «Det har vært endel tyverier av denne boken, og bibliotekene har fått beskjed om å ikke låne den ut.» Men jeg kunne få sitte der å lese den. Det var den gangen. Mange år senere fant jeg tredjeutgaven av den på et antikvariat. Der kjøpte jeg den for ti kroner.
Jeg har aldri likt det jeg leste der. Og når prestene igjen bekyldes for sexovergrep, klinger den katolske kirkes valgspråk for ørene mine: «Semper eadem», «Alltid den samme»!
Jern. En Bokbloggturne.
Jeg er først ut i denne bokbloggrunden. Etter meg, den 23.03, er det :
http://biblblogg.blogspot.com/
Boken «Jern» fikk Rudyard Kiplings dikt «Cold Iron» frem i tankene mine. Derfor vil jeg ramme inn denne «bokbloggen» med det, og la diktet gi det jeg tenker:
Cold Iron
«Gold is for the mistress- silver for the maid- Copper for the craftsman cunning at his trade.»
«Good!» said the Baron, sitting in his hall, «But Iron – cold Iron- is the master of them all»
So he made rebellion ‘gainst the King his liege, Camped before his citadel and summoned it to siege.
«Nay!» said the cannoneer on the castle wall, «But Iron- cold Iron- shall be master of you all!»
Woe for the Baron and his knights so strong, When the cruel cannon-balls laid ’em all along;
He was taken prisoner, he was cast in thrall, And Iron- cold Iron- was master of it all!
Yet his King spake kindly (ah, how kind a Lord!) «What if I release thee now and give thee back thy sword?»
«Nay!» said the Baron, «mock not at my fall, For Iron – cold Iron- is master of men all.»
«Tears are for the craven, prayers are for the clown- Halters for the silly neck that cannot keep a crown.»
«As my loss is grievous, so my hope is small, For Iron- cold Iron- must be master of men all!»
(Diktet fortsetter etter innlegget.)
Jeg leste boken med glede.
På engasjert og frodig vis tar forfatteren oss med på et lite «overlevelsessenter» i Østfold. Her møter vi Biv Boeser, lederen for fellesskapet, og hans tanker om tiden vi lever i. Han evner å bruke både religionene og vitenskapen slik at «sannheten» om vår tid fremkommer som en syntese av det hele.
Enten man er muslim, kristen, jøde eller moderne vitenskapsmann favnes man av Boeser-hypotesen. Han holder et oppgjør med oss alle fordi vi er av samme rot. Vi er alle bærere av de samme urerfaringer og har hver vår måte å gjengi historien på, som øyenvitner både har likheter og forskjeller i sine vitneprov. Disse kulturenes vitneprov, de hellige skriftene, er på hvert sitt vis «avlagt under ed». Slik sett er vi hverandres sidestykker og motstykker med felles årsaker. Derfor er det lett å delta på Folkvangseminarene, man gjenkjenner noe og lærer noe nytt på en usentimental og åpen måte.
I de 4 første kapitlene i boken presenteres vi for de tre hovedpersonene. Vi lærer å kjenne Gro gjennom hennes blogg, Ina gjennom hennes Epost til Richard og Ove gjennom manuset «Kali Yuga». Og vi får vite bakgrunnen for at de dro til Folkvang. Og slik oppsummerer Ina de første inntrykkene av «sekten» i en Epost til Richard:
«Dette er en religiøs/politisk survivalist-bevegelse. ….. Vi har ikke gode tider foran oss. Budskapet er tydelig: Enden er nær, Obahma er Antikrist, vi styrer mot globalt verdensdiktatur, en solnedgang for menneskeheten under jernhælen, og vi her på Folkvang er nødt til å isolere oss, bli selvforsynte, trekke opp stigen etter oss.» (så langt Ina)
Via den vitenskaplige hypotesen «Big Bang» og den eldgamle legenden «De Gamle», får vi bakgrunnslegender for bl.a. troen på evig liv , reinkarnasjon, synd , straff og det å trygle om nåde og barmhjertighet.
Det «onde» man fryktet fra gammel tid av var en planet som kom med ild, flom eller andre katastrofer, Marduk ble den kalt. Den har en eksentrisk bane , er den 9. planeten i solsystemet, og den kommer hvert 3600 år. Man husket den for de store ødeleggelsene den voldte, og man «spådde» at den ville komme igjen og igjen.
Det er denne planetens gjenkomst som er sentral i Folkvangs endetidstro. Alt annet er brukt som egnet stoff til denne sannhetens bekreftelse.
Jeg vil ikke si mer om handlingen enn at den tilfredsstiller forventningene. Og at Boeser etterhvert konfronteres med sitt motstykke i personen Søderberg. Dette møtet aktualiserer bakgrunnen for de sterke kreftene som preger vår nære fortid, 2.verdenskrig, og den konflikt som ingen til idag, har klart å løse i Midtøsten.
Man behøver ikke være «enig» hverken med Boeser eller Søderberg for å fryde seg gjennom de mest alvorlige temaene i vår kultur. Torgrim Eggen konkluderer ikke, han lar begge stå for sitt. Og om noen ville gå inn i de mange og vanskelige temaene Eggen berører i boken «Jern», vil de sikkert bli full av teologiske, vitenskaplige og politiske tanker hvor de vil kunne argumentere både for og imot de mange vinklingene han har gjort i boken sin. Og man vil nok oppdage at avstanden mellom Galileis og Aristoteles tilhengere er like dagsaktuell, og at våre universiteter er drivhus for skolastikere som skaper hver sine hypoteser, så man i fred og ro kan ha sitt lille Folkvangkontor og argumentere for sin selvvalgte «sannhet». Som Hernes så treffende skrev det i morgenbladet (12-18mars):» Min hypotese er…»
Jeg har stor sans for Eggens frodige utfoldelse av både «begynnelse og ende» , jeg savnet bare pleiadesirkelen i hans fremstilling av det sykliske, og Daniels bilde av de fire klassiske tidene. Men blås i det, så har jeg bare gleden av å legge det til selv.
Den vonde smaken som likevel blir sittende i en , og som er den kanonkula, eller planeten som feier en av banen, det er at dette er en syntese av vår kultur, hvor Eggen viser oss et dommedagsgrep på vår samtid. Måtte den «Jern-Eggen» være «jern fra Calvary».
For slik fortsetter Kipling:
Yet his King made answer (few such Kings there be!) «Here is Bread and here is Wine – sit and sup with me.
Eat and drink in Mary’s Name, the whiles I do recall How Iron- cold Iron – can be master of men all!»
He took the wine and blessed it. He blessed and brake the bread, With His own Hands He served Them,
and presently He said:» See! These Hands they pierced with nails, outside My city Wall,
Show Iron- cold Iron- to be master of men all.
Wounds are for the desperate, blows are for the strong. Balm and oil for weary hearts all cut and bruised with wrong.
I forgive thy treason- I redeem thy fall- For Iron- cold Iron – must be master of men all!»
«Crowns are for the valiant- sceptres for the bold! Thrones and powers for mighty men who dare to take and hold!»
«Nay!» said the Baron, kneeling in his hall, But Iron- cold Iron- is master of men all!
Iron out of Calvary is master of men all!»
Min Kamp: «Arbeiderens skjebne»
I Aftenposten 3.mars, er det en kronikk av Tor Bomann Larsen med tittelen «Ondskapens positur». Den introduseres ved en henvisning til Knausgårds selvbiografiske roman «Min kamp», mens kronikken analyserer Adolf Hitlers selvbiografi ved samme navn. Jeg anbefaler å lese den, blant annet fordi den aktualiserer en forbindelse som forfatteren Knausgård åpenbart spiller på.
I artikkelen vinkler Bomann Larsen kommentarene til Hitlers bok slik at man kjenner det som en parallell-kommentar til Knausgårdsbøkenes temaer. Han konkluderer slik: «Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur.»
Jeg henviser til denne artikkelen også fordi jeg leter etter hva det egentlig er vi frykter ved mannen Adolf Hitler. Bomann Larsens kronikk bidrar sterkt til å peke på sider ved hans bok som tydeliggjør dette for oss.
Jeg vil nå gå inn i «Min Kamp» på s 31, «Sosiale motsetninger» (Setninger i kursiv er slik i boken):
» Knapt i noen tysk by hadde en bedre høve til å studere det sosiale spørsmål enn i Wien. Men en må ikke la seg narre. Dette sosiale studium kan ikke skje ovenfra nedad. Den som ikke selv er omklamret av denne drepende slange, lærer aldri dens gifttenner å kjenne. Det kommer ellers ikke annet ut av det enn overfladisk snakk og falsk sentimentalitet. Begge deler er til skade. Det første fordi en aldri greier å trenge inn til problemets kjerne, det andre fordi det glir utenom. Jeg vet ikke hva som er verst: slett ikke å bry seg om den sosiale nød, slik som vi daglig ser det hos de fleste mennesker som har lykken med seg eller er kommet på solsiden ved egen dyktighet, eller visse motekvinner både i skjørt og bukser, disse snørrviktige og ofte påtrengende taktløse, men alltid nådig nedlatende kvinnfolk som «føler med folket». Disse menneskene synder under alle omstendigheter mer enn de overhodet er i stand til å fatte med sine instinktsløve åndsevner. Derfor ser de til sin store forundring at utfallet av deres geskjeftige «sosiale sinnelag» alltid er lik null, ja tilmed ofte blir avvist med indignasjon, og det blir så regnet for bevis på folkets utakknemlighet.
At dette ikke har noe å gjøre med sosial virksomhet, og fremfor alt ikke har noe som helst krav på takknemlighet, da jo sann sosial virksomhet ikke er å dele ut nåde, men å gjenopprette en rettferdig ordning, det er noe som vanskelig går opp for den slags hoder.(s32)
….(s33)..Det er nå galt å tro at det fra først av er dårligere to i den bondegutten som dro til storbyen, enn i ham som vedblir å skaffe seg brødet på den hjemlige tuft. Nei, tvert imot; all erfaring viser at alle utvandrede elementer heller er av de sunneste og mest energiske naturer enn omvendt. Men det er ikke bare de som drar til Amerika, som er «utvandrere», det er også hver unggutt som bestemmer seg for å forlate hjembygda for å dra til den fremmede storby. Han er også villig til å ta på seg en usikker sjebne. for det meste har han litt penger når han kommer til den storebyen og behøver ikke straks å vante noe i de første dagene om han skulle være så uheldig å gå arbeidsløs i lengre tid. Men verre blir det når han har funnet arbeid og kort etter mister det igjen. Å finne et nytt er ofte ,særlig om vinteren, svært vanskelig, for ikke å si umulig. De første ukene kan det enda gå. Han får arbeidledighetsbidrag av sine fagforeningskasser og slår seg gjennom så godt han kan. Men når pengene hans er brukt opp til siste skilling, og kassen innstiller understøttelsen fordi han har gått for lenge arbeidledig, da kommer den store nød. Nå driver han sulten rundt i gatene, pantsetter og selger ofte det siste han eier, blir mer og mer nedfor i klesveien og synker også i det ytre ned i omgivelser som efter all den legemlige elendighet også forgifter ham sjelelig. dersom han attpå til blir husvill, og det er vinter, da er han ille ute. Til slutt får han ett og annet å gjøre igjen, men spillet gjentar seg. Andre gangen rammer det ham på samme vis, tredje gang kanskje enda hardere, slik at han etterhvert lærer å finne seg i den evinnelige uvissheten og blir mer og mer likeglad……
Denne prosessen kunne jeg følge med egne øyne i tusen eksemplarer Dess lenger jeg så spillet, dess mer vokste min avsmak for millionbyer, som først grådig trakk mennesker til seg, for siden grusomt å rive dem i stykker…..(s34)
…(s35) Kroppen venner seg øyensynlig etterhvert til å leve i overflod i gode tider og sulte i dårlige. Ja, sulten kullkaster alle gode fortsetter om en fornuftig livsorden senere når tidene blir bedre, da den forgjøgler stakkaren, i et evig fatamorgana, bildene av et mett vellevnet og forsterker denne drømmen til en slik lengsel at denne sykelige trangen sprenger alle hemninger, så snart inntektene på en eller annen måte tillater det. Derav kommer det at ikke før har den arbeidsløse fått arbeid igjen, så glemmer han straks uvettig alt som heter livsorden, og lever for dagen i fulle drag. Det gjør at selv den lille ukeinndelingen faller i fisk, da det også her skorter på alt som heter klok orden; til å begynne med strekker pengene ennå til for fem dager istedenfor sju, siden bare for tre, så snautt nok for en dag, for til slutt å bli turet bort alt første natten.
Ofte er det kone og barn hjemme. Mange ganger blir de også smittet av dette livet, særlig når mannen er snill mot dem, ja på sitt vis tilogmed er glad i dem. Da bruker de opp ukelønna sammen hjemme på to tre dager, det blir spist og drukket så lenge pengene rekker, også sulter de sammen igjen de siste dagene. Da sniker kona seg rundt i nabolaget , får lånt litt, gjør smågjeld hos kjøpmannen og prøver på den måten å greie de siste vonde dagene i uken. Om middagen sitter alle sammen rundt et karrig mål, og så hender det at de ikke har matbeten i huset, og da sitter de og venter på neste lønningsdag, snakker om den og legger planer, og mens de sulter, drømmer de alt om lykken igjen.
Slik blir småbarna tidlig fortrolig med denne elendigheten.
Men ille er det når mannen alt fra først av går sine egne veier og kona nettopp for barnas skyld, setter seg imot det. Da blir det strid og leven, og dess mer mannen fjerner seg fra kona, dess nærmere kommer han alkoholen. Han drikker seg full hver lørdag, og av selvbergingsdrift for seg og barna slåss kona om de få slantene hun må greie å ta fra ham, for det meste på veien fra fabrikken til bulen. Når han så endelig søndag eller natt til mandag selv kommer hjem, full og brutal, og blakk, da blir det ofte opptrinn, så Gud fri og bevare oss.
Hundrevis av ganger har jeg opplevd dette på nært hold, i førstningen var jeg full av vemmelse, men senere så jeg det tragiske i det og skjønte den dypere sammenheng. De var ulykkelige offer for en dårlig samfunnsorden.
Nesten enda sørgeligere var boforholdene dengang. Bolignøden for løsarbeiderne i Wien var forferdelig. Det går ennå kalt gjennom meg når jeg tenker på de usle hulene folk bodde i, på losjihusene og herbergene, på disse dystre bildene av søppel, motbydelig urenslighet og det som verre er. Hvordan måtte det ikke og hvordan må det ikke bli når strømmer av frigitte slaver fra disse elendige hulene flyter utover den andre tankeløse del av menneskeheten.
For tankeløs er den.
Tankeløs lar den tingene drive, og instinktsløv aner den ikke at før eller senere må skjebnen ta hevn, om ikke menneskene mildner dens vrede mens det ennå er tid.
I dag takker jeg skjebnen at den lot meg gå gjennom denne skolen. Der kunne jeg ikke sabotere det jeg ikke likte. Den oppdrog meg fort og grundig. Skulle jeg ikke dengang bli helt mistrøstig over menneskene rundt meg, måtte jeg lære meg å skjelne mellom deres ytre vesen og årsakene til deres utvikling. Bare da var det mulig å holde ut alt dette uten å gi opp håpet. Da steg det frem av all ulykken og elendigheten, av urensligheten og den ytre forkommenhet, ikke mennesker mer, men sørgelige følger av sørgelige lover. Her hjalp min egen ikke mindre vanskelige livskamp meg så jeg ikke tapte motet i ynkelig sentimentalitet overfor disse forkomne sluttproduktene av denne utviklingsprosessen. Nei, slik må det ikke bli oppfattet.
Alt dengang innså jeg at her var det bare to ting som kunne bedre tilstandene:
Den dypeste sosiale ansvarsfølelse til å skaffe bedre grunnlag for vår utvikling, paret med en brutal og resolutt vilje til å slå ned uforbederlige elementer.
…Alt mens jeg kjempet for tilværet i wien, stod det klart for meg at
det sosiale arbeid aldri må se sin oppgave i en likeså latterlig som formålsløs veldedighetssentimentalitet, men ved å fjerne grunnskadene ved organisasjonen av vårt økonomiske og kulturelle liv, de som må føre til at enkelte utarter eller som iallfall kan forlede dem til det.
Vanskeligheten ved å gå frem med de siste og hardeste midler mot forbrytersk virksomhet mot staten ligger ikke minst idet at det er så vanskelig å dømme om bevegrunnene eller årsakene til slike tidsforeteelser. Denne usikkerheten har sin gode grunn i den følelsen en må ha, at en selv er skyld i slike tragedier av nød og forkommenhet; men den lammer all fast og alvorlig vilje til å gripe inn og gjør derved sitt til at det blir noe vaklende og derfor noe veikt og halvt av det når en skal ta bare de aller mest nødvendige rådgjerder for å trygge seg selv.
Først når den tid engang kommer da skyldbevisstheten ikke lenger kaster skygger, får en den indre ro som også gir en kraft utad til hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene, rykke opp ugresset. (Sitat slutt s 37)
*
Jeg registrerer at sosial nød ikke har endret seg så mye siden Hitler opplevet den i Wien. Han både opplevet den selv og observerte hvordan omgivelsene ble formet av dette. Han skildrer dette både med innlevelse og reflektert empati, og følelsesmessig kjenner han både avsky og forståelse for nøden han ser. Så langt i beskrivelsene tenker jeg på Hamsuns bok «Sult», og tenker at her har de sammenfallende erfaringer, og dette er erfaringer de deler med tusner og atter tusner. Dette var erfaringer som ga grobunn for mange sorter politiske løsninger.
Det er ikke disse erfaringene som skremmer oss, det er det plutselige, sterke skiftet i Hitlers sjel fra empatisk forståelse til dette at han ikke ser annen løsning enn å «rykke opp ugresset», som skremmer.
Som leser følger jeg den sterke skildringen av arbeiderens skjebne med tilfredshet over at det virker ekte, selvopplevet og reflektert, for så å bli vettskremt av den nesten schizofrent brå vendingen til «hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene».
Han lærte å kjenne arbeiderens skjebne på kroppen av egen erfaring, samtidig som han,takket være sin far, har småborgerskapets bakgrunn og kjenner seg fjern fra arbeiderklassen. Angsten for å» gå ned» til arbeiderklassen beskriver han på s 30 blant annet slik:
» Min omgangskrets var småborgere, altså en verden som har svært liten tilknytning til kroppsarbeideren. For så rart det enn kan høres, så er kløften nettopp mellom dette, økonomisk slett ikke så godt stilte befolkningslag og kroppsarbeiderne ofte dypere enn en tenker seg. Grunnen til denne , en kan nesten si fiendskapen, er at den samfunnsgruppen som for kort tid siden har hevet seg opp over kroppsarbeiderens nivå, er redd for å gli tilbake igjen til den gamle , lite ansette stand, eller iallefall bli regnet med til den.»
I dette er det konflikten med faren bunner, og kanskje er det derfor hans erfaringer med det sosiale problem gir så voldsomme «løsninger».
Han sier at han visste at det var den eneste løsningen allerede den gangen. Senere, i sin politiske utforming, blir det i det nasjonalsosialistiske parti at disse erfaringene er avgjørende.
Jeg leser ofte med forskrekkelse lignende konklusjoner i sinte innlegg og blogger, og bærer kanskje over med folk som i sinne eller fortvilelse ikke klarer annet enn å rase hjelpeløst med for store ord. Men når dette blir den sterke, rolige overbevisning hos en person som kan sette makt bak ordene kjennes det svært skremmende. Og jeg kjenner her på noe av dette som Bomann Larsen kaller «ondskapens positur».
Hva så med våre hjemlige løsninger på slikt i vårt samfunn? Vi har NAV, selvsagt, som gir den sosialhjelp folk trenger, men vi har også et stadig økende antall mennesker som er «ikke eksisterende» i vårt samfunn. Disse har vi ikke engang lov til å hjelpe. Staten vil med hård og brutal hånd rykke dem opp og sende dem ut av landet, og kriminalisere enhver som hjelper disse. Staten gjør seg hard overfor disse menneskene, på en rolig, veloverveiet måte, og de setter makt bak ordene.
For oss vanlige mennesker er det staten gjør overfor disse menneskene som et gjensyn med «ondskapens positur».
«Min kamp» av Adolf Hitler
Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med : » Det er akkurat som Hitler…..»
Det ser ut til at den slags beskyldninger er den ytterste tålegrensen for folk, da forsvarer de seg og skal ha seg frabedt sammenligningen.
Hitler er toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.
Men hva vet man egentlig om denne mannen?
Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord. Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!
For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i, har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.
Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.
Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen. Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.
I våre dager leser «alle» «Min kamp» av Knausgård, og det fikk meg til å tenke at «Min kamp» først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok. Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv. Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.
Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå. Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.
Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind. De første sporene jeg stanser ved er fra «Første bind: Et oppgjør.»
Fra s.19 «ung nasjonalist» : .. Det gamle Østerrike var en «nasjonalitetsstat». Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.
Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart. Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark. Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.
Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper: de stridende, de lunkne og forræderne.
Alt på skolen tok de til å skille seg ut. For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:
«Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!» og » Jente, husk at du skal bli en tysk mor!»
Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd. I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.
Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med «Heil», og trass i advarsel og straff stemte de i med «Deutschland uber alles» istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk «tysk-nasjonal»; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.
Sitatslutt midt på s. 21
Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer. Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en menneskerett å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal «bli norske», eller flytte «hjem» , tilbake til det landet de kom fra. De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.
Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte «en fanatisk «norsk-nasjonal», eller fanatisk » innvandrer-nasjonal»? For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.
Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem «blir skapt» av våre hatske, fanatiske debatter.
Om å foredle drue og kål.
Både drue og kål hører til blant gamle, høyt skattede kulturplanter.
Disse to planter har visse fellestrekk, og de gir oss, på sitt beste, gleder på hvert sitt vis. Fellestrekkene ved plantene er deres iboende evne til å foredles.
Når man høster en drue, og stilken brytes av, får mikrofloraen på drueskallet kontakt med druesaften og de starter en gjæring ved at de bryter ned druesukkeret til alkohol og karbondioksid. En raskere og bedre gjæring får man ved å knuse druen, holde gunstige og optimale temperaturer for mikrofloraens ulike prosesser i druesaften, alt etter hvilke resultater man er ute etter av alkoholstyrke og spesielle smaksmessige egenskaper.
Usynlig, rundt på druens ytterflate myldrer en mangearted mikroflora. Alle disse venter på druesaften som sin mulighet for storformering, og det er en beinhard konkurranse dem i mellom om å få overtaket i gjæringen. Ca. 1000-10.000 gærceller pr. milliliter starter opp i den ugjærede saften, men få dager senere er antallet økt til ca. 100 millioner celler pr. ml.
Den som produserer vin har sine spesielle knep for å få sitt produkt best mulig.
Når vi amatører starter en» vindunk», gjør vi klokt i å kjøpe en ferdigkultur og deretter være nøye med oppskriften, ellers vil vi raskt få «villgjæringer», som gir vonde smaker og vonde lukter på det som skulle bli til vin. I tillegg sliter vi med oftest «ubrukelige kjøperåvarer», altså råvarer dyrket med tanke på fersk-konsum og som har en ihjelsprøytet mikroflora, og tiltross for mange gode oppskrifter har de fleste av oss svært liten kunnskap om trivselsfaktorene til den mikrofloraen vi benytter.
Vi er nok mest fortrolige med mikrofloraen vi møter når vi baker brød og annen gjærbakst.
Brødgjæren er en slik hjelpekultur for alle oss som ikke er så flinke med «surdeigen». Det var Norges dyktigste mykolog, dr. Olav Sopp, som tidlig på 1900tallet laget «gjæren» som vi nå kjøper for å få en vellykket gjærbakst. Han ønsket å hjelpe norske husmødre med en slik ferdigdyrket gjær, fordi den gode stedbundne mikrofloraen for baking, brygging og melkeforedling var iferd med å forsvinne.
Det skjedde noe som fikk de tusenårige stedlige kulturene til å svekkes, forsvinne eller bli sterkt forstyrret. Dr. Sopp nevner flere mulige årsaker til dette, men resultatet var at husmødrenes gamle gode fremgangsmåter i matforedlingen ikke lenger ga de gode resultatene, og en hel matkultur var iferd med å bli radert ut, eller endret.
Dr. Olav Sopp skrev for oss vanlige folk, til veiledning og opplysning. Jeg vil anbefale alt han har utgitt, og nevner særlig «Husnyttige gjæringer» utgitt i Kristiania 1904 på Olav Norlis forlag.
Selv om vi daglig, over hele landet, fremdeles bruker og er helt avhengie av hans gjærprodukt, glemmer vi han som er «oppfinneren»av dette gode hjelpemiddelet. Jeg ønsker derfor å tørke litt av støvet av ham, og anbefale hans folkeopplysende skrifter.
Vel, de ulike gjæringsprosessene var fortidens foredlings og konserveringsmåter for en rekke råvarer som korn, melk, frukt, grønnsaker , kjøtt og fisk. Den varierte mikrofloraen som inngår i prosessene, foredler produktet slik at det lukter og smaker nydelig!
Kålen har, som druen, sin egen mikroflora på yttersiden av kålbladet. Når denne mikrofloraen bringes i kontakt med kålsaften, starter gjæringen. For rask og maksimal start av de gode kulturene må kålen finsnittes, stampes og kanskje knuses noe for å få frem rikelig mengde kålsaft, slik at kålen dekkes av sin egen saft. Det bør legges et press på kålen for å holde den under saften. I denne saften tilsettes 1-2% salt. Også her er temperaturene viktige hjelpere for å stimulere den ønskede mikroflora og å hemme den uønskede. Og krukken bør ha, som vindunken, en gjærlås.
Nå er det ikke slik at vi kan gå på butikken for å kjøpe «ferdiggjær» til kålgjæringsprosessen. Vi er helt avhengie av at kålen har en god mikroflora, som ikke er «drept» ved sprøyting. Kan du dyrke den selv slik at du kjenner jordkvaliteten, og ikke bruker kunstgjødsel eller sprøytestoffer, så burde det være en fin kål å foredle. Ellers må du snakke med en biologisk, eller biodynamisk, kåldyrker. Jeg er ikke helt sikker på at alt på økologidisken i butikkene er brukbart.
Duften av en godt foredlet kål får tennene til å løpe i vann, magesaften fryder seg og appetitten øker sterkt. Selv hunden min gav labb og inntok tiggerposituren, og fremmede , fritt-talende kritikere sa: «Det var da jævelig godt!»
Kålen kan blandes med andre grønnsaker som gulrot, løk og mange flere, det gir variasjon og økte bruksområder, men det er kålens mikroflora som må starte opp gjæringen og dominere den.
Det er noen få produkter i handelen som det faktisk er trist å nevne. Tysk industriprodusert sauerkraut. Den er altså slik produktet blir når man bruker en ensidig, rendyrket kultur på hurtiggrodd, kunstgjødslet og ihjelprøytet kål. Det smaker ikke godt og skremmer de fleste fra å ha noe med «sauerkraut» å gjøre.
Derimot er bare ryktene om ekte russisk Borsjtsj nok til å kjenne forventningen sprudle. Denne rødbetsuppen har i sin klassiske form foredlede rødbeter. Nå serveres den desverre oftest med «juks», altså med eddiksyltede rødbeter, som er OK på smak, men langt fra den smaksopplevelsen retten opprinnelig var.
Ellers vil jeg nevne yoghurt, øl, salami og noen sorter sylteagurker og oliven som gode eksempler på fermenterte (gjærede) produkter. Disse produktene har klart seg godt fordi mikrokulturene deres er blitt produsentens spesialtilpassede «hjelpekultur», slik at de kan sikre samme type gjæring og samme kvalitet på resultatet uansett råvarens egen startkultur. Altså har labratoriearbeidet sikret en fast kvalitet som gir forutsigbarhet for produktene. Konkurransen i industrien vil ofte bestå i å sikre seg gode villkulturer som de kan rendyrke til industribruk. Slik ivaretar industrien mange kulturer som ville vært tapt, men de reduserer også bredden i smaksvariasjonene.
Da vi laget de første små krukkene med gjærede grønnsaker, av hjemmedyrkede planter, satset vi på kålens selvforedlende egenskaper og lot naturens egen gjæring få så gode forhold som mulig. Det ble nesten uforskammet godt. Og jeg forsto noe av Skaperens tilfredshet over sin skapning at: » alt var såre godt»!
Å dyrke frem «det gode» krever kunnskaper, arbeid og at alle gode naturlige forutsetninger er tilstede. Og er først den «gode prosess» i gang, tar den over og styrer hele den tilstedeværende mikroflora.
Jeg forsto også at de ulike kulturene rundt om i verden ga stedlige smaksopplevelser som man bare kan få på det stedet, en lokal spesialitet.
Ingen industri har klart å rendyrke kulturene til alle disse smaksvariasjonene, tvert om vil rendyrkingen ofte forenkle og forringe smaken. Det har sin årsak i at risikoen for feilgjæringer ofte knyttes opp til den mikrofloraen som gir smaksbredde, dermed strever labratoriene med å finne ballansen mellom best mulig smak og tryggest mulig produksjon. Det er forbehold man forstår at industrien gjør, men i våre små privathusholdninger er vi ikke økonomisk avhengie av at alle forsøk blir vellykkede.
Vi eksperimenterte med flere grønnsaksretter og melkeprodukter, og hadde mange fantastiske smaksopplevelser. Vil nevne spesielt «surstek» , kjøtt lagret i gjæret melk. Etter noen dager fyltes rommene av nydelige dufter som ga oss store forventninger til den kommende smaksopplevelse. Det var som å åpne en dør i naturen inn til glemte skatter.
Da jeg tok med mitt kål/gulrot/løk produkt til restauranter og industriprodusenter, fikk jeg tilbakemelding om at de ville kjøpe det jeg kunne lage. Men så fikk jeg tilbud om jobb og valgte det fremfor storproduksjon. Det er krevende å bygge opp en stor produksjon. Både økonomi, fagkunnskaper og produksjonsmessige vanskeligheter er slikt en i starten må takle alene, og som en må regne med ikke er «på skinner» før etter noen år. Så da jeg kunne velge, valgte jeg det trygge livet med fast lønningsdato.
Nå har jeg i den senere tid fått kjennskap til den rå hodekålens store forekomster av acetylkolin. Det samme stoffet som vi har som ett av våre transmittersubstanser ved nerveoverføringer. Dette stoffet, acetylkolin, forskes det mye på for tiden, blant annet i forbindelse med røking og lungereft. Nikotinet likner dette stoffet til forveksling, og går derfor inn og erstatter dette hos røkeren. Dette kan på sikt gi sykdommer, og det blir et underskudd av stoffet ved røkestopp. Derfor hadde jeg utrolig stort utbytte av å spise rå kål ved røkesug og abstinens.
Senere fikk jeg via studio «Sokrates» vite at i antikken var rå kål vanlig å spise for å fjerne bakrus. Så rå kål er effektivt både mot alkoholens og nikotinens ubehaglige «dagen-derpå-virkninger». Den foredlede kål, ikke industrivarianten, men den lille håndlagde, beholder acetylkolinet.
Så kunne man drikke sin foredlede vin om kvelden og spise sin foredlede kål om morgenen. Begge deler til stor glede for både smak og helse! Og like oppløftet til gleder som vinen har sørget for om kvelden, like oppløftet blir morgenen når bakrusens plager fordufter i glad velvære skapt av kålens edle kvaliteter.
Menneskets genom og maisens genom
I 4 år har 150 forskere arbeidet for å kartlegge maisens genom.
Nå er arbeidet avsluttet og resultatene offentlige. Forskning .no hadde ,den 20 nov, en artikkel om dette .
Dette store arbeidet har faktisk sitt sidestykke i den gigantiske satsingen man hadde da man kartla det menneskelige genom.
Da arbeidet flere hundre forskere fra ca 40 land i 13 år. Resultatene deres ble offentliggjort 11 februar 2001.
Dette er snart 9 år siden, og de to store aktørene , det offentlig finansierte «Human Genome Organisation» og det privatfinansierte «Celera Genomics», presenterte sine resultater samtidig i henholdsvis Nature og Science.
Den alment utbredte oppfatningen gjennom store deler av 1900 tallet var at utformingen av alt liv ble styrt fra genene.
Man tenkte at når årsaken til organismene ligger i genene, kan man i genmaterialet finne nøkkelen til å forstå organismen, reparere den og designe den etter våre egne ønsker og behov.
Man forventet at ved å kartlegge det menneskelige genom ville man kunne påvirke utviklingen av det fremtidige mennesket.
Denne troen på at menneskets genom ville gi oss «oppskriften» på mennesket , var dypt rotfestet i biologien. Særlig etter 1953 da Crick og Watson kartla den genetiske koden, altså hvordan basesekvensene i DNA koder for aminosyreskvensene i proteinet. Da forventet man å finne den biokjemiske oppskriften for organismers vekst og utvikling. Denne troen var uttrykt i postulatet om at «organismens spesifikke genoppsett er årsaken til dens grunnleggende utforming».
Hvor grunnleggende dette postulatet var viste blant annet den mest kjente og anerkjente genforskeren, James Watson slik i tidsskriftet Time(1989):
” We used to think that our fate was in the stars. Now we know, in large measure, our fate is in our genes.”
Denne troen var sterkt utbredt siste halvdel av 1900tallet, særlig fra 70tallet og utover. Både lærebøker og media forteller oss om genenes allmakt: Snart kan vi delta i designet av fremtidens planter og dyr, trodde vi, og visjoner om menneskedisegnere flommet i science fiction. Hvor raskt disse visjonene kunne bli reelle, avhang av hvor raskt man kunne kartlegge det menneskelige genom.
11 februar 2001 var dette store vitenskaplige arbeidet ferdig. Men denne forskningen ga ikke holdepunkter for gentroen, tvert om mistet deres tro ethvert grunnlag. Derfor ble det ganske stille i vitenskapsmiljøene etter denne gigantiske forskningen som ikke førte dit man ønsket.
The Observer skrev i sin pressemelding om resultatene:” Man and women behaving badly? Don’t blame DNA.”
The New York Times i sin pressemelding: “Long-Held Beliefs Are Challenged By New Human Genome Analysis.”
Aftenposten i sin (11/2): “Vi får stadig færre gener.”
Gentroens hovedaksiom, “at årsaken til organismen ligger i genene”, ble presisert av Francis Crick slik :
«……den informasjon som engang er overført til proteinet kommer ikke tilbake igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig, og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein, eller fra protein til nukleinsyre.»
Ja, han vektla dette som et avgjørende prinsipp! Fordi denne teorien tillegger genet den avgjørende kontroll over organismen, slik at organismen blir en utskrift av DNAet. Han sa det så sterkt:
«…oppdagelsen av bare en eneste type levende celler der genetisk informasjon går fra proteinet til DNA/RNA , eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundamentet for molekylærbiologien.»
Dette aksiomet er altså å forstå som en lineær prosess, hvor genet styrer hva organismen skal bli.
Det omvendte , som var utenkelig, var at informasjonen kunne gå den andre veien slik at det ble organismen som påvirket genene.
Denne gentroen ble så «religiøs» at DNAkodene ble kalt «Livets bibliotek», «Livets bok», «Ordet» og » Den hellige gral».
En av de sentrale aktørene i HUGO, Francis Collins, karakteriserte Human Genom Prosjekt som: «… det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt menneskeheten noensinne har gått løs på.»
Den legendariske James Watson som ledet Hugos arbeid de første fem årene, sa at prosjektet ville gi oss «den endelige beskrivelsen av mennesket.»
De store økonomiske interessene som finansierte Celera Genomics, led store tap da resultatene ble kjent. De hadde flere hundre patentsøknader liggende, altså søknader om patenter på menneskegener som de hadde sekvensert. Deres egen president, Craig Venter, oppsummerte forskningsresultatene , sikkert med tungt hjerte, slik at det kostet ham stillingen, i The San Francisco Chronicle 14/2- 01 :
«Farmasøytiske og biotknologiske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager et protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.»
Og noe senere skriver Venter: «Vi har rett og slett ikke nok gener til at denne forestillingen om biologisk determinisme kan være rett. Det fantastiske mangfoldet innenfor menneskearten er ikke kodet inn i genene.»
Etter denne offentliggjøringen ble fagmiljøene tause. De trengte tid på å bearbeide det nye, og de mest ivrige i gentroen søkte å finne noe som kunne styrke deres tro, og vise videre forskningsveier for å beholde det darwinistiske grunnfjellet i molekylærbiologien.
De andre, de som innså at den gamle hypotesen ikke holdt lenger, har arbeidet videre med spørsmål som : Hva regulerer genene? Fremdeles leter de etter kontrollmekanismer i selve genmaterialet. Junk DNAet svinger fra å være «livsviktig» til å være «next to nothing». Vi vet ikke mer om dette forløpig, og det er altså store ubesvarte spørsmål knyttet til over 98% av cellens DNA, som utrolig nok engang ble kalt » junk» DNAet.
Forskning.no skrev at nå er også maisgenomet kartlagt. Her bekreftes og videreføres de «uønskede» resultatene innen genteknologien, så de materialistiske gentroende, som ønsket å beherske naturen ved hjelp av DNAet, må ta seg en tenkepause.
Det er fullt samsvar mellom de forskningsresultater man kom frem til ved kartleggingen av det menneskelige genom, slik at kartleggingen av maisens genom bekrefter :
at informasjonsstrømmene går begge veier ,
at informasjonsstrømmen ikke er lineær,
at artens kompleksitet ikke står i forhold til antallet gener,
at ett gen kan kode for flere proteiner
og at noen av retrogenene er såkalte retrotransposons( hoppegener) som kan kopieres og spre seg og endre posisjon innenfor genomet.
Jeg sender en tanke til forskerkvinnen som oppdaget det hoppende genet, Barbara Mcclintock for usedvanlig dyktig arbeid med sin maisforskning.
Jeg vil også anbefale å lese boken til en som har samlet og sammenfattet kunnskapen om denne forskningen :
Boken «Genparadigmets fall» av Trond Skaftnesmo». Den er anbefalt av flere , bl. annet av Dr.philos. Terje Traavik, forskningssjef ved GENØK .
Boken har en ryddig fremstillingsform, forbilledlig klar og tydelig for oss uinvidde. Jeg har bare referert til noe i bokens begynnelse fordi jeg er lei for at forskningen fremdeles ikke står opp offentlig for konsekvensene av sine egne funn.
Nå har de også kartlagt maisens genom, men de klarer ikke å forholde seg åpent og redelig til at genetikken ikke lenger gir støtte til utviklingslæren. De lar lærebøker og publiserte artikler fremdeles være preget av det som var «det sentrale dogme» innen molekylærbiologien.
Vi som følger med på tildels sterke krangler fra tidens «akademiske åndskamp», ville heller ønsket oss en oppsummering av forskningsresultatenes konsekvenser for den aktuelle verdidebatt.
«Mørkeboka». En bokbloggturne.
Jeg sitter med «Mørkeboka» i hendene.
Det gyldne læret lyser matt mot permens mørke treutskjæringer. Skriften på læret er knapt lesbar.
«Alvetegnet» glimter, halvt utvisket, i gullbokstaver, fra et innrammet felt over pergamentet.
En merkelig formet sten ligger oppå pergamentet. I stenen er det formet et øye som har fått en sprekk eller et rift.
Permen er gammel og boken er slitt. Bokryggen er hudløs og viser frem bokbinderens bindeteknikk.
Boken gir inntrykk av å være gammel, men jeg kjenner meg lurt, allerede!
Denne boken er jo ny! Nylig utkommet, og skrevet av en nålevende ung forfatter med navnet Sigbjørn Mostue!
Det er samme mann som skrev trilogien «Alvetegnet»! Hmmm…
Han hadde faktisk bra bøker! Ikke noe tull med dem. Jeg får vel lese og se om dette er like bra som de første bøkene, eller om det bare er noe hocus pocus.
» Å leve er krig med trolde…» står det først.
Det er et sitat fra forfatteren Henrik Ibsen som, både elegant og rett på sak, gir temaet for boken.
Men på neste side reserverer forlaget seg! De vil ikke ha noe ansvar for at de utgir graderte, hemmelige dokumenter, sier de. De har sladdet gjenkjenbare navn…..hva er dette for noe?
De utgir CTSA-dokumenter! Og i tillegg oppgir forfatteren hvem som har gitt ham disse dokumentene! Det er hans egen søster som misbruker sin stilling i regjeringsapparatet! Og hun er livredd!
Jeg blar litt i boka. Ja, hele boka, så og si alt sammen, er offentliggjøring av CTSA-dokumenter:
Det er terapisamtaler mellom Psykiatrisk lege og pasient Gunnar, dagboknotater av ungdomsskoleelev Wilma, så er det bloggen til «Futhark» og så gjengis en del av boken «Peer Gynt», den er selvsagt ikke hemmeligstemplet! Så er det chat mellom F og A, brev fra Berte Tufserud og brev fra Wilma.
Merkelig, det er ikke ett ord fra forfatteren selv!
Jo, det er noe: Forordet har forfatteren skrevet. Og så har han noen korte kommentarer av og til på de hemmeligstemplede arkene. Noe om nettadresser som virker ol. Jeg får lese dette først, så får jeg gjøre meg opp en mening etterpå!
Gunnar virker troverdig, og hyggelig. Han blir mistenkelig dårlig behandlet av psykiateren syns jeg! Wilma virker kjempegrei, og ihvertfall ikke som en som dikter opp ting! Men Berte Tufserud er mystisk! Sikkert flink og grei nok, men overnervøs type! Helt sær!
Jeg begynner å få et bilde av det som skjer i boka. Det er mange som opplever å få et merkelig pergament, en av dem er Gunnar. Pergamentet forteller om noe uhyggelig, en sammensvergelse . Gunnar klarer ikke å formidle innholdet uten å bli sett på som gal, og samtidig forsvinner de andre som også hadde fått pergamentet, og dette gjør ham redd.
Wilma kaster mer lys over saken. Hun skriver skoleoppgave om eventyrsamleren Asbjørnsen. På biblioteket treffer hun Berte Tufserud og får god hjelp til oppgaven, men samtidig får hun vite at Tufserud har funnet en gammel og ukjent bok av Asbjørnsen, en Mørkebok! I den boken forteller Asbjørnsen om personlige møter med troll ol.
AHA! Den egentlige » Mørkeboken» har dukket opp, og den er skrevet av Asbjørnsen og ikke av Mostue, bare så det er klart! Den » Mørkeboken» vil trollene ha tak i, fordi det er viktig for dem at menneskene ikke skal avsløre dem og planene deres.
Men den «Mørkeboken» jeg leser nå, er Mostues bok, og den viser hvordan toppmakten i samfunnet hemmeligstempler indisier, og bevis, på konspirasjoner og på fabelvesners eksistens! I såfall, betyr det at toppskiktet i samfunnet vårt holder med dem, eller er dem!
Vent nå! Jeg var inne på Futharks blogg ……. futhark…. det er jo runealfabetet! Typisk en ledende kode!
Jeg går på nettet og ser hva jeg finner om runealfabetet. Hmmm…. Det gamle runealfabetet var magisk, og i slekt med det etruskiske språk som ingen har tydet til nå! Huff, etruskerne hadde mange skrekkelige fabeldyr! Runene er altså magiske…. men.. magi kan jo like godt være en illusjon, en hoax!
Nei, dette må være et blindspor. Man hemmeligstempler ikke en hoax!
Jeg leser boken ferdig og er «bergtatt»! Overveldet av bokens mange merkelige vitnesbyrd og beviser. Dette er både fantastisk og forferdelig! Dersom dette stemmer må det ha startet langt tilbake i tid, og flere må kjenne til det!
Jeg kommer på forfatteren Jonas Lie. Han har jo hevdet dette i svært mange av sine skrifter. Og selv om han har skrevet åpent og inngående om dette så er han blitt helt usynlig, faktisk! Det er nesten skummelt!
Alle sier : «De fire store» forfatterne var Ibsen, Bjørnsen, Kielland og Lie. Alle har lest Ibsen og Bjørnson og Kielland, men ingen har lest Lie? Bare spør folk om hva han har skrevet? Det er det ingen som husker! Selv om alle bøkene hans er på biblioteket, så er de liksom usynlige. Men han skriver om Trollene og hvordan de infiltrerer menneskene! Og «de fire store» kjente hverandre, så den ringen er sluttet!
Ettersom jeg tenker så kommer jeg på så mange som har skrevet om dette. Både bøker, sanger og dikt, gamle sagn og eventyr… Ja, vi må nok skrive om både historien og litteraturhistorien nå som kampen mot troll blir alment kjent.
Håper mange fremdeles har friske, hele øyne slik at det ikke er for sent.
Selv om forfatteren bare har redigert det hemmeligstemplede materialet, ble det en spennende bok, ulik andre bøker. Og jeg vil takke ham for at han hadde mot til å utgi dette, selv om han løper risikoen å bli usynlig, som Jonas Lie!
Jeg håper alt står bra til med hans søster og takker også henne for modig innsats!
blogget om boken igår, og
Kan vi programmere fremtidens mennesker?
Norbert Wiener drøfter i sin bok «Gud og Golem AS» tre punkter i kybernetikken som virker relevante til filosofiske og religiøse spørsmål:
1. Drøftinger angående maskiner som lærer.
2. Drøftinger angående maskiner som reproduserer seg selv.
3. Drøftinger angående sidestillingen av maskiner og mennesker.
Disse tre punktene drøfter han inngående i sin bok, fordi kybernetikken er kommet langt i utviklingen av maskinen.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Norbert Wiener regnes som skaperen av fagfeltet kybernetikk, en internasjonalt høyt vurdert matematiker. Han så behovet for og etterlyste den filosofiske og religiøse debatt om de spesifikke problemstillinger som etterhvert må reises innen det kybernetiske fagfelt.
Siden man svært raskt, og i stort omfang, produserer og bruker maskiner, både av rasjonelle og av økonomiske årsaker, innen industri , forskning og mange andre områder i samfunnet, rekker man ikke å ta de etiske , eller filosofiske debattene et slikt fagområde har behov for.
Enkeltmennesker klarer heller ikke å orientere seg i denne fantastiske utviklingen. Den kybernetiske innsikten er, på mange måter, et lukket vitenskapsfelt, ved mange patenter og hemmelige prosesser. Vi får bare et glimt inn i det uforståelige når vi anvender maskinene i praksis.
Jeg ønsker å trekke frem et forhold som fremkommer som vesentlig i Norbert Wieners bok , og som er blitt mer og mer aktuelt, nemlig debatt angående begrepene «læring» og «utvikling». Virkeligheten kan vise seg å være helt anderledes enn vi tenker om dette «på grasrota»?
Om læring nevner Norbert Wiener bl.a.:
«Individets læring opptrer i individets liv, men også i flg. Darwin i rasens(artens) liv. Darwins naturlige utvalg er en slags rasemessig(artrsmessig) læring, som virker innenfor de betingelser individets reproduksjon setter….»
Dette utsagnet styrer våre tanker til at læring knyttes opp mot utviklingen av en art… slik man tenker seg dette innen darwinismen.
Barbara McClintocks nobelprisarbeid ga oss viten om «hoppende gener», et fenomen hvor genetiske endringer hos mais, skjedde raskt, som «en smitte» fra naboplanten, som om genet kunne hoppe fra den ene planten til den andre.
Dette leder tanken tilbake til individnivå, og Norbert Wieners resonement drøfter disse to aspekter utfra den kybernetiske modell.
Begge disse forskjellige retningene innen arvelæren forsket i gener, cellens DNA, og er begge et uttrykk for datidens forståelse av DNAet.
I dag har vi lært mer om DNAet og vet at en celle inneholder det kartlagte DNAet, pluss det ikke kartlagte Junk DNAet. JunkDNAet rommer individets utallige muligheter til endringer.
Vi må altså i tillegg til en «utvikling» i Darwinsk forstand, eller «en smitte» i McClintocks forstand, drøfte en tredje mulighet : artens , individets allerede iboende variasjonsmuligheter, som ved gitte utløsende årsaker kan aktiveres..
For bare 8 år siden betraktet man «junk» DNAet som søppel. De hadde gitt dette materialet navnet «Junk», selv om DNA-kjeden viste seg å være i underkant av 2% av alt DNA-materialet i cellen. Resten, som var over 98 % , kalte de altså «søppel».
Man leter nå etter hva som aktiverer noe av JunkDNAet, og man søker å kartlegge hva disse enorme «valg»mulighetene består av.
Med kunnskaper om dette vil vi kanskje kunne delta i utformingen av fremtidsmennesket. Vi kan bli medskapere av vår » utvikling» på individnivå.
Vi kan faktisk komme til å lage vår egen variant av fremtidens grøssere:
Noen mennesker kan vi forme til herskere og noen til arbeidere!
Bier, maur ol små kryp, kjenner til hva som gir ett egg , puppe eller larve, egenskapene til en dronning eller en arbeider. De forer med den maten som utløser forventet forvandling.
Denne kunnskapen er fremtidens store utfordring og prøvesten.
Vil maktens utøvere bruke slik kunnskap til beste for menneskene?
Det vil vise seg når, og dersom, man klarer å kartlegge JunkDNAet, og om, og når, man kjenner de ulike styringsmekanismer som utløser aktiveringen av en Junkegenskap. Hva vi blir i fremtiden, dersom(når) dette er mulig, er avhengi av hva vårt gen har av muligheter på sitt store Junklager.
Dersom man ikke drøfter dette i åpenhet, kan man lett forestille seg at noen «tar patent» på å utvikle arbeidere f.eksempel. Det ville sikkert være innbringende.
For å gjennomføre slike endringer er det viktig at folk ikke kjenner til det, eller at de som kjenner til det ikke har moralske eller etiske skrupler. De må være mer på linje med f. eks. Kunnskapsreformens menneskesyn:
Mennesket er » humankapital»(en vare) som skal gjøre seg attraktiv på arbeidmarkedet……og utvikles til å bli en selvgenererende humankapital.
Dette er WTOs skolepolitiske formuleringer, hentet direkte ut av de kybernetiske produksjonsstrukturer, som Norge uten debatt bare har akseptert og undertegnet som våre nasjonale skolepolitiske planer, som er overordnet uansett hvilket politisk parti som er i regjering.
Man vil bare virke masete og utidig dersom man forsøker å dra opp en debatt om disse formuleringene.
Poenget er, at hva mennesket er det formulerer vi etter den forståelsen vi har i vår bevissthet, ihvertfall etter hva vi tror vi er.
Når kristendommens positive syn på menneskenes enestående verdi blir borte, og det tilogmed blir upopulært å komme med «gammeldagse fraser», da må mennesket omdefinere sitt verd.
Etter hvilke verdier vil vi bli vurdert? Etter makthavernes behov?
Det vil klart være lettere å «programmere» noen til arbeidere , noen til teknikere, noen til soldater og noen til ledere, dersom verdiene først er endret. Desto likere vi blir maskinen, desto vanskeligere blir det å hevde menneskets unike verd.
Jeg må nevne at det er nettopp slik de uttrykker sin visjon i meldingen om kunnskapsløftet : Ca 15% av barna utdannes til lederstillinger, resten utdannes til bare å utføre automatiserte prosesser.
Hvilket menneskesyn, og hvilke fremtidsvyer ligger det i slike uttalelser?
Og hvor nær er vi kommet denne visjonen om å programmere fremtidens menneske?
Fremtiden former vi nå!
Fortsettelse i innlegget «menneskets og maisens genom».
Hvorledes Vårherre og St. Peter kom til å begynne sin vandring.
En kveld ble det stort oppstyr i himmerike –
Klokken var over elleve. Vårherre hadde alt sagt godnatt, og de små englene var gått for å legge seg. Bare noen av de store vimset ennu frem og tilbake eller stod og tisket sammen i krokene.
Det hadde vært stor fest: Adam og Eva hadde fortalt om paradisets have, og erkeengelen Mikael hadde sunget solosangen med sin prektige røst. Siden hadde profeten Jonas holdt foredrag om sin vidunderlige reise i hvalfiskens buk, med lysbilder til, og endelig hadde syv legioner basunengler spilt skapelseskoralen fra den sjette dag på sine lange snoede sølvhorn. Det hadde vært en uforlignelig dag, derav kom det at ingen hadde lyst til å legge seg. Småenglene ble sittende på sengekanten og pludre, og de store drev gledesstrålende omkring og hadde tusen ting å snakke om…….. *………det var så mye å drøfte, og så ble de stående en stund til:
«Dette treet på godt og ondt-»
» Ja, hvorfor skulle det nå stå der i haven?»
Imens satt St.Peter nede ved døren og ergret seg og ble i dårlig humør. Det måtte være måte med prek – treet på godt og ondt? Gid det treet aldri hadde vært, det torde han si fritt….*….. Hva var det for påfunn å stå slik og skravle når skikkelige folk hadde lagt seg? Det var ikke sunt engang å være så lenge oppe om natten, en fikk tynt blod og hodepine. Jo lenger de stod der, jo mere sur og gretten ble St.Peter. For nu hadde han lyst til å legge seg han med, men det kunne han jo ikke gjøre, så lenge englene gikk der og drev. Han skulle jo holde vakt hele natten og det måtte de selvfølgelig tro at han gjorde –
» Hrm!»
Nei, det hjalp ikke det minste, de vendte bare døvøret til. Da kunne St.Peter ikke holde seg lenger:
» Gå og legg dere med en gang!»
Og med et hastig sett, så det gjorde vondt langt ned i korsryggen, spratt han frem på gulvet og pekte:
«Øyeblikkelig, har jeg sagt!»
*
Nu var St.Peter endelig blitt alene. Han gjespet og strakte seg så det knaket i leddene. Omsider gikk han for å stenge døren. Men først fant han frem en stor plakat og hengte utenpå:
ÅPNES KL 8 HVER MORGEN
VENTENDE BEDES FORHOLDE SEG ROLIGE
I TILFELLE REGNVÆR STÅR EN PARAPLY
TIL AVNYTTELSE I KROKEN TIL HØYRE.
Det forargelige rennet om natten måtte det være slutt med nå. Versågod, der hadde de en halmsekk å bie på, om det ble for langsomt å stå. Tilslutt dreide han nøkkelen to ganger rundt i låsen og satte en forsvarlig bom på innsiden – nå kunne ikke djevelen selv komme inn. Og så trasket han sin kos og la seg.
Det rådet nu en uendelig stillhet vidt om i de veldige rommene……. Og inn under loftets herlige buer bølget en fin røkelsessky som av liljer og ambra og syltede roser……..
Da banket det hårdt på himmelrikets dør.
» Lukk opp», sa det utenfor.
Men St.Peter hørte ikke en lyd, han sov den selvrettferdiges søvn, og det er den dypeste søvn som finnes. Han drømte at han leste Vårherre teksten, som han hadde tenkt på så mang en gang. For det var så meget som ergret ham, det var så meget som trengte å rettes og var både skjevt og vrangt og galt.
«Se her,» sa han og rynket brynene og synte Vårherre feilene, «om jeg måtte få rå», sa han,»gjorde vi det ikke slik, men slik! Ja, for det hjelper ikke, verden er sørgelig ufullkommen, det er brist i brist hvor en vender seg. Bare se ned på jorden engang, se hvordan menneskene slåss med hverandre og tramper hverandre ihjel over alt. Om det var bedre innrettet for dem, tror du så kanskje de bar seg som nu?»
Ja, slik leste St.Peter opp for Vårherre og viste ham hva som feilte verden og rettet på den fra først til sist.
Men utenfor banket det på døren igjen.
«Tyss,» sa det et sted borte i halvmørket…*… «Hva er det?»…»Hva er det?»… «Hva er det?»… mumlet det høyt og lavt. «Det er noen som banker, hør!» «Tør vi vekke St.Peter?»… «Nei! Ikke jeg!» ….»Ikke jeg heller!»….»Ikke jeg heller!»… Den modigste av dem listet seg sakte bort til døren og spurte ut gjennom nøklehullet:
«Hvem er det som banker?»
«En bror fra jorden», sa stemmen, «kjære lukk opp, » stemmen hørtes så trøstesløs og bedrøvet, så inderlig full av pine og ve.
Den lille engelen klødde seg bak øret. «Vi tør ikke,» sa han, «Vårherre sover, og St.Peter har lagt seg og vi har ikke lov til å røre nøklen.»
Da slo stemmen i et stort skrik: » Så sant jeg står for himlens port, bønnfaller jeg dere å lukke opp! Så sant den evige glede ikke har gjort dere kolde og blinde og døve, så sant ikke den himmelske fryd har gjort hjertene deres til sten – så sant besverger jeg dere hver og en å slippe meg inn til dere og ikke spille et eneste sekund. I Vårherres velsignede navn, lukk opp!»
*
Da gikk døren opp av seg selv, og en krumbøyd skikkelse vaklet inn, en mann med en rusten lenke om halsen. Han hadde en fillet kappe omkring seg og bar et uhyre kors på skulderen, så han stundiblant segnet under vekten. Føttene hans var fulle av sår, og ansiktet blekt og fortrukket av pine.
«Herren,» ropte han,»før meg til ham med engang, la meg ikke vente lenger, mitt kors er så tungt og min skulder så trett…»
*
Da visste ikke englene annen råd enn å sette seg opp mot selveste St.Peter… og førte ham stillferdig inn gjennom rommet, som lå i et stille og matt gulskjær fra de tusen brennende amplene omkring. Men for hvert skritt han tok, måtte de hjelpe til og støtte. Han holdt på å segne av matthet, hodet hang kraftløst ned på brystet og føttene slepte som de var visnet. Det skar og svidde i småenglenes hjerter, de klappet ham på kinnet, de strøk over hendene og prøvde å løfte korset han bar.
«Kjære,» sa de, «hold ut en stund til, et eneste ørlite øyeblikk bare!»
Men all denne støyen hadde vekket St.Peter. Han spratt ergerlig ut av sengen, stakk en tøffel på hver fot og listet seg avsted så fort han kunne. Hvem det nå var, så skulle de få – «Jeg spør jeg,» sa han og sto med ett midt i flokken, «hva er dette for noe?»
De små englene skvatt til alle kanter. «Omforladels,» sa en, » det var bare noen som banket»
» Og så lukket dere opp, trass i alt jeg har sagt dere, hva?»
«Nei, døren gikk opp av seg selv!»
«Hm,» sa St.Peter mistenksomt – «ja, det blir akkurat det samme, dere hadde ikke lov allikevel.» Hva kunne det forresten være med låsen? Men så kom han i hug den fremmede, og så glemte han døren og låsen…. «har du ikke lest hva det står på døren? Nå, så får du gå ut og lese og komme igjen når tiden er der!»
«Nåde», ropte de små englene, «la ham få være, la ham få være!»…
Den fremmede sa ikke et ord, han lukket bare øynene og sukket. Men det sukket ble båret på vinden inn gjennom hvelvingene…. …*…… og med ett flammet amplene i været, et mektig gull-lys bredte seg omkring – en glans som av tusen svevende kjerter – og der kom Vårherre ut av lyset og skred langsomt og stille mot dem. Hans milde, gode blikk hvilte på den fremmede. …»Jeg hørte et sukk fullt av navnløs kummer , fullt av usigelig sorg og ve !»….
Den fremmede strøk svetten av pannen, hans øyne skinte som røde glør. «Herre forbarm deg over Maria, hun er så ung og god. Ha også medlidenhet med Cimon og Jacob, med min far Sadok og med Ruth….*.. Herre de kledte av Maria og stekte hennes føtter ved langsom ild… da holdt jeg det ikke ut lenger , jeg tygget min tunge i stykker så den ikke skulle forbanne ditt navn…. du ser mitt hjerte, Herre, du vet og kjenner alle ting…*…gjør med meg hva du vil…men hjelp Maria, alle som lider og har det vondt. Herre, det er vanskelig å være menneske, det er en tung lodd å være født til livet, til all dets lidelse og savn og sorg. Det onde er overalt , det onde er som et mørke om menneskene og gjør deres hjerter hårde som sten. Brødre fornekter hverandre og legger hånd på hverandre…Din kirke er splidaktig med seg selv , prest står opp mot prest, og folk står opp mot folk, og det skjer i ditt navn, i ditt store , hellige navn…. »
» Det er for galt», sa St.Peter i skjegget – «jeg visste nok at det sto slemt til – – » da husket St. Peter drømmen sin, «Jeg har såmenn tenkt det samme selv, når jeg har sittet og våket om natten og falt i tanker og grublet og grundet, slik det er blitt min vane å gjøre det, når dere andre ligger og sover. Og jeg er, sant og si, kommet til at det må være noe som feiler. Naturligvis, jeg kan ikke på stående fot si akkurat hva det er alt sammen, men jeg har det tydelig på følelsen. Jeg syns i allefall det at vi skulle ta oss en tur ned på jorden og se tingene grundig etter. Finner vi så noe galt, ser vi noe som kunne være bedre – vel, så kan vi jo rette på det. Jeg skal hjelpe så godt jeg kan og si akkurat hva jeg synes.»
Da St.Peter hadde talt, så han seg rundt med en selvtilfreds mine, sikker på å få tilslutning overalt. Men hvor han snudde seg møtte han store forferdede øyne. Englene sto der som om de var stivnet, de turte ikke engang se på Vårherre…., men Vårherre sto som før…… de strålende øynene hvilte rolig på St.Peter , og da han svarte var røsten langsom og klar:
» Det skal skje som du ønsker, St.Peter. Gå og gjør deg i stand til reisen, så vi kan være på veien før daggry.»
Deretter vendte han seg til den fremmede, bredte armene ut imot ham og la ham varsomt mot sitt bryst. I det samme falt lenken av, hans sår ble leget, hans føtter ble hvite som sne, og hans herjede ansikt ungt og skjønt………
Boken «Det gylne evangelium» er skrevet av Gabriel Scott i 1921. Boken er en legende om Vårherre og St.Peter som vandrer om på jorden for å finne ut hva som er feil med den, så de kan rette på feilene.
Boken er humoristisk , befriende , filosofisk original og dypt alvorlig. Den burde vært filmet!
Boken kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
En smak av «Fant»
Her kommer et lite utdrag fra bokens begynnelse:
Det går en nimrod gjennom livet-
Ordet kom dukkende opp i ham, mens han satt og halte i årene på veien ut gjennom Tvisteingapet og var ikke til å bli kvitt. Det var et slags ordspråk, de kalder, far hadde nevnt det enda i går kveld, som han satt der og lappet på kjelen, det sto fra først i en vise forklarte han, som selve Drakenberg hadde diktet, og betydde omtrent som så, at hvordan et menneske steller seg i livet, så må det akte seg, at ikke nimroden kommer i veien og spiller det et og annet puss.
For en rår ikke helt over seg selv, en kan ikke ganske bestemme som en vil – det er for eksempel vær og vind og andre ting, som kan treffe til og stille seg på tverke og forhindre ens planer, det er sykdom og uhell av forskjellig slags, det er barnedåp og lensmann og mere slikt som et menneske ikke er god for å ungå og som griper forstyrrende inn i ens liv.
Ja, Drakenberg visste det nok, han ble hundrede og en og femti år og var den eldste mann på jorden siden Isaks og Metusalems tid og var gift med åtte forskjellige koner og hadde fire og tredve barn. Og et av de fire og tredve barna var hans egen oldefar og het Fændrik Markonini Sebaldusen akkurat som han het selv, så han var saktens av god nok familie, hvis en først skulle snakke om det. Men folk ville ikke snakke om det, folk hadde fått den forestilling at det ikke var fint å reise, menneskene skulle bo på land og røre seg så lite som mulig. De hadde fått et skjevt syn og satt fast i en gal tro, landjorden var finere enn vannjorden –
Jenniken slite og fortære!
*
Fændrik aktet seg til Tvisteinen idag, det var litt skytteri om å gjøre, «Lensmannsdøden» lå akter i prammen med pipen utover bakbords esing, slik som den pleiet å gjøre, og hanen i helspenn færdig til slag. Det var bare å trive bøssen om det skulle komme en fugl, og trykke av så kvikt en kunne…..
*
Det begynte å kjennes varmt, enda det bare var først i april, men vinden var efterhånden stilnet, så solen slapp mere uhindret til. Fændrik tok likså godt trøyen av og slapp den ned over børsen, så var børsen gjemt med det samme, om det var så han møtte folk. En kunne aldri vite, fiskerne var uberegnelige av seg, de hadde ingen fast arbeidstid, en kunne aldri vite seg sikker, om en så gikk i middagstiden når verden ellers lå rundt og sov – det kunne også være andre ute i samme slags erende som en selv, Tvisteinen var langveis kjent for sitt ypperlige fugletrekk. Riktignok var ærfuglen fredet, hvis en skulle regne med det, men tingen var ikke om ærfuglen var fredet, tingen var om de hadde lov til å frede den, det var det som var spørsmålet her! Det var om sjøen var fri eller ikke, det var om noen kunne bestemme over sjøen og sjøens liv og med hva rett de bestemte det. Fuglen og fisken var frie dyr som kom og gikk når de selv ville, de hørte ingen herrer til på samme måte som høns eller sau, ingen mennesker kunne si, at den eller den ærfuglen var hans. Men hvordan kunne de frede den da? Hvordan kunne de bestemme over ting, som ikke hadde noen eiermann?
*
Tvisteinen viste seg foran ham med sin gråhvite brem av skjellru, han merket seg med tilfredshet, at nesten hele bremmen lå tørr, det var lavvann med strømmen ut, tangen hang i klaser på fjellet og bredte en sterk dunst omkring, om lidt ville strømmen og vandet vende og sette ærfuglen inn på land. Og mens det klukket i ham av fryd, lot han seg drive inn i kloven, som skar tvert gjennom stenveggen foran og kløvet holmen i to deler og gjorde den til den tvilling den var. Her var det fineste gjemsel i verden, her ble både båten og jegeren skjult og var usynlig for mennesker og dyr, for alt som rodde eller svømte på vannet.Her kunne en sitte i en hylle i fjellet og kikke ut og holde øye med sjøen og fuglen, med hvert liv som viste seg omkring. Her kunne en sitte just som en katt og slikke solskinn og bake seg i varmen uten at et menneske i hele verden visste at en satt akkurat her. Det var så snodig å tenke på, men der drev de og tustet med hvert sitt, lensmannen og presten og alle de andre og leste i bøker og skrev på papir og hadde tilogmed briller på nesen og skulle lesst(late som om) å forstå sine saker – og så var det ikke en som visste , at Fændrik Markonini Sebaldusen, Kitlekniven de kalte, satt nokså fjongt på en sten ute i havet og lurte på ærfugl med børsen sin. Om det så var presidenten i Amerika, så kunne han ikke si det han heller, så lå det utenfor hans forstand – så stort et naut var han, når det kom til en liten prøve, han og alle de hine til. Det var så en kunne le seg ihjel, hive seg flat og sparke med benene og skrike ut av all livsens makt og be prsidenten og hele verden å kysse seg bak i flesket – var det ikke for ærfuglens skyld.
*
Hylden han satt i var nokså smal, en måtte krype godt isammen for å få passet kroppen inn, krumme ryggen og krumme knærne, den kunne egentlig ikke sies å være noe makelig oppholdssted. Det tok så smått til å verke i leddene, ærfuglen måtte gjerne skynde seg litt. Men det var det den ikke gjorde, den tok det tvert om med forargelig ro der den lå og dukket og fløt i stillen og døste i solen og dovnet rent av, en kunne mest tro at den lå der og sov. Heldigvis hadde strømmen snudd seg, så den kom nærmere inn etterhvert, det gikk bare så yderlig sakte, så rent mistrøstig langsomt og smått.
Så, der var fuglen snart i hold!
Han gjorde børsen forsiktig klar og stakk munningen ut gjennom skrællen – om fem minutter, tenkte han og la øyet speidende til og fulgte det nærmeste par med kornet. Og så —
Ja, hva som egentlig skremte dem, skjønte han ikke i øyeblikket, men det gikk som et rykk gjennom flokken, halsene rettet seg lange og vare, de gled fra hverandre som på kommando, vingene begynte å piske i vannet – og der sopte steggene utover med hunfuglen etter i vill flukt. * På noen få sekunder var flokken spredt vidt omkring.
Dægerten han så inderlig!
Han kikket slukøret opp bak skrællen, han var kommet til å skjelve i kroppen, skuffelsen satt som en frost i brystet, han kjente seg så skammelig snytt, så meningsløst bedratt for sitt, det var så uforskylt helt gjennom, han ganske gispet etter luft. Nimroden, tenkte han og husket hva far hadde sagt, vis og vas med hele Nimroden, det var sågu ingen nimrod til, det var bare overtro – – nå, der var fredsforstyrreren! En båt kom stikkende frem bak odden, en mann sto skrævs over toften og skåtet, det var tydelig nimroden som hadde ødelagt jagten for ham, et menneske av bare kjøtt og blod. Så kvikt han kunne dukket han hodet og sank stille sammen i hyllen – hadde jækelen sett ham tro? Langt ifra, han glante fremover, glante til havs med oppsynet sitt og hadde ingen anelse om at han var både sett og bevoktet, ja at hver rørelse han gjorde ble iakttatt oppe fra holmen. Det falt ham ikke inn å kaste et ransakende øye omkring seg og se etter om han han ble sett – som hvilken som helst annen skapning med lite grann folkevett vill gjøre. Nei, han sto bare og glante frem, lang og tåpelig og slunken i buksen, og var opptatt av en eneste tanke – hvor teinetreet hans vel kunne være, det var bare tre inne i hodet hans. Og en slik enfoldig stakkar, et slikt unyttig naut på jorden skulle få lov å være til og farte omkring just som han ville og ødelegge for fredelige folk og ta maten ifra dem? Et slikt skrevende kyr skulle få gå i veien for andre og rent ut hindre ens eksistens?
Det fløy et rasende sinne i ham, tennene skurte sammen i munnen, børsepipen gled ut gjennom skrællen – – Fændrik visste det knapt selv, så hadde han tatt mannen på kornet og fulgte ham med øiet til stokken og pekefingeren inn i varbøylen. Din forbannede vasfisk, tenkte han og hisset seg opp og dirret av spenning, det kjentes så inderlig vellystig ut å ligge her i lyse solen og holde et menneskes liv i sin hånd, din skarv, din rakker, din nimrod du er! Det svalte så godt, syntes han, alt mens det suget i mavegropen, fingeren kjælte så sakte med avtrekkeren, tærne bøyet seg sammen i skoen, om han så sandt hadde turt, bare – –
*
Boken «Fant» utkom i 1928. I ramsalte skildringer tar Gabriel Scott oss med i fantenes liv på Sørlandskysten, og han gir oss nære og ekte skildringer som viser en inngående kjennskap til denne utdødde kulturen, om hvordan de levet og om hvordan det stadig ble konflikt mellom omflakkende , reisende folk og fastboende (buro, som fantene kalte dem).
Da jeg var barn, var skøytene deres stadig å se langs kysten i sommerhalvåret, store båter, ofte med fargerike seil. Det vrimlet av kvinner og barn der de møtte hverandre. De hadde faste steder de seilte til for å være sammen med familie og venner noen dager. De kom inn i bygdene og handlet, eller byttet varer og tjenester, men holdt seg ellers helst for seg selv.
Boken er på 372 sider, og er et stykke spennende norsk kulturhistorie.
For den som vil unne seg en gammel norsk filmklassiker, er «Fant», med Alfred Maurstad i hovedrollen, nå på DVD. Filmen er fra 1938.
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes:
Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
Trangen til identitet.
Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.
Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet. Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.
Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever. Man kan se det, og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.
Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.
Døden ser vi bare ved at livet opphører.
Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?
Lyset, varmen, bevegelsen, bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.
Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.
I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.
Men om man veier, måler og undersøker en død, er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig! Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.
Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av naturlovene som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.
Cellenes komplekse systemer er der fortsatt, selv om livet er borte. Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede. Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive «svært døde» mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.
Det er vanskelig å benytte årsaksloven på livet.
Det er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå, i menneskekroppen skulle ignoreres.
Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har med vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.
Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner. Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser «oversettes» til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.
Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene. Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål. Her er veien til svært avanserte roboter åpen.
Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : «Gud og Golem A/S».
Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter, og han var opptatt av de filosofiske og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.
Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.
Slik er livsformene og dødsprosessene i naturen.
Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf. Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.
«Naturligvis» svarte Norbet Wiener, «et menneske er en meddelelse.»
Dette , at alt er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg så stor glede!
Naturen er en meddelelse.
Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.
Naturen , og dermed vi, er en meddelese fra Gud.
Meddelelse= dele med. Når Gud meddeler seg, deler han med oss.
Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.
Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.
Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.
Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn. Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:
«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.»
Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet. Som jorden selv er øde og kald, og får sin livgivende energi fra solen.
Vannets underlige egenskaper.
Vannet, H2O, med sine spesielle egenskaper som vi er avhengie av og verdsetter så høyt, er på langt nær ferdig utforsket.
Jordens overflate er over 70% vann. og menneskekroppen er over 70% vann.
Vi er sterkt og nært forbundet med dette elementet, og det er avgjørende for oss hvordan vannet samvirker med alle andre grunnstoffer, under ulike forhold.
Ved å se en halvvisnet plante reise seg og leve videre etter vanning, og ved å se en gammel, dehydrert person miste gråheten og få våkent liv i blikket ved riktig vanntilførsel, er man ikke i tvil om vannets livsviktige betydning.
Tidligere omsorgslitteratur hevdet at å sørge for det fysiske behovet ved å gi et glass vann, er å gi omsorg og trøst. Det ble kalt en kjærlighetsgjerning.
Denne siden av omsorgspleien er borte eller sterkt nedtonet, eller byttet ut med «å ha tid til å snakke med», som selvsagt også er svært viktig, men som aldri kan erstatte tilstrekkelig væsketilførsel.
Tidligere har jeg sakset en artikkel av Ertresvåg til et innlegg om «Vann lagrer innformasjon» under «viten og visjon» :
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel “Vann har hukommelse” i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..»
Denne artikkelen av Ertresvåg er lesverdig, og jeg gjenga den i sin helhet. Her viser de seg , «nyateistene» , på sitt maktuærlige vis : Når vitenskapens resultater ikke er slik de selv ønsker, boikotter de den for sin egen tros skyld.
Det gleder meg at vannet, som kan inngå så nære relasjoner til nesten alle grunnstoffer, og som gjør sitt virke i hver trevl i meg, har en form for hukommelse, en form for informasjonslagring.
Vannets kretsløp, fra grunnvannets erfaringer i dypet, til bekkenes erfaringer med moser og lyng, ja, hele jordens overflatevann, og dets erfaringer med alt zoologisk og biologisk materiale, alt samlet i en sum, gleder den som drikker av det. Vannets urgamle visdom flyter i alt mitt vev og vil siden igjen gå ut i det store kretsløpet med informasjon om meg.
Nyrene gjenomstrømmes uavlatelig, av mere enn 1 liter blod per minutt og på et døgn Ca. 1700 liter. Så skilles noe ut, for å sirkulere videre i naturen, og jeg må tilføre det tapte ved å drikke vann utenfra, vann som har informasjonsspor av leire og granitt.
For en tid tilbake kjøpte vi et vannrenseanlegg for drikkevannet vårt.
Vi hadde vært uheldige og fått brønnen ødelagt av sprengningsarbeider i nærheten. Selv om brønnen ga vann nok, var vannkvaliteten ødelagt, og senere også forurenset av uvettig søppeltømming rett i grunnvannet på samme sted.
Men altså , vannrenseapperatet fjernet alle stoffer i vannet, noe som bekymret meg. Jeg ville gjerne ha den naturlige forekomst av mineraler i vannet, men slik situasjonen var blitt, var det en bedre løsning å rense vannet, enn å drikke det forurensede vannet.
Sammen med renseanlegget fikk vi en liten bok om vann.
Boken var skrevet av japaneren Masaru Emoto, og den presenterte en, for meg, ny side ved vannet :
Vannets evne til å danne krystaller ved frysing.
Vi er vant til å tenke på snøkrystaller, og om dem «vet alle barn» at det ikke er to like snøkrystaller. De fleste barn oppdager da også ganske fort at den påstanden er vanskelig å bevise eller motbevise, men via gode fotograferinger har vi sett at variasjonsbredden er utrolig stor.
Snøkrystaller er naturens forvandling av vannet . Den er vannets bilde av den ytre påvirkning av temperatur, trykk og elektrisk felt sammen med med vannets egen ballast av tidligere informasjon. Den er et unikt uttrykk.
Det Emoto viste oss i sitt arbeid, var ikke snø, men vannets evne til å danne krystaller ved frysing. Han gir, i boken, de fysiske betingelsene for fotograferingen, slik at han kan etterprøves av den som ønsker det, og er istand til det.
Først viste han at en krystall av rent vann er en vakker sekskant. Ved hvert hjørne av sekskanten skjer en symmetrisk vekst , og den danner like mønstre i alle hjørner som vokser fort og fyller hele sideflaten. På et tidspunkt får man en krystall som ser ut som et sekskantet speil i en vakkert utformet ramme.
Så viste han krystaller av ulike grader av forurenset vann, og drikkevann i storbyer som var forurenset og/ eller påført kraftige renseprosesser. Dette vannet hadde ulike grader av deformerte sekskanter, helt ned til absolutt ikke noen form for krystallisering. Springvannet i flere storbyer var så «ødelagt» at det ikke hadde evnen til å danne krystaller.
Det er godt at man kan kjøpe drikkevann når den offentlige vannkvaliteten er så lav, men det er sørgelig at det er blitt slik. Det blir dyrt å dekke dagsbehovet. Når væskeballansen i kroppen ikke opprettholdes, forstyrres kroppens prosesser helt ned på cellenivå, alarmen går og nødaggregatenes hormoner settes på, utskillelsen blir mindre, vannet kan holdes tilbake i kroppen, hos cellene, for å sikre deres livsviktige funksjoner. Over tid vil slik påført stress av egen kropp være helsefarlig. Særlig eldre bør vite at deres reserver er små, og skadevirkningene av dehydrering er livstruende. Selv bare 10% for lavt væskeinntak kan gi økt demens.
Rennende, levende vann som sildrer og renner i små lekne bekker nedover fjellsidene, finner hverandre og øker fart og tyngde i mektigbrusende fosser, samles i store vannveier, som grener på hovedløpet nede på slettelandet og fører generøst livet frem i ødemarken. Overalt rundt den spirer og gror det innbydende og grønt, og likner, i fugleperspektiv, på livets tre. Rundt disse livets trær ble de store kulturene til, elvekulturene, våre moderkulturer.
Det gamle geografipensummet sa at Egypt er Nilen, og Nilen er Egypt. Vannets betydning kunne ikke overdrives.
For alle mennesker til alle tider, har vannet vært betingelsen for livet. Man lette etter det, velsignet det, delte det med andre, kriget om det, investerte i det, solgte det. Nå legger vi det i rør, demmer det opp, tømmer vår kloakk ut i det, sender vårt industriavfall ut i det og viser slik hvordan vi forakter livet, naturen og oss selv.
Emoto viser ved å fotografere vannet ved en bestemt temperatur, idet det fryser, om vannet er «friskt», altså evner å lage sin krystallform.
I dette arbeidet fant han at vannet lot seg påvirke.
Emoto viste at «hellig vann», vann som var «påvirket av bønn», ikke bare dannet vakre krystaller, men at om vannet i utgangspunktet var forurenset, fikk det en bedring i evnen til å danne krystaller.
Han viser videre at vannet påvirkes av musikk , og lyder generelt. Det endrer sitt krystalluttrykk etter påvirkningene.
Og, det skaper strålende vakre krystaller ved kjærlige og gledesfyllte ord, mens det får redusert krystallevnene ved sinte, onde og negative henvendelser.
Igjen presiserer jeg at dette ikke er et tro/ikke tro spørsmål, men etterprøvbare eksperimenter.
Dette gleder meg. Jeg er 70 % vann, og alle mine sanseinntrykk er avhengi av vannets delaktighet.
Jeg er natur som kan kjenne fryden bruse i kroppen som en vindroses lek i vannoverflaten. Jeg er natur som kjenner sorgen grave helt inn til margen av benene. Jeg er natur , som kan lære, gjenkjenne, føle , reflektere og gi kjærlighet.
Si: «Så hyggelig å se deg» til meg, og godfølelsen brer seg varmt og behagelig i meg. Jeg nyter å kjenne denne vannets egenskap.
Si: » Du er ikke velkommen!» til meg, og tristheten synes lang vei på meg. Andre kan lese mine følelser.
Er jeg en materialist vil jeg nøye forske videre på vannets egenskaper, for vannets egenskaper og vannets samvirke med andre grunnstoffer er meg , er forutsetningen for alle kroppens impulsformidlinger, likesom for nærings og oksygenformidlinger.
Er det rarere å formidle en følelse enn oksygen? Er det mer åndelig med følelser? Mener materialistene at følelsene er transendente? Eller går de med på at også følelser nok er en side av materien?
Eller er de også i sin sjel «middelaldersk», som Luther? Han sier i sin katekismus om dåpen:
«Det er ikke vannet som gjør det, men ordet forenet med vannet.»
Tenk over den en stund .
«Jeg vil gi deg det levende vann,» sa Jesus. Der kommer vi til det åndelige og transendente, som vannet er et bilde på.
Det er både artikler, bilder og filmer på nettet om dette.
Gravataren min er en vannkrystall.
«Genesis», av Bernard Beckett. En bokanmeldese.
Det har vært morsomt å følge bloggkjeden av bokanmeldelser.
Over 30 bloggere er bidragsytere , og har dermed gitt boken mye fortjent oppmerksomhet.
http://knirk.wordpress.com/ skrev en anmeldelse i går, og
http://elefantzonen.com/ skal skrive i morgen.
***
«Genesis» er navnet på Bibelens første bok.
Med bildet av en apemaskin under tittelen «Genesis» på bokens forside, innstiller jeg meg på tanker om skapelse, begynnelse, utvikling og vitenskap, Gud og Darwin .
De første sidene leses raskt, setningene er enkle og språket er lett, men etter få sider må jeg sette ned lesetempoet.
Her er flere utsagn som fortjener oppmerksomhet og ettertanke. De fleste setningene, faktisk, er , på tross av enkelt språk, så innholdstunge at de kunne fungere som svar, eller innlegg, i en debatt.
Jeg vet at mange unge lesere, i dagens skole, ikke orker setninger med høy språklig kompleksitet. De «faller ut» av tekster med flere delsetninger og helsetninger mellom to punktumer. De fleste unge vil ha bøker med enkelt og tydelig språk, og en historie med god «driv».
Boken har disse språklige kvalitetene, men leser man denne korte teksten raskt, noe som er fullt mulig, vil det tankegodset boken formidler, glippe, og man får bare glede av handlingsplottet.
Handlingen er opptaksprøven til Akademiet, samfunnets høyeste institusjon. Boken er de fem timene opptaksprøven varer, og består av spørsmålene fra eksaminator og svarene fra søkeren.
Vi merker søkerens nervøsitet, og kjenner hvordan hennes svar er resultatet av lang og intens forberedelse, og vi får inntrykk av hvor nært hun har samarbeidet med sin dyktige lærer, Perikles.
Denne ytre rammen sannsynliggjør innholdstunge setninger. Vi deltar i eksiminasjonen av en elev som har forberedt seg i tre år for å komme inn ved statens høyeste institusjon. Her er ingen ord tilfeldige, eller servert som løst småprat, men hvert ord er valgt med omhu for å lykkes i opptaket.
Boken er karakterisert som sciens fiction , som triller og som filosofisk i sin genre, fordi bokens handling ligger i fremtiden, den har spenningen på det psykiske plan og fremstiller hele sin handling i meningstunge dialoger.
Ved å bruke navnene til oldtidens filosofer, som Platon, Anaximander og Perikles, kjenner jeg det som om forfatteren raskt har favnet de viktigste representantene for vår kultur : Vår filosofiske og vitenskaplige arv. Og, uttrykt ved bokens forside, knyttet dette til vår religiøse arv og moderne vitenskap.
Dette skaper hos meg en følelse av en tidsepoke : vår kultur fra begynnelse til slutt, som starter i oldtidens Hellas og avsluttes her i boken ved pesten i 2053.
I «vår kulturs» undergang frelser industrimagnaten Platon, øygruppen Aotearoa, slik at denne øya fremstår som det eneste beboelige sted på jordkloden. Siden Aotearoas ikke er et oppdiktet navn, men maorienes navn på New Zeeland, og Bernard Beckett er fra New Zeeland, morer dette meg, for selv om det bare er en digresjon, viser det at også navnene i boken kan by på små «godbiter».
Boken er en fortetning av tid og rom, hvor fem timers eksaminasjon gir oss lesere en konsentrert gjennomgang av temaet for opptaksprøven:
Adam Fordes liv og levnet.
Anaximander, som er bokens hovedperson, har selv valgt oppgaven .
Fremstillingen og forståelsen av forandringen i historien,ved Adam Forde, er en myte alle barn i samfunnet kjenner, og som de lærer i de tidligste barneår.
Det er flere sider ved denne personen som appelerer til Anaximander, og vi møter en engasjert eksaminand som setter sin ære i sannhetenssøkende saklighet .
Boken gir oss en kortfattet konsentrert analyse av den gamle kulturen, dens svakheter og fall, slik det var før forandringen, og den gir oss en svært god innføring i den mannens handlinger som førte til forandringen, men den sier ikke mye om det samfunnet som kom etter forandringen. Det antar vi bare at vi ser, fordi vi følger hovedpersonen.
Det samfunnet som Anaximander vokste opp i, får vi bare vite litt om i noen små glimt, som f. eks. at hun var takknemlig for den historiske endringen som hadde funnet sted, at hun var trygg og fornøyd i sin samtid, men at hun ofte kjente seg anderledes enn de gjevnaldrene og søkte naturens ensomhet fremfor sosial moro. Det var i en slik ensom naturopplevelse hun møtte Perikles.
Perikles oppmuntret henne til å søke Akademiet. Det er her Filosofene er, og det er her alle avgjørelser angående samfunnet tas. For Anaximander er dette veien til karriere, og til muligheten for å se mer til sin elskede lærer.
Forutsetningene for Adam Fordes betydning, oppsummeres av Platons kvinnelige løytnant, Aristoteles, slik:
» Vi ønsker at folket skal tjene staten fremfor seg selv, men vi har hatt vanskelig for å innse begrensningene i denne ligningen. Selv det tammeste dyr vil slå seg vrangt hvis vi forsømmer behovene det har. Folket tror ikke lenger på trusselen som en gang hang over dem, og de har blitt vant til den mengden mat vi gir dem. De har blitt selvtilfredse og vendt tankene sine mot andre ting. Det går en hvisking gjennom kollektivene. Det er et levende vesen; det bukter seg og vokser, men holder seg ute av syne. Folket snakker om valg, om muligheter og om frihet. Folket snakker om å forandre sin verden.»
Forandringen er det store underliggende tema i boken.
Forandringen er fundamentet i den nye tid.
Nå skal Anaximander kortfattet og presist redegjøre for det som var før, og hva ved Adam Fordes liv
som førte til endringene.
Hun har studert all tilgjengelig dokumentasjon om ham, og drøftet dette om og om igjen med sin lærer og veileder, Perikles. Hun kjenner seg trygg på stoffet, og hun har funnet at hennes tolkninger av historien er noe avvikende fra de offesielle «mytene», og hun er istand til å argumentere for sin tolkning.
Dialogene mellom Adam Forde og apemaskinen Art utgjør hovedtemaet i hennes oppgavebesvarelse. Og deres samtaler sirkler ofte om hva livet og mennesket er.
Jeg engasjeres av denne dialogen og av de mange spørsmål den berører. Spørsmålene er vesentlige, og Anaximander presenterer dem ved korte innholdsmettede utsagn. Hennes analyser gir oss flere presise, filosofisk oppdaterte tanker.
Likevel er det i lys av sluttkapittelet at denne samtalen virkelig blir levende og livsviktig.
***
Man kunne med fordel ha samtaler og studiegrupper knyttet opp til hvert av de store spørsmålene boken reiser. Slik flere av spørsmålene fremkommer i boken er de nesten forvirrende raskt behandlet. Vi har jo ikke deltatt i Anaximanders forberedelser, vi er bare med på hennes svar.
Boken har også spirene i seg til å kunne fungere som en kultbok, men er kanskje for kortfattet til å makte den oppgaven. Derimot kan den godt fungere som en debattstarter for mange etiske spørsmål i vårt moderne samfunn.
Jeg ser det debatteres hvorvidt boken egner seg for ungdom.
Jeg tror forfatteren selv besvarer det spørsmålet.
Ved å benytte Platons statsdeling , hvor filosofene er «de få velsignede», gir han oss hintet om at det er filosofen som har glede av den filosofiske samtale, enten man er ung eller gammel.
Ved å lese boken kan sikkert noen unge bli klar over at de faktisk har interesse for filosofi.
.
Fra høye pidestaller er det langt ned.
«Presidenten var verdens sentrale skikkelse, med en popularitet som neppe noen mann tidligere hadde hatt. Han hadde en enestående makt. I en tid med utmattelse og desperasjon satt han med nøkkelen til verdenssituasjonen. Sterkere enn noen annen og sikkert langt mer oppriktig, lovet han å skape en ny og bedre verden gjennom rettferdighet og reformarbeid som historien ikke kjente sidestykke til.
Han skulle skape den nye verden ved å gjøre godt igjen århundregammel urett. Folkemengdene jublet der han kom, der er aldri blitt jublet slik mot noe menneske som mot ham, det var anderledes enn vanlig jubel, noe overnaturlig, som om en Messias var kommet, en fredsfyrste. I London fikk han den mest imponerende velkomst noen utlending har fått i Englands historie, og i Rom hilste Paven ham nesten som sin like i arbeidet for verdensrettferd, fred og kristenkjærlighet.»
Nei , dette er ikke sagt om president Obahma, men om president Wilson.
Men det er president Obahmas enorme popularitet og hans strev med den praktiske politikken som får meg til å lese omigjen Chr.A.R.Christensens fremstilling av president Wilson i boken «Verden igår og idag» første bind.
Beskrivelsen av fredsprosessen etter første verdenskrig formidler disse karakteristikkene av president Wilson i begynnelsen av hans komme til Europa. Etterkrigsstemningen var et sterkt ønske om fred, og et håp om en ny tid, et tusenårsrike bygget på rettferdighet og forsoning av gammel urett. Dette ønsket lå sterkt i tiden både hos politiske ledere og i folkedypet, bl.a. tydelig uttalt i talene til storbritannias Lloyd George , og levende skildret av øyenvitne og journalist William Bolitho, og det var ikke bare stemning og naivitet i disse ønskene.
Christensen omtaler fredsprosessen grundig og dermed gir han oss også et nærbilde av president Wilsons fall.
Wilson kom til «det grønne bord» i Paris med sine 14 punkter om hvordan fredsprosessen skulle være for å danne en varig fred, og han trodde selv på sin evne til å oppfylle en verdenshistorisk misjon. Og verden trodde på ham, folk håpet og ventet i spenning: «Ville Wilson seire og tusenårsriket fremstå?»
Den 18 januar 1919 åpnet fredskonferansen under høytidelige trompetfanfarer. Det var seierherrene som var tilstede, ingen motstandere var invitert til fredsprosessen. Sierherrene ,de allierte og asossierte makter, var allerede i vill uenighet om hva de egentlig hadde kjempet om. Wilsom hadde krevet full åpenhet i forhandlingene, og dette kravet ble Wilsons første tap. Det gamle europeiske diplomatiet ville ikke ha noen åpen diskusjon og kritikk av hva som gikk for seg i fredsforhandlingene i Paris.
Man skulle organisere en helt ny verden, og det var uenigheter om nesten hver detalj. Man opprettet komiteer og kommisjoner og fordelte arbeidet, trykksaker hopet seg opp, de fagkyndige ekspertene leverte sine maskinskrevne kommentarer og karter ble tegnet. Alle trakk hver sin retning, og det var et kaos av problemer.
Man opprettet et timannsråd representert ved de fem mest betydningsfulle seierherrene: USA, Frankrike, England, Italia og Japan. Dette utvalget ble etterhvert til de tre viktigste: USA, Frankrike og England.
Disse tre speilet den delte stemningen i Europa.
På den ene siden drømmen om fred, og på den annen side ønske om hevn og kompensasjon for all urett man hadde lidt. Forsoningsparoler stod mot sterk interessepolitikk og delte ikke bare folket i to, men også den enkeltes tanker og sinnelag vaklet mellom disse ytterligheter.
I tillegg hadde den offentlige presse, ledet an av Northcliffe presse, i fire lange år fremstilt tyskerne som forbrytere i verdensmålestokk, eneansvarlige for krigen og i stand til å utføre grusomme og bestialske handlinger, som f.eks. å korsfeste krigsfanger, eller bruke likene i fettindustrien.
Lloyd Georges politiske taler starter, før fredsforhandlingene, med: «Vær ikke tilfreds med noe annet enn en ny verden!» Men ettersom fredsprosessen langsomt gikk mot tap for Wilson og hans fredsidealer, og folkemeningen pekte mot hevn, skulle Lloyd George først og fremst sørge for gjenvalg. Hans valgkamptaler ble, etterhvert, preget av folkestemningen: «Make Germany pay!»
Wilson sto for de utopiske fredsdrømmene, og i arbeidet for dette, måtte han vinne over Frankrikes mektigste mann, realpolitikeren Clemenceau, som ønsket å svekke Tyskland, og den diplomatisk tilpasningsdyktige Lloyd George fra Storbritannia , som ønsket gjenvalg.
Wilson tapte på alle punkter.
«Jeg kan snakke med Dem,» sa Clemenseau til oberst House, Wilsons nærmeste rådgiver, «De er praktisk. Jeg forstår Dem, men å snakke med Wilson er som å snakke med Jesus Kristus.»
Clemenceau utmanøvrerte president Wilson fullstendig, og fransk presse fremstilte Wilson som en temmelig komisk, eller høyst irriterende professor.
28 June 1919 hadde de avtalen klar og signert av partene. Da var også Wilson en foraktet og nedbrutt mann. Han hadde heller ikke sikret seg gjenvalg som president i Amerika.
Hvorfor han ikke klarte å hevde sin åpenbare maktposisjon fra begynnelsen av, er det spekulert i. Han hadde jo et enestående utgangspunkt, en popularitetens medvind, og han hadde kreditorens mektige våpen i den kommende gjennoppbygningen av Europa og likevel satte han aldri sin vilje igjennom ved forhandlingsbordet.
Han var velmenende, oppriktig i sin vilje, men ble totalt utmanøvrert av Tigeren, Clemenceau.
Oberst House sa om ham at «han sto på sin pidestall,og da han steg ned fra den for å forhandle som en likemann, ble han som voks.»
Så langt om Wilson fra Christensens bok.
Jeg tenker når jeg leser det at «det er høyt ned fra enhver pidestall».
Obahmas pidestall ble svært høy, skapt av våre enorme forventninger til det han han målbærer.
Selv om han ser ut til å hoppe ubekymret opp og ned fra pidestallen, dyktig i å snakke med ethvert menneske, bekymrer jeg meg, for han står som representanten for det «Change» generasjonene venter på. Slett ikke ulikt håpet om «forandringen» den gangen. Jeg vil gjerne trøste meg med at både problemer og maktstrukturer er helt annerledes nå. Og at disse høyt skolerte menneskene , både Obahma og hans stab, har all ekspertise og hjelp til å analysere tap/vinnmuligheter, og at de har gode planer for å få gjennomført sine politiske visjoner.
Likefullt ser vi av historien at det var ikke visjonene det var noe galt med, det var mangelen på realistisk praktisk politikk.
Bakrus, abstinenser og kål.
Jeg har tidligere, i innlegget : «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.», beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.
Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!
Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.
Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.
Dette var min erfaring da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.
De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :
» De peripatetiske skrifter».
Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»
Boken tar opp flere spørsmål som:
– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?
– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?
Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :
-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser den «fordummende» vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.
Tja….
Aristoteles hadde denne observasjonen :
«Kål hjelper mot bakrus.»
Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.
Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix» gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.
Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.
Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .
Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.
Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!
Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk?
Søsteren min lå og solte seg, helt alene på en øy. Det var stille og fredelig. Da landet en fugl rett ved siden av henne. Den tittet på henne og virket som om den ville si henne noe. Søsteren min grublet raskt på hva det var for en fugl, og hun ønsket sterkt at hun kunne snakket med den, for hun kjente på seg at den ville henne noe.
Søsteren min har alltid hatt dyreteke, og hun har opplevet mange fine ting i naturen. En gang reddet hun et rådyr som hadde ramlet gjennom isen og ikke kom opp på egen hånd. Hun fant en flatbunnet båt ved bredden, skjøv den ut til råka og trakk rådyret opp. «Den var helt rolig,» sa hun, «den forsto at jeg ville hjelpe den.» Hun tørket og gned den tørr med klærne sine og så løp den. Senere så hun et rådyr som sto og så etter henne. Hun lurte veldig på om det var det samme rådyret som hun hadde hjulpet, og hun følte det som om den var kommet for å takke henne.
Men nå lå hun stille og så på denne ukjente fuglen. Den var så nær at hun kunne tatt på den, og den tittet stadig på henne.
«Hva er det du vil? Hva er du for en gjøk? spurte hun forsiktig. » Ko-ko» , sa den og løftet seg opp i luften.
Det ble et komisk antiklimaks for henne, så sterk var følelsen av forventning den ga henne om en skikkelig prat.
Jeg dveler ved denne følelsen av at dyret virker som om det vil meddele seg.
Jeg tror at alle som har erfaringer med husdyr, har kjent den følelsen. Jeg snakket mye med hunden vår og med pusemor, og jeg opplevde ofte at det var de som begynte. Jeg forsto jo ikke hva de sa, men jeg gjettet meg til hva de ville. For eksempel kjeftet alltid hunden min på meg dersom jeg valgte samme veg tilbake når vi gikk tur. Jeg gjettet en stund på at det var fordi han ville gå mer, og at det var for liten tur vi hadde gått, men etterhvert forsto jeg at det han ville var å gå en annen veg hjem. Akkurat som om han ville si at det å gå samme veg frem og tilbake, avslørte at jeg var en dårlig lederhund! Så gikk vi runder istedenfor, og alt var bra.
Jeg trodde en stund at hunden min var tankeleser. Hver gang jeg reiste meg for å gå på kjøkkenet, ble han rolig liggende på plassen sin, men dersom jeg reiste meg for å gå ut, så var han før meg ved døra. Jeg grublet veldig over hvordan han kunne vite hva jeg hadde tenkt å gjøre. Min mann sa:
» Han studerer alt vi gjør, nøye. Han vet at du aldri tar med deg tobakken når du går til kjøkkenet, men den tar du alltid med deg når du går ut.»
«Det visste jeg ikke selv engang!» sa jeg.
Vi har sikkert mange slike vaner som vi ikke tenker over, men som hunden ser og vet alt om.
Men jeg var litt skuffet over at hunden min kanskje ikke var tankeleser. Jeg tenkte på hvor fint det hadde vært ! For eksempel var jeg lei meg for at det ikke var mulig å ta med meg hunden min på sopptur lenger, og jeg klarte ikke å få ham til å forstå hvorfor han måtte være hjemme når jeg dro ut for å plukke sopp. Han visste hva jeg skulle, og han var jo så flink til å hjelpe meg! Han visste godt vilke sopper jeg ville ha, og så løp han foran og markerte alle sammen!
Jo, noen ganger hadde det vært bra å få snakket om tingene!
Mor tolket raserianfallet til en svale engang. Ikke det at det var så stor kunst i det tilfellet, men historien viser at også svaler henvender til menneskene når de mener det er nødvendig.
Mors klessnorer var satt opp på uthustaket. Det var flatt og hadde god plass til store tøyvasker. Vi sto på taket og hengte tøyet til tørk, da en svale plutselig satt seg på snoren der mor arbeidet, rett oppå det tøyet hun var iferd med å klype fast. Den «snakket » med «kjeftestemme», rasende, intenst og tydelig henvendt til mor.
«Noe så rart, «sa mor, «den er visst sint på meg.»
Svalen lettet og fløy ned under taket og så kom den raskt tilbake, hele tiden med gneldrende pipesang. Den fløy flere ganger ned under taket og så tilbake til snoren foran mor.
«Å,» sa mor, «nå forstår jeg deg. Vi har satt inn en hel rute der hvor den knuste ruta var! Har du bygget rede der inne?»
Så fulgte hun etter svalen, og den stilte seg foran det reparerte vinduet og skvatret sint. Mor gikk inn og åpnet vinduet.
«Du får ha redet ditt her i år, vi skal la vinduet stå åpent, men neste år må du bygge et annet sted.»
Svalen fløy inn det åpne vinduet, og sangen dens var helt forandret, som om den sa takk.
Rent tilfeldig kom jeg over noe som kalles dyretolk.
Det er en profesjon, i den forstand at man kan utdanne seg til det, og arbeide som det. Det bygger på kunnskap om
lyd, lukt , kroppsspråk og telepati.
Siden dette er noe jeg nylig har kommet over, kan jeg bare dele med dere de nettstedene jeg har sett på til nå. Og selvom dette ikke er stueren «vitenskap», så er det et fenomen hvor noen nå høster inn mye erfaring! Jeg håper de deler erfaringene med oss.
Det er særlig den telepatiske kommunikasjonen som er ny, og som bryter med den almindelige oppfatning. Men jeg tror mange vil tenke at de har kjent litt til dette, en sjelden gang, som kanskje egentlig bare kunne kalles «kvalifisert gjetting», men som etterlater det lille spørsmålet og den lille ettertanken: «Var det bare det?»
Jeg gleder meg til å se mer på dette.
A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.
A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.
Her uttaler blant annet Peder Haug at siden «Kunnskapsløftet» setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, «vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,» sier han.
Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.
Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:
Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-
Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97 (HernesReformen), så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.
Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.
«Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.» sier han.
Ja, en ny reform «tvinger» alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den. Men hvem tvinges? Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?
Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren, at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.
Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.
Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi «står fritt » i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag fremkommer det ikke bare «faglige» mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.
Altså metodikken er integrert i fagmålene.
Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag. Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger «velger» en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.
Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for elevene .
Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå» tvinges til å velge metoder som virker», gnir han det frekt inn: «De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.»
Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir «gode resultater», og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.
Det Peder Haug , på nedvurderende vis, sier er «løsningen» for å få en «bedre skole» er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.
Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere, pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne «enkle» kompetansen som de» mobber oss for» å ikke ha!
Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!
Jeg registrerer at Peder Haugs «mening» er at det ideelle er «å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.» Dette er altså å oppfatte som professorens «synsing»! Det er nettopp professorenes «synsinger» vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir professorkvalitet på våre arbeidsplaner?
Peder Haug avslutter slik: «Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.»
Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer «midt mellom», slik at man unngår disse grøftene.
Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!
De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske «stridseplene» inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet, og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.
Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:
En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen. Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.
Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever, så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo ta inn i undervisningen. Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.
Det gikk tregt etterhvert med salget, man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy. Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget! De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.
I tillegg har man utvidet elevtallet i grunnskolen med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole. Er skolen heldig, har PPT «greie på» hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.
Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få» tilpasset undervisning». Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er «høyt nok» fungerende til å følge klassen med «tilpasset undervisning».
Som lærer skal man lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker, selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna: I refomen kommer det til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste » selvgenererende humankapital».
Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.
Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man «tilpasser» fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål. Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.
Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd. Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.
Dersom jeg ikke har tid, eller tar meg tid til denne grundige og tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av tilpasset undervisning bare gjetting og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.
Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker «elevmangfoldet» i A-magasinets artikkel, heller ikke skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i klassene. I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
«Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.
I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)» Læreren Rollen og utdanningen», legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.
– At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..
Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.»
Så langt fra denne artikkelen.
Vi ser at i meldingen for de nye planene for lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.
Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burde han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir han A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.
Jeg mener at dette «sparket» fra Peder Haug, rammer ham selv.
Værsyke, vitenskap og værmelding.
Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor «normalverdiene», visste jeg at jeg var forandret. Latteren, som før satt løst, var nå redusert til «lun humring», og latterutbruddene satt liksom «lenger inne». Det føltes som om jeg var gått fra å være «fnisedokke» til å bli en treg» dypvannsfisk».
Etter en tid merket jeg at jeg ble sint «før tordenvær». Ca en halv time før «utbruddet» i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!
Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall. Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. «En dag vil vindene drepe meg!» tenkte jeg.
Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, «revmatiske» smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte, utenom humørsvingningene.
Før plagene ble invalidiserende, ja, før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare, spurte jeg legen om dem, men fikk vite at «værsyke» var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet fantes ikke i medisinen.
Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var «heldig» som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.
Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!
Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne «hele» værpåvirkningen med salisylsyre. Dette ble redningen i mange år!
Så kom jeg over boken «Værsyk? Gjør noe med det!» av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.
Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.
Det er vanskelig å velge vekk informasjon her! Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med «innbildt værsyke» kan utredes rent vitenskaplig!
Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)
1. Serotonin og avfallsprodukter der:
2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),
3. Adrenalin (binyremarghormon),
4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)
5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),
6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).
7. Natrium og dets forskyvning overfor:
8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.
9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.
10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.
11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.
12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.
Boken angir også normalverdier for disse testene, verdier for lettere avvik og for ulike sykdommer.
En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.
Legen min sa: «Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.»
Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!
Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!
Serotoninhemmende behandling, i form av en » lykkepille», var altså kjemiindustriens » svar» på dette.
Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.
«Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!» sa jeg. » Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! » prøvde jeg å si, men «timen min» var over forsto jeg.
Boken gir god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine «over/under-produserende hormoner», og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984. Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke «har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen»!
For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å «stå hverdagens løp» i full jobb som 50 åring og trebarnsmor. Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken «Værsyk? Gjør noe med det», har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.
Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter «nutrienergetics».
Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i «Kvantemedisin og Schrødinger’s katt», og i «Vann lagrer informasjon», som er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor dr. Jaqcues Benvenistes arbeider gjøres kjent!
Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen. Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!
Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.
Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.
Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:
Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c12:34 PM Jul 13th from web
Og fra forskningsnytt her til lands:
http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/
Da Per var ku.
» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.
Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.
Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.
Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.
Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!
Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)
Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.
Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.
Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.
Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.
Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?
Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?
Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?
Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?
Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?
Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:
Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.
De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».
Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!
Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».
Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!
Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.
Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.
Det passet ikke herrefolkkulturen!
Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.
Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!
Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 