per ardua ad astra

«Pappas vafler».

«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»

Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og  hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.

«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»

«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»

«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»

«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen.  Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss,  og Eva liker hverken  kjøtt, eller fisk!»

«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»

Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»

Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.

Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!

Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og  ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.

«Du behøver ikke  streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet.  Alle unger liker nystekte vafler.»

*******

Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».

Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn»  liker «Pappas vafler»  har det vist seg!

Oppskriften er enkel og kommer her:

1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.

2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.

3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.

4. Tilsett litt salt og pepper.

5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.

6. Spises varm (med slikt  tilbehør som  du liker å bruke til pommes frites).

Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.

Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man  en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.

Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.

mars 31, 2011 - Lagt til av predikeren | Blogroll, Kommunikasjon, privatliv, Synsing