per ardua ad astra

Kristin, hvorfor ikke si det som det er?

I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen.  Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det  ikke  var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.

Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå,  kompetanse i å undervise  barn med spesielle behov.  Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks  lese/skriveproblemer var et mangeårig  studium.  Det  var «spesial»kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.

Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da «integreringsloven» ble innført.   Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler,  ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise.  Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.

Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.

Den gangen hadde   PPT kontorene  ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring.   Fremdeles fikk de lese/skrivesvake  tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT  til skolen  og underviste eleven..

Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr  klasse,  måtte  inkludere både hørselssvake og synssvake,  rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger.   Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte.  Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.  Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.

I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet   spesialpedagogiske kompetansesentre.

Vi opplevet  den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:

Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.

Vi, lærerne,  prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud.   Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.

1999  kom den nye opplæringsloven.  Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.

Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå   stort sett ansatte sosionomer.

Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja,  den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv.  PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.

Elevens funksjonsnivå   i klassen ble hovedfokuset.

Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud.   Opplæringsloven  vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er  i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.

Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi  den enkelte funksjonshemmede  optimal kunnskapstilegnelse.

Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.

Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe  den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene  var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.

Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet  spesialkompetansen,  den var  overført til kompetanssentrene.

Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk,  som f.eks svært utagerende adferd ol.  De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.

Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.

Kunnskapsløftet er en samling  læringsmål.

Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med  godkjente vedtak,  som frigjør eleven fra læringsmålene.

Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål  til lese/skrivesvake .

Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål.  De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.

Dersom eleven både er dyslektisk og  utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer,  og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens  den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.

Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring,  og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.

I tillegg øker omfanget av «nye»  diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring.  Jeg tror personalsjefer  i  større konserner vil forstå vanskelighetene ved det  administrative  arbeidet  som kontaktlæreren utøver.

Fremdeles er det læreren som får høre at «han ikke gjør jobben sin»!

«Det har aldri vært satset så mye i skolen!» sier de.  » Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!» sier de.  Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.

De sier heller  ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en «voksenressurs »  som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp

Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren  fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil «fullt klasserom» på 30 elever.

Jeg vil påstå at det er dette  planleggerene har planlagt og ønsket.

Staten vil ikke bruke «så mye midler» på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.

Politikerne  sier stadig at «aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå».     Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe»potten»!

Alt dette kaller de fremskritt, og  satsing på skolen!

Skoleforskerne,  som Peder Haug og andre,  kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb,  og  journalistene applauderer dem og lar   læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!

Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere,  og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.

Kristins svar til hva man gjør med de «altfor dårlige resultatene i skolen», er at man nå har et systematisk  arbeid med læringsmålene.  Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?

Mener man at psykososial  spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?

Mener man at kontaktlæreren skal, på  privat initiativ og fritid, skaffe seg  en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen?  Er den for kostbar?

Opplæringsloven og kompetanseløftet  forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.

Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og  ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!

Hvis du vil ta  » noen grep»   for norsk skole,  Kristin,  begynn med å snakke sant om tingene!  Si det som det er!

mai 13, 2010 - Lagt til av predikeren | Blogroll, Kommunikasjon, Synsing