Bakrus, abstinenser og kål.
Jeg har tidligere, i innlegget : «Nikotin og asetylcolin. Den kloke jungeltromme.», beskrevet hvordan kål reddet meg gjennom nikotinabstinens slemme tortur. Og jeg vil igjen presisere at det dreier seg om å spise rå hodekål.
Det første man merker er at irritasjon og liknende følelser som melder seg med uforståelig styrke, bare slipper taket i en. Så løftes humøret opp og man betrakter verden med glade øyne!
Denne svært nyttige virkningen førte til at jeg lette etter forklaringer på hvordan dette var mulig, og jeg fant at kål i rå tilstand inneholder store mengder av det lettflyktige stoffet asetylkolin. Dette stoffet er en av transmittersubstansene ved nerveoverføringer. Nikotin «tar over» arbeidet til dette stoffet, og fortrenger det. Ved røykestopp har kroppen underskudd på egenproduksjon av dette stoffet.
Nå har jeg vært røkefri i over halvannet år, og behovet for kålen som medisin har avtatt. Men ennå er ikke egenproduksjonen av asetylkolin tilstrekkelig restaurert. Jeg har derfor fortsatt med litt rå kål i kosten av og til.
Dette var min erfaring da jeg kom til å høre «Studio Sokrates» i sommer, da de sendte fra Moldøjazzfestivalen.
De snakket om de gamle filosofenes forhold til vin , Platons symposium og i særdeleshet Aristoteles egne verker :
» De peripatetiske skrifter».
Denne boksamlingen inneholder blant annet en bok om den almindelige helleners forhold til alkohol, og boken heter : «Problemer forbundet med drikking av vin, og beruselse.»
Boken tar opp flere spørsmål som:
– Hva kommer det av at den som er i sterk bakrus skjelver så på hendene?
– Hvorfor snakker en sterkt beruset person så utydelig? Vokser tungen hans?
Aristoteles dveler altså ved slike jordnære, høyst interessante spørsmål, og også det spørsmålet som fikk meg til å følge ekstra godt med :
-Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Selvsagt ler de godt av dette i «studio Sokrates», for man ser den «fordummende» vegetering av hodekål som en morsom kontrast til den «sofistikerte» samtale som vinen representerer.
Tja….
Aristoteles hadde denne observasjonen :
«Kål hjelper mot bakrus.»
Denne erfaringen var så almenn at ingen bestred spørsmålet, trakk det i tvil, eller sa at Sokrates nok overdrev kålens virkning! Tvert om spør han ikke om det virker, men han spør om hvorfor det virker.
Kålen ble flittig dyrket i Middelhavsområdet, og at den var populær ser jeg av at i «Astrix og Oblix» gleder de romerske legionærene seg til å trekke seg tilbake til eget jordstykke for å dyrke kål.
Jordbruket utfylte godt menneskets behov: Korn, olje, vindrue og kål.
Kålens popularitet blir svært forståelig! Selv Romerrikets mektige Keisere dyrket kål .
Både kjemikere, apotekere og kålindustrien selv, har forsøkt å lage kålens storartede egenskap som abstinensfordriver om til en medisin, men de har ikke lykkes. Stoffene de er ute etter er så flyktige, man får dem bare ved å tygge kålen som den er. Men de har visst om dem, og forsøkt.
Kanskje i vår nære fremtid, når forskningen kommer langt nok, kan vi besvare Aristoteles spørsmål: Hvorfor er kål så effektivt mot bakrus?
Inntill da: Prøv rådet selv. Kål er godt og billig!
2 kommentarer »
Legg igjen en kommentar
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
Interessant lesing, Predikeren. Kan det være at rå kål i store mengder kan hjelpe mot andre tilstander hvor man vet at det er ubalanse i transmittersubstansene feks. adhd, tourettes o.l?
Du har vært superflink som har klart 1 1/2 år røykefri!!
Mvh Rutt
Hei,
ja, jeg er kry og glad!
Ja, det kunne vært svært interresant å få vite, eller utprøvd, om kålen er effektiv overfor flere av transmittersubstansene. Siden den er effektiv mot abstinensplager for både alkohol og nikotin, kunne man kanskje også prøvd dette ved avvenning fra andre narkotiske stoffer. Jeg tror at siden virkestoffene er vanskelige å få laget medisin av, blir kålen ikke økonomisk interessant for kjemiindustrien, og så mister vi pasientene en vedifull hjelp.