per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

En arduaskikkelse. Ulvinnen.

Jeg drømte.

Verdenskartet lå utbrettet som gulvet i tilværelsen. Over hele kartet gikk et nettverk av rør. Rørene gikk inn i hvert hus og hvert rom i huset. Rørene gikk til hvert menneske i huset og var koplet til deres øyne, ører og munn. Koplingene så ut som små dyrespener.

Hele nettverket av rør utover verdenskartet, samlet seg og ble tykkere og færre, inntil det bare var ett tykt rør.

Det tykke røret endte i en forgrening til spenene på en gigantisk ulvinne som ruvet på høydene over Roma.

Jeg våknet med ordene:»Den romerske ulvinne dier sine barn.»

Drømmen var et bilde som ga min bekymring uttrykk . Bekymringen hadde jeg før drømmen.

Bekymrede halvtenkte tanker om det moderne kommunikasjons/ informasjons og underholdningssamfunnet og hva det gjør med oss.

april 6, 2007 - Lagt til av | Drøm/stemning

1 kommentar »

  1. Jeg heier på informasjonssamfunnet, jeg!

    Jeg vil ikke hundre år tilbake, da bare eliten hadde tilgang på utdannelse og kultur var noe dyrt man kjøpte.
    Nå kan til og med lille mams lage egen blogg og si hva hun vil som egen redaktør. Hurra for det!

    Ida Sofie sin avatar Kommentar av Ida Sofie | april 11, 2007 | Svar


Legg igjen en kommentar

« Forrige | Neste »