per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Fjell lagrer informasjon

«Om dere tier skal stenene tale»,  sa Jesus.

Jeg  har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn,  altså,  dette ordet skulle  ikke forståes bokstavelig, men billedlig.

De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.

Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!

Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk»,  en tolk som kan fjellspråket.

Det er faktisk  det  kjente «Jesusspråket»:  «Ja,ja,nei, nei».

Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til  » ja/nei» språket.   Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det.  Det står i en sort liten kasse  ved føttene mine.

Denne måten å lagre informasjon på  startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.

Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et  dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet  styrte spinnerimaskinen.  Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.

De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en  transistor, og i datidens lærebøker skrev man  når man  forklarte hva som skjer i transistoren,  at » hullet flytter seg».

Etter transistoren brukte man  magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene  var spesielt rene.  Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.

En sveitser tok patent på  kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler,  det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte  stenens egenskap.

Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig  mange forskere og oppfinnere  som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre,  stadig forbedre produkter,   stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder.   Og vi bruker produktene og glemmer historien,

Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper.  Jordskorpen er  25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.)  Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.

Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen.  Den benyttes  til å  ta imot, lagre og gi fra seg  informasjon.  Dette er RAM(Random Access Memory)  Dette betyr at man kan gå  ut og inn av  «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.

Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.

Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».

Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?

Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt.   Det står det i geologibøkene.   I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller.    Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der.  Om de nå fant  granitt på Mars,  må det ha vært vann der.

Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell.  Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur.  Denne informasjonen  er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.

Det er mange former for språk.

Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt  enkle  «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste.  Han sa:» vannets hukommelse».  Han nevnte homøopati.

Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «.  Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene.  Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.

Jeg tror hans arbeider  har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy.    Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet.  Eller at det får  andre og utvidede bruksområder.

Se også:

Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra

mars 10, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Vann lagrer informasjon

Jeg har sakset en artikkel  om dr. Jaqcues Benveniste.

Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.

Digital Biologi

Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».

Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00

Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..

Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.

Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.

Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere

At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.

Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:

Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen

Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.

Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.

Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.

Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.

Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»

Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..

– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper

Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.

Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.

For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.

Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.

Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.

Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden

Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.

Kom senere over denne:

http://skillingmagazin.net/2011/04/25/vann-har-hukommelse-forskere-mener-at-vann-er-i-stand-til-a-lagre-informasjon/

Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra

Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra

mars 7, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten | 2 kommentarer

Richard Dawkins og hans «finne vann» test.

Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro.  Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var «de åndelige retningers marked» Richard Dawkins tok seerne med til.  Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var «ånds»markedets selgere og troende i mange nyanser.

Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte  frem «poster»  med «vann/eller ikke vann»,  rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.

De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var  nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.

Denne testen, slik den var rigget til,  kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve  fenomenet.

Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene,   var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene  fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.

De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap  eller erfaringskunnskap nok  om fenomenet, til  å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.

Det er ulike grader av evne og erfaring blant «vannleterne».  Noen er ekstra  «følsomme»,  eller har gått så lenge i» lære»,  at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp.  Men de fleste  som har følsomheten, kan bare finne «et felt med sterk aktivitet»,  eller «vannårer», uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.

Det offentlige vannet har gjennomgått  rensing  og behandling.   Dette vannet  gir ikke de  samme «signalene» som grunnvannet,  og  som  vannfinneren «føler» ved en vannåre.  En svært følsom, eller godt trenet vannfinner,  kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.

Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre,  ikke vitenskaplig holdbare.

Min mann har evnen til å finne vann, og  han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.

Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.

Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser.   Bl.annet at den ville eneren vokser over «vannårer»,  og at mauren bygger sin tue der minst to,  helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene,  hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde «riksvannveier» som krysset tua.

Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den.  Nå sa mannen min at vi skulle  be maurene om å flytte tuen sin selv, «frivillig»,  til noe de ville oppfatte som «mye bedre».

Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem,  hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen.  Så kartla han hvor andre årer krysset disse «vannveiene»,  og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.

Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott «vannveikryss» av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.

Så «stresset» vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.

Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med «kvisten»,  men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.

Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte  to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet,  og noen fikk vann fra en lokal brønn med  kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk.  Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.

Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet.  Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.

Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med «vannfinning»,  men de sa at  det var «vannfinnere»  som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt.   Selv  hadde  professoren brukt «vannfinner » for å få brønn på hytta.  Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på.  Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin «vannfinner», og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.

Dette er forøvrig en «truet» kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør «noen» ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.

Store,  komersielle selskaper bruker ofte «vann/olje/metallfinnere» fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som «vitenskaplig» eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer,  altså den vitenskaplige forklaringen.

Jeg  tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet  for å henge ut enkle folk!  Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille «tro og viten».

Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins  en  «misjonær» hos  «misjonærene».

mars 2, 2009 Lagt til av | natur og dyreliv, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Absolutt og relativ moral ?

Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.

Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte  ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.

Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral.  Den relativistiske moral  har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet,  samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar  og muligheten for å straffe «onde» handlinger.

Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.

Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.

Jeg tenker» nå»,  og» igår».

Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg.    Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling.   Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad  prisgitt mine følelser.

Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”.  Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.

I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.

Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).

Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:

Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig,  lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer.  I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier.  Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller.  Men noe står urokkelig fast:

Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.

Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.

Man må erkjenne det personlige ansvar.

I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.

Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:

«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.

Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:

«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.»   Dette er naturlig adferd  for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.

«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»

I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.

februar 26, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 10 kommentarer

Menneskesynet i skolen i WTOs utforming

Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.

Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste  skolereformen,  kunnskapsløftet,  sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken.  Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.

Jeg sier  oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn.  Refomen kommer til uttrykk i bl.a  NOU 2003.  Her omtales  barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen  er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste  selvgenererende humankapital.

Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og  det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.

Hva har skjedd?

Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre  barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?

De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds  bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.

Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden.  Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket  om kropp og sjel, var det ikke så stor  og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.

Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.

Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til  kunnskapsløftets syn på barnet:

«en vare, kalt humankapital.»

Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.

Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.

Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?

Dette er skolepolitikk.   Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen,  har de  ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.

Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS,  og  EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme,  som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene  Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene»  kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt.  Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.

Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.

Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet.  Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.

I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:

Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.

2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.

Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi!  Ihvertfall i  noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye.  Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.

Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er.  Og hva vi vil at det skal være!

februar 25, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 11 kommentarer

Patriarken Darwin og Barbara McClintock

Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.

Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk.  Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.

Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.

Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.

På den annen side  i denne tidens «åndskamp»,  var forskere som Hugo de Vries,  som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå,  plutselige,  og ikke  slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.

Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.

Hun begynte sine studier ved  Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun  laget  en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing.  Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.

Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »

Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av  fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.

I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.

I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne,  og hennes   geneforskning.  Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet,  ikke diskutert og «glemt».  Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.

Den  vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem,   og la dermed  grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl.  klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi ,  og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen.  Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.

Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.

Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.

I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!

Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!

februar 20, 2009 Lagt til av | Blogroll, natur og dyreliv, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer

Astrologi og våre «dommedags» forventninger.

Astrologien er vår aller eldste vitenskap/religion.

De fleste av oss kjenner dyrekretsens 12 tegn, i det minste vet vi hvilket tegn vi selv er født i. Vi kjenner til at solens vandring har ca en mnd i hvert tegn, slik at de 12 tegnene blir et år.   Dette er ikke et moderne ukebladfenomen, men små rester etter den urgamle vitenskap som møter oss i de eldste kulturene vi har dokumentasjon fra.

Den lille dyrekretsen, på et år, kjenner de fleste.

Den store kretsen på ca 26000 år, er det ikke så mange som har hørt om. Det er de samme stjernetegnene som i den lille sirkelen, men nå er ikke solen en mnd i tegnet, men ca 2300 år.  Den nøyaktige tiden varierer noe fra tegn til tegn.

Det er denne pleiadesirkelen, som den også kalles, som var inspirasjonen til sangen «age of aquarius»  på sekstitallet. Det betyr vannmannens tid. Vannmannen er et av de 12 tegnene i kretsen, og på sekstitallet  startet solen sin inngang i vannmannens tegn. Det betyr at det blir en ny tid, hvor vannmannen dominerer vår verden i de neste 2000 årene.  Man forventer at noe nytt skal skje, og at det må komme til et «oppgjør» med den tiden vi har vært inne i.

Vi har altså i ca 2000 år vært i et annet stjernebilde, fiskene , og er nå på veg ut av det. Oftest sier man også det tegnet som står motsatt på himmelen sammen med hovedtegnet. For vannmannen er det løven, og for fiskene er det jomfruen.

Vår verden har altså i 2000 år vært preget av  fisken og jomfruen.  Det lyder ikke fremmed for meg. De første kristne brukte fisken som hemmelig tegn for Kristus, og at han var født av en jomfru har vel de fleste fått med seg. Jomfruens sentrale plass i mellomalderen og i den katolske kirke, er det neppe tvil om. Dette tegnet starter omtrent med  Jesus.

Hva var tegnene før fisk/jomfru?

Ca  2000 år før Kristus gikk solen inn i storsirkelens værtegn, og motsatt væren var vekten. Lyder det kjent? Det var ofringenes tid, hvor væren var det sentrale offeret. I GT er værofferet så viktig at det i sin funksjon står som et Kristusbilde. Vekten er lovens tid. Folkene får lovtekster og forplikter seg på dem og dømmes etter dem, og må ofre , bl.a. værer for å gjennopprette det forbrudte, avviket fra det rette. Og i GT faller dette tegns begynnelse i tid ca samtidig med Abraham.

2000 år før dette er vi ved jødenes kalenders begynnelse, ved Adam. Det var oksens tid, og motsatt oksen står skorpionen (skorpionen kalles også ørnen i flere tradisjoner).  Dette er så lenge siden at vi ikke har mange og gode overleveringer fra den tiden, men at oksen er sentral i de eldste minneklipp fra vår histories begynnelse, vet religionsforskeren. Mitra bekjemper oksen. Europa kommer ridene på oksen fra Asia. Fremdeles går de hellige kuene rundt i India og minner oss om en fjern fortid. Og i mange kulturer har man bilder og beretninger om noen som flyr med ørnevinger (fuglemannen).

Men på sekstitallet  startet solen sin vandring inn i Vannmannen, og vi ble alle opptatt av: Hva blir  nytt?

Motsatt Vannmannen er løven, og det gir noen assosiasjoner. Mannen og løven er ikke ukjente motiver. Alle som var opptatt av astrologi, og som kunne litt om dette fra den lille sirkelen, startet forsiktige spådommer om den nye tiden, men det ble raskt stille om det. Det er alltid lettere å se tingene etterpå!

Denne gamle vitenskap, var magernes og stjernetydernes kunnskap i gammel tid. De gamle grekerne kalte en slik 2000 års periode for en» eon», og det er dette ordet som brukes i NT om tidsepoker og husholdninger. Og det er avslutningen av en slik «eon» som  er gjenstand for dom.

Ved slutten av fiskenes  «eon», forventer man en dom over eonen, og  Jesu ord om dette får flere assosiasjoner, tolkningsmulighetene berikes, og referansen til GT profetenes jomfru- profetier får flere aspekter.

Dommene i Oksens tid var flommen, og  Babelstårn, hvor språkene ble forvirret og folk ble spredt om på jorden.

Værens tid endte i at Gud kom, immanent, ble syndebukk, døde og oppstod. De rike elvekulturene gikk under og Keiserrikene oppsto både i Østen og i Europa.

Fiskenes  endetid, vil speile Jesu domsord, om dom over nasjonene. Men hvordan?

Fiskene blir fanget i nettet, heter det, og nasjonene dømmes etter hvordan de har behandlet de fattige, de syke, de fengslede mm.

Noen ser krigs-senarier ved at FN (alle nasjoner) og NATO kommer i krigsforhold i Midt-Østen.
Jeg ønsker ikke å «leke profet», men bare peke på de kortene som er delt ut og gi noen eksempler på hvordan man kan tolke domsordene.

Vi har miljøkrise og økonomikrise, og det setter fart i ryktene om at det nå er «verdens undergang».  Kanskje det er «tidens undergang», det egentlig er snakk om. Vår «tid»s undergang, det gjør så avgjort en forskjell i våre ører.

Dersom en svenske sier «før i verden», vil det på norsk hete » før i tiden», vi har hver vår måte å uttrykke dette på.

Jeg ønsket å gi vår «dommedagsforventning»  et rikere perspektiv ved å se nærmere på ordet «eon».  Og at når den ene «eon» er over, er solen alltid på veg inn i en ny «eon».

Jeg» tror» ikke på astrologi !

Jeg tror ikke at stjernehimmelen er gud, men jeg tror stjernene er Guds skaperverk, og at de eldgamle beskrivelser er som et atlas for å kunne orientere seg i det skapte. Og jeg tror vi har mistet store deler av den kunnskapen, så vi ofte virrer retningsløse, uten mål og med,  på vår reise mellom stjernene.

Vi er i en ny tid, hvor menneskene skal prøve ut sine muligheter sammen med Vannmannen og løven. Løven er som kjent dyrenes konge, og Vannmannen står for «Gud immanent».   Det er da betegnende at flere religioner venter nettopp sin Guds komme til jorden.

Hinduene venter en «ny Krishna», Islam venter en ny profet, jødene venter Messias, de kristne venter Jesus tilbake.

Uansett gleder jeg meg!

februar 15, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 9 kommentarer

AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.

Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige  å få øye på disse årsakene.

Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke  uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.

Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder.    En «prøveballong»  kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig,  før 1995 .  I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte  i det offentlige  helsetilbud .

Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.

Den interesserte bør bl.a. lese  «NOU1998 Alternativ medisin.»  Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.

Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.

Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».

Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene  «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud».  Selve behandlingen  relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.

Uansett om du er «skole»  eller «alternativ»  medisiner,  avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.

Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene.  Disse spørsmålene skulle løses  ved  forskning og offentlig kvalitetssikring.

Forskning ble  viktig,  for å kunne  sikre pasientenes rett til trygg behandling.

I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for  «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og  ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:

«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.

I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.

Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.

NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.

NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»

De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.

Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:

«Dato: 11.12.02

Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.

Tid: fredag 13. desember kl. 11.30

Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø

Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»

http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'

Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig  og laget planer for en stor og omfattende helsereform  hvor  Amsterdamtraktatens  store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og  som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!

Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og  en offentlig informasjonsbank!  Så , hva er problemet?

Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker.   En motebølge både innen helsevesenet og  «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.

Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:

Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!

Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».

Her kommer Snåsamannen inn.

Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er  et  «glansnummer»  innen helbredelse !

Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.

Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.

Bjarne Håkon Hansen gikk rett  i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten.  Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og  motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt  sin helseminister.

Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.

Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt  i Amsterdamtraktaten.

Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro,  to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!

februar 11, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 2 kommentarer

Morsmelk og farsmelk?

«Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,» sa mannen min, » hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! »

Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.

» Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.» Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg.  At han tenker » kjerringråd»,  lyser lang vei, og» bruker du ikke temperaturmåler?», henger som en mørk sky over samtalen.

Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og  flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. «Problemer?» spurte jeg.

«Melken din var harsk», sa han, » alle sammen!»

«Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?» protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.

«Smak på den selv!» sa han.

«Smake?……. har du ….smakt…på min melk?»,  jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, «hvordan kunne du finne på noe sånt?»

«Enhver kokk smaker på maten før han serverer den» sa han, «tror du jeg vil være han med den harske melka?»

Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg ,  «det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke  morsmelk  for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!» eksploderte jeg.

«Har du ikke smakt på din egen melk?», han så bekymret på meg, » men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.»

«Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset», sa jeg, » frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! »

Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.

Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.

De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.

Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.

» SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! » svarte de. «Men da vet dere ikke om den er harsk?» sa jeg.

«Vi behandler melken etter forskriftene», sa de.  «Hvem har gitt forskriftene?», spurte jeg.

«Departementet»

Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til  vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk.  Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd.  Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.

«Smakte hele panelet på «fremmed» morsmelk?» spurte jeg, «det var modig».

«Nei,» lo damen , «dette oppdraget  ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!»

» Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!» sa jeg, » på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken.  Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. »

«Ja, det var jo merkelig dette!» sa departementdamen.

«Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?»

«Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.»

«Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske  farsmelken?  Skal de bli :  Æsj, han med den fæle melka?  Bare fordi de får feil informasjon?  Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?»  Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.

Dette er nå mange år siden.

Selv om jeg ringte både sykehuset og  ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.

Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt  hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!

Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide  denne siden ved mine følelser.  Sperrene får vi i  avvendingsprosessen!  Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.

Det har desverre ført til at «farsmelken» smaker vondt!

Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!

februar 3, 2009 Lagt til av | Blogroll, Røkestopp/helse | 13 kommentarer

Jeg tror

Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.

Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet.  Jeg vil nevne noen eksempler:

Jeg tror at jeg er.

Dette var en filosofisk problemstilling.  Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er,  hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse».  Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.

Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.

Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre  ga meg  ved å elske meg .  Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.

Jeg tror det jeg lærte på skolen.

Men denne troen har  forbehold om korrigering av lærestoffet  ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen»,  men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.

Jeg tror på legen min.

Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.

Jeg tror på Gud.

«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.»   «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.»     Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort.  Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.

Troens innhold kan diskuteres?  Tja, man gjør det ihvertfall!

Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem!  Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning.  Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær!  Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde!  Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler.  Alle  -ister og  -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.

Jeg tror for det meste,  og vet svært lite.

I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene.  Jeg er som en «halvstudert røver»,  for selv om jeg har mange års utdannelse  , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den.  Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn,  hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler!  Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.

På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt!  Det smaker av din vei nedover  fjellene.

februar 1, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing, Visjon og viten | 1 kommentar

«Jeg»er

Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!

Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.

Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.

For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun  flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»

Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!

Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.

«Jeg- opplevelsen» er unik.

Det er barnets opplevelse av helhet!

Det opplever seg som et individ.   (In-divid betyr u-delelig)

Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!

Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en,  å være hel!

Om vi senere i livet utsettes for  sterke oppløsningskrfter, vil vi  ha denne opplevelsen  av helhet fra vår spede barndom.  Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.

Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…

«Jeg er» .. det var det  gud sa at han het…

januar 29, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 2 kommentarer

Det onde , Satan og Djevelen.

Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard,  skrev at  «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig  å tenke over hva dette utsagnet innebærer.

Det er en uvanlig  måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som  fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak.  Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.

I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.

Satanfunksjonen  er å finne dine lovbrudd,

peke på dem,  bevise dem,  og bevise din skyld overfor dommeren.

Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.

Den gangen måtte du «ofre»  noe,  det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss  selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.

Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.

Vi peker gjerne på andres feil, og   kan hisse opp både oss selv og andre til  ren lynsjestemning.

Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut»,  er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!

Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss.   Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv,  og  Guds dom er fryktingytende,  aktors prosess mot oss  er mer enn vi kan tåle.
Det å  anklage og bevise skyld  er Bibelens Satan.

Og så redd er vi for Satan at vi  i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:

Høygaffel til å stikke ofrene med,  horn i pannen  og  hestehov,  og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og  vår angst for skyld, er   slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.

Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.

Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken»  ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».

Vi burde nok tenke over,  litt oftere,  vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.

I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette  behandlet  i våre  moderne sosiale relasjoner?

Satan nevnes også som djevelen.

Språklig er ordet djevel kommet av «diabol»,  som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .

Dette er også en  «ond» funksjon:  å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.

Vår måte å tenke på er «diabolsk»,  det er analytisk.

Vi tenker i årsak/virkning,  vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.

Vår analytiske  utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet,  det diabolske, det djevelske.

I denne diabolske prosessen  blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.

Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.

Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles  ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende  kraften av denne prosessen.

Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.

Det er vår drift å tenke analytisk.

I denne «diabolske» virksomheten er vår tids  angst og smerte.

Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :

Slangen som er Djevelen og  Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.

Det var bare gitt ett forbud i Edens hage:  «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »

Og bare en konsekvens av lovbruddet :  » For da skal du dø.»

Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø,  men bli som gud :  lære å kjenne   forskjell på godt og ondt».

Her er dødens og det ondes problem:  døden knyttes  opp til lovbruddet, av Gud,  og  aktor beviser vår skyld, mens analytikeren  sier at døden er  å bli som gud , å kjenne forskjell  på godt og ondt.

Vår angst for disse  onde funksjonene  gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme»,  eller «skremmende» attributter .  Vi kjenner atributtene  godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» .   Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.

Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.

Kjærligheten er lovens helhet.

Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,

men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.

Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.

januar 26, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Om deler og helhet.

Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige  og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.

Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var  ikke mulig å anvende årsaksloven på  det transendente.
Materialismen  okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket.   De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.

Dette, å dele virkeligheten i små deler ,  for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste  retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang.  Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen  vil gi viktig informasjon om»alt».    Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.

Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler,  forstå helhet?

Eller  kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?

I matematikken  går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt,  og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig  å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å  forestille oss en  sum av et uendelig antall addender.

Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.

Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.

Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.

Vi tror ikke at grundig kjennskap til  enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.

Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.

Kjennskapet til helheten er transendent.

Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.

Som heltene i verdensrommet:

«Romskipet deres hadde mistet  styring og lys. De  visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.

De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.

Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det  ikke mulig å forstå mens de var  nede i barten!»

Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel…   jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.

januar 25, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 1 kommentar

Det første «jule»tre med «jule»gaver

Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.

De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.

Fortellingen gjengies slik:

Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.

Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.

Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.

En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.

Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .

Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.

Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.

Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.

For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.

Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.

Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.

januar 20, 2009 Lagt til av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke | 3 kommentarer

Jødedom, islam, kristendom og materialisme!

Vi har våre historiske røtter i tre av  disse «fire»  religionene

Hver for seg er de  viktige elementer i ulike, men beslektede kulturformer.

Små barn har om dem på skolen.  Lærebøkene  i samfunnsfag og  i religion,  på barnetrinnet,  presenterer nettopp disse religioner sammen med de store kulturene rundt middelhavet. Man lærer litt om kulturenes «begynnelse, høydepunkt og fall», og deres mest iøynefallende karakteristika.

Dette  er kulturformer som er vesensforskjellig fra vår nåtid, og vi kjenner bedre kulturenes religioner enn selve kulturformen fordi religionene er her fremdeles, mens kulturen den tilhørte er borte.  Man har rudimenter av kulturen bevart på grunn av religionsutøvelsen.

Slik blir religionene  et konservativt fremmedelement i en kultur i endring,  samtidig som religionene kan gi nyskapende krefter inn i nye kulturformer.

Egentlig kan vi ikke helt ut fatte annet enn vår egen kultur.

Det vi lærer å kjenne, og som vi identifiserer oss med,  vil, i det «kollektive rom»,   bli grunnlaget for våre ytringer og handlinger.  Og disse «kollektive kulturytringer» forstår vi dypest sett som et uttrykk for oss selv, og for den optimale sannhet.

Middelalderens kulturform var vesensforskjellig fra vår. Likevel ligger den nærmest oss i tid og sted, og med rikelig tilgang på skrifter som var levende kulturytringer i den tiden. Vi kan få god oversikt over denne perioden, men vi har ikke samme mulighet til å kjenne denne tiden som vi har til å kjenne vår egen tid.

Middelalderen i Europa var preget  av  at  kirken  hadde  både religiøs og  politiske makt.

Denne enorme styrkeposisjonen for en religion ble «utprøvet» i middelalderkulturen,  og nettopp dette som var styrken og kulturformens optimale kraftutfoldelse  ble kulturformens død.  Hovedproblemet,  som aldri ble løst og som svekket denne kulturen så sterkt at «andre overtok», var det umulige sprang mellom ånd/materie, ting/ begrep.

Dette misforhold ble årsaken til  den nyere tids idemessige dreining  til det  strengt  materialistiske.

Denne dreining besto i at erkjennelsesprossessene  stagnerte   innenfor middelalderens kultur, man hadde utforsket «alle» aspekter og muligheter som var i denne kulturen, dens  «setting» av ånd og materie.  Middelalderkulturen drev seg  til sin egen undergang ved sin selverkjennelse .

Den nye tiden setter målene for erkjennelse av sannhet rent vitenskaplig. Man måler og veier, observerer, kartlegger  og bruker konsekvent årsakslovene.  Dette er i sin ytterste konsekvens vår tids materialisme.

Vår tids erkjennelse av vår egen kultur har hatt hovedbølgen av sannhetssøkende storhetstid. Vår tids erkjennelse er inne i   vår kulturforms   fallitt,  i form av fremmedgjøring og korrupsjon, og vi er usikre på hva den kommende tid vil kunne svare på vår kulturs materialisme.

Det er nettopp vår neste kulturform vi legger premissene for når vi lar vår erkjennelsesform utforske materialismens konsekvenser.  Vår kollektive erkjennelsestrang og ytringer, som er særtrekket ved menneskelige kulturer, er nettopp vår kulturdødbringende drift.

Midtøstenkonflikten rommer minst fire ulike samtidige kulturformer, og den bærer med seg 4000 års historie.

Slik blir denne konflikten et sterkt symbol for oss.   Vi kjenner at det angår oss og at det er viktig.  Vi kjenner trang til å mene noe, forstå noe og gjøre noe.  Enten vi er jøder, araber eller europeer er vi en del av kulturenes og religionenes ulike erkjennelsesmål.

Midtøstens politiske konflikter står i et spenningsforhold til vår  integritet. Vi  kjenner det som et oppgjør med egen, og andres,  kultur.

I vår erkjennelse søker vi til de ytterste sannhetspunkter  innen vår kultur, som for å kontinuerlig sette den på prøve og å tvinge sannheten frem.  Denne tenkningen er egentlig et forræderi av egen kultur,  og den har spiren av noe nytt i seg.

Religionene er viktige kulturbærere. De er transendente og dør ikke  sammen med kulturene, men de har ulike sjebner i ulike kulturer.  Erkjennelsen av egen kultur kan, i sin dødbringende fase, kjennes som et forræderi mot religionen.

I midtøstenkonflikten er tre store religioner pluss materialismen involvert, så man får, i tillegg til konfliktene,  sterke personlige «forsvarsmekanismer», som «briller» på enkeltmenneskene.

Vår materialistiske kultur  har en vitenskaplig tro på å sette opp årsak/virkning,  og den  er sterkest på empati og konfliktløsning.  I Midtøstenkonflikten  får de virkelig prøvd sine ferdigheter,  siden de må utferdige og praktisere sin analyse innen kulturer som regner med det transendente, en Gud.

Her er minst fire fundamentalistiske retninger i aksjon!

januar 16, 2009 Lagt til av | Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Pang eller lys ?

Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :

«Det sa PANG!»

Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».

Altså en vitenskaplig  hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.

Jeg merker meg at denne vitenskaplige  hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk  med våre rådende religioner.

Lyden.

I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.

I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…

Gud sa….  å si noe er lyd….

Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.

I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!

» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.

Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….

Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….

PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.

«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.

Jeg fryder meg over dette.

Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!

januar 13, 2009 Lagt til av | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 2 kommentarer

En slags materialist?

Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket  ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av  røkeabstinenser
-Å være upåvirket av  smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.

Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.

Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!

Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.

Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men  de resterende 96%?

De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.

Jeg er en del av altet.

januar 11, 2009 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing, Visjon og viten | 3 kommentarer

Drømmelegen og vitenskapelige tryllekunster

Jeg vil gå til legen min og si:

«Du som råder over det beste og siste i vitenskapens behandlingstilbud, hør hva jeg trenger hjelp til:

Logg deg inn på sentralnervesystemet mitt og lokaliserer  de områdene som har nedslitte filer,

og gå særlig nøye inn på de områdene som er sårbare for nikotingiften.

Mens du er innlogget vil jeg be om at du sjekker og reprogrammerer alle overstyrende funksjoner knyttet til nyrene,

særlig blodets evne til å oppta oksygen.

Sjekk nivåene og refil  i gangliene med transmittersubstansene,  særlig forekomsten av  acetylkolin.

Gi lungene økt oksygenopptak, og sett nyere programvare inn for å styrke  alveolenes kapasitet.

Skaff også ny programvare for  all bevegelse, all glatt muskelatur,

særlig hjertets muskelstyrke,

og alle safters og hormoners ballanse.»

«Ja», svarer legen. «Et øyeblikk»

Så tar legen kvantespranget.

Samlende allverdens vitenskapelige databaser i sitt helbredende sprang,

ut i elementærpartiklenes lykkelige allmektighet

svinger han sin vitenskapelige tryllestav

i mitt sentralnervesystem.

«Du har  startet omprogrameringen», smiler legen, «og vi fortsetter med behandlingen om en uke. Jeg har notert dine kvanteverdier og gitt deg beskjed om hva du ønsker.»

Drømmelege?

Nei,  siste nytt i kvanteteknikk ( litt usikker på terminologien her),  og det gjør ikke vondt!

Det har økt min evne til å kommunisere med mine celler.

Så vil det vise seg om jeg overskrider nåværende statestikk og prognoser for mitt tilfelle.

juli 14, 2008 Lagt til av | Blogroll, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 4 kommentarer

Natur og kultur

Natur er alt.

Kultur er vår måte å leve i naturen på.

Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.

Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.

Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.

I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!

Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….

Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….

det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…

Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.

Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.

Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.

Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.

Det er i min natur en bevissthet.

Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.

Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..

Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.

I valget er menneskets etikk.

Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.

Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…

Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.

Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..

og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.

For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…

Kulturen begrunnes i det som finnes,  naturen, som er det vi har funnet….

Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.

I naturen og bevisstheten er vi i Gud .

I dette er vår glede og vår smerte.

juni 26, 2008 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Angst og kjærlighet i dagliglivet..

Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.

Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…

Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…

Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.

Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.

Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,

men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.

Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.

“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.

Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…

Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……

juni 24, 2008 Lagt til av | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 1 kommentar

« Forrige innlegg     Neste innlegg »