Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.
Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.
Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.
Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.
«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.
«Ja, det kan vel være alderen,» sier svigermor.
«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.
«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.
Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.
«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og hun får allerede beta-blokker,» sa jeg.
» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»
Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt på vanndrivende.
Jeg var glad for det.
Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.
Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde. Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».
«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.
Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke om at noe var galt i resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.
«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve uten å drikke!»
«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»
Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut. Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe, så jeg fylte et glass og bød henne.
«Nei takk,» sa hun.
«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.
» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.
» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»
«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.
Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.
» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.
» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»
«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.
«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.
«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»
Søster så nedlatende på meg.
«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.
Tante døde dagen etter.
Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En kureret hjertelidelse?
Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?
Tantes «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke utredet.
Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende. Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også, slik at hjemmepleien kunne ta seg av det når de stelte ham og gav tabletter.
«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.
«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»
«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det familien gir ham.»
«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.
«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.
«Kan hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.
» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.
Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget for veskemengden til svigerfar. Han overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.
Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.
Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi sørger for at hun får det hun trenger, og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.
Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan sikre et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.
Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde han på sykehjemmet. Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men vi fikk nei. De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.
«8 dl i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.
«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»
«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.
Jeg så på de tunge, grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende sløvheten som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.
Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid, men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av. Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.
Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp påny, til neste uttøring.
Vi vet at i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en viten om dette som desverre ikke passer institusjonene fordi:
Omsorg tar tid.
A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.
A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.
Her uttaler blant annet Peder Haug at siden «Kunnskapsløftet» setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, «vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,» sier han.
Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.
Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:
Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-
Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97 (HernesReformen), så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.
Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.
«Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.» sier han.
Ja, en ny reform «tvinger» alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den. Men hvem tvinges? Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?
Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren, at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.
Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.
Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi «står fritt » i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag fremkommer det ikke bare «faglige» mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.
Altså metodikken er integrert i fagmålene.
Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag. Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger «velger» en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.
Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for elevene .
Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå» tvinges til å velge metoder som virker», gnir han det frekt inn: «De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.»
Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir «gode resultater», og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.
Det Peder Haug , på nedvurderende vis, sier er «løsningen» for å få en «bedre skole» er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.
Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere, pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne «enkle» kompetansen som de» mobber oss for» å ikke ha!
Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!
Jeg registrerer at Peder Haugs «mening» er at det ideelle er «å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.» Dette er altså å oppfatte som professorens «synsing»! Det er nettopp professorenes «synsinger» vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir professorkvalitet på våre arbeidsplaner?
Peder Haug avslutter slik: «Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.»
Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer «midt mellom», slik at man unngår disse grøftene.
Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!
De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske «stridseplene» inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet, og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.
Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:
En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen. Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.
Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever, så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo ta inn i undervisningen. Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.
Det gikk tregt etterhvert med salget, man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy. Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget! De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.
I tillegg har man utvidet elevtallet i grunnskolen med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole. Er skolen heldig, har PPT «greie på» hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.
Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få» tilpasset undervisning». Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er «høyt nok» fungerende til å følge klassen med «tilpasset undervisning».
Som lærer skal man lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker, selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna: I refomen kommer det til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste » selvgenererende humankapital».
Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.
Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man «tilpasser» fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål. Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.
Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd. Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.
Dersom jeg ikke har tid, eller tar meg tid til denne grundige og tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av tilpasset undervisning bare gjetting og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.
Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker «elevmangfoldet» i A-magasinets artikkel, heller ikke skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i klassene. I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
«Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.
I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)» Læreren Rollen og utdanningen», legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.
– At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..
Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.»
Så langt fra denne artikkelen.
Vi ser at i meldingen for de nye planene for lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.
Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burde han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir han A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.
Jeg mener at dette «sparket» fra Peder Haug, rammer ham selv.
Periodontitt og alternativ behandling
Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens. Jeg hadde fått en plage som het periodontitt. Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i «dybden» og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert føre til at man må trekke tennene en etter en, og det er veien til gebisset.
Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.
Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.
Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:
Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.
Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.
Ihvertfall, jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.
I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.
Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!
Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd. Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min. Jeg tok plass og gapte opp.
«Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,» smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.
Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.
«Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!» Jeg hørte han var overasket. » Jaja,» sa han, » helt fast er den ikke.» Han rugget raftig på den. «Er den vond?»
«Nei,» gurglet jeg mellom spyttsugeren og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.
«Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,» sa han forklarende, » den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.»
Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren. Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at jeg kunne få refundert slik behandling.
Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!
Og han trakk ikke tannen.
«Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der. Men det er bare en liten utsettelse.»
Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.
«Nei,» sa han, » den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.
Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.
Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg » bare» viste bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.
Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om «min tro på kvakksalve og plasebo» dersom han sier at fremgangen er uvanlig god.
Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.
Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.
Forsøker å gi nettadressene her:
Pass hjertet ditt – puss tenna!
http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59
og
http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b
Etterord den 3.11.2013
Det er gått noen år og jeg vil bare oppsummere at min løse tann fortsatt er litt løs, men ikke vond. Tannlegen nevner fortsatt ikke trekking, og etter dette har jeg behandlet tannen med kvantemedisin en til to ganger i året. Det har vært nok, foreløpig.
Jeg er svært glad for denne billige og skånsomme tannhjelpen, og håper det vil være tilstrekkelig hjelp i mange år fremover!
Journalisten. Et flokkdyr?
Bloggen «ukorrigerte meninger» hadde et innlegg om journalistene og hva de egentlig mener med det de skriver .
Jeg følger opp refleksjonene derfra med et eget innlegg her hos meg.
Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av f. eks. Siv Jensen.
Man undres over hvor fakta «idealet» har blitt av, og man undres på hvem som setter journalistenes agenda:
Journalistenes «ulykke» ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.
Altså: Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært «uklare».
Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra partiets syn på saken.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: «Hvem» pålegger journalisten å fremme «hva» i sitt arbeid?!
Journalistene tyr da til “flokken” av frykt for å stå “alene”.
De har ingen» politisk» redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere blir det for dem å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med”lederul over hele landet.
Og vi, leserne, » tuter med de ulver som er ute», enten «»blogger vi med, eller vi får «blogg-gardistene» etter oss.
Det er synserne som rår.
Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.
Som journalist skulle trendsetteren, Arne Strand, etter EUs forskrift, redegjøre for de ulike syn. Han skulle ikke bruke sin uklare maktposisjon til å “spille på lag” med noen. Bruke informasjonen manipulerende, for å «umerkelig» støtte arbeiderbevegelsen.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde rydde opp i og informere om.
Hvilke regler gjelder for dem, nå, etter EUs regler? Hvem har ansvar for at disse reglene overholdes?
Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode, eller etter lederulvens mektige røst. Og her er det grumset viser seg:
Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men ønsker salgbare debatter.
Nøytral informasjonsformidling er et foreldet ideal. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en «umulighet» , og at de beste forsøk på dette står som lysende eksempler fra fortiden.
Saklighet , en dyd man tilstreber fordi man elsker å finne alle sider ved fakta, er det desverre få som kan rose seg av å etterstrebe.
Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje? Hvilke verdier og idealer har redaksjonen?
Har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger.
Han må følge de udefinerte meninger som «ligger i luften», eller risikere å trå i utakt med kollegene.
Dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom.
Saken er ikke: “Hva er saken”, men :
Hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende?
Spør journalisthøyskolen?
Hvordan har de håndtert dette?
Spør redaktørforeningen! Kanskje de vil si noe om deres behandling av dette!?
Nei, beklager du får ikke lese møtereferatene i redaktørforeningen!
De har referatforbud!
Da Per var ku.
» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.
Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.
Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.
Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.
Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!
Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)
Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.
Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.
Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.
Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.
Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?
Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?
Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?
Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?
Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?
Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:
Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.
De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».
Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!
Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».
Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!
Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.
Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.
Det passet ikke herrefolkkulturen!
Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.
Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!
Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.
Froskeforvandling! Frosk i dvale.
Det er fantastisk å oppleve «undere», men skrekkelig sørgelig å ikke få delt «underet» med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!
Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter. Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress og blader.
Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag. Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn. Fantasien er grenseløs, gleden over en liten bille er enorm, kreativiteten viser seg i estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde ble flittig brukt.
«Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!»
Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:» En frosk!»
«Ta den!»
«Jeg har den!»
«Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!»
Det var en flott frosk. Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset! Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der kunne den ikke hoppe!
Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser: » Slipp den løs, stakkars frosk!»
» Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!»
«Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!»
«Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?» foreslo jeg. «Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. »
Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.
Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet. Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte store frosken, som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!
Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk? Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som har byttet den ut, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?
«Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?»
Nei, ingen hadde rørt glasset.
«Tror dere dette kan være en død frosk?»
Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. «Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.» Sa de.
Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det møte. Og jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke! Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!
Løgnen gikk forbausende lett.
«Å, du skulle ikke åpnet lokket!» var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en morder!
Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.
Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen som lå i stabler. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!
Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.
Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.
Jeg var litt «satt ut». Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende tingen i glasset vært en høyst levende frosk.
Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg kjente det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.
Dette hadde jeg kunnet delt med mine elever! Men jeg hadde løyet for dem, og dermed snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med «den døde» frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så «død» ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!
Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som «enkleste» utvei for meg!
Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at «frøken løy»!
Faktisk orket jeg ikke fortelle klassen om denne tabben før de gikk i syvende klasse. Og jeg skammer meg ennå over det.
Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke. Min feighet og min uvitenhet stjal mirakelets øyeblikk fra barna!
Men det er altså frosken som sover i dvale, i eventyret er det «prinsessen som sover i hundre år». Hun venter på å bli «kysset av prinsen» så hun kan våkne av sin «tornerosesøvn», mens frosken venter på varmegrader for å våkne av dvalen.
At hun, prinsessen, er opptatt av stadig å ville» kysse frosken», er selvsagt hennes ønske om å få seg en prins, men også hennes lengsel etter å se og å oppleve «froskeforvandlingen»!
Men selv om froskens forvandling er «eventyrlig», forvandler den seg bare til frosk, som regel, men man kan jo håpe?
Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».
Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.
Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse av hjemløshet i det politiske landskap.
Min stemmegivning begrenser seg til noen «nei» stemmer, «nei til EU og «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker. Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.
Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat», og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg «idiot». Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».
Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.
Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:
Overordnet mål: Å bevare og å styrke demokratiet.
Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.
De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.
1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:
*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer
*hvordan de diskuteres og konsekvensutredes.
2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:
*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.
*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.
3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:
* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:
*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .
4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:
* finans og bankvirksomhetenes omgang med verdier må strengt lovreguleres.
*Staten bør ha eierskap og kontroll med kraftverk og nett.
*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.
*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon
* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske forståelse skal diskuteres.
5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:
* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.
* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med krav til studiekvalitet.
* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.
6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:
* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.
* Bruke store resurser på å tilpasse og beskytte et lite demokrati i en ny økonomisk verdensorden.
7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.
8. Det er et krav at partienes representanter snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».
Dette er kort sagt mitt partiprogram.
Et parti er «en del» eller «en sektor». Et parti er altså en sekt. Så her er min sekteriske visjon.
Vel , som Fridtjof Frank Gundersen sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»
Så hvorfor må vi stemme på noen?
De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.
Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.
Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!
Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet de mulige gevinster av innsatsen.
Det spiller faktisk, desverre, ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.
Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!
Men nå dør debattene, nominasjonsprosessene blir en farse.
Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne, personen er erstattet av programmet.
Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og stortingets pensjoner.
De har selv gitt fra seg landets suverenitet, høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.
Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!
Derfor er tiden inne for » change»!
Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?
Blir vi tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?
Sponmøbler
Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.
Da jeg leste det, kom jeg til å tenke på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.
Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange «billige» møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen! Spon, men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.
Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien til å tolke tegninger og å skru rett skrue på rett sted, gikk min mann og snuste. Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.
Etter noen dager spurte han:» Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?»
«Ikke annet enn sponlukten,» sa jeg.
«Har den ikke minket litt, den sponlukten?» spurte han.
«Nei, igrunnen ikke,» sa jeg, «men spon er jo ganske god lukt, da!»
Etter enda noen dager sa han: «Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?»
Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : «Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!»
«Ja,» sa han,» det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!»
«Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av «snusingen» din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.»
«Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,» sa han tålmodig.
«Ja, ser det. Også?»
«Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder formaldehyd, og det er forbudt i Europa», sa han, » Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.»
«Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?» sa jeg håpefult, «og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da? Lukter du denne formaldehyden?»
» Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar, er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.»
«Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?» spurte jeg.
«Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,» sa han.
Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene. Deretter dro jeg til Jysk og ba om produktinformasjon.
«Alt vi har ligger åpent på nettet», sa de.
«Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av», sa jeg, «og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.»
Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.
Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste og luktet på platene igjen.
«Det er vel ikke galt nå også?» Jeg begynte å bli ilter.
«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»
Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer», knurret jeg mellom sammenbitte tenner, «er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?»
«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»
Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.
«Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene»,sa jeg. » Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!»
«Vi sender ut en mann», sa de, «så kan han vurdere det.»
«Vurdere? Hva skal han vurdere?» spurte jeg.
«Om det er noe i vegen med skrivebordet», sa skeidarselgeren.
«Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det», sa jeg, «det står jo et der»: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.
«Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden», sa de, «det er jo ditt han skal se på.»
«Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?» spurte jeg.
» Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det», sa skeidarselgeren, «så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.»
«Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,» sa jeg.
«Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?» spurte selgeren.
«Ring meg», sa jeg.
Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging. Både fordi det er slitsomt, og fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.
Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.
Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter. Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.
Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.
Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.
Kraftfor.
For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet «landbrukshalvtimen», som jeg ikke kan glemme.
En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.
Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen ham at han desverre tok feil!
«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de. «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene. Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»
Det er dette jeg husker fra innslaget.
Jeg ble temmelig betenkt. Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?
Kunstgjødsel
Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig. De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk «vind i seglene», men ble aldri det» normale». Man hadde også foredlet plantene til kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.
Vår grønnsakmat vil altså også gi oss mennesker mangelsykdommer på sikt. Vår form for «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.
F eks.: Å ta prøver av matvarene.
Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.
Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe. Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.
Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver. I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.
Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte, oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor» i tillegg, og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!
Hva så med kornet og «vårt daglige brød»?
Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av sprøytemidler, veksthormoner og kvikksølv, og kunstgjødsel, som gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster. Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.
Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med våre dager teknologi som gjør at både staten, alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.
Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.
Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet. Snart vil du finne ganske mange små metallspon fra stålvalsene som maler kornet. Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel. Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»? Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår. Hva er kravene til møllene i EU?
Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.
Instinkt
Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket», og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?
Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem, og forhørt bakeren.
Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!
Rafinere er ikke «rafinert».
Oppsummert om ferdigmat: Vi kjenner ikke kvaliteten på råvarene. Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.
Sukker har fra naturens side, som melasse, alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake. Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .
Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.
Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.
Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.
Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og produktinformasjon.
Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.
Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»
Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.) Her blir alle våre husdyr tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.
Velsign vår mat o Gud.
Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.
Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat. Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og mangelsykdommer.
Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd. Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.
Så får jeg kjøpe kosttilskudd.
Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?
I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.
Sjelens sult
Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok: «Sjelens sult.» Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.
Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener. Vassnes vil gjerne forklare religionene, at de overhode finnes. Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.
Den svakeste hypotesen i boken er Vassnes bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».
Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte godene ved hasj og marijuana. Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.
Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.
Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten. Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.
Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla at å anvende meditasjonens teknikker, var helsefremmende. De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer. Dette solgte.
Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.
Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte. De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen. Det har ikke så stor interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin. Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».
Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.
Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon som relevant forklaring på religionenes eksistens.
Boktittelen «Sjelens sult», skal uttrykke «behovet for» Gud. Det er ikke tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes . Denne forklaringsmodellen bør, i så fall, gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.
Det er ikke troverdig som vitenskaplig metode å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og metoden må kunne anvendes som metode for å forklare også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som vitenskap, politikk og økonomi.
Metoden må kunne brukes for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen. Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi lager oss utviklingsteorier. Og, at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».
Vi må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere forestiller vi oss en » Darwin». For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!
De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke, bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen om Gyldendals kokebok og andre kokebøker». Vår sult blir «selvsagt» forklaringen på forestillingen om kornet. Og, da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.
Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage forestillingene om det onde…,
Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.
Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode er en «vei som når frem dit man vil».
Vassnes har gitt oss en «vei» som når et stykke i den retningen han ville gå. Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål, og det spørs om han ikke må bytte metode. Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».
Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.
Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.
Jeg spurte legen min: «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»
og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser, det er bare psykiske.»
«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»
» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»
Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har psyken som en egen profesjon. En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens fenomener.
Jeg lurer på vår moderne tids syn på mennesket. Hva er mennesket?
Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet? Er vi bare materie? Og hva er sjelen?
Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.
Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.
Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si. I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste. Materialismen er kirkens motbølge, som holder materien for å være det eneste virkelige. Dermed overflødiggjøres gud.
De to retningene blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!
Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være, og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.
De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.
Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro, men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie. Men vi har en kirke som sier: «fy, overtro!» Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»
Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!
Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares! Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene. Klart dette inspirerte!
I ettertid ser man at dette systemet fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten fungerer oss mennesker i mellom. Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de frigjøres til helbredelse når de erkjennes. Dette har de som felles erfaring.
Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på! Og, når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested, har vi «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud, denne gamle jødiske systembyggeren.
Jeg tror at mennesket er materie.
Jeg tror at alle våre sjelelige uttrykk er materie .
Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.
I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.
Materien er skapt av gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.
Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg, vender tilbake til Gud som gav den, og som lot den bli meg!
Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg. Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.
I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens. Jeg liker at det brukes bildet av en sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen». Man er bevisst at man er sentrum for seg selv, og for «alles» oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre: servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!
Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt, skjønt de fleste vil kjenne på at deres «Jeg sirkel» forstyrres noe i denne prosessen.
Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel». Jeg liker å tenke på de to sirklene som ellipsen.
Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter! Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende. «Vi er som skapt for hverandre!» sier man, og lever lenge på den opplevelsen. Som det kinesiske «yin og yang» visualiseres i en sirkel, er det et vakkert bilde på det hele.
I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.
Ellipsen utlegges språklig i Webster med: Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet leipo som betyr å løpe vekk, forlate.
Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.
«Jeg- sirkelen», selvstendig og alene, søker gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.
Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse, en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er alltid forbundet, i lengsel og opplevelse.
Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og troen! Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.
I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:
«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14
«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27
» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22
Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:
«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46 (eg-kata-leipo)
Myter og berget det blå.
N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken «Nordisk mytologi» (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.
Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet «run», grunnstammen i ordet runer. «Run» betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.
Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!
Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.
Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de «gjemmer» i skaldskap, og gudene svarer. Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte ordet «gjemmes». Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre «Hva betyr det?»
Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå «vismenns ord og deres gåter», som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid «Oddas». I dette navnet finner man både Edda, Odin og Æsene.
De gamle kulturene har visdomslitteratur, eller myter, som er bevart for oss, men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå. Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.
Skal jeg «si deg en hemmelighet» , en myte jeg har fått høre om «berget det blå»?
I «eventyrene» våre er det ofte hendelser som finner sted i «berget det blå». Det er dit man blir «bergtatt».
Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.
Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet. Hun vokter «gralen» som ridderene søker etter, mens de stadig befrir jomfruen fra drager. Både «begeret» og » dragen» er i «berget det blå». Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.
«Berget det blå» uttrykker det gamle bildet av jorden: flat jord, med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten. Det gamle ordet» blått», var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : «Blåman, blåmann bukken min..» og «blått som kull», «blåmyra» .. og altså nattehimmelens farge: «berget det blå».
Eventyrene griper her tak i både bibelske og andre religioners myter i samme fortelling.
Alle har noe de formidler i dette bildet. Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss «bergtatt». Desto viktigere blir de mange små lysene i «berget det blå». Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der, og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene. Det er hun som vokter «gralen» fra middelalderens og bibelens myter, og hun vokter Suttungsmjøden», den attraktive kunnskap som Odin leter etter. Hun samler i seg Maria , Jesu mor, og Israel, GTs skjønne jomfru, og gir eventyrene om jomfruer større dybde.
As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor. Ordleken kan være som i en drøm i «berget det blå».
Snorre knytter Tor til Troja. Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet «å starte helt pånytt». Ingen «gammel» kunnskap skulle bli med i «det nye» vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, «glemt». Det var å regne som «usant» inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.
Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed » lokk på» en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet, formidle hemmeligheter om «berget det blå», der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.
De gamle magernes visdom kunne formidles ved jomfruen og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved okser og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i «berget det blå».
Hva kunne de?
De kunne regne, observere , beregne stjerner og planeters bevegelser og lage kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og, slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født. De leste menneskenes og folkenes sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.
Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke «spør stjernene». De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i «profetjobben» fordi de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.
Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte. Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom. Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et «mål-tid», hva betød det? Ble det en myte om et «tids-rom»? Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!
Det var kunnskap om de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon. Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av «de innvidde». Det kan være flere «innvidde» grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.
Når vi ser opp i «berget det blå» der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette «berget» felles.
Her skildres «eonenes» fødsel og død, og «gudenes» frodige karakterer. De er, i astrologenes tale, det som lyser og beveger seg i » berget det blå». Her har man» tidsrom » og «hus», og her har man «måltid» med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet at svært mange av de gamle «Guder» var «fjellguder». Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.
Når vi bysser barnet og synger «byssan lull» , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet at det kommer tre vandrere på veien: Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.
Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?
Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Kvantemedisin i Schrødingers katt.
Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt «storslegga» på noe som kalles «kvantemedisin». Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.
Det er selvsagt å «banne i kirken».
Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.
Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand «har ikke tid» til å rapportere «alt mulig»! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.
Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem! Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg? Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!
Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU. Det er altså helt OK å «lure syke folk» i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig «lurt» av hva du enn måtte feile. Folk skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling selv, unntatt kreft-behandlingsform!
William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.
Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke? Denne tøffe mannen står og «banner i kirken»! Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?
Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten. Ikke egentlig!
Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.
Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?
Ingen vil gå inn på dette, fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag, tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært «hjelpeløse» uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.
Derfor må de angripe den på annet vis.
F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!
Denne argumentasjonsformen fra» maktens høyborg» bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.
Han er kun tiltalt for sin ytring!
Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:
Sir Venkata Raman
William C. Nelson
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.
Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.
I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen om oss selv. Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode. Vårt genmateriale, vår arts DNA, finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.
Det er bare sukker, fosfat og nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.
Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det «nuclein» som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene. Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?
DNAet er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!
Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet er, eller hva det gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.
I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.
Hos mennesker og virveldyr er hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen. Hjernen er ekstremt kompleks! Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.
I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre alle våre personlige sanseinntrykk. Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen. Vi har et potensiale som overgår vår forstand!
Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt «behov for å utvikle» så flott hjerne!
Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer, så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).
Det blir latterlig å høre på vestens materialistiske misjonærer når de strever med å «bevise» at materien ikke har fantastiske egenskaper. De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener, slik de dessverre lot Fisher gjøre i 1925 da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette ved, ganske enkelt, å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være «stesøstrene til Askepot». De «fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer».
Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å «fjerne guds fotspor» enn etter å søke sannhet! Dette bebreider jeg dem. For i sin «gudfjerningsagenda» får de heller ikke materien til å passe. De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.
Jeg vil le av dem.
De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som på gud. I tillegg sniker de sine «avkappede stesøstreføtter» inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: » Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta». De tror de kan «skape det som er sant» ved makt, også kaller de seg «folkeopplysere»!
Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt «darwinist»!
De ekte materialistene, sovjetkommunismens «ektefødte» vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!
Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen: «la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han det….» Enheten, mennesket, er «mann og kvinne». Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier «vi» og «oss» om seg selv.
Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.
Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?
Både silisium/oksygen og sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie. Blir det «rarere» eller «mer guddommelig» om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?
Tidligere om informasjonslagring:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/10/fjell-lagrer-informasjon/
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Fjell lagrer informasjon
«Om dere tier skal stenene tale», sa Jesus.
Jeg har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn, altså, dette ordet skulle ikke forståes bokstavelig, men billedlig.
De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.
Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!
Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk», en tolk som kan fjellspråket.
Det er faktisk det kjente «Jesusspråket»: «Ja,ja,nei, nei».
Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til » ja/nei» språket. Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det. Det står i en sort liten kasse ved føttene mine.
Denne måten å lagre informasjon på startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.
Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet styrte spinnerimaskinen. Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.
De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en transistor, og i datidens lærebøker skrev man når man forklarte hva som skjer i transistoren, at » hullet flytter seg».
Etter transistoren brukte man magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene var spesielt rene. Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.
En sveitser tok patent på kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler, det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte stenens egenskap.
Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig mange forskere og oppfinnere som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre, stadig forbedre produkter, stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder. Og vi bruker produktene og glemmer historien,
Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper. Jordskorpen er 25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.) Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.
Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen. Den benyttes til å ta imot, lagre og gi fra seg informasjon. Dette er RAM(Random Access Memory) Dette betyr at man kan gå ut og inn av «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.
Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.
Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».
Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?
Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt. Det står det i geologibøkene. I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller. Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der. Om de nå fant granitt på Mars, må det ha vært vann der.
Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell. Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur. Denne informasjonen er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.
Det er mange former for språk.
Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt enkle «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste. Han sa:» vannets hukommelse». Han nevnte homøopati.
Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «. Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene. Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.
Jeg tror hans arbeider har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy. Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet. Eller at det får andre og utvidede bruksområder.
Se også:
Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Vann lagrer informasjon
Jeg har sakset en artikkel om dr. Jaqcues Benveniste.
Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.
Digital Biologi
Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».
Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..
Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.
Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.
Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere
At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.
Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:
Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen
Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.
Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.
Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.
Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.
Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»
Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..
– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper
Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.
Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.
For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.
Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.
Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.
Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden
Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.
Kom senere over denne:
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra
Absolutt og relativ moral ?
Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.
Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.
Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral. Den relativistiske moral har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet, samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar og muligheten for å straffe «onde» handlinger.
Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.
Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.
Jeg tenker» nå», og» igår».
Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg. Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling. Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad prisgitt mine følelser.
Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”. Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.
I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.
Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).
Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:
Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig, lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer. I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier. Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller. Men noe står urokkelig fast:
Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.
Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.
Man må erkjenne det personlige ansvar.
I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.
Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:
«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.
Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:
«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.» Dette er naturlig adferd for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.
«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»
I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.
Menneskesynet i skolen i WTOs utforming
Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.
Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste skolereformen, kunnskapsløftet, sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.
Jeg sier oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. Refomen kommer til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.
Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.
Hva har skjedd?
Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?
De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.
Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden. Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket om kropp og sjel, var det ikke så stor og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.
Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.
Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til kunnskapsløftets syn på barnet:
«en vare, kalt humankapital.»
Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.
Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.
Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?
Dette er skolepolitikk. Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen, har de ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.
Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.
Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.
Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.
I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:
Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.
2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.
Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! Ihvertfall i noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye. Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.
Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er. Og hva vi vil at det skal være!
Patriarken Darwin og Barbara McClintock
Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.
Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk. Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.
Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.
Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.
På den annen side i denne tidens «åndskamp», var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.
Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.
Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.
Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »
Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.
I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.
I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og «glemt». Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.
Den vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem, og la dermed grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl. klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi , og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen. Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.
Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.
Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.
I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!
Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 