En «fri» konkurranse?
Det er mange måter å konkurrere på.
I sporten konkurrerer man om å vinne. I skolen konkurrerer man om å få gode karakterer for senere å få de beste jobbene. I de sosiale settingene konkurrerer man ofte om oppmerksomhet og popularitet. I arbeidslivet konkurrerer bedriftene og virksomhetene om jobbene og kundene. Vi er på mange måter et konkurranssamfunn.
En av EUs «friheter» er » fri» konkurranse.
Jeg slår opp i webster og ser at ordet konkurranse betyr : con=sammen og curro= å løpe.
Greit nok, man løper sammen, og den beste vinner. Det er idealet!
Ordet er hentet fra sporten, og derfra får vi forståelsen av hva konkurransen dreier seg om, men ordet «fri» er i denne sammenhengen litt uklar. For å bli i bildet, betyr det f.eks. «fri for doping» i idretten, eller «fri for dopingkontroll»? Det er stor forskjell på de to «frihetene»!
Dette idealet, fri konkurranse, har mange kloke hoder skrevet betraktninger om og analyser av; det er kjempet for og kriget om. Vår forståelse av dette idealet er farget av, og definert opp mot, «sin motsetning», som f.eks. sosialisme, kommunisme og slike systemer som vil oppdra og regulere denne «friheten».
Jeg vet ikke hva som er «best» av det ene eller det andre systemet, men jeg ser at for begge parter, både kapitalismen og kommunismen, gjelder det at når de gir idealbilder av seg selv, er det oftest svært ulikt det resultatet man ser av den praktiske politikken de fører.
Jeg misliker f. eks. anbudsreglene vi praktiserer, når det heter at: » Det laveste anbudet vinner!»
Det virker kanskje fint med en kortsiktig, økonomisk gevinst for den som betaler, men det er et ødeleggende prinsipp dersom man ønsker å bygge et samfunn. Ethvert selskap har seg selv som overordnet mål , ikke et utenforliggende samfunn, eller et land. De vil være interessert i størst mulig frihet for egne gjøremål.
Når mange konkurrerer i en anbudsrunde, leter konkurrentene etter enhver mulighet for å få kostnadene ned, slik at anbudet skal bli lavest og likevel stemme med beskrivelsen for anbudsrunden.
Man burde heller, ideelt sett, lete etter enhver mulighet for å gjøre jobben best mulig, men da ville man ikke få anbudet lavt nok til å få jobben. I denne » leken» ofrer man sikkerhet og kvalitet, man underpriser og utelater og har en advokatstab med i gamet for å argumentere all «svindel og umoral» inn i anbudsbeskrivelsen og inn i lovlige former.
Før konkurrerte vi med «oss selv». Våre små norske firmaer konkurrerte, men de var kjent av alle i lokalmiljøet, og vi visste nesten på forhånd hvem som ville få de ulike jobbene. Bedriftene hadde sitt rennome, sin yrkesstolthet og sine faglige spesialiteter, og «de useriøse» fikk ikke jobbene selv om de hadde «laveste anbud», for man hadde faktisk formulert visse kvalitetskrav for å sikre de seriøse firmaene jobb!
Nå skal allverden konkurrere, og vi kjenner ikke spillerne. Vi vet ikke hvem som jukser med giftstoffer, putter lurium i varene, kniper inn på minstemålene, trikser med reglene og er organisert slik at ingen står ansvarlig.
Vi har ønsket de store multinasjonale selskapene velkommen fordi vi trodde vi kunne tjene på å konkurrere med dem! Vi trodde vi kunne løpe sammen med dem! Men vi har høye lønninger og liten erfaring og priser oss raskt ut. Vi forsøker å begrense oss til spesialfelt hvor vi kan bli nesten alene om å levere anbud, eller vi forsvarer prisene våre ved å holde høy kvalitet. Og jeg undres, vi, en liten landsby «nordmenn» i Europas yttergrense, vi tror kanskje at «frihetene» er definert slik at de favoriserer oss? Slik det var før, da det var vår egen stat, eller kommune, som satte reglene for «friheten».
Mange dyktige fagfolk har «hoppet av», fordi de ikke tåler dette råkjøret etter «det billigeste». Det er en stor påkjenning for flinke, moralske mennesker å , i frihetens navn, måtte velge å levere simple, korruperende, kanskje på grensen til kriminelt uforsvarlige løsninger på et arbeid.
Hvorfor ønsker vi å bytte ut faglig dyktighet og kvalitet med «lav pris»?
Min mor kjøpte et par silkestrømper av de første som kom på markedet. Det var et kvalitetsprodukt! De var like hele og fine etter bruk og holdt seg slik i hele hennes levetid. Senere tiders strømper er laget slik at de lett skal rakne, slik at man raskt må kjøpe nye. Det er godt for omsetningen, sies det, og det er denne omsetningen som holder vestens økonomi igang.
Så mors glede over kvalitet, og hennes beskjedne innkjøp av strømper er etter nyere økonomiske vurderinger en fiendtlig handling mot strømpeprodusentene, og dermed samfunnsfiendtlig, påståes det, mens hun opplevde den nyere produksjonen av dårlig strømpekvalitet, slike som raknet etter få gangers bruk, som en forbrukerfiendtlig handling og dermed samfunnsfiendtlig.
Man kan lage gode kvalitetsprodukter, men man bruker altså istedenfor mye tid og krefter på å lage dårligere kvalitet. Det samme gjaldt f.eks. gummistøvler, som gikk fra å være en engangsinvestering til å bli et produkt med «tremåneders varighet».
Så kan man fortsette med å nevne de mange ulike kaffetraktermerkene, traktere som bare lager brunt vann og som ikke med noen rett kan kalles kaffetraktere. Men de ligner, til forveksling, på kaffetraktere, og selges som kaffetraktere uten advarsel om produktforfalskningen.
Bransjen kjenner nok listen over alle hvitevarene som plutselig ble tiårsvarer, for så å bli redusert videre ned til 5 års garantiprodukter. Og særlig må nevnes alle villaene som i forsikringsbransjen betraktes som en 15årsvare, uten at det gir særlig utslag hos eiendomsmeklerne.
Slik er det bare å fortsette, listen over produkter med kvalitetsnedgang vil bli veldig lang.
Alt dette er bra for «økonomien», heter det. Tror vi virkelig på det?
Er det ikke slik at vi ser etter pengestrømmen, og vi lengter etter få en stor del av den! Vi forføres av den og forsvarer den med alle midler. Vi søker den som møllen søker ilden! Vi tror den varer evig mens vi gambler oss til litt av dens «lykke». Slik fristes vi til å si at pengestrømmen betyr alt og at realverdiene ikke egner seg til annet enn å være salgsobjekter.
Så blinde er vi at vi ikke ser at den, kapitalen, sikrer seg realverdiene vi lettvindt selger ut. Den vet hva som er reelle verdier. Og den trenger disse for å holde sin pengestrøm i stadig raskere og større flyt.
Så vi forer kapital»dyret» med våre nasjonalskatter for å holde liv i det!
Jeg tror dette er dårlig økonomi.
Man satser ensidig på «å holde hjulene i gang», så den»evig flytende pengestrøm ikke stopper opp», mens både Hvermansens og landets realverdier selges, eller forringes ved søppelproduksjon, giftstoffsarroganse, lavkvalitet og kunnskapsløshet.
Hva gjør vi med Norge?
Vi kler av henne «arvesølvet «, (det som gjør henne rik og attraktiv!), og selger det!
Hvorfor? For «å bade litt» i en pengestrøm?
Tja.. det er ihvertfall innført, uten tilstrekkelige protester, privatøkonomiske regnskapsmodeller i både statlige og kommunale forvaltningsnivåer. Dermed kan de tilfeldige forlkevalgte selge både kraftverk og vannverk, som om de var private eiere av fellesverdiene! For dette får de kanskje noen kontanter de kunne bygge rådhus eller kulturhus for?
For hva er Norge? Et land? Ja, men hva er et land? Det er vårt fellesskap. Vi er organisert som et samfunn innenfor rammene av dette fellesskapet. Vårt lille «bol»,som vi har bygget sammen. Dersom vi svekker eller fjerner disse rammene angriper vi oss selv. Vi blir som en hjemløs veps når bolet hans er fjernet. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss.
Nå driver vi altså med å ødelegge vårt eget samfunn.
Hvorfor?
Har vi noe annet å sette i stedenfor?
Å være innbygger i EU?
Arbeidsplassen i multikonsernet?
Vil de sørge for at » hansen på toten» har det bra?
Hva betyr det for en «tilfeldig folkevalgt» om innbyggerne mister sitt eierskap og sin råderett over kraften og vannet ?
Tenker de bare : «Hva så ?»
Bryr det dem om det er tyske eller multinasjonale selskaper som eier vår strøm og vårt drikkevann?
Tenker de bare: «Folk får pent betale for varene de bruker! Samme pris som «alle andre Europeere» må betale! Vi samordner oss med Europa, ikke sant?»
Jeg liker ikke denne utgaven av den «frie» konkurransen. Den tapper landet for realverdier, verdier som har gjort oss til et rikt og trygt fellesskap. Nå skaper den «frie» konkurransen «ufrie» , engstelige innbyggere.
Og dette gjøres av «noen» for å se penger strømme inn i «kassa».
Pengestrømmer, de strømmer like fort ut som inn i vår hullete nasjonallommebok. Vi er blitt sårbare og små, selv om vi tror oss store og sterke på grunn av oljen. Og vi er selv med på å lage store huller i statskassa vår for å øke den «frie «flyten!
Vi tenker ikke på at vi raskt blir som Argentina, uten eierforhold til egne ressurser. Et folk uten et land. Mennesker uten et fellesskap.
Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog og vannretter ligger «fritt», og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.
For hvem er det «fri» konkurranse? Jo, for dem som satte reglene for hva denne friheten er. De store selskapene som ikke kjenner landegrenser, bare sin egen målsetning om overlevelse og vekst.
Vi burde ta tilbake makten over landets ressurser. Vi har sikkert råd til å kjøpe tilbake noe av det vi har solgt.
Vi burde ta tilbake vår makt til å lage lover. Også lage sterke lover mot folkevalgte som ødelegger, eller selger, landets ressurser. Vi må lage lover mot enhver som utbytter eller skader fellesskapet med lav kvalitet og søppelprodukter.
Vi må sørge for at det ikke lønner seg å bryte lovene. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Slike vinningskriminelle er som idrettsdopere. De får kick av dyktig svindel og lureri, og stimuleres av belønningen; de har fortjeneste som pengedop.
For virkelig «fri» konkurranse får vi bare om vi tar tilbake friheten vår, og lovregulerer friheten slik at den passer for landets innbyggere! Først da kan vi konkurrere, for da løper vi sammen!
Å dø med ære.
Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, «Døden- skal vi danse», som han gir ut nå i sommer.
Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill, kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk, må skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.
Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og grådig , ja, at ønsket om å leve er urimelig fordi det belaster fellesskapet.
Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry. De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes, nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte disse til større belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.
Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv. Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.
Det regnes som ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.
Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.
Det vitner om psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.
Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.
Det er krevende å dø en ærefull død.
Naturen er krevende.
Å se på døden som en naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut, men naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige ubarmhjertighet og voldsom i sin mektige villskap.
Nettopp derfor, fordi døden er naturlig, og fordi den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter i det for meg siste avgjørende slag, kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft, troen på livet.
Den siste tiden min far levde skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået var hun! Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.
Jeg merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende, den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.
Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.
Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?
Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv? Og dermed også på ditt liv?
Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger. Når vi i språket har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».
Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.
Men den siste reisen gjøres alene.
I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.
Å ha refleksjoner, og å utvikle styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om livets store spørsmål , og egne verdier, sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.
I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.
Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?
Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?
Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:
«Man får som fortjent»: Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye , stressa folk får hjerteinfarkt osv. » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»
Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt. Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?
Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?
Ofte er det dødlige infeksjoner.
Skal vi ydmykt finne oss i tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?
Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om selve kampen mot sykdom og død.
Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:
At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken. Det er ikke god nok demokratisk praksis å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.
Apoteket og «Skrik» av Munch.
NRKs påvisning av at apotekene bryter apotekloven fordi de ikke oppgir det rimeligste legemiddelet til kunden, minnet meg om noe halvglemt. Jeg gir videre minnet slik jeg husker det fra snart ti år tilbake:
«Versågod?» smiler damen bak disken.
«Globentyl takk, jeg finner dem ikke der de pleier å stå,» svarer jeg og peker på de nederste hyllene i seksjonen til venstre for disken.
«Beklager, men det har vi ikke.»
«Da vil jeg gjerne bestille det.»
«Nei, desverre det lar seg ikke gjøre. Vi fører ikke dette produktet i det hele tatt.»
«Har dere ikke salisylsyretabletter?» spurte jeg forundret. » Det har dere alltid pleid å ha.»
«Jo, vi har Globoid og Dispril,» sa hun og snudde seg til en skuffeseksjon bak seg og trakk frem et glass. » Husk at disse er svært belastende for magen.»
«Nettopp,» sa jeg, » derfor ba jeg om den drasjerte utgaven av acetylsalisylsyretablettene, den som ikke løses opp før i tarmen, den som heter Globentyl, eller Albyl. Har dere sluttet å føre dem?»
«Ja, desverre, de har så mange bivirkninger.»
«Jaså?»
Jeg hadde brukt Globentyl eller Albyl ved behov i mange år nå. Ved å bruke acetylsalisylsyretabletter ved behov, reduserte og fjernet jeg en rekke plager jeg hadde, og som jeg ikke visste annen hjelp mot.
«Dette er et svært skadelig legemiddel som er på veg ut, og vi fører ikke mer enn et par produkter av dette middelet.»
«Men hvorfor har dere fjernet de to tablettene som har ferrest bivirkninger, og beholdt de to som gir flest bivirkninger?»
Jeg forlot det apoteket og dro til neste apotek, overbevist om at det selvsagt var mulig å få kjøpt disse velprøvde gamle medisinene fortsatt. Men nei. Der tok jeg feil. Jeg fikk akkurat samme svar, overalt.
Siden handlet jeg disse legemidlene i utlandet. Der fikk jeg også en langt bedre utgave av vår «brusetablett», Dispril.
Ved langvarig pleie av svigerfar har vi hatt utallige legevaktbesøk med hjerteinfarkt og «tilløp til» hjerteinfarkt. Hver gang har han fått et glass «brusetablett» , Dispril, som førstehjelp ved adkomst til legevakten, og svært ofte har det vært hjelp nok. Fordi svigerfar kom så ofte med slike symptomer, fikk vi med fra legevakten noen brusetabletter for å gi ham det med en gang symptomene viste seg, og dette sparte legevakten for mange henvendelser i løpet av årene som gikk.
Slik lærte jeg å hjelpe meg selv også, ved å kjenne symptomene tidlig og ta en brusetablett.
Dette, å måtte organisere handelen av så enkle medisiner fra utlandet, stresset meg noe, og jeg lurte på om apoteket virkelig hadde lov til å nekte å bestille dette for meg.
Det hadde vært anderledes om alle acetylsalisylsyretabletter hadde blitt forbudt ved norsk lov, men det var jo ikke det som var saken. De hadde i salg de to skadeligste produktene av dette virkestoffet, og nektet å bestille de to skånsomste produktene. Dette var lovlige, lett tilgjengelige, reseptfrie tabletter ellers i verden.
I apotekloven heter det i § 5-3. Forhandlingsplikt Apoteket har plikt til å forhandle:
| a) | alle legemidler som er tillatt solgt her i landet |
| b) | vanlig medisinsk utstyr som benyttes av forbrukere. |
Jeg prøvde flere ganger på ulike apotek, til og med med resept på produktet, men måtte altså skaffe meg produktene selv fra utlandet.
Dengangen ble samfunnet gjennomgripende forandret på så mange områder, og det var ofte vanskelig å tro at det man så skje virkelig skjedde. Derfor vil jeg bare reflektere litt over og «sakse» litt fra historikken til våre «norske» apotek.
I Apotekforeningens tidsskrift i vinter stod det en svært opplysende artikkel:
Apotek-Europa i endring. Av Jon Andersen, Apotekforeningen.
-
Belgia, fritt eierskap, etableringsrestriksjoner og liten grad av kjedeorganisering.
-
Irland, fritt eierskap og fri etablering, mange frittstående apotek og både lokale og internasjonale kjeder.
-
Tyskland, eierskapsrestriksjoner uten etableringsrestriksjoner.
-
Norge, uten restriksjoner, og høy grad av kjedeorganisering.
E 24 sier i 2007:
Norge avviklet i 2001 farmasøytenes enerett til å eie apotek, etter at grossistmonopolet var avviklet noen år før. Samtidig ble det åpnet for at grossister kunne eie apotek. På kort tid hadde tre store internasjonalt eide grossistkjeder tatt eierskap og kontroll over 90 prosent av de norske apotekene.
Den italienske milliardæren Stefano Pessina , kjent under tilnavnet «sølvreven», eier 130 apotek i Norge. Han er hovedeier av Alliance-apoteket på hjørnet der du bor.
Adolf Merckle , er Tysklands nest største grossist for legemidler, Phoenix Pharmahandel, med legemiddelfirmaet Ratiopharm Group og Heidelberg Cement i porteføljen.
Når du går over dørterskelen til ditt nærmeste Apotek 1 (Apokjeden) med resepten din, trer du inn i en internasjonal milliardbusiness.
Franz Markus Haniel er styreleder i Franz Haniel & Cie i Duisburg . Formuen til «milliardærdynastiet» Haniel anslåes til 8,7 milliarder dollar. En juvel i konsernet er legemiddelgrossisten Celesio (tidligere GEHE). Celesio er selskapet som kjøpte statsbedriften Norsk Medisinaldepot i 2001. De eier Vitus-kjeden i Norge.
Felles for alle tre er at de i det norske markedet lever for en stor del av refusjoner fra folketrygden. Staten betaler nemlig to tredjedeler av medisinene her i landet gjennom ordningen med blå resept.
Den tyske apotekforeningen ABDA har sendt brev til medlemmer av helsekomiteen i det tyske parlamentet, og advart mot at grossister får eie apotek. Begrunnelsen er dårlige erfaringer i Norge med at tre store grossister har fått altfor stor makt over markedet.
Pressetalsmann Thomas Bellartz i ABDA sier:
– Mange tyske apotekere er bekymret for det norske markedet, hvor grossister eier apotek og noen har forbindelser til store legemiddelprodusenter, og gjennom dette kan diktere prisnivåer og salgsvolumer.
Hvorfor har vi, Norge, tillatt dette?
Den norske liberaliseringen har sine røtter tilbake til Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Hun nedsatte «Hermansenutvalget» som skulle utrede «ulike tilknytningsformer i statsforvaltningen», særlig i retning av markedsstyring av offentlig sektor.
Dette utvalget konkluderte med to forhold som viktige for å lykkes:
1. At det ble etablert en ny statsselskapsform med utvidede muligheter for eierstyring
2. At det ble etablert en ny arbeidsgiverforening, løsrevet fra det offentlige, som kunne sikre en mer desentralisert og markedtilpasset lønnsdanning.
Dette ble fulgt opp i loven om statsforetak i 1991, den utløste omfattende fragmentering og organisatorisk fristilling av offentlig sektor, og Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning ble etablert i 1993. (Denne ble omdøpt til NAVO i 1999 og til Spekter i 2007.)
Steinar Stokke arbeidet med Hermansen i Finansdepartementet tidlig i 1990-årene. Han ble senere sjef for den norskeide , private Apokjeden og foresto raskt etter salget av den.
Hmmm. Dette privatiseringsarbeidet startet APs statsminister, legen Gro H Brundtland ,senere generaldirektør i WHO. Hun la tilrette for og styrte utviklingen i en retning som senere står som et skrekkeksempel i Europa.
Vel, nå strever resten av EU med å unngå vårt eksempel og holder opp «Skrik» av Munch for å illustrere hva de mener om vår apotekvirkelighet.
Palestinaskjerf på stortingets talerstol.
Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.
Etter den » vellykkede» og «fredelige» aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.
De forklarte at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige «hjelpearbeidere» i en fredelige aksjonen.
Vi så våre folkevalgte «tone skjerf» midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.
Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet, eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.
Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.
Det er godt det er «noe som fenger» også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.
Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?
Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har «glemt» å nevne Palestinaskjerfet?
Så her hadde man kanskje «frie hender»?
Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?
På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som millitante, intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter i SV og ML, og med kvinnekamp høyest på dagsorden. Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem også folkevalgte.
Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet mange ulike «parter» aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum. Slik fikk vi ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på. Det ble et reflektert og ballansert program.
Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person. Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten. Det er sjeldent å se en vismann, men det er gledelig! Det inspirerer og stimulerer.
Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon. Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande, og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble «ferdige med gymnaset».
Palestinaskjerfet brukes som «et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land». Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold som man dermed forenkler ved «å velge side», den ville vi gjerne reflektere over.
Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at våre folkevalgte foretrekker å servere oss palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.
Jeg finner det morsomt at det er mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker om halsen. Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette . I solidaritet med den palestinske mann? Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.
Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:
«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.
Som vi ser er det faktisk likheter mellom den jødiske «kippaen»og den arabiske «kefijeen», de avslutter » kalotten» med hoderingen. Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk, bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning. Det er solformørkelsens bilde.
Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.
Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene. Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.
Kirken lar ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.
Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud : Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.
Hele Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige «venstre»kvinner bærer skjerfet om halsen som et symbol for Palestina.
Mannen og løven. Del 2.
Jeg står, som Peer Gynt, under Sfinksens veldige skikkelse.
Jeg leter i våre gamle overleveringer etter sporene av vår nye tid, vannmann/løve.
Og Sfinksen er nettopp dette, mannen og løven i samme skikkelse.
Jeg fant ut , som Peer Gynt, at sfinksen var «seg selv» , og at svaret på hans gåte er ham selv!
Er dette svar nok til at jeg kan gå videre, forbi sfinksen?
Han kveler ubarmhjertig den som passerer ham om ikke gåten hans er løst. Peer Gynt ble kåret til «selvets» keiser i «dårekisten» etter sitt sfinkbesøk.
«Sfinks» er hans greske navn, og det betyr kvelning.
Han er barn av Tyfon og Ekidnea(havuhyret). Tyfonen er den varme og farlige vinden, og havuhyret er alle uhyrers mor. Egypternes navn på Sfinksen er Hu!
Det morer meg at Ibsen lar oss møte HuHu i dårekisten!
Ellers er Hu et utmerket fonomatipoetikon som vi slipper fra oss i møte med kraftige vinder! «Hu, for et vær!»
Sfinksen, Hu, er de tørre, farlige ørkenvindene.
Forsøker man å passere Sfinksen, finner man bare varm sand og Sfinksens gåte.
Han er vokteren ingen kommer utenom! Han stiller alle på sin umulige prøve og dømmer alle som mislykkes.
Sfinksen vokter ikke bare inngangen til pyramidene, men er, i sitt bilde, inngangen til selve ørkenen.
Han er virkelig den kvelende hete ørkenvinden, den drepende tørrheten som får enhver til å lengte etter noen dråper vann fra vannmannens krukke. Han stiller det avgjørende spørsmål og er den nådeløse dommer enhver møter på sin vei til gravkammeret.
Jeg vandrer til domsprofeten Ezekiels skrifter.
Domsordene er mange, men jeg blir stående ved et, i kap.22, som har sfinksens kjennetegn:
» Menneskesønn! Si til Juda:
«Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.
Dine profeter er en flokk sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv….. Dine prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom vanhellig og hellig gjør de ingen forskjell… Dine fyrster er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning… Dine profeter skuer tomhet og spår løgn…. Folket i landet gjør voldsverk, raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett..
Så jeg utøser da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode..»
Slik ser dommen ut.
Alle ens gjerninger ropes ut til beskuelse, bedømmes, straffes og kommer over ens eget hode.
Det er knugende, kvelende, tilintetgjørende.
Nådeløst, alene , møter vi en motstander som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han, som er apokalypsens kvelende angst, er vår anklager, og Herren selv vår dommer. Slik er Herren når han brøler som en løve. Slik er Zevs, Jupiter og Tor når de sender sine lyn.
Efter Guds vredesdommer ligger bare ørkenen tilbake.
Slik er det å passere Sfinksen.
Da er man som Juda: » et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.»
Jeg forstår behovet for væren, offeret og tempeltjenesten. Ja, man lengter etter nådens vann, etter det levende vann! Etter det livgivende skyllregnet som vasker vekk tordenens lummerhet, og gir naturen liv.
Dette skyllregnet, dette vannet som tømmes ut, det er vannmannen!
Det går en dommedagsangst over verden.
Vi er korrupte, voldlige, ukjærlige og kjenner et økende trykk av vår egosentrerte umoral. Vi kriger for vinning, mobber , forfølger , plager og utnytter den svake, og sier det er vår rett! Vi søker underholdning og fjerner all selvforståelse og skyldserkjennelse ved å stappe øyne og ører igjen.
Det brygger seg opp et «verdenstordenvær» og vi kjenner trykket av det.
Det er Sfinksens tørre ørkenvind som blåser.
Løvene i Orienten brøler, Løven av Juda søker rov, og FN s og NATOs mange løver brøler sine varselbrøl.
Jeg vandrer videre til 4 mos 24 . Her er også et spor av vannmannen.
Kongen i Moab hadde leiet profeten Bileam til å forbanne Israel. På veien dit redder hans trofaste esel ham. Slik får Bileam se Herren, og Herren pålegger Bileam å velsigne Israel.
Når Bileam kommer frem til kongen i Moab, forteller han ham dette, og sier at han bare kan profetere det Herren ber ham si. Tre ganger forsøker Bileam å forbanne Israel, og hver gang blir det en velsignelse. Den tredje gangen sier Bileam:
«Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øyne er lukket:
«… Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som seder ved vannet!
Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! Gud førte ham ut av Egypten, styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot…..
Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg! »
Her får Jakob atributtene til vannmannen når vannmannen heller vannet ut! Det strømmer vann fra hans spann!
Når forbannelsen blir til velsignelse, det er vannmannen. Når regnet spruter etter tordenet, det er vannmannen. Når dommene fullbyrdes og vendes til liv og overflod! Det er vannmannen.
Jeg går tilbake til Daniel og ser på det tredje dyret han så i sitt syn :
» Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.»…
Dette dyret likner en leopard, men er det ikke. Det har fire vinger og fire hoder, nesten slik som livsvesnene har det, men det er ikke dem. Om livsvesnene sier Ezekiel:
«hvert av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger. …..deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle til høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire..»
Beretningen om livsvesnene (i kap 1) er lang og innoldsrik, men vi stanser og ser først og fremst på vingene og ansiktene. Det kan virke svært likt, men livsvesnenes ansikter er nettopp okse/ørn og menneske/løve.
Slik angir de sin tid.
Daniels dyr har fire hoder, og det beskrives ikke hvordan de ser ut. Så den likheten med livsvesenet var bare tilsynelatende. Dette dyrets tid og karakter angis ved det løveliknende og kerubliknende. Den er ikke det den gir seg ut for.
Derimot er det en lang tradisjon for å la de fire evangelistene representere livsvesenets fire ansiktene.
Evangeliet etter Matteus er mennesket, etter Markus er løven, etter Lukas er oksen og etter Johannes er ørnen. Slik angir de tidsrammene for dets innhold, og da ser vi at Evangeliet om Jesus også hører hjemme i tiden for vannmann/løve.
Daniel sier om de tre første dyrene han har sett i sitt syn : …. «deres levetid var fastsatt til tid og stund.»
Slik var det ikke med det fjerde dyr han så:
… «Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
Mens jeg så på dette, ble det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var som brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet. »
Slik så Daniel dommen i sitt syn. Det er også slik Johannes ser dommen i sine syner fra øya Patmos.
Domssynet kom ved dette fjerde dyret.
Dette fjerde dyr antyder ikke noen tid i zoodiaken. Det er heller ikke et vesen innenfor zoologien, den er beskrevet som tenner av jern, en mekanisk funksjon, et teknisk system som ødelegger jorden og livet der. Forlengelsen av Kains arbeid i verden, han som var stamfar til dem som laget alle sorter redskaper i kobber og jern.
Så blir retten satt.
Dommen begynner, og dommeren er fryktinngytende, selv hjulene på hans trone er brennende ild.
Daniel fortsetter:
» Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»
Der kom vannmannen, med himmelens skyer!
Dommen som virket så ildsprutende, vil ved hans regn bli fruktbar og livgivende!
Jeg ser på sfinksen, halvt nedblåst i brennende ørkensand!
Den står der som et vitnesbyrd om en kommende tid, vår tid , men den mangler det livgivende element i sin fabelform, vannet.
Mannen og løven. Del 1.
Jeg vender tilbake til «the age of Aquarius»
Vår tid i «fisk/jomfru» eonen har vart i ca 2000 år, og nå er den tiden over. Solen er gått inn i vannmannens tegn. Der skal vårpunktet bli i ca 2000 år, og våre kommende generasjoner skal leve under innflytelse fra «vannmann /løve».
Jeg vandrer i gamle sagn og myter og leter etter denne tiden.
Datidens «profet»profesjon benyttet zoodiakens bilder til å utrykke tid.
I innlegget «astrologi og våre «dommedags»forventninger» har jeg skrevet om pleiadesirkelen og gitt et lite glimt inn i oksen, væren og fiskenes tid, eller de 12 «eonene» som denne lange (ca 25000 årige) tiden kalles på gresk.
Dersom dette er ukjente tanker, bør man lese det innlegget først.
I de urgamle bildene fra en fjern fortid, kan vi skimte brokker av gammel visdom, de flyter i våre tanker som bildene i en drøm. Fisk/jomfru , vær/vekt og okse/ørn(skorpion) er bilder som angir tidene tilbake til «Adam».
Gamle myter, eventyr og hellige skrifter har alltid dannet grunnlaget for vår kulturelle «utdannelse», og våre forskere står på «kjempers skuldre» når de foreleser i sine fag.
Når vi går inn i dette «drømmelandet», er det den tiden vi nå er kommet inn i, vannmann/løve , jeg leter etter..
Den første jeg da stopper ved er Sfinksen.
Dette majestetiske fabeldyret er selve uttrykket for vår nye tid. Som havfruen uttrykte tiden for «fisk/ jomfru», gir sfinksen et bilde for tiden i «vannmann/ løve».
Den store sfinksen ved pyramidene i Egypt er forbilledet for de mange sfinksvariantene i Orienten, og dersom noen vil studere det , er Babylon rikest på slike sammensatte fabeldyr. Babylonerne var også våre læremestere i astronomi/astrologi.
Sfinksen stiller en gåte til den som vil forbi den: «Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?»
Selv om svaret på gåten sies å være mennesket, er jeg aldri helt sikker på om det er et uttømmende svar i disse fabeldyrenes verden. Jeg står, som Peer Gynt, ved sfinksen, og kjenner hvordan all «moderne historieforskning» blir «ubrukelig».
Når Oksen Apis, en av egypternes hellige dyr, hadde ørnen avtegnet på ryggen, ser vi hvordan okse/ørn fremtrer som «par» . Når kvinnen, Europa, kom ridende på tyren over Det Gyldne Horn fra Lilleasia, kan vi se at jomfruen «settes» i tid og sted av tyren.
Når Herakles, helten som utøvde 12 storverk , drepte løven og tok løveskinnet på som sin kappe og rustning, har vi en fremstilling av motivet mann og løve, mens fortellingen om Androklos og løven gir en annen fremstilling. Androklos fjernet en torn i en løves pote og ble dens venn, og da han senere ble kastet for løvene, møtte han sin venn igjen. Løven rørte ham ikke.
I Bibelen har begge disse beretningene sine varianter i bl.a Samson som dreper løven, og Daniel som kastes i løvehulen uten at løvene rører ham.
Flere av orientens store byer har sin «løve port», og Ishtarporten er dekorert med løver, okser og drager . Ja, det viser seg at «all verdens» byer og riker, har et forhold til løven, oksen , ørnen, fiskene eller vannmannen. Deres byer og riksvåpen har ofte innlemmet et eller flere av disse bildene som symboler i sitt banner.
Norge har som kjent den oppreiste, røde løven med øks, i sitt riksvåpen. I norden og i den engelsktalende verden dominerer løven . I det tyske Europa dominerer ørnen, i de spanske landområder er det tyren og i det franske liljen som rommer både begeret og fiskenes tegn. Vannmannen vises ofte i form av bølgestrekene for vann, som hval eller elefant, eller som krukken han bærer eller heller vannet ut av.
Sporene er mange. Løven som symbol for konge/hersker -verdighet er et verdensomspennende bilde .
Både ørn og okse og bjørn og mange flere bilder kan inneholde visse løveelementer. Hvordan gjenkjenne løven i restene fra den gamle drømmeverden? Det heter at » du skal kjenne løven på kloen!»
Jeg leter i de eldgamle overleveringene etter Moses. Første gangen ordet løve er brukt i disse skriftene, er i Gen. 49, hvor vi møter Jakob, Israels stamfar, mens han velsigner sine 12 sønner. Der sier han om Juda:
» En ung løve er Juda; fra rov er du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntill «fredsfyrsten» kommer, og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.»
Denne velsignelsen har elementene mann /løve, men nå er mannen løven. Atributtene hans er kongespir og herskerstav, fredsfyrste, og han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole. Det er dette Jesus har i tankene når han , palmesøndag, sier til disiplene:
» Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal dere finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit! Og dersom noen spør dere : «Hvorfor løser dere den ?» Da skal dere si så: «Herren har bruk for den. » Så gikk de avsted og fant det så som han hadde sagt dem. …»
Slik angir Jesus at han er den av Juda ætt som Jacob snakket om. Derfor hyllet folket ham og ville krone ham til konge den dagen. Senere, i samme påskeuken, sier han til Peter og Johannes:
«Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det.
De sa til ham:» Hvor vil du vi skal gjøre det istand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn….»
Her møter vi vannmannen, mannen som bærer en krukke vann. Det er i hans hus det blir påskefeiring.
Jesus knytter her til seg Løven og Vannmannen og gir oss dermed et bilde av seg selv som peker frem til vår tid i vannmannen. Samtidig som han selv dengangen for totusen år siden, ga oss fisken som sitt kjennetegn.
Fisken og jomfruen er vår nærmeste historiske tid. Vi mener vi kjenner denne tiden, og det gjør vi på vårt vis, men vi har kanskje ikke lagt særlig vekt på billedspråket.
«Dag» er det hebraiske ordet for fisk, og det kjennes underlig når nettopp «fiskens hus» var filistrenes hovedgud i GT.
Språklig skulle kornet, «dagan», og da særlig hvetekornet være forbundet med fisken. Kornet er også jomfruens atributt. Hennes hovedstjerne er Spika, akset, som hun også ofte avbildes med.
Jesus serverte en stor folkemengde fem brød og to fisk, og samlet deretter inn 12 kurver fulle av mat som ble tilovers etter måltidet. Ved dette matunderet stadfester Jesus at hans virke er i fisken og jomfruens tid.
Fiskene er to i en enhet, som Ying og Yang, og står for sjelen , livet , alt levende. Deres tid har nå kommet til en ende, og fiskene som selvsagt overlevde vannflommen, skal nå trekkes inn i garnet. Disiplene var fiskere, og på Herrens ord setter de sine garn.
Solen er gått inn i Vannmannens hus, det hus hvor mannen med krukken gikk inn.
Etterat Daniel har vært natten over i løvehulen, drømmer han om fire forskjellige dyr som stiger opp av havet:
» Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte….
Det var det første dyret i Daniels drømmesyn.
Denne løven er ikke i sin egen tid, han har bildet av de andre tidene som sine atributter: Vingene er fra Ørnens bilde, men denne ørnens tid rives av ham. Så blir løven oppreist på to ben, som et menneske. Løven blir som en mann, han får menneskehjerte.
Her er løven og mannen i dypeste enhet.
Og jeg må tenke litt på Rickard Løvehjerte som var kirkens forsøk på å lansere «oppfyllelsen» av dette bildet. Da Løvehjerte deltok i kirkens tredje korstog , ventet man seier.
Denne løven hørte ikke til i fiskens tid , den bare forsøkte det og «falt i fisk», så å si! Likesom Jesus ikke ble jødenes konge etter inntoget til Jerusalem, men forventes å bli det etter fiskenes tid, når han kommer tilbake som Messias.
Det andre dyret beskriver Daniel slik:
«…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben); det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : «Stå opp og et meget kjøtt!»…..
Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet. Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp. Slik sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite «vinkelgap», er polen og ekvatorplanet et slikt bjørnegap for zoodiakens tre bilder.
Himlens zoodiak har 12 ribben, og «bjørnen » favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.
Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens navn. Og vi har nok alle lekt «Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.» Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til » Løven av Juda», når Jakob spør : «Hvem våger å vekke ham?»
De to siste dyrene i Daniels syn vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.
Nå vil jeg vende tilbake til sfinksen hvor jeg begynte vandringen.
Hans gåte : «Hvem går først på fire, så på to og deretter på tre?» har fått svaret mennesket, som først krabber på fire, så reiser seg og går på to, for så i alderdommen å ha behov for staven og dermed ha tre ben.
Jeg har forsøkt å hente frem fra min vandring noen flere asossiasjoner. Løven Daniel så, gikk først på fire, så reiste den seg opp og gikk på to som et menneske, og den fikk et menneskehjerte…. den ble ganske lik sfinksen selv… et løvemenneske.
Det kan tilfredsstille de to første leddene i gåten, men ikke det tredje.
Slik Daniel vektlegger det i sitt syn av det andre dyret, bjørnen, går den på tre ben. Måten den går på tre ben på, minner om den måten løvene i det danske riksvåpen går på. De presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven i sitt riksvåpen.
Deres løver går på tre ben.
De hever høyt sin høyre forpote akkurat slik Daniel beskriver og vektlegger gangen til det annet dyr. Dette er nettopp kjennetegnet for den gamle egyptiske hieroglyfen for sfinksen! Den danske løven er en nøyaktig kopi av dette urgamle skrifttegn.
Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.
Slik er alle tre leddene i Sfinksens spørsmål besvart. Alle spørsmålene gjaldt ham selv.
Det er som jeg hører Peer Gynts stemme ute i ørkenen :
«Nei, hvor i allverden har jeg truffet før noget halvglemt, som minner om dette skabilken?…. Var det en person? Og i såfall, hvilken?…Eller har jeg ham fra et virkelig minne? Fra et Eventyr? Ho, nå husker jeg kallen! Det er sgu Bøygen som jeg slo i skallen,- det vil si jeg drømte,-…. Hei, Bøjg, hvem er du?……»
Begriffenfeldt: ….»de kjenner ham, mann? Tal! Svar! Kan de nevne , hva han er?»
Peer Gynt: » Hva han er ? Ja, det kan jeg glatt. Han er seg selv.»
Her stanser jeg.
Jeg kan forstå om vandringen i fortidens drømmeland er forvirrende.
Håper det også kan være til glede, økt forståelse, mangfold i asossiasjonene og stigende nysgjerrighet.
Kristin, hvorfor ikke si det som det er?
I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen. Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det ikke var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.
Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå, kompetanse i å undervise barn med spesielle behov. Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks lese/skriveproblemer var et mangeårig studium. Det var «spesial»kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.
Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da «integreringsloven» ble innført. Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise. Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.
Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.
Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven..
Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende. Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.
I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.
Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:
Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.
Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.
1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.
Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå stort sett ansatte sosionomer.
Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja, den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv. PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.
Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.
Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.
Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.
Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.
Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.
Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.
Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.
Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.
Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.
Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.
Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .
Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.
Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.
Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.
I tillegg øker omfanget av «nye» diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.
Fremdeles er det læreren som får høre at «han ikke gjør jobben sin»!
«Det har aldri vært satset så mye i skolen!» sier de. » Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!» sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.
De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en «voksenressurs » som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp
Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil «fullt klasserom» på 30 elever.
Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.
Staten vil ikke bruke «så mye midler» på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.
Politikerne sier stadig at «aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå». Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe»potten»!
Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!
Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!
Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.
Kristins svar til hva man gjør med de «altfor dårlige resultatene i skolen», er at man nå har et systematisk arbeid med læringsmålene. Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?
Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?
Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?
Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.
Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!
Hvis du vil ta » noen grep» for norsk skole, Kristin, begynn med å snakke sant om tingene! Si det som det er!
«Marias herlighet» av Liguoris
Boken «Marias herlighet» er skrevet av Alphonsus de Liguori. Liguori er, ifølge Wikipedia, en av den Katolske kirkes øverste lærere, og hans skrifter ble obligatoriske ved alle kirkens presteskoler. Denne posisjonen for hans skrifter ble bekreftet og ytterligere styrket i 1950. Liguori er således prestenes lærer og bør lyttes nøye til.
Vi protestanter har alltid stått litt på avstand til Mariadyrkelsen, vi kjenner svært lite til den
I vår gamle kultur har vi Frøya som fruktbarhetsgudinne og hun har noen trekk av himmelgudinnen, men Nanna, Balders hustru, som hos oss var mer fremmed og tilbaketrukket i kulten, har alle tydelige tegn på å være en fullverdig himmelgudinne; hun har også sine røtter tilbake til den sumeriske kultur, til deres himmelgudinne dengangen, ved samme navn.
De gamle romere hadde «alma mater». Og henne finner vi foran de fleste store, gamle læresteder og universiteter, hvor hun faktisk overlever som symbol. Det er litt morsomt med ordet alma, det er, om det sies på hebraisk, det ordet for jomfru som brukes i Esaias 7.14 om en jomfru som blir fruktsommelig. Henne har jeg skrevet om i innlegget : » NRK2 sier: Jomfruen står for fall.»
Jeg har vært opptatt av » jomfruen i berget det blå» , altså stjernetegnet og dets betydning i fiskenes tid. Jeg har ment at jomfrudyrkelsen er knyttet opp til dette tegnet i pleiadesirkelen , og fordi dette tegnet står motsatt fiskenes stjernetegn, har det hatt en betydelig innflytelse i fiskenes tid. Vi har, når vi regner med denne storsirkelen, hatt to tusen år i fiskenes tid, og har derfor vært under både fiskenes og jomfruens innflytelse i denne tiden.
Fisken var kjent som symbol for Jesus helt fra første stund, mens jomfruen har av kirken vært knyttet opp til Maria. I GT er det Israel og Jerusalem som oftest betegnes som jomfruen. I NT er ikke jomfruen et tydelig symbol for noe, annet enn i Jesu lignelser, og her referer han til det jødene kjenner til i sin tradisjon. Hos Paulus er ikke jomfruen noe tema.
Jeg har derfor forventninger til den katolske kirkes forhold til jomfru Maria, særlig til de tanker deres store moralteolog viser når han utlegger «hennes herlighet». Så vil jeg prøve å være «lutter øre» og ikke bare » Luthers ører» når jeg lytter. Selv det sparsomme materialet som fremkommer i Marta Steinsviks bok, er for oss protestanter vanskelig å gå inn i, som om det er en » fremmed » tro. Jeg vil forsøke å lete etter spor av » himmeldronningen» fra de gamle religionenes tider, fra tider der stjernetegnene var personifiserte «guder» som hersket over verden i de lange, 2000 årige «eonene».
Jeg siterer fra Marta Stensviks bok der hun har oversatte sitater fra Liguoris bok «Marias herlighet» :
«Du Maria er mitt eneste håp, du alene kan hjelpe meg(s 20)…….. Du er den eneste som taler synderes sak(s 248)….. og gjennom deg er vi blitt forsonet med Gud….
Mange ting, sier Nicephorus, ber vi Gud om, og får dem ikke; men ber vi jomfru Maria om det, da får vi det fluksens. Hva kan da dette komme av? Jo, det er fordi Herren således vil hedre sin mor (s 113)……. ..Jomfru Marias befaling adlyder alle, endog Gud selv (s 155)….
I Franciskanernes minnebøker fortelles det at broder Leo en gang så en rød stige, og øverst oppe på den satt Jesus Kristus, og deretter en hvit stige, hvor hans allerhelligste moder satt. Og broder Leo så noen som prøvet å klyve opp etter den røde stige, de kom noen få trinn opp, men faldt ned igjen; de forsøkte om igjen og om igjen, men falt stadig ned. Da rådet man dem til å gå og prøve den hvite stigen, og den kom de lett oppover, for den velsignede jomfru utstrakte sin hånd og hjalp dem trygt opp til himmelen (s 213)………
Så høyt elsket jomfru Maria verden, at hun ga sin enbårne sønn (s 478)……….. Under bønnen kneler man ned foran jomfru Marias trone og tilber henne (s 401)
*** Sitat slutt.*****
Jeg ser at Maria her har kristusrollen både som frelser og hjelper, og som synderes venn, og at selv Gud adlyder henne. Hun blir her likestillet med Gud og Jesus og samtidig fristillet i sitt forhold til dem. Hun er selvstendig, overordnet og kan erstatte dem. Ja, hun er en bedre frelser for oss mennesker, og hun er den eneste. Jeg forstår at et Luthersk trossamfunn ikke kan ha denne Mariafunksjonen i sin forkynnelse. Den vil redusere og fortrenge den Kristusskikkelsen som var vesentlig for Luther. Men ved å gjøre Maria til en selvstendig, enerådende og overordnet «mor», har katolske teologer ivaretatt og videreført en eldgammel dyrkning av » himmeldronningen».
*** Jeg siterer videre fra boken til Liguoris:
En munk, som ofte sang åndelige viser til Madonnas ære og alltid hilste hennes billeder med et «ave», fikk en så slem svulst i munden, at han var døden nær. En dag han gikk forbi en Madonnastatue sprøytet denne litt av sin brystmelk inn i hans munn og munken ble straks helbredet. (s 466, 467)
En gift kone besøkte uten sin manns vitende en avsidesliggende kirke, innviet til Marias ære. Plutselig oppsto et fryktelig uvær som hindret henne i å komme hjem til natten. Stor var hennes angst for hva hennes mann ville si til at hun var borte hele natten, og hun ba ivrig til Madonna om hjelp i denne sin nød. Da hun om morgenen kom hjem var hennes mann i strålende humør. Og ved forsiktig å spørre seg for erfarte hun, at Madonna hadde tatt hennes skikkelse, utført alt husets arbeide og helt inntatt hennes plass, således at mannen overhodet ikke hadde merket hennes fravær (s 462) …………
I et kloster var der en nonne ved navn Beatrice, som fant cølibatet vanskelig å overholde. Da hun var portvokterske, la hun en dag klosternøklene og sine nonneklær ned ved foten av en Madonnastatue, gikk hemmelig sin veg og levet i 15 år som offentlig skjøge. Etter alle disse års forløp spurte hun endag en bekjent som hun møtte, men som ikke kjente henne igjen, om hva der vel var blitt av søster Beatrice. «Det er en hellig nonne» svarte den annen. «Hun er enda blitt forstanderinne for novisene i klosteret.» Nysgjerrig begav den tidligere nonne søster Beatrice, seg avsted til klosteret og ba om å få tale med søster Beatrice. Denne viste seg å være ingen annen enn Madonna selv, som i alle disse 15 år hadde vært i hennes sted i klosteret. Madonna holdt en lengre preken for den villfarne nonne, formante henne til å innta sin plass påny, og ikke sette det gode ryktet hun nå hadde, på spill ved dårlig oppførsel (s 148)………
I en by i Frankrike oppdaget en gift kone, at hennes mann bedro henne med en annen kvinne. Den bedragne hustru forbannet det forbryterske par, oppsøkte et Madonnabilde og bad: «Rettferdighet, Madonna!» Men mannens elskerinne besøkte likeledes daglig det samme Mariabildet. En natt ropte Madonna til den bedratte hustru : «Du ønsker straff over de skyldige. Da må du gå til en annen. For du må vite at denne synderinne hver dag sender meg sin hilsen, og hvem der enn hilser meg, kan jeg ikke la lide eller tillate å straffes for sine synder.» Da ropte hustruen til mannens elskerinne : «Din heks! Ikke alene min mann, men også Madonna selv har du fordreiet hodet på!» Ekteskapsbrytersken ble så grepet av den andres fortvilelse, at hun gikk i seg selv, omvendte seg og levet siden et ærbart liv (s 201,202)…
Kongen av Ungarns bror hadde under en alvorlig sykdom lovet å vie seg til Madonna og bli munk. Men da hans bror døde måtte han for å sikre tronfølgen inngå egteskap. På selve bryllupsdagen, nettopp som han i bønnen til Madonna bad disse ord : «Quam pulchra es et decora» – «hvor skjønn du er og smykket» – viste Madonna seg for ham og sa: «Hvis jeg virkelig er så skjønn som du sier, hvorfor tar du da en annen ? Du skal vite, at dersom du lar den annen løpe, vil jeg vedbli å være din brud, og himmeriks gleder skal erstatte deg Ungarns rike.» Prinsen flyktet fra sitt bryllup og ble munk (nr. 53 s 466)…..
****Sitat slutt.****
Det er svært spennende at dette er handlinger direkte knyttet til billedstøtten.
At Guden tok bolig i biledstøtten er sentralt i mange både utdødde og levende religioner, men vi er ikke vant til dette i vår Lutherske tradisjon. Vi forstår dårlig når hinduistene ofrer til bildestøtten av guden, vasker og mater den, og vi tenker at billeddyrkelse er avguderi. Men her har vi en slik tradisjon sterk og levende i vår «broder» kirkes midte. Gudinnens bryster spruter helbredende melk, slik som Heras bryster engang gjorde det. Gudinnen kan ta menneskets plass for en tid, men det er den gudinnen som bor i det gjeldende gudebildet som gjør det! Har din fiende blitt venn med samme gudebilde av henne som du bruker, må du finne deg et annet gudebilde av henne.
Vi ser her en forståelse av gudebildet som både et medium for kontakt, og som en helt selvstendig del av den gudommelige helhet. Som Wikipedia sier om himmeldronningen:
Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle.
******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En offiser som førte et dårlig liv fikk en dag besøk av en munk. Denne Guds mann fikk se en av hans tjenere, som så ham mistenkelig ut, og spurte tjeneren hvem han virkelig var. «Jeg er en djevel fra helvete», svarte denne, «og jeg har i fjorten år vært tjener hos dette uhyret. Jeg har bare ventet på, at han en eneste dag skulle glemme å be de syv «Ave Maria» som han daglig ber, for at jeg skulle kunne hente ham til helvete». Offiseren omvendte seg. (nr 19 s 456)…..
Under en bønn til Madonna faldt en kannik i Seinen og druknet. Da han ikke var i nådestanden kom djevlene for å slepe hans sjel til helvete. Men Madonna sa fortørnet til dem : «Hvordan våger dere å bringe denne mannen til helvete, når han døde under lovprisning av meg!» «Omvend deg,» sa hun derpå til kanniken, «og bli en tilbeder av min ubesmittede undfangelse.» (nr 51 s 465, 466)……….
****Sitat slutt.*****
Frelsen i Kristus er her fraværende, fordi dette dreier seg om å tilbe himmeljomfruen.
Hun kan gjøre alt det de andre «Gudene» kan, og hun gjør det bedre enn dem. Hun er lik dem, og overordnet dem fordi hun er deres mor, ja, alles mor! Som mor og jomfru er hun elsket av alle , både røvere og prinser. Hennes nåde og frelse er gjengjeldelsen av vår tilbedelse av henne.
Slik sett blir Kristi offer, slik Luther utla det, gjort til intet av henne. Hun lar seg smigre, hun vil æres og hun blir sjalu som de gamle «fjell»gudene. Jeg forstår at Martha Steinsvik, som var både lutheraner og kvinnesakskvinne, ikke likte denne jomfruens «åndelige» standard. Historiene om jomfruen fremstår for henne som bespottelig vås. Og, når historien om ekteskapsbruddet ikke nevner ektemannen som en synder, bare kvinnen, så fremstår det som irriterende patriarkalt. Selv i de gamle religionene var mennenes «feilgrep» tydelig poengtert. Det blir bare pinlig når mannen pålegges å tilbe hennes ubesmittede unnfangelse.
*******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En røver ble drept av sine fiender. De hugget hodet av ham, og hodet ble kastet ned i en kløft, mens det ustanselig skrek : » Maria, la meg få skrifte!» En prest kom til, hørte skriket og lot det avhugne hodet skrifte sine synder. Etter at presten hadde meddelt røverens hode absolution, spurte han hvilke bønner røveren, mens han levet, hadde forrettet, siden så stor en nåde var blitt ham til del. – «Jeg har intet annet gjort ,» svarte røverhodet, » enn å faste en gang om uken til Madonnas ære. Derfor har hun nå hjulpet meg til å få avlegge dette skriftemål og har dermed frelst meg fra helvete.»
Så langt sitater fra «Marias herlighet» av Liguoris. Slike halshuggingshistorier var sikkert etterspurt i et samfunn uten såpeserier og TVunderholdning. Men budskapet er klart: Himmeldronningen svikter ikke den som ærer henne.
Jeg vil tilslutt ta med hva «Breviariet», de katolske presters bønnebok, forteller om jomfru Maria den 18 august, som er Jomfru Marias «himmelfartsdag», den dag hvor hun for alvor tar plassen som «himmeldronningen».
«Ikke alene ble hennes legeme opptatt til himmelen på samme måte som ved vår Herres himmelfart, men hennes lik ble underfullt bevart mot forråtnelse. Da hun sovnet hen(døde), ble alle apostler, som hadde vært opptatt i sin hellige mission utover den hele jord med å frelse menneskene, plutselig løftet opp og gjennom luften på et øyeblikk sammen bragt til Jerusalem. Mens de var der så de engleskarer og hørte himmelske hærskarers lovsanger, og således under guddommelig herlighet overgav Maria sin sjel i Guds hånd. Men hennes lik ble under englenes og apostlenes lovsanger lagt i en kiste i Getsemane, og her på dette sted varte englesangen i tre hele dager til ende. Deretter åpnet apostlene graven, for at Thomas, som alene hadde vært fraværende, skulle få oppfyllt sitt ønske om å tilbe det legeme som hadde født og båret Herren. Da graven ble åpnet var liket intet steds å finne, men bare likklærne det hadde vært svøpt i, og fra dem utgikk en usigelig herlig duft som fylte luften med vellukt. En sådan underfull og gåtefull begivenhet forundret høylig apostlene, som ikke kunne forstå dette på noen annen måte, enn at det hadde behaget det guddommelige «Herrens Ord», at hennes ubesmittede legeme, ved hvilken han selv var blitt legemliggjort, skulle bevares fra forråtnelse og straks bli overført til himlen uten å vente på den almindelige «kjødets oppstandelse».
****Sitat slutt*****
Den 18 August priser hele den katolske verden at Maria, Jesu mor, ble Himmeldronningen.
Og det har hun vært i ca 2000 år nå. Jeg undres hva som skjer med henne, og også med kirken, når vi nå er gått inn i vannmannens eon? Vi skal være under vannmannen og løven i de neste 2000 årene. Om jomfruen blir uten innflytelse de neste 10 000 årene, inntil hun selv blir hovedtegnet for eonen, så er det andre tegn som tar over, og hva de blir vil nok vise seg. Kanskje kirken klarer å omstille seg? De har jo historier om menneskesønnen og løven av Juda!
Hva tenker de katolske teologene om dette? De som har en 2000 års tradisjon om hvordan ære jomfruen! Kanskje ser de en vei videre for å ivareta henne, sånn i det skjulte? Kanskje kunne man finne noe om dette ved å lete i deres gamle skrifter.
Jeg er foreløpig takknemlig for et lite glimt inn i disse velutvalgte småstykkene fra de store katolske tenkerne.
Sølibatet passet ikke nordmennene!
Welle skriver om sølibatet i Norge. Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.
En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.
Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:
» I Norge drikker klerker og legfolk like meget; hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig; man drikker til man faller omkull.
I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»
Denne skildringen er kanskje noe overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.
Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet. Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….
Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen -og da måtte de være fæle -, så var de til gjengjeld, såvidt vi kan se, forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.
Så langt sitat fra «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.
Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!
Intuisjon
Jeg var på et foredrag om intuisjon av Gisle Henden. Jeg anbefaler å lese nettstedet hans .
http://www.alternativ.no/Nyheter/intuisjon.html *******
Han har forsket på begrepet intuisjon og tatt doktorgrad i dette .
Han behandlet begrepet ut fra de greske filosofer, særlig Platon, og teosofien. Det var spennende og lærerikt å lytte til ham, men jeg kjente meg ikke tilfreds med hans avgrensning av begrepet .
Intuisjonen ble, slik han utla den, så uoppnåelig at knapt 5% av befolkningen ville kunne påberope seg å bruke den. Han tok utgangspunkt i Platons hulelignelse, og den intuitive forståelsen av ideenes verden, og kombinerte dette med hvordan teosofien befatter seg med intuisjon som en utenommenneskelig bevissthet.
Han la vekt på at et meget høyt kunnskapsnivå var en vesentlig forutsetning for å kunne bruke intuisjon.
På denne måten gjør han intuisjon til noe eksklusivt, noe som bare er tilgjengelig for eliten og som det er verdt å gå på kurs for å tilegne seg kunnskaper om. Opplæring i og opptatthet av intuisjon blir dermed en god forretningside. Når han gjør dette eksklusivt, berøver han oss, vi 95% som aldri vil nå opp til dette nivået, en evne jeg mener alle har.
Henden omgår problemet med «når får vi, eller utvikler vi, intuisjon» ved å benytte den teosofiske modellen som lar intuisjonen være utenommenneskelig. For å oppnå kontakt med denne guddommelige bevissthet må vi selv være på et høyt åndelig nivå.
Jeg ser på nettet og i oppslagsverk at det finnes svært mange og ulike definisjoner av intuisjon. Og disse definisjonene dør ikke ut ved Hendens doktorgrad:
Wikipedia har en kort definisjon på norsk: «Umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonerende og testing av hypoteser.»
Denne kortformen gir hovedkriteriet for alle de eksisterende retningene av ulike definisjoner. Den inkluderer alle og involverer ikke problemstillingen vedrørende utenommenneskelige bevisstheter.
Salmonsens konversationsleksikon sier: «Intuisjon kommer fra Latin= Anskuelse. En gjenstand erkjennes intuitivt når alle dens ledd på en gang oppfattes , overskues og samles til Helhet som ved og i ett blikk, således som vi tenker oss Guds anskuelse av verden……. en sådan oppfattelse av gjenstanden, som ikke behøver den logiske refleksjons omvei……»
Her vektlegges , som i Wikipedia, den menneskelige evnen, og Salmonsen gir enhver av oss økt verdi ved å gi intuisjonen et streif av det gudommelige forbilde.
De religiøse, mystiske , new agere og teosofene har noe ulik måte å uttrykke seg på, men de er felles om å betrakte intuisjonen som «det guddommelige», eller «den universelle intelligens», «den høyere bevissthet» mfl., altså en utenforliggende bevisthet som mennesket kan komme i kontakt med. Dersom man vil se nærmere på hvordan det arbeides med dette anbefaler jeg bl a:
http://www.esoteriskforumstavanger.com/3093717 ****************
Jeg vil forsøke å samle hva jeg selv tenker om intuisjon.
Vi har i vår kultur lagt vekt på årsakstenkningen, det er vår vitenskaplige erkjennelsesvei å tenke analyttisk. Vi er så trygge på at dette er menneskets tenkemåte at vi slett ikke gjør opp regnskap med oss selv for hvor ofte vi virkelig tenker logisk i årsak/virkningsmodellen. Vi ser faktisk ikke at de aller fleste av våre tanker, meninger og handlinger ligger i det intuitive.
Vi tror vi lærer analyttisk tenkning på skolene, men oftest sier lærerne seg fornøyd med setninger som besvarer slikt som:
» Hva mener du?» » Hva tenkte du da?» «Hva følte du da?»
Med andre ord etterspør vi oftest den umiddelbare følelsen.
Mediene formidler personlige vinklinger på nesten ethvert tema, og er mest opptatt av reaksjoner, fremfor refleksjoner.
Denne formen for umiddelbarhet vil de fleste vegre seg for å kalle intuisjon, men de vil være enig i at det er det intuitive som fremelskes og velges. De fleste av oss liker dette, for det er enkelt, lettfattelig, har stor formidlingskraft og skaper få «problemer».
Jeg mener likevel at dette er slik intuisjonen viser seg når kunnskapsnivået er lavt og analysen er fraværende.
Kvaliteten på vår intuitive formidling øker med økt kunnskap og refleksjon. Det ene kan ikke eksistere uten det annet! Jeg kan ikke finne helhet av bare å kjenne delene. Jeg må kjenne helheten, og så dele helheten i deler for så å vende tilbake til helheten jeg kjente intuitvt. Intuisjon og refleksjon er som ying og yang, sammen utgjør de helheten.
Som materien er både bølge og partikkel samtidig, er menneskets intellekt både analyttisk og intuitivt samtidig.
Man kan si at det intuitive er helheten , noen vil si det guddommelige . I så fall vil vi kunne si at det analyttiske er det diabolske. Jeg liker forsåvidt en slik sammenligning, fordi ordet diabolsk betyr «dia=gjennom, bol=kulen», altså det som deler helheten(kulen). Det «onde» ved det diabolske, blir da at man taper helheten ved å dele den opp. Det» gode» ved det intuitive blir at man bevarer helheten mens oppdelingen pågår, og den pågår uavlatelig. Slik vil de to motsetningene utfylle hverandre, og være hjelpeløse uten hverandre.
Samme forhold ser vi f.eks ved GTs Moselov, når det heter at summen av loven er kjærligheten. Det er slett ikke enkelt å finne summen av loven ved å studere enkeltlovene. Kjærligheten er den verdi som alle lovens enkeltbud er utledet fra, og i dette eksempelet ser vi at det er lettere å gå fra helhet til deler enn å se kjærligheten utfra lovtekstene.
Helheten viser vi i det handlende øyeblikket. Da ligger refleksjonen og analysen i fortidens erkjennelser mens øyeblikkets krav til handling i nåtid styres av det intuitive. Her viser vi, rent intuitivt, hvor mye vår refleksjon har influert på vår personlighet.
Jeg mener altså at vi har det intuitive, intuisjonen, fra unnfangelsen av. De første par leveår har hjernen en enorm aktivitet i å lagre systematisk alle sanseinntrykk. Ved toårsalder, omtrent, ser vi den første store helhetserkjennelse hos barnet, «jeg opplevelsen», som jeg mener er et resultat av intuisjonens helhetsopplevelse av alle bearbeidede og erkjente sanseinntrykk.
En så sterk og tydelig hendelse er det få forunt å oppleve senere i livet, men mange hevder at de kjenner noe tilsvarende ved ekteskapet, å bli ett med et annet menneske, eller foreningen med Gud og det guddommelige. Vi er altså et helt menneske når vi er ett med et annet menneske og , eller Gud. Men denne helheten varer desverre ofte bare i korte glimt, og ofte opplever vi smerten ved adskiltheten. Når man kjenner på smerte ved å være alene , over å være adskilt, kjenner man seg ikke hel.
Intuisjonen er helheten, analysen er adskiltheten.
Desto dyktigere vi bedriver analyse og refleksjon, desto rikere og dypere vil intuisjonen kunne virke.
Jeg misliker svært dette eksklusive «spranget» til Henden, spranget fra å være menneske uten intuisjon, til å bli et høyt nok fungerende menneske til kunne ha håp om kontakt med den guddommelige intuisjon.
Jeg bruker det kinesiske ying og yang som bilde på delt helhet, men ønsker egentlig også å finne et godt uttrykk for dette i vår egen kultur. Jeg vil gjerne dele noen tanker fra GTs menneskesyn:
Job.32,8 «Det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.»
Her er det to elementer som settes sammen i mennesket , menneskets ånd og guds ånd. Så sier ordspråkene 20, 27 :
«Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.»
Slik får vi en sum av det menneskelige og det gudommelige i vårt indre. Her har mennesket tilgang og kontakt med det guddommelige fra det unfanges , og det guddommelige får tilgang og kontakt med mennesket. Her er skapningens berøringspunkt med skaperen.
I en slik gunstig setting forstår jeg godt frykten for det diabolske, men vær ikke redd for de enkelte delene når helheten er så trygg, og frykt ikke for lovens bud når summen av dem er kjærlighet.
Tanker om lyd.
Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale og den oppvåknende jord.
De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir, i dagens begynnelse, en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende lydspråk er dagens symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse, og jeg merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.
Etterhvert våkner lydene fra byen, veiene, industrien og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen, dypdykket i minnet, refleksjonen, rensningen av alt det lyttede, fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.
Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse og derfor gir den meg de rikeste nyanser i formidlingen. Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet, gjør den lyden innholdsrik . Menneskestemmen står for meg som ubeseiret i sin formidlingsevne.
Når mennesket synger, da lytter naturen, og menneskesjelen fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga. Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er slik.
En sang er, for meg, den største menneskelige formidlingsform. Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik. Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill, kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende, men overtar instrumentene slik at denne syntesen blir forstyrret, overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.
Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg, er den underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.
Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet. Det hender jeg kan fornemme enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel , som ved en orgelmesse av Bach, hvor instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige» i en inspirert musikalsk perfeksjon.
Instrumentet imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter, men vekten i formidlingen er forskjøvet fra innhold til det musiske. Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg har alt valgt! All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen, innholdet.
Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt det som formidles.
Hva er lyd?
Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er. Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder av et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene fra mine omgivelser i området 20 Hz til16000 Hz.
Og jeg lytter.
Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling. Derfor takler jeg ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen». Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».
Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine. Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet» i sin henvendelse. Da lytter jeg! Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.
Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja, hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.
Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige, som «et ytre skall» av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd. Den trygge, mørke, livmorlignende hulen med spektakulære lysflæsh og spesielle lydeffekter gir dem hvile og trygghet, som barnet i mors liv.
I «Falk og Torp Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog», står det om lyd :
… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…
I samme bok heter det om «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte betydninger som » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme», «tilbehør», «som seg hør og bør»….mm…
Jeg kjenner meg hjemme i denne språklige forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste med ordbokens lydforståelse.
Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.
Nå sier nyere internasjonal forskning at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.
Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?
Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn. Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker mange ubesvarte spørsmål i meg, blir jeg faktisk ikke ferdig med. Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler, og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.
Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.
Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var. Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den lysegrønne frodigheten.
Det var da jeg la merke til det: Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.
«Klart det er mange ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg nå. »
Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu: «Ikke tråkk på en snile, det betyr regn neste dag.»
Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien. Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store? Kanskje snilefamiliestevne, eller snilebarnehagen på tur?
Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere. Sikkert over dobbelt så store som disse her.
Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene» etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?
Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem. Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte? Selve ordet snile betyr språklig sett et slimete, saktekrypende dyr. Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.
Så stoppet veien.
Rett foran meg lå et krater, et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell hele dalen gjennom, med høye, bratte kanter overalt. Veien stoppet der på kanten av fjellet. Fordypningen lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.
Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk, bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.
Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig, med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn, majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og størrelse. Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.
Jeg skled sakte ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen. Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake. Nedstigningen tok uendelig lang tid.
Dalbunnen var uten jord, ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et flatt fjellparti som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger. Jeg fulgte gaten til jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde, glatte som silke og harde som sten.
Det var ingen lyder her. Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg. Hva var dette for et sted? Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?
Hvor var alle Osterøys turistguider og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?
Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite hvor de skulle. Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.
For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ. Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare litt sære, lokale ord som «kipe» og «brake». Altså Osterøy turistinfo: Hvor var jeg?
Den katolske kirkes valgspråk: «alltid den samme»
«Semper eadem», » alltid den samme». Dette valgspråket ringer i ørene mine ved de senere dagers avsløringer av at sexovergrep finner sted i den katolske kirke.
Det er snart 100 år siden teologen og kvinnesaksforkjemperen Marta Steinsvik både talte og skrev med advarende røst mot nettopp den katolske kirkes morallære. Marta Steinsvik har nesten blitt borte for oss, og jeg vil gjerne bidra til å tørke støvet av henne. Hun hadde studert både arameisk, koptisk, gammel egyptisk, hebraisk, gresk, latin, og sanskrit! Hun var den første kvinne i Norge som holdt preken ved en gudstjeneste, og den første kvinnen som fikk studere på Menighetsfakultetet.Hun var forfatter og journalist og hadde 5 barn som hun forsørget og oppdro for det meste alene.
I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. Denne opphevelsen hadde Marta Steinsvik talt og skrevet mot slik at en katolsk pater kalte henne for «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Hun anla injuriesøksmål mot pateren, og mens rettsaken pågikk, leste hun korrektur på boken «St. Peters himmelnøkler». Denne boken var en dokumentasjon, hvor hun belegger alle sine «påstander» fra avisartikler og foredrag om den katolske kirkes morrallære. Denne boken kom på få år ut i 3. opplag, 1. opplag kom i 1923.
Stemningen både blandt teologiske professorer ved universitetet, og blant norske biskopper hadde ,inntil da, vært vennlig og imøtekommende overfor den katolske kirken, og man ventet å få opphevet paragraf to i grunnloven som forbød jesuitter adgang til riket.
Marta Steinsviks bok ble lest og debattert. Hennes bok vakte stor oppsikt, og bidro sterkt til å snu den positive stemningen for jesuittene til å bli et stort flertall mot forslaget om å fjerne loven mot dem.
Teologiprofessor Chr.Ihlen skrev om henne:
«.. hun kunne fremlegge «samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng – efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende – riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi.»
Hva var det så med denne jesuittiske moralteologi?
Boken er stor og bør leses med alle sine kildesitater, likevel vil jeg referere litt fra den, så man får et inntrykk av den.
Boken tar utgangspunkt i Vatikankonsilet 1870, da det lyktes pave Pius IX, ved jesuittenes hjelp, å tvinge gjennom «enstemmighet» for pavens ufeilbarlighet. Dette ble vedtatt ved annen stemmegivning 18 juli dette året, og skulle ha tilbakevirkende kraft.
Som en takk til jesuittenes hjelp i denne saken, opphøyet paven deres store moralteolog St. Alphonsus Maria de Liguori til kirkens æresdoktor og store lærer, sidestillet med Augustin og Thomas av Aquino. Paven befalte at Liguoris skrifter skulle doseres ved alle læresteder, og først og fremst ved alle presteseminarer og universiteter i hele den katolske verden.
I Liguoris hovedverk «Theologia moralis» finner man hvordan man kan argumentere for berettigelsen til å utøve det å sverge falsk ed, å forfalske dokumenter, å forfalske offentlige aktstykker, å begå sexuelle overgrep og mord. Endel sitater fra disse moralreglene var av en slik karakter at de ble «sladdet» ved trykking. Så førsteutgaven ble utgitt med flere slike sorte sensurerte felt. Dette var bl.a. regler om hva man måtte forta seg når barn ble født av nonner eller av prestenes konkubiner.
Marta Steinsvik siterer også fremstående katolske teologer som så på Liguoris, og hans efterfølgere, som en ulykke for kirken.
I 1923 var det ca 325 000 prester i den romerske kirken. De hadde startet deres utdannelse i svært tidlig alder, og deres sølibatløfte, sammen med opplæringen i moralteologiens uhumskheter ble en åndelig usunn prosess, generasjon etter generasjon. Tidligere hadde sølibatløftet ført til mange former for misbruk av skriftestolen, som et redskap for å kunne utøve utukt. Allerede pave Pius IV ,i 1564, henstilte til alle kvinner som var blitt forført ved skriftestolen om å melde dette. Paven ville gjennomføre undersøkelser om dette og startet i Sevilla, der var antallet forførte så stort at undersøkelsen sluttet der. Man ville heller hemmeligholde enn å få skandaler.
Med » Theologia moralis» fikk man et svært egnet redskap både til systematisk «utspørring» fra skriftestolen for å utøve overgrep, og til å lykkes i å hemmeligholde .
Kirkeshistoriker dr. H. C. Lea forteller om et forsøk fra dr. Wahu på å gi en samlet oversikt over overgrepssaker i Frankrike fra fra 1861 til 1879. Han gikk til en umulig oppgave da rettsprotokollene ikke var tilgjengelig for offentligheten, og slik ble avisomtalene den eneste kilden til denne oversikten. Det sier seg selv at denne listen ville bli mangelfull. På disse 18 år fant han 110 overgrepssaker utført av geistlige, ca halvparten av disse var overgrep mot skolebarn, og hver enkelt overgriper hadde et stort antall ofre: f. eks. abbed Debre’ i Liege i 1877 hadde 32 forbrytelser, broder Marien i Lyon ble i 1878 dømt for ikke mindre enn 299 overgrep… osv…
Når Marta Steinsvik på 434 sider belegger og belyser mange sørgelige sider ved romerkirkens indre maktstruktur og maktmisbruk, er dette en ukjent verden for oss protestanter, men en politisk maktfaktor i katolske land. Hennes bok viser et vrengebildet av en kirke, og hvordan den ved jesuittisk moralstrategi kan argumentere for å unngå skndaler og opprettholde sin maktbruk.
Marta Steinsviks bok hedres av mange, bl.a. av svenske erkebiskop N Søderblom, svensk sogneprest Carl Skog , Uppsala tidning 17.9.28, Gøteborg Stiftstidning 7.12.28, svenske domprost dr.theol. Ivar D. Wallerius, Redaktør Domaas i Norges Handel og Sjøfartstidende 5.mai 28, overrettsaksfører J.H. i Drammens blad, Buskerud blad og Vestfold, 27 juni 28, tidligere katolske forfatter Julius Sundet i Adresseavisen 28 juni 28, Arne Bache-Hansen, J. Rydningen, Joh. Hygen, Dr. phil.H.J.Røgler, Alb. Hjort, Lars Eskeland, Severin Eskeland, Jakob Sletten, Mareus Gjessing, professor Karl Vold, som alle har kommentarer i forordet til tredje opplag, og mange fler.
Nå vil jeg hedre henne for hennes mot til å «tale Roma midt imot», og for å holde ut i sin ensomme kamp for å få frem et budskap hun mente var viktig. Jeg vil hedre henne for saklighet: hun bruker et enkelt og tydelig språk og «belegger ikke bare sine påstander», nei, hun lar kildematerialet få tale for seg selv. Det eneste hun gjør er å legge de mange ufine reglene frem med sidehenvisninger til de skrifter de er hentet fra. Dette blir av enkelte forvekslet med hennes egne ord, også beskyldes hun for å snakke stygt, eller for å overdrive, enda hun har alt ryddig og tydelig i sitatform.
Jeg kom tilfeldigvis over denne bokens førsteutgave på biblioteket da jeg i ungdommen skulle skrive en oppgave om den katolske kirke. Jeg fikk ikke låne den, fordi, som bibliotekaren sa: «Det har vært endel tyverier av denne boken, og bibliotekene har fått beskjed om å ikke låne den ut.» Men jeg kunne få sitte der å lese den. Det var den gangen. Mange år senere fant jeg tredjeutgaven av den på et antikvariat. Der kjøpte jeg den for ti kroner.
Jeg har aldri likt det jeg leste der. Og når prestene igjen bekyldes for sexovergrep, klinger den katolske kirkes valgspråk for ørene mine: «Semper eadem», «Alltid den samme»!
Heia, Eia! Med Hernes i harnisk!
Det er den stille uken og jeg har latt påskefreden senke seg i hus og sinn.
Kastanjekvistene er hentet inn og satt i vann, og jeg gleder meg til å se de gigantiske knoppene springe ut.
Det var da jeg ryddet avishyllen at jeg så Hernes kronikk igjen.
I Morgenbladet 12-18 mars i år er han i et høyst uvanlig kamphumør. Jeg leser kronikken hans igjen, jeg har så god tid, og jeg husker at jeg stusset over at han fyrte så veldig kraftig opp mot Eia, og den forurettede måten han gjorde det på. Som om det var utenkelig, og uhørt frekt av Eia å sette søkelyset på «oss», «forskerne»?
Jeg setter umåtelig pris på Eias programmer!
Han løfter litt på det ugjennomtrengelige sløret som er trukket over det norske forskningsmiljøet og gir oss glimt av hvordan det arbeides innen de sosiale vitenskaper.
Desverre er det ikke bare slik jeg trodde, nemlig at universitetet er blitt et drivhus for skolastikkere, nei, de har tydelig en annen agenda enn faktasøken. Det er denne agendaen Eia viser oss glimt av, og det er altså så provoserende for dem å få et lite søkelys rettet mot seg, at selv Hernes går i harnisk:
«Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent- de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener…»
Man ser her at Hernes opplever Eias programmer som en trussel mot den sosialdemokratiske drøm om å skolere seg ut av arbeiderklassen. Denne angsten Hernes her viser for at «noe» skal minske troen på at skole og utdanning alene er avgjørende for hva du blir, er nesten patetisk. Angsten for at de » intelligente» blir en «uutryddelig overklasse» basert på gener er bare forståelig utfra tanken om at » arbeideren» da ikke har en sjanse.
Jeg tenker at dette er et underlig problem. Mener AP at akademikere er mere verdt enn arbeidere? Mener de at kroppsarbeid er uverdig? Dersom de ikke mener det, hvorfor har de da tvunget alle norske ungdommer til å være teoretikere hele barndommen helt frem til voksen alder? De skal være ganske hårdnakket i sin tro på skolen for å gjøre slikt mot barn! Her blir de fleste tapere, de blir ikke akademikere og de har heller aldri lært å gjøre et praktisk arbeid.
Jeg leste nylig i «Min kamp» at Adolfs far hadde klart å arbeide seg opp fra arbeiderklassen til en embedsstilling i staten. Derfor vokste Adolf opp i et småborgerlig hjem, og fordi faren ønsket at gutten skulle bli som ham selv ble det en konflikt mellom far og sønn. Senere, da han reflekterte over dette sier han at en vil alltid oppleve arbeiderklassen som en fiende, av angst for å havne i den.
Vel, Hernes er jo AP politiker og skolereformator(Reform 94), så han forsvarer sitt i kronikken.
Hernes fortsetter med en lang og ironisk gjennomgang av Eia og hans program, og jeg venter på de «gode» argumenter, men Hernes er bare polemisk og bruker spalteplassen til » ordfekting » i en arrogant og sint tone. Jeg tenker på Thor Heyerdahls utsagn: » Det er når de(akademikerne/forskerne) blir sinte at jeg skjønner jeg nærmer meg en viktig sannhet!»
«Eia trekker politiske konklusjoner av sine «funn»…. han hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning»..(sitat fra Hernes’ kronikk)
Ja, her er årsakene til Hernes kampglød, hans skolereform, AP’ stolthet, sosialdemokratiets kampsak; skulle den ha slått feil?! Utenkelig! Og, Hernes, «å trekke politiske konklusjoner av sine funn», er et svært utbredt fenomen! Det er vel bare Eia som trekker» feile» konklusjoner, og dermed blir en trussel mot den «riktige» politikken.
Det følgende avsnittet er en polemisk «pingpong». Her er Eias «påstander » fulgt opp av Hernes’ «kommentarer», og denne «dialogen» viser at Eia ikke har samme «politiske» agenda som Hernes. Så nevner Hernes «eksempler» på at gener endrer seg, og disse «eksemplene» glir (umerkelig) over i hvordan «øving forbedrer prestasjoner». Det er hele tiden underforstått og uttalt at : «gener spiller en rolle. Og hva så?»
Ja, så kommer Hernes’ gode replikk som viser skolastikerens arbeidsmetode på akademisk nivå:
«Min hypotese er…»
Slik sitter forskerne i fred og ro på sine kontorer og utleder argumentasjoner ut fra hver sine hypoteser. Innhenter «info» og statestikkk og spørreundersøkelser og tolker det de finner slik det gavner deres hypoteser. «Fakta»? Hvem bryr seg om fakta, det er hverken relevant, eller interessant for denne hypotesen.
Hernes’ argumentasjonsrekke munner ut i at» nå tar nær halparten av kullene høyere utdannelse- to trejedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes.»
Tilslutt setter han Eia på plass, som en «defekt Toyota», eller en «begavet humorist».
Jeg tror kanskje sosialdemokratene selv er en slik «uutryddelig overklasse». De later som de kjemper for arbeiderklassen (les: kroppsarbeideren) mens de egentlig «hater» denne «lavere klassen» og vil tvinge alle ut av den. De viser stolt frem eksempler på dem som «kommer seg ut av det» og blir professorer og forskere, men de heier ikke på en flink og ærlig snekker.
De burde heller oppvurdere kroppsarbeidet og gi folk tilbake yrkesstolthet og menneskeverd. Taperne i denne generasjonen er fratatt dette. De er blitt tvunget inn i akademikerrollen, den sosialdemokratiske «samfunnsformeren», og så viser den seg å ikke passe til dem.
De utilpassede har «sosialpsykologiske» problemer sies det, og lærerne må fluksens etterutdanne seg i» sosialpsykologi» for å hjelpe denne store gruppen unge. Ja, det gjelder faktisk over halvparten av norges ungdom.
Kan det være mulig at halvparten av neste generasjon er «psyke»? Ja, vår forskning viser det. For skolemodellen vår er både politisk riktig og forskningsmessig godt dokumentert. Det er barna som er gale!
Sålenge vi har politisk oppdragsforskning får man de resultatene politikerne ber om! Derfor er våre politikere avhengie av et skolastisk forskermiljø som er istand til å lage «politisk korrekte» hypoteser og tolke innsamlede data på politisk korrekt måte, og som kan se på faktastoff som irrelevant, ja, som uinteressant. Og vi utdanner jo så mange forskere i våre dager! Svært mange kvinner! De skal ha jobb de og!
Hvem som skal gjøre kroppsarbeidet? De som «detter ut» av skolen av «sosiale» årsaker har ikke lært å jobbe…. Nei, det må importeres noen «boyer» som har lært å jobbe fordi de ikke har vært så heldige å få de flotte utdanningsmulighetene som norsk ungdom har.
Jeg håper Eia kan fortsette med en serie programmer om forskning i mange av de andre universitetsdisiplinene. Både skolastiske metoder og oppdragsforskning er som en virus: den har lett for å spre seg, og er vanskelig å bli kvitt.
Jeg legger avisen i søpla. Snart ferdig med småryddingen, og duften av morgendagens langfredagsmat siver rundt i stua.
Jern. En Bokbloggturne.
Jeg er først ut i denne bokbloggrunden. Etter meg, den 23.03, er det :
http://biblblogg.blogspot.com/
Boken «Jern» fikk Rudyard Kiplings dikt «Cold Iron» frem i tankene mine. Derfor vil jeg ramme inn denne «bokbloggen» med det, og la diktet gi det jeg tenker:
Cold Iron
«Gold is for the mistress- silver for the maid- Copper for the craftsman cunning at his trade.»
«Good!» said the Baron, sitting in his hall, «But Iron – cold Iron- is the master of them all»
So he made rebellion ‘gainst the King his liege, Camped before his citadel and summoned it to siege.
«Nay!» said the cannoneer on the castle wall, «But Iron- cold Iron- shall be master of you all!»
Woe for the Baron and his knights so strong, When the cruel cannon-balls laid ’em all along;
He was taken prisoner, he was cast in thrall, And Iron- cold Iron- was master of it all!
Yet his King spake kindly (ah, how kind a Lord!) «What if I release thee now and give thee back thy sword?»
«Nay!» said the Baron, «mock not at my fall, For Iron – cold Iron- is master of men all.»
«Tears are for the craven, prayers are for the clown- Halters for the silly neck that cannot keep a crown.»
«As my loss is grievous, so my hope is small, For Iron- cold Iron- must be master of men all!»
(Diktet fortsetter etter innlegget.)
Jeg leste boken med glede.
På engasjert og frodig vis tar forfatteren oss med på et lite «overlevelsessenter» i Østfold. Her møter vi Biv Boeser, lederen for fellesskapet, og hans tanker om tiden vi lever i. Han evner å bruke både religionene og vitenskapen slik at «sannheten» om vår tid fremkommer som en syntese av det hele.
Enten man er muslim, kristen, jøde eller moderne vitenskapsmann favnes man av Boeser-hypotesen. Han holder et oppgjør med oss alle fordi vi er av samme rot. Vi er alle bærere av de samme urerfaringer og har hver vår måte å gjengi historien på, som øyenvitner både har likheter og forskjeller i sine vitneprov. Disse kulturenes vitneprov, de hellige skriftene, er på hvert sitt vis «avlagt under ed». Slik sett er vi hverandres sidestykker og motstykker med felles årsaker. Derfor er det lett å delta på Folkvangseminarene, man gjenkjenner noe og lærer noe nytt på en usentimental og åpen måte.
I de 4 første kapitlene i boken presenteres vi for de tre hovedpersonene. Vi lærer å kjenne Gro gjennom hennes blogg, Ina gjennom hennes Epost til Richard og Ove gjennom manuset «Kali Yuga». Og vi får vite bakgrunnen for at de dro til Folkvang. Og slik oppsummerer Ina de første inntrykkene av «sekten» i en Epost til Richard:
«Dette er en religiøs/politisk survivalist-bevegelse. ….. Vi har ikke gode tider foran oss. Budskapet er tydelig: Enden er nær, Obahma er Antikrist, vi styrer mot globalt verdensdiktatur, en solnedgang for menneskeheten under jernhælen, og vi her på Folkvang er nødt til å isolere oss, bli selvforsynte, trekke opp stigen etter oss.» (så langt Ina)
Via den vitenskaplige hypotesen «Big Bang» og den eldgamle legenden «De Gamle», får vi bakgrunnslegender for bl.a. troen på evig liv , reinkarnasjon, synd , straff og det å trygle om nåde og barmhjertighet.
Det «onde» man fryktet fra gammel tid av var en planet som kom med ild, flom eller andre katastrofer, Marduk ble den kalt. Den har en eksentrisk bane , er den 9. planeten i solsystemet, og den kommer hvert 3600 år. Man husket den for de store ødeleggelsene den voldte, og man «spådde» at den ville komme igjen og igjen.
Det er denne planetens gjenkomst som er sentral i Folkvangs endetidstro. Alt annet er brukt som egnet stoff til denne sannhetens bekreftelse.
Jeg vil ikke si mer om handlingen enn at den tilfredsstiller forventningene. Og at Boeser etterhvert konfronteres med sitt motstykke i personen Søderberg. Dette møtet aktualiserer bakgrunnen for de sterke kreftene som preger vår nære fortid, 2.verdenskrig, og den konflikt som ingen til idag, har klart å løse i Midtøsten.
Man behøver ikke være «enig» hverken med Boeser eller Søderberg for å fryde seg gjennom de mest alvorlige temaene i vår kultur. Torgrim Eggen konkluderer ikke, han lar begge stå for sitt. Og om noen ville gå inn i de mange og vanskelige temaene Eggen berører i boken «Jern», vil de sikkert bli full av teologiske, vitenskaplige og politiske tanker hvor de vil kunne argumentere både for og imot de mange vinklingene han har gjort i boken sin. Og man vil nok oppdage at avstanden mellom Galileis og Aristoteles tilhengere er like dagsaktuell, og at våre universiteter er drivhus for skolastikere som skaper hver sine hypoteser, så man i fred og ro kan ha sitt lille Folkvangkontor og argumentere for sin selvvalgte «sannhet». Som Hernes så treffende skrev det i morgenbladet (12-18mars):» Min hypotese er…»
Jeg har stor sans for Eggens frodige utfoldelse av både «begynnelse og ende» , jeg savnet bare pleiadesirkelen i hans fremstilling av det sykliske, og Daniels bilde av de fire klassiske tidene. Men blås i det, så har jeg bare gleden av å legge det til selv.
Den vonde smaken som likevel blir sittende i en , og som er den kanonkula, eller planeten som feier en av banen, det er at dette er en syntese av vår kultur, hvor Eggen viser oss et dommedagsgrep på vår samtid. Måtte den «Jern-Eggen» være «jern fra Calvary».
For slik fortsetter Kipling:
Yet his King made answer (few such Kings there be!) «Here is Bread and here is Wine – sit and sup with me.
Eat and drink in Mary’s Name, the whiles I do recall How Iron- cold Iron – can be master of men all!»
He took the wine and blessed it. He blessed and brake the bread, With His own Hands He served Them,
and presently He said:» See! These Hands they pierced with nails, outside My city Wall,
Show Iron- cold Iron- to be master of men all.
Wounds are for the desperate, blows are for the strong. Balm and oil for weary hearts all cut and bruised with wrong.
I forgive thy treason- I redeem thy fall- For Iron- cold Iron – must be master of men all!»
«Crowns are for the valiant- sceptres for the bold! Thrones and powers for mighty men who dare to take and hold!»
«Nay!» said the Baron, kneeling in his hall, But Iron- cold Iron- is master of men all!
Iron out of Calvary is master of men all!»
Min Kamp: «Arbeiderens skjebne»
I Aftenposten 3.mars, er det en kronikk av Tor Bomann Larsen med tittelen «Ondskapens positur». Den introduseres ved en henvisning til Knausgårds selvbiografiske roman «Min kamp», mens kronikken analyserer Adolf Hitlers selvbiografi ved samme navn. Jeg anbefaler å lese den, blant annet fordi den aktualiserer en forbindelse som forfatteren Knausgård åpenbart spiller på.
I artikkelen vinkler Bomann Larsen kommentarene til Hitlers bok slik at man kjenner det som en parallell-kommentar til Knausgårdsbøkenes temaer. Han konkluderer slik: «Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur.»
Jeg henviser til denne artikkelen også fordi jeg leter etter hva det egentlig er vi frykter ved mannen Adolf Hitler. Bomann Larsens kronikk bidrar sterkt til å peke på sider ved hans bok som tydeliggjør dette for oss.
Jeg vil nå gå inn i «Min Kamp» på s 31, «Sosiale motsetninger» (Setninger i kursiv er slik i boken):
» Knapt i noen tysk by hadde en bedre høve til å studere det sosiale spørsmål enn i Wien. Men en må ikke la seg narre. Dette sosiale studium kan ikke skje ovenfra nedad. Den som ikke selv er omklamret av denne drepende slange, lærer aldri dens gifttenner å kjenne. Det kommer ellers ikke annet ut av det enn overfladisk snakk og falsk sentimentalitet. Begge deler er til skade. Det første fordi en aldri greier å trenge inn til problemets kjerne, det andre fordi det glir utenom. Jeg vet ikke hva som er verst: slett ikke å bry seg om den sosiale nød, slik som vi daglig ser det hos de fleste mennesker som har lykken med seg eller er kommet på solsiden ved egen dyktighet, eller visse motekvinner både i skjørt og bukser, disse snørrviktige og ofte påtrengende taktløse, men alltid nådig nedlatende kvinnfolk som «føler med folket». Disse menneskene synder under alle omstendigheter mer enn de overhodet er i stand til å fatte med sine instinktsløve åndsevner. Derfor ser de til sin store forundring at utfallet av deres geskjeftige «sosiale sinnelag» alltid er lik null, ja tilmed ofte blir avvist med indignasjon, og det blir så regnet for bevis på folkets utakknemlighet.
At dette ikke har noe å gjøre med sosial virksomhet, og fremfor alt ikke har noe som helst krav på takknemlighet, da jo sann sosial virksomhet ikke er å dele ut nåde, men å gjenopprette en rettferdig ordning, det er noe som vanskelig går opp for den slags hoder.(s32)
….(s33)..Det er nå galt å tro at det fra først av er dårligere to i den bondegutten som dro til storbyen, enn i ham som vedblir å skaffe seg brødet på den hjemlige tuft. Nei, tvert imot; all erfaring viser at alle utvandrede elementer heller er av de sunneste og mest energiske naturer enn omvendt. Men det er ikke bare de som drar til Amerika, som er «utvandrere», det er også hver unggutt som bestemmer seg for å forlate hjembygda for å dra til den fremmede storby. Han er også villig til å ta på seg en usikker sjebne. for det meste har han litt penger når han kommer til den storebyen og behøver ikke straks å vante noe i de første dagene om han skulle være så uheldig å gå arbeidsløs i lengre tid. Men verre blir det når han har funnet arbeid og kort etter mister det igjen. Å finne et nytt er ofte ,særlig om vinteren, svært vanskelig, for ikke å si umulig. De første ukene kan det enda gå. Han får arbeidledighetsbidrag av sine fagforeningskasser og slår seg gjennom så godt han kan. Men når pengene hans er brukt opp til siste skilling, og kassen innstiller understøttelsen fordi han har gått for lenge arbeidledig, da kommer den store nød. Nå driver han sulten rundt i gatene, pantsetter og selger ofte det siste han eier, blir mer og mer nedfor i klesveien og synker også i det ytre ned i omgivelser som efter all den legemlige elendighet også forgifter ham sjelelig. dersom han attpå til blir husvill, og det er vinter, da er han ille ute. Til slutt får han ett og annet å gjøre igjen, men spillet gjentar seg. Andre gangen rammer det ham på samme vis, tredje gang kanskje enda hardere, slik at han etterhvert lærer å finne seg i den evinnelige uvissheten og blir mer og mer likeglad……
Denne prosessen kunne jeg følge med egne øyne i tusen eksemplarer Dess lenger jeg så spillet, dess mer vokste min avsmak for millionbyer, som først grådig trakk mennesker til seg, for siden grusomt å rive dem i stykker…..(s34)
…(s35) Kroppen venner seg øyensynlig etterhvert til å leve i overflod i gode tider og sulte i dårlige. Ja, sulten kullkaster alle gode fortsetter om en fornuftig livsorden senere når tidene blir bedre, da den forgjøgler stakkaren, i et evig fatamorgana, bildene av et mett vellevnet og forsterker denne drømmen til en slik lengsel at denne sykelige trangen sprenger alle hemninger, så snart inntektene på en eller annen måte tillater det. Derav kommer det at ikke før har den arbeidsløse fått arbeid igjen, så glemmer han straks uvettig alt som heter livsorden, og lever for dagen i fulle drag. Det gjør at selv den lille ukeinndelingen faller i fisk, da det også her skorter på alt som heter klok orden; til å begynne med strekker pengene ennå til for fem dager istedenfor sju, siden bare for tre, så snautt nok for en dag, for til slutt å bli turet bort alt første natten.
Ofte er det kone og barn hjemme. Mange ganger blir de også smittet av dette livet, særlig når mannen er snill mot dem, ja på sitt vis tilogmed er glad i dem. Da bruker de opp ukelønna sammen hjemme på to tre dager, det blir spist og drukket så lenge pengene rekker, også sulter de sammen igjen de siste dagene. Da sniker kona seg rundt i nabolaget , får lånt litt, gjør smågjeld hos kjøpmannen og prøver på den måten å greie de siste vonde dagene i uken. Om middagen sitter alle sammen rundt et karrig mål, og så hender det at de ikke har matbeten i huset, og da sitter de og venter på neste lønningsdag, snakker om den og legger planer, og mens de sulter, drømmer de alt om lykken igjen.
Slik blir småbarna tidlig fortrolig med denne elendigheten.
Men ille er det når mannen alt fra først av går sine egne veier og kona nettopp for barnas skyld, setter seg imot det. Da blir det strid og leven, og dess mer mannen fjerner seg fra kona, dess nærmere kommer han alkoholen. Han drikker seg full hver lørdag, og av selvbergingsdrift for seg og barna slåss kona om de få slantene hun må greie å ta fra ham, for det meste på veien fra fabrikken til bulen. Når han så endelig søndag eller natt til mandag selv kommer hjem, full og brutal, og blakk, da blir det ofte opptrinn, så Gud fri og bevare oss.
Hundrevis av ganger har jeg opplevd dette på nært hold, i førstningen var jeg full av vemmelse, men senere så jeg det tragiske i det og skjønte den dypere sammenheng. De var ulykkelige offer for en dårlig samfunnsorden.
Nesten enda sørgeligere var boforholdene dengang. Bolignøden for løsarbeiderne i Wien var forferdelig. Det går ennå kalt gjennom meg når jeg tenker på de usle hulene folk bodde i, på losjihusene og herbergene, på disse dystre bildene av søppel, motbydelig urenslighet og det som verre er. Hvordan måtte det ikke og hvordan må det ikke bli når strømmer av frigitte slaver fra disse elendige hulene flyter utover den andre tankeløse del av menneskeheten.
For tankeløs er den.
Tankeløs lar den tingene drive, og instinktsløv aner den ikke at før eller senere må skjebnen ta hevn, om ikke menneskene mildner dens vrede mens det ennå er tid.
I dag takker jeg skjebnen at den lot meg gå gjennom denne skolen. Der kunne jeg ikke sabotere det jeg ikke likte. Den oppdrog meg fort og grundig. Skulle jeg ikke dengang bli helt mistrøstig over menneskene rundt meg, måtte jeg lære meg å skjelne mellom deres ytre vesen og årsakene til deres utvikling. Bare da var det mulig å holde ut alt dette uten å gi opp håpet. Da steg det frem av all ulykken og elendigheten, av urensligheten og den ytre forkommenhet, ikke mennesker mer, men sørgelige følger av sørgelige lover. Her hjalp min egen ikke mindre vanskelige livskamp meg så jeg ikke tapte motet i ynkelig sentimentalitet overfor disse forkomne sluttproduktene av denne utviklingsprosessen. Nei, slik må det ikke bli oppfattet.
Alt dengang innså jeg at her var det bare to ting som kunne bedre tilstandene:
Den dypeste sosiale ansvarsfølelse til å skaffe bedre grunnlag for vår utvikling, paret med en brutal og resolutt vilje til å slå ned uforbederlige elementer.
…Alt mens jeg kjempet for tilværet i wien, stod det klart for meg at
det sosiale arbeid aldri må se sin oppgave i en likeså latterlig som formålsløs veldedighetssentimentalitet, men ved å fjerne grunnskadene ved organisasjonen av vårt økonomiske og kulturelle liv, de som må føre til at enkelte utarter eller som iallfall kan forlede dem til det.
Vanskeligheten ved å gå frem med de siste og hardeste midler mot forbrytersk virksomhet mot staten ligger ikke minst idet at det er så vanskelig å dømme om bevegrunnene eller årsakene til slike tidsforeteelser. Denne usikkerheten har sin gode grunn i den følelsen en må ha, at en selv er skyld i slike tragedier av nød og forkommenhet; men den lammer all fast og alvorlig vilje til å gripe inn og gjør derved sitt til at det blir noe vaklende og derfor noe veikt og halvt av det når en skal ta bare de aller mest nødvendige rådgjerder for å trygge seg selv.
Først når den tid engang kommer da skyldbevisstheten ikke lenger kaster skygger, får en den indre ro som også gir en kraft utad til hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene, rykke opp ugresset. (Sitat slutt s 37)
*
Jeg registrerer at sosial nød ikke har endret seg så mye siden Hitler opplevet den i Wien. Han både opplevet den selv og observerte hvordan omgivelsene ble formet av dette. Han skildrer dette både med innlevelse og reflektert empati, og følelsesmessig kjenner han både avsky og forståelse for nøden han ser. Så langt i beskrivelsene tenker jeg på Hamsuns bok «Sult», og tenker at her har de sammenfallende erfaringer, og dette er erfaringer de deler med tusner og atter tusner. Dette var erfaringer som ga grobunn for mange sorter politiske løsninger.
Det er ikke disse erfaringene som skremmer oss, det er det plutselige, sterke skiftet i Hitlers sjel fra empatisk forståelse til dette at han ikke ser annen løsning enn å «rykke opp ugresset», som skremmer.
Som leser følger jeg den sterke skildringen av arbeiderens skjebne med tilfredshet over at det virker ekte, selvopplevet og reflektert, for så å bli vettskremt av den nesten schizofrent brå vendingen til «hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene».
Han lærte å kjenne arbeiderens skjebne på kroppen av egen erfaring, samtidig som han,takket være sin far, har småborgerskapets bakgrunn og kjenner seg fjern fra arbeiderklassen. Angsten for å» gå ned» til arbeiderklassen beskriver han på s 30 blant annet slik:
» Min omgangskrets var småborgere, altså en verden som har svært liten tilknytning til kroppsarbeideren. For så rart det enn kan høres, så er kløften nettopp mellom dette, økonomisk slett ikke så godt stilte befolkningslag og kroppsarbeiderne ofte dypere enn en tenker seg. Grunnen til denne , en kan nesten si fiendskapen, er at den samfunnsgruppen som for kort tid siden har hevet seg opp over kroppsarbeiderens nivå, er redd for å gli tilbake igjen til den gamle , lite ansette stand, eller iallefall bli regnet med til den.»
I dette er det konflikten med faren bunner, og kanskje er det derfor hans erfaringer med det sosiale problem gir så voldsomme «løsninger».
Han sier at han visste at det var den eneste løsningen allerede den gangen. Senere, i sin politiske utforming, blir det i det nasjonalsosialistiske parti at disse erfaringene er avgjørende.
Jeg leser ofte med forskrekkelse lignende konklusjoner i sinte innlegg og blogger, og bærer kanskje over med folk som i sinne eller fortvilelse ikke klarer annet enn å rase hjelpeløst med for store ord. Men når dette blir den sterke, rolige overbevisning hos en person som kan sette makt bak ordene kjennes det svært skremmende. Og jeg kjenner her på noe av dette som Bomann Larsen kaller «ondskapens positur».
Hva så med våre hjemlige løsninger på slikt i vårt samfunn? Vi har NAV, selvsagt, som gir den sosialhjelp folk trenger, men vi har også et stadig økende antall mennesker som er «ikke eksisterende» i vårt samfunn. Disse har vi ikke engang lov til å hjelpe. Staten vil med hård og brutal hånd rykke dem opp og sende dem ut av landet, og kriminalisere enhver som hjelper disse. Staten gjør seg hard overfor disse menneskene, på en rolig, veloverveiet måte, og de setter makt bak ordene.
For oss vanlige mennesker er det staten gjør overfor disse menneskene som et gjensyn med «ondskapens positur».
«Min kamp» av Adolf Hitler
Jeg legger merke til at mange ofte skjeller ut andre med : » Det er akkurat som Hitler…..»
Det ser ut til at den slags beskyldninger er den ytterste tålegrensen for folk, da forsvarer de seg og skal ha seg frabedt sammenligningen.
Hitler er toppen av det forferdeligste man kan bli sammenlignet med.
Men hva vet man egentlig om denne mannen?
Jeg må si at jeg oftest ikke vet helt sikkert hva som er typisk Hitlersk ved enkelte anledninger. Jeg ser også at det brukes i så ulike settinger at det blir tvilsomme , ikke begrunnede, påstander, men fremsatt i affekt som den selvfølgeligste sannhet. Det virker ofte som om man bruker Hitler navnet som et forsterkende adjektiv, et skjellsord. Kanskje det egentlig bare er ment som et velrettet slag!
For å få litt klarere tanker om hva dette Hitlerske består i, har jeg lest litt om ham og forsøkt å finne det genuint Hitlerske, som vi alle frykter.
Wikipedia og andre oppslagsverk har grundige artikler om fakta stoff fra hans liv, og jeg ser han droppet ut av skolen i tidlige tenår, vesentlig som følge av en uenighet med faren om hva han burde utdanne seg til. Dette er det mange før ham og etter ham som har gjort, så selv om det var Hitlersk, var det ikke det typiske Hitlerske som vi frykter.
Han leser svært mye for å forstå det han møter i livet, har småjobber og møter virkelighetens harde kår som uskolert, arbeidssøkende ungdom i storbyen. Dette er også Hitlersk, altså, men ikke det genuint Hitlerske som vi frykter.
I våre dager leser «alle» «Min kamp» av Knausgård, og det fikk meg til å tenke at «Min kamp» først og fremst er boktittelen på Hitlers selvbiografiske bok. Det er kanskje på tide å høre Hitlers egen røst om ham selv. Kanskje det da vil bli tydeligere hva vi er så redde for å bli identifisert med. Jeg vil fremover gjøre noen forsøk på å lete i hans egne ord etter dette som vi beskylder hverandre for i sinne, og forsvarer oss mot i frykt.
Jeg vil angi sidetallet jeg siterer fra , og bokens egen sideoverskrift, og så vil jeg kommentere noe av det etterpå. Enkelte setninger kan komme i kursiv, når det er uthevet slik i boken.
Boken jeg siterer fra er utgitt ved J.M.Stenersens forlag ,Oslo 1942 fullstendig utgave i to bind. De første sporene jeg stanser ved er fra «Første bind: Et oppgjør.»
Fra s.19 «ung nasjonalist» : .. Det gamle Østerrike var en «nasjonalitetsstat». Innbyggerene i Det tyske rike skjønte igrunnen ikke , dengang iallfall, hva dette i en slik stat kan ha å si for den enkeltes daglige liv. Etter den heltemodige hærs vidunderlige seierstog i den fransk-tyske krig hadde man litt etter litt kommet på avstand fra tyskerne i utlandet, til dels satte man ikke lenger pris på dem, var kanskje heller ikke istand til det lenger. Særlig når det gjaldt tysk-østerrikerne, forvekslet man altfor lett det forkomne dynastiet med selve det kjernesunne folket.
Folk forstod ikke at dersom tyskeren i Østerrike ikke hadde vært av fullgodt blod, ville han aldri hatt kraft til i den grad å sette sitt preg på denne staten med 52 millioner innbyggere, at man i Tyskland tilmed hadde fått det gale inntrykket at Østerrike var en tysk stat. En meningsløshet som fikk alvorlige følger, men likevel er et strålende vitnesbyrd for de 10 millioner Ostmark-Tyskere. Det var bare noen ganske få rikstyskere som kjente noe til deres stadige, hårdnakkede kamp for tysk språk, tysk skole og tysk egenart. Idag da disse sørgelige nødskår er tvunget på mange millioner av vårt folk som må leve utenfor riket, og som under fremmed åk drømmer om det felles fedreland og i lengsel etter det kjemper for ihvertfall å verne om sin hellige rett til sitt morsmål, først i dag innser man i videre kretser hva det vil si å måtte kjempe for sin nasjonale egenart. Nå kan det hende at en eller annen også kan vurdere hvor sterkt tyskerene stod i Rikets gamle Ostmark. Henvist til seg selv verget de i århundrer riket først mot øst, for siden i en opprivende småkrig å holde den tyske språkgrense i en tid da riket nok interesserte seg for kolonier, men ikke for sitt eget kjøtt og blod utenfor riket.
Som alltid og overalt der det blir kjempet, fantes det også i språkkampen i det gamle Østerrike tre grupper: de stridende, de lunkne og forræderne.
Alt på skolen tok de til å skille seg ut. For det er det å merke ved all språkstrid, at bølgene den lager kanskje med størst kraft skyller mot skolen, drivhuset for neste generasjon. Det er om barnet denne kampen blir ført og den første appell i striden blir rettet til barnet:
«Tyske gutt, glem ikke at du er tysker!» og » Jente, husk at du skal bli en tysk mor!»
Den som kjenner de unges sinn, vil kunne forstå at nettopp de lytter til et slikt kamprop med den største fryd. I hundrevis av former fører de så denne striden. De har sin egen måte og sine egne våpen. De nekter å synge sanger som ikke har tysk preg, og svermer dess mer for tysk heltestorhet, dess mer en prøver å holde dem borte fra den; de sparer på maten for å gi sin lille skjerv til de voksnes kamp; de er utrolig lydhøre overfor læreren som er ikke-tysk innstilt, oppsetsige også. De bærer sine egne forbudte nasjonalitetsmerker og er lykkelige når de får straff for det, ja tilogmed pryl. De er altså i det små et naturtro speilbilde av de store, bare ofte med bedre og ærligere sinnelag.
Jeg var forholdsvis ung da også jeg i sin tid fikk høve til å være med i det gamle Østerrikes nasjonalitetskamp. Det ble dengang holdt innsamling til Sydmark-sambandet og skolelaget, folk viste sin innstilling med kornblomster og svart-rød-gule farger, hilste med «Heil», og trass i advarsel og straff stemte de i med «Deutschland uber alles» istedenfor keisersangen. Derved ble gutten politisk trenet i en alder da en som hører til i en såkalt nasjonalstat, stort sett ikke kjenner mer av sin nasjonalitet enn språket. At jeg alt dengang ikke hørte til de lunkne, sier seg selv. På kort tid ble jeg en fanatisk «tysk-nasjonal»; det er riktignok ikke identisk med det nuværende partibegrep.
Sitatslutt midt på s. 21
Dette var det første jeg stanset ved i boken, fordi den ga meg noen stikkord til våre hjemlige problemer. Vi er jo ikke så opptatt av det tyske akkurat, men vi er svært opptatt av det norske. Vi har mange fremmede kulturer som har innvandret til vårt land, og, som tyskerne i Østerrike føler de at det er en menneskerett å få lære sitt eget språk og bruke det. Vi syns de skal «bli norske», eller flytte «hjem» , tilbake til det landet de kom fra. De ønsker å bli respektert for å være det folket de er, og å klare å ta vare på sine tradisjoner.
Dette å fremheve det norske, eller innvandrerens nasjonalitet er kanhende gammelt gods i noen og enhver, men vi kan kanskje med god grunn frykte «en fanatisk «norsk-nasjonal», eller fanatisk » innvandrer-nasjonal»? For i dette ser vi at Hitler bare var et barn av sin tid, som fulgte strømmen og ble fanatisk enig med den. Han skapte ikke disse strømningene i folket, det var folket som skapte ham.
Det mener jeg vi bør ta til ettertanke i våre egne opphetede andedamsdebatter om norskhet og innvandring. Hvem «blir skapt» av våre hatske, fanatiske debatter.
Om kjærlighet.
Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:
Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.
Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.
Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.
Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen. Filosofi betyr, rent språklig, kjærlighet til visdommen. Det går fint an å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å «holde fast på» kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.
Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker. Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.
Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser: enten det er som hagedyrker, bonde, bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.
Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.
Møtet mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett». Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes! Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.
Det, å utøve den praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne strever og feiler noe i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.
Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:
Kjærligheten er uten årsak, betingelsesløs.
Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.
Kjærligheten stiller, rent praktisk, alle behov.
På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.
Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.
Hva er egentlig kjærlighet?
Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener? Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?
Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.
Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!
Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud: Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.
Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :
Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.
Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.
Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver. Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet innhold. Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.
Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet. Har vi kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.
NRK2 : Jomfruen står for fall.
I Dagsnytt 18, den 10.02.10, innledet programlederen et av innslagene med disse ordene:
«Jomfruen står for fall.»
Jeg tenkte øyeblikkelig at: «Ja, selvsagt, hennes tid er ute.»
Pleiadesirkelen, som har jeg skrevet om tidligere i innlegget om «Astrologi og våre «dommedags»forventninger», er himmelens store zoodiak. Denne har gitt jomfruen en plass ved herskertronen i ca 2000 år, hele fiskenes tid. Nå er fiskenes tid ute. Solen er i vannmannens tegn og løven skal herske med ham, så jomfruen må nok ned fra tronen, og vente i over titusen år før solen igjen gjester henne i storsirkelen.
Selvsagt snakket NRK2-damen om jomfru Maria.Hun hadde ikke tanke for noen pleiadesirkel. Jeg lyttet nøye.
Det var Anders Aschim , bibeloversetter i Bibelselskapet, misjonær Norvald Yri og professor i kjønnsforskning, Jorunn Økland, som var i studio for å belyse den nye «Jomfrustriden».
Anders Aschim orienterte først om at det var ca 40 år siden , i 1966, at en bibeloversettelse hadde endret ordet «jomfru» i Esaias 7.14, til «ung pike». Og selv om det språklig sett var riktigere å oversette det slik, ville Bibelselskapets hovedstyre beholde ordet jomfru, fordi det samsvarte med tradisjonen og kirkens trosbekjennelse. Det var en tilsvarende debatt ved oversettelsen i 1978 og altså på nytt igjen nå i 2010.
Anders Aschim mente at å oversette til ung jente var mere ærlig, men at avgjørelsen ikke lå hos ham, men hos Bibelselskapets hovedstyre.
Norvald Yri mente at det ikke var kommet nye momenter, eller ny forskning siden forrige diskusjon. Han mente at tradisjon og kirkens bekjennelse skulle være tungen på vektskålen også nå, i valg av oversettelse. Yri mente at oversettelsen måtte være tydelig på at jomfruen ikke hadde hatt sex.
Jorunn Økland var enig med Anders Aschim og presiserte at tekstene det var snakk om var en felles kulturarv, og derfor burde ikke oversettelsene styres av en kirkes trosbekjennelse. Hun mente at siden ordene forandrer seg må oversettelsene følge med på det. Hun følte også ubehag ved den gynekologiske tilnærmingen til begrepene.
Dette var så vidt jeg forsto kjernen i debatten om det hebraiske ordet «almah», som altså til nå er oversatt med ordet «jomfru», men som kanskje i den nye bibeloversettelsen skal oversettes med «ung jente».
Når en jomfru snart runder 2000 år, så begynner hun å bli «gammel jomfru», tenker jeg (i spøk) . Men jeg er noe nysgjerrig på ordet «almah».
Jeg tenker at det alle er tjent med, er at de gamle tekstene belyses språklig, best mulig. Jeg tenker også at kirken ikke bare har en tradisjon og en trosbekjennelse, men at de selvsagt har hatt høy språklig kompetanse, og mange teologiske og språklige konsekvensanalyser i de snart 2000 årene de har betjent en verdensreligion. Derfor tror jeg lite på at de som er den «nye trenden» i vår bibeloversettelsestradisjon representerer språklig nyforskning, hvor oversetterene har funnet » nytt krutt». Nei, man åpner vel bare for noe som man har diskutert tidligere, og satser på at nå er «tiden moden » for dette. Desuten er det vel nødvendig å endre noe. Hva skal man med en ny oversettelse dersom den blir lik den gamle.
Jeg lette opp almah i «Analytical concordance to the bible» by Robert Young, LL.D. og ble fasinert.
Almah er bare brukt 7 ganger i GT.
Første gang er i 1,Mos 24.43. Her oversettes «almah» med «ung pike». Historien er at Abrahams tjener henter en hustru til Isak. Han har reist langt, og så er han kommet utenfor Abrahams fødeby og forbereder seg til oppgaven ved å be Abrahams Gud om å lykkes i sitt ærend. Sitat: …»la det nu bli så at om en ung pike (alma) kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la meg få litt vann av din krukke» ……
Her møter vi altså en ung kvinnelig vannbærer på vei til brønnen.
Annen gang er i 2Mos. 2.8 og her oversettes «almah» med «piken». Faraos datter tar med seg Moses, og søsteren Mirjam følger etter og spør om hun skal finne en amme … Sitat: » Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken (almah) gikk og hentet guttens mor.» Her møter vi altså Mose’ søster.
Tredje gang er Salme 68. 26 hvor Guds seierstog beskrives. Sitat: …»Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellom jomfruer (almah) som slår på pauke». Her møter vi jomfruer som slår på pauker.
Fjerde gang er i Ordspråkene 30.19 Her er det tre ting som forfatteren sier er underlige, og fire som han ikke skjønner. Sitat: Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skipets vei på havet og en manns vei til en jomfru(almah).
Femte og sjette gang er i Høysangen. 1.3 Sitat: «Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve; derfor elsker jomfruene (almah) deg». Og 6.8 Sitat: «Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker(almah) uten tall.»
Her er «almah» både oversatt med» jomfruene» og med «unge piker».
Syvende gangen er Esaias 7.14 Sitat: » Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru(almah) blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.»
Så hva sloss man om? Begge oversettelsene er allerede brukt! Det er jo like bra enten det står ung jente eller jomfru.
Sloss man bare om «jomfruens sexuelle renhet» ? Er det det som er viktig for kirken? Er det vektlagt i teksten?
Jeg legger merke til at det vanlige ordet for jomfru i GT er «bethula». Hun(bethula) er jomfruen av Israel, jomfruen av Jerusalem, Zions datter og hun(bethula) er det vanlige ordet for ugifte unge kvinner. 3 Mos 21. 13 opplyser om at Ypperstepresten skal ta en ren jomfru (bethula) til ekte; han skal ikke ekte en enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge. Så her vektlegges det i teksten at jomfruen må være «ren».
I 5Mos.22. fra v 12 og utover gis det regler for de straffer den skal ha som løgnaktig beskylder sin nye hustru for å ikke være «ren» . Her er det «bethula» og «naarah» som brukes om de unge jentene. Begge ordene er mye brukt i GT.
Jeg tenker at spørsmål vedrørende «Jomfruens renhet» er mer knyttet til «bethula» enn til «almah», men jeg er ikke teolog, bare nysgjerrig. Og jeg må le litt av at «almah», nevnes to ganger i Høysangen, ikke som brud, men som jenter (almah) som elsker brudgommen og svermer for ham.
I GT er det altså «bethula» som er hovedordet for unge piker og jomfruer, og «almah» er et lite brukt ord for ung jente og jomfru. Begge har det til felles at man regner dem som unge, uten ektemake, og at de etter loven bør være «rene» jomfruer, men at det språklig sett ikke er en hovedsak. Hvorvidt det virkelig gjelder for den enkelte jomfru at hun rent fysisk er «ren» har sin bevisføring etter loven, og som Jesus engang sa: «Den som er «ren», kaste den første sten.» Da gikk alle hjem og kvinnen overlevde.
Her er man altfor sent ute om man ønsket å finne Marias «renhet» ,testet etter lovens bokstav, og vi får tenke over at Josef ikke anklaget henne for noe. Det blir i troens og tillitens sfære at Jomfru Maria er en «ren» jomfru, om det da i din tro virker viktig, og ikke i språket. Det spesifikke ordet for jomfrudom er avledet av «bethula» og kalles «bethulin» , og ordet finnes i Mosebøkene, i loven, der det oppleves som viktig.
Det er «Jomfruen(bethula) av Israel» som prises for sin skjønnhet og som stadig anklages for skjøgevirksomhet. Og det er det hebraiske ordet «bethula» som på latin betyr bjørk. Slik er bjørken et sinnbilde på jomfruen, den unge, lyse, rene kvinnen. Slik finner vi henne i gammel fortellerkunst, malerier og annen overlevering.
Kirken sa tidligere at den selv var Israel. Den mente at det var slutt på Israels særstilling overfor Gud, nå var det kirken som hadde denne særstillingen. De vakre og gode ord om Jomfruen av Israel skulle gjelde i åndelig forstand for kirken. Dette synet er ikke lenger fremtrdende, men tidligere, før 1900, lærte man dette. Kanskje fordi ingen av GTs profetord om Israel slo til. Gud hadde visselig glemt sitt folk, eller rettere sagt, kirken var det nye Israel som alle ord nå gjaldt for i åndelig forstand.
Likevel tenkte mange at, nei, her tar kirken litt feil. Gud har visselig ikke glemt sitt folk, og profetordene om Israel gjelder fortsatt, men ikke når de «faller i fisk». Altså, i «fiskens tid» , de 2000 årene fra Jesu fødsel til nå, vil ethvert profetord «falle i fisk». Dette uttrykket «falle i fisk» brukes overført om fiasko, om noe som ikke det blir noe av.
Det morer meg også å tenke på at bjørka lager man lut av. Skal noe virkelig bli rent må man bruke lut! Så når man spør om jomfruens ( bjørkas) renhet, tenker jeg at vi vandrer i billedspråk som i en drøm. Særlig fordi vi til jul spiser fisken svært lutret i bjørkens(jomfruens) lut. Lutefisk må vel være det sterkeste bildet vi har på fiskens og jomfruens tid.
Det er ikke lett å holde fast på en drøm, når man våkner.
Selv paven solgte sine maktsymboler midt på 1900 tallet og ga pengene til de fattige. Som om han ville si at «vår tid er snart ute, men vi forblir inntil det nye overtar». Så trenger han ikke lenger sin «fiskehatt» og signetringen med Peters fiskedrett, men åndelig overhode er han inntill videre.
Så jeg er enig med NRK-damen: «Jomfruen står for fall.» Og om Bibelselskapet vil formidle dette ved å la» jomfruen» bli en «ung jente», så er ingen fare skjedd. Den unge mannen med vannkrukken står klar til å ta over.
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 