Les boken til Asle Toje!
Asle Tojes bok «Rødt, hvitt og blått» som utkom i år, er en svært tankevekkende bok.
Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.
På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange «skumle strøk» , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.
Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av dagens politikk.
Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham og så deler han dette med oss.
Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.
Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok «Om det amerikanske demokrati» og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.
Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.
Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:
«… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.
Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å «avskaffe» seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….
……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3. …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år. ….. Det finnes en «sikkerhetssone» ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. »
Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.
Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?
Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.
På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.
Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.
Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.
Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a nærmiljøene i København og Gøteborg.
Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:
Arbeidsledigheten blant unge mennesker.
Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.
Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.
Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.
Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!
Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.
Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.
De vil måtte skape seg andre «samfunn» for seg.
Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.
Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.
Europas mange store problemer er desverre i stor grad «tiet» om.
Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.
Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!
Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!
Det å tie er ikke en «medisin» i seg selv.
Les og:
Hernes: Europa på vippepunktet.
Den eldste kjente beretning om juletreet og en sekk med gaver.
Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.
Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.
Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.
Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.
Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.
Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»
Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.
For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.
Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.
Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.
Tavlene har tre versjoner av «verdens eldste julefortelling».
Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.
Det lyder kort fortalt slik:
Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.
Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
Alle leter etter Telepinus.
En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .
Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre.
På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.
Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.
Dette var hetittenes historie om den 22. desember.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.
Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.
Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.
Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se i såfall på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.
Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.
De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk. Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!
Det var ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.
Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.
Hetittene sa selv om Guden Telepinus, at han ville komme til å æres overalt på jorden.
Det hadde de faktisk rett i!
Jeg har gitt dette videre til mine barn.
God Jul til den som kommer innom her!
Ordet ble kjød
Julen nærmer seg.
For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»
Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.
Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.
Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.
Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.
Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.
Man frykter at EU skal kollapse.
Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.
Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.
Myter er Ord.
Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.
Folkenes myter ligger i folkedypet som nasjonenes sjelelige mantraer, som små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.
Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.
Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.
Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne og vesten.
Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.
Nå ser vi at kanskje MB kan være nøklen til arabisk samling?
De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.
Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje? Som f. eks en ytre fiende?
Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel? Det ønsker de kanskje å provosere frem?
Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.
Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!
Obahma gir MB sin støtte i Egypt.
Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.
Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!
Slik kan Israel bli alene.
Slik lyder profetens Ord.
Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.
Kortene i stokken ble delt ut for lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.
Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.
Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham.
I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
…
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn
….de er født….av Gud.
Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….
Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.
Det er et ord som skaper det det nevner!
Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.
Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.
Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.
Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!
Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!
Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!
GOD JUL til dere alle som er innom her!
Egner var neppe bare sosialdemokrat.
Boken til Anders Heger, om Torbjørn Egner, har forårsaket noen kommentarer i mediene.
Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.
Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for «symboler» og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!
Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.
Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians «Kardemommelov» : «Man skal ikke plage andre, man skal være god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil».
Loven, som er et verdimessig ganske «nøytralt» utsagn, kan om man ønsker det, tolkes som en «avkristning» av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.
De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.
Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.
Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver «bare det de må, og det som de behøver».
Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle «hurra» sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.
Nå vil ikke jeg krangle om «opphavsretten» til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.
Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.
Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.
Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.
Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.
Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.
Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.
Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:
En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.
Tobias utlegges: «Gud er god», og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.
Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i «det ranke, rette palmetreet» og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:
En kurv påskeegg :3. “Hosianna”
Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli «arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.»
Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.
Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.
Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.
Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.
Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen, er ikke alle like fortrolige med.
De fleste husker slageren,»The age of Aquarius», og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.
Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor «Kamelen skal synge sangen sin».
Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller «husene» (gr.eonene) som de ofte kalles.
https://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/
Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er «bastian» =>det faste punktet, vårpunktet.
Det er en dekkende betegnelse for en «politi». Ordet «pol» gir mange språlige «veier», til både «byen» og jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.
(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)
Trikken er også fast. Den går i fast rute gjennom byen, følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar. Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.
Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .
Det er Politimesteren som arresterer røvere.
Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg, tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.
Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.
Jonatan bærer sekken og passer på løven.
Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.
Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.
Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.
Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en «hengekøye»(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).
Jeg leser altså denne historien om røverne slik: » Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.»
Nå er det ikke alle som kan» hanskes med» visdommen.
De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.
De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!
Det ble så ille for dem at de «røvet» Sofie tilbake.
Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.
Altså visdom knyttet til» månetidsregning» hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til «huset» i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.
Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.
Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.
I tillegg heter byen Kardemommeby.
Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.
Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.
Navnet har to komponenter, «carda og momum» . «Card» kan vise til hjertet, eller et brev.
Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.
«Momum» har jeg bare funnet som «den som kommer med spottende kritikk», «den som alltid bebreider».
Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se: http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm
Myten er kort fortalt slik:
Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.
Guden Momos skulle være dommeren deres.
Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.
Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.
Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.
Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.
Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.
Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.
Momos er kalt «den arketypiske feilfinner». Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin «spirit of mockery».
Egner fikk St. Olavs orden for «fortjenstfull kulturell innsats».
Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var «agent for mer enn sosialdemokratiet.
Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.
Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.
Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.
Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.
Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.
Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.
Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!
De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av tiden som kommer.
Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.
Han var både «bokstavtro» og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.
Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.
Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.
Det ser Egner, men ikke den uinviede.
Jeg er altså enig i at Egner var en «dannelsesagent», men jeg vil utvide det til «dobbelagent».
Les også:
https://predikeren.wordpress.com/2009/08/10/da-per-var-ku/
Hekser og hysteri.
Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.
Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.
Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt: Hvem har størst skyld?
Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.
Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.
Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt. Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.
Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.
Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.
Jeg vil kort minne om noen beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens vismenn.
I GT kalles de «ashshaph» , «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».
Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.
Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.
Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.
Det var datidens kunnskapselite.
På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere , yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl. Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.
Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.
Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.
Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!
Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.
Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse, slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.
Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:
Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.
Likedan stenet man i Israel Guds profeter, fordi man ikke likte hva de sa.
Fra perserne og orientens hekser, til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.
I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.
Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.
Og ettersom de, til tider, fikk fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.
Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.
Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.
Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.
Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng, at de brukte magien til å utøve noe vondt.
Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.
Tvert om, så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :
«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»
Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».
Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.
Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.
Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.
Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania
Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.
Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.
Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning. Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte heksene.
Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.
Kirkens hekseprosesser var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.
Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.
De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:
«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde, og begge i deres ekteskaplige plikter.»
Derfor ga paven to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i Nord og Sydtyskland, som de på noe vis kunne finne. Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.
Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .
Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.
Ved denne boken ble heksetroen, og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.
Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.
Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.
I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.
Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.
Tilståelse kunne hentes ved tortur.
Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:
*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.
*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,
*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.
*Om de hadde fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.
Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.
Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.
Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.
Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».
Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.
«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:
«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»
Dette kvinnesynet bør man merke seg.
Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.
Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.
Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.
Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII, nylig, ca 1100tallet, innførte sølibatet.
Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.
De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.
Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.
Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.
Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?
Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.
Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.
Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.
Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:
Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn, og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.
Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?
Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.
Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.
Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen, det var et svar på mange vonde ting i tiden.
Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.
Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.
Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.
Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom! helt opp til 1800.
Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.
Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.
Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.
Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.
Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.
Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.
Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.
Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.
Kvinnene ble diagnostisert av menn.
Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og endringene skjedde i rekordfart.
For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:
*undertrykt i et mannsdominert samfunn,
*totalt avhengi av mannens forsørgelse,
*uten innflytelse på samfunnet,
*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!
*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.
Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:
* fredsarbeid
* stemmerett for kvinner
*utdannelsesrett
*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen
*arverett og navnerett for uekte barn
*seksualopplysning og selvbestemt abort
Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.
I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.
Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.
Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.
Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.
Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.
Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000, med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.
Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!
Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.
Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7), har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.
Hysteriet uttrykkes og formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre former. Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt, neste gang det fremkommer.
Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?
Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:
«Hekser fins ikke».
Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.
Men kan vi lære av historien?
Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?
Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.
Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.
Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små avslørende «lekkasjer».
Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.
Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».
Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!
F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.
Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.
Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!
Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!
Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:
Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.
Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:
*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!
*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!
*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!
Et annet tungt trykk på vår samvittighet gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.
Og, på tross av at vi sier vi er et velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.
Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.
Og vi ser uforstående på skolemassakrene.
Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.
Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.
Og kjetterne?
Dem forfølger man stadig.
Askepot og Askeladden
Eventyrene våre er gamle mytiske fortellinger. Mytene er knyttet til religionene, mens eventyrene er mer profane i sitt innhold. Likevel har de en felles referanseramme, de gamle,universelle astologiske bildene.
Askepot er et eventyr vi møter i mange utgaver, men hovedelementene, bl.a. skoen og stesøstrene, er alltid der.
Askepot, vårt navn på henne, har sin navnebror i Askeladden.
Begge har to brødre/stesøstre og begge får prinsessen/prinsen.
Begge er gode og hjelpsomme mens de andre to brødrene/søstrene er innbilske og egoistiske.
Begge har navnet Aske med «pot» eller » ladden» som annet ledd.
«Pot» er en krukke og «ladden» er en sokk eller tøffel.
Betydningen av ordet » ladden» er mere dette «å være uten sko». Vi brukte ordet «sokkeladden» som barn, for å si at vi hadde tatt av skoene og gikk i bare sokkene.
Altså er Askeladden uten sko, mens et hovedpoeng i Askepots historie er at hun mister skoen.
Føttene er et astrologisk bilde på fiskenes tid, det er tiden fra Jesu fødsel til vår nylige inngang i Vannmannens tid, et tidsrom på ca 2000 år.
Begge, både Askeladden og Askepot er altså uten det som gir beskyttelse i denne tiden.
Skoen er også et urgammelt bilde på frieri og beilervirksomhet, det ligger bryllup i luften.
Selv gamle Frøy, i vår nordiske religion, sendte nettopp skosvennen sin til Gerd for å fri for ham.
Mannen skulle, i de gamle tradisjonene, sende sin «skomaker» med sko som gaver til den utvalgte.
For begge våre helter er det prinsen, eller prinsessen, som vil gifte seg, og de leter etter «den rette» . Prinsen holder et ball, og prinsessen gir «vanskelige oppdrag».
Hverken Askepot eller Askeladden aktes verd å dra på slottet for å prøve å bli den utvalgte.
Da ler folk og håner dem, særlig de to stesøstrene og de to brødrene. De mener bestemt om seg selv at de har alle de egenskaper som skal til for at nettopp de kan vinne»prinsessen og prinsen».
Askeladden brødre, Per og Pål, har all kunnskap. Alle leksikon og aviser kan de på rams, så de mener seg kvalifisert til å løse prinsessens gåter.
Askepots stesøstre har rikdommen og kan kjøpe hva de vil av stas for å vinne prinsen.
Det er kraftige konkurrenter, verdens kunnskap og rikdom.
Hva er så Asken, som begge de to bærer navn av?
Her er asossiasjonene flere, rent språklig, iflg. Torps etymologi.
*Eplet av apalen,
*en eske, et skip eller en krukke,
*det forferdelig skremmende innholdet i krukken, det tørre, hete, brennende glødende..slik at ordtaket «fra asken til ilden» som betegner fra vondt til verre er knyttet til navnet… og dyp fortvilelse som uttrykkes ved klærne «sekk og aske»,
*det er også den sterkt etsende resten etter lutproduksjonen som fjerner all smuss.
Asken til lutproduksjonen ble tatt av bjørketreet, på latin Betula som er det hebraiske ordet for jomfruen, svært betegnende for treet som i mange dikt er metafor for en ung pike.
Bjørkeved ble brent og restene etter brannen lagt i vann noen dager, da fikk man lut til rengjøring, med den lille etsende askeresten som lå igjen. Det er denne essensen av lutproduktet som ingen brukte, er det snakk om her.
I legenden om Atlantis legger Platon stor vekt på navnenes betydning. Det var fordi de var gitt i en tradisjon hvor man valgte navn etter betydning, så navnet ble en viktig nøkkel til fortellingen.
Slik var tradisjonen også for de gamle eventyrfortellerene. Vi har ikke lenger den tradisjonen, vi tillegger ikke navn vekt, men vil vi inn i de gamle eventyr og myter, må vi arbeide særlig med navnenes betydning.
Da Askepot mistet sin sko, så mistet hun sin beskyttelse.
Føttene sto for «fiskenes tid», så da «jomfruen Israel» gikk inn i «fiskenes tid»var hun uten beskyttelse.
Hun var rammet av dommen, ilden, og restene av henne ble spredt i vannet (der fiskene bor, altså blant alle folkene)
Av dette lutvannet er hun den fryktelige, sviende, etsende resten.
Dette ligger i Begges navn. De heter begge aske -pot, eller -ladden.
Så av de makter verden kan fremskaffe, vitenskapens og rikdommens og forfengelighetens makt, er Askepot-ladden den ingen regner med, den man kaster og håner om han/hun prøver seg.
Prinsen har Askepots sko og han leter etter henne som passer skoen.
Dermed er hennes sko attraktiv for stesøstrene. De kapper gjerne av seg både hæl og tå for å få skoen til å passe sin egen fot.
Jeg må tenke på Døperen Johannes, Jesu herold, som sier :»Han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære …øksen ligger ved roten av treet..det hugges ned og kastes på ilden.»
Jeg kan ikke gi en fyldestgjørende utlegning av eventyret, men jeg vil gi retningen for den som er interessert og som kan lete videre selv.
For meg er eventyret om Askepot «Johannesversjonenen» av mytene. Vel verdt å fordype seg i.
Eventyret gir, i tillegg til å være en fremstilling av almengyldig visdom, en skjult fremstilling av, her, den Guds utvalgte jomfru som i fiskenes tid har mistet sin beskyttelse. Hun lider, fornedret, skjult blant folkene, og alle folkene blir utsatt for hennes «lutende» effekt og vi er nå inne i en tid hvor prinsen vil lete etter henne.
Og den han leter etter vil alle være, det er mange som ofrer «hæl og tå», går på akkord med «det rette» for å kunne «sko seg»!
Myter og kunst. Hvordan myten inspirerer kunsten.
Vi vandrer i og er bærere av vår kultur.
Vil man kjenne seg selv og sin kultur, er mytene begynnelsen.
Myten er åndens første bevegelse i folkenes språk.
Myten er himmelens befruktning av slektene , de er vårt arvede åndsliv.
Myten er som et guddommelig gen, et frø, som spirer og vokser sin egen iboende vekst i folkenes historie.
Såmannen er Gud.
Menneskene er jordsmonnet.
Såkornet er ordet, myten om himlenes rike.
I vår kultur er det noen få ulike mytetradisjoner vi forholder oss til: den greske, den norrøne, den jødiske og den kristne.
Vi kan lese om flere, selvsegt, men det er disse kulturene vi forholder oss til som våre.
Disse fire mytene har likhetstrekk , men er også grunnleggende forskjellige.
Jeg vil se litt på noen av de i øynefallende ulikhetene og hvordan de ytrer seg i kulturen vår.
Den greske mytologi inspirerer kunstneren i oss.
De vakre fortellingene , med sin detaljrikdom, sanselighet, og estetikk, inviterer kunstmalerne til å utfolde seg,
og de mange vakre malerier understreker og styrker mytens innhold, og er en del av mytens formidlingsmåte.
Den greske myteverden er tidløs, uten en indre sammenheng, uten begynnelse og ende, åpen og tilgjengelig.
Hver fortelling kan stå for seg som et maleri, og likevel formidle det hele.
Den greske mytens muser trives på lerretet, og egner seg for deres myke, bevegelige og lette skjønnhetsformidling.
Slik er ikke den norrøne myten.
Der grekeren har skjønnheten og tragedien, har den norrøne myten barskheten og dramaet.
Den stramme, knappe dramatiske fortellerformen er skapt av skaldens kresne kortform.
Dikteren skaper dramaet, det helhetlige epos med tydelig begynnelse og ende, hvor sammenheng og enhet er grunnformen.
Maleren kan ikke bli tilfreds med å hente ut et motiv av denne stillestående, barske myteverden. Han vil, om han søker f. eks å fremstille nornene, gi dem gresk skjønnhet, farger og sanselig detaljrikdom, og dermed mister han den norrøne mytens ånd.
Malerens teknikker treffer ikke mytens helhetlige budskap, tvertom, han endrer budskapet i den ved sin teknikk.
Den nordiske myten søker den dype inderligheten, tankens fordypning og hjertets troskap, fast forankret i handlingens alvor og dåd.
Denne strenge formen henter straks frem den barske humoren, alvoret kaller på spøken og finner skaldens uttrykksform.
Skalden binder fortellingen sammen i versenes lenker, i strenge lovmessige dikteriske strukturer.
Det greske samfunn var små bysamfunn, løst forbundet, mens de nordeuropeiske folk strebet etter å være en enhet.
Der grekerne åpnet for tragedien, bandt det jødiske folket den som lider til det legende offeret.
Uten kjærlighetsofferet er vi i utakt med vår egen myte.
Da er vi ute av mytens bevarende virke og overgitt til vinningstørsten og dens tomme ødeleggelse.
Den jødiske myten skal ikke males. Den forbyr det selv.
Den jødiske myten synges.
Deres myter er nedtegnet i konsonantenes harde usigelige og usyngelige lyder.
Man innvies så, fra barnsben av, i vokalenes mysterier.
De lærer hvordan de usynlige vokalene blir en levendegjørende kraft som skaper de harde konsonantene om til et fulltonende kor.
Deres lyttende, skapende og analyttiske kraft kan ikke fanges av maleriet, eller ikke skaldens uttrykksform er tilstrekkelig.
Sangen derimot, formidler livsprosessene og innvier enkeltmennesket til samhandling med andre.
Sangen er en ubrytelig enhet, den er tidløs og inneholder samtidig alltidens inndelinger.
Den kristne myten favner dem alle.
Den forener det maleriske og det dramatiske i sin fulltonende åpne sang.
Den er det lille sennepsfrø som ble lagt i jorden og som spirte og vokste til et stort tre.
Himlenes rike er det lille frøet sammenvokset i vår kulturs jordsmonn, hvor de gamle religionene hadde forberedt jordsmonnet for den.
Her vokser det sin egen iboende vekst, og vi synger, maler og dikter til dens ære.
Slik ser vi himlenes rikes mysterium utfolde seg for våre øyne, og kjenner det riktig, enten vi er jøde eller greker.
Når vi vandrer i mytenes verden, og henter frem kjente og glemte glimt av det som var, så ser vi at vår tid er ute.
Mytene har fylt sin bestemmelse og de nye generasjonene lærer dem ikke.
De får brokker og forvridde glimt av allverdens mytologiske vesner gjennom fantacy- og voldsfilmer, spill og slikt.
Underholdningssektoren stjeler, perverterer og omdikter mytenes sterke uttrykk til en moderne helte-og voldsverden, for vinnings skyld.
Det er mulig at dette er et nytt kunstnerisk uttrykk for den gamle myteverdenen, og at det bare er jeg som ikke er istand til å følge med på det og forstå det.
Men foreløpig ser jeg denne formen som en trussel mot vår kulturarv, ja, som en monstrøs utgave av den. Som om vår tid søker å fjerne behovet for myter i den religiøst anlagte del av den yngre generasjonen.
Ellers er åpne «mytemotstandere» svært mytologiske i sin oppførsel:
Vitenskapen, i sin moderne skikkelse, er som en kjempe som «dreper» enhver myte den kommer over.
» Hu», roper den, «her lukter det myter og overtro!»
Også ser den med det ene øye sitt, for å stikke øyet ut på alle toøyde den kan finne.
Moderne mytologi byr på opplysningstidens heltemyter, som f. eks: Galileo og hans teleskop, Franklin og hans drage og Becqurell og hans fotografiske plate.
Vakre og inspirerende fortellinger i opplysningstidens tjeneste, men halve og enøyde fordi de formidler en jord uten himmel.
Så fremdeles setter jeg mitt håp til sennepsfrøet, om det enn er lite, formidler det himlenes rikes hemmeligheter.
Undersøkelseskommisjonen av 1945
Tor Bomann-Larsen har fått litt «pepper» de siste dagene.
Han trakk noen iøynefallende paralleller mellom 9 april og 22. juli og denne sammenligningen har enkelte følt for å argumentere mot.
Begge datoene vil stå som spesielle i Norges historie og begge hendelsene førte til at stortinget nedsatte en undersøkelseskommisjonen for å utrede hvorfor det gikk så galt.
Begge rapporter peker på en rekke kritikkverdige forhold som storting og regjering har ansvaret for.
Så langt har vi sett at begge hendelser vekker sterke følelser i folk.
Da regjeringen Stoltenberg nedsatte en undersøkelseskommisjon, ga selve ordet oss asossiasjoner til andre tilfeller med undersøkelseskommisjoner.
Det er jo en uvanlig sak å nedsette en slik kommisjon, ja, faktisk så uvanlig at man straks tenker på de andre tilfellene og sammenligner.
For den som ikke kjenner arbeidet til «Undersøkelseskommisjonen av 1945», vil jeg her sitere noe fra innledningen til bokutgaven for å gi en liten innføring til den som ikke har lest boken:
Undersøkelseskommisjonen av 1945 ble oppnevnt ved kgl. res. av 6. august 1945 i samsvar med stortingsvedtak av 13 juni samme år. Dens mandat ifølge stortinget er:
«å undersøke Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9 april 1940.»
Til medlemmer av Kommisjonen ble oppnevnt:
Høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, formann.
Professor Arne Bergsgård.
Høyesterettsadvokat E.F.Eckhoff.
Professor Ole Hallesby.
Direktør Arnold Holmboe.
Professor Sverre Steen.
Fylkesmann N. Thune.
Instilling I inneholder Kommisjonens 5 første innstillinger som med bilag ble overlevert Stortingets presidentskap 20. september 1946:
I. Utenriks og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940…
II. Administresjonsrådet
III. Riksrådsforhandlingene
IV. Høyesterett
V. Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940
Til Innstilling I hører følgende bilag som gir en mer detaljert redegjørelse for de forhold innstillingen behandler:
1. Tysklands planer om overfall på Norge.
2. Kort oversikt over kampene i Norge våren 1940.
3. Utenrikspolitikken til april 1940.
4. «Altmark»-saken.
5. Forsvarspolitikken til april 1940.
6. Den sivile beredskapspolitikk til april 1940.
7. Aprildagene 1940.
8. Norsk politikk 9. april – 7. juni 1940.
Til Innstilling III hører bilag:
9. Riksrådsforhandlingene. Historisk fremstilling.
Den store undersøkelsen
avdekket manglende beredskap og svakt militær forsvar, ja, rett og slett at det norske forsvaret var grundig nedbygget i mellomkrigstiden. Befalet var redusert, utstyret droppet, tjenestetiden kortet ned, og man hadde ikke tro på militære maktmidler, man foretrakk voldgift og fredsarbeid.
Politikerne, og særlig Halvdan Koht, trodde avstanden til Tyskland beskyttet oss, at man ikke ville frakte soldater helt opp til «lille» Norge.
Kommisjonen avdekket at regjeringen ignorerte de varsler som kom våren 1940, og at man ikke visste hvordan man skulle håndtere invasjonen da den oppsto.
Noe av det første Stortinget gjorde etter at det kom sammen etter frigjøringen, var å beslutte at det skulle nedsette en komite for å granske myndighetenes disposisjoner i 1940.
Selv om man var stolte av motstanden folket organiserte, hadde man en knugende mistanke til landets myndigheter.
I de fleste land ble det nedsatt kommisjoner for å se på hva som egentlig hadde foregått i deres eget land, både i f. eks. Danmark, Nederland, og Storbritannia.
Verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Hvordan vurderte myndighetene vår situasjon? Da tyskerne kom, hvordan ble deres håndtering av situasjonen, rent konstitusjonelt?
Undersøkelseskommisjonen arbeidet raskt og grundig. Den samlet dokumenter fra offentlige og private arkiver, foretok avhør i rettslige former og gjennomførte tallrike intervjuer.
Året etter legger de frem et solid dokument hvor faktagrunnlaget for de vurderingene som gjøres er svært grundige.
Man ventet riksrett da vurderingene lå på bordet, så tydelig var kritikken mot flere regjeringsmedlemmer og stortingspresident.
Etter krigen holdt man rettsoppgjør med enhver politisk motstander og man førte sak mot over 90 000 nordmenn gjennom rettsapperatet, derfor var man trett og ønsket ikke enda flere rettsaker, særlig ikke mot egne rekker.
De mente alle var best tjent med at myndigheten heller bruke kreftene på å gjenoppbygge landet etter krigen.
Man har heller ikke lagt særlig vekt på Kommisjonens arbeid i historieskrivningen etterpå, man har ikke ønsket å forholde seg til den kritikken hverken dengangen eller nå. Få har overhode kjent til den.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 har ligget bortgjemt i en av Riksarkivets mange lommer, og ble først offentlig tilgjengelig ved utgivelsen av den i bokform på «familieforlaget as» i 2010.
Enhver historieinteressert bør lese den, og historiefaget bør forholde seg til den.
Parallellene til 22/7 er helt tydelige.
Om krigen var alvorligere og anderledes enn 22/7, er politikernes blanding av unnlatelsessynder, idealisme, naivitet og handlingslammelse den samme.
Og for å si det slik: Vi, folk flest, bør lese begge undersøkelseskommisjonene! Ikke for å kritisere noen, men for at våre politikere skal vite at vi ser dem.
Vi har sett at de faktisk ikke har lært noe av sin egen historie!
Vi har sett at de, ved å tie om egne tilbøyeligheter, lettere gjentar sine feil!
Så les boken! Noe bør vi kunne lære av historien om oss selv.
Utdannelse. Uten dannelse ?
Professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic har publisert en bok om dannelse.
De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.
Et dannelsesår lyder herlig!
Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!
Dannelse er :
«Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter » ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.
Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å bruke tid på!
Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.
Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.
Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.
Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.
Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?
Sterris og Kirchhoffs kronikk
om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?
Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?
Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.
Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:
som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme, for å nevne noen.
På mange måter er de gamle idealene umoderne.
Hva er de nye idealene i vår tid?
I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.
Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.
Fravær av dannelsesidealer ved «vår utdanning» virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?
Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?
Og vil ikke fraværet av dannelse gi «et tomrom» som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?
Og er tidligere tiders idealene helt borte?
I antikkens Hellas f. eks.
vektla man bl.a skjønnheten.
Kroppen skulle trenes i idretter og ånden skulle øves ved tankevirksomhet.
Både legeme og sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.
Dette lyder da kjent?
I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, «alle» jogger og idrettene er populære både som aktivitet og som underholdning!
Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!
Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed skjønnhetskirurgi!
Er dette en del av dannelsen vår?
Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?
Kanskje det er dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?
Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de komersielle interessene bak dette?
Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?
Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.
Å ha lange, velstelte negler, viste at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.
Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :
Bedrev man kroppsarbeid var man ikke utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.
Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?
Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.
Arbeiderklassen led under dette.
Ikke bare var de de fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.
Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.
Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!
I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.
Vi tvinger dem til 13 års skolegang.
Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe «simpelt» kroppsarbeide.
Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?
De har sittet så mye at kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som «pensum», derfor forakter de sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man «leksen» og selger eller kaster bøkene.
Men en bachelor tar de , likevel.
Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.
Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.
Sjel og Ånd forbindes med «pensum» i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker: Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.
Nå heter det bevisstheten, og man leter etter «Mind in nature».
Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.
Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene, kroppsbygging og helse, som er god «butikk», mens sjelen stadig taper marked.
Hva skal «markedet» med sjelelig dannelse?
Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!
Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.
Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et samfunn velger å gjøre.
Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:
noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!
Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!
Ridderens dyder:
troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?
Troskap var en dyd, men er den det også i våre dager?
Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.
Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen og partiet.
Mot, derimot, trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.
Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.
Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette «ridderånden» hos en varsler.
Hoffets dannede nytelse
av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?
Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.
Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.
Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.
Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.
Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød. Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene og velge simplere og ofte usunne råvarer.
Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik er vårt luksusjag, uten dannelse.
Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!
Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet, viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.
Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende, resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.
Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse, har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!
Kirkens idealer
for oppdragelsen av sjelen til renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?
Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.
Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.
Opplysningstidens idealer har heller ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.
Vi har forlatt idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:
Vi vil skape samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.
Hva slags dannelse og hvilke idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.
Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.
De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.
En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!
Adel og borgerskap, deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.
Det var den borgerlige dannelse og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør, de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?
Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?
Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.
Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:
Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!
Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.
Slik opplever vi i vår tid at tidligere «fiender» samarbeider.
Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen
samarbeidet om å danne vårt moderne europa.
Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.
Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer «til evig tid».
I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.
I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte «borgerlige» idealer.
Europa har gjort en underlig erfaring: de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.
Dannelsen, den klassiske dannelsen, representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.
Man har ikke , gjennom 13 års skolegang, klart å gi alle dannelse.
Hvor finner vi dannelsen i vår tid?
Vi finner den som et forlatt emne i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.
Men skjult i vårt utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave, en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!
Det er ca fem prosent, kanskje, i følge deres egne planer.
De senere års skolereformer
viet dannelsen stor oppmerksomhet.
Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene for å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .
Først og fremst skjedde dette ved «Hernesreformen» på 1990 tallet. Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i «Broen».
Dette skriftet fikk god mottagelse!
Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.
Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.
Nåværende reform, » Kunnskapsløftet», gir oss, om enn noe skjult, almenskolens nye dannelsesideal.
Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål, burde belyses og debatteres.
Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.
I «Kunnskapsløftet» kalles mennesket «humankapital», en arbeidskraftsvare som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.
I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.
Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge. Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.
Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på, i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:
I NOU 2000 uttalte Tora Åsland
seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:
«En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.»
Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners dannelse.
Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.
Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært autoritære i stilen.
Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.
Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.
Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.
Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.
Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet «bildung» som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.
Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:
Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.
Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.
Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?
Les om boken :
«St.Tamara» , 800 år etter hennes død.
St. Tamara, kong Tamara og dronning Tamara
Dette er betegnelser brukt om Georgias store heltinne i Middelalderen.
Hennes historie, og Hamsuns fabulerende gjendiktning av hennes historie, er forbausende aktuell.
Rammene om dronningens liv kan være eksotiske og avleggs, men det flerkulturelle Kaukasus hun hersket over, bød på konflikter som vi kjenner oss berørt av i dagens flerkulturelle Europa. Det er særlig møtet mellom kristen og muslimsk tro og livsførsel, og spørsmål vedrørende en kristen eller en muslimsk stat, som gir de gamle beretningene nytt liv. Den 22/7 fikk vi smake ekstremvarianten av politisk handling knyttet opp til dette temaet.
Da Hamsuns reiste i Kaukasus, rett før år 1900, ga han oss, i reiseskildringens form, korte glimt av den historiske dronning Tamara. Men det ble ikke med det. Beretningen om den sterke kvinnen levet videre i hans diktersinn og ble til et skuespill som utkom i 1903. Det er 110år siden, men skuespillet har fått ny aktualitet.
Boken «I eventyrland» forbereder oss på det kommende skuespillet med slike små hint:
…» Her står riktignok ennu rundt om i Kaukasien ruiner av kirker fra dronning Tamaras tid (1184 – 1212) og her er også yngre kirker; men muhammedanere i mere eller mindre grad er en hel del kaukasiere den dag i dag…..
…vi kommer til en uhyre borgruin av sten og ler, et kaos av murmasser. Murene er sprukne, men noen av dem rager ennu kanske halvhundre meter op; to av de mange fløyer synes å ville ramle ned hvert øyeblikk. Kanske et av dronning Tamaras mange palasser rundt omkring i Georgien og Kaukasien. ….
…..Vi ser hav nede til høyre, Sortehavet. Batum ligger i en sumpig og usund men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høyt oppe er bjergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger……….Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner ennu på ruinene av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog….»
Før jeg presenterer skuespillet, vil jeg referere
historiens versjon av dronningen, slik den ortodokse kirke fremstiller henne:
Kong Georg III og dronning Burdukhan av Georgia fikk i 1166 en datter, Tamara. Kongen sa at hun skulle dele trone med ham fra den dagen hun fylte 12 år. Og slik ble det. Far og datter hersket sammen i fem år inntil Kong Georgs død i 1184.
Tamara bar tittelen Konge og Kong Tamara ble, etter farens død, enehersker over Georgia.
Hun innkalte til kirkemøte og talte til de geistlige med visdom og ydmykhet:
…» Døm rettferdig, styrk det gode og fordøm det onde. Begynn med meg.
Dersom jeg synder skal jeg dømmes, for den kongelige krone er ovenfra, som et tegn på den guddommelige tjeneste.
Tillat ikke de mektiges rikdom, eller folkets fattigdom, å hindre dere i tjenesten.
Dere ved ord, jeg ved gjerning,
dere ved bønner, jeg ved loven,
dere ved oppdragelse, jeg ved utdannelse vil ta vare på de sjeler Gud har betrodd oss.
Sammen vil vi fastholde Guds lov, for å unnfly evig fortapelse,
dere som prester, jeg som hersker,
dere som det godes forvaltere, jeg som det godes vokter.»
Kirken og det kongelige hoff valgte en frier til Tamara. Det var Yuri, sønn av Prins Andrei Bogoliubsky. I Georgia ble han kjent som «Georgi Russeren», Georg Rusi.
Han var vakker og en dyktig og tapper soldat.
Under hans kommando var georgierne seierrike, men ekteskapet med Tamara avdekket at han også hadde rå og brutale karaktertrekk. Han drakk seg ofte full og oppførte seg dårlig og umoralsk.
Tamaras hoff forviste ham deretter til Konstantinopel, generøst lønnet.
Det var mange Midt-Østenherskere som ville gifte seg med den vakre Tamara, men hun avviste dem alle. Hoffet insisterte på at hun måtte sørge for å bevare dynastiet, derfor gikk hun med på å gifte seg for annen gang, men denne gangen bad hun sin tante velge en passende mann til seg. Mannen hun valgte het Davit-Soslan Bagrationi og var en etterkommer av Kong Georg I.
I 1195 ledet Abu Bakr av det persiske Aserbajdsjan, muslimene til kamp mot Georgia.
Under sin kommando forberedte hun hæren til kampen ved å feire en kristen fest. Alle, selv de fattige, la ned arbeidene sine for å delta i bønn. Før hun sendte soldatene i kampen sa hun til dem:
..» Mine brødre! tillat ikke deres hjerter å skjelve for den tallrike fienden, for Gud er med oss. Stol på Gud og vend deres hjerter til Kristi kors….»
Så gikk hun barbent opp i fjellet til Metekhi Kirken til Theotokos(Maria, Guds mor). Der la hun seg på kne ved alteret og ba uten opphold til hun fikk melding om seier for Georgias hær.
Etter dette seiret de flere ganger over tyrkerne. Georgia var blitt det politiske overhodet for både kristne og muslimer og mange så på Georgia som en beskytter for hele Kaukasus.
Dette bekymret den Islamske verden.
Sultan Rukn al-Din var overbevist om at en samlet muslimsk styrke var avgjørende for å få makten i regionen.
I 1203 marsjerte han mot Georgia med en enorm hær.
Han sendte et bud til Tamara om å overgi seg. Dersom hun overga seg, og tok den islamske troen, lovet han å gifte seg med henne, men dersom hun holdt fast på kristendommen ville hun bli en av de mange kvinnene i hans harem.
Dronning Tamara svarte:
» Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og hærens størrelse, men du regner ikke med den guddommelige avgjørelse.Jeg setter ikke min lit til hæren eller til verdslige ting, men til Guds høyre hånd og den mangfoldige hjelp av Kristi kors, som du forbanner. Guds vilje – ikke din egen – skal skje, og Guds dømmekraft – og ikke din – skal herske. »
Tamara vant en enorm seier, ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden. Hennes ydmykhet og visdom ble forbilledlig.
En natt hadde hun en visjon. Hun så en trone av gull besatt med juveler.
Da hun nærmet seg tronen for å sette seg på den, ble hun stoppet av en gammel mann. Den gamle var kronet med en glorie.
«Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik ærerik trone? «spurte Tamara.
«Denne tronen er bestemt for din tjenestejente. Egenhendig sydde hun messedrakter til 12 prester.» svarte mannen.
Da Tamara våknet begynte hun øyeblikkelig på arbeidet med å sy messedrakter til 12 prester.
Dronningen arbeidet hardt og sparte seg aldri.
Engang hun kledte seg til fest, meldte det seg en tigger som ba om almisse. Hun ba ham vente mens hun festet et rubinbesatt belte rundt livet. Da hun kom ut, var tiggeren borte.
Dronningen ble fortvilet, for å nekte den fattige almisse er som å si nei til Kristus selv.
Øyeblikkelig tok hun det verdifulle beltet av og ofret det til de fattige.
Dronningen var raus mot de fattige og mot kirken. Hun støttet byggingen av mange store kirker, både i Georgia og langt utenfor Georgias grenser: i Palestina, Cypros, Grekenland, Bulgaria, Makedonia, Romania, Constantinople og enda flere steder.
Den ortodokse kirke kaller henne St. Tamara. Det er i år 800 år siden hun døde.
Hamsuns skuespill
Handlingen er lagt til hennes samliv med den første ektemannen, og samtidig er rammene for dramaet fra den tid hvor hun hersker over både muhammedanere og kristne.
Slik fremstiller han, i dikterisk frihet, hennes liv og virke i et tre dagers sjebnesvangert spill.
Hennes første mann, Giorgi, viser sin fortvilelse over at dronningen overser ham og sitt ubehag ved å være sin kvinne underlegen. Hamsun har sympati for ham og lar ham utvikle sine «onde» planer, som vi forstår skal tjene kjærlighetens hensikt, men som innebærer en betydelig risiko for dem alle.
Det andre dramatiske elementet fremstilles ved krigsfangen, Khanen av Tovin, som Giorgi har tatt til fange. Det er møtet mellom de to herskerne, en ung kristen dronning og en ung muslimsk khan, som er hovedtemaet i stykket.
Kirkens menn, abbeden og prioren, bistår med råd og samtale. Dronningens tjenerinner, særlig Fatima, som også er muhammedansk krigsfange bidrar til å øke dramatikken.
Stykket har tre akter, en for hver dag, hvor Hamsun gir oss en dyptgående innlevelse i temaet.
Han gir oss en herlig tolkning av Tamara, og man merker løytnant Glahns ånd spøke i alle de store karakterene. Det er interessant å se hvorledes Hamsun behandler og menneskeliggjør de religiøse spørsmålene i stykket.
Her er en liten smakebit fra Prins Giorgis onde plan:
Prins Giorgi: Jeg har ingen annen enn deg, jeg tror på deg. Du skal bringe Khanen av Kars et brev.
Abbeden: Jeg vil gjøre det da du ikke har noen anden som du tror på. Men betenk deg, Prins Giorgi.
Jeg bæver for deg at du søker med lys og lykt efter din undergang.
Prins Giorgi: Så være undergangen meg velkommen. Jeg gjør det i min nød.
Jeg har betenkt meg i mange mørke år og gjør det ikke mere.
Eller har du i hele din lærde hjerne et andet råd for meg?
Abbeden: Det er en farlig plan. Men vil du være konge må du våge meget.
Prins Giorgi: Konge? Jeg vil ikke være konge.
Abbeden: Vil du ikke være konge?
Prins Giorgi: Nei.
Abbeden: Vil du ikke erobre dronningens land og sette deg selv på tronen?
Prins Giorgi: Du feiler. Jeg vil erobre dronningen.
********
Om både språk og ytre rammer er noe fremmede, anbefaler jeg å bruke tid på både historiens og Hamsuns tolkning av Tamara. Hun skaper dybde i vår ofte lettvinne omtale av kulturelt mangfold.
Borreliose. Hva nå Dag Berild?
Jeg hadde fått et sirkelformet utslett, stort som en knyttet hånd, ved venstre kne.
Fargen var hissig rød, lysende lilla.
På grunn av fargen, som jeg oppfattet som skummel, ringte jeg legen og fikk raskt time.
– Typisk borreliose, sa legen. Her er nok årsaken til hofteplagene dine. Jeg ser du har vært behandlet for flottbitt flere
ganger, to ganger på legevakten.
– Men kan det være flott nå i januar?
-Nei, dette er nok annet stadium.
– Jeg tar en blodprøve, men du får begynne med penicilin med en gang.
Jeg fikk en ti dagers kur, tok den og fikk senere vite at blodprøven var positiv.
Det gikk noen måneder, så dukket et tilsvarende utslett opp på høyre lår.
Jeg snakket igjen med legen.
– Men nå er du behandlet! Det er nok!
– Men dette utslettet viser at jeg fortsatt er angrepet?
– Det har ingenting å si, du kan ikke få mer enn en kur for dette. Den borreliaen du hadde er borte nå.
Slik fortsatte samtalen en stund, med varianter av dette ene poenget:
Jeg trodde ikke jeg var frisk, men legen sa at det var jeg, fordi jeg hadde fått den foreskrevne behandling.
Da jeg gikk sa jeg:
– Så det er ikke noe mer du kan gjøre for meg?
– Nei. Men får du lammelser må du ringe.
Jeg sto noe sjakk matt ute på gaten. Skulle jeg gå hjem og vente på lammelser?
Via bekjente og nettet fant jeg frem til et legekontor som sendte blodprøver til Tyskland. Der ordnet jeg min videre behandling av borreliosen.
Så hører jeg Dag Berild på Dagsnytt 18 snakke om «selvbestaltede eksperter» på borreliose, og «unødvendig overbehandling».
Han kritiserte Dagbladets mange oppslag om flotten og skrev en kronikk i Dagbladet om dette, undertegnet av ti leger med ulike spesialfelt.
http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kronikk/flatt/borreliose/22441715/
I kronikken kritiserer han Dagbladets oppslag, men gir ingen informasjon av verdi til oss lesere og pasienter.
Det er vanskelig å forstå at en spesialprodusert uttalelse fra 10 spesialister ikke har noen informasjonsverdi!
Hovedanklagen mot Dagbladets mange flottoppslag lyder slik:
«…Artiklene virker imidlertid udelt fokuserte på pasienter med langvarige plager, som ikke har fått hjelp av det offentlige og som ENDELIG har fått hjelp av private aktører til å få stilt en lenge etterlengtet diagnose, og fått den behandlingen «det norske helsevesen» ikke forstår at de skal ha. Denne innebærer flere måneder med antibiotikakurer og flere titalls tusen kroner fra egen lomme….»
Siden jeg er en av dem det gjelder, vil jeg gjerne spørre Dag Berild:
1. Er det mer fornuftig å sitte hjemme og vente på lammelser?
2. Blodprøven til Tyskland kostet under 5ooo,- Vet du hva det koster meg i tapt arbeidsinntekt å være syk?
3. Hva koster det samfunnet å uføretrygde meg? Og å behandle meg som heltidspasient?
4. Kan du , rent konkret, si meg hva jeg skulle gjort?
I artikkelen nevnes det ikke hvilke tester dere bruker i Norge.
Det kunne være fint å få vite navnet på de testene man kan få her hjemme, og som man kan få via fastlegen, særlig på bakgrunn av denne uttallesen i artikkelen, hvor du navngir en test som du sier ikke er godkjent:
«..Det refereres ofte til prøver sendt til utlandet da «diagnosen ENDELIG» ble bekreftet. Særlig har Borreliose Centrum Augsburg vært nevnt. Noen av testene som brukes her er ikke kvalitetssikret til bruk i klinisk diagnostikk. Det vil si at man ikke har sikret at svaret testene gir sikkert kan sies å være utslag av borreliainfeksjon, eller at testen gir samme svar hver gang…»
Det virker påfallende at du gir en så sterk kritikk av de private aktørene, uten å navngi de godkjente testene:
«..Når det gjelder testene, er det blitt et mantra i media at legene ikke kan finne borreliainfeksjon ved hjelp av de antistofftestene som brukes i Norge. Sannheten er at disse testene er de samme som brukes og er anbefalt i resten av Europa. Om man sammenholder sykehistorien med prøvesvarene og i tillegg supplerer med nye tester der man fortsatt mistenker borreliose, men den første testen er negativ, kan man med høy grad av sikkerhet slå fast om dette dreier seg om en borreliainfeksjon eller ikke…»
Tilsist vil jeg spørre deg:
Hvilken dokumentasjon bygger man på når man gir en tidagers kur.
Jeg ba pent om mer, fordi jeg fikk dette utslettet tilbake, og fordi de fysiske plagene fortsatt var der.
Er det enighet i Europa også om behandlingen?
Eller er norsk begrunnelse for tidagerskuren diktert av andre hensyn enn sykdommen, slik det kan virke i din artikkel i Dagbladet:
«..Antibiotika er ikke uskyldige legemidler. Alle medisiner har virkninger og bivirkninger, men antibiotika skiller seg på den måten at det ikke bare har bivirkninger for den enkelte pasient, men også for miljøet rundt dem ved å utgjøre en drivkraft for antibiotikaresistens. Dette er et av de alvorligste medisinske problemene i verden i dag…»
Er dette ment som begrunnelse for det norske behandlingstilbudet?
Jeg har full forståelse for et helsevesen som ikke vil bruke av fellesskapets midler på en «kostbar» behandling, men jeg skulle ønske legen hadde informert meg om de private behandlingsformene man har.
Jeg har, siden jeg fikk påvist borreliose hos fastlegen, lest endel av det som er tilgjengelig på nettet om dette.
Det interesserer meg fordi det berører meg.
Den grønne sirkelen. En bokblogg.
God bok fra bokbloggturnéen til Cappelen Damm:
De fire vennene boken handler om har fokuset i Judith. Hun er » jeg»personen , den som forteller.
Det er hennes verden vi møter, den ødelagte jorden.
Tanker og landskap overlapper hverandre og gir oss en fremmed, men likevel kjent verden, som i en drøm.
Drømmen er en virkelighet som anngår alle fire, slik drømmer ofte fremstår.
Den uforståelige virkeligheten kan fortone seg som en drøm når den skjuler og gjemmer sitt innhold i absurditeter.
Den overlater initiativet til deg, men har likevel regien og styringen.
Stefan Casta tar oss med inn i tilværelsens essens.
Endringer, gjenkjennelse og handling.
Det ugripbare.
Drømmen gir oss fragmenter av virkeligheten.
Den fragmentert forståtte virkeligheten fortoner seg som en drøm.
Katastrofen, orkanen, er den store endringen som slynger de fire vennene ut i det ukjente.
Verden er ødelagt.
Det vante og kjente er ikke mer.
Vanskelighetene de møter, og deres evne til å overleve, gir handlingen spenning og driv.
Det drømmeaktige skjæret, usikkerheten, hvor marerittet er mulig, gjør boken til en psykologisk thriller.
Vi ser barnets erfaringer, den fragmenterte gjenkjennelsesspiralen, som gradvis vokser til å erkjenne og å beherske.
Alt skjer som i barnets mytiske drømmetilværelse, hvor virkelighetsbrokkene kontinuerlige bearbeides, sorteres og
bygges.
Stefan Casta åpner boken med noen ord av Gunnar Ekeløf:
«Det fins ett runt ting
som er verlden
Men det fins ingen cirkel.
Det enda
som kunnat komma oss att tro på børjan och på slutet
er den elliptiska avvikelsen……..
Det finns inte något jag!»
*************************
Forskjellen på sirkel og ellipse er ikke «begynnelse og slutt» som Ekeløf polymiserer mot, men at sirkelen har ett sentrum,
mens ellipsen har to brennpunkter.
»Sirkelen er definert som et spesialtilfelle av ellipsen, hvor de to brennpunktene løper sammen til ett.’
Vi ser Sartres «den andre», hvor andre mennesker blir opplevet og utprøvet som det andre brennpunktet i ellipsen.’
Stefan Casta skriver så engasjerende at barna selv gir ham Sveriges Radios barnromanpris
«Väldigt läskig och spännande. Kanske handlar den om framtiden. Har allt en bok ska ha. Krångligheten får man ta som en
utmaning. Även vuxna kan läsa den.»
Stefan Casta har vært journalist og boken «Den grønne sirkelen» er hans 40. barnebok.
Når barna spør om han vil skrive en fortsettelse på den, nøler han. «Jeg går og funderer på hvor seglturen deres fører
dem,» sier han.
«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.
…
Bokbogg 4 juni 2012
Dette syns jeg han gjør mesterlig.
Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen, ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.
Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.
I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.
Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».
Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.
Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen», gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.
Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.
Nylig hendte det igjen, i Finland: man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland
Vold er vanskelig å forstå.
Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.
Den norske tittelen, «Bomb dem», kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.
Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.
Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:
«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.
Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:
– Her.
– Hvorfor det? sier hun.
– Fordi jeg elsker deg.
Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig. Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.
I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….» (Sitat slutt.)
Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv, forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:
«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i. Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.
En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:
– Hva er det du driver med?
-Griller pølser, for faen, svarer jeg.
Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.» Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……» (Sitat slutt).
Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken. I lys av dette leser vi alt som kommer.
Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.
Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi Europas moderne åndsliv i denne sinte unge mannen.
Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.
..
Ekløf 
Sartre 
Majakovskij 
Hamsun
StrindbergJeg tar med ungdomsbilder av dem, for Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv. De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.
Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen i boken, «Mikael», etter forfatteren.
..
Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og «Mikael». Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.
Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.
.
Gulltørst, penger og verdens første streik!
Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.
Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .
Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:
…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612 på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren. Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»
Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.
Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.
Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.
Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.
Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.
Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.
Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.
Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.
Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.
Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».
Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.
I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
Og, ikke uventet, finner vi histories første spor nettopp i gullgruvenes tegn.
Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:
«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»
Det gamle Egypt, forteller Grimberg, hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.
Gullgruvene i lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.
«Dette stedet», sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»
Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.
Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige gulltørst!
Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.
Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet. Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.
Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.
Da Ramses bygget de store templer, hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.
Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.
De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».
Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.
For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:
Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.
Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.
Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.
Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.
Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.
Dette er verdenshistoriens første «arbeiderbevegelse», så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.
Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.
Fra en dagbok derfa beskrives det:
«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:
«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»
Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:
» Kom inn igjen!»
Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:
«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk, og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»
Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:
«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»
Da ble det streik! En arbeider sa:
«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»
Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:
«Vi vil ikke komme!»
Og de streikende la til:
«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»
I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.
Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.
I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i, kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne skikken er.
Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.
Men vær obs på mellommennene!
Månens luner!
Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.
Den ser unaturlig rød og stor ut.
Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?
Er den kommet nærmere oss?
Det ser sånn ut.
Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.
De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.
Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.
De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!
Det blir for mye for meg.
Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.
Begge ler og sier at de ser på månen.
De retter seg opp og sier bekreftende :
«Javisst, ja! Det stemte!»
«Se på månen», sier de.
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!
Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.
«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »
«Og stor!» sa Arne.
«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»
Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»
Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!
Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!
«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»
«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».
Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»
«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.
«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.
«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»
Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.
Sånn som i dag.
«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»
Mannen min ler litt.
«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»
«Hmm.. er det nødvendig å stå opp ned, for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»
«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»
» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»
«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»
» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»
«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»
Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»
» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»
«Ikke uten Nanna!»
Vi fortsatte en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.
«Det er et knep til,» sa han.
«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»
«Men det er juks, ikke sant?»
«Ja, det er det.»
«Kjære landsmenn»! En «skål» for dagen!.
Kjære arbeiderbevegelse!
Helt fra mine første leveår, har dere vært fremmede for meg.
Nærmiljøet, der jeg vokste opp, var preget av det «gamle venstre», og de få gangene jeg hørte om dere, var f.eks. 1. mai.
1.mai var en hyggelig dag hvor alle var ute og gjorde vårarbeider av mange slag i hagene sine.
Det var utekaffe, grilling og naboprat og vi, ungene, lekte og hjalp til ettersom det falt seg.
Noen få, fjerne naboer dro pyntet til forsamlingshuset.
Vi tenkte ikke over det, men om en av oss spurte hva de skulle, siden de hadde pyntet seg, hørte vi fra de voksne små kommentarer om at «de feiret dagen». Mer ble ikke sagt.
Utover dette var ikke partipolitikk noe tema i seg selv.
Det politiske mangfold møtte jeg etterhvert, først og fremst gjennom avislesning.
Jeg lærte hva partiene mente i ulike saker ved å lese deres aviser. Slik var det dengangen, vi hadde partiaviser.
Det var først da det gikk opp for meg at mye av de voksnes småprat og samtaler var ulike bearbeidinger av nettopp disse dagsaktuelle sakene partiavisene skrev om. Man kunne lese hva de forskjellige partiene mente om samme politiske sak.
Noen kommenterte med enkle ord, noen begrunnet mer, andre spurte.
Det viktige for meg i ungdomsårene var ikke så mye innholdet, eller den politiske retningen de hadde i sine samtaler, nei, det som ga verdi til min forståelse av voksenverdenen var samtalen!
Samtalens retning var å belyse en sak med alt man visste om den, trekke det frem, se på det, kommentere det.
Man var genuint interresert i samfunnsdebatten, sakene og omstendighetene.
Ved overgang til høyere utdanning møtte jeg ml’erne.
Jeg møtte dem før jeg egentlig fikk øye på selve arbeiderbevegelsen. Det var selvsagt fordi de stakk seg frem, dengangen.
I kryssilden fra deres krigerske fremstøt mot kapital og religion, og unge høyres forsvar av det samme, måtte alle stå til regnskap for hva de mente.
Det var mange sterke følelser i brytningen mellom disse to politiske motsatsene, hippibevegelsen og kristenmiljøene, få fikk gå upåvirket.
Jeg merket meg at den trangen jeg hadde til «normal» samtale om tingene, ikke var så normal.
Jeg fant meg selv, blant disse politiske «krigsfronter», i et slags partiløst sentrum, og jeg merket meg at min trang til å beskytte det jeg oppfattet som demokratiske verdier, hadde sine røtter i barndommens opplevelse av de voksnes samtaler.
Jeg var langt inne i voksen yrkesaktiv tilværelse før jeg møtte selve arbeiderbevegelsen.
Første møtet var med fagbevegelsens sterke tvangsmidler mot den som ikke var fagorganisert.
Det var skremmende.
Jeg opplevet det som en ond maktarroganse at man i tillegg til tvang, forfulgte og mobbet den som ikke var «solidarisk».
Jeg brukte lang tid i mitt forsøk på å forstå dette fagforeningsvesen.
Jeg forsto arbeidernes trang til å beskytte seg mot å bli utnyttet som dårlig betalt arbeidskraft, men jeg forsto ikke deres trang til å straffe den som ikke organiserte seg.
Jeg forsto at deres organisasjon var en mektig beskyttelse for arbeideren, og at den var pådriver for mange gode reformer som tjente arbeideren, men jeg kunne ikke forstå den voldsomme anstrengelsen hver vår for «høiere lønn».
Det årlige lønnsoppgjør avdekket hver vår et monstrøst «pengeslukerdyr», som, om den ikke fikk sin årlige lønnsvekst, kunne velte industrier og knuse samfunnets institusjoner og arbeidsplasser.
Det var et årvisst maktskuespill hvor arbeisgiveren i sin «gyldne rustning» måtte ut å «fore dyret» eller «kjempe til døden».
Som et skuespill, en rite, hvor fremførelsen består i å vise makt:
Dette store «dyret» har arbeidernes røde fane, og «dyretemmeren» bærer kapitalismens blå rustning.
Forhandlingene følges med spenning fra time til time. De enorme konsekvensene av streik ,og «det som verre er», fjetrer publikum.
Etter maktdemonstrasjonen er alle parter fornøyde: » jern og metall» har forhandlet frem kr 2,50 tillegg pr arbeidstime, og har med det lagt lista for neste slag.
Bevares, ritualer har sin verdi! Men som dere ser har jeg ikke forstått dette slik man kanskje bør forstå det.
Hvordan bør man forstå det?
Fra arbeiderrevolusjonens første kamper i Europa, har man brukt det enorme våpenet, streik.
Med dette voldsomt virksomme våpen, har man hatt fremgang, hevet arbeiderens levestandard og selvfølelse, og fundamentert det gulvet arbeiderklassen står på.
Da industrien tiltok, skapte den mange arbeidsplasser.
Folk som ikke eiet jord eller drev håndverk, arbeiderklassen, økte. Det var handelsstanden og fabrikkeierne som ble rikere, mens arbeideren var og ble fattig.
Borgerskapet vokste seg rikt på bekostning av arbeideren, slik økte naturlig nok den revolusjonære forbitrelsen.
Revolusjonen som brant i Europa var, og manifisterte seg i, de mange og langvarige streiker hvor man viste sin styrke for å få sin rett.
De ville ikke bekjempe kapitalen, for det var kapitalen som kunne skape industri og dermed arbeidsplassene.
En arbeider må ha arbeid.
Derfor var det bare en større del av det utbyttet de var med på å skape, som de sloss om.
I denne årlige rituelle lønnskampen ser man at rebellen, villdyret, er et tamdyr. Han er hunden som må ha en herre.
Derfor sier han selv, i sin praktiske politikk: «Utdannelse! Det er det viktigste av alt!»
Så intenst sier han det at jeg tenker: De vil skolere seg ut av arbeiderklassen! Bli ledere, eiere og forskere så de også kan overta makten i samfunnet, makten og kapitalen!
Det er slik de skapte vårt «Utopia», den Europeiske Union.
Mellomkrigstiden, som var fagbevegelsens glanstid, la grunnlaget for de løsningene den store systembyggeren, Monnet, skapte etter krigen.
Verden trengte kull for å gjennoppbygges etter krigen, og Europas store kullområder lå i Tyskland.
Monnet, det franske organisatorgeniet, så at en ny krig raskt ville komme om ikke alle kunne få tilgang til det tyske kullet.
Først skapte han en overnasjonal avtale mellom seks europeiske land om disponeringen av kullet i Ruhrområdet. IAR.
Så samlet han styrkene i Europas fagbevegelse,til en overnational kull og stålunion.
I 1952 overtok den IAR og Monnet var deres leder.
Fra denne lederposisjonen skapte han Romatraktaten, EFs grunnlov, Eus første traktat.
Den inneholdt de 4 friheter: Fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital i det indre marked.
Og den inneholdt de 3 forordninger: felles jordbrukspolitikk, delvis oppgivelse av selvstendighet og nedbygging av tollmurene.
Her vinner fagbevegelsen.
Under Monnets ledelse går fagbevegelsen fra å være Europas rebell, til å bli Europas håp!
Monnet fikk fagbevegelsen i allianse med erkefienden, kapitalen! fra å sloss mot kapitalkreftene, til å samarbeide med dem.
Nå skulle de tjene hverandres sak: Trygge et felles marked for deres produkter.
Hverken kapital eller arbeidsplass er trygge om ingen etterspør deres produkt.
Det var en utrolig allianse, men ved nærmere ettertanke, forståelig.
Begge parter var trette av de voldsomme streikene som bare evnet å utarme begge parter.
Begge parter ønsket seg rolige, forutsigbare forhold, og dette klarer Monnet å sette rammene for i sine planer.
I Europa har traktat fulgt traktat, Monnet er død, EKSF, det Europeiske Kull- og Stålfellesskap, hadde i 2002 oppfyllt Monnets 50årsplan!
Da overførte de, etter planen, sine funksjoner, oppgaver og sin makt til Unionen.
Jeg vil i min tale i dag skåle for Monnets evner! og spørre oss alle:
Det jerngrep fagbevegelsen har i Europa, er det godt?
Det er ikke arbeiderbevegelsens partiprogram vi møter i Europapolitikken, men grunnfjellet i industrisamfunnet: Unionen av arbeidskraft og kapital for å skape «markedet».
Fellesmarkedet, som det betegnende het før.
Noen, du og jeg, må jo kjøpe varene for å holde liv i industrien!
Altså må man skape best mulige forhold for markedet(oss)!
For du og jeg er arbeidskraft og forbrukere! Vi er de fastlenkede, som uavlatelig trekker spillverket i industrisamfunnets tredemølle.
Jeg tenker på mine barndomsminner av bråtebrann og de voksnes småprat og samtaler. De hadde det ikke så travelt med å forbruke ressurser, nei, de fikset og reparerte, pusset opp og vedlikeholdt alt i hus og hage.
Jeg må innrømme det, jeg klarer ikke å gripes av industrisamfunnet og dets målløse bruk av ressursene.
De lager ting og selger det for å tjene mest mulig.
Nyttig eller ikke, det er underordnet.
Selger selger ikke, det er overordnet.
Det er en korruperende kamp hvor man konkurrerer om å selge mest.
Den rike vil bli rikere, den store vil bli større.
De engasjerer verdenseliten innen forskning og rådspør de dyktikste økonomer mens de gnikker og gnur på «materien» som «Alladin på sin lampe», og den eneste «ånden» de finner er begjæret etter den stadig økende fortjensete.
I denne kampen utnytter også de arbeideren, de vil helst bruke arbeiderne utenfor fellesskapet, der deres egne lover ikke kan nå dem.
Og når en av samfunnstaperne ber NAV om et brød, gir de ham det ikke.
Vil du spise, må du ha en jobb! sier de. For å få en jobb må du stadig holde deg konkurransedyktig, sier de. For å holde deg konkurransedyktig må du stadig utdanne deg, sier de. For å utdanne deg må du være flink, ikke dum eller syk, sier de.
Og mens de utprøver alt dette hos ham, lar de ham sulte.
Det er ikke lenger rom for dumme, syke og tafatte folk, folk som gir seg!
Nå er de blitt det de dengangen bekjempet. De er på parti med sin gamle fiende.
Kan vi kanskje vente en ny revolusjon?
Ikke fra de dumme og syke og svake, de som får nei fra NAV vil bare dø ut.
Kanskje fra de nye, fremmede arbeiderne?
Nei, de som får arbeid gjør ikke revolusjon.
Kanskje bare noen få, slike som meg, noen utilpassede romantikere, som går rundt i hus og hage og snakker med Gud, stopper ullsokkene sine og reparerer utedoen!
Ikke store trusselen.
Kjære arbeiderbevegelse! Gratulerer med dagen!
Den som har lært langtidsplanlegging av Monnet, skaper fremtiden.
Skål.
Et glimt av massemorderen, fra retten 19 april.
I dag fikk vi et glimt av massemorderen.
Selv om vi var forberedt på at han kom til å skiokkere oss, og selv om vi visste hva han hadde gjort, ble vi dypt rystet.
Han fremsto med ett som skremmende og umulig å forstå.
Vi har fulgt ham noen dager, mens aktors spørsmål har ført oss gjennom hans motiver og forberedelser frem til ugjerningsdagen.
Han har lest sin forklaring på hvorfor han ble drapsmann og han er blitt spurt om sitt manifest.
Ordene hans blir vurdert av mange, rettsaken følges nøye rundt om i verden, og vår felles holdning har vært som aktoratets: Vi tror ikke noe på deg!
Da har vi ment hans motiver! for mordene vet vi han har gjort.
Absurd nok forsøker vi å distansere oss fra massemorderens motiver!
Det spesielle ved motivene hans er at vi alle føler oss berørt av dem!
Morderens motiver er hans personlige forklaring på hvorfor han drepte, hans rettferdiggjørelse av drapet, hans bevis på hvorfor han ikke kunne handle anderledes.
Motivet er hans kontakt med virkeligheten, hans grep om den, slik at den ytre, moralske verden ikke kan nå ham og hindre ham i å utøve de onde gjerninger han ønsker å gjøre.
Morderen forstår seg selv og sine handlinger i lys av motivet.
Motivet er hans konstrunksjon, som et overbygg over ugjerningen, slik at han selv skal tåle å gjøre det han gjør.
Aktoratet skal dekonstruere dette, slik at morderen ser sine gjerninger uten sitt forsvar!
Det er for morderen så utålelig at reaksjonene kommer frem, blir synlige.
Det er sjelden en morders motiver får så stor oppmerksomhet som i tilfellet ABB.
Han har kledt sine mord inn i en politisk ramme som er høyaktuell for store deler av verden.
Den politisk undertryktes rettferdige handlinger, rebellens rolle, heltens!
Aktoratets holdning er: «Vi tror ikke på deg»!
Aktor spør for å avsløre for morderen at hans logikk og verdensbilde ikke holder, de skal » kakke hull på» hans vrange selvbilde.
Vi, tilskuerne, følger denne drakampen mellom tiltalte og påtalemundighetene, mellom aktors spørsmål og ABBs svar.
Det er finurlig at ABBs motiver berører oss alle, enten vi er for eller mot innvandring, enten vi er politisk høyre- eller venstresympatisører.
Vi gjenkjenner endel av hans motiver og sitter derfor med mange ulike spørsmål selv, men vi kan ikke se at en kjent politisk problemstilling som ABB henviser til, på noen måte står i forhold til massemordene!
Vi vet at alle sorter demonstranter kan, for å bli hørt, ty til mange krumspring for å bli sett av mediene!
De kan demonstrere, utøve uvanlige handlinger, for å få sakene sine på trykk, men massemord hører ikke hjemme i denne kategorien.
Politiske massemord er vårt land fremmed.
Vår massemorder vil starte en millitant arme, han vil bygge en korstogsorganisasjon mot Islam.
Javel.
Jeg lytter og distraheres av at spørsmålene mine søker svar på de reelle politiske kjennsgjerningene for min egen orienterings skyld.
Når han forklarer hvorfor han valgte å drepe eliten og ikke muslimer, viser han til «Benjamindrapet» som eksempel på en mislykket strategi!
Han viser til strategiske valg, til hensiktsmessigheten! ikke til personlig hat.
Når aktor gjør litt narr av at han gir våpnenet sitt et navn, svarer han med en historisk begrunnelse og viser til at de norske krigerne i Afgahnistan også gjør det.
Jeg tenker da at det var «Moses og Aron » som senket Blucher¨i april 1940, og undrer meg over aktor.
Slik opplever vi rettsaken som et vekselspill mellom det som skjer og egne referanser for å skjønne det som skjer.
Men aktors spørsmål tjener ikke mitt behov for å få bekreftet, eller avkreftet, de politiske realiteter, heller ikke mitt behov for å få alle sider ved de politiske referanser belyst.
Aktor skal dekonstruere ABBs forklaringskonstruksjon, ikke for å avsløre de politiske forhold, men for å avkle ABBs mord i Abbs øyne, slik at ABB selv konfronteres med sine mord uten sitt forsvar.
Jeg hører mange journalister også spør om ABBs opplysninger er etterforsket, om de kan refereres til som fakta.
Slike spørsmål avviser aktor med at de ikke tar stilling til det, det er det politiet som eventuelt etterforsker.
Og jeg irriteres faktisk over at jeg må forholde meg til to sorter tro:
Aktors tro på at ABB tar feil, og ABBs tro på at han har rett.
Ville ikke aktor stått sterkere om flere forhold hadde vært etterforsket? Så kunne aktor sagt til ABB hva fakta i saken er, og slik motbevist ham i alles øyne.
Men vi får ingen avklaring på de virkelige forhold, det er ikke aktors hensikt.
Aktors hensikt er bare å avsløre ABB for ham selv.
ABB skal bare dømmes etter mordhandlingene, ikke etter sine motiver, eller politiske tanker.
I dag, torsdag den 19 april, fikk vi et glimt av massemorderen.
I dette glimtet så vi avgrunnen, Ginnungagapet, og ble rystet!
Vi hadde vært så opptatt av motivet! det er tross alt gjenkjennbart, forståelig, engasjerende!
Men så kom spørsmålene om selve mordene.
Den veltalende massemorderen viste frem sine ugjerninger, tegnet et malende bilde av alt han hadde tenkt å gjøre, og beklaget at han ikke hadde klart å gjøre alt sammen.
Han forklarte detaljert om alle strategiske vurderinger og at han ville gjort det samme igjen.
Jeg merket meg spesielt at han brukte dataspill som både mental trening og perfeksjonstrening, og at han vurderte disse spillene til å egne seg særlig godt til det.
Ja, han så på spillene som en nødvendig trening for å sette seg selv istand til å utføre det han hadde bestemt seg for.
Jeg skrev rett etter 22 juli om Dave Grossman, professor i både militærvitenskap og psykologi og forfatteren av boken “Stop teaching our kids to kill”.
Hans erfaringer som sakkyndig i massedrap og drapspsykologi er kanhende viktig at vi tar konsekvensen av!
Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.
Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.
Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen “trygt” under sin kontroll og ledelse.
Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.
Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de samme prinsipper som militærets spesialtrening:
Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.
Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.
ABB tillegger disse spillene stor betydning!
Han brukte dem bevisst til å klargjøre seg for å klare å utøve massemordene.
Han hentet sine motiver fra politikken, svært dyktig utført, men helt avhengi av internett i både teoretisk og praktisk planlegging.
Deretter brukte han dataspill for mental trening og ferdighetstrening.
Vår moderne tid har unike hjelpemidler til den som vil det onde!
Det er fint at noen bekymrer seg for om barn får høre noe fra rettssaken, men jeg må si at jeg bekymrer meg mer over hva barna omgåes av voldsfilmer og spill!
De er kanhende langt mer forberedt på ABBvold enn vi er.
Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.
Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.
Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.
Sangen jeg har stoppet ved ble laget som en kommentar til debatten som fulgte boken «Prosessen mot Hamsun», av Torkel Hansen. Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.
Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen, og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.
Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)! men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:
Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat. Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen «feil» tanker?
Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner. Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.
Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:
En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»
» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… » sa Jesus.
*****
Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»
Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.
På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i; der la de Jesus.
Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.
Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.
****
Nå vandrer vi i tro.
Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en allegori for tingen.
Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.
Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt. Jeg er fange her i «Berget det Blå» helt til dagen bryter frem.
Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.
Hulen er mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.
Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.
Det er en fin liknelse.
I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg, zoodiakens mange bilder og religionenes store myter som gir oss brokker av underlige drømmebilder.
Men når solen stiger opp vil alle se hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.
Nå er vi i natten.
Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.
Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.
Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.
Og : Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.
Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.
Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.
Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Nå vandrer vi i tro.
Som Abram tror vi på Guds løfter.
Troen regnes også oss til rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.
Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!
Det var de to veiene til samvær med Gud.
Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.
Kjærligheten er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er summen av loven.
Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :
Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.
Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.
Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.
Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.
Kjærligheten er lyset og livet.
Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.
En kurv med påskeegg : 7. «I denne natt»
Da de hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget.
Og Jesus sa til dem:
«Dere skal alle ta anstøt; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden , og fårene skal adspredes.»
*****
De gikk over Kedronbekken og der var det en have som het Getsemane.
Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.
Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem:
Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk!
Og han gikk et lite stykke frem , falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig, og han sa:
Abba, Fader! Alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil! »
****
Disiplene klarer ikke å våke. De sovner.
Jesus er alene i sin gjerning. Han overgir seg i sin Faders vilje.
Soldatene kommer og Judas forråder ham med ett kyss.
De kommer som mot en røver med sverd og stokker, forat skriftene skulle oppfylles.
Da forlater alle disiplene ham.
Hele natten er han i forhør hos yppersteprestene, Pilatus, Herodes og så tilbake til Pilatus.
Ingen finner skyld hos ham, men folket og yppersteprestene vil ha ham dømt fordi han sa han var Guds sønn.
De ropte: Korsfest ham!
Pilatus lot ham hudstryke. Stridsmennene kledte ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham og spottet ham :
Vær hilset du jødenes konge!
Så førte de ham til Hodeskallestedet og korsfestet ham der, mellom to røvere; det var blitt morgen og den tredje time.
Det var mørke fra den sjette til den niende time, han ble forlatt av Gud, det kom et sterkt jordskjelv og flere døde kom ut av gravene og spaserte omkring.
Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst. Veien inn i helligdommen var åpnet.
******
Jesus innstiftet den nye pakt . Hva betød det?
Det betød blant annet at han var det endelige offer. Hans offer åpnet veien til Gud for alle , for alltid.
Offertiden, værens tid, var over. En ny tid sto for døren.
Hvordan var så den «gamle pakt»?
Først opprettet Gud en pakt med Abram. Han hadde lovet Abram både en tallrik ætt og et rikt land, og Abram trodde Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Altså flere hundre år før loven kom, inngikk Gud en pakt med Abram fordi Abram trodde Guds løfter:
«…Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land… det er en pakt mellom meg og deg og din ætt efter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt ….»
Omskjærelsen ble satt som synlig tegn på pakten med Abram.
Etter Israels ble ført ut fra Egypt, fikk folket lovens ord av Gud. Moses var mellommann mellom Gud og folket, men hele folket så Gud da de inngikk pakten.
Det gikk slik til:
«…Så skrev Moses opp alle Herrens ord, og han sto tidlig opp om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet……så bar de frem brennoffer og slaktoffer av okser til takkoffer til Herren. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret.
Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa : Alt det Herren har sagt vil vi gjøre og lyde.
Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa : Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.
…Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet. »
Denne pakten er mellom Gud og hele folket og inneholder alle lovens ord.
Disse to paktinngåelsene, løftets pakt ved Abram og lovens pakt ved Moses, gjelder i Israel ennå.
De har ikke godkjent den nye pakten som Jesus innstiftet ved nattverdsmåltidet.
De kristne har ment at den gamle pakten ikke gjelder lenger, fordi man har fått en ny.
Men man ser og erkjenner mer og mer at i Jesu testamente er begge de to paktene stadfestet og fullbragt.
Når vi nå går inn i vannbærerens hus, vil pakten være fullkommet, synlig tilstede.
Men vi vil i denne natt hente frem den lidende Messias, ikke kongen eller ypperstepresten, men offerlammet, slik profetene fikk se ham stykkevis og som i et speil som i en gåte:
«.. Se, min tjener skal gå frem med visdom….mange ble forferdet over ham – så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske……han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham…..Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom….. og vi aktet ham for intet.
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.
Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes …….
han opplot ikke sin munn…..
-» Min rygg bød jeg frem for den som slo…»
«Min Gud!Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»
Forbannet av Gud er den som henger på et tre.
Det behaget Herren å knuse ham…. når hans sjel bar frem skyldofferet skulle han se avkom…
De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort.
Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.
Og ved at de kjenner ham, min tjener, skal han den rettferdige, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.
Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel(blod) til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.»
Og likesom Moses opphøyet kobberslangen, Nehustan, i ørkenen da seraf- slanger bet folket, slik skulle Menneskesønnen opphøyes.
For den som var blitt bitt av en av slangene og så bort på kobberslangen, skulle bli i live.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 