Astrologi og våre «dommedags» forventninger.
Astrologien er vår aller eldste vitenskap/religion.
De fleste av oss kjenner dyrekretsens 12 tegn, i det minste vet vi hvilket tegn vi selv er født i. Vi kjenner til at solens vandring har ca en mnd i hvert tegn, slik at de 12 tegnene blir et år. Dette er ikke et moderne ukebladfenomen, men små rester etter den urgamle vitenskap som møter oss i de eldste kulturene vi har dokumentasjon fra.
Den lille dyrekretsen, på et år, kjenner de fleste.
Den store kretsen på ca 26000 år, er det ikke så mange som har hørt om. Det er de samme stjernetegnene som i den lille sirkelen, men nå er ikke solen en mnd i tegnet, men ca 2300 år. Den nøyaktige tiden varierer noe fra tegn til tegn.
Det er denne pleiadesirkelen, som den også kalles, som var inspirasjonen til sangen «age of aquarius» på sekstitallet. Det betyr vannmannens tid. Vannmannen er et av de 12 tegnene i kretsen, og på sekstitallet startet solen sin inngang i vannmannens tegn. Det betyr at det blir en ny tid, hvor vannmannen dominerer vår verden i de neste 2000 årene. Man forventer at noe nytt skal skje, og at det må komme til et «oppgjør» med den tiden vi har vært inne i.
Vi har altså i ca 2000 år vært i et annet stjernebilde, fiskene , og er nå på veg ut av det. Oftest sier man også det tegnet som står motsatt på himmelen sammen med hovedtegnet. For vannmannen er det løven, og for fiskene er det jomfruen.
Vår verden har altså i 2000 år vært preget av fisken og jomfruen. Det lyder ikke fremmed for meg. De første kristne brukte fisken som hemmelig tegn for Kristus, og at han var født av en jomfru har vel de fleste fått med seg. Jomfruens sentrale plass i mellomalderen og i den katolske kirke, er det neppe tvil om. Dette tegnet starter omtrent med Jesus.
Hva var tegnene før fisk/jomfru?
Ca 2000 år før Kristus gikk solen inn i storsirkelens værtegn, og motsatt væren var vekten. Lyder det kjent? Det var ofringenes tid, hvor væren var det sentrale offeret. I GT er værofferet så viktig at det i sin funksjon står som et Kristusbilde. Vekten er lovens tid. Folkene får lovtekster og forplikter seg på dem og dømmes etter dem, og må ofre , bl.a. værer for å gjennopprette det forbrudte, avviket fra det rette. Og i GT faller dette tegns begynnelse i tid ca samtidig med Abraham.
2000 år før dette er vi ved jødenes kalenders begynnelse, ved Adam. Det var oksens tid, og motsatt oksen står skorpionen (skorpionen kalles også ørnen i flere tradisjoner). Dette er så lenge siden at vi ikke har mange og gode overleveringer fra den tiden, men at oksen er sentral i de eldste minneklipp fra vår histories begynnelse, vet religionsforskeren. Mitra bekjemper oksen. Europa kommer ridene på oksen fra Asia. Fremdeles går de hellige kuene rundt i India og minner oss om en fjern fortid. Og i mange kulturer har man bilder og beretninger om noen som flyr med ørnevinger (fuglemannen).
Men på sekstitallet startet solen sin vandring inn i Vannmannen, og vi ble alle opptatt av: Hva blir nytt?
Motsatt Vannmannen er løven, og det gir noen assosiasjoner. Mannen og løven er ikke ukjente motiver. Alle som var opptatt av astrologi, og som kunne litt om dette fra den lille sirkelen, startet forsiktige spådommer om den nye tiden, men det ble raskt stille om det. Det er alltid lettere å se tingene etterpå!
Denne gamle vitenskap, var magernes og stjernetydernes kunnskap i gammel tid. De gamle grekerne kalte en slik 2000 års periode for en» eon», og det er dette ordet som brukes i NT om tidsepoker og husholdninger. Og det er avslutningen av en slik «eon» som er gjenstand for dom.
Ved slutten av fiskenes «eon», forventer man en dom over eonen, og Jesu ord om dette får flere assosiasjoner, tolkningsmulighetene berikes, og referansen til GT profetenes jomfru- profetier får flere aspekter.
Dommene i Oksens tid var flommen, og Babelstårn, hvor språkene ble forvirret og folk ble spredt om på jorden.
Værens tid endte i at Gud kom, immanent, ble syndebukk, døde og oppstod. De rike elvekulturene gikk under og Keiserrikene oppsto både i Østen og i Europa.
Fiskenes endetid, vil speile Jesu domsord, om dom over nasjonene. Men hvordan?
Fiskene blir fanget i nettet, heter det, og nasjonene dømmes etter hvordan de har behandlet de fattige, de syke, de fengslede mm.
Noen ser krigs-senarier ved at FN (alle nasjoner) og NATO kommer i krigsforhold i Midt-Østen.
Jeg ønsker ikke å «leke profet», men bare peke på de kortene som er delt ut og gi noen eksempler på hvordan man kan tolke domsordene.
Vi har miljøkrise og økonomikrise, og det setter fart i ryktene om at det nå er «verdens undergang». Kanskje det er «tidens undergang», det egentlig er snakk om. Vår «tid»s undergang, det gjør så avgjort en forskjell i våre ører.
Dersom en svenske sier «før i verden», vil det på norsk hete » før i tiden», vi har hver vår måte å uttrykke dette på.
Jeg ønsket å gi vår «dommedagsforventning» et rikere perspektiv ved å se nærmere på ordet «eon». Og at når den ene «eon» er over, er solen alltid på veg inn i en ny «eon».
Jeg» tror» ikke på astrologi !
Jeg tror ikke at stjernehimmelen er gud, men jeg tror stjernene er Guds skaperverk, og at de eldgamle beskrivelser er som et atlas for å kunne orientere seg i det skapte. Og jeg tror vi har mistet store deler av den kunnskapen, så vi ofte virrer retningsløse, uten mål og med, på vår reise mellom stjernene.
Vi er i en ny tid, hvor menneskene skal prøve ut sine muligheter sammen med Vannmannen og løven. Løven er som kjent dyrenes konge, og Vannmannen står for «Gud immanent». Det er da betegnende at flere religioner venter nettopp sin Guds komme til jorden.
Hinduene venter en «ny Krishna», Islam venter en ny profet, jødene venter Messias, de kristne venter Jesus tilbake.
Uansett gleder jeg meg!
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige å få øye på disse årsakene.
Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.
Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder. En «prøveballong» kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig, før 1995 . I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte i det offentlige helsetilbud .
Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.
Den interesserte bør bl.a. lese «NOU1998 Alternativ medisin.» Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.
Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.
Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».
Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud». Selve behandlingen relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.
Uansett om du er «skole» eller «alternativ» medisiner, avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.
Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene. Disse spørsmålene skulle løses ved forskning og offentlig kvalitetssikring.
Forskning ble viktig, for å kunne sikre pasientenes rett til trygg behandling.
I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:
«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.
I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.
Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.
NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.
NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»
De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.
Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:
«Dato: 11.12.02
Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.
Tid: fredag 13. desember kl. 11.30
Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø
Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'
Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig og laget planer for en stor og omfattende helsereform hvor Amsterdamtraktatens store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!
Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og en offentlig informasjonsbank! Så , hva er problemet?
Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker. En motebølge både innen helsevesenet og «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.
Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:
Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!
Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».
Her kommer Snåsamannen inn.
Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er et «glansnummer» innen helbredelse !
Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.
Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.
Bjarne Håkon Hansen gikk rett i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten. Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt sin helseminister.
Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.
Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt i Amsterdamtraktaten.
Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro, to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!
Morsmelk og farsmelk?
«Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,» sa mannen min, » hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! »
Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.
» Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.» Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg. At han tenker » kjerringråd», lyser lang vei, og» bruker du ikke temperaturmåler?», henger som en mørk sky over samtalen.
Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. «Problemer?» spurte jeg.
«Melken din var harsk», sa han, » alle sammen!»
«Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?» protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.
«Smak på den selv!» sa han.
«Smake?……. har du ….smakt…på min melk?», jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, «hvordan kunne du finne på noe sånt?»
«Enhver kokk smaker på maten før han serverer den» sa han, «tror du jeg vil være han med den harske melka?»
Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg , «det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke morsmelk for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!» eksploderte jeg.
«Har du ikke smakt på din egen melk?», han så bekymret på meg, » men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.»
«Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset», sa jeg, » frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! »
Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.
Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.
De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.
Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.
» SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! » svarte de. «Men da vet dere ikke om den er harsk?» sa jeg.
«Vi behandler melken etter forskriftene», sa de. «Hvem har gitt forskriftene?», spurte jeg.
«Departementet»
Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk. Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd. Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.
«Smakte hele panelet på «fremmed» morsmelk?» spurte jeg, «det var modig».
«Nei,» lo damen , «dette oppdraget ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!»
» Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!» sa jeg, » på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken. Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. »
«Ja, det var jo merkelig dette!» sa departementdamen.
«Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?»
«Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.»
«Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske farsmelken? Skal de bli : Æsj, han med den fæle melka? Bare fordi de får feil informasjon? Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?» Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.
Dette er nå mange år siden.
Selv om jeg ringte både sykehuset og ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.
Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!
Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide denne siden ved mine følelser. Sperrene får vi i avvendingsprosessen! Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.
Det har desverre ført til at «farsmelken» smaker vondt!
Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!
Jeg tror
Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.
Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet. Jeg vil nevne noen eksempler:
Jeg tror at jeg er.
Dette var en filosofisk problemstilling. Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er, hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse». Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.
Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.
Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre ga meg ved å elske meg . Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.
Jeg tror det jeg lærte på skolen.
Men denne troen har forbehold om korrigering av lærestoffet ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen», men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.
Jeg tror på legen min.
Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.
Jeg tror på Gud.
«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.» «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.» Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort. Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.
Troens innhold kan diskuteres? Tja, man gjør det ihvertfall!
Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem! Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning. Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær! Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde! Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler. Alle -ister og -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.
Jeg tror for det meste, og vet svært lite.
I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene. Jeg er som en «halvstudert røver», for selv om jeg har mange års utdannelse , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den. Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn, hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler! Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.
På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt! Det smaker av din vei nedover fjellene.
«Jeg»er
Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!
Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.
Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.
For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»
Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!
Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.
«Jeg- opplevelsen» er unik.
Det er barnets opplevelse av helhet!
Det opplever seg som et individ. (In-divid betyr u-delelig)
Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!
Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en, å være hel!
Om vi senere i livet utsettes for sterke oppløsningskrfter, vil vi ha denne opplevelsen av helhet fra vår spede barndom. Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.
Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…
«Jeg er» .. det var det gud sa at han het…
Det onde , Satan og Djevelen.
Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.
I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine lovbrudd,
peke på dem, bevise dem, og bevise din skyld overfor dommeren.
Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.
Den gangen måtte du «ofre» noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut», er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss. Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv, og Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov, og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken» ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av «diabol», som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er også en «ond» funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er «diabolsk», det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne «diabolske» virksomheten er vår tids angst og smerte.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »
Og bare en konsekvens av lovbruddet : » For da skal du dø.»
Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø, men bli som gud : lære å kjenne forskjell på godt og ondt».
Her er dødens og det ondes problem: døden knyttes opp til lovbruddet, av Gud, og aktor beviser vår skyld, mens analytikeren sier at døden er å bli som gud , å kjenne forskjell på godt og ondt.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme», eller «skremmende» attributter . Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» . Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.
Om deler og helhet.
Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.
Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var ikke mulig å anvende årsaksloven på det transendente.
Materialismen okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket. De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.
Dette, å dele virkeligheten i små deler , for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang. Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen vil gi viktig informasjon om»alt». Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.
Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler, forstå helhet?
Eller kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?
I matematikken går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt, og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å forestille oss en sum av et uendelig antall addender.
Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.
Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.
Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.
Vi tror ikke at grundig kjennskap til enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.
Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.
Kjennskapet til helheten er transendent.
Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.
Som heltene i verdensrommet:
«Romskipet deres hadde mistet styring og lys. De visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.
De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.
Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det ikke mulig å forstå mens de var nede i barten!»
Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel… jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.
Det første «jule»tre med «jule»gaver
Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.
De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.
Fortellingen gjengies slik:
Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .
Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.
Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.
Pang eller lys ?
Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :
«Det sa PANG!»
Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».
Altså en vitenskaplig hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.
Jeg merker meg at denne vitenskaplige hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk med våre rådende religioner.
Lyden.
I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.
I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…
Gud sa…. å si noe er lyd….
Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.
I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!
» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.
Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….
Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….
PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.
«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.
Jeg fryder meg over dette.
Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!
En slags materialist?
Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av røkeabstinenser
-Å være upåvirket av smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.
Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.
Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!
Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.
Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men de resterende 96%?
De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.
Jeg er en del av altet.
Drømmelegen og vitenskapelige tryllekunster
Jeg vil gå til legen min og si:
«Du som råder over det beste og siste i vitenskapens behandlingstilbud, hør hva jeg trenger hjelp til:
Logg deg inn på sentralnervesystemet mitt og lokaliserer de områdene som har nedslitte filer,
og gå særlig nøye inn på de områdene som er sårbare for nikotingiften.
Mens du er innlogget vil jeg be om at du sjekker og reprogrammerer alle overstyrende funksjoner knyttet til nyrene,
særlig blodets evne til å oppta oksygen.
Sjekk nivåene og refil i gangliene med transmittersubstansene, særlig forekomsten av acetylkolin.
Gi lungene økt oksygenopptak, og sett nyere programvare inn for å styrke alveolenes kapasitet.
Skaff også ny programvare for all bevegelse, all glatt muskelatur,
særlig hjertets muskelstyrke,
og alle safters og hormoners ballanse.»
«Ja», svarer legen. «Et øyeblikk»
Så tar legen kvantespranget.
Samlende allverdens vitenskapelige databaser i sitt helbredende sprang,
ut i elementærpartiklenes lykkelige allmektighet
svinger han sin vitenskapelige tryllestav
i mitt sentralnervesystem.
«Du har startet omprogrameringen», smiler legen, «og vi fortsetter med behandlingen om en uke. Jeg har notert dine kvanteverdier og gitt deg beskjed om hva du ønsker.»
Drømmelege?
Nei, siste nytt i kvanteteknikk ( litt usikker på terminologien her), og det gjør ikke vondt!
Det har økt min evne til å kommunisere med mine celler.
Så vil det vise seg om jeg overskrider nåværende statestikk og prognoser for mitt tilfelle.
Natur og kultur
Natur er alt.
Kultur er vår måte å leve i naturen på.
Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.
Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.
Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.
I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!
Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….
Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….
det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…
Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.
Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.
Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.
Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.
Det er i min natur en bevissthet.
Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.
Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..
Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.
I valget er menneskets etikk.
Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.
Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…
Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.
Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..
og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.
For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…
Kulturen begrunnes i det som finnes, naturen, som er det vi har funnet….
Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.
I naturen og bevisstheten er vi i Gud .
I dette er vår glede og vår smerte.
Angst og kjærlighet i dagliglivet..
Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.
Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…
Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…
Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.
Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.
Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,
men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.
Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.
“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.
Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…
Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……
Skaiaa, Bibel og vold..
Det er endel jeg må stille spørsmål ved…
Den kristne kulturarv som Skaiaa sier vi har, har vi den? Og hva mener han når han bruker dette begrepet?
Mener han at den kristne kulturen ikke er voldlig?
Jeg er enig i at Jesu kjærlighetsforkynnelse er et kristent ideal som ikke inneholder vold,
men både innføringen av kristendommen og gjennomføringen av kristningen av landet vårt var svært voldlig.
Vår kirkeshistorie er blodig lesning.
Denne kulturarven har ikke samsvar mellom idealene den forfekter og den praktisk-politisk utøvende virksomhet av misjoneringen for dette idealet.
Bibelen er et fantastisk bokverk, men det er ikke et glansbilde i søndagsskolestil som er printet i denne boksamlingen. Den har tvert om endel ganske voldsomme beskrivelser.
Særlig harde er de historiske bøkene. Det er historien til et lite ørkenfolk.
Fortellingene er ikke pyntet på eller forskjønnet, men sier det som skjer i en nesten kompromissløs stil.
De har noen få helter som heller ikke rosemales, og vi følger dem i stadig krig og på stadig kollisjonskurs med sin egen Gud.
De har en lov de er svært stolte av og som vi liker å bruke endel av den dag i dag.
Så har de poesi for sorg, kjærlighet, lidelse og glede.
Knallhardt å lese er alle domsprofetene. Her får alle rike og mektige, motstandere og fiender, sine domsutsagn. Ja, de lar de hardeste domsutsagn rammer dem selv.
Dersom Skaiaa mener at det bare er det kristne idealet som er vår kulturarv, og ikke hele den kulturhistoriske arven, så forstår jeg langt på veg hans forskrekkelse over volden i et spill, Age of Conan. Det er klart at Jesu nestekjærlighet står i sterk kontrast til det meste, også til dette spillet. Og det er helt klart ikke endel av det kristne idealet å spille voldsspill.
Siden vi har hatt flere hundre år med kirken i landet vårt, har de kristne idealene på mange ulike måter fått innpass i våre hjerter og våre sinn.
Noen av disse måtene setter jeg stor pris på, f.eks kjærlighet, likeverd , frihet og mere.. med dyp etisk forankring i Gudsforholdet.
Vi kan nok se de kristne idealene truet.. men det har de alltid vært. Og den hardeste trusselen har vært fra kirkens egne handlinger oppgjennom tidene.
Det er vanskelig å referere til kristen kulturarv som en entydig god størrelse, og som om den fremdeles dominerer i vår hverdag. Det kunne man kanskje for 50 år siden, men nå er samfunnets verdigrunnlag mer splittet, sekularisert, ikke lenger entydig.
Kirken må nok omstille seg til at den igjen må «erobre» og misjonere for å vinne samfunnet for disse verdiene. Det er ikke nok å bare formane og refse.
Ellers er jeg enig i at spillene er voldlige… det vet enhver som spiller.
Moderne «ting» har man alltid møtt med skepsis.
Sykkelen var syndig fordi man kunne sitte mens man gikk.
Bilen ble da mange hakk verre, men det var en kritikk som gikk fort over. Man vennet seg til både fordeler og ulemper og godtok så bilen som et helt nødvendig og flott hjelpemiddel, selv om bilen krever sine ofre.
Hvor mange døde og skadede verden over siden bilens barndom vet jeg ikke, men ….. vi ofrer det den krever for å holde hjulene igang… og kritikken av bilen som noe ondt vi holder på med skulle logisk sett økt…
For «bilvolden» er virkelig. Den er ikke et spill i en fiktiv verden…..
Vi kan også nevne elektriske hjelpemidler.
Elektron betyr el/gud, ek/ utenfor, tron/tronen. Slikt måtte være skrekkelig galt å bruke som «tjener» i huset.
Ordet radio hadde også forferdelige betydninger fra det greske språk: Utuktighet, styggedom, grisethet, fortred, skade og ulykke….. betød det.
Man brukte altså «Gud utenfor tronen» til hvermanns tjener, og hadde gjort «styggedommen» til hvermanns eie. Dette ble det virkelig motstand mot, men det er utrolig hvordan man venner seg til tingene. Nå er radio, TV og interett blitt menneskenes viktigste informant,arbeidspartner og underholder. Det er slik at vi daglig plugger oss på «styggedommen» for å «kunne leve».
Så er det kanskje ikke så merkelig at barna spiller voldlige spill i en fiktiv verden, mens vi tuller med så mangt i den virkelige ……
Potetgiften solanin.
Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme «Ola Potit».
I tillegg hater de poteter og bruker denne «selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet» aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (men det får bli et annet innlegg en annen gang)
Møtet, troens mysterier.
Tro
Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.
Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.
Men jeg har alltid forholdt meg til den.
Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.
Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.
Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.
At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.
Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.
At Gud er.
At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,
at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.
At jeg er.
At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.
At Gud deler med meg.
Tilfredshet
Den dype tilfredshet.
Som et diende barn
er min sjel i Gud.
…
“SSSsssså ssssøtt!
Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.
Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?
Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..
Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……
Kjedelig er det ogssså…
Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …
Gud er forressten ssvært urettferdig…
Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.
Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,
utgått på dato ssspør du meg.”
..
Jeg løfter barneblikket og spør,
mens melken triller nedover fra en breddfull munn,
mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:
“Hva vil du meg?”
Paradis
Barbent i dyp mose.
Flytende i dypt hav.
Sol og vind mot bar hud.
All naturens sang.
Min elskede, barna og jeg.
Lyset og øyet finner hverandre.
Jeg ser alt.
Jorden er paradis.
…
Torner og ugress.
Miljøgifter og kjøpekick.
Hat og undertrykkelse.
Fattig og rik.
Angst og gråt.
Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.
Jeg puster det inn,
puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.
Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.
” du skal snakke til ørene mine.”
Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.
“Vi er adskiltheten.”
Så går jeg barbent i mosen.
Eden
Jeg roper til deg fra hagen.
Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.
“Hva vil du oss?”
Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..
Vi gjemmer oss under fikenblader
gjemmer oss
og står for deg i vår adskilthet
og kjenner tyngden av å være skapt av deg
i ditt bilde,
og vi utånder
ikke
men bærer deg
med kraftløse armer,
nakne mot den røde jorden.
Quo Vadis
I tausheten
tok du adskiltheten
trettheten
angsten og den dødelige sorg
tomheten og all ond vilje.
Du tok det.
Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset
da du bar det bort.
“Jeg kommer snart tilbake.”
Sa du.
Patmos
Jeg står på stranden ved havet.
Verdenshistorien
er lest.
Verdensreligionene
er levet.
De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.
De store ødeleggerene
har gjort sine ødeleggelser.
Jeg legger turbanen på stranden
og venter.
Du kommer snart.
Jorden
Jeg dyrker jorden
og deler mitt brød
og jorden er fruktbar
og frukten er søt
og grøden er sangen til jordens pris
den synger at
jorden er paradis
…
Og elvene i Paradis
løper hvor de vil
og vanner glad
den som vil ha
litt kunnskap fra et kunnskapstre
og evig liv fra livets tre
ja, herren selv vil øse ut
av livets vann fra Herren Gud.
Rettssikkerhet – systemet korrumperer!
Leste Tore Sandbergs bok, «Overgrepet».
Det er forferdelig å se hvordan dårlige systemer i maktens hender blir livsfarlige for folk. Sandberg avdekker en ukultur i politiet som har lang tradisjon:
«Mennesker som er litt anderledes enn oss vanlige folk, er mistenkelige. Fordi vi er profesjonelle, er våre vurderinger riktige, det betyr ikke noe at virkeligheten ikke stemmer med våre vurderinger, den bare forandrer vi slik at vi får rett.»
Det er grunn til å tro at denne ukulturen er vanlig utbredt og godt innarbeidet.
Her er det mange forhold som MÅ endres! Jeg nevner noen av de sakene Tore Sandberg setter opp som viktige:
– Ingen forhør uten advokat –
-Ingen forhør uten lydopptak/video-
-påtalemakten skal ikke skrive «det eneste referatet» fra forhøret-
– de regler som allerede gjelder for politiets opptreden, redelighet og håndtering av dokumenter og gjenstander, må kvalitetssikres og skjerpes med straff for brudd på disse-
– Det må bli klare begrensninger for bruk av varetekt-
Jeg er svært glad for at Odelstingets granskningskomite felte en utvetydig knusende dom over politiarbeidet i «Friz Moen saken». Henry John Mæland, utvalgets leder, ble spurt om vi kan risikere flere justismord. Til dette svarte han et klokkeklart JA.
Dette må da få politiske følger!!!
Selv sier Tore Sandberg:
Kan Justisministeren, Stortinget og VI leve med et system der ingen har ressurser til å kontrollere om politiet har gjort den jobben lovverket pålegger dem?
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 