Sponmøbler
Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.
Da jeg leste det, kom jeg til å tenke på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.
Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange «billige» møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen! Spon, men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.
Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien til å tolke tegninger og å skru rett skrue på rett sted, gikk min mann og snuste. Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.
Etter noen dager spurte han:» Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?»
«Ikke annet enn sponlukten,» sa jeg.
«Har den ikke minket litt, den sponlukten?» spurte han.
«Nei, igrunnen ikke,» sa jeg, «men spon er jo ganske god lukt, da!»
Etter enda noen dager sa han: «Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?»
Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : «Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!»
«Ja,» sa han,» det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!»
«Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av «snusingen» din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.»
«Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,» sa han tålmodig.
«Ja, ser det. Også?»
«Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder formaldehyd, og det er forbudt i Europa», sa han, » Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.»
«Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?» sa jeg håpefult, «og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da? Lukter du denne formaldehyden?»
» Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar, er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.»
«Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?» spurte jeg.
«Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,» sa han.
Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene. Deretter dro jeg til Jysk og ba om produktinformasjon.
«Alt vi har ligger åpent på nettet», sa de.
«Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av», sa jeg, «og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.»
Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.
Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste og luktet på platene igjen.
«Det er vel ikke galt nå også?» Jeg begynte å bli ilter.
«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»
Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer», knurret jeg mellom sammenbitte tenner, «er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?»
«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»
Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.
«Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene»,sa jeg. » Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!»
«Vi sender ut en mann», sa de, «så kan han vurdere det.»
«Vurdere? Hva skal han vurdere?» spurte jeg.
«Om det er noe i vegen med skrivebordet», sa skeidarselgeren.
«Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det», sa jeg, «det står jo et der»: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.
«Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden», sa de, «det er jo ditt han skal se på.»
«Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?» spurte jeg.
» Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det», sa skeidarselgeren, «så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.»
«Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,» sa jeg.
«Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?» spurte selgeren.
«Ring meg», sa jeg.
Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging. Både fordi det er slitsomt, og fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.
Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.
Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter. Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.
Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.
Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.
Kraftfor.
For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet «landbrukshalvtimen», som jeg ikke kan glemme.
En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.
Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen ham at han desverre tok feil!
«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de. «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene. Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»
Det er dette jeg husker fra innslaget.
Jeg ble temmelig betenkt. Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?
Kunstgjødsel
Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig. De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk «vind i seglene», men ble aldri det» normale». Man hadde også foredlet plantene til kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.
Vår grønnsakmat vil altså også gi oss mennesker mangelsykdommer på sikt. Vår form for «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.
F eks.: Å ta prøver av matvarene.
Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.
Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe. Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.
Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver. I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.
Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte, oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor» i tillegg, og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!
Hva så med kornet og «vårt daglige brød»?
Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av sprøytemidler, veksthormoner og kvikksølv, og kunstgjødsel, som gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster. Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.
Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med våre dager teknologi som gjør at både staten, alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.
Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.
Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet. Snart vil du finne ganske mange små metallspon fra stålvalsene som maler kornet. Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel. Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»? Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår. Hva er kravene til møllene i EU?
Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.
Instinkt
Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket», og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?
Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem, og forhørt bakeren.
Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!
Rafinere er ikke «rafinert».
Oppsummert om ferdigmat: Vi kjenner ikke kvaliteten på råvarene. Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.
Sukker har fra naturens side, som melasse, alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake. Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .
Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.
Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.
Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.
Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og produktinformasjon.
Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.
Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»
Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.) Her blir alle våre husdyr tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.
Velsign vår mat o Gud.
Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.
Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat. Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og mangelsykdommer.
Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd. Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.
Så får jeg kjøpe kosttilskudd.
Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?
I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.
Sjelens sult
Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok: «Sjelens sult.» Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.
Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener. Vassnes vil gjerne forklare religionene, at de overhode finnes. Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.
Den svakeste hypotesen i boken er Vassnes bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».
Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte godene ved hasj og marijuana. Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.
Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.
Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten. Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.
Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla at å anvende meditasjonens teknikker, var helsefremmende. De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer. Dette solgte.
Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.
Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte. De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen. Det har ikke så stor interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin. Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».
Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.
Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon som relevant forklaring på religionenes eksistens.
Boktittelen «Sjelens sult», skal uttrykke «behovet for» Gud. Det er ikke tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes . Denne forklaringsmodellen bør, i så fall, gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.
Det er ikke troverdig som vitenskaplig metode å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og metoden må kunne anvendes som metode for å forklare også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som vitenskap, politikk og økonomi.
Metoden må kunne brukes for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen. Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi lager oss utviklingsteorier. Og, at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».
Vi må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere forestiller vi oss en » Darwin». For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!
De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke, bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen om Gyldendals kokebok og andre kokebøker». Vår sult blir «selvsagt» forklaringen på forestillingen om kornet. Og, da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.
Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage forestillingene om det onde…,
Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.
Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode er en «vei som når frem dit man vil».
Vassnes har gitt oss en «vei» som når et stykke i den retningen han ville gå. Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål, og det spørs om han ikke må bytte metode. Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».
Myter og berget det blå.
N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken «Nordisk mytologi» (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.
Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet «run», grunnstammen i ordet runer. «Run» betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.
Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!
Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.
Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de «gjemmer» i skaldskap, og gudene svarer. Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte ordet «gjemmes». Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre «Hva betyr det?»
Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå «vismenns ord og deres gåter», som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid «Oddas». I dette navnet finner man både Edda, Odin og Æsene.
De gamle kulturene har visdomslitteratur, eller myter, som er bevart for oss, men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå. Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.
Skal jeg «si deg en hemmelighet» , en myte jeg har fått høre om «berget det blå»?
I «eventyrene» våre er det ofte hendelser som finner sted i «berget det blå». Det er dit man blir «bergtatt».
Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.
Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet. Hun vokter «gralen» som ridderene søker etter, mens de stadig befrir jomfruen fra drager. Både «begeret» og » dragen» er i «berget det blå». Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.
«Berget det blå» uttrykker det gamle bildet av jorden: flat jord, med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten. Det gamle ordet» blått», var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : «Blåman, blåmann bukken min..» og «blått som kull», «blåmyra» .. og altså nattehimmelens farge: «berget det blå».
Eventyrene griper her tak i både bibelske og andre religioners myter i samme fortelling.
Alle har noe de formidler i dette bildet. Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss «bergtatt». Desto viktigere blir de mange små lysene i «berget det blå». Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der, og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene. Det er hun som vokter «gralen» fra middelalderens og bibelens myter, og hun vokter Suttungsmjøden», den attraktive kunnskap som Odin leter etter. Hun samler i seg Maria , Jesu mor, og Israel, GTs skjønne jomfru, og gir eventyrene om jomfruer større dybde.
As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor. Ordleken kan være som i en drøm i «berget det blå».
Snorre knytter Tor til Troja. Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet «å starte helt pånytt». Ingen «gammel» kunnskap skulle bli med i «det nye» vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, «glemt». Det var å regne som «usant» inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.
Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed » lokk på» en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet, formidle hemmeligheter om «berget det blå», der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.
De gamle magernes visdom kunne formidles ved jomfruen og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved okser og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i «berget det blå».
Hva kunne de?
De kunne regne, observere , beregne stjerner og planeters bevegelser og lage kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og, slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født. De leste menneskenes og folkenes sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.
Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke «spør stjernene». De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i «profetjobben» fordi de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.
Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte. Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom. Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et «mål-tid», hva betød det? Ble det en myte om et «tids-rom»? Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!
Det var kunnskap om de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon. Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av «de innvidde». Det kan være flere «innvidde» grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.
Når vi ser opp i «berget det blå» der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette «berget» felles.
Her skildres «eonenes» fødsel og død, og «gudenes» frodige karakterer. De er, i astrologenes tale, det som lyser og beveger seg i » berget det blå». Her har man» tidsrom » og «hus», og her har man «måltid» med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet at svært mange av de gamle «Guder» var «fjellguder». Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.
Når vi bysser barnet og synger «byssan lull» , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet at det kommer tre vandrere på veien: Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.
Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?
Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.
Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.
Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: » Verden igår og idag. Vår egen tids historie.» 1935
De tre bindene er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning! (Jeg anbefaler Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.
Første bind starter kl 11.00 den 11.11. 1918
Det er tidspunktet den første verdenskrigen opphørte. Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der i noen få sjebnetunge år.
Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.
Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.
Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.
Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!
Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk! Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!
Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser, for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.
Man kjøpte varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.
Direktøren for det «Internasjonale Arbeidsbyrå» sier i en rapport av 1924:
«Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag. Da Polen stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet. Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet. Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.»
Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser, gikk det en «enveis» strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren. Amerika hadde virkelig sin boom! De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.
Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen, lånte Europa enda mer av Amerika!
Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling, men jeg må trekke pusten litt og tenke.
Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!
Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten. I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet. For å oppretholde «systemet» har statene brukt «gjeldsinflasjonsprinsippet», og satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.
Gir vi fra oss den økonomiske «lederposisjonen» til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?
Hva har vi lært av vår nære historie?
Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :
«UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?
Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.»
Professoren viser, i innlegget, hvordan Bernanke bruker både inflasjon og nytrykte penger for å » overleve», mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.
Homofile og utviklingshemmede?
Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne, ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.
Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre avvik. Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.
Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket. Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for å komme tilrette med og å leve med avviket.
Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte «preventivt».
Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming. Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten virket invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.
Slik var samfunnet for over 37 år siden.
Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte skarpt mellom avvikene. De homofile «gjorde jo ingen fortred», men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del av lokalmiljøet, ingen anmeldte dem.
Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær, fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed «så» de ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok, for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt ham søke «hjelp», og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.
Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig, men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.
37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig, kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.
Men lovendringen avspeilet bare at det var et politisk flertall for lovendring!
De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette. Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra «å være kriminell» til å være «OK». Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt, og «slik ønsker jeg mine barn blir».
Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.
Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe «bedre» eller noe mer «normalt» for barna mine. Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.
Her strever de homofile med fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.
Her gjør de homofile en feil!
De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner . Her er det ennå et arbeid å gjøre. Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten. Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.
Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av. For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser er det i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.
De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store sinne de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen mennsker? Det er mange som kjemper for denne gruppens rett til å leve, og deres rett til å bli født, og deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg «slike barn»? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?
Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk «Fritt Ord» prisen: «Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.» Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede. De er utrydningstruet.
Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?
Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er ! Vi er alle slik vi er født!
Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!
Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!
Monsen og Friele
Jeg blir litt nostalgisk av denne debatten.
Kim Friele og Nina Karin Monsen er to motpoler i den offentlige debatt.
Kim Friele hører til dem som startet kampen for å få godkjent de homofiles ønsker og krav, og som var med på å gi homofilien et offentlig ansikt. De senere år har hun fått oppleve at hennes sak vinner på alle fronter. Hun har opplevet å gå fra kamp til seier og har nå fellesskapets «store bølge» for sin sak!
Nina Karin Monsen står i den tradisjonen som var, og som de fleste nå har forlatt. Godt skolert fremfører hun ideer og meninger som var rådende, men som nå er en «utdøende bølge».
Til enhver tid vil de «som hersker eller er flertallet», altså den rådende kultur, fremstå som dem som har rett. De argumentene som underbygger deres syn er «de rådende», «de populære eller lovlige argumentene», disse fremstår fremforalt som «dagsaktuelle og selvsagt riktige». Mener noen noe annet enn dem, må de argumentere «mot makta». De som argumenterer «mot makta», har det mer eller mindre vanskelig, alt ettersom. Fra dødsstraff til avvisende skuldertrekk. Dermed er ikke noe sagt om hvem som objektivt sett har rett: Flertallet, opposisjonen, diktatoren eller Gud har «alltid rett», ettersom hvor man er i maktbølgene.
Dette er lett å se «på avstand», men ikke like lett når man er midt i det, deltar selv.
De er født med ca 10 års mellomrom, og deres utdannelse og holdninger har røttene i krigstiden og 50-tallets Norge. Dengangen var kvinneidealene :
Omsorg, som innebar at moren skulle ha tid og råd til å være hjemme med barna og å stelle for mannen og kanhende også foreldre..
Vellykkethet, som innebar et moderne hjem, perfekt utseende, rik nok mann til å gi kone og barn alle nødvendigheter, slik at mannen ofte hadde to jobber for å klare å kjøpe alle de tekniske vidunderne som nå , takket være strømmen,ble tilbudt norske husholdninger! Moderne komfyrer, vaskemaskin, strykehjern, kjøleskap, dypfrysermed, platespiller, lydbånd, filmapparat og mye mer… kvinnen hjemme fikk tidtil overs! Tid til å lese ukeblader, lakke neglene, gå ut midt på dagen til kun sosialt overskudd, shoppe og gå til frisør, se lekker ut med ferdig middag til mannen og nybakte kaker til kaffen, mens barna gjorde lekser…..
Ikke rart hun måtte frigjøres!
Det er klart at noen kvinner utdannet seg og tenkte karriere!
Men, idealet i folket var denne vellykketheten som viste seg i hjem, kirke og kjøkken. Skilsmisse var «skandale», abort var ulovlig og ble bare skrvet om på jentedoene, homofili var ulovlig og ble aldri snakket om, arbeid og utdannelse for kvinner var helt vanlig frem til man giftet seg. Da fikk man ansvar for familien.
Kvinnebevegelsen som vokste seg stor i denne tiden, gikk selvsagt ut på å få damene i jobb!
Jeg vokste opp med denne bevegelsen, og jeg har stor respekt for flere av våre foregangskvinner. Det store flertallet av folket ble værende i disse idealene helt til «bølgen for kvinnefrigjøring» var blitt stor nok og slagkraftig nok til å få den «almindelige mening» preget. Denne kampen innebar en strategisk tilrettelegging av ikke bare jobb til alle, men barnehageplasser så mødrene kunne jobbe , retten til fri abort, likelønn og likestilling….nedtoning av familiens «enestående» verdier ..mm…og samtidig endret de økonomiske forholdene seg slik at en familie måtte ha to inntekter for å klare seg. Dette bidro til å tvinge «etternølerne» ut i arbeid. Taperne i dette var de single og aleneforsørgerne..
Hele denne åndskampen ble vakkert håndtert av våre politikere, som holdt sin beskyttelse over alle parter i debatten, mens lover om likestilling og abort ble vedtatt og forbudet mot homofili ble fjernet. Hele tiden ble alle synspunkter nøye diskutert i de politiske avisene og i NRK Det var 60 og 70-tallets store omveltninger.
Man var seg bevisst de ulike meningene, og at det var nyttig for alle at de ble debattert! For ingen hadde fasit på disse spørsmålene, den måtte vi lage selv i politiske prosesser.
Friele fikk sin fortjente pris! Nå har Monsen fått sin fortjente pris!
De har begge vært trofaste mot seg selv i debattene! Det å ha og ivareta mangfold og frihet er en berikelse for vårt samfunn! Derfor ønsker jeg at prisen opprettholdes.
Tenk, Friele, om datidens mennesker som du sto opp mot, ikke hadde anerkjent din rett til å tale din sak?
Om de hadde «feil» meninger om homofili, så hadde de gode holdninger til demokratiet og de demokratiske rettigheter. Når et folk deler ut en slik pris som «Fritt Ord», er det fordi folket setter pris på det frie ordet! Dersom bølgen av endringer som du så vellykket har tatt del i krever det «Frie Ord» bort, fordi man ikke tåler at ens motstandere har samme rett som en selv, ja, da har vi valgt oss en grå og trang verden.
Enten man argumenterer mot menneskets tro, seksualitet eller politiske meninger, må man gi hverandre samme spilleregler!
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Kvantemedisin i Schrødingers katt.
Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt «storslegga» på noe som kalles «kvantemedisin». Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.
Det er selvsagt å «banne i kirken».
Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.
Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand «har ikke tid» til å rapportere «alt mulig»! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.
Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem! Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg? Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!
Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU. Det er altså helt OK å «lure syke folk» i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig «lurt» av hva du enn måtte feile. Folk skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling selv, unntatt kreft-behandlingsform!
William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.
Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke? Denne tøffe mannen står og «banner i kirken»! Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?
Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten. Ikke egentlig!
Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.
Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?
Ingen vil gå inn på dette, fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag, tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært «hjelpeløse» uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.
Derfor må de angripe den på annet vis.
F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!
Denne argumentasjonsformen fra» maktens høyborg» bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.
Han er kun tiltalt for sin ytring!
Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:
Sir Venkata Raman
William C. Nelson
Malmø og tennislandskampen
Ville bare oppdatere lesere om dagens sveriges radio P1
Spänd väntan på Davis Cupmatchen
I Malmö rustar polisen för fullt inför Davis Cupmatchen i tennis mot Israel. De gatstenar som legat vid området har nu fraktats bort. Polisnärvaron är påtaglig inför de väntade demonstrationerna och i natt sluts den yttre avspärrningen kring området.
Matchområdet är också en byggarbetsplats för Malmös nya fotbollsstadion där Mats jobbar.
– Man är nervös och i morgon vet jag inte om vi vågar vara här. Det är ju så hotbilden är.
Det är ett stort område som polisen har att bevaka: en yttre avspärrning ett par hundra meter från själva matcharenan och en inre precis runt Baltiska Hallen. Rakbladstaggtråd ligger utrullat på taket av en intilliggande byggnad.
Alla poliser jag talar med är övertygade att autonoma vänstergrupper kommer att försöka ta sig in på området och skulle polisen misslyckas med att säkra arenan och skydda de israeliska spelarna handlar det inte längre om inrikespolitik. Det får bara inte hända, säger polisen och innanför avspärrningarna finns det inte utrymme för dialog.
Den första demonstrationen mot matchen är redan klockan åtta i morgon bitti där demonstranter hotar att kedja fast sig vid infarten till matchområdet.
Andreas går på John Bauer gymnasiet som hamnat innanför avspärrningarna:
– Visst är det bra att de kommer hit men kanske är det lite för många poliser. Och instängningar är inte det roligaste heller, man kommer ju knappt ut härifrån.
Jens Ericson Ekot i Malmö
jens.ericson@sr.se
|
15:26 | onsdag 4 mars 2009
|
Menneskesynet i skolen i WTOs utforming
Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.
Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste skolereformen, kunnskapsløftet, sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.
Jeg sier oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. Refomen kommer til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.
Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.
Hva har skjedd?
Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?
De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.
Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden. Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket om kropp og sjel, var det ikke så stor og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.
Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.
Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til kunnskapsløftets syn på barnet:
«en vare, kalt humankapital.»
Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.
Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.
Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?
Dette er skolepolitikk. Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen, har de ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.
Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.
Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.
Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.
I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:
Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.
2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.
Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! Ihvertfall i noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye. Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.
Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er. Og hva vi vil at det skal være!
Malmø og islamisering?
Jeg undrer meg over journalistene.
Hvem har lært dem at det er en god ide å spørre ordføreren i byen om det er problemer byen sliter med?
Jeg vet ikke om en eneste ordfører i norge som åpent ville fortalt hvor ille det står til i byen, til en utenlandsk journalist!
Mandag hadde svenske nyheter en liten sak om Malmø. Det var rett etter at man beskylte Siv Jensen for løgn og overdivelser om hvordan det står til i Malmø, og hvor ordføreren i Malmø «vitnet mot» henne. Ordføreren sa at byen ikke hadde problemer utover det man sikkert hadde andre steder.
Nyhetsinnslaget mandag, i sverige, var Malmøs beskjed om at de ikke kunne arrangere landskampen i Tennis, likevel. Landskampen ble jo mot det Israelske laget, og burde ikke spilles overhodet. I Malmø fryktet man rene krigsopptøyer om kampen ble avholdt, derfor måtte de bare avlyse det hele.
Stocholm var raskt ute, øyeblikkelig, og sa at de tok over for Malmø.
«Ikke diskuter mere. Vi tar landskampen i Stockholm!»
Men så viste det seg å være for kort tid for Stockholm til å kunne få til dette byttet, rent praktisk, så Malmø ble bedt om å avvikle kampen, tross alt.
Malmø svarte med at det måtte isåfall bli avviklet under bevoktning og uten publikum.
Malmø ble bedt om å endre dette, og å avvikle kampen med publikum på normalt vis , etter den avtalen man hadde fra før.
Kan bli interessant å følge dette, det var en svært anderledes «ordfører» som her henvendte seg til svenskene, enn den som svarte Siv Jensen.
Jeg prøvde å få dette fra sveriges P1 til å virke:
Karin Mattson: ”Vi vill ändra beslutet”
Riksidrottsöfrbundet protesterar nu mot Malmö kommuns beslut att spela DC-matchen mellan Sverige och Israel inför tomma läktare.
Karin Mattsson: «Det är inte acceptabelt»
Fritidsnämndens beslut att spela Davis Cup-mötet mellan Sverige och Israel inför tomma läktare kritiseras nu hårt av idrottens högsta organ.
Riksidrottsförbundets ordförande Karin Mattsson Weijber vill att Malmö kommun tänker igenom beslutet en gång till.
– Det är oerhört viktigt att man respekterar idrottsrörelsen som fri och självständig gentemot politiken, säger hon till Radiosporten.
Kan du påverka så det blir ett annat beslut i den här frågan?
– Det är det vi försöker göra genom att markera. Vi tycker inte att det är acceptabelt att man använder sig av idrotten som ett politiskt verktyg.
– Det är bara att rikta tillbaka frågan till Malmö och att de funderar vad det här får för konsekvenser, säger Karin Mattsson Weijber till Radiosporten.
Tidigare nyheter:
Tomma läktare mot Israel
Tomma DC läktare får kritik av Israel
Mats Strandberg
mats.strandberg@sr.s
Patriarken Darwin og Barbara McClintock
Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.
Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk. Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.
Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.
Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.
På den annen side i denne tidens «åndskamp», var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.
Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.
Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.
Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »
Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.
I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.
I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og «glemt». Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.
Den vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem, og la dermed grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl. klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi , og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen. Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.
Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.
Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.
I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!
Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!
Blogg-gardistene, en nidvise.
På tinget ble det vedtatt, ifølge Snorre, at det skulle diktes en nidvise for hver nese på Island.
Jeg følger dette eksempelet nå, her er min nidvise:
Blogg-gardistene:
I det offentlige rom, når synserne blir haier,
da lyder tastaturene, og stridens fane vaier,
og taktfast tramper bloggerne i hvert et blodig spor,
de hører haien glefse og så blogger de i kor:
«Vi er i tusentall, vi vil ha mannefall!
vi
er den frie ytrings menings-politi!»
I det offentlige rom, de går den samme rute,
og alle sammen uler, som den ulven som er ute,
det kjempes skal om blod, og tusenårig tro,
da høres seiers-brusen fra de femogtredvetusen:
«Det er vi som teller, det er nå det gjelder,
å
få vise vår makt, ved å blogge i takt.»
Det er bare å dikte videre for den som har lyst.
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige å få øye på disse årsakene.
Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.
Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder. En «prøveballong» kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig, før 1995 . I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte i det offentlige helsetilbud .
Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.
Den interesserte bør bl.a. lese «NOU1998 Alternativ medisin.» Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.
Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.
Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».
Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud». Selve behandlingen relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.
Uansett om du er «skole» eller «alternativ» medisiner, avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.
Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene. Disse spørsmålene skulle løses ved forskning og offentlig kvalitetssikring.
Forskning ble viktig, for å kunne sikre pasientenes rett til trygg behandling.
I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:
«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.
I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.
Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.
NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.
NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»
De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.
Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:
«Dato: 11.12.02
Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.
Tid: fredag 13. desember kl. 11.30
Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø
Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'
Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig og laget planer for en stor og omfattende helsereform hvor Amsterdamtraktatens store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!
Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og en offentlig informasjonsbank! Så , hva er problemet?
Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker. En motebølge både innen helsevesenet og «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.
Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:
Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!
Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».
Her kommer Snåsamannen inn.
Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er et «glansnummer» innen helbredelse !
Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.
Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.
Bjarne Håkon Hansen gikk rett i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten. Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt sin helseminister.
Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.
Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt i Amsterdamtraktaten.
Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro, to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!
Jeg tror
Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.
Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet. Jeg vil nevne noen eksempler:
Jeg tror at jeg er.
Dette var en filosofisk problemstilling. Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er, hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse». Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.
Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.
Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre ga meg ved å elske meg . Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.
Jeg tror det jeg lærte på skolen.
Men denne troen har forbehold om korrigering av lærestoffet ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen», men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.
Jeg tror på legen min.
Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.
Jeg tror på Gud.
«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.» «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.» Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort. Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.
Troens innhold kan diskuteres? Tja, man gjør det ihvertfall!
Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem! Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning. Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær! Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde! Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler. Alle -ister og -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.
Jeg tror for det meste, og vet svært lite.
I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene. Jeg er som en «halvstudert røver», for selv om jeg har mange års utdannelse , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den. Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn, hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler! Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.
På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt! Det smaker av din vei nedover fjellene.
Det onde , Satan og Djevelen.
Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.
I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine lovbrudd,
peke på dem, bevise dem, og bevise din skyld overfor dommeren.
Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.
Den gangen måtte du «ofre» noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut», er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss. Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv, og Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov, og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken» ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av «diabol», som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er også en «ond» funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er «diabolsk», det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne «diabolske» virksomheten er vår tids angst og smerte.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »
Og bare en konsekvens av lovbruddet : » For da skal du dø.»
Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø, men bli som gud : lære å kjenne forskjell på godt og ondt».
Her er dødens og det ondes problem: døden knyttes opp til lovbruddet, av Gud, og aktor beviser vår skyld, mens analytikeren sier at døden er å bli som gud , å kjenne forskjell på godt og ondt.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme», eller «skremmende» attributter . Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» . Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.
En slags materialist?
Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av røkeabstinenser
-Å være upåvirket av smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.
Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.
Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!
Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.
Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men de resterende 96%?
De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.
Jeg er en del av altet.
Angst og kjærlighet i dagliglivet..
Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.
Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…
Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…
Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.
Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.
Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,
men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.
Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.
“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.
Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…
Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……
Skaiaa, Bibel og vold..
Det er endel jeg må stille spørsmål ved…
Den kristne kulturarv som Skaiaa sier vi har, har vi den? Og hva mener han når han bruker dette begrepet?
Mener han at den kristne kulturen ikke er voldlig?
Jeg er enig i at Jesu kjærlighetsforkynnelse er et kristent ideal som ikke inneholder vold,
men både innføringen av kristendommen og gjennomføringen av kristningen av landet vårt var svært voldlig.
Vår kirkeshistorie er blodig lesning.
Denne kulturarven har ikke samsvar mellom idealene den forfekter og den praktisk-politisk utøvende virksomhet av misjoneringen for dette idealet.
Bibelen er et fantastisk bokverk, men det er ikke et glansbilde i søndagsskolestil som er printet i denne boksamlingen. Den har tvert om endel ganske voldsomme beskrivelser.
Særlig harde er de historiske bøkene. Det er historien til et lite ørkenfolk.
Fortellingene er ikke pyntet på eller forskjønnet, men sier det som skjer i en nesten kompromissløs stil.
De har noen få helter som heller ikke rosemales, og vi følger dem i stadig krig og på stadig kollisjonskurs med sin egen Gud.
De har en lov de er svært stolte av og som vi liker å bruke endel av den dag i dag.
Så har de poesi for sorg, kjærlighet, lidelse og glede.
Knallhardt å lese er alle domsprofetene. Her får alle rike og mektige, motstandere og fiender, sine domsutsagn. Ja, de lar de hardeste domsutsagn rammer dem selv.
Dersom Skaiaa mener at det bare er det kristne idealet som er vår kulturarv, og ikke hele den kulturhistoriske arven, så forstår jeg langt på veg hans forskrekkelse over volden i et spill, Age of Conan. Det er klart at Jesu nestekjærlighet står i sterk kontrast til det meste, også til dette spillet. Og det er helt klart ikke endel av det kristne idealet å spille voldsspill.
Siden vi har hatt flere hundre år med kirken i landet vårt, har de kristne idealene på mange ulike måter fått innpass i våre hjerter og våre sinn.
Noen av disse måtene setter jeg stor pris på, f.eks kjærlighet, likeverd , frihet og mere.. med dyp etisk forankring i Gudsforholdet.
Vi kan nok se de kristne idealene truet.. men det har de alltid vært. Og den hardeste trusselen har vært fra kirkens egne handlinger oppgjennom tidene.
Det er vanskelig å referere til kristen kulturarv som en entydig god størrelse, og som om den fremdeles dominerer i vår hverdag. Det kunne man kanskje for 50 år siden, men nå er samfunnets verdigrunnlag mer splittet, sekularisert, ikke lenger entydig.
Kirken må nok omstille seg til at den igjen må «erobre» og misjonere for å vinne samfunnet for disse verdiene. Det er ikke nok å bare formane og refse.
Ellers er jeg enig i at spillene er voldlige… det vet enhver som spiller.
Moderne «ting» har man alltid møtt med skepsis.
Sykkelen var syndig fordi man kunne sitte mens man gikk.
Bilen ble da mange hakk verre, men det var en kritikk som gikk fort over. Man vennet seg til både fordeler og ulemper og godtok så bilen som et helt nødvendig og flott hjelpemiddel, selv om bilen krever sine ofre.
Hvor mange døde og skadede verden over siden bilens barndom vet jeg ikke, men ….. vi ofrer det den krever for å holde hjulene igang… og kritikken av bilen som noe ondt vi holder på med skulle logisk sett økt…
For «bilvolden» er virkelig. Den er ikke et spill i en fiktiv verden…..
Vi kan også nevne elektriske hjelpemidler.
Elektron betyr el/gud, ek/ utenfor, tron/tronen. Slikt måtte være skrekkelig galt å bruke som «tjener» i huset.
Ordet radio hadde også forferdelige betydninger fra det greske språk: Utuktighet, styggedom, grisethet, fortred, skade og ulykke….. betød det.
Man brukte altså «Gud utenfor tronen» til hvermanns tjener, og hadde gjort «styggedommen» til hvermanns eie. Dette ble det virkelig motstand mot, men det er utrolig hvordan man venner seg til tingene. Nå er radio, TV og interett blitt menneskenes viktigste informant,arbeidspartner og underholder. Det er slik at vi daglig plugger oss på «styggedommen» for å «kunne leve».
Så er det kanskje ikke så merkelig at barna spiller voldlige spill i en fiktiv verden, mens vi tuller med så mangt i den virkelige ……
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 