Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?
Før 1975 var elever med lese/skriveproblemer godt ivaretatt i skolen. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, lærere som hadde flerårig ekstra kompetanse.
Lærerskolen ga ikke kompetanse i å undervise barn med spesielle behov.
Også idag er dette spesialutdannelse.
Å diagnostisere ulike typer lærevansker og å tilrettelegge fagstoffet for elever med ulike typer lærevansker, er ikke lagt inn i den ordinære lærerutdanningen.
I 1975 ble “integreringsloven” innført.
Den gikk ut på at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen.
Lærerne var dengangen redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise rundt om på alle landets skoler. Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede. Og loven ble vedtatt.
Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.
Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven.
Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.
Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.
I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.
Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:
Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.
Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.
1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter, år 2000 var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.
Skolene skulle fortsatt benytte PPT.
Men på PPT hadde man nå «tatt noen nye grep» som åpnet for å ansette sosionomer.
Spesialkompetansen på læringsprosessene ble ikke lenger prioritert på PPTs kontorer. Den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv. PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.
Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.
Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.
Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.
Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.
PPT skulle gi råd så den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene besto i, og skolen fikk tildelt midler, eller rettere sagt ansvar for å fordele de midlene man allerede hadde fastlagt ved fjorårets budsjett, som kunne hjelpe den spesialtrengende i ulike situasjoner.
Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet, mens assistenter ble satt til å gjennomføre dette sammen med eleven.
Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.
Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.
Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.
Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.
Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.
Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .
Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, en periode fikk de tilogmed egen PC av det offentlige, men ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.
Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.
Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.
I tillegg øker omfanget av “nye” diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.
Fremdeles er det læreren som får høre at “han ikke gjør jobben sin”!
“Det har aldri vært satset så mye i skolen!” sier de. ” Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!” sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.
De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en “voksenressurs “ som er knyttet til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp.
Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil “fullt klasserom” på 30 elever.
Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.
Staten vil ikke bruke “så mye midler” på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.
Politikerne sier stadig at “aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå”. Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe”potten”!
Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!
Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!
Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at han klarer seg med lærerutdanningen.
Man har fått et systematisk arbeid med læringsmålene, og dette er til hjelp for mange, men for de svake er fokus på læringsmål ikke tiltak nok.
Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?
Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?
Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.
Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!
Har du kols og astma, eller mycoplasma?
Det er så mange som får kols og astma i våre dager.
Årsakene til dette er foreløpig ikke klarlagt, men det er lett å tenke på forurensing av både luften vi puster i, og maten vi spiser, som mulige årsaker. Jeg vet ikke mer enn andre om dette, men jeg vil hente frem noen nære opplevelser som jeg har stusset over. Jeg vil ikke gjengi sykehistorien min, bare sette sammen noen glimt , til ettertanke.
«Det kan være hjertesvikt,» sa legevikaren, «men EKGen var fin. Du må ta det mer med ro, være sykemeldt en tid.»
«Du har kols,» sa fastlegen, «du er en røker , og du har for dårlig pustekapasitet. Du må være mer i aktivitet så du kan øke oksygenopptaket, og du må slutte å røyke.»
«Du har kols med en astmadel,» sa lungespesialisten, «her er et pustehjelpemiddel. Prøv den en tid, og se om den hjelper. »
«Du har store mengder mycoplasma i lungene, » sa legen på Volvat, » det viser denne blodprøven. Dette har vi antibiotika mot, men det pleier ikke være nok med en tidagers kur, du må minst ha to runder.»
Hmmm.
Har jeg alle diagnosene? Eller er det bare en eller to av dem som stemmer? Og hvordan avgjøres slikt?
«Hva skal jeg tenke om dette?» spurte jeg fastlegen.
«Du skal høre på meg og lungespesialisten» sa hun, » du er min pasient, og jeg vet hva du feiler.»
«Men ingen av dere tok blodprøve for å se om jeg hadde mykoplasma? »
«Nei, vi undersøker ikke mycoplasma. Det har ingen betydning for deg og dine plager om du har mycoplasma. Mycoplasma florerer gjerne i barnehager og sånt. Selv om du tar en kur, smittes du igjen temmelig fort, for dersom du har det, så har hele familien din det. Dere må ta kuren på likt og selv da blir dere nok smittet igjen. Behandlingen har ikke noen effekt, egentlig , for du smittes så raskt igjen. Vi gir ikke antibiotika for mycoplasma, det skal gå over av seg selv.»
Jeg ville gjerne spørre mer. For man forventer at en diagnose skal være entydig.
Diagnose (dia=gjennom , gnosis =kunnskap) er å gå gjennom den kunnskapen man har om lidelsen, og så lenge det kan være flere svar på spørsmålet «Hva feiler det deg?» så er ikke diagnosen ferdig stillet.
Jeg merker at angsten for å komme på kant med legen er årsaken til at jeg tier.
Men jeg tenker. Jeg tenker på at astma er en av de mest vanlige luftveisplager hos barn, og at den har økt så enormt, ca 300 000 i landet vårt har astmadiagnosen. Likedan går hver tiende voksen med en form for kols, det er registrert ca 200 000 voksne, over 40 år, med denne plagen.
Jeg ble diagnostisert utfra at jeg ikke blåste tilstrekkelig kraftig i pusteapparatet deres, og det faktum at jeg røkte. Det var tilstrekkelig til å få diagnosen kols med astmadel, og tilbud om pusteapperat. Det var ikke snakk om at det kunne være noe annet. Det ble heller ikke lett etter andre årsaker til nedsatt pustekapasitet. Det ble ikke tatt blodprøve for å se etter mycoplasma.
Jeg har sikkert både kols og astma, og det er sikkert røykens skyld, men kanskje mykoplasmaen gjorde meg verre?
Hvor mange av alle dem som har fått diagnosen kols, eller astma, har fått tatt en blodprøve først, for å se om deler av dette pustebesværet kanskje skyldes mycoplasma? Over tid blir det uheldige konsekvenser for pustekapasiteten også av denne spesielle bakterien.
Det heter at en bivirkning av astmamedisinen er astma. Så dersom man ikke hadde astma i utgangspunktet, men får astmamedisinen, for «å se om det hjelper», kan man altså få astma ved å prøve denne behandlingen mot pustebesvær.
Dersom man ikke får bivirkningen astma, men man syns det hjelper litt å bruke innhaleringsapperatet, så registreres man som bruker, og får diagnosen «astma».
Da er «Om det hjelper litt» blitt en diagnostiseringsmetode. Behandlingen er blitt diagnostiseringen.
Så lenge barnehavene har mye av denne mycoplasmaen, og man ikke «kaster bort resurser» ved å diagnostisere dette, men heller gir astmamedisin «for å se om det hjelper», så undrer det ikke meg at vi har så mange «astmabarn», og at dette øker svært.
Det kommer kanskje an på om du er heldig og havner hos en «doctor» (lærer) som har kunnskaper, tid og etisk integritet til å stille en «dia-gnosis».
Eller om du bare kommer til «legen».
«Lege» er et eldgammelt ord, fra tiden før legeprofesjonen var basert på moderne vitenskap.
Ordet lege er fra oldnorsk å leke , synge, danse, spille på et instrument, gi offer, gaver, behandle, angripe, kjempe, bevege seg fort, fekte, hoppe, bedra, behandle ille, bevege seg heftig, svinge og riste.
Jeg ser for meg den gamle medisinmannen med sine riter når ordets etymologi leses.
Selv om legen i vår tid er en utdannet person, har han mange likhetstrekk med den gamle medisinmannen. Han må takle alle situasjoner, kunne sortere alle plager til rett behandling eller rett spesialist, kunne føre tilfredsstillende journaler og vise omsorg og interesse , alt innen en tidsramme på max 15 min. For å beherske dette tempoet er han blitt en ritenes mester i minimaliserte prosedyrer og tastaturøvelser.
Semmelweis var en moderne «doctor» med kunnskaper og etisk integritet. Han påviste at legene selv smittet de fødende kvinner ved å gå rett fra obduksjonsbordet til fødestuen uten å vaske hendene.
Slik ble friske mennesker påført dødelig smitte dengangen, og faktisk sliter mange sykehus fortsatt med leger som ikke vasker hendene. Ja, flere steder hang man en tid opp plakater for pasientene som fortalte at de hadde ansvar for å påse at legen vasket hendene før konsultasjonen.
Det er et gammelt klassisk eksempel på dødelig behandling.
Det er vel verdt å tenke over om legene i vår travle fastlegetid, er mer opptatt av å behandle enn å diagnostisere.
Behandling er blitt et krav i trygdesystemet.
Etter en viss tid som sykemeldt må man motta behandling. Diagnose eller ikke! Skjemaene her teller mer enn sannhet og legeetikk.
Pasientmengden pr fastlege er stor, mellom ett og to tusen pasienter pr. fastlege er vanlig. Det er ikke mulig å tilby så mange det ypperste, og nyeste innen forskningen, i diagnostisering og behandling.
Legen får betalt pr. pasient. Det kan friste en lege til å gjøre konsultasjonen raskt unna, helst under 10 min. istedenfor 15 min. , for da rekker man seks pasienter i timen, isteden for fire! Det gir langt høyere timelønn!
I dagens helsetilbud virker prissettingen slik dopingen gjør i idretten, man blir faktisk premiert! Her i form av høyere lønn, desto raskere man får pasienten gjennom konsultasjonen.
Vi har en kultur hvor man taper penger på å gjøre grundig arbeid.
Slik blir diagnostisering, som er en tidkrevende aktivitet, stemoderlig behandlet i helsevesenet, og den faller lett ut til fordel for symptombehandling. «Et symptom om gangen, takk! Har du flere symptomer får du vente til neste konsultasjon.»
Godtar legeforeningen symptombehandling som diagnostiseringsmetode?
Godtar staten at flertydige symptomer er tilstrekkelig grunnlag for medesinering?
Godtar vi det? Vi som er brukerne?
Jeg har truffet mange som også har diagnosen kols og astma. De har alle startet sin behandling ved å få påvist mindre pustekapasitet enn man skulle ha. Men ingen av dem hadde hørt om mycoplasma, eller var testet for det.
Siden mycoplasma lar seg diagnostisere ved en blodprøve, og det er en grei behandling for plagen, bør vel denne elimineres før man starter med astmamedisiner?
Man kan lese om mycoplasma her.
Hvem bryr seg om unger og burhøns?
De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.
Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.
Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.
Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.
Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.
Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro. En slags angst for at skolen skader mer enn den gavner. Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.
Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.
Men så er tvilen der.
Er skolen god for barn? For alle barn?
Er det til barns beste når vi holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?
Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?
Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:
Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.
«Ikke flere lekser nå!» kakler de.
«Har vondt i beina, jeg!»
» Sitt stille da vel. Dust!»
«Legg egg.»
«Vil ikke!»
«Det må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»
«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»
Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.
Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.
Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.
Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket opp gullkornene når det passet dem.
Men det er altså ikke opp til meg.
Jeg er en burlærer.
Jeg forer dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.
Sånn drømmer jeg.
Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.
Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.
«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.
» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det, «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.
«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»
Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.
«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »
Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .
«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»
Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.
«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser, tror jeg ikke på.» Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt paradis for hønseflokken.
«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.
Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.
Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!
De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!
Drømmen har forduftet helt.
Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.
Nidvise om Internasjonalen.
Den evig kjempende arbeider.
En nidvise for enhver!
1.
Opp alle jordens trelleunger!
Stå opp og lær deg matmatikk.
Skoler deg ut av nød og hunger,
ikke hvil et øyeblikk!
Bli professor! sier guru Hernes ,
ikke nøl , din bondeknøl!
Skal du seire må vår skole vernes,
inntil du er «sjefen sjøl»!
Ref.:
Også samles vi til talen om at nå er Blindern vår!
Og Internasjonalen er alles «Fadervår».
2.
Opp alle jordens trellekvinner!
Stå opp og gå din egen vei!
Den selvhjulpne er den som vinner!
Og la ingen stoppe deg!
For familier finnes ikke lenger,
nå skal staten ta seg av
både barn og mann og det de trenger,
så stå opp og takk vårt NAV!
Ref.:
Og så samles vi på valen, i den store kvinnekamp!
Og Intenasjonalen er alle «kvinners pamp»!
3.
Opp alle jordens trellemenner,
la streik og lønnskamp være alt!
La maktbegjæret som du kjenner,
virke som politisk salt!
Ikke tenk hva far din ville gjøre,
ikke gjør som han har gjort!
La din vilje og ditt hat deg føre!
For du sloss for noe stort!
Ref.:
Og så samles vi på valen! Alt det gamle feies ut!
Og Internasjonalen er mannens » kraft og Gud»!
4.
Opp alle jordens sinte treller,
kom ta deg jobb i rike land!
Kom alle fattige rebeller!
Kom og ta den rike mann!
Vi har bundet ham med lover,
med menn’skerettens bånd!
Vi har bysset ham, han sover,
og tatt fra ham tro og ånd!
Ref.:
Også samles vi på valen! I en «flerkultur» vi står!
Og Internasjonalen er «vuggesangen vår»!
5.
Opp alle jordens sultne treller!
Vi er globale i vår kamp!
Vi er hverandres forbundsfeller,
ja, selv med den rike pamp!
Vi har rikmannen bestukket,
med profittens agn.
Og når bankene blir lukket,
seirer vårt globale sagn!
Ref.:
Ja, da samles vi på valen! Seiren vet vi at vi får!
Og Internasjonalen? Gir vi til arbeider’n vår!
Fiske , med «mål og med».
Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.
Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.
Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det. Det er bare en brygge i Norge hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller reker, og den er i hovedstaden. Det er heller ikke hvem som helst som har lov til å stå der og selge sin fangst.
Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på brygga i Oslo, og bare der, og selge det du har fisket.
Denne lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med». » Mål og med»= peiling , og det er et uttrykk som snart bare er kjent av de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling. Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.
En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.
Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og hengir meg til minner fra mine første yrkesaktive år:
Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i matt lys.
Jeg løsner fortøyningen og ror utover. De lette åretakene vekker ingen.
Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.
Senere, når vindene våkner, kan motoren gjøre dagens jobb lettere.
De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .
Jeg runder pynten ved Auenes og aner morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.
Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.
Min arbeidsplass!
Selvsagt er det også dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten. Dager hvor jeg velsigner motoren og gledes over å være ferdig for dagen. Men selv da er sansene lykkelig tilfreds, beriket av berøringen.
Det lyner av lys i det blanke hav. Solens halvkule hviler seg speilende i havgapet, et åttetall i dirrende luft, som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp. Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust, men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet. Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.
Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.
Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere meg «nedover på rangstigen» !
Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer. Så det var ihvertfall ikke nedover på den økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.
«Hva mener du med det?» spurte jeg » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»
» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere seg til et yrke som krever tilsvarende eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»
«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg, «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»
Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går nedover på rangstigen .»
«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man yrkenes rang i det hele tatt?»
Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.
«Jeg trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert lavt av våre politikere! Så får jeg klare meg selv.»
«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert at det yrket der passer for en dame…»
«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»
Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..
Så var jeg igang, i selvlaget plastbåt og med 100 selvlagde dobbeltruser. Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt som lærer.
Jeg hadde sett nøye på prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort. Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.
«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake som det kunne være. «Andre sorter» hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene. Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter» fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.
Men enda de tjente mest på den, kjøpte de den ikke.
Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål. Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene. De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.
Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet. De foredlet den og de spiste den.
Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål? Hvorfor foredlet vi den ikke selv? Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt. Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål? Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 . Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?
All vanlig fisk måtte leveres på mottaket, mens ålen, og bare den, måtte leveres kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!
Det blåste friskt nå. Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps. Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner. En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene gjerne grillet og nøt som en eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.
Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo. Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.
Vi har det på samme måten som i tegneserien Asterix. Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»
Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles, liten erfaring i fiskeforedling. Vår egen tradisjon heter tørrfisk, mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager. Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.
Etter krigen overtok vi selv, og vi valgte å skulle proletarisere oss. Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei, båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote i en fei og støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke, som det moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å benytte den retten han og nesten ingen andre i Norge har.
Han driver både fiske og fiskeripolitikk og har sine private «mål og med».
Samfunnsutvikling?
Dagens generasjon har fokus på individet, privatpersonen.
Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene vinkler all informasjon, så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.
Jeg står midt i denne «egotrippstrømmen» og er litt usikker på «hvor strømmen går».
Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle saker faktisk » ikke rekker» å ta samfunnsdebattene ?
Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?
Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.
Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.
Vi får korte informasjonsbrokker som er utilstrekkelige i sin informasjon dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.
Denne utilstrekkelige informasjonen blir liggende som en pusleknott i sinnet. En pusleknott som hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.
Jeg har etterhvert samlet endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene slett ikke, fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.
Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : «Verden forandrer seg hele tiden.»
Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med «tamtamtrommer».
Det heter ikke at «Vi forandrer verden hele tiden!», nei, verden forandrer seg .
Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens, til denne gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV. Vi ser på, vi deltar ikke, men vi «underholdes» av det som skjer.
Og for å hjelpe oss så vi slipper å oppdage vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.
For ytterligere å kamuflere virkeligheten vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.
Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.
Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.
Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.
Det er slik journalistene skaper «journalismen», kommersielle «alltid nyheter» uten informasjonsverdi.
Jeg stiller meg selv det spørsmålet som «alle» journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:
«Er du optimist?»
Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:
«Nei, jeg føler meg ikke optimistisk, bare bekymret og mistroisk!»
I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.
Jeg finner det helt urimelig at journalister utdannet ved journalisthøyskolen skulle være dårligere.
Nettopp det, at jeg anser journalister for å være høyt utdannede mennesker, bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk er villet, nøye planlagt og bevisst gjennomført.
Hvorfor?
Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å «la være å informere»?
Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?
Har de alle samme politiske agenda?
Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?
Avisenes «partiløse eierskap» har gitt journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.
Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.
Mange journalister vil se til «trendsetterne» blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.
Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.
Når synserne og trendsetterne bruker sine maktposisjoner til raskt og effektivt å kneble samfunnets «anderledestenkende», viser de med all tydelighet egen maktbrynde og misbruk av maktposisjoner.
Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette må være et ledd i et stort fellesprosjekt.
Det minner meg om pavens sannhetsmonopol og inkvisisjon. Eller den glødende iver som farger misjonærens virke. Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!
Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.
I generasjoner har de sunget internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at «klassetilhørigheten» er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet til den internasjonale ide:
Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen
Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!
Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.
I min ungdom var jeg for den sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.
Slik jeg har registrert «Globaliseringen» , er det først og fremst den økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen, men som ved argumenter takket være «Internasjonalen» , ble akseptert eller tålt.
Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige, åpenbart negative verdier som «demokratisk mangel» og «ren kapitalisme», ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror, på Internasjonalen som deres vei til seier.
Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene er kanhende en god strategi om man vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :
Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,
det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,
teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,
sekulariseringen visker ut religionene ,
de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet
og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.
Det er for tiden » politisk korrekt» å tenke globalt.
Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.
Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende, er de overbevist om at det de gjør er det rette.
Men vi er ikke alle oppdratt i deres «røddagsskole». Vi har ikke alle sunget internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor «klassen» er viktigere enn nasjonaliteten, og seieren er knyttet til den internasjonale ide.
Som også deres engelsktalende kammerater synger det:
:/: So comrades, come rally and the last fight let us face
The Internasjonale unites the human race.:/:
Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den. Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.
Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol, fordi man raskt feies av med ordene: «Er du rasist? Nazist?»
Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:
Internasjonalen og Nazismen.
De satset begge på arbeideren, svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.
Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.
Som tyske generasjoner synger den:
«Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!
Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.»
Og hva er deres seier?
Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene. Makten, retten og pengene tilhører arbeiderne!
Jaha, og..hvem skal gjøre «drittjobbene» når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En ny arbeiderklasse?
Bokbål? Norges eneste bokbål var autodafeen i Fram.
Det snakkes og skrives mye om å brenne koranen.
Jeg får lyst til å minne oss om Norges eneste offentlige bokbål slik det ble utført av gymnasiastsamfunnet «Fram» 1.sept 1956 i Fredrikstad. Denne begivenheten er grundig og saklig referert av Rolf Jørgen Gudevold i boken «Frams historie». jeg sakser fra hans bok:
– Den 1. september 1956 fant lærebokdebatten sted i «Fram». Roar Gundersen hadde forberedt saken i lang tid.
Til møtet var det innbudt en rekke personer man regnet med ville være interessert i å overvære debatten, deriblant Rektor og skolens lektorer. Men av dem møtte kun to frem. Representanter for den lokale presse foruten Morgenposten innfant seg imidlertid til møtet, og på privat initiativ besøkte Ernst Sørensen, «Horisont»s redaktør, og den ledende antroposof Leif Wærenskiold dette «Fram»- møte.
Samfunnsværelset var ytterst fullsatt da formannen, Liv Riiser Eriksen, åpnet møtet. Hun ga straks ordet til Roar Gundersen. Og for å uttrykke det med Leif Wærenskiold i hans referat i «Ordet»:
» En ung mann med blekt hår og blekt ansikt brettet ut en bunke papirer og leste høit. Han minnet om at på gymnassamfundets julemøte var det enstemmig vedtatt å demonstrere mot skolemyndighetenes ensretting av lærebøkene ved å foranstalte en symbolsk autodafe. Da gymnasiastene på grunn av eksamenspresset hadde måttet utsette aksjonen, mente komiteen at saken igjen måtte tas opp til debatt. Det var kommet nye elever til, og de måtte ikke føle seg bundet av en tidligere forsamlings beslutning.
Gundersen hadde nu talt seg varm. Han leste ikke lenger. Han talte fritt og ubesværet. De bøker komiteen hadde foreslått brent, lå som en manende stabel ved siden av ham. Han leste en del sitater for å illustrere kvaliteten av bøkene.
….I første rad under ungdommens talerstol satt to innbudte oppviglere, Ernst Sørensen og undertegnede….»
Deretter ble ordet gitt til Peer Kveseth, som ga en fyldig fremstilling av enkelte lærebøkers usedvanlige slette sproginnhold. Kveseth trakk frem flere eksempler fra lærebøker i religionshistorie og historie som illustrerte statskolens «manglende respekt for kristendommen», som «Fram»s møtekritiker kalte det.
Det ble så gitt adgang til innlegg fra auditoriet, og under den debatt som fulgte, viste Sørensen og Wærenskiold seg alt annet enn passive. «Fram»s møtekritiker berettet videre:
«Lærer Skarpås representerte folkeskolen og hevdet seg- i motsetning til den høyere skoles tilstedeværende lektorer- på en utmerket måte.
Efter en tre timers debatt hvor mange gode og sunne meninger var kommet frem, munnet det hele ut i en avstemning om det skulle bli autodafe eller ikke. Framianerne stemte over autodafe og derpå over de enkelte lærebøker….
…De lærebøker som ble vedtatt å brennes under autodafeen var:
Aschehougs arbeidsbøker.
Aasekjær og Heinz: Hvirveldyr og andre dyregrupper.
Eitrem: Norsk leseverk.
Edvard Bull: Nordmenn før oss.
Magnus Jensen: Nordens historie.
Homsen og Wiborg: Geografi.
Magnus Eriksen<<: Historie for folkeskolen.
Geografi I og II for den høgre skolen.
Hamsuns «Markens grøde» i skoleutgave ved Marius Sandvei.
Skard og Midgaard: Verdenshistorie.
Skard og Midgaard: Norges historie for realskolen.
Etterat vedtaket om å lage en symbolsk bokbrann var fattet, toget forsamlingen bort til den nærliggende Wiesehave for å utføre autodafeen på denne privateiendom, da politiet ikke hadde kunnet gi adgang til at den ble holdt på byens torv.
Møtet hadde vært preget av alvor og sindighet, og Fredrikstad Blad skrev i sitt referat av møtet:
» Autodafeen var ingen fanatisk lynaksjon, men slutten på en lang diskusjon der alle meninger fikk slippe til, og alt foregikk i akademisk ro og orden.»
Enkelte framianere, grepet av den engasjerte stemning som de var, uttrykte sitt syn på lærebøkene mindre nøkternt, som møtekritikeren i sin beskrivelse av bokbålet:
» Det var tydelig at salamanderne(d.e. lærebokforfatterne) likte seg i ild, skjønt det ikke var vår mening at bålbrenningen skulle være noen slags ekstraforpleining for disse, men en protest imot disse ekle krypene.»
Slik beskrives hendelsen i boken til Gudevold.
Gudevold refererer videre medienes reaksjoner og her er det mye interresant som jeg anbefaler å lese i sin helhet. Jeg sakser bare :
«Morgenposten gjorde bokbålet landskjent.» Og » i Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl framianernes aksjon for nazisme og reaksjon.»
Tranmæl var redaktør av regjeringingsorganet, Arbeiderbladet. Når han kaller bokbålet nazisme og reaksjon hadde han nok i tankene bokbrenningen i tyskland på trettitallet. Om dette sakser jeg her fra wikipedia:
«Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren« kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme.
Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 bøker av såkalte «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til St. Hansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningssermonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.»
Parallellen mellom tyskernes bokbål og framianernes bokbål kan man se her ved at begge parter fører et forsvar for sprog og kultur, men begrunnelsen for dette var ganske ulik. Det ble fremhevet at Ernst Sørensen og Leif Wærenskiold var antroposofisk inspirert, og debatten i mediene kom til å dreie seg om «sprogsak og livsanskuelse».
Debatten ble så heftig at Riksmålsforbundet nær var sprengt i to uforsonlige fløyer.
Sigurd Hoel, daværende formann i riksmålsforbundet erklærte at de betraktet alle spørsmål vedrørende livsanskuelse som helt uvedkommende. Og slik klarte han å holde forbundet sammen.
Samnorsken var et konstruert språk mange ikke kjente seg igjen i, og det ble opplevet som et overgrep å bli påtvunget dette. Debatten etter bokbålet speiler disse politiske, språklige og personlig opplevde meninger, og Andre’ Bjerke uttrykte sin mening slik i Halden Arbeiderblad:
«…Det er innlysende at alle som har engasjert seg i denne striden har gjort det som en konsekvens av sitt livssyn.
…Vi trenger mennesker som gymnasiastene i Fredrikstad. Mennesker som vedkjenner seg sin begeistring for en ide – og som handler ut fra sin overbevisning.
Personlig vil jeg anse bokbålaksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på språkfronten. Disse gymnasiastene har ikke bare satt fyr på ti skolebøker; de har anstiftet brann i hele samnorskpressen.
… Våre motstandere har respekt for den direkte aksjon. De er redde for to ting: rettsaker og fyrstikker».
Siden man har sterke bokbålentusiasiske røster i våre dager også, vil jeg minne dem om hvordan denslags forløp i Norges eneste offentlig utførte autodafe.
En «fri» konkurranse?
Det er mange måter å konkurrere på.
I sporten konkurrerer man om å vinne. I skolen konkurrerer man om å få gode karakterer for senere å få de beste jobbene. I de sosiale settingene konkurrerer man ofte om oppmerksomhet og popularitet. I arbeidslivet konkurrerer bedriftene og virksomhetene om jobbene og kundene. Vi er på mange måter et konkurranssamfunn.
En av EUs «friheter» er » fri» konkurranse.
Jeg slår opp i webster og ser at ordet konkurranse betyr : con=sammen og curro= å løpe.
Greit nok, man løper sammen, og den beste vinner. Det er idealet!
Ordet er hentet fra sporten, og derfra får vi forståelsen av hva konkurransen dreier seg om, men ordet «fri» er i denne sammenhengen litt uklar. For å bli i bildet, betyr det f.eks. «fri for doping» i idretten, eller «fri for dopingkontroll»? Det er stor forskjell på de to «frihetene»!
Dette idealet, fri konkurranse, har mange kloke hoder skrevet betraktninger om og analyser av; det er kjempet for og kriget om. Vår forståelse av dette idealet er farget av, og definert opp mot, «sin motsetning», som f.eks. sosialisme, kommunisme og slike systemer som vil oppdra og regulere denne «friheten».
Jeg vet ikke hva som er «best» av det ene eller det andre systemet, men jeg ser at for begge parter, både kapitalismen og kommunismen, gjelder det at når de gir idealbilder av seg selv, er det oftest svært ulikt det resultatet man ser av den praktiske politikken de fører.
Jeg misliker f. eks. anbudsreglene vi praktiserer, når det heter at: » Det laveste anbudet vinner!»
Det virker kanskje fint med en kortsiktig, økonomisk gevinst for den som betaler, men det er et ødeleggende prinsipp dersom man ønsker å bygge et samfunn. Ethvert selskap har seg selv som overordnet mål , ikke et utenforliggende samfunn, eller et land. De vil være interessert i størst mulig frihet for egne gjøremål.
Når mange konkurrerer i en anbudsrunde, leter konkurrentene etter enhver mulighet for å få kostnadene ned, slik at anbudet skal bli lavest og likevel stemme med beskrivelsen for anbudsrunden.
Man burde heller, ideelt sett, lete etter enhver mulighet for å gjøre jobben best mulig, men da ville man ikke få anbudet lavt nok til å få jobben. I denne » leken» ofrer man sikkerhet og kvalitet, man underpriser og utelater og har en advokatstab med i gamet for å argumentere all «svindel og umoral» inn i anbudsbeskrivelsen og inn i lovlige former.
Før konkurrerte vi med «oss selv». Våre små norske firmaer konkurrerte, men de var kjent av alle i lokalmiljøet, og vi visste nesten på forhånd hvem som ville få de ulike jobbene. Bedriftene hadde sitt rennome, sin yrkesstolthet og sine faglige spesialiteter, og «de useriøse» fikk ikke jobbene selv om de hadde «laveste anbud», for man hadde faktisk formulert visse kvalitetskrav for å sikre de seriøse firmaene jobb!
Nå skal allverden konkurrere, og vi kjenner ikke spillerne. Vi vet ikke hvem som jukser med giftstoffer, putter lurium i varene, kniper inn på minstemålene, trikser med reglene og er organisert slik at ingen står ansvarlig.
Vi har ønsket de store multinasjonale selskapene velkommen fordi vi trodde vi kunne tjene på å konkurrere med dem! Vi trodde vi kunne løpe sammen med dem! Men vi har høye lønninger og liten erfaring og priser oss raskt ut. Vi forsøker å begrense oss til spesialfelt hvor vi kan bli nesten alene om å levere anbud, eller vi forsvarer prisene våre ved å holde høy kvalitet. Og jeg undres, vi, en liten landsby «nordmenn» i Europas yttergrense, vi tror kanskje at «frihetene» er definert slik at de favoriserer oss? Slik det var før, da det var vår egen stat, eller kommune, som satte reglene for «friheten».
Mange dyktige fagfolk har «hoppet av», fordi de ikke tåler dette råkjøret etter «det billigeste». Det er en stor påkjenning for flinke, moralske mennesker å , i frihetens navn, måtte velge å levere simple, korruperende, kanskje på grensen til kriminelt uforsvarlige løsninger på et arbeid.
Hvorfor ønsker vi å bytte ut faglig dyktighet og kvalitet med «lav pris»?
Min mor kjøpte et par silkestrømper av de første som kom på markedet. Det var et kvalitetsprodukt! De var like hele og fine etter bruk og holdt seg slik i hele hennes levetid. Senere tiders strømper er laget slik at de lett skal rakne, slik at man raskt må kjøpe nye. Det er godt for omsetningen, sies det, og det er denne omsetningen som holder vestens økonomi igang.
Så mors glede over kvalitet, og hennes beskjedne innkjøp av strømper er etter nyere økonomiske vurderinger en fiendtlig handling mot strømpeprodusentene, og dermed samfunnsfiendtlig, påståes det, mens hun opplevde den nyere produksjonen av dårlig strømpekvalitet, slike som raknet etter få gangers bruk, som en forbrukerfiendtlig handling og dermed samfunnsfiendtlig.
Man kan lage gode kvalitetsprodukter, men man bruker altså istedenfor mye tid og krefter på å lage dårligere kvalitet. Det samme gjaldt f.eks. gummistøvler, som gikk fra å være en engangsinvestering til å bli et produkt med «tremåneders varighet».
Så kan man fortsette med å nevne de mange ulike kaffetraktermerkene, traktere som bare lager brunt vann og som ikke med noen rett kan kalles kaffetraktere. Men de ligner, til forveksling, på kaffetraktere, og selges som kaffetraktere uten advarsel om produktforfalskningen.
Bransjen kjenner nok listen over alle hvitevarene som plutselig ble tiårsvarer, for så å bli redusert videre ned til 5 års garantiprodukter. Og særlig må nevnes alle villaene som i forsikringsbransjen betraktes som en 15årsvare, uten at det gir særlig utslag hos eiendomsmeklerne.
Slik er det bare å fortsette, listen over produkter med kvalitetsnedgang vil bli veldig lang.
Alt dette er bra for «økonomien», heter det. Tror vi virkelig på det?
Er det ikke slik at vi ser etter pengestrømmen, og vi lengter etter få en stor del av den! Vi forføres av den og forsvarer den med alle midler. Vi søker den som møllen søker ilden! Vi tror den varer evig mens vi gambler oss til litt av dens «lykke». Slik fristes vi til å si at pengestrømmen betyr alt og at realverdiene ikke egner seg til annet enn å være salgsobjekter.
Så blinde er vi at vi ikke ser at den, kapitalen, sikrer seg realverdiene vi lettvindt selger ut. Den vet hva som er reelle verdier. Og den trenger disse for å holde sin pengestrøm i stadig raskere og større flyt.
Så vi forer kapital»dyret» med våre nasjonalskatter for å holde liv i det!
Jeg tror dette er dårlig økonomi.
Man satser ensidig på «å holde hjulene i gang», så den»evig flytende pengestrøm ikke stopper opp», mens både Hvermansens og landets realverdier selges, eller forringes ved søppelproduksjon, giftstoffsarroganse, lavkvalitet og kunnskapsløshet.
Hva gjør vi med Norge?
Vi kler av henne «arvesølvet «, (det som gjør henne rik og attraktiv!), og selger det!
Hvorfor? For «å bade litt» i en pengestrøm?
Tja.. det er ihvertfall innført, uten tilstrekkelige protester, privatøkonomiske regnskapsmodeller i både statlige og kommunale forvaltningsnivåer. Dermed kan de tilfeldige forlkevalgte selge både kraftverk og vannverk, som om de var private eiere av fellesverdiene! For dette får de kanskje noen kontanter de kunne bygge rådhus eller kulturhus for?
For hva er Norge? Et land? Ja, men hva er et land? Det er vårt fellesskap. Vi er organisert som et samfunn innenfor rammene av dette fellesskapet. Vårt lille «bol»,som vi har bygget sammen. Dersom vi svekker eller fjerner disse rammene angriper vi oss selv. Vi blir som en hjemløs veps når bolet hans er fjernet. Vi vet ikke hvor vi skal gjøre av oss.
Nå driver vi altså med å ødelegge vårt eget samfunn.
Hvorfor?
Har vi noe annet å sette i stedenfor?
Å være innbygger i EU?
Arbeidsplassen i multikonsernet?
Vil de sørge for at » hansen på toten» har det bra?
Hva betyr det for en «tilfeldig folkevalgt» om innbyggerne mister sitt eierskap og sin råderett over kraften og vannet ?
Tenker de bare : «Hva så ?»
Bryr det dem om det er tyske eller multinasjonale selskaper som eier vår strøm og vårt drikkevann?
Tenker de bare: «Folk får pent betale for varene de bruker! Samme pris som «alle andre Europeere» må betale! Vi samordner oss med Europa, ikke sant?»
Jeg liker ikke denne utgaven av den «frie» konkurransen. Den tapper landet for realverdier, verdier som har gjort oss til et rikt og trygt fellesskap. Nå skaper den «frie» konkurransen «ufrie» , engstelige innbyggere.
Og dette gjøres av «noen» for å se penger strømme inn i «kassa».
Pengestrømmer, de strømmer like fort ut som inn i vår hullete nasjonallommebok. Vi er blitt sårbare og små, selv om vi tror oss store og sterke på grunn av oljen. Og vi er selv med på å lage store huller i statskassa vår for å øke den «frie «flyten!
Vi tenker ikke på at vi raskt blir som Argentina, uten eierforhold til egne ressurser. Et folk uten et land. Mennesker uten et fellesskap.
Tidligere fellesgoder så vi på som en selvfølge, men nå er det noen som selger dem, både strandrett, fiskekvoter, skog og vannretter ligger «fritt», og noen kjøper dem. De selvfølgelige fellesverdiene våre er ikke lenger hverken felles, eller våre.
For hvem er det «fri» konkurranse? Jo, for dem som satte reglene for hva denne friheten er. De store selskapene som ikke kjenner landegrenser, bare sin egen målsetning om overlevelse og vekst.
Vi burde ta tilbake makten over landets ressurser. Vi har sikkert råd til å kjøpe tilbake noe av det vi har solgt.
Vi burde ta tilbake vår makt til å lage lover. Også lage sterke lover mot folkevalgte som ødelegger, eller selger, landets ressurser. Vi må lage lover mot enhver som utbytter eller skader fellesskapet med lav kvalitet og søppelprodukter.
Vi må sørge for at det ikke lønner seg å bryte lovene. Kriminalitet skal ikke lønne seg. Slike vinningskriminelle er som idrettsdopere. De får kick av dyktig svindel og lureri, og stimuleres av belønningen; de har fortjeneste som pengedop.
For virkelig «fri» konkurranse får vi bare om vi tar tilbake friheten vår, og lovregulerer friheten slik at den passer for landets innbyggere! Først da kan vi konkurrere, for da løper vi sammen!
Å dø med ære.
Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, «Døden- skal vi danse», som han gir ut nå i sommer.
Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill, kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk, må skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.
Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og grådig , ja, at ønsket om å leve er urimelig fordi det belaster fellesskapet.
Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry. De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes, nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte disse til større belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.
Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv. Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.
Det regnes som ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.
Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.
Det vitner om psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.
Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.
Det er krevende å dø en ærefull død.
Naturen er krevende.
Å se på døden som en naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut, men naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige ubarmhjertighet og voldsom i sin mektige villskap.
Nettopp derfor, fordi døden er naturlig, og fordi den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter i det for meg siste avgjørende slag, kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft, troen på livet.
Den siste tiden min far levde skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået var hun! Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.
Jeg merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende, den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.
Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.
Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?
Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv? Og dermed også på ditt liv?
Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger. Når vi i språket har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».
Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.
Men den siste reisen gjøres alene.
I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.
Å ha refleksjoner, og å utvikle styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om livets store spørsmål , og egne verdier, sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.
I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.
Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?
Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?
Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:
«Man får som fortjent»: Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye , stressa folk får hjerteinfarkt osv. » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»
Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt. Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?
Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?
Ofte er det dødlige infeksjoner.
Skal vi ydmykt finne oss i tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?
Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om selve kampen mot sykdom og død.
Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:
At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken. Det er ikke god nok demokratisk praksis å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.
Apoteket og «Skrik» av Munch.
NRKs påvisning av at apotekene bryter apotekloven fordi de ikke oppgir det rimeligste legemiddelet til kunden, minnet meg om noe halvglemt. Jeg gir videre minnet slik jeg husker det fra snart ti år tilbake:
«Versågod?» smiler damen bak disken.
«Globentyl takk, jeg finner dem ikke der de pleier å stå,» svarer jeg og peker på de nederste hyllene i seksjonen til venstre for disken.
«Beklager, men det har vi ikke.»
«Da vil jeg gjerne bestille det.»
«Nei, desverre det lar seg ikke gjøre. Vi fører ikke dette produktet i det hele tatt.»
«Har dere ikke salisylsyretabletter?» spurte jeg forundret. » Det har dere alltid pleid å ha.»
«Jo, vi har Globoid og Dispril,» sa hun og snudde seg til en skuffeseksjon bak seg og trakk frem et glass. » Husk at disse er svært belastende for magen.»
«Nettopp,» sa jeg, » derfor ba jeg om den drasjerte utgaven av acetylsalisylsyretablettene, den som ikke løses opp før i tarmen, den som heter Globentyl, eller Albyl. Har dere sluttet å føre dem?»
«Ja, desverre, de har så mange bivirkninger.»
«Jaså?»
Jeg hadde brukt Globentyl eller Albyl ved behov i mange år nå. Ved å bruke acetylsalisylsyretabletter ved behov, reduserte og fjernet jeg en rekke plager jeg hadde, og som jeg ikke visste annen hjelp mot.
«Dette er et svært skadelig legemiddel som er på veg ut, og vi fører ikke mer enn et par produkter av dette middelet.»
«Men hvorfor har dere fjernet de to tablettene som har ferrest bivirkninger, og beholdt de to som gir flest bivirkninger?»
Jeg forlot det apoteket og dro til neste apotek, overbevist om at det selvsagt var mulig å få kjøpt disse velprøvde gamle medisinene fortsatt. Men nei. Der tok jeg feil. Jeg fikk akkurat samme svar, overalt.
Siden handlet jeg disse legemidlene i utlandet. Der fikk jeg også en langt bedre utgave av vår «brusetablett», Dispril.
Ved langvarig pleie av svigerfar har vi hatt utallige legevaktbesøk med hjerteinfarkt og «tilløp til» hjerteinfarkt. Hver gang har han fått et glass «brusetablett» , Dispril, som førstehjelp ved adkomst til legevakten, og svært ofte har det vært hjelp nok. Fordi svigerfar kom så ofte med slike symptomer, fikk vi med fra legevakten noen brusetabletter for å gi ham det med en gang symptomene viste seg, og dette sparte legevakten for mange henvendelser i løpet av årene som gikk.
Slik lærte jeg å hjelpe meg selv også, ved å kjenne symptomene tidlig og ta en brusetablett.
Dette, å måtte organisere handelen av så enkle medisiner fra utlandet, stresset meg noe, og jeg lurte på om apoteket virkelig hadde lov til å nekte å bestille dette for meg.
Det hadde vært anderledes om alle acetylsalisylsyretabletter hadde blitt forbudt ved norsk lov, men det var jo ikke det som var saken. De hadde i salg de to skadeligste produktene av dette virkestoffet, og nektet å bestille de to skånsomste produktene. Dette var lovlige, lett tilgjengelige, reseptfrie tabletter ellers i verden.
I apotekloven heter det i § 5-3. Forhandlingsplikt Apoteket har plikt til å forhandle:
| a) | alle legemidler som er tillatt solgt her i landet |
| b) | vanlig medisinsk utstyr som benyttes av forbrukere. |
Jeg prøvde flere ganger på ulike apotek, til og med med resept på produktet, men måtte altså skaffe meg produktene selv fra utlandet.
Dengangen ble samfunnet gjennomgripende forandret på så mange områder, og det var ofte vanskelig å tro at det man så skje virkelig skjedde. Derfor vil jeg bare reflektere litt over og «sakse» litt fra historikken til våre «norske» apotek.
I Apotekforeningens tidsskrift i vinter stod det en svært opplysende artikkel:
Apotek-Europa i endring. Av Jon Andersen, Apotekforeningen.
-
Belgia, fritt eierskap, etableringsrestriksjoner og liten grad av kjedeorganisering.
-
Irland, fritt eierskap og fri etablering, mange frittstående apotek og både lokale og internasjonale kjeder.
-
Tyskland, eierskapsrestriksjoner uten etableringsrestriksjoner.
-
Norge, uten restriksjoner, og høy grad av kjedeorganisering.
E 24 sier i 2007:
Norge avviklet i 2001 farmasøytenes enerett til å eie apotek, etter at grossistmonopolet var avviklet noen år før. Samtidig ble det åpnet for at grossister kunne eie apotek. På kort tid hadde tre store internasjonalt eide grossistkjeder tatt eierskap og kontroll over 90 prosent av de norske apotekene.
Den italienske milliardæren Stefano Pessina , kjent under tilnavnet «sølvreven», eier 130 apotek i Norge. Han er hovedeier av Alliance-apoteket på hjørnet der du bor.
Adolf Merckle , er Tysklands nest største grossist for legemidler, Phoenix Pharmahandel, med legemiddelfirmaet Ratiopharm Group og Heidelberg Cement i porteføljen.
Når du går over dørterskelen til ditt nærmeste Apotek 1 (Apokjeden) med resepten din, trer du inn i en internasjonal milliardbusiness.
Franz Markus Haniel er styreleder i Franz Haniel & Cie i Duisburg . Formuen til «milliardærdynastiet» Haniel anslåes til 8,7 milliarder dollar. En juvel i konsernet er legemiddelgrossisten Celesio (tidligere GEHE). Celesio er selskapet som kjøpte statsbedriften Norsk Medisinaldepot i 2001. De eier Vitus-kjeden i Norge.
Felles for alle tre er at de i det norske markedet lever for en stor del av refusjoner fra folketrygden. Staten betaler nemlig to tredjedeler av medisinene her i landet gjennom ordningen med blå resept.
Den tyske apotekforeningen ABDA har sendt brev til medlemmer av helsekomiteen i det tyske parlamentet, og advart mot at grossister får eie apotek. Begrunnelsen er dårlige erfaringer i Norge med at tre store grossister har fått altfor stor makt over markedet.
Pressetalsmann Thomas Bellartz i ABDA sier:
– Mange tyske apotekere er bekymret for det norske markedet, hvor grossister eier apotek og noen har forbindelser til store legemiddelprodusenter, og gjennom dette kan diktere prisnivåer og salgsvolumer.
Hvorfor har vi, Norge, tillatt dette?
Den norske liberaliseringen har sine røtter tilbake til Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Hun nedsatte «Hermansenutvalget» som skulle utrede «ulike tilknytningsformer i statsforvaltningen», særlig i retning av markedsstyring av offentlig sektor.
Dette utvalget konkluderte med to forhold som viktige for å lykkes:
1. At det ble etablert en ny statsselskapsform med utvidede muligheter for eierstyring
2. At det ble etablert en ny arbeidsgiverforening, løsrevet fra det offentlige, som kunne sikre en mer desentralisert og markedtilpasset lønnsdanning.
Dette ble fulgt opp i loven om statsforetak i 1991, den utløste omfattende fragmentering og organisatorisk fristilling av offentlig sektor, og Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning ble etablert i 1993. (Denne ble omdøpt til NAVO i 1999 og til Spekter i 2007.)
Steinar Stokke arbeidet med Hermansen i Finansdepartementet tidlig i 1990-årene. Han ble senere sjef for den norskeide , private Apokjeden og foresto raskt etter salget av den.
Hmmm. Dette privatiseringsarbeidet startet APs statsminister, legen Gro H Brundtland ,senere generaldirektør i WHO. Hun la tilrette for og styrte utviklingen i en retning som senere står som et skrekkeksempel i Europa.
Vel, nå strever resten av EU med å unngå vårt eksempel og holder opp «Skrik» av Munch for å illustrere hva de mener om vår apotekvirkelighet.
Palestinaskjerf på stortingets talerstol.
Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.
Etter den » vellykkede» og «fredelige» aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.
De forklarte at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige «hjelpearbeidere» i en fredelige aksjonen.
Vi så våre folkevalgte «tone skjerf» midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.
Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet, eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.
Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.
Det er godt det er «noe som fenger» også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.
Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?
Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har «glemt» å nevne Palestinaskjerfet?
Så her hadde man kanskje «frie hender»?
Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?
På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som millitante, intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter i SV og ML, og med kvinnekamp høyest på dagsorden. Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem også folkevalgte.
Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet mange ulike «parter» aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum. Slik fikk vi ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på. Det ble et reflektert og ballansert program.
Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person. Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten. Det er sjeldent å se en vismann, men det er gledelig! Det inspirerer og stimulerer.
Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon. Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande, og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble «ferdige med gymnaset».
Palestinaskjerfet brukes som «et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land». Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold som man dermed forenkler ved «å velge side», den ville vi gjerne reflektere over.
Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at våre folkevalgte foretrekker å servere oss palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.
Jeg finner det morsomt at det er mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker om halsen. Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette . I solidaritet med den palestinske mann? Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.
Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:
«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.
Som vi ser er det faktisk likheter mellom den jødiske «kippaen»og den arabiske «kefijeen», de avslutter » kalotten» med hoderingen. Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk, bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning. Det er solformørkelsens bilde.
Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.
Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene. Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.
Kirken lar ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.
Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud : Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.
Hele Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige «venstre»kvinner bærer skjerfet om halsen som et symbol for Palestina.
Kristin, hvorfor ikke si det som det er?
I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen. Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det ikke var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.
Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå, kompetanse i å undervise barn med spesielle behov. Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks lese/skriveproblemer var et mangeårig studium. Det var «spesial»kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.
Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da «integreringsloven» ble innført. Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise. Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.
Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.
Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven..
Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende. Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.
I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.
Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:
Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.
Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.
1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.
Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå stort sett ansatte sosionomer.
Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja, den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv. PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.
Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.
Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.
Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.
Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.
Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.
Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.
Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.
Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.
Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.
Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.
Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .
Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.
Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.
Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.
I tillegg øker omfanget av «nye» diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.
Fremdeles er det læreren som får høre at «han ikke gjør jobben sin»!
«Det har aldri vært satset så mye i skolen!» sier de. » Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!» sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.
De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en «voksenressurs » som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp
Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil «fullt klasserom» på 30 elever.
Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.
Staten vil ikke bruke «så mye midler» på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.
Politikerne sier stadig at «aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå». Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe»potten»!
Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!
Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!
Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.
Kristins svar til hva man gjør med de «altfor dårlige resultatene i skolen», er at man nå har et systematisk arbeid med læringsmålene. Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?
Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?
Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?
Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.
Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!
Hvis du vil ta » noen grep» for norsk skole, Kristin, begynn med å snakke sant om tingene! Si det som det er!
«Marias herlighet» av Liguoris
Boken «Marias herlighet» er skrevet av Alphonsus de Liguori. Liguori er, ifølge Wikipedia, en av den Katolske kirkes øverste lærere, og hans skrifter ble obligatoriske ved alle kirkens presteskoler. Denne posisjonen for hans skrifter ble bekreftet og ytterligere styrket i 1950. Liguori er således prestenes lærer og bør lyttes nøye til.
Vi protestanter har alltid stått litt på avstand til Mariadyrkelsen, vi kjenner svært lite til den
I vår gamle kultur har vi Frøya som fruktbarhetsgudinne og hun har noen trekk av himmelgudinnen, men Nanna, Balders hustru, som hos oss var mer fremmed og tilbaketrukket i kulten, har alle tydelige tegn på å være en fullverdig himmelgudinne; hun har også sine røtter tilbake til den sumeriske kultur, til deres himmelgudinne dengangen, ved samme navn.
De gamle romere hadde «alma mater». Og henne finner vi foran de fleste store, gamle læresteder og universiteter, hvor hun faktisk overlever som symbol. Det er litt morsomt med ordet alma, det er, om det sies på hebraisk, det ordet for jomfru som brukes i Esaias 7.14 om en jomfru som blir fruktsommelig. Henne har jeg skrevet om i innlegget : » NRK2 sier: Jomfruen står for fall.»
Jeg har vært opptatt av » jomfruen i berget det blå» , altså stjernetegnet og dets betydning i fiskenes tid. Jeg har ment at jomfrudyrkelsen er knyttet opp til dette tegnet i pleiadesirkelen , og fordi dette tegnet står motsatt fiskenes stjernetegn, har det hatt en betydelig innflytelse i fiskenes tid. Vi har, når vi regner med denne storsirkelen, hatt to tusen år i fiskenes tid, og har derfor vært under både fiskenes og jomfruens innflytelse i denne tiden.
Fisken var kjent som symbol for Jesus helt fra første stund, mens jomfruen har av kirken vært knyttet opp til Maria. I GT er det Israel og Jerusalem som oftest betegnes som jomfruen. I NT er ikke jomfruen et tydelig symbol for noe, annet enn i Jesu lignelser, og her referer han til det jødene kjenner til i sin tradisjon. Hos Paulus er ikke jomfruen noe tema.
Jeg har derfor forventninger til den katolske kirkes forhold til jomfru Maria, særlig til de tanker deres store moralteolog viser når han utlegger «hennes herlighet». Så vil jeg prøve å være «lutter øre» og ikke bare » Luthers ører» når jeg lytter. Selv det sparsomme materialet som fremkommer i Marta Steinsviks bok, er for oss protestanter vanskelig å gå inn i, som om det er en » fremmed » tro. Jeg vil forsøke å lete etter spor av » himmeldronningen» fra de gamle religionenes tider, fra tider der stjernetegnene var personifiserte «guder» som hersket over verden i de lange, 2000 årige «eonene».
Jeg siterer fra Marta Stensviks bok der hun har oversatte sitater fra Liguoris bok «Marias herlighet» :
«Du Maria er mitt eneste håp, du alene kan hjelpe meg(s 20)…….. Du er den eneste som taler synderes sak(s 248)….. og gjennom deg er vi blitt forsonet med Gud….
Mange ting, sier Nicephorus, ber vi Gud om, og får dem ikke; men ber vi jomfru Maria om det, da får vi det fluksens. Hva kan da dette komme av? Jo, det er fordi Herren således vil hedre sin mor (s 113)……. ..Jomfru Marias befaling adlyder alle, endog Gud selv (s 155)….
I Franciskanernes minnebøker fortelles det at broder Leo en gang så en rød stige, og øverst oppe på den satt Jesus Kristus, og deretter en hvit stige, hvor hans allerhelligste moder satt. Og broder Leo så noen som prøvet å klyve opp etter den røde stige, de kom noen få trinn opp, men faldt ned igjen; de forsøkte om igjen og om igjen, men falt stadig ned. Da rådet man dem til å gå og prøve den hvite stigen, og den kom de lett oppover, for den velsignede jomfru utstrakte sin hånd og hjalp dem trygt opp til himmelen (s 213)………
Så høyt elsket jomfru Maria verden, at hun ga sin enbårne sønn (s 478)……….. Under bønnen kneler man ned foran jomfru Marias trone og tilber henne (s 401)
*** Sitat slutt.*****
Jeg ser at Maria her har kristusrollen både som frelser og hjelper, og som synderes venn, og at selv Gud adlyder henne. Hun blir her likestillet med Gud og Jesus og samtidig fristillet i sitt forhold til dem. Hun er selvstendig, overordnet og kan erstatte dem. Ja, hun er en bedre frelser for oss mennesker, og hun er den eneste. Jeg forstår at et Luthersk trossamfunn ikke kan ha denne Mariafunksjonen i sin forkynnelse. Den vil redusere og fortrenge den Kristusskikkelsen som var vesentlig for Luther. Men ved å gjøre Maria til en selvstendig, enerådende og overordnet «mor», har katolske teologer ivaretatt og videreført en eldgammel dyrkning av » himmeldronningen».
*** Jeg siterer videre fra boken til Liguoris:
En munk, som ofte sang åndelige viser til Madonnas ære og alltid hilste hennes billeder med et «ave», fikk en så slem svulst i munden, at han var døden nær. En dag han gikk forbi en Madonnastatue sprøytet denne litt av sin brystmelk inn i hans munn og munken ble straks helbredet. (s 466, 467)
En gift kone besøkte uten sin manns vitende en avsidesliggende kirke, innviet til Marias ære. Plutselig oppsto et fryktelig uvær som hindret henne i å komme hjem til natten. Stor var hennes angst for hva hennes mann ville si til at hun var borte hele natten, og hun ba ivrig til Madonna om hjelp i denne sin nød. Da hun om morgenen kom hjem var hennes mann i strålende humør. Og ved forsiktig å spørre seg for erfarte hun, at Madonna hadde tatt hennes skikkelse, utført alt husets arbeide og helt inntatt hennes plass, således at mannen overhodet ikke hadde merket hennes fravær (s 462) …………
I et kloster var der en nonne ved navn Beatrice, som fant cølibatet vanskelig å overholde. Da hun var portvokterske, la hun en dag klosternøklene og sine nonneklær ned ved foten av en Madonnastatue, gikk hemmelig sin veg og levet i 15 år som offentlig skjøge. Etter alle disse års forløp spurte hun endag en bekjent som hun møtte, men som ikke kjente henne igjen, om hva der vel var blitt av søster Beatrice. «Det er en hellig nonne» svarte den annen. «Hun er enda blitt forstanderinne for novisene i klosteret.» Nysgjerrig begav den tidligere nonne søster Beatrice, seg avsted til klosteret og ba om å få tale med søster Beatrice. Denne viste seg å være ingen annen enn Madonna selv, som i alle disse 15 år hadde vært i hennes sted i klosteret. Madonna holdt en lengre preken for den villfarne nonne, formante henne til å innta sin plass påny, og ikke sette det gode ryktet hun nå hadde, på spill ved dårlig oppførsel (s 148)………
I en by i Frankrike oppdaget en gift kone, at hennes mann bedro henne med en annen kvinne. Den bedragne hustru forbannet det forbryterske par, oppsøkte et Madonnabilde og bad: «Rettferdighet, Madonna!» Men mannens elskerinne besøkte likeledes daglig det samme Mariabildet. En natt ropte Madonna til den bedratte hustru : «Du ønsker straff over de skyldige. Da må du gå til en annen. For du må vite at denne synderinne hver dag sender meg sin hilsen, og hvem der enn hilser meg, kan jeg ikke la lide eller tillate å straffes for sine synder.» Da ropte hustruen til mannens elskerinne : «Din heks! Ikke alene min mann, men også Madonna selv har du fordreiet hodet på!» Ekteskapsbrytersken ble så grepet av den andres fortvilelse, at hun gikk i seg selv, omvendte seg og levet siden et ærbart liv (s 201,202)…
Kongen av Ungarns bror hadde under en alvorlig sykdom lovet å vie seg til Madonna og bli munk. Men da hans bror døde måtte han for å sikre tronfølgen inngå egteskap. På selve bryllupsdagen, nettopp som han i bønnen til Madonna bad disse ord : «Quam pulchra es et decora» – «hvor skjønn du er og smykket» – viste Madonna seg for ham og sa: «Hvis jeg virkelig er så skjønn som du sier, hvorfor tar du da en annen ? Du skal vite, at dersom du lar den annen løpe, vil jeg vedbli å være din brud, og himmeriks gleder skal erstatte deg Ungarns rike.» Prinsen flyktet fra sitt bryllup og ble munk (nr. 53 s 466)…..
****Sitat slutt.****
Det er svært spennende at dette er handlinger direkte knyttet til billedstøtten.
At Guden tok bolig i biledstøtten er sentralt i mange både utdødde og levende religioner, men vi er ikke vant til dette i vår Lutherske tradisjon. Vi forstår dårlig når hinduistene ofrer til bildestøtten av guden, vasker og mater den, og vi tenker at billeddyrkelse er avguderi. Men her har vi en slik tradisjon sterk og levende i vår «broder» kirkes midte. Gudinnens bryster spruter helbredende melk, slik som Heras bryster engang gjorde det. Gudinnen kan ta menneskets plass for en tid, men det er den gudinnen som bor i det gjeldende gudebildet som gjør det! Har din fiende blitt venn med samme gudebilde av henne som du bruker, må du finne deg et annet gudebilde av henne.
Vi ser her en forståelse av gudebildet som både et medium for kontakt, og som en helt selvstendig del av den gudommelige helhet. Som Wikipedia sier om himmeldronningen:
Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle.
******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En offiser som førte et dårlig liv fikk en dag besøk av en munk. Denne Guds mann fikk se en av hans tjenere, som så ham mistenkelig ut, og spurte tjeneren hvem han virkelig var. «Jeg er en djevel fra helvete», svarte denne, «og jeg har i fjorten år vært tjener hos dette uhyret. Jeg har bare ventet på, at han en eneste dag skulle glemme å be de syv «Ave Maria» som han daglig ber, for at jeg skulle kunne hente ham til helvete». Offiseren omvendte seg. (nr 19 s 456)…..
Under en bønn til Madonna faldt en kannik i Seinen og druknet. Da han ikke var i nådestanden kom djevlene for å slepe hans sjel til helvete. Men Madonna sa fortørnet til dem : «Hvordan våger dere å bringe denne mannen til helvete, når han døde under lovprisning av meg!» «Omvend deg,» sa hun derpå til kanniken, «og bli en tilbeder av min ubesmittede undfangelse.» (nr 51 s 465, 466)……….
****Sitat slutt.*****
Frelsen i Kristus er her fraværende, fordi dette dreier seg om å tilbe himmeljomfruen.
Hun kan gjøre alt det de andre «Gudene» kan, og hun gjør det bedre enn dem. Hun er lik dem, og overordnet dem fordi hun er deres mor, ja, alles mor! Som mor og jomfru er hun elsket av alle , både røvere og prinser. Hennes nåde og frelse er gjengjeldelsen av vår tilbedelse av henne.
Slik sett blir Kristi offer, slik Luther utla det, gjort til intet av henne. Hun lar seg smigre, hun vil æres og hun blir sjalu som de gamle «fjell»gudene. Jeg forstår at Martha Steinsvik, som var både lutheraner og kvinnesakskvinne, ikke likte denne jomfruens «åndelige» standard. Historiene om jomfruen fremstår for henne som bespottelig vås. Og, når historien om ekteskapsbruddet ikke nevner ektemannen som en synder, bare kvinnen, så fremstår det som irriterende patriarkalt. Selv i de gamle religionene var mennenes «feilgrep» tydelig poengtert. Det blir bare pinlig når mannen pålegges å tilbe hennes ubesmittede unnfangelse.
*******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En røver ble drept av sine fiender. De hugget hodet av ham, og hodet ble kastet ned i en kløft, mens det ustanselig skrek : » Maria, la meg få skrifte!» En prest kom til, hørte skriket og lot det avhugne hodet skrifte sine synder. Etter at presten hadde meddelt røverens hode absolution, spurte han hvilke bønner røveren, mens han levet, hadde forrettet, siden så stor en nåde var blitt ham til del. – «Jeg har intet annet gjort ,» svarte røverhodet, » enn å faste en gang om uken til Madonnas ære. Derfor har hun nå hjulpet meg til å få avlegge dette skriftemål og har dermed frelst meg fra helvete.»
Så langt sitater fra «Marias herlighet» av Liguoris. Slike halshuggingshistorier var sikkert etterspurt i et samfunn uten såpeserier og TVunderholdning. Men budskapet er klart: Himmeldronningen svikter ikke den som ærer henne.
Jeg vil tilslutt ta med hva «Breviariet», de katolske presters bønnebok, forteller om jomfru Maria den 18 august, som er Jomfru Marias «himmelfartsdag», den dag hvor hun for alvor tar plassen som «himmeldronningen».
«Ikke alene ble hennes legeme opptatt til himmelen på samme måte som ved vår Herres himmelfart, men hennes lik ble underfullt bevart mot forråtnelse. Da hun sovnet hen(døde), ble alle apostler, som hadde vært opptatt i sin hellige mission utover den hele jord med å frelse menneskene, plutselig løftet opp og gjennom luften på et øyeblikk sammen bragt til Jerusalem. Mens de var der så de engleskarer og hørte himmelske hærskarers lovsanger, og således under guddommelig herlighet overgav Maria sin sjel i Guds hånd. Men hennes lik ble under englenes og apostlenes lovsanger lagt i en kiste i Getsemane, og her på dette sted varte englesangen i tre hele dager til ende. Deretter åpnet apostlene graven, for at Thomas, som alene hadde vært fraværende, skulle få oppfyllt sitt ønske om å tilbe det legeme som hadde født og båret Herren. Da graven ble åpnet var liket intet steds å finne, men bare likklærne det hadde vært svøpt i, og fra dem utgikk en usigelig herlig duft som fylte luften med vellukt. En sådan underfull og gåtefull begivenhet forundret høylig apostlene, som ikke kunne forstå dette på noen annen måte, enn at det hadde behaget det guddommelige «Herrens Ord», at hennes ubesmittede legeme, ved hvilken han selv var blitt legemliggjort, skulle bevares fra forråtnelse og straks bli overført til himlen uten å vente på den almindelige «kjødets oppstandelse».
****Sitat slutt*****
Den 18 August priser hele den katolske verden at Maria, Jesu mor, ble Himmeldronningen.
Og det har hun vært i ca 2000 år nå. Jeg undres hva som skjer med henne, og også med kirken, når vi nå er gått inn i vannmannens eon? Vi skal være under vannmannen og løven i de neste 2000 årene. Om jomfruen blir uten innflytelse de neste 10 000 årene, inntil hun selv blir hovedtegnet for eonen, så er det andre tegn som tar over, og hva de blir vil nok vise seg. Kanskje kirken klarer å omstille seg? De har jo historier om menneskesønnen og løven av Juda!
Hva tenker de katolske teologene om dette? De som har en 2000 års tradisjon om hvordan ære jomfruen! Kanskje ser de en vei videre for å ivareta henne, sånn i det skjulte? Kanskje kunne man finne noe om dette ved å lete i deres gamle skrifter.
Jeg er foreløpig takknemlig for et lite glimt inn i disse velutvalgte småstykkene fra de store katolske tenkerne.
Sølibatet passet ikke nordmennene!
Welle skriver om sølibatet i Norge. Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.
En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.
Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:
» I Norge drikker klerker og legfolk like meget; hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig; man drikker til man faller omkull.
I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»
Denne skildringen er kanskje noe overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.
Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet. Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….
Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen -og da måtte de være fæle -, så var de til gjengjeld, såvidt vi kan se, forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.
Så langt sitat fra «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.
Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!
Intuisjon
Jeg var på et foredrag om intuisjon av Gisle Henden. Jeg anbefaler å lese nettstedet hans .
http://www.alternativ.no/Nyheter/intuisjon.html *******
Han har forsket på begrepet intuisjon og tatt doktorgrad i dette .
Han behandlet begrepet ut fra de greske filosofer, særlig Platon, og teosofien. Det var spennende og lærerikt å lytte til ham, men jeg kjente meg ikke tilfreds med hans avgrensning av begrepet .
Intuisjonen ble, slik han utla den, så uoppnåelig at knapt 5% av befolkningen ville kunne påberope seg å bruke den. Han tok utgangspunkt i Platons hulelignelse, og den intuitive forståelsen av ideenes verden, og kombinerte dette med hvordan teosofien befatter seg med intuisjon som en utenommenneskelig bevissthet.
Han la vekt på at et meget høyt kunnskapsnivå var en vesentlig forutsetning for å kunne bruke intuisjon.
På denne måten gjør han intuisjon til noe eksklusivt, noe som bare er tilgjengelig for eliten og som det er verdt å gå på kurs for å tilegne seg kunnskaper om. Opplæring i og opptatthet av intuisjon blir dermed en god forretningside. Når han gjør dette eksklusivt, berøver han oss, vi 95% som aldri vil nå opp til dette nivået, en evne jeg mener alle har.
Henden omgår problemet med «når får vi, eller utvikler vi, intuisjon» ved å benytte den teosofiske modellen som lar intuisjonen være utenommenneskelig. For å oppnå kontakt med denne guddommelige bevissthet må vi selv være på et høyt åndelig nivå.
Jeg ser på nettet og i oppslagsverk at det finnes svært mange og ulike definisjoner av intuisjon. Og disse definisjonene dør ikke ut ved Hendens doktorgrad:
Wikipedia har en kort definisjon på norsk: «Umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonerende og testing av hypoteser.»
Denne kortformen gir hovedkriteriet for alle de eksisterende retningene av ulike definisjoner. Den inkluderer alle og involverer ikke problemstillingen vedrørende utenommenneskelige bevisstheter.
Salmonsens konversationsleksikon sier: «Intuisjon kommer fra Latin= Anskuelse. En gjenstand erkjennes intuitivt når alle dens ledd på en gang oppfattes , overskues og samles til Helhet som ved og i ett blikk, således som vi tenker oss Guds anskuelse av verden……. en sådan oppfattelse av gjenstanden, som ikke behøver den logiske refleksjons omvei……»
Her vektlegges , som i Wikipedia, den menneskelige evnen, og Salmonsen gir enhver av oss økt verdi ved å gi intuisjonen et streif av det gudommelige forbilde.
De religiøse, mystiske , new agere og teosofene har noe ulik måte å uttrykke seg på, men de er felles om å betrakte intuisjonen som «det guddommelige», eller «den universelle intelligens», «den høyere bevissthet» mfl., altså en utenforliggende bevisthet som mennesket kan komme i kontakt med. Dersom man vil se nærmere på hvordan det arbeides med dette anbefaler jeg bl a:
http://www.esoteriskforumstavanger.com/3093717 ****************
Jeg vil forsøke å samle hva jeg selv tenker om intuisjon.
Vi har i vår kultur lagt vekt på årsakstenkningen, det er vår vitenskaplige erkjennelsesvei å tenke analyttisk. Vi er så trygge på at dette er menneskets tenkemåte at vi slett ikke gjør opp regnskap med oss selv for hvor ofte vi virkelig tenker logisk i årsak/virkningsmodellen. Vi ser faktisk ikke at de aller fleste av våre tanker, meninger og handlinger ligger i det intuitive.
Vi tror vi lærer analyttisk tenkning på skolene, men oftest sier lærerne seg fornøyd med setninger som besvarer slikt som:
» Hva mener du?» » Hva tenkte du da?» «Hva følte du da?»
Med andre ord etterspør vi oftest den umiddelbare følelsen.
Mediene formidler personlige vinklinger på nesten ethvert tema, og er mest opptatt av reaksjoner, fremfor refleksjoner.
Denne formen for umiddelbarhet vil de fleste vegre seg for å kalle intuisjon, men de vil være enig i at det er det intuitive som fremelskes og velges. De fleste av oss liker dette, for det er enkelt, lettfattelig, har stor formidlingskraft og skaper få «problemer».
Jeg mener likevel at dette er slik intuisjonen viser seg når kunnskapsnivået er lavt og analysen er fraværende.
Kvaliteten på vår intuitive formidling øker med økt kunnskap og refleksjon. Det ene kan ikke eksistere uten det annet! Jeg kan ikke finne helhet av bare å kjenne delene. Jeg må kjenne helheten, og så dele helheten i deler for så å vende tilbake til helheten jeg kjente intuitvt. Intuisjon og refleksjon er som ying og yang, sammen utgjør de helheten.
Som materien er både bølge og partikkel samtidig, er menneskets intellekt både analyttisk og intuitivt samtidig.
Man kan si at det intuitive er helheten , noen vil si det guddommelige . I så fall vil vi kunne si at det analyttiske er det diabolske. Jeg liker forsåvidt en slik sammenligning, fordi ordet diabolsk betyr «dia=gjennom, bol=kulen», altså det som deler helheten(kulen). Det «onde» ved det diabolske, blir da at man taper helheten ved å dele den opp. Det» gode» ved det intuitive blir at man bevarer helheten mens oppdelingen pågår, og den pågår uavlatelig. Slik vil de to motsetningene utfylle hverandre, og være hjelpeløse uten hverandre.
Samme forhold ser vi f.eks ved GTs Moselov, når det heter at summen av loven er kjærligheten. Det er slett ikke enkelt å finne summen av loven ved å studere enkeltlovene. Kjærligheten er den verdi som alle lovens enkeltbud er utledet fra, og i dette eksempelet ser vi at det er lettere å gå fra helhet til deler enn å se kjærligheten utfra lovtekstene.
Helheten viser vi i det handlende øyeblikket. Da ligger refleksjonen og analysen i fortidens erkjennelser mens øyeblikkets krav til handling i nåtid styres av det intuitive. Her viser vi, rent intuitivt, hvor mye vår refleksjon har influert på vår personlighet.
Jeg mener altså at vi har det intuitive, intuisjonen, fra unnfangelsen av. De første par leveår har hjernen en enorm aktivitet i å lagre systematisk alle sanseinntrykk. Ved toårsalder, omtrent, ser vi den første store helhetserkjennelse hos barnet, «jeg opplevelsen», som jeg mener er et resultat av intuisjonens helhetsopplevelse av alle bearbeidede og erkjente sanseinntrykk.
En så sterk og tydelig hendelse er det få forunt å oppleve senere i livet, men mange hevder at de kjenner noe tilsvarende ved ekteskapet, å bli ett med et annet menneske, eller foreningen med Gud og det guddommelige. Vi er altså et helt menneske når vi er ett med et annet menneske og , eller Gud. Men denne helheten varer desverre ofte bare i korte glimt, og ofte opplever vi smerten ved adskiltheten. Når man kjenner på smerte ved å være alene , over å være adskilt, kjenner man seg ikke hel.
Intuisjonen er helheten, analysen er adskiltheten.
Desto dyktigere vi bedriver analyse og refleksjon, desto rikere og dypere vil intuisjonen kunne virke.
Jeg misliker svært dette eksklusive «spranget» til Henden, spranget fra å være menneske uten intuisjon, til å bli et høyt nok fungerende menneske til kunne ha håp om kontakt med den guddommelige intuisjon.
Jeg bruker det kinesiske ying og yang som bilde på delt helhet, men ønsker egentlig også å finne et godt uttrykk for dette i vår egen kultur. Jeg vil gjerne dele noen tanker fra GTs menneskesyn:
Job.32,8 «Det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.»
Her er det to elementer som settes sammen i mennesket , menneskets ånd og guds ånd. Så sier ordspråkene 20, 27 :
«Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.»
Slik får vi en sum av det menneskelige og det gudommelige i vårt indre. Her har mennesket tilgang og kontakt med det guddommelige fra det unfanges , og det guddommelige får tilgang og kontakt med mennesket. Her er skapningens berøringspunkt med skaperen.
I en slik gunstig setting forstår jeg godt frykten for det diabolske, men vær ikke redd for de enkelte delene når helheten er så trygg, og frykt ikke for lovens bud når summen av dem er kjærlighet.
Tanker om lyd.
Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale og den oppvåknende jord.
De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir, i dagens begynnelse, en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende lydspråk er dagens symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse, og jeg merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.
Etterhvert våkner lydene fra byen, veiene, industrien og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen, dypdykket i minnet, refleksjonen, rensningen av alt det lyttede, fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.
Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse og derfor gir den meg de rikeste nyanser i formidlingen. Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet, gjør den lyden innholdsrik . Menneskestemmen står for meg som ubeseiret i sin formidlingsevne.
Når mennesket synger, da lytter naturen, og menneskesjelen fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga. Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er slik.
En sang er, for meg, den største menneskelige formidlingsform. Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik. Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill, kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende, men overtar instrumentene slik at denne syntesen blir forstyrret, overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.
Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg, er den underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.
Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet. Det hender jeg kan fornemme enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel , som ved en orgelmesse av Bach, hvor instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige» i en inspirert musikalsk perfeksjon.
Instrumentet imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter, men vekten i formidlingen er forskjøvet fra innhold til det musiske. Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg har alt valgt! All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen, innholdet.
Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt det som formidles.
Hva er lyd?
Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er. Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder av et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene fra mine omgivelser i området 20 Hz til16000 Hz.
Og jeg lytter.
Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling. Derfor takler jeg ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen». Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».
Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine. Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet» i sin henvendelse. Da lytter jeg! Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.
Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja, hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.
Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige, som «et ytre skall» av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd. Den trygge, mørke, livmorlignende hulen med spektakulære lysflæsh og spesielle lydeffekter gir dem hvile og trygghet, som barnet i mors liv.
I «Falk og Torp Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog», står det om lyd :
… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…
I samme bok heter det om «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte betydninger som » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme», «tilbehør», «som seg hør og bør»….mm…
Jeg kjenner meg hjemme i denne språklige forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste med ordbokens lydforståelse.
Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.
Nå sier nyere internasjonal forskning at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.
Den katolske kirkes valgspråk: «alltid den samme»
«Semper eadem», » alltid den samme». Dette valgspråket ringer i ørene mine ved de senere dagers avsløringer av at sexovergrep finner sted i den katolske kirke.
Det er snart 100 år siden teologen og kvinnesaksforkjemperen Marta Steinsvik både talte og skrev med advarende røst mot nettopp den katolske kirkes morallære. Marta Steinsvik har nesten blitt borte for oss, og jeg vil gjerne bidra til å tørke støvet av henne. Hun hadde studert både arameisk, koptisk, gammel egyptisk, hebraisk, gresk, latin, og sanskrit! Hun var den første kvinne i Norge som holdt preken ved en gudstjeneste, og den første kvinnen som fikk studere på Menighetsfakultetet.Hun var forfatter og journalist og hadde 5 barn som hun forsørget og oppdro for det meste alene.
I 1925 behandlet Stortinget et forslag om å oppheve grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til riket. Denne opphevelsen hadde Marta Steinsvik talt og skrevet mot slik at en katolsk pater kalte henne for «en løgnfabrikant i helvedes tjeneste». Hun anla injuriesøksmål mot pateren, og mens rettsaken pågikk, leste hun korrektur på boken «St. Peters himmelnøkler». Denne boken var en dokumentasjon, hvor hun belegger alle sine «påstander» fra avisartikler og foredrag om den katolske kirkes morrallære. Denne boken kom på få år ut i 3. opplag, 1. opplag kom i 1923.
Stemningen både blandt teologiske professorer ved universitetet, og blant norske biskopper hadde ,inntil da, vært vennlig og imøtekommende overfor den katolske kirken, og man ventet å få opphevet paragraf to i grunnloven som forbød jesuitter adgang til riket.
Marta Steinsviks bok ble lest og debattert. Hennes bok vakte stor oppsikt, og bidro sterkt til å snu den positive stemningen for jesuittene til å bli et stort flertall mot forslaget om å fjerne loven mot dem.
Teologiprofessor Chr.Ihlen skrev om henne:
«.. hun kunne fremlegge «samtlige latinske kildeskrifter, hvorpå hennes anførsler og karakteristikker var bygd, og dokumenterte klart og greit med umiskjennelig og beundringsverdig kjennskap til og fortrolighet med selve de primære latinske kilder i deres historiske og logiske sammenheng – efter min mening også helt fyldestgjørende og bindende – riktigheten av sine tidligere anførsler om den jesuittiske moralteologi.»
Hva var det så med denne jesuittiske moralteologi?
Boken er stor og bør leses med alle sine kildesitater, likevel vil jeg referere litt fra den, så man får et inntrykk av den.
Boken tar utgangspunkt i Vatikankonsilet 1870, da det lyktes pave Pius IX, ved jesuittenes hjelp, å tvinge gjennom «enstemmighet» for pavens ufeilbarlighet. Dette ble vedtatt ved annen stemmegivning 18 juli dette året, og skulle ha tilbakevirkende kraft.
Som en takk til jesuittenes hjelp i denne saken, opphøyet paven deres store moralteolog St. Alphonsus Maria de Liguori til kirkens æresdoktor og store lærer, sidestillet med Augustin og Thomas av Aquino. Paven befalte at Liguoris skrifter skulle doseres ved alle læresteder, og først og fremst ved alle presteseminarer og universiteter i hele den katolske verden.
I Liguoris hovedverk «Theologia moralis» finner man hvordan man kan argumentere for berettigelsen til å utøve det å sverge falsk ed, å forfalske dokumenter, å forfalske offentlige aktstykker, å begå sexuelle overgrep og mord. Endel sitater fra disse moralreglene var av en slik karakter at de ble «sladdet» ved trykking. Så førsteutgaven ble utgitt med flere slike sorte sensurerte felt. Dette var bl.a. regler om hva man måtte forta seg når barn ble født av nonner eller av prestenes konkubiner.
Marta Steinsvik siterer også fremstående katolske teologer som så på Liguoris, og hans efterfølgere, som en ulykke for kirken.
I 1923 var det ca 325 000 prester i den romerske kirken. De hadde startet deres utdannelse i svært tidlig alder, og deres sølibatløfte, sammen med opplæringen i moralteologiens uhumskheter ble en åndelig usunn prosess, generasjon etter generasjon. Tidligere hadde sølibatløftet ført til mange former for misbruk av skriftestolen, som et redskap for å kunne utøve utukt. Allerede pave Pius IV ,i 1564, henstilte til alle kvinner som var blitt forført ved skriftestolen om å melde dette. Paven ville gjennomføre undersøkelser om dette og startet i Sevilla, der var antallet forførte så stort at undersøkelsen sluttet der. Man ville heller hemmeligholde enn å få skandaler.
Med » Theologia moralis» fikk man et svært egnet redskap både til systematisk «utspørring» fra skriftestolen for å utøve overgrep, og til å lykkes i å hemmeligholde .
Kirkeshistoriker dr. H. C. Lea forteller om et forsøk fra dr. Wahu på å gi en samlet oversikt over overgrepssaker i Frankrike fra fra 1861 til 1879. Han gikk til en umulig oppgave da rettsprotokollene ikke var tilgjengelig for offentligheten, og slik ble avisomtalene den eneste kilden til denne oversikten. Det sier seg selv at denne listen ville bli mangelfull. På disse 18 år fant han 110 overgrepssaker utført av geistlige, ca halvparten av disse var overgrep mot skolebarn, og hver enkelt overgriper hadde et stort antall ofre: f. eks. abbed Debre’ i Liege i 1877 hadde 32 forbrytelser, broder Marien i Lyon ble i 1878 dømt for ikke mindre enn 299 overgrep… osv…
Når Marta Steinsvik på 434 sider belegger og belyser mange sørgelige sider ved romerkirkens indre maktstruktur og maktmisbruk, er dette en ukjent verden for oss protestanter, men en politisk maktfaktor i katolske land. Hennes bok viser et vrengebildet av en kirke, og hvordan den ved jesuittisk moralstrategi kan argumentere for å unngå skndaler og opprettholde sin maktbruk.
Marta Steinsviks bok hedres av mange, bl.a. av svenske erkebiskop N Søderblom, svensk sogneprest Carl Skog , Uppsala tidning 17.9.28, Gøteborg Stiftstidning 7.12.28, svenske domprost dr.theol. Ivar D. Wallerius, Redaktør Domaas i Norges Handel og Sjøfartstidende 5.mai 28, overrettsaksfører J.H. i Drammens blad, Buskerud blad og Vestfold, 27 juni 28, tidligere katolske forfatter Julius Sundet i Adresseavisen 28 juni 28, Arne Bache-Hansen, J. Rydningen, Joh. Hygen, Dr. phil.H.J.Røgler, Alb. Hjort, Lars Eskeland, Severin Eskeland, Jakob Sletten, Mareus Gjessing, professor Karl Vold, som alle har kommentarer i forordet til tredje opplag, og mange fler.
Nå vil jeg hedre henne for hennes mot til å «tale Roma midt imot», og for å holde ut i sin ensomme kamp for å få frem et budskap hun mente var viktig. Jeg vil hedre henne for saklighet: hun bruker et enkelt og tydelig språk og «belegger ikke bare sine påstander», nei, hun lar kildematerialet få tale for seg selv. Det eneste hun gjør er å legge de mange ufine reglene frem med sidehenvisninger til de skrifter de er hentet fra. Dette blir av enkelte forvekslet med hennes egne ord, også beskyldes hun for å snakke stygt, eller for å overdrive, enda hun har alt ryddig og tydelig i sitatform.
Jeg kom tilfeldigvis over denne bokens førsteutgave på biblioteket da jeg i ungdommen skulle skrive en oppgave om den katolske kirke. Jeg fikk ikke låne den, fordi, som bibliotekaren sa: «Det har vært endel tyverier av denne boken, og bibliotekene har fått beskjed om å ikke låne den ut.» Men jeg kunne få sitte der å lese den. Det var den gangen. Mange år senere fant jeg tredjeutgaven av den på et antikvariat. Der kjøpte jeg den for ti kroner.
Jeg har aldri likt det jeg leste der. Og når prestene igjen bekyldes for sexovergrep, klinger den katolske kirkes valgspråk for ørene mine: «Semper eadem», «Alltid den samme»!
Heia, Eia! Med Hernes i harnisk!
Det er den stille uken og jeg har latt påskefreden senke seg i hus og sinn.
Kastanjekvistene er hentet inn og satt i vann, og jeg gleder meg til å se de gigantiske knoppene springe ut.
Det var da jeg ryddet avishyllen at jeg så Hernes kronikk igjen.
I Morgenbladet 12-18 mars i år er han i et høyst uvanlig kamphumør. Jeg leser kronikken hans igjen, jeg har så god tid, og jeg husker at jeg stusset over at han fyrte så veldig kraftig opp mot Eia, og den forurettede måten han gjorde det på. Som om det var utenkelig, og uhørt frekt av Eia å sette søkelyset på «oss», «forskerne»?
Jeg setter umåtelig pris på Eias programmer!
Han løfter litt på det ugjennomtrengelige sløret som er trukket over det norske forskningsmiljøet og gir oss glimt av hvordan det arbeides innen de sosiale vitenskaper.
Desverre er det ikke bare slik jeg trodde, nemlig at universitetet er blitt et drivhus for skolastikkere, nei, de har tydelig en annen agenda enn faktasøken. Det er denne agendaen Eia viser oss glimt av, og det er altså så provoserende for dem å få et lite søkelys rettet mot seg, at selv Hernes går i harnisk:
«Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent- de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener…»
Man ser her at Hernes opplever Eias programmer som en trussel mot den sosialdemokratiske drøm om å skolere seg ut av arbeiderklassen. Denne angsten Hernes her viser for at «noe» skal minske troen på at skole og utdanning alene er avgjørende for hva du blir, er nesten patetisk. Angsten for at de » intelligente» blir en «uutryddelig overklasse» basert på gener er bare forståelig utfra tanken om at » arbeideren» da ikke har en sjanse.
Jeg tenker at dette er et underlig problem. Mener AP at akademikere er mere verdt enn arbeidere? Mener de at kroppsarbeid er uverdig? Dersom de ikke mener det, hvorfor har de da tvunget alle norske ungdommer til å være teoretikere hele barndommen helt frem til voksen alder? De skal være ganske hårdnakket i sin tro på skolen for å gjøre slikt mot barn! Her blir de fleste tapere, de blir ikke akademikere og de har heller aldri lært å gjøre et praktisk arbeid.
Jeg leste nylig i «Min kamp» at Adolfs far hadde klart å arbeide seg opp fra arbeiderklassen til en embedsstilling i staten. Derfor vokste Adolf opp i et småborgerlig hjem, og fordi faren ønsket at gutten skulle bli som ham selv ble det en konflikt mellom far og sønn. Senere, da han reflekterte over dette sier han at en vil alltid oppleve arbeiderklassen som en fiende, av angst for å havne i den.
Vel, Hernes er jo AP politiker og skolereformator(Reform 94), så han forsvarer sitt i kronikken.
Hernes fortsetter med en lang og ironisk gjennomgang av Eia og hans program, og jeg venter på de «gode» argumenter, men Hernes er bare polemisk og bruker spalteplassen til » ordfekting » i en arrogant og sint tone. Jeg tenker på Thor Heyerdahls utsagn: » Det er når de(akademikerne/forskerne) blir sinte at jeg skjønner jeg nærmer meg en viktig sannhet!»
«Eia trekker politiske konklusjoner av sine «funn»…. han hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning»..(sitat fra Hernes’ kronikk)
Ja, her er årsakene til Hernes kampglød, hans skolereform, AP’ stolthet, sosialdemokratiets kampsak; skulle den ha slått feil?! Utenkelig! Og, Hernes, «å trekke politiske konklusjoner av sine funn», er et svært utbredt fenomen! Det er vel bare Eia som trekker» feile» konklusjoner, og dermed blir en trussel mot den «riktige» politikken.
Det følgende avsnittet er en polemisk «pingpong». Her er Eias «påstander » fulgt opp av Hernes’ «kommentarer», og denne «dialogen» viser at Eia ikke har samme «politiske» agenda som Hernes. Så nevner Hernes «eksempler» på at gener endrer seg, og disse «eksemplene» glir (umerkelig) over i hvordan «øving forbedrer prestasjoner». Det er hele tiden underforstått og uttalt at : «gener spiller en rolle. Og hva så?»
Ja, så kommer Hernes’ gode replikk som viser skolastikerens arbeidsmetode på akademisk nivå:
«Min hypotese er…»
Slik sitter forskerne i fred og ro på sine kontorer og utleder argumentasjoner ut fra hver sine hypoteser. Innhenter «info» og statestikkk og spørreundersøkelser og tolker det de finner slik det gavner deres hypoteser. «Fakta»? Hvem bryr seg om fakta, det er hverken relevant, eller interessant for denne hypotesen.
Hernes’ argumentasjonsrekke munner ut i at» nå tar nær halparten av kullene høyere utdannelse- to trejedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes.»
Tilslutt setter han Eia på plass, som en «defekt Toyota», eller en «begavet humorist».
Jeg tror kanskje sosialdemokratene selv er en slik «uutryddelig overklasse». De later som de kjemper for arbeiderklassen (les: kroppsarbeideren) mens de egentlig «hater» denne «lavere klassen» og vil tvinge alle ut av den. De viser stolt frem eksempler på dem som «kommer seg ut av det» og blir professorer og forskere, men de heier ikke på en flink og ærlig snekker.
De burde heller oppvurdere kroppsarbeidet og gi folk tilbake yrkesstolthet og menneskeverd. Taperne i denne generasjonen er fratatt dette. De er blitt tvunget inn i akademikerrollen, den sosialdemokratiske «samfunnsformeren», og så viser den seg å ikke passe til dem.
De utilpassede har «sosialpsykologiske» problemer sies det, og lærerne må fluksens etterutdanne seg i» sosialpsykologi» for å hjelpe denne store gruppen unge. Ja, det gjelder faktisk over halvparten av norges ungdom.
Kan det være mulig at halvparten av neste generasjon er «psyke»? Ja, vår forskning viser det. For skolemodellen vår er både politisk riktig og forskningsmessig godt dokumentert. Det er barna som er gale!
Sålenge vi har politisk oppdragsforskning får man de resultatene politikerne ber om! Derfor er våre politikere avhengie av et skolastisk forskermiljø som er istand til å lage «politisk korrekte» hypoteser og tolke innsamlede data på politisk korrekt måte, og som kan se på faktastoff som irrelevant, ja, som uinteressant. Og vi utdanner jo så mange forskere i våre dager! Svært mange kvinner! De skal ha jobb de og!
Hvem som skal gjøre kroppsarbeidet? De som «detter ut» av skolen av «sosiale» årsaker har ikke lært å jobbe…. Nei, det må importeres noen «boyer» som har lært å jobbe fordi de ikke har vært så heldige å få de flotte utdanningsmulighetene som norsk ungdom har.
Jeg håper Eia kan fortsette med en serie programmer om forskning i mange av de andre universitetsdisiplinene. Både skolastiske metoder og oppdragsforskning er som en virus: den har lett for å spre seg, og er vanskelig å bli kvitt.
Jeg legger avisen i søpla. Snart ferdig med småryddingen, og duften av morgendagens langfredagsmat siver rundt i stua.
Jern. En Bokbloggturne.
Jeg er først ut i denne bokbloggrunden. Etter meg, den 23.03, er det :
http://biblblogg.blogspot.com/
Boken «Jern» fikk Rudyard Kiplings dikt «Cold Iron» frem i tankene mine. Derfor vil jeg ramme inn denne «bokbloggen» med det, og la diktet gi det jeg tenker:
Cold Iron
«Gold is for the mistress- silver for the maid- Copper for the craftsman cunning at his trade.»
«Good!» said the Baron, sitting in his hall, «But Iron – cold Iron- is the master of them all»
So he made rebellion ‘gainst the King his liege, Camped before his citadel and summoned it to siege.
«Nay!» said the cannoneer on the castle wall, «But Iron- cold Iron- shall be master of you all!»
Woe for the Baron and his knights so strong, When the cruel cannon-balls laid ’em all along;
He was taken prisoner, he was cast in thrall, And Iron- cold Iron- was master of it all!
Yet his King spake kindly (ah, how kind a Lord!) «What if I release thee now and give thee back thy sword?»
«Nay!» said the Baron, «mock not at my fall, For Iron – cold Iron- is master of men all.»
«Tears are for the craven, prayers are for the clown- Halters for the silly neck that cannot keep a crown.»
«As my loss is grievous, so my hope is small, For Iron- cold Iron- must be master of men all!»
(Diktet fortsetter etter innlegget.)
Jeg leste boken med glede.
På engasjert og frodig vis tar forfatteren oss med på et lite «overlevelsessenter» i Østfold. Her møter vi Biv Boeser, lederen for fellesskapet, og hans tanker om tiden vi lever i. Han evner å bruke både religionene og vitenskapen slik at «sannheten» om vår tid fremkommer som en syntese av det hele.
Enten man er muslim, kristen, jøde eller moderne vitenskapsmann favnes man av Boeser-hypotesen. Han holder et oppgjør med oss alle fordi vi er av samme rot. Vi er alle bærere av de samme urerfaringer og har hver vår måte å gjengi historien på, som øyenvitner både har likheter og forskjeller i sine vitneprov. Disse kulturenes vitneprov, de hellige skriftene, er på hvert sitt vis «avlagt under ed». Slik sett er vi hverandres sidestykker og motstykker med felles årsaker. Derfor er det lett å delta på Folkvangseminarene, man gjenkjenner noe og lærer noe nytt på en usentimental og åpen måte.
I de 4 første kapitlene i boken presenteres vi for de tre hovedpersonene. Vi lærer å kjenne Gro gjennom hennes blogg, Ina gjennom hennes Epost til Richard og Ove gjennom manuset «Kali Yuga». Og vi får vite bakgrunnen for at de dro til Folkvang. Og slik oppsummerer Ina de første inntrykkene av «sekten» i en Epost til Richard:
«Dette er en religiøs/politisk survivalist-bevegelse. ….. Vi har ikke gode tider foran oss. Budskapet er tydelig: Enden er nær, Obahma er Antikrist, vi styrer mot globalt verdensdiktatur, en solnedgang for menneskeheten under jernhælen, og vi her på Folkvang er nødt til å isolere oss, bli selvforsynte, trekke opp stigen etter oss.» (så langt Ina)
Via den vitenskaplige hypotesen «Big Bang» og den eldgamle legenden «De Gamle», får vi bakgrunnslegender for bl.a. troen på evig liv , reinkarnasjon, synd , straff og det å trygle om nåde og barmhjertighet.
Det «onde» man fryktet fra gammel tid av var en planet som kom med ild, flom eller andre katastrofer, Marduk ble den kalt. Den har en eksentrisk bane , er den 9. planeten i solsystemet, og den kommer hvert 3600 år. Man husket den for de store ødeleggelsene den voldte, og man «spådde» at den ville komme igjen og igjen.
Det er denne planetens gjenkomst som er sentral i Folkvangs endetidstro. Alt annet er brukt som egnet stoff til denne sannhetens bekreftelse.
Jeg vil ikke si mer om handlingen enn at den tilfredsstiller forventningene. Og at Boeser etterhvert konfronteres med sitt motstykke i personen Søderberg. Dette møtet aktualiserer bakgrunnen for de sterke kreftene som preger vår nære fortid, 2.verdenskrig, og den konflikt som ingen til idag, har klart å løse i Midtøsten.
Man behøver ikke være «enig» hverken med Boeser eller Søderberg for å fryde seg gjennom de mest alvorlige temaene i vår kultur. Torgrim Eggen konkluderer ikke, han lar begge stå for sitt. Og om noen ville gå inn i de mange og vanskelige temaene Eggen berører i boken «Jern», vil de sikkert bli full av teologiske, vitenskaplige og politiske tanker hvor de vil kunne argumentere både for og imot de mange vinklingene han har gjort i boken sin. Og man vil nok oppdage at avstanden mellom Galileis og Aristoteles tilhengere er like dagsaktuell, og at våre universiteter er drivhus for skolastikere som skaper hver sine hypoteser, så man i fred og ro kan ha sitt lille Folkvangkontor og argumentere for sin selvvalgte «sannhet». Som Hernes så treffende skrev det i morgenbladet (12-18mars):» Min hypotese er…»
Jeg har stor sans for Eggens frodige utfoldelse av både «begynnelse og ende» , jeg savnet bare pleiadesirkelen i hans fremstilling av det sykliske, og Daniels bilde av de fire klassiske tidene. Men blås i det, så har jeg bare gleden av å legge det til selv.
Den vonde smaken som likevel blir sittende i en , og som er den kanonkula, eller planeten som feier en av banen, det er at dette er en syntese av vår kultur, hvor Eggen viser oss et dommedagsgrep på vår samtid. Måtte den «Jern-Eggen» være «jern fra Calvary».
For slik fortsetter Kipling:
Yet his King made answer (few such Kings there be!) «Here is Bread and here is Wine – sit and sup with me.
Eat and drink in Mary’s Name, the whiles I do recall How Iron- cold Iron – can be master of men all!»
He took the wine and blessed it. He blessed and brake the bread, With His own Hands He served Them,
and presently He said:» See! These Hands they pierced with nails, outside My city Wall,
Show Iron- cold Iron- to be master of men all.
Wounds are for the desperate, blows are for the strong. Balm and oil for weary hearts all cut and bruised with wrong.
I forgive thy treason- I redeem thy fall- For Iron- cold Iron – must be master of men all!»
«Crowns are for the valiant- sceptres for the bold! Thrones and powers for mighty men who dare to take and hold!»
«Nay!» said the Baron, kneeling in his hall, But Iron- cold Iron- is master of men all!
Iron out of Calvary is master of men all!»
Min Kamp: «Arbeiderens skjebne»
I Aftenposten 3.mars, er det en kronikk av Tor Bomann Larsen med tittelen «Ondskapens positur». Den introduseres ved en henvisning til Knausgårds selvbiografiske roman «Min kamp», mens kronikken analyserer Adolf Hitlers selvbiografi ved samme navn. Jeg anbefaler å lese den, blant annet fordi den aktualiserer en forbindelse som forfatteren Knausgård åpenbart spiller på.
I artikkelen vinkler Bomann Larsen kommentarene til Hitlers bok slik at man kjenner det som en parallell-kommentar til Knausgårdsbøkenes temaer. Han konkluderer slik: «Min kamp er skrevet og levet av en forfatter i ondskapens positur.»
Jeg henviser til denne artikkelen også fordi jeg leter etter hva det egentlig er vi frykter ved mannen Adolf Hitler. Bomann Larsens kronikk bidrar sterkt til å peke på sider ved hans bok som tydeliggjør dette for oss.
Jeg vil nå gå inn i «Min Kamp» på s 31, «Sosiale motsetninger» (Setninger i kursiv er slik i boken):
» Knapt i noen tysk by hadde en bedre høve til å studere det sosiale spørsmål enn i Wien. Men en må ikke la seg narre. Dette sosiale studium kan ikke skje ovenfra nedad. Den som ikke selv er omklamret av denne drepende slange, lærer aldri dens gifttenner å kjenne. Det kommer ellers ikke annet ut av det enn overfladisk snakk og falsk sentimentalitet. Begge deler er til skade. Det første fordi en aldri greier å trenge inn til problemets kjerne, det andre fordi det glir utenom. Jeg vet ikke hva som er verst: slett ikke å bry seg om den sosiale nød, slik som vi daglig ser det hos de fleste mennesker som har lykken med seg eller er kommet på solsiden ved egen dyktighet, eller visse motekvinner både i skjørt og bukser, disse snørrviktige og ofte påtrengende taktløse, men alltid nådig nedlatende kvinnfolk som «føler med folket». Disse menneskene synder under alle omstendigheter mer enn de overhodet er i stand til å fatte med sine instinktsløve åndsevner. Derfor ser de til sin store forundring at utfallet av deres geskjeftige «sosiale sinnelag» alltid er lik null, ja tilmed ofte blir avvist med indignasjon, og det blir så regnet for bevis på folkets utakknemlighet.
At dette ikke har noe å gjøre med sosial virksomhet, og fremfor alt ikke har noe som helst krav på takknemlighet, da jo sann sosial virksomhet ikke er å dele ut nåde, men å gjenopprette en rettferdig ordning, det er noe som vanskelig går opp for den slags hoder.(s32)
….(s33)..Det er nå galt å tro at det fra først av er dårligere to i den bondegutten som dro til storbyen, enn i ham som vedblir å skaffe seg brødet på den hjemlige tuft. Nei, tvert imot; all erfaring viser at alle utvandrede elementer heller er av de sunneste og mest energiske naturer enn omvendt. Men det er ikke bare de som drar til Amerika, som er «utvandrere», det er også hver unggutt som bestemmer seg for å forlate hjembygda for å dra til den fremmede storby. Han er også villig til å ta på seg en usikker sjebne. for det meste har han litt penger når han kommer til den storebyen og behøver ikke straks å vante noe i de første dagene om han skulle være så uheldig å gå arbeidsløs i lengre tid. Men verre blir det når han har funnet arbeid og kort etter mister det igjen. Å finne et nytt er ofte ,særlig om vinteren, svært vanskelig, for ikke å si umulig. De første ukene kan det enda gå. Han får arbeidledighetsbidrag av sine fagforeningskasser og slår seg gjennom så godt han kan. Men når pengene hans er brukt opp til siste skilling, og kassen innstiller understøttelsen fordi han har gått for lenge arbeidledig, da kommer den store nød. Nå driver han sulten rundt i gatene, pantsetter og selger ofte det siste han eier, blir mer og mer nedfor i klesveien og synker også i det ytre ned i omgivelser som efter all den legemlige elendighet også forgifter ham sjelelig. dersom han attpå til blir husvill, og det er vinter, da er han ille ute. Til slutt får han ett og annet å gjøre igjen, men spillet gjentar seg. Andre gangen rammer det ham på samme vis, tredje gang kanskje enda hardere, slik at han etterhvert lærer å finne seg i den evinnelige uvissheten og blir mer og mer likeglad……
Denne prosessen kunne jeg følge med egne øyne i tusen eksemplarer Dess lenger jeg så spillet, dess mer vokste min avsmak for millionbyer, som først grådig trakk mennesker til seg, for siden grusomt å rive dem i stykker…..(s34)
…(s35) Kroppen venner seg øyensynlig etterhvert til å leve i overflod i gode tider og sulte i dårlige. Ja, sulten kullkaster alle gode fortsetter om en fornuftig livsorden senere når tidene blir bedre, da den forgjøgler stakkaren, i et evig fatamorgana, bildene av et mett vellevnet og forsterker denne drømmen til en slik lengsel at denne sykelige trangen sprenger alle hemninger, så snart inntektene på en eller annen måte tillater det. Derav kommer det at ikke før har den arbeidsløse fått arbeid igjen, så glemmer han straks uvettig alt som heter livsorden, og lever for dagen i fulle drag. Det gjør at selv den lille ukeinndelingen faller i fisk, da det også her skorter på alt som heter klok orden; til å begynne med strekker pengene ennå til for fem dager istedenfor sju, siden bare for tre, så snautt nok for en dag, for til slutt å bli turet bort alt første natten.
Ofte er det kone og barn hjemme. Mange ganger blir de også smittet av dette livet, særlig når mannen er snill mot dem, ja på sitt vis tilogmed er glad i dem. Da bruker de opp ukelønna sammen hjemme på to tre dager, det blir spist og drukket så lenge pengene rekker, også sulter de sammen igjen de siste dagene. Da sniker kona seg rundt i nabolaget , får lånt litt, gjør smågjeld hos kjøpmannen og prøver på den måten å greie de siste vonde dagene i uken. Om middagen sitter alle sammen rundt et karrig mål, og så hender det at de ikke har matbeten i huset, og da sitter de og venter på neste lønningsdag, snakker om den og legger planer, og mens de sulter, drømmer de alt om lykken igjen.
Slik blir småbarna tidlig fortrolig med denne elendigheten.
Men ille er det når mannen alt fra først av går sine egne veier og kona nettopp for barnas skyld, setter seg imot det. Da blir det strid og leven, og dess mer mannen fjerner seg fra kona, dess nærmere kommer han alkoholen. Han drikker seg full hver lørdag, og av selvbergingsdrift for seg og barna slåss kona om de få slantene hun må greie å ta fra ham, for det meste på veien fra fabrikken til bulen. Når han så endelig søndag eller natt til mandag selv kommer hjem, full og brutal, og blakk, da blir det ofte opptrinn, så Gud fri og bevare oss.
Hundrevis av ganger har jeg opplevd dette på nært hold, i førstningen var jeg full av vemmelse, men senere så jeg det tragiske i det og skjønte den dypere sammenheng. De var ulykkelige offer for en dårlig samfunnsorden.
Nesten enda sørgeligere var boforholdene dengang. Bolignøden for løsarbeiderne i Wien var forferdelig. Det går ennå kalt gjennom meg når jeg tenker på de usle hulene folk bodde i, på losjihusene og herbergene, på disse dystre bildene av søppel, motbydelig urenslighet og det som verre er. Hvordan måtte det ikke og hvordan må det ikke bli når strømmer av frigitte slaver fra disse elendige hulene flyter utover den andre tankeløse del av menneskeheten.
For tankeløs er den.
Tankeløs lar den tingene drive, og instinktsløv aner den ikke at før eller senere må skjebnen ta hevn, om ikke menneskene mildner dens vrede mens det ennå er tid.
I dag takker jeg skjebnen at den lot meg gå gjennom denne skolen. Der kunne jeg ikke sabotere det jeg ikke likte. Den oppdrog meg fort og grundig. Skulle jeg ikke dengang bli helt mistrøstig over menneskene rundt meg, måtte jeg lære meg å skjelne mellom deres ytre vesen og årsakene til deres utvikling. Bare da var det mulig å holde ut alt dette uten å gi opp håpet. Da steg det frem av all ulykken og elendigheten, av urensligheten og den ytre forkommenhet, ikke mennesker mer, men sørgelige følger av sørgelige lover. Her hjalp min egen ikke mindre vanskelige livskamp meg så jeg ikke tapte motet i ynkelig sentimentalitet overfor disse forkomne sluttproduktene av denne utviklingsprosessen. Nei, slik må det ikke bli oppfattet.
Alt dengang innså jeg at her var det bare to ting som kunne bedre tilstandene:
Den dypeste sosiale ansvarsfølelse til å skaffe bedre grunnlag for vår utvikling, paret med en brutal og resolutt vilje til å slå ned uforbederlige elementer.
…Alt mens jeg kjempet for tilværet i wien, stod det klart for meg at
det sosiale arbeid aldri må se sin oppgave i en likeså latterlig som formålsløs veldedighetssentimentalitet, men ved å fjerne grunnskadene ved organisasjonen av vårt økonomiske og kulturelle liv, de som må føre til at enkelte utarter eller som iallfall kan forlede dem til det.
Vanskeligheten ved å gå frem med de siste og hardeste midler mot forbrytersk virksomhet mot staten ligger ikke minst idet at det er så vanskelig å dømme om bevegrunnene eller årsakene til slike tidsforeteelser. Denne usikkerheten har sin gode grunn i den følelsen en må ha, at en selv er skyld i slike tragedier av nød og forkommenhet; men den lammer all fast og alvorlig vilje til å gripe inn og gjør derved sitt til at det blir noe vaklende og derfor noe veikt og halvt av det når en skal ta bare de aller mest nødvendige rådgjerder for å trygge seg selv.
Først når den tid engang kommer da skyldbevisstheten ikke lenger kaster skygger, får en den indre ro som også gir en kraft utad til hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene, rykke opp ugresset. (Sitat slutt s 37)
*
Jeg registrerer at sosial nød ikke har endret seg så mye siden Hitler opplevet den i Wien. Han både opplevet den selv og observerte hvordan omgivelsene ble formet av dette. Han skildrer dette både med innlevelse og reflektert empati, og følelsesmessig kjenner han både avsky og forståelse for nøden han ser. Så langt i beskrivelsene tenker jeg på Hamsuns bok «Sult», og tenker at her har de sammenfallende erfaringer, og dette er erfaringer de deler med tusner og atter tusner. Dette var erfaringer som ga grobunn for mange sorter politiske løsninger.
Det er ikke disse erfaringene som skremmer oss, det er det plutselige, sterke skiftet i Hitlers sjel fra empatisk forståelse til dette at han ikke ser annen løsning enn å «rykke opp ugresset», som skremmer.
Som leser følger jeg den sterke skildringen av arbeiderens skjebne med tilfredshet over at det virker ekte, selvopplevet og reflektert, for så å bli vettskremt av den nesten schizofrent brå vendingen til «hardhendt og brutalt å skjære bort villskuddene».
Han lærte å kjenne arbeiderens skjebne på kroppen av egen erfaring, samtidig som han,takket være sin far, har småborgerskapets bakgrunn og kjenner seg fjern fra arbeiderklassen. Angsten for å» gå ned» til arbeiderklassen beskriver han på s 30 blant annet slik:
» Min omgangskrets var småborgere, altså en verden som har svært liten tilknytning til kroppsarbeideren. For så rart det enn kan høres, så er kløften nettopp mellom dette, økonomisk slett ikke så godt stilte befolkningslag og kroppsarbeiderne ofte dypere enn en tenker seg. Grunnen til denne , en kan nesten si fiendskapen, er at den samfunnsgruppen som for kort tid siden har hevet seg opp over kroppsarbeiderens nivå, er redd for å gli tilbake igjen til den gamle , lite ansette stand, eller iallefall bli regnet med til den.»
I dette er det konflikten med faren bunner, og kanskje er det derfor hans erfaringer med det sosiale problem gir så voldsomme «løsninger».
Han sier at han visste at det var den eneste løsningen allerede den gangen. Senere, i sin politiske utforming, blir det i det nasjonalsosialistiske parti at disse erfaringene er avgjørende.
Jeg leser ofte med forskrekkelse lignende konklusjoner i sinte innlegg og blogger, og bærer kanskje over med folk som i sinne eller fortvilelse ikke klarer annet enn å rase hjelpeløst med for store ord. Men når dette blir den sterke, rolige overbevisning hos en person som kan sette makt bak ordene kjennes det svært skremmende. Og jeg kjenner her på noe av dette som Bomann Larsen kaller «ondskapens positur».
Hva så med våre hjemlige løsninger på slikt i vårt samfunn? Vi har NAV, selvsagt, som gir den sosialhjelp folk trenger, men vi har også et stadig økende antall mennesker som er «ikke eksisterende» i vårt samfunn. Disse har vi ikke engang lov til å hjelpe. Staten vil med hård og brutal hånd rykke dem opp og sende dem ut av landet, og kriminalisere enhver som hjelper disse. Staten gjør seg hard overfor disse menneskene, på en rolig, veloverveiet måte, og de setter makt bak ordene.
For oss vanlige mennesker er det staten gjør overfor disse menneskene som et gjensyn med «ondskapens positur».
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 