Ulven og bestemor.
Det er ulv i nærmiljøet.
Heldigvis er den ikke på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.
Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.
Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.
Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.
Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.
Det er dette at den er et rovdyr.
Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året, og helst det dobbelte om anledningen er der.
Også er den et flokkdyr. En liten flokk på 10 dyr kan ta en 30 -50 elger i året, eller 300-500 rådyr. Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.
Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem. Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.
Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.
Det er tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv. Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok og en lydig gjeter og jaktkammerat. Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både jagten og husdyrholdet.
Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med moderne historiegranskning.
Dypt i språkene våre, både i gammelnorsk, latin og sanskritt, er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear). Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret og sønderriver det med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende» agenda.
Ja, selv mineralogene kalte metallet fra «tungsten» «wolfram», etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:
Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!
Jeg føler at en viktig side ved dyret kommer frem ved dette metallet, og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært godt egnet til å hente frem angsten min.
Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi , å se nøye på det jeg er redd for, håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt. Det er jo slett ikke sikkert at ulven som kommer til å dukke opp i buskene her, er den apokalyptiske Fenrisulven.
Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».
Vi har to motsatte ulveforestillinger:
Den «farlige ødeleggeren » og den «kloke og omsorgsfulle» mor.
Den «farlige ødeleggeren» er Fenris , og den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .
Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet. Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.
Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.
Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok, skjærer en liten bit av læret til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.
Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru, mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse. Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.
Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine astrologiske tidsangivelser. Mann / ulv vesenet er knyttet til de siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd, men det er ikke et bilde i zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.
Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende, på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme elementer: Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.
Nå er jeg i en alder hvor jeg tenker på bestemoren! Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både stinkende, gammel og seig! Det hindret ikke den altetende skrubben.
Uttrykket » skrubbsulten» og «sulten som en ulv» settes her i perspektiv.
Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!
Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete, og som aldri blir mett.
Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan. Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.
I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:
» Konradsen ble omsider ensom tilbake….. nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.
Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.
Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»
På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna. Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.
Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje i USA og Europa, slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.
Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.
Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.
Ulven har et besynderlig forhold til sauen.
Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.
Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.
Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt ulven som en falsk, blodtørstig leder.
Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm. Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.
Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den bare var som en fredelig hund?
Det er slike tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!
Og det plager meg, og morer meg, at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den. Rent utseendemessig altså. De ser snille og kloke ut, som ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.
Jeg ser ulver overalt, og har «bange anelser» når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!
Tanker om lyd.
Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale og den oppvåknende jord.
De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir, i dagens begynnelse, en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende lydspråk er dagens symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse, og jeg merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.
Etterhvert våkner lydene fra byen, veiene, industrien og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen, dypdykket i minnet, refleksjonen, rensningen av alt det lyttede, fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.
Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse og derfor gir den meg de rikeste nyanser i formidlingen. Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet, gjør den lyden innholdsrik . Menneskestemmen står for meg som ubeseiret i sin formidlingsevne.
Når mennesket synger, da lytter naturen, og menneskesjelen fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga. Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er slik.
En sang er, for meg, den største menneskelige formidlingsform. Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik. Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill, kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende, men overtar instrumentene slik at denne syntesen blir forstyrret, overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.
Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg, er den underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.
Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet. Det hender jeg kan fornemme enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel , som ved en orgelmesse av Bach, hvor instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige» i en inspirert musikalsk perfeksjon.
Instrumentet imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter, men vekten i formidlingen er forskjøvet fra innhold til det musiske. Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg har alt valgt! All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen, innholdet.
Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt det som formidles.
Hva er lyd?
Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er. Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder av et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene fra mine omgivelser i området 20 Hz til16000 Hz.
Og jeg lytter.
Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling. Derfor takler jeg ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen». Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».
Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine. Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet» i sin henvendelse. Da lytter jeg! Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.
Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja, hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.
Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige, som «et ytre skall» av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd. Den trygge, mørke, livmorlignende hulen med spektakulære lysflæsh og spesielle lydeffekter gir dem hvile og trygghet, som barnet i mors liv.
I «Falk og Torp Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog», står det om lyd :
… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…
I samme bok heter det om «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte betydninger som » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme», «tilbehør», «som seg hør og bør»….mm…
Jeg kjenner meg hjemme i denne språklige forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste med ordbokens lydforståelse.
Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.
Nå sier nyere internasjonal forskning at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.
Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?
Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn. Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker mange ubesvarte spørsmål i meg, blir jeg faktisk ikke ferdig med. Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler, og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.
Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.
Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var. Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den lysegrønne frodigheten.
Det var da jeg la merke til det: Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.
«Klart det er mange ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg nå. »
Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu: «Ikke tråkk på en snile, det betyr regn neste dag.»
Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien. Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store? Kanskje snilefamiliestevne, eller snilebarnehagen på tur?
Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere. Sikkert over dobbelt så store som disse her.
Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene» etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?
Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem. Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte? Selve ordet snile betyr språklig sett et slimete, saktekrypende dyr. Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.
Så stoppet veien.
Rett foran meg lå et krater, et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell hele dalen gjennom, med høye, bratte kanter overalt. Veien stoppet der på kanten av fjellet. Fordypningen lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.
Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk, bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.
Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig, med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn, majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og størrelse. Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.
Jeg skled sakte ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen. Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake. Nedstigningen tok uendelig lang tid.
Dalbunnen var uten jord, ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et flatt fjellparti som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger. Jeg fulgte gaten til jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde, glatte som silke og harde som sten.
Det var ingen lyder her. Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg. Hva var dette for et sted? Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?
Hvor var alle Osterøys turistguider og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?
Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite hvor de skulle. Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.
For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ. Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare litt sære, lokale ord som «kipe» og «brake». Altså Osterøy turistinfo: Hvor var jeg?
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
Periodontitt og alternativ behandling
Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens. Jeg hadde fått en plage som het periodontitt. Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i «dybden» og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert føre til at man må trekke tennene en etter en, og det er veien til gebisset.
Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.
Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.
Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:
Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.
Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.
Ihvertfall, jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.
I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.
Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!
Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd. Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min. Jeg tok plass og gapte opp.
«Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,» smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.
Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.
«Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!» Jeg hørte han var overasket. » Jaja,» sa han, » helt fast er den ikke.» Han rugget raftig på den. «Er den vond?»
«Nei,» gurglet jeg mellom spyttsugeren og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.
«Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,» sa han forklarende, » den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.»
Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren. Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at jeg kunne få refundert slik behandling.
Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!
Og han trakk ikke tannen.
«Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der. Men det er bare en liten utsettelse.»
Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.
«Nei,» sa han, » den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.
Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.
Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg » bare» viste bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.
Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om «min tro på kvakksalve og plasebo» dersom han sier at fremgangen er uvanlig god.
Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.
Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.
Forsøker å gi nettadressene her:
Pass hjertet ditt – puss tenna!
http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59
og
http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b
Etterord den 3.11.2013
Det er gått noen år og jeg vil bare oppsummere at min løse tann fortsatt er litt løs, men ikke vond. Tannlegen nevner fortsatt ikke trekking, og etter dette har jeg behandlet tannen med kvantemedisin en til to ganger i året. Det har vært nok, foreløpig.
Jeg er svært glad for denne billige og skånsomme tannhjelpen, og håper det vil være tilstrekkelig hjelp i mange år fremover!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 