Vår moderne tid er født av revolusjonen
Man er så bekymret for Anders B. Breiviks samfunnskritikk at man sensurerer ham.
Det norske folk skal ikke få høre hans forklaring, for man er redd for at det han mener «smitter» over på dem.
Våre styresmakter betrakter hans tanker som en farlig sykdom. og oss, folket, som mulige, ja, potensielle offer for denne farlige epidemien.
Vi skulle vel være glade for å bli spart for ABBs sykdom, men, siden det er tanker dette dreier seg om, sensuren etterlater oss et spørsmål:
Har virkelig hans tanker og handlinger den effekt våre myndigheter frykter?
Mener de virkelig at han er en partisan? Er han en rebell som kan evne å tenne massene?
Ser de på ham slik han selv ønsker å fremstå?
Vil ikke nettopp de misfornøyde oppildnes ved sensuren?
Er ikke sensuren deres bekreftelse av hans tanker?
Hva er egentlig galt med å gjøre opprør? Hele vår moderne tid står jo i revolusjonens tegn!
Vi markerer sterkt den franske revolusjon som vår moderne tids begynnelse!
De blodige rebeller er våre idealer , vår tids stolthet og ære.
I skolens historiebøker er den franske revolusjonen blitt kjernepensum!
Den vektlegges, på bekostning av annet stoff, som vår moderne tids vugge.
Den historieforståelse som er malen for våre lærebøker i dag, har betegnelsen ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16 ” oppsummeres i 5 punkter (sitat):
Hovedtesen kan sies slik:
Historie er en skapende fremadrettet prosess ; man studerer fortiden for å forstå nåtiden for å forme fremtiden,
For å igangsette denne skapende prosessen har man behov for å
1.forstå den verden eleven lever i
2. la eleven finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
3. gi eleven forståelse av endring og kontinuitet over tid.
4.la eleven utvikle egne interesser i fritiden.
5. la eleven utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.
Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.
Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.
Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.
Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.
Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man inspirert av historien skaper sannheten selv i fremtidsrettet aktivitet.
Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytter og hvordan vi tolker dem.
I lys av dette historiesynet er det interessant at man gir den franske revolusjon kjernetiden.
Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg har et annet historiesyn.
Jeg vektlegger ikke den ønskede subjektive prosess, men jeg vektlegger maksimal kunnskap om hva som faktisk foregikk.
I min tanke er det svært god oppdragelse i å ikke selv være sentrum for læringsinnholdet.
Men vi lærer altså våre barn at vår moderne tid er i revolusjonen og opprørets tegn.
De får alle den enkle lærdommen at det er helt flott å kappe hodene av dem som har makten når det tjener en selv!
Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter og historiekunnskapen er fragmentarisk og hensiktsmessig utvalgt.
Med dette idealet fra skolens side og med vår ære i det fortsatte opprør mot autoriteter og alt som kan hindre en fri selvvalgt livsstil…. hva er så det gale med ABB?
Rammer han feil autoritet?
Glemte man at man faktisk selv har makten nå?
Man er selv den som skal opponeres mot. Den autoritet man vil halshugge!
Har vi faktisk tenkt og gjort noe feil her, eller var det dette man ville skape?
Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!
Generasjonene med revolusjon og opprør som hovedbudskap har rebellenes drivkrefter, de elsker voldsspillene og har sin moralske forankring i hensynet til seg selv.
Ja, kanskje det er dem som kan «smittes» av å høre Breivik?
Hva er ABBs forbrytelse?
I alle reaksjonene rundt Anders B.Breiviks massakre på Utøya oppholder vi oss mest ved om det er farlig for oss, eller ikke farlig for oss, å høre hans forklaring.
Dette finner jeg interessant.
Vi vektlegger hans egen forklaring som om den er hans egentlige forbrytelse.
Nå skal denne mannen dømmes for det han har gjort.
Han skal ikke dømmes for det han har tenkt.
Hva han, eller psykiatere, oppgir som årsaker for hans massemord virker forklaringene som en avledningsmanøver for å slippe å måtte forholde seg til selve massedrapet.
Handlingen er redselsfull og uforståelig, så vi klarer ikke å forholde oss til det.
Vi har behov for å finne motiver, som i detektivromanene, for motivet kan vi forholde oss til.
Vi spør «Hvorfor» og får til svar «Derfor» !
Det kjennes tryggere når vi kan følge årsak- virkningslovene, og vi kan bruke logikken.
Men i denne detektivromanprosessen, å gjøre massemord «forståelig» unnviker vi å forholde oss til selve massemordet.
Vi blir sinte på gjerningsmannens motiver! mens vi egentlig er sinte på hans handlinger.
Men vi skal ikke dømme ham for hans tanker og motiver, han skal dømmes for mordene.
En psykolograpport som skal si noe om morderens psyke, kan da ikke basere seg på motivforklaringene, enten han dreper fordi alle ligner på hans gamle mor, eller er like strenge som hans far, eller fordi han valgte dem ut etter alfabetmetoden eller etter feil politikk så er alle disse forklaringsmodellene konstruksjoner! for å gjøre det mulig å unngå å forholde seg til det uforståelige, den onde absurde handlingen.
Han er en massemorder, og det er det vi må forholde oss til.
At hans forklaringsmodell for hva han gjorde er så grundig forberedt av ham selv, viser tydelig at han ikke er så gal!
Han tenker som oss!
Han har selv behov for et sterkt logisk fundament for å tåle sine avskylige handlinger.
Han har behov for å forklare sine onde gjerninger, han kan ikke tåle å se dem uten sitt manifest.
Han bruker sine politiske tanker, og det får konsekvenser for valg av offer.
Andre forklaringsmodeller ville gitt andre offere!
Det er handlingen som er det vanskelige her, ikke forklaringene.
Både psykiatrien, mediene, rettsapperatet og vi legitimerer handlingen når vi ensidig fokuserer på morderens motivvalg for sine massedrap og diskuterer hans logikk for å finne feilene der! eller om man er enig eller ikke i hans motiver!
Man vil straffe ham for hans motiver og gi oss det inntrykk at forklaringene virkelig er årsaken til massemorderen.
Man bruker dette i samfunnsdebatt og politisk spill og beskylder enhver med samme tanker for å være medskyldige i hans massedrap, selv om man vet at motivene ikke kan legitimere mordene, eller friste andre «meningsfeller»til samme massemord!
Mordene , trangen til mord, kan den smitte? Det er det viktige spørsmålet her.
Selve mordets psykologi burde her komme i fokus.
De sto på Stiklestad, fylka til strid!
Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.
|
|
 |
Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.
Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre et multikulturelt engasjement.
Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt, jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.
Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.
På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!
Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og for enkelte til glede!
Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en «statskirke», og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.
Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.
Det synes derfor viktig å fylle et annet, mer » tidsriktig og moderne» innhold i de gamle symboler!
Stålsetts ide passer godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:
*det multikulturelle er «in»
*»politisk korrekt»
*passer den internasjonale og globale trend og målsetting
*passer til religionsundervisningen i skolene
* passer også med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.
*det multikulturelle som ide skal inspirere og gi «religiøs» begeistring!
*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!
*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!
Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme broene.
Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig om det hadde virket.
Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:
Dette er i en tid hvor man har
*en voksende frykt for Islam
*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden
*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt
*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.
* skilt stat og kirke
*fjernet kristendomsfaget i skolen
* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig
Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.
På Stiklestad fylket Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.
For åsa-troen kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.
Striden raste, men åsa-makten var for stor.
Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.
Åsatroen seiret.
Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.
Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet «den Hellige».
Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .
HelligOlav ble en av de største helgener i hele den samlede kristenverden.
Hans legendariske sverd «Bæsing» er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .
Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.
Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.
HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.
Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.
Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge og kongens betydning for land og kristentro.
Det er et sted med sterk symbolkraft!
Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold, har demonstrert sin styrke.
Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.
Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.
Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.
– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.
Vi begynner å forstå at selv økumenikere og multikulturelle fredsstiftere kan vekke til strid når de utfordrer «nasjonalsymbolene» våre!
Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!
Mens jeg leste hva Roy Vega skrev om dette, kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad «Tord Foleson» .
Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:
**
Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,
den gamle og so den nye tid:
Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,
det som skulle falla, mot det som skulle stiga.
So dreg dei sverdi i same stund,
den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.
Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,
og spjuti dei suste, og pilene svirra.
Men so er det sagt at ein gasta kar,
Tord Foleson, merket hans Olav bar.
Og denne Tord merkesmann, honom me minnast
so lenge i Noreg merkesmenn finnast.
Då Tord han kjende han banesår fekk,
der fram i striden med merket han gjekk,-
då støyrde han stongi so hardt han kunne
i bakken ned, før han seig inn-unde’.
Og gamle soga, ho seier so,
at Tord han stupte, men merket det stod.
Og soleis må enno den kunna gjera
som framgangsmerket i Noreg skal bæra.
Mannen kan siga, men merket det må
i Noregs jord som på Stiklestad stå.
Og det er det store , og det er det glupe,
at merket det står, om mannen han stupe’.
**
Både Stiklestad og dens historie er helt «uskyldig» i våre politiske uenigheter i dag.
At arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.
Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi «preker» fred for.
Derfor vil jeg utfordre Stålsett:
Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!
Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!
Alder, pleie og aktiv dødshjelp?
Ketil Bjørnstad forteller om hvordan hans far ble nektet mat og drikke ved et av våre offentlige sykehjem.
Han beskriver det vi vil kalle en alvorlig omsorgssvikt i vår pleie av gamle mennesker.
Når han først går ut og sier dette høyt, er det mange som kjenner igjen det som skjedde med deres kjære og som de nå våger å snakke høyt om.
Jeg har egen erfaring fra tre tilfeller i egen nærhet og har tenkt endel på hvordan dette skjer.
Hvordan kan det skje slik omsorgssvikt ved våre offentlige institusjoner?
Jeg ser noen forhold jeg vil peke på:
Desverre er mange ikke så «våkne» i livets sluttfase at de bestiller vann eller saft på sengekanten.
Som det sto i Aftenposten i kommentaren til Bjørnstad:
– Som Husebø påpeker mister ofte pasienter i livets sluttfase interesse og behov for mat og drikke. . …….
og videre sier Stein Husebø, overlege og daglig leder ved Verdighetssenteret ved Røde Kors sykehjem i Bergen til Aftenposten.no. at det å slutte å tilby mat og drikke er vanlig i sykehjemmene:
– Naturen har ofte gode løsninger. Og det naturen har planlagt for oss, er at mot slutten av livet, når sykdom og alderdom tar overhånd, er at vi mister interessen for å spise og drikke, også dør vi tidligere enn om vi hadde blitt tvangsernært. …….tilførsel av næring og drikke mot slutten av livet i mange tilfeller vil forlenge dødsprosessen og gjøre den mer komplisert og smertefull...
Så langt Husebø.
Dette er utsagn jeg finner svært interessante!
Jeg har sett mange miste synlig interesse for å be om vann, men aldri har jeg sett noen miste behovet for vann.
Hvordan kan Husebø si noe slikt? Pasientens subjektive interesse, eller hans evne til å uttrykke den, kan ikke sidestilles med pasientens reelle væskebehov.
De fleste av oss vet at det er helt naturlig å dø når man ikke får tilført vann, men hvorfor gir kvalifiserte pleiere mange mennesker en slik utgang på livet?
Da farfar kom på sykehjemmet og jeg ønsket at de skulle gi ham vannet opp til munnen, for da kunne han drikke, sa de ansvarlige pleiere at det hadde de ikke tid til.
Alle beboerne fikk server to glass drikke til hvert måltid.
Vannet ble satt foran dem og om de ville drikke det var helt opp til den enkelte.
Farfar, og slike som ikke selv tok glasset i hånden, fikk ikke ekstra hjelp til det, det hadde de ikke resurser til.
Men jeg merket meg at de holdt glasset opp til munnen hans hver gang de skulle gi tablettene.
Tablettene var legens ordre og de måtte svelges ned med en slurk vann, så det å sørge for at medisinene ble tatt, hadde de tid til.
Jeg spurte derfor hans primærlege om hva hans veskebehov var, og legen sa minimum 2,5 liter, og at væsketilførselen var avgjørende! Uten væsketilførsel hadde det ingen hensikt å ta tabletter.
Jeg ba ham føre væskemengden opp som daglig medisinering, nettopp for å sikre at han fikk det viktigste, men han sa at det kunne han ikke pålegge pleierne.
Han sa at dersom væskeinntaket skulle sikres måtte de pårørende selv sørge for dette.
Vi gikk der hver dag og sørget for at han drakk sitt dagsbehov.
Det var en hyggelig og takknemlig jobb! For hver slurk han fikk sa han takk.
Og når inntaket hans hadde passert halvannen liter, løftet han hodet, øynene klarnet og han snakket med oss rundt ham, kjente oss alle og kunne spøke og vitse, også sang han i sine beste stunder.
Enhver som har vannet en uttørret potteplante og har sett den reise seg igjen, vet hva jeg snakker om.
Pleierne snakket til oss i starten om at vi ikke behøvde å sitte der hver dag og gi ham vann.
Da jeg fortalte dem om min samtale med primærlegen, sa de:
«Ingen trenger mer enn 800 ml. Det serveres her ved måltidene og det er mer enn nok! Ja, de fleste drikker ikke så mye engang! Det gjør ikke jeg heller! Det går helt fint!»
Jeg sitter med faktorene:
1. Legens kunnskap om det nødvendige veskeinntak på minimum 2,5l
2. Et helsetilbud som sørger for ytre pleie og medisiner og som tilbyr mat og drikke, men som ikke har anledning til å bruke ekstra tid på å holde vannglasset for den gamle .
3. Denne ekstrahjelpen i væsketilførselen må pårørende gjøre.
4. At pleiepersonell har sine egne personlige oppfatninger av menneskets væskebehov.
5. Jeg så dag etter dag den forvandling farfar gjennomgikk ved økt væskeinntak.
Om vi ikke hadde «vannet» ham, ville han vært en døende potteplante etter få dager, og man hadde fattet vedtaket om å ikke tilby mer av vått eller tørt for å ikke forlenge dødsprosessen.
Den som ikke drikker selv på pleiehjemmet tørker ut, i uttørringen øker sykdom og dødsprosesser kraftig, og da «går det fort»!
Det gledelige her er at det er svært enkelt å forbedre dette!
Samfunnet må bare ta seg tid til å gi den nødvendige væskemengden, og man må ha en tydelig fellesinstruks for pleien på institusjonene og krav til kvalitetssikring, der, som på alle andre områder.
Så lenge dette ikke skjer, godtar vi at de gamle ikke har så verdifulle liv at de er verd å ta vare på.
Uten væske dør man ganske raskt, og det passer nok en pleieinstitusjon med lange køer og sterk pågang best.
Hvorfor skal de gamle «holdes» liv i?
Vår eldrepleie gjør det ikke.
Ved å la være å holde glasset opp til munnen reduserer man den gamles liv til noen få dager, mens en aktiv væsketilførsel kunne gitt flere års gevinst.
I vår vurdering av eldreomsorgen ligger vårt syn på mennesket, menneskeverdet og vår kjærlighet til dem, til våre nærmeste.
Mange henviser, ganske freidig, til Helsedirektoratets veileder for begrensning av livsforlengende behandling,
og man gir inntrykk av at det offentlige helsetilbudet er helt i tråd med den offentlige veiledningen:
At man ikke skal «presse» væske på den som velger å la være å drikke.
Dette er svært misforstått !
Veiledning er kun rettet mot den døende, den siste fasen i livet, og det er ikke snakk om å la være å gi den døende væske!
Veiledningen omtaler den fasen hvor lege har vurdert at medisinering og kunstig behandling som livsforlengende behandling ikke lenger skal gis, men at fokus flyttes over til livskvalitet for de siste timer/dager.
I fokuset livskvalitet er medisinering, mat og væsketilførsel viktig når man ser at det bedrer kvaliteten.
Livskvaliteten defineres som våkenhet, bevissthet, forståelse av egen og andres tilstedeværelse.
På linken ovenfor kan man gå direkte inn og lese veiledningen selv.
Det er kunstig ernæring og kunstig væsketilførsel som intravenøst eller ved magesonde, innenfor rammen av den definerte «livsforlengende» behandling som avsluttes.
Men det er intet forbud mot å fortsette dette dersom det har positiv betydning for pasientens livskvalitet.
Tvertom skal dette avgjøres av behandlende lege sammen med pasient og pårørende.
Man bør faktisk drøfte åpent hvem som avgjør om man er døende eller om man bare er gammel og syk.
Som gammel og syk kan man leve lenge dersom pleien sørger for at man ikke dør av uttørring.
En gammel som forlater hjemmet og kommer på institusjon kan ofte ha en sorg/angst-reaksjon over selve flyttingen.
Vi vet også at det er normalt i en sorgfase å spise og å drikke mindre.
Kombinasjonen av sorg og uttørring er desverre ofte årsaken til at dødsprosessene fremskyndes.
Dette bør pårørende orienteres grundig om!
Uttørring er ofte primærårsaken til at den misforståtte «aktive dødshjelpen» settes inn: å slutte å tilby mat og drikke.
Altså: man oppnår raskt at den gamle kommer i dødsfasen ved først å gi for lite væske, og så oppnår man rask død ved å la være å gi væske.
Dette er forhold man bør snakke høyt om, for det berører menneskeverdet og politikernes vilje til å sette offentlige standarder for pleie og å kvalitetssikre dem.
Når blir pleie omsorgssvikt? Når blir omsorgssvikt aktiv dødshjelp? Og når blir aktiv dødshjelp mord?
Den debatten må vi tørre å ta!
Gladmelding: Stoppet anbudsrunde pga dårlig kvalitet. En rettsavgjørelse.
Anbudskonkurranser rir våre samfunn som en mare!
Det er ikke mulig å utføre en enkel søppeltømming uten først å hente inn anbud på jobben.
Anbudsrunden skal ut i hele verden for å lete etter dem som kan gjøre jobben på den billigste måten.
Det oppleves som et direkte inngrep i vår selvstyrerett at vi ikke lenger kan gi jobben til hvem vi vil, men langt verre er de samfunnsmessige konsekvenser av å alltid måtte velge de billigste løsningene.
Alle som ønsker jobben presser prisene så lavt de kan, på bekostning av kvalitet og moral, og så skal vi tvinges til å benytte verstingene! Dem som benytter alle midler , ikke bare umoralske, men også både lysskye og kriminelle, for å få jobben.
Det arbeides nok grundig med anbudsbetingelsene, men vi møter store aktører som benytter store resurser på å skape et anbudssvar som tilsynelatende følger betingelsene.
Vi vet vi får dårlig kvalitet, vi undergraver egen ekspertise, men vi klarer ikke å ta opp kampen mot dette uvesen.
Organisasjonen «for velferdsstaten» har hentet frem en gladmelding som gir oss håp om mulige farbare veier.
De kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet.
Her kommer gladmeldingen :
«..Doffin.no melder om en sak fra Danmark der høyesteretten har avgjort at det ikke er i strid med konkurranseregelverket å stoppe anbudskonkurranser ved frykt for dårlig kvalitet. Dette skjedde etter at en kommune avlyste anbudsprosessen og valgte å drifte tjenestene selv.
Bakgrunnen var at en kommune syntes tilbyderens timetall lå urealistisk lavt og valgte å avblåse hele anbudskonkurransen. Årsaken var frykt for dårlig kvalitet i rengjøringsarbeidet. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne ansatte telte med i vurderingen. Dette likte tilbyderen ISS Facility Services dårlig, og saken endte i rettssystemet.
Dansk høyesterett slår med dommen fast at en oppdragsgiver kan annullere en konkurranse med mindre noe annet fremgår av vilkårene eller omstendighetene for øvrig.
Hele saken kan leses på Doffin.no.
Doffin er den nasjonale portalen for offentlige anskaffelser i Norge og er administrert av Direktoratet for forvaltning og IKT med støtte fra FAD
Jeg gjengir meldingen fordi slike gladmeldinger bør deles og jeg oppfordrer alle til å sende den videre!
Jo flere som kjenner denne dommen, desto flere vet at man kan si nei til dårlig kvalitet.
Dermed har de fått et verktøy i kampen for god kvalitet på alle plan i samfunnet!
Sitat fra Doffin:
«…Den kommunale oppdragsgiveren i Danmark syntes tilbyderens timetall for skolerengjøringen var urealistisk lavt og avblåste hele anbudskonkurransen. Det var frykt for dårlig rengjøringskvalitet som lå bak. Også hensynet til arbeidsvilkårene for egne medarbeidere telte med i vurderingen. Tilbyderen likte et slikt resultat dårlig og trakk oppdragsgiveren for retten. Saken havnet i dansk høyesterett, Højesteret, som slo fast at kommunens begrunnelse for annulleringen ikke var usaklig og således ok.
Det var ISS Facility Services As og Dansk industri som hadde trukket Silkeborg kommune for retten, i en sak som nå har fått sin avslutning ved dom i Højesteret i Danmark. Kommunen gjennomførte en begrenset anbudskonkurranse for å gjøre kontrakt for rengjøring ved sine skoler. Kontraktverdien lå over EU/EØS-terskelverdiene. Før kontrakt ble gjort, annullerte kommunen hele konkurransen.
Højesteret slår fast at enhver oppdragsgiver er berettiget til å annullere en konkurranse dersom intet annet fremgår av konkurransevilkårene eller omstendighetene for øvrig. Likebehandlingsprinsippet må rett nok følges, og det må ikke ligge usaklige grunner bak. Retten kan ikke se, heter det, at kommunen i sine konkurransevilkår har påtatt seg noen forpliktelse til å inngå kontrakt. Likeledes har kommunen heller ikke på annet grunnlag skapt forventning om at det ville bli inngått kontrakt.
Kommunen valgte å utføre oppgaven selv i stedet for å inngå kontrakt med ISS Facility Service. Retten legger til grunn at denne beslutningen bygget på en vurdering av arbeidsvilkårene for medarbeiderne og kravene til rengjøringsstandard og – kvalitet. Kommunen mente at disse kravene bedre ville kunne sikres ved at kommunen selv løste oppgaven enn en løsning i privat regi.
I tillegg var det slik at kommunen ønsket å undersøke mulighetene for å effektivisere rengjøringsområdet, blant annet ved å ta i betraktning erfaringer fra de kommunene som med tiden skulle slås sammen med Silkeborg. Annulleringen skjedde i mars 2006, forut for Danmarks omfattende omorganisering av sin kommunesektor.
Retten fremholder at de nevnte grunnene gjør at beslutningen ikke strider mot likebehandlingsprinsippet i anskaffelsesretten, og heller ikke ellers oppfattes som usaklig. Dette på tross av at bakgrunnen bl.a. var en ikke nærmere underbygget formodning om at timetallet i tilbudte fra ISS Facility Services AS var urealistisk lavt, hvis så vel den ønskede standard og kvalitet i rengjøringen som det ønskede arbeidsmiljøet skulle kunne opprettholdes.
At kommunen etter avslutningen av konkurransen på denne måten lot timetallet inngå som en grunn for beslutningen om å annullere konkurransen, kan ikke, fremholder Højesteret, anses for å være i strid med kravet om åpenhet når det gjelder vilkårene for konkurransen (gjennomsiktighetsprinsippet). Kommunen har heller ikke, ifølge retten, handlet på en slik måte at det har oppstått en lojalitetsplikt som kan sette kommunen i et ansvarsforhold overfor ISS-selskapet, heter det.
Historieforståelse og verdensbilder.
«Historien er fortellingen om oss.
*
«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.
«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.
Og Kristoffer Robin fortalte.
Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets kjernespørsmål.
Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.
*
Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.
Krøniken, fortellingen, var den ene måten.
De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.
Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,
som forsynet, gud og/ eller stjernene.
Når Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!
De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.
Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.
Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,
og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.
Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.
I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .
Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre, plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?
Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.
Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.
Vi får hans speilbilde av hendelsene.
Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.
I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.
Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.
Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.
Mange troende mennesker opplevde en smerte ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.
Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.
I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.
Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.
Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.
Dette prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.
Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.
*
Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.
Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.
Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.
Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.
Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.
De tre, fortid, nåtid og fremtid, spant trådene til verdensveven.
I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.
Religionene gir oss et forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.
Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og gir en verdensforståelse.
Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.
Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.
*
Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.
Man trakk frem bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.
Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,
og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».
Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!
Man fikk et verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .
Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.
Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.
Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er, inspirerte også historieskriverne.
Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.
Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.
Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.
Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.
Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.
Det ergrer meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa, fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.
Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.
*
Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.
Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.
Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.
Beskrivelsene påvirker og former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.
Man fikk «den utviklende» , eller «genetiske historie».
Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag, og vektlagt det,
men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.
Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.
Man vektla ideenes betydning og massenes makt.
Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»
Inspirere er å beånde.
Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.
Nå skulle man beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .
Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.
Man kunne bruke enten individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.
Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.
Den har betegnelsen ”New history» og » School Council History Project 13 – 16 ” .
Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):
Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.
For å skape denne prosessen har man behov for å
*forstå den verden eleven lever i
. finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
• utvikle egne interesser i fritiden.
• utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.
Det er som et ekko av Ole Brumms svar «Jeg vil helst høre om meg.»
Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.
Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.
Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.
Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.
Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.
Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.
Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.
Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.
Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.
Barna, og vi, står i en annen kontekst enn fortellingen.
Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.
Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.
Elevene trekker raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.
Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.
Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.
Dette mener jeg er svært uheldig!
Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!
Vi mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,
men når vi tenker og samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.
Dermed får vi et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over bildene i veven !
Hvilke verdensbilde man har, følger ofte av hvilke historiesyn man har.
Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,
men jeg liker ikke at det forventes at vi skal ha samme historiesyn alle sammen.
Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.
Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!
Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!
Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie beskriver i sin lille bok «Balzac og den lille kinesiske syersken».
Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».
Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?
Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!
Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.
Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.
I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.
Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.
Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling: Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.
Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?
Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.
Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.
Spørsmålet stilles: Var han nazist?
Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte fiendebilde av nazisten plasseres på ham.
Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke så feil?
Var han naiv?
Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?
Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.
Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.
Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.
Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.
Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?
Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?
Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.
Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.
Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»
Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap, sies det om ham.
Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.
Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.
I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :
Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite !
Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det. Alle samlet seg om Kong Håkon.
Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!
Det var «Den røde fare» som red Europa.
Arbeiderklassen ble selvbevisst.
De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.
Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!
Man veltet troner og statssystemer!
Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte: Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.
Socialismen var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.
Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap, og splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik. Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?
Man diskuterte splittelsen i Det Italienske kommunist partiet: De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet, og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.
Fascismen ble «mor» til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.
De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.
Både arbeideropprøret og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.
Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.
Begge parter var revolusjonære, og de ønsket å tale arbeiderens sak.
Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.
Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?
De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.
Det ble opplevet som meningsløst og skrekkelig.
Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!
Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.
Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».
Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.
Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.
De gamle verdiene rev man aggresivt ned.
Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.
Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.
Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.
Ingen visste lenger hva pengene var verdt.
Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:
Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.
Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.
Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.
Gjelden økte, bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.
En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert, mer realistisk, opprørsk og nyskapende.
Det var deres ansvar å skape en bedre verden.
I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.
Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen , her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!
Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!
Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende, man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.
Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten. Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler, streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .
Samtidig hadde Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari fått en ny leder, Adolf Hitler.
Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.
LOs medlemstall sank med 47 000.
Arbeiderpartiet slet med indre strid. Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.
Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.
Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet om retten til partikassen.
I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine lønnskrav.
I 1924 tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.
I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.
Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.
Det var desverre for økonomien blitt fred.
I mange land og særlig i De Forente Stater, ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.
Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper. Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.
De to mer moderate fløyene av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.
Høyrepressen var skiokkert: «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»
Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under 20 år gammelt, frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.
Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.
Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å avsatte konger og tsarer.
Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold, høyere enn hensynet til egne interesser.
Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!
Ja, han viste seg å være også kommunistenes konge!
Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»
Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.
Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.
Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.
I 1929 kom cracket i New York, og i 1931, hjemme hos oss, gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.
Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.
Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.
Politivaktene der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.
Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.
Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.
I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».
Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.
Jeg stopper vandringen der.
Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.
Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens idealer, eller ville man sloss for å stoppe dem ?
Hva var egentlig folks verdier?
I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:
Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
Dette ble verdier som frontet hverandre.
De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.
Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.
For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.
Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk, og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det, og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.
Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet, og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.
Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.
Kirken støttet konge og fedreland.
I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.
Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»
Det hadde vært en krig som ikke løste problemer, men som bare laget nye.
Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.
Jeg har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.
Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.
Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !
Dermed viste de seg å være konge for alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.
Og vi? Er vi etterpå – kloke?
Vi er synsere, alle sammen.
«Vet du dette? Er det helt sikkert?» spør man kanskje når noen hevder noe.
Svaret blir ofte:
«Tja.. jeg har lest om det»,
eller «Wikipedia sier»,
eller «det sto i avisen»,
og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»
De aller fleste saker vi møter er slik at vi vet noe, har lest noe, verdsetter noe og føler noe, og slik danner vi oss en foreløpig mening og sier : «Jeg syns at….»
Altså, man vet ikke sikkert, men man har søkt kunnskap, man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken og foretatt et verdivalg.
Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger kjennetegner menneskets adferd.
Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi som personer og slik former vi samfunnet.
Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.
Det er fundamentet i vårt demokrati.
Noen velger standpunkt litt kjapt, kanskje.
De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.
Likevel føler de hva de skal mene.
Ja, selv om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.
I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.
Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker, men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.
Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.
En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.
Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:
«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer» som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.
Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.
Demokratiet er å godta at alle stemmer er likeverdige.
I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.
Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget skjer i følelsene.
Demokratiets talsmenn, politikerne, har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.
Dersom partienes valgkampanjer legger stor, eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.
Demokratiet bygger på opplysning.
Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.
Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.
De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.
De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.
De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:
«Sa han at Erna var tykk?» og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»
Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!
De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.
Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner, et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.
Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?
De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.
De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.
I mangel av fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.
Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.
Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet: sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.
Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.
Når den voksne sier :
«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?» og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! »
så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles ligger i følelseslivet.
Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.
Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»
Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:
Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.
Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».
Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.
Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.
I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!
Dersom kirker og universiteter svikter oss, står demokratiet i fare: kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt, som hos barnet.
Når politikerne baserer valgpropagandaen på emosjonelle knep, vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.
De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av. Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.
Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det, for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?
Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?
Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?
Kanskje er så mange politiske avgjørelser bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?
Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?
Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?
Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?
Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .
Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.
Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.
Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.
Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier, fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.
Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.
Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.
Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:
Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken intellekt eller følelser, mens politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.
Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?
For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!
Rikssynserne «syns» påfallende godt, som skaldene eller hoffnarrene i gamle dager. De oppsummerer enhver sak og legger føringene for den offentlige synsingen.
Man burde kunne stille store krav til deres synsing:
Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og dokumentasjon av utvalget. Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.
Desverre har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.
De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.
Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:
» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!» Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.
Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».
Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.
Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.
Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.
Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.
Slik kan vi øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.
Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».
Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.
Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse av hjemløshet i det politiske landskap.
Min stemmegivning begrenser seg til noen «nei» stemmer, «nei til EU og «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker. Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.
Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat», og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg «idiot». Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».
Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.
Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:
Overordnet mål: Å bevare og å styrke demokratiet.
Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.
De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.
1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:
*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer
*hvordan de diskuteres og konsekvensutredes.
2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:
*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.
*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.
3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:
* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:
*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .
4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:
* finans og bankvirksomhetenes omgang med verdier må strengt lovreguleres.
*Staten bør ha eierskap og kontroll med kraftverk og nett.
*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.
*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon
* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske forståelse skal diskuteres.
5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:
* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.
* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med krav til studiekvalitet.
* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.
6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:
* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.
* Bruke store resurser på å tilpasse og beskytte et lite demokrati i en ny økonomisk verdensorden.
7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.
8. Det er et krav at partienes representanter snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».
Dette er kort sagt mitt partiprogram.
Et parti er «en del» eller «en sektor». Et parti er altså en sekt. Så her er min sekteriske visjon.
Vel , som Fridtjof Frank Gundersen sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»
Så hvorfor må vi stemme på noen?
De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.
Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.
Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!
Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet de mulige gevinster av innsatsen.
Det spiller faktisk, desverre, ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.
Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!
Men nå dør debattene, nominasjonsprosessene blir en farse.
Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne, personen er erstattet av programmet.
Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og stortingets pensjoner.
De har selv gitt fra seg landets suverenitet, høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.
Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!
Derfor er tiden inne for » change»!
Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?
Blir vi tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?
Fjell lagrer informasjon
«Om dere tier skal stenene tale», sa Jesus.
Jeg har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn, altså, dette ordet skulle ikke forståes bokstavelig, men billedlig.
De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.
Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!
Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk», en tolk som kan fjellspråket.
Det er faktisk det kjente «Jesusspråket»: «Ja,ja,nei, nei».
Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til » ja/nei» språket. Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det. Det står i en sort liten kasse ved føttene mine.
Denne måten å lagre informasjon på startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.
Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet styrte spinnerimaskinen. Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.
De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en transistor, og i datidens lærebøker skrev man når man forklarte hva som skjer i transistoren, at » hullet flytter seg».
Etter transistoren brukte man magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene var spesielt rene. Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.
En sveitser tok patent på kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler, det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte stenens egenskap.
Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig mange forskere og oppfinnere som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre, stadig forbedre produkter, stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder. Og vi bruker produktene og glemmer historien,
Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper. Jordskorpen er 25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.) Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.
Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen. Den benyttes til å ta imot, lagre og gi fra seg informasjon. Dette er RAM(Random Access Memory) Dette betyr at man kan gå ut og inn av «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.
Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.
Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».
Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?
Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt. Det står det i geologibøkene. I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller. Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der. Om de nå fant granitt på Mars, må det ha vært vann der.
Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell. Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur. Denne informasjonen er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.
Det er mange former for språk.
Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt enkle «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste. Han sa:» vannets hukommelse». Han nevnte homøopati.
Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «. Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene. Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.
Jeg tror hans arbeider har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy. Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet. Eller at det får andre og utvidede bruksområder.
Se også:
Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Vann lagrer informasjon
Jeg har sakset en artikkel om dr. Jaqcues Benveniste.
Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.
Digital Biologi
Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».
Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..
Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.
Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.
Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere
At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.
Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:
Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen
Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.
Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.
Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.
Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.
Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»
Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..
– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper
Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.
Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.
For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.
Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.
Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.
Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden
Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.
Kom senere over denne:
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 