Patriarken Darwin og Barbara McClintock
Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.
Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk. Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.
Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.
Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.
På den annen side i denne tidens «åndskamp», var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.
Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.
Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.
Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »
Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.
I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.
I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og «glemt». Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.
Den vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem, og la dermed grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl. klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi , og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen. Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.
Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.
Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.
I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!
Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!
Geithamsbol på loftet! Barneboken «Maja Bi» i friskt minne.
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, jo roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at det ofte smalt i vinduet på kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var mest opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken ”Maja Bi”
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde.
Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm. De geitehornliknende antennene. De lange rovdyrklørne.
Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever. De smale, lange brunrøde vingene.
Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder. Var det slike ufyslige stinkende greier på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag. De klipper
av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her i min manns spesialkikkert.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til «Vespa crabro» som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene også, for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken «Maja Bi og hennes eventyr» er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
Natur og kultur
Natur er alt.
Kultur er vår måte å leve i naturen på.
Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.
Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.
Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.
I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!
Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….
Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….
det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…
Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.
Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.
Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.
Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.
Det er i min natur en bevissthet.
Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.
Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..
Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.
I valget er menneskets etikk.
Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.
Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…
Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.
Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..
og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.
For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…
Kulturen begrunnes i det som finnes, naturen, som er det vi har funnet….
Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.
I naturen og bevisstheten er vi i Gud .
I dette er vår glede og vår smerte.
Potetgiften solanin.
Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme «Ola Potit».
I tillegg hater de poteter og bruker denne «selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet» aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (men det får bli et annet innlegg en annen gang)
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 