Journalisten. Et flokkdyr?
Bloggen «ukorrigerte meninger» hadde et innlegg om journalistene og hva de egentlig mener med det de skriver .
Jeg følger opp refleksjonene derfra med et eget innlegg her hos meg.
Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av f. eks. Siv Jensen.
Man undres over hvor fakta «idealet» har blitt av, og man undres på hvem som setter journalistenes agenda:
Journalistenes «ulykke» ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.
Altså: Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært «uklare».
Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra partiets syn på saken.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: «Hvem» pålegger journalisten å fremme «hva» i sitt arbeid?!
Journalistene tyr da til “flokken” av frykt for å stå “alene”.
De har ingen» politisk» redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere blir det for dem å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med”lederul over hele landet.
Og vi, leserne, » tuter med de ulver som er ute», enten «»blogger vi med, eller vi får «blogg-gardistene» etter oss.
Det er synserne som rår.
Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.
Som journalist skulle trendsetteren, Arne Strand, etter EUs forskrift, redegjøre for de ulike syn. Han skulle ikke bruke sin uklare maktposisjon til å “spille på lag” med noen. Bruke informasjonen manipulerende, for å «umerkelig» støtte arbeiderbevegelsen.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde rydde opp i og informere om.
Hvilke regler gjelder for dem, nå, etter EUs regler? Hvem har ansvar for at disse reglene overholdes?
Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode, eller etter lederulvens mektige røst. Og her er det grumset viser seg:
Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men ønsker salgbare debatter.
Nøytral informasjonsformidling er et foreldet ideal. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en «umulighet» , og at de beste forsøk på dette står som lysende eksempler fra fortiden.
Saklighet , en dyd man tilstreber fordi man elsker å finne alle sider ved fakta, er det desverre få som kan rose seg av å etterstrebe.
Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje? Hvilke verdier og idealer har redaksjonen?
Har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger.
Han må følge de udefinerte meninger som «ligger i luften», eller risikere å trå i utakt med kollegene.
Dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom.
Saken er ikke: “Hva er saken”, men :
Hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende?
Spør journalisthøyskolen?
Hvordan har de håndtert dette?
Spør redaktørforeningen! Kanskje de vil si noe om deres behandling av dette!?
Nei, beklager du får ikke lese møtereferatene i redaktørforeningen!
De har referatforbud!
Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».
Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.
Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse av hjemløshet i det politiske landskap.
Min stemmegivning begrenser seg til noen «nei» stemmer, «nei til EU og «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker. Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.
Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat», og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg «idiot». Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».
Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.
Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:
Overordnet mål: Å bevare og å styrke demokratiet.
Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.
De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.
1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:
*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer
*hvordan de diskuteres og konsekvensutredes.
2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:
*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.
*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.
3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:
* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:
*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .
4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:
* finans og bankvirksomhetenes omgang med verdier må strengt lovreguleres.
*Staten bør ha eierskap og kontroll med kraftverk og nett.
*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.
*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon
* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske forståelse skal diskuteres.
5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:
* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.
* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med krav til studiekvalitet.
* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.
6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:
* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.
* Bruke store resurser på å tilpasse og beskytte et lite demokrati i en ny økonomisk verdensorden.
7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.
8. Det er et krav at partienes representanter snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».
Dette er kort sagt mitt partiprogram.
Et parti er «en del» eller «en sektor». Et parti er altså en sekt. Så her er min sekteriske visjon.
Vel , som Fridtjof Frank Gundersen sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»
Så hvorfor må vi stemme på noen?
De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.
Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.
Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!
Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet de mulige gevinster av innsatsen.
Det spiller faktisk, desverre, ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.
Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!
Men nå dør debattene, nominasjonsprosessene blir en farse.
Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne, personen er erstattet av programmet.
Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og stortingets pensjoner.
De har selv gitt fra seg landets suverenitet, høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.
Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!
Derfor er tiden inne for » change»!
Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?
Blir vi tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Fjell lagrer informasjon
«Om dere tier skal stenene tale», sa Jesus.
Jeg har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn, altså, dette ordet skulle ikke forståes bokstavelig, men billedlig.
De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.
Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!
Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk», en tolk som kan fjellspråket.
Det er faktisk det kjente «Jesusspråket»: «Ja,ja,nei, nei».
Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til » ja/nei» språket. Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det. Det står i en sort liten kasse ved føttene mine.
Denne måten å lagre informasjon på startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.
Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet styrte spinnerimaskinen. Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.
De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en transistor, og i datidens lærebøker skrev man når man forklarte hva som skjer i transistoren, at » hullet flytter seg».
Etter transistoren brukte man magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene var spesielt rene. Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.
En sveitser tok patent på kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler, det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte stenens egenskap.
Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig mange forskere og oppfinnere som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre, stadig forbedre produkter, stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder. Og vi bruker produktene og glemmer historien,
Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper. Jordskorpen er 25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.) Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.
Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen. Den benyttes til å ta imot, lagre og gi fra seg informasjon. Dette er RAM(Random Access Memory) Dette betyr at man kan gå ut og inn av «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.
Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.
Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».
Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?
Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt. Det står det i geologibøkene. I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller. Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der. Om de nå fant granitt på Mars, må det ha vært vann der.
Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell. Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur. Denne informasjonen er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.
Det er mange former for språk.
Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt enkle «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste. Han sa:» vannets hukommelse». Han nevnte homøopati.
Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «. Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene. Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.
Jeg tror hans arbeider har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy. Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet. Eller at det får andre og utvidede bruksområder.
Se også:
Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Vann lagrer informasjon
Jeg har sakset en artikkel om dr. Jaqcues Benveniste.
Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.
Digital Biologi
Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».
Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..
Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.
Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.
Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere
At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.
Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:
Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen
Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.
Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.
Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.
Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.
Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»
Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..
– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper
Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.
Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.
For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.
Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.
Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.
Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden
Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.
Kom senere over denne:
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra
Menneskesynet i skolen i WTOs utforming
Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.
Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste skolereformen, kunnskapsløftet, sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.
Jeg sier oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. Refomen kommer til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.
Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.
Hva har skjedd?
Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?
De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.
Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden. Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket om kropp og sjel, var det ikke så stor og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.
Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.
Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til kunnskapsløftets syn på barnet:
«en vare, kalt humankapital.»
Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.
Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.
Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?
Dette er skolepolitikk. Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen, har de ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.
Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.
Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.
Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.
I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:
Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.
2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.
Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! Ihvertfall i noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye. Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.
Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er. Og hva vi vil at det skal være!
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige å få øye på disse årsakene.
Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.
Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder. En «prøveballong» kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig, før 1995 . I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte i det offentlige helsetilbud .
Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.
Den interesserte bør bl.a. lese «NOU1998 Alternativ medisin.» Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.
Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.
Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».
Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud». Selve behandlingen relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.
Uansett om du er «skole» eller «alternativ» medisiner, avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.
Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene. Disse spørsmålene skulle løses ved forskning og offentlig kvalitetssikring.
Forskning ble viktig, for å kunne sikre pasientenes rett til trygg behandling.
I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:
«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.
I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.
Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.
NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.
NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»
De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.
Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:
«Dato: 11.12.02
Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.
Tid: fredag 13. desember kl. 11.30
Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø
Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'
Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig og laget planer for en stor og omfattende helsereform hvor Amsterdamtraktatens store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!
Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og en offentlig informasjonsbank! Så , hva er problemet?
Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker. En motebølge både innen helsevesenet og «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.
Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:
Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!
Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».
Her kommer Snåsamannen inn.
Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er et «glansnummer» innen helbredelse !
Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.
Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.
Bjarne Håkon Hansen gikk rett i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten. Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt sin helseminister.
Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.
Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt i Amsterdamtraktaten.
Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro, to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!
Det onde , Satan og Djevelen.
Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.
I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine lovbrudd,
peke på dem, bevise dem, og bevise din skyld overfor dommeren.
Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.
Den gangen måtte du «ofre» noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut», er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss. Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv, og Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov, og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken» ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av «diabol», som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er også en «ond» funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er «diabolsk», det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne «diabolske» virksomheten er vår tids angst og smerte.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »
Og bare en konsekvens av lovbruddet : » For da skal du dø.»
Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø, men bli som gud : lære å kjenne forskjell på godt og ondt».
Her er dødens og det ondes problem: døden knyttes opp til lovbruddet, av Gud, og aktor beviser vår skyld, mens analytikeren sier at døden er å bli som gud , å kjenne forskjell på godt og ondt.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme», eller «skremmende» attributter . Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» . Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.
Pang eller lys ?
Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :
«Det sa PANG!»
Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».
Altså en vitenskaplig hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.
Jeg merker meg at denne vitenskaplige hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk med våre rådende religioner.
Lyden.
I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.
I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…
Gud sa…. å si noe er lyd….
Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.
I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!
» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.
Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….
Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….
PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.
«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.
Jeg fryder meg over dette.
Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 