«Mirakel», en bokbloggturne.
Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel». En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere . På bokomslaget får vi vite at forfatteren har erfaring fra Ten Sing miljøet.
Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.
Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte innledes med blogginnlegg til fansen.
Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser, på de 163 sidene, at Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.
Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med. Hun har slett ikke noe ønske om å møte dette miljøet igjen.
Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.
Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene. Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives slik:
«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Og erfaringen fra Idol:
«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne…. Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.
Rakel erfarer at skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.
Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:
«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»
Det er flere minner som Rakel bearbeider i tiden frem til konserten. Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige, og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.
Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun trodde det var anderledes: » Vi trodde gleden kom fra Gud…»
Hun har vært i et lite kristenmiljø, hvor forankringen av troen var i opplevelser, stort sett trigget i følelseslivet:
«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»
Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av liturgien:
«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir. Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det: Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»
Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:
«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud, jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…
Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige mentale sperringer:
«….du trenger ikke ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»
og
«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»
Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene, de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene» er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:
«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»
Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse i Ten Sing miljøet:
«…….Jeg kjenner den igjen. Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen. Johannes, Lena og Stine : «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»
Boken gir mange gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere. I den ensidig, overflatiske vinklingen i begge miljøer, av egotripp, fysisk stimuli og trening som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».
Ten Sing miljøet fremstilles som en «tam» variant blant alle ungdomstilbudene, en «naturlig dop».
Om ikke ungdommen leser boken, bør kristenmiljøene lese den!
Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt, hvor fattig og dumt det er å betone ensidig de fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.
Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og at » ShowBusiness» er noe man helt uproblematisk kan akseptere.
Det er et verdisyn jeg ikke deler.
Ten Sing virker fremmed på meg, Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig. Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer. Det er dette som gir boken aktualitet utover Ten Singmiljøet.
Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren, tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på. Boken problematiserer ikke noen av miljøene, den setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er ganske lik, hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge direkte, enkle og her egosentrerte:
Hennes spørsmål «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?» og hennes tanke : «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen: Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.
Rakels vei i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik hun allerede i TenSing uttrykte det:
«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Det er bokens agenda, Rakels versjon.
Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.
Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.
Rakel er egentlig lite berørt av dette der hun følger sin vei , hun synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:
«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.
«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.
Oh my God, jeg har fikset det……»
I går blogget http://fluffybok.blogspot.com/
I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com
Vil du vite mer om bokbloggen? http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen
Norsk identitet, Eu og Europa.
Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet
I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt. Det siste var 1. februar med temaet :
”Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?
Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).
Ved utvalgets nettsted kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.
Det er et spennende arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.
På dette debattmøtet snakket man altså om identitet.
Identitet er et vanskelig tema, og innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel ikke. Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer som ikke berørte debattens tema i særlig grad.
Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.
Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa. Mens Hylland Eriksen vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og nasjonal identitet fremsto som falmet og provinsiell. Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.
Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.
Samtidig vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.
Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.
********
Jeg sitter tilbake med en svært tom følelse og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men jeg har fått et klarere bilde av hva antropologien strever med.
Jeg ser at man ikke ønsker å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt. Moderne antropologer peker på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt setter høyest av alt, tilside? Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.
Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?
Det er ganske tydelig i våre medier hvordan vi ønsker å fremstå i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa. Selv om forskerne kanskje ikke tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.
At vi ikke lenger er preget av kristen identitet , men av et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.
Vår kultur sammenfaller med den Europeiske og gir oss en basis for felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik. Eller gjør det det?
Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?
Dersom virkeligheten fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?
Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som skaper den?
Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing», eller utfra politisk tilhørighet , eller utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har reell betydning for samfunnsutviklingen.
Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører. Har man noen internasjonale markører i denne forskningen?
Forskningen fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen, og egnet seg godt både som debattinnlegg og som underholdende partsinnlegg.
Man kan også spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne» lovendringer og reformer.
Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?
Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det er dem, de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i Unionen?
Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?
Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?
Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.
Landene har alle sine nasjonale særtrekk, sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :
Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og skapte seg identitet ved nye medier og teknisk utvikling. Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.
Her er de antropologiske markørene tydelige:
Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner og religioner.
For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.
Slik har vi lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper. Det vil si, vi har underordnet oss kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som bare har ett hensyn, hensynet til å opprettholde sin egen vekst.
Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.
Var det hans måte å nedvurdere kunnskap på?
Det virket mer som et strategisk utspill for å svekke en konkurrent!
Man kan slik legitimere å «feie vekk» en identitetsforståelse som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles. De fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:
Forskerne bryr seg ikke om å presentere, eller vektlegge, «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være. De vil definere fremtiden, utvikle den og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en manende og besvergende forskervirksomhet.
Forskerne har stor tro på sine samfunnsbyggende evner og muligheter.
Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?
Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.
Det er selvsagt flott, men de påpekte altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.
Det er storartet, men tragisk , at Tyskland er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen og felles fortid.
Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.
Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå ønskede mål?
Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss : » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»
Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss i tiden som kommer.
Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror det er verdt å merke seg det.
******
Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.
Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.
Det ser jeg frem til.
Jøder og rasisme.
I «dagsnytt 18», den 2/2, samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden. Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en «versting» blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.
Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om «Senterpartiet, jødehat og nazisme». Jeg vil sitere noe fra den:
….»Jødehatet er dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre»……
Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.
Selvsagt vil de forsvare seg, og de vil si at slike tanker var vanlige den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.
Når man kårer «verstinger», er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme. Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var. Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.
Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!
Da har vi gjort opp !
Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.
Slik gjør man den klassiske «syndebukkmanøveren» hvor man lar «en dø for folket».
Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.
Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst selv.
Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.
Man kan med stor rett spørre hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.
Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt «Jødehatet» var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser. Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler. For i vår «skolering» har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.
Hitler ble født i 1889.
50 år før Hitlers fødsel fikk Wergeland avslag på sitt forslag om å fjerne «jødeparagrafen» fra grunnloven.
Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne «jødeparagrafen» med 51 stemmer.
Det var altså , i 1839, flertall på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.
Jeg tror ikke Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.
Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.
Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført «Jødeparagrafen» fra Christian den 5’s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.
Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.
I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som har total avvisning av jøder.
Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.
Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.
De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.
Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.
Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian, de hadde flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros, blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene spredt rundt om, fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.
Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og han nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.
Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.
Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.
Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem. I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.
Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.
I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike. Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.
Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.
I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, «Jødemerket». I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.
I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept. Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.
Jødene ble gjort til keisernes «kammerknekter», men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det ble gitt dem lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og folkets hat tilbake.
Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.
I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.
Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.
Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.
I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt «Ny Jerusalem». Handel og åndsliv blomstret her.
Det kom «en bølge av mildhet» mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.
Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange stater angret man og ville trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre «jødedrakten».
Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.
Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral, og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder. Han tillegger » Napoleons mektige: bliv!» mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon, men han argumenterer utfra et svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.
Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!
Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.
I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.
I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk, skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli, for å nevne noen som fikk prege Europa i særlig stor grad.
Hvorfor legge vekt på dette?
Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til » versting», så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.
Tier vi om dette , og later vi som om «alle vi andre» har rett til å holde dom over «verstingene» , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.
Gjør man urett mot noen, vil det gi oss «dårlig samvittighet». Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre, på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på dårlige egenskaper ved den andre. Man gjør altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.
Slik har hele vår kultur behandlet et folk .
Og vi har i tillegg latt folket kjenne trykket av vår slette samvittighet ved å forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt «jødehatspiralen» og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere arv enn den vi selv mottok.
Når forskerne sier at :» Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi» (underforstått, ikke vår ideologi) så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at » Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge føle oss frikjent.» Eller at» Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri», osv.
Slik kan man fortsette å finne andre skyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.
Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffer noen fribiletter fra nedarvet skyld, og lar andre være syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915, seks år før Hitler ble formann i «partiet» , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.
Alle nasjonene, uansett «vilken side» de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.
Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!
Men svar da først på: Hvorfor det?
Myten og drømmen.
Myten er vår kulturs formidling av usigbare kunnskaper.
Det greske ordet myte betyr å formidle hemmeligheter , hviske og mumle. Det tilsvarende ordet i vårt språk er «run» , i ordet runer.
Når vi lytter til myten, lytter vi til våre urgamle aners tale. Myten har den gjenfortalte og gjennom tidene fortettede, poetiske form.
Vi lytter til vår kulturs måte å bevare hemmeligheter på.
Det er som når vi drømmer, og vårt sinn bearbeider en sak vi ikke tåler å møte i sin nakne sannhet, men vårt sovende sinn skaper den beskyttelse vi trenger for å bearbeide saken. Vi lager våre private bilder for det vi behandler, bilder som er riktige for saken, men som skåner vårt sinn.
Slik er myten folkets religiøse «drømmebilder».
Folkenes myter er like sier man, de har lånt av hverandre. Eller man sier at folkenes myter er forskjellige, og at derfor har man ingen felles sannhet, bare egne selvskapte bilder. Begge deler viser at myten er tull og folkediktning.
Jeg tenker at begge parter har rett, og feil samtidig.
I folkenes urhistorie har det vært helt reelle hendelser som de har bearbeidet, hver på sitt vis. De har også hatt sine «drømmetydere» og «magere» som har forstått og ført videre i myter og runer og hellige skrifter de hellige beretninger.
Myten er som en del av vårt språk, og finner derfor gjennklang i vår sjel.
Den gir vårt intellekt en inspirasjon, en ide, en søkende nysgjerrighet, en glede. Og selvom intellektet, kanskje for raskt, legger myten vekk som primitiv, naiv og meningsløs, så ligger nå den «tøvete» historien der i bevisthetsdypet, som en uforståelig drøm, og skaper, som et mantra, visse bevegelser i sinnet. For myten er ikke bare min, den er hele vår ætts drømmebilde. Når den lagres i min hjernes mange skjulte lag, har den koplinger i mitt språk som blir aktivert og jeg blir en del av min ætt.
Myten er bildet.
Bildet er troslærens form. Det er slik man sier det usigelige.
Bildene settes sammen og danner allegorier og lignelser, fasttømrede fortellinger, som et større mer sammensatt bilde, men fremdeles ett bilde. En helhet.
Myten er helheten.
Myten er et transendent, helhetsformidlende bilde.
Filosofien er analyse, den oppdelende, splittende , intellektuelle virksomhet, som vurderer alle delene, som plukker myten fra hverandre i sin evige nidkjære jagt på sannheten. Myten er filosofiens endemål.
Hvorfor gjemmes sannheten i bilder?
Mytens mål er å finne Gud, og å bli funnet av ham.
Gud er i sin usynlige utilnærmelighet, fryktelig for den menneskelige tanke. Ingen kan se Gud og bli i live.
Myten gir oss kulturens nøkler inn til hvordan dette møtet finner sted.
Myten er primitiv.
Den er ikke en ide man diskuterer, ikke en tanke man imøtegår, ikke et filosofisk konsept, den rangerer ikke ånden over materien, men den er det lille frøet, spiren som vokser sin egen iboende vekst og fullmodnes i folkets historiske handlinger.
Myten formidler oss himmelens tale.
Den gjenskaper himmelens bevegelser i zoodiaken for enhver tid, på ethvert sted.
Slik skaper den enheten: «som i himmelen, så og på jorden». En bønn Jesus lærte sine tolv disipler.
Denne himmelens tale er vårt liv.
De gamle brukte kart, almanakk, runestav og stjernekalender for å tolke den himmelske tale, og de hadde en egen visdomstradisjon med et utbredt samarbeid med andre visdomssentre, men vår tid lytter ikke etter den slags gammel overtro. Vi avviser bestemt at noen planeters bevegelser i zoodiaken kan virke inn på folkenes utvikling av psyke og karaktertrekk.
Men vi leser gjerne de greske myter.
Vi frydes over de vakre fortellingene, og gremmes over at gudene er så uberegnelige og ufullkomne.
I » Nordisk mytologi» av N.M.Petersen henviser han i innledningen til sin bok, til Hauch(Die Nordische Mythenlehre), Grundtvig(Myth 1808), Wagner(Ideen zu einer allgemeinen Mythologie 1808) og Hammerich for å bekrefte sin oppfatning av spesielle trekk ved den germanske gudeverden sammenlignet med den greske:
Den greske mytologien er ikke en samlet gruppe myter, men mange små enkeltgrupper som er svært løst forbundet. Den norrøne mytologi har en sterk krets, en tydelig gruppe.
Denne forskjellen, sier de, speiler at den greske staten har mange små samfunn som har en svært svak samlingstanke. Det greske samfunn svekkes og ødelegges ved å samles.
Den norrøne kulturen er ett folk. Det germanske. Dette folk har alltid vendt tilbake til enhetstanken. De svekkes og går under ved å oppsplittes i små enheter.
Den greske myteverden er uten begynnelse og endetid. Den er tidløs og har mange enkeltstående episoder.
Den norrøne myteverden har en begynnelse, og rommer allerede i sin begynnelse forvarselet om endetiden. Den er ett sammenhengende episk drama.
De greske myter er vakre, svært estetisk utmalende, med tragiske emner.
De norrøne er mer tilknappet, strengere i formen med en noe barsk humor.
Folkenes kulturelle særtrekk skaper deres myter, eller omvendt, mytene skaper folkets spesielle særtrekk. De speiler hverandre, samvirker, forsterker hverandre.
Hvert folk, hver kultur har vevet sin mytologi inn i språk og liv og utfører sin himmelske bestemmelse, mer eller mindre medviten, som i en drøm.
Den grensesprengende myten, det lille sennepsfrøet (gr. sinapi) som Jesus setter i lignelsen, er «drømmemyten» for fiskenes tid. Den myten er verdensomspennende. Den har koblinger til alle språk og alle myter i seg, og dette såkornet skulle disiplene spre til alle folkeslag.
Nå er fiskenes tid over , sennepstreet er ferdigvokset og det fikk en unaturlig stor vekst! Sennepsplanten er en liten vekst når det vokser normalt, men den vokste slett ikke normalt, den fikk en vekst som et kjempestort tre, hvor himmelens fugler kunne bygge sine reder. Den 2000 årige drømmen er ferdig.
Vi gjør oss klare til å våkne.
Vi venter at drømmemesteren skal komme og tyde drømmen vår.
Mannen som heller vann fra sin krukke skal vekke oss og gi oss flere drømmebilder.
Nidvise om Internasjonalen.
Den evig kjempende arbeider.
En nidvise for enhver!
1.
Opp alle jordens trelleunger!
Stå opp og lær deg matmatikk.
Skoler deg ut av nød og hunger,
ikke hvil et øyeblikk!
Bli professor! sier guru Hernes ,
ikke nøl , din bondeknøl!
Skal du seire må vår skole vernes,
inntil du er «sjefen sjøl»!
Ref.:
Også samles vi til talen om at nå er Blindern vår!
Og Internasjonalen er alles «Fadervår».
2.
Opp alle jordens trellekvinner!
Stå opp og gå din egen vei!
Den selvhjulpne er den som vinner!
Og la ingen stoppe deg!
For familier finnes ikke lenger,
nå skal staten ta seg av
både barn og mann og det de trenger,
så stå opp og takk vårt NAV!
Ref.:
Og så samles vi på valen, i den store kvinnekamp!
Og Intenasjonalen er alle «kvinners pamp»!
3.
Opp alle jordens trellemenner,
la streik og lønnskamp være alt!
La maktbegjæret som du kjenner,
virke som politisk salt!
Ikke tenk hva far din ville gjøre,
ikke gjør som han har gjort!
La din vilje og ditt hat deg føre!
For du sloss for noe stort!
Ref.:
Og så samles vi på valen! Alt det gamle feies ut!
Og Internasjonalen er mannens » kraft og Gud»!
4.
Opp alle jordens sinte treller,
kom ta deg jobb i rike land!
Kom alle fattige rebeller!
Kom og ta den rike mann!
Vi har bundet ham med lover,
med menn’skerettens bånd!
Vi har bysset ham, han sover,
og tatt fra ham tro og ånd!
Ref.:
Også samles vi på valen! I en «flerkultur» vi står!
Og Internasjonalen er «vuggesangen vår»!
5.
Opp alle jordens sultne treller!
Vi er globale i vår kamp!
Vi er hverandres forbundsfeller,
ja, selv med den rike pamp!
Vi har rikmannen bestukket,
med profittens agn.
Og når bankene blir lukket,
seirer vårt globale sagn!
Ref.:
Ja, da samles vi på valen! Seiren vet vi at vi får!
Og Internasjonalen? Gir vi til arbeider’n vår!
Samfunnsutvikling?
Dagens generasjon har fokus på individet, privatpersonen.
Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene vinkler all informasjon, så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.
Jeg står midt i denne «egotrippstrømmen» og er litt usikker på «hvor strømmen går».
Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle saker faktisk » ikke rekker» å ta samfunnsdebattene ?
Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?
Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.
Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.
Vi får korte informasjonsbrokker som er utilstrekkelige i sin informasjon dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.
Denne utilstrekkelige informasjonen blir liggende som en pusleknott i sinnet. En pusleknott som hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.
Jeg har etterhvert samlet endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene slett ikke, fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.
Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : «Verden forandrer seg hele tiden.»
Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med «tamtamtrommer».
Det heter ikke at «Vi forandrer verden hele tiden!», nei, verden forandrer seg .
Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens, til denne gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV. Vi ser på, vi deltar ikke, men vi «underholdes» av det som skjer.
Og for å hjelpe oss så vi slipper å oppdage vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.
For ytterligere å kamuflere virkeligheten vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.
Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.
Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.
Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.
Det er slik journalistene skaper «journalismen», kommersielle «alltid nyheter» uten informasjonsverdi.
Jeg stiller meg selv det spørsmålet som «alle» journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:
«Er du optimist?»
Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:
«Nei, jeg føler meg ikke optimistisk, bare bekymret og mistroisk!»
I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.
Jeg finner det helt urimelig at journalister utdannet ved journalisthøyskolen skulle være dårligere.
Nettopp det, at jeg anser journalister for å være høyt utdannede mennesker, bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk er villet, nøye planlagt og bevisst gjennomført.
Hvorfor?
Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å «la være å informere»?
Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?
Har de alle samme politiske agenda?
Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?
Avisenes «partiløse eierskap» har gitt journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.
Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.
Mange journalister vil se til «trendsetterne» blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.
Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.
Når synserne og trendsetterne bruker sine maktposisjoner til raskt og effektivt å kneble samfunnets «anderledestenkende», viser de med all tydelighet egen maktbrynde og misbruk av maktposisjoner.
Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette må være et ledd i et stort fellesprosjekt.
Det minner meg om pavens sannhetsmonopol og inkvisisjon. Eller den glødende iver som farger misjonærens virke. Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!
Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.
I generasjoner har de sunget internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at «klassetilhørigheten» er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet til den internasjonale ide:
Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen
Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!
Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.
I min ungdom var jeg for den sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.
Slik jeg har registrert «Globaliseringen» , er det først og fremst den økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen, men som ved argumenter takket være «Internasjonalen» , ble akseptert eller tålt.
Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige, åpenbart negative verdier som «demokratisk mangel» og «ren kapitalisme», ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror, på Internasjonalen som deres vei til seier.
Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene er kanhende en god strategi om man vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :
Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,
det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,
teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,
sekulariseringen visker ut religionene ,
de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet
og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.
Det er for tiden » politisk korrekt» å tenke globalt.
Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.
Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende, er de overbevist om at det de gjør er det rette.
Men vi er ikke alle oppdratt i deres «røddagsskole». Vi har ikke alle sunget internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor «klassen» er viktigere enn nasjonaliteten, og seieren er knyttet til den internasjonale ide.
Som også deres engelsktalende kammerater synger det:
:/: So comrades, come rally and the last fight let us face
The Internasjonale unites the human race.:/:
Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den. Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.
Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol, fordi man raskt feies av med ordene: «Er du rasist? Nazist?»
Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:
Internasjonalen og Nazismen.
De satset begge på arbeideren, svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.
Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.
Som tyske generasjoner synger den:
«Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!
Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.»
Og hva er deres seier?
Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene. Makten, retten og pengene tilhører arbeiderne!
Jaha, og..hvem skal gjøre «drittjobbene» når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En ny arbeiderklasse?
Bokbål? Norges eneste bokbål var autodafeen i Fram.
Det snakkes og skrives mye om å brenne koranen.
Jeg får lyst til å minne oss om Norges eneste offentlige bokbål slik det ble utført av gymnasiastsamfunnet «Fram» 1.sept 1956 i Fredrikstad. Denne begivenheten er grundig og saklig referert av Rolf Jørgen Gudevold i boken «Frams historie». jeg sakser fra hans bok:
– Den 1. september 1956 fant lærebokdebatten sted i «Fram». Roar Gundersen hadde forberedt saken i lang tid.
Til møtet var det innbudt en rekke personer man regnet med ville være interessert i å overvære debatten, deriblant Rektor og skolens lektorer. Men av dem møtte kun to frem. Representanter for den lokale presse foruten Morgenposten innfant seg imidlertid til møtet, og på privat initiativ besøkte Ernst Sørensen, «Horisont»s redaktør, og den ledende antroposof Leif Wærenskiold dette «Fram»- møte.
Samfunnsværelset var ytterst fullsatt da formannen, Liv Riiser Eriksen, åpnet møtet. Hun ga straks ordet til Roar Gundersen. Og for å uttrykke det med Leif Wærenskiold i hans referat i «Ordet»:
» En ung mann med blekt hår og blekt ansikt brettet ut en bunke papirer og leste høit. Han minnet om at på gymnassamfundets julemøte var det enstemmig vedtatt å demonstrere mot skolemyndighetenes ensretting av lærebøkene ved å foranstalte en symbolsk autodafe. Da gymnasiastene på grunn av eksamenspresset hadde måttet utsette aksjonen, mente komiteen at saken igjen måtte tas opp til debatt. Det var kommet nye elever til, og de måtte ikke føle seg bundet av en tidligere forsamlings beslutning.
Gundersen hadde nu talt seg varm. Han leste ikke lenger. Han talte fritt og ubesværet. De bøker komiteen hadde foreslått brent, lå som en manende stabel ved siden av ham. Han leste en del sitater for å illustrere kvaliteten av bøkene.
….I første rad under ungdommens talerstol satt to innbudte oppviglere, Ernst Sørensen og undertegnede….»
Deretter ble ordet gitt til Peer Kveseth, som ga en fyldig fremstilling av enkelte lærebøkers usedvanlige slette sproginnhold. Kveseth trakk frem flere eksempler fra lærebøker i religionshistorie og historie som illustrerte statskolens «manglende respekt for kristendommen», som «Fram»s møtekritiker kalte det.
Det ble så gitt adgang til innlegg fra auditoriet, og under den debatt som fulgte, viste Sørensen og Wærenskiold seg alt annet enn passive. «Fram»s møtekritiker berettet videre:
«Lærer Skarpås representerte folkeskolen og hevdet seg- i motsetning til den høyere skoles tilstedeværende lektorer- på en utmerket måte.
Efter en tre timers debatt hvor mange gode og sunne meninger var kommet frem, munnet det hele ut i en avstemning om det skulle bli autodafe eller ikke. Framianerne stemte over autodafe og derpå over de enkelte lærebøker….
…De lærebøker som ble vedtatt å brennes under autodafeen var:
Aschehougs arbeidsbøker.
Aasekjær og Heinz: Hvirveldyr og andre dyregrupper.
Eitrem: Norsk leseverk.
Edvard Bull: Nordmenn før oss.
Magnus Jensen: Nordens historie.
Homsen og Wiborg: Geografi.
Magnus Eriksen<<: Historie for folkeskolen.
Geografi I og II for den høgre skolen.
Hamsuns «Markens grøde» i skoleutgave ved Marius Sandvei.
Skard og Midgaard: Verdenshistorie.
Skard og Midgaard: Norges historie for realskolen.
Etterat vedtaket om å lage en symbolsk bokbrann var fattet, toget forsamlingen bort til den nærliggende Wiesehave for å utføre autodafeen på denne privateiendom, da politiet ikke hadde kunnet gi adgang til at den ble holdt på byens torv.
Møtet hadde vært preget av alvor og sindighet, og Fredrikstad Blad skrev i sitt referat av møtet:
» Autodafeen var ingen fanatisk lynaksjon, men slutten på en lang diskusjon der alle meninger fikk slippe til, og alt foregikk i akademisk ro og orden.»
Enkelte framianere, grepet av den engasjerte stemning som de var, uttrykte sitt syn på lærebøkene mindre nøkternt, som møtekritikeren i sin beskrivelse av bokbålet:
» Det var tydelig at salamanderne(d.e. lærebokforfatterne) likte seg i ild, skjønt det ikke var vår mening at bålbrenningen skulle være noen slags ekstraforpleining for disse, men en protest imot disse ekle krypene.»
Slik beskrives hendelsen i boken til Gudevold.
Gudevold refererer videre medienes reaksjoner og her er det mye interresant som jeg anbefaler å lese i sin helhet. Jeg sakser bare :
«Morgenposten gjorde bokbålet landskjent.» Og » i Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl framianernes aksjon for nazisme og reaksjon.»
Tranmæl var redaktør av regjeringingsorganet, Arbeiderbladet. Når han kaller bokbålet nazisme og reaksjon hadde han nok i tankene bokbrenningen i tyskland på trettitallet. Om dette sakser jeg her fra wikipedia:
«Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren« kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme.
Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 bøker av såkalte «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til St. Hansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningssermonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.»
Parallellen mellom tyskernes bokbål og framianernes bokbål kan man se her ved at begge parter fører et forsvar for sprog og kultur, men begrunnelsen for dette var ganske ulik. Det ble fremhevet at Ernst Sørensen og Leif Wærenskiold var antroposofisk inspirert, og debatten i mediene kom til å dreie seg om «sprogsak og livsanskuelse».
Debatten ble så heftig at Riksmålsforbundet nær var sprengt i to uforsonlige fløyer.
Sigurd Hoel, daværende formann i riksmålsforbundet erklærte at de betraktet alle spørsmål vedrørende livsanskuelse som helt uvedkommende. Og slik klarte han å holde forbundet sammen.
Samnorsken var et konstruert språk mange ikke kjente seg igjen i, og det ble opplevet som et overgrep å bli påtvunget dette. Debatten etter bokbålet speiler disse politiske, språklige og personlig opplevde meninger, og Andre’ Bjerke uttrykte sin mening slik i Halden Arbeiderblad:
«…Det er innlysende at alle som har engasjert seg i denne striden har gjort det som en konsekvens av sitt livssyn.
…Vi trenger mennesker som gymnasiastene i Fredrikstad. Mennesker som vedkjenner seg sin begeistring for en ide – og som handler ut fra sin overbevisning.
Personlig vil jeg anse bokbålaksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på språkfronten. Disse gymnasiastene har ikke bare satt fyr på ti skolebøker; de har anstiftet brann i hele samnorskpressen.
… Våre motstandere har respekt for den direkte aksjon. De er redde for to ting: rettsaker og fyrstikker».
Siden man har sterke bokbålentusiasiske røster i våre dager også, vil jeg minne dem om hvordan denslags forløp i Norges eneste offentlig utførte autodafe.
Å dø med ære.
Morgenbladet uke 26 har en lesverdig kommentar av Maria Reinertsen.
Hun kommenterer helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger, og hun tydeliggjør hans moralistiske krav til pasientgruppen: «Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.»
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, «Døden- skal vi danse», som han gir ut nå i sommer.
Etter deres utspill er vi mange som faktisk godt kunne ønske oss en noe bredere debatt om dette. For som første følelsesmessige svar på helsedirektørens utspill, kjenner jeg det slik at jeg som gammel, eller syk, må skamme meg over at jeg ønsker meg frisk.
Som om det å ønske seg frisk er å være umoralsk og grådig , ja, at ønsket om å leve er urimelig fordi det belaster fellesskapet.
Å belaste fellesskapet er en stor del av sorgen og fortvilelsen til enhver som er syk og gammel. Det er mange som heller vil dø enn å være til bry. De nekter å la legen undersøke seg, vil ikke stelles og vaskes, nekter å spise og å drikke, og slik blir ofte disse til større belastning for helsevesenet enn dem som tar imot hjelpen med takk.
Idealet er at jeg som syk og gammel må forstå og akseptere min helsetilstand, og at jeg skal imøtese døden som en naturlig avslutning av mitt liv. Jeg skal ikke insistere på, eller stresse med, å utsette denne sjebnen, men takke ydmykt og glad for den hjelp samfunnet gir.
Det regnes som ufint å be om kostbare behandlinger. Det er egoistisk, fordi det ikke tjener fellesskapet.
Det virker umodent å forsøke å rømme fra sin sjebne.
Det vitner om psykisk uballanse om man insisterer på å få leve litt til.
Man skal stå rolig i smerten, møte døden med sinnsro , akseptere at man blir borte og gi omgivelsene positiv, takknemlig tilbakemelding så de befries for enhver følelse av utilstrekkelighet og skyld.
Det er krevende å dø en ærefull død.
Naturen er krevende.
Å se på døden som en naturlig utgang på livet høres vakkert og riktig ut, ja, det er faktisk slik at det eneste vi med sikkerhet vet om livet, er at vi engang skal dø. Ordet naturlig høres kanskje trygt og godt ut, men naturen er ingen trygg og beskyttende storebror, naturen er oppbyggende og nedbrytende krefter, skremmende i sin tilfeldige ubarmhjertighet og voldsom i sin mektige villskap.
Nettopp derfor, fordi døden er naturlig, og fordi den ved denne anledningen møter meg med sine nedbrytende krefter i det for meg siste avgjørende slag, kunne man ønske seg noen lysstreif av kultur. En tro på at fellesskapet yter maksimalt. En tro på at kjærligheten er sterkere enn døden. En tro på dødens motkraft, troen på livet.
Den siste tiden min far levde skildret han ofte en underlig reise som endte i en stor, vakker, blå lagune. I bunnen av lagunen lå det et høyt fjell, og det var et platå høyt oppe i det fjellet som var reisens mål. Det var strevsomt å klatre oppover, og det siste strekket krevde alle hans krefter. Like innunder platået samlet han sine siste krefter og trakk seg møysommelig opp. Og der oppe på platået var hun! Hans elskede gjennom hele livet var der og tok imot ham. Og utsikten var fantastisk.
Jeg merket meg at han hadde sitt livs drama på det indre plan, og ofret ingen oppmerksomhet på de ytre omstendigheter, mens vi, barna, kjente oss plaget ved å se de ytre rammene for den døende, den minimaliserte pleien, slik den var fastsatt av sykehjemmet.
Det var i sykdomsfasene flere år tidligere far kunne nyttiggjort seg kostbare behandlinger.
Jeg tenker at om han hadde visst om den drepende sykdommen på et så tidlig stadium at den kunne bekjempes, skulle han da latt være å behandle den hvis det hadde vært en kostbar behandling, men tatt behandling dersom den var billig?
Er det OK at noen setter prisen på fars og bestefars liv? Og dermed også på ditt liv?
Har ikke denne prislappen også med æresfølelse å gjøre? Er du priset lavt kan det forstyrre følelsen av egenverdi, og det i en livsfase hvor vi er sårbare for denslags vurderinger. Når vi i språket har uttrykket «å bli satt pris på» som et positivt uttrykk, er det fordi det underforstått er «en høy pris».
Alle ønsker vi å bli satt pris på. Vi ønsker at fellesskapet skal se oss og vurdere oss høyt, ja, det er en av våre sterke drivkrefter i alt samfunnsliv. Hele livet har vi øvet oss i å tilpasse oss et fellesskap: På skolen, i venneflokken, i familien og på jobben. Vi har lært verdien av å leve i fellesskap, og vi har utviklet oss i samspill med andre.
Men den siste reisen gjøres alene.
I vår kultur har vi litt lite trening i å møte dette.
Å ha refleksjoner, og å utvikle styrke er ikke vektlagt annet enn som nyttige fellesskapsverdier. Det å ha egne tanker om livets store spørsmål , og egne verdier, sees mer som hinder enn nytte i samfunn og arbeidsliv. Vi er vant til et sterkt regulerende samfunn, hvor fellesskapet tar og gir og setter prisen på oss alle.
I døden går man ut av fellesskapet. Man gjør som indianerne, forlater leiren og går opp i fjellene for å møte Manitu, alene. I vår kultur ligger man alene på sykehjemmet, prisgitt kommunens budsjetter for bemanning. Slik faller den døende utenfor fellesskapet midt i fellesskapets omsorgstilbud.
Det er en stadig voksende ungdomsgruppe som faller utenfor fellesskapet, eller rettere sagt som fellesskapet ikke evner å ta vare på. Vårt fellesskap er kanhende ikke hva det burde være?
Er det barnets feil at det ikke passer i utdanningsformen? Er det fotens feil at den ikke passer i skoen? Kanskje er det formen og skoen vi burde se nøyere på?
Som pasient kan man oppleve at «dårlig» livsstil brukes mot en:
«Man får som fortjent»: Røkere får kols og lungekreft, sukkerspisere får sukkersyke, fete folk spiser for mye , stressa folk får hjerteinfarkt osv. » Fellesskapets midler skal ikke brukes til å reparere selvpåførte skader.!»
Fellesskapet er blitt så tungt å bære. Det er for mange som må ha hjelp. Det er for dyrt å gi alle så god hjelp som vi kunne gitt. Man kan kanskje skrelle vekk noen, så kan de som fortjener det få skikkelig hjelp ?
Men av de mange syke er det 90000 årlig som rammes av sykehusinfeksjoner. Skal vi godta det? At leger og sykehuspersonell ikke takler renslighetskravene?
Ofte er det dødlige infeksjoner.
Skal vi ydmykt finne oss i tanken om at alle kan feile og at vi ikke kan bruke opp fellesskapets penger på å bekjempe slikt?
Maria Reinertsen etterlyser opprøret, og hun minner oss om at helsevesenet faktisk er historien om selve kampen mot sykdom og død.
Jeg håper at debatten om dette også kan føres med ære:
At våre politiske ledere respekterer de grunnleggende spillereglene i demokratiet, og ikke bare «kjører sitt løp» i også denne helsesaken. Det er ikke god nok demokratisk praksis å la reaksjonene på deres planlagte » lille prøveballong» danne grunnlaget for politiske avgjørelser.
Apoteket og «Skrik» av Munch.
NRKs påvisning av at apotekene bryter apotekloven fordi de ikke oppgir det rimeligste legemiddelet til kunden, minnet meg om noe halvglemt. Jeg gir videre minnet slik jeg husker det fra snart ti år tilbake:
«Versågod?» smiler damen bak disken.
«Globentyl takk, jeg finner dem ikke der de pleier å stå,» svarer jeg og peker på de nederste hyllene i seksjonen til venstre for disken.
«Beklager, men det har vi ikke.»
«Da vil jeg gjerne bestille det.»
«Nei, desverre det lar seg ikke gjøre. Vi fører ikke dette produktet i det hele tatt.»
«Har dere ikke salisylsyretabletter?» spurte jeg forundret. » Det har dere alltid pleid å ha.»
«Jo, vi har Globoid og Dispril,» sa hun og snudde seg til en skuffeseksjon bak seg og trakk frem et glass. » Husk at disse er svært belastende for magen.»
«Nettopp,» sa jeg, » derfor ba jeg om den drasjerte utgaven av acetylsalisylsyretablettene, den som ikke løses opp før i tarmen, den som heter Globentyl, eller Albyl. Har dere sluttet å føre dem?»
«Ja, desverre, de har så mange bivirkninger.»
«Jaså?»
Jeg hadde brukt Globentyl eller Albyl ved behov i mange år nå. Ved å bruke acetylsalisylsyretabletter ved behov, reduserte og fjernet jeg en rekke plager jeg hadde, og som jeg ikke visste annen hjelp mot.
«Dette er et svært skadelig legemiddel som er på veg ut, og vi fører ikke mer enn et par produkter av dette middelet.»
«Men hvorfor har dere fjernet de to tablettene som har ferrest bivirkninger, og beholdt de to som gir flest bivirkninger?»
Jeg forlot det apoteket og dro til neste apotek, overbevist om at det selvsagt var mulig å få kjøpt disse velprøvde gamle medisinene fortsatt. Men nei. Der tok jeg feil. Jeg fikk akkurat samme svar, overalt.
Siden handlet jeg disse legemidlene i utlandet. Der fikk jeg også en langt bedre utgave av vår «brusetablett», Dispril.
Ved langvarig pleie av svigerfar har vi hatt utallige legevaktbesøk med hjerteinfarkt og «tilløp til» hjerteinfarkt. Hver gang har han fått et glass «brusetablett» , Dispril, som førstehjelp ved adkomst til legevakten, og svært ofte har det vært hjelp nok. Fordi svigerfar kom så ofte med slike symptomer, fikk vi med fra legevakten noen brusetabletter for å gi ham det med en gang symptomene viste seg, og dette sparte legevakten for mange henvendelser i løpet av årene som gikk.
Slik lærte jeg å hjelpe meg selv også, ved å kjenne symptomene tidlig og ta en brusetablett.
Dette, å måtte organisere handelen av så enkle medisiner fra utlandet, stresset meg noe, og jeg lurte på om apoteket virkelig hadde lov til å nekte å bestille dette for meg.
Det hadde vært anderledes om alle acetylsalisylsyretabletter hadde blitt forbudt ved norsk lov, men det var jo ikke det som var saken. De hadde i salg de to skadeligste produktene av dette virkestoffet, og nektet å bestille de to skånsomste produktene. Dette var lovlige, lett tilgjengelige, reseptfrie tabletter ellers i verden.
I apotekloven heter det i § 5-3. Forhandlingsplikt Apoteket har plikt til å forhandle:
| a) | alle legemidler som er tillatt solgt her i landet |
| b) | vanlig medisinsk utstyr som benyttes av forbrukere. |
Jeg prøvde flere ganger på ulike apotek, til og med med resept på produktet, men måtte altså skaffe meg produktene selv fra utlandet.
Dengangen ble samfunnet gjennomgripende forandret på så mange områder, og det var ofte vanskelig å tro at det man så skje virkelig skjedde. Derfor vil jeg bare reflektere litt over og «sakse» litt fra historikken til våre «norske» apotek.
I Apotekforeningens tidsskrift i vinter stod det en svært opplysende artikkel:
Apotek-Europa i endring. Av Jon Andersen, Apotekforeningen.
-
Belgia, fritt eierskap, etableringsrestriksjoner og liten grad av kjedeorganisering.
-
Irland, fritt eierskap og fri etablering, mange frittstående apotek og både lokale og internasjonale kjeder.
-
Tyskland, eierskapsrestriksjoner uten etableringsrestriksjoner.
-
Norge, uten restriksjoner, og høy grad av kjedeorganisering.
E 24 sier i 2007:
Norge avviklet i 2001 farmasøytenes enerett til å eie apotek, etter at grossistmonopolet var avviklet noen år før. Samtidig ble det åpnet for at grossister kunne eie apotek. På kort tid hadde tre store internasjonalt eide grossistkjeder tatt eierskap og kontroll over 90 prosent av de norske apotekene.
Den italienske milliardæren Stefano Pessina , kjent under tilnavnet «sølvreven», eier 130 apotek i Norge. Han er hovedeier av Alliance-apoteket på hjørnet der du bor.
Adolf Merckle , er Tysklands nest største grossist for legemidler, Phoenix Pharmahandel, med legemiddelfirmaet Ratiopharm Group og Heidelberg Cement i porteføljen.
Når du går over dørterskelen til ditt nærmeste Apotek 1 (Apokjeden) med resepten din, trer du inn i en internasjonal milliardbusiness.
Franz Markus Haniel er styreleder i Franz Haniel & Cie i Duisburg . Formuen til «milliardærdynastiet» Haniel anslåes til 8,7 milliarder dollar. En juvel i konsernet er legemiddelgrossisten Celesio (tidligere GEHE). Celesio er selskapet som kjøpte statsbedriften Norsk Medisinaldepot i 2001. De eier Vitus-kjeden i Norge.
Felles for alle tre er at de i det norske markedet lever for en stor del av refusjoner fra folketrygden. Staten betaler nemlig to tredjedeler av medisinene her i landet gjennom ordningen med blå resept.
Den tyske apotekforeningen ABDA har sendt brev til medlemmer av helsekomiteen i det tyske parlamentet, og advart mot at grossister får eie apotek. Begrunnelsen er dårlige erfaringer i Norge med at tre store grossister har fått altfor stor makt over markedet.
Pressetalsmann Thomas Bellartz i ABDA sier:
– Mange tyske apotekere er bekymret for det norske markedet, hvor grossister eier apotek og noen har forbindelser til store legemiddelprodusenter, og gjennom dette kan diktere prisnivåer og salgsvolumer.
Hvorfor har vi, Norge, tillatt dette?
Den norske liberaliseringen har sine røtter tilbake til Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Hun nedsatte «Hermansenutvalget» som skulle utrede «ulike tilknytningsformer i statsforvaltningen», særlig i retning av markedsstyring av offentlig sektor.
Dette utvalget konkluderte med to forhold som viktige for å lykkes:
1. At det ble etablert en ny statsselskapsform med utvidede muligheter for eierstyring
2. At det ble etablert en ny arbeidsgiverforening, løsrevet fra det offentlige, som kunne sikre en mer desentralisert og markedtilpasset lønnsdanning.
Dette ble fulgt opp i loven om statsforetak i 1991, den utløste omfattende fragmentering og organisatorisk fristilling av offentlig sektor, og Norges arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning ble etablert i 1993. (Denne ble omdøpt til NAVO i 1999 og til Spekter i 2007.)
Steinar Stokke arbeidet med Hermansen i Finansdepartementet tidlig i 1990-årene. Han ble senere sjef for den norskeide , private Apokjeden og foresto raskt etter salget av den.
Hmmm. Dette privatiseringsarbeidet startet APs statsminister, legen Gro H Brundtland ,senere generaldirektør i WHO. Hun la tilrette for og styrte utviklingen i en retning som senere står som et skrekkeksempel i Europa.
Vel, nå strever resten av EU med å unngå vårt eksempel og holder opp «Skrik» av Munch for å illustrere hva de mener om vår apotekvirkelighet.
Palestinaskjerf på stortingets talerstol.
Det er ikke ofte man ser stortingsrepresentanter med Palestinaskjerf.
Etter den » vellykkede» og «fredelige» aksjonen mot Israels blokade av Gasa, fikk man altså oppleve å se stortingsrepresentanter sitte i stortinget, og stå på stortingets talerstol, iført Palestinaskjerf.
De forklarte at det var en sympatierklæring med Gasa , og at de slik ville uttrykke sin avsky for Israels voldsovergrep mot uskyldige «hjelpearbeidere» i en fredelige aksjonen.
Vi så våre folkevalgte «tone skjerf» midt i en politisk/religiøs følelsesladet debatt.
Det var underlig å se politikerne så oppglødd, og å høre dem så engasjerte, disse saklige partiprogramsnakkerne. Jeg har bare sett liknende engasjement fra EFstriden på 70tallet, eller på vekkelsesmøtene i indremisjonen, slik jeg husker det fra min ungdom.
Jeg setter pris på engasjement og glød, og jeg setter pris på saklighet. Jeg tror ikke de to kvalitetene forringer hverandre. Tvert om, de foredler hverandre.
Det er godt det er «noe som fenger» også norske politikere. Partiprogrammet, med sine bindende formuleringer, virker sterkt disiplinerende og gir nok litt lite handlingsrom for spontane følelser og uortodokse aksjoner.
Ja, en er fristet til å spørre om partiprogrammet nevner noe om Palestinaskjerf?
Den sier kanskje noe om Burka og andre religiøse symboler, men har «glemt» å nevne Palestinaskjerfet?
Så her hadde man kanskje «frie hender»?
Glemmer man saklighetens krav når man beveger seg utenfor partiprogrammet?
På 70-tallet fremsto Palestinaskjerfbrukerne som millitante, intellektuelle, engasjerte kvinner med politiske røtter i SV og ML, og med kvinnekamp høyest på dagsorden. Det er ikke mye som har forandret seg, annet enn at nå er noen av dem også folkevalgte.
Jeg vil berømme Atle Bjurstrøm for å gi oss en svært god utgave av Debatt den 3 juni. Han hadde samlet mange ulike «parter» aktører og sympatisører, både i panelet og blant publikum. Slik fikk vi ulike vinklinger på det som hadde skjedd, og flere måter å forholde seg til dette på. Det ble et reflektert og ballansert program.
Jeg vil spesielt nevne Evin Kohn, nestleder i Det Mosaiske Trossamfunn. Han fremsto som en usedvanlig klok person. Det strålte frem fra ham både kunnskap og kjærlighet, tett sammenvevet og integrert i personligheten. Det er sjeldent å se en vismann, men det er gledelig! Det inspirerer og stimulerer.
Jeg kjenner ubehag på vegne av våre palestinaskjerfbærende stortingsrepresentanter. Ikke det at jeg forventer så veldig høyt nivå på våre folkevalgte, men jeg ønsker meg en bredde i fremstillingen istedenfor ivrig agitasjon. Jeg ønsker meg kunnskaper istedenfor propagande, og kloke politiske argumenter og handlinger fremfor kjappe, uærlige strategier. Ja, man kunne rett og slett ønske at de ble «ferdige med gymnaset».
Palestinaskjerfet brukes som «et signal om solidaritet med det palestinske folk i deres kamp for frihet og land». Det er fint, men den kompleksiteten i et saksforhold som man dermed forenkler ved «å velge side», den ville vi gjerne reflektere over.
Istedenfor folkeopplysning ser det ut til at våre folkevalgte foretrekker å servere oss palestinaskjerfet over øynene , som i leken blindebukk.
Jeg finner det morsomt at det er mennenes hodeplagg som vestens kvinner bruker om halsen. Ja, for det er faktisk oftest kvinnene som bruker dette . I solidaritet med den palestinske mann? Palestinerkvinnenes hodeplagg er ikke like populære.
Jeg må tenke på Wikipedias illustrasjon til palestinaskjerfet:
«Tilgivelse». Brasiliansk tegning.
Som vi ser er det faktisk likheter mellom den jødiske «kippaen»og den arabiske «kefijeen», de avslutter » kalotten» med hoderingen. Denne moten , hvor toppen av hodet, månen, avgrenses med en ring, kan også leses ut av kirkens mange moteuttrykk, bl.a. munkemoten, blank måne med hårkransen rundt. Glorien er f.eks. selve hoderingen som opphøyes i betydning. Det er solformørkelsens bilde.
Når månen kommer mellom jorden og solen slik at den dekker solen, ser vi fra jorden en solformørkelse. Da ser vi månen på solens sted, og det eneste som røper at solen står bak månen er den gyldne stråleglansen, koronaen, som stråler rundt månen som en ring av lys.
Slik stråler den gudommelige korona ut fra menneskene. Vi, skapningen, er som månen, vi dekker skaperen så han ikke er synlig fra vårt ståsted, men hans gudommelige lys ser ut til å stråle frem fra oss.
Kirken lar ekstra hellige menn avtegnes med glorien, og da Kristus især.
Så bæres solformørkelsens bilde på hodet, vendt mot himmelen, som om man sier til Gud : Se, jeg dekker mitt hode med et symbol for din skjulte herlighet.
Hele Midt-Østen, med Saudi- Arabia, Jordan, Syria og Palestina har denne hodeplaggmoten, selvom Vestlige «venstre»kvinner bærer skjerfet om halsen som et symbol for Palestina.
Mannen og løven. Del 2.
Jeg står, som Peer Gynt, under Sfinksens veldige skikkelse.
Jeg leter i våre gamle overleveringer etter sporene av vår nye tid, vannmann/løve.
Og Sfinksen er nettopp dette, mannen og løven i samme skikkelse.
Jeg fant ut , som Peer Gynt, at sfinksen var «seg selv» , og at svaret på hans gåte er ham selv!
Er dette svar nok til at jeg kan gå videre, forbi sfinksen?
Han kveler ubarmhjertig den som passerer ham om ikke gåten hans er løst. Peer Gynt ble kåret til «selvets» keiser i «dårekisten» etter sitt sfinkbesøk.
«Sfinks» er hans greske navn, og det betyr kvelning.
Han er barn av Tyfon og Ekidnea(havuhyret). Tyfonen er den varme og farlige vinden, og havuhyret er alle uhyrers mor. Egypternes navn på Sfinksen er Hu!
Det morer meg at Ibsen lar oss møte HuHu i dårekisten!
Ellers er Hu et utmerket fonomatipoetikon som vi slipper fra oss i møte med kraftige vinder! «Hu, for et vær!»
Sfinksen, Hu, er de tørre, farlige ørkenvindene.
Forsøker man å passere Sfinksen, finner man bare varm sand og Sfinksens gåte.
Han er vokteren ingen kommer utenom! Han stiller alle på sin umulige prøve og dømmer alle som mislykkes.
Sfinksen vokter ikke bare inngangen til pyramidene, men er, i sitt bilde, inngangen til selve ørkenen.
Han er virkelig den kvelende hete ørkenvinden, den drepende tørrheten som får enhver til å lengte etter noen dråper vann fra vannmannens krukke. Han stiller det avgjørende spørsmål og er den nådeløse dommer enhver møter på sin vei til gravkammeret.
Jeg vandrer til domsprofeten Ezekiels skrifter.
Domsordene er mange, men jeg blir stående ved et, i kap.22, som har sfinksens kjennetegn:
» Menneskesønn! Si til Juda:
«Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.
Dine profeter er en flokk sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv….. Dine prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom vanhellig og hellig gjør de ingen forskjell… Dine fyrster er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning… Dine profeter skuer tomhet og spår løgn…. Folket i landet gjør voldsverk, raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett..
Så jeg utøser da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode..»
Slik ser dommen ut.
Alle ens gjerninger ropes ut til beskuelse, bedømmes, straffes og kommer over ens eget hode.
Det er knugende, kvelende, tilintetgjørende.
Nådeløst, alene , møter vi en motstander som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han, som er apokalypsens kvelende angst, er vår anklager, og Herren selv vår dommer. Slik er Herren når han brøler som en løve. Slik er Zevs, Jupiter og Tor når de sender sine lyn.
Efter Guds vredesdommer ligger bare ørkenen tilbake.
Slik er det å passere Sfinksen.
Da er man som Juda: » et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.»
Jeg forstår behovet for væren, offeret og tempeltjenesten. Ja, man lengter etter nådens vann, etter det levende vann! Etter det livgivende skyllregnet som vasker vekk tordenens lummerhet, og gir naturen liv.
Dette skyllregnet, dette vannet som tømmes ut, det er vannmannen!
Det går en dommedagsangst over verden.
Vi er korrupte, voldlige, ukjærlige og kjenner et økende trykk av vår egosentrerte umoral. Vi kriger for vinning, mobber , forfølger , plager og utnytter den svake, og sier det er vår rett! Vi søker underholdning og fjerner all selvforståelse og skyldserkjennelse ved å stappe øyne og ører igjen.
Det brygger seg opp et «verdenstordenvær» og vi kjenner trykket av det.
Det er Sfinksens tørre ørkenvind som blåser.
Løvene i Orienten brøler, Løven av Juda søker rov, og FN s og NATOs mange løver brøler sine varselbrøl.
Jeg vandrer videre til 4 mos 24 . Her er også et spor av vannmannen.
Kongen i Moab hadde leiet profeten Bileam til å forbanne Israel. På veien dit redder hans trofaste esel ham. Slik får Bileam se Herren, og Herren pålegger Bileam å velsigne Israel.
Når Bileam kommer frem til kongen i Moab, forteller han ham dette, og sier at han bare kan profetere det Herren ber ham si. Tre ganger forsøker Bileam å forbanne Israel, og hver gang blir det en velsignelse. Den tredje gangen sier Bileam:
«Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øyne er lukket:
«… Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som seder ved vannet!
Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! Gud førte ham ut av Egypten, styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot…..
Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg! »
Her får Jakob atributtene til vannmannen når vannmannen heller vannet ut! Det strømmer vann fra hans spann!
Når forbannelsen blir til velsignelse, det er vannmannen. Når regnet spruter etter tordenet, det er vannmannen. Når dommene fullbyrdes og vendes til liv og overflod! Det er vannmannen.
Jeg går tilbake til Daniel og ser på det tredje dyret han så i sitt syn :
» Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.»…
Dette dyret likner en leopard, men er det ikke. Det har fire vinger og fire hoder, nesten slik som livsvesnene har det, men det er ikke dem. Om livsvesnene sier Ezekiel:
«hvert av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger. …..deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle til høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire..»
Beretningen om livsvesnene (i kap 1) er lang og innoldsrik, men vi stanser og ser først og fremst på vingene og ansiktene. Det kan virke svært likt, men livsvesnenes ansikter er nettopp okse/ørn og menneske/løve.
Slik angir de sin tid.
Daniels dyr har fire hoder, og det beskrives ikke hvordan de ser ut. Så den likheten med livsvesenet var bare tilsynelatende. Dette dyrets tid og karakter angis ved det løveliknende og kerubliknende. Den er ikke det den gir seg ut for.
Derimot er det en lang tradisjon for å la de fire evangelistene representere livsvesenets fire ansiktene.
Evangeliet etter Matteus er mennesket, etter Markus er løven, etter Lukas er oksen og etter Johannes er ørnen. Slik angir de tidsrammene for dets innhold, og da ser vi at Evangeliet om Jesus også hører hjemme i tiden for vannmann/løve.
Daniel sier om de tre første dyrene han har sett i sitt syn : …. «deres levetid var fastsatt til tid og stund.»
Slik var det ikke med det fjerde dyr han så:
… «Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
Mens jeg så på dette, ble det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var som brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet. »
Slik så Daniel dommen i sitt syn. Det er også slik Johannes ser dommen i sine syner fra øya Patmos.
Domssynet kom ved dette fjerde dyret.
Dette fjerde dyr antyder ikke noen tid i zoodiaken. Det er heller ikke et vesen innenfor zoologien, den er beskrevet som tenner av jern, en mekanisk funksjon, et teknisk system som ødelegger jorden og livet der. Forlengelsen av Kains arbeid i verden, han som var stamfar til dem som laget alle sorter redskaper i kobber og jern.
Så blir retten satt.
Dommen begynner, og dommeren er fryktinngytende, selv hjulene på hans trone er brennende ild.
Daniel fortsetter:
» Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»
Der kom vannmannen, med himmelens skyer!
Dommen som virket så ildsprutende, vil ved hans regn bli fruktbar og livgivende!
Jeg ser på sfinksen, halvt nedblåst i brennende ørkensand!
Den står der som et vitnesbyrd om en kommende tid, vår tid , men den mangler det livgivende element i sin fabelform, vannet.
Mannen og løven. Del 1.
Jeg vender tilbake til «the age of Aquarius»
Vår tid i «fisk/jomfru» eonen har vart i ca 2000 år, og nå er den tiden over. Solen er gått inn i vannmannens tegn. Der skal vårpunktet bli i ca 2000 år, og våre kommende generasjoner skal leve under innflytelse fra «vannmann /løve».
Jeg vandrer i gamle sagn og myter og leter etter denne tiden.
Datidens «profet»profesjon benyttet zoodiakens bilder til å utrykke tid.
I innlegget «astrologi og våre «dommedags»forventninger» har jeg skrevet om pleiadesirkelen og gitt et lite glimt inn i oksen, væren og fiskenes tid, eller de 12 «eonene» som denne lange (ca 25000 årige) tiden kalles på gresk.
Dersom dette er ukjente tanker, bør man lese det innlegget først.
I de urgamle bildene fra en fjern fortid, kan vi skimte brokker av gammel visdom, de flyter i våre tanker som bildene i en drøm. Fisk/jomfru , vær/vekt og okse/ørn(skorpion) er bilder som angir tidene tilbake til «Adam».
Gamle myter, eventyr og hellige skrifter har alltid dannet grunnlaget for vår kulturelle «utdannelse», og våre forskere står på «kjempers skuldre» når de foreleser i sine fag.
Når vi går inn i dette «drømmelandet», er det den tiden vi nå er kommet inn i, vannmann/løve , jeg leter etter..
Den første jeg da stopper ved er Sfinksen.
Dette majestetiske fabeldyret er selve uttrykket for vår nye tid. Som havfruen uttrykte tiden for «fisk/ jomfru», gir sfinksen et bilde for tiden i «vannmann/ løve».
Den store sfinksen ved pyramidene i Egypt er forbilledet for de mange sfinksvariantene i Orienten, og dersom noen vil studere det , er Babylon rikest på slike sammensatte fabeldyr. Babylonerne var også våre læremestere i astronomi/astrologi.
Sfinksen stiller en gåte til den som vil forbi den: «Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?»
Selv om svaret på gåten sies å være mennesket, er jeg aldri helt sikker på om det er et uttømmende svar i disse fabeldyrenes verden. Jeg står, som Peer Gynt, ved sfinksen, og kjenner hvordan all «moderne historieforskning» blir «ubrukelig».
Når Oksen Apis, en av egypternes hellige dyr, hadde ørnen avtegnet på ryggen, ser vi hvordan okse/ørn fremtrer som «par» . Når kvinnen, Europa, kom ridende på tyren over Det Gyldne Horn fra Lilleasia, kan vi se at jomfruen «settes» i tid og sted av tyren.
Når Herakles, helten som utøvde 12 storverk , drepte løven og tok løveskinnet på som sin kappe og rustning, har vi en fremstilling av motivet mann og løve, mens fortellingen om Androklos og løven gir en annen fremstilling. Androklos fjernet en torn i en løves pote og ble dens venn, og da han senere ble kastet for løvene, møtte han sin venn igjen. Løven rørte ham ikke.
I Bibelen har begge disse beretningene sine varianter i bl.a Samson som dreper løven, og Daniel som kastes i løvehulen uten at løvene rører ham.
Flere av orientens store byer har sin «løve port», og Ishtarporten er dekorert med løver, okser og drager . Ja, det viser seg at «all verdens» byer og riker, har et forhold til løven, oksen , ørnen, fiskene eller vannmannen. Deres byer og riksvåpen har ofte innlemmet et eller flere av disse bildene som symboler i sitt banner.
Norge har som kjent den oppreiste, røde løven med øks, i sitt riksvåpen. I norden og i den engelsktalende verden dominerer løven . I det tyske Europa dominerer ørnen, i de spanske landområder er det tyren og i det franske liljen som rommer både begeret og fiskenes tegn. Vannmannen vises ofte i form av bølgestrekene for vann, som hval eller elefant, eller som krukken han bærer eller heller vannet ut av.
Sporene er mange. Løven som symbol for konge/hersker -verdighet er et verdensomspennende bilde .
Både ørn og okse og bjørn og mange flere bilder kan inneholde visse løveelementer. Hvordan gjenkjenne løven i restene fra den gamle drømmeverden? Det heter at » du skal kjenne løven på kloen!»
Jeg leter i de eldgamle overleveringene etter Moses. Første gangen ordet løve er brukt i disse skriftene, er i Gen. 49, hvor vi møter Jakob, Israels stamfar, mens han velsigner sine 12 sønner. Der sier han om Juda:
» En ung løve er Juda; fra rov er du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntill «fredsfyrsten» kommer, og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.»
Denne velsignelsen har elementene mann /løve, men nå er mannen løven. Atributtene hans er kongespir og herskerstav, fredsfyrste, og han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole. Det er dette Jesus har i tankene når han , palmesøndag, sier til disiplene:
» Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal dere finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit! Og dersom noen spør dere : «Hvorfor løser dere den ?» Da skal dere si så: «Herren har bruk for den. » Så gikk de avsted og fant det så som han hadde sagt dem. …»
Slik angir Jesus at han er den av Juda ætt som Jacob snakket om. Derfor hyllet folket ham og ville krone ham til konge den dagen. Senere, i samme påskeuken, sier han til Peter og Johannes:
«Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det.
De sa til ham:» Hvor vil du vi skal gjøre det istand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn….»
Her møter vi vannmannen, mannen som bærer en krukke vann. Det er i hans hus det blir påskefeiring.
Jesus knytter her til seg Løven og Vannmannen og gir oss dermed et bilde av seg selv som peker frem til vår tid i vannmannen. Samtidig som han selv dengangen for totusen år siden, ga oss fisken som sitt kjennetegn.
Fisken og jomfruen er vår nærmeste historiske tid. Vi mener vi kjenner denne tiden, og det gjør vi på vårt vis, men vi har kanskje ikke lagt særlig vekt på billedspråket.
«Dag» er det hebraiske ordet for fisk, og det kjennes underlig når nettopp «fiskens hus» var filistrenes hovedgud i GT.
Språklig skulle kornet, «dagan», og da særlig hvetekornet være forbundet med fisken. Kornet er også jomfruens atributt. Hennes hovedstjerne er Spika, akset, som hun også ofte avbildes med.
Jesus serverte en stor folkemengde fem brød og to fisk, og samlet deretter inn 12 kurver fulle av mat som ble tilovers etter måltidet. Ved dette matunderet stadfester Jesus at hans virke er i fisken og jomfruens tid.
Fiskene er to i en enhet, som Ying og Yang, og står for sjelen , livet , alt levende. Deres tid har nå kommet til en ende, og fiskene som selvsagt overlevde vannflommen, skal nå trekkes inn i garnet. Disiplene var fiskere, og på Herrens ord setter de sine garn.
Solen er gått inn i Vannmannens hus, det hus hvor mannen med krukken gikk inn.
Etterat Daniel har vært natten over i løvehulen, drømmer han om fire forskjellige dyr som stiger opp av havet:
» Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte….
Det var det første dyret i Daniels drømmesyn.
Denne løven er ikke i sin egen tid, han har bildet av de andre tidene som sine atributter: Vingene er fra Ørnens bilde, men denne ørnens tid rives av ham. Så blir løven oppreist på to ben, som et menneske. Løven blir som en mann, han får menneskehjerte.
Her er løven og mannen i dypeste enhet.
Og jeg må tenke litt på Rickard Løvehjerte som var kirkens forsøk på å lansere «oppfyllelsen» av dette bildet. Da Løvehjerte deltok i kirkens tredje korstog , ventet man seier.
Denne løven hørte ikke til i fiskens tid , den bare forsøkte det og «falt i fisk», så å si! Likesom Jesus ikke ble jødenes konge etter inntoget til Jerusalem, men forventes å bli det etter fiskenes tid, når han kommer tilbake som Messias.
Det andre dyret beskriver Daniel slik:
«…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben); det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : «Stå opp og et meget kjøtt!»…..
Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet. Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp. Slik sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite «vinkelgap», er polen og ekvatorplanet et slikt bjørnegap for zoodiakens tre bilder.
Himlens zoodiak har 12 ribben, og «bjørnen » favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.
Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens navn. Og vi har nok alle lekt «Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.» Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til » Løven av Juda», når Jakob spør : «Hvem våger å vekke ham?»
De to siste dyrene i Daniels syn vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.
Nå vil jeg vende tilbake til sfinksen hvor jeg begynte vandringen.
Hans gåte : «Hvem går først på fire, så på to og deretter på tre?» har fått svaret mennesket, som først krabber på fire, så reiser seg og går på to, for så i alderdommen å ha behov for staven og dermed ha tre ben.
Jeg har forsøkt å hente frem fra min vandring noen flere asossiasjoner. Løven Daniel så, gikk først på fire, så reiste den seg opp og gikk på to som et menneske, og den fikk et menneskehjerte…. den ble ganske lik sfinksen selv… et løvemenneske.
Det kan tilfredsstille de to første leddene i gåten, men ikke det tredje.
Slik Daniel vektlegger det i sitt syn av det andre dyret, bjørnen, går den på tre ben. Måten den går på tre ben på, minner om den måten løvene i det danske riksvåpen går på. De presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven i sitt riksvåpen.
Deres løver går på tre ben.
De hever høyt sin høyre forpote akkurat slik Daniel beskriver og vektlegger gangen til det annet dyr. Dette er nettopp kjennetegnet for den gamle egyptiske hieroglyfen for sfinksen! Den danske løven er en nøyaktig kopi av dette urgamle skrifttegn.
Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.
Slik er alle tre leddene i Sfinksens spørsmål besvart. Alle spørsmålene gjaldt ham selv.
Det er som jeg hører Peer Gynts stemme ute i ørkenen :
«Nei, hvor i allverden har jeg truffet før noget halvglemt, som minner om dette skabilken?…. Var det en person? Og i såfall, hvilken?…Eller har jeg ham fra et virkelig minne? Fra et Eventyr? Ho, nå husker jeg kallen! Det er sgu Bøygen som jeg slo i skallen,- det vil si jeg drømte,-…. Hei, Bøjg, hvem er du?……»
Begriffenfeldt: ….»de kjenner ham, mann? Tal! Svar! Kan de nevne , hva han er?»
Peer Gynt: » Hva han er ? Ja, det kan jeg glatt. Han er seg selv.»
Her stanser jeg.
Jeg kan forstå om vandringen i fortidens drømmeland er forvirrende.
Håper det også kan være til glede, økt forståelse, mangfold i asossiasjonene og stigende nysgjerrighet.
Kristin, hvorfor ikke si det som det er?
I 1972 gikk jeg ut av lærerskolen. Jeg husker hvor raust vi kunne hjelpe elever med lese/skriveproblemer. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, og det var aldri snakk om at det ikke var midler til å gi dem ekstra kompetente lærere.
Lærerskolen ga ikke dengangen, og heller ikke nå, kompetanse i å undervise barn med spesielle behov. Nei, kompetanse til å kartlegge og å undervise barn med f. eks lese/skriveproblemer var et mangeårig studium. Det var «spesial»kompetanse. Jeg vet ikke hvor gode resultater de hadde i sitt arbeide, men det ble ihvertfall ikke spart på datidens ekspertise.
Jeg husker godt diskusjonene i 1975 da «integreringsloven» ble innført. Lærerne var redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise. Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.
Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.
Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven..
Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende. Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.
I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.
Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:
Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.
Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.
1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.
Skolene skulle fortsatt benytte PPT som nå stort sett ansatte sosionomer.
Spesialkompetansen på læringsprosessene var fraværende. Ja, den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv. PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.
Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.
Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.
Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.
Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.
Den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen på tross av sitt handicap, og til dette fikk man en assistent som kunne hjelpe den funksjonshemmede i ulike situasjoner. Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet og assistenten som gjennomførte sammen med eleven.
Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.
Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.
Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.
Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.
Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.
Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .
Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, de får ofte egen PC av det offentlige. Men de får ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.
Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.
Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.
I tillegg øker omfanget av «nye» diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.
Fremdeles er det læreren som får høre at «han ikke gjør jobben sin»!
«Det har aldri vært satset så mye i skolen!» sier de. » Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!» sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.
De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en «voksenressurs » som oftest er knyttet helt opp til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp
Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil «fullt klasserom» på 30 elever.
Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.
Staten vil ikke bruke «så mye midler» på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.
Politikerne sier stadig at «aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå». Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe»potten»!
Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!
Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!
Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at hun klarer seg med lærerutdanningen.
Kristins svar til hva man gjør med de «altfor dårlige resultatene i skolen», er at man nå har et systematisk arbeid med læringsmålene. Mener man virkelig at det å sette opp læringsmål er tiltak nok?
Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?
Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?
Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.
Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!
Hvis du vil ta » noen grep» for norsk skole, Kristin, begynn med å snakke sant om tingene! Si det som det er!
«Marias herlighet» av Liguoris
Boken «Marias herlighet» er skrevet av Alphonsus de Liguori. Liguori er, ifølge Wikipedia, en av den Katolske kirkes øverste lærere, og hans skrifter ble obligatoriske ved alle kirkens presteskoler. Denne posisjonen for hans skrifter ble bekreftet og ytterligere styrket i 1950. Liguori er således prestenes lærer og bør lyttes nøye til.
Vi protestanter har alltid stått litt på avstand til Mariadyrkelsen, vi kjenner svært lite til den
I vår gamle kultur har vi Frøya som fruktbarhetsgudinne og hun har noen trekk av himmelgudinnen, men Nanna, Balders hustru, som hos oss var mer fremmed og tilbaketrukket i kulten, har alle tydelige tegn på å være en fullverdig himmelgudinne; hun har også sine røtter tilbake til den sumeriske kultur, til deres himmelgudinne dengangen, ved samme navn.
De gamle romere hadde «alma mater». Og henne finner vi foran de fleste store, gamle læresteder og universiteter, hvor hun faktisk overlever som symbol. Det er litt morsomt med ordet alma, det er, om det sies på hebraisk, det ordet for jomfru som brukes i Esaias 7.14 om en jomfru som blir fruktsommelig. Henne har jeg skrevet om i innlegget : » NRK2 sier: Jomfruen står for fall.»
Jeg har vært opptatt av » jomfruen i berget det blå» , altså stjernetegnet og dets betydning i fiskenes tid. Jeg har ment at jomfrudyrkelsen er knyttet opp til dette tegnet i pleiadesirkelen , og fordi dette tegnet står motsatt fiskenes stjernetegn, har det hatt en betydelig innflytelse i fiskenes tid. Vi har, når vi regner med denne storsirkelen, hatt to tusen år i fiskenes tid, og har derfor vært under både fiskenes og jomfruens innflytelse i denne tiden.
Fisken var kjent som symbol for Jesus helt fra første stund, mens jomfruen har av kirken vært knyttet opp til Maria. I GT er det Israel og Jerusalem som oftest betegnes som jomfruen. I NT er ikke jomfruen et tydelig symbol for noe, annet enn i Jesu lignelser, og her referer han til det jødene kjenner til i sin tradisjon. Hos Paulus er ikke jomfruen noe tema.
Jeg har derfor forventninger til den katolske kirkes forhold til jomfru Maria, særlig til de tanker deres store moralteolog viser når han utlegger «hennes herlighet». Så vil jeg prøve å være «lutter øre» og ikke bare » Luthers ører» når jeg lytter. Selv det sparsomme materialet som fremkommer i Marta Steinsviks bok, er for oss protestanter vanskelig å gå inn i, som om det er en » fremmed » tro. Jeg vil forsøke å lete etter spor av » himmeldronningen» fra de gamle religionenes tider, fra tider der stjernetegnene var personifiserte «guder» som hersket over verden i de lange, 2000 årige «eonene».
Jeg siterer fra Marta Stensviks bok der hun har oversatte sitater fra Liguoris bok «Marias herlighet» :
«Du Maria er mitt eneste håp, du alene kan hjelpe meg(s 20)…….. Du er den eneste som taler synderes sak(s 248)….. og gjennom deg er vi blitt forsonet med Gud….
Mange ting, sier Nicephorus, ber vi Gud om, og får dem ikke; men ber vi jomfru Maria om det, da får vi det fluksens. Hva kan da dette komme av? Jo, det er fordi Herren således vil hedre sin mor (s 113)……. ..Jomfru Marias befaling adlyder alle, endog Gud selv (s 155)….
I Franciskanernes minnebøker fortelles det at broder Leo en gang så en rød stige, og øverst oppe på den satt Jesus Kristus, og deretter en hvit stige, hvor hans allerhelligste moder satt. Og broder Leo så noen som prøvet å klyve opp etter den røde stige, de kom noen få trinn opp, men faldt ned igjen; de forsøkte om igjen og om igjen, men falt stadig ned. Da rådet man dem til å gå og prøve den hvite stigen, og den kom de lett oppover, for den velsignede jomfru utstrakte sin hånd og hjalp dem trygt opp til himmelen (s 213)………
Så høyt elsket jomfru Maria verden, at hun ga sin enbårne sønn (s 478)……….. Under bønnen kneler man ned foran jomfru Marias trone og tilber henne (s 401)
*** Sitat slutt.*****
Jeg ser at Maria her har kristusrollen både som frelser og hjelper, og som synderes venn, og at selv Gud adlyder henne. Hun blir her likestillet med Gud og Jesus og samtidig fristillet i sitt forhold til dem. Hun er selvstendig, overordnet og kan erstatte dem. Ja, hun er en bedre frelser for oss mennesker, og hun er den eneste. Jeg forstår at et Luthersk trossamfunn ikke kan ha denne Mariafunksjonen i sin forkynnelse. Den vil redusere og fortrenge den Kristusskikkelsen som var vesentlig for Luther. Men ved å gjøre Maria til en selvstendig, enerådende og overordnet «mor», har katolske teologer ivaretatt og videreført en eldgammel dyrkning av » himmeldronningen».
*** Jeg siterer videre fra boken til Liguoris:
En munk, som ofte sang åndelige viser til Madonnas ære og alltid hilste hennes billeder med et «ave», fikk en så slem svulst i munden, at han var døden nær. En dag han gikk forbi en Madonnastatue sprøytet denne litt av sin brystmelk inn i hans munn og munken ble straks helbredet. (s 466, 467)
En gift kone besøkte uten sin manns vitende en avsidesliggende kirke, innviet til Marias ære. Plutselig oppsto et fryktelig uvær som hindret henne i å komme hjem til natten. Stor var hennes angst for hva hennes mann ville si til at hun var borte hele natten, og hun ba ivrig til Madonna om hjelp i denne sin nød. Da hun om morgenen kom hjem var hennes mann i strålende humør. Og ved forsiktig å spørre seg for erfarte hun, at Madonna hadde tatt hennes skikkelse, utført alt husets arbeide og helt inntatt hennes plass, således at mannen overhodet ikke hadde merket hennes fravær (s 462) …………
I et kloster var der en nonne ved navn Beatrice, som fant cølibatet vanskelig å overholde. Da hun var portvokterske, la hun en dag klosternøklene og sine nonneklær ned ved foten av en Madonnastatue, gikk hemmelig sin veg og levet i 15 år som offentlig skjøge. Etter alle disse års forløp spurte hun endag en bekjent som hun møtte, men som ikke kjente henne igjen, om hva der vel var blitt av søster Beatrice. «Det er en hellig nonne» svarte den annen. «Hun er enda blitt forstanderinne for novisene i klosteret.» Nysgjerrig begav den tidligere nonne søster Beatrice, seg avsted til klosteret og ba om å få tale med søster Beatrice. Denne viste seg å være ingen annen enn Madonna selv, som i alle disse 15 år hadde vært i hennes sted i klosteret. Madonna holdt en lengre preken for den villfarne nonne, formante henne til å innta sin plass påny, og ikke sette det gode ryktet hun nå hadde, på spill ved dårlig oppførsel (s 148)………
I en by i Frankrike oppdaget en gift kone, at hennes mann bedro henne med en annen kvinne. Den bedragne hustru forbannet det forbryterske par, oppsøkte et Madonnabilde og bad: «Rettferdighet, Madonna!» Men mannens elskerinne besøkte likeledes daglig det samme Mariabildet. En natt ropte Madonna til den bedratte hustru : «Du ønsker straff over de skyldige. Da må du gå til en annen. For du må vite at denne synderinne hver dag sender meg sin hilsen, og hvem der enn hilser meg, kan jeg ikke la lide eller tillate å straffes for sine synder.» Da ropte hustruen til mannens elskerinne : «Din heks! Ikke alene min mann, men også Madonna selv har du fordreiet hodet på!» Ekteskapsbrytersken ble så grepet av den andres fortvilelse, at hun gikk i seg selv, omvendte seg og levet siden et ærbart liv (s 201,202)…
Kongen av Ungarns bror hadde under en alvorlig sykdom lovet å vie seg til Madonna og bli munk. Men da hans bror døde måtte han for å sikre tronfølgen inngå egteskap. På selve bryllupsdagen, nettopp som han i bønnen til Madonna bad disse ord : «Quam pulchra es et decora» – «hvor skjønn du er og smykket» – viste Madonna seg for ham og sa: «Hvis jeg virkelig er så skjønn som du sier, hvorfor tar du da en annen ? Du skal vite, at dersom du lar den annen løpe, vil jeg vedbli å være din brud, og himmeriks gleder skal erstatte deg Ungarns rike.» Prinsen flyktet fra sitt bryllup og ble munk (nr. 53 s 466)…..
****Sitat slutt.****
Det er svært spennende at dette er handlinger direkte knyttet til billedstøtten.
At Guden tok bolig i biledstøtten er sentralt i mange både utdødde og levende religioner, men vi er ikke vant til dette i vår Lutherske tradisjon. Vi forstår dårlig når hinduistene ofrer til bildestøtten av guden, vasker og mater den, og vi tenker at billeddyrkelse er avguderi. Men her har vi en slik tradisjon sterk og levende i vår «broder» kirkes midte. Gudinnens bryster spruter helbredende melk, slik som Heras bryster engang gjorde det. Gudinnen kan ta menneskets plass for en tid, men det er den gudinnen som bor i det gjeldende gudebildet som gjør det! Har din fiende blitt venn med samme gudebilde av henne som du bruker, må du finne deg et annet gudebilde av henne.
Vi ser her en forståelse av gudebildet som både et medium for kontakt, og som en helt selvstendig del av den gudommelige helhet. Som Wikipedia sier om himmeldronningen:
Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle.
******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En offiser som førte et dårlig liv fikk en dag besøk av en munk. Denne Guds mann fikk se en av hans tjenere, som så ham mistenkelig ut, og spurte tjeneren hvem han virkelig var. «Jeg er en djevel fra helvete», svarte denne, «og jeg har i fjorten år vært tjener hos dette uhyret. Jeg har bare ventet på, at han en eneste dag skulle glemme å be de syv «Ave Maria» som han daglig ber, for at jeg skulle kunne hente ham til helvete». Offiseren omvendte seg. (nr 19 s 456)…..
Under en bønn til Madonna faldt en kannik i Seinen og druknet. Da han ikke var i nådestanden kom djevlene for å slepe hans sjel til helvete. Men Madonna sa fortørnet til dem : «Hvordan våger dere å bringe denne mannen til helvete, når han døde under lovprisning av meg!» «Omvend deg,» sa hun derpå til kanniken, «og bli en tilbeder av min ubesmittede undfangelse.» (nr 51 s 465, 466)……….
****Sitat slutt.*****
Frelsen i Kristus er her fraværende, fordi dette dreier seg om å tilbe himmeljomfruen.
Hun kan gjøre alt det de andre «Gudene» kan, og hun gjør det bedre enn dem. Hun er lik dem, og overordnet dem fordi hun er deres mor, ja, alles mor! Som mor og jomfru er hun elsket av alle , både røvere og prinser. Hennes nåde og frelse er gjengjeldelsen av vår tilbedelse av henne.
Slik sett blir Kristi offer, slik Luther utla det, gjort til intet av henne. Hun lar seg smigre, hun vil æres og hun blir sjalu som de gamle «fjell»gudene. Jeg forstår at Martha Steinsvik, som var både lutheraner og kvinnesakskvinne, ikke likte denne jomfruens «åndelige» standard. Historiene om jomfruen fremstår for henne som bespottelig vås. Og, når historien om ekteskapsbruddet ikke nevner ektemannen som en synder, bare kvinnen, så fremstår det som irriterende patriarkalt. Selv i de gamle religionene var mennenes «feilgrep» tydelig poengtert. Det blir bare pinlig når mannen pålegges å tilbe hennes ubesmittede unnfangelse.
*******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En røver ble drept av sine fiender. De hugget hodet av ham, og hodet ble kastet ned i en kløft, mens det ustanselig skrek : » Maria, la meg få skrifte!» En prest kom til, hørte skriket og lot det avhugne hodet skrifte sine synder. Etter at presten hadde meddelt røverens hode absolution, spurte han hvilke bønner røveren, mens han levet, hadde forrettet, siden så stor en nåde var blitt ham til del. – «Jeg har intet annet gjort ,» svarte røverhodet, » enn å faste en gang om uken til Madonnas ære. Derfor har hun nå hjulpet meg til å få avlegge dette skriftemål og har dermed frelst meg fra helvete.»
Så langt sitater fra «Marias herlighet» av Liguoris. Slike halshuggingshistorier var sikkert etterspurt i et samfunn uten såpeserier og TVunderholdning. Men budskapet er klart: Himmeldronningen svikter ikke den som ærer henne.
Jeg vil tilslutt ta med hva «Breviariet», de katolske presters bønnebok, forteller om jomfru Maria den 18 august, som er Jomfru Marias «himmelfartsdag», den dag hvor hun for alvor tar plassen som «himmeldronningen».
«Ikke alene ble hennes legeme opptatt til himmelen på samme måte som ved vår Herres himmelfart, men hennes lik ble underfullt bevart mot forråtnelse. Da hun sovnet hen(døde), ble alle apostler, som hadde vært opptatt i sin hellige mission utover den hele jord med å frelse menneskene, plutselig løftet opp og gjennom luften på et øyeblikk sammen bragt til Jerusalem. Mens de var der så de engleskarer og hørte himmelske hærskarers lovsanger, og således under guddommelig herlighet overgav Maria sin sjel i Guds hånd. Men hennes lik ble under englenes og apostlenes lovsanger lagt i en kiste i Getsemane, og her på dette sted varte englesangen i tre hele dager til ende. Deretter åpnet apostlene graven, for at Thomas, som alene hadde vært fraværende, skulle få oppfyllt sitt ønske om å tilbe det legeme som hadde født og båret Herren. Da graven ble åpnet var liket intet steds å finne, men bare likklærne det hadde vært svøpt i, og fra dem utgikk en usigelig herlig duft som fylte luften med vellukt. En sådan underfull og gåtefull begivenhet forundret høylig apostlene, som ikke kunne forstå dette på noen annen måte, enn at det hadde behaget det guddommelige «Herrens Ord», at hennes ubesmittede legeme, ved hvilken han selv var blitt legemliggjort, skulle bevares fra forråtnelse og straks bli overført til himlen uten å vente på den almindelige «kjødets oppstandelse».
****Sitat slutt*****
Den 18 August priser hele den katolske verden at Maria, Jesu mor, ble Himmeldronningen.
Og det har hun vært i ca 2000 år nå. Jeg undres hva som skjer med henne, og også med kirken, når vi nå er gått inn i vannmannens eon? Vi skal være under vannmannen og løven i de neste 2000 årene. Om jomfruen blir uten innflytelse de neste 10 000 årene, inntil hun selv blir hovedtegnet for eonen, så er det andre tegn som tar over, og hva de blir vil nok vise seg. Kanskje kirken klarer å omstille seg? De har jo historier om menneskesønnen og løven av Juda!
Hva tenker de katolske teologene om dette? De som har en 2000 års tradisjon om hvordan ære jomfruen! Kanskje ser de en vei videre for å ivareta henne, sånn i det skjulte? Kanskje kunne man finne noe om dette ved å lete i deres gamle skrifter.
Jeg er foreløpig takknemlig for et lite glimt inn i disse velutvalgte småstykkene fra de store katolske tenkerne.
Intuisjon
Jeg var på et foredrag om intuisjon av Gisle Henden. Jeg anbefaler å lese nettstedet hans .
http://www.alternativ.no/Nyheter/intuisjon.html *******
Han har forsket på begrepet intuisjon og tatt doktorgrad i dette .
Han behandlet begrepet ut fra de greske filosofer, særlig Platon, og teosofien. Det var spennende og lærerikt å lytte til ham, men jeg kjente meg ikke tilfreds med hans avgrensning av begrepet .
Intuisjonen ble, slik han utla den, så uoppnåelig at knapt 5% av befolkningen ville kunne påberope seg å bruke den. Han tok utgangspunkt i Platons hulelignelse, og den intuitive forståelsen av ideenes verden, og kombinerte dette med hvordan teosofien befatter seg med intuisjon som en utenommenneskelig bevissthet.
Han la vekt på at et meget høyt kunnskapsnivå var en vesentlig forutsetning for å kunne bruke intuisjon.
På denne måten gjør han intuisjon til noe eksklusivt, noe som bare er tilgjengelig for eliten og som det er verdt å gå på kurs for å tilegne seg kunnskaper om. Opplæring i og opptatthet av intuisjon blir dermed en god forretningside. Når han gjør dette eksklusivt, berøver han oss, vi 95% som aldri vil nå opp til dette nivået, en evne jeg mener alle har.
Henden omgår problemet med «når får vi, eller utvikler vi, intuisjon» ved å benytte den teosofiske modellen som lar intuisjonen være utenommenneskelig. For å oppnå kontakt med denne guddommelige bevissthet må vi selv være på et høyt åndelig nivå.
Jeg ser på nettet og i oppslagsverk at det finnes svært mange og ulike definisjoner av intuisjon. Og disse definisjonene dør ikke ut ved Hendens doktorgrad:
Wikipedia har en kort definisjon på norsk: «Umiddelbar forståelse eller fornemmelse av en sak eller situasjon, i motsetning til analytisk, resonerende og testing av hypoteser.»
Denne kortformen gir hovedkriteriet for alle de eksisterende retningene av ulike definisjoner. Den inkluderer alle og involverer ikke problemstillingen vedrørende utenommenneskelige bevisstheter.
Salmonsens konversationsleksikon sier: «Intuisjon kommer fra Latin= Anskuelse. En gjenstand erkjennes intuitivt når alle dens ledd på en gang oppfattes , overskues og samles til Helhet som ved og i ett blikk, således som vi tenker oss Guds anskuelse av verden……. en sådan oppfattelse av gjenstanden, som ikke behøver den logiske refleksjons omvei……»
Her vektlegges , som i Wikipedia, den menneskelige evnen, og Salmonsen gir enhver av oss økt verdi ved å gi intuisjonen et streif av det gudommelige forbilde.
De religiøse, mystiske , new agere og teosofene har noe ulik måte å uttrykke seg på, men de er felles om å betrakte intuisjonen som «det guddommelige», eller «den universelle intelligens», «den høyere bevissthet» mfl., altså en utenforliggende bevisthet som mennesket kan komme i kontakt med. Dersom man vil se nærmere på hvordan det arbeides med dette anbefaler jeg bl a:
http://www.esoteriskforumstavanger.com/3093717 ****************
Jeg vil forsøke å samle hva jeg selv tenker om intuisjon.
Vi har i vår kultur lagt vekt på årsakstenkningen, det er vår vitenskaplige erkjennelsesvei å tenke analyttisk. Vi er så trygge på at dette er menneskets tenkemåte at vi slett ikke gjør opp regnskap med oss selv for hvor ofte vi virkelig tenker logisk i årsak/virkningsmodellen. Vi ser faktisk ikke at de aller fleste av våre tanker, meninger og handlinger ligger i det intuitive.
Vi tror vi lærer analyttisk tenkning på skolene, men oftest sier lærerne seg fornøyd med setninger som besvarer slikt som:
» Hva mener du?» » Hva tenkte du da?» «Hva følte du da?»
Med andre ord etterspør vi oftest den umiddelbare følelsen.
Mediene formidler personlige vinklinger på nesten ethvert tema, og er mest opptatt av reaksjoner, fremfor refleksjoner.
Denne formen for umiddelbarhet vil de fleste vegre seg for å kalle intuisjon, men de vil være enig i at det er det intuitive som fremelskes og velges. De fleste av oss liker dette, for det er enkelt, lettfattelig, har stor formidlingskraft og skaper få «problemer».
Jeg mener likevel at dette er slik intuisjonen viser seg når kunnskapsnivået er lavt og analysen er fraværende.
Kvaliteten på vår intuitive formidling øker med økt kunnskap og refleksjon. Det ene kan ikke eksistere uten det annet! Jeg kan ikke finne helhet av bare å kjenne delene. Jeg må kjenne helheten, og så dele helheten i deler for så å vende tilbake til helheten jeg kjente intuitvt. Intuisjon og refleksjon er som ying og yang, sammen utgjør de helheten.
Som materien er både bølge og partikkel samtidig, er menneskets intellekt både analyttisk og intuitivt samtidig.
Man kan si at det intuitive er helheten , noen vil si det guddommelige . I så fall vil vi kunne si at det analyttiske er det diabolske. Jeg liker forsåvidt en slik sammenligning, fordi ordet diabolsk betyr «dia=gjennom, bol=kulen», altså det som deler helheten(kulen). Det «onde» ved det diabolske, blir da at man taper helheten ved å dele den opp. Det» gode» ved det intuitive blir at man bevarer helheten mens oppdelingen pågår, og den pågår uavlatelig. Slik vil de to motsetningene utfylle hverandre, og være hjelpeløse uten hverandre.
Samme forhold ser vi f.eks ved GTs Moselov, når det heter at summen av loven er kjærligheten. Det er slett ikke enkelt å finne summen av loven ved å studere enkeltlovene. Kjærligheten er den verdi som alle lovens enkeltbud er utledet fra, og i dette eksempelet ser vi at det er lettere å gå fra helhet til deler enn å se kjærligheten utfra lovtekstene.
Helheten viser vi i det handlende øyeblikket. Da ligger refleksjonen og analysen i fortidens erkjennelser mens øyeblikkets krav til handling i nåtid styres av det intuitive. Her viser vi, rent intuitivt, hvor mye vår refleksjon har influert på vår personlighet.
Jeg mener altså at vi har det intuitive, intuisjonen, fra unnfangelsen av. De første par leveår har hjernen en enorm aktivitet i å lagre systematisk alle sanseinntrykk. Ved toårsalder, omtrent, ser vi den første store helhetserkjennelse hos barnet, «jeg opplevelsen», som jeg mener er et resultat av intuisjonens helhetsopplevelse av alle bearbeidede og erkjente sanseinntrykk.
En så sterk og tydelig hendelse er det få forunt å oppleve senere i livet, men mange hevder at de kjenner noe tilsvarende ved ekteskapet, å bli ett med et annet menneske, eller foreningen med Gud og det guddommelige. Vi er altså et helt menneske når vi er ett med et annet menneske og , eller Gud. Men denne helheten varer desverre ofte bare i korte glimt, og ofte opplever vi smerten ved adskiltheten. Når man kjenner på smerte ved å være alene , over å være adskilt, kjenner man seg ikke hel.
Intuisjonen er helheten, analysen er adskiltheten.
Desto dyktigere vi bedriver analyse og refleksjon, desto rikere og dypere vil intuisjonen kunne virke.
Jeg misliker svært dette eksklusive «spranget» til Henden, spranget fra å være menneske uten intuisjon, til å bli et høyt nok fungerende menneske til kunne ha håp om kontakt med den guddommelige intuisjon.
Jeg bruker det kinesiske ying og yang som bilde på delt helhet, men ønsker egentlig også å finne et godt uttrykk for dette i vår egen kultur. Jeg vil gjerne dele noen tanker fra GTs menneskesyn:
Job.32,8 «Det er menneskets ånd og Den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.»
Her er det to elementer som settes sammen i mennesket , menneskets ånd og guds ånd. Så sier ordspråkene 20, 27 :
«Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.»
Slik får vi en sum av det menneskelige og det gudommelige i vårt indre. Her har mennesket tilgang og kontakt med det guddommelige fra det unfanges , og det guddommelige får tilgang og kontakt med mennesket. Her er skapningens berøringspunkt med skaperen.
I en slik gunstig setting forstår jeg godt frykten for det diabolske, men vær ikke redd for de enkelte delene når helheten er så trygg, og frykt ikke for lovens bud når summen av dem er kjærlighet.
Heia, Eia! Med Hernes i harnisk!
Det er den stille uken og jeg har latt påskefreden senke seg i hus og sinn.
Kastanjekvistene er hentet inn og satt i vann, og jeg gleder meg til å se de gigantiske knoppene springe ut.
Det var da jeg ryddet avishyllen at jeg så Hernes kronikk igjen.
I Morgenbladet 12-18 mars i år er han i et høyst uvanlig kamphumør. Jeg leser kronikken hans igjen, jeg har så god tid, og jeg husker at jeg stusset over at han fyrte så veldig kraftig opp mot Eia, og den forurettede måten han gjorde det på. Som om det var utenkelig, og uhørt frekt av Eia å sette søkelyset på «oss», «forskerne»?
Jeg setter umåtelig pris på Eias programmer!
Han løfter litt på det ugjennomtrengelige sløret som er trukket over det norske forskningsmiljøet og gir oss glimt av hvordan det arbeides innen de sosiale vitenskaper.
Desverre er det ikke bare slik jeg trodde, nemlig at universitetet er blitt et drivhus for skolastikkere, nei, de har tydelig en annen agenda enn faktasøken. Det er denne agendaen Eia viser oss glimt av, og det er altså så provoserende for dem å få et lite søkelys rettet mot seg, at selv Hernes går i harnisk:
«Et rent klassesamfunn vil ha kløppere i alle lag, også i arbeiderklassen. Men når man lykkes med å utjevne forskjeller i adgangen til utdannelse, vil de lavere lag tømmes for talent- de vil utdannes ut av arbeiderklassen. For eksempel: Sosialdemokraten Trygve Bratteli, som bare hadde folkeskole, får en sønn som blir professor i matematikk fordi Bratteli fremmet et velferdssamfunn der alle fikk utdannelse. Men siden talent overføres ved biologisk arv, vil det etableres en ny uutryddelig overklasse basert på gener…»
Man ser her at Hernes opplever Eias programmer som en trussel mot den sosialdemokratiske drøm om å skolere seg ut av arbeiderklassen. Denne angsten Hernes her viser for at «noe» skal minske troen på at skole og utdanning alene er avgjørende for hva du blir, er nesten patetisk. Angsten for at de » intelligente» blir en «uutryddelig overklasse» basert på gener er bare forståelig utfra tanken om at » arbeideren» da ikke har en sjanse.
Jeg tenker at dette er et underlig problem. Mener AP at akademikere er mere verdt enn arbeidere? Mener de at kroppsarbeid er uverdig? Dersom de ikke mener det, hvorfor har de da tvunget alle norske ungdommer til å være teoretikere hele barndommen helt frem til voksen alder? De skal være ganske hårdnakket i sin tro på skolen for å gjøre slikt mot barn! Her blir de fleste tapere, de blir ikke akademikere og de har heller aldri lært å gjøre et praktisk arbeid.
Jeg leste nylig i «Min kamp» at Adolfs far hadde klart å arbeide seg opp fra arbeiderklassen til en embedsstilling i staten. Derfor vokste Adolf opp i et småborgerlig hjem, og fordi faren ønsket at gutten skulle bli som ham selv ble det en konflikt mellom far og sønn. Senere, da han reflekterte over dette sier han at en vil alltid oppleve arbeiderklassen som en fiende, av angst for å havne i den.
Vel, Hernes er jo AP politiker og skolereformator(Reform 94), så han forsvarer sitt i kronikken.
Hernes fortsetter med en lang og ironisk gjennomgang av Eia og hans program, og jeg venter på de «gode» argumenter, men Hernes er bare polemisk og bruker spalteplassen til » ordfekting » i en arrogant og sint tone. Jeg tenker på Thor Heyerdahls utsagn: » Det er når de(akademikerne/forskerne) blir sinte at jeg skjønner jeg nærmer meg en viktig sannhet!»
«Eia trekker politiske konklusjoner av sine «funn»…. han hevder i Aftenposten 8. mars at Reform 94 har slått feil fordi man ønsket «å få flere ungdom fra mindre utdannede familier til å velge seg til høyere utdanning»..(sitat fra Hernes’ kronikk)
Ja, her er årsakene til Hernes kampglød, hans skolereform, AP’ stolthet, sosialdemokratiets kampsak; skulle den ha slått feil?! Utenkelig! Og, Hernes, «å trekke politiske konklusjoner av sine funn», er et svært utbredt fenomen! Det er vel bare Eia som trekker» feile» konklusjoner, og dermed blir en trussel mot den «riktige» politikken.
Det følgende avsnittet er en polemisk «pingpong». Her er Eias «påstander » fulgt opp av Hernes’ «kommentarer», og denne «dialogen» viser at Eia ikke har samme «politiske» agenda som Hernes. Så nevner Hernes «eksempler» på at gener endrer seg, og disse «eksemplene» glir (umerkelig) over i hvordan «øving forbedrer prestasjoner». Det er hele tiden underforstått og uttalt at : «gener spiller en rolle. Og hva så?»
Ja, så kommer Hernes’ gode replikk som viser skolastikerens arbeidsmetode på akademisk nivå:
«Min hypotese er…»
Slik sitter forskerne i fred og ro på sine kontorer og utleder argumentasjoner ut fra hver sine hypoteser. Innhenter «info» og statestikkk og spørreundersøkelser og tolker det de finner slik det gavner deres hypoteser. «Fakta»? Hvem bryr seg om fakta, det er hverken relevant, eller interessant for denne hypotesen.
Hernes’ argumentasjonsrekke munner ut i at» nå tar nær halparten av kullene høyere utdannelse- to trejedeler er kvinner! Genene er neppe særlig forskjellig fra mødrenes.»
Tilslutt setter han Eia på plass, som en «defekt Toyota», eller en «begavet humorist».
Jeg tror kanskje sosialdemokratene selv er en slik «uutryddelig overklasse». De later som de kjemper for arbeiderklassen (les: kroppsarbeideren) mens de egentlig «hater» denne «lavere klassen» og vil tvinge alle ut av den. De viser stolt frem eksempler på dem som «kommer seg ut av det» og blir professorer og forskere, men de heier ikke på en flink og ærlig snekker.
De burde heller oppvurdere kroppsarbeidet og gi folk tilbake yrkesstolthet og menneskeverd. Taperne i denne generasjonen er fratatt dette. De er blitt tvunget inn i akademikerrollen, den sosialdemokratiske «samfunnsformeren», og så viser den seg å ikke passe til dem.
De utilpassede har «sosialpsykologiske» problemer sies det, og lærerne må fluksens etterutdanne seg i» sosialpsykologi» for å hjelpe denne store gruppen unge. Ja, det gjelder faktisk over halvparten av norges ungdom.
Kan det være mulig at halvparten av neste generasjon er «psyke»? Ja, vår forskning viser det. For skolemodellen vår er både politisk riktig og forskningsmessig godt dokumentert. Det er barna som er gale!
Sålenge vi har politisk oppdragsforskning får man de resultatene politikerne ber om! Derfor er våre politikere avhengie av et skolastisk forskermiljø som er istand til å lage «politisk korrekte» hypoteser og tolke innsamlede data på politisk korrekt måte, og som kan se på faktastoff som irrelevant, ja, som uinteressant. Og vi utdanner jo så mange forskere i våre dager! Svært mange kvinner! De skal ha jobb de og!
Hvem som skal gjøre kroppsarbeidet? De som «detter ut» av skolen av «sosiale» årsaker har ikke lært å jobbe…. Nei, det må importeres noen «boyer» som har lært å jobbe fordi de ikke har vært så heldige å få de flotte utdanningsmulighetene som norsk ungdom har.
Jeg håper Eia kan fortsette med en serie programmer om forskning i mange av de andre universitetsdisiplinene. Både skolastiske metoder og oppdragsforskning er som en virus: den har lett for å spre seg, og er vanskelig å bli kvitt.
Jeg legger avisen i søpla. Snart ferdig med småryddingen, og duften av morgendagens langfredagsmat siver rundt i stua.
Om kjærlighet.
Kjærlighet, ordet er innholdstungt og det er brukt i svært mange sammenhenger:
Det betegner den ypperste form for relasjon vi mennesker kan inngå.
Det kan være relasjonen mennesket og gud, eller mennesket og et annet menneske, mennesket og naturen eller mennesket og ideen.
Kjærligheten prises i alle kulturer, til alle tider, og om de ulike ytringene vektlegges noe forskjellig er hovedtemaet urokkelig: Man søker den.
Man kan, som i antikkens Hellas, vektlegge kjærligheten til ideen. Filosofi betyr, rent språklig, kjærlighet til visdommen. Det går fint an å studere filosofi uten å elske visdommen, men mange vil kjenne gløden av begeistring og glede ved å lytte til de gamle tenkerne. Og, selvsagt vil mange oppleve å finne mange uedle motiver hos seg selv mens de forsøker seg som filosof. Enten man utålmodig fusker i faget, eller briljerer med egne talenter, eller sovner midt i sjelens dialog med seg selv, ja, vanskeligheten med å «holde fast på» kjærligheten i den praktiske utøvelsen av den er vel kjent for de fleste.
Men det er nettopp den praktiske utøvelsen av kjærligheten vi søker. Og så blir våre forsøk på å praktisere den ofte så avslørende for vår utilstrekkelighet i dette. Likevel gir vi aldri opp! Og livet blir en livslang øvelse i kjærlighet.
Kjærlighet til naturen virker temmelig enkelt sånn ved første øyekast, men å yte mer enn å «elske søndagsturen» byr på flere praktiske anstrengelser: enten det er som hagedyrker, bonde, bærplukker, forsker eller miljøaktivist kreves det arbeid og kunnskap.
Ethvert menneske er et medmenneske, og selv om vi ikke «elsker» enhver fremmed på jorden, så elsker vi dem likevel: Fordi vi mener at de er mennesker som oss, og er elskverdige , som vi er. Ethvert av alle disse elskverdige menneskene kan jeg tilfeldigvis møte på min veg, og i møtet mellom to mennesker påvirkes kjærligheten. Og man kjenner behag, eller ubehag, alt etter hvordan møtet artet seg.
Møtet mellom to mennesker er det «magiske øyeblikk» hvor man «ser og blir sett». Og her, hvor de sterkeste følelsene settes i svingninger og gir et fantastisk utgangspunkt for praktisk kjærlighet, nettopp her, viser vi vår uforstand og praktiserer ofte de dummeste vrengebilder av kjærligheten. Vi feiler og søker videre, klok av skade. Så neste gang skal det lykkes! Og det gjør det! Ihvertfall i forhold til det jeg lærte sist.
Det, å utøve den praktiske siden ved kjærligheten, er en utrolig sterk læreprosess! Og om vår kjærlighetsevne strever og feiler noe i sin utfoldelse er den robust nok til å tåle det, ja, den rett og slett stimuleres av å øve seg. Og alltid er erfaringen den at man har for lite kunnskap om den eller det man elsker til å kunne utøve klok kjærlighet. Det å øke forståelse og kunnskap er med på å øke våre evner til å lykkes i den praktiske kjærlighetsprosessen.
Foreldrekjærligheten er vår første kjærlighetserfaring. Den nyfødte møter den voksne og mottar alt den trenger. Her fødes kjærligheten, den får sitt første gryende innhold:
Kjærligheten er uten årsak, betingelsesløs.
Kjærligheten kommer fra en annen, utenfra.
Kjærligheten stiller, rent praktisk, alle behov.
På denne bakgrunn vekkes barnets kjærlighet, og hele dens kapasitet settes inn på å svare på denne kjærligheten.
Kjærligheten har så mange ytringsformer, og så mangelfulle utøvere at det kan virke nesten utrolig at den overlever, men det gjør den. Den bor i ethvert hjerte og søker etter den annen , eller et annet, og styrkes og fryder seg ved et gjensvar.
Hva er egentlig kjærlighet?
Er den en evne som lar seg lokalisere til genene? Kan man «arve» dårlige kjærlighetsgener? Eller er kjærligheten et «stoff» vi ikke kjenner til ennå, et stoff som lar seg påvirke av andre stoffer, slik at jeg kan ta meg en kjærlighetspille?
Randi Hansens sang: «Om jeg får være sola di..» sier noe vesentlig om dette tror jeg. Sola er nettopp den kilden utenfor jorden som bringer jorden liv. Selv om alle jordens stoffer og livsviktige systemer fårelå, som de gjør nå, men var uten solens lys, ville de vært kalde og døde stoffer. Men ved lyset og varmen vekkes de til liv.
Det er en utenomjordisk kraftkilde som vekker liv i muld og vann. Den passer nøyaktig sammen med jordens stoffer, og skapningenes øyne, slik at de skal kunne leve og se det alt sammen!
Solen er ofte, og med god grunn, brukt som bilde på Gud: Som solen er for jorden, slik er Gud for sin skapning.
Vår kultur har tolket kjærligheten på sin måte, og den har gitt begrepet et innhold gjennom kristendommen. Jeg kan nevne noen få av disse, som f. eks. :
Vi elsker fordi han(gud) elsket oss først.
Gud viste sin kjærlighet ved Jesus Kristus.
Kjærligheten søker ikke sitt eget.
Kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
I alle disse forhold, hvor kjærligheten er aktiv og hvor vi øver oss i dens praktiske utforming, får vi glede oss over at denne «kjærlighetsgnisten» finnes i enhver. Og vi bør tenke nøye over at når vi svekker kristendommen i samfunnet, så mister vi den terminologi som har gitt ordet kjærlighet innhold. Da bør samfunnet enes om en allmen terminologi som kan fylle den plassen.
Jeg vet at Håvard Løkke ved Universitetet i Oslo er opptatt av dette. Jeg håper vi snart kan se resultater av hans arbeid, og jeg håper mange engasjerer seg i å bevare et størst mulig innhold i begrepet. Har vi kjærlighet til begrepsfylden så ønsker vi ikke ordet redusert til å bli en «vare» i handelsspråket. Komersielle krefter tar desverre så lett overhånd i samfunnet vårt.
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
PC-doktoren? PC-abstinenser?
-Hei, PC’n min er ikke i form om dagen. Den er så treg, orker nesten ikke noe.
– Tja, er det noe spesielt du har merket deg?
– Ja, jeg får ikke kontakt med «firefox», og så hender det ofte at den bare «louder» hele tiden, den blir ikke ferdig med å laste ned sakene, ikke engang startsiden. Og så hender det den kommer opp med en hebraisk/arabisk setning istedenfor det den skulle komme opp med.
– Høres ut som virus.
-Kan du fikse det?
– Jada, men jeg må si ifra om at det er lang ventetid her hos oss, tre fire uker.
– Det var skrekkelig lenge! Men jeg har ikke noe valg! Kan jeg levere den inn i dag?
– Selvsagt. Bare kom med den.
Ja. Så var den levert.
Jeg må nesten le av meg selv her jeg går og kjenner på abstinensene.
Enda jeg er en elendig nybegynner som ikke engang finner ut av «de enkleste ting», blir likevel tanken på en mnd. uten data nesten uutholdelig. Jeg liker å vandre rundt på nettet for å bli kjent, som å vandre i en storby, men uten følelsen av avstand og fremmedgjøring. Tvert om kjennes det som om alt er der for meg. Det er ikke en fysisk anstrengende vandring, nei, her sitter jeg i godstolen mens jeg vandrer i hele verden, flyr over de vakreste fjell og utforsker Sahara fra luften, spionerer på Hitlers astrologiske løpebane, studerer løvens dovne utstråling , fryder meg over hindenes luftige sprang og følger jordens sprekkdannelser, med vulkaner, som går i en sammenhengende s-slyng jorden rundt, samme mønster som i en klinkekule.
Men «twitter» finner jeg ikke ut av, og «face-book» finner jeg ikke inn i.
Mailen. Jeg må være uten mailen! Min helt private kontorsekretær som ivaretar alle mine private og offentlige kommunikasjoner.
Banken! Nå har jeg nettopp lært meg å betale regninger på nettet, fordi alt annet er blitt så veldig mye mer tungvindt!
Det er skremmende hvor fort vi mennesker godtar, venner oss til og blir avhengie av slike tekniske «hjelpemidler».
Vi er ikke bare fremskrittsvennlige, nei, vi er fremskrittsnarkomane. Hundre prosent uvillige til å oppgi nye hjelpemidler, selvom det bare er en kortvarig adskillelse på en mnd..
Pc’n er et sterkt involverende medium, det sterkeste vi har hatt.
Telefonen og telegrafen var revolusjonerende da de kom. Vi kunne plutselig kommunisere over avstand. Min stemme kunne nå vandre jorden rundt så lenge den hadde en kobbertråd å løpe i. Også min lyttesans var utvidet og forlenget av denne tynne kobbertråden. Man snakket inn i et kullfilter og omformet vibrasjonene til elektriske impulser , lot impulsene løpe dit de skulle for så å bli omformet tilbake til lyd. Og man kjente stemmene like godt igjen på den andre siden av jorden, som om man sto i samme rom. Uforståelig, selvsagt, men vi lærte hele den tekniske delen i fysikkfaget på folkeskolen. Det var en lineær prosess som kunne følges og tegnes i alle ledd. Da telegrafen ble trådløs, ble det vanskeligere å forstå og derfor ble den lagt som pensum på realskolen. Båtene kunne sende sine radiotelegrafmeldinger fra havet, og det var langt raskere og enklere enn å bruke brevduer. Felles for disse tekniske undere var at de økte våre sansers rekkevidde og våre evner, og dermed endret vårt selvbilde seg, vår forståelse av oss selv og våre muligheter.
Så kom massemediet. Forlengelsen av hørselsansen ble utvidet til å gjelde alle samtidig. Alle kunne samtidig ha samme lytteopplevelse. Alle hørte «Oslo børs» og » Dicki Dick Dickens». Hele landet lyttet sammen, og vi samlet inn penger til dem som av økonomiske grunner ikke hadde apparatet. Fiolinisten kunne stå og spille mens hele landet var hans konsertsal, og alle prøvde seg på leppelydene til Kirsten Langbo.
Slik var» teknoleken» med lyd, blitt til en utvidelse og forlengelse av våre sanser, og å kvitte seg med dette ble som å skulle redusere våre sansers muligheter. Ingen ville det, alle så fremover og spurte: «Hva blir det neste?» Selv om noen «enfoldige» sjeler bekymret seg over det unaturlige i dette. De fremholdt at «tecknologi» på gresk er barnelærdom, og at det slett ikke var et uttrykk for fremskritt. Kvaliteten på det man hørte var ikke bedre enn før! Og radio er på gresk et ord for å utstråle ondskap! Men slike tanker ble ikke båret frem av, eller for, massene, bare nevnt som bakstreverske vittigheter.
Nei, fremskrittet gjorde det mulig å vaske opp til Mendelson, trene med Reidar Morset og snakke med familien på Toten om siste episode av «Godaften, mitt navn er ….Cox». Slikt gir man ikke slipp på når man først har fått det!
TV’n forlenget ikke bare hørselen, men også synet. Det var fantastisk å ha utsikt til hele verden hjemme i egen stue. Alt som skjedde i verden fant en arena i hvert hjem, og vi så Erik Bye samtale med Dalai Lama, Tandberg rapportere om teknologien i verdensrommet, Flintstone brøle sine urbrøl og Biafras sult. Alt ble vår underholdning. Vi lot oss forføre og passivisere, og, ja, vi lot oss underholde. TV’n var krevende, for den beslagla to sanser og passiviserte brukeren. Diskusjonen gikk også blandt fagfolk: Hvordan blir hjernen til barn som vokser opp foran TV’n? De mest seriøse prognosene om fremtidens barn var at selve TV-bildets oppbygning ville ha størst betydning for barnas hjerner, programmenes innhold ville ikke bety like mye. TV-bildet var dannet av utallige små punkter, det var altså ikke linneært, og dette ville ,muligens, kunne påvirke vår evne til tenkning, ved å svekke evnen til tenkning i de store hovedlinjer, og styrke evnen til tenkning ved fordypning. Tenkningen tidligere var linneær, mer opptatt av hovedlinjer, oversikt og sammenhenger, mens fremtidens TV-barn ville bli mer opptatt av fordypning i enkeltemner, og dermed utvikle mindre evne til oversikt.
Og PC’n? Den samler alle medier i seg og den er tovegs. Den svarer øyeblikkelig på mine tastetrykk og lagrer tankene mine. Den forlenger ikke bare både syn og hørsel, men blir en utvidelse og forlengelse av min hjerne. Min viten er nesten ubegrenset ved internetts åpne kunnskapskilder, min hukommelse ubegrenset i systematisk ordnede filer og min sosiale kommunikasjonsevne er utvidet, uavhengi av tradisjonell bekjentskapskrets og familie. Så sitter jeg alene i stolen foran PC’n og utvikler min samhørighet med mediet, og resten av verden, og grubler over hvordan man definerer og avgrenser egne evner og muligheter , skal de teknologiske hjelpemidlene regnes med i min selvforståelse, eller skal de ikke regnes med? Som et medlem av fellesskapet Norge er min min kontakt med offentligheten og min økonomi lagret ved noen tastetrykk på nettet, og for å finne meg selv i fellesskapet må jeg ha koder og tilgang.
Det er denne nye erfaringen som jeg nå kjenner på avhengiheten av, mens «min» skjebne er i PC-doktorens hender. Både priser og ventetid hos PC-doktoren er som hos min fastlege, egentlig burde PC-doktoren også ha refusjonsordninger, han forvalter tross alt en svært viktig del av oss. De burde være autorisert, så vi ikke får en jungel av useriøse kvakksalvere .
Jeg bruker tiden slik jeg gjorde før PC’n kom inn i mitt liv.:
Snakker med mannen, lager mat, stopper strømper, snakker med mannen, legger puslespill, ser på krim og snakker med mannen. Har mediet endret mitt syn på trivsel? Nei. Men hva med min opplevelse av trivsel? Nei, heldigvis… Savnet av dopaminstimuleringen er overdøvet av lykken over de nære ting.
Verden er som den alltid har vært…. og jeg liker den uansett! Jeg har levet det meste av livet uten PC, så den er glemt ganske raskt! Deilig!
Men nå er PC’n friskemeldt, og jeg…… kobler meg på. Selvsagt!
Erfaringer med «informert» vann, Nutri-Energetics System.
Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.
Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet, forløperen for denne teknologien, i innlegget «Vann lagrer informasjon»,m.fl.
Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :
Værsyken var blitt slik at jeg tenkte «den vil drepe meg!» Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.
Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?»
Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.
«Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!» sier hun, «undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.»
Etter legens råd har jeg ,i tillegg til å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales, men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.
Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år? Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.
Nutri energetics dråpene er som en «database» lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske. Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.), ikke som medisin, men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.
Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal være. Denne viten er lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.
Dataapperaturen «leser og oversetter» pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.
Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.
Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet kalte (PL) «Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.» Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke , geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren trenger jeg stadig å få repetert.
Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av «hengemyra». Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.
Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper. Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.
Det kommer en mild reaksjon i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige bilder :
1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.
2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.
3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende, som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på: han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.
Disse tre drømmebildene viser hvordan jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.
Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om en «fetter» av Nutri-Energetics gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.
Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet nok til å tygges med.
Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.
Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.
Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.
Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.
Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem. Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.
Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn. Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så vil jeg påpeke at jeg opplevet det som kommunikasjon.
Kunnskap og kunnskapsutveksling er kommunikasjon.
Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 