Apefjes. En bokblogg.
I går, 17.11.11, blogget
http://eirin-surr.blogspot.com/
om denne boken. I morgen er det
som blogger om den.
***
Interessen min fanges allerede ved første tegneserierute:
Høyt oppe under gymsalens tak befinner hovedpersonen seg.
Usynlig for leseren.
Vi ser bare avstanden mellom ham og klassen.
Den er tegnet inn i fjesene som stirrer opp mot ham og i det malende perspektivet.
«Kom ned!» roper læreren.
Flere stirrende ruter senere:
«OK, folkens. Han ramler nok ned før eller siden!»
***
Slik blir vi kjent med den 13 år gamle Martin Josefsson.
Overlatt til seg selv, ja, men han kom seg ned!
Det er en fantastisk åpningsscene, og fortsettelsen bergtar meg i like stor grad.
***
Kombinasjonen av tegneserie og prosa virker sterkt:
En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.
Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.
Leseropplevelsen er intens og stimulereende.
Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker leseren inn i Martins historie.
En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.
Vi forventer en historie utenom det vanlige.
***
Bokens åpningsscene gir oss et bilde av Martin Josefsson.
Prosateksten som følger er som en lyskaster som i raske sveip gjør tankene hans synlige for oss:
...»Stemmen min er kanskje ikke helt den samme når den kommer ut av ørepluggene som når den forsvant inn i mikrofonen….»
Slik , på denne indirekte måten, blir vi kjent med minidiskspilleren hans. Vi får vite litt nå og mer etterhvert.
...»vi har flytta…Oslo denne gangen…»
Dette er første omtale av at Martin og moren stadig flytter.
Gjennom hele boken øker gåten, spørsmålet om hvorfor de må flytte så ofte.
«.. Jeg orker ikke å sitte her inne særlig lenge av gangen.
Jeg går rundt i gatene…..
når jeg nærmer meg en husfasade igjen, noen dager etterpå, så sklir den fram i hukommelsen.
Som en sånn dårlig powerpointeffekt.
Også veit jeg akkurat hvor jeg skulle ha plassert henda.
Eller beina.
Eller som i det playstationspillet der du hopper fra tak til tak.
Du har full kontroll hele tida.
I hvertfall føles det sånn.
Helt fram til det øyeblikket det glipper.
Men da er det ikke så farlig.
Da er du uansett død.»
Her får vi noen inntrykk av Martins første turer ute i Oslo, og vi stusser over det han tenker om å plassere beina og hendene og å hoppe fra tak til tak.
Er han en superhelt? Eller en Ape?
Vi ser for oss omslaget : Tittelen Apefjes og tegningen av gutten som springer rundt i storbyen med apemaske.
Slik blir vi, alt i 1 kapittel, satt rett inn i Martins mysterier.
Litt etter litt avdekkes flere og flere fakta som sporer leseren til å være detektiv sammen med Martin.
Han tagger.
«.. Og så har muttern funnet tusjene mine. Hun må ha lett som bare det….»
Han merker at han forandrer seg, vi får små glimt av noe fremmed som skjer med ham :
«Hva gjør du egentlig hvis du oppdager at du er en annen person enn du trodde du var? Betyr det egentlig noe?»
Politiet leter etter en tagger som tagger på svært vanskelig tilgjengelige steder. Ingen forstår hvordan taggeren gjør det.
Fordi taggingen alltid forestiller et apefjes, kaller de taggeren for Apefjes.
«Ingen skjønner åssen han får det til. Han må være SPIDERMAN eller noe sånt.»
***
Vi følger Martins ensomme vei i byjungelen.
Hvordan han hopper og henger etter en arm i en kant i bygårdfasadenes små utspring.
Hvordan han svinger seg frem og tilbake, slenger seg over til neste utspring og over til en lyktestolpe og ned på fortauet.
Hvordan han går hjem, låser seg inne på rommet sitt, legger seg på senga og lytter på minidiskspilleren til faren.
På den kan han høre låtene faren hans likte, alternativ hardrock som» The Smiths» og «The Jesus and MaryChain».
På minidiskens spor 99 hører han skuddet, mordet på faren, morens skrik og noen lyder han forsøker å forstå.
Minidisken, som har 99 spor, har et spor til, et som ikke skulle være der, spor nr 100! som altså ikke er der!
Men han hører det, selv om han ikke vet hva han hører.
Martin finner et pass hvor han ser at moren er russisk. Hennes far er Vadim Karkov.
Moren er ikke den hun gir seg ut for.
Og der står også navnet Miroslav Mikailevitsj Karkov Singh.
Han husker, langt tilbake, at moren sa «Miro» til ham. Han het egentlig Miro.
Han er heller ikke den han tror han er.
***
Boken har krimhistoriens plot.
Leseren har gleden av å oppleve hvordan spenningen i boken bygges opp og å merke seg alle detaljene, sporene som legges ut.
Boken er en tegneserieroman. Et svært vellykket samarbeidsprosjekt.
Både tegninger og prosatekst er av høy kvalitet og historien er fengslende, dyktig komponert og grensesprengende.
***
Jeg merket meg at Sigbjørn Lilleeng på sin hjemmeside oppfordrer leserne til å tolke boken.
Det morer meg å forsøke på det, han har kanhende en baktanke med oppfordringen.
Noen forfattere røper sine hensikter i valg av navn på hovedpersonen, og jeg googler navnet Martin Josefsson .
Kanskje jeg kan finne noe som har inspirert forfatternes navnevalg.
Det viser seg at Martin Josefsson har sin egen nettside. Han er en svensk illustratør, grafisk formgiver og maler.
Jeg blir straks i tvil om personen er ekte, eller om nettstedet er laget for leserne av boken.
Lenger ned viser jeg et grafisk arbeide av ham, som jeg mener er talende, og et bilde fra hans fotogalleri.
Fotoet tok jeg med fordi det sier noe om perspektivet til fotografen.
Det er mange Martin Josefsson, 12 stk, kanskje alle har en betydning for vår romanhelt? Neppe?
Men så kommer en underlig nettside som fanger interessen min: Martin Josefsson in Launchpad.
Den gir en noe kryptisk info hvor det heter, blant annet :
«….If you are interested in understanding the Blueprints tracker in more detail then you should take a look at the system documentation, where you can learn the best practices for effective community building and release management with Launchpad….»
Nei, enten er dette et gigantisk villspor, eller så er disse sporene en invitasjon!
Det virker som om denne Martin Josefsson heller ikke er den han gir seg ut for.
Hva med Miro, hans egentlige navn?
Jeg googler Miro og blir sikker i min sak. Miro er Spanias Picasso.
Likheten mellom Lilleengs tegninger,
Martins tagging, illustratøren Martins strek og Miros malerier er påtagelig! Det kan ikke være tilfeldig!
Legg bare merke til Miros bruk av øyet.
Glødende, intense står øynene, uten sammenheng med omgivelsenes uforståelige kaos.
Lilleeng gir øynene i tillegg et Mangaaktig preg, som det dominerende i ansiktet.
Nesen er påfallende liten , ja resten av ansiktet er betydningsløst og ofte kamuflert av en apemaske..
Taggeren er den moderne surrealistist.
**
Miro er også navnet på et nettverktøy! Les om Miros fantastiske muligheter på
Jeg siterer bare
«…Shipping Miro with your devices gives you a world class, integrated media experience that reinforces everything your device offers. Miro has some of the fastest bittorrent downloading in the world, built in….»
Dette kan ha betydning for den ikke eksisterende filen i minidiskspilleren etter Miros far…. Miro hører den, nemlig!.
Han hører Fil nr 100, enda spilleren bare har 99 .
Det er nettopp Miros hjernefunksjon å søke i mange nettsystemer samtidig, og nedlastingen er bare et tastetrykk !
Desuten kan Miro 4.0 være en forklaring på hvorfor bokens språkkombinasjoner ikke virker som noe problem overhode:
Russisk, amerikansk, afrikansk, sjimpanskisk og norsk, for å nevne de viktigste.
Miro er en seier i automatikkens kalde, logiske system:
1.Velg =>2. start=>3. kontroll =>4. system =>5. miljøvariabler =>6. ? =>7. Miro…
Likheten mellom Miro og Miro/Martin er iøynefallende:
…»Jeg måtte få tak på dette som skjedde med meg….Jeg ville ikke at det skulle ha kontroll over meg…»
***
Det er flere navn i boken. Ikke mange, men noen.
De har sine nettsteder, alle sammen, men jeg trekker ikke frem flere.
Det er opp til enhver å gå inn i nettjungelen sammen med Martin , Miro og Vadim Karkov.
Jeg tenker på forfatternes grensesprengende prosjekt:
Å sette sammen roman og tegneserie til en tegneserieroman, en ny genre.
Det er grensesprengende i seg selv, selvom det er gjort før, bl a av Tor Ærlig, i «Ser du meg nå?»
Men å involvere nettet i romanen er nyskapende!
Forfatteren av Mørkeboken , Sigbjørn Mostue, brukte også nettsteder som referanse for personer i boken sin.
Det er en grensesprengende handling, romanen får en utvidelse.
Historien kryper ut av permene og smetter uregjerelige inn på ulike nettsteder.
Nettet er romanen: Et konstruert univers!
Forfatterne kan la Miro hoppe fra fil til fil i nettverden.
Like kjapt som Miro svinger seg fra hustak til fasadeutspring og tagger sin kunst, kan Nettverdenens Miro sette sine spor.
Miro forlater romanens barneværelse og svinger seg ut i det ensomme øde , i den fiktive fremmede intethet.
Mellom filenes lukkede baner har han klart for seg hvor han fester sine hender og føtter.
Og på de glatte uvedkommende flater, er tagging en av mulige aktiviteter.
Tag er informasjoner om informasjoner.
****
Her i nettverdenen kan leseren bli delaktig i både tagging og romanskriving.
Romanens utvidelse gir nye kommunikasjonsmuligheter!
Nettromanen kan gjøre leserne til aktører!
Samtidig utvides krimgenren til en detektivgenre hvor leseren går inn i romanens utvidede nett-arkitektoniske rom og kan følge forfatteren, og kanskje på et tidspunkt bygge en egen versjon.
Vi kan nærme oss Mikael Endes visjon om den uendelige historie.
Fremtidens romaner bringer oss kanskje aktivt inn i sverdslag med forfatterne i cyberspace.
***
Boken stopper midt i spenningstoppen!
Det betyr at det må komme minst en bok til.
Jeg gleder meg alt!
Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.
Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.
I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.
Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.
Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling: Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.
Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?
Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.
Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.
Spørsmålet stilles: Var han nazist?
Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte fiendebilde av nazisten plasseres på ham.
Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke så feil?
Var han naiv?
Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?
Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.
Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.
Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.
Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.
Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?
Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?
Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.
Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.
Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»
Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap, sies det om ham.
Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.
Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.
I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :
Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite !
Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det. Alle samlet seg om Kong Håkon.
Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!
Det var «Den røde fare» som red Europa.
Arbeiderklassen ble selvbevisst.
De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.
Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!
Man veltet troner og statssystemer!
Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte: Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.
Socialismen var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.
Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap, og splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik. Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?
Man diskuterte splittelsen i Det Italienske kommunist partiet: De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet, og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.
Fascismen ble «mor» til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.
De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.
Både arbeideropprøret og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.
Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.
Begge parter var revolusjonære, og de ønsket å tale arbeiderens sak.
Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.
Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?
De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.
Det ble opplevet som meningsløst og skrekkelig.
Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!
Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.
Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».
Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.
Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.
De gamle verdiene rev man aggresivt ned.
Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.
Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.
Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.
Ingen visste lenger hva pengene var verdt.
Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:
Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.
Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.
Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.
Gjelden økte, bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.
En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert, mer realistisk, opprørsk og nyskapende.
Det var deres ansvar å skape en bedre verden.
I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.
Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen , her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!
Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!
Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende, man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.
Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten. Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler, streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .
Samtidig hadde Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari fått en ny leder, Adolf Hitler.
Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.
LOs medlemstall sank med 47 000.
Arbeiderpartiet slet med indre strid. Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.
Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.
Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet om retten til partikassen.
I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine lønnskrav.
I 1924 tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.
I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.
Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.
Det var desverre for økonomien blitt fred.
I mange land og særlig i De Forente Stater, ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.
Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper. Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.
De to mer moderate fløyene av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.
Høyrepressen var skiokkert: «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»
Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under 20 år gammelt, frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.
Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.
Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å avsatte konger og tsarer.
Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold, høyere enn hensynet til egne interesser.
Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!
Ja, han viste seg å være også kommunistenes konge!
Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»
Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.
Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.
Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.
I 1929 kom cracket i New York, og i 1931, hjemme hos oss, gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.
Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.
Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.
Politivaktene der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.
Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.
Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.
I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».
Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.
Jeg stopper vandringen der.
Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.
Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens idealer, eller ville man sloss for å stoppe dem ?
Hva var egentlig folks verdier?
I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:
Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
Dette ble verdier som frontet hverandre.
De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.
Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.
For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.
Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk, og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det, og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.
Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet, og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.
Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.
Kirken støttet konge og fedreland.
I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.
Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»
Det hadde vært en krig som ikke løste problemer, men som bare laget nye.
Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.
Jeg har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.
Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.
Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !
Dermed viste de seg å være konge for alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.
Og vi? Er vi etterpå – kloke?
Hva var galt med middelalderens skolastikere?
Uttrykket «den mørke middelalder» betegner et uopplyst, overtroisk og latterlig samfunn.
For riktig å vise hvor galt det kunne være nevner man skolastikken.
Skolastikken , man smaker på ordet.
Det smaker av middelalderens munkekapper, vakkert utførte manuskripter og lange diskusjoner på latin.
Ordet skole betyr, fra både gresk og latin, fritid, noe skolebarn idag har vanskelig for å fatte, og det er fritid i betydningen ro og mak, gjerne sent på kvelden når arbeidet er opphørt og lampene tennes.
Skolastikken begynte som en fritidsaktivitet ved klostrene. Når arbeidet var over, kunne man i ro og mak fordype seg i studier. Interessen for å kunne fordype seg slik ,økte, og mulighetene for å vie seg til studier åpnet seg ved klosterlivet.
Der var det samlinger av litteratur, flere interesserte som skapte miljøer for studier og frihet fra økonomiske krav.
Kirken hadde også en rolig tid. Folkevandringstiden, misjonstiden og den dogmatiske striden var over. Man kunne unne seg «schola», studier i ro og mak!
Man hadde skrifter av flere slag i tillegg til de Bibelske skrifter, både de nyere skrifter knyttet til utviklingen av egen dogmatikk, synodebestemmelsene og Fedrenes uttallelser. Dette var alle svært viktige skrifter for kirken!
Man studerte også skrifter fra den gresk/romerske oldtid og arabiske oversettelser til latin, matematikk, fysikk, astronomi, legevitenskap og filosofi.
Det knyttet seg etterhvert store studieskoler til klostrene. Flere studiesteder ble opprettet i tilknytning til domkapitlene og man kalte disse friere skolene Universiteter.
Omkring 1400 tallet var det 46 slike Universiteter i Europa. De mest berømte var Bologna, Paris, Oxford og Salamanca.
Man ansatte lærere, geistelige de fleste, som ble kalt professor, doctor og magister.
Anselm av Canterbury nevnes som en av de første og viktigste skolastikere. Hans store styrke var logikk og intuisjon og han hyldet den platonske realisme. Hans hovedsetning ble berømt:
«Jeg vil ikke forstå for å tro, men tro for å forstå.»
Han la grunnlaget for den skolastiske formen:
1. De skrev alt på latin og bearbeidet alt det overleverte dialektisk!
2. De definerte begrepene, stillet dem overfor hverandre, gjendrev innvendinger og utgjevnet forskjellene mellom enkelte av Fedrene.
3. De samlet alle dogmene til en sammenhengende sannhetstotalitet.
Aristoteles ble innbegrepet av fornuft. Hans måte å ordne og å begrunne på ble skolastikkens ideal.
Tomas av Akvinas skrev, siste halvdel av 1200tallet, sitt hovedverk » SummaTheologiæ».
Dette verket omfatter alle vitenskaper og hele menneskelivet innført i det katolske læresystem. Hvor stor betydning dette skriftet fikk ser vi av den debatt som fulgte, og så sent som ved Pave Pius x, 1903-1914, ble dette skriftet satt som enegyldig sannhet som legges til grunn i all katolsk opplæring.
Skriftet bygger på to grunnstener: den naturlige fornuft og troen.
Den Aristoteliske formen ble en overordnet rettesnor innen den skolastiske vitenskap:
1. Man formulerer først problemet, tesen.
2. Man fremfører fornuftsgrunner, fedrenes utsagn og skrifter som taler for tesen,
deretter henter man fra det samme det som taler mot tesen.
3. Først da debatterer man og trekker slutninger, setter en avgjørelse fulgt av betraktninger for og imot.
Denne formen var idealet. Og hva var galt med den?
Det er slik vi stort sett arbeider i skolen og i forskningen i våre dager.
Hentet fra Wikipedia:
Den Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Denne metoden går ut på at man
1.Starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter
2. Å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt
3. Å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.
Metodene er sammenfallende, så når man ler av, eller forakter skolastikken, er det ikke den vitenskaplige formen man finner komisk. Det er mangelen på praktisk forankring.
Det er nettopp i møte med Galilei at dette blir tydelig.
Han var en praktiker, maskinmaker, i tillegg til sin teoretiske begavelse.
Når han fant ut noe, laget han apperatur som kunne anvendes. Han oppdaget f. eks. lovene for pendelsvingningene og laget så et apparat til måling av pulsslag.
Han debatterte selv etter den skolastiske form, men innførte eksperimentet som gjevnbyrdig med skrifter og fedre.
Det grensesprengende var likevel at han uttalte seg kategorisk og ikke hypotetisk om det han så i kikkerten han hadde laget. Og særlig fordi det han så i kikkerten beviste at solen roterte om sin akse.
Man ba ham kalle det for en hypotese, så ville han slippe inkvisisjonen.
For kirken var det ikke et mål å finne ut hva som virkelig skjedde , det var skaperen og ikke det skapte man søkte, og nå kom det en som ikke hadde fattet poenget og pukket på å ha et «bevis » på noe som sparket ben på et av dogmene deres!
Galileis eksperimenterende vitenskap ble opplysningstidens ideal. Man målte, veiet og definerte, observerte og eksperimenterte og laget ting. Gløden og iveren var stor.
Ettersom kunnskapen innen de ulike fagene økte, ble det vanskelig å etterprøve alt. Man måtte stole på fedrenes observasjoner og de mange aksiomer og hypoteser som etterhvert ble nødvendige for å «komme videre».
Man fikk igjen bruk for den skolastiske formen for vitenskaplig ordning og metode, og filosofien for å skape helhet av enkeltresultater. Samtidig utviklet man et fagspråk, ikke så ulikt det latinske.
Den hypotetisk- deduktive metoden ble tatt i bruk først på 1900 tallet.
En elev i dag, vil gjennom utdannelsen utføre svært få eksperimenter, men han vil lese om noen utvalgte.
Han vil lære å le av skolastikken, og beundre Fader Galilei. Men han vil ikke lære at han selv , i hovedsak, får en skolastisk utdannelse, og han vil ikke lære å rette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.
Svært likt den teoretiske skolastiker vil han stole på sine kilder og utøve sin vitenskap som en klassisk Aristoteliker.
Hypoteser og teorier står som dogmer og aksiomer i vår nye «vitenskapskatedral», og for de nye skolastikerne er eksperimentet en «hellig » handling, rituelt utført og myteskapende.
De senere år har man vært nøye med at elevene må «tenke riktig» om «faktastoffet», så man har , for sikkerhets skyld utviklet en fagdogmatikk som elevene må lære.
Og likesom man i middelalderen siterte Fedrene og Skriftene, har man i våre dager et system for viktigheten av å sitere og å bli sitert i de viktigste tidsskriftene.
Den store forskjellen mellom vitenskapen nå og dengang er ikke i den utøvende form, men i forskningens objekt.
Mens våre forskere søker i materien etter «virkeligheten», søkte datidens skolastikere i «virkeligheten» etter Gud.
Vi er synsere, alle sammen.
«Vet du dette? Er det helt sikkert?» spør man kanskje når noen hevder noe.
Svaret blir ofte:
«Tja.. jeg har lest om det»,
eller «Wikipedia sier»,
eller «det sto i avisen»,
og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»
De aller fleste saker vi møter er slik at vi vet noe, har lest noe, verdsetter noe og føler noe, og slik danner vi oss en foreløpig mening og sier : «Jeg syns at….»
Altså, man vet ikke sikkert, men man har søkt kunnskap, man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken og foretatt et verdivalg.
Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger kjennetegner menneskets adferd.
Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi som personer og slik former vi samfunnet.
Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.
Det er fundamentet i vårt demokrati.
Noen velger standpunkt litt kjapt, kanskje.
De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.
Likevel føler de hva de skal mene.
Ja, selv om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.
I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.
Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker, men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.
Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.
En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.
Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:
«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer» som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.
Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.
Demokratiet er å godta at alle stemmer er likeverdige.
I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.
Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget skjer i følelsene.
Demokratiets talsmenn, politikerne, har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.
Dersom partienes valgkampanjer legger stor, eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.
Demokratiet bygger på opplysning.
Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.
Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.
De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.
De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.
De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:
«Sa han at Erna var tykk?» og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»
Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!
De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.
Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner, et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.
Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?
De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.
De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.
I mangel av fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.
Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.
Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet: sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.
Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.
Når den voksne sier :
«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?» og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! »
så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles ligger i følelseslivet.
Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.
Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»
Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:
Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.
Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».
Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.
Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.
I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!
Dersom kirker og universiteter svikter oss, står demokratiet i fare: kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt, som hos barnet.
Når politikerne baserer valgpropagandaen på emosjonelle knep, vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.
De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av. Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.
Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det, for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?
Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?
Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?
Kanskje er så mange politiske avgjørelser bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?
Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?
Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?
Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?
Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .
Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.
Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.
Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.
Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier, fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.
Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.
Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.
Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:
Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken intellekt eller følelser, mens politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.
Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?
For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!
Rikssynserne «syns» påfallende godt, som skaldene eller hoffnarrene i gamle dager. De oppsummerer enhver sak og legger føringene for den offentlige synsingen.
Man burde kunne stille store krav til deres synsing:
Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og dokumentasjon av utvalget. Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.
Desverre har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.
De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.
Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:
» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!» Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.
Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».
Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.
Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.
Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.
Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.
Slik kan vi øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.
Viten, filosofi og tro.
Jeg vokste opp med en glede over både eventyrenes verden, troens mysterier, vitenskaplig undring og samtalens gleder.
I voksen alder har jeg ikke funnet noe bedre enn det jeg lærte som barn, men jeg har møtt mange som lager motsetninger mellom disse ulike måtene å forholde seg til livet på.
Det snakkes ofte om viten og tro. Man setter de to begrepene opp mot hverandre.
Ordet viten representerer da vår tids moderne oppfatning av vitenskaplighet, mens ordet tro oppfattes som en religiøs aktivitet.
I debattens hete opplever man ofte at tro knyttes til den «uvitende/mørke» middelalder, synonymt med «overtro».
Det sies: Hvordan kan du tro det? I vår opplyste tid!…..»
Og: » Det er bare overtro! Vitenskapen sier jo at….
Eller det sies: Jeg tror ikke på noe før det er bevist.
Denne polariseringen av begrepene møter man ofte i debatter og populariserte fremstillinger, men den viser oss hvor dypt skillet er mellom de to hovedformer for bevisst bearbeidelse av tilværelsen.
Ja, man gjør det til en trossak å velge mellom viten og tro.
I dette «valget» ser man ikke at man skaper et nytt fenomen: vitenskapstro.
Man sier: Jeg tror på vitenskapen.
Dermed mister man den åpne, søkende, spørrende vei, opplysningstidens vitenskapsideal, hvor vi hele tiden legger ny viten til det vi visste fra før, og slik stadig endrer vår viten.
Denne ideelle erkjennelsesprosess kaster nettopp usikkerhetens skjær over vår viten i øyeblikket.
I våre dager betrakter man viten som en fast størrelse, noe man kan tro på.
Da brukes begrepet tro synonymt med » å stole på», og ordet har fått tilbake noe av sitt egentlige innhold:
Gleden over å ha tillit til, stole på og å være sikker, trygg og glad, som barnet er trygg i foreldrenes kjærlighet og omsorg.
Troen er menneskets helhetsopplevelse i tilværelsen.
De enkelte trosspørsmål er mer en intellektuell øvelse, de influerer ikke på den dype grunnleggende helhetsopplevelsen .
Denne hengivenhet i sinnet er troens anliggende, og når vitenskapen ønsker å erstatte denne, ja, når den selv vil være gjenstand for troen, har den forlatt sin egenart.
Vi har mistet forståelsen for de vitenskaplige prosessene når vi sier : «..Vi vet! Det er bevist at!..Så tro på det..!»
Og dermed har man postulert tolkningen av vitenskaplige enkeltresultater som apsolutt sanne, svært likt pavens uttalelser «ex katedra».
At vi, vanlige mennesker, kan uttale oss slik, er forståelig. Vi har kanhende behov for å forenkle virkeligheten til absolutter, fakta og bevis.
Men når vitenskapen selv fremstiller seg som forkynneren av ufeilbarlig viten, har den gått inn i rollen som religion.
Den har sviktet sine egne idealer og gitt etter for trangen til å pryde seg med pavehatten, erte religionene og innta maktposisjonene :
«Her er svarene på hvor menneskene kommer fra og hvordan alt ble til»
og «Tror du ikke på BigBang kan du ikke få arbeide ved dette universitetet»
og «Tror du ikke på Darwin kan du ikke arbeide her!»
Den har byttet sin forskersjel mot autoritet og herskertrang og sin ungdoms undring med død dogmatikk.
Vitenskap, tro og filosofi er som tre søsken på veg ut av samme vugge: undringen over livet.
De tre holdt sammen i tidlige tider:
Gudene hersket og lærte opp menneskene, kultiverte dem, sier de eldgamle , og ære og trofasthet var deres lønn.
Viten, tro og tanke sto i en Gudstjenende sammenheng. De tre var underkastet Gudekongen og var rikt benyttet.
Vår historieskrivning gir oss bare et ekko av urtiden.
Myter, legender og eventyr overtar og legger små spor i sinnet om at «det var engang…»
Europa våknet til bevissthet ved de greske filosofenes grunnleggende spørsmål og ved den nye religionens magiske vekst.
Skoler og utdannelse fortrenger de lukkede profesjoner, og den åpne kunnskapen står et øyeblikk alene før den finner filosofene og igjen samordner seg både tanke og tro.
I kirken blir skolering i alle vitenskaper en naturlig del av ethvert teologistudium.
Slik ivaretok kirken helheten: Viten, filosofi og tro i Guds tjeneste.
Men kirkens makt ble stor, og etterhvert ble det tydelig at deres gudstjeneste ble brukt for å fremme kirkens egeninteresser.
Tro, viten og filosofi ble brukt for å fremme kirkens makt og rikdommer.
Så kom skillet.
Individet sto opp mot helheten og krevde å bli hørt.
Luther(1500tallet) ville fortelle om den riktige tro.
Galileo (1600tallet) ville fortelle om den riktige viten.
Men kirken hadde alt i sine skrifter. Den forvaltet helheten: tro, tanke og viten.
Teologien bygget de vakreste og mest komplekse teorier med disse vidunderlige redskaper.
Og kirken var generøs: «Kall det en teori! Bare ikke kall det sannhet! Så er alt i orden.»
Men Luther og Galileo hevdet individets rett til å ha sin helt private sannhet.
Det innledet et systemskifte.
Luther ble talsmann for den individuelle tro, hvor troen alene var frelsende!
Mennesket kunne stå alene med sin tro og si: «Jeg tror at…!»
Galileo ble talsmann for den eksperimenterende og observerende metode i vitenskapen.
Mennesket kunne stå alene med en vitenskaplig observasjon og si : «Jeg vet at…!»
Filosofiens hjelpende hånd fikk de begge etterhvert med, men Luther hadde lite bruk for henne så hun skjenket sin tjeneste til vitenskapen .
Både Luther og Galileo var talsmenn for å stå alene og å stole på sin egen dømmekraft: «Tenk selv…!»
Protestantismen og opplysningstiden ble forløperne for vår moderne tid.
Men moderkirkens helhetlige anskuelse, deres synteser av tro, tanke og viten, fulgte ikke med på lasset.
Den protestantiske presten leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare teologi.
Vitenskapsmannen leste ikke alle vitenskaplige disipliner, bare en. Han fordypet seg i et område innen ett fag og drev bare med å måle fysiske størrelser og observere dem.
Disiplinene ble ukjente for hverandre og konkurrerte om fyrstens gunst og midler.
De så skjevt til hverandre, som sjalu ektefolk, og hver for seg hadde de kongstanken i seg: «Jeg har rett..!»
Fyrsten innkalte dem begge i sitt råd når han ville drøfte viktige saker, sammen med landets stormenn, og den helhet man hadde underordnet seg i moderkirken, var byttet med fyrstenes fragmenterte innsikt og skiftende interesse.
Den protestantiske verden var på veg inn i sekularisering , og den vitenskaplige disiplin led mest ved å stå alene med sine enkeltresultater og funn. Den manglet det helhetsbilde hvor disse funnene kunne ha noen betydning.
Filosofien ble vitenskapens systematiske og helhetstenkende redskap.
Man utfordret den fragmenterte troen ved å uttale seg om dens anliggender:
» Er naturen guddommelig styrt?…» og «..Er ånden en funksjon av materien?…»
Og man fikk mange ulike retninger og skoler som speilet den vitenskaplige synsingen.
Filosofien ble en umistelig del av vitenskapen:
* Dens tenkning og forskning har til formål å forstå og å erkjenne tilværelsen i alle dens former.
*Den utmerker seg ved sin metodiske fremgangsmåte .
*Den legger avgjørende vekt på å bevise eller begrunne en påstand og ta hensyn til begrunnede innvendinger.
*Den er alltid klar for å la de forutsetninger man bygger på bli gjenstand for kritikk.
*Er bevismaterialet utilstrekkelig, skal man oppgi hvor stor sannsynlighet det er for hypotesen.
I tillegg til disse ideelle arbeidsmetoder, har filosofien vært systembygger:
Den har fastholdt og frembragt helhetlige hypoteser og teorier. Disse står som det ypperste innen våre dagers helhetstenkning.
Denne fortreffelighet og deres store vekst og makt har ledet også dem i den samme fellen som moderkirken en gang gikk i.
Det blir viktigere å beholde og å øke egen posisjon enn å være tro mot egne ideer.
Hypoteser og teorier fremstilles ofte som vitenskaplige fakta, mens de egentlig er filosofisk/vitenskaplige tankemodeller og ledd i den helhetlige forståelsen.
Etter annen verdenskrig var man opptatt av metodologiske spørsmål:
» Skal man bruke samme vitenskaplige metode i naturvitenskapene og i samfunnsvitenskapene?…»
Og, siden 1970 har vitenskapsfilosofien mere vektlagt å studere seg selv:
» Hva er vitenskapens sosiale og samfunnsmessige funksjon….?»
Og,endelig, i 2008 opprettet man «Prosjekt Vitenskapshistorie» ved universitetet i Bergen.
I denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, ble troen stående veldig tilbake:
Kirkene mistet sin politiske innflytelse, og folk hadde ikke lenger så stort behov for kirkens tjenester.
Troen ble en privatsak, og troens innhold opp til enhver.
Vitenskapen var blitt selvbevisst og ga klart uttrykk for at kirkens tro var ensbetydende med overtro.
I våre dager stiller vitenskapen trosspørsmålene:
«.. Vi tror på Higgs partikkel og jobber her ved Cern for å finne om det vi tror stemmer…!»
«…Vi trodde at organismen er en utskrift av et genetisk program….»
Filosofiens fortjeneste i denne voldsomme fremgangen til vitenskapen, kan neppe måles.
Både tro og viten har hatt sine storhetstider godt hjulpet av filosofien, men selv har den problemer med å stå på egne ben. Som egen disiplin har den påvirket oss, men ikke nådd ønsket makt i det brede lag av befolkningen, men ved denne aktiviteten har den igjen fått sin egen lille platform.
Det er en pekepinn når en bok som «Sofies verden» er oversatt til over 50 språk.
Filosofien har tenkningen som kan gjøre både tro og viten tilgjengelig , forståelig og attraktiv.
Den virker best sammen med sine søstre, og samhandlingen med vitenskapen har gitt dem begge enorm makt.
Antallet forskere og professorer i våre dager overgår langt antallet biskopper og prester.
F.eks. bare i Japan er antallet forskere 756 000, mens det totale antallet katolske prester i verden i 2008 var 408 024 .
Både USA og Kina har over 1.42 millioner forskere hver, og Kinas antall stiger raskt for hvert år.
Hva i de vitenskaplige teoriene som er viten og hva som er filosofi, er ganske uoversiktelig for oss legfolk.
Vi får servert syntesen og helheten som en viten vi skal tro på.
Vi har ikke, hver for oss, kapasitet til å etterprøve deres påstander, eller å skille mellom tankebyggverk og faktisk viten.
Vi er henvist til å tro på dem.
Men vi kan ha glede av å tenke over at viten, tro og filosofi er en metode/en veg vi går for å nå frem til erkjennelse av det som er. Ordet metode er gresk og betyr nettopp «etter veien».
Vi har i praksis bare to metoder/veier å gå:
Tro eller viten. Begge veier er blitt tilgjengelige (til-gjenge=gå -lig, altså mulige å gå på) ved filosofien.
Det er de to veiene som åpner Monopolspillet: Kirkeveien og Parkveien.
De har hatt hver sin storhetstid, og deres maktkamp er uskjønn, for den følger Monopolspillets kamp om midlene.
Likevel har begge veiene bevart for oss, om enn fragmentert, den egenart som gjør dem attråverdige.
Det er likevel mulig å se helheten. Det er mulig å vandre både «Kirkeveien og Parkveien».
Det skjer når man, som i urtiden, har Gud som konge. Da går de tre stridige søstrene sammen og yter maksimalt i troskap mot sannheten.
Svake lesere gir «god» valgkamp!
Man blåser igang valgkampen med det store tallet:
300 000 leser for dårlig!
Det må høye tall til skal man få folk til å høre etter når valgkampen i år igjen dreier seg om skolen.
300 000 leser for dårlig, får vi vite.
Tallet forteller svært lite når det står slik uten oppfølgende analyse, bare med en overfladisk uforpliktende kommentar om at :
«….De fleste av dem er ikke analfabeter, men de mestrer ikke lesing på det nivået som kreves for å fungere i et moderne samfunn, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….
….Så mange som en av ti voksne nordmenn leser så dårlig at de sliter i det daglige:
– 300 000 er faktisk et forsiktig anslag. Ifølge tallene til OECD ligger rundt en million nordmenn under grensen, sier førsteamanuensis Egil Gabrielsen ved Universitetet i Stavanger….»
Denne vage informasjonen viser at både aviser, forskere og politikere betrakter forståelsen av tallet som uvesentlig. Det var ikke analyse av tallet man ville ha, bare en åpning på valgkampen.
Slik viser de at de holder oss alle for å være svært dårlige lesere!
De regner med at vi ikke har behov for å forstå det vi leser, og at vi heller har behov for sensasjon.
Å skape en liten sensasjon for å åpne en valgkamp er vel det eneste dette tallet kan brukes til.
Hva er vel 300 000?
Under 10 % av befolkningen!
1 milion er under 25% !
Er det en nyhet at under 10 % av befolkningen ikke er gode nok lesere til å fullføre høyere utdannelse?
I Stortingets egen melding om kunnskapsløftet er dette allerede tallfestet som et forventet, selvfølgelig resultat.
Deres beregninger er at 5-15% vil klare å bli så sterke lesere at de vil klare å ta høyere utdanning, mens 5-15% ikke vil nå slike ferdigheter at de kan klare det. Resten, de 60%, som de fleste av oss er en del av, vil nå et nivå hvor vi kan klare å arbeide ved automatiserte prosesser.
Vi ser at de 300 000 ligger godt innenfor stortingsmeldingens prognoser. Og det gjenstår å få vite hvor mange av de 300 000 som invalidiseres / uføretrygdes pga leseproblemene, hvilke aldersgrupper de representerer, kjønn, etnisitet ol.
Hvilken målestokk som legges til grunn for å vurdere graden av leseferdighet, er også uklar. Det er interessant og berører oss alle:
* å ikke kunne lese /skrive navnet sitt, eller enkle stavelser, er ett nivå .
*å ikke forstå alle ordene man leser i grunnskolen er et annet nivå.
*å ikke forstå ord godt nok til å ta høyere utdanning, er altså nå definert som «lesesvak»!
Jeg forstår jo at arbeiderbevegelsens mål er at alle skal ta høyere utdanning, men jeg har aldri før opplevet at vi skal definere de 85 % av befolkningen som ikke tar høyere utdannelse som «dårlige lesere».
Den millionen Egil Gabrielsen henviser til er faktisk da bare under 25% av befolkningen.
Og det står virkelig ikke som mål for norsk grunnskole at den skal føre alle elever frem til et leseferdighetsnivå som kreves for å klare høyere utdannelse.
Nei, prosentfordelingen for leseferdighet som stortinget har kalkulert med og planlagt i sin siste skolemelding, er 15% 60% 15%.
Stortinget var forresten svært realistiske i sin prognose om at bare 5-15% kan klare å ta høyere utdannelse/ lederstillinger i samfunnet.
I 2010 var det registrert ca 241 000 innen alle sorter høyere utdanning.
Så mange har vi aldri før hatt på høyere utdanning!
Det er all grunn til å rope det høyt! Vi har idag flere på høyere utdanning enn noen gang tidligere.
Stigningen i dette antallet er formidabel:
Det var under 5000 universitetsstudenter i 1960, dette steg til 18 000 frem til 1980 og videre til 69 000 frem til år 2000. Frem til 2010 steg universitetets elevmasse til 93.000 og samtidig steg elevantallet på all annen høyere utdanning, slik at vi i 2010 har dette rekordstore tallet :
241 000 registrert ved vår høyere utdanning!
Det fremstilles i mediene og i valgkampen som om skolens dårlige lærere er årsaken til at nesten en million mennesker er dårlige lesere.
Ja, vi lærerne har ansvar for, og utfører så godt vi kan, stortingets planer for elevene.
Vi jobber intenst for å kunne gi spesialundervisning til alle dem som ikke lenger har spesialskoler.
Vi bruker mye tid på å planlegge hvordan gi tilpasset opplæring til alle som ikke lenger har rett på ekstra hjelp.
Men dette har jeg forklart i to innlegg jeg linker til her.
Forøvrig ønsker jeg at riksrevisjonen også undersøker forholdet mellom stortingets planer for skolen og skolens gjennomføringer av disse innen de rammer stortinget har satt.
Det kan være at både journalister og politikere kan defineres inn under begrepet «svake lesere».
Så hyggelig det hadde vært om politikerne hadde sagt:
«Vi har aldri før hatt så mange i høyere utdanning! Dette skyldes de gode skoleplanene våre, de supre skolene vi har, og lærernes dyktighet. Skolen er et nasjonalt samarbeid hvor alle yter sitt ytterste! Skal vi løfte ennå flere frem, må vi lage gode strategier for det. Vi i Høyre… eller vi i AP..osv. ønsker å ….»
og så kunne de kommet med valgtalene sine!
Det er lite motiverende å alltid bli stående alene med ansvaret for skoles negativte sider, som om vi dikter opp planer og rammer for denne selv.
A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.
Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?
Dataspill og vold…..
Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,
mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,
mens vi møter ondskap med kjærlighet,
mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,
lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved, «spennende» data spill.
Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,
ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,
en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.
Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.
Hvem kan han dele inntrykkene med?
Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?
Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.
Som professor i både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.
USA har ofte skolemassakre, og hver gang har han konstatert det samme:
Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.
Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.
Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.
Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.
Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.
Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de samme prinsipper som militærets spesialtrening:
Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.
Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff en medelev med hvert skudd.
Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.
Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.
Det var første gang han brukte et håndvåpen.
Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.
I hans bok: «Stop teaching our kids to kill», ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.
I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.
Soldater som ikke nøler, som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.
Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.
«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.
Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom sivilt og militært.
Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.
For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.
Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:
«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. »
Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?
Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke» seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.
Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.
Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.
Det var en gang prestekonger……
I urgamle dager var kongen også prest.
Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig» makt.
Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.
Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.
Jeg vil ta frem og vise noen grunntrekk fra historien som er relevante og interessante fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som viktig for folk.
Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og utbredelsen , for å antyde hvor omfattende dette har vært.
****
De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen omtales i 1Mos.14,18.
Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.
Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:
«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»
Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.
Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.
Over trehundre år før Abram levet Nimrod.
Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.
Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.
Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja, faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.
Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og denne tradisjonen var styrken i familie og samfunnsliv.
Det var velviljen til fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de ydmykhet og troskap.
Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.
Vi gjenkjenner det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.
Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».
Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.
Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.
Gudekongene våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.
Denne guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin senere ble fedredyrket som mer guddommelig enn de andre. Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.
Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.
Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i Orkenøysagaen.
Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk og utbredt tradisjon.
Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.
I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.
På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.
Om Buddah heter det:
Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.
Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.
Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.
Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt av Juda og Levi som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.
Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.
Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.
I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.
År 632 e. Kr. kom Islam.
Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.
Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:
«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».
Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.
Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.
Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende våre forventninger til en «leder» er.
Likevel føler vi oss distansert fra dette.
Som om det er et tilbakelagt stadium, en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.
Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr med formularet:
» Det var en gang en konge…..»
Og, ja, det er faktisk både sant og visst , det var en gang…
*****
Nå har vi en helt annen tid… ikke sant?
Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute. Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.
Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og kirkens åndelige lederskap var ikke lenger av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.
Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.
Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.
Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.
Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.
Han viste at han hadde empati og sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.
Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.
Dette rørte ved noe dypt i folk og vekket et slumrende behov:
«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…» » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…
Slik snakket folk.
Statsministeren viste seg som en samlende person, en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige aspektet i situasjonen.
Han viste oss i et glimt hvordan en «prestekonge» av vår tid kan være.
Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.
Don Camillos lille verden
Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.
Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.
Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:
«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes: En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.
Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.
«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.
«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»
«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»
«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.
«Nei, selvfølgelig ikke. Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»
«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»
» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»
«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»
Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.
Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.
Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.
«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»
«I 1918, » svarte Peppone.
«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»
«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.
«For eksempel?»
«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»
«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»
«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»
«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»
Peppone tømte hele posen.
Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.
«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»
«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»
«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»
«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»
«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»
«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»
Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.
«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»
«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»
Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»
«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.
Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.
*************
Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.
Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget. Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.
Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube |
|
 |
http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w
Du +1-et dette offentlig. Angre
10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007 |
Å stå mellom ekstremister.
Jeg leste Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse. Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt utgangspunkt for samtale og debatt.
Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt og Pål Steigans innlegg på facebook ble jeg noe forundret over deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».
Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.
Hippikulturen hadde sin ekstreme opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj, og universitetsmiljøet red denne bølgen.
Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.
Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex, fri abort, barnehager og sjølrealisering!
Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og populær rival i Formann Mao, og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.
Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias gode eksempel, ja, man applauderte i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret om kulturrevolusjonen.
Jeg ville ikke frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling, som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.
Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.
De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.
Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette. Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.
Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.» Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.
Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:
«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»
«Jaha, men om jeg etter omskoleringen ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.
«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»
«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»
«Da vil du bli likvidert,» sa han.
«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.
Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg ønsket det samme for ham.
Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han formante og advarte meg.
Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør, nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.
Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:
Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.
Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»
Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.
Der sto det, badekaret, blodrødt, fylt til randen.
Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»
Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.
Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.
Fremgangsmåten deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og preget av hersketeknikker, og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!
Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.
Jeg forsto dem egentlig ikke.
De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.
Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.
Jeg hadde hatt kloke foreldre, rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle. Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».
De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.
Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble «løse fugler» som jeg støtt bort.
Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.
Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.
Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.
Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?
Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.
Når man skal vise mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.
Og om «de blå» hadde Hitler , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.
Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.
Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.
Det ble snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.
Partene satset på at terrorfrykten skulle være sterk. Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!
Resultatet av dette gav en terrorballanse slik at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.
Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».
To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.
Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe», ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur. Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.
Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.
Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss, er Breivik en av oss, et barn av vår tid.
Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.
Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :
«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.» I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»
Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.
Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker. Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.
Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde» samfunn å være åpne også for dem som vil kritisere. Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.
Vi må gi hverandre rom!
Vi må ønske å høre hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!
Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig», så blir det farlig.
Den ekstreme » røde» bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.
Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.
Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.
Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer :
-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,
-EØS-avtalen,
-de multinasjonale selskapenes makt over EU,
-Den rendyrkede kapitalismen
-miljøkatastrofer ,
-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet, vanskelige politiske konflikter mm
-internasjonale og globale hensyn og krav.
Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.
Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.
Virkeligheten er ikke en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.
Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den. Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.
I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.
Slik kan vi lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.
I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.
«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.
Tanker etter den 22.07.11
Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre søstre som rodde Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!
Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville si ifra at de var trygge.
Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.
Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.
Vi tok feil.
Gjerningsmannen ble pågrepet raskt og var norsk.
Likevel er den første tanken avslørende.
Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.
Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.
Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.
Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.
Vi deltar i krig , vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.
Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».
Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.
Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.
En nordmann meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.
Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk. Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.
Det var uforståelig for oss.
Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.
Hva gjør dette med oss?
Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.
Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.
Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi være et åpnere samfunn, sier Jens, et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.
Dette sa han i sin første tale etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.
Jeg merker meg det.
Det gleder meg.
Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.
For «mer åpenhet og mer demokrati» er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.
Det er hans medisin mot ekstremisme!
Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.
Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:
-Vi har for lukkede politiske prosesser.
-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.
-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.
Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».
Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.
APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.
Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».
Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.
Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.
Og, dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.
Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.
Som dyktige administratorer har de f.eks klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak, selv om partiet AP er for statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.
Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.
Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.
Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!
Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.
Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.
Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.
Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.
Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får informasjon. Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!
Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.
Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.
Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.
La oss håpe at det blir mer enn ord.
La oss bidra til at det blir handling.
Alternativ medisin og NAFKAM
Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.
Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.
Jeg ble skuffet da jeg leste denne artikkelen, fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.
Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.
Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.
Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.
Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et stortingsvedtak i 1995.
Det var APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.
Hvorfor nevner ikke Olsen det?
Hun velger å fokusere på Høybråten, for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM, egentlig er et typisk KrF-påfunn, som om det dreier seg om religion og liknende overtro.
Vi som fulgte med dengangen vet at forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en gigantisk helsereform som EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.
Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.
Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.
Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen. Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.
Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide om utformingen av dette i helsereformen.
Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.
Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin» som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:
Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:
…
*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»
…
*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»
…
*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»
…
*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»
Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne igjen alternativ medisin i dagens/fremtidens helsetilbud.
Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.
I tillegg var det:
(sitat NOU1998)
«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»
Doktor Gro Harlem Brundtland sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.
Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.
Han sa dengangen, offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.
Han lanserte «positiv til alternativ medisin» tanker, så vi fikk inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.
Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9% og måtte overlate til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.
Bondevik fulgte opp det Stortinget hadde vedtatt.
At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.
NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.
Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.
Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av NAFKAM, men de har håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.
Les gjerne tidligere artikkel om
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Er historien «himmelstyrt»?
På Verdidebatt har det vært mange innspill og kommentarer knyttet opp til antisemitisme.
Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.
Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg ønsker å stoppe noe lenger ved dette.
I et tidligere innlegg, Jøder og rasisme, har jeg trukket fram at våre moderne forskere faktisk er opptatt av å plassere skyld og å finne verstinger.
I innlegget har jeg har en gjennomgang av jødeforfølgelsen i Europa de siste 2000 årene.
De fleste av oss normalt skolerte, kjenner dårlig denne delen av vår historie. Vi er vant til å høre om verstingen, Hitler, og tror kanskje at antisemitismen startet med ham.
I denne forbindelsen fikk jeg spørsmål om historien er «himmelstyrt».
Jeg ble glad for spørsmålet, for det illustrerer godt en fortiet side av de tankene som tempererer debatten om dagens Israel og antisemitismen.
Historie, ordet er gresk og betyr vev. Så historiens tekster blir et vevet tekstil.
I historiens store veggteppe er alle vevet inn og bidrar til det store felles bilde av vår tid.
Vi ser at i selve ordet ligger erkjennelsen av at det er en som «vever».
Så lenge historieskriveren elsker fakta og saklighet , så lenge vil vi ha den tilnærmet beste fremstillingen. Men det er ikke selvsagt , desverre! Han kan fort la særinteresser eller politiske hensyn overskygge det ideelle, han kan forholde seg mer eller mindre ydmyk til de begrensninger det er på vår tillgang til alt som er å vite og han kan unnlate å begrunne sitt utvalg av informasjon.
På 1700 tallet, i kjølvannet av opplysningstidens idealer, bestemte forskermiljøet i Norden seg for å legge et lokk på all gammel kunnskap. Nå skulle enhver informasjon først godkjennes av den moderne vitenskap, før den ble videreførbar kunnskap.
Dette høres fint ut, og på mange måter var dette utmerket, men man mistet dermed det de gamle kunne, og deres måte å tenke på ble uforståelig.
Når vi snakker om Bibelens profetier, beveger vi oss ut av moderne vitenskaplig historieforståelse og tilbake til en kultur som nå er blitt uforståelig.
Den gangen var det vanlig blant folkene å tenke at verdens historie var himmelstyrt:
Astrologien var læren om at de tolv hus i Zoodiaken og solens og planetenes gang gjennom disse, påvirket alt levende på jorden.
De gamle magerne som var spesialister på dette, tydet himmelens tale for ethvert sted til enhver tid. De » så» f.eks. stjernen over Betlehem, og kom for å tilbe den store kongen som nå var født.
Jødene skilte seg allerede da ut fra folkene omkring. Efter deres lov skulle de ikke spørre stjernetyderne om hva som skulle skje, men de skulle spørre Herren, Israels Gud, om fremtiden.
Israel hadde egne seere og profeter(pro=før, fekit= si) som skulle si hva som skulle skje før det skjedde.
Det var ikke lett å profetere ord fra Herren, Israels Gud.
Herrens profetord var oftest forskjellige fra magernes og stjernetydernes profetord, og de var ofte vonde domsord som jødene helst ikke ville høre. Ja, de stenet sine profeter og ville heller ha gode nyheter fra yrkesprofetene rundt omkring.
Vi kjenner altså til at :
*Våre vitenskapsmenn har tatt styringen med hva vi skal få vite av historien, og tolkningen av den.
*Astrologien lar himmellegemenes bevegelser i Zoodiaken sette rammene for de historiske hendelser, og dette kunne magerne regne ut og utlegge.
* Herren, Israels Gud formidlet profetene sin verdensplan, og jødenes sjebne.
Vi kjenner til dette, men kjenner det vel egentlig svært dårlig, ihvertfall for dårlig til å kunne føre noe sannhetsbevis for noen.
Men vi ser staten Israel idag med våre hjerter, og uroes av disse spørsmål dypt i sinnet:
Var det Herren, himmelen og jordens skaper, som valgte deg, Israel, ut fra folkene dengang?
Er det Herrens utvalgte vi har trakkasert og forfulgt opp gjennom historien?
Sier vi nå, som de sa dengang : «Se der er arvingen, la oss slå ham ihjel!»
Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.
Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.
Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:
Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra, eller man ser livet passere revy, man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys eller man kan se nære avdøde komme en i møte.
De presenterte fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi oss tilbake et religiøst menneskesyn, at mennesket er mer enn materien, at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.
Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken til dette noe pussige innslaget.
Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?
Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig, med en aura av vitenskaplighet?
Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter mot den religiøse forståelsen .
De to siste programmene er derfor unntak fra deres tidligere policy.
Man har, i begge tilfeller, en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.
De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis. Og at Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.
Tja!
Jeg blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!
Jeg har sett russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.
Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere eller nåværende, forskning.
Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs forskerinteresse, men nei, det var kun eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.
Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.
«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.
Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.
Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?
Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?
Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.
Hun lå på sykehuset i Kristiansand, i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag til kroppen. Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .
Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.
Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.
Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».
Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.
Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.
Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.
Når våre forskere setter dette fenomenet som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at de skal forske på det?
Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man utfører dette.
Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.
Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.
Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?
Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?
Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.
Der forskes det innen to områder:
*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.
*Og å undersøke alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.
NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet. Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.
Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.
Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.
Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?
Har noen av våre myndigheter interesse av at folk får et mer » lyst» syn på døden?
Maria Reinertsen, i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.
Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, “Døden- skal vi danse”.
Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.
For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.
Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.
Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere. Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.
Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.
Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.
Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:
«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden skal være lys og deilig, har jeg hørt!»
Men hvorfor gå veien om vitenskapen?
Det var ganske pinlig å se på, enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise et ubehag i den rollen de spilte.
Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!
Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!
Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!
Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
«EØS», et nytt Eidsvoll, sier Slaatta.
Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.
Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.
http://www.europautredningen.no/
Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:
Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.
Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet, som de hadde bestilt av Tore Slaatta.
Tore Slaatta var også møtets første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:
Denne rapporten ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid som 10-20 år .
Den handler om medienes rolle i samfunnet, og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.
EØS- medlemsskapet er «et nytt Eidsvoll»! sier Slaatta.
Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.
EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.
Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også. De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.
Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.
Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt «fortielse», men det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:
*Norsk presse defineres etter innen- og utenriks stoff, og denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.
*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.
*Viljen til å fortie er en form for latskap.
*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.
*EU-stoff er komplisert, saksutredningene omfangsrike.
*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.
*Man var for eller mot EU, men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.
De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes, Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.
Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:
*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen generelt gikk ned.
*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk dårligere dekning av EU saker.
*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.
*EØS- saker som engasjerer evner ikke å engasjere mens de er EU-saker:
– Konkrete saker, som f. eks. datalagringsdirektivet, belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,
eller noe folkelig engasjement, mens det bare var en EU-sak under planlegging og behandling.
Det var først da den var ferdig behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.
*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.
*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:
——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.
—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.
—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.
* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.
—–Er du ikke «mainstream», så er du inhabil.
*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette er et utsagn som ofte støttes opp om i mediene, men det dekkes ikke at:
——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.
——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…
*Utenriksdepartementet «legger på en måte lokk på» debatten.
1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.
2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.
3. Forvrengt, ved punkt 1+2, og ved deres vinklinger som pro EU, og deres valg av stoff for å tekkes leserne.
*******
Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.
Fra salen var det bl.a. spørsmål om:
«Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?
» Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i «postdirektivet».
Spørsmålene ble ikke besvart.
********
Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.
Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.
Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk om en sak, uten å nevne EØS med et ord. Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.
Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette. At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!
Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.
På Europautredningens møte sa de faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på, var » å legge lokk på» den.
Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.
Regjeringen selv «la lokk på» protokollen fra Stortingets EØS -utvalg, den ble unntatt offentlighet i et år. Dette gjorde de åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.
Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.
Slike » lokk» blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet) lar det ligge der.
Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene, klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.
Et demokrati må ha en presse som er «på parti med» demokratiet. Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.
Våre «Ja», eller «Nei», «til EU»- organisasjoner, evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen. Jeg vet ikke om de orket annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.
Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen), i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :
«Vi ble jo enige om «å legge lokk på» Europa- debatten»….
Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..
Ingen av debatt-deltagerne motsa Steinar Hansson, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet «vi» i utsagnet hans.
Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet, og at ordet «fortiet» i Slaattas rapport, desverre er en korrekt virkelighetsbeskrivelse.
At EØS medfører store endringer i samfunnet, som Eidsvoll engang, har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.
Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt flere ubesvarte spørsmål.
Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?
«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,» uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.
Gentroen var svært utbredt på den tiden.
Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.
Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.
Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet. Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.
Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori «beholdt» man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.
Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde «tillempet» det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde «snekret sammen» det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.
Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny «tillempning» av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.
Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.
Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt av meg)
«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.
Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .
Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program. Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.
Crick sa det så sterkt og tydelig:
«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….» sitat slutt
Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:
Å kartlegge det menneskelige genom.
Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.
Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»
Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.
Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.
Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.
Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.
I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.
Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.
Dogmet deres viste seg å være feil.
Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:
«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.
Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:
«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.
Så ble det lenge taust om saken.
Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.
Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort, gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses» de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.
For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.
Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.
HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!
Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.
Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.
Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!
Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?
De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært, patriarkalsk:
» Tro og dogmer som veien til makt og ære.»
Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:
Gentroen, og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.
Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.
En drømmesituasjon for de politiske partiene.
Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.
Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.
Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.
Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.
***********
Jeg har hentet sitater og faktastoff fra en bok om dette emnet.
Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :
«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.
En meget informativ og lesverdig bok.
Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?
Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.
Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.
Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :
«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».
Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.
«Er datteren din forsikret?»
«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.
«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.
Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.
«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»
«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.
«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette enn tastetrykket herfra.»
«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»
Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og smilte forundret:
«Men, du sa hun ikke var forsikret.»
Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet». Jeg lurte på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter? Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte saksbehandlere drev med ? Kanskje dette var vanlig i DnB?
Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.
Saksbehandlerdamen var ingen «selger», hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.
Jeg fastholdt at jeg skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.
Nå er dette lenge siden, før nettbanken overtok mye av bankdamenes arbeidsområde, men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata. Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring, vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».
For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.
Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg. Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid for å holde dem beskjeftiget på noe avstand.
De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:
«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»
Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.
Er man heldig og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.
Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!
Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.
Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.
Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun ser at det er nødvendig.
Og etter lang venting innser man at saksbehandleren ikke fant det nødvendig.
Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler, og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.
Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart hvorfor du ikke får en samtale du har rett på». Det viser seg at det kan være at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.
Enten dette meddeles skriftlig eller muntlig, pr. tlf. , eller ved første skranke, kan tiden her trekkes svært langt ut, din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det ikke vært sagt, samtalen, eller brevet er ikke registrert.
Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :
Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.
Dersom man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt. Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.
Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.
Dette er skranke tre. Kafkaprosessen:
Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret, som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.
Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.
Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.
Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere for å komme gjennom dette , er det vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt, planlagt og ønsket strategi.
Det oppleves som om NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.
NAV sa selv, åpent, på TV, at de har mandat til å gå inn på alle dine data, altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle. Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere, eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.
Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.
Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.
Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig, gjør også noe med deg som menneske.
Hva med de tusner av skjermansatte?
De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» , har også muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette. Det er vel dem vi har lagt forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.
«Pappas vafler».
«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»
Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.
«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»
«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»
«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»
«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen. Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss, og Eva liker hverken kjøtt, eller fisk!»
«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»
Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»
Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.
Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!
Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.
«Du behøver ikke streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet. Alle unger liker nystekte vafler.»
*******
Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».
Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn» liker «Pappas vafler» har det vist seg!
Oppskriften er enkel og kommer her:
1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.
2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.
3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.
4. Tilsett litt salt og pepper.
5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.
6. Spises varm (med slikt tilbehør som du liker å bruke til pommes frites).
Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.
Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.
Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.
Syngende sand….
Vi vandret langs stranden på naturskjønne Koster.
Sanden var fin, myk og varm mot føttene. Vi gikk stranden til ende og fortsatte langs svaberget utover. Der passerte vi en liten strand mellom to svaberg. Denne stranden hadde ikke sand, men stener. Glatte, avslipte småstener, alle i samme størrelse, fra mandelstørrelse til hønseegg. De dekket hele den korte stranden i ett dypt lag.
Da vi kom over neste svabergforhøyning, kom vi ned på enda en ny strand. Også denne stranden var kort og dekket av større steiner. Disse stenene var i størrelsesorden knytteneve til hodeskalle.
Det var da vi kom til den tredje korte stranden, at jeg begynte å stusse over denne systematiske spredningen av stener. Her var stranden dekket av bare store stener; størrelsen på disse var til å favne, til å trå på, til å hoppe fra sten til sten på.
Hvorfor lå sand og stener i hver sin vik, pent sortert etter størrelse?
Er det naturen som selv sorterer slik, eller hadde noen andre gjort dette?
Jeg så for meg trollmor som lot trollbarna løpe rundt å sortere stein etter størrelse, og at hun strengt inspiserte arbeidet etterpå. Selvom tanken moret meg, gav den ikke svarene jeg søkte. Og hendelsen lagret seg blandt de mange ubesvarte spørsmålene som naturlig kommer mens man vandrer om i moder natur.
+++++++++++
Bildet er lånt av maybrittsoerensen.blogspot.com
Vi vandret grusveien fra huset vårt og til hovedveien. Det hadde vi gjort mange ganger, men idag var det ekstra mange «sår» i veien etter regnværet.
«Pussig at disse pyttene ofte kommer på samme sted,» sa jeg.
«Det er helt naturlig,» svarer min mann, «vannet renner og følger landskapet, når landskapet er likt, blir vannets vei også den samme. Men se på pytten der. Nå har vannet trukket seg tilbake, og vi kan se hva vannet har gjort med veigrusen. Hva ser du?» Han så oppfordrende på meg.
Jeg studerte pytten. Jeg forestillet meg at det var første gang jeg så en tom vannpytt, og at jeg nå skulle beskrive denne for «sensor», gi nøyaktig observasjon.
Det var da jeg så det. Pytten var som stranden og de sorterte stenene.
«Jeg ser at bunnen av pytten er finmalt sand, fremdeles fuktig etter vannet,» begynte jeg.
» Ja, men alt her er ikke «sand», veigrusen er laget av granitt, og granitten består av kvarts, feltspat og glimmer. Kvartsen blir til sand ved knusning, mens feltspat og glimmer blir til leire. Derfor er slammet i bunnen av pytten mest partikler etter feltspat og ikke sand.»
«Javel, så er de fine partiklene leire. Sanden er litt høyere opp langs pyttkanten, og utenfor pyttens kanter ligger det grovere grus. Det er som om noen har stått og kastet all den groveste veigrusen ut av pytten, så den ble liggende ytterst, deretter den litt grove sanden, mens bare finpartiklene, leiren altså, ble tilbake i hullet og dannet et seigt gel-liknende stoff, som for å tette bunnen av pytten.
Her har naturen sortert seg selv, ordnet seg etter en annen orden enn den resten av veien har.
Hvordan forklarer man dette? Hva er det egentlig som skjer?»
Jeg ble så glad mens jeg snakket, for den lille hendelsen fra Kosterøyene ble ikke lenger stående alene i minnet , men fikk selskap av noe så trivielt som vannpytter i veien.
» Når vi vet det, kan vi kanskje forhindre neste vannpytt i å bli dannet her i veien vår!
«Hmmm….. huller i veien er irriterende, og å reparere dette er en kostbar og tidkrevende sisyfos virksomhet. Gode nok grunner til å forsøke å finne ut av det.»
Jeg ble langt mer oppmerksom på vannpyttene etter dette, og alltid var de sortert slik. Den grove grusen ytterst, ganske langt, helt opp til ti, femten cm, fra pyttkanten, og de fineste kornene som slam i bunnen.
Om noen kunne filme det som skjer i en sølepytt på en grusvei ville en kunne se hva som skjer. Det hører til de små hverdagslige hendelser at det blir huller i grusen, det er faktisk nesten flaut at man ikke vet hvordan pytten blir til. Kanskje vi får se at de største grusbitene «tar sin hatt og går», eller hopper ut av pytten selv, ja at det er slik fordypningen blir til?
++++++++++++++++++
Vi ventet et par lass grus .
Et stort område skulle gruslegges, og jeg ventet lassene tilkjørt fredag ettermiddag, så hadde jeg helgen til å spre det utover. Jeg gledet meg og ventet på bil-lasset for å kunne vise hvor jeg ville han skulle tømme grusen.
Det er en fantastisk lyd når flere tonn grus rusher ned fra lasteplanet.
Jeg sto i stenstøvet og så på den store grushaugen mens lastebilen kjørte videre.
Den smale, lange spaden passet meg best.
Jeg prøvde flere, men den smale var lettest å håndtere, den gled lettest inn i grushaugen og fikk like mye med seg som den brede spaden. Jeg gikk igang med å spa grusen oppi trillebåra. Så trillet jeg båra for å tømme den der grusen skulle være. Spa, spa, spa, trille, tømme, spa, spa, spa, trille , tømme, jeg fant rytmen i arbeidet og lot det gå av seg selv mens jeg lot tankene vandre.
Da merket jeg at grusen ble finere innover i haugen. Det var bare det ytre laget som var grov grus. Jeg spadde fra flere sider av haugen, også fra toppen, overalt var det de grove delene som lå ytterst, mens det ble finere grus og sand innover.
Men denne gangen kunne ikke sorteringen, eller ordningen, skyldes vannpåvirkning. Her var de fineste partiklene lik støv som blåste rundt for hvert spadetak, det var ikke snev av vann her. Jeg vet ikke hvordan grusen var ordnet mens den lå på lasteplanet, om den var sortert der, eller ikke, men uansett hvilken orden den hadde hatt på lasteplanet ville den blitt forstyrret da grusen ble tømt ut.
Grusen måtte ordnet seg pånytt i fallet ned fra lasteplanet.
Kanskje de finere partiklene faller fortest, og de grovere senest? Eller kanskje de finere støter de grovere bort i fallet?
Moderne kvartsur f.eks. utnytter kvartsens evne til å lagre, eller avgi, elektrisk strøm når den utsettes for trykk.
Det var klart at det var enorme trykk i virksomhet når flere tonn rusher ned fra et lasteplan. Kunne slike trykkpåvirkninger føre til slike størrelses-sorteringer?
Jeg lenket denne erfaringen til de to andre og tenkte at de var beslektede fenomener, eller helt det samme fenomenet.
**************
Jeg gleder meg over å ha slike spørsmål flytende rundt i tankegodset.
Tidligere har jeg skrevet innlegget «Fjell har hukommelse», hvor jeg viser til at silisium er hjernen i datamaskinen.
Jeg liker å tenke at virkeligheten er fantastisk, og å få det bekreftet.
Vi må bare oppdage det.
Vårt liv er av denne materien, og vi vandrer i den, overlever i den og frydes i den.
Derfor ønsker jeg velkommen alt som er ekte, vitenskaplig og godt, og jeg tror at alle som lever kan bidra med hva de har sett på sine vandringer, om det ikke er annet enn litt sand.
Av og til leser man om fenomener som ligner, eller suplerer egne tanker. Som den lille notisen jeg leste i «Illustrert vitenskap» om syngende sand.
Beduiner, og andre som ofte ferdes i ørkenen, har fortalt om ørkenens syngende sanddyner. Sanddynene kan sende ut dype, eller høye, rene, klare toner.
Kanadiske forskere hadde utført en studie av dette fenomenet. Arbeidet var ledet av Douglas Boldsack, forsker ved «Laurentian University» i Ontario.
Først hadde de funnet en syngende sanddyne i ørkenen, og av den tok de over hundre prøver med tilbake til labratoriet. Deretter prøvde de å få sanden til å synge der inne. De klarte det ved å riste sanden, da ga den fra seg en klar, ren tone, som når man slår på en pianotangent.
Ved nærmere analyse av sanden beskrev de den slik:
«Den hadde en glitrende overflate som tildels besto av vann. Sanden var dekket av silisiumgel, sammensatt av bittesmå sandpartikler som absorberte vann og klebet seg til sandkornets overflate.
Silisiumgel ga også ved risting, fra seg en høy, ren tone.»
Forskerne mente dermed å ha løst et av spørsmålene med syngende ørkensand, nemlig ved å finne at silisiumgel synger. Derfor avsluttet de det prosjektet, desverre, men flere forskere har forsket videre der de stoppet. Og på
http://www.youtube.com/watch?v=7I6BesiNlM8
http://www.youtube.com/watch?v=4yFaMsUawi4&feature=related
er det lagt ut flere filmer om fenomenet.
Forskerne har ulike tolkninger av hvordan den syngende sanden lager tonen, og hva som utløser den, de forklarer det forskjellig, så her gjenstår mye forskning før fenomenet er forstått.
Jeg liker godt at naturen ikke er ferdig utredet, men jeg liker også at man prøver å utforske den.
Ordene sand og silisium brukes ofte omhverandre, og det kan kanskje forvirre noen. Silisium er et grunnstoff som nesten ikke finnes i ren tilstand, den har en voldsom affenitet til oksygen og finnes derfor oftest som oxygenforbindelser. Kvartssand er en slik oxygenforbindelse, SiO2.
Jordoverflaten er ca 50 % Oxygen og 25% Silisium. Så jordskorpen er i hovedsak en slik oxygenforbindelse.
Og for ordens skyld, silisiumgel er ikke en kjemisk legering, men kvartskorn av bitteliten størrelse blandet med vann. Som leirvannet i bunnen av sølepytten.
Som jordoverflaten i hovedsak er to stoffer, silisium og oxygen, er alt liv i hovedsak også to stoffer, karbon og hydrogen, mens vannet nettopp er de to stoffene, oxygen og hydrogen . Slik er vannet det som binder livet og den uorganiske materien sammen. Ørkensanden virker dermed livstruende, fordi vannet er fraværende.
Jeg liker å tenke på at de enorme sanddynene i ørkenen har sortert seg selv, at de har ubegrenset hukommelse og at de synger sine renstemte G – C – og E mens de rister litt på dynene sine.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 