Om deler og helhet.
Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.
Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var ikke mulig å anvende årsaksloven på det transendente.
Materialismen okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket. De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.
Dette, å dele virkeligheten i små deler , for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang. Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen vil gi viktig informasjon om»alt». Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.
Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler, forstå helhet?
Eller kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?
I matematikken går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt, og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å forestille oss en sum av et uendelig antall addender.
Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.
Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.
Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.
Vi tror ikke at grundig kjennskap til enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.
Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.
Kjennskapet til helheten er transendent.
Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.
Som heltene i verdensrommet:
«Romskipet deres hadde mistet styring og lys. De visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.
De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.
Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det ikke mulig å forstå mens de var nede i barten!»
Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel… jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.
Det første «jule»tre med «jule»gaver
Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.
De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.
Fortellingen gjengies slik:
Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .
Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.
Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.
Pang eller lys ?
Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :
«Det sa PANG!»
Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».
Altså en vitenskaplig hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.
Jeg merker meg at denne vitenskaplige hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk med våre rådende religioner.
Lyden.
I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.
I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…
Gud sa…. å si noe er lyd….
Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.
I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!
» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.
Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….
Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….
PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.
«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.
Jeg fryder meg over dette.
Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!
En slags materialist?
Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av røkeabstinenser
-Å være upåvirket av smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.
Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.
Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!
Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.
Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men de resterende 96%?
De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.
Jeg er en del av altet.
Natur og kultur
Natur er alt.
Kultur er vår måte å leve i naturen på.
Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.
Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.
Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.
I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!
Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….
Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….
det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…
Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.
Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.
Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.
Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.
Det er i min natur en bevissthet.
Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.
Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..
Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.
I valget er menneskets etikk.
Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.
Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…
Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.
Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..
og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.
For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…
Kulturen begrunnes i det som finnes, naturen, som er det vi har funnet….
Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.
I naturen og bevisstheten er vi i Gud .
I dette er vår glede og vår smerte.
Angst og kjærlighet i dagliglivet..
Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.
Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…
Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…
Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.
Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.
Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,
men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.
Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.
“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.
Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…
Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……
Skaiaa, Bibel og vold..
Det er endel jeg må stille spørsmål ved…
Den kristne kulturarv som Skaiaa sier vi har, har vi den? Og hva mener han når han bruker dette begrepet?
Mener han at den kristne kulturen ikke er voldlig?
Jeg er enig i at Jesu kjærlighetsforkynnelse er et kristent ideal som ikke inneholder vold,
men både innføringen av kristendommen og gjennomføringen av kristningen av landet vårt var svært voldlig.
Vår kirkeshistorie er blodig lesning.
Denne kulturarven har ikke samsvar mellom idealene den forfekter og den praktisk-politisk utøvende virksomhet av misjoneringen for dette idealet.
Bibelen er et fantastisk bokverk, men det er ikke et glansbilde i søndagsskolestil som er printet i denne boksamlingen. Den har tvert om endel ganske voldsomme beskrivelser.
Særlig harde er de historiske bøkene. Det er historien til et lite ørkenfolk.
Fortellingene er ikke pyntet på eller forskjønnet, men sier det som skjer i en nesten kompromissløs stil.
De har noen få helter som heller ikke rosemales, og vi følger dem i stadig krig og på stadig kollisjonskurs med sin egen Gud.
De har en lov de er svært stolte av og som vi liker å bruke endel av den dag i dag.
Så har de poesi for sorg, kjærlighet, lidelse og glede.
Knallhardt å lese er alle domsprofetene. Her får alle rike og mektige, motstandere og fiender, sine domsutsagn. Ja, de lar de hardeste domsutsagn rammer dem selv.
Dersom Skaiaa mener at det bare er det kristne idealet som er vår kulturarv, og ikke hele den kulturhistoriske arven, så forstår jeg langt på veg hans forskrekkelse over volden i et spill, Age of Conan. Det er klart at Jesu nestekjærlighet står i sterk kontrast til det meste, også til dette spillet. Og det er helt klart ikke endel av det kristne idealet å spille voldsspill.
Siden vi har hatt flere hundre år med kirken i landet vårt, har de kristne idealene på mange ulike måter fått innpass i våre hjerter og våre sinn.
Noen av disse måtene setter jeg stor pris på, f.eks kjærlighet, likeverd , frihet og mere.. med dyp etisk forankring i Gudsforholdet.
Vi kan nok se de kristne idealene truet.. men det har de alltid vært. Og den hardeste trusselen har vært fra kirkens egne handlinger oppgjennom tidene.
Det er vanskelig å referere til kristen kulturarv som en entydig god størrelse, og som om den fremdeles dominerer i vår hverdag. Det kunne man kanskje for 50 år siden, men nå er samfunnets verdigrunnlag mer splittet, sekularisert, ikke lenger entydig.
Kirken må nok omstille seg til at den igjen må «erobre» og misjonere for å vinne samfunnet for disse verdiene. Det er ikke nok å bare formane og refse.
Ellers er jeg enig i at spillene er voldlige… det vet enhver som spiller.
Moderne «ting» har man alltid møtt med skepsis.
Sykkelen var syndig fordi man kunne sitte mens man gikk.
Bilen ble da mange hakk verre, men det var en kritikk som gikk fort over. Man vennet seg til både fordeler og ulemper og godtok så bilen som et helt nødvendig og flott hjelpemiddel, selv om bilen krever sine ofre.
Hvor mange døde og skadede verden over siden bilens barndom vet jeg ikke, men ….. vi ofrer det den krever for å holde hjulene igang… og kritikken av bilen som noe ondt vi holder på med skulle logisk sett økt…
For «bilvolden» er virkelig. Den er ikke et spill i en fiktiv verden…..
Vi kan også nevne elektriske hjelpemidler.
Elektron betyr el/gud, ek/ utenfor, tron/tronen. Slikt måtte være skrekkelig galt å bruke som «tjener» i huset.
Ordet radio hadde også forferdelige betydninger fra det greske språk: Utuktighet, styggedom, grisethet, fortred, skade og ulykke….. betød det.
Man brukte altså «Gud utenfor tronen» til hvermanns tjener, og hadde gjort «styggedommen» til hvermanns eie. Dette ble det virkelig motstand mot, men det er utrolig hvordan man venner seg til tingene. Nå er radio, TV og interett blitt menneskenes viktigste informant,arbeidspartner og underholder. Det er slik at vi daglig plugger oss på «styggedommen» for å «kunne leve».
Så er det kanskje ikke så merkelig at barna spiller voldlige spill i en fiktiv verden, mens vi tuller med så mangt i den virkelige ……
Potetgiften solanin.
Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme «Ola Potit».
I tillegg hater de poteter og bruker denne «selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet» aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (men det får bli et annet innlegg en annen gang)
Møtet, troens mysterier.
Tro
Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.
Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.
Men jeg har alltid forholdt meg til den.
Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.
Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.
Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.
At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.
Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.
At Gud er.
At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,
at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.
At jeg er.
At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.
At Gud deler med meg.
Tilfredshet
Den dype tilfredshet.
Som et diende barn
er min sjel i Gud.
…
“SSSsssså ssssøtt!
Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.
Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?
Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..
Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……
Kjedelig er det ogssså…
Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …
Gud er forressten ssvært urettferdig…
Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.
Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,
utgått på dato ssspør du meg.”
..
Jeg løfter barneblikket og spør,
mens melken triller nedover fra en breddfull munn,
mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:
“Hva vil du meg?”
Paradis
Barbent i dyp mose.
Flytende i dypt hav.
Sol og vind mot bar hud.
All naturens sang.
Min elskede, barna og jeg.
Lyset og øyet finner hverandre.
Jeg ser alt.
Jorden er paradis.
…
Torner og ugress.
Miljøgifter og kjøpekick.
Hat og undertrykkelse.
Fattig og rik.
Angst og gråt.
Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.
Jeg puster det inn,
puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.
Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.
” du skal snakke til ørene mine.”
Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.
“Vi er adskiltheten.”
Så går jeg barbent i mosen.
Eden
Jeg roper til deg fra hagen.
Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.
“Hva vil du oss?”
Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..
Vi gjemmer oss under fikenblader
gjemmer oss
og står for deg i vår adskilthet
og kjenner tyngden av å være skapt av deg
i ditt bilde,
og vi utånder
ikke
men bærer deg
med kraftløse armer,
nakne mot den røde jorden.
Quo Vadis
I tausheten
tok du adskiltheten
trettheten
angsten og den dødelige sorg
tomheten og all ond vilje.
Du tok det.
Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset
da du bar det bort.
“Jeg kommer snart tilbake.”
Sa du.
Patmos
Jeg står på stranden ved havet.
Verdenshistorien
er lest.
Verdensreligionene
er levet.
De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.
De store ødeleggerene
har gjort sine ødeleggelser.
Jeg legger turbanen på stranden
og venter.
Du kommer snart.
Jorden
Jeg dyrker jorden
og deler mitt brød
og jorden er fruktbar
og frukten er søt
og grøden er sangen til jordens pris
den synger at
jorden er paradis
…
Og elvene i Paradis
løper hvor de vil
og vanner glad
den som vil ha
litt kunnskap fra et kunnskapstre
og evig liv fra livets tre
ja, herren selv vil øse ut
av livets vann fra Herren Gud.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 