Kan vi programmere fremtidens mennesker?
Norbert Wiener drøfter i sin bok «Gud og Golem AS» tre punkter i kybernetikken som virker relevante til filosofiske og religiøse spørsmål:
1. Drøftinger angående maskiner som lærer.
2. Drøftinger angående maskiner som reproduserer seg selv.
3. Drøftinger angående sidestillingen av maskiner og mennesker.
Disse tre punktene drøfter han inngående i sin bok, fordi kybernetikken er kommet langt i utviklingen av maskinen.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Norbert Wiener regnes som skaperen av fagfeltet kybernetikk, en internasjonalt høyt vurdert matematiker. Han så behovet for og etterlyste den filosofiske og religiøse debatt om de spesifikke problemstillinger som etterhvert må reises innen det kybernetiske fagfelt.
Siden man svært raskt, og i stort omfang, produserer og bruker maskiner, både av rasjonelle og av økonomiske årsaker, innen industri , forskning og mange andre områder i samfunnet, rekker man ikke å ta de etiske , eller filosofiske debattene et slikt fagområde har behov for.
Enkeltmennesker klarer heller ikke å orientere seg i denne fantastiske utviklingen. Den kybernetiske innsikten er, på mange måter, et lukket vitenskapsfelt, ved mange patenter og hemmelige prosesser. Vi får bare et glimt inn i det uforståelige når vi anvender maskinene i praksis.
Jeg ønsker å trekke frem et forhold som fremkommer som vesentlig i Norbert Wieners bok , og som er blitt mer og mer aktuelt, nemlig debatt angående begrepene «læring» og «utvikling». Virkeligheten kan vise seg å være helt anderledes enn vi tenker om dette «på grasrota»?
Om læring nevner Norbert Wiener bl.a.:
«Individets læring opptrer i individets liv, men også i flg. Darwin i rasens(artens) liv. Darwins naturlige utvalg er en slags rasemessig(artrsmessig) læring, som virker innenfor de betingelser individets reproduksjon setter….»
Dette utsagnet styrer våre tanker til at læring knyttes opp mot utviklingen av en art… slik man tenker seg dette innen darwinismen.
Barbara McClintocks nobelprisarbeid ga oss viten om «hoppende gener», et fenomen hvor genetiske endringer hos mais, skjedde raskt, som «en smitte» fra naboplanten, som om genet kunne hoppe fra den ene planten til den andre.
Dette leder tanken tilbake til individnivå, og Norbert Wieners resonement drøfter disse to aspekter utfra den kybernetiske modell.
Begge disse forskjellige retningene innen arvelæren forsket i gener, cellens DNA, og er begge et uttrykk for datidens forståelse av DNAet.
I dag har vi lært mer om DNAet og vet at en celle inneholder det kartlagte DNAet, pluss det ikke kartlagte Junk DNAet. JunkDNAet rommer individets utallige muligheter til endringer.
Vi må altså i tillegg til en «utvikling» i Darwinsk forstand, eller «en smitte» i McClintocks forstand, drøfte en tredje mulighet : artens , individets allerede iboende variasjonsmuligheter, som ved gitte utløsende årsaker kan aktiveres..
For bare 8 år siden betraktet man «junk» DNAet som søppel. De hadde gitt dette materialet navnet «Junk», selv om DNA-kjeden viste seg å være i underkant av 2% av alt DNA-materialet i cellen. Resten, som var over 98 % , kalte de altså «søppel».
Man leter nå etter hva som aktiverer noe av JunkDNAet, og man søker å kartlegge hva disse enorme «valg»mulighetene består av.
Med kunnskaper om dette vil vi kanskje kunne delta i utformingen av fremtidsmennesket. Vi kan bli medskapere av vår » utvikling» på individnivå.
Vi kan faktisk komme til å lage vår egen variant av fremtidens grøssere:
Noen mennesker kan vi forme til herskere og noen til arbeidere!
Bier, maur ol små kryp, kjenner til hva som gir ett egg , puppe eller larve, egenskapene til en dronning eller en arbeider. De forer med den maten som utløser forventet forvandling.
Denne kunnskapen er fremtidens store utfordring og prøvesten.
Vil maktens utøvere bruke slik kunnskap til beste for menneskene?
Det vil vise seg når, og dersom, man klarer å kartlegge JunkDNAet, og om, og når, man kjenner de ulike styringsmekanismer som utløser aktiveringen av en Junkegenskap. Hva vi blir i fremtiden, dersom(når) dette er mulig, er avhengi av hva vårt gen har av muligheter på sitt store Junklager.
Dersom man ikke drøfter dette i åpenhet, kan man lett forestille seg at noen «tar patent» på å utvikle arbeidere f.eksempel. Det ville sikkert være innbringende.
For å gjennomføre slike endringer er det viktig at folk ikke kjenner til det, eller at de som kjenner til det ikke har moralske eller etiske skrupler. De må være mer på linje med f. eks. Kunnskapsreformens menneskesyn:
Mennesket er » humankapital»(en vare) som skal gjøre seg attraktiv på arbeidmarkedet……og utvikles til å bli en selvgenererende humankapital.
Dette er WTOs skolepolitiske formuleringer, hentet direkte ut av de kybernetiske produksjonsstrukturer, som Norge uten debatt bare har akseptert og undertegnet som våre nasjonale skolepolitiske planer, som er overordnet uansett hvilket politisk parti som er i regjering.
Man vil bare virke masete og utidig dersom man forsøker å dra opp en debatt om disse formuleringene.
Poenget er, at hva mennesket er det formulerer vi etter den forståelsen vi har i vår bevissthet, ihvertfall etter hva vi tror vi er.
Når kristendommens positive syn på menneskenes enestående verdi blir borte, og det tilogmed blir upopulært å komme med «gammeldagse fraser», da må mennesket omdefinere sitt verd.
Etter hvilke verdier vil vi bli vurdert? Etter makthavernes behov?
Det vil klart være lettere å «programmere» noen til arbeidere , noen til teknikere, noen til soldater og noen til ledere, dersom verdiene først er endret. Desto likere vi blir maskinen, desto vanskeligere blir det å hevde menneskets unike verd.
Jeg må nevne at det er nettopp slik de uttrykker sin visjon i meldingen om kunnskapsløftet : Ca 15% av barna utdannes til lederstillinger, resten utdannes til bare å utføre automatiserte prosesser.
Hvilket menneskesyn, og hvilke fremtidsvyer ligger det i slike uttalelser?
Og hvor nær er vi kommet denne visjonen om å programmere fremtidens menneske?
Fremtiden former vi nå!
Fortsettelse i innlegget «menneskets og maisens genom».
Hvorledes Vårherre og St. Peter kom til å begynne sin vandring.
En kveld ble det stort oppstyr i himmerike –
Klokken var over elleve. Vårherre hadde alt sagt godnatt, og de små englene var gått for å legge seg. Bare noen av de store vimset ennu frem og tilbake eller stod og tisket sammen i krokene.
Det hadde vært stor fest: Adam og Eva hadde fortalt om paradisets have, og erkeengelen Mikael hadde sunget solosangen med sin prektige røst. Siden hadde profeten Jonas holdt foredrag om sin vidunderlige reise i hvalfiskens buk, med lysbilder til, og endelig hadde syv legioner basunengler spilt skapelseskoralen fra den sjette dag på sine lange snoede sølvhorn. Det hadde vært en uforlignelig dag, derav kom det at ingen hadde lyst til å legge seg. Småenglene ble sittende på sengekanten og pludre, og de store drev gledesstrålende omkring og hadde tusen ting å snakke om…….. *………det var så mye å drøfte, og så ble de stående en stund til:
«Dette treet på godt og ondt-»
» Ja, hvorfor skulle det nå stå der i haven?»
Imens satt St.Peter nede ved døren og ergret seg og ble i dårlig humør. Det måtte være måte med prek – treet på godt og ondt? Gid det treet aldri hadde vært, det torde han si fritt….*….. Hva var det for påfunn å stå slik og skravle når skikkelige folk hadde lagt seg? Det var ikke sunt engang å være så lenge oppe om natten, en fikk tynt blod og hodepine. Jo lenger de stod der, jo mere sur og gretten ble St.Peter. For nu hadde han lyst til å legge seg han med, men det kunne han jo ikke gjøre, så lenge englene gikk der og drev. Han skulle jo holde vakt hele natten og det måtte de selvfølgelig tro at han gjorde –
» Hrm!»
Nei, det hjalp ikke det minste, de vendte bare døvøret til. Da kunne St.Peter ikke holde seg lenger:
» Gå og legg dere med en gang!»
Og med et hastig sett, så det gjorde vondt langt ned i korsryggen, spratt han frem på gulvet og pekte:
«Øyeblikkelig, har jeg sagt!»
*
Nu var St.Peter endelig blitt alene. Han gjespet og strakte seg så det knaket i leddene. Omsider gikk han for å stenge døren. Men først fant han frem en stor plakat og hengte utenpå:
ÅPNES KL 8 HVER MORGEN
VENTENDE BEDES FORHOLDE SEG ROLIGE
I TILFELLE REGNVÆR STÅR EN PARAPLY
TIL AVNYTTELSE I KROKEN TIL HØYRE.
Det forargelige rennet om natten måtte det være slutt med nå. Versågod, der hadde de en halmsekk å bie på, om det ble for langsomt å stå. Tilslutt dreide han nøkkelen to ganger rundt i låsen og satte en forsvarlig bom på innsiden – nå kunne ikke djevelen selv komme inn. Og så trasket han sin kos og la seg.
Det rådet nu en uendelig stillhet vidt om i de veldige rommene……. Og inn under loftets herlige buer bølget en fin røkelsessky som av liljer og ambra og syltede roser……..
Da banket det hårdt på himmelrikets dør.
» Lukk opp», sa det utenfor.
Men St.Peter hørte ikke en lyd, han sov den selvrettferdiges søvn, og det er den dypeste søvn som finnes. Han drømte at han leste Vårherre teksten, som han hadde tenkt på så mang en gang. For det var så meget som ergret ham, det var så meget som trengte å rettes og var både skjevt og vrangt og galt.
«Se her,» sa han og rynket brynene og synte Vårherre feilene, «om jeg måtte få rå», sa han,»gjorde vi det ikke slik, men slik! Ja, for det hjelper ikke, verden er sørgelig ufullkommen, det er brist i brist hvor en vender seg. Bare se ned på jorden engang, se hvordan menneskene slåss med hverandre og tramper hverandre ihjel over alt. Om det var bedre innrettet for dem, tror du så kanskje de bar seg som nu?»
Ja, slik leste St.Peter opp for Vårherre og viste ham hva som feilte verden og rettet på den fra først til sist.
Men utenfor banket det på døren igjen.
«Tyss,» sa det et sted borte i halvmørket…*… «Hva er det?»…»Hva er det?»… «Hva er det?»… mumlet det høyt og lavt. «Det er noen som banker, hør!» «Tør vi vekke St.Peter?»… «Nei! Ikke jeg!» ….»Ikke jeg heller!»….»Ikke jeg heller!»… Den modigste av dem listet seg sakte bort til døren og spurte ut gjennom nøklehullet:
«Hvem er det som banker?»
«En bror fra jorden», sa stemmen, «kjære lukk opp, » stemmen hørtes så trøstesløs og bedrøvet, så inderlig full av pine og ve.
Den lille engelen klødde seg bak øret. «Vi tør ikke,» sa han, «Vårherre sover, og St.Peter har lagt seg og vi har ikke lov til å røre nøklen.»
Da slo stemmen i et stort skrik: » Så sant jeg står for himlens port, bønnfaller jeg dere å lukke opp! Så sant den evige glede ikke har gjort dere kolde og blinde og døve, så sant ikke den himmelske fryd har gjort hjertene deres til sten – så sant besverger jeg dere hver og en å slippe meg inn til dere og ikke spille et eneste sekund. I Vårherres velsignede navn, lukk opp!»
*
Da gikk døren opp av seg selv, og en krumbøyd skikkelse vaklet inn, en mann med en rusten lenke om halsen. Han hadde en fillet kappe omkring seg og bar et uhyre kors på skulderen, så han stundiblant segnet under vekten. Føttene hans var fulle av sår, og ansiktet blekt og fortrukket av pine.
«Herren,» ropte han,»før meg til ham med engang, la meg ikke vente lenger, mitt kors er så tungt og min skulder så trett…»
*
Da visste ikke englene annen råd enn å sette seg opp mot selveste St.Peter… og førte ham stillferdig inn gjennom rommet, som lå i et stille og matt gulskjær fra de tusen brennende amplene omkring. Men for hvert skritt han tok, måtte de hjelpe til og støtte. Han holdt på å segne av matthet, hodet hang kraftløst ned på brystet og føttene slepte som de var visnet. Det skar og svidde i småenglenes hjerter, de klappet ham på kinnet, de strøk over hendene og prøvde å løfte korset han bar.
«Kjære,» sa de, «hold ut en stund til, et eneste ørlite øyeblikk bare!»
Men all denne støyen hadde vekket St.Peter. Han spratt ergerlig ut av sengen, stakk en tøffel på hver fot og listet seg avsted så fort han kunne. Hvem det nå var, så skulle de få – «Jeg spør jeg,» sa han og sto med ett midt i flokken, «hva er dette for noe?»
De små englene skvatt til alle kanter. «Omforladels,» sa en, » det var bare noen som banket»
» Og så lukket dere opp, trass i alt jeg har sagt dere, hva?»
«Nei, døren gikk opp av seg selv!»
«Hm,» sa St.Peter mistenksomt – «ja, det blir akkurat det samme, dere hadde ikke lov allikevel.» Hva kunne det forresten være med låsen? Men så kom han i hug den fremmede, og så glemte han døren og låsen…. «har du ikke lest hva det står på døren? Nå, så får du gå ut og lese og komme igjen når tiden er der!»
«Nåde», ropte de små englene, «la ham få være, la ham få være!»…
Den fremmede sa ikke et ord, han lukket bare øynene og sukket. Men det sukket ble båret på vinden inn gjennom hvelvingene…. …*…… og med ett flammet amplene i været, et mektig gull-lys bredte seg omkring – en glans som av tusen svevende kjerter – og der kom Vårherre ut av lyset og skred langsomt og stille mot dem. Hans milde, gode blikk hvilte på den fremmede. …»Jeg hørte et sukk fullt av navnløs kummer , fullt av usigelig sorg og ve !»….
Den fremmede strøk svetten av pannen, hans øyne skinte som røde glør. «Herre forbarm deg over Maria, hun er så ung og god. Ha også medlidenhet med Cimon og Jacob, med min far Sadok og med Ruth….*.. Herre de kledte av Maria og stekte hennes føtter ved langsom ild… da holdt jeg det ikke ut lenger , jeg tygget min tunge i stykker så den ikke skulle forbanne ditt navn…. du ser mitt hjerte, Herre, du vet og kjenner alle ting…*…gjør med meg hva du vil…men hjelp Maria, alle som lider og har det vondt. Herre, det er vanskelig å være menneske, det er en tung lodd å være født til livet, til all dets lidelse og savn og sorg. Det onde er overalt , det onde er som et mørke om menneskene og gjør deres hjerter hårde som sten. Brødre fornekter hverandre og legger hånd på hverandre…Din kirke er splidaktig med seg selv , prest står opp mot prest, og folk står opp mot folk, og det skjer i ditt navn, i ditt store , hellige navn…. »
» Det er for galt», sa St.Peter i skjegget – «jeg visste nok at det sto slemt til – – » da husket St. Peter drømmen sin, «Jeg har såmenn tenkt det samme selv, når jeg har sittet og våket om natten og falt i tanker og grublet og grundet, slik det er blitt min vane å gjøre det, når dere andre ligger og sover. Og jeg er, sant og si, kommet til at det må være noe som feiler. Naturligvis, jeg kan ikke på stående fot si akkurat hva det er alt sammen, men jeg har det tydelig på følelsen. Jeg syns i allefall det at vi skulle ta oss en tur ned på jorden og se tingene grundig etter. Finner vi så noe galt, ser vi noe som kunne være bedre – vel, så kan vi jo rette på det. Jeg skal hjelpe så godt jeg kan og si akkurat hva jeg synes.»
Da St.Peter hadde talt, så han seg rundt med en selvtilfreds mine, sikker på å få tilslutning overalt. Men hvor han snudde seg møtte han store forferdede øyne. Englene sto der som om de var stivnet, de turte ikke engang se på Vårherre…., men Vårherre sto som før…… de strålende øynene hvilte rolig på St.Peter , og da han svarte var røsten langsom og klar:
» Det skal skje som du ønsker, St.Peter. Gå og gjør deg i stand til reisen, så vi kan være på veien før daggry.»
Deretter vendte han seg til den fremmede, bredte armene ut imot ham og la ham varsomt mot sitt bryst. I det samme falt lenken av, hans sår ble leget, hans føtter ble hvite som sne, og hans herjede ansikt ungt og skjønt………
Boken «Det gylne evangelium» er skrevet av Gabriel Scott i 1921. Boken er en legende om Vårherre og St.Peter som vandrer om på jorden for å finne ut hva som er feil med den, så de kan rette på feilene.
Boken er humoristisk , befriende , filosofisk original og dypt alvorlig. Den burde vært filmet!
Boken kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
Trangen til identitet.
Det har vært allehelgensaften, og jeg sitter i tussmørket og tenker på livet og døden.
Man setter blomster og lys på en grav, foran stenen med navn på.
Selv etter døden søker man å opprettholde den andres identitet. Født 24/4 1917 og død 14 /11 1993, og så navnet. Man skal ikke være i tvil om identiteten til den som hviler her.
Når jeg tenker på livet, så tenker jeg at det er noe som stråler ut av alt som lever. Man kan se det, og observere det mikroskopisk helt ned på cellenivå, men det er utilgjengelig for eksperimentell kjemi og fysikk.
Man vet ikke hva det er, men vi kaller det liv.
Døden ser vi bare ved at livet opphører.
Hva er det som blir borte fra kroppen til den døende?
Lyset, varmen, bevegelsen, bevisstheten og personligheten blir borte. Vi kaller det livet.
Og det vi opplever som det essensielle i vårt liv er vår identitet. At vi er! Og hvem vi dypest sett er.
I hver enkelt celle i kroppen vår skjer uavlatelig kampen om liv og død, nedbrytning og oppbyggning, og vi kaller det cellemetabolisme. Denne dynamiske prosess er i hver av våre utallige celler. Og det er disse deler som utgjør mennesket.
Men om man veier, måler og undersøker en død, er det ikke noe som mangler, så alt er der! Likevel kjenner vi at liket mangler noe vesentlig! Livet innebærer noe fundamentalt annet enn det kjemien og fysikken kan gi svar på.
Selvsagt er livet en del av naturen, og dermed en del av naturlovene som behandles i fysikk og kjemi, det er bare det at disse vitenskaper ennå kan for lite.
Cellenes komplekse systemer er der fortsatt, selv om livet er borte. Alle stoffer og systemer og koder og virkestoffer er tilstede. Denne biologiske organismen, mennesket, er en helhet, og når døden inntreffer dør hele mennesket. Armen fortsetter ikke sitt eget liv, selvom den er helt frisk. Men enkelte cellegrupper lever lenger i den døde kroppen , og moderne medisin har etterhvert klart å vekke tillive «svært døde» mennesker, etter drukning f.eks., så man må stadig gjennomtenke våre definisjoner av død, og når den er et faktum.
Det er vanskelig å benytte årsaksloven på livet.
Det er som om avstanden mellom helheten , mennesket, og cellenivå ,atomnivå, i menneskekroppen skulle ignoreres.
Om man går bakover i tiden til livets begynnelse, for ca 3 milliarder år siden, så vet selvsagt ingen hva som skjedde, men våre teoribyggere, har med vitenskaplig kvalifiserte gjetninger, forsøkt å etterligne forholdene slik de regner med det var den gangen. De sier at det kan, av seg selv, dannes sukker, primitive proteiner og nukleinsyrer av uorganisk materiale, selv om det ikke er sannsynlig. Dette er viktige stoffer i en celle, men at cellelignende strukturer har kunne dele seg og formere seg, uten å ha et gen, en styringskode og tilhørende enzymer, er enda mindre sannsynlig. Men det er slik man tenker seg det.
Man vil nå lage en etterligning av de delprosesser som danner proteiner. Hvert protein dannes på bakgrunn av en genetisk kode , eller rettere et sett av genkoder som ved kjemiske prosesser «oversettes» til et protein. Proteiner gjenkjenner stoffer og skjelner ørsmå variasjoner, som forskjellen mellom is og vann, sukkertyper som har lik atomsammensetning og flere.
Forskere innen nanoteknologi ønsker å utnytte disse egenskapene. Ved å utstyre nanopartikler med ulike egenskaper, kan proteinene skjelne mellom dem til ulike formål. Her er veien til svært avanserte roboter åpen.
Jeg sitter og tenker på Norbert Wieners bok : «Gud og Golem A/S».
Han regnes som kybernetikkens far, en internasjonalt anerkjent og etterspurt lærer ved vestens universiteter, og han var opptatt av de filosofiske og moralske aspekter ved å skape roboter, maskiner som likner mennesket. Dette drøfter han i boken.
Kybernetikken, er vitenskapen om kommunikasjon og kontroll i maskiner og i levende organismer.
Det er meddelelses-strukturer som kan gjennomgå mange tilstandsformer, og opprettholdes av ulike materialer og inneholde ulike mengder energi, som f.eks.: blekk og papir, lydbølger, elektrisk strøm, radiobølger, og disse kan ha samme meddelelse. Strukturen er felles.
Med kvantefysikken får man muligheten til å erkjenne paradokser som viser seg som to sider som ikke møtes.
Slik er livsformene og dødsprosessene i naturen.
Piet Hein spurte Norbert Wiener om det var prinsipielt mulig å sende mennesket pr telegraf. Siden det var strukturen som var viktig, var det kanskje ikke så viktig om rekonstruksjonen ble i et annet materiale enn det som ble sendt.
«Naturligvis» svarte Norbet Wiener, «et menneske er en meddelelse.»
Dette , at alt er en form for informasjon, det gjelder bare å forstå kodene og å tolke dem, gir meg så stor glede!
Naturen er en meddelelse.
Det vi kan vite om Gud, ligger åpent, for Gud har åpenbaret det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av.
Naturen , og dermed vi, er en meddelese fra Gud.
Meddelelse= dele med. Når Gud meddeler seg, deler han med oss.
Vi, og naturen rundt oss, bærer i oss alt vi kan vite om Gud.
Vår sterke trang til identitet er nettopp trangen til å tolke og forstå oss selv og naturen rundt oss, for i vår identitetstrang ligger hele vår dype forståelse av Gud.
Kirkegården , med sine gravskrifter, identiteter skrevet i sten, synliggjør hvor viktig dette er for oss.
Vi legger en sten over våre jordiske levninger, og selv den ivrigste materialist vil ha en grav med en sten, med sin identitet hugget inn. Så her hviler Anna, og her hviler Jon. Det er som om de ligger her og hviler i en dyp søvn, og bare venter på det skapelsens under som er beskrevet om Adam, det første mennesket:
«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.»
Det er en kilde utenfor oss selv, som gir oss livet. Som jorden selv er øde og kald, og får sin livgivende energi fra solen.
Da Per var ku.
» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.
Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.
Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.
Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.
Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!
Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)
Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.
Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.
Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.
Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.
Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?
Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?
Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?
Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?
Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?
Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:
Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.
De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».
Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!
Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».
Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!
Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.
Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.
Det passet ikke herrefolkkulturen!
Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.
Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!
Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.
identifikasjon
Jeg har tidligere nevnt «Jeg opplevelsen» som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: «jeg»er, under «visjon og viten»). Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent i andre leveår, og foreldrene opplever som regel bare at : » Oi, nå kommer trassalderen for fullt!
Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?
Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene? Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne, forstand og gener er viktig for mennesket, og hvem «jeget» er. Vår streben etter å gjøre det samme som foreldrene , være som dem, verdsettes av dem og kommunisere med dem, er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:
Fødselen, det å komme til verden, er en smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom «en annen» (mor).
Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos «en annen» og få dekket alle behov.
Å være elsket, det å vite at du er ønsket og verdsatt av «en annen», å være sentrum for «en annens» oppmerksomhet.
Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av «en annen», og så dele dem med «en annen».
Å gjøre noe, å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med «en annen».
Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss. Vi identifiserer oss med «en annen», og blant våre første identifikasjonsleker er «mor og far og barn» leken.
Så blir jeg selv mor.
Og jeg ser inn i de sterke, granskende, rolige øynene som ser for første gang.
Lykkelig og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser. Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg navnet på alt vi ser.
Du og jeg i verden.
Du er oppmerksom og følger med på alt.
Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.
Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!
Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke «bebyspråk» til deg!
Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en grunnleggende struktur. De bare vet det er slik.
Så er vi opptatt av, i jobben og i det private, å gjøre dette så riktig vi kan.
Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man «rollemodell» bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og «leser » oss som en åpen bok.
Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.
Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter, selvsagt er jeg ikke presten! Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?
Jeg er gud. Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.
Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: «Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?»
Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:» Nei, det er alderen, vet du. Alt er selvfølgelig for dem, og små barn tror alt og går helhjertet inn i det.»
Forrederi! Jeg var forrådt! Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne, og smerten ved å bli lurt av dem! Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen, bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt. Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!
Jeg er i ettertankens modus.
Jeg slår opp ordet» identitet» for å se hvordan det utlegges etymologisk. Det er latin for «å gjenta en enhet» , «å være det samme», «å være en». (Grunnordet var » idem» iflg Webster.)
Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods. Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en gjentagelse av en enhet.
Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr «det samme», og humus som er » jordsmonnet».
I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er et sterkt uttrykk for en helhet.
Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra astrologien om hvordan horoskopet i fødselsøyeblikket preger den nyfødte.
Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. «Persona» var skuespillerens maske. Så man «lyder gjennom masken».
Vakrest fant jeg om det engelske ordet people: poppelen, treet altså,vår osp. Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre, fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver.. Så på engelsk går folk rundt som trær.
«Mannen» betyr det mentale, og «kvinnen» betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for» mann og kvinne» på flere språk. Og da måtte jeg le av den hebraiske. På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah. Våre kraftuttrykk » isj» og «isja meg» har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!
Jeg får stanse og oppsummere litt. Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :
Jeget er en helhet, udelelig.
Når jeg identifiserer meg, gjør jeg meg til «det samme som» den jeg identifiserer meg med.
Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.
Jeg uttrykker meg «gjennom masken».
Jeg produserer og gjenskaper.
Og jeg går omkring som «verdens reddeste tre».
Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg. Hva som er «riktig» eller «galt» er ikke på dagsorden for meg ennå. Jeg vil bare synliggjøre innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til å uttrykke oss med.
I tillegg er denne dominerende strukturen dypt i meg: At jeg er, og hva jeg er, har blitt til på grunn av «en annen», altså årsaken til meg er «en annen».
Jeg tror at flere enn meg identifiserer seg med gud. Kanhende med helt andre erfaringer enn mine. Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.
Sjelens sult
Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok: «Sjelens sult.» Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.
Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener. Vassnes vil gjerne forklare religionene, at de overhode finnes. Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.
Den svakeste hypotesen i boken er Vassnes bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».
Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte godene ved hasj og marijuana. Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.
Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.
Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten. Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.
Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla at å anvende meditasjonens teknikker, var helsefremmende. De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer. Dette solgte.
Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.
Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte. De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen. Det har ikke så stor interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin. Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».
Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.
Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon som relevant forklaring på religionenes eksistens.
Boktittelen «Sjelens sult», skal uttrykke «behovet for» Gud. Det er ikke tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes . Denne forklaringsmodellen bør, i så fall, gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.
Det er ikke troverdig som vitenskaplig metode å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og metoden må kunne anvendes som metode for å forklare også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som vitenskap, politikk og økonomi.
Metoden må kunne brukes for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen. Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi lager oss utviklingsteorier. Og, at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».
Vi må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere forestiller vi oss en » Darwin». For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!
De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke, bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen om Gyldendals kokebok og andre kokebøker». Vår sult blir «selvsagt» forklaringen på forestillingen om kornet. Og, da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.
Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage forestillingene om det onde…,
Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.
Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode er en «vei som når frem dit man vil».
Vassnes har gitt oss en «vei» som når et stykke i den retningen han ville gå. Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål, og det spørs om han ikke må bytte metode. Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».
Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.
Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.
Jeg spurte legen min: «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»
og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser, det er bare psykiske.»
«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»
» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»
Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har psyken som en egen profesjon. En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens fenomener.
Jeg lurer på vår moderne tids syn på mennesket. Hva er mennesket?
Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet? Er vi bare materie? Og hva er sjelen?
Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.
Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.
Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si. I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste. Materialismen er kirkens motbølge, som holder materien for å være det eneste virkelige. Dermed overflødiggjøres gud.
De to retningene blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!
Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være, og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.
De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.
Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro, men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie. Men vi har en kirke som sier: «fy, overtro!» Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»
Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!
Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares! Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene. Klart dette inspirerte!
I ettertid ser man at dette systemet fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten fungerer oss mennesker i mellom. Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de frigjøres til helbredelse når de erkjennes. Dette har de som felles erfaring.
Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på! Og, når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested, har vi «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud, denne gamle jødiske systembyggeren.
Jeg tror at mennesket er materie.
Jeg tror at alle våre sjelelige uttrykk er materie .
Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.
I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.
Materien er skapt av gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.
Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg, vender tilbake til Gud som gav den, og som lot den bli meg!
Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg. Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.
I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens. Jeg liker at det brukes bildet av en sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen». Man er bevisst at man er sentrum for seg selv, og for «alles» oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre: servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!
Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt, skjønt de fleste vil kjenne på at deres «Jeg sirkel» forstyrres noe i denne prosessen.
Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel». Jeg liker å tenke på de to sirklene som ellipsen.
Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter! Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende. «Vi er som skapt for hverandre!» sier man, og lever lenge på den opplevelsen. Som det kinesiske «yin og yang» visualiseres i en sirkel, er det et vakkert bilde på det hele.
I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.
Ellipsen utlegges språklig i Webster med: Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet leipo som betyr å løpe vekk, forlate.
Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.
«Jeg- sirkelen», selvstendig og alene, søker gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.
Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse, en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er alltid forbundet, i lengsel og opplevelse.
Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og troen! Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.
I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:
«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14
«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27
» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22
Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:
«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46 (eg-kata-leipo)
Myter og berget det blå.
N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken «Nordisk mytologi» (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.
Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet «run», grunnstammen i ordet runer. «Run» betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.
Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!
Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.
Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de «gjemmer» i skaldskap, og gudene svarer. Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte ordet «gjemmes». Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre «Hva betyr det?»
Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå «vismenns ord og deres gåter», som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid «Oddas». I dette navnet finner man både Edda, Odin og Æsene.
De gamle kulturene har visdomslitteratur, eller myter, som er bevart for oss, men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå. Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.
Skal jeg «si deg en hemmelighet» , en myte jeg har fått høre om «berget det blå»?
I «eventyrene» våre er det ofte hendelser som finner sted i «berget det blå». Det er dit man blir «bergtatt».
Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.
Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet. Hun vokter «gralen» som ridderene søker etter, mens de stadig befrir jomfruen fra drager. Både «begeret» og » dragen» er i «berget det blå». Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.
«Berget det blå» uttrykker det gamle bildet av jorden: flat jord, med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten. Det gamle ordet» blått», var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : «Blåman, blåmann bukken min..» og «blått som kull», «blåmyra» .. og altså nattehimmelens farge: «berget det blå».
Eventyrene griper her tak i både bibelske og andre religioners myter i samme fortelling.
Alle har noe de formidler i dette bildet. Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss «bergtatt». Desto viktigere blir de mange små lysene i «berget det blå». Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der, og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene. Det er hun som vokter «gralen» fra middelalderens og bibelens myter, og hun vokter Suttungsmjøden», den attraktive kunnskap som Odin leter etter. Hun samler i seg Maria , Jesu mor, og Israel, GTs skjønne jomfru, og gir eventyrene om jomfruer større dybde.
As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor. Ordleken kan være som i en drøm i «berget det blå».
Snorre knytter Tor til Troja. Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet «å starte helt pånytt». Ingen «gammel» kunnskap skulle bli med i «det nye» vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, «glemt». Det var å regne som «usant» inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.
Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed » lokk på» en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet, formidle hemmeligheter om «berget det blå», der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.
De gamle magernes visdom kunne formidles ved jomfruen og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved okser og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i «berget det blå».
Hva kunne de?
De kunne regne, observere , beregne stjerner og planeters bevegelser og lage kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og, slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født. De leste menneskenes og folkenes sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.
Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke «spør stjernene». De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i «profetjobben» fordi de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.
Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte. Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom. Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et «mål-tid», hva betød det? Ble det en myte om et «tids-rom»? Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!
Det var kunnskap om de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon. Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av «de innvidde». Det kan være flere «innvidde» grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.
Når vi ser opp i «berget det blå» der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette «berget» felles.
Her skildres «eonenes» fødsel og død, og «gudenes» frodige karakterer. De er, i astrologenes tale, det som lyser og beveger seg i » berget det blå». Her har man» tidsrom » og «hus», og her har man «måltid» med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet at svært mange av de gamle «Guder» var «fjellguder». Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.
Når vi bysser barnet og synger «byssan lull» , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet at det kommer tre vandrere på veien: Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.
Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?
Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.
Til Helvete med Helvete.
Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forestillinger om hva det innebærer.
De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen, i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.
Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.
Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter. Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete
!
Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse. Det referes til med enkeltkarakteristikker, som man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig. Det holdes ikke frem som noe hovedbudskap. Omtrent slik en lege er opptatt av kuren, medisinen, av det som gjør frisk. Det å bli frisk er målet for legebesøket, ikke å utmale sykdommens ulike grusomheter.
Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.
Altså, å mane frem døde mennesker, slik folkene rundt omkring drev med, var forbudt hos jødene.
Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.
Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.
Kongen sa til henne : «Vær ikke redd ! Men hva så du?»
Og kvinnen sa til Saul: «Jeg så en Gud stige opp av jorden.»
Han spurte henne:» Hvorledes ser han ut?»
Hun svarte: «En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.»
Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.
Og Samuel sa til Saul: «Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?»
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.
Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne historien viser at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med «dødningemaner».
I denne fortellingen har den døde en kledt, gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges som en “livet etter døden “historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.
Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten. Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.
Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.
I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen om oss selv. Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode. Vårt genmateriale, vår arts DNA, finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.
Det er bare sukker, fosfat og nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.
Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det «nuclein» som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene. Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?
DNAet er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!
Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet er, eller hva det gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.
I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.
Hos mennesker og virveldyr er hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen. Hjernen er ekstremt kompleks! Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.
I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre alle våre personlige sanseinntrykk. Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen. Vi har et potensiale som overgår vår forstand!
Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt «behov for å utvikle» så flott hjerne!
Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer, så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).
Det blir latterlig å høre på vestens materialistiske misjonærer når de strever med å «bevise» at materien ikke har fantastiske egenskaper. De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener, slik de dessverre lot Fisher gjøre i 1925 da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette ved, ganske enkelt, å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være «stesøstrene til Askepot». De «fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer».
Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å «fjerne guds fotspor» enn etter å søke sannhet! Dette bebreider jeg dem. For i sin «gudfjerningsagenda» får de heller ikke materien til å passe. De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.
Jeg vil le av dem.
De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som på gud. I tillegg sniker de sine «avkappede stesøstreføtter» inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: » Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta». De tror de kan «skape det som er sant» ved makt, også kaller de seg «folkeopplysere»!
Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt «darwinist»!
De ekte materialistene, sovjetkommunismens «ektefødte» vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!
Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen: «la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han det….» Enheten, mennesket, er «mann og kvinne». Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier «vi» og «oss» om seg selv.
Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.
Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?
Både silisium/oksygen og sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie. Blir det «rarere» eller «mer guddommelig» om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?
Tidligere om informasjonslagring:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/10/fjell-lagrer-informasjon/
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Fjell lagrer informasjon
«Om dere tier skal stenene tale», sa Jesus.
Jeg har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn, altså, dette ordet skulle ikke forståes bokstavelig, men billedlig.
De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.
Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!
Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk», en tolk som kan fjellspråket.
Det er faktisk det kjente «Jesusspråket»: «Ja,ja,nei, nei».
Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til » ja/nei» språket. Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det. Det står i en sort liten kasse ved føttene mine.
Denne måten å lagre informasjon på startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.
Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet styrte spinnerimaskinen. Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.
De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en transistor, og i datidens lærebøker skrev man når man forklarte hva som skjer i transistoren, at » hullet flytter seg».
Etter transistoren brukte man magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene var spesielt rene. Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.
En sveitser tok patent på kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler, det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte stenens egenskap.
Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig mange forskere og oppfinnere som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre, stadig forbedre produkter, stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder. Og vi bruker produktene og glemmer historien,
Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper. Jordskorpen er 25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.) Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.
Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen. Den benyttes til å ta imot, lagre og gi fra seg informasjon. Dette er RAM(Random Access Memory) Dette betyr at man kan gå ut og inn av «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.
Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.
Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».
Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?
Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt. Det står det i geologibøkene. I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller. Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der. Om de nå fant granitt på Mars, må det ha vært vann der.
Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell. Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur. Denne informasjonen er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.
Det er mange former for språk.
Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt enkle «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste. Han sa:» vannets hukommelse». Han nevnte homøopati.
Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «. Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene. Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.
Jeg tror hans arbeider har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy. Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet. Eller at det får andre og utvidede bruksområder.
Se også:
Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Vann lagrer informasjon
Jeg har sakset en artikkel om dr. Jaqcues Benveniste.
Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.
Digital Biologi
Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».
Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..
Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.
Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.
Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere
At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.
Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:
Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen
Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.
Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.
Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.
Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.
Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»
Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..
– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper
Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.
Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.
For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.
Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.
Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.
Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden
Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.
Kom senere over denne:
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra
Absolutt og relativ moral ?
Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.
Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.
Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral. Den relativistiske moral har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet, samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar og muligheten for å straffe «onde» handlinger.
Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.
Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.
Jeg tenker» nå», og» igår».
Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg. Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling. Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad prisgitt mine følelser.
Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”. Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.
I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.
Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).
Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:
Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig, lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer. I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier. Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller. Men noe står urokkelig fast:
Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.
Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.
Man må erkjenne det personlige ansvar.
I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.
Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:
«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.
Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:
«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.» Dette er naturlig adferd for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.
«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»
I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.
Menneskesynet i skolen i WTOs utforming
Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.
Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste skolereformen, kunnskapsløftet, sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.
Jeg sier oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. Refomen kommer til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.
Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.
Hva har skjedd?
Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?
De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.
Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden. Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket om kropp og sjel, var det ikke så stor og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.
Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.
Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til kunnskapsløftets syn på barnet:
«en vare, kalt humankapital.»
Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.
Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.
Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?
Dette er skolepolitikk. Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen, har de ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.
Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.
Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.
Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.
I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:
Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.
2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.
Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! Ihvertfall i noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye. Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.
Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er. Og hva vi vil at det skal være!
Astrologi og våre «dommedags» forventninger.
Astrologien er vår aller eldste vitenskap/religion.
De fleste av oss kjenner dyrekretsens 12 tegn, i det minste vet vi hvilket tegn vi selv er født i. Vi kjenner til at solens vandring har ca en mnd i hvert tegn, slik at de 12 tegnene blir et år. Dette er ikke et moderne ukebladfenomen, men små rester etter den urgamle vitenskap som møter oss i de eldste kulturene vi har dokumentasjon fra.
Den lille dyrekretsen, på et år, kjenner de fleste.
Den store kretsen på ca 26000 år, er det ikke så mange som har hørt om. Det er de samme stjernetegnene som i den lille sirkelen, men nå er ikke solen en mnd i tegnet, men ca 2300 år. Den nøyaktige tiden varierer noe fra tegn til tegn.
Det er denne pleiadesirkelen, som den også kalles, som var inspirasjonen til sangen «age of aquarius» på sekstitallet. Det betyr vannmannens tid. Vannmannen er et av de 12 tegnene i kretsen, og på sekstitallet startet solen sin inngang i vannmannens tegn. Det betyr at det blir en ny tid, hvor vannmannen dominerer vår verden i de neste 2000 årene. Man forventer at noe nytt skal skje, og at det må komme til et «oppgjør» med den tiden vi har vært inne i.
Vi har altså i ca 2000 år vært i et annet stjernebilde, fiskene , og er nå på veg ut av det. Oftest sier man også det tegnet som står motsatt på himmelen sammen med hovedtegnet. For vannmannen er det løven, og for fiskene er det jomfruen.
Vår verden har altså i 2000 år vært preget av fisken og jomfruen. Det lyder ikke fremmed for meg. De første kristne brukte fisken som hemmelig tegn for Kristus, og at han var født av en jomfru har vel de fleste fått med seg. Jomfruens sentrale plass i mellomalderen og i den katolske kirke, er det neppe tvil om. Dette tegnet starter omtrent med Jesus.
Hva var tegnene før fisk/jomfru?
Ca 2000 år før Kristus gikk solen inn i storsirkelens værtegn, og motsatt væren var vekten. Lyder det kjent? Det var ofringenes tid, hvor væren var det sentrale offeret. I GT er værofferet så viktig at det i sin funksjon står som et Kristusbilde. Vekten er lovens tid. Folkene får lovtekster og forplikter seg på dem og dømmes etter dem, og må ofre , bl.a. værer for å gjennopprette det forbrudte, avviket fra det rette. Og i GT faller dette tegns begynnelse i tid ca samtidig med Abraham.
2000 år før dette er vi ved jødenes kalenders begynnelse, ved Adam. Det var oksens tid, og motsatt oksen står skorpionen (skorpionen kalles også ørnen i flere tradisjoner). Dette er så lenge siden at vi ikke har mange og gode overleveringer fra den tiden, men at oksen er sentral i de eldste minneklipp fra vår histories begynnelse, vet religionsforskeren. Mitra bekjemper oksen. Europa kommer ridene på oksen fra Asia. Fremdeles går de hellige kuene rundt i India og minner oss om en fjern fortid. Og i mange kulturer har man bilder og beretninger om noen som flyr med ørnevinger (fuglemannen).
Men på sekstitallet startet solen sin vandring inn i Vannmannen, og vi ble alle opptatt av: Hva blir nytt?
Motsatt Vannmannen er løven, og det gir noen assosiasjoner. Mannen og løven er ikke ukjente motiver. Alle som var opptatt av astrologi, og som kunne litt om dette fra den lille sirkelen, startet forsiktige spådommer om den nye tiden, men det ble raskt stille om det. Det er alltid lettere å se tingene etterpå!
Denne gamle vitenskap, var magernes og stjernetydernes kunnskap i gammel tid. De gamle grekerne kalte en slik 2000 års periode for en» eon», og det er dette ordet som brukes i NT om tidsepoker og husholdninger. Og det er avslutningen av en slik «eon» som er gjenstand for dom.
Ved slutten av fiskenes «eon», forventer man en dom over eonen, og Jesu ord om dette får flere assosiasjoner, tolkningsmulighetene berikes, og referansen til GT profetenes jomfru- profetier får flere aspekter.
Dommene i Oksens tid var flommen, og Babelstårn, hvor språkene ble forvirret og folk ble spredt om på jorden.
Værens tid endte i at Gud kom, immanent, ble syndebukk, døde og oppstod. De rike elvekulturene gikk under og Keiserrikene oppsto både i Østen og i Europa.
Fiskenes endetid, vil speile Jesu domsord, om dom over nasjonene. Men hvordan?
Fiskene blir fanget i nettet, heter det, og nasjonene dømmes etter hvordan de har behandlet de fattige, de syke, de fengslede mm.
Noen ser krigs-senarier ved at FN (alle nasjoner) og NATO kommer i krigsforhold i Midt-Østen.
Jeg ønsker ikke å «leke profet», men bare peke på de kortene som er delt ut og gi noen eksempler på hvordan man kan tolke domsordene.
Vi har miljøkrise og økonomikrise, og det setter fart i ryktene om at det nå er «verdens undergang». Kanskje det er «tidens undergang», det egentlig er snakk om. Vår «tid»s undergang, det gjør så avgjort en forskjell i våre ører.
Dersom en svenske sier «før i verden», vil det på norsk hete » før i tiden», vi har hver vår måte å uttrykke dette på.
Jeg ønsket å gi vår «dommedagsforventning» et rikere perspektiv ved å se nærmere på ordet «eon». Og at når den ene «eon» er over, er solen alltid på veg inn i en ny «eon».
Jeg» tror» ikke på astrologi !
Jeg tror ikke at stjernehimmelen er gud, men jeg tror stjernene er Guds skaperverk, og at de eldgamle beskrivelser er som et atlas for å kunne orientere seg i det skapte. Og jeg tror vi har mistet store deler av den kunnskapen, så vi ofte virrer retningsløse, uten mål og med, på vår reise mellom stjernene.
Vi er i en ny tid, hvor menneskene skal prøve ut sine muligheter sammen med Vannmannen og løven. Løven er som kjent dyrenes konge, og Vannmannen står for «Gud immanent». Det er da betegnende at flere religioner venter nettopp sin Guds komme til jorden.
Hinduene venter en «ny Krishna», Islam venter en ny profet, jødene venter Messias, de kristne venter Jesus tilbake.
Uansett gleder jeg meg!
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige å få øye på disse årsakene.
Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.
Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder. En «prøveballong» kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig, før 1995 . I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte i det offentlige helsetilbud .
Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.
Den interesserte bør bl.a. lese «NOU1998 Alternativ medisin.» Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.
Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.
Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».
Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud». Selve behandlingen relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.
Uansett om du er «skole» eller «alternativ» medisiner, avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.
Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene. Disse spørsmålene skulle løses ved forskning og offentlig kvalitetssikring.
Forskning ble viktig, for å kunne sikre pasientenes rett til trygg behandling.
I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:
«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.
I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.
Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.
NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.
NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»
De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.
Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:
«Dato: 11.12.02
Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.
Tid: fredag 13. desember kl. 11.30
Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø
Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'
Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig og laget planer for en stor og omfattende helsereform hvor Amsterdamtraktatens store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!
Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og en offentlig informasjonsbank! Så , hva er problemet?
Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker. En motebølge både innen helsevesenet og «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.
Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:
Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!
Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».
Her kommer Snåsamannen inn.
Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er et «glansnummer» innen helbredelse !
Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.
Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.
Bjarne Håkon Hansen gikk rett i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten. Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt sin helseminister.
Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.
Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt i Amsterdamtraktaten.
Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro, to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!
Jeg tror
Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.
Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet. Jeg vil nevne noen eksempler:
Jeg tror at jeg er.
Dette var en filosofisk problemstilling. Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er, hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse». Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.
Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.
Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre ga meg ved å elske meg . Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.
Jeg tror det jeg lærte på skolen.
Men denne troen har forbehold om korrigering av lærestoffet ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen», men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.
Jeg tror på legen min.
Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.
Jeg tror på Gud.
«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.» «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.» Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort. Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.
Troens innhold kan diskuteres? Tja, man gjør det ihvertfall!
Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem! Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning. Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær! Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde! Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler. Alle -ister og -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.
Jeg tror for det meste, og vet svært lite.
I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene. Jeg er som en «halvstudert røver», for selv om jeg har mange års utdannelse , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den. Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn, hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler! Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.
På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt! Det smaker av din vei nedover fjellene.
«Jeg»er
Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!
Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.
Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.
For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»
Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!
Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.
«Jeg- opplevelsen» er unik.
Det er barnets opplevelse av helhet!
Det opplever seg som et individ. (In-divid betyr u-delelig)
Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!
Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en, å være hel!
Om vi senere i livet utsettes for sterke oppløsningskrfter, vil vi ha denne opplevelsen av helhet fra vår spede barndom. Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.
Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…
«Jeg er» .. det var det gud sa at han het…
Det onde , Satan og Djevelen.
Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.
I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine lovbrudd,
peke på dem, bevise dem, og bevise din skyld overfor dommeren.
Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.
Den gangen måtte du «ofre» noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut», er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss. Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv, og Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov, og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken» ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av «diabol», som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er også en «ond» funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er «diabolsk», det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne «diabolske» virksomheten er vår tids angst og smerte.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »
Og bare en konsekvens av lovbruddet : » For da skal du dø.»
Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø, men bli som gud : lære å kjenne forskjell på godt og ondt».
Her er dødens og det ondes problem: døden knyttes opp til lovbruddet, av Gud, og aktor beviser vår skyld, mens analytikeren sier at døden er å bli som gud , å kjenne forskjell på godt og ondt.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme», eller «skremmende» attributter . Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» . Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 
Frykt er mangel på kjærlighet.
En slik «mangelsykdom», hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.
Det er dens eneste egenskap.
Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig. Når vi beskriver mørket, beskriver vi vår store, eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys. Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.
Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?
Hvem kan gjøre hans verk ugjort?
Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.
Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff, Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.
Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)
Det er faktisk gått til Helvete med Helvete!