Tanker etter den 22.07.11
Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre søstre som rodde Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!
Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville si ifra at de var trygge.
Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.
Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.
Vi tok feil.
Gjerningsmannen ble pågrepet raskt og var norsk.
Likevel er den første tanken avslørende.
Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.
Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.
Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.
Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.
Vi deltar i krig , vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.
Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».
Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.
Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.
En nordmann meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.
Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk. Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.
Det var uforståelig for oss.
Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.
Hva gjør dette med oss?
Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.
Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.
Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi være et åpnere samfunn, sier Jens, et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.
Dette sa han i sin første tale etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.
Jeg merker meg det.
Det gleder meg.
Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.
For «mer åpenhet og mer demokrati» er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.
Det er hans medisin mot ekstremisme!
Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.
Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:
-Vi har for lukkede politiske prosesser.
-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.
-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.
Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».
Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.
APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.
Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».
Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.
Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.
Og, dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.
Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.
Som dyktige administratorer har de f.eks klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak, selv om partiet AP er for statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.
Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.
Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.
Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!
Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.
Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.
Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.
Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.
Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får informasjon. Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!
Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.
Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.
Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.
La oss håpe at det blir mer enn ord.
La oss bidra til at det blir handling.
Alternativ medisin og NAFKAM
Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.
Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.
Jeg ble skuffet da jeg leste denne artikkelen, fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.
Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.
Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.
Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.
Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et stortingsvedtak i 1995.
Det var APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.
Hvorfor nevner ikke Olsen det?
Hun velger å fokusere på Høybråten, for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM, egentlig er et typisk KrF-påfunn, som om det dreier seg om religion og liknende overtro.
Vi som fulgte med dengangen vet at forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en gigantisk helsereform som EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.
Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.
Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.
Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen. Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.
Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide om utformingen av dette i helsereformen.
Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.
Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin» som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:
Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:
…
*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»
…
*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»
…
*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»
…
*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»
Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne igjen alternativ medisin i dagens/fremtidens helsetilbud.
Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.
I tillegg var det:
(sitat NOU1998)
«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»
Doktor Gro Harlem Brundtland sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.
Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.
Han sa dengangen, offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.
Han lanserte «positiv til alternativ medisin» tanker, så vi fikk inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.
Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9% og måtte overlate til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.
Bondevik fulgte opp det Stortinget hadde vedtatt.
At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.
NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.
Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.
Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av NAFKAM, men de har håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.
Les gjerne tidligere artikkel om
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Er historien «himmelstyrt»?
På Verdidebatt har det vært mange innspill og kommentarer knyttet opp til antisemitisme.
Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.
Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg ønsker å stoppe noe lenger ved dette.
I et tidligere innlegg, Jøder og rasisme, har jeg trukket fram at våre moderne forskere faktisk er opptatt av å plassere skyld og å finne verstinger.
I innlegget har jeg har en gjennomgang av jødeforfølgelsen i Europa de siste 2000 årene.
De fleste av oss normalt skolerte, kjenner dårlig denne delen av vår historie. Vi er vant til å høre om verstingen, Hitler, og tror kanskje at antisemitismen startet med ham.
I denne forbindelsen fikk jeg spørsmål om historien er «himmelstyrt».
Jeg ble glad for spørsmålet, for det illustrerer godt en fortiet side av de tankene som tempererer debatten om dagens Israel og antisemitismen.
Historie, ordet er gresk og betyr vev. Så historiens tekster blir et vevet tekstil.
I historiens store veggteppe er alle vevet inn og bidrar til det store felles bilde av vår tid.
Vi ser at i selve ordet ligger erkjennelsen av at det er en som «vever».
Så lenge historieskriveren elsker fakta og saklighet , så lenge vil vi ha den tilnærmet beste fremstillingen. Men det er ikke selvsagt , desverre! Han kan fort la særinteresser eller politiske hensyn overskygge det ideelle, han kan forholde seg mer eller mindre ydmyk til de begrensninger det er på vår tillgang til alt som er å vite og han kan unnlate å begrunne sitt utvalg av informasjon.
På 1700 tallet, i kjølvannet av opplysningstidens idealer, bestemte forskermiljøet i Norden seg for å legge et lokk på all gammel kunnskap. Nå skulle enhver informasjon først godkjennes av den moderne vitenskap, før den ble videreførbar kunnskap.
Dette høres fint ut, og på mange måter var dette utmerket, men man mistet dermed det de gamle kunne, og deres måte å tenke på ble uforståelig.
Når vi snakker om Bibelens profetier, beveger vi oss ut av moderne vitenskaplig historieforståelse og tilbake til en kultur som nå er blitt uforståelig.
Den gangen var det vanlig blant folkene å tenke at verdens historie var himmelstyrt:
Astrologien var læren om at de tolv hus i Zoodiaken og solens og planetenes gang gjennom disse, påvirket alt levende på jorden.
De gamle magerne som var spesialister på dette, tydet himmelens tale for ethvert sted til enhver tid. De » så» f.eks. stjernen over Betlehem, og kom for å tilbe den store kongen som nå var født.
Jødene skilte seg allerede da ut fra folkene omkring. Efter deres lov skulle de ikke spørre stjernetyderne om hva som skulle skje, men de skulle spørre Herren, Israels Gud, om fremtiden.
Israel hadde egne seere og profeter(pro=før, fekit= si) som skulle si hva som skulle skje før det skjedde.
Det var ikke lett å profetere ord fra Herren, Israels Gud.
Herrens profetord var oftest forskjellige fra magernes og stjernetydernes profetord, og de var ofte vonde domsord som jødene helst ikke ville høre. Ja, de stenet sine profeter og ville heller ha gode nyheter fra yrkesprofetene rundt omkring.
Vi kjenner altså til at :
*Våre vitenskapsmenn har tatt styringen med hva vi skal få vite av historien, og tolkningen av den.
*Astrologien lar himmellegemenes bevegelser i Zoodiaken sette rammene for de historiske hendelser, og dette kunne magerne regne ut og utlegge.
* Herren, Israels Gud formidlet profetene sin verdensplan, og jødenes sjebne.
Vi kjenner til dette, men kjenner det vel egentlig svært dårlig, ihvertfall for dårlig til å kunne føre noe sannhetsbevis for noen.
Men vi ser staten Israel idag med våre hjerter, og uroes av disse spørsmål dypt i sinnet:
Var det Herren, himmelen og jordens skaper, som valgte deg, Israel, ut fra folkene dengang?
Er det Herrens utvalgte vi har trakkasert og forfulgt opp gjennom historien?
Sier vi nå, som de sa dengang : «Se der er arvingen, la oss slå ham ihjel!»
Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.
Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.
Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:
Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra, eller man ser livet passere revy, man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys eller man kan se nære avdøde komme en i møte.
De presenterte fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi oss tilbake et religiøst menneskesyn, at mennesket er mer enn materien, at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.
Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken til dette noe pussige innslaget.
Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?
Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig, med en aura av vitenskaplighet?
Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter mot den religiøse forståelsen .
De to siste programmene er derfor unntak fra deres tidligere policy.
Man har, i begge tilfeller, en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.
De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis. Og at Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.
Tja!
Jeg blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!
Jeg har sett russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.
Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere eller nåværende, forskning.
Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs forskerinteresse, men nei, det var kun eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.
Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.
«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.
Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.
Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?
Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?
Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.
Hun lå på sykehuset i Kristiansand, i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag til kroppen. Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .
Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.
Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.
Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».
Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.
Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.
Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.
Når våre forskere setter dette fenomenet som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at de skal forske på det?
Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man utfører dette.
Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.
Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.
Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?
Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?
Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.
Der forskes det innen to områder:
*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.
*Og å undersøke alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.
NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet. Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.
Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.
Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.
Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?
Har noen av våre myndigheter interesse av at folk får et mer » lyst» syn på døden?
Maria Reinertsen, i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.
Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, “Døden- skal vi danse”.
Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.
For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.
Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.
Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere. Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.
Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.
Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.
Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:
«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden skal være lys og deilig, har jeg hørt!»
Men hvorfor gå veien om vitenskapen?
Det var ganske pinlig å se på, enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise et ubehag i den rollen de spilte.
Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!
Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!
Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!
Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
«EØS», et nytt Eidsvoll, sier Slaatta.
Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.
Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.
http://www.europautredningen.no/
Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:
Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.
Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet, som de hadde bestilt av Tore Slaatta.
Tore Slaatta var også møtets første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:
Denne rapporten ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid som 10-20 år .
Den handler om medienes rolle i samfunnet, og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.
EØS- medlemsskapet er «et nytt Eidsvoll»! sier Slaatta.
Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.
EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.
Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også. De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.
Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.
Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt «fortielse», men det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:
*Norsk presse defineres etter innen- og utenriks stoff, og denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.
*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.
*Viljen til å fortie er en form for latskap.
*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.
*EU-stoff er komplisert, saksutredningene omfangsrike.
*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.
*Man var for eller mot EU, men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.
De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes, Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.
Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:
*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen generelt gikk ned.
*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk dårligere dekning av EU saker.
*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.
*EØS- saker som engasjerer evner ikke å engasjere mens de er EU-saker:
– Konkrete saker, som f. eks. datalagringsdirektivet, belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,
eller noe folkelig engasjement, mens det bare var en EU-sak under planlegging og behandling.
Det var først da den var ferdig behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.
*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.
*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:
——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.
—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.
—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.
* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.
—–Er du ikke «mainstream», så er du inhabil.
*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette er et utsagn som ofte støttes opp om i mediene, men det dekkes ikke at:
——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.
——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…
*Utenriksdepartementet «legger på en måte lokk på» debatten.
1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.
2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.
3. Forvrengt, ved punkt 1+2, og ved deres vinklinger som pro EU, og deres valg av stoff for å tekkes leserne.
*******
Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.
Fra salen var det bl.a. spørsmål om:
«Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?
» Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i «postdirektivet».
Spørsmålene ble ikke besvart.
********
Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.
Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.
Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk om en sak, uten å nevne EØS med et ord. Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.
Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette. At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!
Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.
På Europautredningens møte sa de faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på, var » å legge lokk på» den.
Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.
Regjeringen selv «la lokk på» protokollen fra Stortingets EØS -utvalg, den ble unntatt offentlighet i et år. Dette gjorde de åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.
Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.
Slike » lokk» blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet) lar det ligge der.
Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene, klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.
Et demokrati må ha en presse som er «på parti med» demokratiet. Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.
Våre «Ja», eller «Nei», «til EU»- organisasjoner, evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen. Jeg vet ikke om de orket annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.
Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen), i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :
«Vi ble jo enige om «å legge lokk på» Europa- debatten»….
Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..
Ingen av debatt-deltagerne motsa Steinar Hansson, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet «vi» i utsagnet hans.
Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet, og at ordet «fortiet» i Slaattas rapport, desverre er en korrekt virkelighetsbeskrivelse.
At EØS medfører store endringer i samfunnet, som Eidsvoll engang, har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.
Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt flere ubesvarte spørsmål.
Tidlig en morgenstund.
Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.
Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde bed og hage.
Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.
Jeg nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende, en viktig del av hans «vannkur» .
Her hvor drivhuset sto, ligger nå langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.
Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.
Tiden har gått og naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.
Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg er ikke sterk nok ennå.
Og hvorfor streve med det?
Butikkene er fulle av varer!
Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!
Det er som om jeg kjenner vekten av denne kastede maten på mine skuldre.
Vår tids mat-umoral!
For å sikre meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.
Så kaster man de andre 19 brødene.
Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.
Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter, klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !
Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig kastemat og vemmes ved det! Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.
Derfor er det brødet billig, egentlig.
Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon, kan det jeg får for pengene bare bli et hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige råvarer.
Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:
» Gi oss idag vårt daglige brød»
til
«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød. Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»
Mens jeg ser utover min ustelte hage, kjenner jeg min sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.
Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.
Jeg ser meg i lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)
Det lille diktet mitt » til spadens pris», flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller skam:
Jeg liker å bruke en spade fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!
Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?
Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.
De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.
Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.
Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over gressplenen.
Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:
Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.
Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.
Der hviler den som en perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.
Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset» all jordens tyngdekraft.
Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.
Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.
Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.
Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.
Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.
Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.
Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.
Morgenstunden er over.
Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet. Dr. Kneipp var en klok mann!
****************************************
Ta en liten titt på videoen på denne adressen.
Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener. Han har jeg skrevet om her:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?
«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,» uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.
Gentroen var svært utbredt på den tiden.
Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.
Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.
Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet. Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.
Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori «beholdt» man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.
Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde «tillempet» det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde «snekret sammen» det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.
Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny «tillempning» av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.
Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.
Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt av meg)
«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.
Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .
Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program. Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.
Crick sa det så sterkt og tydelig:
«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….» sitat slutt
Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:
Å kartlegge det menneskelige genom.
Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.
Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»
Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.
Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.
Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.
Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.
I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.
Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.
Dogmet deres viste seg å være feil.
Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:
«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.
Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:
«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.
Så ble det lenge taust om saken.
Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.
Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort, gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses» de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.
For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.
Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.
HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!
Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.
Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.
Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!
Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?
De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært, patriarkalsk:
» Tro og dogmer som veien til makt og ære.»
Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:
Gentroen, og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.
Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.
En drømmesituasjon for de politiske partiene.
Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.
Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.
Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.
Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.
***********
Jeg har hentet sitater og faktastoff fra en bok om dette emnet.
Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :
«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.
En meget informativ og lesverdig bok.
Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?
Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.
Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.
Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :
«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».
Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.
«Er datteren din forsikret?»
«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.
«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.
Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.
«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»
«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.
«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette enn tastetrykket herfra.»
«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»
Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og smilte forundret:
«Men, du sa hun ikke var forsikret.»
Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet». Jeg lurte på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter? Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte saksbehandlere drev med ? Kanskje dette var vanlig i DnB?
Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.
Saksbehandlerdamen var ingen «selger», hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.
Jeg fastholdt at jeg skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.
Nå er dette lenge siden, før nettbanken overtok mye av bankdamenes arbeidsområde, men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata. Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring, vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».
For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.
Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg. Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid for å holde dem beskjeftiget på noe avstand.
De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:
«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»
Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.
Er man heldig og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.
Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!
Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.
Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.
Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun ser at det er nødvendig.
Og etter lang venting innser man at saksbehandleren ikke fant det nødvendig.
Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler, og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.
Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart hvorfor du ikke får en samtale du har rett på». Det viser seg at det kan være at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.
Enten dette meddeles skriftlig eller muntlig, pr. tlf. , eller ved første skranke, kan tiden her trekkes svært langt ut, din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det ikke vært sagt, samtalen, eller brevet er ikke registrert.
Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :
Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.
Dersom man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt. Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.
Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.
Dette er skranke tre. Kafkaprosessen:
Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret, som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.
Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.
Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.
Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere for å komme gjennom dette , er det vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt, planlagt og ønsket strategi.
Det oppleves som om NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.
NAV sa selv, åpent, på TV, at de har mandat til å gå inn på alle dine data, altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle. Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere, eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.
Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.
Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.
Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig, gjør også noe med deg som menneske.
Hva med de tusner av skjermansatte?
De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» , har også muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette. Det er vel dem vi har lagt forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.
Japan, «tål det utålelige»…..
Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.
En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett. Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så å bli vasket vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre at kjernekraftanleggene blir en trussel, i tillegg til naturkatastrofen.
Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.
Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ, en ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke slik. Ikke bare slik.
Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem. De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.
På denne bakgrunnen blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja, all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.
Og jeg må hente frem igjen boken «Stråler fra asken».
Boken er skrevet av forfatter og journalist, Robert Jungk, og utgitt 1959. Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om strålingens virkninger.
Jeg siterer litt fra boken:
«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….
……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….
Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….
Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:
» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»
Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.
Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt: «Tål det utålelige…»
…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……
Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….
Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.
Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….
…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten…. Men ett menneske måtte i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»
Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .
Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.
Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen, er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..
Monstermaster, en nidvise mot Jens.
Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.
Melodien er, som det vel er lett å se, «Ja, vi elsker..»
1.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.
2.
Dette landet AP solgte for en flau profitt.
Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.
Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!
Og legg kabelen i vannet. Ikke sett opp mast!
Ja, legg kabelen i vannet. Ikke sett opp monstermast!
3
Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.
Fra Hardanger var det ventet at de ropte: Stopp!
Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!
Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!
Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!
4.
Selv om ikke vi er mange er vi lenket fast.
Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.
Jens, når du vil eksportere, stjeler du vår strøm
og lar oss subsidiere, A/S» pengedrøm»!
Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!
5.
En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,
reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!
Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?
Han har aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!
Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!
6.
Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.
Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».
Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,
og naturen er blitt » A/S» , EU er blitt «Gud»!
Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».
7.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.
Uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!
Sees i Hardanger?
«Mirakel», en bokbloggturne.
Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel». En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere . På bokomslaget får vi vite at forfatteren har erfaring fra Ten Sing miljøet.
Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.
Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte innledes med blogginnlegg til fansen.
Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser, på de 163 sidene, at Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.
Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med. Hun har slett ikke noe ønske om å møte dette miljøet igjen.
Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.
Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene. Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives slik:
«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Og erfaringen fra Idol:
«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne…. Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.
Rakel erfarer at skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.
Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:
«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»
Det er flere minner som Rakel bearbeider i tiden frem til konserten. Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige, og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.
Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun trodde det var anderledes: » Vi trodde gleden kom fra Gud…»
Hun har vært i et lite kristenmiljø, hvor forankringen av troen var i opplevelser, stort sett trigget i følelseslivet:
«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»
Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av liturgien:
«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir. Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det: Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»
Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:
«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud, jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…
Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige mentale sperringer:
«….du trenger ikke ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»
og
«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»
Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene, de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene» er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:
«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»
Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse i Ten Sing miljøet:
«…….Jeg kjenner den igjen. Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen. Johannes, Lena og Stine : «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»
Boken gir mange gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere. I den ensidig, overflatiske vinklingen i begge miljøer, av egotripp, fysisk stimuli og trening som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».
Ten Sing miljøet fremstilles som en «tam» variant blant alle ungdomstilbudene, en «naturlig dop».
Om ikke ungdommen leser boken, bør kristenmiljøene lese den!
Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt, hvor fattig og dumt det er å betone ensidig de fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.
Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og at » ShowBusiness» er noe man helt uproblematisk kan akseptere.
Det er et verdisyn jeg ikke deler.
Ten Sing virker fremmed på meg, Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig. Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer. Det er dette som gir boken aktualitet utover Ten Singmiljøet.
Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren, tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på. Boken problematiserer ikke noen av miljøene, den setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er ganske lik, hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge direkte, enkle og her egosentrerte:
Hennes spørsmål «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?» og hennes tanke : «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen: Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.
Rakels vei i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik hun allerede i TenSing uttrykte det:
«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Det er bokens agenda, Rakels versjon.
Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.
Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.
Rakel er egentlig lite berørt av dette der hun følger sin vei , hun synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:
«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.
«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.
Oh my God, jeg har fikset det……»
I går blogget http://fluffybok.blogspot.com/
I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com
Vil du vite mer om bokbloggen? http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen
Norsk identitet, Eu og Europa.
Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet
I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt. Det siste var 1. februar med temaet :
”Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?
Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).
Ved utvalgets nettsted kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.
Det er et spennende arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.
På dette debattmøtet snakket man altså om identitet.
Identitet er et vanskelig tema, og innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel ikke. Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer som ikke berørte debattens tema i særlig grad.
Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.
Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa. Mens Hylland Eriksen vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og nasjonal identitet fremsto som falmet og provinsiell. Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.
Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.
Samtidig vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.
Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.
********
Jeg sitter tilbake med en svært tom følelse og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men jeg har fått et klarere bilde av hva antropologien strever med.
Jeg ser at man ikke ønsker å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt. Moderne antropologer peker på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt setter høyest av alt, tilside? Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.
Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?
Det er ganske tydelig i våre medier hvordan vi ønsker å fremstå i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa. Selv om forskerne kanskje ikke tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.
At vi ikke lenger er preget av kristen identitet , men av et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.
Vår kultur sammenfaller med den Europeiske og gir oss en basis for felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik. Eller gjør det det?
Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?
Dersom virkeligheten fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?
Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som skaper den?
Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing», eller utfra politisk tilhørighet , eller utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har reell betydning for samfunnsutviklingen.
Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører. Har man noen internasjonale markører i denne forskningen?
Forskningen fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen, og egnet seg godt både som debattinnlegg og som underholdende partsinnlegg.
Man kan også spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne» lovendringer og reformer.
Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?
Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det er dem, de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i Unionen?
Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?
Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?
Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.
Landene har alle sine nasjonale særtrekk, sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :
Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og skapte seg identitet ved nye medier og teknisk utvikling. Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.
Her er de antropologiske markørene tydelige:
Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner og religioner.
For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.
Slik har vi lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper. Det vil si, vi har underordnet oss kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som bare har ett hensyn, hensynet til å opprettholde sin egen vekst.
Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.
Var det hans måte å nedvurdere kunnskap på?
Det virket mer som et strategisk utspill for å svekke en konkurrent!
Man kan slik legitimere å «feie vekk» en identitetsforståelse som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles. De fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:
Forskerne bryr seg ikke om å presentere, eller vektlegge, «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være. De vil definere fremtiden, utvikle den og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en manende og besvergende forskervirksomhet.
Forskerne har stor tro på sine samfunnsbyggende evner og muligheter.
Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?
Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.
Det er selvsagt flott, men de påpekte altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.
Det er storartet, men tragisk , at Tyskland er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen og felles fortid.
Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.
Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå ønskede mål?
Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss : » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»
Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss i tiden som kommer.
Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror det er verdt å merke seg det.
******
Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.
Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.
Det ser jeg frem til.
Jøder og rasisme.
I «dagsnytt 18», den 2/2, samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden. Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en «versting» blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.
Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om «Senterpartiet, jødehat og nazisme». Jeg vil sitere noe fra den:
….»Jødehatet er dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre»……
Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.
Selvsagt vil de forsvare seg, og de vil si at slike tanker var vanlige den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.
Når man kårer «verstinger», er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme. Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var. Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.
Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!
Da har vi gjort opp !
Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.
Slik gjør man den klassiske «syndebukkmanøveren» hvor man lar «en dø for folket».
Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.
Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst selv.
Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.
Man kan med stor rett spørre hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.
Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt «Jødehatet» var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser. Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler. For i vår «skolering» har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.
Hitler ble født i 1889.
50 år før Hitlers fødsel fikk Wergeland avslag på sitt forslag om å fjerne «jødeparagrafen» fra grunnloven.
Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne «jødeparagrafen» med 51 stemmer.
Det var altså , i 1839, flertall på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.
Jeg tror ikke Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.
Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.
Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført «Jødeparagrafen» fra Christian den 5’s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.
Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.
I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som har total avvisning av jøder.
Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.
Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.
De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.
Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.
Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian, de hadde flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros, blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene spredt rundt om, fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.
Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og han nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.
Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.
Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.
Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem. I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.
Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.
I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike. Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.
Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.
I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, «Jødemerket». I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.
I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept. Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.
Jødene ble gjort til keisernes «kammerknekter», men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det ble gitt dem lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og folkets hat tilbake.
Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.
I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.
Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.
Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.
I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt «Ny Jerusalem». Handel og åndsliv blomstret her.
Det kom «en bølge av mildhet» mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.
Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange stater angret man og ville trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre «jødedrakten».
Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.
Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral, og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder. Han tillegger » Napoleons mektige: bliv!» mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon, men han argumenterer utfra et svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.
Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!
Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.
I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.
I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk, skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli, for å nevne noen som fikk prege Europa i særlig stor grad.
Hvorfor legge vekt på dette?
Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til » versting», så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.
Tier vi om dette , og later vi som om «alle vi andre» har rett til å holde dom over «verstingene» , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.
Gjør man urett mot noen, vil det gi oss «dårlig samvittighet». Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre, på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på dårlige egenskaper ved den andre. Man gjør altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.
Slik har hele vår kultur behandlet et folk .
Og vi har i tillegg latt folket kjenne trykket av vår slette samvittighet ved å forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt «jødehatspiralen» og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere arv enn den vi selv mottok.
Når forskerne sier at :» Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi» (underforstått, ikke vår ideologi) så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at » Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge føle oss frikjent.» Eller at» Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri», osv.
Slik kan man fortsette å finne andre skyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.
Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffer noen fribiletter fra nedarvet skyld, og lar andre være syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915, seks år før Hitler ble formann i «partiet» , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.
Alle nasjonene, uansett «vilken side» de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.
Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!
Men svar da først på: Hvorfor det?
Hamsun i Kaukasus.
Boken «I æventyrland» er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.
Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.
Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.
Selv om man danner seg tanker om forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte. Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!
Jeg leste boken for første gang nå i julen, og jeg måtte stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og bør slett ikke stå i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være: Høiverdig litteratur!
Det har nettopp vært «Hamsun-år», og det vekker til ettertanke at Hamsuns person fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var «nazist».
Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.
Kaukasus er et knutepunkt både geografisk og åndelig:
Her tenker man seg det opprinnelige, våre forfedres opphav.
Her kom æsene og vanene fra, ifølge Snorre.
Her dro jøder, grekere , persere , tyskere og svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.
Her reddet Nansen en halv million flyktninger med Nansenpasset, han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia. Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.
Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet for Nansen, og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.
Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres; hva ville Hitler der?
Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.
Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert minnene fra dette stedet. Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk «krig»?
Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger , Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge på Europa, og det var fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.
Hamsuns tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan den vestlige kultur tenkte på den tiden.
Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken «Markens Grøde» er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.
Det var derfor ikke en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt. Desuten mislikte Hamsun England og Frankrike som koloniserte verden.
Men her på reisen er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.
Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:
«…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra. Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf. Jeg så det alt i ånden.
Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….» sitat slutt.
Her favner han vestens Kaukasusfeber.
I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:
«…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.
Her nevner han også germanerne. Det var den folkegruppen han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:
«…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……»
Og engelskmannen beskriver han slik:
«……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.
Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.
Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……»
Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning! Og her sier han faktisk, blandt annet : «…»Krig og fred» og «Anna Karenina» – større diktverker i sit slags har ingen skapt.»
Om jøden sier han:
«……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….
Det er mange karakteristikker og skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:
«….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. …… ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den «gyldne», andre av den «blå» horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. «Kasak» skal bety «fri mand», har jeg læst.
……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….
…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse. Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..
…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj! Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……
…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……
…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.
Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste «den evige ild», før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.
Boken avsluttes i Batum:
«….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.
Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….»
Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.
Det var en krigersk tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne. Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.
Så lar jeg Hamsun få siste ordet:
«….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.
I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.»
Myten og drømmen.
Myten er vår kulturs formidling av usigbare kunnskaper.
Det greske ordet myte betyr å formidle hemmeligheter , hviske og mumle. Det tilsvarende ordet i vårt språk er «run» , i ordet runer.
Når vi lytter til myten, lytter vi til våre urgamle aners tale. Myten har den gjenfortalte og gjennom tidene fortettede, poetiske form.
Vi lytter til vår kulturs måte å bevare hemmeligheter på.
Det er som når vi drømmer, og vårt sinn bearbeider en sak vi ikke tåler å møte i sin nakne sannhet, men vårt sovende sinn skaper den beskyttelse vi trenger for å bearbeide saken. Vi lager våre private bilder for det vi behandler, bilder som er riktige for saken, men som skåner vårt sinn.
Slik er myten folkets religiøse «drømmebilder».
Folkenes myter er like sier man, de har lånt av hverandre. Eller man sier at folkenes myter er forskjellige, og at derfor har man ingen felles sannhet, bare egne selvskapte bilder. Begge deler viser at myten er tull og folkediktning.
Jeg tenker at begge parter har rett, og feil samtidig.
I folkenes urhistorie har det vært helt reelle hendelser som de har bearbeidet, hver på sitt vis. De har også hatt sine «drømmetydere» og «magere» som har forstått og ført videre i myter og runer og hellige skrifter de hellige beretninger.
Myten er som en del av vårt språk, og finner derfor gjennklang i vår sjel.
Den gir vårt intellekt en inspirasjon, en ide, en søkende nysgjerrighet, en glede. Og selvom intellektet, kanskje for raskt, legger myten vekk som primitiv, naiv og meningsløs, så ligger nå den «tøvete» historien der i bevisthetsdypet, som en uforståelig drøm, og skaper, som et mantra, visse bevegelser i sinnet. For myten er ikke bare min, den er hele vår ætts drømmebilde. Når den lagres i min hjernes mange skjulte lag, har den koplinger i mitt språk som blir aktivert og jeg blir en del av min ætt.
Myten er bildet.
Bildet er troslærens form. Det er slik man sier det usigelige.
Bildene settes sammen og danner allegorier og lignelser, fasttømrede fortellinger, som et større mer sammensatt bilde, men fremdeles ett bilde. En helhet.
Myten er helheten.
Myten er et transendent, helhetsformidlende bilde.
Filosofien er analyse, den oppdelende, splittende , intellektuelle virksomhet, som vurderer alle delene, som plukker myten fra hverandre i sin evige nidkjære jagt på sannheten. Myten er filosofiens endemål.
Hvorfor gjemmes sannheten i bilder?
Mytens mål er å finne Gud, og å bli funnet av ham.
Gud er i sin usynlige utilnærmelighet, fryktelig for den menneskelige tanke. Ingen kan se Gud og bli i live.
Myten gir oss kulturens nøkler inn til hvordan dette møtet finner sted.
Myten er primitiv.
Den er ikke en ide man diskuterer, ikke en tanke man imøtegår, ikke et filosofisk konsept, den rangerer ikke ånden over materien, men den er det lille frøet, spiren som vokser sin egen iboende vekst og fullmodnes i folkets historiske handlinger.
Myten formidler oss himmelens tale.
Den gjenskaper himmelens bevegelser i zoodiaken for enhver tid, på ethvert sted.
Slik skaper den enheten: «som i himmelen, så og på jorden». En bønn Jesus lærte sine tolv disipler.
Denne himmelens tale er vårt liv.
De gamle brukte kart, almanakk, runestav og stjernekalender for å tolke den himmelske tale, og de hadde en egen visdomstradisjon med et utbredt samarbeid med andre visdomssentre, men vår tid lytter ikke etter den slags gammel overtro. Vi avviser bestemt at noen planeters bevegelser i zoodiaken kan virke inn på folkenes utvikling av psyke og karaktertrekk.
Men vi leser gjerne de greske myter.
Vi frydes over de vakre fortellingene, og gremmes over at gudene er så uberegnelige og ufullkomne.
I » Nordisk mytologi» av N.M.Petersen henviser han i innledningen til sin bok, til Hauch(Die Nordische Mythenlehre), Grundtvig(Myth 1808), Wagner(Ideen zu einer allgemeinen Mythologie 1808) og Hammerich for å bekrefte sin oppfatning av spesielle trekk ved den germanske gudeverden sammenlignet med den greske:
Den greske mytologien er ikke en samlet gruppe myter, men mange små enkeltgrupper som er svært løst forbundet. Den norrøne mytologi har en sterk krets, en tydelig gruppe.
Denne forskjellen, sier de, speiler at den greske staten har mange små samfunn som har en svært svak samlingstanke. Det greske samfunn svekkes og ødelegges ved å samles.
Den norrøne kulturen er ett folk. Det germanske. Dette folk har alltid vendt tilbake til enhetstanken. De svekkes og går under ved å oppsplittes i små enheter.
Den greske myteverden er uten begynnelse og endetid. Den er tidløs og har mange enkeltstående episoder.
Den norrøne myteverden har en begynnelse, og rommer allerede i sin begynnelse forvarselet om endetiden. Den er ett sammenhengende episk drama.
De greske myter er vakre, svært estetisk utmalende, med tragiske emner.
De norrøne er mer tilknappet, strengere i formen med en noe barsk humor.
Folkenes kulturelle særtrekk skaper deres myter, eller omvendt, mytene skaper folkets spesielle særtrekk. De speiler hverandre, samvirker, forsterker hverandre.
Hvert folk, hver kultur har vevet sin mytologi inn i språk og liv og utfører sin himmelske bestemmelse, mer eller mindre medviten, som i en drøm.
Den grensesprengende myten, det lille sennepsfrøet (gr. sinapi) som Jesus setter i lignelsen, er «drømmemyten» for fiskenes tid. Den myten er verdensomspennende. Den har koblinger til alle språk og alle myter i seg, og dette såkornet skulle disiplene spre til alle folkeslag.
Nå er fiskenes tid over , sennepstreet er ferdigvokset og det fikk en unaturlig stor vekst! Sennepsplanten er en liten vekst når det vokser normalt, men den vokste slett ikke normalt, den fikk en vekst som et kjempestort tre, hvor himmelens fugler kunne bygge sine reder. Den 2000 årige drømmen er ferdig.
Vi gjør oss klare til å våkne.
Vi venter at drømmemesteren skal komme og tyde drømmen vår.
Mannen som heller vann fra sin krukke skal vekke oss og gi oss flere drømmebilder.
Vidar, den tause guden.
Vidar.
Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.
Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress, i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.
Arven fra faren, Odin, lar ham vandre taus og seende, og arven fra moren, jettekvinnen, er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.
Vidar er skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause, uforstyrrelige ro, tyfonens senter.
Vidar er den tause guden.
Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet, men han ser.
Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.
I Vidar finner vi den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.
Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.
Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten, i kretsen.
Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .
Han er krepsens bilde i zoodiaken, en av båsene i snurrebasen.
Han er hevneren.
Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.
Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.
Tor, den sterkeste av alle guder, fikk engang styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor. Tor skulle kjempe med en farlig jette og Vidars mor, jettekvinnen Grid, hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød. Vidars mor er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid, og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i jettenes land.
Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste av gudene.
Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige, Fenrisulvens banemann.
Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.
Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.
Det er den tid som fremkommer når himmelens snurrebas , svirrestenen jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen. Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.
Vidar samlet i hele denne verdens tid, to små lærlapper fra hver sko som ble laget.
I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn. Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster, så lager han den skoen som passer foten.
Og det er nettopp disse små lærbitene som man skulle kaste, Vidar tok vare på. Det som var ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.
Vi gjenkjenner temaet i eventyret om Askepot og hennes sko. Skoen som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå. De eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg, så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.
Av disse små skinnbiter, skåret av hver eneste sko som var laget i føttenes tid, lagde Vidar en eneste sko.
Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.
Vi hører oftest om Tors veldige styrke, og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste. De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.
Når Fenrisulven åpner gapet, så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret» i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:
«Det andre dyret beskriver Daniel slik:
“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben); det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..
Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet. Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp. Slik sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”, er polen og ekvatorplanet et tilsvarende bjørnegap for zoodiakens tre bilder.
Himlens zoodiak har 12 ribben, og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.
Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens navn. Og vi har nok alle lekt “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør : “Hvem våger å vekke ham?” Sitat slutt.
Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker. Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.
Vidars sko er ferdig.
Vidar venter, han er rede.
Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.
Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven» gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.
Vidar får denne attributten, den løftede armen.
Måten Daniels dyr går på tre ben på, beskrives som den måten løvene i det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres løver løfter den ene «armen» og er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet for sfinxsen.
Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.
Vidar overlever.
Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.
Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:
«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»
Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?
Før 1975 var elever med lese/skriveproblemer godt ivaretatt i skolen. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger, lærere som hadde flerårig ekstra kompetanse.
Lærerskolen ga ikke kompetanse i å undervise barn med spesielle behov.
Også idag er dette spesialutdannelse.
Å diagnostisere ulike typer lærevansker og å tilrettelegge fagstoffet for elever med ulike typer lærevansker, er ikke lagt inn i den ordinære lærerutdanningen.
I 1975 ble “integreringsloven” innført.
Den gikk ut på at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen.
Lærerne var dengangen redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise rundt om på alle landets skoler. Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede. Og loven ble vedtatt.
Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.
Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven.
Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.
Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.
I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.
Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:
Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.
Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.
1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter, år 2000 var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.
Skolene skulle fortsatt benytte PPT.
Men på PPT hadde man nå «tatt noen nye grep» som åpnet for å ansette sosionomer.
Spesialkompetansen på læringsprosessene ble ikke lenger prioritert på PPTs kontorer. Den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv. PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.
Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.
Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.
Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.
Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.
PPT skulle gi råd så den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene besto i, og skolen fikk tildelt midler, eller rettere sagt ansvar for å fordele de midlene man allerede hadde fastlagt ved fjorårets budsjett, som kunne hjelpe den spesialtrengende i ulike situasjoner.
Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet, mens assistenter ble satt til å gjennomføre dette sammen med eleven.
Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.
Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.
Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.
Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.
Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.
Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .
Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, en periode fikk de tilogmed egen PC av det offentlige, men ikke kvalifisert lese/skrivehjelp.
Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.
Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.
I tillegg øker omfanget av “nye” diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.
Fremdeles er det læreren som får høre at “han ikke gjør jobben sin”!
“Det har aldri vært satset så mye i skolen!” sier de. ” Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!” sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.
De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en “voksenressurs “ som er knyttet til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp.
Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil “fullt klasserom” på 30 elever.
Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.
Staten vil ikke bruke “så mye midler” på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.
Politikerne sier stadig at “aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå”. Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe”potten”!
Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!
Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!
Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at han klarer seg med lærerutdanningen.
Man har fått et systematisk arbeid med læringsmålene, og dette er til hjelp for mange, men for de svake er fokus på læringsmål ikke tiltak nok.
Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?
Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?
Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.
Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!
Hvem bryr seg om unger og burhøns?
De fleste av oss vet ikke hva vi holder på med.
Vel, det er for drøyt å snakke om andre, så jeg får snakke for meg selv.
Jeg er ikke sikker på at jeg vet hva jeg holder på med.
Jeg vet at jeg står opp hver morgen, og at jeg liker å gå til arbeidet mitt.
Jeg liker jobben, å undervise , og jeg liker barn.
Og det er kanskje det, at jeg liker barn, som gjør at jeg alltid har en vag uro. En slags angst for at skolen skader mer enn den gavner. Derfor lærer jeg barna å kjenne så godt jeg kan, jeg retter arbeidene deres og ser hva de trenger av faglig veiledning og tilbakemelding.
Jeg bruker mye tid på å tilpasse undervisningen for på best måte å nå frem med fagstoffet til den enkelte. Og jeg liker å arbeide slik. Det gir meg en slags følelse av mening, en arbeidsglede og en tro på at barna vil klare seg.
Men så er tvilen der.
Er skolen god for barn? For alle barn?
Er det til barns beste når vi holder dem i institusjoner fra de fødes til de er 18-20 år?
Vet vi hva vi driver med? Eller er dette et giganteksperiment med en hel generasjon som innsats?
Det hender jeg våkner midnattes med slemme drømmer over denne bekymringen:
Jeg drømmer at barna er burhøner. De flakser sårbente på nettingen og hakker gompefjærene av dem de møter. Kammen som skulle strutte og blusse henger blass og slapt ned, fjærne er partivis avhakket, eller har åpne felt av ren mangelsykdom og sorg.
«Ikke flere lekser nå!» kakler de.
«Har vondt i beina, jeg!»
» Sitt stille da vel. Dust!»
«Legg egg.»
«Vil ikke!»
«Det må du! Hver dag! Ellers blir du borte!»
«Der er Anna! Se så fæl hun er! Hun har nesten ikke en fjær igjen! Kom så tar vi henne!»
Sånn kakler de i veg, mens jeg går rundt og grubler over forsammensetningen, slik at maten jeg gir dem skal kunne kompansere for mangelen på grønt gress, sol og skjellsand.
Så kjenner jeg på en noe kvalmende uro over at jeg kanskje ikke vet hva jeg gjør.
Jeg burde åpne burene, la dem få komme ut i dagslys. La dem få sandbade skikkelig og trippe rundt i det grønne. La dem finne maten der den er, og la dem legge sine egg der de selv vil, når de vil.
Da kunne det kanskje gitt skikkelig uttelling å gå ut i flokken og ropt litt på dem, mens jeg strødde ut alle mine næringsrike gullkorn i gresset blant dem. Så kunne de plukket opp gullkornene når det passet dem.
Men det er altså ikke opp til meg.
Jeg er en burlærer.
Jeg forer dem med erstatningsmaten og ser ikke solen og det grønne gresset selv, mens jeg går her.
Sånn drømmer jeg.
Så våkner jeg og lurer på om vi voksne egentlig vet hva vi gjør.
Så sitter jeg oppe litt og diskuterer med meg selv.
«Vi demonstrerer mot pelsdyrnæringa, men hvem bryr seg om unger og burhøns?» spør jeg.
» Det er blitt helt nødvendig med skikkelig utdannelse i vårt samfunn!» sier jeg, helt automatisk sier jeg det, «og det er riktig at alle på lik linje skal få dette utdannelsestilbudet.» fortsetter jeg, mens jeg kjenner hvordan ordene setter burnettingen under føttene mine.
«Javel, jeg vet det,» sukker jeg, » men må de ha så mange fag, og hvorfor må de gå så mange timer på skolen? Tror du på at det er god medisin mot skolevegring?»
Jeg hører selv hvordan innvendingene mine er en fortvilet søken etter å finne nøklen til burlåsen, » Må de ha lekser etter seks timer på skolen? Skal de ha like lang arbeidsdag som de voksne? Eller til og med lenger arbeidsdag enn mange voksne?» Jeg føler at jeg rister i burdøra så hønene derinne skvetter nervøse rundt omkring.
«Hva skjer’a? » kakler de, mens de hakker hverandre litt ekstra og seg selv med, i ren frustrasjon, «ha deg vekk fra døra! »
Jeg rister på meg, som for å fjerne drømmebildene som fremdeles leker rundt i mitt halvsovende hode .
«Ok, de er redde for å dette av lasset. Så redde at de selv vil svare at hvis de ikke lærer det de skal på seks timer, så må de holde på lenger! Sånn er det bare!»
Og så gaper de lydig og pent opp for alt jeg stapper i dem.
«Men nå viser det seg at de detter av lasset likevel. Altfor mange gjør det… så den medisinen , å være lenger tid på skolen, eller ha flere lekser, tror jeg ikke på.» Jeg lukker øynene litt og tenker på mulige alternativer , men jeg ser bare meg selv som den store skolereformatoren , som åpner alle bur og skaper et grønt paradis for hønseflokken.
«Skolesystemet kan du ikke forandre sånn alene, vet du, så du får bare skjerpe deg! Gjør jobben din så godt du kan der du er. Mer kan ingen forlange,»trøster jeg meg.
Så sitter jeg en stund til mens morgendagens gjøremål gjennomarbeides nok en gang.
Og jeg tenker på hver enkelt. Hvor glade de vil bli når de får se hvor mye riktig de har fått på prøven de hadde i går! Hvor flinke de er!
De arbeider så selvstendig og systematisk! Superelever! Det er det de er! De har lært at det går an å lære! At arbeidsinnsats gir resultater! De har fått selvtillit og viser tegn på arbeidsglede! Jeg blir glad av å tenke på dem!
Drømmen har forduftet helt.
Jeg krabber under dynen og får en times søvn før vekkerklokken ringer for meg.
Samfunnsutvikling?
Dagens generasjon har fokus på individet, privatpersonen.
Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene vinkler all informasjon, så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.
Jeg står midt i denne «egotrippstrømmen» og er litt usikker på «hvor strømmen går».
Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle saker faktisk » ikke rekker» å ta samfunnsdebattene ?
Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?
Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.
Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.
Vi får korte informasjonsbrokker som er utilstrekkelige i sin informasjon dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.
Denne utilstrekkelige informasjonen blir liggende som en pusleknott i sinnet. En pusleknott som hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.
Jeg har etterhvert samlet endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene slett ikke, fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.
Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : «Verden forandrer seg hele tiden.»
Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med «tamtamtrommer».
Det heter ikke at «Vi forandrer verden hele tiden!», nei, verden forandrer seg .
Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens, til denne gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV. Vi ser på, vi deltar ikke, men vi «underholdes» av det som skjer.
Og for å hjelpe oss så vi slipper å oppdage vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.
For ytterligere å kamuflere virkeligheten vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.
Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.
Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.
Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.
Det er slik journalistene skaper «journalismen», kommersielle «alltid nyheter» uten informasjonsverdi.
Jeg stiller meg selv det spørsmålet som «alle» journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:
«Er du optimist?»
Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:
«Nei, jeg føler meg ikke optimistisk, bare bekymret og mistroisk!»
I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.
Jeg finner det helt urimelig at journalister utdannet ved journalisthøyskolen skulle være dårligere.
Nettopp det, at jeg anser journalister for å være høyt utdannede mennesker, bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk er villet, nøye planlagt og bevisst gjennomført.
Hvorfor?
Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å «la være å informere»?
Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?
Har de alle samme politiske agenda?
Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?
Avisenes «partiløse eierskap» har gitt journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.
Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.
Mange journalister vil se til «trendsetterne» blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.
Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.
Når synserne og trendsetterne bruker sine maktposisjoner til raskt og effektivt å kneble samfunnets «anderledestenkende», viser de med all tydelighet egen maktbrynde og misbruk av maktposisjoner.
Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette må være et ledd i et stort fellesprosjekt.
Det minner meg om pavens sannhetsmonopol og inkvisisjon. Eller den glødende iver som farger misjonærens virke. Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!
Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.
I generasjoner har de sunget internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at «klassetilhørigheten» er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet til den internasjonale ide:
Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen
Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!
Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.
I min ungdom var jeg for den sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.
Slik jeg har registrert «Globaliseringen» , er det først og fremst den økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen, men som ved argumenter takket være «Internasjonalen» , ble akseptert eller tålt.
Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige, åpenbart negative verdier som «demokratisk mangel» og «ren kapitalisme», ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror, på Internasjonalen som deres vei til seier.
Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene er kanhende en god strategi om man vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :
Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,
det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,
teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,
sekulariseringen visker ut religionene ,
de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet
og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.
Det er for tiden » politisk korrekt» å tenke globalt.
Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.
Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende, er de overbevist om at det de gjør er det rette.
Men vi er ikke alle oppdratt i deres «røddagsskole». Vi har ikke alle sunget internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor «klassen» er viktigere enn nasjonaliteten, og seieren er knyttet til den internasjonale ide.
Som også deres engelsktalende kammerater synger det:
:/: So comrades, come rally and the last fight let us face
The Internasjonale unites the human race.:/:
Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den. Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.
Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol, fordi man raskt feies av med ordene: «Er du rasist? Nazist?»
Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:
Internasjonalen og Nazismen.
De satset begge på arbeideren, svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.
Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.
Som tyske generasjoner synger den:
«Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!
Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.»
Og hva er deres seier?
Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene. Makten, retten og pengene tilhører arbeiderne!
Jaha, og..hvem skal gjøre «drittjobbene» når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En ny arbeiderklasse?
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 