Jeg sitter her med boken «Eidsvold 1814», et praktverk! utgitt i 1914, med offentlig støtte, til hundreårsfeiringen av Norges grunnlov.
I år har vi tohundreårsfeiring og vi gjennomgår igjen det som hendte i landet vårt den gangen.
Det er interessant å lese det 100 år gamle festskriftet. De var så nær hendelsene i tid og de hadde et sterkt fedrelandsengasjement ved at de nettopp hadde gjennomlevet 1905, frigjøringen fra Sverige. Vårt utgangspunkt i dag er preget av vår tid, Eu og Globalisering preger den politiske debatten, og sosialdemokratiet har i hovedsak styrt samfunnsutviklingen det siste hundreåret.
Det er trolig slik at den historiske vinklingen vil preges av vår tid. I så fall vil et glimt av «1814-fortellingen» sett med «1914- øyne» kanskje minne oss om noe vi har glemt.
Bidragsyterne i boken var universitetsstipendiat Carl W. Schnitler, overlærer Roar Tank, professor Dr. Halvdan Koht, arkitekt Carl Berner, riksantikvar Dr. Harry Fett og konservator Albert J. Lange.
Carl W. Schnitler åpner praktverket slik:
«Carsten Anker og hans slekt.»
Det første kapittelet i boken er faktisk en betraktning over hva Ankerfamilien har betydd for Norge, og hvordan denne familien også viser oss tiden både i Europa og her hjemme:
«Det herskende træk i vort lands historie i det 18de århundrede er en gjennomgripende følelse av opgang, av mangesidig og rastløs foretagsomhet, av stigende velstand og godt humør……… aarhundredet er det norske handelsvældes stortid. (…jeg tenker over hvor lite jeg kjenner til denne delen av historien…) Dets typiske kultur er fremfor alt bundet til kysten og konsentrerer seg i byene. Rokokotidsalderens muntre livskunst og den grasiøse formkultur som den rike og sosialt herskende handelsstand førte hjem fra det store Europa, laante noget av sin charme til de høiere samfundslags tilværelse ogsaa under de primitive norske forhold….»
Schnitler viser hvordan næringslivets vekst ga økonomisk grunnlag for å kunne skape nasjonal selvfølelse.
«…samtidig med at kjøpstadsprivilegiene av 1662 koncentrerte handelen om byene…begynte grunnlaget for en nasjonal borgerstand å forme seg….det er tømmerhandelen, skibsfarten, fiskeriene og bergverkene det her gjelder. Trafikken på Holland og Storbritannien avløste de eneraadende hanseater. Det begynte i det smaa. Men efterhaanden finder man i byene hele kysten rundt som anførere i det økonomiske liv en rekke handelsslekter, som hadde slaat sig op fra en beskeden begynnelse…….»
Det poengteres at det er den norske kystkulturen som har skapt forutsetningene for den frigjøringsprosessen som startet i 1814.
«I løpet av ett til halvannet aarhundrede utvikler der seg omkring disse oprindelige kystbyslegter et solid og sterkt materialistisk farvet handelsmiljø med en økonomisk grundvold, en stadig rapport med utlandet og en dannelsestradisjon som under den siste generasjon mot det 18de aarhundrets slutning kulminerte i et rikt forfinet kulturliv.»
Og så viser han oss slekten Anker:
«Kaster man et blikk på rekken av våre kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sosiale liv behersket omtrent eneveldig av disse få mægtige slegter, som sto i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by. Studie av disse gamle, sterke handelsslekter er som en blottleggelse av noen av røttene til det nye Norge. …….Disse slegter var det som efterhaanden kom til å danne et «Handelsaristokrati»………der kan pekes på en rekke utpregede skikkelser kysten rundt som merkantilt og sosialt staar som typiske ledere av aarhundredets siste glimrende fjerdedel. Alle født ca. 1750:
I Kristiania: Bernt Anker, Peder Anker, Jess Anker, Carsten Anker, Peter Collett, John Collett, Jacob Nielsen…..I Skien: Diderik Cappelen……...I Kristiansand: Niels Moe, Daniel Isaachsen…….I Stavanger: Gabriel Scanche Kielland……….I Farsund: Joachim Brinck Lund…..I Trondhjem : Hans Knudtzen,Herich meincke, Nicolai Lysholm……...I Fredrikshald : Carsten Tank……….I Porsgrund : Brødrene Niels, Jørgen og Jacob Aall……I Arendal: Morten Michael Kallevig……….I Bergen: Herman D. Janson, Wollert Danchertsen Krohn. ………..
Rikdommen her hjemme når sitt høydepunkt etter utbruddet av den nordamerikanske frihetskamp i 1775 og :
«…senere ved revolusjonens og Napoleons krige blev jo de ledende stormagters egne flaater bundet, mens den dansk-norske i kraft av nøitraliteten høstet all fordel av fragtfarten. Rikdommen strømmet inn over Norges kyster….. og alt nu begynte man å hevde nødvendigheten av norsk bank og norsk universitet….det var et rikmannsvelde – en utpreget handel og godseierkultur. Embetsstanden spilte langtfra den rolle man skulle vente i et land hvor adel sågodtsom ikke fandtes….. de hadde simpelthen ikke råd til det…….dermed fikk selveiende bønder en sterkere stilling i samfunnet.
Blandt rekken av byenes patricierslegter i det tidsrom det her er tale om, kunde det fremhæves et par, som ikke alene ved rigdom og høi dannelse, men ved opofrende fædrelandssind og betydelige personlige egenskaper må siges at indta den første plads, er slegtene Anker og Aall…..fra aarhundrets midte var slegten Anker uten sammenligning landets første …… »
Jeg har bare lest de første sidene i festskriftet til grunnlovens hundreårsjubileum, men kjenner ettertanken ved noen sterkt malende ord fra en «glemt» tid om en «glemt» tid.
Min ettertanke deler jeg her med dere og vil gjerne ha deres tanker om det samme.
Vi var dengangen et land uten egen styring, vi måtte til Danmark for å studere og der ble vår historie skrevet og oppbevart, vi betalt skatt til Danmark og hadde ikke anledning til å legge opp noen særlig formue før kystbyene fikk sine privilegier i 1662.
Vi hadde ikke adel… bare grev Wedel Jarlsberg….hmmm….. både Danmark og Sverige hadde fortsatt adel, så hvordan hadde vi mistet vår?
Odel og adel er svært beslektede ord. Det å eie jord og å ha fortrinn og privilegier er svært gamle ordninger.
Odelsretten er fra før vår første kjente nedskrevne lov! og det var da virkelig storbønder, jarler og småkonger Harald Hårfagre måtte seire over for å bli konge.
Det var på den tiden vi mistet de største og beste slektene av det norske adelskapet?
Jarler og andre mektige bønder rømte til Orkenøyene, Island, Færøyene ol. og de tok med seg det som fantes av skrifter og lot oss bli tilbake i historisk tussmørke.
Den urgamle norgeshistorien forsvant med dem.
Jeg husker at jeg i min skoletid, undret meg over at norgeshistorien begynte med Harald Hårfagre.
Før Halvdan Svarte var det et par hundre år med vikinger og så la uvitenhetens slør seg over fortiden.
Vi visste ikke noe om Norge i den tiden, samtidig som vi visste mye om Europas middelalder som blomstret!
Det var som om tusenårsskiftet ga vår historie en bølge av hendelser som visket ut vår historiske viten. Bølgen var en konge som ble årsak til at vi mistet vi jarlene med de historiske skriftrullene.
De norske kongene brakte med seg Europas makt, kirken, til Norge, og ga kirkens menn makt og jord i landet vårt.
Om det nå likevel fantes noe adel tilbake i landet, sørget kong Sverre for å feie dem ut.
Han ledet Birkebeinerne, de fattige rebellene, mot Baglerne, men i tillegg til å kjempe mot kirkens menn sa han til sine menn at hver gård de tok skulle de få! Og slik drepte han restene av de gamle stormannsættene i Norge.
Kirkens menn skrev sin kirkes historie. Det enkelte folks historie lå utenfor kirkens interesser. Og det som ble skrevet ble oppbevart i kirkens arkiver. Først ved reformasjonen blir historieskrivingen åpen og tilgjengelig, men igjen er det forhold som kompliserer vår tilgang til egen historie.
Det er sørgelig å lese norgeshistoriens historie:
Ingenting er kjent fra tiden før år 700 e. kr. og i tiden mellom kong Sverre og reformasjonen er kunnskapene i kirkens varetekt, og kirken tok med seg sine skrifter da den trakk seg ut av landet ved reformasjonen. Slik ble kirken også en bølge som vasket landets historie «bort», ved selv å administrere dette kildematerialet.
Svartedauden ble en slik glemselens bølge ved at en tredel av folket døde, og landet led store tap som rammet alle samfunnslag, tjenester, ytelser og selvsagt også nasjonens hukommelse.
Så ble Norge et lyderike under Danmark. Dansketidens lange «bølge» rullet over landet og hindret landets vekst.
All statsadministrasjon lå i Danmark, den som ville utdanne seg måtte reise dit og det som ble notert om Norge kan hentes ut av de danske arkiver. Historien er ikke glemt, men gjemt, vanskelig tilgjengelig, som all kunnskap var for nordmenn den gangen.
Landet er uten adel, historie, skole, økonomisk evne og egen statsadministrasjon, men «noen» holder oppe litt handel og sjøfart, bergverksdrift og sagbruk!
I 1662 gis byene langs kysten privilegier. Man kan begynne å tjene penger!
Sakte, men sikkert, bygger kystnorges handelslekter landet inntill de, ca 1800, blomstrer i eventyrlig rikdom og prakt. Denne fremgangen er og som en bølge som ruller langs norskekysten! Her må jeg tenke på at vi oftest fremstiller norsk kultur som innlandskultur! jordbruk , seterliv og bunad. Kystkulturen har vi liksom ikke noe til overs for!
Det er verdt å tenke over at vi faktisk ikke ønsker å identifisere oss med denne kystkulturen vår, selv om den altså hadde avgjørende betydning i vår frigjøringshistorie, ja, selv om kysten til enhver tid var og er vår kultur, forsøker vi å unngå å erkjenne det. Hvorfor?
De rike familiene skapte et økonomisk fundament for et selvstendig Norge, og den ubestridte leder i vår nasjonsbygging var Ankerfamilien.
Slik åpner altså Grunnlovsjubileet sitt festskrift for 100 år siden. …. de seks syv første sidene av en bok på over 400 sider.
Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Se og:
1814 : møte med «Ponte corpen».
Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson
Les boken til Asle Toje!
Legmannens svar til Eia
https://predikeren.wordpress.com/2011/12/04/historieforstaelse-og-verdensbilder/
februar 24, 2014
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
Tradisjonen gir oss alle en «ny begynnelse» ved Nyttår.
Vi ser tilbake på året som gikk, bedømmer det, og gir nyttårsløfter for det nye året.
Selv om vi kjenner jordens gang rundt solen, og ikke regner tiden som en tilbakevendende størrelse, har vi fortsatt forestillingen om at et nytt år er en ny begynnelse. Og vi holder fast ved tanken om at etter en oppfyllt tid skal det holdes dom, før det nye kan bryte frem.
Jorden har igjen fullført sin runde rundt solen, og minner oss om ved sin vandring, at tiden, tross sin ubegripelighet, lar seg uttrykke og beregne ved stjerner og planeters bevegelse i rommet.
Tiden, som gir oss forestillingen om at noe har en begynnelse og en ende.
Da evigheten skapte oss, eller egentlig, den gangen da evigheten ble alle tings begynnelse, finner vi undrene, paradoksene, jubelen og visdommen! Kort sagt Gud immanent.
Bibelen begynner slik: «Be reshith….» i begynnelsen….
Jeg husker fra ungdomsårene hvordan venner støtte an mot Bibelens begynnelsesfortellinger.
Barnetroen deres ble såret og knust av skoleringens skråsikre Bibelkritikk og av ungdomsmiljøenes aggressive angrep på Bibelens «selvmotsigelsende og naive» beretninger.
Man skulle være så intellektuell.
Jeg husker hvordan jeg oppdaget at min tro var som farmors: «Om det hadde stått at det var Jonas som slukte hvalfisken, så hadde jeg trodd det og!»
Hvorfor var det slik?
Jeg kjente troen som en dyp glede over livet og Gud, hvor teologien var underordnet, men den ble endel av gleden etterhvert.
Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg møtte spørsmål som:
– Tror du skapelsen var 7 dager, du da?
– Tror du Adam var det første mennesket?
– Hvordan kunne Kain gifte seg?
Hver gang ble jeg svar skyldig, og det bekymret meg, ikke for min tros skyld, men for mine venner som trodde de «mistet» sin barnetro ved hva jeg opplevet som uredelig, ensidig intellektuell dumhet, fordi den var fattig i sin overfladiske kunnskap.
Jeg holder de samme spørsmålene opp for meg i dag: » Har jeg i løpet av livet funnet svar på dette?»
Nei, for den type «Bibelkritikk» har jeg ikke flere svar i dag enn jeg hadde den gangen, men jeg vil gjerne dele en vandring i undring over disse ordene om begynnelsen.
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden…..»
Himmelen og jorden, de er skapt sammen.
Gud sitter ikke i himmelen og skaper jorden, nei, han skaper de to sammen. Himmel og jord! de nevnes sammen, de hører sammen.
De er skapt.
De ble skapt i begynnelsen.
Deretter, etter skapelsen av himmelen og jorden, heter det at jorden er øde og tom, og Guds ånd svevde over vannene.
Da sa Gud: Bli lys.
Og det ble lys. Og Gud kalte lyset «dag», og mørket kalte han «natt».
Det er den slags «dager» det tales om i skapelsen: «dag» er ikke et mål for 12 timer, «dag» er navnet på fenomenet lys.
Guds orden var at mørket var først, deretter kom lyset.
Himmellegemene som ordnet tiden i dager, tider og år ble først skapt den 4. dag, og tidsregningen de skjenket menneskene hører menneskets historie til.
Her i skapelsen, er dagen det lys Gud skaper i, i natten blir intet skapt. Det er Guds rytme i skapelsen.
Han skaper i lyset, så er det mørkt til han skaper igjen. 6 ganger skaper han og hviler den 7. dag.
Den 6. dagen skaper han mennesket, adam. I sitt bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han det, og han ba dem bli fruktbare og oppfylle jorden og det ble så.
Og Gud så at det var såre godt!
I kap. 2. møter vi historiens begynnelse.
Skapelsen var over, det var tid for å forme historien!
Gud Herren formet Adam av jordens støv! og lagde hagen Eden hvor han satte Adam for å dyrke den.
Han var valgt spesielt, dannet for et formål, satt i Guds hage i fortrolig samfunn med Gud Herren og arbeidet i Guds tjeneste.
Han er stamfar! Det er hans ætt vi lærer å kjenne.
Er han det første mennesket?
Like lite som Kristus, den siste Adam, er det siste mennesket.
De som ble skapt i kap 1 er også mennesker, adam’er, og deres oppgave var å være fruktbare, bli mange og oppfylle jorden! Og det ble så.
Den Adam, som Bibelen følger ætten til, var i Guds særlige tjeneste.
Adam og Eva drives ut av hagen, det beskyttede sted, til å leve som andre, knyttet til jord og ætt.
Deres førstefødte, Kain, slår sin bror ihjel og dømmes fredløs: Det betød at hver den som møtte ham, kunne slå ham ihjel.
Bibelen forteller her selv at det var mennesker utenfor hagen som kunne slå Kain ihjel, og som Kain giftet seg med. Så hvorfor lage kunstige motsetninger av det? Det står som noe ganske selvfølgelig.
Kain dro bort fra Herrens åsyn, til landet Nod, det er landflyktighet. Der bygget han en by for sin sønn.
Bibelen gir oss kjennskap til Kains ætt frem til Lameks sønner (7 ætteledd) og hans ætts betydning for kunsten å lage alle sorter instrumenter og redskaper i kobber og jern. Men han dro bort fra Herrens åsyn.
Adam og Evas sønn, Set, blir den som fører Adamsætten videre. Det er ingen tvil om at Set gifter seg med dem som allerede bor i området der!
Bibelen handler ikke om alle slektene på jorden, men velger ut en, og 5. kap begynner slik:
«Dette er boken om Adams ætt……»
Og denne boken om Adams ætt, GT, føres inntil «den siste Adam», Kristus, ble vår nye stamfar. Fra begynnelsen forkynnes enden.
Historien er ikke ferdig formet, ennå, den er under oppfyllelse og skapelse.
Jeg har, heller ikke nå i min alderdom, noe svar til den som ensidig og nærmest fornærmet påberoper seg «intelligensens» religionskritikk.
Jeg har bare et lite ord om at den, intelligensen, «i begynnelsen» vandret med Gud, og var visdommen.
Så ble den så betatt og forelsket i seg selv at den på egenhånd kveilet seg i kunnskapens tre og mistet visdommens dimensjon:
«Å frykte Herren….» som er begynnelsen til visdom.
januar 1, 2014
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, privatliv |
Legg igjen en kommentar
«Og det skjedde i de dager…»
Slik begynner vår mest kjente julefortelling, den fortellingen alle tenker på som selve juleevangeliet.
Keiserens bud om å innskrive all verden i manntall, omfattet også Josef og Maria. Derfor reiste de til Davids fødeby, Betlehem, for å la seg innskrive.
I følge våre juletradisjoner red Maria på et esel den over 10 mil lange veien fra Nazareth til Bethlehem. Selv om det ikke nevnes i teksten, er det naturlig å tenke seg at hun, som høygravid, ville ha behov for en form for transport. Å sitte på eselryggen hører naturlig tiden og stedet til.
Jeg nevner dette, fordi vi har en rik juletradisjon med mange detaljer som virker riktige og hører med, selv om de ikke står direkte i bibelteksten.
Jeg har lest kjernefortellingen flere ganger nå, og jeg ser at min julekrybbe har flere figurer enn Lukas nevner i sin knappe, malende tekst:
…»da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rom for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble såre forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!»
… Min julekrybbe er et fjøsrom, som en bås, med okse og asen i sidebåsene, men jeg ser at hverken fjøset eller dyrene er nevnt teksten.
Det er englene som er de mest i øynefallende: «Herrens engel sto for dem, og Herrens herlighet lyste om dem… og engelen sa…. en himmelsk hærskare som lovet Gud og sa…..»
Disse elementene er dominerende i den korte teksten og lar oss alle være vitner til et gledesmøte mellom himmel og jord, det profane og det hellige.
Hyrdene, de har det enkle menneskets hverdagslige preg. Det er skikkelser vi kan identifisere oss med.
Ellers har tekstene gitt oss konger og herskere, utvalgte personer av kongelig og prestelig ætt, men her møter vi de enkle menneskene av folket.
Slik tenker jeg mens GTs mange ord om Israels hyrder plutselig legger et noe videre perspektiv på fortellingen.
Alle overhoder i Israel, alle som skulle ivareta en tjeneste, både politisk og religiøst, ble kalt hyrder. De hadde et særlig ansvar for å forvalte loven og å håndheve retten for Israels barn.
I GT kan vi lese utallige utsagn om hvor dårlig de skjøttet sine oppgaver. Dårlige hyrder ble de kalt, fordi de alltid tenkte først på egen vinning, og det nevnes stadig at det engang skal komme en god hyrde i Israel.
Jesus ble kalt Den Gode Hyrde, selv sa han at «Den Gode Hyrde setter sitt liv til for fårene».
Jeg ser, at jeg, likesom Israels folk, er av dem som Den Gode Hyrden har omsorg for: sauene! Vi er som Israel, som «får uten hyrde».. Vi er prisgitt våre tilfeldige dårlige hyrder, og vi lengter også etter den gode «lederen» som sørger for våre daglige behov og løser våre små og store problemer.
I Matteus kom engelen til verdens vismenn og varslet dem om Herodes onde planer. I Lukas, kommer engelen til hyrdene med gledens budskap.
Hyrdene er dem som er satt til å håndheve loven i samfunnet, Mose lov.
De vise menn fulgte stjernen. Hyrdene, de som holdt nattevakt over sin hjord, hørte budskapet og fikk et tegn:
«En frelser er født!…… Fred på jorden!…Dere skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...»
«Barnet svøpt, i en krybbe» nevnes ikke andre steder, mens i Luk. 2., står det tre ganger.
Første gangen vi hører om tegn er i skapelsesberetningen: …» Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de(himmellysene) skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år….» Himmelens lys gir de himmelske tegn.
Neste gangen det fortelles om tegn, er da Moses førte Israel ut av Egypt. Gud gjorde kraftige gjerninger og tegn ved Moses.
Israels utvandring fra Egypt er Israels påske: Gud som med sterk hånd frelser Israel av Faraos hånd og fører dem ut av Egypt.
Jeg har tidligere skrevet om at «den nye tiden» vi nå går inn i, er «påsken»:
Da Jesus skulle spise det siste påskemåltidet før sin død, sa han til disiplene at de skulle møte «en mann som bar på en vannkrukke». De skulle følge etter ham, og det huset han gikk inn i der skulle de også gå inn og finne det rom hvor de skulle spise påskemåltidet. Mannen med vannkrukken er vannmannens tid, det er den tid vi nå er gått inn i.
Moses gjør tegn, men her, i vår tekst, er tegnet «å finne barnet svøpt, i krybben».
Moses ble lagt i en liten «flettet sivkiste». Fortellingen om spebarnet, som legges på Nilen i en liten kurv, er så eventyrlig og gripende at de fleste husker den.
Både det bibelske ordet for krybbe, og vårt norrønne ord for krybbe, har det felles at de har en grunnbetydning av en kurv, flettet av strå. Likedan er det med ordet for den kisten Moses lå i, «tebhah» hvor en form av ordet betyr strå, og en annen er oversatt med «ark», og det brukes om Noahs ark.
Faraos soldater skulle drepe alle Israels guttebarn, men spebarnet Moses ble reddet fra Egypts soldater ved at han ble svøpt og lagt i den lille flettede kisten.
Herodes drepte alle guttebarn opp til toårsalder i Betlehem og i områdene rundt byen, men engelen advarte Josef og Maria. De berget barnet ved å reise til Egypt, for, sier profeten, «fra Egypten kalt jeg min sønn.»
Hyrdene, de som var satt til å sørge for lov og rett i Israel, fikk tegnet : barnet i krybben. Jeg tror de tenkte på barnet, Moses, hans underlige sivbåtreise på Nilen, hvordan han frelste Israel, mottok Loven direkte fra Gud, på fjellet og på Mose profetord: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise deg….»
Jødenes påske var da Moses førte Israel ut av Egypt. Deretter gikk Moses opp på fjellet Sinai og mottok loven fra Gud, skrevet på stentavler.
Det er jødenes pinse.
Engang skal loven skrives på hjertets kjødtavler, og hele verden komme under Åndens veiledning. Denne store, verdensomspennende glede fikk sin begynnelse i vår pinse.
Denne natten, i Bethlehem, så hyrdene Herrens herlighet lyse om dem, og de hørte budskapet fra Herrens engel og lovprisningen fra den himmelske hærskare.
Lovens tavler ble lagt i Paktens Ark, Israels høyhelligdom, som sto i skyggen under kerubenes vinger i Det Aller Helligste.
Slik leser jeg tegnet som gis til Israels hyrder.
Jesus sa at en ond og vantro slekt krever tegn, men at det ikke skal gis dem annet tegn enn Jonas tegn.
Jonas ble slukt av en fisk og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. Navnet Jonas betyr «duen» og duen er bl. a symbol for den Hellige Ånd. Fisken kjenner vi som et symbol for Jesus, men også som den nye tid verden gikk inn i ved Jesu fødsel, fiskenes tid. Jeg leser bl.a dette tegnet slik at Ånden som kom på pinsedag, har vært i «fiskenes tegn» siden, og skal være der inntil fiskenes tid er over, og den, som Jonas, «spys ut» på det tørre land.
På mange måter ser vi idag hvordan alt som har med kristendom å gjøre «spys ut» av den rådende tidsånden. Vår kristne sivilisasjon er blitt sekulær og «lysestaken» er i ferd med å flyttes.
Jeg ser på oksen og eselet i «julefjøset» mitt, har jeg satt inn dyr som egentlig ikke nevnes? i et bygg som ikke nevnes?
Man tenker seg at det var «fjøs og okse og asen» fordi det passer og utfyller bildet av begivenhetene. Tradisjonene er så sterke at vi ser for oss fjøset med «okse og asen» mens vi hører evangeliet lest, selv om det ikke står der.
Ordet for krybbe, «phatne», er bare brukt i Lukas. Her, i kap 2, er det brukt tre ganger, og så er det brukt i Luk. 13 .15, hvor Jesus helbreder en kvinne på sabbaten. Synagogeforstanderen refser ham for å bryte sabbaten, men Jesus svarer ham og sier bl.a.:
«..Dere hyklere! vil ikke enhver av dere på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?……
Her er okse og asen bundet til krybben, og jeg merker meg at i den engelske bibelen jeg har, oversettes «phatne» med «stall» i dette verset, istedenfor krybbe.
Det er et ord i Hab, 3.17 som er oversatt med fjøs på norsk ,»rephathim», Det kan virke som en språklig sammenheng mellom dette hebraiske ordet og det greske ordet.
Ordene for «krybbe»og «fjøs» har et slektskap, og jeg finner samme dobbelthet i vår nordiske bruk av ordene. Alf Torps etymologiske ordbok sier at ordet «krybbe» og «bås» har samme rot: et rom for å oppbevare noe i, og rommet er et flettverk, som en kurv og som de avdelte rommene i fjøset, det er båsen der feet bindes.
Tradisjonen med okse og asen, stall og fjøs, har kanhende ivaretatt noe en bør tenke over.
Leksikalt nevnes Frans av Assisi som den første som skapte «julekrybben», i 1223. Siden ble det å lage julekrybber en kirkelig tradisjon, særlig knyttet til fransiscanerne.
Så skjer det som ofte skjer når noe blir populært: «I andre halvdel av 1800-tallet dannet murerne og snekkerne i Krakow et nytt laug – krybbemakerlauget. De lagde to typer krybber: små miniatyrer som kunne settes under juletreet, og store krybber som kunne være opptil tre meter høye og omfattet figurer fra juleevangeliet omkranset av andre figurer fra samme fortelling.»
Denne virksomheten, kombinasjonen av kirke og laug, er interessant. Handtverkslaugene forbindes ofre med frimureriet, og deres kjennemerke er taushet. Jeg tenker litt på at Johannes far, Sakarias, var taus mens Johannes var i mors liv, men jeg evner ikke følge opp den tankegangen.
Vel, julekrybben fikk sin form i samspillet mellom kirke og laug, og ble allemannseie.
I Salmonsens leksikon leser jeg at Krybben er betegnelsen på den sterkeste stjernehopen i stjernetegnet Krepsen. Det er det 4. tegn i dyrekretsen og ligger mellom Tvillingene og Løven. Pleiadene og Hyadene ble kalt «de to esler» som sto bundet ved Krybben, og araberne kalte Krybben for «Muleposen». Salmonsen forteller videre at når Krybben er tilsløret, så man ikke kan se dens stjerner, varsler det regn. Pleiadene ligger i Stjernebildet Tyren.
Jeg nevner dette for å peke på at i himmelens lysende fortellinger står både oksen og asenet ved krybben. Kanskje noen har kjennskap til mytotlogien for disse stjernebildene? I så fall ville jeg gjerne få vite om den!
Siden Krybben er hovedstjernene i stjernebildet Krebsen får jeg en pussig ettertanke angående tidspunktene for Jesu og Johannes fødsel.
I den gregorianske kalender, hvor vårpunktet står fast, er Johannes født 25 juni, det er i «krepsens tegn», altså tiden på året hvor «solen står i Krebsen».
Jesus er født 25 desember, tiden hvor solen står i stjernebildet Stenbukken. Ettertanken min blir da at tegnet: «å finne et barn svøpt, i Krybben», blir i «tiden for Johannes fødsel». Selv Johannes fødsel vitner om Jesus. Det var det tegn hyrdene fikk.
Jeg har med «de 4 adventslys » forsøkt å nærme meg julens budskap slik jeg finner det beskrevet i NT ved Matteus og Lukas.
Beretningene formidler oss en stor glede, og viser oss lyset og lyden av himmelens jubel.
Den gangen, i tidens fylde, sendte Gud sin sønn, verdens frelser, og nå er tiden igjen fullkommet, og vi går inn i oppfyllelsens tid, tiden hvor «ordet blir kjød», og hvor Gud skal utgyde sin Ånd over alt kjød.
Og fremdeles gjelder dette juleevangeliets tegn: Barnet svøpt, liggende i krybben».
Måtte bare våre hyrder finne det.
desember 21, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk |
Kommentarer er skrudd av for 4. adventslys: Et tegn.
Lukas evangelium begynner slik:
«Ettersom mange har tatt seg fore å sette opp en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss således som de som fra først av var øyenvitner og ble ordets tjenere, har overgitt oss det, så har også jeg foresatt meg, efterat jeg nøye har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sin sammenheng for deg, gjeveste Teofilus………»
I en fotnote i «King James version» av Bibelen, kommenteres uttrykket «fra først av» som en dårlig oversettelse av det grunnordet som er brukt.
Det greske ordet «anothen» ville bedre vært gjengitt med ordet «ovenfra», slik det ellers er oversatt , f. eks i Joh.3. 31 hvor døperen Johannes bl.a. sier:
«Han som kommer ovenfra, er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle….»
Og fra Jakobs brev : «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader…..»
«Ovenfra» er altså synonymt med himmelen.
Det er godt å ha King James fotnote i minne når vi går inn i Lukas fortelling om Jesu fødsel, for dette er et «himmelsk» kapittel på mange måter!
Her kommer Herrens engel og formidler Herrens budskap først for Sakarias, så for Maria. I kapitlet står det om fire stykker som fylles av den Hellige Ånd, og tre av dem lovpriser Gud og taler profetiske ord. Så det meste i dette kapittelet er direkte budskap ovenfra! Som en innvielse, en salving ovenfra ved den Hellige Ånd, som all salving med olje er et bilde på, og her er den i overflod, så rikelig at man nesten ikke vet å «bruke» det alt sammen, det blir som salmisten bekriver «…..den gode olje på hodet, som flyter ned i skjegget, Aron skjegg, som flyter ned på sømmen av hans kledebon, som Hermons dugg, som flyter ned på Sions berg….»
1. kap. åpner sin fortelling med prestetjenesten i tempelet.
Presten Sakarias gjorde prestetjeneste for Gud ved å ofre røkelse i Herrens tempel, og hele folkemengden stod utenfor og ba i røkofferets stund.
Vi så i 2. adventslys at røkelse rent språklig ga assosiasjoner til innvielse, til kongeverdighet og til den nye tid vi nå går inn i, vannmann/løve, og her hos Lukas møter vi røkelsen knyttet til prestetjenesten.
I Åp.b 5.8 heter det at under lovprisningen av Lammet, bar alle gullskåler fulle av røkelse, og at røkelsen er de helliges bønner.
Altså hadde røkelsen i tempeltjenesten et åndelige motstykke i folkets bønn og et profetisk sikte til den tid hvor Lammet åpner boken med de 7 segl.
Mens Sakarias forrettet røkelsen, åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa :
«Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabeth skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Johannes; og han skal bli deg til glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel. For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv; og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud, og han skal gå i forveien for ham i Elias ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdighets sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.»
Johannes skulle være en nasireer fra mors liv av, som Samson, han skulle ha Elias ånd og kraft og det var Herrens engel, engelen Gabriel, som kom med bud om dette.
Vi ser likhetene mellom Johannes og Jesus, og som Samson skulle Johannes begynne å frelse Israel.
Setningen, «å vende fedres hjerter til barn», kan virke litt underlig kanskje, men den peker direkte på GTs avslutningsord, de to siste versene i Malakias:
«Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.»
Budskapet Sakarias fikk fra Herrens engel måtte lyde som en fortsettelse av deres Hellige skrift, likevel kunne han ikke helt tro det, men ba om tegn.
Sakarias var på den måten ikke ulik de fleste av oss, men tegnet han fikk rammet ham selv, han ble stum inntil han sa: «Hans navn er Johannes». Så i hele Johannes’ fostertid var hans far stum. Det var ikke den slags stumhet som Jesus helbredet, det var den tausheten som kom over dem som ble truet til å tie.
Luk. 1 er viet fostertiden.
Å være i mors liv, beskriver salme 139 som «jordens dyp»: «….du har skapt mine nyrer,du virket meg i min mors liv……..da jeg ble kunstig virket i jordens dyp….da jeg bare var et foster, så dine øine meg……»
Og slik lyder også profetordene om Jakob: «Juble i himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, I jordens dyp! Bryt ut i jubel I fjell, du skog, hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser,han som dannet deg fra mors liv…..»
Slik blir det naturlige et bilde på Guds mangfoldige skapelses og frelseshistorie når vi kaller jorden «mater», materien, vår mor! og naturen,natus, det er fødsel.
Så ble Elisabeth fruktsommelig, og da hun var i den sjette måneden kom engelen Gabriel til Maria og sa:
«Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner!….Frykt ikke ,Maria! for du har funnet nåde hos Gud; og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes sønn, og Gud Herren skal gi ham Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme…. Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høiestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnnfanget en sønn i sin alderdom, og hun som kaltes ufruktbar, er nå i sjette måned…….»
Maria, var av Davids ætt av Juda, og her ser vi at hun også var i slekt med Elisabeth som var av Arons ætt. Aron var av Levi, presteætten, og han kalles alle presters stamfar.
Her føres kongeætten og presteætten sammen, Maria er bærer av begge slektene, og kunne derfor bli mor til den høyeste kongen, prestekongen Messias, som var profetert.
«Og det skjedde da Elisabeth hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv …..»
Det er et godt uttrykk for at Johannes var fylt av den Hellige Ånd fra mors liv av, at han som foster «sprang av fryd» ved dette møtet! Hans mor, Elisabeth ble fylt av den Hellige Ånd og lovpriste Gud.
Maria lovpriste også Herren, og hun var hos Elisabeth i tre måneder, så dro hun hjem, og Elisabeth fødte Johannes.
Kapittelet avsluttes med at Sakarias ble fylt av den Hellige Ånd og talte profetiske ord hvor han bl.a. sa om Johannes:
«….også du, barn, skal kalles den høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier, for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss…………»
Som Malakias profeterte i kap.3. 1. » Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn……..»
Lukas lar oss møte to gravide kvinner, hvor de to fosterene er spesielt innviet til hver sin tjeneste.
Kirken har satt begges fødsel inn i kalenderåret: den 25 juni er Johannes fødselsdag (St. Hans) og seks måneder etter, den 25 des. er Jesu fødsel.
Ser vi dette litt «ovenfra«, og lar årets 12 måneder fremstå som en sirkel, vil de to fødslene stå rett overfor hverandre i sirkelen, som to motsatte tegn i den himmelske storsirkel. Hvem er de to ?
Jesus er » Løven » og Johannes, i sin kamelhårskappe, bærer «Vannmannens» bilde, men han er ikke selv Vanmannen. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes om Jesus og seg selv. «Jeg er ikke engang verdig å løse hans skorem,»sa han.
Her taler «presteembedet» om «prestekongen».
Jeg vil sitere litt fra det nest siste skriftet i GT, profeten Sakarias hvor han ser to stå ved tempelets lysestake :
«….Hva er disse to oljetrær ved lysestakens høyre og venstre side?….. Da sa han: Det er de to oljesalvede som står hos all jordens herre.»( fra kap.4. 11+14)
Her er det fotnote ved oljesalvede: de to Herrens salvede er folkets prestelige og fyrstelige overhoder, her Josva og Serubabel.
Til Josva sier Herren hærskarenes Gud: «…. Hør nå, Josva, du yppersteprest! Du og dine venner, som sitter her foran deg, dere er varselmenn. For se, jeg lar min tjener Spire (Messias, spiren av Davids ætt) komme……… og jeg tar dette lands misgjerning bort på en dag. …… (fra Sak.kap 3. 8+9)
Dette å være «varselmenn», som rydder vei for Herren forut for Messias komme, er budskapet om Johannes: …»han skal gå i forveien for ham»…
Prestetjenesten var en tjeneste som skulle bringe en Hellig Gud til samfunn med ufullkomne, syndere, men hvordan blir prestetjenesten om landets misgjerning er borte? Ypperstepresten Josva opplever å bli renset for misgjerning og ikledt nye klær og så sier Herren til ham:
«…. ta imot sølv og gull… og gjør kroner og sett dem på Josvas, yppersteprestens hode! Og si til ham: Se, det skal komme en mann som heter Spire (Messias av Davids ætt); og han skal bygge Herrens tempel, og han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone………»(Sak.kap.6. 12+13)
Gud demonstrerer den kommende prestekongen ved å sette kongekroner på Josvas hode, men da prestekongen, Spire, kom, ble kronen lagt bort …..
Johannes skulle lære folket om frelse før Herrens komme, og han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse, og døpte dem som omvendte seg i elven Jordan, og folk trodde han var Messias men han sa: «Jeg er ikke Messias. Jeg døper med vann, men han skal døpe med den Hellige Ånd og ild.»
Johannes er den som vidner om ham og sier:» Han skal vokse, jeg skal avta……Han som kommer efter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.»
I himmelens mange lys, ved den store lysestaken i Herrens tempel, hos lysenes Fader, er det «å vokse og å avta», og «å komme efter og å være foran» og det «å møtes», uttrykk som kjennes ved bl.a.omtale av måne og planeters bevegelser og sol og stjerners posisjoner ved jordens gang. Ordbruken er «ovenfra», og her er ordene fylt av det innhold de var bilder på! Her møtes himmel og jord, prest og konge, Johannes og Jesus, mens de er i «jordens dyp».
En gang til blir vi vitne til et møte mellom de to.
Da Johannes så Jesus komme til seg og sier han : «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd! »
Jesus kom for å bli døpt av Johannes, men Johannes ville heller bli døpt av ham. Da sa Jesus :
«La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.»
«…og se, himmelen åpnet segfor ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.»
Her fullbyrder Johannes prestetjenesten og overgir den til Jesus.
Og slik uttrykker Esaias dette:
«….Så sier Herren til sin salvede,til Kyros, som jeg holder i hans høire hånd……Drypp, i himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem. Jeg, Herren, skaper det……»
desember 13, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon |
Kommentarer er skrudd av for 3.adventslys: De to salvede.
«Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle….»
Slik begynner Det Nye Testamentet og Matteus evangeliet.
Matteus forteller om Josef og hans rolle som Marias trolovede og hvordan han ble Jesu far. Fortellingen begynner med kongeætten gjennom Josef.
Vi vet jo at både Josef og Maria var av Davids ætt, siden begge måtte innskrives i Davids by, Betlehem, men her ser vi at det er Josefs ætt som vektlegges.
Kongeætten er, både symbolsk og egentlig, et uttrykk for folkets håp om frihet og deres rett til å velge sin egen konge i stedenfor kong Herodes, som var den romerske okupasjonsmaktens mann i Jødeland.
Herodes var fra Arad i Edom, han var en etterkommer av Esau, og hele kap 2 hos Matteus er viet Kong Herodes og hans rolle i fortellingen om Jesu fødsel.
I 1.adventlys så vi på Abrams sønn, Ismael, som var Abrams førstefødte med trellkvinnen Hagar, at det ikke var han, men Isak, Abrams sønn nr to og Saras eneste barn, som arvet Abram og at det er Isaks ætt som følges videre i GT.
Esau var Isaks førstefødte, og også her var det en yngre som arvet fremfor den eldste. Det var Esaus bror, Jakob, som fikk førstefødselsretten og velsignelsen av sin far.
Det angis et par årsaker til dette: En gang Esau var sulten, solgte han sin førstefødselsrett til Jakob for en porsjon linsesuppe, slik viste han sin forakt for den, står det. Senere lurte Jakob sin gamle far, Isak, slik at han fikk både retten og velsignelsen som Esau hadde solgt ham.
Dette førte til at Esau hatet Jakob så sterkt at Jakob flyktet for sitt liv. Han dro østover, til Abrams slekt i Kaldea.
Etter å ha tjent sin onkel Laban i over 20 år ville Jakob reise hjem og det innebar å forsone seg med Esau. Han gruet seg og var redd for å møte sin bror, derfor sendte han tjenere i forveien med rike gaver og hilsener til Esau, og samtidig forberedte han seg på fiendtlig svar fra sin bror. I 1. Mos 32 leser vi bl.a.:
«…så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg før morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel(en som kjemper med Gud); for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet……. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet…..
(fra kap 33)… Da Jakob så opp ,fikk han se Esau som kom med 400 mann…….han gikk ….. og bøyde seg 7 ganger til jorden, inntil han kom frem til sin bror. Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. ……og han (Esau) sa: Hva ville du med hele den leir som jeg møtte? Jakob svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Da sa Esau: Jeg har nok; ha du selv, min bror, det som ditt er!
Jakob svarte: Nei kjære! Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, siden du var så vennlig mot meg…..»
Både Ismael og Esau var den førstefødte som ikke fikk sin rett, de ble stående utenfor pakten til Abrams, Isaks og Jakobs Gud, men som vi så i «1. adventslys», var Ismael under under Herrens engels omsorg og nå vet vi at Esau og Jakob forliktes og at Jakob så Guds ansikt i Esaus ansikt.
Esau giftet seg med en datter av Ismael så deres ætter hadde nær forbindelse, nå var Herodes av Esaus ætt, og denne nærheten til Ismael aner man også i Herodes navn.
Betydningen av kong Herodes navn er det ikke enighet om, for det er ikke brukt andre steder i Bibelen, men på Kaldeisk (Abrams språk) betyr det villesel og på arabisk betyr det å være vill og utemmet, og slik styrker navnets betydning inntrykket av at urfedrene Esau og Ismael deler en slags felles skjebne (se «1 adventslys»).
Til Kong Herodes palass i Jerusalem kommer de vise menn fra Østerland og de spør :
«Hvor er den jødenes konge som nå er født? Vi har sett hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.»
Herodes ble forferdet… han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulle fødes.
De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten…»
Det er klart det skremte Kong Herodes, både som Jødenes konge og som okkupantenes representant, å få vite at det var født en Konge av folket.
Enda vanskeligerer var det for ham fordi «alle» ventet på Messias, den store Gudekongen.
«All verden» ventet på at noe skulle skje! «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand» som det står i King James oversettelse.
En «fullfilled» tid får meg til å tenke på ordet «tids-rom» som vi sier på norsk, ordet gir oss bildet av et avgrenset rom som fylles opp med tid, ettersom «tiden går». Slik at når det store tidsrommet, Væren, var over, kunne man si at dette «tids-rommet» var fullt, «tiden var full-kommet», og nå, «i tidens fylde», skulle verden gå inn i en ny tids epoke, en ny «eon» et nytt hus.
Hver epoke het også «hus», og det heter at solen går ut av «huset», og solen går inn i «huset», og det menes med det at det «hus» solen går inn i, er tidens herskende tegn.
På gammelnorsk ble jorden med det synlige verdensrommet rundt seg, kalt både «svirresten» og «snurrebaas». Snurrebaasen hadde 12 baaser, hvor ordet «baas» er det avgrensede rom hvert enkelt dyr i et fjøs disponerer, og vi bruker fortsatt ordet bås for det helt private oppholdsstedet for den enkelte ku og okse.
Ordet snurrebas bruker vi ennå om en av verdens eldste leketøy, vi leker med den uten å tenke særlig over at den er en modell av datidens forståelse av «himmel og jord».
Verden ventet noe nytt i «den nye tid», man ventet Gud immanens, Gud selv som konge, og verden gjorde seg Keisere.
I følge tradisjonen hadde kongene Guds særlige yndest, og så lenge kongen hadde det, var han en god konge for sitt folk.
Nå krevet den nye tid noe nytt.
Keiserne var langt mer enn konger. De var i sin person Guds tilstedeværelse på jorden, i besittelse av guddommen selv.
Herodes var ikke et øyeblikk i tvil om at vismennene som spurte etter Jødenes konge, mente Messias, den profeterte gudekongen som skulle komme og gjøre jødene til verdens herskere i et evig fredsrike.
Da Herodes yppersteprester og skriftlærde svarte:
«… Betlehem i Juda land……
hadde Herodes sin egen plan klar: å drepe kongsbarnet, men av respekt for vismennene ville han ikke foreta seg noe så lenge de var der, og han ville være ganske sikker i sin sak, så han ba vismennene komme innom på tilbakeveien og fortelle om barnet.
Vismennene, som vi sier på norsk, kalles i Matteus for «magian» av det persiske «magoi»som er tittelen til astronomene i Zaratustras presteskap, og de nøt høy anseelse. Samtidig formidler stavelsen «goi» på hebraisk, bl.a. innholdet «hedningene, folkeslagene, nasjonene.» De vise menn var i beste forstand bærere av all verdens visdom!
I følge tradisjonen var de også konger, de Hellige tre konger, og står slik som symbolet for all verdens visdom, presteskap og kongsmakt, og det harmonerer godt med de gamle idealene om prestekonger.
I vår oversettelse heter det at vismennene kom fra Østerland, et uttrykk som kanhende virker noe upresist, men som ga assosiasjoner den gangen som vi ikke lenger gir akt på.
Fra både gresk og hebraisk gir ordene som oversettes med «øst», foruten betydningen himmelretning øst, også betydningen «det som var før», altså «urtiden».
I tillegg betyr det «å stige opp», ofte brukt om soloppgangen som er i øst.
Øst var den herskende av de 4 himmelretninger og ble gjenstand for mange symbolske handlinger, og samtidig er Østen landområdene der Abram kom fra.
Så sterk var denne forståelsen av østen at vi har rester av det i språket her nord. Det engelske ordet «easter», som betyr påske, forklares nettopp ved solens komme om våren, hvor vårmåneden April, som oftest er påskemåneden, tidligere het Easter.
Her i vår fortelling, er ordet for «Østerland» «anatole», som også er navnet på Lilleasia.
Hovedbetydningen av ordet «anatole» er «å stige opp», men her brukes det ikke om soloppgangen, men om den stjernen som vismennene hadde sett.
Det var en stjerne som «steg opp» og fylte de vise menn med glede! for ved den visste de at det var født en guddommelig konge i Jødeland.
Det var den stjernen moabitten(Lots ætt) Bileam ufrivillig spådde om da han ble utsendt av Moabs Konge for å forbanne Israel:
«…så sier han hvis øye er lukket, så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige….Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel; ……..»
Vismennene reiste straks avsted for å hylle ham, gi fyrstelige gaver og tilbe ham, men hvor var han? Hvem andre enn Kong Herodes kunne gi svar på hvor kongefødselen hadde funnet sted?
Stjernen, «Io (den som beveger seg)aster», ledet vismennene til fjøset i Betlehem:
«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det; gull og røkelse og myrra.»
De vise menn gikk inn i «huset», «den nye tiden», og så «barnet med Maria», det er det nye tegnet «Fiskene og Jomfruen», og vismennene visste at det var dem som skulle herske i verden de neste 2000år.
Og som vismennene har hele verden hyllet ham og gitt ham disse gaver:
Gull, som er holdt for å være naturens ypperste metall og et bilde på visdommen, det edle metall som fremdeles er den verdi man samler på når verdensøkonomien vakler.
Røkelse, ordet er språklig beslektet med med «løve» og «hjerte» og står som sinnbildet på den gode konge, og «mannen og løven», den nye tid vi nå er gått inn i.
Myrrah, innvielsens kostelige bitterstoff, en viktig ingrediens i de hellige salver til innvielse av tempeltjeneste og prester, som salving for død og begravelse, til kvinnens innvielse til ekteskapet og salme 45, om gledens olje:
«Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Av myrra og aloe og kassia dufter alle dine klær……»
Vi har igjen denne situasjonen i verden: «The time is fullfilled and the kingdom of God is at hand».
desember 7, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk |
Kommentarer er skrudd av for 2. adventslys: Jødenes konge.
Jeg har tatt frem julekrybben og setter figurene på plass.
Skikkelsene er kjente og meningsfulle for meg: Josef, Maria, Jesusbarnet, englene, hyrdene, de tre vise menn og så dyrene: okse, esel, sauer og vismennenes kameler.
Beretning om Jesu fødsel er den mest kjente bibelfortellingen i vår kultur.
Oftest hører vi fortellingen slik den fortelles av evangelisten Lukas, mens den som fortelles av Matteus er noe mindre brukt. Johannes har en svært «åndelig» fremstilling av Ordet som ble kjød, mens Markus bare forteller om den voksne Jesus.
Lukas fremstilles etter tradisjonen som en okse, og det er han som skriver om fødselen i fjøset.
Oksen er også et av de fire hodene til livsvesenet i GT, og oksen er den himmelske dyrekretsens navn på tiden fra Adam til Abram.
Væren var tiden fra Abraham til Jesus, og kamelen er bilde på vannbæreren, den kommende tid vi nå nylig er gått inn i, vannmannens tid.
Matteus er etter tradisjonen fremstilt som mannen.
Maria er «jomfruen», som er fiskens motstykke i dyrekretsen, og fisken er et kjent Kristussymbol.
Her i julekrybben er de møtt fram alle sammen, unntatt løven(Markus) og ørnen(Johannes) . Det var de to som ikke skrev noe om Jesu fødsel, og rovdyrene hadde faktisk virket forstyrrende i dette fredfulle fjøset. De hadde heller ikke sin tid den gangen, men de berører oss ved å være motstykket til oksen og mannen.
Det er de fire dyrene, okse, esel, vær og kamel, som ser på den nyfødte jødenes konge.
Hva med eselet? Og engelen?
Matteus åpner sin fortelling med å dokumentere Jesu ætt gjennom Josef til David, Juda og Abraham, og så sier han at Josefs trolovede var fruktsommelig ved den Hellige Ånd og at Josef , som var rettferdig, ville skille seg fra henne i stillhet og i v. 20:
«Mens han nu grundet på dette, se, da åpenbarte Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg! for det som er avlet i henne, er av den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.
Men alt dette skjedde forat det ord skulle oppfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Se, en jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og han skal kalles Immanuel, det er utlagt: Gud med oss.
Da Josef våknet opp av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin hustru til seg.»
«Herrens engel» er en betegnelse vi kjenner fra GT. Der er Herrens engel som kommer med bud fra himmelen, som ser, som velsigner, hjelper, redder fra ulykke og gjør kraftige gjerninger.
Den første gangen vi møter Herrens engel i GT er i 1.Mos.16.kap., og jeg vil sitere noe fra denne underlige historien som også handler om en gravid kvinne.
Abraham var barnløs og Sara som selv var blitt for gammel til å få barn, hadde gitt sin mann trellkvinnen sin, forat hun skulle få barn for henne. Etterpå var Sara så hård mot trellkvinnen at hun rømte fra henne:
«Men Herrens engel fant henne ved vannkilden i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.
Og han sa: Hagar, Saras trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor akter du deg hen?
Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sara.
Da sa Herrens engel til henne: Gå tilbake til din frue, og bøi deg under henne!
Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke skal kunne telles for mengde.
Og Herrens engel sa videre til henne: Se, du er fruktsommelig og skal føde en sønn, og du skal kalle ham for Ismael (Gud hører), for Herren har hørt din nød. Og han skal bli et villesel av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham; og han skal bo østenfor sine brødre.
Og hun gav Herren, som hadde talt med henne, navnet «Du er Gud, den som ser.» For hun sa: Har jeg virkelig fått se ham som ser meg?
Derfor kaller de brønnen Lahai Rois brønn; den ligger mellom Kades og Bered.
Og Hagar fødte Abram en sønn; og Abram kalte den sønn Hagar hadde født ham, Ismael(Gud hører).»
De to beretningene, om Ismaels og Jesu fødsel er svært like:
Herrens engel hilser både Hagar og Josef ved navn og sier dem begge hva de skal gjøre.
Eengelen forkynte for begge fruktsommeligheten og hva sønnen skulle hete og hvorfor sønnen skulle ha det navnet.
Profetens ord om jomfruen som blir fruktsommelig og hva han skal hete er som et sitat fra Herrens engels ord til Hagar og som nå forkynnes Josef.
I denne adventstiden, hvor vi minnes Jesu fødsel, tenker jeg på at verden nå er i en ny adventstid. Vi venter et nytt «komme» til jorden, Jesus som jødenes konge. Derfor er striden mellom de to, jøde og araber, større enn noen sinne.
Selv her, langt oppe i nord, kjenner vi trykket av fiendskap mellom «araber, jøder og kristne», vi som er brødre enten av blod eller ånd kjenner sorgen ved dette!
Ved lesning i GT ser vi desverre ofte at det nettopp er brødre som sloss. Alt ved bokens første brødreberetning slår den ene den andre ihjel.
Historien om Abrams ætt deler seg her ved Abram to sønner Isak og Ismael. Deling og splid gjentar seg ved Isaks sønner, tvillingene Esau og Jakob.
I GT følger vi Isaks og Jakobs ætt, men vi ser i denne beretningen at Herrens engel har omsorg for begge ættene.
Herrens engel kaller Ismael et villesel.
Jeg har tidligere skrevet om Israel som eselet, som trelldyrets fole, Guds tjener.
Om Juda, bæreren av kongeætten i Israel, heter det at han binder eselet til vintreet (et annet bilde på Israel).
Jesus, ved den høygravide Maria, som selv var en bærer av kongeætten, red på eselet inn i Betlehem, Davids stad, og som voksen ba han disiplene løse trelldyrets fole så han kunne ride på det inn i Jerusalem. Den gangen hyllet de kongen som kom ridene slik profeten sa: på trelldyrets fole.
I bildet av det ville eselet og det tjenende trelldyret, ser vi likheten og forskjellen mellom de to folkene, og våre to fødselsberetninger viser oss at begge er i Herrens engels omsorg, men at Israel ble satt til å tjene.
Jeg setter eselet inn i fjøset. Her inne skal trelldyret Israel, Judas esel, stå og se Jesu fødsel.
Ismael(han som hører), villeselet, løper ute i det fri også denne julenatten! og hører Herrens engels røst.
desember 2, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon |
Legg igjen en kommentar
I 2014 er det 200 år siden Norge laget landets grunnlov og vi forbereder oss på jubileet.
Grunnloven står sterkt i vår bevissthet! Den er, mer enn noe annet, symbolet på vår nasjonale selvstendighet, og feires årlig som det.
Spør man hvorfor vi feirer 17 mai, vil hvert barn i Norge svare at vi feirer den norske grunnloven.
Pussig for oss er det derfor at den svenske forklaringen på den norske nasjonaldagen er «at Norge fikk sin egen konge».
Begge disse forklaringene gir de historiske fakta, men vi kjenner oss fremmede i den svenske fremstillingen av hvorfor vi feirer nasjonaldag.
Både grunnloven og folkets aksept av den danske arveprinsen som Norsk konge er korrekt historie, men forsøker vi å forstå hvorfor nordmenn og svensker vektlegger hver sin av disse to historiske fakta, kommer vi fort inn i den konfliktfylte historie som dengangen var forspillet til vår selvstendighet.
I feiringen neste år vil ganske sikkert de historiske hendelsene fra den tiden stå sentralt, og bli grundig belyst, likevel vil jeg gjerne dele med dere en «historisk godbit» fra litteraturen.
I boken «Lindeby» fra 1933, skildrer forfatteren, Ingeborg Møller, et møte mellom «Ponte Corpen», som man kalte Karl Johan, og to av Eidsvoldsmennene, forretningsmannen Carsten Tank og prosten Peter Hount.
I Norge var det store stridsspørsmålet Kielfreden, hvor den dansknorske kongen avsto Norge til Sverige, og det norske folks selvstendighetstrang.
Nordmennene ønsket ikke krig, men kunne heller ikke godta å bli «gitt» til svenskene.
Mange var trette av årene under Dansk herredømme, og ville heller slåss for selvstendighet enn å komme under «nytt åk».
Folket hadde ulike tanker om dette, ulik tro på om Norge ville klare å håndtere selvstendighet, ulike følelser for de to nabolandene, men enighet om å forsøke å skape selvstendighet og å unngå krig.
Alt dette kom frem i debattene under lovarbeidet på Eidsvold og valget av Prins Christian Fredrik.
På Eidsvold støttet man enten «svenskepartiet» eller «prinsepartiet» og man vektla at landet hadde økonomiske interesser i Sverige og konstitusjonell og kulturell avhengihet til Danmark.
Uansett hva det politiske utfallet av Kielfreden ville bli for Norges del, var Eidsvoldsforsamlingen enig om at det viktigste var å bevare grunnloven.
Boken «Eidsvold 1814», ble skrevet til hundreårsjubileet i 1914. Denne boken gir levende og svært grundige skildringer av dette spennende året, men møtet med «Ponte Corpen», som skildres i boken «Lindeby», har jeg ikke lest andre steder.
Dette møtet omtales ikke i boken Eidsvold 1814, men nevnes på s 280 som underforstått : (sitat)
«… Men ut på sommeren(1814) har han(prost Hount) fra sine prestegårdsvinduer daglig vært vitne til til fiendens(svenskenes) fremrykning på den andre siden av Svinesund, og han lot seg da av Carl Johan, som sagtens har kjent hans vaklende holdning, sende sammen med Carsten Tank med fredsforslaget til det norske hovedkvarter. Siden følte han alltid sine landsmenns bitterhet og mistanke hvile på seg, likesom Carl Johans nåde, og sinnslidelser skal sterkt ha bidratt til at han døde alt 1815…..»
Denne kortfattede fremstillingen, forfattet av Koht og Schnitler, etterlater mange spørsmål og man ønsker en bredere gjennomgang av dette viktige temaet: fredsforhandlingenes første fase.
Ellers nevnes samme møte, også som underforstått, i den leksikalske informasjonen om Carsten Tank, forretningsmannen fra Rød herregård i Halden.
Han var i desember 1813 aktivt med på å skape de gode forholdene for arbeidet på Eidsvold og «store norske leksikon» sier:
«…..Han var med på møtet i Christiania for å drøfte opprettelsen av en egen norsk bank; deltok i Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 og ble «medlem av Finansdepartementet» i regjeringsrådet 2. mars samme år, medlem av statsrådet fra 17. mai, bestyrte Finansdepartementet til han tok avskjed i juli.
I begynnelsen av august 1814 var han Karl Johans formidler under forhandlingene om våpenhvile, og overbrakte bl.a. dennes våpenstillstandstilbud til Christian Frederik. …..»
Det er dette møtet, hvor Carsten Tank og prosten Hount forhandler om fred med Carl Johan, vi får levende skildret i boken «Lindeby».
Det interessante ved denne skildringen er at forfatteren Ingeborg Møller hadde svært god anledning til å ha førstehånds kjennskap til denne historiske hendelsen. Hun var barnebarn av Zacharias Møller på Torsø og dermed ble Dikka Møller hennes tante.
Dikka var født Anker og var fra Rød Herregård i Halden. Hun ble født i 1838 og hadde fra barnsben av hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.
Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere, og senere ble hun politisk engasjert for fredssaken, «Fredsmoren» ble hun kalt.
Gjennom Dikka kunne Ingeborg få levende, nære skildringer av familiens personlige opplevelser.
Ingeborgs far, som var offiser, hadde militær kjennskap til hendelsene, og det er også grunn til å merke seg brevene fra prost Hount som omtales i boken som mulig kildemateriale.
Samtidig kjenner man Ingeborg Møllers forfatterskap som et kulturhistorisk fremragende godt og etterrettelig arbeid. Det er ingen grunn til å betvile ektheten i hennes skildringer.
Med dette som utgangspunkt siterer jeg litt fra romanen «Lindeby» hvor hovedpersonen Karen, 13. august 1814, drar for å advare prost Hount:
«…..(sitat begynner)
-Kammerråden har svoret å skyte deg og Tank!
– Ikke annet! Foruten å skyte oss vil han stille oss for krigsrett for høyforræderi. Han påstår også at Tank har villet bestikke general Ohme til å overgi Fredriksten……..Nu vil jeg fortelle dere de siste ukers hendelser i sammenheng. Jeg vil at dere skal høre det av min egen munn…..dere husker nok, hvordan jeg skrev til dere fra Eidsvold, at for meg var avslutningsdagen der oppe det helligste øyeblikk i mitt liv……å være med i en stor fellessak gir fryd, selv i motgang. Å måtte bære frem en sak alene er alltid et martyrium, Og jeg er alene. Ikke engang med Tank deler jeg de innerste drivende motiver……Grunnloven av 17 mai er Norges sanne konge. En ytre konge kan være en foreløpig nødvendiget……..For meg blir den beste regent foreløpig den som best ser og erkjenner disse retningslinjer…..Christian Fredrik er og blir først og fremst den danske tronarving……at hans kongedrøm her i landet ville ført til gjenforening med Danmark kan vel ingen tenkende sjel tvile på……nåja, alle disse tanker har jeg ofte drøftet med Tank, og her var vi helt enige….. og at den svenske regent, dersom han først gikk med på å garantere maigrunnloven, ville la den i fred og derfor bli temmelig ufarlig for landets indre selvstyre, håpet vi sikkert….jeg vet Tank ser mere på landets økonomiske oppblomstring. For meg har det åndelige alltid stått i forgrunnen. Men nok av det – Carl Johan kjente til Tanks sympatier – eller rettere hans antipatier, for dem legger han sjelden skjul på, hverken overfor landsmenn eller utlendinger.
Omkring midten av forrige uke sendte derfor den svenske kronprinsen bud til statsråden, som straks med fritt leide dro over Svinesund og var et døgn i svenskenes hovedkvarter. Før avreisen skrev han en liten seddel til Ohme på festningen om muligens å stanse skytingen etpar timer mens han konferrerte med Ponte Corvo. Det var kun for å spare byens borgere og det fantes ikke et ord om overgivelse eller lignende ting i den korte skrivelsen.
Da statsråd Tank kom hjem fra hint første møte var han sterkt betatt av den svenske tronarvings strålende personlighet. Det var ingen storsvensk usurpator, ingen «norsketare» han hadde talt med – det var en ildsjel fra Frankrikes store tider, en som selv hadde kjempet med i 1791 for de nye folketanker: Frihet, likhet og broderskap.
Tank budsendte meg like etter og fortalte om sitt inntrykk av gascogneren. Han ba meg innstendig om å være sin hjelpesmann i det som nå måtte skje til fedrelandets redning: Snarest mulig slutt på krigen, d.v.s. på Christian Fredriks skinnkongedømme i Norge, og en fredelig forening med svenskene under full anerkjennelse av Eidsvoldsgrunnloven….
Hele fjerde august, samme dag som Kongstenfestningen uten sverdslag falt i svenskenes hender…….satt Tank og jeg sammen på Rød og oversatte grunnloven til fransk.
Imens rykket svenskene frem, egnen omkring blev først omringet og siden besatt av fienden, og Cark Johans hovedkvarter ble flyttet over på norsk grunn.
Den femte august var oversettelsen ferdig, renskrevet og korrigert av en franskmann som bodde i Fredrikshald. Med det dyrebare dokument på barmen og en svensk ordonnans i hælene red vi i kveldingen avsted til kronprinsens nye hovedkvarter på gården Vestgård, omtrent en fjerdingsvei fra Rød…… Vi var ventet og slapp gjennom vaktene like inn til kronprinsen, som hadde sitt rom i første etasje.
Allerede synet av ham var en opplevelse: den høye, magre skikkelsen, ørnenesen – men først og sist øynene. Ett øyeblikk var de som to ildsprutende kratere og det neste lyste de som vennlige aftenstjerner. Hans hele åsyn var kongelig og folkelig på en gang…..værelset han losjerte i var utstyrt med den største frugalitet. En tarvelig treseng stod i det ene hjørnet og var om dagen tildekket med en bred bordfjel, hvorpå det lå en mengde dokumenter sammen med ridehandsker og sporer. Noen nødtørftige toalettgjenstander skimtedes i hjørnet bak et stripet kattunsforheng. Ellers bestod bohavet av fem trestoler og et uhyre bord, øyensynlig tryllet frem for anledningen ved at alminnelige bordskier var lagt efter hverandre tvers over trebukker.. jeg kunne ikke unnlate å trekke sammenligninger mellom denne magre, herdete krigerskikkelsen i sitt spartanske losji og vår bløttformete, pikesmukke Christian Fredrik i sine silkebolstre.
«Messieurs, que Dieu conduise notre coferance!» var hans første hilsen.
To av de svenske herrer som var tilstede da vi kom trakk seg tilbake til sideværelset, bare kronprinsens privatsekretær, den tause krigsråd Ulrich, satt ved vinduet og noterte. Et talglys brente på bordet og et annet i vinduskarmen ved sekretærens plass. Tank og jeg ble plasert på to trestoler ved det store bordet like overfor fyrsten.
Han grep ordet og talte med mange gestus og med sydlandsk livlighet….:
«Si meg nå mine herrer, hva det er som hindrer det norske folk i å motta mitt tilbud om å sjenke det en fri forfatning? Dersom sakene virkelig forholder seg slik som De fremstilte dem for meg i vår forrige samtale, min kjære Tank, da begriper jeg det på ingen måte!
De påstod at denne ulykksalige broderkrig, som ingen beklager dypere enn jeg, kun er fremkalt ved Danmarks intriger, som i denne smukke «prince de boudoirs» skikkelse har satt griller i hodet på enkelte av Deres forvillede landsmenn!
De fremholdt at det norske folk sukker etter en ny konstitusjon, bygget på de store frihetsideer, en konstitusjon, som kunne sikre det en bedre tilværelse enn det for en tapper nasjon uverdige skinnliv det gjennom århundrer har ført som den danske krones tålmodige lastdyr. Dette er nettopp et folkeønske, som det både er min plikt og min glede å kunne etterkomme! Hvorfor har da ikke nordmennene den samme tillit til meg som deres svenske frender nå har vist? Det er jo min redeligste hensikt til siste stund å virke for de to skandinaviske folks, såvel særskilte som gjensidige lykksalighet.»
«Sire, det er just kjennskapet til disse Deres edle og humane hensikter som gjør at vi sitter her i kveld og vil vove å fremlegge saken i hele sin sammenheng for Deres Kongelige Høyhet!» svarte Tank……. «som Deres Høyhet sikkert vil innrømme bør ethvert folk styres efter grunnsetninger og retningslinjer som er avpasset efter dets særegenheter. Ingen kan kjenne disse særegenheter bedre enn angjeldene folk selv. Norge og dets behov kjennes best av nordmennene. Det stolte, ærerike Sverige har helt andre behov. Det svenske folk viste ved sin holdning i 1809 at det ennu ikke ønsket en efter Frankrikes lysende forbillede utarbeidet fri forfatning.»
Ved disse ord gled et varmt, strålende skjær over prinsens ansikt …..
«Sire,» fortsatte Tank – «en slik «constitution a la suedoise» ville være en ulykke for Norge. Vi har ingen gammel og mektig jordadel som Sverige, vi har ingen store krigstradisjoner fra nyere tid, vi har ingen av disse mange – og for Sverige sikkert berettigete – bånd med fortiden. Slike bånd er på flere vis en styrke, men de kan også lett bli hindringer på et folks vei fra nutiden over i fremtiden………… vi er et folk av bønder, sjøfolk, fiskere og handelsmenn, vi er fredelige utad og stridbare innbyrdes – just motsatt det svenske. Nettopp disse egenskaper – at vi helst sloss med hverandre, men nødig med våre naboer – har lenge vanskeliggjort vårt krav på en mere selvstendig stilling overfor verden. Som følge av en rekke merkelige skjebnetreff, som Deres Kongelige Høyhet kjenner like godt som jeg – kunne det norske folk ved sine representanter i denne vår for første gang på århundrer samles under ett tak, nemlig på Eidsvold. Her fikk de endelig anledning til å strides med hverandre på «fornuftig vis», som jeg pleier å uttrykke det. Resultatet av denne førti dagers ordstrid ble meget fruktbart: Nemlig den grunnlov som Deres Kongelige Høyhet har funnet å måtte forkaste uten å kjenne, uaktet den er et ektfødt barn av Priser-nasjonalforsamlingens verk i 1791.»
«Hvorfor har man ikke straks forelagt meg denne grunnlov til nøyaktig gjennomgåelse!» utbrøt gascogneren …… han bøyet seg mot oss, spørgende og intens, som ville han på flekken trekke hele den norske grunnlov ut av munnen på oss.
«Det anser også vi for en stor forsømmelighet, Sire!» svarte Tank rolig, «derfor har jeg, sammen med min her tilstedeværende venn, prost Hount, efter ringe evne forsøkt å oversette Norges grunnlov til Deres Kongelige Høyhets vakre og smidige tungemål. Hount har den med og vil gjerne foredrage den på fransk, så snart det måtte behage Deres Kongelige Høyhet å lytte. Ingen vil kunne gjøre det bedre, sire, for min venn var tilstede på Eidsvold som en av folkets kårne menn. Han har selv vært med å skrive dette dyrebare dokument, så å si både med tårer og med hjerteblod.»
«Magnifique, messieurs! Jeg ønsker intet heller enn å sette meg inn i det norske folks tenkemåte, forlagt meg av så innsiktsfulle menn som de tilstedeværende!»
Jeg hadde sittet nesten taus under hele denne første del av konferansen. På Tanks opfordring reiste jeg meg og tok frem rullen med den franske grunnlovsoversettelsen.
«Nå er det min tur til å sitte, og deres til å stå, votre Reverance!» sa kronprinsen med et fortryllende smil – «tillat at jeg plaserer meg på denne måskje litt særegne måte! Jeg lytter nemlig langt bedre når jeg ikke distraheres av de talendes eller lesendes – i dette tilfelle for øvrig meget interessante – ansikter!»
Dermed tok han stolen, snudde den rundt og satte seg uten videre med ryggen mot oss.
Jeg begynte da – ikke uten sterk indre bevegelse – å lese Norges grunnlov på fransk, langsomt og med en kort pause etter hver paragraf.
Allerede efter første setningen så jeg at kronprinsen nikket bifallende. Efter hvert som jeg leste begynte han også å gjøre håndbevegelser, hele mannen kom i stadig voksende affekt.
Da jeg hadde lest disse viktige paragrafer: Paragraf 104: «Ingen kan dømmes uten efter Lov eller straffes uten Dom. Pinligt Forhør må ikke finne sted.» og paragraf 108 «Enhver Statens borger er i Almindelighet lige forpliktet til i en viss tid at verne om sit Fædreland, uten hensyn til stand, Fødsel eller Formue.» da spratt han opp fra stolen og ropte:
«Dette er jo herlig! Dette er min ungdoms drøm, for hvilken jeg vovet liv og blod! Mine herrer, for disse ideer har jeg stått i kuleregn under trikoloren! Vene que je vous embrasse, cher monsieur le doyen!» og før jeg fikk sukk for meg styrtet han rundt bordet og tok meg i sin favn. Tank smilte – jeg selv fikk tårer i øynene. Men sentimentet varte ikke lenge…..
«Allez messieurs! Nå raskt videre!»
Ved somme paragrafer stanset han meg og gjorde forstandige bemerkninger. Det var slett ikke alt som huet ham; særlig ved paragrafene om religionen, om jødene og om kongens innskrenkede veto hørtes en besynderlig misbilligende knurren fra ham.
Da slutningssetningen fra den siste paragrafen, 115, var sagt til ende med disse ord: «Når Rigsforsamlingen har antaget denne konstitusjon vorder den Rigets Grundlov. Viser Erfaring at noen Del av den bør forandres, da må en sådan forandring aldri modsige denne Grundlovs Prinsipper og ikke rokke eller forandre denne Konstitusjons Ånd. Derfor bør to tredjedele av Stortinget være enige inden en sådan Forandring kan skje.» – satt kronprinsen med hodet bøyet i hendene.
Jeg foldet sammen papiret og det ble en lang taushet.
Da reiste han seg med ett, tok stolen på strak arm og snudde den mot bordet igjen med et smell……
«For dette skjønne dokuments skyld vil jeg elske det norske folk til min dødsdag, messieurs! Det har hermed til fulle bevist sin folkeadel og sin rett til en hedersplass i nasjonenes rekker! Jeg takker Gud dersom jeg nå på fredelig vis kan bli styrer for dette folk, der nok er forskjellig fra, men ingenlunde står tilbake for sine svenske brødre!»
Prinsen gikk til døren og ropte ut efter skrivepapir. Så satte han seg og utdelte selv gåsefjærer til oss alle.
«Denne lovs grunnsetninger vil både De, mine herrer, og jeg verne om i fremtiden – såvel mot indre som mot utenlandske overgripere – vær viss på det!…..enkelte ting må selvfølgelig forandres, sådan som de nye forhold som vil fremkomme ved foreningen med Sverige under samme monark, krever det. Alt dette er kun biting – selve grunnlovens ånd hverken kan eller må røres. Men Christian Fredrik skal vekk……….»
Adjutanten, major Toll, kom inn med en stor bunke papir og fikk straks ordre til å hitkalle oberst de Champs, som hele tiden har vært kronprinsens fortroligste rådgiver i de vanskelige skandinaviske spørsmål. De nye tilstedekommende herrer hilste uhyre høflig på oss, men dog med sterk indre reserverthet ……. En helt annen stemning ble straks rådende i værelset, og det gikk opp for Tank og meg at nu skulle vi forhandle med fienden.
Resten av natten gikk med til forhandlinger og til å sette opp utkast om betingelsene for våpenstillstanden. Den gryende dag begynte å lyse inn over våre trette, grågustne ansikter. Bare gascogneren synes å være i samme vigør som da vi kom – olivenbrun og livlig. Han holdt oss alle i ånde ved sin spontane – og av og til nokså umotiverte forslag som han bredvillig trakk tilbake når de viste seg for «sydlandske».
Det var full morgen da vi omsider hadde fått i stand det første brukbare meglingsutkast. Riktignok inneholdt det adskillige fordringer som vi visste den norske regjering hverken kunde eller burde gå med på – f. eks. kravet om at svenske tropper skulle besette store deler av Syd-Norge, og at halvdelen av garnisonen på Akershus skulle være svensk. Det var også flere anstøtspunkter – men alt dette mente vi kunne bli gjenstand for forhandlinger og gjensidige tilpasninger. For det viktigste, ja, det avgjørende var oppnådd: den svenske kronprinsen hadde anerkjent Norges grunnlov – Eidsvoldveket var frelst!
Vi var så nogenlunde ferdige, da et ur et sted slo seks. Ennu mens de siste slagene lød reiste kronprinsen seg og gav en hånd til hver av oss tvers over bordet. «Que Dieu vous benisse!» sa han som til avskjed og velsignelse….Tank og jeg reiste over Svindal til det norske hovedkvarteret på Spydberg prestegård, hvor vi dagen efter ankom med den for Nordens fremtid så skjebneavgjørende skrivelse…… Allerede samme aften kunne jeg reise tilbake til svenskenes nye hovedkvarter med det forløpige svar, at Christian Fredrik var villig til å begynne forhandlinger……(sitat slutt)
Tank og Hount hadde meglerrollen og var, som det står i boken: «ustanselig på veg mellom de to hovedkvarterene inntil våpenstillstanden var sikret, Christian Fredrik fjernet og Norge forenet med Sverige under Carl Johans regime. Mange håp og illusjoner falt, men grunnloven besto!»
Noe forkortet gjengivelse, så jeg anbefaler å lese boken! Den er et merkelig og lesverdig dokument i romanform.
Les og:
Fredsmoren Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson
Norge før 1814. Historiens bølgeslag.
1814: hvordan hele folket valgte et fritt Norge, kirkevalgene.
november 23, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
Jeg fikk linker til noen artikler om kristningen av germanerne.
Artikklene er hovedsakelig basert på en bok av forfatteren James C. Russell, med tittelen «Germanisering av tidlig middelalderkristendom».
Den undersøker «konverteringsperioden» for både Anglo Saxon og de kontinentale germanske folkene og konkluderer med at de kristne misjonærene helt bevisst gikk inn for å vektlegge likheter mellom den germanske og den kristne religion og å bagatelisere forskjellene.
Russell hevder, og argumenterer for, at germansk konvertering ble overfladisk, uten den dybde religiøs omvendelse krever.
Jeg anbefaler artiklene jeg selv fikk om dette.
http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/germanic.htm
http://www.englishfolkchurch.com/Lorehoard/wyrd.htm
Det er interessant lesning! særlig gledelig var det å lese om den gamle germanske religionen! Det er ikke vanlig her hos oss å kunne lese noe om germanerne.
Begrepet «germansk» har, etter 2. verdenskrig, nærmest forsvunnet fra våre historiebøker.
Det er nazistenes nære forhold til begrepet som vel er årsaken til at både politikere og historikere velger å formidle vår historie uten å berøre dette.
Det kan og bør diskuteres hvorvidt det er riktig å tie om våre røtter.
Det er foreløpig slik at man ikke ser det som viktig å formidle denne delen av vår fortid.
Man mener at det ikke er av særlig betydning hvordan historien vår var, og at det er viktigere å formidle historie som kan hjelpe oss til å forme vår fremtid.
Ja, man tenker at ved å servere de nye generasjonene utvalgte deler av vår nordiske og europeiske historie, vil det kunne bidra til å forme de neste generasjonene slik «vi ønsker» at de skal bli.
Man tror at våre historiske røtter ikke vil ha betydning for vår kultur i fremtiden om man ikke kjenner til den i dag.
Det er slik vårt moderne historiesyn er, og det er dette syn som ligger til grunn for både lærebøkenes stoffutvalg og historieforskningen generellt.
Moderne historiesyn presenteres bl.a.i ”New history” og ” School Council History Project 13 – 16 ” :
«Ved å studere utvalgte og egnede historiske eksempler fra fortiden, ønsker man å gi nåtidens mennesker den selvforståelse som kan skape grunnlaget for de handlinger som skal til for å forme den fremtiden vi ønsker.»
«Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha», sier Hernes.
Og Hernes, som nylig er valgt som president for International Social Science Council (ISSC) , vet hva han snakker om.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Den ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO, for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene.
Emberlands bok , «Jakten på Germania» må nevnes som en interesant samling artikler av ny forskning om Germania. Boken har undertittelen «fra Nordensvermeri til SS-arkeologi».
Her får man et lite glimt inn i en «glemt» fortid, og en forståelse av hvordan dette historiske stoffet ble brukt av bl.a. nazistene.
Jeg nevner disse forhold for å innlede med noen tanker om hvorfor vi, etterkrigsgenerasjonene, ikke lenger får lære om denne delen av vår historie.
Jeg leser derfor med stor glede hva Russell trekker frem om germanernes religiøsitet, og selv om jeg ikke alltid er helt enig i hans argumentasjon, er jeg takknemlig for det glimt han gir oss inn i vår kulturs røtter.
Kort sagt har Russell god innsikt i den germanske religionen, og hans argumentasjon ønsker å vise oss at vår kristendom idag er sterkt påvirket av den germanske religionen.
++++++++
Artikkelen starter med en kritikk av at den kristne misjonen bragte de germanske stammene kun en ytre overfladisk omvendelse.
Han begrunner dette bl a med at man ofte beholdt de gamle gudshusene, særlig de som var solide og godt bygget, og gjorde bare små endringer som f. eks å bytte ut gudebildene med relikviegjenstander, med begrunnelsen at disse hadde større makt enn de gamle gudebildene.
Likedan byttet man ut dyreofferet ved at man fortsatt slaktet dyret, men nå for å bruke det til egen mat og til en takkefest til Guds pris.
Russell viser at den sanne kristendom ikke virkelig ble forstått, og at de hedenske elementer ble absorbert inn i den nye troen.
Jeg ser helt klart Russells poeng, og jeg vil føye til at dette ikke bare var misjonens strategi overfor germanske stammer, men kirkens strategi overfor sin medlemsmasse.
Messen og Bibelen var på latin.
Forståelsen, den dype inderlige overbevisningens intellektuelle sider, var forbeholdt de skolerte, og de forvaltet sannheten på vegne av massene.
Etterhvert som germanere, enkeltvis, ble skolerte, deltok de også, ved den enkelte som tok utdanning, i den dypere intellektuelle forståelsen.
++++
Russell deler, litt enkelt sagt, religionene i to grupper: de etno-spesifikke og de universelle.
Så viser Russell hvordan den germanske, og hele den indoeuropeiske religion, er etno- spesifikk, og at dette kommer til uttrykk først og fremst ved «stamfartilbedelse».
Stamfaren, og alle andre tidligere medlemmer av familien æres, og båndene mellom de levende og de døde er sterke.
Blodsbåndet og stammefedrenes hellighet gir en sterk gruppetilhørighet og gjennom lojalitet og identifikasjon med forfedrene får gruppen en sterk opplevelse av kontinuitet.
Som eksempel nevner han fremveksten av de greske bysamfunn, hvor Platon sier at religionen, folkenes guder, ikke handler om det enkelte menneskets behov, men om samfunnet og dets funksjoner.
Man hadde i de germanske stammer et sterkt gruppefellesskap om en stamfar, og barna var hjørnestenen i samfunnet! De var slektens fortsettelse.
I de eldste Indoeuropeiske mytene har man en høyeste Gud, skaperen av kosmos. Han beskyttet klanen og var stammens første stamfar.
Dette er for meg strålende lesning.
Vi gjenkjenner dette i vår urberetning om «Nor,Gor og Goa», de som samlet Norge til ett rike lenge før Harald Hårfagre. Denne gamle beretningen viser oss bl.a levende fedredyrkelse.
Goa, Nor og Gors søster, var forsvunnet og alle lette etter henne. For å finne henne ofret brødrene til sin søster, til sin far og til tidligere stamfedre for å få deres bistand i letingen.
Dette er en annen form for ofring enn den vi lærer å tolke inn i vår utgave av de gamle religionene.
Det er en utbredt asiatisk skikk å ære fedrene! og vår urfortelling viser vårt slektskap med deres religiøse form.
Det er altså ikke bare hos germaner og greker man har en variant av «den italienske gudfar», men i de fleste kulturene finner man former for fedredyrkelse.
At gud er folkenes egentlige opphav og den som gir oss stamfaren, er også svært utbredt.
Snorre kaller den øverste guden «Alfader» og Jesus lærte oss å be «Fader vår».
Vi har det altså i begge våre religiøse tradisjoner at «Gud er alles Far». Gud er vårt opphav, vår egentlige stamfar.
+++
Kristendommen og jødedommen skal, ifølge Russell, være eksempler på universelle religioner.
Det vil jeg komme tilbake til, men først vil jeg peke på det fundament som både Jødedom, Kristendom og Islam bekjenner seg til: Fader Abraham.
Det er hans slekt som kalles ut fra Ur i Kaldea, og det er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud som er Jødedommens og Kristendommens urfedre.
Det er Abrahams Gud og Ismaels Gud som er Islams urfedre.
Ættene er nøye holdt rede på, og nedskrevet. Det Nye Testamentet begynner med Jesu ætt og dokumenterer hans tilhørighet.
Det universelle i kristendommen er nettopp at i ham, Jesus, skal alle jordens ætter velsignes.
Det er det grensesprengende og det universelle. Det er fredsrikevisjonen!
Det er dette som samler og forener i fredlig sameksistens, jordens stridende ætter!
Og stridende har stammene vært, og stridende er de fremdeles. Og det er «brødre» som sloss.
+++++
Deres samfunn hadde tre grener, presteskapet, krigerne og de som sørget for de daglige nødvendigheter.
Russell deler religionene inn i «de som aksepterer verden her og nå» og «de som ikke aksepterer verden her og nå, men bare tenker på livet etter døden».
Han bruker nettopp krigerklassens fremskutte plass til å argumentere for at de germanske samfunn var slike som «aksepterte verden her og nå».
Han setter det som sterk motsetning til den jødiske og gnostiske forståelse av verden som ond, og at kristendommen også huset denne «jødiske» verdensbenektelse.
I dette er jeg ikke enig med Russell.
Han tillegger her både jødedom og kristendom en gnostisk verdensanskuelse, mens deres skrifter viser en helt annen virkelighet.
Jeg vil først peke på at det lille stammefolket, de som utgjorde Abrahams, Isaks og Jakobs hus, dro til Egypt, og der vokste de til et stort folk som trellet for Farao i ca 400 år.
Etter sin frigjøring organiserte Moses dem i 12 stammer, med hæravdelinger på hundrer og tusner.
Over sekshundretusen(603550) var deres hær da Moses mønstret dem, og med denne hæren dro de gjennom ørkenen mot «det lovede land».
Hele Josvas bok handler om deres kriger for å innta landet, og senere deres kamper mot folkene i nærheten, helt til Egypt, Assur og Babylon.
Historien er svært krigersk og konkret skildret.
Alle løfter og domsord fra Gud er dennesidige, knyttet til «det lovede land», enten som herskere eller som treller, enten som tilhørende eller som fremmede.
Leter man i GT etter direkte utsagn og beskrivelser av noe «himmelsk», noe som kunne si noe som helst om det hinsidige, vil man lete forgjeves.
Jeg har ikke funnet annet enn et utsagn om at ånden vender tilbake til Gud som ga den, og beretningen om dødningemaneren som mante frem den døde profeten Samuel for kong Saul.
Kristendommens NT har også lite om det hinsidige, men det nevnes .
Det er bare den gnostiske forståelsen av tilværelsen som jeg gjenkjenner som «verdensfornektende» slik Russell beskriver den.
Den gnostiske tankegang kan ha påvirket deler av senjødedommen og deler av kristendommens tenkning. Men hverken jødenes bok, GT, eller den kristne teologien basert på NT, har gitt den gnostiske tankegangen innpass.
++++++
Det er en vakker og heroisk krigskult Russell viser oss fra den germanske , ja, fra hele den indoeuropeiske kultur.
Æresbegrepet, knyttet opp til å utøve godt soldatarbeid for høvdingen og stammen, er vakkert skildret hos oss i Håvamål:
Døyr fe;
døyr frendar;
døyr sjølv det same.
Men ordet om deg
aldri døyr,
vinn du eit gjetord gjævt.
Russell sier at sentralt i krigerkulten var den heroiske handling!
Å utvise lojalitet, dyktighet og tapperhet var som en religiøs øvelse, og det var regnet som en skam å overleve sin høvding.
Man satte sin ære i trofast tjeneste, og ens liv og tjeneste var bundet til høvdingen.
Høvdingen var gjensidig bundet til soldatene, og hans rolle var å vinne gunst fra gudene.
En god høvding er den som gudene skjenker seier i krig og gode avlinger til folket.
Russell mener at lojalitet til krigsherren og folkegruppen var typisk for det germanske stammefolket, men at det ikke var et element i den kosmopolitiske kristendommen.
Han nevner bl.a middelalderens føydalsamfunn, ridderordenens fremvekst og diktet om krigshelten Beowulf som typiske eksempler på at kristendommen ble tilpasset det germanske samfunnet.
Det er interessant og sikkert mye riktig i det Russell hevder her, likevel vil jeg trekke frem en av de mange krigsberetningene i bibelens eldre beretninger:
Abrams kamp for å befri sin slekt som var tatt til fange av Kedorlaomers mektige hær, er detaljert skildret og bør leses i sin helhet i gen 14.
Abrams våpevante folk, 318 stykker, dro ut sammen med ham og sluttet seg til fire andre mektige konger som kjempet mot Kedorlaomers hær.
Det viktige her var ikke, som senere i Josvas tid, å innta landet de ville bo i. Nei, her dreier krigsdeltagelsen seg om å forsvare familien.
Abram ville ikke gått til krig mot Kedorlaomer om ikke hans brorsønn Lot hadde blitt tatt som krigsfange.
Heller ikke ville Abram beholde noe krigsgods, så det var ikke en vinningskrig han hadde ført. Tvert om sier han at «det skal ikke hete at Kongen i Sodoma har gjort Abram rik» ved å gi ham byttet av krigen.
Vi ser her at han ivaretar sin familie, sitt navn og sitt rykte og sin ære!
Derfor tar han gjerne imot hva Melkisedek, Kongen i Salem, han som var prest for den høyeste Gud, ga ham.
Han kom ut til Abram med brød og vin og velsignet ham slik:
«Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!»
Dette viser at utfallet av krigen var knyttet til Guds vilje, og at det er Abrams navn som knyttes til Guds bistand i krigen.
Abram er stamfaren til de tre store religionene, og derfor er denne gamle beretningen betydningsfull.
I lys av urfader Abrams krigsdeltagelse i den første nedtegnede krigsberetning i GT, er det lett å gjenkjenne germanerne som en ekte «Abrams bror».
Nå er ikke Kristendommens skrifter like krigerske som Jødenes og Islams skrifter, og det er mye riktig i det Russell trekker frem, men jeg kan ikke la det stå uten kommentar, for den «germanske påvirkningen» av kristendommen som han hevder, har altså i første rekke en dyp og sterk gjenklang i store deler av GT .
Det er lett å finne mange krigshistorier i både Mosebøkene, Josvas bok, Dommernes bok, Samuelsbøkene, Konge og Krønikebøkene m.fl
Det er altså ikke entydig at Kristendommen her «henter noe fremmed» inn i den kristne tradisjon.
Tvert om, det er heller trolig at kirken vektlegger likheten med de germanske stammene som de gjenkjenner fra sine egne opphavshistorier.
+++++++
Russell vektlegger Jødisk kristendom som kosmopolitisk ikke-etnisk basert universalisme.
Han viser hvordan den germanske kulturen har slekten, blodet , familien som basis både religiøst og sosialt.
Jeg har kommentert dette noe, men vil trekke frem enda et forhold, siden dette er sentralt hos ham.
Han trekker frem ordet for blod, Cyn, som en motsats til kristendommens «blodløse fellesskap» av troende.
Dette er spennende og aktuelle tanker! for det er klart et helt annet samfunn dersom samfunnsfellesskapet bygges på tro og ideer og ismer, og ikke på blodsbånd.
Som de to motstående prinsippene i nazisme og kommunisme, adel/odel og klassekamp, begrunner samhold og samfunn på to svært ulike måter.
Jeg vil trekke frem ordet for blod i GT. Det er «dam».
Derfor er det første mennesket Adam.
Adam betyr også rød jord.
Her er grunnelementene i folkenes samhold: «Blod og jord» forenet i det første mennesket, Adam.
Adam er stamfar til alle jordens mennesker. Dette fenomenet er også i Islam hvor det første mennesket skapes av blod.
I vår første stamfar, Adam, er vi alle i familie og bærere av Adamættens «blod og jord».
Derfor er det riktig sett at jødedom og kristendom er kosmopolitisk i den forstand at de favner det hele. De er bærere av helheten, begynnelsen og enden, ved den første og den siste stamfar, Adam.
Jesus ble kalt den siste Adam. Han var verdens nye stamfar. Som det skrives i NT:
«Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende Ånd….. Det første mennesket var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen. Sådan som den jordiske var, så er og de jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes billede…kjød og blod kan ikke arve Guds rike.. »
Det er nettopp stamfarens funksjon det argumenteres ved. Den første stamfaren, Adam => jord og blod.
Den annen stamfar setter frem brød og vin og kaller det sitt legeme og sitt blod. Han innstifter en ny påske, en ny pakt i sitt blod.
Denne påsken som Jesus innstiftet, kommer senere til sin egentlige oppfyllelse. Inntil da lever alle kristne i tro på det som skal komme.
Det som var er det som skal bli, og vi deltar i den skapende akten mellom fortid og fremtid.
Russell peker på det nye og fundamentalt forskjellige ved kristendommen og de gamle kulturene, og jeg vil føye til:
Det er ikke lenger snakk om ett folk, men om alle folkeslagene.
Det er ikke lenger jordiske løfter, men åndelige løfter.
Det er ikke lenger krig om et land, men en åndskamp som høvdingen alt har vunnet, og som den kristne i tro skal vinne frem til.
Misjonen forkynner evangeliet for alle folk, ætter og tunger forat den nye stamfarens navn, Jesu navn, skal være nevnt over dem. For i hans navn er det man arver Guds rike.
Slik er kristendommen universell og himmelvendt, som Russell påpeker, men dens røtter er i GTs rikholdige skriftsamling, hvor jord og blod, stammefedre, arv og krig dominerer.
En gang møtes disse to, det jordiske og det himmelske, og vi får svaret på Jesu bønn; «skje din vilje, som i himmelen så og på jorden».
+++++++++
Jeg er klar over at det er mange ulike syn på hva som skal til for å kalle noe «en omvendelse».
Er det nok å bytte et gudebilde med relikvier, og å legge Jesus til i stamfarlisten, slik at han er en av anene?
I misjonsbefalingen heter det at man skal «døpe dem og lære dem …»
Russell sier:
«Det er godt dokumentert at helt inn i det 16ende århundre hadde vanlige mennesker i Sachsen bare en svak kjennskap til kristen undervisning.»
Det undrer meg ikke.
Inntil Martin Luther var Bibelen og kirkens messer på latin. Altså, folk flest skjønte ikke noe av det.
Det var først etter Martin Luthers epokegjørende arbeid, å oversette Bibelen til morsmålet, tysk, i 1537, at det tysktalende folket kunne begynne å lese Bibelen selv.
Etterhvert førte protestantismen og boktrykkerkunsten Bibelen på morsmålet ut til folkene, og det har inntil nylig vært hovedsaken i all protestantisk misjonsvirksomhet.
Det synet Russell hevder videre, «at kristendommen krever en konvertering av sjelen, en omvendelse og en aksept av etiske og læremessige forhold«, representerer en snever , sekterisk senprotestantisk tankegang.
Forkynnelsen av evangeliet, det glade budskap, stiller ingen betingelser !
Hva ordet bevirker i menneskene som hører det, er beskrevet, men dets virkninger settes ikke som betingelse for evangeliet.
Folkenes omvendelse er den synlige observerbare siden av hva det de har hørt har bevirket i dem, og det er ikke hverken nødvendig eller tilstrekkelig, med en intellektuell forståelse av evangeliets innhold.
Det er tilstrekkelig at Jesu navn er nevnt.
At folkene fikk lese Bibelen selv, førte til samtaler og diskusjoner, behov for skolering og rom for ulike meninger. Å gi menigheten innsyn var å flytte geistelighetens privilegier ned til grasrota.
Men, det er verdt å merke seg, at selv med all verdens kunnskap i ordets tjeneste er frelsen fortsatt Jesu virke, ikke vårt! og fortsatt er det i hans navn vi skjenkes frelsen fritt , uten betingelser.
Efter den målestokken Russell presenterer, er det opp til oss, vårt intellekt og vår lydighet om vår omvendelse blir riktig, og den rette omvendelsen settes som avgjørende frelsesbevis. Det er sekterisme.
Det er, i det glade budskap, ikke krav til hverken «følelse» eller » intellektuell forståelse», men for den som har hørt om verdens frelser, kan behovet for å tjene den nye herren og å lære mer om det nye, vokse sin naturlige vekst!
Det frelsen bevirker skal ikke påtvinges noen i den hensikt å kunne dokumentere «omvendelsens frukter».
++++++++
I disse spørsmål er det, siden 1500tallet, vokst frem mange sekter og teologiske retninger, og det er forståelig, for vår kulturelle ballast er forskjellig og vår åndelige vekst er forskjellig, og så har man fått en underlig bok på eget morsmål.
Russell påpeker likheten ved det germanske magiske skriftspråket, runene, og det greske ordet evangelium. Han sier det ordet også har et magisk element, som i det engelske Gospel=> Gods spell.
Dette kaster lys over hva magien egentlig er: Hellig skrift med «magisk» kraft. Ordene er «selvvirkende».
Slik forståes også det hebraiske ordet for ord, «dabar»: Guds «dabar» skaper hva det nevner.
Magien består i at Guds ord samtidig er Guds gjerning, og siden vi ikke ser Gud, ser vi heller ikke at han er årsaken til at ordet er virksomt, dermed blir ordet forstått som magisk i betydningen selvvirkende.
Vi kan fremdeles ha litt vansker med at f eks frelsen, helt og holdent er «Guds dabar». Vi ser jo ikke hans arbeid og vil jo så gjerne gjøre noe selv.
++++++++
Russell vektlegger videre at tidsbegrepet er forskjellig i germansk og kristen tankegang.
Han beskriver hvordan de tre søstrene, Urd, Skuld og Verdandi, er det som var, det som er og det som bør være, det kommende.
De to, Skuld og Verdandi, er resultater av det som var, av Urd.
Russell sier: «Urd er kraften fra fortiden som bidrar til å danne den nåværende.»
Russell setter denne sykliske tidsforståelsen som en motsats til den jødiske lineære tidsforståelse.
Han argumenterer med at jødekristendommen fornekter fortidens relevans for fremtiden, og han sier at dette forsterkes ved at kristendommen setter synden i fortiden og frelsen i fremtiden.
Jeg vil gjerne gi Russell rett i det lineære tidsbegrepet, men jeg kan ikke la det stå alene.
I arbeidet med ættelister og tidsregning er den lineære tidsregningen dominant, og i årets gjentagelser av årstider og høytider, ser vi den sykliske tidsforståelsen.
Utover disse to formene for tidsoppfatning, har kunnskapen om zoodiaken og den Babylonske tidsregning og beregningene av himmellegemenes bevegelser, syklusens kjennetegn.
Til sist har vi Guds navn, det usigelige, som utlegges «Jeg er», altså det tidløse, evige aspektet.
Flere ganger møter vi slike formuleringer som : «Før Abram er jeg», og «han som var og som er og som kommer».
Det er utsagn som bryter inn i den lineære tidsforståelsen , og viser til både et syklisk og et evig perspektiv .
Jeg nevnte om påsken at den nye pakt som ble innstiftet kommer i fremtiden, imellomtiden lever vi i tro på at det som var er årsaken til det som kommer, og det som kommer er fullførelsen av det som var, og i denne troen er våre daglige gjerninger.
I denne tidsforståelsen ser jeg tydelig Nordens norner slik Russell beskriver dem, og mens de spinner skjebnens tråder, legger vi våre liv i deres vev og går opp i de historiske bildene som fremkommer i verdensveven.
Slik er vår deltagelse den aktive skapelse av fortiden i fremtiden.
+++++++++
Jeg leste altså med stor glede Russells påvisning av germanske innslag i kristendommen.
Her har jeg fått en god innføring i den germanske tro og kultur. Så takk for linkene.
juni 24, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, Synsing |
Legg igjen en kommentar
I Morgenbladet, 16-23 mai, skriver forsker og professor Hernes i sin faste spalte et innlegg vedrørende krisen i Europa.
Hernes er en av våre store planleggere i moderne tid.
Fra 1972 til 1982 ledet han den første maktutredningen.
Utredningen var særlig inspirert av nyere amerikansk sosiologi og definerte makt som «evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
I 1980-81 var han statssekretær under Per Kleppe “Planleggingssekretariatet” .
Fra 1990 ble han statsråd i Gro Brundtlands regjering i Kirke,-utdannings og forskningsdepartementet, hvor han utarbeidet og innførte Reform 94, hvor alle elever fikk rett til videregående opplæring, og Reform 97 hvor grunnskolen bl.a ble utvidet med et år.
Deretter, fra 1995- 1997, var han helseminister og ansvarlig for de store helsereformene som ble påbegynt i denne perioden, blant annet Aarbakkeutvalgets arbeider.
Denne påminnelsen om hans karriere, har jeg gitt for å ha friskt i minnet hvor sentral han var og er i planleggingen av det moderne norske samfunnet.
Senere har han deltatt internasjonalt: se forskningsradet
International Social Science Council (ISSC) har nettopp avholdt sin 26. generalforsamling. Her ble Gudmund Hernes valgt til president for neste toårsperiode, etter forslag fra Norges forskningsråd.
ISSC er den eneste globale, tverrfaglige organisasjonen i samfunnsfagene. Organisasjonen ble opprettet i 1952 etter initiativ fra UNESCO for å utvikle og koordinere internasjonalt samarbeid på tvers av de samfunnsvitenskapelige disiplinene. Sekretariatet ligger i Paris.
Planleggerne, det er politikerne og deres eksperter økonomene, må ta hensyn til alle faktorer i nåtiden for å kunne forutsi fremtiden, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid de vil ha, sier Hernes.
Denne tankegangen som Hernes viser oss her, er den rådende i moderne planlegging. Hernes gir oss i sitt innlegg en forklaring på hvorfor planleggingen har slått feil og brakt «Europa til vippepunktet».
Denne bemerkelsesverdig strategien har, ifølge Hernes, fått vanskeligheter med :
– en vrang virkelighet,
– med økonomer som ikke har gode nok modeller for sine virkelighetsbeskrivelser,
– med grådige aktører på markedet
– med et under-regulert marked
– med stigende arbeidsledighet
– med uansvarlige lån og uansvarlige banker
– og med politikere som trenger beskyttelse mot den virkeligheten de ikke klarer å omforme slik de hadde ønsket.
Dette gir det skremmende resultat at oppslutningen om EU faller, mens politikerforakten stiger.
Inspirasjonen til å arbeide for de endringene politikerne ønsker, sier Hernes at vi finner i Europas kirkegårder. Det er de falne i krigen, de som falt for tyske våpen som er drivkraften i endringspolitikken.
Og det å holde krigsminnene levende, er også den “medisin” han foreskriver for Europas ledelse i innleggets avslutning:
“Etterkrigstidens store Europeiske prosjekt er i ferd med å glippe ut av hendene på Europas politikere. ….. Hvert år arrangeres pakketurer til Europas krigskirkegårder. Kanskje både økonomer og politikere skulle melde seg på.”
Jeg merker meg slike uttrykk som:
– Nasjonalisme måtte kontres av materiell interesse.
– Skulle statene temmes politisk, måtte det skapes gjensidig avhengihet
-Europeiske land kan ikke kutte seg til vekst på samme tid.
Man bør bruke tid på slike setninger! Men her vil jeg nevne hva Hernes ikke nevner i innlegget sitt.
Jeg ser at han ikke nevner hvordan vi har gitt vår industri, vår ekspertise og våre arbeidsplasser til Kina.
Heller ikke nevner han EUs lovgivning som forplikter alle medlemsland å tilrettelegge for de multinasjonale selskapenes aktiviteter.
Når han etterlyser en større og bedre regulering av markedet, og nevner aktørenes grådighet, kunne vi ventet en antydning om denne EUs gigantiske lojalitet overfor storaktørene i markedet.
Dette er selskaper som hverken har nasjonal eller internasjonal tilknytning, de har heller ikke noen form for nasjonalt eller internasjonalt ansvar.
Deres eneste mål er å overleve! og deres forpliktelser er å øke egen fortjeneste mest mulig.
Når de holder lover og regler, er det fordi de har fått lovene og reglene utformet for sitt formål.
Å gjøre dette, å utforme lover og regler etter de overnasjonale selskapenes ønsker, har alle EUs medlemsland og EØS-land forpliktet seg på.
De multinasjonale selskapene har styring og kontroll med alt som fremmer deres interesser gjennom flere organer, bl.a EU.
De er faktisk våre globale aktører! men som Hernes påpeker, altfor dårlig politisk styrt.
Det som forundrer meg er at Hernes opprettholder en “krigsretorikk” og myten om “kampen for de fattige” som argumenter for global styring av kapitalen.
Krigsretorikken kan kanskje ildne noen få, men kampen mot fattigdommen kjennes ikke lenger som troverdige politiske argumenter.
Hernes tror kanhende på at politikerne, i et globalt system, kan styre de multinasjonale selskapene til beste for de fattige, men politikerne har foreløpig ikke vist vilje til å ta omsorg for dagens fattige.
Tvert om er våre fattige , både norske og utenlandske, og deres fattigdom et resultat av politisk planlegging.
Hernes var sentral i planleggingen og gjennomføringen av norsk EØS tilpasning fra tidlig 1990tall, og han ledet maktutredningen om hvordan: ” få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort».
Hernes burde forklare oss hvorfor de planla som de gjorde og hva slags samfunn han og kollegene ønsket å skape i fremtiden, så vi kunne samtale åpent om de politiske «tiltak og mål».
Kanskje Hernes faktisk tror at de multinasjonale selskapene vil gi styringsmakten tilbake til politikerne i en “Globalisert” verden?
Kanskje det lykkes bare politikerne inspireres nok og informeres nok?
Kanskje ønsker han at vi, folket, skal tro at de kan det?
Vil politikere og økonomer være tilfreds med å tjene de store overnasjonale selskapene, og å få sin tilsynelatende makt fra dem?
Det er jo ikke virkeligheten, slik den er, som betyr noe, sier Hernes, men hvordan man kan tyde fremtiden, forutsi den, slik at man kan gjøre de rette handlingene idag for å legge grunnlaget for å virkeliggjøre den fremtid politikerne vil ha.
Siden planleggerne har bragt Europa på et vippepunkt, så er det rett av Hernes å advare oss alle!
Han har vært i posisjon i over førti år! og planlagt det moderne samfunnet, og han ville gjort det samme omigjen, sier han selv om skolereformene.
Enten det dreier seg om Reform 97, eller andre reformer, viser det hvike prinsipper som gjelder i planleggingen: Man har en politikk, og den gjennomfører man uansett.
Man får planer utenfra, fra f. eks. OECD , EU eller andre, så serverer man den norske utgaven av dette, gir den en politisk form som passer for oss og legger de norske forholdene til rette for politikernes planler.
Når det går galt, som Hernes sier, er det økonomenes feil, som ikke hadde «gode nok modeller» for sine beregninger, og virkeligheten «som er vrang».
Norge får direktiver, inngår avtaler og underkaster seg internasjonale regler og politikerne serverer dem videre i «norsk» utgave, som betalte reform-medarbeidere uten å spørre folket hva det vil.
Kunsten er å få folk til å gjennomføre det folk ikke vil.
Se også:
Legmannens svar til Eia
Les boken til Asle Toje!
mai 18, 2013
Lagt til av predikeren |
Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing |
14 kommentarer
Lokalpolitikeren og historikeren Roy Vega har en artikkel i dagsavisen hvor han advarer mot å forandre på våre nedarvede nasjonalsymboler.
Det er selvsagt vanskelig for en ung sosialistisk stat å like de gamle symbolene på kongemakt og religion, og mange stater har endret symbolene på sine riksvåpen til mer «moderne » og «folkelige» symboler.
Jeg har sett litt på de riksvåpen verden har idag; og det slår meg hvor utrolig like de er.
Enten de er gamle eller nye må de ha et felles, universelt, referansesystem.
På riksvåpenet vårt er det en oppreist asiatisk løve med krone på hodet og øks i labben.
Det er over 50 land i verden som bruker løvesymbolet i sine riksvåpen!
Noen fremstilles med våpen, øks eller sverd, noen er avbildet på skioldet og noen ved siden av skioldet som skioldbærere.
Noen få land benytter andre slekter av de store kattedyrene, som tiger eller leopard, men de fleste bruker løver.
De fleste løvebildene fremstiller en oppreist løve som går på to, og noen, som løvene på det danske riksvåpen, går på tre med høyre pote løftet og noen ganske få går på alle fire.
Jeg har skrevet om betydningen av løvens kroppsstilling, i «Mannen og løven del 1 og 2», da jeg tok opp sfinksens spørsmål:
“Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?” og linker til det her for den som er interessert.
Vår norske løve er altså ikke spesielt norsk, verken som symbol eller dyr.
Likevel vil alle riksvåpenkommentarer trekke frem de nasjonale tilknytningspunktene til symbolet.
Vi sier f. eks at øksen løven holder er helligOlavs øks, men vi sier ikke hva øksen står for i f. eks Frankrikes riksvåpen, eller alle de andre riksvåpnene hvor øksen er med.
Dersom man ser alle landenes forskjellige riksvåpen, ser man at mange symboler går igjen og er universelle i sin formidling og slett ikke «nasjonale»!
Stjernehimmelen som hvelver seg over oss har hele jorden felles, og deres tolkere, astologene, hadde over tid skapt et felles symbolspråk knyttet opp til stjernetegnene.
Selv om de ulike religionene hadde egne varianter av dette, brukte de stort sett samme symboler. De forsto hverandre og de hadde hovedtrekkene i astrologien felles.
Når solen går inn i et stjernetegn, får tegnet herskeratributtene. Da er det det tegnets karakterer som hersker over verden.
Det er solen som gir tegnet herskerverdigheten, og vi sier f.eks at solen «står i løven».
Det er ikke våre personhoroskoper det er snakk om her, men det dreier seg om den store sirkelen, den som tar ca 25 000 år, altså litt over 2000 år pr tegn.
Vi er nå iferd med å gå inn i vannmannens tegn i den store zoodiaken, der er løven det motsatte tegnet i kretsen og de to, løve/ mann vil herske sammen.
Symbolene gir varianter av samme forståelse når vår løve har kongekrone, en eldre Irans løve har solen, mens en nyere versjon i Tadsjikistan setter vannmannens bølger som løvens krone
og Tsjads riksvåpen setter vannmannens bølger med solen i over et minimalisert elefanthode , her er det væren og løven som bærer skioldet.
Irans moderne riksvåpen skiller seg ut ved sin helt enkle strek, likevel ser vi sverdet kronet med vannmannens bølge midt i «jorden» som fremkommer ved de krumme sabelformene.
Iran 
Tadsjikstan
Tsjad 
irans moderne riksvåpen
Vår løve holder «Johannesøksen», bildet på dommen over nasjonene. Johannes er et symbol for vannmannen. Så vårt våpenskiold fremstiller kombinasjonen løve/vannmann.
–
Tadsjikistan formidler ved å plassere bølgesymboler der kronen skulle være, at det er vannmannen som gir løven makt, og forteller dermed om den samme tid som vårt riksvåpen gjør.
–
Tsjad vektlegger sterkere vannmannens posisjon ved å la hele skioldet få bølgemønster. Solen står i vannmannen, og væren og løven er skioldbærere.
–
Vannmannens bølgesymbol kroner sverdet i Irans moderne skiold.
–
Det er ikke lett å se løven i disse enkle formene, men det gamle ordet om at en skal gjenkjenne løven på kloen, gir tanker om at den stiliserte sabelen likegodt kan være løvekloen.
–
Deres tidligere riksvåpen er nettopp løven som bærer sabelen, så den forbindelsen var utgangspunktet for moderniseringen.
Om folk i vår tid ikke «tror» dette lenger, så merker vi oss at også nydannelsene bringer videre det astrologiske «fellesspråket».
Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.
Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.
Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på .
Det er fire dyr som i all hovedsak benyttes i riksvåpnene, disse uttrykkes i Bibelen ved livsvesenets fire hoder:
Mannen, løven, oksen og ørnen.
Noen kulturer hadde elefant, hval og kamel som symboler på vannmannen, men de fleste av disse er «modernisert» til det «religionsløse» tegnet for vannmannen, astrologiens eget bølgesymbol.
Mange av de nylagde riksvåpnene, har vannmannens bølgesymbol som viser til den kommende tid, the age of Aquarios.
Det pussige er at unge sosialistiske stater faktisk bruker disse symbolene, men jeg er ikke i tvil om at de forklarer sine symbolvalg med helt andre «personlige» tolkninger.
Likevel er det over 50 land som bruker kombinasjoner av stjernen eller den oppadgående sol, eller vannmannens bølgetegn. Og likheten dem i mellom er slående.
Når de nye «sosialistiske» statener forandret sine gamle merker la de til andre symboler som industriens tannhjul, skipet eller den frygiske lue og mente at disse symbolene bedre uttrykte den kulturelle tilhørigheten landet nå hadde.
Man har altså gamle religiøse symboler og nye «folkelige» «avmytologiserte» symboler, og felles for dem er at de dekorerer nasjonens riksvåpenskiold på middelaldersk riddermaner sammen med astrologiske symboler.
Kanskje vi skal bytte løvens kongekrone med en femtakket stjerne, slik mange andre land har gjort?
Eller bytte ut løven med industriens tannhjul?
Eller korset med den frygiske lue?
Det er verdt å merke seg at mens ca 50 land har løven i sitt riksvåpen, har ca 50 land ørnen i sitt og ca 50 har stjerne, måne eller sol symboler.
Ørnen har ofte «kongeattributtene» i sine klør.
Ørnen og skorpionen er samme bilde i dyrekretsen og vi kjenner til at dette tegnet er motsatt oksen i dyrekretsen. Urtidens mytologi, for 4-6000 år siden, da solen sto i oksens tegn, fikk ørnen også sin posisjon blant folkene.
Tyrkia har den femtakkede stjernen som mange andre land har tatt i bruk, de har snudd sin månesigd til en liggende måne og får slik frem tyrens horn.
–
Tyrens horn er en gjenganger på mange skiold og sikter til tyrens tid i zoodiaken.
–
Romania lar ørnen bære frem både oksens tid, løvens og fiskenes tid. Selv har han korset i nebbet og sverd og septer i sine klør.
–
Kuwait lar «fuglen» bære vannmannens tid i moderne formspråk.
–
Armenia lar løven og ørnen omkranse vannmannsymbolet, på skioldet er løvene korsbærere.
–
Den tyske ørnen er uten atributter, men man ser oksens horn i vingenes oppbøyde form.
–
Vi ser at på tross av mange variasjoner, er likhetstrekkene slående.
–
Astrologien og religionenes symboler overlapper hverandre og handler om hverandre.
–
Oksen Apis hadde ørnen avbildet på sin rygg, Zaratustra fløy på ørneryggen, azekerne fant sin bolig der ørnen satt og spiste og Frøya lånte sin ørneham til Loke.
Ørnen er et av de fire livsvesnenes hoder, og i zoodiaken er han skorpionen.
Ørnen er også et bilde på Johannes, og hans klør er som løvens klo, og det er i dem han bærer sine atributter.
Det er her snakk om gamle mytiske bilder av universell karakter som direkte influerte på menneskenes liv og skjebne og idealet var: «som i himmelen, så og på jorden.»
Den gangen de laget riksvåpnene, var skikken «å mønstre hærene under herskerens bannere».
Herskerne var selvsagt landenes konger, men også de var underlagt stjernenes innflytelse. Skulle man seire i krigen, måtte de himmelske maktene «ville» det.
For oss gir det lite mening kanskje?
Vår deltagelse i krig er underlagt NATO, og de gamle himmelsymbolene er det ikke mange som kjenner lenger.
Selv om alle land har sine «personlige» forklaringer på hva de «legger i» sitt symbol, så fratar ikke det symbolet dets universelle betydning.
Stjernen er det eldste ordet vi kjenner for «gud», eller en makt. Bølgesymbolet er astrologiens tegn for vannmannen. Kornet er jomfruens hovedattributt.
Altså er også de moderne våpenskioldene preget av samme universelle symboler.
Siden det snakkes om mulige endringer av våre gamle tradisjoner, bør vi sette oss noe inn i hva vårt riksvåpen formidler og hva vi eventuelt ønsker å formidle.
Den kristne verden hadde selvsagt «løven av Juda» som sin identitetsskapende utgave av dyrekretsens løve.
Deres riksvåpen var en forkynnelse og tro på Kristus som Løven av Juda og Bibelens Gud som hersker over zoodiaken.
Samtidig formidlet de ved sin løve den tiden i zoodiaken som de ventet på.
Vi ser idag med gru på utviklingen i Israel og mange snakker om en storkrig, mens de fleste av oss heller vil høre om fredsriket.
For det er ikke fred som ligger i våpenskioldsymbolikken, det er krig.
Det vrimler av våpen på våpenskioldene! Sverd, lanser, kanoner, sabler, spyd, piler og mange fler. De vitner slett ikke om fred, men om krig og seier i krig.
Kanskje er denne krigen bare åndelig?
Samlet vitner alle riksvåpnene om en universell krig hvor ca 1/3 kjemper for Løvens «farger» , 1/3 for Ørnen og ca 1/3 for sin egen stjerne i vannmannens tegn.
I denne store hæren ser vi et slags bilde, en jordiske utgave, av «himmelens hær».
Se også:
Salomos tempel og våre kirker.
Om å tolke religionene astrologisk.
mai 12, 2013
Lagt til av predikeren |
Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; …»
Golgata var den høyden hvor Jesus ble korsfestet.
Det er få navn hvor Bibelen selv sier hva navnet betyr, men dette er et av dem: Golgata, det er Hodeskallestedet.
Det gjør meg nysgjerrig når betydningen av ordet er så viktig at det nevnes spesielt, da vil jeg se nøyere på det.
Det hebraiske ordet «gol» oversettes med en «ball», en» kule» , etter fasongen som en «skål», et «hulrom».
Gulgoleth er ordet som brukes når man holder manntall, da teller man hver skalle.
Goliat er kjempen som David beseiret, hvor «gol» er «kule» og «at» er «tid», mens ordet «golah» betyr » fangenskap«.
Jeg tenker på vår norrøne kjempe, Yme, ham som gudene laget himmelen og jorden av. I Edda heter det at de tre gudene (Odin, Vilje og Ve) laget himmelen av skallen hans.
Denne » himmelskallen» var hvelvet over jorden og hvilte på jordas fire «dverger»: Austre, Vestre, Nordre og Søre.
Ikke ulikt slik egypterne fremstilte det, eller det buddhistiske, det norrøne verdensbilde, vårt moderne eller kirkens maleriske fremstilling.
Dette underlige himmelfjellet, «berget det blå», som vi kaller det i eventyrene, fordi det er » gln.: blaatt sem kol»=>» Svart som kull» om natten og lys som safir om dagen, er altså laget av kjempens skalle.
Det man ser innenfra «berget det blå», er de hvite flekkene, som er «Yme», altså sammenløpet melk. Det er det synlige, det som vi også kaller melkeveien,det heter på gresk «galaksen».
På gresk betyr ordet «gal» melk.
Denne urhistoriens elementer, kjempen, fjellet og kuas melk, finner vi også i de indiske skapelsesmyter. Der er gudene bosatt på fjellet og skapelsen skjer ved «skilpaddefjellet»s bevegelse i «melkehavet».
I dette «berget det blå» er vi alle bergtatt, fanget ! Vi er i «berget det blå» hos kjempen.
Himmelen er satt fast. Stjernene på himmelen heter «fiksstjerner», de er faste, men planetene beveger seg. Vår egen bevegelse gir illusjonen av andres bevegelse.
Mytene verden over gir oss vår felles opplevelse av bevegelsen i universet og vår plass i den.
I vår tid lager vi fortsatt modeller av denne «kjempeskallen» og kaller det «planetarium».
Her gjengir vi urbildene i «berget det blå». Våre høyteknologiske instrumenter gir oss en fantastisk vakker og presis gjengivelse av vår opplevelse av virkelighet.
Vi sitter «bergtatt» og betrakter lyspunktene på nattehimmelen.
Selv om vi vet at «virkeligheten» er anderledes! ser vi at vi, selv i vår opplyste tid, fremdeles nyter å kjenne oss som universets midtpunkt.
Vi sier: «solen står opp og solen går ned»; enda vi vet at det gjør den slett ikke.
Vi er, i vår daglige erfaring, så sterkt bundet av å vurdere utfra horisonten vi ser, og fra den hvelving vi ser over oss, at vi snakker «feil», mot bedre vitende!
Ja, vi elsker planetariet fordi vi der gjenkjenner det som er vårt erfarte verdensbilde, samtidig som det er de urbilder vi mennesker har felles.
Det første skrevne ord for «gud» som vi kjenner til, er tegnet for en stjerne, og himmelhvelvingen er «det fjellet gudene bor på».
I gamledager bodde gudene på fjellet, sier religionshistorien, både jødenes gud, grekerenes guder, romerenes guder , de indiske guder, våre norrøne guder og fl. ble alle kalt «fjellguder».
Der oppe lyser de for menneskene, beveger seg og former våre myter, mens vi sitter inne i «Ymes» eller «Goliath»s kjempeskalle og ser den lysende, skinnende «himmelens hærskarer» komme og gå.
Her, på Golgata, reises Jesu kors. INRI står det på korset.
INRI, er forkortelse for «Jesus fra Nazareth jødenes konge.» Selve forkortelsen kan oversettes «Fisk».
Fiskene er et av zoodiakens 12 stjernetegn.
I boken Silmarillion har forfatteren, Tolkien, nedlagt et stort arbeid med vår kulturs språk for å kunne forme et opprinnelig urspråk, et alvespråk, kaller han det.
På s 367 i denne boken utlegger han grunnbetydningen av ord-delene «gil»=> stjerne, «giliath»=>stjernevrimmel, «gal»=> å skinne, lysende grønt (tre), strålekranset jomfru (strålekransen er hennes hårfletter) , og «gel»=> rennende vann. Her ser vi at ordet jomfru er knyttet til ordet «gal».
Jomfruen er det stjernetegnet som i dyrekretsen står motsatt fiskene, og vi kjenner til hvor viktig jomfrumyten om Jesu mor var. Hun settes som motsatt Fiskenes tegn, altså «anti-Kristus», i Zoodiaken.
Ser vi i hebraisk etter betydningen av ord med «gil» – «gal» – «gol», finner vi at «gil» er fryd og sterk glede! og at både «gilgal» og «galgal» betyr «et rullende, hvirvlende hjul «, «det rennende vannet»,» bølgen» og «himmelen» .
Zoodiaken fremstilles i religionene som et hjul med 12 rom, eller «hus», galaksene likner hvirvlende hjul, og våre religioner har sine symbolske fremstillinger av dette.
Stjernetydningen er eldre enn våre eldste kjente religioner, og er den «lest» religionene er formet over.
Alle søker de å vise menneskene veien ut av vårt fangenskap i dette gudefjellet.
Vi husker Platons huleliknelse, hvordan folk satt lenket inne i fjellhulen, og hvor vanskelig det var for den innviede å fortelle hvordan det var utenfor hulen.
Vi vet også at Bibelen advarer sterkt mot å dyrke stjernene og planetene som guder, slik folkene rundt omkring gjorde.
Det er avgudsdyrkelse å dyrke skapningen fremfor skaperen! Det er bare en Gud , og han er Skaperen av alt sammen.
Stjernene er ikke egentlige makter, de er skapt av Gud og deres makt er bare tilsynelatende, som ordet «gillulim», som oversettes med » illusjoner», «bilder», «avguder» og » idoler».
Dette himmelfjellet, som er «gudenes» bolig, det hvirvlende hjulet, tivoliets svikefulle lykkehjul, er vår tilværelse, nattens univers! hvor vi bergtatt lar oss beherske av illusjoner, guder og bilder.
Den rommer hele verdens fryd og frykt og nattlige mareritt, men religionene søker å finne veien ut av fangenskapet.
I Job 1. 9-10 heter det: «Stol på Gud! Det er din arm mot stjernehimmelens påvirkning».
Jesus fra Nazareth i Galilea, INRI, ble «opphøyet» ved korset på Golgata.
I dette bildet av den korsfestede ligger det altså også at Guds sønn ble «opphøyet» på vår synlige himmel, i stjernetegnet Fiskene.
Det var kommet en ny tid i himmelens store Zoodiak, fiskenes tid, og Jesus valgte seg fiskere som sine 12 apostler, han metter de 5000 med fem brød og to fisk, han ber disiplene være menneskefiskere, og tilslutt skal noten settes ut og fiskene fanges.
Det er solen som går inn i fiskens tegn. Oppstandelsens lys.
INRIs kors reises på Golgata.
Dette fjellet er synlig for enhver! Det er verdensomspennende. Herfra kunne evangeliet forkynnes for alle religioner og kulturer.
Som Jesus sier: «Man setter ikke lyset under en sjeppe, men i staken, så det kan skinne for alle i huset».
Og «en by som ligger på et fjell kan ikke skjules»….
Den byen han snakket om var Jerusalem, og som Paulus sier: «Det Jerusalem som er der oppe, det er fritt! det er vår mor!»
«..Og da de kom til et sted som kalles Golgata, det er Hodeskallestedet, ga de ham vin å drikke, blandet med galle; men da han smakte det, ville han ikke drikke.»
Det var ikke den vinen han skulle drikke.
Han hadde fått et beger av sin Far i Gethsemane. Gethsemane var en olivenlund og ordet «geth» betyr vinpressen, oljepressen.
Gethsemane står som sinnbildet på Jesu lydighet i lidelsen, derfor virker det riktig når denne delen av ordet gjentaes her: Gol – gatha, hvor «gatha» er samme ordstamme som «geth».
Her fortsetter altså Jesu lidelseshistorie, hvor han er den vin og den olje som presses og utgydes for oss mens han viser oss veien ut av «Golgata», fangenskapet i «berget det blå»!
Han er både David og den sten som felte Goliath.
Om du ved lesning her kom til å tenke på uttrykket «galimatias», så er det helt på sin plass!
«Gal» har vi vist at har med stjernehimmelen å gjøre, både på hebraisk , gresk og i Talkiens urspråk, og «matheia» betyr viten, og «matetes betyr elever, disipler.
Denne lille språkblomsten gir mening enten man lar det gjelde for astrologer, galileeren eller Galileo Galileis «kjetterske» påstander.
Men etter min mening er det nettopp ordet om korset som byr på den største dårskapen, en dårskap som er visdommen for oss som tror «Galileerens matetes».
mai 2, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
Mytologiene, våre religioner, har til alle tider hatt sine tjenere.
Det har vært mange og mektige yrkesgrupper som har hatt til oppgave å ivareta religionen og dens ulike ytringsformer i samfunnet.
Vårt sekulariserte samfunn har satt de moderne vitenskaper over den teologiske frihet, og vi lærer idag lite, eller ingenting om de tolkningsformer som moderniteten ikke ønsket.
For ca 200 år siden debbatterte fagmiljøene i Norden hvordan mytologiene skulle forståes.
I forordet i boken «Nordisk Mytologi» av N.M.Petersen, gir forfatteren en orientering om uenighetene og hovedargumentene for sine synspunkter:
Han viser til at forståelsen av myten preges av to hovedretninger, den historiske og den fysiske, mens han selv ønsker å fremme en åndelig forståelse av mytene.
Ifølge den historiske forklaringsmodellen tenkte man at gudene opprinnelig hadde vært mennesker. De ble etterhvert dyrket som Guder.
Man mente at de folkene mytene beretter om, f.eks æser og vaner, var virkelige folkeslag , og at Odin og Tor hadde vært prester for å utbre denne dyrkingen.
Petersen mener at denne forklaringen ikke er opprinnelig, men at den er kommet som forklaring på myten i etterkant.
Den historiske forståelsen av myten var den rådende i middelalderen, og beskrives av f. eks. Snorre og Saxo, .
Grunnen til at Petersen betviler den historiske forståelsen av myten, er at han mener dette ikke harmonerer med mytens egenart, og den moderne historieforskningen.
Og her er Petersens hovedanliggende! Han ønsker å bevare mytens verd og egenart gjennom den vitenskaplige metodikken.
Den unge historievitenskapen som vokste frem her i den nordlige del av Europa, var enige om å kalle alt, som ikke hadde «passert» deres kriterier for å være historisk, for myter og sagn.
Betegnelsen «myter og sagn» ble synonymt med beretninger som ikke var klassifisert som historisk korrekte, og mange tidligere historiske beretninger og kilder fikk denne betegnelsen.
Og Petersen kaller det å gå helt over i den andre ytterlighet: …. «Det går så med hvarje framsteg: det slår sterkt øfer åt andra sidan»…
Den historiske forklaringen ble forlatt og mange erstattet den med den fysiske forklaringen, man kaller myten en naturmyte.
Petersen kjenner seg mer i pakt med naturmyten:……. «Det er fra «moder jord» vi alle hemta næring»…….
Den fysiske tolkningen har alltid vært en del av tolkningstradisjonen og deler av denne metoden var fremdeles ikke berørt av den moderne vitenskaps krav til sannhet.
Men i naturmyten var den astrologiske forståelsen av myten fremtredene, og astrologien var ikke ønsket som tolkningsmetode av fagfolkene ved de moderne universitetene.
Petersen har ingenting i mot å anvende fysiske bilder hvor:…. «Argus med de hundra øgonen er den lyse stjernhimlen och den vandrende Io er den vandrande månen»….
Men han ser liten mening i den ensidige astrologiske tolkningen.
Petersen mener myten ikke kan overleve om den ensidig skal betraktes som vann og sten, stjerner og himmelske konstellasjoner.
Han mener at slik :….» førvandlas nordens kæra mytologi til en almanakk»….
På den annen side :….» hvarføre skulle vi icke hafva en himmelsk djurkrets såvel som andra?» spør han , og henviser bl.a til Finn Magnusen,
som hevdet at den nordiske gudelæren har sine astronomiske guder slik egypterne, kaldeerne , romerne og grekerne og alle andre folkeslag hadde.
Han viser til at den astrologiske tolkningen var, hadde vært, den viktigste naturforklaringen på myten.
Astrologien utgjorde en vesentlig del av prestenes lære og den skriver seg langt tilbake i tid, i alle verdens myter, men Petersen argumenterer mot at den er nødvendig for å tolke myten.
Selv søker han å «beånde» mytene, eller vise til de dype åndelige sannheter som myten rommer, altså en sjelelig forståelse av myten hvor mennesket står i sentrum.
Så langt Fra N.M.Petersen.
Jeg ønsket med dette å vise glimt fra den religiøse debatten for 200 år siden.
Vi har på denne korte tiden «glemt» hva som var før den moderne nytolkningen av både religion og historie fant sted.
Dersom vi husker Heyerdahls forsøk på å argumentere for den historiske forklaringsmodellen, den som Snorre og Saxo viser oss, og tenker på hvor sinte norske forskere ble på ham,
forstår vi kanskje bedre hvor vanskelig dette fremdeles er! Og hvorfor vi ikke lærer noe om de tolkningsmåtene som var de vanlige før.
Jeg har en tid sett nærmere på naturtolkningen i Bibelen, og vet det er et nesten tabubelagt område.
Bibelen advarer mot astrologien, sier man. Det er avgudsdyrkelse.
Denne tankegangen vil jeg både understreke og nyansere.
5.Mos.4.15-19 viser lovens holdning til spørsmålene vedrørende «naturforståelsen» av mytene:
«Så ta eder nu vel i vare, så sant dere har eders liv kjært – ….at dere ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret bilde, noget slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne
eller av noget firfødt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden,
og at du ikke, når du løfter dine øyne op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilbeder dem,
de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.»
Her kommer en begrunnelse for det annet bud, billedforbudet, godt frem. Man skal ikke lage billeder av noe på, over eller under jorden for å tilbe dem.
Og, når du ser på dem skal du ikke tilbe dem.
Og vi legger merke til at Gud her føyer til at alt dette er tildelt alle folkene under himmelen. Dette har alle mennesker felles.
Om Loven heter det at Gud ga Israel sin lov og den har han ikke gitt til noe hedningefolk.
Vi ser at med den loven skiller Israel seg ut fra alle folkene rundt omkring, for de andre folkene laget gudebilder og dyrket dem.
Var det nødvendig å gi en slik lov?
Israel hadde samme tendensen til avgudsdyrkelse. Vi husker f. eks at de laget gullkalven, og vi leser i Krøniken at Josias renset tempelet:
…»de førte ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær…… og avsatte de prester som brente røkelse for Ba’al,
for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær……»
Så vi ser at Israel, på tross av loven, hadde avguderiet helt inne i tempeltjenesten.
Ordet for dyrekretsen er her «mazzaloth», og det sies å være samme ord som Gud bruker i sitt svar til Job:
…»Kan du knytte syvstjernens bånd, eller løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger – kan du styre dens gang?
Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?»…
Ordet for Dyrekretsen er her » Mazzaroth» og de kildene jeg har kunnet finne, sier at disse ordene er synonyme.
I yiddissh og kabbalistisk tradisjon er «mazalot» ordet for astrologi, så de sterke religiøse retningene i jødedommen anser dette som en del av det hele.
I det siterte fra Job, sies det tydelig at Gud fastsetter den skapte himmelens herredømme over jorden.
Forståelsen av at himmelen hersker over jorden, styrkes ved ordet «maadanoth» som brukes om å knytte syvstjernens bånd.
I King James står de slik: …» Canst thou bind the sweet influences of the Plei’ades…»
Jeg ønsker å vise at Zoodiaken er Guds skaperverk, og at det er han som fastsetter dens herredømme over jorden.
Det er Gud som skal æres og tilbees! men hans skapninger og hans ordninger bør vi ikke forakte.
Vår moderne kultur, som de siste 200 år har «glemt» dette , avfeier at dette virkelig var en av tolkningsmåtene før
Og så grundig har de feiet ut selv det minste spor av denne mangetusenårige, verdensomspennende fellesforståelsen av myten, at vi ikke «ser snurten» av den i vår almenutdanning.
Og om det spørres: Bør ikke mytene tolkes etter datidens forståelse? avvises det, uten diskusjon, som gammel overtro.
Jeg ønsket derfor bare å minne om det som var, og som Bibelen nevner som en del av skaperverket.
Iskapelsesberetningen, heter det at Gud skapte himmellegemene:
…»De skal være til tegn, og fastsatte tider og dager og år…..»
Kalender-regning ble mulig ved astronomiske observasjoner av himmellegemene over lang tid, og vi vet at hele middelhavsområdet brukte tid på dette.
Den gangen var astrologi og astronomi samme sak. Det var datidens vitenskap.
De hadde felles kunnskaper, felles billedspråk og gåter, og forsto hverandres myter, for referansene deres var i den fysiske himmelen og felles for dem alle.
Jeg liker å ha et bredt tolknings og assosiasjonsgrunnlag når jeg vandrer i mytene, der alle tolkningsmuligheter er til berikelse.
Om jeg da får øye på et mytisk bilde som berører oss og vår tid, er det ikke viktig for meg om det faller inn under den ene eller andre tolkningsmåten,
for meg er det underordnet, for bare Gud er overordnet.
Se også:
Riksvåpen og nasjonale symboler.
april 7, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
14 kommentarer
De korsfestet ham, sammen med to andre, en på hver side, og Jesus midt i mellom.
«Men Pilatus hadde også skrevet en innskrift, og den satte han på korset; der var det skrevet: Jesus fra Nazareth, jødenes konge.»
Jesus fra Nazareth.
Matteus beskriver de spesielle omstendigheten som førte til at han fikk dette navnet.
Maria og Josef rømte til Egypt med Jesusbarnet da Herodes ville drepe det.
Senere dro de tilbake fra Egypt fordi Herodes ikke lenger var en trussel mot barnet deres.
Fordi Herodes sønn styrte i Judea, varslet Gud dem derfor om å dra til Galilea.
«Og han kom og tok bolig i en by som heter Nazareth, forat det skulle oppfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en Nazareer.»
Hvilken profet sier dette?
Det er et profetisk utsagn fra GTs fortellinger, fra Dommernes bok om profeten Samson:
» Det var en mann fra Sora av danittenes ætt, han hette Manoah; hans hustru var ufruktbar og hadde aldri hatt barn. Og Herrens engel åpenbarte seg for kvinnen og sa til henne:
Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn. Så ta deg nu i vare og drikk ikke vin eller sterk drikk og et ikke noget urent! For nu skal du bli fruktsommelig og føde en sønn, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode, for barnet skal være en guds nasireer fra mors liv; og han skal begynne å frelse Israel……. Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste opp, og Herren velsignet ham. Og Herrens Ånd begynte å drive ham, mens han var i Dans leir mellom Sora og Estaol.»
Her ser vi tydelig flere likheter med omstendighetene ved Jesu fødsel: Engelen som kommer og forkynner henne, og senere også mannen, at de skal få en sønn, en frelser, velsignet av Herren, men med sitt fulle virke ved Guds Ånd som voksen.
Hva er en nazareer?
GT har en lov om nazireerne. De er helliget, utskilt og innviet på en bestemt måte som var fastsatt i loven:
Nazar er «tegnet» nazireeren bærer på sitt hode:
Først renset, slik loven bød, og avholdende, så raket på hodet, alt etter faste ritualer ved tempelet, deretter skulle han ikke rake sitt hode mer så lenge nazireer-løftet varte.
Varianter av dette kjenner vi fra munkeordnenes synlige innvielsestegn; vi ser for oss middelalderens rakede munkehoder og den spesielle hårkransen, som en hvirvel rundt «månen», eller som glorien ved en solformørkelse, også buddhistene raker sitt hode, de har hele tiden helt blanke skaller.
Vi kjenner et liknende løfte fra vår egen kongemyte om Harald Hårfagre: han lovet Gyda å ikke klippe håret før Norge var samlet til et rike. Det var et løfte knyttet til en veldig gjerning, en hero verdig.
Ordet «naza» har flere assosiasjoner i seg: fyrsten, den øverste, generalen eller prinsen, innvielsen, og vannet som spredes og strømmer ut.
Jesus startet sitt virke etter at han ble døpt av Johannes, under vanndåpen mottok han også åndsdåpen fra Gud.
Døperen Johannes sa: Jeg døper med vann, han(Jesus) døper med den Hellige Ånd og ild.
Ilden er et av løvens attributter, som vann er et av vannmannens.
Herodes innskrift på korset inneholder begge disse attributter: «Jødenes konge» viser til «løven av Juda», og «Jesus fra Nazareth» viser til Johannes, «den innviede», nazireeren, vannmannen.
Da Herodes skrev innskriften på Jesu kors, ga han ham både løve og vannmannattributter og både konge og profetverdighet.
NT begynner da også med å fortelle om hans ætt fra både Levi og Juda, både presteætten og kongeætten; han er prestekonge, på Melkizedeks vis.
Ild og vann har motsatte karakterer og de utsletter hverandre.
Det er velkjent at religiøse og verdslige overhoder i et samfunn konkurerer om makten.
Fyrster som forener denne motsetningen, var fortidens idealer.
Vi kjenner vår egen lille statskirkestrid, og vi kan følge tilsvarende kamp om makten bakover i tid gjennom pavekirke og keiserdømme.
Herodes innskrift om Jesus forener disse to funksjonene og de to tegn i den kommende tid.
Historien om Samson huskes best for hans store fysiske styrke i kampen mot filistrene. Han var som de greske heroer, overmenneskelig sterk.
Hans styrke var knyttet til nazireernes innvielses-løfte fra hans fødsel av.
Populært sagt lå hans styrke i det uklippede håret, hans syv lange fletter.
Israel var i strid med filistrene, Samson var filistrenes farligste fiende i kampen derfor søkte de å finne måter å overmanne ham på.
Filisterkvinnen Dalila klarte å lure fra ham hemmeligheten om hans store styrke, og hun raket av ham flettene mens han sov og overlot ham så til filistrene.
De blindet ham, og satte ham som fange i deres gudshus, Dagons hus.
Dagons hus betyr «fiskens hus».
Jeg leser det slik at det refererer til vår tid, Fiskenes tid, altså tiden for dette tegnet i den store zoodiakens 12 tegn, det er ca 2000 år fra Jesus og til idag.
Vi er vant til å tenke at filistrene dyrket en avgud.
Guden Dagon var forsåvidt det, fordi man dyrket «skapningen fremfor skaperen» og i tillegg hadde de «feil tid», for «Fiskenes tid» var ikke kommet ennå.
Fiskenes tegn har Jomfruens tegn som sitt motsatte bilde i dyrekretsen og har kombinasjonen av bildene fisk+jomfru.
Vi vet at de første fristne brukte «fisk» som bilde på Jesus, og at Jesus i sin apostelgruppe valgte seg fiskere. At Jesus ble født av en jomfru skulle være kjent nok, Maria har virkelig stått sentralt i kirken.
Kombinasjonen av to stjernetegn, eller fler, fremstilles i mange kulturer som mytologisk vesener: havfruen er fisk/jomfru, sfinxen er løve/mann osv.
GT bruker oftere attributtene: Vann , krukke, helle ut, løve, ild, torner, vær, okse, ørn,mann osv…
Etter Fiskenes tid kommer Vannmannens tid, det er den tid vi nå går inn i, hvor solen står i Vannmannen. Løven er det motsatte tegnet i zoodiaken.
Sfinxen er bildet på denne kommende tiden, kombinasjonen av løve og mann.
Samson drepte engang en løve, og i løvens kropp laget en bisverm sitt bol.
Løvens kropp med bier og honning, er svaret på en gåte han stiller filistrene.
Det er en vrien gåte som filistrene ikke klarer, men filisterkvinnen Dalila får Samson til å røpe svaret på gåten.
Fortellingen om Samson er en hebraisk variant av beretningene om de greske heroene Herakles og Ødipus.
Heroene var både halvguder, herrer og helter, og som vår kirkes helgenskare inngår de i denne sorten lære og heltefortellinger.
Fortellingen om Ødipus, som gjorde alt som sto i hans makt for å unnfly sin skjebne, er en svært tragisk fortelling, men elementene i den gir oss tiden den viser til.
Hans navn betyr hovne føtter, et navn han fikk etter at hans føtter ble gjennomboret. Føttene er i astrologien et kjent bilde på Fiskenes tid.
Han gjettet sfinxens gåte og ble en hero ved at trusselen fra sfinxen ble borte.
Ødipus klarte ikke å unnfly skjebnen og han blindet seg selv.
Jeg leser ham altså som det negative aspektet ved fiskenes tid, som den som sliter med sine «hovne » føtter.
Det er et godt bilde på kirkens unaturlig store makt i denne tiden!
Det minner om en av Jesu lignelser, lignelsen om at Himlenes rike var å ligne med sennepsfrøet som ble til et stort tre, mens den normalt blir en urt, en liten busk.
Altså fikk dette spesielle treet en unaturlig stor vekst.
Ødipus sliter hele livet med hovne føtter, men han løser sfinxens gåte! Han berger dermed byen fra sfinxens trusler.
Jeg forstår av dette at den nye tids trussel som Vannmannens tid utgjør ved at Sfinxen er inngangens vokter, er løst av fiskenes tid.
Beretningene har et felles billedspråk, og er som en parabel for de tider som er og kommer, Fiskene og Vannmannen.
Herakles attributter var løveskinnet og stridsklubben.
Han gjør 12 heltegjerninger og favner derfor hele zoodiakens 12 hus i sin løve-mann rolle, sfinxens rolle.
Det er mange myter i de mange religionene, og man kan nok kjenne på at det er vanskelig å se sammenhengen mellom dem.
Av dem Jesus helbredet, er en som navngies, det er den blinde Bartimeus(latin); han, Bartimaios(gresk), Timaios sønn, ble seende.
Jeg liker å tenke at det er et hint om at den greske overlevering ved Timaios er godt grunnlag for kristustroen.
Med disse korte referansene vender jeg tilbake til Samson der han sitter lenket og blindet i Dagons hus:
«.. de bandt ham med to kobberlenker og satte ham til å male korn i fangehuset. Med det samme han var raket, begynte håret på hans hode å vokse.
Så samledes filistrenes høvdinger for å bære frem et stort slaktoffer for sin Gud, Dagon, og for å holde fest…..Samson grep om de to stolper som huset hvilte på, og trykte dem til seg…..
og Samsom sa: La meg dø sammen med filistrene! Så bøide han seg fremover av all sin makt; da falt huset sammen…..»
Slik falt Fiskens hus. Samson er den overgangen fra Fiskenes tid til Vannmannens tid, som vi snart er vitner til.
Han utfører dommen over Fiskenes tid, og begynner med dette å frelse Israel.
Nå vender vi tilbake til han som ble kalt en nazareer, Jesus fra Nazareth, løven av Juda.
Her, på korset, blir også hans føtter gjennomboret.
Nazareth var en betegnelse som viste hans kraftige gjerninger:
De lamme går, de døve hører, de blinde ser og de døde står opp heter det om gjerningene som fulgte ham på hans vandringer i landet.
Apostlenes gjerninger 2.22, forteller at slike kraftige gjerninger gjorde apostlene i navnet til Jesus fra Nasareth.
De urene ånder og demoner ropte til Jesus: » La oss være – Hva har vi med deg å gjøre, du, Jesus fra Nazareth….du er kommet for å ødelegge oss….»
Dette var gjerninger som fikk den fengslede døperen Johannes til å tro:
Han er den som skal komme.
Johannes er Jesu fetter og 6 mnd. eldre enn Jesus. Om kirkeåret tegnes som en sirkel, er de to satt motsatt hverandre i sirkelen, 24 des. og 24 juni.
De står motsatt hverandre som Krist og Anti -krist.
Man kan protestere og si, men antikrist er jo djevelsk! det er ikke Johannes!
Hva er djevelsk?
Ordet djevelsk er ordet diabolsk => dia + bol => dia betyr «gjennom» og bol betyr «kulen»!
Jeg leser alså ordet diabolsk som det som skiller og deler sirkelen eller helheten, det som går tvers gjennom kulen, det som står motsatt, anti .
Motsatt Kristus er Anti-krist, det er Johannes, den disippel Herren elsket.
De tilhørte hver sin tid og hadde hver sine karakterer.
Jesu dåp var både med vann og ild, to motsatte elementer.
Det er vesensforskjellige elementer som utsletter eller utligner hverandre. De er efter naturen motsetninger, men opptrer samtidig som par!
De opptrer som par, men må herske hver for seg.
Som døperen Johannes sa:
«..Jeg døper med vann, han døper med den Hellige Ånd og ild…. Han skal vokse, jeg skal avta….»
Jeg vil trekke inn enda et sted hvor Jesus fra Nazareth nevnes sammen med Johannes.
Da Peter for første gang forkynte evangeliet for «hedningene», var det for for Cornelius’ hus.
Cornelius betyr horn.
Horn er bl.a.attributtene til væren.
De totusen årene før Jesus, før Fiskenes tid, var solen i Værens tegn.
Motsatt dyrekretsens bilde av Væren, var Vekten. Vekten er et kjent symbol for rettferdighet etter loven, og væren var det mest brukte offerdyret.
Det var loven og ofringens tid, loven som «slo ihjel» og offeret som «ga livet ved stedfortredende død».
De to motsatte tegn som hver for seg, adskilt, er dia-bolske, men satt sammen er de sym -bolske!
Sym-bolet fremkommer når to passer nøyaktig sammen og sammen utgjør en helhet. Det diabolske er den splittede helhet, det symbolske er det som skaper helhet.
Nå er himmelens store urverk kommet til et skille mellom to tider, man må ut av det ene huset for å kunne gå inn i det andre.
I vår tid er det vi har å gå med de gjennomborede, hovne føttene.
Vi kan like lite som Ødipus unnfly vår skjebne, men vi har Jesus fra Nazareth som forener alle motsetninger der han henger på korset.
Han er symbolet, den som fører motsetningene til sin frelsende hensikt. Han er den som gjør hel.
Her er han symbolet på sammenkomsten mellom mennesket og Gud, hvor ild og vann, symbolene på Guds dommer , er til frelse.
La oss derfor gjøre det han ba disiplene om: se etter mannen med krukken og gå inn i det hus hvor han går inn, for det er der vi skal holde påske.
Vi er kommet til «påskens tid».
Rett før Peter forkynner for Cornelius hus, har han hatt et syn hvor Gud viser ham at lovens tid er over:
Det vises ham en duk med mange både rene og urene dyr, og Gud ber ham ete av dem. Peter sier at han aldri har spist noe urent. Gud sier at Peter ikke skal holde for urent det han har renset.
Mens han har dette synet kommer det bud til Peter fra Cornelius hus: Kom og forkynn Jesus for oss.
Jeg leser dette slik at her forstår Peter at Værens tid er omme, og Cornelius hus, Værens hus, får høre evangeliet om Jesus, de blir døpt i Jesu navn til den nye tid som NT beskriver og mottar Ånden.
Peter sier bl.a til dem:
«…det ord kjenner dere, det som utgikk over hele Judea efter å ha tatt sin begynnelse fra Galilea efter den dåp som Johannes forkynte –
hvorledes Gud salvet Jesus fra Nazareth med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham….»
Johannes begynte, sier Peter, så ble Jesus døpt med Johannes dåp! og Johannes sier om Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.
Her er vi ved begynnelsen av Jesu virke som Jesus fra Nazareth.
Nazar -eth.
Eth er det hebraiske ordet for tid.
Fyrstens tid, eller «grevens tid» som er et fast ordtak vi har i språket vårt. Vi sier : «Han kom i grevens tid». Her er det Nazareth.
Da de kraftige gjerninger han gjorde satte folkemengdene i bevegelse slik at de hyllet ham som konge da han red inn i Jerusalem palmesøndag, heter det at hele byen kom i bevegelse og sa:
Hvem er dette? Og folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nazareth i Galilea.
Senere, da de tre kvinnene kom til graven, sa engelen til dem:
«…….. dere søker Jesus fra Nazareth, den korsfestede; han er ikke her han er oppstanden………»
mars 29, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
I år, 2013, er det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett!
Vi kommer til i løpet av jubileumsåret å møte mange sterke, betydningsfulle kvinner!
En av dem som gikk foran i kampen for kvinnesak, var Dikka Møller.
«Fredsmoren» ble hun kalt.
Hun ble født 18 juni 1838 på Rød Herregård i Halden.
Fra barnsben av hadde hun hørt familien fortelle om små og store hendelser hennes nærmeste var involvert i, som f eks Carsten Tank og Carsten Ankers innsats i 1814, bare 24 år før.
Hun lærte å kjenne samtidshistorien slik den fremkom i samtaler og i selskapelighet med både kongelige og adelige, næringsliv og politikere, kunstnere og kirkelige, arbeidere og eiere.
Utsikten fra Rød herregård er formidabel!
Midt i synsfeltet, på fjellet over Fredrikshald, ligger den mektige festningen og minner enhver om tidligere kriger med Sverige.
Og så, like til høyre tvers over Iddefjorden, ser man Sverige.
Selve utsikten fra Rød Herregård er som en stadig påminnelse om krig.
Spørsmål som: «Hva om Norge vil ut av unionen med Sverige? Vil svenskene da gå til krig?» ble både naturlige og påtrengende.
Krig med svenskene hadde det vært bare 24 år før Dikkas tid, og det kunne det skje igjen.
Ved en krig ville hun kunne stå der på Rød og se dem komme, og Rød Herregård ville bli en av de første erobringene deres.
Det var mange som gjestet Rød.
Dikkas mor, Cathrine Glørsen, var en sterk personlighet som ivaretok gjester og skapte et lyst og varmt miljø rundt seg.
Hun brukte mye tid på botanikk og hagestell, storhusholdning og gjestfrihet.
Det var mange som gjestet Rød. Familie og venner, handelsforbindelser, embedsmenn, kongelige, politikere og kunstnere av mange slag fant glede i miljøet på gården.
Cathrine var opptatt av å utvikle et kulturelt miljø hvor salmedikterne Landstad og Wexels var sentrale skikkelser.
Her sto den lyse, glade kristendomsforståelsen sentralt, og det ble holdt både «Landstad-dager» og «grundtvigske» andakter.
Dette miljøet var kontroversielt og tiltrakk mange religiøse, radikale og intellektuelle, bl.a. folketaleren og dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.
Miljøet preget barna.
Barna, Dikka, Herman, Karen, Christian August og Nils brakte hjemmets verdier videre.
Herman søkte i studietiden det grundtvigske miljøet i Danmark og fant seg en kone der, Mix Bojsen. Deres første sønn ble døpt av Grundtvig selv.
Hjemme i Norge brukte Herman av sin Anker-formue til å starte Norges første folkehøyskole, Sagatun, ved Hamar.
Karen giftet seg med Mix Bojsens bror, Frede Bojsen, og flyttet til Danmark, men der døde hun kort etter. De to familiene, Anker og Bojsen, holdt nær kontakt.
Av Karens Anker-formue bygget Frede Bojsen folkehøyskolen Rødkilde.
Man tror Frede gav den navnet Rødkilde etter Rød Herregård som Karen kom fra, for å hedre sin kones minne.
Frede Bojsen ble en av Nordens mest markerte forkjempere for fredsbevegelsen.
Dikka giftet seg med presteutdannede Edvard Møller fra Torsø Herregård ved Fredrikstad.
Edvard og Dikka ønsket å fungere som sogneprest og prestefrue, slik Frede Bojsens søster, Jutta Bojsen-Møller og hennes mann, Frederik Møller, hadde gjort.
Jutta mistet sin mann tidlig og brukte resten av livet på kvinnesak og folkehøyskole. Hun var i mange år på Rødkilde folkehøyskole.
Hun fikk tilnavnet «Moder Jutta» og ble en av Danmarks kjente kvinnesaks-kvinner.
Edvard og Dikka fikk ikke noe preste-embete, for her i landet var det sterke krefter mot å tilsette en prest som var grundtvigianer.
Dikkas far, stortingsmannen Peter Martin Anker, ga Edvard som var en av arvingene til Torsø Herregård, midler til å overta gården.
Faren spurte ikke henne eller snakket til henne om dette kjøpet. Han og Edvard ordnet alt.
Dikka fortalte dette senere til sønnen, Kai, som et eksempel på at selv hennes far og hennes mann som en selvfølge holdt henne utenfor fordi hun var kvinne, enda midlene var hennes arv.
På Torsø fikk Dikka utfolde alle sine praktiske evner og kunnskaper om hage, herregårdsdrift og ikke minst gjestfrihet.
Hun og Edvard og sønnen, Kai, hadde også flere av familiens barn på lange besøk, og slik fikk hun en særlig posisjon i mange «tantebarn»s liv.
Særlig Mix og Herman sendte av sine barn til «tante Dikka og onkel Edvard».
Dikka delte lekens og arbeidets kunnen og gleder med dem, fortalte for dem, leste høyt for dem og gav dem samtidig rikelig tid til egne sysler.
Man kan lese i Tove Mohrs bok om Katti Anker Møllers barndomsminner, hvor stor pris hun satte på barndommens opphold på Torsø.
Katti var et av Hermans barn, og da hun giftet seg med Kai fikk hun «tante Dikka» som svigermor.
Katti Anker Møller ble kvinnen som kjempet for «uekte» barns rett til å arve faren, også farens navn.
Hun reiste landet rundt og talte med folk og hun møtte respekt og støtte fra mange hold, men få adelige kan vel skilte med slik hyllest fra stenhuggermiljøet som henne:
Brev okt 1913:
«Ærede frue.
Jeg har med interesse og beundring lest Deres artikler i Social-Demokraten hvori De slår til lyd for mere rettferdige og humane rettsbegreper i anledning den nylig avsagte dom i den så meget omtalte fosterfordrivelsessak.
Tillat meg derfor at få sige dem min inderligste takk for Deres modige og uforfærdede holdning i denne såvelsom andre saker der tar sikte på at hjelpe den der har det ondt i samfunnet.
Fordi det er de undertryktes og ulykkeliges interesser i samfunnet De forsøker å ivareta – derfor hyler borgerpressen.
Når de frue, uten minste skinn av egeninteresse, modig og uforferdet selv utsetter Dem som skyteskive for borgerpressens ondskapsfulle forvrengninger og forfølgelser, da vil tusner av arbeidere av begge kjønn i takknemlighet og beundring
følge Deres kamp.
De vil se opp til Dem som en av sakens mest uegenyttige forkjempere.
Holm, oktober 1913
Kr. Johannessen
stenhugger.»
De Castbergske barnelover ble vedtatt i lovs form etter en lang politisk kamp og det var åpnet for samtale om de illegale abortene.
.
Nini Roll Anker, forfatteren som skrev bøker for arbeiderklassen, hadde de kongelige i sin vennekrets og fikk i all vennskapelighet kallenavnet «Slottskommunisten».
Hun giftet seg med et av Dikkas tantebarn, Peter Martin Anker, og da de ble skilt, giftet Nini seg med et annet tantebarn av Dikka, Johan August Anker.
.
Dikka og Bjørnstjerne Bjørnson
Jeg legger her stor vekt på Dikkas nære familie fordi den selvsagt hadde stor betydning for henne, og fordi jeg ser dens betydning som et argument i seg selv i en ganske bestemt sak:
I all offentlig omtale av «Fredsmoren» Dikka og hennes engasjement, sies det: «Hun var inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.»
Både fagbøker, slektsbøker og leksikon siterer hverandre i dette, og det bidrar til å usynliggjøre henne og frata henne æren for det som var hennes selvstendige engasjement.
Det er selvsagt ikke noe galt i å bli inspirert av Bjørnson, mange ble det, men slik dette sies er det egnet til å bagatellisere henne og hennes funksjon.
Jeg vil gjerne bidra til å vise at Dikka ikke hadde behov for en Bjørnstjerne Bjørnson for å bli inspirert til innsats i fredsarbeid og kvinnesak.
Hun hadde et oppvekstmiljø som levendegjorde all den kunnskap og inspirasjon som lå i tiden.
Det var faktisk Bjørnstjerne Bjørnson som i ungdommen oppsøkte Rød Herregård og ble inspirert av det miljøet som fruen til Rød, Cathrine Glørsen, skapte der.
Det var han som ble nær venn av Dikkas bror, Herman og hans kone Mix , og gjestet dem ofte.
Han hentet vennskap, inspirasjon og penger hos Edvard og Dikka, og de ga ham midler og kontakter så han bl. a. kunne oppsøkte fam. Bojsen og det grundtvigske miljøet i Danmark.
Bjørnson var en varm og heftig natur som lett lot seg rive med, og som med sine formidable talegaver kunne rive andre med i sin begeistring! det er det ingen tvil om, men at han ensidig påvirket Dikka, bør betviles.
Bjørnson kalles heftig og omskiftende, at Ibsen litt ondskapsfullt kanskje, kalte ham en værhane, inviterer oss ytterligere til å reflektere noe over «vindretningen» i Bjørnsons engasjement.
Det rike miljøet som Bjørnson møtte i Ankerfamilien og som han ofte søkte og valgte fremfor andre, var i sterk grad med på å forme hans liv og hans ideer.
Dikka var en trofast venn med både ham og hans hustru, Karoline, og hun finansierte både gården, Aulestad, og flere lange reiser for dem begge.
Lenge hadde hun også Bjørnsons mor boende hos seg, se brev av 07.07. 94 til Bjørnstjerne Bjørnson:
….»Du burde se din moder som hun sidder her under birken nu og husker som en ungdom.
Hennes hjertelag og eiegodhet er større enn noen sinde, hun vokser i sandhed fra dag til dag og klarer den største av alle kunster; at blive gammel med et blidt og hjertelig sind…»
Dikka selv var kritisk til Bjørnson og argumenterte mot og med ham gang på gang i sine brever til ham. Hun refser ham og gir ham i all vennskapelighet sin rettledning.
Et typisk brev fra Dikka, datert 07.07 94, viser godt hennes måte å argumentere med ham på:
……» Du siger kjære Bjørnson, at geværene ikke kan nedlægges så lenge vi ikke har voldgift og forbund, men at virkelige fredsvenner kan ville morderisk selvforsvar skjønner jeg ikke.
«Du skal ikke slå ihjel» er for meg absolutt…..»
.
Kvinnesak og fredsbevegelse.
Da Dikka ble enke i 1885 og hennes niese, Katti, overtok som husfrue på Torsø fra 1889, bodde hun i det nybygde enkesetet «Underlien» og utfoldet sin politiske virksomhet derfra.
Hun hadde førstehånds kjennskap til bl.a. den gryende fredsbevegelsens arbeid i Europa og bevegelsens tilbakegang etter Krimkrigen og den Amerikanske borgerkrig.
Hennes onkel, Otto Tank, hadde skrevet og talt mot slaveriet i Sør Amerika, og sto som en av de sterkeste røstene mot slaveriet før borgerkrigen.
Hun hadde førstehånds kjennskap til Frede Bojsens politiske arbeid, han, som etter Slesvigkrigen 1864, var folketingsmann for Venstre og etterhvert ble far til flere sosiale reformer som lov om alderdomsforsørgelse og sykekasse.
Dikka var vokst opp med daglig avislesning med samtale om det leste, selv videreførte hun dette og utvidet det betydelige avisreportoaret til også å omfatte radikal presse, noe hennes far syntes var for ytterliggående.
Når det var saker i Stortinget som interesserte henne, reiste hun til Oslo og lyttet til debattene fra Stortingets galleri, særlig fulgte hun Venstre-representanten Ullmanns innsats.
Jeg ser henne for meg der hun setter seg i vognen, en intellektuell, høyreist kvinne med arbeidsgiveransvar faste lønnsutgifter.
Hun eier vognen og betaler kusken, men hun er uten stemmerett, mens kusken, hennes ansatte, som frakter henne til jernbanestasjonen i Fredrikstad, har full stemmerett fordi han er mann.
Hvordan tenkte hun selv om dette?
Kanskje skulle Ullmann nettopp i dag fremme forslag om stemmerett for kvinner?
Hun brant for kvinnesaken og fredssaken, og jublet da kvinnene fikk stemmerett ved kommunevalget i 1903.
Den gangen var også hennes sønn, Kai, på tinget og arbeidet for det radikale partiet Venstre.
I hennes tro var kvinne og mann var likeverdige, og hun arbeidet for å skape politisk virkelighet for det hun mente var riktig.
Hun sto i en tradisjon der det var normalt å samtale om både store og små ting, praktiske som filosofiske.
Arbeiderklassens kamp var også kvinnenes, og Dikkas religiøse tilnærming til dette var helhjertet, radikal og intellektuelt spørrende.
De samme spørsmålene hun stilte seg, visste hun var dagsaktuelle spørsmål i hele den vestlige verden.
.
Dikka fulgte godt med på hva som skjedde ute i Europa:
Fredsbevegelsen fikk ny vind i seilene da England aksepterte et nederlag i en voldgiftsdomstol i en konflikt med USA etter borgerkrigen:
Voldgift var en god og fredelig måte å løse konflikter på.
Den engelske politikeren Pratt stiftet i London, «Internasjonal forening for voldgift og fred», og med ham ble interessen for fredsarbeidet vekket også på parlamentsnivå.
Pratt henvendte seg direkte til Dikkas svoger, Frede Bojsen, som arbeidet for å danne et Nordisk nøytralitetsforbund, og sendte også ut generell henvendelse til alle fredsvenner i alle land om å stifte lokale fredsforeninger.
Den økende interessen for fredssaken førte til at det i 1895 var stiftet 65 foreninger som meldte seg inn i det internasjonale «Peace Bureau»(IPB) med Frede Bojsen som formann.
Dikka var en av de første i Norge som etterkom denne oppfordringen fra Pratt.
Hun startet lokallaget, Torsnes Fredsforening og snart så flere andre Kvinneforeninger dagens lys.
Hun var en av dem som startet Norges Fredsforening og som i perioder delvis finansierte den.
Et år var hun også formann i Norges Fredsforening, fra 1898 -1900, men gav seg som formann p.g.a. noen akutte helseplager.
Hun deltok både skriftlig og økonomisk i utgivelsen av det første tidsskriftet for fred, «Det Norske fredsblad «1894,
og hun var norsk representant i «International Council of Women»‘s freds og voldgiftskomite, 1904.
Hun ledet også den norske komiteen under NKN, Norske Kvinners Nasjonalråd.
Dikka fikk en viktig fredsskapende rolle innad i fredsbevegelsens mange politiske uenigheter.
Alle fraksjoner kunne samarbeide med Dikka Møller, ikke fordi hun var holdningsløs, men fordi hun hadde et dypt kjennskap til mange av de ulike meningene som møttes i bevegelsen og en ekte respekt for demokratiske verdier.
Den grundtvigske tradisjonen Dikka var vokst opp i, hadde en kristendom som bygget på det gode i mennesket, hvor alle var likeverdige, både fattig og rik, kvinner og menn. Omsatt i praktisk politikk var det revolusjonerende.
Hun levet slik Gladstone uttrykte det:
«En skal med alle evner og krefter kjempe for det ens kristentro mener er rettferdig»
At Dikka satte pris på Gladstone og sto i nær forbindelse med ham, vises godt i en episode som skildres i Tove Mohr’s bok fra Katti Anker Møllers barndomsminner:
…..»For oss som vokste opp, var engelske politikere fra Gladstone til Chamberlain, Campbell Bannermann, Asquith og Lloyd George formelig medlemmer av familien.
Jeg husker godt at min bestemor, Dikka Møller, bandt en krans til Gladstones grav i 1898. Jeg sprang ned i haven og hentet blomster, og hun bandt.
Kransen ble lagt i en kasse, omhyggelig pakket og sendt til England. Den gikk avsted med melkevognen…»
.
Fredsmoren
Dikka er en kvinne med et eget, sterkt engasjement.
En kvinne som trodde på likeverd og som så betydningen av at kvinner skulle få stemmerett og prege de demokratiske prosessene.
Hun arbeidet for en fredelig unionsoppløsning med Sverige, og var en av de få som ble lyttet til av alle parter da striden brøt ut mellom norsk og svensk fredsbevegelse.
Da Bertha von Suttner kom med sin bok, «Ned med våpnene», ikke bare anbefalte Dikka boken, men hun kjøpte et stort lager av den og delte den ut til alle hun kom i kontakt med.
«De som ikke av denne kan blive klar over Fredssagen, vil ikke se..» skriver hun til Bjørnson 14.10.1894
I 1905, da Bertha von Suttner mottok fredsprisen, holdt Dikka kvinnenes festtale for henne ved middagen.
Venstremannen, Bernhard Hanssen, som var selve hovedskikkelsen i Norges Fredsforening henvendte seg til Dikka Møller da han forsøkte å starte foreningen, og ba henne bli med.
Om Bernhard Hanssen heter det at han var en dypt troende og samvittighetsfull mann som ofte fikk rollen som kompromissmaker og brobygger.
De to, Dikka og Bernhard, samarbeidet godt og la det organisatoriske og økonomiske grunnlaget for bevegelsen. Senere uttalte Hanssen at den som har betydd mest for Norsk Fredsforening var Dikka Møller.
***
Jeg forstår godt at Dikka likte Bjørnson!
Bjørnsons sterke engasjement og hans begavelse som folketaler ønsket hun å ha med i kampen for fred!
Stadig ba hun ham om å delta i fredsbevegelsen, og det hendte han bidro med noe i tale eller skrift, men han hadde sitt eget løp og var ikke alltid enig med fredsmoren Dikka:
«..at fred er ei det beste, men at man noe vil…»
Hun så tydelig krigsfarene ved en unionsoppløsning, og hun arbeidet sterkt for å påvirke til fredelige løsninger. Kampen for fred var for henne å forhindre krig og å forhindre urett.
Fordi dette var viktig for henne, håpet hun på at Bjørnsons stemme, som ble hørt av så mange, og som rev med seg massene, kunne bli et viktig talerør for dem. Hun så på ham som verdifull for fredsbevegelsen.
Og hun ga ham vennskap, men blandet ikke vennskap og sak, heller ikke når han til tider var en krevende venn.
Som hun skriver i et brev til ham 10.01 1904: …» at min fredslinje ikke faldt helt sammen med din har klemt endel for brystet…»
Og vennskapet fra hennes side var urokkelig.
Hun bar navnet sitt med rette:
«Fredsmoren». Det var navnet fredsbevegelsen ga henne for hennes innsats i Norges Fredsforening, og for den betydelige innsats både hun og bevegelsen gjorde for å påvirke begge parter til en fredelig unionsoppløsning med Sverige i 1905.
Se og:
1814 : møte med «Ponte corpen».
Norge før 1814. Historiens bølgeslag.
mars 3, 2013
Lagt til av predikeren |
Blogroll, Etikk, tro og tanke, historie, Kommunikasjon, politikk, Synsing |
3 kommentarer
Det er mange fantastiske tempelbygg rundt om i verden.
Jeg undres over de vakre byggene, og ennå mer over den tanke at «her bor Gud «.
Hvordan fant de på å bygge et «gudshus»? Et hus for ham som skapte himmel og jord?
Og hvordan kunne de «primitive» folkene bygge slike fantastiske bygg? Uvanlige, rikt utsmykkede bygg med kupler, tårn, stupaer eller spir.
Hva var deres inspirasjonskilde?
I GT heter det at kong David ønsket å bygge et hus for Herren, men Herren svarte ham og sa:
«Skulle du bygge meg et hus til å bo i?…..
Herren vil bygge deg et hus…..
og jeg vil oppreise din sønn og grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid…»
Vi merker oss at huset skulle bygges for at Guds navn skulle bo der.
Salomo, Davids sønn, sa i bønnen ved innvielsen av tempelet (2.krøn.6.18):
«….Men bor da Gud virkelig hos menneskene på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget……
Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer frem for ditt åsyn, så dine øyne må være opplatt mot dette hus dag og natt –
det sted hvorom du har sagt at du vil la ditt navn bo der -»
Dette tempelet ble altså ikke er bygget for å huse et gudebilde, men for å huse guds navn.
Det var uvanlig.
I andre templer hadde man et gudebillede, en statue av guden, i Det Aller Helligste rommet .
Salomo, som den gangen var datidens viseste vismann, bygget ikke et tempel for selve guden, heller ikke for gudens billede, men et hus for gudens navn.
Ordet «billede»brukes likevel svært ofte under byggingen av tempelet, men da forstått som arbeidstegninger for byggmesteren.
Tempelet er bygget etter et billede av det himmelske.
Det var altså ikke et tilfeldig byggverk, men et billede av himmelen på jorden.
Nå forteller Stefanus (ap.gj.7) i sin tale at David og Salomo hadde fått i arv det himmelske billedet Moses så på fjellet da han skulle lage Guds tabernakel.
Og 1. Krøn. 28. 11-21 beretter hvorledes David viderefører det han selv hadde mottatt:
«….Så gav David sin sønn Salomo
et bilde av forhallen og tempelbygningene, skattkammerne, loftsrommene, de indre rom og rommet for nådestolen,
og et bilde av alt det som i ånden sto for ham, av forgårdene til Herrens hus og alle kammerene….. …….
og et bilde av det som skulle være av gull, med oppgave over gullets vekt, av alle de kar som hørte til hver enkelt tjeneste…………
og et bilde av gaflene og skålene til å sprenge blod med og kannene av rent gull, og av gullbegerne………
Om alt dette sa David: » om alt som skal gjøres etter bildet, har Herren opplyst meg ved et skrift fra sin hånd.…»
Vi ser defor at likesom tabernaklet var et billede av det himmelske(2.mos.25.40), var Salomos tempel det samme billedet som tabernaklet. Det var teltet tømret i faste saler.
Guds tabernakel ble laget i ett og alt etter det billedet Moses fikk se på fjellet.
Både tabernakelet og tempelet ivaretok og videreførte den tjenesten som viste oss himmelens billede på jorden.
Sammenkomstens telt, ble det kalt, for Gud sa: «Jeg vil komme sammen med deg der.»
Tempelet er der Gud kommer sammen med menneskene.
Templene verden over, om de kan se svært forskjellige ut, har mange likhetstrekk.
Alle templer har et «aller helligste».
I østens templer er det innerste rommet en «hule», en «livmor» hvor tempelets hovedgud bor, og loddrett over hulen reiser tårnet, eller fjellet, seg.
I vår vestlige tradisjon er Det Aller Helligste formet slik at kvaderatet og kubusen er grunnformen.
Både i tabernakelet og i Salomos tempel er dette rommet 20x20x20 alen.
Her var det ingen gudebilleder, men et underlig skrin, «paktens ark», også kalt nådestolen.
Skrinet var av akasietre, innvendig og utvendig kledt i gull. Rommet det sto i var kledt i gull, og to gulldekkede engler overskygget skrinet og berørte hverandre og veggene med vingespissene.
Både skrinet og rommet ble, som en svært avansert » leidnerflaske», dødelig farlig. Et drepende rom for en uinnviet.
Den innviede, ypperstepresten, skulle gå inn dit, en gang i året, og utføre soningen slik den beskrives i 3.Mos. 16.
Ved denne tjeneste fyltes rommet med røk .
Byggingen av Salomos tempelet står nøye beskrevet i Konge og Krønikebøkene.
Jeg har merket meg at alle oppslagsverk og lærebøker jeg kjenner til, bruker kun Kongeboken som kilde for informasjon om tempelets utseende.
De har sine grunner, som de siterer hverandre på, men dermed mister offentligheten den supplerende informasjonen fra Krøniken, som gjør tempelbilledet komplett.
Tegner man tempelet kun etter Kongebokens anvisning, får man et hovedriss av tempelets tre hoveddeler, slik det fremstilles her i f.eks wikipedia:
Sett ovenfra er det tre rom : Det Aller Helligste (gr.flate 20 x 20 alen), det Hellige (gr.flate 20 x 30 alen) og Forhallen (gr.flate 20 x 10).
Total lengde (20+30+10) er 60 alen.
Sett fra siden ser vi også høydemålene : Det Aller Helligste (20 x 20 x 20 alen), Det Hellige (20 x 30 x 30 alen) og Forhallen (20 x 10 x ? alen)
Det Aller Helligste er altså kubeformet, og sett fra siden er både Det Hellige og Det Aller Helligste kvadrater av ulik høyde.
Det er en rekke rom og kammere som beskrives i tillegg, og de hører til rundt tempelbygget, men akkurat nå vil jeg kun se på hovedhuset.
Om vi legger til informasjonen fra Krøniken (2.Kr 3.4), får vi vite at Forhallen skulle være 10 alen lenger enn det som oppgis i Kongeboken. Det vil si en grunnlengde på huset på 20+30+20 =70 alen.
Denne informasjonen står ikke som en motsetning til Kongeboken, for Krøniken starter med å oppsummere Kongebokens mål, men den oppgir også flere mål som ikke er nevnt i Kongeboken.
F.eks oppgir den høyden på Forhallen : 120 alen, slik at målene for Forhallen blir (20 x 20 x 120) alen
Altså er høyden på tårnet nesten det dobbelte av hele husets lengde: (70 og 120)
Da jeg forsøkte å tegne det bygget, ble jeg så glad i våre gamle kirkearkitekter:
Her er de klassiske målene ivaretatt:
Det Aller Helligste, som vi kaller sakrestiet,
Det Hellige, hvor vi alle kan møte til vår private gudstjeneste,
og så tårnet, hvor kirkeklokkene fikk sin plass og betydning.
Vi har ikke lenger Det Aller Helligste som et Høyhellig, farlig sted, men selve bygget vitner om at slik var det engang.
Beretningen om Jesu offer er ofte satt inn i bygningen som en malt altertavle foran inngangen til sakrestiet, som et vitnesbyrd om betydningen av det evige offer:
En forsonet Gud.
Ved de store kirkene er det ofte tatt med flere av de tilhørende lagerrom, slik at grunnformen blir noe kamuflert, men den er der.
Det er selvsagt endel moderne kirker som har lagt de gamle tradisjonene bort, hvor arkitektene forsøker å tenke nytt, men denne gamle grunnformen er ganske dypt forankret i oss.
Det var slik de gamle bygde det, og slik har vi sett det gjennom tidene.
Tempelet er nettopp tiden.
Det viser tiden.
Guds tid, den evige, hvor alle tider er nedlagt i byggets mange mål.
Det er tiden for sammenkomst, måltid (mål tid) som vi treffende sier på norsk.
Når vi måler tiden, kan vi uttrykke og bygge tidsrom(tids rom) som vi også sier.
«Jeg vil komme sammen med deg der» …..sa Herren.
Vi kjenner sammenkomsten og måltidet vakkert uttrykt i maleriet «nattverden» og fortalt i de gamle beretningene om Guders og planeters sammenkomster.
Tabernakelet var sammenkomstens telt.
Når Paulus, teltmakeren, senere bygger tabernaklet ferdig for all verden, fullfører Guds ord, ser vi hvor viktig hans gjerning var for oss.
Ja, det er dette det hele dreier seg om:
Hvordan Gud kan komme sammen med oss,
og vi med ham.
Se også:
januar 27, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten |
10 kommentarer
Asle Tojes bok «Rødt, hvitt og blått» som utkom i år, er en svært tankevekkende bok.
Boken gir oss en guidet tur i et Europa i sterk forandring.
På denne guidede turen er vi med inn i Europas mange «skumle strøk» , vår tids bortgjemte og fortiede problemer.
Det er her, i Europas raskt voksende smerte, vi ser resultatene av dagens politikk.
Asle Toje reiser, stiller mange spørsmål, lytter til stemmene som svarer ham og så deler han dette med oss.
Han trekker ikke konklusjoner, men har rikelig med refleksjoner.
Han nevner selv, i forordet i boken, den unge franskmannen Alexis de Tocquevilles bok «Om det amerikanske demokrati» og hvilket inntrykk denne boken gjorde på ham.
Og det er nettopp en slik bok Asle Toje her gir oss om Europa.
Jeg går inn i første kap. og henter ut små glimt fra den første presentasjonen av Europa:
«… en stille søndag fikk jeg det for meg å rydde opp i fotoarkivet. Jeg var så heldig å få mange gode venner under universitetstiden, med påfølgende mapper fulle av bilder fra tavernaer og handlegater – rustne ferjer og langbord under trærne. Mens jeg klikker meg gjennom bildene, blir jeg stadig mer perpleks. Mennesker og steder blafrer forbi: Aten, Thessaloniki, Hydra, og Leros. Kythira, Kalymnos, Skopolos og Halki. – Noe manglet.
Til slutt slo det meg. Det var ingen barn på bildene! Ingen babyfjes med klinkekulesorte øyne, ingen gjenglemte leker, ikke engang et tomt barnesete. Alle menneskene på bildene var voksne. Det var som om Sovjetunionens historieforfalskere hadde gjort comeback med oppdrag å retusjere småfolket bort fra det moderne Hellas. Trist som det nok kan høres ut, har Hellas større problemer enn økonomisk koldbrann. For skulle grekerne lykkes i å amputere seg ut av uføret, vil de finne at de ikke har noen å avhende den dyrekjøpte arven til. Grekerne, de som ga oss ordet demografi, er i ferd med å «avskaffe» seg selv, for å låne den tyske sosialdemokraten Thilo Sarrazins begrep. Det paradoksale er at denne skjebnen rammer det mest barnekjære folket jeg vet om…….
……På 1990 tallet så europeiske demografer en nedadgående trend i befolkningstilveksten på kontinentet. Funnene ble forbigått i stillhet helt til en studie i 2002 viste at tallene ikke var så ille som først antatt: De var verre. Tallet 2,1 er ansett å være minimum for å opprettholde et lands befolkning. Skal folketallet holde seg stabilt, må gjennomsnittskvinnen få to barn. …… Fødselstallene hadde avtatt og var i enkelte steder sør og øst i Europa så lave som 1,3. …….. med 1,3 barn per kvinne vil en befolkning halveres på 45 år. ….. Det finnes en «sikkerhetssone» ved 1,6 barn per kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og kan reverseres gjennom en aktiv familiepolitikk. Faller tilveksten under dette nivået, har befolkningen en tendens til å kollapse……. »
Asle Toje legger slik tilrette for vårt møte med kvinnene i Hellas.
Hvorfor er en stadig økende andel kvinner barnløse?
Han stiller spørsmålene og boken tar oss med inn i disse kvinnenes verden, hvor vi hører deres egne tanker om dette.
På denne måten gir forfatteren oss del i sine kunnskaper om emnet, hans refleksjoner og spørsmål og vi får oppleve Europas utilgjengelige sider, møte dem det gjelder og høre deres stemmer.
Boken åpner altså med den raskt økende barnløsheten i Europa. Han fører oss videre gjennom det sosialdemokratiske hamskiftet, på leting etter sosialismen.
Vi møter arbeiderklasse som ble trygdeklasse, og arbeiderklasse som ble til priviligert middelklasse.
Innvandring , hvordan det går med integreringspolitikken? Vi blir med til bl a nærmiljøene i København og Gøteborg.
Det er mye jeg gjerne vil trekke frem, men jeg får begrense meg til det som står for meg som det mest alvorlige budskapet i boken:
Arbeidsledigheten blant unge mennesker.
Etter 10-15 års skolegang går Europas unge ut i arbeidsledighet.
Det er mellom 20-60 %, prosenten varierer fra land til land, av våre unge som går rett fra skolegang tilbake til foreldrenes omsorg.
Det er ikke arbeid eller offentlige hjelpetilbud for dem.
Det er her det største sviket i vår politikk viser seg!
Vi setter våre industriarbeidsplasser utenfor eget fellesskap, og gir det til f. eks Kina.
Når de nye generasjonene i et land opplever at samfunnet ikke planlegger for eller med dem, ikke tar noe ansvar for dem eller trenger dem, da har man en generasjon uten samfunnstilhørighet.
De vil måtte skape seg andre «samfunn» for seg.
Foreldregenerasjonen velger å forsvare sin egen lønn og sine velferdsgoder, og blir derfor den foreldregenerasjonen som velger seg selv fremfor sine barn.
Vi er ikke så klar over denne konsekvensen av vår egen politikk, men Asle Toje klarer å gjøre dette nært og forståelig.
Europas mange store problemer er desverre i stor grad «tiet» om.
Som forfatteren treffende sier det, man håper og tror at det man tier om, ikke finnes.
Jeg vil bare takke for boken og oppfordre alle til å lese den!
Les den, snakk om den! Ikke ti den ihjel!
Det å tie er ikke en «medisin» i seg selv.
Les og:
Legmannens svar til Eia
Hernes: Europa på vippepunktet.
januar 3, 2013
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.
Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.
Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.
Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.
Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.
Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»
Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.
For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.
Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.
Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.
Tavlene har tre versjoner av «verdens eldste julefortelling».
Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.
Det lyder kort fortalt slik:
Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.
Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
Alle leter etter Telepinus.
En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .
Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre.
På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.
Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.
Dette var hetittenes historie om den 22. desember.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.
Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.
Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.
Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se i såfall på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.
Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.
De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk. Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!
Det var ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.
Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.
Hetittene sa selv om Guden Telepinus, at han ville komme til å æres overalt på jorden.
Det hadde de faktisk rett i!
Jeg har gitt dette videre til mine barn.
God Jul til den som kommer innom her!
desember 22, 2012
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv, Visjon og viten |
Legg igjen en kommentar
Julen nærmer seg.
For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»
Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.
Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.
Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.
Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.
Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.
Man frykter at EU skal kollapse.
Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.
Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.
Myter er Ord.
Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.
Folkenes myter ligger i folkedypet som nasjonenes sjelelige mantraer, som små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.
Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.
Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.
Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne og vesten.
Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.
Nå ser vi at kanskje MB kan være nøklen til arabisk samling?
De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.
Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje? Som f. eks en ytre fiende?
Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel? Det ønsker de kanskje å provosere frem?
Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.
Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!
Obahma gir MB sin støtte i Egypt.
Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.
Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!
Slik kan Israel bli alene.
Slik lyder profetens Ord.
Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.
Kortene i stokken ble delt ut for lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.
Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.
Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham.
I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
…
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn
….de er født….av Gud.
Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….
Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.
Det er et ord som skaper det det nevner!
Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.
Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.
Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.
Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!
Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!
Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!
GOD JUL til dere alle som er innom her!
desember 12, 2012
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten |
10 kommentarer
Boken til Anders Heger, om Torbjørn Egner, har forårsaket noen kommentarer i mediene.
Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.
Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for «symboler» og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!
Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.
Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians «Kardemommelov» : «Man skal ikke plage andre, man skal være god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil».
Loven, som er et verdimessig ganske «nøytralt» utsagn, kan om man ønsker det, tolkes som en «avkristning» av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.
De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.
Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.
Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver «bare det de må, og det som de behøver».
Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle «hurra» sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.
Nå vil ikke jeg krangle om «opphavsretten» til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.
Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.
Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.
Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.
Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.
Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.
Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.
Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:
En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.
Tobias utlegges: «Gud er god», og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.
Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i «det ranke, rette palmetreet» og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:
En kurv påskeegg :3. “Hosianna”
Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli «arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.»
Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.
Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.
Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.
Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.
Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen, er ikke alle like fortrolige med.
De fleste husker slageren,»The age of Aquarius», og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.
Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor «Kamelen skal synge sangen sin».
Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller «husene» (gr.eonene) som de ofte kalles.
https://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/
Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er «bastian» =>det faste punktet, vårpunktet.
Det er en dekkende betegnelse for en «politi». Ordet «pol» gir mange språlige «veier», til både «byen» og jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.
(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)
Trikken er også fast. Den går i fast rute gjennom byen, følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar. Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.
Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .
Det er Politimesteren som arresterer røvere.
Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg, tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.
Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.
Jonatan bærer sekken og passer på løven.
Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.
Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.
Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.
Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en «hengekøye»(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).
Jeg leser altså denne historien om røverne slik: » Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.»
Nå er det ikke alle som kan» hanskes med» visdommen.
De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.
De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!
Det ble så ille for dem at de «røvet» Sofie tilbake.
Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.
Altså visdom knyttet til» månetidsregning» hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til «huset» i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.
Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.
Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.
I tillegg heter byen Kardemommeby.
Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.
Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.
Navnet har to komponenter, «carda og momum» . «Card» kan vise til hjertet, eller et brev.
Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.
«Momum» har jeg bare funnet som «den som kommer med spottende kritikk», «den som alltid bebreider».
Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se: http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm
Myten er kort fortalt slik:
Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.
Guden Momos skulle være dommeren deres.
Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.
Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.
Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.
Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.
Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.
Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.
Momos er kalt «den arketypiske feilfinner». Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin «spirit of mockery».
Egner fikk St. Olavs orden for «fortjenstfull kulturell innsats».
Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var «agent for mer enn sosialdemokratiet.
Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.
Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.
Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.
Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.
Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.
Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.
Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!
De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av tiden som kommer.
Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.
Han var både «bokstavtro» og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.
Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.
Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.
Det ser Egner, men ikke den uinviede.
Jeg er altså enig i at Egner var en «dannelsesagent», men jeg vil utvide det til «dobbelagent».
Les også:
https://predikeren.wordpress.com/2009/08/10/da-per-var-ku/
november 4, 2012
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Dikt, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Visjon og viten |
2 kommentarer
Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.
Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.
Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt: Hvem har størst skyld?
Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.
Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.
Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt. Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.
Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.
Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.
Jeg vil kort minne om noen beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens vismenn.
I GT kalles de «ashshaph» , «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».
Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.
Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.
Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.
Det var datidens kunnskapselite.
På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere , yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl. Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.
Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.
Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.
Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!
Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.
Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse, slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.
Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:
Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.
Likedan stenet man i Israel Guds profeter, fordi man ikke likte hva de sa.
Fra perserne og orientens hekser, til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.
I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.
Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.
Og ettersom de, til tider, fikk fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.
Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.
Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.
Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.
Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng, at de brukte magien til å utøve noe vondt.
Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.
Tvert om, så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :
«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»
Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».
Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.
Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.
Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.
Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania
Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.
Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.
Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning. Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte heksene.
Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.
Kirkens hekseprosesser var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.
Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.
De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:
«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde, og begge i deres ekteskaplige plikter.»
Derfor ga paven to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i Nord og Sydtyskland, som de på noe vis kunne finne. Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.
Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .
Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.
Ved denne boken ble heksetroen, og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.
Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.
Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.
I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.
Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.
Tilståelse kunne hentes ved tortur.
Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:
*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.
*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,
*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.
*Om de hadde fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.
Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.
Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.
Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.
Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».
Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.
«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:
«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»
Dette kvinnesynet bør man merke seg.
Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.
Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.
Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.
Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII, nylig, ca 1100tallet, innførte sølibatet.
Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.
De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.
Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.
Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.
Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?
Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.
Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.
Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.
Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:
Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn, og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.
Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?
Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.
Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.
Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen, det var et svar på mange vonde ting i tiden.
Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.
Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.
Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.
Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom! helt opp til 1800.
Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.
Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.
Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.
Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.
Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.
Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.
Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.
Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.
Kvinnene ble diagnostisert av menn.
Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og endringene skjedde i rekordfart.
For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:
*undertrykt i et mannsdominert samfunn,
*totalt avhengi av mannens forsørgelse,
*uten innflytelse på samfunnet,
*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!
*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.
Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:
* fredsarbeid
* stemmerett for kvinner
*utdannelsesrett
*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen
*arverett og navnerett for uekte barn
*seksualopplysning og selvbestemt abort
Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.
I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.
Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.
Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.
Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.
Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.
Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000, med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.
Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!
Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.
Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7), har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.
Hysteriet uttrykkes og formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre former. Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt, neste gang det fremkommer.
Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?
Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:
«Hekser fins ikke».
Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.
Men kan vi lære av historien?
Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?
Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.
Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.
Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små avslørende «lekkasjer».
Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.
Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».
Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!
F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.
Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.
Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!
Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!
Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:
Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.
Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:
*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!
*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!
*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!
Et annet tungt trykk på vår samvittighet gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.
Og, på tross av at vi sier vi er et velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.
Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.
Og vi ser uforstående på skolemassakrene.
Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.
Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.
Og kjetterne?
Dem forfølger man stadig.
september 26, 2012
Lagt til av predikeren |
Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Min kamp, politikk, Synsing, Visjon og viten |
6 kommentarer
irans moderne riksvåpen
Romania 
Armenia 
per ardua ad astra 
