Vidar, den tause guden.
Vidar.
Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.
Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress, i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.
Arven fra faren, Odin, lar ham vandre taus og seende, og arven fra moren, jettekvinnen, er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.
Vidar er skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause, uforstyrrelige ro, tyfonens senter.
Vidar er den tause guden.
Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet, men han ser.
Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.
I Vidar finner vi den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.
Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.
Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten, i kretsen.
Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .
Han er krepsens bilde i zoodiaken, en av båsene i snurrebasen.
Han er hevneren.
Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.
Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.
Tor, den sterkeste av alle guder, fikk engang styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor. Tor skulle kjempe med en farlig jette og Vidars mor, jettekvinnen Grid, hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød. Vidars mor er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid, og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i jettenes land.
Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste av gudene.
Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige, Fenrisulvens banemann.
Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.
Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.
Det er den tid som fremkommer når himmelens snurrebas , svirrestenen jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen. Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.
Vidar samlet i hele denne verdens tid, to små lærlapper fra hver sko som ble laget.
I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn. Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster, så lager han den skoen som passer foten.
Og det er nettopp disse små lærbitene som man skulle kaste, Vidar tok vare på. Det som var ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.
Vi gjenkjenner temaet i eventyret om Askepot og hennes sko. Skoen som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå. De eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg, så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.
Av disse små skinnbiter, skåret av hver eneste sko som var laget i føttenes tid, lagde Vidar en eneste sko.
Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.
Vi hører oftest om Tors veldige styrke, og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste. De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.
Når Fenrisulven åpner gapet, så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret» i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:
«Det andre dyret beskriver Daniel slik:
“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben); det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..
Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet. Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp. Slik sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”, er polen og ekvatorplanet et tilsvarende bjørnegap for zoodiakens tre bilder.
Himlens zoodiak har 12 ribben, og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.
Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens navn. Og vi har nok alle lekt “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør : “Hvem våger å vekke ham?” Sitat slutt.
Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker. Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.
Vidars sko er ferdig.
Vidar venter, han er rede.
Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.
Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven» gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.
Vidar får denne attributten, den løftede armen.
Måten Daniels dyr går på tre ben på, beskrives som den måten løvene i det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres løver løfter den ene «armen» og er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet for sfinxsen.
Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.
Vidar overlever.
Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.
Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:
«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»
Fiske , med «mål og med».
Jeg leste at Røkke personlig sto og solgte reker på Aker brygge.
Det ble nevnt som noe kuriøst, at den rike mannen sto og solgte reker på brygga.
Ingen journalist skrev noe om at det var det eneste stedet han hadde lov til å gjøre dette, og at han er en av de få som har lov til å gjøre det. Det er bare en brygge i Norge hvor det er lov å stå og selge egen fisket fersk fisk, eller reker, og den er i hovedstaden. Det er heller ikke hvem som helst som har lov til å stå der og selge sin fangst.
Nei, du må være registrert fisker, og du må eie fiskebåten! Da har du lov til å stå på brygga i Oslo, og bare der, og selge det du har fisket.
Denne lille notisen om Røkke, ble presentert av journalister uten «mål og med». » Mål og med»= peiling , og det er et uttrykk som snart bare er kjent av de småfiskerene som fremdeles trenger å ta peiling. Derimot har den pedaogiske forvanskningen av uttrykket fått solid forankring i vår offentlighet med stortingsmeldingen «Mål og mening» , et uttrykk uten «mål og med» vil jeg påstå.
En ubetydelig sak dette om Røkke, tenker man, javel, men i den korte sekvensen , «Røkke selger reker på Aker brygge», ser man karikaturen av Norsk fiskeripolitikk og av journalistenes arbeid.
Det skal ikke mer til enn en slik liten notis, så faller jeg i staver og hengir meg til minner fra mine første yrkesaktive år:
Natten glipper . Jordens øyelokk hever seg i matt lys.
Jeg løsner fortøyningen og ror utover. De lette åretakene vekker ingen.
Jeg setter ikke på motoren, ikke ennå, ikke i den stille lysning hvor havet døser i blank ro.
Senere, når vindene våkner, kan motoren gjøre dagens jobb lettere.
De smale ålerusene rommer innslag av nattens trekk , krabber, torsk, ålekvabber, en og annen hummer og ål, .
Jeg runder pynten ved Auenes og aner morgenrødens første grønnlige gry i havspeilet i øst.
Svake dypdønninger gir en sydende hvisking langs svabergene.
Min arbeidsplass!
Selvsagt er det også dager med regn og kuling! Dager hvor utstyr er borte og fangsten er liten. Dager hvor jeg velsigner motoren og gledes over å være ferdig for dagen. Men selv da er sansene lykkelig tilfreds, beriket av berøringen.
Det lyner av lys i det blanke hav. Solens halvkule hviler seg speilende i havgapet, et åttetall i dirrende luft, som gyldne kjever i et guddommelig morgengjesp. Det grøsser bortover havflaten i raske sveip av dens første morgenpust, men ennå har ikke dagens travle vinder og bølger våknet. Auenes glitrer i tusner på tusner av ørsmå lekende solspeil.
Jeg hadde lagt læreryrket bak meg. Aldri mer skole.
Jeg måtte le av saksbehandleren som sa at jeg ikke kunne få hjelp til å omskolere meg «nedover på rangstigen» !
Her hadde jeg i morgentimene allerede over min dagslønn som lærer. Så det var ihvertfall ikke nedover på den økonomiske rangstigen jeg ville omskolere meg.
«Hva mener du med det?» spurte jeg » Hva mener du med «nedover på rangstigen»?»
» Du er jo adjunkt! Og da er det vanlig å søke om midler til å omskolere seg til et yrke som krever tilsvarende eller mer utdannelse,» sa han, » man får ikke midler til å omskoleres til et yrke som ikke krever utdannelse.»
«Men jeg må jo kjøpe utstyr,» sa jeg, «og da jeg forhørte meg hos fiskerne mente de jeg måtte ha minst hundre ruser og ti garn. Og de sa at man behøvde minst syv års læretid for å lære et fiske så godt at det var til å leve av.»
Saksbehandleren ristet på hodet. » Du kommer likevel ikke inn under reglene for omskolering sålenge du går nedover på rangstigen .»
«Hvem har laget den rangstigen?» spurte jeg. «Hvorfor vurderer man yrkenes rang i det hele tatt?»
Saksbehandleren smilte bare og ba meg heller vurdere å ta et mellomfag f. eks., så ville jeg få økonomisk støtte til omskoleringen.
«Jeg trodde fiske var vår viktigste næringsvei», sa jeg, «men dette yrket er altså likevel vurdert lavt av våre politikere! Så får jeg klare meg selv.»
«Det er bare å komme tilbake hit, om du ombestemmer deg. Det er ikke sikkert at det yrket der passer for en dame…»
«Jasså? Jeg skal bare pusle innaskjærs etter ålen, og den bryr seg ikke om hvilket kjønn jeg har.»
Samtalen flyter ennå som vrakgods i sinnet………..
Så var jeg igang, i selvlaget plastbåt og med 100 selvlagde dobbeltruser. Lønnen var allerede første året mer enn jeg hadde hatt som lærer.
Jeg hadde sett nøye på prisene på de ulike sortene og merket meg at ål ikke sto oppgitt som egen fiskesort. Der var regnskaper for torsk og sei og makrell, ja nesten alle fiskesorter som blir fisket, sto ramset opp, men ikke ålen.
«Andre sorter» , sto det, og det var bare ålen tilbake som det kunne være. «Andre sorter» hadde en ufattelig høy fortjeneste sammenlignet med de navngitte fiskesortene. Man fikk som fisker mellom seks og syv kroner kiloen for torsken for eks, men for «andre sorter» fikk man 37 kr. kiloen. Så den dyreste fiskesorten i regnskapet deres var beskyttet av anonymitet.
Men enda de tjente mest på den, kjøpte de den ikke.
Det kom danske oppkjøpere med store brønnbåter og hentet all ål. Fiskeoppkjøpet administrerte bare de skyhøye summene. De hadde sin solide inntekt av en fisk de aldri var nær.
Danskene hadde hundreårs hevd på oppkjøpet. De foredlet den og de spiste den.
Hvor ofte har vi i Norge spist røkt ål? Hvorfor foredlet vi den ikke selv? Vi kunne solgt røkt ål for to, tre hundrelapper pr kilo og økt vår fortjeneste enormt. Vi var som et u-land innen vår egen hovednæring! Det var vel ikke så vanskelig å røke ål? Jeg forhørte meg litt rundt, men ingen kunne kjøpe ålen min, eller røke den for meg. Det var ikke lov. Det var slik jeg ble kjent med råfiskeloven av 1939 . Råfiskloven tjente en hensikt engang, men har den vært evaluert i de senere år?
All vanlig fisk måtte leveres på mottaket, mens ålen, og bare den, måtte leveres kun til danske oppkjøpere. Det var ingen annen omsetningsmulighet!
Det blåste friskt nå. Båten skar raskt over fjorden og lød som en sint veps. Raske småsprøyt frisket den varme huden og ved Becks hytte vinket han som ville kjøpe ålekoner. En nedvurdert fisk, en riktig diskriminert sort, med sin lille størrelse og grønne ben, men som sommergjestene gjerne grillet og nøt som en eksotisk opplevelse i solveggen. Men desverre, jeg har ikke lov til å selge den til ham. Jeg kan gi ham fisken. Det er lov.
Jeg kunne faktisk straffes med fengsel om jeg solgte fisken min til en nabo. Det gir historien om Røkke noe perspektiv. Det er ikke mulig for en privatperson å få helt fersk fisk untatt på bryggene i Oslo. Vi andre, som bor rundt i landet, må vente til fiskerne har levert fisken på mottaket før vi kan håpe på at forretningene får den levert før den blir gusten i blikket.
Vi har det på samme måten som i tegneserien Asterix. Fiskehandleren i den lille gallerlandsbyen bor rett ved havet, men som han sier:» Hva har min fisk med havet å gjøre? Min fisk er fra Lutetia!»
Man kunne unngå råfiskeloven om man ble innlandsfisker og foredlet ferskvannsfisken selv, men vi hadde og har fremdeles, liten erfaring i fiskeforedling. Vår egen tradisjon heter tørrfisk, mens både Frionor og Findus ble startet av tyskerne i krigens dager. Den norske sjelen boltret seg i bølgene og brydde seg ikke om å bygge industri.
Etter krigen overtok vi selv, og vi valgte å skulle proletarisere oss. Vi skulle ikke sitte på hver vår holme og «ro fiske» , nei, båtene ble industrialisert. Dyre havgående storbedrifter som fisket sin tildelte kvote i en fei og støvsuget de rike fiskebanker. Det er slik man ser fiskeren, båteieren og industrimannen Røkke, som det moderne havbrukets Krøsus. Der står han på fiskebrygga og demonstrerer ved å benytte den retten han og nesten ingen andre i Norge har.
Han driver både fiske og fiskeripolitikk og har sine private «mål og med».
Ulven og bestemor.
Det er ulv i nærmiljøet.
Heldigvis er den ikke på plenen her ennå, men tanken på at det snart kan skje har uroet meg.
Jeg har fulgt de hissige argumentene for og imot ulven, litt på avstand. Jeg er faktisk enig med begge parter.
Klart vi må ha ulv i Norge! Det som bekymrer meg er at den er kommet nærmere mitt hjem. Bare noen mil unna. Og en mil eller tre betyr lite for disse løpedyrene.
Jeg prøver å fortelle meg selv at ulven er ufarlig, stort sett ihvertfall. Og det tror jeg faktisk på, til en viss grad.
Det er den lille tvilen som blir noe påtrengende etterhvert som dyret kommer nærmere mitt trygge hjem.
Det er dette at den er et rovdyr.
Den spiser minst 1000 kg kjøtt i året, og helst det dobbelte om anledningen er der.
Også er den et flokkdyr. En liten flokk på 10 dyr kan ta en 30 -50 elger i året, eller 300-500 rådyr. Så her er det ikke bare kaniner og skogmus som kan kjenne seg truet.
Jeg har stadig hatt rådyr på plenen, elg, rever og grevling, men det uroer meg at det er en stund siden jeg så dem. Jeg lurer på hvorfor de ikke kommer her mer. Jeg kan selvsagt bare ha gått glipp av dem, og at de er like mange som de pleier, men jeg er ikke så sikker på det.
Jeg legger merke til at uansett hvilke sort ulv det skrives om, så er fornavnet hans alltid Canis, fordi han hører til hundefamilien. Ellers er det latinske ordet lupus oftest etternavnet , eller mellomnavnet for endel ulike underarter.
Det er tillitvekkende at hunden er nær familie, men det er ikke nok til å dempe denne anelsen av frykt som vekkes i meg ved ordet ulv. Hunden er «menneskets beste venn», trofast, omsorgsfull , klok og en lydig gjeter og jaktkammerat. Men hundens fetter, den ville ulven, står som fiende og konkurrent til både jagten og husdyrholdet.
Ja, det er flere historier om at den også spiser mennesker. Slike fortellinger overlever selv om beretningene ikke står seg i møte med moderne historiegranskning.
Dypt i språkene våre, både i gammelnorsk, latin og sanskritt, er ulven villdyret som river byttet i stykker (sanskr. vrika- to tear). Den lister seg lett på fot, jager raskt byttedyret og sønderriver det med skarpe tenner. Den er feig , smart og utholdende, med en «stadig løpende» agenda.
Ja, selv mineralogene kalte metallet fra «tungsten» «wolfram», etter dette mineralets «ulvelignende» oppførsel:
Det ble funnet sammen med tinn og viste seg å reagerer med tinn på en skummende, fresende , ulveaktig rasende måte. Wolfram, som oversatt kan gi ordet » ulvefråde», ble brukt til å lage de tynne glødetrådene i lyspæren, dette metallet ble derfor den moderne tids «lysbærer», Lucifer!
Jeg føler at en viktig side ved dyret kommer frem ved dette metallet, og at de mytologiske bildene som formidles oss ved ulven er svært godt egnet til å hente frem angsten min.
Jeg tenker at det er best å tørke støvet av de sterke bildene i sinnet, og se hvor jeg havner.Ved å behandle det som en slags fobi , å se nøye på det jeg er redd for, håper jeg å øke forståelse og å nedbygge frykt. Det er jo slett ikke sikkert at ulven som kommer til å dukke opp i buskene her, er den apokalyptiske Fenrisulven.
Det kan jo være en klok og omsorgsfull ulv, en slik som dier menneskebarna om de forviller seg inn i skogen til henne. En slik som Rudyard Kipling skriver om i boken «Jungelboka».
Vi har to motsatte ulveforestillinger:
Den «farlige ødeleggeren » og den «kloke og omsorgsfulle» mor.
Den «farlige ødeleggeren» er Fenris , og den «kloke og omsorgsfulle» er ulvinnen som diet Romulus og Remus .
Disse to tradisjonene er rikt beskrevet i myter, eventyr, litteratur og levende folklore, og deres karakterer er prentet dypt i vår bevisthet. Jeg har inntrykk av at det er disse to tradisjonene vi krangler om når vi blir «usaklig engasjert» og slår i bordet for våre synspunkter.
Den kloke ulvinnen er ved denne myten satt som amme og mor til hele den romerske kultur, og er slik blitt både Romerriket og Pavekirkens opphav. Av hennes spener har vi alle drukket.
Fenris er denne kulturens ende. Hans gap er fra himmelen til jorden og ild går ut fra hans øyne og hans nese. Hans ondskapsild fortærer sol, måne og Odin. Bare Vidar, den tause guden, klarer å drepe ulven. Hver eneste skomaker i hele denne tiden, fra Odin til Ragnarok, skjærer en liten bit av læret til hel og tå på alle sko de lager, og dette læret samles i en sko til Vidar. Denne skoen er laget til denne ene anledningen. Vidar setter den foten som har denne skoen på, i gapet til Fenris . Derfra får han tak i ulvens overkjeve og sliter gapet hans i stykker. Slik dør Fenris.
Øst for Midtgård sitter trollkvinnen Ångerboda(hun som gjør sorg). Hun er Lokes hustru, mor til Fenris og mor til Månegarm (måneslukeren) og mor til alle i ulveskikkelse. Hat og Ødelegger heter han som farer foran solen for å ta månen. Det er de umettelige ødeleggelseskreftene som skildres, og vi har disse urbilder solid forankret i språk og overleveringer.
Varulven er et fabeldyr av mann og ulv, slike fabeldyr som det gamle Babylon var så rike på i sine astrologiske tidsangivelser. Mann / ulv vesenet er knyttet til de siste ødeleggelser av verden, tiden hvor de ødeleggende krefter løses av sine bånd, men det er ikke et bilde i zoodiaken. Varulven er knyttet til forestillingene om en demonisk blodtørst.
Eventyret om Rødhette og ulven sitter dypt og virker fryktskapende, på tross av at det åpenbart er et eventyr. Vi gripes av barnets uskyld og hjelpeløshet i møtet med det onde. Det er så vellykket som angstskaper at skrekkfilmer ofte benytter samme elementer: Demoniske ulver og uskyldige kvinner og barn.
Nå er jeg i en alder hvor jeg tenker på bestemoren! Hun var syk og hjelpeløs, sikkert både stinkende, gammel og seig! Det hindret ikke den altetende skrubben.
Uttrykket » skrubbsulten» og «sulten som en ulv» settes her i perspektiv.
Bestemor burde nok hatt en rifle ved senga!
Skrubb er et av ulvens navn, og ordet gir oss flere nyanser i ulvens karakter, slik språket og historien formidler ham til oss. Etymologien formidler oss bildet av at skrubben er en mager, barsk og hard, ru og pjuskete storeter som lurer i busker og kratt og grabber til seg alt han kan ete, og som aldri blir mett.
Disneys storeulv er en slik. Disney har bidratt godt til å ivareta denne sultne ulvekarakteren, men han har også dempet den skrekken som hefter ved dette dyret. I Disneys versjon klarer ulven aldri å ta grisene, og lilleulv( den gode ulvekarakteren) hjelper grisene så godt han kan. Dette er en enkel og god fremstilling av vår kulturs to ulvetradisjoner.
I boken «Jernbyrden 1 & 2″ av Gabriel Scott er det en ulveskildring som har lett for å sette seg fast, og liksom dukke opp i drøm og mareritt og når angsten leker sin slemme lek i sinnet. Bokens historie strekker seg fra 1768 til 1809 og skildrer mange ting, blant annet krigen, kornblokaden og de store nødsårene hvor ulv og mennesker kom i konkurranse om både vilt og husdyr. Jeg sakser en liten smakebit av beretningen:
» Konradsen ble omsider ensom tilbake….. nu lå han trett og utslitt og holdt øynene lukket….. han lå stille og stred med Herren, mens døden gikk langsomt i ring rundt ham og rispet liv etter liv med ljåen, liv etter liv utenom hans. Naboene falt fra etterhvert og ble båret ut av husene sine, slektningene også…tilslutt var her bare en søster igjen….men døden fant også frem til henne og skar henne fra med et hastig risp – og nu lå Konradsen ensom igjen, mens stillheten sydet i ørene hans og fyldte ham med en merkelig gru, mens sulten hulte ham invendig ut og tappet livskraften fra dag til dag.
Og inniblandt så hørte han ulvene, hørte hvordan de hylte om husene og støvet omkring dem i store stim, hvordan de glammet av villskap i frosten og slos med hverandre med frådende svelg.
Det var naturlig værst om natten. Der lå Konradsen ensom i mørket og stred med angsten og ba for Norge, mens ulvene trengtes utenfor stuen og sprang og hoppet opp etter veggen og ble mer og mer oppsatt på ham. Dunk, sa det i døren somme tider, det trommet på tunet, det skrapte i stokkene og fra og til raste et hyl imot himlen, så det gikk flammer for øynene hans…»
På engelsk er uttrykket: «To keep wolf from the door» , og det skal bety å holde hungeren unna. Språket gir oss våre dypeste urbilder, og de er ganske foruroligende.
Ulven var på Scotts tid et av verdens mest utbredte rovdyr, og i overgangen 18-1900 tallet startet en gigantisk utryddelseskampanje i USA og Europa, slik at i 1970 var ulven nesten utryddet.
Et tredje navn er varg. Fra gammelt av het det «varg i veum» , det skulle bety at en tyv, en røver, en fiende, en morder eller en bøddel var kommet på ditt private område, inn på ditt hellige, fredede sted.
Det er nettopp det jeg frykter, at vargen skal komme hjem på min fredelige plen.
Ulven har et besynderlig forhold til sauen.
Bibelen har både glupende ulver som eter hjorden (de kristne), og ulver i fåreklær. Men også, og det trekkes ikke like ofte frem, hyrder og dommere og fyrster som er lik ulver og som utøser hjordens (Israels) blod.
Derfor er de Messianske hyrdemotiver den gode hyrde som setter sitt liv til for å vokte fårene mot ulver og røvere, og Fredsrikets kjennetegn er at ulven og lammet beiter sammen.
Slik har også den Bibelske tradisjonen fremstilt ulven som en falsk, blodtørstig leder.
Vi kjenner eventyret om gjetergutten som ropte ulv uten at ulven var der, slik at å «rope ulv» er blitt et uttrykk for falsk alarm. Mens ulven på sin side er slu og kler seg i fåreklær for å lure seg innpå byttet mens det aner fred og ingen fare.
Det er ikke mange godord om ulven i vår kultur. Og at folk nesten utryddet ulven hadde vel en årsak? De ville nok ikke gått så systematisk til verks i sin utryddelse av dyret om den bare var som en fredelig hund?
Det er slike tanker som nører opp under min angst for å bli spist, nå som ulvene kanskje er kommet til meg!
Og det plager meg, og morer meg, at jeg syns at de som kjemper ivrigst for ulven har mange likhetstrekk med den. Rent utseendemessig altså. De ser snille og kloke ut, som ekte menn, men så smiler de plutselig og viser ulvegliset sitt.
Jeg ser ulver overalt, og har «bange anelser» når mannen min smiler ulvesmilet sitt og sier: Kom da, bestemor!
Legenden om Gullveig i Voluspå.
Slik beretter Voluspå om krigens opphav:
Det første folkedrapet var da gudene gjennomboret Gullveig med spyd og brente henne i Den Høyes Sal.
Tre ganger brente de henne, den tre ganger fødte, og likevel lever hun.
Hvor hun enn kom ble hun kalt Hed.
Hun var dyktig til å spå, hun kunne temme ulver , øve trolldom og seid.
Alltid var hun i onde menneskers attrå og lyst.
Hun var gullets veg i verden, gullstrømmen, den klare, glinsende, lokkende rikdommen.
Overalt hvor hun kom vekket hun strid blandt folk, hun fortrollet alle.
Hennes makt var stor.
Gudene og vanene rådslo, og Odin som visste hva som skulle skje, kastet spydet først.
Uskyldighetens tid var forbi, freden opphørte forde vinningslyst og grådighet hadde fått makt.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
***************
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Frode hadde to jettekvinner, Fenja og Menja, som malte gull og fred på sin kvern.
Frode begjærte dette så sterkt at han aldri lot dem få hvile seg.
Uavlatelig passet han på å plage sine undersotter med gjøremål.
Velsignelsen fødte begjæret og begjæret fødte krigen.
Sjøkongen Mysing kom og overfalt Frode og drepte ham.
Mysing tok Fenja og Menja med i båten og bød dem å male salt.
Kvinnene malte salt til skipet sank og så malte de krig til kvernen sprakk.
*****
Det er flere utgaver av denne kvernhistorien, men poenget i historien er den samme:
Rikdom og velsignelse lokker onde mennesker til vinning, grådighet og krig.
Historiene er hentet fra «Nordisk mytologi» av N.M.Petersen.
Disse legendene var ikke med i «barnelærdommen» min, så her gjorde nok noen et utvalg engang, og valgte vekk denne.
Kvernen som maler salt har jeg hørt om, men bare som et fenomen fra «eventyrene», og ikke som en egen legende fra norrøn mytologi.
Nå sier Petersen i sin bok at Brødrene Grimms versjon er hentet fra den tyske legendeversjonen, så dermed har variantene sine opphav i det samme mytegrunnlaget.
Mannen og løven. Del 2.
Jeg står, som Peer Gynt, under Sfinksens veldige skikkelse.
Jeg leter i våre gamle overleveringer etter sporene av vår nye tid, vannmann/løve.
Og Sfinksen er nettopp dette, mannen og løven i samme skikkelse.
Jeg fant ut , som Peer Gynt, at sfinksen var «seg selv» , og at svaret på hans gåte er ham selv!
Er dette svar nok til at jeg kan gå videre, forbi sfinksen?
Han kveler ubarmhjertig den som passerer ham om ikke gåten hans er løst. Peer Gynt ble kåret til «selvets» keiser i «dårekisten» etter sitt sfinkbesøk.
«Sfinks» er hans greske navn, og det betyr kvelning.
Han er barn av Tyfon og Ekidnea(havuhyret). Tyfonen er den varme og farlige vinden, og havuhyret er alle uhyrers mor. Egypternes navn på Sfinksen er Hu!
Det morer meg at Ibsen lar oss møte HuHu i dårekisten!
Ellers er Hu et utmerket fonomatipoetikon som vi slipper fra oss i møte med kraftige vinder! «Hu, for et vær!»
Sfinksen, Hu, er de tørre, farlige ørkenvindene.
Forsøker man å passere Sfinksen, finner man bare varm sand og Sfinksens gåte.
Han er vokteren ingen kommer utenom! Han stiller alle på sin umulige prøve og dømmer alle som mislykkes.
Sfinksen vokter ikke bare inngangen til pyramidene, men er, i sitt bilde, inngangen til selve ørkenen.
Han er virkelig den kvelende hete ørkenvinden, den drepende tørrheten som får enhver til å lengte etter noen dråper vann fra vannmannens krukke. Han stiller det avgjørende spørsmål og er den nådeløse dommer enhver møter på sin vei til gravkammeret.
Jeg vandrer til domsprofeten Ezekiels skrifter.
Domsordene er mange, men jeg blir stående ved et, i kap.22, som har sfinksens kjennetegn:
» Menneskesønn! Si til Juda:
«Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.
Dine profeter er en flokk sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv….. Dine prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom vanhellig og hellig gjør de ingen forskjell… Dine fyrster er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning… Dine profeter skuer tomhet og spår løgn…. Folket i landet gjør voldsverk, raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett..
Så jeg utøser da min vrede over dem; ved min harmes ild gjør jeg ende på dem; deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode..»
Slik ser dommen ut.
Alle ens gjerninger ropes ut til beskuelse, bedømmes, straffes og kommer over ens eget hode.
Det er knugende, kvelende, tilintetgjørende.
Nådeløst, alene , møter vi en motstander som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han, som er apokalypsens kvelende angst, er vår anklager, og Herren selv vår dommer. Slik er Herren når han brøler som en løve. Slik er Zevs, Jupiter og Tor når de sender sine lyn.
Efter Guds vredesdommer ligger bare ørkenen tilbake.
Slik er det å passere Sfinksen.
Da er man som Juda: » et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.»
Jeg forstår behovet for væren, offeret og tempeltjenesten. Ja, man lengter etter nådens vann, etter det levende vann! Etter det livgivende skyllregnet som vasker vekk tordenens lummerhet, og gir naturen liv.
Dette skyllregnet, dette vannet som tømmes ut, det er vannmannen!
Det går en dommedagsangst over verden.
Vi er korrupte, voldlige, ukjærlige og kjenner et økende trykk av vår egosentrerte umoral. Vi kriger for vinning, mobber , forfølger , plager og utnytter den svake, og sier det er vår rett! Vi søker underholdning og fjerner all selvforståelse og skyldserkjennelse ved å stappe øyne og ører igjen.
Det brygger seg opp et «verdenstordenvær» og vi kjenner trykket av det.
Det er Sfinksens tørre ørkenvind som blåser.
Løvene i Orienten brøler, Løven av Juda søker rov, og FN s og NATOs mange løver brøler sine varselbrøl.
Jeg vandrer videre til 4 mos 24 . Her er også et spor av vannmannen.
Kongen i Moab hadde leiet profeten Bileam til å forbanne Israel. På veien dit redder hans trofaste esel ham. Slik får Bileam se Herren, og Herren pålegger Bileam å velsigne Israel.
Når Bileam kommer frem til kongen i Moab, forteller han ham dette, og sier at han bare kan profetere det Herren ber ham si. Tre ganger forsøker Bileam å forbanne Israel, og hver gang blir det en velsignelse. Den tredje gangen sier Bileam:
«Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øyne er lukket:
«… Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som seder ved vannet!
Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! Gud førte ham ut av Egypten, styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot…..
Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg! »
Her får Jakob atributtene til vannmannen når vannmannen heller vannet ut! Det strømmer vann fra hans spann!
Når forbannelsen blir til velsignelse, det er vannmannen. Når regnet spruter etter tordenet, det er vannmannen. Når dommene fullbyrdes og vendes til liv og overflod! Det er vannmannen.
Jeg går tilbake til Daniel og ser på det tredje dyret han så i sitt syn :
» Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.»…
Dette dyret likner en leopard, men er det ikke. Det har fire vinger og fire hoder, nesten slik som livsvesnene har det, men det er ikke dem. Om livsvesnene sier Ezekiel:
«hvert av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger. …..deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle til høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire..»
Beretningen om livsvesnene (i kap 1) er lang og innoldsrik, men vi stanser og ser først og fremst på vingene og ansiktene. Det kan virke svært likt, men livsvesnenes ansikter er nettopp okse/ørn og menneske/løve.
Slik angir de sin tid.
Daniels dyr har fire hoder, og det beskrives ikke hvordan de ser ut. Så den likheten med livsvesenet var bare tilsynelatende. Dette dyrets tid og karakter angis ved det løveliknende og kerubliknende. Den er ikke det den gir seg ut for.
Derimot er det en lang tradisjon for å la de fire evangelistene representere livsvesenets fire ansiktene.
Evangeliet etter Matteus er mennesket, etter Markus er løven, etter Lukas er oksen og etter Johannes er ørnen. Slik angir de tidsrammene for dets innhold, og da ser vi at Evangeliet om Jesus også hører hjemme i tiden for vannmann/løve.
Daniel sier om de tre første dyrene han har sett i sitt syn : …. «deres levetid var fastsatt til tid og stund.»
Slik var det ikke med det fjerde dyr han så:
… «Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.
Mens jeg så på dette, ble det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var som brennende ild. En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham; retten ble satt, og bøker ble åpnet. »
Slik så Daniel dommen i sitt syn. Det er også slik Johannes ser dommen i sine syner fra øya Patmos.
Domssynet kom ved dette fjerde dyret.
Dette fjerde dyr antyder ikke noen tid i zoodiaken. Det er heller ikke et vesen innenfor zoologien, den er beskrevet som tenner av jern, en mekanisk funksjon, et teknisk system som ødelegger jorden og livet der. Forlengelsen av Kains arbeid i verden, han som var stamfar til dem som laget alle sorter redskaper i kobber og jern.
Så blir retten satt.
Dommen begynner, og dommeren er fryktinngytende, selv hjulene på hans trone er brennende ild.
Daniel fortsetter:
» Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»
Der kom vannmannen, med himmelens skyer!
Dommen som virket så ildsprutende, vil ved hans regn bli fruktbar og livgivende!
Jeg ser på sfinksen, halvt nedblåst i brennende ørkensand!
Den står der som et vitnesbyrd om en kommende tid, vår tid , men den mangler det livgivende element i sin fabelform, vannet.
Mannen og løven. Del 1.
Jeg vender tilbake til «the age of Aquarius»
Vår tid i «fisk/jomfru» eonen har vart i ca 2000 år, og nå er den tiden over. Solen er gått inn i vannmannens tegn. Der skal vårpunktet bli i ca 2000 år, og våre kommende generasjoner skal leve under innflytelse fra «vannmann /løve».
Jeg vandrer i gamle sagn og myter og leter etter denne tiden.
Datidens «profet»profesjon benyttet zoodiakens bilder til å utrykke tid.
I innlegget «astrologi og våre «dommedags»forventninger» har jeg skrevet om pleiadesirkelen og gitt et lite glimt inn i oksen, væren og fiskenes tid, eller de 12 «eonene» som denne lange (ca 25000 årige) tiden kalles på gresk.
Dersom dette er ukjente tanker, bør man lese det innlegget først.
I de urgamle bildene fra en fjern fortid, kan vi skimte brokker av gammel visdom, de flyter i våre tanker som bildene i en drøm. Fisk/jomfru , vær/vekt og okse/ørn(skorpion) er bilder som angir tidene tilbake til «Adam».
Gamle myter, eventyr og hellige skrifter har alltid dannet grunnlaget for vår kulturelle «utdannelse», og våre forskere står på «kjempers skuldre» når de foreleser i sine fag.
Når vi går inn i dette «drømmelandet», er det den tiden vi nå er kommet inn i, vannmann/løve , jeg leter etter..
Den første jeg da stopper ved er Sfinksen.
Dette majestetiske fabeldyret er selve uttrykket for vår nye tid. Som havfruen uttrykte tiden for «fisk/ jomfru», gir sfinksen et bilde for tiden i «vannmann/ løve».
Den store sfinksen ved pyramidene i Egypt er forbilledet for de mange sfinksvariantene i Orienten, og dersom noen vil studere det , er Babylon rikest på slike sammensatte fabeldyr. Babylonerne var også våre læremestere i astronomi/astrologi.
Sfinksen stiller en gåte til den som vil forbi den: «Hva er det som først går på fire, så går det på to og så på tre?»
Selv om svaret på gåten sies å være mennesket, er jeg aldri helt sikker på om det er et uttømmende svar i disse fabeldyrenes verden. Jeg står, som Peer Gynt, ved sfinksen, og kjenner hvordan all «moderne historieforskning» blir «ubrukelig».
Når Oksen Apis, en av egypternes hellige dyr, hadde ørnen avtegnet på ryggen, ser vi hvordan okse/ørn fremtrer som «par» . Når kvinnen, Europa, kom ridende på tyren over Det Gyldne Horn fra Lilleasia, kan vi se at jomfruen «settes» i tid og sted av tyren.
Når Herakles, helten som utøvde 12 storverk , drepte løven og tok løveskinnet på som sin kappe og rustning, har vi en fremstilling av motivet mann og løve, mens fortellingen om Androklos og løven gir en annen fremstilling. Androklos fjernet en torn i en løves pote og ble dens venn, og da han senere ble kastet for løvene, møtte han sin venn igjen. Løven rørte ham ikke.
I Bibelen har begge disse beretningene sine varianter i bl.a Samson som dreper løven, og Daniel som kastes i løvehulen uten at løvene rører ham.
Flere av orientens store byer har sin «løve port», og Ishtarporten er dekorert med løver, okser og drager . Ja, det viser seg at «all verdens» byer og riker, har et forhold til løven, oksen , ørnen, fiskene eller vannmannen. Deres byer og riksvåpen har ofte innlemmet et eller flere av disse bildene som symboler i sitt banner.
Norge har som kjent den oppreiste, røde løven med øks, i sitt riksvåpen. I norden og i den engelsktalende verden dominerer løven . I det tyske Europa dominerer ørnen, i de spanske landområder er det tyren og i det franske liljen som rommer både begeret og fiskenes tegn. Vannmannen vises ofte i form av bølgestrekene for vann, som hval eller elefant, eller som krukken han bærer eller heller vannet ut av.
Sporene er mange. Løven som symbol for konge/hersker -verdighet er et verdensomspennende bilde .
Både ørn og okse og bjørn og mange flere bilder kan inneholde visse løveelementer. Hvordan gjenkjenne løven i restene fra den gamle drømmeverden? Det heter at » du skal kjenne løven på kloen!»
Jeg leter i de eldgamle overleveringene etter Moses. Første gangen ordet løve er brukt i disse skriftene, er i Gen. 49, hvor vi møter Jakob, Israels stamfar, mens han velsigner sine 12 sønner. Der sier han om Juda:
» En ung løve er Juda; fra rov er du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntill «fredsfyrsten» kommer, og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. Dunkle er hans øyne av vin, og hvite hans tenner av melk.»
Denne velsignelsen har elementene mann /løve, men nå er mannen løven. Atributtene hans er kongespir og herskerstav, fredsfyrste, og han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole. Det er dette Jesus har i tankene når han , palmesøndag, sier til disiplene:
» Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal dere finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit! Og dersom noen spør dere : «Hvorfor løser dere den ?» Da skal dere si så: «Herren har bruk for den. » Så gikk de avsted og fant det så som han hadde sagt dem. …»
Slik angir Jesus at han er den av Juda ætt som Jacob snakket om. Derfor hyllet folket ham og ville krone ham til konge den dagen. Senere, i samme påskeuken, sier han til Peter og Johannes:
«Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det.
De sa til ham:» Hvor vil du vi skal gjøre det istand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn….»
Her møter vi vannmannen, mannen som bærer en krukke vann. Det er i hans hus det blir påskefeiring.
Jesus knytter her til seg Løven og Vannmannen og gir oss dermed et bilde av seg selv som peker frem til vår tid i vannmannen. Samtidig som han selv dengangen for totusen år siden, ga oss fisken som sitt kjennetegn.
Fisken og jomfruen er vår nærmeste historiske tid. Vi mener vi kjenner denne tiden, og det gjør vi på vårt vis, men vi har kanskje ikke lagt særlig vekt på billedspråket.
«Dag» er det hebraiske ordet for fisk, og det kjennes underlig når nettopp «fiskens hus» var filistrenes hovedgud i GT.
Språklig skulle kornet, «dagan», og da særlig hvetekornet være forbundet med fisken. Kornet er også jomfruens atributt. Hennes hovedstjerne er Spika, akset, som hun også ofte avbildes med.
Jesus serverte en stor folkemengde fem brød og to fisk, og samlet deretter inn 12 kurver fulle av mat som ble tilovers etter måltidet. Ved dette matunderet stadfester Jesus at hans virke er i fisken og jomfruens tid.
Fiskene er to i en enhet, som Ying og Yang, og står for sjelen , livet , alt levende. Deres tid har nå kommet til en ende, og fiskene som selvsagt overlevde vannflommen, skal nå trekkes inn i garnet. Disiplene var fiskere, og på Herrens ord setter de sine garn.
Solen er gått inn i Vannmannens hus, det hus hvor mannen med krukken gikk inn.
Etterat Daniel har vært natten over i løvehulen, drømmer han om fire forskjellige dyr som stiger opp av havet:
» Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte….
Det var det første dyret i Daniels drømmesyn.
Denne løven er ikke i sin egen tid, han har bildet av de andre tidene som sine atributter: Vingene er fra Ørnens bilde, men denne ørnens tid rives av ham. Så blir løven oppreist på to ben, som et menneske. Løven blir som en mann, han får menneskehjerte.
Her er løven og mannen i dypeste enhet.
Og jeg må tenke litt på Rickard Løvehjerte som var kirkens forsøk på å lansere «oppfyllelsen» av dette bildet. Da Løvehjerte deltok i kirkens tredje korstog , ventet man seier.
Denne løven hørte ikke til i fiskens tid , den bare forsøkte det og «falt i fisk», så å si! Likesom Jesus ikke ble jødenes konge etter inntoget til Jerusalem, men forventes å bli det etter fiskenes tid, når han kommer tilbake som Messias.
Det andre dyret beskriver Daniel slik:
«…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben); det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : «Stå opp og et meget kjøtt!»…..
Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet. Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp. Slik sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite «vinkelgap», er polen og ekvatorplanet et slikt bjørnegap for zoodiakens tre bilder.
Himlens zoodiak har 12 ribben, og «bjørnen » favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.
Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens navn. Og vi har nok alle lekt «Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.» Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til » Løven av Juda», når Jakob spør : «Hvem våger å vekke ham?»
De to siste dyrene i Daniels syn vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.
Nå vil jeg vende tilbake til sfinksen hvor jeg begynte vandringen.
Hans gåte : «Hvem går først på fire, så på to og deretter på tre?» har fått svaret mennesket, som først krabber på fire, så reiser seg og går på to, for så i alderdommen å ha behov for staven og dermed ha tre ben.
Jeg har forsøkt å hente frem fra min vandring noen flere asossiasjoner. Løven Daniel så, gikk først på fire, så reiste den seg opp og gikk på to som et menneske, og den fikk et menneskehjerte…. den ble ganske lik sfinksen selv… et løvemenneske.
Det kan tilfredsstille de to første leddene i gåten, men ikke det tredje.
Slik Daniel vektlegger det i sitt syn av det andre dyret, bjørnen, går den på tre ben. Måten den går på tre ben på, minner om den måten løvene i det danske riksvåpen går på. De presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven i sitt riksvåpen.
Deres løver går på tre ben.
De hever høyt sin høyre forpote akkurat slik Daniel beskriver og vektlegger gangen til det annet dyr. Dette er nettopp kjennetegnet for den gamle egyptiske hieroglyfen for sfinksen! Den danske løven er en nøyaktig kopi av dette urgamle skrifttegn.
Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.
Slik er alle tre leddene i Sfinksens spørsmål besvart. Alle spørsmålene gjaldt ham selv.
Det er som jeg hører Peer Gynts stemme ute i ørkenen :
«Nei, hvor i allverden har jeg truffet før noget halvglemt, som minner om dette skabilken?…. Var det en person? Og i såfall, hvilken?…Eller har jeg ham fra et virkelig minne? Fra et Eventyr? Ho, nå husker jeg kallen! Det er sgu Bøygen som jeg slo i skallen,- det vil si jeg drømte,-…. Hei, Bøjg, hvem er du?……»
Begriffenfeldt: ….»de kjenner ham, mann? Tal! Svar! Kan de nevne , hva han er?»
Peer Gynt: » Hva han er ? Ja, det kan jeg glatt. Han er seg selv.»
Her stanser jeg.
Jeg kan forstå om vandringen i fortidens drømmeland er forvirrende.
Håper det også kan være til glede, økt forståelse, mangfold i asossiasjonene og stigende nysgjerrighet.
Osterøy turistinfo:Hvor var jeg?
Det er endel minner som ikke en blir «ferdig» med. Dette minnet fra Osterøy er blandt dem. Jeg har bare vært der den ene gangen og glemselen har visket ut det meste av turen, blant annet slikt som stedsnavn. Det minnet som etter 40 år fremdeles vekker mange ubesvarte spørsmål i meg, blir jeg faktisk ikke ferdig med. Jeg hadde ikke nytt noen form for rusmidler, og jeg er ikke overtroisk, men inntrykkene ble sterke ved å være noe uforståelige.
Jeg var på besøk hos en venninne på Osterøy, og jeg vandret litt rundt i de ukjente omgivelsene på egen hånd mens hun var på jobben. Jeg ruslet innover i skogen og fulgte en kjerrevei i et godt åpent lende.
Bakken var våt. Blader og gress funklet i dråpevæte.
Stillheten var hørbar. Det var som om » lyden» av en kryssende snile ble hengende i luften som de hvite spiralene etter flytrafikken på himmelen.
Jeg drakk inn sanseinntrykkene som den natursultne byjenta jeg var. Jeg husket vagt, langt bak i hjernens langsomme memoarer, at ozon hadde en berusende virkning, og jeg fornemmet en slik umulighet som en naturens lunefulle spesialutgave der og da i den lysegrønne frodigheten.
Det var da jeg la merke til det: Alle snilene. Det var så skrekkelig mange av dem.
«Klart det er mange ute etter regnværet», tenkte jeg, «pass deg nå. »
Jeg så meg nøye for mens jeg smilte av barndommens tabu: «Ikke tråkk på en snile, det betyr regn neste dag.»
Hva kom det av at det plutselig var så mange her? Og alle gikk i samme retning, samme retning som jeg gikk. Jeg ble gående å sjekke nøye, nei, ingen skulle den andre veien. Kanskje vi snart kom til det store snilehuset der snilemorfar bodde med sine 240 snilebarn ? Kanskje det rett her borte var et spesielt saftig grøntområde hvor alle snilebarna kunne fråtse og ete seg store? Kanskje snilefamiliestevne, eller snilebarnehagen på tur?
Ja, jeg trodde de var snileunger, for de fleste av disse sorte skogssnilene var kanskje ca 5 cm, etter mitt øyemål. Jeg visste hvertfall at jeg hadde sett mange mye større skogssniler tidligere. Sikkert over dobbelt så store som disse her.
Kanskje de var i puberteten og bare fulgte «godduftene» etter førstemann, og så smittet det til de andre etterhvert, og dermed kunne man kanskje få en stor ungdomsgjeng brunstige hermafrodittsniler?
Jeg falt helt i staver over dem og ville følge dem for å se hvor de skulle. Kanskje jeg fikk se tidenes snileorgie? De gikk sakte, og jeg var snart forbi dem. Hvordan parret de seg egentlig? Rettere sagt hvordan fant de fram til hverandre i en stor skog , de som går så sakte? Selve ordet snile betyr språklig sett et slimete, saktekrypende dyr. Hvor lang tid hadde de brukt på å samle seg i en så stor flokk?.
Så stoppet veien.
Rett foran meg lå et krater, et øde landskap i form av en dyp dal. Det var grått fjell hele dalen gjennom, med høye, bratte kanter overalt. Veien stoppet der på kanten av fjellet. Fordypningen lignet en kjempes badekar, bare at noen hadde trukket ut proppen, for vannet var ikke der.
Jeg kikket ned. Det gikk en trapp ned i badekaret! Men det var ikke en moderne badetrapp! Det var enorme, massive fjellblokker som var brukt som byggestener. Trappen var pyramidalsk, bygget i Z form ned den stupbratte fjellsiden. Jeg gikk nølende ned på det første trinnet. Det kjentes trygt.
Nedstigningen kjentes nesten uvirkelig, med myke mosegrønne flater og strevsomt høye trinn, majestetisk i utførelse og skjønnhet, trolsk i alder og størrelse. Utsikten var nærmest skremmende , den tomme gråheten lyste i gyllent solskinn og midt i dalen lå og sto det noen store døde trær.
Jeg skled sakte ned ett og ett trinn, i sniletempo, mens jeg søkte med blikket etter andre utganger av «badekaret». Ingen. Her kom man bare ned og ikke videre, bare tilbake. Nedstigningen tok uendelig lang tid.
Dalbunnen var uten jord, ikke engang mosen vokste her, det var bare hardt, tørt og renvasket fjell, avrundet og polert som den sørlandske skjærgård. Trappen kom ned midt på fjellsiden og endte ved et flatt fjellparti som fortsatte innover dalbunnen som en naturlig gate i fjellet. På begge sider av gaten var fjellet noe bølgete , det vil si lange, parallelle, langsgående bølger. Jeg fulgte gaten til jeg kom frem til de døde trærne. De var askegrå av elde, glatte som silke og harde som sten.
Det var ingen lyder her. Ingen fugler, ikke liv å se noe sted. Ikke engang maur. Ikke fluer eller mygg. Hva var dette for et sted? Hvorfor hadde noen bygget denne fantastiske trappen? Hvem hadde gjort det? Når? Og hvem brukte dette gigantiske «badekaret», til hva?
Hvor var alle Osterøys turistguider og «sniletittere» som kunne kaste lys over denne fabelaktige turistopplevelsen?
Da jeg dro tilbake så jeg ikke noe til snilene. Jeg hadde gått glipp av å få vite hvor de skulle. Men ned i dalen hadde de ikke kommet, og om de ikke gjemte seg bak de store stentrappetrinnene så måtte de tatt av fra kjerreveien, ellers ville de begått kollektivt selvmord. Om sniler ikke ramler utfor stup, men glir pent ned fjellsiden, så var fjellet tørt og varmt. En skikkelig utfordring for slimproduserende skogssniler. Ikke et eneste grønt blad eller gresstrå noe sted.
For alle som ønsker eksotiske ferier kan jeg anbefale Osterøy som et godt alternativ. Jeg skulle gjerne visst hvor på Osterøy dette var, det brød jeg meg ikke om å huske den gangen. Jeg husket bare litt sære, lokale ord som «kipe» og «brake». Altså Osterøy turistinfo: Hvor var jeg?
«Bloggawards 2010» og 7 punkter om meg selv.
«Bloggawards 2010»
– Kopier awarden til bloggen din.
– Link til den personen som ga deg awarden.
– Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
– Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
– Link til deres blogger.
– Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Etter et langt ufrivillig fravær fra bloggen var det en morsom oppstart å få en pokal! Jeg fikk den av
vrengtklovdyr.blogspot.com:: og jeg strålte over ufortjent ære, og over muligheten til å kunne fortelle om meg selv! Hele 7 punkter! Nå er jeg ikke flink med dette med lenker, men jeg gjør ihvertfall et forsøk:
Først vil jeg sende pokalen videre til
erkjennelser:: fordi hun har selvstendige, gjennomtenkte blogginnlegg som jeg liker å lese!
fredfylt.wordpress.com:: fordi hun bearbeider «moderne» åndelige strømninger på en personlig og ryddig måte. Lærerikt!
merutt.wordpress.com:: fordi hun er svært flink til å kjempe for helsen sin. Hennes blogginnlegg er varme og kunnskapsrike.
skaperen.wordpress.com:: fordi både hans reiseskildringer og hans matoppskrifter er suverene!
kjellemann.wordpress.com:: fordi det alltid er hyggelig å lese innlegg fra hans varme, frodige personlighet.
kristenmannsblogg.wordpress.com:: fordi han er en ivrig og klok debattant for grunnverdier som nå mister terreng. En ekte «kjerringa mot strømmen».
sindregreier.wordpress.com:: fordi han evner å tale til hjertet.
Så 7 punkter om meg selv:
1.
Pappa fikser alt:
Barnetimen var et kjært underholdningsinnslag i min tidlige barndom. Hver lørdag kveld lød kjenningsmelodien fra stuens radioapparat, og jeg lyttet til sangene, konkurransene og skuespillene. Men nå var den gamle radioen i stykker, og pappa hadde ikke kjøpt en ny ennå. Ganske betuttet tok jeg ballen og var raskt i veg ut for å leke da pappa ropte:
«Skal du ikke høre barnetimen?»
«Har du kjøpt radioen ?»
«Nei, men kom så lager vi en.»
«Kan vi det?»
«Jada, bra nok til å høre barnetimen ihvertfall. Vi trenger bare mors krystallbolle, en sukkerbit og en stoppenål.»
Jeg hentet stoppenåla, mor kom med krystallbollen og far hadde sukkerbiten. Han tok bollen og satte den på bordet, la sukkerbiten oppi og satte stoppenåla i den. Vi satte oss rundt bordet, forventningsfulle, og så pappa bevege nåla rundtomkring nede i bollen. Så plutselig kom det radiolyd fra nåla, og barnetimen tonet ut i stua, like tydelig som fra en ordentlig radio.
Jeg har ennå den samme krystallbollen og stoppenåla, men det med sukkerbiten skjønte jeg ikke før høyt opp i voksen alder.
2.
Donald, og en gammel bibel, ble ABC’en:
Jeg elsket å bli lest for, men mamma og pappa hadde ikke tid til å følge opp mitt enorme behov for å bli underholdt. De ga meg Donald Duck blader, leste også endel for meg, men så måtte de gjøre noe annet og fortryllelsen ble borte med dem. De leste den uforståelige delen av bildene, og dermed levde bildene og ga meg tilgang til et morsomt univers.
Jeg ville veldig gjerne kunne gjøre det selv, så kunne jeg slippe å vente på at de skulle ha tid. Jeg visste at det sto Donald Duck utenpå bladet , jeg kunne skrive navnet mitt, jeg hadde en bok som het SylteKari og GryntePer og en som het Tore med Tippen. Med denne viten i bruk knakk jeg lesekoden og leste Donaldbladene selv.
Bestefar hørte meg lese og så ropte han på meg.
«Kan ikke du lese for meg,? Jeg hører du er blitt så flink til å lese.»
«Skal jeg lese Donald Duck for deg ,bestefar?»
«Ja, takk, men først fra den store boken der.»
Han pekte på boken som lå på nattbordet. De store gullbokstavene på forsiden hadde jeg lest mange ganger : Bibel….
«Den er veldig stor, bestefar. Jeg tror ikke jeg klarer å lese alt det.»
«Ser du bokmerket der? Det ligger på Romerbrevet kap 8. Les det for meg.»
Jeg åpnet boken ved bokmerket. Nede på siden der sto det et litt stort 8-tall, men bokstavene var helt rare, snirklete og fremmede.
«Jeg forstår ikke bokstavene, bestefar, de er så rare.»
«Det er Gotiske bokstaver. De kan virke litt vanskelige med en gang, men jeg kan det utenatt forstår du, så jeg kan hjelpe deg når du ikke får det til. Jeg vil så gjerne høre det lest forstår du, for jeg har denne stæren på øynene og kan ikke lese det selv.»
Så satt vi der, bestefar og jeg, og leste romerbrevet kap.8 fra første til tredje vers. De gotiske bokstavene ble snart greie å forstå, og når jeg sto fast, sa bestefar hva det var for en bokstav.
Etterpå vandret vi sammen inn i Andeby.
3.
Da jeg så Nøkken:
Pappa var ute og fisket, og jeg ventet utålmodig på ham. Jeg skulle få være med ham på butikken, og da fikk jeg ofte noen godterier. Stadig løp jeg ut og så etter ham. Det var ikke langt ned til vannet, men mamma sa at jeg ikke fikk gå dit alene. Nå bestemte jeg meg til å gå likevel. Mamma var bak huset og arbeidet i hagen, så hun behøvde ikke få vite det, og, jeg var jo egentlig ikke alene! Jeg skulle jo møte pappa! Han var sikkert kommet inn til brygga alt. Raskt løp jeg stien over bakken og ned mot vannet.
Lyset og lukten endret seg liksom her på den andre siden av bakken. Lukten av salt tang og frigitt svovel rev i nesen. Solen var alt på vei ned og farget havet rødt der ute. Her inne lå vannet svart og glatt. Omgivelsene speilet seg i mørke flater og fikk den grunne viken til å ligne et juv av mørke svaberg, lyngknatter og himmel dypt nede i dypet. Vannet glinset usynlig som et plan mellom virkelighet og fiksjon.
Jeg sto som fortrollet og så. Pappa var ikke kommet ennå.
Da brøt noe vannflaten et stykke ut i vika.
Noe rundt, flimrende, sort steg sakte opp av vannet. Et hode, omgitt av masse langt, sort og vått hår. Det kom mot land der jeg sto. Jeg sto som forstenet. Der kom Nøkken! Jeg hadde gått alene til vannet, og der kom han for å ta meg.
Nå var skuldrene også over vannet.
Lyden av sildrene, sjoflende vann, og mitt redde hjertebank, stormet i ørene mine. Halve kroppen var over vannet, mørk og utflytende under det lange håret, og snart ville Nøkken være på tørt land. Jeg kunne ikke bare stå der å bli tatt. Jeg bråsnudde og løp. Jeg løp rett hjem til mamma og tilbød meg å hjelpe henne. Best å holde seg i nærheten av henne. Det var jo ikke godt å vite hva Nøkken kunne finne på. Men jeg sa ikke noe til mamma.
Jeg gikk ikke alene til vannet mer, og først senere det året hørte jeg de voksne le litt av hvordan nabokona badet. Stakkar, hun var jo ikke helt frisk, spasere ut i vannet til hun var helt under, snu og så spasere tilbake. Det var nesten så en kunne bli redd for Nøkken.
Forståelsen av hva «egen erfaring» er, gjorde et sprang i min bevisthet.
4.
På søndagsskolen:
Det var ikke så mange naboer der vi bodde, men noen småbruk var det da, selvom alle var barnløse. Når alle rundt en er voksne, så legger en liksom mer merke til dem. Men om sommeren, når jeg fikk besøk av kusiner og fettere, var det som om de voksne forsvant, tilbaketrukket i sine utilgjengelige gjøremål. Men altså, høst, vinter og vår så la jeg mere merke til de voksne. Alle var barnløse.
Jeg så Thorhild, den veldig store, tykke damen som ba pappa hugge ved for seg, og som takknemlig betalte ham med en klem. «Jeg forsvant i folder og vann , og var redd for å drukne,» sa han.
Jeg husker de lo av henne fordi hun gikk med så mange kåper utenpå hverandre. «Stakkaren får vel ikke varme nok,» sa mor. Mannen hennes var en tynn skygge som ingen så, og som ingen regnet med. Så måtte hun nok tråkke litt ekstra tungt med beksøm og mange skinnkåper på, for ikke å forsvinne hun også.
Hun var søndagsskolelærer for flere små grender, og når hun spaserte til søndagsskolen skulle jeg være med, søndagsskolen var jo for barn.
På søndagsskolen durte og knakte det lystig i den store vedovnen. Det var veldig høyt under taket, og jeg likte å se opp. Når Thorhild snakket hadde hun en løs tann som gled litt og litt ned etter hvert, og når jeg tenkte at : «Nå detter den helt ut,» så dyttet hun den tilbake med tungen. Det var utrolig hvor lang den tannen var.
Jeg elsket historiene hun fortalte, men jeg likte ikke måten hun snakket til oss barna på. Engang hadde det kommet en mus i orgelet. Da lette hun etter den til hun fant den, og så tok hun den opp, bar den bort til ovnen, åpnet ovnsdøra og kastet musa inn i ovnen.
Da jeg fortalte mamma det, sa hun at jeg ikke behøvde å gå på søndagsskolen. Men jeg gikk likevel, for da traff jeg de andre barna. Jeg gledet meg skrekkelig til å begynne på skolen.
5.
Kan noen hente en hatt?
Det var en mann som het Søren som ikke kunne la være å erte. Når han gikk forbi gjessene til mor, gikk han helt bort til nettingen og stakk fingeren inn til dem mens han lagde gåselyder. Det var rett som det var at de kløp fingeren hans med nebbene sine, og det kunne han aldri forstå at var hans egen feil! Akkurat som om han ikke visste at han stakk fingeren inn til dem. Like dumt ertet han folk.
Jeg gikk lange omveier om jeg så ham, ellers kløp han meg i kinnet mens han sa: «Agnes, min deilige sommerfugl! Deg vil jeg levende fange!» Så lo han godt. Jeg tror det barndomsminnet var med på å forstyrre min opplevelse av Brann, første gangen jeg leste den.
En tidlig vårdag, da alle var ved stranda og pusset opp båtene før sesongen, kom mamma og jeg, og de andre kvinnene med mat og kaffe til arbeidsfolka. Det var strålende sol og vindstille, et og annet insekt var begynt å surre rundt, og praten og godlydene surret med. Etterhvert brøt kvinnene opp, mennene startet opp arbeidet , og jeg ble igjen for å leke på stranden mens de voksne var der.
Jeg la merke til at alle arbeidet, men ikke Søren. Han satt helt stille og rørte seg ikke.
«Kom da Søren, du må vel få klar båten du og?»
Men han satt bare og sa ikke noe. Etter en stund sa en annen:
«Skal du bare sitte der å late deg?»
Søren bare satt, som om han ikke hørte noe. Timene gikk, og dagen var på hell. Mennene ryddet arbeidet og gjorde seg klar. Så gikk de bort til Søren.
«Er det ikke bra med deg?» Søren skottet forpint på dem og sa:
«Kan noen hente en hatt?»
» En hatt?» «Nei!» De lo. «Hva skal du med den?»
«Jeg sitter på et jordvepsebol og tør ikke røre meg.»
Mennene lo så de nesten datt, og de ble enige om å bare la ham sitte. Så gikk de. Jeg gikk også. Fremdeles vet jeg ikke hvordan han kom seg av det bolet. Men det var da jeg fikk øye på skadefryden, både hos de voksne og hos meg selv. Jeg tror jeg så at pappa hentet en hatt og gikk ut, men han sa aldri noe om det.
6.
Alltid broderte kvinnene.
Det var i hver ledige stund at de vakreste arbeider ble skapt.
Mor strikket sokker, luer, gensere, lange ullbukser, skjerf og votter i vakre farger og mønstre, men det var til oss, til vårt bruk. De andre kvinnene broderte duker til årets basar.
De hadde handarbeidene med seg når de drakk kaffe hos hverandre, og når de satt hjemme på ettermiddagen etter endt arbeid. Vakre damaskduker , hardangersøm, fargemønstrede kaffeduker, kniplinger og nupereller.
Jeg krabbet under kaffebordet og øvde meg på de fremmedartede ordene. «Damask», «Hardanger», «Nupereller» og «Kniplinger».
Time etter time, kveld etter kveld vinteren gjennom, vokste arbeidene til kostbare kunstverk. Og dette ville de gi bort!
De gledet seg til å gi det bort. Det var deres evalueringsdag, den store basaren. De gledet seg over alle som tok nummer på nettopp deres duk, og de gledet seg over å være en årsak til at det kom inn mange penger til Saniteten. Ja, de gledet seg oppriktig over de gode formålene som pengene gikk til.
Så startet de sitt nye store broderiprosjekt, for det måtte startes opp med en gang, ellers ville en ikke rekke å bli ferdig til neste basar. Det var så mange timers arbeid. Jeg så fasinert på de raske, dyktige fingrene, og beundret de nette, vakre stingene og de fantastiske mønstrene som ble tryllet frem.
Siden har jeg forstått at jeg den gangen hadde gleden av å se profesjonelle handarbeidere i aktivitet.
7.
Nærkontakt med taterfolket:
Josef og Henriette bodde i annen etasje i det huset vi hadde leid, men det visste ikke mamma og pappa noe om da de leide det. En kald vinterkveld rett før jul flyttet vi inn i huset, og far forsøkte med en gang å fyre opp i ovnene på kjøkkenet og i stua. Det førte til et uventet rabalder på loftet, og ned trappene til første etasje kom Henriette i sin enorme fremtoning. De mange dobbelthakene, og strumaklumpen, ristet og utløste et skred av skjelvinger nedover barm og synlig front mens hun ropte:
«Ikke fyr opp i stua, der går pipeløpet bare opp til oss.»
Far var lynrask med å rake ut av ovnen. Han rakte det rett oppi en stor bøtte og bar det ut.
«Beklager, dette visste jeg ikke! Men det pipeløpet skal vi fikse i morgen den dag!» sa far, «men jeg visste heller ikke at det bodde folk i annen etasje.»
Henriettes raseri var forduftet. Hun strålte mot mor og far : «Jeg kan vise dere hvordan dere skal få trekk i kjøkkenovnen. Det er bare å åpne litt på kjellerluka der, en liten glippe på en fem cm. bare, og så la døra til stua stå åpen. Da er det ingen sak å få fart i kjøkkenovnen.» Pappa fulgte oppskriften og snart knitret det lystig i ovnen. «Kan jeg få by på kaffe?» spurte mor. Henriette strålte glad og ropte opp trappene: «Josef, kom ned her.»
Det knakte i trappene og ned kom et tynt, senesterkt og seiglivet skinn. Han beveget seg i en sammenhengende flytende strøm, og man kunne ikke være sikker på om bevegelsen kom til å snu brått, umerkelig, i samme uavbrutte flyt, eller om den bare fortsatte sitt løp fremover. Det gav et nervøst inntrykk, samtidig som det ga opplevelse av ballanse og ro, som rennende vann i ukjent terreng.
Jeg stirret hypnotisert på hendene hans. De var deformerte, satt feil sammen på et vis, men likevel virket de sterke og velbrukte. Nesen og leppene hadde litt av det samme deformerte utseende, men han smilte med øynene og strålte av vennlighet.
Kaffepraten gikk. Og mor og far lyttet.
Den første kvelden fikk de en orientering om alle fastboende i grenda. Søren bodde i lag med søsteren sin, og Hedvik tok seg av en galning, Olga hadde bare en gammel far, og slik ble livshistoriene deres raskt brettet ut i tragiske og dramatiske beretninger.
Plutselig tok Josef meg opp på fanget og sa : «Sånne som deg har jeg mange av, men jeg har ikke sett dem på mange år.» Henriette strålte opp, » Ja, hvor mange ble det tror du? » De ble sittende en stund å overveie og regne etter : «16, kanskje 17, vi går litt i surr, det er så lenge siden.»
«Har dere av og til besøk av dem?» spurte mamma.
«Hå, nei! Vi har ikke kontakt med noen av dem. Vi la dem igjen på trappene hos folk etterhvert som de kom til verden. Vi kunne jo ikke ha med barn på reisene våre. Vi dro på landeveien og solgte det vi lagde. Josef er en dyktig kjelemaker, men det ble aldri nok penger til å ha familie. Nei, men vi hadde det godt! Nå er vi for gamle til å reise, men vi ønsker ikke kontakt med noen av barna. Jeg husker vel et og annet sted hvor jeg har lagt igjen et barn, men jeg vil ikke ta kontakt. Hva skulle det være godt for?»
Jeg så at mamma ble så underlig i fjeset. «Men,» sa hun forsiktig, «det kunne kanskje være godt for dere ….»
Josef avbrøt henne med en barsk mine: » Henriette og jeg har nok med hverandre, det har vi alltid hatt. Selv om vi ofte er som hund og katt så er vi uadskillelige. Når den ene dør vil den andre følge etter. Det er ikke plass til noen andre i forholdet vårt.»
Slik ble det også.
Da Henriette døde ville ikke Josef leve mer. Han la seg ned for å dø. Han rørte ikke vått eller tørt enda mamma nødet ham det hun kunne. Distriktlegen kom, og mor spurte om Josef kunne tvangsfores på et sykehus eller et hjem. Men Josef blånektet: » Jeg vil dø doktor! Jeg vil til min elskede Henriette!» Og det klarte han.
Bendik Riis
Han går nedover gaten i sitt lange, hvite maccoundertøy, vest og høye støvler. Hår og skjegg henger langt og uklippet nedover skuldrene. Hendene er bundet bak på ryggen.
«Der går Jesusen»… folk visker, rister på hodet…»Han må jo være gal, stakkars»…. «Det er ikke bare kunstnernykker det der»…..
Bendik var født i 1911 inn i en lys og kjærlig familie. I 1928 , en fin vårdag, kom han hjem fra skolen og fant politiet iferd med å kaste hjemmet hans ut på gaten. Denne dagens maktovergrep mot ham og hans kjære preget ham sterkt hele livet.
Først etter farens død ble han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1946, og han ble der til 1952. Også i senere perioder var han innlagt. Flere av hans mest karakteristiske arbeider er baset på hans egne erfaringer fra psykiatrien, og viser mennesker som utsettes for eksperimenter og tortur, f.eks. en lobotomi-operasjon.
Mens Bendik ser dette skje på Gaustad (han ble ikke selv utsatt for lobotomi), fikk Egas Moniz nobelprisen 1949 for nettopp operasjonsmetoden lobotomi. Bendiks protest mot dette var både tidsaktuell og sterkt personlig medfølt, og samtidig ble det et symbol for alle sorter overgrep. Dette maleriet har alle de heslige uttrykk som overgrep har.
Wikipedia nevner hvor viktig det er å forstå skammen han kjente over utkastelse og overgrep, og Jon-Ove Steihaug vektlegger offerrollen som sentral i både liv og bilder. Sammen gir de en god nøkkel inn til kunstneren og hans verker.
Jeg går og ser på bildene han har malt.
Det som slår meg er at bildene har høye kunstneriske kvaliteter, og at noen av bildene skiller seg ut ved plutselig å være barnslig naive, strålende av ren naivitet. Det er så påtrengende at det ikke lar seg overse.
Ved disse bildene påberoper han seg renhet og barnets uskyld.
Han sier på sin måte at han er uten skyld i alle de onde tingene som skjedde med hans familie og ham selv.
Man ser av maleriene at han ikke plasserer skylden og skammen hos seg, men hos dem som utførte overgrepene.
Selv stråler han av den uskyldiges glede, og han vil slett ikke ha offerets plass! Han eier gleden i den barnlige renhet og uskyld. Det er denne erkjennelsen og styrken som stråler ut av bildene, og som han med rette kroner som kongelig!
Det er denne store kongelige verdien han har valgt!
Da han gikk hvitkledt og ( i undertøyet) avkledt gjennom Fredrikstad hadde han bundet sine hender bak på ryggen, som for å si tydelig ifra at han ikke hevnet seg, ikke tok igjen, men valgte å være fri, fri fra skyld!
Denne lyse gleden av absolutt uskyld er skjør og sjelden, nettopp fordi den er et sjeldent resultat av å erkjenne urett og lidelse.
Bildene hans viser meg at han holder fast på denne kongelige kunst og at han evner å uttrykke den slik at den stråler ut av bildene, også som en vesentlig del av det nasjonalromantiske grunnmotiv, den unge , uskyldige nasjonens styrke og glede som også var utsatt for uventet, uforskyldt overgrep .
Erfaringer med «informert» vann, Nutri-Energetics System.
Jeg ble bedt om å si noe om min erfaring med Nutri-Energetics System, informert vann, som pasient og bruker.
Først vil jeg si at jeg har i tidligere innlegg sagt noe om selve fenomenet, forløperen for denne teknologien, i innlegget «Vann lagrer informasjon»,m.fl.
Jeg var kommet til et punkt i livet hvor helsen raknet som en gammel strømpe :
Værsyken var blitt slik at jeg tenkte «den vil drepe meg!» Røkingen hadde gitt meg kols. Røkestoppen kjentes livstruende hele første halvår. Periodontitten blomstret opp, isjas og udefinerte hofteplager og muskelstivhet tok fra meg gangen. Selv med stokk kunne jeg ikke gå i mer enn 5 min. så var smerten for dagen uoverkommelig.
Når man da går til legen, med hjertetrykk og oppsvulmet kropp, og hun sier: «Hva kan jeg gjøre for deg?»
Så er det ikke merkelig om hun etter en tid titter i taket og venter på at jeg skal bli ferdig med å berette.
«Det er godt du ikke feiler noe alvorlig!» sier hun, «undersøkelser og prøver viser ikke noen alvorlige lidelser, som kreft eller hjertesvikt. Men, du kan jo prøve alternativ medisin, det er mange som gjør det.»
Etter legens råd har jeg ,i tillegg til å gå til legen, gått til en kvakksalver som kombinerer kvantemedisin(Life) med informert vann(Nutri-Energetics Systems). Begge disse behandlingsformene er å finne på nettet, og anbefales, men jeg har nå over halvannen års erfaring med det i praksis, som pasient.
Min kvakksalver sa at det ikke var en rask sak å behandle så komplekse plager, og at erfaringene var at det kunne gå over et par år før de store bedringene viste seg.
Jeg tenkte at det har tatt meg et helt liv å bli så syk som jeg er nå! Hva er et par år? Kan jeg repareres, så må det gjerne ta lang tid.
Nutri energetics dråpene er som en «database» lagret i vannet, det vil si, de forskjellige dråpene inneholder informasjon (på cellenivå) til ulike celler om hvordan de skal være når de er friske. Disse dråpene, på en liten dråpetellerflaske, taes daglig, til flasken er tom (Ca en mnd.), ikke som medisin, men som informasjon til menneskenes kroppsceller om hvordan de burde være.
Kvakksalvedamen vektla dette, at dette ikke er medisin, men informasjon. Dråpene er viten om den friske celle, hvordan den skal være. Denne viten er lagret i vannet på en slik måte at den lar seg formidle til cellen.
Dataapperaturen «leser og oversetter» pasienten, nå meg, og sier hvilken hjelp jeg trenger og er klar til å ta imot. Det er en enorm databasereferanse som kan registrere, tolke og oversette min kropps signaler, og et dataprogram som lar seg sammkjøre med kvantemedisinen.
Jeg blir fasinert av at vitenskapen stadig evner å kode og å dekode signaler og egenskaper, slik at vi kan få avlest slike og andre informasjonssystemer, og øke vår evne til kommunikasjon og kunnskap.
Til å begynne med var jeg nesten bare mottagelig for det programmet kalte (PL) «Å få ballanse mellom min energi og jordenergien.» Dette omfatter blant annet, det vi kaller værsyke , geofysisk påvirkning . Fremdeles må jeg av og til repetere denne, men jeg er svært mye bedre. Jeg merker svakt de samme symptomer som jeg hadde, men de plager meg ikke lenger. Så åpnet det seg for flere dråper med informasjon både til min isjas, vonde muskler osv. For hver kur merkes en liten reaksjon og en liten bedring. Jeg kjenner det som mange bekker små, gjør en stor Å.
Og denne (PL) kuren trenger jeg stadig å få repetert.
Kvakksalvedamen kunne suplere denne milde dyptvirkende vann -informasjonen med kvantemedisin. Sammen har denne kombinasjonen av hjelp sakte men sikkert løftet helsen min opp av «hengemyra». Deres dataprogrammer gir også råd om annen behandling, som skolemedisin, akupunktur, homøopati m.flere.
Hver dag har jeg tatt en eller flere sorter av dråper. Jeg gleder meg alltid til å ta dem, det er som de kjennes riktig, tilpasset meg.
Det kommer en mild reaksjon i løpet av de første 10 dagene. Og selvom de store undrene ikke skjer så raskt, kjenner man den lille drahjelpen i riktig retning. Jeg undret meg så sterkt over hva som skjer i kroppen når jeg tar dråpene , og jeg har tenkt så mye over det , at jeg drømte det jeg følte, i tre forskjellige bilder :
1. Dråpene i kroppen er som om millioner av bittesmå sneller snurrer raskt og avgir en syngende lyd til cellene, og dette er gledesfylt.
2. Dråpene i kroppen er som millioner av bittesmå pianotangenter som føyer seg mykt og fullstendig inn til hver celle i kroppen i en mangetonende harmoni.
3. Dråpene i kroppen virker svakt puffende, som om millioner av bittesmå hunder, som oppfører seg slik som når hunden min ville ha sofaen jeg sov på: han smøg seg forsiktig, uten å vekke meg, ned bak bena mine og dyttet snuten forsiktig lenger og lenger fremover langs sofaryggen, sakte, lenge mellom hvert dytt, for da ga jeg etter og ga ham plass, uten å våkne, før jeg landet på gulvet, og han hadde sofaen for seg selv.
Disse tre drømmebildene viser hvordan jeg opplever og tenker at disse dråpene virker.
Når dråpene kombineres med kvantemedisin, er det som om en «fetter» av Nutri-Energetics gjentar samme budskap, men på sin måte, ved å fortelle de avvikende cellenes atomer hvilken frekvens de burde ha.
Her må jeg spesielt nevne tannbehandlingsprogrammene! Periodontitten, tannsykdommen jeg skrev om, er nesten ikke aktiv, og min bakerste jeksel har festnet nok til å tygges med.
Sakte, men med glede, kjenner jeg at helsen bedres, og jeg har nå kommet så langt at jeg forsøker å være 30 % i jobben.
Både kvantemedisin og Nutri-Energetics System baserer seg på informasjonsformidling til cellene , det foregår en utveksling av signaler som vitenskapen har knekket koden til, og det vitenskaplige miljøet har etterhvert en anseelig mengde tolket data lagret. Denne kommunikasjonen fasinerer meg, og jeg tenker at : akkurat som det ville være morsomt å lære å kommunisere med dyr, ville det være morsomt å kunne kommunisere med egen kropp.
Gjennom denne tiden har jeg ofte forsøkt , fordi opplevelsen av kommunikasjon med egne alveoler ble sterk for meg.
Alveolene er de bittesmå lyserøde blærene som lungene er dekket av , og det er de som ødelegges ved Kols.
Det var kvanteapperatet som formidlet meg at alveolene fremdeles levde, men at det sto elendig til med dem. Da svarte jeg dem og sa at jeg ville slutte å røyke for deres skyld. I samme øyeblikk veltet et gledesbluss gjennom lungene mine, en sterk jublende lykke. Min og alveolenes lykke.
Vanligvis, når noe gjør meg glad, kjennes det i hele kroppen, fra topp til bunn, men her var gleden lokal i lungene i kroppen og total i mitt sinn. Og om man ikke bryr seg om slike private følelsesutbrudd, så vil jeg påpeke at jeg opplevet det som kommunikasjon.
Kunnskap og kunnskapsutveksling er kommunikasjon.
Det er fantastisk at noen har forsket frem disse mulighetene for kommunikasjon.
Det grå lyset
I det grå lyset går nissen tur.
Det er ham katten aldri får tak i.
Han piler som en mus, romsterer som en rotte.
Han går der ute,
jeg ser katten bykse forgjeves etter ham.
Jeg anstrenger øynene,
engang må jeg vel få øye på ham, eller en annen,
en av de underjordiske,
en som ikke rekker ned i bakken før grålyset,
og som blir til stein.
Det er i den magiske timen i det grå lyset det skjer.
Når det lysner
Det grå lyset mellom mørket og soloppgangen myldrer av liv.
Haren har løpt til sin hule og
uglen har allerede funnet sitt «hjemmested».
Fuglesangen starter og så er «alle på».
Reven kommer luntene i fornøyet, leken stil. Man kan nesten se ham nynne på veg til sin faste museplass.
Rådyrene krysser det åpne jordet, tar seg tid, spiser litt og lytter nervøse og glade til morgenbruset.
Elgen står i skogholtet og tygger,
og jeg sitter her og titter på dem gjennom vinduet.
Jeg har satt på kaffen mens jeg følger med på hva som skjer her i verden.
El ek tron
I en fjern fremtid,
finner man et enormt underjordiske anlegg
med spor av internasjonal storsatsing for å finne elektronet.
Språklig vil man kunne tolke dette
som en gigantisk søken
etter «el ek tron….
gud utenfor tronen».
En arduaskikkelse. Ulvinnen.
Jeg drømte.
Verdenskartet lå utbrettet som gulvet i tilværelsen. Over hele kartet gikk et nettverk av rør. Rørene gikk inn i hvert hus og hvert rom i huset. Rørene gikk til hvert menneske i huset og var koplet til deres øyne, ører og munn. Koplingene så ut som små dyrespener.
Hele nettverket av rør utover verdenskartet, samlet seg og ble tykkere og færre, inntil det bare var ett tykt rør.
Det tykke røret endte i en forgrening til spenene på en gigantisk ulvinne som ruvet på høydene over Roma.
Jeg våknet med ordene:»Den romerske ulvinne dier sine barn.»
Drømmen var et bilde som ga min bekymring uttrykk . Bekymringen hadde jeg før drømmen.
Bekymrede halvtenkte tanker om det moderne kommunikasjons/ informasjons og underholdningssamfunnet og hva det gjør med oss.
Den visuelle tanken.
Man bruker ord for å uttrykke, tolke, begripe, argumentere og velge.
Når ordet ikke er dekkende, eller ordfattigdommen hindrer en i å beskrive det man vil uttrykke, trer sansene hjelpende til.
Lys ,lyd, smak, lukt, følelse og bevegelse kan suplere tanke og erfaring slik at man kan fastholde et anvendbart «bilde».
Tanken ser, leser og benytter seg av hele «ord og bilde» samlingen.
Noen redskaper har man altså til rådighet.
per ardua ad astra, eller vice versa.
«ad astra» har vist seg å være fulltegnet. «per ardua» er åpent for enhver.
N u, i tiden, er man «per ardua». «ad astra» vet man mindre om.
Om det er «per astra ad ardua», eller «per ardua ad astra» får stå åpent inntil videre.
Poenget er: den stadig tilstedeværende «ardua»s uendelig mangfoldige skikkelser.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 