Den grønne sirkelen. En bokblogg.
God bok fra bokbloggturnéen til Cappelen Damm:
De fire vennene boken handler om har fokuset i Judith. Hun er » jeg»personen , den som forteller.
Det er hennes verden vi møter, den ødelagte jorden.
Tanker og landskap overlapper hverandre og gir oss en fremmed, men likevel kjent verden, som i en drøm.
Drømmen er en virkelighet som anngår alle fire, slik drømmer ofte fremstår.
Den uforståelige virkeligheten kan fortone seg som en drøm når den skjuler og gjemmer sitt innhold i absurditeter.
Den overlater initiativet til deg, men har likevel regien og styringen.
Stefan Casta tar oss med inn i tilværelsens essens.
Endringer, gjenkjennelse og handling.
Det ugripbare.
Drømmen gir oss fragmenter av virkeligheten.
Den fragmentert forståtte virkeligheten fortoner seg som en drøm.
Katastrofen, orkanen, er den store endringen som slynger de fire vennene ut i det ukjente.
Verden er ødelagt.
Det vante og kjente er ikke mer.
Vanskelighetene de møter, og deres evne til å overleve, gir handlingen spenning og driv.
Det drømmeaktige skjæret, usikkerheten, hvor marerittet er mulig, gjør boken til en psykologisk thriller.
Vi ser barnets erfaringer, den fragmenterte gjenkjennelsesspiralen, som gradvis vokser til å erkjenne og å beherske.
Alt skjer som i barnets mytiske drømmetilværelse, hvor virkelighetsbrokkene kontinuerlige bearbeides, sorteres og
bygges.
Stefan Casta åpner boken med noen ord av Gunnar Ekeløf:
«Det fins ett runt ting
som er verlden
Men det fins ingen cirkel.
Det enda
som kunnat komma oss att tro på børjan och på slutet
er den elliptiska avvikelsen……..
Det finns inte något jag!»
*************************
Forskjellen på sirkel og ellipse er ikke «begynnelse og slutt» som Ekeløf polymiserer mot, men at sirkelen har ett sentrum,
mens ellipsen har to brennpunkter.
»Sirkelen er definert som et spesialtilfelle av ellipsen, hvor de to brennpunktene løper sammen til ett.’
Vi ser Sartres «den andre», hvor andre mennesker blir opplevet og utprøvet som det andre brennpunktet i ellipsen.’
Stefan Casta skriver så engasjerende at barna selv gir ham Sveriges Radios barnromanpris
«Väldigt läskig och spännande. Kanske handlar den om framtiden. Har allt en bok ska ha. Krångligheten får man ta som en
utmaning. Även vuxna kan läsa den.»
Stefan Casta har vært journalist og boken «Den grønne sirkelen» er hans 40. barnebok.
Når barna spør om han vil skrive en fortsettelse på den, nøler han. «Jeg går og funderer på hvor seglturen deres fører
dem,» sier han.
Månens luner!
Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.
Den ser unaturlig rød og stor ut.
Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?
Er den kommet nærmere oss?
Det ser sånn ut.
Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.
De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.
Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.
De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!
Det blir for mye for meg.
Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.
Begge ler og sier at de ser på månen.
De retter seg opp og sier bekreftende :
«Javisst, ja! Det stemte!»
«Se på månen», sier de.
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!
Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.
«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »
«Og stor!» sa Arne.
«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»
Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»
Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!
Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!
«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»
«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».
Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»
«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.
«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.
«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»
Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.
Sånn som i dag.
«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»
Mannen min ler litt.
«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»
«Hmm.. er det nødvendig å stå opp ned, for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»
«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»
» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»
«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»
» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»
«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»
Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»
» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»
«Ikke uten Nanna!»
Vi fortsatte en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.
«Det er et knep til,» sa han.
«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»
«Men det er juks, ikke sant?»
«Ja, det er det.»
En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»
» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… » sa Jesus.
*****
Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»
Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.
På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i; der la de Jesus.
Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.
Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.
****
Nå vandrer vi i tro.
Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en allegori for tingen.
Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.
Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt. Jeg er fange her i «Berget det Blå» helt til dagen bryter frem.
Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.
Hulen er mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.
Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.
Det er en fin liknelse.
I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg, zoodiakens mange bilder og religionenes store myter som gir oss brokker av underlige drømmebilder.
Men når solen stiger opp vil alle se hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.
Nå er vi i natten.
Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.
Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.
Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.
Og : Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.
Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.
Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.
Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Nå vandrer vi i tro.
Som Abram tror vi på Guds løfter.
Troen regnes også oss til rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.
Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!
Det var de to veiene til samvær med Gud.
Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.
Kjærligheten er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er summen av loven.
Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :
Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.
Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.
Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.
Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.
Kjærligheten er lyset og livet.
Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.
En kurv med påskeegg : 7. «I denne natt»
Da de hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget.
Og Jesus sa til dem:
«Dere skal alle ta anstøt; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden , og fårene skal adspredes.»
*****
De gikk over Kedronbekken og der var det en have som het Getsemane.
Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.
Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem:
Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk!
Og han gikk et lite stykke frem , falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig, og han sa:
Abba, Fader! Alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil! »
****
Disiplene klarer ikke å våke. De sovner.
Jesus er alene i sin gjerning. Han overgir seg i sin Faders vilje.
Soldatene kommer og Judas forråder ham med ett kyss.
De kommer som mot en røver med sverd og stokker, forat skriftene skulle oppfylles.
Da forlater alle disiplene ham.
Hele natten er han i forhør hos yppersteprestene, Pilatus, Herodes og så tilbake til Pilatus.
Ingen finner skyld hos ham, men folket og yppersteprestene vil ha ham dømt fordi han sa han var Guds sønn.
De ropte: Korsfest ham!
Pilatus lot ham hudstryke. Stridsmennene kledte ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham og spottet ham :
Vær hilset du jødenes konge!
Så førte de ham til Hodeskallestedet og korsfestet ham der, mellom to røvere; det var blitt morgen og den tredje time.
Det var mørke fra den sjette til den niende time, han ble forlatt av Gud, det kom et sterkt jordskjelv og flere døde kom ut av gravene og spaserte omkring.
Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst. Veien inn i helligdommen var åpnet.
******
Jesus innstiftet den nye pakt . Hva betød det?
Det betød blant annet at han var det endelige offer. Hans offer åpnet veien til Gud for alle , for alltid.
Offertiden, værens tid, var over. En ny tid sto for døren.
Hvordan var så den «gamle pakt»?
Først opprettet Gud en pakt med Abram. Han hadde lovet Abram både en tallrik ætt og et rikt land, og Abram trodde Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Altså flere hundre år før loven kom, inngikk Gud en pakt med Abram fordi Abram trodde Guds løfter:
«…Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land… det er en pakt mellom meg og deg og din ætt efter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt ….»
Omskjærelsen ble satt som synlig tegn på pakten med Abram.
Etter Israels ble ført ut fra Egypt, fikk folket lovens ord av Gud. Moses var mellommann mellom Gud og folket, men hele folket så Gud da de inngikk pakten.
Det gikk slik til:
«…Så skrev Moses opp alle Herrens ord, og han sto tidlig opp om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet……så bar de frem brennoffer og slaktoffer av okser til takkoffer til Herren. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret.
Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa : Alt det Herren har sagt vil vi gjøre og lyde.
Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa : Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.
…Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet. »
Denne pakten er mellom Gud og hele folket og inneholder alle lovens ord.
Disse to paktinngåelsene, løftets pakt ved Abram og lovens pakt ved Moses, gjelder i Israel ennå.
De har ikke godkjent den nye pakten som Jesus innstiftet ved nattverdsmåltidet.
De kristne har ment at den gamle pakten ikke gjelder lenger, fordi man har fått en ny.
Men man ser og erkjenner mer og mer at i Jesu testamente er begge de to paktene stadfestet og fullbragt.
Når vi nå går inn i vannbærerens hus, vil pakten være fullkommet, synlig tilstede.
Men vi vil i denne natt hente frem den lidende Messias, ikke kongen eller ypperstepresten, men offerlammet, slik profetene fikk se ham stykkevis og som i et speil som i en gåte:
«.. Se, min tjener skal gå frem med visdom….mange ble forferdet over ham – så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske……han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham…..Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom….. og vi aktet ham for intet.
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.
Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes …….
han opplot ikke sin munn…..
-» Min rygg bød jeg frem for den som slo…»
«Min Gud!Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»
Forbannet av Gud er den som henger på et tre.
Det behaget Herren å knuse ham…. når hans sjel bar frem skyldofferet skulle han se avkom…
De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort.
Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.
Og ved at de kjenner ham, min tjener, skal han den rettferdige, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.
Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel(blod) til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.»
Og likesom Moses opphøyet kobberslangen, Nehustan, i ørkenen da seraf- slanger bet folket, slik skulle Menneskesønnen opphøyes.
For den som var blitt bitt av en av slangene og så bort på kobberslangen, skulle bli i live.
En kurv med påskeegg: 6. «12 til bords».
«….da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv.
…og mens de holdt måltid
…..så står han opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg.
Derefter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet han var ombundet med……»
****
En underlig handling under måltidet. En tjener eller en kvinnes arbeid.
***
Simon Peter protesterer: Herre! Vasker du mine føtter?
Jesus svarte : «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du vil skjønne det siden.
Peter sier: Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!
Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.
Simon Peter sier til ham: Herre! Ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!
Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke vaske annet enn føttene, men er dog ren over det hele….»
****
Det var 12 til bords sammen med Jesus.
Tallet lyder kjent: 12 guder på Olympen, 12 i høyden over Roma og 12 i Valhall.
Døgnet har 12×2 timer, det er 12 mnd. i året og dyrekretsen har 12 tegn.
Vi kjenner til legenden om Kong Artur og ridderne av det runde bord, og mange slike overleverte beretninger om 12.
Det var viktige saker når de 12 skulle komme sammen, sitte rundt samme bord.
Man kalte tabernakelet, sammenkomstens telt, for der sa Gud han ville komme sammen med Israel.
Sammenkomst, å komme sammen, er også et uttrykk som brukes om planeter som samles i et «hus» i kretsen.
Jeg ser for meg nattverdsmåltidet og kan ikke tenke at plasseringen ved bordet var slik Leonardo da Vinci malte det.
Han har oppstilt alle på en side av bordet for å vise ansiktene deres, som hos fotografen, men det gir en feil tanke å se måltidet slik. De satt selvsagt rundt bordet.
Heller ikke kan jeg tenke at de lå ved bordet, som om de var romersk overklasse som lå symposium(anføttes).
Nei, jeg finner ingen indikasjoner på annet enn at de satt rundt bordet med føttene ned, da Jesus reiste seg.
Hans sammenkomst med disiplene var ingen tilfeldig hendelse, all hans gjerning var å fullføre Guds vilje, Guds ord.
Da sammenkomstens telt ble laget og innviet til tjeneste, skulle de hellige tingene salves, og ypperstepresten og hans sønner måtte også forberede seg.
De måtte legge vekk sine egne klær og kle seg i lin, og så måtte de helle vann i tvettekaret :
«…Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og sine føtter i det.
Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann forat de ikke skal dø;
likeså når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren.
De skal tvette sine hender og sine føtter for at de ikke skal dø;
dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt.»
Dette er det godt å grunne på, for Jesus forbereder sin yppersteprestelige gjerning for seg, og for hans disipler.
I sammenkomstens telt skulle Israel komme sammen med Gud, som Gud sa til dem:
«Jeg vil komme sammen med deg der.»
Forat det kunne skje uten at de døde, for ingen kan se Gud og bli i live, hadde Gud ordnet en tjeneste som gjorde dette møtet mulig!
Det er denne tjenesten han nå fullbyrder.
Han var av Arons ætt, og var derfor direkte arving til tjenesten. Den gangen samarbeidet Juda og Levi ætten om å holde ætten for prestekongen ved like.
Samtidig peker begge disse tekstene, om å vaske føttene, på den kristnes daglige renselse, selv om frelsen har gjort ham ren er hans vandring på jorden nødvendigvis slik at man trenger den daglige renselse av «føttene».
Jeg har nevnt før at føttene er et bilde på fiskenes tid, og selv om troens innhold er den samme, lyset er det samme, så er dette innholdet underlagt ulike ordninger.
Nå sto Jesus opp, midt under påskemåltidet og innviet dem alle til tjeneste, og innledet fiskenes tid.
Derfor, da han hadde vasket deres føtter, kledte han seg i sine klær og sa til dem:
«Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelammet med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.
Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»
Han skal ete påskelammet i det hus mannen med krukken gikk inn, i vannmannens tid.
Der skal han ete påskelammet neste gang! Vintreets frukt, Israels frukt, likeså.
Først da er Guds rike fullkommet = full-kommet!
Nå skal han fullføre den yppersteprestelige del av sin gjerning. Og fordi han skal dø har han rett til å sette et nytt testamente, en ny pakt:
» Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa:
Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg!
Likeså kalken etterat de hadde ett, og sa:
Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.»
Her oppfylles det som var , innstiftes det som er, for å fullkomme det Guds rike som kommer.
En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»
«…Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: «Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det!»
De sa til ham: «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn…..»
Det er en underlig «veibeskrivelse».
Men Peter og Johannes gikk og fant alt slik han hadde sagt dem.
De så en mann som bar en krukke vann, og det hus han gikk inn i der spurte de huseieren :
Mesteren sier til deg: Hvor er det herberget der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?
Å bære vann i en krukke er vannmannens kjennetegn.
Hans hus er vi gått inn i nå. Tiden er kommet til å følge ham til hans hus. Inn i den nye tid.
For det er i dette hus hvor han går inn at Mesteren vil ete påskelammet.
Vi har i hele fiskenes tid drukket av dette vann, og holdt påsken i våre hjerter, men nå kommer det som evangeliene beretter : Den nye pakt for hele Israels hus, ja, for all verden.
Krukken er vannbærerens tegn.
I Gen. 24… fortelles det at Abraham sender sin tjener til sin slekt for å finne en hustru til sin sønn Isak.
Tjeneren dro avsted til Mesopotamia, og da han kom til Nakors by lot han kamelene hvile ved brønnen utenfor byen. Det var på den tiden kvinnene i byen kom ut for å hente vann, og han sa:
» Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg….. se nå står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann. La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: «Hell på din krukke, så jeg kan få drikke» og som da sier: «Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke » – at hun er den du har utsett for din tjener Isak……»
Og se, før han hadde holdt opp å tale , hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn av Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.
Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg opp igjen. Da løp tjeneren henne i møte og sa: «Kjære, la meg få drikke litt vann av din krukke!» Og hun sa: «Drikk, Herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke. Og da hun hadde latt ham drikke så mye han ville, sa hun: «Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok. Og hun skyndte seg og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke….»
Her er vannbæreren en jomfru. Hun hører til fiskens tid, men skjult tilstede i tegnet motsatt fiskene, jomfruens tegn, som beriket og satte sitt preg på eonen som var. Hun hentes i vannmannens tid for å gifte seg med Isak.
Den vakre historien går inn i vannmannens hus hvor den hører til.
Vannmannen avbildes også ofte med krukken vendt, hvor han heller vannet ut over jorden.
Vannet er ordet, det levende vann! Dommsvannet som frelser.
Mens hjertet grunner på fortellingen vil jeg minne om en kvinne til og hennes krukke.
Elias sa til Akab: » …Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord…. Gå herfra og ta veien mot øst… du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge deg der.»
Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham og det lød så: «Stå opp og gå til Sarepta…jeg har befalt en enke der å forsørge deg.»
Han sto opp og gikk til Sarepta, da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa: «Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan få drikke.»
Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg.»
Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.»
Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud :»Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over joden.
Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord Herren hadde talt gjennom Elias….»
Først jomfruen så enken.
Begge betegnelsene er ofte brukt om Israel og deres forhold til Gud og hans pakt med dem.
I det åndelige bildet har vi fått del i de kommende velsignelser gjennom hele den 2000 årige tiden fra Jesu fødsel til nå.
Fiskenes tid har vært troens tid, ikke beskuelsen! men nå er tiden kommet for den hele oppfyllelse for Israels hus! og oss alle.
Elias var en av Israels mest kraftfulle profeter og da Jesus var på forklarelsens berg var Elias og Moses der, og Jesus utlegger at han som skulle komme i Elias ånd og kraft, var Johannes døperen.
Elias og Johannes er tegn som rydder Herrens vei, og som vannmannen og løven er de motsatte tegn på himmelen, slik er Johannes motsatt Jesus.
Da Johannes ble unnfanget ble hans far stum inntil han sa: «Hans navn skal være Johannes.
Da Maria ble gravid, besøkte hun sin slektning Elisabeth som var 6 mnd på vei. Da sprang fosteret i hennes liv.
Dette indikerer at det var et halvt år mellom Jesus og Johannes, i kirkeårets sirkel er de også plassert motsatt hverandre på himmelen.
Jødene har i sitt påskerituale en tom stol, en åpen dør og dekket til en ekstra. Det er for Elias som engang skal komme i mektig ånd og kraft! og han kommer i påsken.
Ved den påsken som feires i vannmannens hus kommer Elias .
Vannbærerne den gangen var oftest kvinner. Det er to utgaver av bildene av vannbæreren:
I det ene bærer han vannkrukken, i det andre tømmer han vannet ut. Her ber Abrahams tjener om at Rebekka må helde litt på sin krukke så han kan drikke.
Vannmannen skal tømme vannkrukken ut over jorden.
En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».
«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»
*****
Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:
«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til meg!»
De gikk og fant det som han hadde sagt.
Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt. Som kristne har vi brukt kongemotivet åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.
Men vi følger sjelden bildet tilbake til David, eller ennå videre bakover i ættelisten.
Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.
En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine sønner sa han bl.a om Juda:
» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»
Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk. Dette tallet peker mot zoodiaken.
I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda, han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.
Mannen og løven. Vår nye tid.
Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.
Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.
Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.
Til denne vinranke binder han eselet.
Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:
«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet: «Vær konge over oss!»
Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»
Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»
Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»
Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»
Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»
Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»
Og tornebusken sa til trærne: «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»
Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.
Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.
Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.
Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.
I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.
Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.
Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.
Det er en annen tid, noe nytt skal skje.
Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.
Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:
Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.
Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.
Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.
Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.
Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren. En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.
Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt, rir under folkets jubel inn i Jerusalem.
Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.
Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn. Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».
Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.
Zoodiakens sirkel skyldes nettopp jordens «skjeve gang» i universet. «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som jordens pussige pussede gang i sirkelen .
Vinen er en viktig del av påskens mysterium.
Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:
Ride, ride ranke! Hesten heter Planke! Hesten heter ikke så: Hesten heter Abildgrå, sitter en liten junker på…….
Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.
Den lille junkeren?
Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det ethvert barn som sitter på pappas kne.
En kurv påskeegg :3. «Hosianna»
«..Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!..» (Mark.11. 9-10)
****
Slik åpner vårt påskeevangelium.
Vi siterer ofte den første linjen: » Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»
Vi er fortrolige med den, men neste utsagn blir mer uforståelig: «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»
Vi sier det, ja, men vi kjenner på usikkerheten som ordene vekker i oss:
Det var jødene som ventet en konge av Davids ætt, ikke vi.
Vi er i kristendommen som tolker Davids rike åndelig, på oss selv. Og da kjennes det litt underlig og rope Hosianna sammen med dem som står langs veien når Jesus kommer ridende.
Mener vi det samme?
I den senere tid har jødene vendt tilbake til sitt land, og det er blitt mer vanlig å tenke at deres profeter talte ord som også skulle ha sin jordiske oppfyllelse.
Som i himmelen så og på jorden, lærte Jesus oss å be.
Jeg vil stille meg ved veien, sammen med dem, og se Jesu inntog i Jerusalem. For han er det nattlige speil som viser dagens lys: som var, er, og kommer.
Men først jeg vil finne meg en palmegren, jeg og.
Palmen de bruker her heter på gresk phoinix, føniks.
Det er en legendarisk fugl som hvert 500-1000 år bygger sitt rede i Heliopolis, solens by.
Både fuglen og redet brenner, men opp av asken stiger en ung fugl føniks. Legendens hovedtema er kjent over hele verden, og kristen ikon-kunst brukte også motivet.
Heliopolis var den gamle byen On. Et daværende senter for kunnskap og historieskrivning. Der var tempelet viet «det store hus». Der var kunnskapene om de store «eoner» i Zoodiakens store hus.
Da Josef ble solgt til Egypterne var Gud med ham og gjorde ham høyest i landet, nest Farao selv.
Han ble gitt navnet Sofnat- Paneah i Egypt og Farao gav ham Asnat til ekte, datter av presten i On.
Presten i On var dermed bestefar til Efraim og Manasse.
Føniks er bilde på gjenfødelse, oppstandelse og liv etter døden.
Men her på gresk står dette som ordet for palmegrenen.
På hebraisk er palmen «tamar», og Tamar finner vi som navn på Judas svigerdatter.
Hennes historie er sentral i Judaætten og hun er av de få kvinner som nevnes spesielt i Jesu ætteliste.
Juda hadde tre sønner: Er, Onan og Sela. Ers hustru var Tamar.
Hennes mann, Er, dør før hun har født ham en arving, og hans bror Onan skulle oppreise brorens ætt, men ville ikke.
Også han døde før han hadde opprettholdt slekten.
Nå ventet Tamar at hun skulle bli gitt til Sela, den yngste sønnen, men Juda utsatte det, for han var redd den yngste også ville komme til å dø.
Da Tamar så at Juda ikke ville holde loven om ætten, og unnvek å snakke om det, kledte hun seg i enkeklær og hyllet seg i slør og satte seg som en skjøge ved inngangen til Ena’im, for der var Juda og klippet sine får.
Juda tenkte hun var en skjøge og ba om å få gå inn til henne. Han visste ikke at hun var hans svigerdatter.
Hun ba om betaling og han ville gi henne et lam i lønn. Det godtok hun dersom han ga henne et pant på betalingen.
Han sa: «Hva skal jeg gi deg som pant?»
Hun svarte : «Ditt signet og din snor og staven du har i hånden.»
Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun ble fruktsommelig med ham.
Senere lette han etter henne for å gi henne betalingen, men de kunne ikke finne henne.
Tre måneder senere kom folk og sa til Juda: » Din svigerdatter, Tamar, har drevet hor, hun er blitt fruktsommelig.»
Juda sa: «Før henne ut og brenn henne.»
Da viste Tamar sitt pant, Judas signet, snor og hans stav, og Juda kjente det igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sela.»
Tamar fødte tvillingene Peres og Serah, og Peres fører ætten videre til David.
Dette er GTs Føniks, Tamar, som ble dømt av Juda til bålet, men fordi hun hadde reddet hans ætt og bar hans sønn fikk hun leve. Juda var Davids og Jesu stamfar.
Jeriko kalles Palmestaden, Tamars by, det var den første byen de inntok under Josvas ledelse.
I løvsalfesten, jødenes store takkefest, er palmen med. Det er en fest hvor alt er fullbyrdet, Guds rike er kommet og Messias hersker fra Davids trone.
Med disse tanker om palmen går jeg inn i templene.
Salomos tempel, som var planlagt av David og bygget av Salomo , var prydet med keruber og palmer.
Ezekiels tempel, som ikke er bygget ennå, er svært detaljert beskrevet. Det er også prydet med palmer og keruber, og hos Ezekiel sies det at to av kerubens fire ansikter var synlige: Mennesket så den ene veien og løven den andre.
Her ser jeg at den tid som nå kommer, vannmannen, med løvens motbilde, er hovedtema i begge templenes utsmykning.
En slik palmegren, som viser oppstandelsen og gjenfødelsen både i hjertene og i tempelet(tiden), vil jeg gjerne svinge for Jesus, Davids sønn.
Jeg tar med en gren og stiller meg langs veien og venter, sammen med de andre.
Han kommer snart.
Veien fra Jeriko til Jerusalem. Det var der den blinde Bar-Timaios satt og tigget og ropte om hjelp.
Vi venter som Timaios sønn på lyset i natten, på å bli seende.
Den gangen kom han, saktmodig, ridende på et esel, på trelldyrets fole, mens folket ropte : Hosianna (Vi ber deg! Frels!)
Det er ved denne veien vi står.
Profetens ord om hans komme i skyen er den nye tiden vi venter på, og fordi vi ikke kjenner den veien godt nok holder vi fast i palmegrenen og roper som den blinde Timaios sønn : Hosianna!
Kokosnøtten sprekker perfekt i ilden. I asken spirer den. Og når den ranke høye spiren folder sine to mektige frøblader ut er den som fugl Føniks i flukt mot himmelen.
En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»
«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»
Salomos høysang 1.3
******
Det var to dager til påske.
De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.
Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.
Samme kostbare salve salvet Maria hans føtter med:
«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…
En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?
Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.
Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……
Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?
De ga ham tretti sølvpenger….»
Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper. Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.
Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på kvinnelig omsorg og hengivenhet .
Og den var kostbar.
Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.
Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.
Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.
Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»
Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.
Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi, den kristne kirkes kulturkrets, har i mange år vært bæreren av pengene.
Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur er helt i Judas ånd.
Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.
Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.
I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.
Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:
Jakobs førstefødte, Ruben, gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.
Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer, sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.
Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp. Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.
Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.
Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?
Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.
Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .
Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.
Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12; og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.
Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi, både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.
Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.
Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.
Den tid som startet med Jesus og som nå, etter 2000år er en avsluttet tid. Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.
Denne, fiskenes tid, har kvinnen, jomfruen, i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.
Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.
Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet. Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.
Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.
Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.En kurv påskeegg: 1. «a passing over»
«Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn;
nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut…»
Jeg har dette ordet i tankene når jeg nå prøver å male årets påskeegg, en tradisjon vi her i nord har holdt fast ved.
Påsken byr på mange vanskelige motiver, men klokelig lar vi sol , oppstandelse og det nye livets bilder dominere.
I kurven min i år har jeg ikke veket unna også de vanskelige motivene. Så inviterer jeg deg med inn i natten, før dagens lys har brutt frem.
Påsken begynner første søndag etter første fullmåne etter vårgjevndøgn lærte vi på skolen.
Så glemte vi det.
Hva skulle vi huske det for? Kalenderen fortalte oss hvilken dag det var og nå gjør PC’n og mobilen også det.
Vi trenger ikke stå ute i natten og speide etter månens tente ny eller kunne telle dagene etter fullmånen.
Vi har helt glemt at det er ved nattehimmelens lys vi teller dager.
Men om vi ikke kan dette, så kan vi likevel gå ut i natten og løfte blikket til lyspunktene der oppe.
Noen lys, stjernene, har lyset i seg selv, som vår sol, men de er langt borte og står for oss som faste lyspunkter i natten.
Noen lys er speil.
De har ikke et eget lys, men speiler solens, de viser oss dagens lys i de mørke nattetimer.
Slik er de profetiske lys, de viser oss at den dagen som var, er, og kommer igjen.
Om den første påsken het det:
«…på den tiende dag i måneden Nisan skal hver husfar ta sig ut et lam…..det skal være et lam uten lyte av hankjønn, årsgammelt…..og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal Israel samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de skal ete det……Og dere skal ikke levne noe av det til om morgenen….Og således skal dere ete det:
med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast for det er påske (a passing over) for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.
Og blodet på de hus som dere er i skal være til et tegn for dere; når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi…..påske…denne dag skal være en minnedag for dere……
Denne urgamle beretning om jødenes utreise fra Egypt er hårreisende, og man forstår det hat og den frykt folkene omkring har følt for Israel og hans Gud.
De hadde vært treller i Egypt i over 400 år.
Den lille flokken av Jacobs ætt, på 70 personer, som dengangen kom som Faraos venner, ble gjort til treller; og 400 år senere var de blitt flere enn Egypterne.
Farao bekymret seg: Iseralittene arbeidet for ham, laget teglstenene, bygget hans byggverk, han ville ikke miste dem, men det var best å sikre seg mot opprør. Derfor befalte han å øke arbeidsbyrden deres og at alle guttebarn som ble født hos dem skulle drepes.
Slik ble det.
Herren talte til Moses ut av en brennende tornebusk: …Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop……Så ble Moses satt til å føre Israel ut av Egypt.
Disse dramatiske begivenheter kan leses i sin helhet i de første 15 kapitlene i 2. Mosebok.
Minnet om dette har jødene feiret i snart 3500 år.
Fra gammelt av har Egypt stått som bilde på verden. Deres lands grenser har stått uforandret : ca 1000×1000 km
Ta en titt på kartet og se på Egypts grenser: et kvadrat.
Kvadratet er angitt ved grensene i syd og vest. Tegner man hele kvadratet får man Jerusalem i det nordøstre hjørnet. Som et sinnbilde på verden er Egypt bare hel, et helt kvadrat, når det også omfatter Israel.
Uten Israel er Egypts grenser som når man bretter ned et hjørne på en side i en bok og lager et eseløre.
Eselet er trelldyret og i tradisjonen fra antikken er den et foraktet, mindreverdig dyr. Eselet ble bildet på jøden som var trell i Egypt, ja, på det spredte folket som bodde rundt i verden, alltid i fyrstenes tjeneste, alltid foraktet og slått av folkene.
Eselet ble bildet på jøden som bærer av Jahves bilde i verden, et bilde som vekket folks frykt og hat. Karakteristisk ble eselet kalt Jack-ass. Et sterkt bilde på Jakobs fornedrelse.
Rett før 1800 e.kr fikk eselet et nytt kallenavn : Donkey, Guds nøkkel.
Det nærmet seg tiden for et nytt «passover». Tiden for Fiskens hus var snart over, og døren til neste hus nærmet seg og Jakobs fornedrelse var ikke lenger til å bære.
Hvert år feiret den vestlige verden påsken, og selv om den kristne påsken hadde oppstandelsens glade budskap, så sprang oppstandelsens lys ut av Guds dom over verden. En dom Gud selv bar og fullbyrdet.
I 2000 år hadde man feiret hans blodsutgydelse og strøket hans offerblod på dørstokkene til vårt hus. Jødenes urgamle påskefeiring ble billedspråket i den kristne påsken.
Men så nærmet vi oss slutten på fiskenes tid, og betegnelsen Jack-ass ble forandret til Donkey, fremdeles med humor, men med den drømmendes billedspråk:
Den fornedrede, Jack-ass, er Guds nøkkel, donkey, til døren i huset. Guds nøkkel til det neste huset vi skulle inn i, vannmannens hus.
Men i våre drømmer vegret vi oss. Vi ble som Egypt. Og våre hjerter som Faraos. Vi spøkte med Jack-ass og donkey, tok deres rikdommer og deltok i Holocaust.
Holocaust betyr brennoffer.
Vi angret, som Farao selv angret sin hårdhet, og vi gav Israel deres «lovede land» i 1948.
Og her i Israel i vår tid samles våre sympatier og våre antipatier, våre mareritt og vårt håp, vår kjerlighet og vårt hat.
Her i Egypts eseløre.
Men nå står påsken for døren og jeg går ut i natten og ser på de lys gud satte til tegn, fastsatte tider, dager og år: Det er Guds himmel, hans henders verk, en tale de gamle kunne og som vi bare har et svakt og stykkevis bilde av.
Her i norden, i førkristen tid var det Odin som hang på forbannelsenstreet og Balder var månens speil-lys i natten, mens Tor drepte jotner.
Egyptens mål, kvadratet, er først helt når «eseløret» brettes ut. Verden er først hel når Israel er en del av helheten både i verden og i våre hjerter.
Nå har solen forlatt fiskenes hus og gått inn gjennom døren til vannmannen. De nye dørstokkene i vannmannens hus? Hva med dem? Hvordan går man inn der?
Er vi klar for påsken: «Herrens passing over»?
Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?
Jan Grue har lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.
Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.
Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.
Grues demoner gir oss en typisk moderne filmutgave av arten.
Ja, det er nesten så man venter å se grønn plasma utkonkurrere prinsessens fjær!
Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .
Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet. Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.
Her er et raskt gratiskurs i demonlære:
Først «Ad fontes» => «Til kildene»
Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.
Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner: halvguder, skytsånder og «Utuq».
En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.
«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.
Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef, Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.
Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.
Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.
Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.
Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!
» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?
Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.
Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.
I den greske demonlære er samme fenomen, kalt «Sokrates berømte daimon», beskrevet slik :
Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.
Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.
Om du ikke hører noenting, er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.
Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.
Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon, en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre
er altså over 5000 år gamle forestillinger.
De har sin utbredelser i de fleste kulturer og var en viktig del av våre kulturers menneskesyn. Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.
Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.
Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.
Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.
Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.
Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:
De tre største, som også nevnes i GTs skrifter, er Mikael, Gabriel og Rafael. De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)
Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.
Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.
Både i jødedommen, kristendommen og islam bærer de to første erkeenglene samme navn : Mikael og Gabriel.
Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men kirken godtok aldri magien.
Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk. Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.
I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever, men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.
Vår tid ser på dette som overtro.
Noen forsøker, noe velvillig, å forklare det som psykologiske fenomener.
Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer, siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.
Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?
Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.
Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på: De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.
Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.
Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år, gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).
De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.
Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.
Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:
Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.
Jeg tenker først og fremst på de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.
Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.
Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.
Her er demonbildet kvinne +fisk.
Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår tiden fra Jesu fødsel til år 2000.
Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets, og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».
Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.
Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.
Vekten er både rettferdighet og handel. Det er avtalenes tid, bokens og lovens tid. Det er fra denne tiden vi begynner å få skriftlige kilder.
Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.
Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.
Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer, oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.
Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».
Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.
Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.
Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens, altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.
Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.
12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen i 12. Osv.
Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen. Da dette tempelet ble bygget gjorde man «på jorden som i himmelen».
Frimurerne sier om seg selv at de søker å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.
Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.
Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.
Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller mars eller andre planeter, ble de kalt Odin, Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.
De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.
Når de gjestet et «gudshus»(eon), ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.
Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og hvilke muligheter man hadde.
Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.
De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.
Hele jorden hadde himmelen felles.
I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale, et fasinerende skue overlevert oss fra urtidens demonskoler.
Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem. På 1800tallet begrunner professorene for eller imot disse tolkningene i religionsforskningen.
Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.
Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.
Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.
Likevel levde de gamle forestillingene side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn videreført de gamle kunnskapene.
Så når astro => as-tor => astarte fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.
Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.
Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.
Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.
Mennesket forlot gudstjenesten.
De begynte å se seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.
Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr på demonplasma og englefjær…
Dette var første kursdag.
De andre kursdagene må du holde selv!
Kassetassen og Gabriel Scott
For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.
Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.
Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.
Jeg skal kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.
Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».
Fra boken:
Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.
Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.
Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.
Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.
Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.
Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.
Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»
Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.
Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.
Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.
Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.
Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.
Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.
Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.
Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.
Da pep det nede ved skoen min: «Hva skal du med den?»
«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»
«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»
Vel, vi ble i følge.
«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.
«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»
Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:
«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.
«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:
«Se deg for, her ligger en orm!» Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.
Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.
Det var sannelig Kassetassen selv!
Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.
Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.
På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.
Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.
Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.
Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.
Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.
Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.
Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?
Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere: Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.
Så langt Pider Ro.
På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.
Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.
Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:
man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.
Så vet man det.
Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok. Der kan man nyte historien fortalt på den sjarmerende dialekten.
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP
Muligheten, av AUTONOM
AUTONOM har skrevet mange kloke, vakre og inspirerende tekster.
Desverre har han avsluttet sin blog, men jeg tar meg nå den frihet å trykke en av hans tekster her.
Teksten varmer som et livgivende bål for den som kjenner seg berørt av den:
***
For den som mener å observere en annen sannhet, en annen virkelighet, ja en annen vei enn strømmen som de fleste drives med i, er begrepet umulighet en tilbakevendende mental faktor som stenger for det mulige.
Jeg ser det som er mulig, ikke tomme fraser om at alt er mulig, men heller griper tak i bildet som følger viljen etter at forestillingen er over; den muligheten som begynner som en blek uklar drøm, men som får kontur og form etter som man våger å tro på den mer som mulighet enn en håpløs drøm. Det er en mental styrkeprøve dette å bortse fra alle de faktorer som gjør at ens mål, en vei, ens ideal, ens drøm, ikke blir liggende som nok et lik i din histories etter hvert lange liktransport av ufullendte ønsker og håp, hvor det man ikke våget å tro på, det man ikke våget å være begraves sammen med siste strime ev egenhet og egenart, til den lille resten av det man var en gang opphører å eksistere. Ære være martyren; ikke fordi han døde for en tapt sak, men fordi han våget å gi sitt for å gjøre sin sak til seier, i viljen til det endelige offeret, ligger og viljen til seier. Ikke i døden, men i troen på å overvinne illusjonen av tapet, fornedrelsen; det umulige.
Det er ingen selvskapt utopi, det er det stoffet som ikke lander i ditt fang som ett vått, tykt teppe du kan hylle deg selv inn forblindet av dumdristighet og fanatisme, men det er den veien du går fordi du ser at den er den eneste som egentlig kan føre deg dit du vil, selv om du ikke vet om du når frem, så vet du at det finnes en mulighet til å gjør det du egentlig vil innerst inne, trekke konsekvensen av det, gjøre det fint vevde stoffet av drømmen til en festning du skal erobre og siden besitte. Se dog bort fra disse store ordene, se dit du vil, til det som gjør deg godt, som gjør deg sterkere, som bringer deg nærmere der du vil være. Forestillingen er begynnelsen på et bilde som skal gli over i virkelighet.
En broder kom til meg første gang nylig, han så mulighetene jeg hadde forestilt meg, hans forestilling realiserte mitt bilde, min vilje, gjennom å følge det bildet, som tross at det var uklart, hadde konturene av noe som kan vokse seg vakkert. Et bilde er aldri ditt alene, men viljen din, den er hammeren du skal bygge med, forme forestillingen, leve den ut, spille den først, når troen er eneste støttepunkt, og siden bli den, i kjærlighet, til andre som deler det samme bildet, ser din forestilling, fornemmer den, blir en del av den.
Muligheten er der hvor man våger muligheten for absolutt tap, det håpløse, i overbevisningen om at akkurat dette er mulig og at alle andre veier blir umulige å følge.
****
Igjen takk til AUTONOM for en fantastisk tekst.
Jeg bringer den herved videre.
Godt Nyttår til den som er innom her.
Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.
Julen er legendenes tid.
I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.
Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.
Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.
Boken jeg tar dette fra er: «Platon samlede verker» VII , utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.
Kritias, han som forteller, påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:
«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»
I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!
Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :
«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»
Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.
Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.
Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.
Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.
Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.
Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.
Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:
«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.
De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.
Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..
For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.
Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.
På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.
De hadde bare et barn, datteren Kleito. Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.
Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.
Han laget også sirkelrunde belter rundt hverandre, skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.
Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.
Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.
Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.
Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.
Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.
De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.
De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.
Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.
De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller. Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».
Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær så handtverkerne hadde godt virke.
Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.
På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.
De utsmykket templene og de kongelige boligene.
De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.
Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.
Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.
De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang. Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.
Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.
Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200 meter bredt.
Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.
Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.
Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.
Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.
Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».
Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.
I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.
Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».
Statuene var av gull.
Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.
Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.
Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.
Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.
Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker, og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.
Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle, også for dyrene.
Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.
Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk -all slags larm både dag og natt.
Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell. Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.
Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.
Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell og soldater til kongen.
Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.
Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.
De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.
Gudenes gud, Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.
********
Så langt fra Kritias.
I Timaios lar han en riktig gammel prest si:
«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……
Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.
Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……
Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….
Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. »
************
Så langt Platon.
Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.
Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»
Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.
Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.
Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.
Poseidon => pos eidon => føttenes bilde
Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.
Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca år 2000.
Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.
Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.
Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene: fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.
I våre dager, mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige, bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.
Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet, er også et motiv i norrøn mytologi.
Dette urbilde taler til oss, og vi kjenner det svært godt, egentlig, selvom vi aldri har hørt det før, fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.
**********
EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!
Andre legender og gamle minner:
legenden-om-gullveig-i-voluspa
astrologi-og-vare-dommedags-forventninger
Apefjes. En bokblogg.
I går, 17.11.11, blogget
http://eirin-surr.blogspot.com/
om denne boken. I morgen er det
som blogger om den.
***
Interessen min fanges allerede ved første tegneserierute:
Høyt oppe under gymsalens tak befinner hovedpersonen seg.
Usynlig for leseren.
Vi ser bare avstanden mellom ham og klassen.
Den er tegnet inn i fjesene som stirrer opp mot ham og i det malende perspektivet.
«Kom ned!» roper læreren.
Flere stirrende ruter senere:
«OK, folkens. Han ramler nok ned før eller siden!»
***
Slik blir vi kjent med den 13 år gamle Martin Josefsson.
Overlatt til seg selv, ja, men han kom seg ned!
Det er en fantastisk åpningsscene, og fortsettelsen bergtar meg i like stor grad.
***
Kombinasjonen av tegneserie og prosa virker sterkt:
En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.
Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.
Leseropplevelsen er intens og stimulereende.
Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker leseren inn i Martins historie.
En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.
Vi forventer en historie utenom det vanlige.
***
Bokens åpningsscene gir oss et bilde av Martin Josefsson.
Prosateksten som følger er som en lyskaster som i raske sveip gjør tankene hans synlige for oss:
...»Stemmen min er kanskje ikke helt den samme når den kommer ut av ørepluggene som når den forsvant inn i mikrofonen….»
Slik , på denne indirekte måten, blir vi kjent med minidiskspilleren hans. Vi får vite litt nå og mer etterhvert.
...»vi har flytta…Oslo denne gangen…»
Dette er første omtale av at Martin og moren stadig flytter.
Gjennom hele boken øker gåten, spørsmålet om hvorfor de må flytte så ofte.
«.. Jeg orker ikke å sitte her inne særlig lenge av gangen.
Jeg går rundt i gatene…..
når jeg nærmer meg en husfasade igjen, noen dager etterpå, så sklir den fram i hukommelsen.
Som en sånn dårlig powerpointeffekt.
Også veit jeg akkurat hvor jeg skulle ha plassert henda.
Eller beina.
Eller som i det playstationspillet der du hopper fra tak til tak.
Du har full kontroll hele tida.
I hvertfall føles det sånn.
Helt fram til det øyeblikket det glipper.
Men da er det ikke så farlig.
Da er du uansett død.»
Her får vi noen inntrykk av Martins første turer ute i Oslo, og vi stusser over det han tenker om å plassere beina og hendene og å hoppe fra tak til tak.
Er han en superhelt? Eller en Ape?
Vi ser for oss omslaget : Tittelen Apefjes og tegningen av gutten som springer rundt i storbyen med apemaske.
Slik blir vi, alt i 1 kapittel, satt rett inn i Martins mysterier.
Litt etter litt avdekkes flere og flere fakta som sporer leseren til å være detektiv sammen med Martin.
Han tagger.
«.. Og så har muttern funnet tusjene mine. Hun må ha lett som bare det….»
Han merker at han forandrer seg, vi får små glimt av noe fremmed som skjer med ham :
«Hva gjør du egentlig hvis du oppdager at du er en annen person enn du trodde du var? Betyr det egentlig noe?»
Politiet leter etter en tagger som tagger på svært vanskelig tilgjengelige steder. Ingen forstår hvordan taggeren gjør det.
Fordi taggingen alltid forestiller et apefjes, kaller de taggeren for Apefjes.
«Ingen skjønner åssen han får det til. Han må være SPIDERMAN eller noe sånt.»
***
Vi følger Martins ensomme vei i byjungelen.
Hvordan han hopper og henger etter en arm i en kant i bygårdfasadenes små utspring.
Hvordan han svinger seg frem og tilbake, slenger seg over til neste utspring og over til en lyktestolpe og ned på fortauet.
Hvordan han går hjem, låser seg inne på rommet sitt, legger seg på senga og lytter på minidiskspilleren til faren.
På den kan han høre låtene faren hans likte, alternativ hardrock som» The Smiths» og «The Jesus and MaryChain».
På minidiskens spor 99 hører han skuddet, mordet på faren, morens skrik og noen lyder han forsøker å forstå.
Minidisken, som har 99 spor, har et spor til, et som ikke skulle være der, spor nr 100! som altså ikke er der!
Men han hører det, selv om han ikke vet hva han hører.
Martin finner et pass hvor han ser at moren er russisk. Hennes far er Vadim Karkov.
Moren er ikke den hun gir seg ut for.
Og der står også navnet Miroslav Mikailevitsj Karkov Singh.
Han husker, langt tilbake, at moren sa «Miro» til ham. Han het egentlig Miro.
Han er heller ikke den han tror han er.
***
Boken har krimhistoriens plot.
Leseren har gleden av å oppleve hvordan spenningen i boken bygges opp og å merke seg alle detaljene, sporene som legges ut.
Boken er en tegneserieroman. Et svært vellykket samarbeidsprosjekt.
Både tegninger og prosatekst er av høy kvalitet og historien er fengslende, dyktig komponert og grensesprengende.
***
Jeg merket meg at Sigbjørn Lilleeng på sin hjemmeside oppfordrer leserne til å tolke boken.
Det morer meg å forsøke på det, han har kanhende en baktanke med oppfordringen.
Noen forfattere røper sine hensikter i valg av navn på hovedpersonen, og jeg googler navnet Martin Josefsson .
Kanskje jeg kan finne noe som har inspirert forfatternes navnevalg.
Det viser seg at Martin Josefsson har sin egen nettside. Han er en svensk illustratør, grafisk formgiver og maler.
Jeg blir straks i tvil om personen er ekte, eller om nettstedet er laget for leserne av boken.
Lenger ned viser jeg et grafisk arbeide av ham, som jeg mener er talende, og et bilde fra hans fotogalleri.
Fotoet tok jeg med fordi det sier noe om perspektivet til fotografen.
Det er mange Martin Josefsson, 12 stk, kanskje alle har en betydning for vår romanhelt? Neppe?
Men så kommer en underlig nettside som fanger interessen min: Martin Josefsson in Launchpad.
Den gir en noe kryptisk info hvor det heter, blant annet :
«….If you are interested in understanding the Blueprints tracker in more detail then you should take a look at the system documentation, where you can learn the best practices for effective community building and release management with Launchpad….»
Nei, enten er dette et gigantisk villspor, eller så er disse sporene en invitasjon!
Det virker som om denne Martin Josefsson heller ikke er den han gir seg ut for.
Hva med Miro, hans egentlige navn?
Jeg googler Miro og blir sikker i min sak. Miro er Spanias Picasso.
Likheten mellom Lilleengs tegninger,
Martins tagging, illustratøren Martins strek og Miros malerier er påtagelig! Det kan ikke være tilfeldig!
Legg bare merke til Miros bruk av øyet.
Glødende, intense står øynene, uten sammenheng med omgivelsenes uforståelige kaos.
Lilleeng gir øynene i tillegg et Mangaaktig preg, som det dominerende i ansiktet.
Nesen er påfallende liten , ja resten av ansiktet er betydningsløst og ofte kamuflert av en apemaske..
Taggeren er den moderne surrealistist.
**
Miro er også navnet på et nettverktøy! Les om Miros fantastiske muligheter på
Jeg siterer bare
«…Shipping Miro with your devices gives you a world class, integrated media experience that reinforces everything your device offers. Miro has some of the fastest bittorrent downloading in the world, built in….»
Dette kan ha betydning for den ikke eksisterende filen i minidiskspilleren etter Miros far…. Miro hører den, nemlig!.
Han hører Fil nr 100, enda spilleren bare har 99 .
Det er nettopp Miros hjernefunksjon å søke i mange nettsystemer samtidig, og nedlastingen er bare et tastetrykk !
Desuten kan Miro 4.0 være en forklaring på hvorfor bokens språkkombinasjoner ikke virker som noe problem overhode:
Russisk, amerikansk, afrikansk, sjimpanskisk og norsk, for å nevne de viktigste.
Miro er en seier i automatikkens kalde, logiske system:
1.Velg =>2. start=>3. kontroll =>4. system =>5. miljøvariabler =>6. ? =>7. Miro…
Likheten mellom Miro og Miro/Martin er iøynefallende:
…»Jeg måtte få tak på dette som skjedde med meg….Jeg ville ikke at det skulle ha kontroll over meg…»
***
Det er flere navn i boken. Ikke mange, men noen.
De har sine nettsteder, alle sammen, men jeg trekker ikke frem flere.
Det er opp til enhver å gå inn i nettjungelen sammen med Martin , Miro og Vadim Karkov.
Jeg tenker på forfatternes grensesprengende prosjekt:
Å sette sammen roman og tegneserie til en tegneserieroman, en ny genre.
Det er grensesprengende i seg selv, selvom det er gjort før, bl a av Tor Ærlig, i «Ser du meg nå?»
Men å involvere nettet i romanen er nyskapende!
Forfatteren av Mørkeboken , Sigbjørn Mostue, brukte også nettsteder som referanse for personer i boken sin.
Det er en grensesprengende handling, romanen får en utvidelse.
Historien kryper ut av permene og smetter uregjerelige inn på ulike nettsteder.
Nettet er romanen: Et konstruert univers!
Forfatterne kan la Miro hoppe fra fil til fil i nettverden.
Like kjapt som Miro svinger seg fra hustak til fasadeutspring og tagger sin kunst, kan Nettverdenens Miro sette sine spor.
Miro forlater romanens barneværelse og svinger seg ut i det ensomme øde , i den fiktive fremmede intethet.
Mellom filenes lukkede baner har han klart for seg hvor han fester sine hender og føtter.
Og på de glatte uvedkommende flater, er tagging en av mulige aktiviteter.
Tag er informasjoner om informasjoner.
****
Her i nettverdenen kan leseren bli delaktig i både tagging og romanskriving.
Romanens utvidelse gir nye kommunikasjonsmuligheter!
Nettromanen kan gjøre leserne til aktører!
Samtidig utvides krimgenren til en detektivgenre hvor leseren går inn i romanens utvidede nett-arkitektoniske rom og kan følge forfatteren, og kanskje på et tidspunkt bygge en egen versjon.
Vi kan nærme oss Mikael Endes visjon om den uendelige historie.
Fremtidens romaner bringer oss kanskje aktivt inn i sverdslag med forfatterne i cyberspace.
***
Boken stopper midt i spenningstoppen!
Det betyr at det må komme minst en bok til.
Jeg gleder meg alt!
Det var en gang prestekonger……
I urgamle dager var kongen også prest.
Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig» makt.
Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.
Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.
Jeg vil ta frem og vise noen grunntrekk fra historien som er relevante og interessante fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som viktig for folk.
Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og utbredelsen , for å antyde hvor omfattende dette har vært.
****
De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen omtales i 1Mos.14,18.
Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.
Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:
«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»
Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.
Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.
Over trehundre år før Abram levet Nimrod.
Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.
Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.
Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja, faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.
Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og denne tradisjonen var styrken i familie og samfunnsliv.
Det var velviljen til fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de ydmykhet og troskap.
Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.
Vi gjenkjenner det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.
Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».
Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.
Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.
Gudekongene våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.
Denne guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin senere ble fedredyrket som mer guddommelig enn de andre. Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.
Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.
Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i Orkenøysagaen.
Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk og utbredt tradisjon.
Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.
I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.
På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.
Om Buddah heter det:
Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.
Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.
Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.
Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt av Juda og Levi som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.
Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.
Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.
I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.
År 632 e. Kr. kom Islam.
Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.
Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:
«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».
Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.
Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.
Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende våre forventninger til en «leder» er.
Likevel føler vi oss distansert fra dette.
Som om det er et tilbakelagt stadium, en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.
Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr med formularet:
» Det var en gang en konge…..»
Og, ja, det er faktisk både sant og visst , det var en gang…
*****
Nå har vi en helt annen tid… ikke sant?
Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute. Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.
Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og kirkens åndelige lederskap var ikke lenger av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.
Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.
Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.
Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.
Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.
Han viste at han hadde empati og sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.
Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.
Dette rørte ved noe dypt i folk og vekket et slumrende behov:
«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…» » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…
Slik snakket folk.
Statsministeren viste seg som en samlende person, en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige aspektet i situasjonen.
Han viste oss i et glimt hvordan en «prestekonge» av vår tid kan være.
Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.
Under lindetreet
«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»
Vi tar kurvene og saksene med.
Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.
Blomstene er tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.
«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»
«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»
Vi skyver litt bladverk til side og går inn.
Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.
Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om alle nektersamlende samfunn boler her.
«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.
Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.
Duften er intens.
Lyset er mykt.
Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.
«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»
«Jaså?» summer jeg….
» Også tilhører det gudinnen Frøya.»
Alt dufter lindeblomstdop.
Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.
Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.
Vi må gå hit i morgen også.
GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
Tidlig en morgenstund.
Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.
Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde bed og hage.
Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.
Jeg nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende, en viktig del av hans «vannkur» .
Her hvor drivhuset sto, ligger nå langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.
Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.
Tiden har gått og naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.
Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg er ikke sterk nok ennå.
Og hvorfor streve med det?
Butikkene er fulle av varer!
Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!
Det er som om jeg kjenner vekten av denne kastede maten på mine skuldre.
Vår tids mat-umoral!
For å sikre meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.
Så kaster man de andre 19 brødene.
Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.
Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter, klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !
Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig kastemat og vemmes ved det! Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.
Derfor er det brødet billig, egentlig.
Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon, kan det jeg får for pengene bare bli et hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige råvarer.
Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:
» Gi oss idag vårt daglige brød»
til
«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød. Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»
Mens jeg ser utover min ustelte hage, kjenner jeg min sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.
Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.
Jeg ser meg i lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)
Det lille diktet mitt » til spadens pris», flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller skam:
Jeg liker å bruke en spade fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!
Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?
Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.
De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.
Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.
Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over gressplenen.
Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:
Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.
Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.
Der hviler den som en perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.
Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset» all jordens tyngdekraft.
Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.
Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.
Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.
Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.
Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.
Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.
Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.
Morgenstunden er over.
Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet. Dr. Kneipp var en klok mann!
****************************************
Ta en liten titt på videoen på denne adressen.
Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener. Han har jeg skrevet om her:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Myten og drømmen.
Myten er vår kulturs formidling av usigbare kunnskaper.
Det greske ordet myte betyr å formidle hemmeligheter , hviske og mumle. Det tilsvarende ordet i vårt språk er «run» , i ordet runer.
Når vi lytter til myten, lytter vi til våre urgamle aners tale. Myten har den gjenfortalte og gjennom tidene fortettede, poetiske form.
Vi lytter til vår kulturs måte å bevare hemmeligheter på.
Det er som når vi drømmer, og vårt sinn bearbeider en sak vi ikke tåler å møte i sin nakne sannhet, men vårt sovende sinn skaper den beskyttelse vi trenger for å bearbeide saken. Vi lager våre private bilder for det vi behandler, bilder som er riktige for saken, men som skåner vårt sinn.
Slik er myten folkets religiøse «drømmebilder».
Folkenes myter er like sier man, de har lånt av hverandre. Eller man sier at folkenes myter er forskjellige, og at derfor har man ingen felles sannhet, bare egne selvskapte bilder. Begge deler viser at myten er tull og folkediktning.
Jeg tenker at begge parter har rett, og feil samtidig.
I folkenes urhistorie har det vært helt reelle hendelser som de har bearbeidet, hver på sitt vis. De har også hatt sine «drømmetydere» og «magere» som har forstått og ført videre i myter og runer og hellige skrifter de hellige beretninger.
Myten er som en del av vårt språk, og finner derfor gjennklang i vår sjel.
Den gir vårt intellekt en inspirasjon, en ide, en søkende nysgjerrighet, en glede. Og selvom intellektet, kanskje for raskt, legger myten vekk som primitiv, naiv og meningsløs, så ligger nå den «tøvete» historien der i bevisthetsdypet, som en uforståelig drøm, og skaper, som et mantra, visse bevegelser i sinnet. For myten er ikke bare min, den er hele vår ætts drømmebilde. Når den lagres i min hjernes mange skjulte lag, har den koplinger i mitt språk som blir aktivert og jeg blir en del av min ætt.
Myten er bildet.
Bildet er troslærens form. Det er slik man sier det usigelige.
Bildene settes sammen og danner allegorier og lignelser, fasttømrede fortellinger, som et større mer sammensatt bilde, men fremdeles ett bilde. En helhet.
Myten er helheten.
Myten er et transendent, helhetsformidlende bilde.
Filosofien er analyse, den oppdelende, splittende , intellektuelle virksomhet, som vurderer alle delene, som plukker myten fra hverandre i sin evige nidkjære jagt på sannheten. Myten er filosofiens endemål.
Hvorfor gjemmes sannheten i bilder?
Mytens mål er å finne Gud, og å bli funnet av ham.
Gud er i sin usynlige utilnærmelighet, fryktelig for den menneskelige tanke. Ingen kan se Gud og bli i live.
Myten gir oss kulturens nøkler inn til hvordan dette møtet finner sted.
Myten er primitiv.
Den er ikke en ide man diskuterer, ikke en tanke man imøtegår, ikke et filosofisk konsept, den rangerer ikke ånden over materien, men den er det lille frøet, spiren som vokser sin egen iboende vekst og fullmodnes i folkets historiske handlinger.
Myten formidler oss himmelens tale.
Den gjenskaper himmelens bevegelser i zoodiaken for enhver tid, på ethvert sted.
Slik skaper den enheten: «som i himmelen, så og på jorden». En bønn Jesus lærte sine tolv disipler.
Denne himmelens tale er vårt liv.
De gamle brukte kart, almanakk, runestav og stjernekalender for å tolke den himmelske tale, og de hadde en egen visdomstradisjon med et utbredt samarbeid med andre visdomssentre, men vår tid lytter ikke etter den slags gammel overtro. Vi avviser bestemt at noen planeters bevegelser i zoodiaken kan virke inn på folkenes utvikling av psyke og karaktertrekk.
Men vi leser gjerne de greske myter.
Vi frydes over de vakre fortellingene, og gremmes over at gudene er så uberegnelige og ufullkomne.
I » Nordisk mytologi» av N.M.Petersen henviser han i innledningen til sin bok, til Hauch(Die Nordische Mythenlehre), Grundtvig(Myth 1808), Wagner(Ideen zu einer allgemeinen Mythologie 1808) og Hammerich for å bekrefte sin oppfatning av spesielle trekk ved den germanske gudeverden sammenlignet med den greske:
Den greske mytologien er ikke en samlet gruppe myter, men mange små enkeltgrupper som er svært løst forbundet. Den norrøne mytologi har en sterk krets, en tydelig gruppe.
Denne forskjellen, sier de, speiler at den greske staten har mange små samfunn som har en svært svak samlingstanke. Det greske samfunn svekkes og ødelegges ved å samles.
Den norrøne kulturen er ett folk. Det germanske. Dette folk har alltid vendt tilbake til enhetstanken. De svekkes og går under ved å oppsplittes i små enheter.
Den greske myteverden er uten begynnelse og endetid. Den er tidløs og har mange enkeltstående episoder.
Den norrøne myteverden har en begynnelse, og rommer allerede i sin begynnelse forvarselet om endetiden. Den er ett sammenhengende episk drama.
De greske myter er vakre, svært estetisk utmalende, med tragiske emner.
De norrøne er mer tilknappet, strengere i formen med en noe barsk humor.
Folkenes kulturelle særtrekk skaper deres myter, eller omvendt, mytene skaper folkets spesielle særtrekk. De speiler hverandre, samvirker, forsterker hverandre.
Hvert folk, hver kultur har vevet sin mytologi inn i språk og liv og utfører sin himmelske bestemmelse, mer eller mindre medviten, som i en drøm.
Den grensesprengende myten, det lille sennepsfrøet (gr. sinapi) som Jesus setter i lignelsen, er «drømmemyten» for fiskenes tid. Den myten er verdensomspennende. Den har koblinger til alle språk og alle myter i seg, og dette såkornet skulle disiplene spre til alle folkeslag.
Nå er fiskenes tid over , sennepstreet er ferdigvokset og det fikk en unaturlig stor vekst! Sennepsplanten er en liten vekst når det vokser normalt, men den vokste slett ikke normalt, den fikk en vekst som et kjempestort tre, hvor himmelens fugler kunne bygge sine reder. Den 2000 årige drømmen er ferdig.
Vi gjør oss klare til å våkne.
Vi venter at drømmemesteren skal komme og tyde drømmen vår.
Mannen som heller vann fra sin krukke skal vekke oss og gi oss flere drømmebilder.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 