«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.
…
Bokbogg 4 juni 2012
Dette syns jeg han gjør mesterlig.
Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen, ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.
Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.
I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.
Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».
Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.
Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen», gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.
Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.
Nylig hendte det igjen, i Finland: man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland
Vold er vanskelig å forstå.
Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.
Den norske tittelen, «Bomb dem», kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.
Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.
Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:
«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.
Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:
– Her.
– Hvorfor det? sier hun.
– Fordi jeg elsker deg.
Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig. Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.
I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….» (Sitat slutt.)
Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv, forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:
«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i. Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.
En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:
– Hva er det du driver med?
-Griller pølser, for faen, svarer jeg.
Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.» Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……» (Sitat slutt).
Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken. I lys av dette leser vi alt som kommer.
Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.
Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi Europas moderne åndsliv i denne sinte unge mannen.
Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.
..
Ekløf 
Sartre 
Majakovskij 
Hamsun
StrindbergJeg tar med ungdomsbilder av dem, for Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv. De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.
Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen i boken, «Mikael», etter forfatteren.
..
Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og «Mikael». Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.
Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.
.
Gulltørst, penger og verdens første streik!
Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.
Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .
Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:
…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612 på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren. Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»
Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.
Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.
Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.
Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.
Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.
Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.
Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.
Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.
Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.
Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».
Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.
I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
Og, ikke uventet, finner vi histories første spor nettopp i gullgruvenes tegn.
Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:
«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»
Det gamle Egypt, forteller Grimberg, hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.
Gullgruvene i lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.
«Dette stedet», sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»
Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.
Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige gulltørst!
Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.
Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet. Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.
Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.
Da Ramses bygget de store templer, hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.
Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.
De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».
Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.
For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:
Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.
Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.
Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.
Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.
Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.
Dette er verdenshistoriens første «arbeiderbevegelse», så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.
Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.
Fra en dagbok derfa beskrives det:
«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:
«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»
Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:
» Kom inn igjen!»
Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:
«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk, og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»
Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:
«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»
Da ble det streik! En arbeider sa:
«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»
Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:
«Vi vil ikke komme!»
Og de streikende la til:
«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»
I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.
Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.
I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i, kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne skikken er.
Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.
Men vær obs på mellommennene!
Månens luner!
Klokken er 21.20 og nå er månen kommet helt klar av trærne i horisonten mot sørøst.
Den ser unaturlig rød og stor ut.
Vakker er den, men illevarslende stor! Hvordan kan den bli så stor?
Er den kommet nærmere oss?
Det ser sånn ut.
Jeg tenker tilbake på en tidlig sommerkveld for noen år tilbake.
Arne var på besøk og han og min mann satt ute på verandaen i sommerkvelden.
De satt i dypsindig og viktig samtale om alt som er å vite i verden, så jeg lot dem være i fred og drev på med mitt innendørs.
Da ser jeg med ett, ut gjennom stuevinduet at de to gamle mennene utfører noen besynderlige ritualer.
De står med skrevende ben og bøyer sine overkropper ned og har bokstavelig talt hodet mellom bena!
Det blir for mye for meg.
Jeg åpner verandadøren og spør nysgjerrig om jeg kan få vite hva de driver med.
Begge ler og sier at de ser på månen.
De retter seg opp og sier bekreftende :
«Javisst, ja! Det stemte!»
«Se på månen», sier de.
Jeg så på den. I kveld var den fantastisk!
Fargen dyp orange, nesten rød og så virket den mye større enn vanlig.
«Ja! Den er spesielt vakker i kveld! »
«Og stor!» sa Arne.
«Ja?» Jeg så spørrende på ham. » Og ….ble den vakrere ved å se på den fra mellom bena?»
Begge gliste: «Prøv! Se hva som skjer!»
Jeg inntok den ufine stillingen, så på månen og ble så skuffet!
Der var den, gul og vakker, men betraktelig redusert, til normal størrelse!
«Dette er sprøtt! Hvorfor ser den mindre ut slik? Og hvordan kom dere på det?»
«Mannen din sa at månen ikke var større enn vanlig.» sa Arne. «Han sa at forstørrelsen var et bedrag, kalt «luna mendax».
Når den er så nærme horisonten vil vi oppfatte den større enn øyet ser den. Hvis vi kunne se på den løsrevet fra jordens horisont, ville vi se at den har samme størrelse som den normalt har.»
«Og denne stillingen dere inntok skulle løsrive den fra horisonten?» Jeg var noe skeptisk ennå.
«Ja, når man ser opp ned, vil øyet relatere månen til den åpne himmelen, og ikke til horisonten for den blir da oppfattet som «opp». Arne bøyet seg ned igjen og så på månen opp ned.
«Vi måtte jo teste teorien! Og den stemmer !»
Nå er det noen år siden vi tittet på månen opp/ned sammen med Arne, men jeg tenker på det når månen henger unaturlig stor og rød rett over horisonten.
Sånn som i dag.
«Se!» sier jeg til mannen min. «I dag skulle Arne vært her!»
Mannen min ler litt.
«Ja, men i dag er det helt spesielt! I dag er månen faktisk større enn vanlig. Den har en elliptisk bane og er nærmere oss i dag enn den pleier. Derfor virker den ekstra gedigen like ved horisonten.»
«Hmm.. er det nødvendig å stå opp ned, for å avsløre hvor mye vi bedrar oss?»
«Man kan avsløre hva som er vår feiltolkning av størrelsen ved å holde en mynt, en ti- øre, på strak hånd, slik at mynten dekker månen. Den vil alltid dekke månens normalstørrelse.»
» Det er ikke bare synssansen som blir bedragersk i måneskinnet» sier jeg. «Psyken påvirkes også.»
«Å? Det er vel et kvinnefenomen. Månegudene er kvinnelige, vet du.»
» Bleke, vakre, halvnakne og forførende?»
«Jeg tenkte mer på de lunefulle, farlige heksene!»
Det er vel mer som jeger hun appelerer til mannen!»
» Hva med vår norrøne Balder? Han er vel mannen i månen!»
«Ikke uten Nanna!»
Vi fortsatte en stund å kjenne på månens mektige inflytelse over guder og mennesker.
«Det er et knep til,» sa han.
«Hold for et øye og se, slipp og se, bytt slik et par ganger. Da vil månen bli stor, liten stor, liten ettersom du ser med ett eller to øyne.»
«Men det er juks, ikke sant?»
«Ja, det er det.»
Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.
Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.
Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.
Sangen jeg har stoppet ved ble laget som en kommentar til debatten som fulgte boken «Prosessen mot Hamsun», av Torkel Hansen. Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.
Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen, og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.
Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)! men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:
Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat. Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen «feil» tanker?
Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner. Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.
Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:
En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»
» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… » sa Jesus.
*****
Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»
Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.
På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i; der la de Jesus.
Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.
Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.
****
Nå vandrer vi i tro.
Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en allegori for tingen.
Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.
Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt. Jeg er fange her i «Berget det Blå» helt til dagen bryter frem.
Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.
Hulen er mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.
Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.
Det er en fin liknelse.
I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg, zoodiakens mange bilder og religionenes store myter som gir oss brokker av underlige drømmebilder.
Men når solen stiger opp vil alle se hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.
Nå er vi i natten.
Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.
Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.
Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.
Og : Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.
Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.
Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.
Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Nå vandrer vi i tro.
Som Abram tror vi på Guds løfter.
Troen regnes også oss til rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.
Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!
Det var de to veiene til samvær med Gud.
Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.
Kjærligheten er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er summen av loven.
Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :
Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.
Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.
Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.
Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.
Kjærligheten er lyset og livet.
Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.
En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»
«…Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: «Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det!»
De sa til ham: «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn…..»
Det er en underlig «veibeskrivelse».
Men Peter og Johannes gikk og fant alt slik han hadde sagt dem.
De så en mann som bar en krukke vann, og det hus han gikk inn i der spurte de huseieren :
Mesteren sier til deg: Hvor er det herberget der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?
Å bære vann i en krukke er vannmannens kjennetegn.
Hans hus er vi gått inn i nå. Tiden er kommet til å følge ham til hans hus. Inn i den nye tid.
For det er i dette hus hvor han går inn at Mesteren vil ete påskelammet.
Vi har i hele fiskenes tid drukket av dette vann, og holdt påsken i våre hjerter, men nå kommer det som evangeliene beretter : Den nye pakt for hele Israels hus, ja, for all verden.
Krukken er vannbærerens tegn.
I Gen. 24… fortelles det at Abraham sender sin tjener til sin slekt for å finne en hustru til sin sønn Isak.
Tjeneren dro avsted til Mesopotamia, og da han kom til Nakors by lot han kamelene hvile ved brønnen utenfor byen. Det var på den tiden kvinnene i byen kom ut for å hente vann, og han sa:
» Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg….. se nå står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann. La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: «Hell på din krukke, så jeg kan få drikke» og som da sier: «Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke » – at hun er den du har utsett for din tjener Isak……»
Og se, før han hadde holdt opp å tale , hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn av Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.
Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg opp igjen. Da løp tjeneren henne i møte og sa: «Kjære, la meg få drikke litt vann av din krukke!» Og hun sa: «Drikk, Herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke. Og da hun hadde latt ham drikke så mye han ville, sa hun: «Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok. Og hun skyndte seg og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke….»
Her er vannbæreren en jomfru. Hun hører til fiskens tid, men skjult tilstede i tegnet motsatt fiskene, jomfruens tegn, som beriket og satte sitt preg på eonen som var. Hun hentes i vannmannens tid for å gifte seg med Isak.
Den vakre historien går inn i vannmannens hus hvor den hører til.
Vannmannen avbildes også ofte med krukken vendt, hvor han heller vannet ut over jorden.
Vannet er ordet, det levende vann! Dommsvannet som frelser.
Mens hjertet grunner på fortellingen vil jeg minne om en kvinne til og hennes krukke.
Elias sa til Akab: » …Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord…. Gå herfra og ta veien mot øst… du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge deg der.»
Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham og det lød så: «Stå opp og gå til Sarepta…jeg har befalt en enke der å forsørge deg.»
Han sto opp og gikk til Sarepta, da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa: «Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan få drikke.»
Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg.»
Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.»
Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud :»Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over joden.
Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord Herren hadde talt gjennom Elias….»
Først jomfruen så enken.
Begge betegnelsene er ofte brukt om Israel og deres forhold til Gud og hans pakt med dem.
I det åndelige bildet har vi fått del i de kommende velsignelser gjennom hele den 2000 årige tiden fra Jesu fødsel til nå.
Fiskenes tid har vært troens tid, ikke beskuelsen! men nå er tiden kommet for den hele oppfyllelse for Israels hus! og oss alle.
Elias var en av Israels mest kraftfulle profeter og da Jesus var på forklarelsens berg var Elias og Moses der, og Jesus utlegger at han som skulle komme i Elias ånd og kraft, var Johannes døperen.
Elias og Johannes er tegn som rydder Herrens vei, og som vannmannen og løven er de motsatte tegn på himmelen, slik er Johannes motsatt Jesus.
Da Johannes ble unnfanget ble hans far stum inntil han sa: «Hans navn skal være Johannes.
Da Maria ble gravid, besøkte hun sin slektning Elisabeth som var 6 mnd på vei. Da sprang fosteret i hennes liv.
Dette indikerer at det var et halvt år mellom Jesus og Johannes, i kirkeårets sirkel er de også plassert motsatt hverandre på himmelen.
Jødene har i sitt påskerituale en tom stol, en åpen dør og dekket til en ekstra. Det er for Elias som engang skal komme i mektig ånd og kraft! og han kommer i påsken.
Ved den påsken som feires i vannmannens hus kommer Elias .
Vannbærerne den gangen var oftest kvinner. Det er to utgaver av bildene av vannbæreren:
I det ene bærer han vannkrukken, i det andre tømmer han vannet ut. Her ber Abrahams tjener om at Rebekka må helde litt på sin krukke så han kan drikke.
Vannmannen skal tømme vannkrukken ut over jorden.
En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».
«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»
*****
Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:
«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til meg!»
De gikk og fant det som han hadde sagt.
Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt. Som kristne har vi brukt kongemotivet åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.
Men vi følger sjelden bildet tilbake til David, eller ennå videre bakover i ættelisten.
Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.
En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine sønner sa han bl.a om Juda:
» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»
Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk. Dette tallet peker mot zoodiaken.
I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda, han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.
Mannen og løven. Vår nye tid.
Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.
Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.
Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.
Til denne vinranke binder han eselet.
Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:
«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet: «Vær konge over oss!»
Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»
Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»
Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»
Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»
Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»
Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»
Og tornebusken sa til trærne: «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»
Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.
Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.
Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.
Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.
I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.
Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.
Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.
Det er en annen tid, noe nytt skal skje.
Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.
Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:
Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.
Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.
Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.
Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.
Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren. En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.
Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt, rir under folkets jubel inn i Jerusalem.
Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.
Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn. Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».
Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.
Zoodiakens sirkel skyldes nettopp jordens «skjeve gang» i universet. «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som jordens pussige pussede gang i sirkelen .
Vinen er en viktig del av påskens mysterium.
Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:
Ride, ride ranke! Hesten heter Planke! Hesten heter ikke så: Hesten heter Abildgrå, sitter en liten junker på…….
Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.
Den lille junkeren?
Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det ethvert barn som sitter på pappas kne.
De sto på Stiklestad, fylka til strid!
Skal Stiklestad være et sted for vår kristne kulturarv eller skal det bli et sted hvor islam og andre religioner likestilles med kristendommen? spør historiker Roy Vega.
|
|
 |
Bakgrunnen for dette underlige spørsmål er at man planlegger å gjøre Stiklestad til møtested for religiøse ledere fra verdens fremste religioner.
Gunnar Stålsett, tidligere biskop i Oslo, tidligere statssekretær i kirke og undervisningsdepartementet, tidligere formann i Senterpartiet, tidligere generalsekretær i det Lutherske verdensforbund og det norske bibelselskapet ønsker å bruke sin politiske, religiøse og økumeniske erfaring til å virkeliggjøre et multikulturelt engasjement.
Umiddelbart tenker jeg at han vel er rette mann til å håndtere slikt, jeg ser også hvorfor han ønsker å gjøre dette akkuret på Stiklestad.
Stiklestad var stedet Olav Haraldsson, Harald Hårfagres tippoldebarn, kjempet for egen makt og Kristi makt.
På Mostratinget i 1023 hadde Olav knyttet den Kristne kirke til kongen!
Dette holder vår konge seg til den dag i dag, til ergrelse for endel (nå som da) og for enkelte til glede!
Kong Olav Haraldsson var den første som skapte en «statskirke», og i dag, 1000 år senere, har den rødgrønne regjeringen avviklet statskirkeordningen mens kong Harald holder sin konge-ed til den.
Det er vanskelig for et folk å være religionsløs, og det er vanskelig for en regjering å styre et folk som kan tro hva de vil.
Det synes derfor viktig å fylle et annet, mer » tidsriktig og moderne» innhold i de gamle symboler!
Stålsetts ide passer godt inn i regjeringens strategier for moderne internasjonal toleranse:
*det multikulturelle er «in»
*»politisk korrekt»
*passer den internasjonale og globale trend og målsetting
*passer til religionsundervisningen i skolene
* passer også med FNs regler om at alle livssyn skal likebehandles.
*det multikulturelle som ide skal inspirere og gi «religiøs» begeistring!
*religionene kan med fordel tones noe ned, de er jo litt gamle og umoderne, da!
*det multikulturelle prosjektet skal vise hva vi kan enes om, samarbeide om!
Jeg kjenner det økumeniske arbeidet som en lang omstendelig prosess hvor man bygger broer over uenigheter og skjuler uenighetene godt under de samme broene.
Man blir ikke enige, men finner veier å benytte slik at man kan unngå krangel og krig. Egentlig svært nyttig om det hadde virket.
Mot seg har de folk som fremdeles ønsker å bevare den gamle historien om HelligOlav og Kristi kirke:
Dette er i en tid hvor man har
*en voksende frykt for Islam
*en sterk spenning mellom jøder og resten av verden
*en aggresiv materialisme som kjemper for å fjerne kristendommen helt
*en rød mediekultur som partisk fremstiller saker slik AP ser verden.
* skilt stat og kirke
*fjernet kristendomsfaget i skolen
* sterkt hevdet retten til å mobbe kristendommen offentlig
Så skal man ikke undres over at man samler seg til strid om Stiklestad.
På Stiklestad fylket Olav Haraldsson seg for Kirke og Kongsmakt.
For åsa-troen kom Hårek fra Tjøtta, Tore Hund og Kalv Arnesson med over dobbelt så mange menn som Olav hadde.
Striden raste, men åsa-makten var for stor.
Torstein Knarresmed hugg Olav i venstre kne så han sank om, Tore Hund rente sitt spyd i magen hans og en Kalv hugg ham i halsen.
Åsatroen seiret.
Men en blind mann fikk Olavs blod på hendene og da han gned seg i ansiktet med dem ble han seende.
Ett år etter var ryktene om undergjerninger knyttet til Olavs levninger så mange at han ble helligkåret og fikk tilnavnet «den Hellige».
Dette var før moderkirken ble delt, derfor ble Olav den Hellige også helgen i den gresk-ortodokse kirke .
HelligOlav ble en av de største helgener i hele den samlede kristenverden.
Hans legendariske sverd «Bæsing» er i Olavskapellet i Konstantinopel og kirken utviklet tidlig en egen Olavikonografi som fremdeles selges verden over .
Olav ble utnevnt til Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, hans kongesymbol er øksen i riksvåpenet.
Nå skal han altså utkonkurreres av Stålsett.
HelligOlav skal skyves, som gammelt gods, under ny moderne historie.
Roy Vega snakker for mange når han ber Stålsett finne et annet sted for det multikulturelle prosjekt.
Stiklestad er symbolet på kristningen av Norge og kongens betydning for land og kristentro.
Det er et sted med sterk symbolkraft!
Den som underlegger seg denne nasjonalhelligdommen, og fyller den med nytt innhold, har demonstrert sin styrke.
Slik blir Stålsetts handling svært symbolmettet og det er nettopp hva han ønsker.
Han mener stedsvalget er ideelt og sier at alle møtedeltakerne ønsker fred og han poengterer at verdens kristne aldri har vært redd for å møte mennesker med annen tro.
Nei, det er vi heller ikke redd for. Tvert om. Men vi vil helst ikke møte dem på Stiklestad.
– Religion kan bidra til fred og forsoning, men blir flere steder misbrukt til konflikt og terrorisme. Vårt fellesskap av religiøse ledere mener at religion har et positivt bidrag å gi til verdensfreden, sier Stålsett.
Vi begynner å forstå at selv økumenikere og multikulturelle fredsstiftere kan vekke til strid når de utfordrer «nasjonalsymbolene» våre!
Men tap og seier er ikke alltid hva de ser ut som i første runde!
Mens jeg leste hva Roy Vega skrev om dette, kom jeg til å tenke på Per Sivles vakre kvad «Tord Foleson» .
Diktet er kanhende mer aktuelt nå enn den gangen:
**
Dei stod på Stiklestad, fylka til strid,
den gamle og so den nye tid:
Det som skulle veksa, mot det som skulle siga,
det som skulle falla, mot det som skulle stiga.
So dreg dei sverdi i same stund,
den bjarte kong Olav og den grå Tore Hund.
Og hær-ropet dunde, so jordi ho dirra,
og spjuti dei suste, og pilene svirra.
Men so er det sagt at ein gasta kar,
Tord Foleson, merket hans Olav bar.
Og denne Tord merkesmann, honom me minnast
so lenge i Noreg merkesmenn finnast.
Då Tord han kjende han banesår fekk,
der fram i striden med merket han gjekk,-
då støyrde han stongi so hardt han kunne
i bakken ned, før han seig inn-unde’.
Og gamle soga, ho seier so,
at Tord han stupte, men merket det stod.
Og soleis må enno den kunna gjera
som framgangsmerket i Noreg skal bæra.
Mannen kan siga, men merket det må
i Noregs jord som på Stiklestad stå.
Og det er det store , og det er det glupe,
at merket det står, om mannen han stupe’.
**
Både Stiklestad og dens historie er helt «uskyldig» i våre politiske uenigheter i dag.
At arbeiderbevegelsen og nasistene fremdeles ikke klarer å holde fred med hverandre, selv 60 år etter krigen, er helt utrolig.
Vi er et svært dårlig eksempel for dem vi «preker» fred for.
Derfor vil jeg utfordre Stålsett:
Skal vi tro på at han kan forsone og skape fred mellom de store religionene, så burde han først vise sine ferdigheter på oss her hjemme!
Klarer han å skape fred mellom de to frontene her i landet så har han gjort en bragd Stiklestad verdig!
Kassetassen og Gabriel Scott
For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.
Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.
Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.
Jeg skal kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.
Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».
Fra boken:
Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.
Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.
Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.
Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.
Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.
Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.
Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»
Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.
Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.
Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.
Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.
Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.
Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.
Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.
Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.
Da pep det nede ved skoen min: «Hva skal du med den?»
«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»
«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»
Vel, vi ble i følge.
«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.
«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»
Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:
«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.
«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:
«Se deg for, her ligger en orm!» Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.
Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.
Det var sannelig Kassetassen selv!
Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.
Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.
På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.
Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.
Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.
Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.
Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.
Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.
Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?
Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere: Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.
Så langt Pider Ro.
På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.
Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.
Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:
man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.
Så vet man det.
Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok. Der kan man nyte historien fortalt på den sjarmerende dialekten.
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP
Muligheten, av AUTONOM
AUTONOM har skrevet mange kloke, vakre og inspirerende tekster.
Desverre har han avsluttet sin blog, men jeg tar meg nå den frihet å trykke en av hans tekster her.
Teksten varmer som et livgivende bål for den som kjenner seg berørt av den:
***
For den som mener å observere en annen sannhet, en annen virkelighet, ja en annen vei enn strømmen som de fleste drives med i, er begrepet umulighet en tilbakevendende mental faktor som stenger for det mulige.
Jeg ser det som er mulig, ikke tomme fraser om at alt er mulig, men heller griper tak i bildet som følger viljen etter at forestillingen er over; den muligheten som begynner som en blek uklar drøm, men som får kontur og form etter som man våger å tro på den mer som mulighet enn en håpløs drøm. Det er en mental styrkeprøve dette å bortse fra alle de faktorer som gjør at ens mål, en vei, ens ideal, ens drøm, ikke blir liggende som nok et lik i din histories etter hvert lange liktransport av ufullendte ønsker og håp, hvor det man ikke våget å tro på, det man ikke våget å være begraves sammen med siste strime ev egenhet og egenart, til den lille resten av det man var en gang opphører å eksistere. Ære være martyren; ikke fordi han døde for en tapt sak, men fordi han våget å gi sitt for å gjøre sin sak til seier, i viljen til det endelige offeret, ligger og viljen til seier. Ikke i døden, men i troen på å overvinne illusjonen av tapet, fornedrelsen; det umulige.
Det er ingen selvskapt utopi, det er det stoffet som ikke lander i ditt fang som ett vått, tykt teppe du kan hylle deg selv inn forblindet av dumdristighet og fanatisme, men det er den veien du går fordi du ser at den er den eneste som egentlig kan føre deg dit du vil, selv om du ikke vet om du når frem, så vet du at det finnes en mulighet til å gjør det du egentlig vil innerst inne, trekke konsekvensen av det, gjøre det fint vevde stoffet av drømmen til en festning du skal erobre og siden besitte. Se dog bort fra disse store ordene, se dit du vil, til det som gjør deg godt, som gjør deg sterkere, som bringer deg nærmere der du vil være. Forestillingen er begynnelsen på et bilde som skal gli over i virkelighet.
En broder kom til meg første gang nylig, han så mulighetene jeg hadde forestilt meg, hans forestilling realiserte mitt bilde, min vilje, gjennom å følge det bildet, som tross at det var uklart, hadde konturene av noe som kan vokse seg vakkert. Et bilde er aldri ditt alene, men viljen din, den er hammeren du skal bygge med, forme forestillingen, leve den ut, spille den først, når troen er eneste støttepunkt, og siden bli den, i kjærlighet, til andre som deler det samme bildet, ser din forestilling, fornemmer den, blir en del av den.
Muligheten er der hvor man våger muligheten for absolutt tap, det håpløse, i overbevisningen om at akkurat dette er mulig og at alle andre veier blir umulige å følge.
****
Igjen takk til AUTONOM for en fantastisk tekst.
Jeg bringer den herved videre.
Godt Nyttår til den som er innom her.
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
Tidlig en morgenstund.
Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.
Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde bed og hage.
Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.
Jeg nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende, en viktig del av hans «vannkur» .
Her hvor drivhuset sto, ligger nå langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.
Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.
Tiden har gått og naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.
Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg er ikke sterk nok ennå.
Og hvorfor streve med det?
Butikkene er fulle av varer!
Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!
Det er som om jeg kjenner vekten av denne kastede maten på mine skuldre.
Vår tids mat-umoral!
For å sikre meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.
Så kaster man de andre 19 brødene.
Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.
Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter, klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !
Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig kastemat og vemmes ved det! Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.
Derfor er det brødet billig, egentlig.
Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon, kan det jeg får for pengene bare bli et hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige råvarer.
Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:
» Gi oss idag vårt daglige brød»
til
«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød. Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»
Mens jeg ser utover min ustelte hage, kjenner jeg min sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.
Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.
Jeg ser meg i lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)
Det lille diktet mitt » til spadens pris», flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller skam:
Jeg liker å bruke en spade fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!
Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?
Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.
De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.
Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.
Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over gressplenen.
Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:
Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.
Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.
Der hviler den som en perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.
Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset» all jordens tyngdekraft.
Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.
Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.
Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.
Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.
Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.
Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.
Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.
Morgenstunden er over.
Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet. Dr. Kneipp var en klok mann!
****************************************
Ta en liten titt på videoen på denne adressen.
Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener. Han har jeg skrevet om her:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Monstermaster, en nidvise mot Jens.
Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.
Melodien er, som det vel er lett å se, «Ja, vi elsker..»
1.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.
2.
Dette landet AP solgte for en flau profitt.
Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.
Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!
Og legg kabelen i vannet. Ikke sett opp mast!
Ja, legg kabelen i vannet. Ikke sett opp monstermast!
3
Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.
Fra Hardanger var det ventet at de ropte: Stopp!
Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!
Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!
Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!
4.
Selv om ikke vi er mange er vi lenket fast.
Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.
Jens, når du vil eksportere, stjeler du vår strøm
og lar oss subsidiere, A/S» pengedrøm»!
Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!
5.
En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,
reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!
Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?
Han har aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!
Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!
6.
Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.
Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».
Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,
og naturen er blitt » A/S» , EU er blitt «Gud»!
Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».
7.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.
Uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!
Sees i Hardanger?
«Nu lukker solen sitt øye».
Denne lille barneboken ble laget på slutten av 70 tallet. Kunstneren, Gerd Tjøstland, har illustrert den med sine magiske akvareller. Her , i forminsket format, kan man få et lite inntrykk av den.
EN DAG VAR HANS UTE OG LEKTE.
SOLEN SKINTE.
DEN LYSTE PÅ GRESSET, PÅ BLOMSTENE OG PÅ HANS.
HANS SÅ PÅ SOLEN.
-SÅ FIN DEN ER, TENKTE HANS.
SOLEN SKINTE VELDIG STERKT.
DET SVED I ØYNENE.
HANS MÅTTE GRÅTE ENDA HAN IKKE VAR LEI SEG.
-MOR, ROPTE HAN.
-HVA ER DET? SPURTE MOR, HVORFOR GRÅTER DU?
– JEG VILLE BARE SE PÅ SOLEN, SA HANS.
-ÅJA, SA MOR, DA ER DET IKKE SÅ RART OM DU GRÅTER LITT.
SOLEN ER LYS OG VARM. ALT LEVENDE ELSKER SOLLYSET , SA MOR , MEN VI KAN IKKE SE PÅ SOLEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.
-DU HUSKER TANTE TEA ? SPURTE MOR.
-JADA, SA HANS.
– EN GANG, DA TANTE TEA VAR LITEN, HENDTE DET NOE MERKELIG, SA MOR.
DET VAR EN DEILIG DAG. TANTE TEA VAR UTE OG LEKTE.
DA SÅ TANTE TEA NOE HUN ALDRI HADDE SETT FØR.
DET KOM EN SORT FLEKK PÅ SOLEN.
TANTE TEA STO HELT STILLE OG SÅ .
HELDIGVIS KLARTE HUN IKKE Å SE RETT PÅ SOLEN.
ØYNENE HENNES BEGYNTE Å GRÅTE, ENDA HUN IKKE VAR LEI SEG.
DEN SORTE FLEKKEN PÅ SOLA BLE STØRRE OG STØRRE.
SÅ BLE SOLEN HELT SORT.
DET BLE HELT STILLE.
VINDEN SLUTTET Å BLÅSE.
FUGLENE SLUTTET Å SYNGE.
BLOMSTENE LUKKET SEG SOM OM DET VAR NATT.
SÅ BLE DEN SORTE FLEKKEN MINDRE OG MINDRE, TILSLUTT VAR DEN BORTE, SA MOR.
-KAN JEG FÅ SE EN SORT SOL? SPURTE HANS.
-KANSKJE DU FÅR SE EN SLIK SOLFORMØRKELSE EN GANG, SA MOR, MEN DA SKAL DU TA PÅ DEG MØRKE BRILLER SLIK AT DU KAN SE ALT SAMMEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.
-KAN JEG FÅ SE DEN SORTE SOLEN SNART? SPURTE HANS.
-DET ER IKKE OFTE DET ER SOLFORMØRKELSE, SA MOR, MEN VIL DU SE NOE SOM LIGNER?
HANS NIKKET.
-SE PÅ ØYNENE MINE, SA MOR, SÅ SER DU NOE SOM LIGNER EN SORT SOL.
HANS SÅ INN I MORS ØYNE. FØRST I DET ENE ØYET, SÅ I DET ANDRE.
DER SÅ HAN EN RUND HIMMEL.
MIDT PÅ HIMMELEN STO SOLEN.
DEN VAR SORT.
MEN DET VAR ET LITE LYSSKINN RUNDT DEN.
HANS LØP INN PÅ BADET. HAN KLATRET OPP TIL SPEILET OG SÅ NØYE INN I ØYNENE SINE.
Nidvise om Internasjonalen.
Den evig kjempende arbeider.
En nidvise for enhver!
1.
Opp alle jordens trelleunger!
Stå opp og lær deg matmatikk.
Skoler deg ut av nød og hunger,
ikke hvil et øyeblikk!
Bli professor! sier guru Hernes ,
ikke nøl , din bondeknøl!
Skal du seire må vår skole vernes,
inntil du er «sjefen sjøl»!
Ref.:
Også samles vi til talen om at nå er Blindern vår!
Og Internasjonalen er alles «Fadervår».
2.
Opp alle jordens trellekvinner!
Stå opp og gå din egen vei!
Den selvhjulpne er den som vinner!
Og la ingen stoppe deg!
For familier finnes ikke lenger,
nå skal staten ta seg av
både barn og mann og det de trenger,
så stå opp og takk vårt NAV!
Ref.:
Og så samles vi på valen, i den store kvinnekamp!
Og Intenasjonalen er alle «kvinners pamp»!
3.
Opp alle jordens trellemenner,
la streik og lønnskamp være alt!
La maktbegjæret som du kjenner,
virke som politisk salt!
Ikke tenk hva far din ville gjøre,
ikke gjør som han har gjort!
La din vilje og ditt hat deg føre!
For du sloss for noe stort!
Ref.:
Og så samles vi på valen! Alt det gamle feies ut!
Og Internasjonalen er mannens » kraft og Gud»!
4.
Opp alle jordens sinte treller,
kom ta deg jobb i rike land!
Kom alle fattige rebeller!
Kom og ta den rike mann!
Vi har bundet ham med lover,
med menn’skerettens bånd!
Vi har bysset ham, han sover,
og tatt fra ham tro og ånd!
Ref.:
Også samles vi på valen! I en «flerkultur» vi står!
Og Internasjonalen er «vuggesangen vår»!
5.
Opp alle jordens sultne treller!
Vi er globale i vår kamp!
Vi er hverandres forbundsfeller,
ja, selv med den rike pamp!
Vi har rikmannen bestukket,
med profittens agn.
Og når bankene blir lukket,
seirer vårt globale sagn!
Ref.:
Ja, da samles vi på valen! Seiren vet vi at vi får!
Og Internasjonalen? Gir vi til arbeider’n vår!
Samfunnsutvikling?
Dagens generasjon har fokus på individet, privatpersonen.
Det moderne mennesket konkurrerer om gode jobber og høye lønninger, og mediene vinkler all informasjon, så langt det lar seg gjøre, ut fra enkeltindividets kamp og følelser.
Jeg står midt i denne «egotrippstrømmen» og er litt usikker på «hvor strømmen går».
Er det slik at man ved å fremheve det personlige i alle saker faktisk » ikke rekker» å ta samfunnsdebattene ?
Kanskje er samfunnet i så sterk endring at det ikke tåler å være i sentrum for medias oppmerksomhet ?
Jeg spør fordi det forekommer meg helt urimelig at enkeltmenneskenes følelser serveres som viktige nyheter , mens samfunnsspørsmål avvises som uinteressante og uvesentlige, som noe folk flest ikke har interesse av.
Hva enn årsaken måtte være, er resultatet at vi ikke får den mediedekning vi kunne ønske oss på de endringer samfunnet vårt gjennomgår.
Vi får korte informasjonsbrokker som er utilstrekkelige i sin informasjon dersom man ønsker å danne seg et forståelig bilde av det som skjer.
Denne utilstrekkelige informasjonen blir liggende som en pusleknott i sinnet. En pusleknott som hører til dagens og fremtidens virkelighetsbilde , som vi ikke har et ferdig bilde av.
Jeg har etterhvert samlet endel uforståelige brikker som jeg forsøker å få til å passe inn , men det eneste bildet jeg kan prøve disse knottene på er det bildet jeg hadde av gårsdagens virkelighet, og da passer knottene slett ikke, fordi de hører til morgendagens foreløpig ukjente bilde av hva som skjer.
Som nyhetsformidlingen selv gjentar og gjentar med tre minutters mellomrom : «Verden forandrer seg hele tiden.»
Et nokså fatalistisk syn på verden akompagnert med «tamtamtrommer».
Det heter ikke at «Vi forandrer verden hele tiden!», nei, verden forandrer seg .
Vår rolle er tilskuerens, eller lytterens, til denne gjevne strømmen av tilfeldige nyhetsbrokker. Vi ser på verden som vi ser på TV. Vi ser på, vi deltar ikke, men vi «underholdes» av det som skjer.
Og for å hjelpe oss så vi slipper å oppdage vår uvitenhet spiller man på vår empati, slik at vi kan føle deltagelse.
For ytterligere å kamuflere virkeligheten vinkler man altså nyhetene opp til privatpersonen.
Vi skal identifisere oss med personen i saken, men ikke forstå saken. Hva personen føler er viktigere å få formidlet oss enn sakens saksforhold.
Det er slik man informerer når man vil skjule eller desinformere.
Det er slik man vinkler når menneskene er iferd med å miste innflytelse og betydning.
Det er slik journalistene skaper «journalismen», kommersielle «alltid nyheter» uten informasjonsverdi.
Jeg stiller meg selv det spørsmålet som «alle» journalistene ender opp med som det viktige avsluttende hovedpoeng:
«Er du optimist?»
Dermed kan jeg få sagt hva jeg føler om saken:
«Nei, jeg føler meg ikke optimistisk, bare bekymret og mistroisk!»
I min gamle realskoletid, fra Kristiansand katedralskole, lærte vi å stille kritiske spørsmål, å vurdere betydningen av ulike vinklinger og å drøfte ulike standpunkter.
Jeg finner det helt urimelig at journalister utdannet ved journalisthøyskolen skulle være dårligere.
Nettopp det, at jeg anser journalister for å være høyt utdannede mennesker, bestyrker min mistanke om at denne formen for journalistikk er villet, nøye planlagt og bevisst gjennomført.
Hvorfor?
Hva kan motivere en hel generasjon journalister til å «la være å informere»?
Er verdensutviklingen vanskelig å forstå også for dem?
Har de alle samme politiske agenda?
Har overgangen til bedriftstankegang og nye eierskap korrupert en hel profesjon?
Avisenes «partiløse eierskap» har gitt journalistene et fristillet og uklart samfunnsansvar og engasjementet.
Hver enkelt journalist er ansvarlig for sine politiske vinklinger, og det virker ikke som om journalistutdanningen har gitt dem den nødvendige veiledning i hvordan de skal kunne takle dette.
Mange journalister vil se til «trendsetterne» blant journalistene, samfunnssynserne, alle dem som tydelig har sine agendaer, og hekte seg på deres vinklinger. Da står man ikke alene. Man behøver ikke forsvare sine meninger. Det er tryggest å være blant de mange.
Desto mer karrikert og komisk blir det at nettopp slike roper høyt om ytringsfrihet.
Når synserne og trendsetterne bruker sine maktposisjoner til raskt og effektivt å kneble samfunnets «anderledestenkende», viser de med all tydelighet egen maktbrynde og misbruk av maktposisjoner.
Når jeg ser den iver og nidkjærhet de utøver sin maktbrynde på , tenker jeg at dette må være et ledd i et stort fellesprosjekt.
Det minner meg om pavens sannhetsmonopol og inkvisisjon. Eller den glødende iver som farger misjonærens virke. Men mest av alt minner det meg om arbeiderbevegelsens kampsang!
Den tro og begeistring som arbeideren i tredjegenerasjon har som en refleks i sinnet , kan man se hos de mange som fra vuggen av har sunget Internasjonalen i arbeidermenighetens varme fellesskap.
I generasjoner har de sunget internasjonalen som deres hellige kampsang hvor det er klart at «klassetilhørigheten» er viktigere enn nasjonaliteten, og at seieren er knyttet til den internasjonale ide:
Tekst: Eugéne Pottier
Oversettelse: Olav Kringen
Opp, alle jordens bundne treller,
opp, I som sulten knuget har.
Nå drønner det av rettens velde
til siste kamp der gjøres klar.
Alt det gamle vi med jorden jevner,
opp slaver nå til frihet frem.
Vi intet var , men alt nå evner
til rydning for vårt samfunns hjem.
refr.: Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!
Det er få ting som har undret meg mer enn å se arbeiderpartiet gjøre felles sak med EUs kapitalisme.
I min ungdom var jeg for den sosiale tankegangen, slik den dengangen kom til uttrykk, men jeg kunne ikke forstå arbeiderbevegelsens internasjonale visjon.
Slik jeg har registrert «Globaliseringen» , er det først og fremst den økonomiske strukturen ved den frie flyt av varer og tjenester, som er det typiske trekk ved den. En struktur som måtte virke fremmed på de sosialistiske grunnverdiene den gangen, men som ved argumenter takket være «Internasjonalen» , ble akseptert eller tålt.
Det gikk etterhvert opp for meg at det politisk vanskelige, åpenbart negative verdier som «demokratisk mangel» og «ren kapitalisme», ikke bekymret arbeiderklassen . De trodde, og tror, på Internasjonalen som deres vei til seier.
Desinformasjon og propagandalignende forenklinger av nyhetssakene er kanhende en god strategi om man vil skape endringer ingen skal legge merke til før endringene er på plass :
Kapitalismens frie flyt visker ut landegrenser,
det flerkulturelle visker ut enkeltkulturene,
teknologien skaper hurtig kommunikasjon og samferdsel og øker tempoet i alle prosesser,
sekulariseringen visker ut religionene ,
de ulike samlivsformene og institusjonene visker ut familielivet
og privatiseringen i offentlig sektor visker ut samfunnets eierforhold til seg selv.
Det er for tiden » politisk korrekt» å tenke globalt.
Etter krigen har vår samfunnsutvikling i hovedsak vært formet av den røde arbeiderbevegelsen . De har sin kjærlighet og sjel i den internasjonale arbeiderbevegelse og former vårt samfunn efter denne tro og overbevisning.
Det er sikkert i beste mening, og ,som alle gode troende, er de overbevist om at det de gjør er det rette.
Men vi er ikke alle oppdratt i deres «røddagsskole». Vi har ikke alle sunget internasjonalen som vår hellige barnetro, hvor «klassen» er viktigere enn nasjonaliteten, og seieren er knyttet til den internasjonale ide.
Som også deres engelsktalende kammerater synger det:
:/: So comrades, come rally and the last fight let us face
The Internasjonale unites the human race.:/:
Jeg har ikke noen motforstillinger mot arbeiderklassen, tvert om jeg er i den. Men jeg er ikke i deres røde kampsfære og deler ikke deres religiøse tro på det internasjonale.
Det er vanskelig å stille spørsmål ved de globale kampsakene som flerkulturell virkelighet , landegrenser, familiepolitikk ol, fordi man raskt feies av med ordene: «Er du rasist? Nazist?»
Med dette argumentet har de røde hovet inn mange billige stikk, men de peker samtidig på hvorfor det har vært vanskelig, ja, nesten umulig å snakke normalt om disse tingene:
Internasjonalen og Nazismen.
De satset begge på arbeideren, svært like i religiøs glød og visjon, men likevel to yttergrenser i Europeisk politikk som bekjempet hverandre.
Så fikk de nasjonale strømningene sin Hitler, og dermed sitt store politiske nederlag, mens Internasjonalen levet videre og ble Europas barns vuggesang.
Som tyske generasjoner synger den:
«Volker, hørt die Signale! Auf zum letzten Gefecht!
Die Internasjonale erkampft das Menschenrecht.»
Og hva er deres seier?
Visjonen deres er å selv innta maktposisjonene. Makten, retten og pengene tilhører arbeiderne!
Jaha, og..hvem skal gjøre «drittjobbene» når den Europeiske arbeiderklasse har seiret på valen og inntatt herskerposisjonene? En ny arbeiderklasse?
Legenden om Gullveig i Voluspå.
Slik beretter Voluspå om krigens opphav:
Det første folkedrapet var da gudene gjennomboret Gullveig med spyd og brente henne i Den Høyes Sal.
Tre ganger brente de henne, den tre ganger fødte, og likevel lever hun.
Hvor hun enn kom ble hun kalt Hed.
Hun var dyktig til å spå, hun kunne temme ulver , øve trolldom og seid.
Alltid var hun i onde menneskers attrå og lyst.
Hun var gullets veg i verden, gullstrømmen, den klare, glinsende, lokkende rikdommen.
Overalt hvor hun kom vekket hun strid blandt folk, hun fortrollet alle.
Hennes makt var stor.
Gudene og vanene rådslo, og Odin som visste hva som skulle skje, kastet spydet først.
Uskyldighetens tid var forbi, freden opphørte forde vinningslyst og grådighet hadde fått makt.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
***************
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Frode hadde to jettekvinner, Fenja og Menja, som malte gull og fred på sin kvern.
Frode begjærte dette så sterkt at han aldri lot dem få hvile seg.
Uavlatelig passet han på å plage sine undersotter med gjøremål.
Velsignelsen fødte begjæret og begjæret fødte krigen.
Sjøkongen Mysing kom og overfalt Frode og drepte ham.
Mysing tok Fenja og Menja med i båten og bød dem å male salt.
Kvinnene malte salt til skipet sank og så malte de krig til kvernen sprakk.
*****
Det er flere utgaver av denne kvernhistorien, men poenget i historien er den samme:
Rikdom og velsignelse lokker onde mennesker til vinning, grådighet og krig.
Historiene er hentet fra «Nordisk mytologi» av N.M.Petersen.
Disse legendene var ikke med i «barnelærdommen» min, så her gjorde nok noen et utvalg engang, og valgte vekk denne.
Kvernen som maler salt har jeg hørt om, men bare som et fenomen fra «eventyrene», og ikke som en egen legende fra norrøn mytologi.
Nå sier Petersen i sin bok at Brødrene Grimms versjon er hentet fra den tyske legendeversjonen, så dermed har variantene sine opphav i det samme mytegrunnlaget.
Jern. En Bokbloggturne.
Jeg er først ut i denne bokbloggrunden. Etter meg, den 23.03, er det :
http://biblblogg.blogspot.com/
Boken «Jern» fikk Rudyard Kiplings dikt «Cold Iron» frem i tankene mine. Derfor vil jeg ramme inn denne «bokbloggen» med det, og la diktet gi det jeg tenker:
Cold Iron
«Gold is for the mistress- silver for the maid- Copper for the craftsman cunning at his trade.»
«Good!» said the Baron, sitting in his hall, «But Iron – cold Iron- is the master of them all»
So he made rebellion ‘gainst the King his liege, Camped before his citadel and summoned it to siege.
«Nay!» said the cannoneer on the castle wall, «But Iron- cold Iron- shall be master of you all!»
Woe for the Baron and his knights so strong, When the cruel cannon-balls laid ’em all along;
He was taken prisoner, he was cast in thrall, And Iron- cold Iron- was master of it all!
Yet his King spake kindly (ah, how kind a Lord!) «What if I release thee now and give thee back thy sword?»
«Nay!» said the Baron, «mock not at my fall, For Iron – cold Iron- is master of men all.»
«Tears are for the craven, prayers are for the clown- Halters for the silly neck that cannot keep a crown.»
«As my loss is grievous, so my hope is small, For Iron- cold Iron- must be master of men all!»
(Diktet fortsetter etter innlegget.)
Jeg leste boken med glede.
På engasjert og frodig vis tar forfatteren oss med på et lite «overlevelsessenter» i Østfold. Her møter vi Biv Boeser, lederen for fellesskapet, og hans tanker om tiden vi lever i. Han evner å bruke både religionene og vitenskapen slik at «sannheten» om vår tid fremkommer som en syntese av det hele.
Enten man er muslim, kristen, jøde eller moderne vitenskapsmann favnes man av Boeser-hypotesen. Han holder et oppgjør med oss alle fordi vi er av samme rot. Vi er alle bærere av de samme urerfaringer og har hver vår måte å gjengi historien på, som øyenvitner både har likheter og forskjeller i sine vitneprov. Disse kulturenes vitneprov, de hellige skriftene, er på hvert sitt vis «avlagt under ed». Slik sett er vi hverandres sidestykker og motstykker med felles årsaker. Derfor er det lett å delta på Folkvangseminarene, man gjenkjenner noe og lærer noe nytt på en usentimental og åpen måte.
I de 4 første kapitlene i boken presenteres vi for de tre hovedpersonene. Vi lærer å kjenne Gro gjennom hennes blogg, Ina gjennom hennes Epost til Richard og Ove gjennom manuset «Kali Yuga». Og vi får vite bakgrunnen for at de dro til Folkvang. Og slik oppsummerer Ina de første inntrykkene av «sekten» i en Epost til Richard:
«Dette er en religiøs/politisk survivalist-bevegelse. ….. Vi har ikke gode tider foran oss. Budskapet er tydelig: Enden er nær, Obahma er Antikrist, vi styrer mot globalt verdensdiktatur, en solnedgang for menneskeheten under jernhælen, og vi her på Folkvang er nødt til å isolere oss, bli selvforsynte, trekke opp stigen etter oss.» (så langt Ina)
Via den vitenskaplige hypotesen «Big Bang» og den eldgamle legenden «De Gamle», får vi bakgrunnslegender for bl.a. troen på evig liv , reinkarnasjon, synd , straff og det å trygle om nåde og barmhjertighet.
Det «onde» man fryktet fra gammel tid av var en planet som kom med ild, flom eller andre katastrofer, Marduk ble den kalt. Den har en eksentrisk bane , er den 9. planeten i solsystemet, og den kommer hvert 3600 år. Man husket den for de store ødeleggelsene den voldte, og man «spådde» at den ville komme igjen og igjen.
Det er denne planetens gjenkomst som er sentral i Folkvangs endetidstro. Alt annet er brukt som egnet stoff til denne sannhetens bekreftelse.
Jeg vil ikke si mer om handlingen enn at den tilfredsstiller forventningene. Og at Boeser etterhvert konfronteres med sitt motstykke i personen Søderberg. Dette møtet aktualiserer bakgrunnen for de sterke kreftene som preger vår nære fortid, 2.verdenskrig, og den konflikt som ingen til idag, har klart å løse i Midtøsten.
Man behøver ikke være «enig» hverken med Boeser eller Søderberg for å fryde seg gjennom de mest alvorlige temaene i vår kultur. Torgrim Eggen konkluderer ikke, han lar begge stå for sitt. Og om noen ville gå inn i de mange og vanskelige temaene Eggen berører i boken «Jern», vil de sikkert bli full av teologiske, vitenskaplige og politiske tanker hvor de vil kunne argumentere både for og imot de mange vinklingene han har gjort i boken sin. Og man vil nok oppdage at avstanden mellom Galileis og Aristoteles tilhengere er like dagsaktuell, og at våre universiteter er drivhus for skolastikere som skaper hver sine hypoteser, så man i fred og ro kan ha sitt lille Folkvangkontor og argumentere for sin selvvalgte «sannhet». Som Hernes så treffende skrev det i morgenbladet (12-18mars):» Min hypotese er…»
Jeg har stor sans for Eggens frodige utfoldelse av både «begynnelse og ende» , jeg savnet bare pleiadesirkelen i hans fremstilling av det sykliske, og Daniels bilde av de fire klassiske tidene. Men blås i det, så har jeg bare gleden av å legge det til selv.
Den vonde smaken som likevel blir sittende i en , og som er den kanonkula, eller planeten som feier en av banen, det er at dette er en syntese av vår kultur, hvor Eggen viser oss et dommedagsgrep på vår samtid. Måtte den «Jern-Eggen» være «jern fra Calvary».
For slik fortsetter Kipling:
Yet his King made answer (few such Kings there be!) «Here is Bread and here is Wine – sit and sup with me.
Eat and drink in Mary’s Name, the whiles I do recall How Iron- cold Iron – can be master of men all!»
He took the wine and blessed it. He blessed and brake the bread, With His own Hands He served Them,
and presently He said:» See! These Hands they pierced with nails, outside My city Wall,
Show Iron- cold Iron- to be master of men all.
Wounds are for the desperate, blows are for the strong. Balm and oil for weary hearts all cut and bruised with wrong.
I forgive thy treason- I redeem thy fall- For Iron- cold Iron – must be master of men all!»
«Crowns are for the valiant- sceptres for the bold! Thrones and powers for mighty men who dare to take and hold!»
«Nay!» said the Baron, kneeling in his hall, But Iron- cold Iron- is master of men all!
Iron out of Calvary is master of men all!»
Nidvise 3. » Mediamafian lager valgflesk!»
Nå trikser de i valget
og fikser hva de sier,
for de vil øke salget
ved å drite ut partier.
For medias regi
er ytringstyranni,
som denne mafian spiller
mens de slakter og de griller:
De lager velgermat!
Og på sitt showbisfat
der har de allting rigget.
Og valgflesket har ligget
på kne i gapestokken
til mat for velgerflokken!
Nå sitter mediastyggen
så trygt på velgerryggen,
og svinger gallupsvøper
så partihestene løper!
Det er bare å dikte videre selv!
Jeg setter meg med partiprogrammene, det er jo programmet som kommer på stortinget.
Nidvise 2. Homo homos…
Denne nidvisen bygger på at :
greske homo= mann, og homos= lik, maken og at
hebraiske ish=mann, og ishshah=manninne.
Homo homos.
Da Adam vandret naken
og lette etter «maken»
så var en yndig pike
den unge mannens like!
Men Friele måtte smile,
for alle homofile
sa:
at hele hovedsaken
er å likne helt i baken!
Men da
den aller første homo
omsider fikk sin homos,
ble «homos-homsens» vei
et «ish» og «ishshah» meg!
Det er bare å dikte videre på dette! Jeg tar meg en kaffe!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 