Sjelens sult
Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok: «Sjelens sult.» Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.
Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener. Vassnes vil gjerne forklare religionene, at de overhode finnes. Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.
Den svakeste hypotesen i boken er Vassnes bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».
Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte godene ved hasj og marijuana. Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.
Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.
Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten. Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.
Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla at å anvende meditasjonens teknikker, var helsefremmende. De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer. Dette solgte.
Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.
Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte. De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen. Det har ikke så stor interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin. Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».
Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.
Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon som relevant forklaring på religionenes eksistens.
Boktittelen «Sjelens sult», skal uttrykke «behovet for» Gud. Det er ikke tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes . Denne forklaringsmodellen bør, i så fall, gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.
Det er ikke troverdig som vitenskaplig metode å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og metoden må kunne anvendes som metode for å forklare også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som vitenskap, politikk og økonomi.
Metoden må kunne brukes for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen. Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi lager oss utviklingsteorier. Og, at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».
Vi må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere forestiller vi oss en » Darwin». For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!
De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke, bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen om Gyldendals kokebok og andre kokebøker». Vår sult blir «selvsagt» forklaringen på forestillingen om kornet. Og, da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.
Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage forestillingene om det onde…,
Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.
Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode er en «vei som når frem dit man vil».
Vassnes har gitt oss en «vei» som når et stykke i den retningen han ville gå. Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål, og det spørs om han ikke må bytte metode. Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».
Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.
Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: » Verden igår og idag. Vår egen tids historie.» 1935
De tre bindene er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning! (Jeg anbefaler Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.
Første bind starter kl 11.00 den 11.11. 1918
Det er tidspunktet den første verdenskrigen opphørte. Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der i noen få sjebnetunge år.
Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.
Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.
Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.
Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!
Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk! Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!
Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser, for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.
Man kjøpte varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.
Direktøren for det «Internasjonale Arbeidsbyrå» sier i en rapport av 1924:
«Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag. Da Polen stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet. Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet. Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.»
Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser, gikk det en «enveis» strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren. Amerika hadde virkelig sin boom! De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.
Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen, lånte Europa enda mer av Amerika!
Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling, men jeg må trekke pusten litt og tenke.
Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!
Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten. I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet. For å oppretholde «systemet» har statene brukt «gjeldsinflasjonsprinsippet», og satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.
Gir vi fra oss den økonomiske «lederposisjonen» til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?
Hva har vi lært av vår nære historie?
Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :
«UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?
Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.»
Professoren viser, i innlegget, hvordan Bernanke bruker både inflasjon og nytrykte penger for å » overleve», mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Det første «jule»tre med «jule»gaver
Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.
De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.
Fortellingen gjengies slik:
Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .
Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.
Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.
Pang eller lys ?
Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :
«Det sa PANG!»
Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».
Altså en vitenskaplig hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.
Jeg merker meg at denne vitenskaplige hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk med våre rådende religioner.
Lyden.
I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.
I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…
Gud sa…. å si noe er lyd….
Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.
I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!
» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.
Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….
Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….
PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.
«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.
Jeg fryder meg over dette.
Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!
Geithamsbol på loftet! Barneboken «Maja Bi» i friskt minne.
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, jo roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at det ofte smalt i vinduet på kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var mest opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken ”Maja Bi”
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde.
Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm. De geitehornliknende antennene. De lange rovdyrklørne.
Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever. De smale, lange brunrøde vingene.
Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder. Var det slike ufyslige stinkende greier på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag. De klipper
av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her i min manns spesialkikkert.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til «Vespa crabro» som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene også, for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken «Maja Bi og hennes eventyr» er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
Gert, hva slags ateist er du?
Jeg trodde en kort stund at du var en glad, ubekymret ateist. En som bare ganske enkelt ikke trodde på noe.
En som ikke brydde seg om å bruke tid og ressurser på å gruble mer over det.
Etter noe lesning ser jeg at du er av den typen ateister som stadig må hente frem dårlige sider ved religionen.
Stadig må du minne deg og andre om hvor «dumme» de «troende» er. Dette gir deg stadig en «rettferdig» grunn til «sleivspark» rettet mot de troende. Stadig glede av å gjøre narr av dem, samtidig som du soler deg i egen logikk. Er du en slik ateist som stadig må nære deg av den slags selvbekreftelser?
Etterhvert tar jeg inn over meg det hatet du viser mot religionene.Gang på gang angriper du dem. Du har som mål å utrydde dem totalt. Helst også straffe dem først, før du utrydder dem.
I denne aktiviteten bruker du alle midler. Ikke bare «vitenskap», men svært ubeskjedent bruker du dine tolkninger av vitenskaplige teoriers grenseland. Her smir du «vitenskapen din» om til våpen til å drepe religionene med. Dette, sier du, er selve målet for dine skrivende aktiviteter.
I denne prosessen leker du deg som en delfin i «vitenskapenes hav». Fryder deg over flotte treffende våpen, og springer som en drukken dionyssos- soldat lykkelig i din kamp.
Du glemmer at du i denne kampen blir lik det du vil bekjempe.
Din ateisme blir din tro. Vitenskapen tjener kun som din tros styrkedrikk og våpen.
Du blir slurvete og unøyaktig i det historiske og vitenskaplige, for målet er ikke opplysningstidens idealer, men din tro og din tros bevarelse. Her blir cowboy mentaliteten din tydelig.
Er du også politisk ateist?
Ikke som kommunistene. Nei, du er den politiske hevner og straffer og utrydder. Her tar ateisten selv guderollen og gjør Guds arbeid… i et like heftig raseri som vel noen religions eskatologi kan oppvise.
Du har en svært religiøs ateisme. Den svarer til religionenes «negative» kjennetegn.
Hvor er de gode visjonene? Dem knytter du ikke opp til ateismen, men til en form for naturreligion.
Ateisme og vitenskap er altså ikke med i dine gode visjoner, de er bare med i kampens lykkerus.
Gert, hva slags ateist er du?
Orkenøyingsaga
Les denne gamle, rare historien!
Den ble skrevet på Island litt før Snorre skrev de norske kongesagaene.
Den handler om forfedrene til jarlene som flyktet fra Norge til Orkenøyene, og er fra den norske urhistorien.
Her fortelles det hvordan jarlenes forfedre fra Finnland tar norge og skaper et samlet rike de hersket over. Den fører Mørejarlenes historie frem til 1231.
Her gjengir jeg noe av sagaen (det Heyerdahls bok har gjengitt):
Det var en konge som het Fornjot. Han rådde for det landet som kalles Finland (eller Kvenland).
Han bodde øst for havnbukten mot Gandvik, (eller Helsingbotn), som er sørkysten av Kvitsjøen i nord-Russland.
Fornjot hadde tre sønner: Le(eller Æge), Loge og Kåre.
Kåre var far til Froste
og Froste var far til Snø den gamle.
Snø var far til Torre
og Torre var far til Nor og Gor
Nor og Gor hadde søsteren Goe.
Torre var en stor blotsmann og midt på vinteren holdt de Torreblot (som var oppkalt etter Torre)
En vår , etter Torreblot, ble Goe borte.
De lette, men fant henne ikke.
Torre fortsatte nå å blote for å få vite hvor Goe var blitt av, dette kalte de Goeblot, men de fikk ikke vite hvor hun var.
Tre vintre senere gjorde brødrene Nor og Gor et løfte om at de skulle lete etter henne på denne måten:
Nor skulle lete til lands og Gor skulle lete til vanns. Begge skulle ha stort mannskap.
Gor seilte langs kystene i Sverige ,Ålandshav og alle øyer i Østersjøen, de danske øyer, hos alle som stammet fra Le den gamle, men fant ikke spor av søsteren sin.
Nor tok ski og dro over heiene mot Varangerhalvøya, hvor lappene bor.
Lappene ville nekte dem å dra gjennom deres landområder, og det kom til kamp.
Nor for med så mye trollskap og fanteri at han jaget lappene på flukt.
Nor dro videre vestover og sørover. Han tok alt land han dro gjennom, og ved fjorden, som nå heter Trondhjem, gjorde han seg til konge over alle de som bodde der.
Kong Nor delte sine menn i to flokker og dro på begge sider av fjellene sørover. Han var ved innlandsbygdene da han hørte at hans menn hadde tapt for kong Sokne.
Nor dro da vestover og møtte kong Sokne ved det vi nå kaller Sognefjorden. Kong Sokne falt.
Nor dro inn i Soknedal og ble der lenge, helt til broren Gor kom seilende dit. Nå kaller vi stedet Norefjord.
Ennå hadde de ikke funnet Goe.
Nor dro til Opplandene og kom til det vi nå kaller Hedmark.
Her rådde kong Rolv fra Berg, sønn av Svade jotun fra Dovre.
Det var han som hadde tatt Goe.
Nor og Rolv sloss lenge. Ingen av dem kom til skade.
Så ble de forlikte, og Nor giftet seg med Rolvs søster.
Nor og Gor delte kongemakten mellom seg, Nor rådde for innlandet og Gor for kysten.
Så langt historien fra boken «Jakten på Odin».
At NorGor har hatt betydning som navn på landområdene, er lett å tenke seg.
At historien gjemmer seg for oss nordmenn i Orkenøysagaen, er synd.
Vi burde få den som barnelærdom, som et viktig bidrag til våre gamle myter og sagn…
Vårherre og St. Peter
En varmhjertet, kirkekritisk forfatter har blitt trykket opp på nytt.
Jeg hilser med glede at snart er hele Gabriel Scotts forfatterskap tilgjengelig.
Jeg vil nevne noen bøker spesielt.
Jernbyrden 1og 2:
Disse bøkene ble anmeldt av forfatteren Knut Hamsun.
Det betød mye for Scott at han ble rost og anbefalt på første side i Aftenposten av den store forfatteren.
«Forfatteren er solid og stilferdig…. det er sterke hendelser… det er liv med humor…
La meg få lov til å vise til denne bok for folket og hjemmene….
Kunsten i fortellermåten er vel nærmest for fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens påvirkning….»
Så langt fra Hamsuns anmeldelse på Aftenpostens forside 27 nov. 1915.
Jeg opplevet Jernbyrden som sterk lesning.
Et historisk dokument , ja, mer enn det, for der formidles så enkelt i sin mangfoldighet, og det kjennes ekte.
Boken handler om Jan Vibe, som bosatte seg i en liten sørlandbygd mellom Kristiansand og Lillesand.
Inn i Vibes historie flettes flere historiske hendelser, bl. a rebellen Christian Lofthuus tragiske historie.
Det gylne evangelium
Jacob Jervel sier i sin anmeldelse bl.a:
«I norsk litteratur finnes det ikke mer alvorlig humor enn den vi møter i Det gylne evangelium.
Scott skaper en humoristisk legende, og gir en skarp kritikk av kirken og teologen.»
Så langt teologiproffesor Jacob Jervel.
Boken starter med at en ulykkelig mann banker på St.Peters himmelport.
Mannens ulykke ryster St.Peter, og han vil ha oppklart hvorfor alt er gått så galt der nede.
Han får med seg Vårherre på en vandring på jorden for å finne feilen og få rettet på den.
Jeg hadde stor glede av å lese om denne vandringen på jorden med St.Peter og Vårherre, stor glede og like stor ettertanke.
Sølvfaks
Barneboken som aldri dør.
Siden 1912 har den gledet lyttere og lesere med sin sterke, stolte, frie og suverene kattenatur.
Det er morsomt å identifisere seg med Sølvfaks. Og det er spennende å bli med ham når han rømmer hjemmefra.
Prøv den som høytlesning for barn i alle aldre.
Det er en gruppe ildsjeler, Gabriel Scott Selskapet, som har arbeidet med dette, takk for det.
Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
Gert Nygårdshaug
Leser nettopp «Mengele Zoo» , «Himmelblomsttreet» og «Afrodites basseng»
Jeg leser med glede og rives til de grader med!
Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.
Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i «troen på ørkenen».
Etterpå sitter man med en sorg. Sorg over at man bare er en leser som ikke utretter noe ….for vår samtid.
For det er det bøkene så mesterlig viser oss. Samtiden … og engasjementet.
Faktisk stikker bøkene dypt i oss.
De vekker religiøse dyp i oss, og religiøs virketrang.
Det er kanskje en merkelig påstand, siden forfatteren selv er svært sint på de etablerte religioner.
Vel..den religiøse dimensjonen ved disse bøkene er åpenbar for meg, og jeg opplever den som sterktvirkende:
Midt i virkeligheten er det mystiske, det uropprinnelige, det magiske, den kunnskapsrike søkingen i vitenskapens grenseland, den store uretten, det etiske problem og dilemma, troen på noe ekte og opprindelig, den sterke grensesprengende gleden, hevn og rettferdig straff, dommedag, en ny begynnelse……. og Gud?… som er oss.
Det er vi som tar makten og utfører den nødvendige, rettferdige straff, og som skaper utslettelsen og den nye begynnelsen… vi og det dype samspillet med naturen…….den mystiske naturen, urtilværelsen…
Fantastisk å få være med på. Tusen Takk, Gert!
Ikke vær så sint på de eksisterende religionene… … du er svært lik dem… og gud hjelpe oss om din natur- eskatologiske vrede blir utført av frelste lesere verden over….
Dag Solstad og Thomas Mann
Supert å bli kjent med bøkene dine, Dag Solstad. Du fortjener de prisene du har fått! Jeg liker spesielt godt at du ser min generasjon, ser det intellektuelle idealet og fremmedheten vi kjenner til nye generasjoners anderledes verdiprioriteringer. Jeg tenker på Thomas Mann når jeg leser den intenst fortettede søkningen inn til de presise formuleringene som glimter i tekstene.
Rettssikkerhet – systemet korrumperer!
Leste Tore Sandbergs bok, «Overgrepet».
Det er forferdelig å se hvordan dårlige systemer i maktens hender blir livsfarlige for folk. Sandberg avdekker en ukultur i politiet som har lang tradisjon:
«Mennesker som er litt anderledes enn oss vanlige folk, er mistenkelige. Fordi vi er profesjonelle, er våre vurderinger riktige, det betyr ikke noe at virkeligheten ikke stemmer med våre vurderinger, den bare forandrer vi slik at vi får rett.»
Det er grunn til å tro at denne ukulturen er vanlig utbredt og godt innarbeidet.
Her er det mange forhold som MÅ endres! Jeg nevner noen av de sakene Tore Sandberg setter opp som viktige:
– Ingen forhør uten advokat –
-Ingen forhør uten lydopptak/video-
-påtalemakten skal ikke skrive «det eneste referatet» fra forhøret-
– de regler som allerede gjelder for politiets opptreden, redelighet og håndtering av dokumenter og gjenstander, må kvalitetssikres og skjerpes med straff for brudd på disse-
– Det må bli klare begrensninger for bruk av varetekt-
Jeg er svært glad for at Odelstingets granskningskomite felte en utvetydig knusende dom over politiarbeidet i «Friz Moen saken». Henry John Mæland, utvalgets leder, ble spurt om vi kan risikere flere justismord. Til dette svarte han et klokkeklart JA.
Dette må da få politiske følger!!!
Selv sier Tore Sandberg:
Kan Justisministeren, Stortinget og VI leve med et system der ingen har ressurser til å kontrollere om politiet har gjort den jobben lovverket pålegger dem?
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 