«Krig og fred i Tostrupsgate»
Barneboken «Krig og fred i Tostrupsgate» sto i bokhylla hjemme da jeg var barn.
Jeg tok den med meg til min egen bokhylle, og der står den og minner meg om gode leseopplevelser.
Den var en av de bøkene i barndommen som jeg leste flest ganger.
Kanskje fordi den var god, kanskje fordi den passet akkurat da?
Kanskje fordi den var så forskjellig fra de andre bøkene jeg leste?
Bøker som Frøken Detektiv, Hardyguttene, Fem-serien, Skatten på sjørøverøya, kong Salomos miner og mange flere av GGGs og GGPs bøker, var spennende nok og jeg leste dem også flere ganger.
Likedan var Tom Sawyer, Stompa og Donald faste gjengangere, men ingen var som den lille boka til Leif Ytteren.
Da jeg selv fikk barn, leste jeg mange bøker for dem, men aldri den.
Jeg hadde en underlig følelse av å ville holde den for meg selv, en følelse jeg ikke reflekterte over.
Det var jo så mange andre bøker og den var jo så gammel! Den ville nok ikke passe barn nå, tenkte jeg.
Selv om jeg lærte barna Røverspråket! Et hemmelig språk jeg hadde lærte der.
Og de ble utrolig flinke i det ! Mye flinkere enn jeg hadde vært.
For noen uker siden bestemte jeg meg til å lese boken igjen.
Jeg feide 52 år bort, tok min utvalgte barndomsbok ut av hyllen, fikk hjerteklapp og stålsatte meg til gjensynet.
Min mann lo litt av meg og Googlet boken og forfatteren.
Han fant at Leif Ytteren er et pseudonym for Leif Jensson. Han var den første radiojournalisten i Nordland.
Nordland fylkesleksikon sier at Leif Jensson var uhyre talentfull og at han ble en av sin tids største NRK-profiler. Han ble programredaktør i NRK, og sto i denne stillingen frem til han døde i april 1948.
En av hjertesakene hans var utbyggingen av kringkastingen i Nord-Norge.
Så leste min mann plutselig høyt for meg et intervju med Tor Åge Bringsvær:
«..Jeg hadde mange yndlingsbøker da jeg var barn. Og med yndlingsbøker mener jeg bunken av utvalgte favoritter som jeg alltid hadde klar på en taburett ved siden av sengen i tilfelle jeg skulle bli forkjølet (med litt feber) eller få bronkitt.
Noen ganger hadde jeg også skulkesyke, det innrømmer jeg. (Av og til ble jeg gjennomskuet. Det var sånn omtrent fifty–fifty.) Men uansett lå jeg ofte til sengs. Særlig hver høst og vår. Det var en ganske stor bunke bøker, og det hendte rett som det var at Bamse (naboens digre blandingshund, som mente at den eide meg) rev ned alt sammen når den ville hoppe opp i sengen – og det ville den som regel. Så der lå vi nå og leste, Bamse og jeg. Vi hadde heldigvis stort sett samme smak. Min barndoms forkjølelsesbok fremfor noen het Krig og fred i Tostrupsgate. En bok det er overraskende få som husker i dag – men selv vet jeg at jeg har lest den sånn ca. tre hundre ganger. Med store øyne leste åtte-åringen om en guttegjeng som lekte og slåss – akkurat slik vi selv likte å bruke fritiden. Men for meg, og sett fra min barndoms Skien, var Oslo den gang like fjern og eksotisk som planeten Mars. Det gikk rykter om at det til og med fantes en rulletrapp der!
Ytterens bok forsvant for meg. Jeg fant den igjen for noen år siden da jeg ryddet i min mors bokhylle. Men jeg bestemte meg for IKKE å lese den. Jeg ville ikke ødelegge den helt spesielle følelsen jeg alltid har båret med meg for denne boken.»
Jeg ble så forundret!
For en merkelig bok, som kunne vekke slik sterk trang til å ha den gode leseopplevelsen i fred, urørt, faktisk også av leseren selv.
Som om 10-åringen ber den voksne «ikke bry seg»:
» Ikke bland deg oppi hva du likte som 10-åring! Ikke overprøv og analyser dine beste stunder!»
Jeg ba meg selv om unskyldning og leste.
Ja, jeg leste den.
Jeg opplevde den en gang til, frydet meg, men mer vil jeg ikke si om det.
Jeg skal ikke analysere boken.
Ikke gi dere innholdet, eller si noe vettugt om den.
Jeg vil bare ta dere med til ytterkanten av innholdet, de ytre omgivelsene for det dramaet boken byr på:
«…Ennå fins det i Oslo noen små inneklemte gater hvor livet leves fredelig og nesten idyllisk som det skulle være langt fra stortrafikken, enda den larmer forbi bare et par kvartaler unna.
Slik var Tostrupsgate for bare 35 år siden. Den klemte seg oppunder det høye fjellet hvor Heftyes Terrasse nå reiser seg i sin stolte velde. Gata var ikke skikkelig opparbeidet, full av humper og dumper med bunnløs søle på regnværsdager og himmelhøye støvskyer når sommersolen hadde tørret gata og vinden strøk mellom husene. Gata var så smal at de største guttene kunne hoppe over fra fortau til fortau i et eneste sprang.
Øverst hadde den nye tid holdt sitt inntog noen ganske få meter, for der stod en gasslykt og spredte sitt gule skjær over husveggene, men lengst nede, på hjørnet av Pils gate, oste en søvnig petroleumslykt i mørke kvelder.
Syv murhus på 4-5 etasjer var hele bebyggelsen når en ikke regner med en murgård i villastil nederst i gata. På den ene siden hadde husene forhager, og nesten alle leilighetene hadde verander med blomsterkasser og markiser i spraglete farger. Der bebyggelsen sluttet lå løkkene. På den ene kanten reiste fjellet seg fullt av krunglekratt. På toppen tronte «borgen» som guttene kalte en 3-etasjes murvilla med gavler og spir. Den hvilte på en kjempehøy balustrade av granitt. Den så ut som en festningsmur med sine bueformede åpninger, som var dekket av et stort sprinkelverk.
Guttefantasien befolket hallene bak denne muren med fanger som slepte på tunge jernlenker.
På den andre siden av gata lå Tostrupsløkka som var tumleplassen for guttene i gata.
Nå er løkka fylt og bebygd, men den gangen var den full av bratte bakker, dalsøkk og tett buskas. På en haug nærmest Drammensveien strakte høye bjørk- og lønnetrær sine kroner opp mot himmelen. Mot Pils gate drog en liten tykning av grantrær seg nedover bakkehellingen. Men løkkas stolthet var en kjempelind. Den foldet ut sin løvrike krone høyt over Hjørungavåggata, som dannet grensen på løkka på den fjerde kanten.
For enden av Tostrups gate lå Frygårdshagen og fristet med sine epletrær og bærbusker.
Ikke mange gater var som Tostrups gate. Det var liksom et samfunn for seg selv som bodde her. Alle visste av hverandre, mange hilste på hverandre, ja det var også noen få som gikk på besøk til hverandre.
Men voksne folk har det med å være så på formene. Anderledes med guttene i gata. De kjenner hverandre fra første dag, – ja gjentene også kanskje, men de betyr bare ergrelser for fremmelige gutter i 12-14 års alderen.
Iallfall mente Lerka det…..»
Så langt fra boka.
Lerka er hovedpersonen i boka, personene er virkelige, stedet hvor hendelsene utspiller seg er et riktig sted, nøye beskrevet med riktige stedsnavn og boka er sann sier forfatteren.
Like nøye som han angir stedet, skildrer han personer og hendelser.
Vi som deltar er begunstiget, utvalgt.
Det gjelder enhver som leser videre.
Boken ble utgitt i 1944. Den er ikke kommet i flere opplag.
Kanskje en Bringsvær kunne gitt den nytt liv og gitt den ut igjen, til glede for neste generasjon?
Kassetassen og Gabriel Scott
For den som ikke kjenner Kassetassen kan det være godt å bli advart.
Advarselen bør være slik at man har nytte av det når det trengs, for Kassetassen kan enhver komme utfor, nærsagt når som helst, om en da ikke er advart og vet å ta sine forholdsregler.
Gabriel Scott skildrer en som har førstehånds kjennskap til Kassetassen.
Jeg skal kort gjengi historien, men siden Gabriel Scott gjengir den autentiske skildringen på klingende Sørlandsk, ja, ren Høvågdialekt, ser jeg meg nødt til å oversette den til forståelig allemannsnorsk.
Vil du lese den selv, på dialekt, står den skrevet i boken «Pider Ros historier».
Fra boken:
Spøkelser er noe forskrekkelig som en ikke kan passe seg godt nok for.
Om dere bare visste hvor mange det er av dem rundt om i skogene og heiene og hulene når det er mørkt og nattetid.
Om kveldene kommer de opp av jorda og ut av fjellene og heiene og gjemmestedene sine og sitter på lur bak buskene og lurer, og om natten farer de rundt som en ulykke og banker på dører og vegger og vinduer og gjør seg synlige eller usynlige etter behag.
Noen er svære og lange som fiskestenger, mens andre ikke rekker deg opp til ankelen engang, likevel har jeg mer respekt for de små – det er akkurat som med maurene og myggene, jo mindre de er, jo verre stikker de.
Om her er noe slags middel mot spøkelser? Å ja, det ble ikke godt ellers. Det fins middel mot alt – nå skal jeg fortelle det jeg vet som hjelper mot spøkelser.
Hvis dere oppdager en av de store spøkelsene, og spøkelset står på siden av veien, så gå bare trøstig mot ham, men pass på at dere setter bena godt i kryss, til dere er kommet forbi.
Si så med det samme dere passerer ham: «En død mann!»
Så kan du stole på han synker i jorda som en stein.
Men så er det de bitte små, de er verre enn «degeren» selv, imot dem hjelper ikke denslags.
Nei, dere må gi dere i prat med tingen, men ikke gjøre noe av det han ber dere om, for da har den lille makta over dere.
Vil han at dere skal bære ham, og dere gjør det, så tynger han dere til jorda og gjør ende på dere, så dere må være glad om dere slipper med livet.
Jeg har truffet på mange spøkelser i min tid. En av de jeg kom illest ut for var en stygging de kalte «Kassetassen». Han holdt til i en dal i Høvåg og kunne gjøre seg stor og liten akkurat som han hadde lyst, og var dessuten noe av det farligste spøkelse som noensinne har vært til i verden.
Folk så ham sitte i bratte heia og bryne en kviv oppetter fjellsiden så gnistene fløy når det var mørkt, og noen ganger hørte de ham synge inne i heia. Huff, det er uhyggelig bare å fortelle om det.
Nå var det slik at jeg hadde hatt et ærend hos presten også måtte jeg passere Kassetassedalen. Men så var ikke presten hjemme, så jeg måtte vente et par timers tid og derfor var det blitt bekmørkt da jeg var tilbake i spøkelsesdalen.
Da gikk jeg på tærne så ikke Kassetassen skulle høre meg og jeg var nesten kommet frelst ut, da fikk jeg se en liten dukkemann rett ned ved siden av meg. Men jeg lot som ingenting, gikk bare inn under en osp og kutta meg en god grein og begynte å skrelle barken av den.
Da pep det nede ved skoen min: «Hva skal du med den?»
«Jeg skal ha den til fiskestang» sa jeg, «hvem er det forresten som spør?»
«Det er meg», sa det nede ved skoen min, «Vi skal samme veien så vi får følge.»
Vel, vi ble i følge.
«Vil du ikke bære meg, jeg er så trøtt», sa han.
«Nei, du skal ha takk,» sa jeg, «Vel er du ikke stor, men det er mindre småkryp enn deg som går på egne ben, og jeg har ikke fått ben til flere enn meg selv.»
Ja,ja, så holdt han munn en stund, men så var det like galt igjen:
«Kan jeg ikke få holde i enden av stanga di, så blir det lettere for meg,»sa han.
«Aldri i livet, ditt pimpedillefrø,» sa jeg, for da visste jeg han hadde makta, og i det samme ropte jeg:
«Se deg for, her ligger en orm!» Og så lot jeg som om jeg ville slå ormen, men klemte til pimpedillen isteden, så han rulla hodestups henover, så jeg nesten trodde han skulle gå av på midten.
Men nei, han var seig som arvesynden, og før jeg visste ordet av det, grodde han opp for øynene mine og ble så stor som en furu. Der sto han med kniv i handa og knipset med fingrene så det smalt som børseskudd og gjorde seg klar til å kløve meg.
Det var sannelig Kassetassen selv!
Men ikke før han løfta kniven, før jeg krysskastet bena mine og begynte å gå like mot ham.
Men Kassetassen var slu – han trakk seg bakover hele tiden så det var umulig å få passert ham. Jeg kunne ikke få sagt «en død mann», for det må sies i det samme en passerer.
På det viset ble vi gående fremover: Kassetassen baklengs og jeg krysskastende etter – til slutt var jeg så dødelig trett at jeg trodde bena skulle vrikke seg av ledd eller slå enslags knuter på seg, og etter en stund klarte jeg ikke mer.
Jeg sank ende ned i veien med bena i kryss under meg og ble sittende slik som en stabbestein.
Nå stansa Kassetassen og, men fordi jeg hadde bena i kors, kunne han ikke få makten over meg, og slik ble vi stående å lure på hverandre , jeg og Kassetassen natta gjennom til klokka ble fem om morgenen. Da sank han langsomt ned i bakken.
Men jeg klarte ikke å reise meg, jeg hadde ikke klart det om noen hadde truet meg med kanoner – jeg satt som grodd fast.
Og der ble jeg sittende til langt på eftermiddagen da det kom folk kjørende og fant meg.
Da viste det seg at bena mine var kommet så i ulage som et riktig tusta snøre, så de ble sittende med meg til kvelden å karde og plundre for å få bena fra hverandre igjen, og da var hvert ben så kroket og vrient og fullt av ledd at en kunne folde det sammen som en tommestokk. De måtte heise meg opp etter bena i en flaggstang og henge vekter om halsen på meg for at jeg kunne få orden på dem igjen.
Vil nå noen si at det ikke fins spøkelser?
Ja, da vil jeg aldri svare dem engang, men det vil jeg si dere: Se opp for Kassetassen om dere kommer til Høvåg kirkesogn ved Lillesand.
Så langt Pider Ro.
På hyllen over stuevinduet har jeg en liten sort figur med et rødt tørkle om halsen.
Jeg var i Høvåg og kjøpte denne lille lokale attraksjonen.
Han skal være laget etter Gabriel Scotts anvisninger, og der, på et lite notat som fulgte med figuren, presiseres det at om man er i tvil om man har med Kassetassen å gjøre så har man et sikkert kjennetegn:
man kan alltid kjenne igjen Kassetassen på det at han bærer et rødt tørkle om halsen.
Så vet man det.
Bokkilden har Pider Ro’s historier som lydbok. Der kan man nyte historien fortalt på den sjarmerende dialekten.
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2760563&rom=MP
Legenden om Atlantis, etter Platons fremstilling.
Julen er legendenes tid.
I år dveler jeg ved legenden om Atlantis, slik Platon formidler den i boken Timaios og i boken Kritias.
Jeg vil forsøke å gjengi legenden slik han forteller den, men selvsagt sterkt forkortet.
Håper noen får lyst til å lese den i sin helhet.
Boken jeg tar dette fra er: «Platon samlede verker» VII , utgitt ved Vidarforlagets Kulturbibliotek.
Kritias, han som forteller, påkaller i særdeleshet gudinnen Mnemosyne (minnet), fordi:
«Nesten all vår storartede tale finnes nettopp i denne gudinnen!»
I vår tid har vi glemt «Gudinnen for hukommelse»!
Svært lite omtalt er hun i hvertfall, men nå får vi vite at hun var viktig for de vise grekere :
«…for å huske godt og bringe videre det som engang ble sagt av de hellige prester og formidlet hit av Solon..»
Historien om Atlantis ligger 9000 år tilbake i tid, så vi forstår behovet for gudinnen Mnemosyne.
Solon ville benytte denne historien i sitt eget diktverk.
Da han undersøkte navnene i historien og deres mening, fant han at Egypterne, som var de første til å skrive dette ned, hadde oversatt dem til sitt eget språk.
Etter å ha forstått navnenes mening skrev han dem ned etter å ha ført dem tilbake til vårt språk.
Atlantis var en stor øy utenfor «Herakles søyler», det er utenfor Gibraltarstredet.
Den var større enn både Libya og Asia tilsammen, men nå er den sunket i havet p.g.a. jordskjelv og er bare en ufremkommelig voll av leire , slik at det ikke lenger er mulig å reise dit.
Men det er slutten på historien, vi får starte med begynnelsen:
«…En gang delte Gudene hele jorden mellom seg.
De land de fikk som sine egne gjennom rettferdig lodd, befolket de så.
Etter å ha befolket dem, oppdro de oss som deres kveg og ungdyr – lik en hyrde sin hjord …..
For å holde oss på rett kurs……tok de tak i sjelen som om den var en rorkult, og på den måten sto de til rors og styrte ved hjelp av overtalelse alt det dødelige slik de hadde planlagt.
Poseidon fikk øya Atlantis som sin lodd.
På den vakre sletten midt på øya bodde en mann av urbefolkningen som het Evenor. Hans hustru het Leukippe.
De hadde bare et barn, datteren Kleito. Da Kleito var gifteklar, døde både moren og faren.
Poseidon begjært henne og lå med henne, og rundt den kollen hun bodde på laget han murer på alle kanter.
Han laget også sirkelrunde belter rundt hverandre, skiftevis av hav og jord – to av jord og tre av hav- for å beskytte Kleito og barna hun fikk.
Poseidon fikk fem tvillingpar med Kleito. Han oppdro dem selv og delte Atlantis mellom dem.
Den eldste, fikk navnet Atlas. Han fikk morens arvelodd og det var den største og viktigste delen, og han var konge over dem alle.
Øya Atlantis og Atlanterhavet har fått sitt navn etter ham.
Atlas’ tvillingbror, Gadeiros, Eumelos på gresk, fikk den andelen av øya som vendte mot Herakles søyler.
Det annet tvillingpar het Amferes og Evaimon, det tredje paret het Mneseus og Autokhthon, det fjerde het Elasippos og Mestor og det femte tvillingparet het Azes og Diaprepes.
De og deres etterkommere levet der i mange generasjoner og hersket også over andre øyer i havet, og enda videre.
De hadde makten fra Egypt til Tyrrenia.
Kongen og de 9 fyrstene hadde alt de trengte, øyas rikdommer var deres.
De drev gruvedrift og tok ut både harde og smeltelige metaller. Det mest verdifulle, nest gull, ble kalt «fjell-kobber».
Øya var rik på dyreliv, både tamme og ville, og alle sorter trær så handtverkerne hadde godt virke.
Jorden var fruktbar og bar frem urter, korn, grønnsake, bær og allslags føde og slikt som er til glede og nytelse.
På denne hellige øya under solen, så vakker og vidunderlig, hentet man overflod i mengde.
De utsmykket templene og de kongelige boligene.
De bygget havner og skipsverft og konstruerte broer over kanalene, og brede veier både til lands og til vanns.
Selvom de var rike og hadde langt mer enn noen behøvet av alle ting, begjærte de stadig mere.
Den som overtok etter fyrsten og kongen ville alltid overgå den som hadde vært før ham.
De laget en kanal, ca 90 meter bred, 30 meter dyp og over 9 km lang. Den begynte ved havet og gikk til den ytterste sirkelkanalen, så ble det mulig og seile inn dit fra havet.
Gjennom jordvollene laget de tuneller slik at skip med tre årerader kunne seile gjennom.
Det største av de store sirkelformede løpene var over 500 meter bredt, det neste var over 350 meter bredt og det som løp rundt midten var litt under 200 meter bredt.
Det midterste landområdet lå som en øy som var nesten 1 km bred.
Rundt øya bygget de en mur av sten med porter og tårn ved broene.
Stenene hugget de ut av fjellet under øya og under kanalene. Den var dels hvit, dels, sort og dels rød.
Stenene ble også brukt til byggverk og fargene ga dem en naturlig skjønnhet.
Den ytterste muren ble dekket av kobber, muren innenfor ble dekket av tinn og den innerste muren ble belagt med det røde » fjell-kobberet».
Alle Atlas etterkommere ønsket å utsmykke palasset, byen og tempelet mer og bedre enn forgjengeren.
I Poseidontempelet kom de ti fyrstene sammen jevnlig, for å bekrefte og fastholde lovene.
Tempelet var innhegnet av gull , ytterveggene kledt i sølv, taket av elfenben var prydet med gull, sølv og «fjell-kobber».
Statuene var av gull.
Statuen av Poseidon sto som vognstyrer på en vogn trukket av seks bevingede hester, han var så stor at hodet hans berørte taket.
Rundt ham var det hundre nereider, havfruer, som red på delfiner.
Videre var det andre statuer og gaver både utenfor og rundt tempelet.
Inne i tempelet ble fyrstene en gang i året lukket inne sammen med flere okser.
Prinsene jagtet på dem inne i helligdommen med bare lasso og stokker, og dem de fikk tak i ofret de ved stenen som bar lovens innskrift.
Øya hadde kilder av varmt og kaldt vann og man bygget kongelige bad og bad for alle, også for dyrene.
Det var tallrike hager og templer for flere guder, idrettsplasser, hesteveddeløpsbaner og boliger.
Innseilingen og den største havnen krydde av skip og handelsfolk som kom allesteds fra, og som på grunn av sitt veldige antall laget støy og bråk -all slags larm både dag og natt.
Byen var på alle kanter omgitt av en slette som igjen var omgitt av fjell. Sletten var 55 mil bred og 74 mil lang.
Rundt hele denne sletten bygget de en kanal som var 30 meter dyp og 185 meter bred og den munnet ut i kanalen som gikk ut til havet. Tvers over sletten gravet man også flere kanaler som var ca 30 meter brede og som endte i den store kanalen.
Slik kunne skipene frakte alle sorter varer rundt i alle rikets deler. Det var 60 000 distrikter som svarte lydighet, krigsmateriell og soldater til kongen.
Så lenge Gudens natur (Poseidons natur) var tilstrekkelig sterk i kongen og fyrstene, var de ydmyke overfor lovene, bare interessert i det gode , ble ikke beruset av rikdommen, men brukte den til å øke kjærligheten i fellesskapet.
Men da den guddommelige del i dem forvitret og ble blandet for mye med menneskene, fikk begjæret overmakten.
De klarte ikke lenger å bære sine forpliktelser, de tapte sin sjønnhet og fremsto som skammelige, slik mistet de det mest dyrebare.
Gudenes gud, Zeus, lovenes hersker, merket seg dette.
********
Så langt fra Kritias.
I Timaios lar han en riktig gammel prest si:
«…….Det som fortelles hos dere, om hvordan Faethon, Solens sønn, spente for farens vogn…….. er fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger, og til ødeleggelser i store branner av alt som finnes på jorden, noe som ikke skjer uten at det går lang tid mellom hver gang……
Atlantis samlet hele sin enorme krigshær og prøvde med et angrep å slavebinde både deres land og vårt land og hele det landområdet som ligger innenfor stredet.
Den gangen, min kjære Solon, ble den hærstyrken som kom fra deres by, viden kjent blant alle mennesker på grunn av sin dyktighet og styrke……. dere tvang angriperne på flukt og forhindret at folk ble underlagt slaveri……
Senere, under de forferdelige jordsjelvene og oversvømmelsene – i løpet av en dag og en grusom natt – ble hele deres krigshær oppslukt av jorden, og øya Atlantis ble likeså borte under havet….
Skipsfarten blir hindret av leire som ligger rett under overflaten : Da øya sank, etterlot den leiren. »
************
Så langt Platon.
Platon kaller beretningen et sagn om fortiden som egentlig er et bilde på fremtiden.
Og som den gamle presten i Timaios sa :
«…fremstilt i mytisk form, men i virkeligheten refererer det til avvikelse i de baner himmellegemene rundt jorden følger…»
Kritias viser hvordan både Solon og egypterne vektla navnenes betydning, derfor gjengir jeg fyrstenes navn.
Den som vil kan lete etter navnenes betydning, en hyggelig julelek sammen med julenøtter og filipine.
Jeg nøyer meg her med å se på navnet til Atlantis Gud, Poseidon.
Poseidon => pos eidon => føttenes bilde
Jeg har tidligere nevnt at føttene er et bilde på fiskenes stjernebilde i Zoodiaken.
Fiskenes tid i den store pleiadesirkelen var fra ca Jesu tid til ca år 2000.
Nå er vi kommet inn i Vannmannens tid, et tidsrom som vil vare i de neste 2000 år.
Platon levet i værens tid og så Poseidon som bilde på den kommende tid.
Havfruer, halvt kvinne halvt fisk, er mytologiens bilde på sammensetningen av de to tidene: fiskene og dens motsatte tegn, jomfruen.
I våre dager, mens nyhetene stadig forteller oss om bydeler som synker og hav som kommer til å stige, bør vi kanhende se nærmere på den urgamle myten om Atlanterhavets beboere og hvorfor de sank i havet.
Motivet, å gå til grunne på grunn av griskhet, er også et motiv i norrøn mytologi.
Dette urbilde taler til oss, og vi kjenner det svært godt, egentlig, selvom vi aldri har hørt det før, fordi det ligger i folkenes minne, i vår fellesarv, mytene.
**********
EN RIKTIG GOD JUL TIL DEG SOM ER INNOM HER!
Andre legender og gamle minner:
legenden-om-gullveig-i-voluspa
astrologi-og-vare-dommedags-forventninger
Historieforståelse og verdensbilder.
«Historien er fortellingen om oss.
*
«Hvem vil du helst høre om, Ole Brumm?» spurte Kristoffer Robin.
«Jeg vil helst høre om meg selv,» svarte Ole Brumm.
Og Kristoffer Robin fortalte.
Denne enkle, gode innledning til historien om Ole Brumm, berører historifagets kjernespørsmål.
Fortellingen, hvem som forteller og forventningene til den som lytter.
*
Fra gammelt av hadde man to måter å formidle historie på.
Krøniken, fortellingen, var den ene måten.
De historiske fortellingene kunne være stor litteratur som fremdeles inspirerer leseren.
Krønikene var forankret i en glede over, og en kjærlighet til, noe overordnet i tilværelsen,
som forsynet, gud og/ eller stjernene.
Når Ole Brumm ber om å få høre historien om seg selv, viser han sin eier, Kristoffer Robin, den største tillit!
De fleste ville nok fortalt historien sin selv, men Ole Brumm liker at Kristoffer Robin forteller den.
Og vi merker forventningen om den gode, spennende historien, med en god slutt.
Fortelleren bekrefter Ole Brumms tilværelse, det er identitetsbyggende,
og små uenigheter om fortellingen prater de to ut om.
Tidligere var man bare opptatt av selve historien, fortelleren var mer tilbaketrukket, usynlig.
I nyere tid har forskeren vært mest opptatt av fortelleren, den kildekritiske metode .
Er det fortelleren som har fortalt dette? Er fortelleren inspirert av andre, plagierer han? Er fortelleren etterrettelig?
Hvordan er personlighetstrekkene hans? Og hvordan virker forfatterens særheter inn på tekstene? Osv.
Forfatteren blir en mellommann mellom oss og den hendelsen han formidler.
Vi får hans speilbilde av hendelsene.
Den kildekritiske metoden har pekt på kildenes begrensninger, men den har ikke i like solid grad anvendt samme kritikk på forskerrollen.
I sin iver etter å rense en tekst ved å fjerne «uriktige, uoriginale» tekstdeler, kan forskeren ha hatt en helt privat agenda om å totalt redusere teksten.
Her kan forskerne ha utvist ulikt skjønn, men det er ikke så lett å være kritisk til en kollega man er enig med.
Med den historisk kritiske metoden «svekket man autoriteten» til bl. a. de gamle Bibelske skrifter.
Mange troende mennesker opplevde en smerte ved dette, en smerte som de følte seg hjelpeløse overfor.
Forfatteren Tomas Mann har skrevet en tetralogi om «Josef og hans brødre» skrevet fra 1933-1943.
I dette bokverket er denne smerten svært fremtredende.
Tomas Mann skildrer sterkt, vakkert og følsomt, hele tiden reflekterende, og man merker den kjærlighet han nærer for fortellingen.
Men så går denne grundige mann inn i den nyeste kildekritiske forskningen og gjør et intenst arbeid for å integrere deres tekstkritikk med sine vakre og inspirerte betraktninger.
Dette prosjektet avdekker smerten ved adskiltheten mellom tro og viten.
Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men denne elskelige mannens helhjertede kamp gikk over tålegrensen min.
*
Ordene «historie» og «tekst» betyr begge vev.
Vi kjenner det fra ordene «tekstil», et vevet tøy, og «histologi», læren om anatomisk vev.
Vi er alle «en tråd i veven», og derfor berører bildet oss.
Det er ikke likegyldig om noen klipper vekk deler av det bildet vi tidligere har lært å se.
Den norrøne religionens utrykk for historiens gang var de tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi.
De tre, fortid, nåtid og fremtid, spant trådene til verdensveven.
I Bibelen er Jahve utlagt : jeg er.
Religionene gir oss et forhold til tiden, den vanskelige dimensjon, ved å knytte våre livstråder til den, mens Gud selv er helheten og det evige.
Krøniken forutsetter en teologisk dimensjon og gir en verdensforståelse.
Fortellingene er ikke en faktafortelling, men fortellerens vitnesbyrd fra sitt sted i veven.
Som undervisningsmetode er fortellingsformen elsket og mye brukt.
*
Den andre måten å formidle historie på var den mer pragmatiske.
Man trakk frem bare betydningsfulle personer og hendelser, for å vise de herskende menns motiver og mål.
Beretningen om Peleponneskrigen er en slik skildring,
og forfatteren, Thukydid, mente historieskrivningen var en kunst hvor det viktigste var å tjene staten, ikke «sannheten».
Man skulle vise årsakene til de historiske hendelsene, for så kunne man kjenne dem igjen neste gang det skjedde!
Man fikk et verdensbilde hvor staten er det viktigste og hvor historien gjentar seg .
Den pragmatiske tankegang, å verdsette handlingene etter hensiktsmessighet, preget historieskrivningen opp til vår tid.
Det var en nøktern skildring av den historiske handlingen, mer som en kommentar til hvorfor det gikk som det gikk.
Opplysningstidens idealer om å beskrive verden slik den er, inspirerte også historieskriverne.
Kildekritikk ble viktig for historieforskeren, man ville vite med sikkerhet om det var pålitelige kilder.
Ved denne vurderingsmåten måtte historikeren også kjenne til alle de fagområder som kom inn under hans arbeid med en tekst.
Det kunne være psykologi, juss, økonomi , fysikk osv, og etterhvert fikk man mange ulike historiske hjelpevitenskaper som kronologi, paleografi, epigrafikk osv.
Det man var enige om var at all historieskrivning fra tidligere tider ikke skulle kalles vitenskaplige før den hadde vært underlagt de moderne forskningsmetoder.
Dermed ble tilgangen til mange skrifter begrenset , fordi ingen hadde tatt tak i dem, lå de på vent, gjemt og glemt.
Det ergrer meg at våre gamle legender, som f.eks fortellingen om Nor, Gor og Goa, fremdeles ikke er tilgjengelig som fortellingsstoffet for barneskolen.
Vi leser i skolen mange legender fra andre land, men vi får ikke lese våre egne.
*
Fra midten av 1800 fikk Hegels tanker om ideenes makt stor betydning.
Sammen med en orientering mot naturvitenskapene, fikk historieforskningen en ny retning.
Man søkte å se utviklingslinjer og å beskrive den fremskridende utviklingen.
Beskrivelsene påvirker og former oss til å tenke på bestemte måter og er med på å styre hva vi velger å gjøre i fremtiden.
Man fikk «den utviklende» , eller «genetiske historie».
Man har alltid kalt historie for et dannelsesfag, og vektlagt det,
men nå skal man f. eks bruke historiepensumet i skolen til aktivt å legge føringene for en ny virkelighetsorientering.
Tidsaspektet, kronologien i faget, ble ikke så viktig, tidens bevegelse var ivaretatt i hensikten med faget.
Man vektla ideenes betydning og massenes makt.
Historien ble ikke lenger forklart ved mektige enkeltpersoner, men ved den» inspirerte masse.»
Inspirere er å beånde.
Noen hadde pustet på massene, slik Herren engang beåndet Adam.
Nå skulle man beskrive «wie es gewesen ist und wie alles gekommen ist» .
Å vise hvordan en tilstand omformes, ble overordnet, derfor kunne man fritt velge blant de eksisterende metodene.
Man kunne bruke enten individet eller massene, ideen eller det materielle, og tolkningene var basert på årsak /virkning.
Det nye historiefaget fikk etterhvert den utforming som vi bruker i skolen i dag og som er malen for våre lærebøker.
Den har betegnelsen ”New history» og » School Council History Project 13 – 16 ” .
Den oppsummeres i 5 punkter (sitat):
Ved å studere fortiden ønsker man å forstå nåtiden for å forme fremtiden.
For å skape denne prosessen har man behov for å
*forstå den verden eleven lever i
. finne sin personlige identitet ved å utvide sin erfaring gjennom studiet av mennesker i en annen tid og på et annet sted.
• forstå endring og kontinuitet over tid.
• utvikle egne interesser i fritiden.
• utvikle evnen til å tenke kritisk og å vurdere.
Det er som et ekko av Ole Brumms svar «Jeg vil helst høre om meg.»
Pensum velges blant noen få fortellinger fra historien som man anser som best egnet.
Gjennom disse utvalgte historiene skal man lære om årsak/virkning/endring tid/kontinuitet/tolkning og kilder.
Gjennom dette skal eleven kunne gjenkjenne seg selv, finne noe som betyr noe for seg, noe som får konsekvenser for elevens identitet og fremtid.
Både historiekunnskap, oversikt og sammenheng må underordnes hensynet til at eleven skal gjenkjenne seg selv.
Man mener altså at det ikke er så viktig om man finner sannheten i historien, fordi man skaper den sannheten selv.
Hvilken fremtid vi dermed skaper avhenger av hvilke historier vi benytterog hvordan vi tolker dem.
Man bruker f. eks svært mye tid på den franske revolusjon i skolen.
Jeg er enig i at det er en viktig hendelse, men jeg liker dårlig at den blir stående alene, uten en like godt bearbeidet fortid og samtid.
Man er litt for trygg på at alle de gode forklaringene og kommentarene skal hjelpe denne historien til å inspirere barna slik man ønsker.
Barna, og vi, står i en annen kontekst enn fortellingen.
Mens barnet henter fra fagstoffet det som betyr noe for dem, skulle vi kunne gi dem et større perspektiv på hendelsen.
Det er vanskelig å bearbeide dette lærestoffet uten først å skape distansen i tid, sted og aktualitet.
Elevene trekker raskt den enkle lærdom at den rike overklassen kan drepes om man selv tjener på det.
Det er et pussig verdensbilde man blir sittende med når man selv er sentrum for verdens begivenheter.
Nå er desverre, slik fragmentarisk historiekunnskap elevenes historieforståelse.
Dette mener jeg er svært uheldig!
Historien er vårt minne, vår kollektive hukommelse!
Vi mangler kanskje sannheten, helheten og forståelsen, eller ser ulikt på den,
men når vi tenker og samtaler, forsøker vi å nærme oss et objektivt syn på verdensveven.
Dermed får vi et rasjonelt forhold til egne begrensninger, og en fryd over bildene i veven !
Hvilke verdensbilde man har, følger ofte av hvilke historiesyn man har.
Og jeg liker at mange ulike syn på sakene kommer frem,
men jeg liker ikke at det forventes at vi skal ha samme historiesyn alle sammen.
Jeg ønsker tydelig tale fra dem som har makten.
Sett tydelig advarsel på det som «Ikke er bra å lese», som ml’erne sa i min ungdom!
Så vet vi hva dere mener vi skal styre unna!
Eller driv med omskolering, slik Dai Siljie beskriver i sin lille bok «Balzac og den lille kinesiske syersken».
Jeg fikk , i ungdomsårene, vite av ml’erne at jeg ville bli sendt på omskolering når de «kom til makta».
Spørsmålet er: Hvem er historieforskere nå? Hvem er det som forteller historien om oss for oss?
Og vi? Vi har lært å være kritiske til fortelleren, vi!
Apefjes. En bokblogg.
I går, 17.11.11, blogget
http://eirin-surr.blogspot.com/
om denne boken. I morgen er det
som blogger om den.
***
Interessen min fanges allerede ved første tegneserierute:
Høyt oppe under gymsalens tak befinner hovedpersonen seg.
Usynlig for leseren.
Vi ser bare avstanden mellom ham og klassen.
Den er tegnet inn i fjesene som stirrer opp mot ham og i det malende perspektivet.
«Kom ned!» roper læreren.
Flere stirrende ruter senere:
«OK, folkens. Han ramler nok ned før eller siden!»
***
Slik blir vi kjent med den 13 år gamle Martin Josefsson.
Overlatt til seg selv, ja, men han kom seg ned!
Det er en fantastisk åpningsscene, og fortsettelsen bergtar meg i like stor grad.
***
Kombinasjonen av tegneserie og prosa virker sterkt:
En kort tegneserie blir fulgt opp av en kort tekst.
Sekvensene veksler, utfyller hverandre og gir en kjapp, fortettet fremstilling med sterkt driv.
Leseropplevelsen er intens og stimulereende.
Forfatterne, Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng, trekker leseren inn i Martins historie.
En helt uvanlig sjebne som avdekkes litt etter litt, og spenningen øker ettersom vi blir kjent med hovedpersonen.
Vi forventer en historie utenom det vanlige.
***
Bokens åpningsscene gir oss et bilde av Martin Josefsson.
Prosateksten som følger er som en lyskaster som i raske sveip gjør tankene hans synlige for oss:
...»Stemmen min er kanskje ikke helt den samme når den kommer ut av ørepluggene som når den forsvant inn i mikrofonen….»
Slik , på denne indirekte måten, blir vi kjent med minidiskspilleren hans. Vi får vite litt nå og mer etterhvert.
...»vi har flytta…Oslo denne gangen…»
Dette er første omtale av at Martin og moren stadig flytter.
Gjennom hele boken øker gåten, spørsmålet om hvorfor de må flytte så ofte.
«.. Jeg orker ikke å sitte her inne særlig lenge av gangen.
Jeg går rundt i gatene…..
når jeg nærmer meg en husfasade igjen, noen dager etterpå, så sklir den fram i hukommelsen.
Som en sånn dårlig powerpointeffekt.
Også veit jeg akkurat hvor jeg skulle ha plassert henda.
Eller beina.
Eller som i det playstationspillet der du hopper fra tak til tak.
Du har full kontroll hele tida.
I hvertfall føles det sånn.
Helt fram til det øyeblikket det glipper.
Men da er det ikke så farlig.
Da er du uansett død.»
Her får vi noen inntrykk av Martins første turer ute i Oslo, og vi stusser over det han tenker om å plassere beina og hendene og å hoppe fra tak til tak.
Er han en superhelt? Eller en Ape?
Vi ser for oss omslaget : Tittelen Apefjes og tegningen av gutten som springer rundt i storbyen med apemaske.
Slik blir vi, alt i 1 kapittel, satt rett inn i Martins mysterier.
Litt etter litt avdekkes flere og flere fakta som sporer leseren til å være detektiv sammen med Martin.
Han tagger.
«.. Og så har muttern funnet tusjene mine. Hun må ha lett som bare det….»
Han merker at han forandrer seg, vi får små glimt av noe fremmed som skjer med ham :
«Hva gjør du egentlig hvis du oppdager at du er en annen person enn du trodde du var? Betyr det egentlig noe?»
Politiet leter etter en tagger som tagger på svært vanskelig tilgjengelige steder. Ingen forstår hvordan taggeren gjør det.
Fordi taggingen alltid forestiller et apefjes, kaller de taggeren for Apefjes.
«Ingen skjønner åssen han får det til. Han må være SPIDERMAN eller noe sånt.»
***
Vi følger Martins ensomme vei i byjungelen.
Hvordan han hopper og henger etter en arm i en kant i bygårdfasadenes små utspring.
Hvordan han svinger seg frem og tilbake, slenger seg over til neste utspring og over til en lyktestolpe og ned på fortauet.
Hvordan han går hjem, låser seg inne på rommet sitt, legger seg på senga og lytter på minidiskspilleren til faren.
På den kan han høre låtene faren hans likte, alternativ hardrock som» The Smiths» og «The Jesus and MaryChain».
På minidiskens spor 99 hører han skuddet, mordet på faren, morens skrik og noen lyder han forsøker å forstå.
Minidisken, som har 99 spor, har et spor til, et som ikke skulle være der, spor nr 100! som altså ikke er der!
Men han hører det, selv om han ikke vet hva han hører.
Martin finner et pass hvor han ser at moren er russisk. Hennes far er Vadim Karkov.
Moren er ikke den hun gir seg ut for.
Og der står også navnet Miroslav Mikailevitsj Karkov Singh.
Han husker, langt tilbake, at moren sa «Miro» til ham. Han het egentlig Miro.
Han er heller ikke den han tror han er.
***
Boken har krimhistoriens plot.
Leseren har gleden av å oppleve hvordan spenningen i boken bygges opp og å merke seg alle detaljene, sporene som legges ut.
Boken er en tegneserieroman. Et svært vellykket samarbeidsprosjekt.
Både tegninger og prosatekst er av høy kvalitet og historien er fengslende, dyktig komponert og grensesprengende.
***
Jeg merket meg at Sigbjørn Lilleeng på sin hjemmeside oppfordrer leserne til å tolke boken.
Det morer meg å forsøke på det, han har kanhende en baktanke med oppfordringen.
Noen forfattere røper sine hensikter i valg av navn på hovedpersonen, og jeg googler navnet Martin Josefsson .
Kanskje jeg kan finne noe som har inspirert forfatternes navnevalg.
Det viser seg at Martin Josefsson har sin egen nettside. Han er en svensk illustratør, grafisk formgiver og maler.
Jeg blir straks i tvil om personen er ekte, eller om nettstedet er laget for leserne av boken.
Lenger ned viser jeg et grafisk arbeide av ham, som jeg mener er talende, og et bilde fra hans fotogalleri.
Fotoet tok jeg med fordi det sier noe om perspektivet til fotografen.
Det er mange Martin Josefsson, 12 stk, kanskje alle har en betydning for vår romanhelt? Neppe?
Men så kommer en underlig nettside som fanger interessen min: Martin Josefsson in Launchpad.
Den gir en noe kryptisk info hvor det heter, blant annet :
«….If you are interested in understanding the Blueprints tracker in more detail then you should take a look at the system documentation, where you can learn the best practices for effective community building and release management with Launchpad….»
Nei, enten er dette et gigantisk villspor, eller så er disse sporene en invitasjon!
Det virker som om denne Martin Josefsson heller ikke er den han gir seg ut for.
Hva med Miro, hans egentlige navn?
Jeg googler Miro og blir sikker i min sak. Miro er Spanias Picasso.
Likheten mellom Lilleengs tegninger,
Martins tagging, illustratøren Martins strek og Miros malerier er påtagelig! Det kan ikke være tilfeldig!
Legg bare merke til Miros bruk av øyet.
Glødende, intense står øynene, uten sammenheng med omgivelsenes uforståelige kaos.
Lilleeng gir øynene i tillegg et Mangaaktig preg, som det dominerende i ansiktet.
Nesen er påfallende liten , ja resten av ansiktet er betydningsløst og ofte kamuflert av en apemaske..
Taggeren er den moderne surrealistist.
**
Miro er også navnet på et nettverktøy! Les om Miros fantastiske muligheter på
Jeg siterer bare
«…Shipping Miro with your devices gives you a world class, integrated media experience that reinforces everything your device offers. Miro has some of the fastest bittorrent downloading in the world, built in….»
Dette kan ha betydning for den ikke eksisterende filen i minidiskspilleren etter Miros far…. Miro hører den, nemlig!.
Han hører Fil nr 100, enda spilleren bare har 99 .
Det er nettopp Miros hjernefunksjon å søke i mange nettsystemer samtidig, og nedlastingen er bare et tastetrykk !
Desuten kan Miro 4.0 være en forklaring på hvorfor bokens språkkombinasjoner ikke virker som noe problem overhode:
Russisk, amerikansk, afrikansk, sjimpanskisk og norsk, for å nevne de viktigste.
Miro er en seier i automatikkens kalde, logiske system:
1.Velg =>2. start=>3. kontroll =>4. system =>5. miljøvariabler =>6. ? =>7. Miro…
Likheten mellom Miro og Miro/Martin er iøynefallende:
…»Jeg måtte få tak på dette som skjedde med meg….Jeg ville ikke at det skulle ha kontroll over meg…»
***
Det er flere navn i boken. Ikke mange, men noen.
De har sine nettsteder, alle sammen, men jeg trekker ikke frem flere.
Det er opp til enhver å gå inn i nettjungelen sammen med Martin , Miro og Vadim Karkov.
Jeg tenker på forfatternes grensesprengende prosjekt:
Å sette sammen roman og tegneserie til en tegneserieroman, en ny genre.
Det er grensesprengende i seg selv, selvom det er gjort før, bl a av Tor Ærlig, i «Ser du meg nå?»
Men å involvere nettet i romanen er nyskapende!
Forfatteren av Mørkeboken , Sigbjørn Mostue, brukte også nettsteder som referanse for personer i boken sin.
Det er en grensesprengende handling, romanen får en utvidelse.
Historien kryper ut av permene og smetter uregjerelige inn på ulike nettsteder.
Nettet er romanen: Et konstruert univers!
Forfatterne kan la Miro hoppe fra fil til fil i nettverden.
Like kjapt som Miro svinger seg fra hustak til fasadeutspring og tagger sin kunst, kan Nettverdenens Miro sette sine spor.
Miro forlater romanens barneværelse og svinger seg ut i det ensomme øde , i den fiktive fremmede intethet.
Mellom filenes lukkede baner har han klart for seg hvor han fester sine hender og føtter.
Og på de glatte uvedkommende flater, er tagging en av mulige aktiviteter.
Tag er informasjoner om informasjoner.
****
Her i nettverdenen kan leseren bli delaktig i både tagging og romanskriving.
Romanens utvidelse gir nye kommunikasjonsmuligheter!
Nettromanen kan gjøre leserne til aktører!
Samtidig utvides krimgenren til en detektivgenre hvor leseren går inn i romanens utvidede nett-arkitektoniske rom og kan følge forfatteren, og kanskje på et tidspunkt bygge en egen versjon.
Vi kan nærme oss Mikael Endes visjon om den uendelige historie.
Fremtidens romaner bringer oss kanskje aktivt inn i sverdslag med forfatterne i cyberspace.
***
Boken stopper midt i spenningstoppen!
Det betyr at det må komme minst en bok til.
Jeg gleder meg alt!
Kongen er også kommunistenes og nazistenes konge.
Tor Bomann Larsens bok ,«Æresordet», vekker debatt.
I boken avslører Bomann Larsen at vår kjære folkekonge overveiet å forhandle med Hitler.
Bomann Larsen har vært i arkiver i det engelske kongehus og funnet denne informasjonen både bekreftet og utdypet i Olavs brever til sin engelske familie.
Dette sees på som sjokkerende opplysninger, ja, som så vanskelig å forholde seg til at man må foreta en urovekkende handling: Man trekker frem de historiske hendelsene og tenker dem gjennom på nytt.
Hva betyr denne informasjonen, rent historisk?
Man trekker frem den åpenbart formildende omstendighet: At Olav, midt i hendelsene, ikke har vår tids etterpåklokskap.
Likevel tør man ikke trekke den formen for forståelse for langt, for da kunne den kanskje gjelde for flere enn kong Olav.
Spørsmålet stilles: Var han nazist?
Og fordi kong Olav var og er en respektert og elsket mann, kan man ikke godta at det noe lettvindte fiendebilde av nazisten plasseres på ham.
Hva var egentlig nazismen? Og hva var det som fikk Olav til å tenke så feil?
Var han naiv?
Var han ikke i stand til å se forskjell på rett og galt?
Bomann Larsen har satt spørsmålet på dagsordenen, og nå står det der og berører oss, krever svar av oss.
Vi må legge fra oss etterpåklokskapen og gå inn i den historiske tiden med dette spørsmålet.
Det er gjort mange ganger, men det må gjøres igjen.
Vi kan ha fortiet noe som var vanskelig å håndtere og oversett noe nettopp fordi man er så etterpåklok.
Den svært innholdsmettede tiden 1905- 1940, hvem kan den?
Det er masse litteratur fra den tiden, hva velger man?
Enhver forfatter har en agenda, en tolkning, en hensikt, og det er fint, så blir historien finlest på mange vis.
Likevel ønsker man å tolke og å forstå selv.
Jeg er glad i Chr.A.R. Christensens «Verden i går og idag.»
Han er journalist, en kapasitet innen sitt yrke som besitter saklighetens lidenskap, sies det om ham.
Jeg vandrer på nytt inn i hans verdensbeskrivelse og har boken til Boman Larsen i tankene.
Jeg vil forberede meg til å lese hans bok.
I det følgende er jeg på vandring i Christensens bøker, i hans virkelighetsbeskrivelse :
Vår nyfødte selvstendighet i 1905 var ung og skjør, men elsket frem av en intellektuell elite !
Demokratiet hadde sine mange dyktige og ivrige talsmenn, og de fleste mente at Norge måtte ha en konge. Ja, selv republikanerne ønsket det. Alle samlet seg om Kong Håkon.
Samtidig snakket man i hele Europa om opprør og landsforrædersk agitasjon, hemmelige planer og revolusjon!
Det var «Den røde fare» som red Europa.
Arbeiderklassen ble selvbevisst.
De var ikke «en intelektuell elite», men de hadde fått ledere som evnet å tenne emosjonene og å styre revolusjonsiveren.
Arbeiderne hadde fått makt og verdenshistorisk betydning!
Man veltet troner og statssystemer!
Og i ruinhaugene sto de revolusjonære og ropte: Den gamle tid er død! Vi skal bygge det nye samfunnet fra grunnen av.
Socialismen var på dagsordenen. Man så berettigelsen i de sociale krav. Man fryktet massenes vrede.
Alle diskuterte Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti med Lenins lederskap, og splittelsen i Mensjevik og Bolsjevik. Skulle man ha et stort parti av sympatisører og aktivister, eller skulle man ha et mindre parti av mer profesjonelle revolusjonære?
Man diskuterte splittelsen i Det Italienske kommunist partiet: De som mente at det ikke var nødvendig med en verdensrevolusjon,slik Bolsjevikene hevdet, og som ikke var enige i deltagelsen i 1. verdenskrig, ble kalt fascister.
Fascismen ble «mor» til nasjonalsocialismen, og til flere liknende retninger som blomstret opp i dette opphetede politiske klima.
De ulike revolusjonære retningene hadde altså samme rot, det kommunistiske.
Både arbeideropprøret og alle fascistiske retninger, brøt med den tradisjonelle liberale politiske filosofi.
Begge parter var enige om at staten skulle være totalitær og at staten skulle oppløse den private eiendomsrett.
Begge parter var revolusjonære, og de ønsket å tale arbeiderens sak.
Så kom første verdenskrig, den mest blodige og utmattende krig vi har hatt i Europa.
Hva sloss man for? Hva motiverte soldatene til å holde ut?
De fleste ble bare utkommandert og man strevet med å gi soldatene grunner for hvorfor de kriget.
Det ble opplevet som meningsløst og skrekkelig.
Det eneste viktige var å bli ferdig med krigen!
Soldatene på begge sider hadde det felles at de ikke visste hva de sloss for.
Penger og jord ble de håndfaste verdiene soldatene så frem til, og at «alt skulle bli så mye bedre».
Etterkrigsmennesket fant at det hadde blødd, sultet og kjempet for ingenting.
Ingenting var blitt bedre, alt var blitt verre .Tilliten til de gamle systemer var knust.
De gamle verdiene rev man aggresivt ned.
Hele åndshistorien, både i kunst, moral, vitenskap, religion,filosofi, politikk, buisness og moter fikk dype spor av denne mentalitetsendringen.
Tidligere var valutaen trygt forankret i gull.
Nå var utgiftene etter krigen så stor at seddelpressen gikk uten hensyn til gullbeholdninger.
Ingen visste lenger hva pengene var verdt.
Direktøren i Det Internasjonale Arbeidsbyrå sier i 1924:
Da Folkeforbundet stabliserte den Østeriske krone, gikk dollaren i Wien opp 21,- kr. pr dag.
Da Polen stabliserte sin Mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske Mark i minuttet.
Da Tyskland skapte Rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613 000 mark i sekundet.
Gjelden økte, bare for de krigførende europeiske land steg utenlandsgjelden, fra 17 mil. dollar før krigen til 155 mil. dollar i 1920. I tillegg hadde de innenlandsgjelden.
En skuffet etterkrigsungdom vendte seg bort fra alt det gamle. Man var desillusjonert, mer realistisk, opprørsk og nyskapende.
Det var deres ansvar å skape en bedre verden.
I 1910-1920 var fagforeningenes storhetstid.
Idealet, Russlands bolsjevisme, som få år tilbake samlet folk i glød og kamp for revolusjonen! ble etter krigen , her i landet, til krav om åttetimers dag og høyere lønn!
Det var tidsriktig og lønnsomt å sette små mål. Det gav seire! Arbeiderklassen seiret og fikk vind i seilene!
Helt frem til sommeren 1920 hadde arbeidslønnen vært stigende, man streiket, eller truet med streik, og fikk den lønnsstigning man ville ha, men konjunkturfall er det ikke lett å streike mot.
Storstreiken i 1921 ble et revolusjonært oppgjør, en kamp om samfunnsmakten. Man tapte kampen, og den hadde kostet dyrt, 3,6millioner tapte arbeidsdager. Nå fikk arbeiderpartiet gull fra Russland mens samfunnet gjennomlevet en tid med uro, gatekamper, demonstrasjoner og opphetede taler, streikende som bølget i gatene, ridende politi, lastebiler med soldater, stålhjelmer, bajonetter og garden med skarpladde geværer .
Samtidig hadde Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpari fått en ny leder, Adolf Hitler.
Vi hadde ingen samlende leder for vår hjemlige variant av revolusjonsgnisten, og lønnsnederlaget satte en stopper for kampviljen.
LOs medlemstall sank med 47 000.
Arbeiderpartiet slet med indre strid. Som i Russland var det et spørsmål om man burde være et stort parti som tok med sympatister og tilfeldige aktivister, eller om det var bedre å ha en liten slagferdig, revolusjonær gruppe.
Vi fikk ingen Bolsjeviker og Mensjeviker, men noe svært likt . De minst revolusjonære gikk ut og dannet sitt eget parti. Så ble den hardere kjernen tilbake som underskrev Moskvatesene og ble med Den tredje Internasjonale.
Arbeiderpartiet skilte etterpå lag med de mest revolusjonære, kommunistene, som stiftet sitt eget parti, og så ble det slosskamper over hele landet om retten til partikassen.
I fagbevegelsen(LO) var det ingen endringer, der var alle gruppene samlet med sine lønnskrav.
I 1924 tapte samfunnet over 5 mil. arbeidsdager til streiken.
I 1926-1927 var det igjen konflikter og streik, deflasjon og prisfall.
Samtidig leste man om arbeidskamper og streikebølger av enormt omfang i hele den vestlige verden. Det var den store amerikanske stålarbeiderstreik og politistreiken i Boston, jernbanestreiken og kullstreiken i England, generalstreik i Frankrike og politiske streiker i Tyskland og mange fler.
Det var desverre for økonomien blitt fred.
I mange land og særlig i De Forente Stater, ble sosialister og kommunister erklært som landsforrædere. Bare å heise det røde flagget i New Jersey ble straffet med 15 års fengsel.
Uro og hat gav seg også utslag i heftige rasekamper. Negerhatet i Amerika ble pisket opp til en intensitet som aldri før, Polakker, Romaniere og Ungarere fikk merke rasehat og minoritetshets, og spesielt var hatet rettet mot Jødene i alle land, igjen fikk jødene skylden for vanskene i økonomien.
De to mer moderate fløyene av Arbeiderpartiet her hjemme slo seg igjen sammen, og fra Kommunistpartiet som nå nærmest var radert ut, gikk mange over til Arbeiderpartiet. Det førte til at Arbeiderpartiet ved valget fikk 41 % av stemmene og 62 mandater på Stortinget.
Høyrepressen var skiokkert: «Enhver parlamentering med fienden om regjeringsmakten er utelukket! Skulle noen på denne siden av fronten torde våge å antyde den løsning, skal han bli bragt til taushet!»
Partiene mislyktes i å håndtere dette, demokratiet var under 20 år gammelt, frontene i folket og de folkevalgte var uoverstigelige.
Kong Håkon grep da inn i den parlamentariske prosessen med samtaler med alle parter og ba så Arbeiderpartiet danne regjering.
Alle visste at Kongen hadde all grunn til å frykte et revolusjonært parti som hadde som mål å avsatte konger og tsarer.
Kong Håkon viste folket at han respekterte grunnloven og holdt den som overordnet alle andre forhold, høyere enn hensynet til egne interesser.
Han befestet sin stilling som landets leder, som konge for alle!
Ja, han viste seg å være også kommunistenes konge!
Regjeringen Hornsrud sa i sin tiltredelseserklæring: «På vegne av Det Norske Arbeiderparti, som regjeringen er utgått fra, fremlegger den følgende…..»
Her viste Arbeiderpartiet at deres identifikasjon ikke var med landet og folket de skulle styre, men med den internasjonale arbeiderbevegelse som DNA var en del av.
Dette ble også et av punktene Venstre ga som grunn for å felle regjeringen få dager etter.
Mowinkel dannet regjering, verdensrevolusjonen var tonet noe ned, fagorganisasjonen var opptatt av lønnsforhøyelser, man hadde fått tukthusloven og streikebrytere ble satt i fengsel.
I 1929 kom cracket i New York, og i 1931, hjemme hos oss, gikk 7,5 millioner arbeidsdager tapt, over det dobbelte av tapene i 1921.
Streiken varte opp mot et halvt år, og arbeiderne ble nærmest desperate av den lange ventetiden. Det var opprør og demonstrasjoner, og ved Menstad kom det til å bli et av de mest alvorlige slagene vi har hatt.
Hydro hadde ansatt noen korttidsarbeidere ved eksportlageret. Siden dette var under streiken ble det satt opp et demostrasjonstog som gikk fra Skien til Eksportlageret på Menstad.
Politivaktene der ble banket opp, slått, sparket og kjeppjaget. Hustruer og barn var med og samlet sten til demonstrantene.
Quisling var dengangen statsråd, og han sendte (etter en regjeringskonferanse) et gardekompani med mitraljøser og tåregass. Militære fra Telemark ble også beordret dit, og to torpedobåter og to mineutleggere la seg foran og bak den lille tyske lastebåten som faktisk var årsaken til tumultene.
Senere brøt Quisling med Bondepartiet og dannet Nasjonal Samling.
I 1933 sliter man fortsatt med arbeidsledighet og dette gir Arbeiderpartiet fremgang med parolen «Hele folket i arbeid».
Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av stortingets 150 representanter og dannet regjeringen Nygaardsvold. Nygaardsvold ønsket å være nøytral da krigen brøt ut i Europa, men det håpet ble knust da Norge ble invadert.
Jeg stopper vandringen der.
Jeg tenker på at dette var ytterlighetenes tid. En tid hvor de store følelsene satte folk i bevegelse.
Ville man sloss sammen med de røde og for kommunismens idealer, eller ville man sloss for å stoppe dem ?
Hva var egentlig folks verdier?
I denne søken etter samfunnsbyggende verdier ble noen verdivalg fremtredende:
Internasjonal solidaritet til arbeiderklassen som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
eller slekt, familie og fedreland som høyeste verdi, overordnet alle andre verdier.
Dette ble verdier som frontet hverandre.
De gamle samfunnsverdiene ville man ikke diskutere, krigen hadde knust de gamle idealene.
Skjønt de var der, levende tilstede i folkene, men ikke som kampsaker.
For dem som ikke hadde solidaritet med arbeiderklassen som høyeste verdi, ble det viktig å forsøke å stoppe arbeiderklassens politiske kamp.
Fedrelandslaget her hjemme hadde i 1925 mange kjente venstrefolk, og deres agenda var å danne en front mot kommunismen. Et sterkt trykk skaper et sterkt mottrykk, sies det, og Fedrelandslaget samlet etterhvert flere ytterliggående blå verdier.
Høyre ville ikke parlamentere med arbeiderpartiet, og deres presse var begeistret for Hitlers økonomiske oppsving i Tyskland.
Bondepartiet elsket jorden og hadde Fedrelandet som øverste verdi.
Kirken støttet konge og fedreland.
I denne opphetede striden ble Hitler den som samlet «de blå» til kamp.
Det var bare tyve år siden Europa ropte : «Aldri mer krig!»
Det hadde vært en krig som ikke løste problemer, men som bare laget nye.
Olav skrev brev med sine fettere , to menn som begge ble konger av Storbritannia.
Jeg har stor respekt for det håp Olav måtte hatt for mulige forhandlinger om å unngå krig.
Som konge ville jeg vært redd for den røde politikken som var mot konge og fedreland.
Jeg er stolt over at våre konger respekterte grunnloven !
Dermed viste de seg å være konge for alle nordmenn, også for norske kommunister og nazister.
Og vi? Er vi etterpå – kloke?
Dataspill og vold…..
Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,
mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,
mens vi møter ondskap med kjærlighet,
mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,
lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved, «spennende» data spill.
Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,
ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,
en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.
Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.
Hvem kan han dele inntrykkene med?
Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?
Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.
Som professor i både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.
USA har ofte skolemassakre, og hver gang har han konstatert det samme:
Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.
Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.
Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.
Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.
Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.
Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de samme prinsipper som militærets spesialtrening:
Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.
Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff en medelev med hvert skudd.
Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.
Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.
Det var første gang han brukte et håndvåpen.
Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.
I hans bok: «Stop teaching our kids to kill», ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.
I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.
Soldater som ikke nøler, som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.
Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.
«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.
Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom sivilt og militært.
Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.
For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.
Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:
«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. »
Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?
Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke» seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.
Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.
Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.
Don Camillos lille verden
Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.
Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.
Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:
«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes: En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.
Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.
«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.
«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»
«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»
«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.
«Nei, selvfølgelig ikke. Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»
«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»
» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»
«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»
Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.
Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.
Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.
«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»
«I 1918, » svarte Peppone.
«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»
«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.
«For eksempel?»
«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»
«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»
«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»
«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»
Peppone tømte hele posen.
Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.
«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»
«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»
«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»
«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»
«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»
«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»
Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.
«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»
«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»
Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»
«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.
Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.
*************
Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.
Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget. Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.
Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube |
|
 |
http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w
Du +1-et dette offentlig. Angre
10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007 |
Geithams i tusentall.
Jeg ser av VG at det er funnet en geithams til i sommer.
Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.
Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren, jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.
De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.
Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø, men fikk ikke respons på det.
Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret. Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.
Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.
Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:
********
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken «Maja Bi»
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:
*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.
*De geitehornliknende antennene.
*De lange rovdyrklørne.
*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.
*De smale, lange brunrøde vingene.
*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.
Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.
De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
*****
Dersom noen skulle ønske en «avlegger» av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et eksemplar.
Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.
Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.
Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:
Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra, eller man ser livet passere revy, man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys eller man kan se nære avdøde komme en i møte.
De presenterte fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi oss tilbake et religiøst menneskesyn, at mennesket er mer enn materien, at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.
Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken til dette noe pussige innslaget.
Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?
Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig, med en aura av vitenskaplighet?
Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter mot den religiøse forståelsen .
De to siste programmene er derfor unntak fra deres tidligere policy.
Man har, i begge tilfeller, en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.
De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis. Og at Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.
Tja!
Jeg blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!
Jeg har sett russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.
Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere eller nåværende, forskning.
Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs forskerinteresse, men nei, det var kun eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.
Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.
«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.
Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.
Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?
Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?
Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.
Hun lå på sykehuset i Kristiansand, i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag til kroppen. Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .
Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.
Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.
Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».
Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.
Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.
Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.
Når våre forskere setter dette fenomenet som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at de skal forske på det?
Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man utfører dette.
Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.
Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.
Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?
Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?
Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.
Der forskes det innen to områder:
*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.
*Og å undersøke alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.
NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet. Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.
Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.
Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.
Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?
Har noen av våre myndigheter interesse av at folk får et mer » lyst» syn på døden?
Maria Reinertsen, i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.
Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, “Døden- skal vi danse”.
Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.
For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.
Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.
Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere. Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.
Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.
Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.
Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:
«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden skal være lys og deilig, har jeg hørt!»
Men hvorfor gå veien om vitenskapen?
Det var ganske pinlig å se på, enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise et ubehag i den rollen de spilte.
Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!
Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!
Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!
Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.
Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?
«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,» uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.
Gentroen var svært utbredt på den tiden.
Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.
Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.
Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet. Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.
Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori «beholdt» man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.
Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde «tillempet» det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde «snekret sammen» det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.
Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny «tillempning» av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.
Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.
Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt av meg)
«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.
Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .
Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program. Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.
Crick sa det så sterkt og tydelig:
«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….» sitat slutt
Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:
Å kartlegge det menneskelige genom.
Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.
Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»
Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.
Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.
Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.
Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.
I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.
Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.
Dogmet deres viste seg å være feil.
Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:
«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.
Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:
«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.
Så ble det lenge taust om saken.
Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.
Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort, gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses» de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.
For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.
Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.
HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!
Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.
Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.
Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!
Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?
De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært, patriarkalsk:
» Tro og dogmer som veien til makt og ære.»
Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:
Gentroen, og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.
Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.
En drømmesituasjon for de politiske partiene.
Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.
Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.
Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.
Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.
***********
Jeg har hentet sitater og faktastoff fra en bok om dette emnet.
Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :
«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.
En meget informativ og lesverdig bok.
Japan, «tål det utålelige»…..
Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.
En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett. Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så å bli vasket vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre at kjernekraftanleggene blir en trussel, i tillegg til naturkatastrofen.
Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.
Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ, en ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke slik. Ikke bare slik.
Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem. De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.
På denne bakgrunnen blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja, all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.
Og jeg må hente frem igjen boken «Stråler fra asken».
Boken er skrevet av forfatter og journalist, Robert Jungk, og utgitt 1959. Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om strålingens virkninger.
Jeg siterer litt fra boken:
«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….
……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….
Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….
Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:
» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»
Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.
Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt: «Tål det utålelige…»
…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……
Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….
Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.
Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….
…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten…. Men ett menneske måtte i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»
Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .
Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.
Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen, er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..
«Mirakel», en bokbloggturne.
Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel». En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere . På bokomslaget får vi vite at forfatteren har erfaring fra Ten Sing miljøet.
Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.
Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte innledes med blogginnlegg til fansen.
Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser, på de 163 sidene, at Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.
Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med. Hun har slett ikke noe ønske om å møte dette miljøet igjen.
Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.
Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene. Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives slik:
«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Og erfaringen fra Idol:
«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne…. Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.
Rakel erfarer at skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.
Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:
«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»
Det er flere minner som Rakel bearbeider i tiden frem til konserten. Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige, og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.
Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun trodde det var anderledes: » Vi trodde gleden kom fra Gud…»
Hun har vært i et lite kristenmiljø, hvor forankringen av troen var i opplevelser, stort sett trigget i følelseslivet:
«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»
Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av liturgien:
«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir. Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det: Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»
Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:
«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud, jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…
Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige mentale sperringer:
«….du trenger ikke ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»
og
«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»
Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene, de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene» er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:
«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»
Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse i Ten Sing miljøet:
«…….Jeg kjenner den igjen. Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen. Johannes, Lena og Stine : «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»
Boken gir mange gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere. I den ensidig, overflatiske vinklingen i begge miljøer, av egotripp, fysisk stimuli og trening som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».
Ten Sing miljøet fremstilles som en «tam» variant blant alle ungdomstilbudene, en «naturlig dop».
Om ikke ungdommen leser boken, bør kristenmiljøene lese den!
Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt, hvor fattig og dumt det er å betone ensidig de fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.
Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og at » ShowBusiness» er noe man helt uproblematisk kan akseptere.
Det er et verdisyn jeg ikke deler.
Ten Sing virker fremmed på meg, Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig. Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer. Det er dette som gir boken aktualitet utover Ten Singmiljøet.
Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren, tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på. Boken problematiserer ikke noen av miljøene, den setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er ganske lik, hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge direkte, enkle og her egosentrerte:
Hennes spørsmål «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?» og hennes tanke : «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen: Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.
Rakels vei i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik hun allerede i TenSing uttrykte det:
«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Det er bokens agenda, Rakels versjon.
Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.
Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.
Rakel er egentlig lite berørt av dette der hun følger sin vei , hun synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:
«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.
«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.
Oh my God, jeg har fikset det……»
I går blogget http://fluffybok.blogspot.com/
I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com
Vil du vite mer om bokbloggen? http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen
Hamsun i Kaukasus.
Boken «I æventyrland» er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.
Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.
Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.
Selv om man danner seg tanker om forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte. Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!
Jeg leste boken for første gang nå i julen, og jeg måtte stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og bør slett ikke stå i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være: Høiverdig litteratur!
Det har nettopp vært «Hamsun-år», og det vekker til ettertanke at Hamsuns person fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var «nazist».
Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.
Kaukasus er et knutepunkt både geografisk og åndelig:
Her tenker man seg det opprinnelige, våre forfedres opphav.
Her kom æsene og vanene fra, ifølge Snorre.
Her dro jøder, grekere , persere , tyskere og svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.
Her reddet Nansen en halv million flyktninger med Nansenpasset, han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia. Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.
Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet for Nansen, og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.
Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres; hva ville Hitler der?
Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.
Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert minnene fra dette stedet. Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk «krig»?
Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger , Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge på Europa, og det var fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.
Hamsuns tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan den vestlige kultur tenkte på den tiden.
Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken «Markens Grøde» er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.
Det var derfor ikke en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt. Desuten mislikte Hamsun England og Frankrike som koloniserte verden.
Men her på reisen er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.
Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:
«…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra. Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf. Jeg så det alt i ånden.
Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….» sitat slutt.
Her favner han vestens Kaukasusfeber.
I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:
«…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.
Her nevner han også germanerne. Det var den folkegruppen han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:
«…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……»
Og engelskmannen beskriver han slik:
«……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.
Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.
Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……»
Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning! Og her sier han faktisk, blandt annet : «…»Krig og fred» og «Anna Karenina» – større diktverker i sit slags har ingen skapt.»
Om jøden sier han:
«……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….
Det er mange karakteristikker og skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:
«….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. …… ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den «gyldne», andre av den «blå» horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. «Kasak» skal bety «fri mand», har jeg læst.
……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….
…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse. Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..
…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj! Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……
…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……
…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.
Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste «den evige ild», før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.
Boken avsluttes i Batum:
«….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.
Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….»
Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.
Det var en krigersk tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne. Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.
Så lar jeg Hamsun få siste ordet:
«….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.
I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.»
«Nu lukker solen sitt øye».
Denne lille barneboken ble laget på slutten av 70 tallet. Kunstneren, Gerd Tjøstland, har illustrert den med sine magiske akvareller. Her , i forminsket format, kan man få et lite inntrykk av den.
EN DAG VAR HANS UTE OG LEKTE.
SOLEN SKINTE.
DEN LYSTE PÅ GRESSET, PÅ BLOMSTENE OG PÅ HANS.
HANS SÅ PÅ SOLEN.
-SÅ FIN DEN ER, TENKTE HANS.
SOLEN SKINTE VELDIG STERKT.
DET SVED I ØYNENE.
HANS MÅTTE GRÅTE ENDA HAN IKKE VAR LEI SEG.
-MOR, ROPTE HAN.
-HVA ER DET? SPURTE MOR, HVORFOR GRÅTER DU?
– JEG VILLE BARE SE PÅ SOLEN, SA HANS.
-ÅJA, SA MOR, DA ER DET IKKE SÅ RART OM DU GRÅTER LITT.
SOLEN ER LYS OG VARM. ALT LEVENDE ELSKER SOLLYSET , SA MOR , MEN VI KAN IKKE SE PÅ SOLEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.
-DU HUSKER TANTE TEA ? SPURTE MOR.
-JADA, SA HANS.
– EN GANG, DA TANTE TEA VAR LITEN, HENDTE DET NOE MERKELIG, SA MOR.
DET VAR EN DEILIG DAG. TANTE TEA VAR UTE OG LEKTE.
DA SÅ TANTE TEA NOE HUN ALDRI HADDE SETT FØR.
DET KOM EN SORT FLEKK PÅ SOLEN.
TANTE TEA STO HELT STILLE OG SÅ .
HELDIGVIS KLARTE HUN IKKE Å SE RETT PÅ SOLEN.
ØYNENE HENNES BEGYNTE Å GRÅTE, ENDA HUN IKKE VAR LEI SEG.
DEN SORTE FLEKKEN PÅ SOLA BLE STØRRE OG STØRRE.
SÅ BLE SOLEN HELT SORT.
DET BLE HELT STILLE.
VINDEN SLUTTET Å BLÅSE.
FUGLENE SLUTTET Å SYNGE.
BLOMSTENE LUKKET SEG SOM OM DET VAR NATT.
SÅ BLE DEN SORTE FLEKKEN MINDRE OG MINDRE, TILSLUTT VAR DEN BORTE, SA MOR.
-KAN JEG FÅ SE EN SORT SOL? SPURTE HANS.
-KANSKJE DU FÅR SE EN SLIK SOLFORMØRKELSE EN GANG, SA MOR, MEN DA SKAL DU TA PÅ DEG MØRKE BRILLER SLIK AT DU KAN SE ALT SAMMEN UTEN Å FÅ VONDT I ØYNENE.
-KAN JEG FÅ SE DEN SORTE SOLEN SNART? SPURTE HANS.
-DET ER IKKE OFTE DET ER SOLFORMØRKELSE, SA MOR, MEN VIL DU SE NOE SOM LIGNER?
HANS NIKKET.
-SE PÅ ØYNENE MINE, SA MOR, SÅ SER DU NOE SOM LIGNER EN SORT SOL.
HANS SÅ INN I MORS ØYNE. FØRST I DET ENE ØYET, SÅ I DET ANDRE.
DER SÅ HAN EN RUND HIMMEL.
MIDT PÅ HIMMELEN STO SOLEN.
DEN VAR SORT.
MEN DET VAR ET LITE LYSSKINN RUNDT DEN.
HANS LØP INN PÅ BADET. HAN KLATRET OPP TIL SPEILET OG SÅ NØYE INN I ØYNENE SINE.
Krim, med det lille ekstra!
http://vrengtklovdyr.blogspot.com har gitt meg «Cherry on Top » Award.
Slikt gleder en liten skribent!
Jeg skal med glede sende den videre, men først skal jeg altså presentere tre bøker.
Hmm…. hvike bøker?
Tre muffins gir jo en pekepinn om litt skumle krimbøker! Og rosa gir utvilsomt naivitetens lyse tro vinger! Det er bare kirsebæret som viser naturens rå virkelighet, riktignok på sitt beste, og det er dette kirsebæret som er » det lille ekstra».
Jeg har dypdykket i min boklige korttidshukommelse og søkt etter passende litteratur, og jeg kom til at en svært glemt og fortiet muffins nå bør serveres:
«Donna Francesca» av Øvre Richter Frich.
Boken starter slik:
«En ung dame kom gående gjennom hallen i Grand hotell, Stockholm.
Det var noe yndefullt ved den lille skikkelsen som fikk folk til å vende seg efter henne. Sjelden har livet gnistret slik i en kvinne som i henne, der hun gikk ung og seiersikker, mens hennes sorte øyne spillet i det ovale, blekbrune ansikt.
En av Stockholms velmeriterte levemenn stod nettop ved portierlosjen og så efter henne.
– Det var som pokker, mumlet han. Si meg portier , fortsatte han høit, hvem er den damen?
Portieren så hemmelighetsfull ut.
– En charmant dame, grev von Silverstråhle, sa han. Hun er gift med den argentinske minister de Francia. » sitat slutt.
Slik starter beretningen om «Donna Francesca», og vi følger hennes sterke kamp mot opprørslederen Gomez. Hun orienterte Frichs helt, Jonas Fjeld, om tilstanden i hennes land og trakk ham med i revolusjonskampen. Don Esteban, hennes mann, sa:
«Det er ikke en av de almindelige revolusjoner – ikke et eller annet politisk kup, som forløper med tap av et snes menneskeliv og noen geværsalver. Denne gang er det utslaget av selve klassekampen, en vel organisert sammensvergelse av de syndikalistiske elementer mot makthaverne. Det er selve landets bandittsjel som er våknet……
Selvfølgelig har vi en godt organisert hær, som har gode tradisjoner fra kampene mot Paraguay. Men den er i dette tilfelle et tveegget sverd. Gomez har arbeidet med soldatene, og det brukne gevær har mange talsmenn også innen hæren……. Har han hell med seg, er det hundretusen i Argentina som slutter seg til ham…..»
Så følger vi heltene inn i revolusjonskampenes forrykende inferno, hvor donna Francesca stadig gir leseren en opplevelse av «Evita». Og man tenker at her er det noen som plagierer noen, eller så er Argentinas historie full av revolusjoner og Evitaer!
Frichs bok utkom i 1937. Det er nesten 20 år før Evitas virke, og 60 år før hun ble til i den litteratur og film som trollbandt verden.
Men jeg anbefaler førsteutgaven av henne i «Donna Francesca», skildret politisk og menneskelig treffsikkert av den rutinerte suksessforfatteren, den kjente journalisten, redaktøren og levemannen , Øvre Richter Frich, Sven Elvestads venn og svirebror.
Han var den første i sin sjanger som skisserte sine helteintriger i dagsaktuelle hendelser og samtidens politiske virkelighet, og han gjorde det med en dyktighet og treffsikkerhet som kjennetegner en velorientert suksess journalist.
Dette er en underholdningskrim som både formidler sin samtid og, som i sin uforbeholdne helteskildring, formidler en humor som trolig inspirerte Rolf og Alexandra Becker og deres presentasjoner av f.eks. Dickie Dick Dickens.
Den neste muffinsen er også samtidskrim, men ekte vare: Kriminalpolitiets arbeid i dagens Norge .
Nei, jeg tenker ikke på Arne Treholts triste historie, men på
«Overgrepet» av Tore Sandberg.
Boken gir oss sannheten om hvordan vårt rettsvesen forholder seg til en av samfunnets svakeste. Hovedpersonens utgangspunkt danner åpningen av boken:
«Fritz Yngvar Moen ble født den 17. desember 1941 på Østfold Mødre- og Barselhjem i Sarpsborg.
Han var uønsket fra fødselen av. Faren var den tyske soldaten Fritz Robert Hellmann, og Fritz skulle aldri oppleve å se sin far. Moren, Betzy, ønsket ikke å beholde barnet. I toårs alderen ble gutten derfor plassert på barnehjem i Skjeberg. Fra da av skulle han leve i ulike institusjoner i hele sitt liv…….. Fritz var nærmest døv, men fikk ingen opplæring i tegnspråk. Som døv innebar det at han ikke fikk tilgang på språk i det hele tatt. I de første årene av sitt liv hadde han derfor nesten ingen mulighet til å kommunisere med andre. ….»
Dette er boken hvor vi følger Tore Sandbergs arbeid for å finne sannheten om Fritz Moens skyldspørsmål i to drap.
Jeg har aldri lest noe mer spennende enn hans uredde etterforskning hvor han avslører det norske politi og rettsvesen. Boken er et mesterlig og tålmodig etterforskningsarbeid på forbilledlig nivå. Det er forferdelig å bli med på bevisbyrden av hvordan vårt politi og rettsvesen styrte og fordreiet fakta i saken slik at en uskyldig mann ble dømt.
Det er en gripende bok, men mest av alt en lærerik bok.
Det som fremdeles engasjerer meg, slik at jeg trekker frem denne boken som mer aktuell enn noe annet, er at de feil Tore Sandberg påpeker i vårt rettsapperat, fremdeles er der.
Tore Sandberg avdekker i sitt arbeid hvor feilene i systemet ligger, og hvordan man ved små regelendringer kan forhindre slike feil, og da er det skrekkelig at våre myndigheter ikke foretar disse endringene. Den politiske viljen til endringer var og er ikke tilstede, folkets engasjement og sterke påtrykk var og er fraværende. Det skremmer og ryster meg mer enn jeg har ord for.
Derfor, les boken og se hvor enkelt og dyktig Tore Sandberg sammenfatter de nødvendige tiltakene for å forbedre vårt rettsvesen, og tenk nøye over hvorfor vi ikke har rettet opp dette!
Det er » en samfunnsmuffins med det lille ekstra»!
Den tredje boken må bli
«Edderkoppen» av Emberland & Rougthvedt.
Disse to forfatterne er spesialister på mellomkrigstiden, og i særdeleshet på de ulike politiske strømninger i denne turbulente tiden. Begge er historikere og har, både i bøker og medier, klargjort mange sider ved de nasjonalsosialistiske strømninger i mellomkrigstiden.
Nå har de brukt kunnskapene sine til å skrive en kriminalroman hvor denne historiske epoken både er rammer , bakteppe og handling. Boken er full av referanser til virkelige hendelser , og de gjenskaper trettitallet, levende og autentisk . Den er samtidsformidlende på en stimulerende måte, hvor alt er innvevd i » Edderkoppen»s nett. I boken løser hovedpersonen det uløste Rustadmordet, og forfatterne benytter både sanne og oppdiktede fakta i sin spennende kriminalgåte.
Til å være historikere takler de krimsjangeren godt! De holder på mange måter en høyere standard, både språklig og samtidsautentisk, enn mange krimforfattere. Deres høye kvalitetskrav, som de utøver med en kresen og lett sjarmerende stil, er en hyggelig opplevelse.
Jeg nøyer meg med å sitere fra bokens første kap. :
«Første gang jeg så ham var en grå og trist vinterdag for snart femten måneder siden. Jeg glemmer ikke følelsen av uhygge synet ga meg. Han var en lang, mager mann med haukenese og usedvanlig høy panne. Selvsagt hadde jeg ennå ingen anelse om graden av mannens kalkulerte ondskap, men jeg fornemmet straks det unaturlige, det umenneskelige i hans karakter. Det kan skyldes de mange anomalier i hans kroppsbygning; det smale hodet, de kvinnelige hoftene, hendene som var nesten for lange og med fingrer som fikk meg til å tenke på bena til en edderkopp. Jeg døpte ham omgående for» Edderkoppmannen», uten å ane hvor treffende økenavnet var…….»
GOD BOK!
Jeg gir avarden videre til Erkjennelser, Knirk og Skaperen
http://skaperen.wordpress.com/
De er alle tre slike som byr på noe ekstra! Og , for å bruke det nye ordet jeg lærte av Øvre Richter Frich, de er alle tre svært «velmeriterte» bloggere.
Bokbål? Norges eneste bokbål var autodafeen i Fram.
Det snakkes og skrives mye om å brenne koranen.
Jeg får lyst til å minne oss om Norges eneste offentlige bokbål slik det ble utført av gymnasiastsamfunnet «Fram» 1.sept 1956 i Fredrikstad. Denne begivenheten er grundig og saklig referert av Rolf Jørgen Gudevold i boken «Frams historie». jeg sakser fra hans bok:
– Den 1. september 1956 fant lærebokdebatten sted i «Fram». Roar Gundersen hadde forberedt saken i lang tid.
Til møtet var det innbudt en rekke personer man regnet med ville være interessert i å overvære debatten, deriblant Rektor og skolens lektorer. Men av dem møtte kun to frem. Representanter for den lokale presse foruten Morgenposten innfant seg imidlertid til møtet, og på privat initiativ besøkte Ernst Sørensen, «Horisont»s redaktør, og den ledende antroposof Leif Wærenskiold dette «Fram»- møte.
Samfunnsværelset var ytterst fullsatt da formannen, Liv Riiser Eriksen, åpnet møtet. Hun ga straks ordet til Roar Gundersen. Og for å uttrykke det med Leif Wærenskiold i hans referat i «Ordet»:
» En ung mann med blekt hår og blekt ansikt brettet ut en bunke papirer og leste høit. Han minnet om at på gymnassamfundets julemøte var det enstemmig vedtatt å demonstrere mot skolemyndighetenes ensretting av lærebøkene ved å foranstalte en symbolsk autodafe. Da gymnasiastene på grunn av eksamenspresset hadde måttet utsette aksjonen, mente komiteen at saken igjen måtte tas opp til debatt. Det var kommet nye elever til, og de måtte ikke føle seg bundet av en tidligere forsamlings beslutning.
Gundersen hadde nu talt seg varm. Han leste ikke lenger. Han talte fritt og ubesværet. De bøker komiteen hadde foreslått brent, lå som en manende stabel ved siden av ham. Han leste en del sitater for å illustrere kvaliteten av bøkene.
….I første rad under ungdommens talerstol satt to innbudte oppviglere, Ernst Sørensen og undertegnede….»
Deretter ble ordet gitt til Peer Kveseth, som ga en fyldig fremstilling av enkelte lærebøkers usedvanlige slette sproginnhold. Kveseth trakk frem flere eksempler fra lærebøker i religionshistorie og historie som illustrerte statskolens «manglende respekt for kristendommen», som «Fram»s møtekritiker kalte det.
Det ble så gitt adgang til innlegg fra auditoriet, og under den debatt som fulgte, viste Sørensen og Wærenskiold seg alt annet enn passive. «Fram»s møtekritiker berettet videre:
«Lærer Skarpås representerte folkeskolen og hevdet seg- i motsetning til den høyere skoles tilstedeværende lektorer- på en utmerket måte.
Efter en tre timers debatt hvor mange gode og sunne meninger var kommet frem, munnet det hele ut i en avstemning om det skulle bli autodafe eller ikke. Framianerne stemte over autodafe og derpå over de enkelte lærebøker….
…De lærebøker som ble vedtatt å brennes under autodafeen var:
Aschehougs arbeidsbøker.
Aasekjær og Heinz: Hvirveldyr og andre dyregrupper.
Eitrem: Norsk leseverk.
Edvard Bull: Nordmenn før oss.
Magnus Jensen: Nordens historie.
Homsen og Wiborg: Geografi.
Magnus Eriksen<<: Historie for folkeskolen.
Geografi I og II for den høgre skolen.
Hamsuns «Markens grøde» i skoleutgave ved Marius Sandvei.
Skard og Midgaard: Verdenshistorie.
Skard og Midgaard: Norges historie for realskolen.
Etterat vedtaket om å lage en symbolsk bokbrann var fattet, toget forsamlingen bort til den nærliggende Wiesehave for å utføre autodafeen på denne privateiendom, da politiet ikke hadde kunnet gi adgang til at den ble holdt på byens torv.
Møtet hadde vært preget av alvor og sindighet, og Fredrikstad Blad skrev i sitt referat av møtet:
» Autodafeen var ingen fanatisk lynaksjon, men slutten på en lang diskusjon der alle meninger fikk slippe til, og alt foregikk i akademisk ro og orden.»
Enkelte framianere, grepet av den engasjerte stemning som de var, uttrykte sitt syn på lærebøkene mindre nøkternt, som møtekritikeren i sin beskrivelse av bokbålet:
» Det var tydelig at salamanderne(d.e. lærebokforfatterne) likte seg i ild, skjønt det ikke var vår mening at bålbrenningen skulle være noen slags ekstraforpleining for disse, men en protest imot disse ekle krypene.»
Slik beskrives hendelsen i boken til Gudevold.
Gudevold refererer videre medienes reaksjoner og her er det mye interresant som jeg anbefaler å lese i sin helhet. Jeg sakser bare :
«Morgenposten gjorde bokbålet landskjent.» Og » i Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl framianernes aksjon for nazisme og reaksjon.»
Tranmæl var redaktør av regjeringingsorganet, Arbeiderbladet. Når han kaller bokbålet nazisme og reaksjon hadde han nok i tankene bokbrenningen i tyskland på trettitallet. Om dette sakser jeg her fra wikipedia:
«Den 6. april 1933 proklamerte den tyske studentorganisasjonen Deutsche Studentenschafts hovedkontor for presse og propaganda en landsomfattende «aksjon mot anti-tyske holdninger». 8. april offentliggjorde organisasjonen sine tolv teser som innebar et «rent» språk og en «ren« kultur. De angrep «jødisk intellektualisme» og krevde at universitetene skulle være sentre for tysk nasjonalisme.
Den 10. mai ble det gjennomført bokbrenninger av 25 000 bøker av såkalte «anti-tyske» bøker. I de fleste universitetsbyene ble det gjennomført fakkeltog og på møteplassene ble det gjennomført ritualer med musikk, sanger og eder – mens nasjonalsosialistiske studenter kastet bøker på bålet. En del av bokbrenningen ble utsatt på grunn av regn. Andre ble lagt til St. Hansaften. Til tross for dette ble det gjennomført 34 bokbrenningssermonier og aksjonen ble regnet som en suksess med bred pressedekning og enkelte av arrangementene ble overført direkte på radio.»
Parallellen mellom tyskernes bokbål og framianernes bokbål kan man se her ved at begge parter fører et forsvar for sprog og kultur, men begrunnelsen for dette var ganske ulik. Det ble fremhevet at Ernst Sørensen og Leif Wærenskiold var antroposofisk inspirert, og debatten i mediene kom til å dreie seg om «sprogsak og livsanskuelse».
Debatten ble så heftig at Riksmålsforbundet nær var sprengt i to uforsonlige fløyer.
Sigurd Hoel, daværende formann i riksmålsforbundet erklærte at de betraktet alle spørsmål vedrørende livsanskuelse som helt uvedkommende. Og slik klarte han å holde forbundet sammen.
Samnorsken var et konstruert språk mange ikke kjente seg igjen i, og det ble opplevet som et overgrep å bli påtvunget dette. Debatten etter bokbålet speiler disse politiske, språklige og personlig opplevde meninger, og Andre’ Bjerke uttrykte sin mening slik i Halden Arbeiderblad:
«…Det er innlysende at alle som har engasjert seg i denne striden har gjort det som en konsekvens av sitt livssyn.
…Vi trenger mennesker som gymnasiastene i Fredrikstad. Mennesker som vedkjenner seg sin begeistring for en ide – og som handler ut fra sin overbevisning.
Personlig vil jeg anse bokbålaksjonen i Fredrikstad som årets gledeligste begivenhet på språkfronten. Disse gymnasiastene har ikke bare satt fyr på ti skolebøker; de har anstiftet brann i hele samnorskpressen.
… Våre motstandere har respekt for den direkte aksjon. De er redde for to ting: rettsaker og fyrstikker».
Siden man har sterke bokbålentusiasiske røster i våre dager også, vil jeg minne dem om hvordan denslags forløp i Norges eneste offentlig utførte autodafe.
«De fire store». En bokbloggturne.
I 2008 leste jeg boken » De fire ztore. Når de døde våkner». Det var overaskende morsomt og ga mersmak!
Boken, som kom ut i år, «Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er forsvunnen», er en fortsettelse av historien om » De fire ztore», og jeg hev meg grådig, med topp forventninger, over boken da den kom.
Jeg innrømmer det gjerne, jeg nyter å se Ibsen hoppe høye kamphopp! Og når han langer ut treffsikre og elegante spark mot fienden, er hans fysiske kampprestasjoner like presise og effektfulle som hans verbale uttrykk.
Jeg liker også at det er det kjente Ibsenbildet, det vi møter i alle oppslagsverk og skolebøker, som her videreføres i agent Ibsens hemmelige liv. Det rydder all tvil til side: Det er virkelig ham!
Bjørnson er også tegnet slik vi kjenner ham. Han slåss som han skriver: heftig og helhjertet med krutt i nevene!
Tegningene av Kiellands korpulente skikkelse yter også ham rettferdighet, og gir ham en forståelig fordel når han, etter et imponerende hopp, lander på fienden med hele sin vekt.
Lie er den underlige av de fire ztore. Tegningen av ham er anonym og sær, akkurat slik at vi tenker at vi faktisk ikke kjenner ham. Lett kamuflert blir hans hemmelige våpen, en enorm slossarm, skjult under kappen. Armen er hans mest markerte atributt.
Lie kan ikke sloss, men trollarmen hans kan! Den er uovertruffen om den bare virker!
De fire ztore er agenter for Norges hemmelige statsminister, Hulda Garborg.
Huldas effektive lederstil og formidable kampsportferdigheter preger tegningene av henne, slik at hun ikke er helt enkel å gjennkjenne fra skolebøkene, men det er mulig ved nøyere ettersyn!
Boken er i sort /hvitt, som nesten all seriøs åndskamp.
Med sikker strek og lun humor gir Runde og Moen oss en innledende presentasjon av de fire ztores virkelige liv, og av de hemmelige agentenes egentlige agenda.
Det er år 1889.
De tre gjenlevende store innkalles til Huldas hemmelige tilholdssted under stortinget.
Landets hemmelige utviklingsminister er forsvunnet sammen med et av de to flyene han har laget. Man er usikker på om han har blitt kidnappet, eller om han har tatt sitt fly selv og flyktet.
Ibsen er regnet som død etter at han i første bok forfulgte fienden ned i et borehull i Nordsjøen. Og nå er også Obstfelder forsvunnet.
Bjørnson tror at Ibsen lever, han ber Strindberg om hjelp, og Strindberg mener at Obstfelder, som er på en feil klode, har funnet en inngang til en annen, underjordisk klode.
Mens de tre ztore gjør sine undersøkelser og planlegger nødvendige tiltak, går Ibsen i dypet under Nordsjøen. Her finner han Kong Øvre Richter Frichs verden.
Det var her, ved dette punktet i lesningen, jeg forstod at dramaet var ekte !
Dette er en skildring av en åndskamp som fant sted, men som ikke på noe tidspunkt nevnes i litteraturhistorien.
Øvre Richter Frich var i det virkelig liv de fire ztores samtidige forfatter.
Han var en oppadstormende stjernejournalist som sviktet journalistikken og ga seg til å skrive krim og spenningsbøker. Hans første bok,» De knyttede never», skapte helten Jonas Fjeld, og den ble en voldsom suksess.
De neste 20 årene reiste Frich verden rundt og skrev over 20 «Jonas Fjeld» krimbøker. Han solgte alt i alt 2 mill. bøker og bøkene ble oversatt til 9 språk. Frichs leserskare var enorm! Han skrev så enkelt og populært at alle kunne lese det!
Han ble en av de store bestselgerne, men uten å bli nevnt i en eneste litteraturhistorie!
Hvordan var det mulig?
Hva var årsaken til at datidens « største» forfatter ikke nevnes med ett eneste ord i ettertiden?
Det er dette vi forstår når vi leser Runde og Moens fremstilling av hva som virkelig foregikk den gangen!
Frichs voldsomme suksess, med platt, nedbrytende litteratur, var en trussel mot åndslivet i Norge, i Norden, i verden. Plutselig leste Alle og Hvermannsen om Jonas Fjeld, og de ble som besatt av hans enkle helteskikkelse. Dette var et hån mot de fire ztores forfatterskap og en trussel mot deres store litteraturs utbredelse utover elitekretsen av lesere. Det absolutt umoralske og nedbrytende ved Frichs enkle budskap om å være seg selv (nok) rev massene med seg!
Vi får i boken en visualisering av den voldsomme åndskampen som «de fire ztore» førte mot Frichs åndsløse herredømme . Frich og hans benzindrevne robotsystemer, som ga et zombiaktig liv til de døde, møter til kamp i oververdenen for å ta makten i verden, eller ihvertfall i Norden.
Jeg blir forført av kampen mellom de fire ztore og Kong Frich og hans dauinger. Det er høyteknologisk action, alkymi , kampsport og praktisk verdikamp i dette avgjørende oppgjøret.
At dette virkelig er en åndskamp understrekes av Lies kamptriks.
Hans trollarm aktiveres bare ved lukten av kristenmanns blod.
Dessverre var kristenmanns blod mangelvare, så da Hulda etter lang leting hadde funnet en kristenmann, bandt hun ham fast på ryggen til Lie, så han alltid kunne være «for hånden».
Det var Johan Christian Heuch, høyres viktigste mann, kongens venn, dronningens skriftefar, biskop i Kristiansand, MFs far, motstander av liberal teologi, motstander av legfolk, motstander av demokratiet, motstander av kvinnesak, motstander av avholdsbevegelsen; han som var kjent for sin skarpe og ironiske penn i kampen mot det onde, og som ble elsket av legfolket, og som samlet store lytterskarer til sine velformulerte og berømte taler.
Denne mannen var det som hang bak på ryggen til Lie for å sikre trollarmen lukten av kristenmanns blod!
Slik yter også kirken sitt passive bidrag i åndskampen.
Tegneren utstyrer ham til overmål med «Hallesbyske» sigarer: Den store åndshøvdingen, Hallesby, betraktet sigarer som en uunnværelig nytelse, og dette ble for mange kirkelige åndshøvdinger, et eksempel til etterfølgelse.
Sigaren viser seg å være avgjørende i sluttkampen.
Boken har mange hint til den virkelige verden, og bare det å legge merke til hintene er morsomt. I tillegg har bøkene fyldige og underholdende noter, hvor forfatterene gir oss flere av godsakene ferdig servert.
Boken har mange flere hint til virkeligheten enn den selv nevner i notene. Den er et oppkomme av kunnskap og «understatement»! Men man behøver ikke oppdage dem for å ha det morsomt mens man leser den!
Boken sprudler av humor og absurde innfall!
Det er ikke ofte actionfigurer er av slik alder og åndsformat!
I går blogget
om boken.
I morgen blogger
om samme bok.
Legenden om Gullveig i Voluspå.
Slik beretter Voluspå om krigens opphav:
Det første folkedrapet var da gudene gjennomboret Gullveig med spyd og brente henne i Den Høyes Sal.
Tre ganger brente de henne, den tre ganger fødte, og likevel lever hun.
Hvor hun enn kom ble hun kalt Hed.
Hun var dyktig til å spå, hun kunne temme ulver , øve trolldom og seid.
Alltid var hun i onde menneskers attrå og lyst.
Hun var gullets veg i verden, gullstrømmen, den klare, glinsende, lokkende rikdommen.
Overalt hvor hun kom vekket hun strid blandt folk, hun fortrollet alle.
Hennes makt var stor.
Gudene og vanene rådslo, og Odin som visste hva som skulle skje, kastet spydet først.
Uskyldighetens tid var forbi, freden opphørte forde vinningslyst og grådighet hadde fått makt.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
***************
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Frode hadde to jettekvinner, Fenja og Menja, som malte gull og fred på sin kvern.
Frode begjærte dette så sterkt at han aldri lot dem få hvile seg.
Uavlatelig passet han på å plage sine undersotter med gjøremål.
Velsignelsen fødte begjæret og begjæret fødte krigen.
Sjøkongen Mysing kom og overfalt Frode og drepte ham.
Mysing tok Fenja og Menja med i båten og bød dem å male salt.
Kvinnene malte salt til skipet sank og så malte de krig til kvernen sprakk.
*****
Det er flere utgaver av denne kvernhistorien, men poenget i historien er den samme:
Rikdom og velsignelse lokker onde mennesker til vinning, grådighet og krig.
Historiene er hentet fra «Nordisk mytologi» av N.M.Petersen.
Disse legendene var ikke med i «barnelærdommen» min, så her gjorde nok noen et utvalg engang, og valgte vekk denne.
Kvernen som maler salt har jeg hørt om, men bare som et fenomen fra «eventyrene», og ikke som en egen legende fra norrøn mytologi.
Nå sier Petersen i sin bok at Brødrene Grimms versjon er hentet fra den tyske legendeversjonen, så dermed har variantene sine opphav i det samme mytegrunnlaget.
«Marias herlighet» av Liguoris
Boken «Marias herlighet» er skrevet av Alphonsus de Liguori. Liguori er, ifølge Wikipedia, en av den Katolske kirkes øverste lærere, og hans skrifter ble obligatoriske ved alle kirkens presteskoler. Denne posisjonen for hans skrifter ble bekreftet og ytterligere styrket i 1950. Liguori er således prestenes lærer og bør lyttes nøye til.
Vi protestanter har alltid stått litt på avstand til Mariadyrkelsen, vi kjenner svært lite til den
I vår gamle kultur har vi Frøya som fruktbarhetsgudinne og hun har noen trekk av himmelgudinnen, men Nanna, Balders hustru, som hos oss var mer fremmed og tilbaketrukket i kulten, har alle tydelige tegn på å være en fullverdig himmelgudinne; hun har også sine røtter tilbake til den sumeriske kultur, til deres himmelgudinne dengangen, ved samme navn.
De gamle romere hadde «alma mater». Og henne finner vi foran de fleste store, gamle læresteder og universiteter, hvor hun faktisk overlever som symbol. Det er litt morsomt med ordet alma, det er, om det sies på hebraisk, det ordet for jomfru som brukes i Esaias 7.14 om en jomfru som blir fruktsommelig. Henne har jeg skrevet om i innlegget : » NRK2 sier: Jomfruen står for fall.»
Jeg har vært opptatt av » jomfruen i berget det blå» , altså stjernetegnet og dets betydning i fiskenes tid. Jeg har ment at jomfrudyrkelsen er knyttet opp til dette tegnet i pleiadesirkelen , og fordi dette tegnet står motsatt fiskenes stjernetegn, har det hatt en betydelig innflytelse i fiskenes tid. Vi har, når vi regner med denne storsirkelen, hatt to tusen år i fiskenes tid, og har derfor vært under både fiskenes og jomfruens innflytelse i denne tiden.
Fisken var kjent som symbol for Jesus helt fra første stund, mens jomfruen har av kirken vært knyttet opp til Maria. I GT er det Israel og Jerusalem som oftest betegnes som jomfruen. I NT er ikke jomfruen et tydelig symbol for noe, annet enn i Jesu lignelser, og her referer han til det jødene kjenner til i sin tradisjon. Hos Paulus er ikke jomfruen noe tema.
Jeg har derfor forventninger til den katolske kirkes forhold til jomfru Maria, særlig til de tanker deres store moralteolog viser når han utlegger «hennes herlighet». Så vil jeg prøve å være «lutter øre» og ikke bare » Luthers ører» når jeg lytter. Selv det sparsomme materialet som fremkommer i Marta Steinsviks bok, er for oss protestanter vanskelig å gå inn i, som om det er en » fremmed » tro. Jeg vil forsøke å lete etter spor av » himmeldronningen» fra de gamle religionenes tider, fra tider der stjernetegnene var personifiserte «guder» som hersket over verden i de lange, 2000 årige «eonene».
Jeg siterer fra Marta Stensviks bok der hun har oversatte sitater fra Liguoris bok «Marias herlighet» :
«Du Maria er mitt eneste håp, du alene kan hjelpe meg(s 20)…….. Du er den eneste som taler synderes sak(s 248)….. og gjennom deg er vi blitt forsonet med Gud….
Mange ting, sier Nicephorus, ber vi Gud om, og får dem ikke; men ber vi jomfru Maria om det, da får vi det fluksens. Hva kan da dette komme av? Jo, det er fordi Herren således vil hedre sin mor (s 113)……. ..Jomfru Marias befaling adlyder alle, endog Gud selv (s 155)….
I Franciskanernes minnebøker fortelles det at broder Leo en gang så en rød stige, og øverst oppe på den satt Jesus Kristus, og deretter en hvit stige, hvor hans allerhelligste moder satt. Og broder Leo så noen som prøvet å klyve opp etter den røde stige, de kom noen få trinn opp, men faldt ned igjen; de forsøkte om igjen og om igjen, men falt stadig ned. Da rådet man dem til å gå og prøve den hvite stigen, og den kom de lett oppover, for den velsignede jomfru utstrakte sin hånd og hjalp dem trygt opp til himmelen (s 213)………
Så høyt elsket jomfru Maria verden, at hun ga sin enbårne sønn (s 478)……….. Under bønnen kneler man ned foran jomfru Marias trone og tilber henne (s 401)
*** Sitat slutt.*****
Jeg ser at Maria her har kristusrollen både som frelser og hjelper, og som synderes venn, og at selv Gud adlyder henne. Hun blir her likestillet med Gud og Jesus og samtidig fristillet i sitt forhold til dem. Hun er selvstendig, overordnet og kan erstatte dem. Ja, hun er en bedre frelser for oss mennesker, og hun er den eneste. Jeg forstår at et Luthersk trossamfunn ikke kan ha denne Mariafunksjonen i sin forkynnelse. Den vil redusere og fortrenge den Kristusskikkelsen som var vesentlig for Luther. Men ved å gjøre Maria til en selvstendig, enerådende og overordnet «mor», har katolske teologer ivaretatt og videreført en eldgammel dyrkning av » himmeldronningen».
*** Jeg siterer videre fra boken til Liguoris:
En munk, som ofte sang åndelige viser til Madonnas ære og alltid hilste hennes billeder med et «ave», fikk en så slem svulst i munden, at han var døden nær. En dag han gikk forbi en Madonnastatue sprøytet denne litt av sin brystmelk inn i hans munn og munken ble straks helbredet. (s 466, 467)
En gift kone besøkte uten sin manns vitende en avsidesliggende kirke, innviet til Marias ære. Plutselig oppsto et fryktelig uvær som hindret henne i å komme hjem til natten. Stor var hennes angst for hva hennes mann ville si til at hun var borte hele natten, og hun ba ivrig til Madonna om hjelp i denne sin nød. Da hun om morgenen kom hjem var hennes mann i strålende humør. Og ved forsiktig å spørre seg for erfarte hun, at Madonna hadde tatt hennes skikkelse, utført alt husets arbeide og helt inntatt hennes plass, således at mannen overhodet ikke hadde merket hennes fravær (s 462) …………
I et kloster var der en nonne ved navn Beatrice, som fant cølibatet vanskelig å overholde. Da hun var portvokterske, la hun en dag klosternøklene og sine nonneklær ned ved foten av en Madonnastatue, gikk hemmelig sin veg og levet i 15 år som offentlig skjøge. Etter alle disse års forløp spurte hun endag en bekjent som hun møtte, men som ikke kjente henne igjen, om hva der vel var blitt av søster Beatrice. «Det er en hellig nonne» svarte den annen. «Hun er enda blitt forstanderinne for novisene i klosteret.» Nysgjerrig begav den tidligere nonne søster Beatrice, seg avsted til klosteret og ba om å få tale med søster Beatrice. Denne viste seg å være ingen annen enn Madonna selv, som i alle disse 15 år hadde vært i hennes sted i klosteret. Madonna holdt en lengre preken for den villfarne nonne, formante henne til å innta sin plass påny, og ikke sette det gode ryktet hun nå hadde, på spill ved dårlig oppførsel (s 148)………
I en by i Frankrike oppdaget en gift kone, at hennes mann bedro henne med en annen kvinne. Den bedragne hustru forbannet det forbryterske par, oppsøkte et Madonnabilde og bad: «Rettferdighet, Madonna!» Men mannens elskerinne besøkte likeledes daglig det samme Mariabildet. En natt ropte Madonna til den bedratte hustru : «Du ønsker straff over de skyldige. Da må du gå til en annen. For du må vite at denne synderinne hver dag sender meg sin hilsen, og hvem der enn hilser meg, kan jeg ikke la lide eller tillate å straffes for sine synder.» Da ropte hustruen til mannens elskerinne : «Din heks! Ikke alene min mann, men også Madonna selv har du fordreiet hodet på!» Ekteskapsbrytersken ble så grepet av den andres fortvilelse, at hun gikk i seg selv, omvendte seg og levet siden et ærbart liv (s 201,202)…
Kongen av Ungarns bror hadde under en alvorlig sykdom lovet å vie seg til Madonna og bli munk. Men da hans bror døde måtte han for å sikre tronfølgen inngå egteskap. På selve bryllupsdagen, nettopp som han i bønnen til Madonna bad disse ord : «Quam pulchra es et decora» – «hvor skjønn du er og smykket» – viste Madonna seg for ham og sa: «Hvis jeg virkelig er så skjønn som du sier, hvorfor tar du da en annen ? Du skal vite, at dersom du lar den annen løpe, vil jeg vedbli å være din brud, og himmeriks gleder skal erstatte deg Ungarns rike.» Prinsen flyktet fra sitt bryllup og ble munk (nr. 53 s 466)…..
****Sitat slutt.****
Det er svært spennende at dette er handlinger direkte knyttet til billedstøtten.
At Guden tok bolig i biledstøtten er sentralt i mange både utdødde og levende religioner, men vi er ikke vant til dette i vår Lutherske tradisjon. Vi forstår dårlig når hinduistene ofrer til bildestøtten av guden, vasker og mater den, og vi tenker at billeddyrkelse er avguderi. Men her har vi en slik tradisjon sterk og levende i vår «broder» kirkes midte. Gudinnens bryster spruter helbredende melk, slik som Heras bryster engang gjorde det. Gudinnen kan ta menneskets plass for en tid, men det er den gudinnen som bor i det gjeldende gudebildet som gjør det! Har din fiende blitt venn med samme gudebilde av henne som du bruker, må du finne deg et annet gudebilde av henne.
Vi ser her en forståelse av gudebildet som både et medium for kontakt, og som en helt selvstendig del av den gudommelige helhet. Som Wikipedia sier om himmeldronningen:
Modergudinnene er enkeltindivider med særskilt karaktertrekk, ungdommelige og meget seksuelle.
******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En offiser som førte et dårlig liv fikk en dag besøk av en munk. Denne Guds mann fikk se en av hans tjenere, som så ham mistenkelig ut, og spurte tjeneren hvem han virkelig var. «Jeg er en djevel fra helvete», svarte denne, «og jeg har i fjorten år vært tjener hos dette uhyret. Jeg har bare ventet på, at han en eneste dag skulle glemme å be de syv «Ave Maria» som han daglig ber, for at jeg skulle kunne hente ham til helvete». Offiseren omvendte seg. (nr 19 s 456)…..
Under en bønn til Madonna faldt en kannik i Seinen og druknet. Da han ikke var i nådestanden kom djevlene for å slepe hans sjel til helvete. Men Madonna sa fortørnet til dem : «Hvordan våger dere å bringe denne mannen til helvete, når han døde under lovprisning av meg!» «Omvend deg,» sa hun derpå til kanniken, «og bli en tilbeder av min ubesmittede undfangelse.» (nr 51 s 465, 466)……….
****Sitat slutt.*****
Frelsen i Kristus er her fraværende, fordi dette dreier seg om å tilbe himmeljomfruen.
Hun kan gjøre alt det de andre «Gudene» kan, og hun gjør det bedre enn dem. Hun er lik dem, og overordnet dem fordi hun er deres mor, ja, alles mor! Som mor og jomfru er hun elsket av alle , både røvere og prinser. Hennes nåde og frelse er gjengjeldelsen av vår tilbedelse av henne.
Slik sett blir Kristi offer, slik Luther utla det, gjort til intet av henne. Hun lar seg smigre, hun vil æres og hun blir sjalu som de gamle «fjell»gudene. Jeg forstår at Martha Steinsvik, som var både lutheraner og kvinnesakskvinne, ikke likte denne jomfruens «åndelige» standard. Historiene om jomfruen fremstår for henne som bespottelig vås. Og, når historien om ekteskapsbruddet ikke nevner ektemannen som en synder, bare kvinnen, så fremstår det som irriterende patriarkalt. Selv i de gamle religionene var mennenes «feilgrep» tydelig poengtert. Det blir bare pinlig når mannen pålegges å tilbe hennes ubesmittede unnfangelse.
*******Sitat fra «Marias herlighet» fortsetter:
En røver ble drept av sine fiender. De hugget hodet av ham, og hodet ble kastet ned i en kløft, mens det ustanselig skrek : » Maria, la meg få skrifte!» En prest kom til, hørte skriket og lot det avhugne hodet skrifte sine synder. Etter at presten hadde meddelt røverens hode absolution, spurte han hvilke bønner røveren, mens han levet, hadde forrettet, siden så stor en nåde var blitt ham til del. – «Jeg har intet annet gjort ,» svarte røverhodet, » enn å faste en gang om uken til Madonnas ære. Derfor har hun nå hjulpet meg til å få avlegge dette skriftemål og har dermed frelst meg fra helvete.»
Så langt sitater fra «Marias herlighet» av Liguoris. Slike halshuggingshistorier var sikkert etterspurt i et samfunn uten såpeserier og TVunderholdning. Men budskapet er klart: Himmeldronningen svikter ikke den som ærer henne.
Jeg vil tilslutt ta med hva «Breviariet», de katolske presters bønnebok, forteller om jomfru Maria den 18 august, som er Jomfru Marias «himmelfartsdag», den dag hvor hun for alvor tar plassen som «himmeldronningen».
«Ikke alene ble hennes legeme opptatt til himmelen på samme måte som ved vår Herres himmelfart, men hennes lik ble underfullt bevart mot forråtnelse. Da hun sovnet hen(døde), ble alle apostler, som hadde vært opptatt i sin hellige mission utover den hele jord med å frelse menneskene, plutselig løftet opp og gjennom luften på et øyeblikk sammen bragt til Jerusalem. Mens de var der så de engleskarer og hørte himmelske hærskarers lovsanger, og således under guddommelig herlighet overgav Maria sin sjel i Guds hånd. Men hennes lik ble under englenes og apostlenes lovsanger lagt i en kiste i Getsemane, og her på dette sted varte englesangen i tre hele dager til ende. Deretter åpnet apostlene graven, for at Thomas, som alene hadde vært fraværende, skulle få oppfyllt sitt ønske om å tilbe det legeme som hadde født og båret Herren. Da graven ble åpnet var liket intet steds å finne, men bare likklærne det hadde vært svøpt i, og fra dem utgikk en usigelig herlig duft som fylte luften med vellukt. En sådan underfull og gåtefull begivenhet forundret høylig apostlene, som ikke kunne forstå dette på noen annen måte, enn at det hadde behaget det guddommelige «Herrens Ord», at hennes ubesmittede legeme, ved hvilken han selv var blitt legemliggjort, skulle bevares fra forråtnelse og straks bli overført til himlen uten å vente på den almindelige «kjødets oppstandelse».
****Sitat slutt*****
Den 18 August priser hele den katolske verden at Maria, Jesu mor, ble Himmeldronningen.
Og det har hun vært i ca 2000 år nå. Jeg undres hva som skjer med henne, og også med kirken, når vi nå er gått inn i vannmannens eon? Vi skal være under vannmannen og løven i de neste 2000 årene. Om jomfruen blir uten innflytelse de neste 10 000 årene, inntil hun selv blir hovedtegnet for eonen, så er det andre tegn som tar over, og hva de blir vil nok vise seg. Kanskje kirken klarer å omstille seg? De har jo historier om menneskesønnen og løven av Juda!
Hva tenker de katolske teologene om dette? De som har en 2000 års tradisjon om hvordan ære jomfruen! Kanskje ser de en vei videre for å ivareta henne, sånn i det skjulte? Kanskje kunne man finne noe om dette ved å lete i deres gamle skrifter.
Jeg er foreløpig takknemlig for et lite glimt inn i disse velutvalgte småstykkene fra de store katolske tenkerne.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 