Den eldste kjente beretning om juletreet og en sekk med gaver.
Jeg hadde min lille ettåring i bæremeisen da vi gikk inn i skogen for å finne et fint juletre.
Hun var vant til å være med meg ute, og vi hadde et nært forhold til naturens mange skapninger.
Da jeg bøyde meg ned og sagde over stammen, så hun nok ikke helt hva jeg gjorde fra sitt utsiktspunkt bak nakken min, men da jeg løftet det lille treet opp og tok det med meg, begynte hun å le.
Og da vi tok treet med inn i stua, lo hun så tårene trillet.
Mitt neste barn lo ikke da hun var med og hentet tre for første gang, også hun i bæremeis. Hun ble taus, svart i blikket og sa ikke noe før det var pyntet. «Pent», sa hun da.
Min tredje datters første møte med denne underlige juleskikken, rørte ved hennes sterke empati. Hun gråt og gråt: «Stakkars tre!»
Det hjalp litt at vi pyntet det, men det tok flere år for henne å forsone seg med våre onde, ufølsomme handlinger.
For det er en underlig skikk å hente en gran inn i huset.
Den eldste beretningen om dette er fra hetitterkulturen. Beretningen er skrevet i kileskrift på over 4000 år gamle leirtavler.
Tavlene er fra Lilleasia og forteller om Solguden som blir borte og det var, iflg. tavlene, den 22 desember.
Tavlene har tre versjoner av «verdens eldste julefortelling».
Solguden, Stormens gud og Kulturens gud veksler på å være hovedperson, men handlingen som kan leses i Grimbergs historieverk bok 2, er ganske entydig.
Det lyder kort fortalt slik:
Telepinus, solens, stormens eller kulturens Gud, er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Til og med gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut den ene guden etter den andre for å lete etter Telepinus.
Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
Alle leter etter Telepinus.
En liten bie finner den savnede Guden og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Idet han kommer tilbake, våkner alt som var visnet, til liv .
Telepinus ville gi menneskene og deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre.
På treet ble det hengt et saueskinn fylt med gaver.
Gavene var: korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking , hell og lykke.
Dette var hetittenes historie om den 22. desember.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes innhold.
Det er ganske underlig å møte «vår egen kultur» i en slik 4000 år gammel stentavlefortelling fra Lilleasia.
Datidens fortelling om solens kretsløp og angsten for mørketiden er svært lik vår egen feiring.
Nå kan vi ikke tenke oss vår egen jul uten disse underlige skikkene, ja, vi regner det nesten for å være kristne tradisjoner.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se i såfall på relieffet s 130 også. Teksten til dette relieffet forteller at bildet viser et hettitisk drikkoffer.
Det er to guder på bildet, de kommer reisende på en åpen vogn trukket av bukker. De har langt hvitt hår og langt hvitt skjegg.
De er kledt i kortermet drakt med belte og en høy strikkelue med dusk. Akkurat slik vi strikker våre nisseluer!
Det var ikke bare våre nordiske guder som kom kjørende i vogner trukket av bukker.
Både guden Tor og våre klassiske nisser ligner svært disse hetittergudene.
Hetittene sa selv om Guden Telepinus, at han ville komme til å æres overalt på jorden.
Det hadde de faktisk rett i!
Jeg har gitt dette videre til mine barn.
God Jul til den som kommer innom her!
Ordet ble kjød
Julen nærmer seg.
For 2012 år siden sa englene: Fred på jorden! Se, jeg kommer med et gledesbud som skal vederfares alt folket: Eder er i dag en frelser født..»
Dette fredsriket har mange ønsket og forsøkt å fremskynde. Mange har også søkt å skape det selv, uten å blande Gud oppi det. Men ingen har lykkes.
Fredsprisen som EU fikk viser våre fattige fredsønsker, hvor lite som skal til for å rope fred.
Verdensbegivenhetene har fått en retning og et tempo som uroer mange.
Man frykter Muslim Brotherhood fordi Vesten åpent omfavner dem.
Man frykter at MidtØstenkonflikten kan bryte ut i stor krig.
Man frykter at EU skal kollapse.
Man frykter at Mayakalenderen og alle andre myter har en sannhet vi ikke helt fatter.
Vi tror at politikk er politikk, og det er det, samtidig er det våre urgamle myter.
Myter er Ord.
Myter er korte små fortellinger som høres og legges i språkets mange irrganger i hjernens dypere lag.
Folkenes myter ligger i folkedypet som nasjonenes sjelelige mantraer, som små frø som følger sin egen iboende struktur for sin vekst i folkene.
Kristen -kulturen har vært på vikende front de siste par hundreårene, og det er underlig å være tilskuer til hvordan den kristendomsfiendtlige kulturen i vesten gjør felles sak med islam : Utrydde kristne og jøder.
Det var i min ungdom, mens vi leste profetene, at vi diskuterte og undret oss over hvordan det rent praktisk skulle kunne skje at alle skulle vende seg mot Israel og forfølge de kristne.
Arabisk samling var en av de ting som måtte skje først, deretter samling av araberne og vesten.
Vi diskuterte hvordan den politiske situasjonen kunne bli slik at vesten ville følge araberne? dengangen kjente vi ikke til MuslimBrotherhood.
Nå ser vi at kanskje MB kan være nøklen til arabisk samling?
De er ihvertfall en av nøklene til Vestens aksept av Islam.
Det må kanskje mere til for å samle araberne! en sterk provokasjon kanskje? Som f. eks en ytre fiende?
Som f. eks. et for sterkt angrep fra Israel? Det ønsker de kanskje å provosere frem?
Desto flere som hater det lille folket og vil utrydde det, desto sterkere blir deres angst.
Kan ikke et folk , som alltid har vært forfulgt, komme til å «overreagere» om alle vender seg mot det? slik vi er i ferd med å gjøre det nå!
Obahma gir MB sin støtte i Egypt.
Når en tidligere venn tar fiendens parti er det et vanskelig signal for Israel.
Ja, det bekymrer oss alle at Israels eneste faste støtte de senere årene er på veg over til Islam!
Slik kan Israel bli alene.
Slik lyder profetens Ord.
Nå er vi altså kommet så langt at vi aner konturene av det som kan skje.
Kortene i stokken ble delt ut for lenge siden, og våre kort her hjemme er mere tilskuer-rollen hvor vi prøver å si hva vi ser, så lenge vi har ytringsfrihet.
Vi kommer vel til å delta i krigshandlingene, takket være NATO! Tenk om vi kunne reservert oss fra det å delta i de kommende stridene.
Juleevangeliet hos Johannes lyder slik:
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham.
I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
…
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn
….de er født….av Gud.
Og Ordet ble kjød og tok bolig i blant oss….
Juleevangeliet beretter at Guds Ords natur er å bli kjød.
Det er et ord som skaper det det nevner!
Dette underfulle ord ble betrodd det lille folket Israel.
Vi kjenner ikke igjen Gud når han er blitt kjød.
Nei, heller ikke i Ordet kan vi gjenkjenne Gud! Vi sier det er menneskeord, fælt og fullt av feil.
Og når han er Gud, utenfor vår sfære, ser vi ham ikke, så da tror vi ikke på ham!
Men hans lille esel skal snart løses på jorden, for Herren har bruk for det!
Derfor, løft hodet og gled deg nå i julen når englene forkynner oss den store gleden!
GOD JUL til dere alle som er innom her!
Egner var neppe bare sosialdemokrat.
Boken til Anders Heger, om Torbjørn Egner, har forårsaket noen kommentarer i mediene.
Heger lanserer Egner som en dannelsesagent for sosialdemokratiet, og denne karakteristikken faller flere lesere noe tungt for brystet.
Jeg husker at da Egners lesebøker kom, snakket man om at de var så herlig frie for «symboler» og religiøse innslag. Historiene hans var enkle, folkelige og morsomme, lette å identifisere seg med!
Ifølge Heger er verdiene hans sosialdemokratiske, og hans kulturprosjekt var å gi kommende generasjoner en sosialdemokratisk dannelse.
Denne dannelsen er spissformulert i politimester Bastians «Kardemommelov» : «Man skal ikke plage andre, man skal være god og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil».
Loven, som er et verdimessig ganske «nøytralt» utsagn, kan om man ønsker det, tolkes som en «avkristning» av fellesskapets dannelsesideal, men det behøver ikke tolkes slik.
De fleste kristne kan godt tenke seg denne loven som barndommens forenklede utgave av de etiske spørsmål.
Den harmonerer også godt med den gylne regel som alltid har vært religionenes eie.
Likedan vises Egners sosialdemokratiske forankring seg i hans ord om røverne : de røver «bare det de må, og det som de behøver».
Når de blir vellykket tilbakeført til samfunnet, synger alle «hurra» sangen for dem, for da er de ikke røvere mere.
Nå vil ikke jeg krangle om «opphavsretten» til de mange gode poengene i Egners forfatterskap, men jeg vil gjerne peke på noe som morer meg i fortellingene hans og som kanskje indikerer at han ikke bare var sosialdemokrat.
Jeg vil peke på at Kardemommeby ikke er en norsk by.
Byen ligger i ørkenen omgitt av palmer og kaktus. Sentralt i denne sydlandske ørkenbyen er et høyt tårn hvor en skjeggete, klok og snill vismann roper og synger sine varsler til befolkningen.
Det er vanskelig å unngå å tenke på minareten.
Tobias viser sin visdom i tilfellet med Tommys esel.
Eselet skulle trekke vognen over trikkeskinnen, men ble stående med vognen midt på skinnene. Tommy dyttet og dro, men eselet var urokkelig.
Da kom Tobias. Han løste eselet fra vognen og løftet eselet opp i den. Så kunne Tommy trekke vognen av skinnene og få både vogn og esel med hjem.
Jeg har ved en tidligere anledning vist at eselet er et velbrukt bilde på Israel. Se innlegget:
En kurv med påskeegg: 4. “den bundne fole”.
Tobias utlegges: «Gud er god», og hans handtering av det sta og uberegnelig esel fører til at Tommy får både esel og vogn med seg hjem.
Tommy, navnet har fra hebraisk grunnformen i «det ranke, rette palmetreet» og viser dermed til Judaætten. Om palmen som bilde på Judaætten se:
En kurv påskeegg :3. “Hosianna”
Altså får jeg denne lille sekvensen fra Kardemommeby til å bli «arabernes religiøse elite hjelper Juda med den sta og uberegnelige Israel.»
Men eselet er ikke det eneste dyret i Kardemommeby.
Jeg vil minne om at når de i Kardemommeby synger sine sanger, synger også den talende kamelen sin sang.
Kamelen er ørkenens dyr og hører hjemme i Kardemommebys geografi.
Den er et svært kjent bilde på vannmannen der den fyller sine pukler med vann og bærer vannet med seg i ørkenen.
Vannmannens stjernetegn kjenner de fleste, men at man tidligere ofte snakket om de lange tider i den store zoodiaksirkelen, er ikke alle like fortrolige med.
De fleste husker slageren,»The age of Aquarius», og den tiden man da synger om er en tid på ca 2000 år.
Denne tiden er begynt, og man er nå kommet til den tid hvor «Kamelen skal synge sangen sin».
Her kan man lese mer om disse astrologiske tidene, eller «husene» (gr.eonene) som de ofte kalles.
https://predikeren.wordpress.com/2009/02/15/astrologi-og-vare-dommedags-forventninger/
Politimester Bastian har laget selve Kardemommeloven. Han er «bastian» =>det faste punktet, vårpunktet.
Det er en dekkende betegnelse for en «politi». Ordet «pol» gir mange språlige «veier», til både «byen» og jordpolens pekende bevegelser på himmelhvelvet.
(I Disneys fortellinger om Mikke Mus heter politimesteren ofte Fiks, altså det som er satt fast.)
Trikken er også fast. Den går i fast rute gjennom byen, følger skinnene som en jernbane og er dermed forutsigbar. Både trikk og jernbane er et godt bilde på himmellegemenes faste gang, deres bane.
Derfor er det Politimester Bastian som gir Kardemommeloven .
Det er Politimesteren som arresterer røvere.
Røverne i Kardemommeby er egentlig snille og mange har, som jeg, tenkt på deres navnlikhet med de tre vise menn fra Østerland som reiste etter Betlehemsstjernen.
Kasper, om man leser de hebraiske konsonantene, står bl a for begjæret, han er den grådige, og Jesper er den som alltid vil ha mer og Jonatan er den som gir.
Jonatan bærer sekken og passer på løven.
Jonatan er vannmannen i Kardemommeby og finner tilslutt, ved Bastians hjelp, sin plass som hersker i dyrekretsen.
Vannmannen er motsatt løven i zoodiaken og følges derfor, uadskillelige, som fisk/jomfru og vær/vekt.
Kasper ønsket å stjele Sofie, det er visdommen, og de fant henne sovende i en hengekøye.
Scenebildet er tre røvere som om natten bærer visdommen i en «hengekøye»(visuelt ser hengekøyen ut som en månesigd).
Jeg leser altså denne historien om røverne slik: » Vismannen begjærte visdommen, og han fant den hvilende, skjult i månens tider.»
Nå er det ikke alle som kan» hanskes med» visdommen.
De tre røverne i Kardemommeby måtte gjøre alt de ønsket å slippe å gjøre.
De måtte vaske seg og rydde og hugge ved og hente vann! For Visdommen er en streng dame!
Det ble så ille for dem at de «røvet» Sofie tilbake.
Siden, da de hadde truffet hr og fru Bastian, gjorde de det samme arbeidet helt frivillig.
Altså visdom knyttet til» månetidsregning» hjalp ikke røverne, men visdom knyttet til «huset» i den faste dyrekrets, bevirket endringer fra hjertet.
Altså har man i den faste(Bastian) dyrekrets den sanne visdom som endrer røvere til gode borgere.
Slik kunne vi fortsette å vandre i Egners symbolverden, men dette får være tilstrekkelig til å vise at Egner hadde mer enn sosialdemokratiet som sin agenda.
I tillegg heter byen Kardemommeby.
Kardemomme er et krydder fra Østen og passer dermed godt til ørken og palmer.
Krydderet fraktes fra eksotiske strøk hvor det brukes for å lage karri og som krydder i te eller kaffe.
Navnet har to komponenter, «carda og momum» . «Card» kan vise til hjertet, eller et brev.
Hjertet gir gode assosiasjoner til den vennlige Egnerbyen, og i tillegg har vi i vår kultur laget en tradisjon med å putte litt kardemomme i vaffelhjerterøren.
«Momum» har jeg bare funnet som «den som kommer med spottende kritikk», «den som alltid bebreider».
Det er en gresk guddom, eller demon, som ble kjent for oss ved Esops fabler, se: http://mythfolklore.net/aesopica/oxford/518.htm
Myten er kort fortalt slik:
Zevs, Atene og Poseidon skulle se om noen av dem kunne klare å lage noe virkelig godt.
Guden Momos skulle være dommeren deres.
Zevs laget mennesket, Atene laget hus til mennesket og Poseidon laget oksen.
Alle visste at Momos alltid fant noe å kritisere, og det ventet de også at han skulle klare nå.
Momos kritiserte først oksen fordi den ikke hadde øynene rett under hornene. Oksen hadde øynene på hver side av hodet og derfor ville den ikke kunne sikte mot noe mål.
Så kritiserte den mennesket fordi det ikke hadde fått et vindu inn til hjertet sitt. Det burde mennesket hatt, sa Momos, slik at andre kunne se hva planer han hadde.
Så kritiserte han huset fordi det ikke hadde jernhjul. Med jernhjul kunne huset flytte sammen med mennesket når det reiser fra sted til sted.
Jeg gjengir Esops fabel fordi den passer fint til vår Kardemommeby.
Momos er kalt «den arketypiske feilfinner». Og som sådan er han nok tilstede og krydrer tilværelsen i de fleste samfunn med sin «spirit of mockery».
Egner fikk St. Olavs orden for «fortjenstfull kulturell innsats».
Jeg er enig i at han var en dannelsesagent, men tror han var «agent for mer enn sosialdemokratiet.
Jeg tror han ville forberede generasjonene på vannmannens tid.
Egner holder en fortellerstil som likner de gamle myter og legender.
Billedspråket er enkelt, konkret, ofte morsomt og til tider absurd, og man merker slett ikke at det er en fortelling skjult ifortellingen.
Ved Egners diktning har en hel generasjon fått ord og språklige bilder lagt ned i oss som en mentalt mønster, en meddelelse vi ikke er oss bevisst før den tid kommer hvor den gir mening.
Slik sett er Egners forfatterskap en troyansk hest.
Det sosialdemokratiske, er bare den ytre åpne delen av diktverket.
Ordene er samtidig meningsbærende bilder fra en snart glemt kultur, men ved Egner får vi dem på nytt i en moderne form, smuglet inn i bevisstheten!
De ligger der som et billedlager for gjenkjennelse av tiden som kommer.
Egner ville ikke forandre en tøddel i sine diktverk, eller endre noe i bygningsplanene ved oppføringen av Kardemommeby i Dyreparken i Kristiansand.
Han var både «bokstavtro» og fundamentalist! på egne teksters vegne. Han var både sta og sær og vanskelig , ja et riktig esel.
Det kjennetegner en som har flere budskap i sin tekst.
Om noen ukyndige forandrer noe vil kanhende det skjulte bildet forsvinne, eller bli feil.
Det ser Egner, men ikke den uinviede.
Jeg er altså enig i at Egner var en «dannelsesagent», men jeg vil utvide det til «dobbelagent».
Les også:
https://predikeren.wordpress.com/2009/08/10/da-per-var-ku/
Hekser og hysteri.
Hekseprosessene står som en skamplett i vår historie.
Det er vanskelig å fatte den angst kvinnene dengangen måtte føle.
Forfatteren Jan Guillou skrev om hekseprosessene og satte igang en moderne heksejagt: Hvem har størst skyld?
Hans intensjoner om å skape nye synspunkter og debatt, ble desverre større enn hans intensjoner om redelig omgang med et stort kildemateriale, dermed inviterer han til motsigelse og nytenkning.
Han hevdet at hekseprosessene startet hos «almugen», altså blant vanlige folk og ikke i statsapparatet, og denne forfølgelsesaktiviteten var større fra protestantene enn fra katolikkene.
Det kjennes alltid trygt å plassere skyld på andre enn seg selv, men Jan løfter skyldspørsmålet frem og legger det i fanget vårt. Det er utfordrene, og kanskje en nødvendig provokasjon for å få oss til å tenke på disse tunge og vanskelige spørsmålene igjen.
Men han gjør en feil når han lar hekseprosessene være et rent religiøst fenomen.
Fenomenet har en religiøs drakt på, det er sant, men ved andre anledninger har dette skrekkelige fenomenet andre kamuflasjer.
Jeg vil kort minne om noen beretninger fra urhistorien, hvor vi får glimt fra de tusenårene som var før kirkens tid og de spor vi her møter av oldtidens vismenn.
I GT kalles de «ashshaph» , «kashshaph» og «chartom», og i NT kalles de «pharmakeia» og «mageia».
Vi møter dem gjennom Israels kontakt med de andre kulturene.
Først ved Josef som tydet Faraos drøm, og senere ved Moses, hvor Egypts vismenn må gi tapt for «Jahves» tjener.
Senere møter vi Babylons vismenn, hvor Daniel formidler den drømmetolkningen til Nebukadneser som hans vismenn ikke kunne si ham.
Det var datidens kunnskapselite.
På norsk kaller vi dem astrologer, magere , tegntydere og farmasøyter, drømmetydere , åndemanere , yrkesprofeter, seidmenn og trollmenn m.fl. Det var de som hadde kunnskaper og som kunne utøve kraftige gjerninger.
Hovedtanken i GT var at man ikke skulle stole på «denne verdens vismenn» og ikke be dem om råd, man skulle spørre Gud.
Og noen gjerninger var det dødsstraff for, f. eks. åndemaning.
Det betød ikke at man utryddet alle åndemanere. De ble benyttet i det skjulte, selv av Kong Saul!
Men de kunne aldri være trygge for sitt liv. Og ofte var disse kvinner.
Kvinner var ofte åndemanere og farmasøyter, trollkvinner og spåkvinnermer, sjelden astrologer og magere, men de kunne nyte høy anseelse, slik seidkvinnen i norrøn mytologi kunne bli invitert til de høyestes rådslagninger, eller som prestinnen i tjeneste for en guddom.
Vi merker oss at de høye fyrster kunne henrette hvem de ville når det behaget dem:
Nebukadneser sa til sine vismenn at han ville drepe dem alle, om de ikke fortalte ham drømmens tydning.
Likedan stenet man i Israel Guds profeter, fordi man ikke likte hva de sa.
Fra perserne og orientens hekser, til den ytterste nordens trollmenn og trollkvinner, til dagens Afrika med sine heksedoktortradisjoner, ser vi at «hekser» er et vidt utbredt kulturfenomen.
I de gamle kvinnetradisjonene var heksen først og fremst en viktig og vel ansett person, som f. eks. prestinne, medisinkvinne og spåkvinne.
Ettersom tidene, og dermed kulturene, endret seg, mistet de sin status, men de hadde fortsatt sine kunnskaper om det som var. Kunnskapen levet videre i tradisjonen og ble overlevert fra kvinne til kvinne i generasjon etter generasjon.
Og ettersom de, til tider, fikk fiender, eller ble fremmede for sin tid, kunne det skje at de ble forfulgt og drept.
Pussig nok er det i tegneserien «Fantomet» brukt mye tid på nettopp dette fenomenet.
Stort sett levet heksene og deres tradisjoner side om side med de nyere tiders impulser, og selv om det av og til var tilløp til utryddelser av dem også i oldtidens Hellas og Rom, var de stort sett latt i fred.
Oldtidens spor former det syn på heksen som vi har i dag, bare uten djevelforklaringer.
Og, i lys av den endrede kultur, formidles ofte som et hovedpoeng, at de brukte magien til å utøve noe vondt.
Forfølgelsen av hekser og trollmenn var faktisk så vanlig at kirken så på dette som et problem og som en handling de ikke godkjente.
Tvert om, så de det som nødvendig å komme med følgende lov på den kirkelige synode i Paderborn i år 785 :
«Den som på hedningenes vis, tror at noen kan være en heks, og som derfor brenner heksen, skal straffes med døden.»
Og dette ble gjentatt og styrket i år 900 i «Kanon Episcopi».
Dette var en kraftig beskyttelse fra kirkens side og en sterk oppdragelse av folk til å slutte å tro på at hekser fantes.
Det er interessant at man slik tok avstand fra at hekser overhodet fantes. Man anså det altså allerede på den tiden som en hedensk, overtroisk tanke å tillegge et menneske f.eks. magiske krefter.
Men kirkens holdning til hekser snur på 1300tallet.
Man fikk et annet syn på viten etter kontakten med maurerne i Spania
Deres matematikk og vitenskap rokket ved kirkens syn på hva som var mulig.
Thomas av Aquino, den daværende kirkelærer, erklærte følgelig hekseriet for mulig.
Inkvisisjonen, som dengangen forfulgte jøder og kjettere, overtok selv de dømtes gods, en høyst korrumperende ordning. Fra 1264 fikk de også godset etter de dømte heksene.
Det tok noe tid å få fart i hekseprosessene, for folket var ikke klar over at kirken nå mente at det fantes hekser, og at det var blitt en forbrytelse å være det.
Kirkens hekseprosesser var til og begynne med kun i Frankrike, men i 1390 fikk Parlamentet i Paris igjennom at anklagene for hekseri skulle føres for en verdslig domstol.
Denne domstolen brød seg lite om heksene, men var mer opptatt av hvilke skader som var forvoldt. Bevisbyrden her var krevende og dermed ikke så «interessant» for folk flest.
De store hekseprosessene startet med at Pave Innocens VIII utstedte bullen, «Summis desiderantes», der det bl. a står:
«Med stor bekymring har vi nylig erfart at det i byer og landsbyer i flere deler av øvreTyskland og mange andre provinser finnes personer av begge kjønn, som har kjødelig omgang med demoniske incubos og succubos, ved trolldomskunster og med djevelens verk forderver, ødelegger og umuliggjør kvinners nedkomst, dyrenes unger, jordens frukter, som plager menn, kvinner og dyr med heftige indre og ytre smerter, som får kvinnene fra å føde, og begge i deres ekteskaplige plikter.»
Derfor ga paven to inkvisitorer , Heinrich Institor og Jakob Sprenger, som ved det pavelige hoff hadde utvirket bullen, å oppsøke, straffe og utrydde alle de trollkarle og hekser i Nord og Sydtyskland, som de på noe vis kunne finne. Og paven befalte biskoppen i Strassburg å beskytte inkvisitorene og gi dem en hjelpende hånd og yte dem all bistand i dette arbeidet.
Disse to inkvisitorer startet sin gjerning i Tyskland .
Det var en stor jobb for bare to menn, og for å gjøre hekseforfølgelsenes fremgangsmåter tilgjengelige for andre heksejegere, skrev Sprenger boken «Heksehammeren» og utga den i 1489.
Ved denne boken ble heksetroen, og forfølgelsene av heksene, satt fullstendig i system.
Man får, i boken, orientering om hekser i sin alminnelighet og de ulike gjøremålene deres og hvordan man kan beskytte seg mot virkningene av hekseriet.
Så beskrives hvordan rettens fremgangsmåter mot heksen er, både for den geistlige og den verdslige domstol.
I 35 punkter settes det fast hvorledes prosessen skal foregå.
Man kunne reise sak på bare rykter, føre barn som vitner, ja, til og med kjettere kunne vitne mot en heks.
Tilståelse kunne hentes ved tortur.
Man undersøkte særlig med henblikk på deltagelse i Heksesabbaten:
*Om de hadde deltatt i å fly, på bestemte tider, til et høyt fjell hvor heksene samlet seg.
*Om de smurte seg med heksesalve før de fløy,
*Om de holdt fest med djevelen, kysset ham bak, og bolet med en horedjevel.
*Om de hadde fått nytt heksepulver til magien før hjemreisen.
Fant man «heksemerket», en følelsesløs flekk, på kroppen til kvinnen, var videre undersøkelser unødvendige.
Der djevelen hadde satt sin finger på henne ville det bli en følelsesløs flekk.
Heksemerket var et sikkert bevis på at kvinnen var en heks.
Hadde man ikke en kompetent domstol, kunne man benytte «hekseprøvene».
Mest vanlig var vannprøven, hvor kvinnen ble kledt naken, hennes høyre hånd bundet til hennes venstre storetå og hennes venstre hånd til høyre storetå. Fløt hun slik anrettet, var hun en heks som skulle brennes.
«Hvorfor er svartekunsten mere utbredt blant kvinner enn blant menn?» spør man bl.a. om i boken, og boken svarer:
«Hva annet er kvinnen enn en ødeleggelse av vennskapet, en uunngåelig straff, en nødvendig ulykke, en naturlig fristelse, et attråverdig onde, en fare for husfreden, et sjarmerende skadedyr, et verdensonde overstrøket med smukke farger?»
Dette kvinnesynet bør man merke seg.
Kombinert med kvinnens undertrykte stilling gir et slikt syn på kvinnen henne lite igjen å finne sin verdighet i.
Denne boken fikk enorm betydning for hekseprosessene.
Den var skrevet i en strengt vitenskaplig stil, og den beskriver utførlig hvorledes heksene utfører sine handlinger.
Man bør huske på at kirken ved pave Gregor den VII, nylig, ca 1100tallet, innførte sølibatet.
Inntil da hadde prestene levet med hustru og familie, men fra da av ble ikke prestene tillatt å stifte normalt familieliv.
De ble henvist til å ha utuktige forhold i skjul.
Dette må ha falt det store presteskapet tungt for brystet, og det bør ikke glemmes når man søker å forstå denne tiden.
Reformasjonen brakte ikke noe nytt inn. Luther hadde samme teologiske syn som moderkirken: djevelen fins.
Altså hjalp det ikke heksene å være under protestantene. Men kan man hevde at det ble verre?
Man kan i hvertfall slå fast at protestantene var langt mer sårbare enn moderkirken var.
Luther hadde gitt folket «troen alene» som frelsesvei. Det var revolusjonerende og kraftfullt, men samtidig ble frelsen avhengi av den enkeltes tro, og da ble det viktig at troen var riktig.
Man fikk i ren angst, rett-troenhetens tidsalder, hvor hver enkelt hadde ansvar for å tro rett, og hvor det å tro feil var katastrofalt.
Og man bør huske på at det tidligere bare hadde vært jøder, trollmenn og tyrkere som i folkeoppfatningen hadde vært djevelens disipler, mens all verden etter reformasjonen, var demonisert:
Protestantene og alle kjetterne, var nå av en sint og svekket moderkirke kalt djevelens barn, og paven var antikrist og moderkirken var av satans synagoge, sa protestanter og andre reformanter.
Det er da ikke så underlig, i denne verbalt råe tiden, at en del kvinner ble kalt hekser?
Protestantismen var knyttet til Tyskland, der hekseprosessene var i gang, og protestantenes økte trosiver, ble som et nidkjært pust på glørne.
Det hadde vært hekseforfølgelser her i Norden også, men nå skjøt det fart også her.
Hekseprosessene var ikke et spesifikt religiøst fenomen, det var et svar på mange vonde ting i tiden.
Reformasjon i seg selv var et resultat av at noe utviklet seg i uønsket retning, som når et trykk skaper et mottrykk.
Tidens fryktelige massedrap på jøder og kjettere faller sammen med hekseprosessene (pogromer)! Det bør man heller ikke glemme.
Det fantes modige menn som talte mot hekseprosessene og som skrev mot jødeforfølgelsene, men de løp betydelig risiko for sin egen del.
Etter 1700 var det sjelden heksebrenning, men det forekom! helt opp til 1800.
Man kan kanskje forestille seg hvilken angst kvinnene dengangen levet i.
Ikke å undres over at hysteri ble hoveddiagnosen blant kvinnene i Europa.
Det sterke beviset på at man var en heks, «Heksemerket», en følelsesløs flekk, er et av tegnene på hysteri.
Lammelsene, spasmene,besvimelser og lystløgner, som man ofte fant hos heksene, var vanlige fenomener hos den hysteriske. Disse særlige sykdomsbilder ble undersøkt og fokusert av den unge legevitenskapen.
Fra 1880 til 1915 var hysteriet den mest utbredte kvinnesykdommen.
Freuds hovedarbeid dreiet seg om hysteriet, og i hele Europa diagnostiserte og behandlet man hysteriet, men vi fikk bare belyst den «kvinnelige» varianten av hysteriet slik den opptrådte på den tiden.
Hysteriet, som epidemisk fenomen, eller symptom, er langt fra kartlagt. Vi har ingen garanti for at vi gjenkjenner den neste gang den opptrer.
Og selv om også noen menn fikk denne diagnosen, er jeg ikke trygg på at vi dermed har kartlagt det mannlige hysteriet.
Kvinnene ble diagnostisert av menn.
Fra 1850 og utover begynte kvinnene selv å endre samfunnet, og endringene skjedde i rekordfart.
For å nevne noen forhold; kvinnene hadde vært:
*undertrykt i et mannsdominert samfunn,
*totalt avhengi av mannens forsørgelse,
*uten innflytelse på samfunnet,
*uten beskyttelse mot vilkårlige anklager!
*med forfølgelse og bålbrenning som trussel.
Fra 1850 og utover hadde kvinnene organisert seg i en rekke kvinnesaksorganisasjoner som arbeidet for, f.eks.:
* fredsarbeid
* stemmerett for kvinner
*utdannelsesrett
*rett til stillinger og titler på like vilkår som mannen
*arverett og navnerett for uekte barn
*seksualopplysning og selvbestemt abort
Kampsakene var mange og samarbeidet kvinnene mellom var en enestående styrke.
I denne kvinnerevolusjonen forsvant både hekseprosessene og hysteriet.
Freud hjalp nok mange hysteriske overklassekvinner, og han behandlet seg selv med de samme metodene, men hans vektlegging av seksualitetens betydning er senere sett på som overdrevet.
Fortrengt seksualitet var mer et svar på den enorme angst som kom av kvinnens situasjon.
Men selve massakrene, hvordan forklares de? Det var som nevnt, ikke bare kvinner som ble drept.
Jødeforfølgelsene var langt større, selv om en bare regner de samtidige, og ikke tar med 2.verdenskrig.
Det er ikke lett å forstå en kultur som stadig drepte jøder, kvinner og anderledes troende og som samtidig utryddet indianere, solgte afrikanere som slaver og kolonialiserte store deler av verden, men man må se disse fenomenene sammen, selv om de er svært ulike. For de ble utøvet av vår kultur i tiden mellom år 1000-2000, med den mest grufulle perioden fra ca 1450- 1850.
Det er ikke mulig å peke på en faktor, eller en aktør!
Her bærer hele vår kultur, både de religiøse, de politiske, de filosofiske og de vitenskaplige institusjonene i samfunnet vårt en enormt stor fellesskyld.
Og fremdeles, faktisk ganske nylig(22/7), har vi vist at vi ennå ikke forstår voldens og massakerens ansikt.
Hysteriet uttrykkes og formes av sin tids «trykkform», og derfor endrer den utseende og kommer tilbake i andre former. Det er derfor viktig å lære om det som var og å lære oss selv å kjenne! for , kanskje, å kunne gjennomskue hysteriet, angstens ansikt, neste gang det fremkommer.
Man har ikke lenger hysteri som diagnose, og det er bra, for da har vi kanskje bare trygge glade hekser i vår tid!?
Ja, mange hekser i dag har faktisk sine spesialiteter som inntekstskilde, mens vitenskapen sier som kirken i middelalderen:
«Hekser fins ikke».
Vår tid har andre problemer, nye uretter og nye plager som roper på våre løsninger.
Men kan vi lære av historien?
Kan vi se vår tids skyld? Vår tids mange småhysteriske ytringer?
Skulle vi lage et synderegister for vår tid, ville det blitt langt, men vi ville sikkert ikke klart å avsløre oss selv.
Vi har lært og sett at fortrengninsmekanismene er effektive, ikke bare på det personlige plan, men også i samfunnet.
Vi ser faremomentene ved at journalistene har sluttet å være «gravende», at informasjon og åpenhet er farligere enn terrorisme, og at man bruker alle maktmidler mot selv små avslørende «lekkasjer».
Når en hel journaliststand bevisst går inn for desinformasjon, viser det oss at makten nå som før beskytter seg og den benytter alt til dette formål.
Den blir, slik profetene i GT treffende beskriver den: «En dårlig hyrde for de får den skulle beskytte».
Vi kan, i det små, være på vakt mot «inkvisitoriske» maktinstitusjoner og støtte slike som nå forfølges!
F. eks. våre dagers «Pharmakeia», det var et av NTs ord for heks, en liten «giftblander «.
Vi ser Disneys tegninger av kvinnen i sort kappe som mumler besvergelser over gryten hun rører i.
Farmasøytene er i våre dager tatt inn i den vitenskaplige varmen, men alternativ medisin, bekjemper man også i våre dager. Man forsøker å få dem radert ut ved hjelp av vår tids » inkvisisjon»!
Her er det altfor mange som sanker ved til kjetterbålet!
Men det ømmeste punktet er vårt forhold til våre barn og våre foreldre:
Vi gir dem ikke vår tid, men vi gir dem livet på institusjonene. Det er her den europeiske kvinne kjenner skyld.
Det er her samfunnet øver trykk på oss alle:
*Du skal arbeide, derfor må du ta barnet bort, eller sette både barnet og bestemor bort!
*Du skal ikke ha dårlig samvittighet!
*Du skal tro på institusjonene! og du skal for all del ikke ha dårlig samvittighet!
Et annet tungt trykk på vår samvittighet gir vår handtering av assylsøkere og av romfolket.
Og, på tross av at vi sier vi er et velferdsland, lar vi den som ikke får hjelp av Nav, og den som ikke orker å stå søknadsløpet hos Nav, gå dukken. Vi har intet nettverk for dem og NAVs rutiner går nettopp ut på å kvitte seg med flest mulig søkere.
Vi ser at skoleungdommen rømmer skolen i frustrasjon og at det kriminelle miljøet i landet vårt øker, men vi ser ikke vår egen delaktighet i disse prosessene.
Og vi ser uforstående på skolemassakrene.
Vi ser at mobbingen øker, både i skolen og i samfunnet, og man sier at det nærmest er uforståelig, så mange tiltak og handlingsplaner man har mot mobbingen.
Man vil ikke snakke om den offentlige underholdningsmobbingen, og man forsvarer retten til ytringsfrihetsmobbing og omfavner «Min kamp»s litterære mobbform ved uthengning av familie, venner og andre privatpersoner.
Og kjetterne?
Dem forfølger man stadig.
Undersøkelseskommisjonen av 1945
Tor Bomann-Larsen har fått litt «pepper» de siste dagene.
Han trakk noen iøynefallende paralleller mellom 9 april og 22. juli og denne sammenligningen har enkelte følt for å argumentere mot.
Begge datoene vil stå som spesielle i Norges historie og begge hendelsene førte til at stortinget nedsatte en undersøkelseskommisjonen for å utrede hvorfor det gikk så galt.
Begge rapporter peker på en rekke kritikkverdige forhold som storting og regjering har ansvaret for.
Så langt har vi sett at begge hendelser vekker sterke følelser i folk.
Da regjeringen Stoltenberg nedsatte en undersøkelseskommisjon, ga selve ordet oss asossiasjoner til andre tilfeller med undersøkelseskommisjoner.
Det er jo en uvanlig sak å nedsette en slik kommisjon, ja, faktisk så uvanlig at man straks tenker på de andre tilfellene og sammenligner.
For den som ikke kjenner arbeidet til «Undersøkelseskommisjonen av 1945», vil jeg her sitere noe fra innledningen til bokutgaven for å gi en liten innføring til den som ikke har lest boken:
Undersøkelseskommisjonen av 1945 ble oppnevnt ved kgl. res. av 6. august 1945 i samsvar med stortingsvedtak av 13 juni samme år. Dens mandat ifølge stortinget er:
«å undersøke Stortingets, Regjeringens, Høyesteretts, Administrasjonsrådets og sivile og militære myndigheters forhold før og etter 9 april 1940.»
Til medlemmer av Kommisjonen ble oppnevnt:
Høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, formann.
Professor Arne Bergsgård.
Høyesterettsadvokat E.F.Eckhoff.
Professor Ole Hallesby.
Direktør Arnold Holmboe.
Professor Sverre Steen.
Fylkesmann N. Thune.
Instilling I inneholder Kommisjonens 5 første innstillinger som med bilag ble overlevert Stortingets presidentskap 20. september 1946:
I. Utenriks og forsvarspolitikk under regjeringen Nygaardsvold til 7. juni 1940…
II. Administresjonsrådet
III. Riksrådsforhandlingene
IV. Høyesterett
V. Fylkesmennene og nyordningen av kommunene 1940
Til Innstilling I hører følgende bilag som gir en mer detaljert redegjørelse for de forhold innstillingen behandler:
1. Tysklands planer om overfall på Norge.
2. Kort oversikt over kampene i Norge våren 1940.
3. Utenrikspolitikken til april 1940.
4. «Altmark»-saken.
5. Forsvarspolitikken til april 1940.
6. Den sivile beredskapspolitikk til april 1940.
7. Aprildagene 1940.
8. Norsk politikk 9. april – 7. juni 1940.
Til Innstilling III hører bilag:
9. Riksrådsforhandlingene. Historisk fremstilling.
Den store undersøkelsen
avdekket manglende beredskap og svakt militær forsvar, ja, rett og slett at det norske forsvaret var grundig nedbygget i mellomkrigstiden. Befalet var redusert, utstyret droppet, tjenestetiden kortet ned, og man hadde ikke tro på militære maktmidler, man foretrakk voldgift og fredsarbeid.
Politikerne, og særlig Halvdan Koht, trodde avstanden til Tyskland beskyttet oss, at man ikke ville frakte soldater helt opp til «lille» Norge.
Kommisjonen avdekket at regjeringen ignorerte de varsler som kom våren 1940, og at man ikke visste hvordan man skulle håndtere invasjonen da den oppsto.
Noe av det første Stortinget gjorde etter at det kom sammen etter frigjøringen, var å beslutte at det skulle nedsette en komite for å granske myndighetenes disposisjoner i 1940.
Selv om man var stolte av motstanden folket organiserte, hadde man en knugende mistanke til landets myndigheter.
I de fleste land ble det nedsatt kommisjoner for å se på hva som egentlig hadde foregått i deres eget land, både i f. eks. Danmark, Nederland, og Storbritannia.
Verdenskrigen brøt ut høsten 1939. Hvordan vurderte myndighetene vår situasjon? Da tyskerne kom, hvordan ble deres håndtering av situasjonen, rent konstitusjonelt?
Undersøkelseskommisjonen arbeidet raskt og grundig. Den samlet dokumenter fra offentlige og private arkiver, foretok avhør i rettslige former og gjennomførte tallrike intervjuer.
Året etter legger de frem et solid dokument hvor faktagrunnlaget for de vurderingene som gjøres er svært grundige.
Man ventet riksrett da vurderingene lå på bordet, så tydelig var kritikken mot flere regjeringsmedlemmer og stortingspresident.
Etter krigen holdt man rettsoppgjør med enhver politisk motstander og man førte sak mot over 90 000 nordmenn gjennom rettsapperatet, derfor var man trett og ønsket ikke enda flere rettsaker, særlig ikke mot egne rekker.
De mente alle var best tjent med at myndigheten heller bruke kreftene på å gjenoppbygge landet etter krigen.
Man har heller ikke lagt særlig vekt på Kommisjonens arbeid i historieskrivningen etterpå, man har ikke ønsket å forholde seg til den kritikken hverken dengangen eller nå. Få har overhode kjent til den.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 har ligget bortgjemt i en av Riksarkivets mange lommer, og ble først offentlig tilgjengelig ved utgivelsen av den i bokform på «familieforlaget as» i 2010.
Enhver historieinteressert bør lese den, og historiefaget bør forholde seg til den.
Parallellene til 22/7 er helt tydelige.
Om krigen var alvorligere og anderledes enn 22/7, er politikernes blanding av unnlatelsessynder, idealisme, naivitet og handlingslammelse den samme.
Og for å si det slik: Vi, folk flest, bør lese begge undersøkelseskommisjonene! Ikke for å kritisere noen, men for at våre politikere skal vite at vi ser dem.
Vi har sett at de faktisk ikke har lært noe av sin egen historie!
Vi har sett at de, ved å tie om egne tilbøyeligheter, lettere gjentar sine feil!
Så les boken! Noe bør vi kunne lære av historien om oss selv.
Utdannelse. Uten dannelse ?
Professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic har publisert en bok om dannelse.
De ønsker å innføre et obligatorisk dannelsesår ved Universitetet.
Et dannelsesår lyder herlig!
Man ser for seg debatter og kurs, sosialt samvær og meningsfulle forelesninger i et helt år!
Dannelse er :
«Den harmoniske utvikling av menneskets evner og krefter » ifølge Schiller og Goethe og våre store pedagogiske reformatorer, Rousseau og Pestalozzi.
Altså en tidkrevende indre prosess som det er viktig å bruke tid på!
Studentene, som bærer den økonomiske belastningen ved tapt inntekt og økt studiegjeld , har naturlig nok vanskeligheter med å vise begeistring for et forslag som utvider studietiden med et helt år.
Mener man at dannelse er viktig for samfunnet og særlig for å opprettholde demokratiet, er det et samfunnsansvar å bekoste dette. At elevene ikke ser seg tjent med å finansiere et ekstra år av egen lomme, er lett å forstå.
Lærlinger lønnes faktisk i sin praktiske utdanningstid, slik er det altså ikke med teoretiske kunnskapen.
Og det er noe selvmotsigende i dette, at man etter 13 års utdanning trenger et dannelsesår.
Skulle ikke danningen følge utdanningen, i en naturlig innebygget progresjon? Tar man ikke tid til denne viktige delen av utdanningen underveis?
Sterris og Kirchhoffs kronikk
om dette i Morgenbladet for en tid siden har romstert i tankene, og jeg undres, hva består dannelsen i i våre dager?
Prosessene, å harmonisk utvikle evner og krefter, sier lite om innholdet, altså, hvilke verdier og kunnskaper er det som skal inngå i disse prosessene?
Her er det neppe noe entydig svar, og de ulike utdanningsfagene krever ulike sett av kunskaper og verdier, men dannelsesprosessene blir de samme.
Dannelse, ordet dufter av historiens mange idealer:
som greske atleter og filosofer, mellomalderens riddere og hoffmenn, kirkens og opplysningstidens idealer, adel og borgerskap, imperalister og kapitaliser, klassekamp og materialisme, for å nevne noen.
På mange måter er de gamle idealene umoderne.
Hva er de nye idealene i vår tid?
I kronikken sies det at dannelsesbegrepet i vår tid er uklart.
Man har ikke lenger de gamle idealene og man har ikke satt noe annet i stedenfor.
Fravær av dannelsesidealer ved «vår utdanning» virker helt feil! for hva blir utdannelse uten dannelse?
Er virkelig alle de gamle idealene umoderne?
Og vil ikke fraværet av dannelse gi «et tomrom» som vil fylles av tilfeldig utvalgte idealer?
Og er tidligere tiders idealene helt borte?
I antikkens Hellas f. eks.
vektla man bl.a skjønnheten.
Kroppen skulle trenes i idretter og ånden skulle øves ved tankevirksomhet.
Både legeme og sjel skulle kultiveres og perfeksjoneres. Det var en dannelse som krevde øvelse.
Dette lyder da kjent?
I vår tid er treningssentrene fulle av tilbud, «alle» jogger og idrettene er populære både som aktivitet og som underholdning!
Ja, du kan tilogmed gå på statlig finansierte idrettsgymnas!
Vi har et vell av skjønnhetssalonger og velværesalonger, et enormt mangfold av skjønnhets- helse og kroppsbyggende produkter, ja, tilogmed skjønnhetskirurgi!
Er dette en del av dannelsen vår?
Vi liker å tro at vi er kvalitetsbevisste, vi har respekt for den som lykkes, men er det dannelse?
Kanskje det er dannelse å stille seg kritisk til den veldige opptattheten av skjønnhet og helse?
Og å vise skepsis til den overdrevne mengden av tilbud fra de komersielle interessene bak dette?
Om du lykkes i å dyrke frem en vakker, veltrent og sund kropp, vil mange, også idag, beundre deg! men vil de regne deg som en dannet person?
Det var en tid man sa at en dannet person hadde lange, velstelte negler.
Å ha lange, velstelte negler, viste at personen ikke drev med kroppsarbeid, men åndsarbeid.
Det var åndsarbeidet som var beviset på dannelse :
Bedrev man kroppsarbeid var man ikke utdannet, dermed trakk man den slutningen at det å være uten utdannelse var det samme som å være uten dannelse.
Var det rett? Følger dannelsen utdannelsen?
Her kan man selvsagt føre mange argumenter både for og mot et slikt syn, og de virkelig dannede menneskene ville nok bestride en slik fremstilling.
Arbeiderklassen led under dette.
Ikke bare var de de fattige i samfunnet, men kulturens aktelse hadde de heller ikke.
Ja, så dypt led arbeiderklassen ved å oppleve seg som mindreverdig, at den faktisk skapte visjonen om å gjøre alle arbeidere til professorer.
Bli professor, sier Hernes! Se på sønnen til Trygve Bratteli! Han har klart å bli professor i matematikk!
I enhetsskolen skal alle barn ha like muligheter til utdannelse og dannelse.
Vi tvinger dem til 13 års skolegang.
Tvinger dem til å sitte stille på rumpa og lytte i 13 år, i håp om at alle skal bli høyere utdannet og dermed slippe «simpelt» kroppsarbeide.
Blir våre unge dannet i den utdannelsen vi tilbyr dem?
De har sittet så mye at kroppen lider, de kan ingen praktiske arbeidsprosesser så selvfølelsen lider, de har en fragmentert kunnskap og betrakter åndsliv som «pensum», derfor forakter de sine lærebøker og det de har lært slik at etter avlagt eksamen glemmer man «leksen» og selger eller kaster bøkene.
Men en bachelor tar de , likevel.
Om noen av elevene virkelig er dannet, i klassisk betydning av ordet, skyldes det neppe utdannelsen.
Den åndelige dannelsprosessen er meningsløs for mange, fordi vi ikke lenger har en offentlig mening om sjelen og ånden.
Sjel og Ånd forbindes med «pensum» i kristendomsfaget og lider samme sjebne som de andre fagenes lærebøker: Etter eksamen ryddes lærebøkene bort og man glemmer det som kun var lært for eksamens skyld.
Nå heter det bevisstheten, og man leter etter «Mind in nature».
Hver kultur har sin forståelse av disse fenomener, men i vår tid skal man ikke erkjenne disse fenomenene, de sensureres og er ikke medregnet i dannelsen.
Siden materialismen og kapitalismen har omfavnet hverandre og gjort felles sak , er det de fysiske tilbudene, kroppsbygging og helse, som er god «butikk», mens sjelen stadig taper marked.
Hva skal «markedet» med sjelelig dannelse?
Sjelen er et heft og en plage i et moderne samfunn!
Den dannede sjel stiller etiske og kritiske spørsmål og drøfter både de personlige og de politiske mål og virkemidler.
Den er analyserende og kunnskapsrik og godtar ikke ukritisk alt et samfunn velger å gjøre.
Nei, Her er det ingen statsfinansierte filosofigymnas! men man har fremdeles et lite rom for sjelen, en liten nisje i markedet med ufarlige saker som det lønner seg å tilby sjelen så den kan velge den også:
noen private menigheter, en rekke magiske dingser, stemningsfulle låter, et vareutvalg med aura av mystikk og populære trender!
Det selger, og man kan tillate seg å se ned på dem som handler der. Stakkarne tror de har en sjel!
Ridderens dyder:
troskap, ridderlighet og mot, hvem bryr seg om det i vår tid?
Troskap var en dyd, men er den det også i våre dager?
Om man bytter ordet troskap ut med det beslektede ordet lojalitet, så har vi et ideal for vår tid.
Det er viktig i vår tid, å være lojal! både mot arbeidsplassen , sjefen og partiet.
Mot, derimot, trenger du bare dersom du ikke er lojal overfor den som gjør urett.
Dersom du varsler om noe som bør rettes på, har du bruk for godt, gammeldags mot, og du må være forberedt på overmaktens knugende motstand.
Derfor vil de fleste i vår tid si at det er klokt å være lojal og dumt å være modig, men noen vil fortsatt verdsette «ridderånden» hos en varsler.
Hoffets dannede nytelse
av det ypperste i landet, deres lukseriøse livsførsel og priviligerte omgang med kunst og kultur, har det noen appell i vår tid?
Ja, nytelsessyken er vår kulturs svøpe! men dannet er den ikke.
Luksusjaget i samfunnet er enormt! Vi løper og kjøper. Bruker og kaster. Skjønt vi ikke kan nok til å kjenne kvalitet fra søppel.
Vi forlanger å kunne velge mellom 19 ulike nybakte brød, til enhver tid. Ferskdiskene flommer over av mangfold i vareutvalg, for at vi til enhver tid, kan velge et av dem.
Vi vil ikke tenke på at bakeren må bake 18 brød for å kastes og ett til kunden.
Fordi det må bakes så mange brød som bare blir kastet, må mitt brød prismessig kompansere for 19 brød. Dette fører til at bakeren må skjære ned på råvareprisene og velge simplere og ofte usunne råvarer.
Så står vi der og velger det billigste av de simple brødene. Slik er vårt luksusjag, uten dannelse.
Vår luksus består i følelsen man får av luksus ved å kunne velge en blant mange!
Når vi godtar et slikt narrespill, selvom vi derved forringer vår livskvalitet, viser vi vår tids udannethet! på tross av vår lange almenutdannelse.
Vi vet at vi lager gigantiske hauger av daglig matsøppel i en sultende, resursknapp verden, men vi ber om enda rikere vareutvalg.
Så, om vi i vår tid forakter hoffets dannelse, har vi da virkelig ivaretatt og satt i system noen av hoffets elitenykker!
Kirkens idealer
for oppdragelsen av sjelen til renhet og kjærlighet, og opplysningstidens sannhetssøkende realisme, er det fremdeles rom for dem?
Vi er blitt materialister! Vi overser, eller motarbeider, kirkens åndelige verdier, men kjærlighet vil alle ha.
Og her sliter vi nok litt i vår tid, for alle vil ha kjærlighet, men her er få til å gi den, og spør man folk så er det svært uklart hva man tenker kjærlighet er.
Opplysningstidens idealer har heller ingen appell lenger! å utforske kunnskapen for kunnskapens egen skyld er blitt en fremmed tanke. Vi studerer for å få en godt betalt jobb, helst en overordnet stilling. Kunnskapen som sådann er blitt verdiløs for oss.
Vi har forlatt idealet om å søke sannhet ! vi er blitt strateger som tenker fremover:
Vi vil skape samfunnet slik vi vil ha det i fremtiden.
Hva slags dannelse og hvilke idealer fremtiden skal vektlegge, legger vi tilrette for nå.
Slik snakker våre moderne samfunnsforskere.
De bryr seg ikke om hva som var, de er opptatt av å legge premissene for hvordan det skal bli i fremtiden.
En får håpe de som bedriver denne planleggingen er dannede mennesker!
Adel og borgerskap, deres reproduksjon av kirkens og hoffets verdier og deres samfunnsbevarende virksomhet, gir oss en sum av dannelsen, slik historien har overlevert oss det.
Det var den borgerlige dannelse og deres idealer som ble lagt til grunn for almenskolen, men hvor ble det av arbeiderklassens opprør, de revolusjonære idealene, arbeiderbevegelsens storhet og kraft?
Hvordan kom de til uttrykk i utdanningen?
Man samlet seg om de demokratiske verdier og den kritiske tenkningen og den kirkelige oppdragelse.
Nettopp, dette kompromiet, denne demokratiske enigheten i norsk politikk, har hatt stor betydning i oppdragelsen:
Alle skulle få del i dannelse ved utdannelsen!
Det var ikke bare de rike og priviligerte som skulle få kunnskaper og dannelse. Arbeideren og borgeren skulle læres opp til samme dannelse og dermed ha like muligheter i livet.
Slik opplever vi i vår tid at tidligere «fiender» samarbeider.
Imperialismen, kapitalismen og arbeiderklassen
samarbeidet om å danne vårt moderne europa.
Imperialismen, dette engelske herrefolksidealet, fortsatte desverre, sterkt pådrevet av Europas fagbevegelse, inn i vårt moderne lovverk.
Når de sammen utformet vår fellespolitikk ! og dermed også vår handelspolitkk overfor U-land, den tredje verden, sørget de for i lovs form, først og tydeligst utformet i Roma-traktaten, å fastholde de imperialistiske idealer «til evig tid».
I lovs form formulerer vi vår rett til å utnytte andre.
I dette samarbeidet ser vi at arbeiderklassens revolusjonære side er dempet, vi ser at den samhandler og representerer de såkalte «borgerlige» idealer.
Europa har gjort en underlig erfaring: de ble ikke kapitalsterke ved å utvikle kapitalismen og dannelsen har ikke fulgt utdannelsen.
Dannelsen, den klassiske dannelsen, representerer fremdeles et klasseskille, men få snakker om det.
Man har ikke , gjennom 13 års skolegang, klart å gi alle dannelse.
Hvor finner vi dannelsen i vår tid?
Vi finner den som et forlatt emne i utdannelsen, som et gjenglemt ekko i oppdragelsen, som en sten i skoen for industri og samfunnsplanleggerne og som et underlig og latterlig fenomen som en sjelden gang opptrer i det offentlige.
Men skjult i vårt utdannelsesløp er de med de høye karakterene, de som når til topps i Kunnskapsløftets krevende målsetninger, de som har fått, i vuggegave, en rik og harmonisk mulighet til oppøvelse av det Hernes’ke menneske!
Det er ca fem prosent, kanskje, i følge deres egne planer.
De senere års skolereformer
viet dannelsen stor oppmerksomhet.
Man ønsket å skape et gjennomarbeidet alternativ til dannelsesidealene for å kunne svekke betydningen av skolens kristne formålsparagraf .
Først og fremst skjedde dette ved «Hernesreformen» på 1990 tallet. Hernes’ dannelsesvisjon er svært utførlig og godt beskrevet i «Broen».
Dette skriftet fikk god mottagelse!
Arbeiderbevegelsen hadde formet sitt menneskeideal, og dette skulle alle barn i landet formes etter.
Nå ble ikke utførelsen av dette etter forventningene, barnas virkelighet var ikke slik den skulle vært, etter Hernesmodellen.
Nåværende reform, » Kunnskapsløftet», gir oss, om enn noe skjult, almenskolens nye dannelsesideal.
Forskjellen mellom disse to reformenes idealer og mål, burde belyses og debatteres.
Hernes beskriver idealmennesket med dets fantastiske evner og muligheter, og de menneskelige kvaliteter og målet for dannelsen ble sterkt vektlagt.
I «Kunnskapsløftet» kalles mennesket «humankapital», en arbeidskraftsvare som plikter å gjøre seg selv etterspurt på arbeidsmarkedet.
I denne noe pussige verdivurderingen, er det lite rom for personlig dannelse, det personlige ansvar gjelder her å lykkes i å være en arbeidskraft slik markedet etterlyser den.
Her er det vanskelig å få øye på noen høyere verdier enn arbeid og lønn, og med slike verdier øverst er korrupsjon en logisk følge. Vi bør drøfte denne sammenhengen grundig, for korrupsjon er svert ødeleggende for et samfunn.
Det er sterke motsetninger i synet på mennesket og på hva dannelsen skal gå ut på, i våre to siste skoleformer, og enda en ny er under utforming:
I NOU 2000 uttalte Tora Åsland
seg om dannelsen, i forskning og undervisning, at vi må komme videre enn til de klassiske definisjoner:
«En moderne diskusjon om dannelse må derfor se videre enn de klassiske idealene. Den må forholde seg til de helt spesielle utfordringene vi står overfor som mennesker og som fellesskap i et moderne kunnskapssamfunn, og enten vi tilføres våre dannelseselementer gjennom det å kunne eller det å duge. Viktige stikkord her er kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke. Da kan vi fortsette debatten om nytte og dannelse, eller om nyttig dannelse.»
Vi ser at hun setter kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke som de overordnede verdier for kommende generasjoners dannelse.
Det er viktig å være klar over hvor våre moderne planleggere vil med reformarbeidene sine.
Sterri og Kirchhoff peker i sin kronikk på det udefinerbare ved dannelsesbegrepet og at de såkalt dannede, i kraft av sin høye utdannelse, ofte er svært autoritære i stilen.
Studentene hevder at dannelsen er en privat sak og altfor viktig til at utdannelsen skal tukle med den.
Dannelsen vil elevene selv besørge på sin måte.
Mens professorene kjemper for dannelsesfaget, kjemper studentene for karakterfrihet i de to dannelsesfagene ex.phil. og ex.fac., for studentene selv ser ikke nødvendigheten av fagene. De ser nødvendigheten av en rask gjennomseiling for å tape minst mulig i sin private økonomi.
Begge parter er likevel enige om at dannelse er en personlig utvikling hos mennesket som leder til aktivt borgerskap, etisk bevissthet og kritisk refleksjon.
Ordet dannelse kommer fra det tyske ordet «bildung» som betyr å gi stoffet en form etter et gitt mønster.
Tora Åsland har satt mønsteret for fremtidens utdannelse frem:
Kulturelt mangfold, fellesskap og sosialt samvirke er de verdier kommende generasjoner skal dannes etter.
Da gjenstår det bare å se hva professor Bernt Hagtvet og filosof Gorana Ognjenovic tenker om dette i sin nye bok.
Det kan kanskje bli noe debatt om dette i det offentlige rom?
Les om boken :
«St.Tamara» , 800 år etter hennes død.
St. Tamara, kong Tamara og dronning Tamara
Dette er betegnelser brukt om Georgias store heltinne i Middelalderen.
Hennes historie, og Hamsuns fabulerende gjendiktning av hennes historie, er forbausende aktuell.
Rammene om dronningens liv kan være eksotiske og avleggs, men det flerkulturelle Kaukasus hun hersket over, bød på konflikter som vi kjenner oss berørt av i dagens flerkulturelle Europa. Det er særlig møtet mellom kristen og muslimsk tro og livsførsel, og spørsmål vedrørende en kristen eller en muslimsk stat, som gir de gamle beretningene nytt liv. Den 22/7 fikk vi smake ekstremvarianten av politisk handling knyttet opp til dette temaet.
Da Hamsuns reiste i Kaukasus, rett før år 1900, ga han oss, i reiseskildringens form, korte glimt av den historiske dronning Tamara. Men det ble ikke med det. Beretningen om den sterke kvinnen levet videre i hans diktersinn og ble til et skuespill som utkom i 1903. Det er 110år siden, men skuespillet har fått ny aktualitet.
Boken «I eventyrland» forbereder oss på det kommende skuespillet med slike små hint:
…» Her står riktignok ennu rundt om i Kaukasien ruiner av kirker fra dronning Tamaras tid (1184 – 1212) og her er også yngre kirker; men muhammedanere i mere eller mindre grad er en hel del kaukasiere den dag i dag…..
…vi kommer til en uhyre borgruin av sten og ler, et kaos av murmasser. Murene er sprukne, men noen av dem rager ennu kanske halvhundre meter op; to av de mange fløyer synes å ville ramle ned hvert øyeblikk. Kanske et av dronning Tamaras mange palasser rundt omkring i Georgien og Kaukasien. ….
…..Vi ser hav nede til høyre, Sortehavet. Batum ligger i en sumpig og usund men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høyt oppe er bjergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger……….Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner ennu på ruinene av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog….»
Før jeg presenterer skuespillet, vil jeg referere
historiens versjon av dronningen, slik den ortodokse kirke fremstiller henne:
Kong Georg III og dronning Burdukhan av Georgia fikk i 1166 en datter, Tamara. Kongen sa at hun skulle dele trone med ham fra den dagen hun fylte 12 år. Og slik ble det. Far og datter hersket sammen i fem år inntil Kong Georgs død i 1184.
Tamara bar tittelen Konge og Kong Tamara ble, etter farens død, enehersker over Georgia.
Hun innkalte til kirkemøte og talte til de geistlige med visdom og ydmykhet:
…» Døm rettferdig, styrk det gode og fordøm det onde. Begynn med meg.
Dersom jeg synder skal jeg dømmes, for den kongelige krone er ovenfra, som et tegn på den guddommelige tjeneste.
Tillat ikke de mektiges rikdom, eller folkets fattigdom, å hindre dere i tjenesten.
Dere ved ord, jeg ved gjerning,
dere ved bønner, jeg ved loven,
dere ved oppdragelse, jeg ved utdannelse vil ta vare på de sjeler Gud har betrodd oss.
Sammen vil vi fastholde Guds lov, for å unnfly evig fortapelse,
dere som prester, jeg som hersker,
dere som det godes forvaltere, jeg som det godes vokter.»
Kirken og det kongelige hoff valgte en frier til Tamara. Det var Yuri, sønn av Prins Andrei Bogoliubsky. I Georgia ble han kjent som «Georgi Russeren», Georg Rusi.
Han var vakker og en dyktig og tapper soldat.
Under hans kommando var georgierne seierrike, men ekteskapet med Tamara avdekket at han også hadde rå og brutale karaktertrekk. Han drakk seg ofte full og oppførte seg dårlig og umoralsk.
Tamaras hoff forviste ham deretter til Konstantinopel, generøst lønnet.
Det var mange Midt-Østenherskere som ville gifte seg med den vakre Tamara, men hun avviste dem alle. Hoffet insisterte på at hun måtte sørge for å bevare dynastiet, derfor gikk hun med på å gifte seg for annen gang, men denne gangen bad hun sin tante velge en passende mann til seg. Mannen hun valgte het Davit-Soslan Bagrationi og var en etterkommer av Kong Georg I.
I 1195 ledet Abu Bakr av det persiske Aserbajdsjan, muslimene til kamp mot Georgia.
Under sin kommando forberedte hun hæren til kampen ved å feire en kristen fest. Alle, selv de fattige, la ned arbeidene sine for å delta i bønn. Før hun sendte soldatene i kampen sa hun til dem:
..» Mine brødre! tillat ikke deres hjerter å skjelve for den tallrike fienden, for Gud er med oss. Stol på Gud og vend deres hjerter til Kristi kors….»
Så gikk hun barbent opp i fjellet til Metekhi Kirken til Theotokos(Maria, Guds mor). Der la hun seg på kne ved alteret og ba uten opphold til hun fikk melding om seier for Georgias hær.
Etter dette seiret de flere ganger over tyrkerne. Georgia var blitt det politiske overhodet for både kristne og muslimer og mange så på Georgia som en beskytter for hele Kaukasus.
Dette bekymret den Islamske verden.
Sultan Rukn al-Din var overbevist om at en samlet muslimsk styrke var avgjørende for å få makten i regionen.
I 1203 marsjerte han mot Georgia med en enorm hær.
Han sendte et bud til Tamara om å overgi seg. Dersom hun overga seg, og tok den islamske troen, lovet han å gifte seg med henne, men dersom hun holdt fast på kristendommen ville hun bli en av de mange kvinnene i hans harem.
Dronning Tamara svarte:
» Ditt forslag tar i betraktning din rikdom og hærens størrelse, men du regner ikke med den guddommelige avgjørelse.Jeg setter ikke min lit til hæren eller til verdslige ting, men til Guds høyre hånd og den mangfoldige hjelp av Kristi kors, som du forbanner. Guds vilje – ikke din egen – skal skje, og Guds dømmekraft – og ikke din – skal herske. »
Tamara vant en enorm seier, ikke bare for Georgia, men for hele den kristne verden. Hennes ydmykhet og visdom ble forbilledlig.
En natt hadde hun en visjon. Hun så en trone av gull besatt med juveler.
Da hun nærmet seg tronen for å sette seg på den, ble hun stoppet av en gammel mann. Den gamle var kronet med en glorie.
«Hvem er mer verdig enn meg til å motta en slik ærerik trone? «spurte Tamara.
«Denne tronen er bestemt for din tjenestejente. Egenhendig sydde hun messedrakter til 12 prester.» svarte mannen.
Da Tamara våknet begynte hun øyeblikkelig på arbeidet med å sy messedrakter til 12 prester.
Dronningen arbeidet hardt og sparte seg aldri.
Engang hun kledte seg til fest, meldte det seg en tigger som ba om almisse. Hun ba ham vente mens hun festet et rubinbesatt belte rundt livet. Da hun kom ut, var tiggeren borte.
Dronningen ble fortvilet, for å nekte den fattige almisse er som å si nei til Kristus selv.
Øyeblikkelig tok hun det verdifulle beltet av og ofret det til de fattige.
Dronningen var raus mot de fattige og mot kirken. Hun støttet byggingen av mange store kirker, både i Georgia og langt utenfor Georgias grenser: i Palestina, Cypros, Grekenland, Bulgaria, Makedonia, Romania, Constantinople og enda flere steder.
Den ortodokse kirke kaller henne St. Tamara. Det er i år 800 år siden hun døde.
Hamsuns skuespill
Handlingen er lagt til hennes samliv med den første ektemannen, og samtidig er rammene for dramaet fra den tid hvor hun hersker over både muhammedanere og kristne.
Slik fremstiller han, i dikterisk frihet, hennes liv og virke i et tre dagers sjebnesvangert spill.
Hennes første mann, Giorgi, viser sin fortvilelse over at dronningen overser ham og sitt ubehag ved å være sin kvinne underlegen. Hamsun har sympati for ham og lar ham utvikle sine «onde» planer, som vi forstår skal tjene kjærlighetens hensikt, men som innebærer en betydelig risiko for dem alle.
Det andre dramatiske elementet fremstilles ved krigsfangen, Khanen av Tovin, som Giorgi har tatt til fange. Det er møtet mellom de to herskerne, en ung kristen dronning og en ung muslimsk khan, som er hovedtemaet i stykket.
Kirkens menn, abbeden og prioren, bistår med råd og samtale. Dronningens tjenerinner, særlig Fatima, som også er muhammedansk krigsfange bidrar til å øke dramatikken.
Stykket har tre akter, en for hver dag, hvor Hamsun gir oss en dyptgående innlevelse i temaet.
Han gir oss en herlig tolkning av Tamara, og man merker løytnant Glahns ånd spøke i alle de store karakterene. Det er interessant å se hvorledes Hamsun behandler og menneskeliggjør de religiøse spørsmålene i stykket.
Her er en liten smakebit fra Prins Giorgis onde plan:
Prins Giorgi: Jeg har ingen annen enn deg, jeg tror på deg. Du skal bringe Khanen av Kars et brev.
Abbeden: Jeg vil gjøre det da du ikke har noen anden som du tror på. Men betenk deg, Prins Giorgi.
Jeg bæver for deg at du søker med lys og lykt efter din undergang.
Prins Giorgi: Så være undergangen meg velkommen. Jeg gjør det i min nød.
Jeg har betenkt meg i mange mørke år og gjør det ikke mere.
Eller har du i hele din lærde hjerne et andet råd for meg?
Abbeden: Det er en farlig plan. Men vil du være konge må du våge meget.
Prins Giorgi: Konge? Jeg vil ikke være konge.
Abbeden: Vil du ikke være konge?
Prins Giorgi: Nei.
Abbeden: Vil du ikke erobre dronningens land og sette deg selv på tronen?
Prins Giorgi: Du feiler. Jeg vil erobre dronningen.
********
Om både språk og ytre rammer er noe fremmede, anbefaler jeg å bruke tid på både historiens og Hamsuns tolkning av Tamara. Hun skaper dybde i vår ofte lettvinne omtale av kulturelt mangfold.
Den grønne sirkelen. En bokblogg.
God bok fra bokbloggturnéen til Cappelen Damm:
De fire vennene boken handler om har fokuset i Judith. Hun er » jeg»personen , den som forteller.
Det er hennes verden vi møter, den ødelagte jorden.
Tanker og landskap overlapper hverandre og gir oss en fremmed, men likevel kjent verden, som i en drøm.
Drømmen er en virkelighet som anngår alle fire, slik drømmer ofte fremstår.
Den uforståelige virkeligheten kan fortone seg som en drøm når den skjuler og gjemmer sitt innhold i absurditeter.
Den overlater initiativet til deg, men har likevel regien og styringen.
Stefan Casta tar oss med inn i tilværelsens essens.
Endringer, gjenkjennelse og handling.
Det ugripbare.
Drømmen gir oss fragmenter av virkeligheten.
Den fragmentert forståtte virkeligheten fortoner seg som en drøm.
Katastrofen, orkanen, er den store endringen som slynger de fire vennene ut i det ukjente.
Verden er ødelagt.
Det vante og kjente er ikke mer.
Vanskelighetene de møter, og deres evne til å overleve, gir handlingen spenning og driv.
Det drømmeaktige skjæret, usikkerheten, hvor marerittet er mulig, gjør boken til en psykologisk thriller.
Vi ser barnets erfaringer, den fragmenterte gjenkjennelsesspiralen, som gradvis vokser til å erkjenne og å beherske.
Alt skjer som i barnets mytiske drømmetilværelse, hvor virkelighetsbrokkene kontinuerlige bearbeides, sorteres og
bygges.
Stefan Casta åpner boken med noen ord av Gunnar Ekeløf:
«Det fins ett runt ting
som er verlden
Men det fins ingen cirkel.
Det enda
som kunnat komma oss att tro på børjan och på slutet
er den elliptiska avvikelsen……..
Det finns inte något jag!»
*************************
Forskjellen på sirkel og ellipse er ikke «begynnelse og slutt» som Ekeløf polymiserer mot, men at sirkelen har ett sentrum,
mens ellipsen har to brennpunkter.
»Sirkelen er definert som et spesialtilfelle av ellipsen, hvor de to brennpunktene løper sammen til ett.’
Vi ser Sartres «den andre», hvor andre mennesker blir opplevet og utprøvet som det andre brennpunktet i ellipsen.’
Stefan Casta skriver så engasjerende at barna selv gir ham Sveriges Radios barnromanpris
«Väldigt läskig och spännande. Kanske handlar den om framtiden. Har allt en bok ska ha. Krångligheten får man ta som en
utmaning. Även vuxna kan läsa den.»
Stefan Casta har vært journalist og boken «Den grønne sirkelen» er hans 40. barnebok.
Når barna spør om han vil skrive en fortsettelse på den, nøler han. «Jeg går og funderer på hvor seglturen deres fører
dem,» sier han.
«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.
…
Bokbogg 4 juni 2012
Dette syns jeg han gjør mesterlig.
Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen, ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.
Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.
I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.
Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».
Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.
Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen», gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.
Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.
Nylig hendte det igjen, i Finland: man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland
Vold er vanskelig å forstå.
Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.
Den norske tittelen, «Bomb dem», kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.
Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.
Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:
«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.
Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:
– Her.
– Hvorfor det? sier hun.
– Fordi jeg elsker deg.
Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig. Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.
I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….» (Sitat slutt.)
Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv, forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:
«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i. Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.
En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:
– Hva er det du driver med?
-Griller pølser, for faen, svarer jeg.
Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.» Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……» (Sitat slutt).
Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken. I lys av dette leser vi alt som kommer.
Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.
Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi Europas moderne åndsliv i denne sinte unge mannen.
Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.
..
Ekløf 
Sartre 
Majakovskij 
Hamsun
StrindbergJeg tar med ungdomsbilder av dem, for Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv. De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.
Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen i boken, «Mikael», etter forfatteren.
..
Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og «Mikael». Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.
Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.
.
Gulltørst, penger og verdens første streik!
Pengekjærlighet er en rot til alt ondt.
Denne opplysningen og påstanden kommer både fra NT og våre gamle norrøne legender .
Ordet pengekjærlighet er på gresk «philarguria», phil=kjærlighet og arguria=sølv, og det gir en pussig asossiasjon til en av våre historiske legender:
…»PillarGuri, en ung jente fra Kringen i Gudbrandsdalen, sto i 1612 på «Pillarguritoppen» og så skottene, en innleiet hær svenskene brukte, komme gjennom dalen. Da blåste hun i lur og varslet bondehæren. Derfor heter det at det var Pillarguri som stanset skottene …»
Når man tenker på skottenes rykte, som et folk av gjerrige «onkel Skruer», blir slike historier husket for sin morsomme dobbeltbetydning.
Penger er ingen ny oppfinnelse, men en svært vellykket en.
Det ser ut til at ingen blir lei dem, eller finner dem gammeldagse og uinteressante.
Dengangen Fader Abram dro fra Ur i Kaldea og kom til Kana’ans land, var det vanlig å handle med sølvpenger. Han kjøpte Efrons mark i Makpela for fire hundre sekel sølv, og så presiseres det at det var «slike», altså sølvstykker, som var gangbare i handel. Og han fikk skjøte på eiendommen.
Da Abram var 99 år inngikk Gud en pakt med ham. Pakten skulle gjelde for enhver i hans hus, både den som var født hjemme og den som var kjøpt for penger.
Abram, som kom fra Mesopotamia, hadde denne eldgamle kulturens høyt utviklede handelskultur med seg, men her ser vi at de kunne handel i Kana’an også. Kana’an betyr «kremmernes» land.
Josef la hele Egypt inn under Farao ved å kjøpe opp alt korn i de gode tidene, for så å selge det tilbake i hungersårene. Slik kom også Josefs brødre for å kjøpe korn og Josef lot dem få med alle pengene tilbake. Da de neste gang ville kjøpe korn, tok de pengene med til ham og sa :» …Se, da vi kom til herberget lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt….» Shekel, som var ordet for penger,var samtidig vektenheten.
Vi ser at ordningene med pengestykker med riktig vekt for handel, var vanlig for 4000 år siden.
Så langt tilbake som vår historie går, er det spor etter handel, kontrakter, avtaler og penger.
Mesopotamia, Kana’an og Egypt hadde alle ordninger med «gangbar mynt».
Vi lærer ikke så mye om økonomien i oldtiden i vår vanlige skolegang. Historien er sjelden vinklet slik at økonomien er i fokus.
I vår nordiske tradisjon er det økonomiske betraktninger som uttrykker de store omveltningene i samfunnet. Det er kort, men malende uttrykt ved legenden om Gullveig og legenden om Frodefreden.
Med drapet på Gullveig startet det vanskelige livet, sier den gamle legenden, man kjempet for overlevelse og vinning, og i denne kampen skapte man seg familie og stater, herskere og handel.
Med kulturen fløy freden og herligheten sin veg og krigen startet.
Om Frodefreden het det at den var så lang og god og rik at den fødte begjæret.
Slik sang Ovidius:
I trygghet uten soldater hadde sinnene ro og fred, til noen gravde opp skattene, gullet fra jorden, det ondes rettsmiddel, og overlot jorden bloddryppende til den himmelske Astre’en.
Og, ikke uventet, finner vi histories første spor nettopp i gullgruvenes tegn.
Om Edens hage heter det i Gen 2 ,10-12:
«…Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den seg i fire strømmer. Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. Og gullet i dette landet er godt; der er bdellium og onyx-stenen…»
Det gamle Egypt, forteller Grimberg, hentet sitt gull fra fjellene mellom Nilen og Rødehavet og der hadde de rensket fjellet grundig for dette edle metallet. Fra Nubia hentet de også gull i store mengder. Tutmose 3. forteller at bare i hans tid ble det hentet 3500kg gull derfra.
Gullgruvene i lå 17 dagsreiser inn i den glødende varme og vannløse Nubiske ørken. Her har man funnet gruveanlegg fra gammelegyptisk tid, med dype sjakter som følger de slingrende veier til den gullførende kvartsen. Her er sisterner og hundrevis av stenhytter med håndkverner av granitt hvor gullkvartsen ble knust. Siden ble gullet vasket ut av den knuste kvartsen på stenheller som lå på skrå.
«Dette stedet», sier Egyptologen Erman, «..har vært vitne til scener av menneskelig elendighet som få andre steder på jordens overflate. Arbeiderne var faraos fanger som arbeidet til de bukket under i varmen. Nakne, lenket og bevoktet av Nubiske soldater uten håp om avløsning. Ingen brød seg om hva som skjedde med dem. Både syke, kvinner og oldinger ble drevet frem av oppsynsmannens stokk. Døden var det eneste de hadde å håpe på.»
Transporten av gullet de 17 dagsreisene til Egypt tok livet av både folk og lastedyr. Det er tydelige forsøk på å lage brønner langs denne veien, men de fikk ikke så mye som en dråpe vann i dem.
Ingen ting kunne dempe Egyptens uutslukkelige gulltørst!
Egypt hadde også kobber, men ikke sølv og jern. Derfor var sølvprisene i det gamle Egypt høyere enn gullprisen inntill handelen hadde utlignet denne sølvmangelen.
Når man ser de gamle gull og sølvgjenstandene får man ganske høye tanker om deres dyktighet i å bearbeide dette metallet. Det må være kunnskaper fra en langt eldre utviklet handverktradisjon vi ser i disse utsøkte arbeidene.
Men det ruget en forbannelse over gullet og edelstenene! Tusner av forbannelser lå i de vakre smykkene som prydet dronningens hals og armer.
Da Ramses bygget de store templer, hentet han stener til dette arbeidet i sandstensbruddene syd for Tebe.
Han hadde over 3000 mann i arbeid og han lar oppskrive hvor godt han behandlet sine arbeidere.
De fikk utdelt brød, oksekjøtt, stek, fisk og alle slags grønnsaker i ubegrenset mengde. Og hver måned to lindrakter hver. «Forat de skulle arbeide med kjærlighet i hjertet for Hans Majestet».
Arbeidet var ordnet på militært vis. Arbeiderne var delt i grupper under befaling av hver sin arbeidsformann.
For hver mann ble det opptegnet i en annmerkningsdagbok hvilke dager han var borte fra sitt arbeide. Grunnene sto også oppført. Oftest sto det syk, men der var også grunner som:
Stukket av en skorpion, for å rake håret av hodet, for å ofre til Gud.
Det hendte og at det sto oppført » lat» som årsak til fraværet.
Arbeidernes lønn var i natura: Korn, fisk, olje og øl. Av og til klær.
Det hendte de fikk mer på festdager, men det hendte også at det ikke kom noen form for betaling.
Da klaget arbeiderne, og hjalp ikke det, streiket de.
Dette er verdenshistoriens første «arbeiderbevegelse», så langt tilbake som vi har historisk kjennskap til det.
Nå hadde ikke alltid Ramses 3. skylden, for mye av det han leverte ut til arbeiderne ble hengende hos mellommennene.
Fra en dagbok derfa beskrives det:
«.. En dag brøt arbeiderne med koner og barn gjennom de fem murene som omga dødsbyen, og skrek:
«Vi er sultne, det er gått 18 dager!»
Dermed satte de seg ned bak tempelet, som lå utenfor murene. Betjentene ropte til dem:
» Kom inn igjen!»
Men de sultende ble lurt og neste dag brøt de seg ut igjen. Så ble det nye forhandlinger, og arbeiderne klaget:
«Vi er drevet av sult og tørst. Vi har ingen klær, ingen olje, ingen fisk, og ingen grønnsaker! Skriv derfor til farao, vår nådige herre, at han må gi oss noe å leve av!»
Da ga man dem korn for den måneden som var gått, men neste dag brøt uroen løs på nytt, selve politisjefen kom, han beordret dem tilbake til arbeidet og brukte mange eder og forbannelser mens han sa:
«Gå og ta deres verktøy! Jeg vil føre dere til arbeidet.»
Da ble det streik! En arbeider sa:
«Ved Ammon, ved farao, ingen skal få dratt meg dit i dag!»
Dermed toget arbeidsskaren igjen ut av byen og leiret seg i en landsby i nærheten. Og embetsmennene som prøvde å forhandle med dem fikk stadig det samme svaret:
«Vi vil ikke komme!»
Og de streikende la til:
«Sannelig – det handles meget ille i denne faraos by!»
I følge dagboken var dette helt vanlig. Neste streik kom 11 dager senere. Og slik fortsatte det. De sultne arbeiderne fikk aldri sin rett.
Men streikingen ble etterhvert mer organisert og planmessig og førte oftere fram.
I streiketider som vår nåværende fagbevegelse har ført oss ut i, kan det gjøre godt å tenke over hvor urgammel denne skikken er.
Gulltørsten, pengestrømmens forbannelse og streikene har fortsatt uendret opp gjennom historien og viser oss fortsatt hvor sanne de gamle legendene er.
Men vær obs på mellommennene!
Hamsun, fra Dag Frølands minnebok.
Dag Frøland har satt dype spor i vårt kulturliv med sin humor og medmenneskelige varme.
Over 2000 tekster drysset han utover landet vårt frem til han døde for et par år siden.
Sangen jeg har stoppet ved ble laget som en kommentar til debatten som fulgte boken «Prosessen mot Hamsun», av Torkel Hansen. Og sangteksten er en vakker kjærlighetserklæring til den gamle forfatteren, med en dyptfølt bønn om at vi nå må kunne tilgi.
Boken, som kom 1979, skapte debatt dengangen, og utrolig nok, debatten rundt Hamsun har stadig blusset opp.
Sangen til Dag Frøland burde vært gjennomgangsmelodien i Hamsunåret (2009)! men nå får den stå som et minne fra Dag Frøland i en sak som vi ennå ikke er ferdige med:
Vi snakker så pent om å møte ABBs politiske massemord med kjærlighet og ikke hat. Hvordan kan man tro på det hvis man ikke engang kan tilgi en forfatter at han tenkte noen «feil» tanker?
Vår store, internasjonalt kjente forfatter ble på sine gamle dager av offentlig oppnevnte psykiatere erklært å ha varig svekkede sjelsevner. Så vi er kjent med politiske psykiartirapporter, og pinlig er det å høre på dem.
Lytt til Dag Frølands kloke og gode tekst:
En kurv påskeegg : 8. » Død er døden»
» Ingen har større kjerlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner… » sa Jesus.
*****
Rett før han døde sa han: » Det er fullbragt.»
Josef av Arimatea og Nikodemus tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.
På det sted hvor Jesus ble korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav, som aldri noen var blitt lagt i; der la de Jesus.
Så veltet de en stor sten foran åpningen til graven og Pilatus sørget for soldatvakt ved graven, så ingen skulle stjele ham og si at han var oppstanden.
Men han sto opp fra de døde og etterlot en tom grav.
****
Nå vandrer vi i tro.
Platon skriver i en samtale mellom Sokrates og Kratylos at soma (et greske ord for kropp) => sema (et greske ord for grav) => sema (et gresk ord for symbol og tegn) ja, at navnet for tingen uttrykte sannheten om tingen, at navnet er en allegori for tingen.
Jeg tenker litt på det mens jeg går ute i natten.
Himmelens mørke blåfjell hvelver seg over meg og jeg vet jeg er bergtatt. Jeg er fange her i «Berget det Blå» helt til dagen bryter frem.
Platon forklarte virkeligheten med en hulelignelse.
Hulen er mørk, men fordi det er et bål der ser vi skygger av vår virkelighet rundt på huleveggene.
Den som da ser dagslyset utenfor hulen kan ikke forklare det for dem som sitter i mørket og ser skyggene.
Det er en fin liknelse.
I årtusner har mennesker anstrengt seg for å tolke bildene i tilværelsens store hulevegg, zoodiakens mange bilder og religionenes store myter som gir oss brokker av underlige drømmebilder.
Men når solen stiger opp vil alle se hvordan alt virkelig er. Da er ikke tolkninger nødvendig, for nattens drømmebilder er forsvunnet.
Nå er vi i natten.
Og i natten søker vi dagens lys i de mange lysvitner på hvelvingen.
Jesus sa til Peter: Dit jeg går kan du ikke følge meg nå, men du skal følge meg siden.
Paulus sa til Romerne: Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden.
Og : Er vi død med Kristus så tror vi at vi også skal leve med ham.
Og : Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst tilskue idet han viste seg som seierherre over dem på korset.
Kirken sier i sin trosbekjennelse at Jesus i sin død for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Johannes på Patmos så en som liknet en menneskesønn, en som kommer med skyene, han som er Alfa og Omega, som var og er og som skal komme igjen.
Han sa til Johannes :…..» jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Nå vandrer vi i tro.
Som Abram tror vi på Guds løfter.
Troen regnes også oss til rettferdighet; en rettferdighet i nådens og kjærlighetens tegn.
Loven gir også rettferdighet: Gjør loven og du skal leve! Rettferdigheten er fortjent!
Det var de to veiene til samvær med Gud.
Den nye pakt oppfylte loven. Den ble ikke opphevet, men oppfylt.
Kjærligheten er den nye pakt, er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten er summen av loven.
Er vi fri fra loven? Ja, fra den loven som krever, dømmer og dreper er vi frie, men Jesus sa :
Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre.
Kjærligheten søker ikke sitt eget, men den annens beste.
Kjærligheten håper alt, tror alt, tåler alt.
Kjærligheten jager frykten ut. Frykten hersket ved døden.
Kjærligheten er sterkere enn døden.
På dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.
Kjærligheten er lyset og livet.
Oppstandelsen er den nye dag som kommer. Da ser vi alt! unntatt nattelysene.
En kurv med påskeegg : 7. «I denne natt»
Da de hadde sunget lovsangen gikk de ut til Oljeberget.
Og Jesus sa til dem:
«Dere skal alle ta anstøt; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden , og fårene skal adspredes.»
*****
De gikk over Kedronbekken og der var det en have som het Getsemane.
Han sa til sine disipler: Sett dere her mens jeg ber.
Han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem:
Min sjel er bedrøvet inntil døden; bli her og våk!
Og han gikk et lite stykke frem , falt ned på jorden og ba at denne stund måtte gå ham forbi, om det var mulig, og han sa:
Abba, Fader! Alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg! Dog, ikke hva jeg vil, men hva du vil! »
****
Disiplene klarer ikke å våke. De sovner.
Jesus er alene i sin gjerning. Han overgir seg i sin Faders vilje.
Soldatene kommer og Judas forråder ham med ett kyss.
De kommer som mot en røver med sverd og stokker, forat skriftene skulle oppfylles.
Da forlater alle disiplene ham.
Hele natten er han i forhør hos yppersteprestene, Pilatus, Herodes og så tilbake til Pilatus.
Ingen finner skyld hos ham, men folket og yppersteprestene vil ha ham dømt fordi han sa han var Guds sønn.
De ropte: Korsfest ham!
Pilatus lot ham hudstryke. Stridsmennene kledte ham i en purpurkappe, og flettet en tornekrone og satte på ham og spottet ham :
Vær hilset du jødenes konge!
Så førte de ham til Hodeskallestedet og korsfestet ham der, mellom to røvere; det var blitt morgen og den tredje time.
Det var mørke fra den sjette til den niende time, han ble forlatt av Gud, det kom et sterkt jordskjelv og flere døde kom ut av gravene og spaserte omkring.
Forhenget i tempelet revnet fra øverst til nederst. Veien inn i helligdommen var åpnet.
******
Jesus innstiftet den nye pakt . Hva betød det?
Det betød blant annet at han var det endelige offer. Hans offer åpnet veien til Gud for alle , for alltid.
Offertiden, værens tid, var over. En ny tid sto for døren.
Hvordan var så den «gamle pakt»?
Først opprettet Gud en pakt med Abram. Han hadde lovet Abram både en tallrik ætt og et rikt land, og Abram trodde Guds løfter, og det ble regnet ham til rettferdighet.
Altså flere hundre år før loven kom, inngikk Gud en pakt med Abram fordi Abram trodde Guds løfter:
«…Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene. Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land… det er en pakt mellom meg og deg og din ætt efter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt ….»
Omskjærelsen ble satt som synlig tegn på pakten med Abram.
Etter Israels ble ført ut fra Egypt, fikk folket lovens ord av Gud. Moses var mellommann mellom Gud og folket, men hele folket så Gud da de inngikk pakten.
Det gikk slik til:
«…Så skrev Moses opp alle Herrens ord, og han sto tidlig opp om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet……så bar de frem brennoffer og slaktoffer av okser til takkoffer til Herren. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret.
Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa : Alt det Herren har sagt vil vi gjøre og lyde.
Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa : Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.
…Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet. »
Denne pakten er mellom Gud og hele folket og inneholder alle lovens ord.
Disse to paktinngåelsene, løftets pakt ved Abram og lovens pakt ved Moses, gjelder i Israel ennå.
De har ikke godkjent den nye pakten som Jesus innstiftet ved nattverdsmåltidet.
De kristne har ment at den gamle pakten ikke gjelder lenger, fordi man har fått en ny.
Men man ser og erkjenner mer og mer at i Jesu testamente er begge de to paktene stadfestet og fullbragt.
Når vi nå går inn i vannbærerens hus, vil pakten være fullkommet, synlig tilstede.
Men vi vil i denne natt hente frem den lidende Messias, ikke kongen eller ypperstepresten, men offerlammet, slik profetene fikk se ham stykkevis og som i et speil som i en gåte:
«.. Se, min tjener skal gå frem med visdom….mange ble forferdet over ham – så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske……han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham…..Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom….. og vi aktet ham for intet.
Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.
Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.
Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes …….
han opplot ikke sin munn…..
-» Min rygg bød jeg frem for den som slo…»
«Min Gud!Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?»
Forbannet av Gud er den som henger på et tre.
Det behaget Herren å knuse ham…. når hans sjel bar frem skyldofferet skulle han se avkom…
De gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort.
Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.
Og ved at de kjenner ham, min tjener, skal han den rettferdige, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.
Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og de sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel(blod) til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne.»
Og likesom Moses opphøyet kobberslangen, Nehustan, i ørkenen da seraf- slanger bet folket, slik skulle Menneskesønnen opphøyes.
For den som var blitt bitt av en av slangene og så bort på kobberslangen, skulle bli i live.
En kurv med påskeegg: 6. «12 til bords».
«….da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv.
…og mens de holdt måltid
…..så står han opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg.
Derefter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet han var ombundet med……»
****
En underlig handling under måltidet. En tjener eller en kvinnes arbeid.
***
Simon Peter protesterer: Herre! Vasker du mine føtter?
Jesus svarte : «Hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du vil skjønne det siden.
Peter sier: Du skal aldri i evighet vaske mine føtter!
Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.
Simon Peter sier til ham: Herre! Ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet!
Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke vaske annet enn føttene, men er dog ren over det hele….»
****
Det var 12 til bords sammen med Jesus.
Tallet lyder kjent: 12 guder på Olympen, 12 i høyden over Roma og 12 i Valhall.
Døgnet har 12×2 timer, det er 12 mnd. i året og dyrekretsen har 12 tegn.
Vi kjenner til legenden om Kong Artur og ridderne av det runde bord, og mange slike overleverte beretninger om 12.
Det var viktige saker når de 12 skulle komme sammen, sitte rundt samme bord.
Man kalte tabernakelet, sammenkomstens telt, for der sa Gud han ville komme sammen med Israel.
Sammenkomst, å komme sammen, er også et uttrykk som brukes om planeter som samles i et «hus» i kretsen.
Jeg ser for meg nattverdsmåltidet og kan ikke tenke at plasseringen ved bordet var slik Leonardo da Vinci malte det.
Han har oppstilt alle på en side av bordet for å vise ansiktene deres, som hos fotografen, men det gir en feil tanke å se måltidet slik. De satt selvsagt rundt bordet.
Heller ikke kan jeg tenke at de lå ved bordet, som om de var romersk overklasse som lå symposium(anføttes).
Nei, jeg finner ingen indikasjoner på annet enn at de satt rundt bordet med føttene ned, da Jesus reiste seg.
Hans sammenkomst med disiplene var ingen tilfeldig hendelse, all hans gjerning var å fullføre Guds vilje, Guds ord.
Da sammenkomstens telt ble laget og innviet til tjeneste, skulle de hellige tingene salves, og ypperstepresten og hans sønner måtte også forberede seg.
De måtte legge vekk sine egne klær og kle seg i lin, og så måtte de helle vann i tvettekaret :
«…Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og sine føtter i det.
Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette seg med vann forat de ikke skal dø;
likeså når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren.
De skal tvette sine hender og sine føtter for at de ikke skal dø;
dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt etter slekt.»
Dette er det godt å grunne på, for Jesus forbereder sin yppersteprestelige gjerning for seg, og for hans disipler.
I sammenkomstens telt skulle Israel komme sammen med Gud, som Gud sa til dem:
«Jeg vil komme sammen med deg der.»
Forat det kunne skje uten at de døde, for ingen kan se Gud og bli i live, hadde Gud ordnet en tjeneste som gjorde dette møtet mulig!
Det er denne tjenesten han nå fullbyrder.
Han var av Arons ætt, og var derfor direkte arving til tjenesten. Den gangen samarbeidet Juda og Levi ætten om å holde ætten for prestekongen ved like.
Samtidig peker begge disse tekstene, om å vaske føttene, på den kristnes daglige renselse, selv om frelsen har gjort ham ren er hans vandring på jorden nødvendigvis slik at man trenger den daglige renselse av «føttene».
Jeg har nevnt før at føttene er et bilde på fiskenes tid, og selv om troens innhold er den samme, lyset er det samme, så er dette innholdet underlagt ulike ordninger.
Nå sto Jesus opp, midt under påskemåltidet og innviet dem alle til tjeneste, og innledet fiskenes tid.
Derfor, da han hadde vasket deres føtter, kledte han seg i sine klær og sa til dem:
«Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelammet med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.
Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier dere: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»
Han skal ete påskelammet i det hus mannen med krukken gikk inn, i vannmannens tid.
Der skal han ete påskelammet neste gang! Vintreets frukt, Israels frukt, likeså.
Først da er Guds rike fullkommet = full-kommet!
Nå skal han fullføre den yppersteprestelige del av sin gjerning. Og fordi han skal dø har han rett til å sette et nytt testamente, en ny pakt:
» Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa:
Dette er mitt legeme, som gis for dere; gjør dette til minne om meg!
Likeså kalken etterat de hadde ett, og sa:
Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere.»
Her oppfylles det som var , innstiftes det som er, for å fullkomme det Guds rike som kommer.
En kurv påskeegg: 5 . «En mann med en krukke.»
«…Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: «Gå bort og gjør istand påskelammet for oss, så vi kan ete det!»
De sa til ham: «Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?»
Han sa til dem: «Se, når dere kommer inn i byen, skal det møte dere en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn…..»
Det er en underlig «veibeskrivelse».
Men Peter og Johannes gikk og fant alt slik han hadde sagt dem.
De så en mann som bar en krukke vann, og det hus han gikk inn i der spurte de huseieren :
Mesteren sier til deg: Hvor er det herberget der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?
Å bære vann i en krukke er vannmannens kjennetegn.
Hans hus er vi gått inn i nå. Tiden er kommet til å følge ham til hans hus. Inn i den nye tid.
For det er i dette hus hvor han går inn at Mesteren vil ete påskelammet.
Vi har i hele fiskenes tid drukket av dette vann, og holdt påsken i våre hjerter, men nå kommer det som evangeliene beretter : Den nye pakt for hele Israels hus, ja, for all verden.
Krukken er vannbærerens tegn.
I Gen. 24… fortelles det at Abraham sender sin tjener til sin slekt for å finne en hustru til sin sønn Isak.
Tjeneren dro avsted til Mesopotamia, og da han kom til Nakors by lot han kamelene hvile ved brønnen utenfor byen. Det var på den tiden kvinnene i byen kom ut for å hente vann, og han sa:
» Herre, min herre Abrahams Gud! La det lykkes for meg….. se nå står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann. La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: «Hell på din krukke, så jeg kan få drikke» og som da sier: «Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke » – at hun er den du har utsett for din tjener Isak……»
Og se, før han hadde holdt opp å tale , hendte det at Rebekka, en datter av Betuel, som var sønn av Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.
Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg opp igjen. Da løp tjeneren henne i møte og sa: «Kjære, la meg få drikke litt vann av din krukke!» Og hun sa: «Drikk, Herre! Og hun skyndte seg og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke. Og da hun hadde latt ham drikke så mye han ville, sa hun: «Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok. Og hun skyndte seg og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke….»
Her er vannbæreren en jomfru. Hun hører til fiskens tid, men skjult tilstede i tegnet motsatt fiskene, jomfruens tegn, som beriket og satte sitt preg på eonen som var. Hun hentes i vannmannens tid for å gifte seg med Isak.
Den vakre historien går inn i vannmannens hus hvor den hører til.
Vannmannen avbildes også ofte med krukken vendt, hvor han heller vannet ut over jorden.
Vannet er ordet, det levende vann! Dommsvannet som frelser.
Mens hjertet grunner på fortellingen vil jeg minne om en kvinne til og hennes krukke.
Elias sa til Akab: » …Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord…. Gå herfra og ta veien mot øst… du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge deg der.»
Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. Da kom Herrens ord til ham og det lød så: «Stå opp og gå til Sarepta…jeg har befalt en enke der å forsørge deg.»
Han sto opp og gikk til Sarepta, da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa: «Hent meg litt vann i en skål, så jeg kan få drikke.»
Da hun nå gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: «Ta med et stykke brød til meg.»
Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.»
Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt! Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du så lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud :»Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke fattes olje like til den dag Herren sender regn over joden.
Og hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt, og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid; melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken fattedes ikke olje, efter det ord Herren hadde talt gjennom Elias….»
Først jomfruen så enken.
Begge betegnelsene er ofte brukt om Israel og deres forhold til Gud og hans pakt med dem.
I det åndelige bildet har vi fått del i de kommende velsignelser gjennom hele den 2000 årige tiden fra Jesu fødsel til nå.
Fiskenes tid har vært troens tid, ikke beskuelsen! men nå er tiden kommet for den hele oppfyllelse for Israels hus! og oss alle.
Elias var en av Israels mest kraftfulle profeter og da Jesus var på forklarelsens berg var Elias og Moses der, og Jesus utlegger at han som skulle komme i Elias ånd og kraft, var Johannes døperen.
Elias og Johannes er tegn som rydder Herrens vei, og som vannmannen og løven er de motsatte tegn på himmelen, slik er Johannes motsatt Jesus.
Da Johannes ble unnfanget ble hans far stum inntil han sa: «Hans navn skal være Johannes.
Da Maria ble gravid, besøkte hun sin slektning Elisabeth som var 6 mnd på vei. Da sprang fosteret i hennes liv.
Dette indikerer at det var et halvt år mellom Jesus og Johannes, i kirkeårets sirkel er de også plassert motsatt hverandre på himmelen.
Jødene har i sitt påskerituale en tom stol, en åpen dør og dekket til en ekstra. Det er for Elias som engang skal komme i mektig ånd og kraft! og han kommer i påsken.
Ved den påsken som feires i vannmannens hus kommer Elias .
Vannbærerne den gangen var oftest kvinner. Det er to utgaver av bildene av vannbæreren:
I det ene bærer han vannkrukken, i det andre tømmer han vannet ut. Her ber Abrahams tjener om at Rebekka må helde litt på sin krukke så han kan drikke.
Vannmannen skal tømme vannkrukken ut over jorden.
En kurv med påskeegg: 4. «den bundne fole».
«…Se, din konge kommer til deg, saktmodig ridende på et asen, på trelldyrets fole..»
*****
Jesus sendte to disipler avsted og sa til dem:
«..Gå inn i den by som ligger rett for dere, og straks skal dere finne en aseninne bundet og en fole hos den; løs dem, og før dem til meg!»
De gikk og fant det som han hadde sagt.
Det legges av og til vekt på at Jesus var konge, at han var av Davids hus og ætt. Som kristne har vi brukt kongemotivet åndelig tolket, med Jesus som konge i det åndelige Gudsriket, så vi er fortrolige med dette bildet.
Men vi følger sjelden bildet tilbake til David, eller ennå videre bakover i ættelisten.
Nå er det elementer i teksten her som bringer oss langt tilbake, lenge før kong David.
En av Jakobs 12 sønner het Juda. Da Jakob velsignet sine sønner sa han bl.a om Juda:
» ..deg skal dine brødre prise……..for deg skal din fars sønner bøye seg…….En ung løve er Juda………..hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige. Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel………»
Vi ser at Jakob har 12 i sin krets av sønner, slik Jesus hadde 12 i sin disippelflokk. Dette tallet peker mot zoodiaken.
I Jakobs velsignelse knyttes kongeverdigheten til Juda, han er løven, det alment brukte bildet på kongeverdighet.
Mannen og løven. Vår nye tid.
Kongespiret følger hans ætt i historien og selv i fiskenes tid(føttene) kjente man hans herskerstav.
Han binder sitt unge asen, sin aseninnes fole til vinranken.
Vinranken er i Bibelen et av de mest brukte bilder på Israel, som den vingård Herren selv plantet og tar seg av.
Til denne vinranke binder han eselet.
Om vintreet og kongeverdighet har Dommernes bok en fin legende:
«Det hendte engang at trærne ville salve seg en konge, og de sa til oljetreet: «Vær konge over oss!»
Men oljetreet sa til dem: Skulle jeg gi avkall på min fedme, som Gud og mennesker ærer meg for, og gi meg å svaie over trærne?»
Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»
Men fikentreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt og gi meg til å svaie over trærne?»
Da sa trærne til vintreet: » Kom du og vær konge over oss!»
Men vintreet sa til dem: «Skulle jeg gi avkall på min most, som gleder Gud og mennesker, og gi meg til å vaie over trærne?»
Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»
Og tornebusken sa til trærne: «Dersom det er deres oppriktige mening at dere vil salve meg til konge over dere, da kom og søk ly i min skygge! Men hvis ikke, da skal det utgå ild fra tornebusken og fortære Libanons sedertrær….»
Vi tenker ofte at frukter fremkommer ved «godt stell». Og , ja, det gjør det, men det er godt stell utfra det å bære frukt.
Dersom vinranken fikk vokse som et vilt tre, ville det bli et høyt tre, men med lite frukt.
Vinranken må beskjæres og bindes opp for å gi sine store drueklaser.
Når Israel beskrives som en vingård Gud plantet og er gartner til, så vil lidelsen og gleden ved kultiveringen bli en sentral karakter ved bildet.
I Judas velsignelse binder Juda eselet og dets fole til denne edle ranken.
Påsken åpner med at eselet og dets fole løses.
Når Jesus nå rir inn i Jerusalem, har han varslet en endring, han som rettmessig kunne løse folen og bruke den har løst den fra vinranken.
Det er en annen tid, noe nytt skal skje.
Og folk løfter palmegrenene, føniks og tamars bilde, og roper: Hosianna.
Eselet, bildebæreren ble løst fra vintreet, og vi tenker over de bilder han bar i den tiden som var, for bildene er speil av lyset som var, er og kommer:
Eselet bar veden da Abraham skulle ofre Isak. Et bilde verdt å grunne på i påsken.
Eselet bar Bileam som skulle forbanne Israel, han reddet Bileam fra Guds engels straff og bidro til at Bileams forbannelse ble til velsignelse.
Med bare et kjeveben av eselet ødela Samson filistrene. Samson er han som rev ned Dagons hus, Dagon betyr fisk, så historien her knytter seg til vår tid, avslutningen av fiskenes tid.
Bildene er mange, men jeg står her ved veien og ser ham komme, saktmodig, ridende på eselet, på trelldyrets fole.
Han er kongen av Davids ætt, Messias de venter på, men tiden var ikke mannens og løvens tid, først skulle fiskens hus vies Herren. En liten stund, en eon, skulle folen være løst fra vintreet.
Her fullender Jesus bildet ved å løse folen. Han, kongesønnen av Juda og Davids ætt, rir under folkets jubel inn i Jerusalem.
Eselet er på gresk «onos» og vinen er «oinos», og vi kan nesten ved ordene se eselet i arbeid i vinhagen, nedlesset av druer, hans eier Juda, som bandt den til ranken, mens han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel.
Nå er fiskens tid ute, vannmannen, mannen med det levende vann og løven av Juda, er det nye hus hvor solen har gått inn. Og bildene av vinranken og «de store hus» bæres trofast av «onos» og dens fole «polos».
Ja, vinen bærer også eselets bilde, likesom vinglasset form tegner polos’ billedsirkel på himmelen.
Zoodiakens sirkel skyldes nettopp jordens «skjeve gang» i universet. «James og Sofie»s lille nyttårsfilm spøker nettopp med James som jordens pussige pussede gang i sirkelen .
Vinen er en viktig del av påskens mysterium.
Denne forbindelsen mellom vinen og eselet er også nedlagt i de mange variantene av barnereglen:
Ride, ride ranke! Hesten heter Planke! Hesten heter ikke så: Hesten heter Abildgrå, sitter en liten junker på…….
Hesten er eselet, Abildgrå er et esels navn, og ranken er vinranken.
Den lille junkeren?
Det er Jesus, den saktmodige, som rir inn til Jerusalem, men i barnereglen er det ethvert barn som sitter på pappas kne.
En kurv påskeegg :3. «Hosianna»
«..Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!
Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!..» (Mark.11. 9-10)
****
Slik åpner vårt påskeevangelium.
Vi siterer ofte den første linjen: » Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»
Vi er fortrolige med den, men neste utsagn blir mer uforståelig: «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»
Vi sier det, ja, men vi kjenner på usikkerheten som ordene vekker i oss:
Det var jødene som ventet en konge av Davids ætt, ikke vi.
Vi er i kristendommen som tolker Davids rike åndelig, på oss selv. Og da kjennes det litt underlig og rope Hosianna sammen med dem som står langs veien når Jesus kommer ridende.
Mener vi det samme?
I den senere tid har jødene vendt tilbake til sitt land, og det er blitt mer vanlig å tenke at deres profeter talte ord som også skulle ha sin jordiske oppfyllelse.
Som i himmelen så og på jorden, lærte Jesus oss å be.
Jeg vil stille meg ved veien, sammen med dem, og se Jesu inntog i Jerusalem. For han er det nattlige speil som viser dagens lys: som var, er, og kommer.
Men først jeg vil finne meg en palmegren, jeg og.
Palmen de bruker her heter på gresk phoinix, føniks.
Det er en legendarisk fugl som hvert 500-1000 år bygger sitt rede i Heliopolis, solens by.
Både fuglen og redet brenner, men opp av asken stiger en ung fugl føniks. Legendens hovedtema er kjent over hele verden, og kristen ikon-kunst brukte også motivet.
Heliopolis var den gamle byen On. Et daværende senter for kunnskap og historieskrivning. Der var tempelet viet «det store hus». Der var kunnskapene om de store «eoner» i Zoodiakens store hus.
Da Josef ble solgt til Egypterne var Gud med ham og gjorde ham høyest i landet, nest Farao selv.
Han ble gitt navnet Sofnat- Paneah i Egypt og Farao gav ham Asnat til ekte, datter av presten i On.
Presten i On var dermed bestefar til Efraim og Manasse.
Føniks er bilde på gjenfødelse, oppstandelse og liv etter døden.
Men her på gresk står dette som ordet for palmegrenen.
På hebraisk er palmen «tamar», og Tamar finner vi som navn på Judas svigerdatter.
Hennes historie er sentral i Judaætten og hun er av de få kvinner som nevnes spesielt i Jesu ætteliste.
Juda hadde tre sønner: Er, Onan og Sela. Ers hustru var Tamar.
Hennes mann, Er, dør før hun har født ham en arving, og hans bror Onan skulle oppreise brorens ætt, men ville ikke.
Også han døde før han hadde opprettholdt slekten.
Nå ventet Tamar at hun skulle bli gitt til Sela, den yngste sønnen, men Juda utsatte det, for han var redd den yngste også ville komme til å dø.
Da Tamar så at Juda ikke ville holde loven om ætten, og unnvek å snakke om det, kledte hun seg i enkeklær og hyllet seg i slør og satte seg som en skjøge ved inngangen til Ena’im, for der var Juda og klippet sine får.
Juda tenkte hun var en skjøge og ba om å få gå inn til henne. Han visste ikke at hun var hans svigerdatter.
Hun ba om betaling og han ville gi henne et lam i lønn. Det godtok hun dersom han ga henne et pant på betalingen.
Han sa: «Hva skal jeg gi deg som pant?»
Hun svarte : «Ditt signet og din snor og staven du har i hånden.»
Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun ble fruktsommelig med ham.
Senere lette han etter henne for å gi henne betalingen, men de kunne ikke finne henne.
Tre måneder senere kom folk og sa til Juda: » Din svigerdatter, Tamar, har drevet hor, hun er blitt fruktsommelig.»
Juda sa: «Før henne ut og brenn henne.»
Da viste Tamar sitt pant, Judas signet, snor og hans stav, og Juda kjente det igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sela.»
Tamar fødte tvillingene Peres og Serah, og Peres fører ætten videre til David.
Dette er GTs Føniks, Tamar, som ble dømt av Juda til bålet, men fordi hun hadde reddet hans ætt og bar hans sønn fikk hun leve. Juda var Davids og Jesu stamfar.
Jeriko kalles Palmestaden, Tamars by, det var den første byen de inntok under Josvas ledelse.
I løvsalfesten, jødenes store takkefest, er palmen med. Det er en fest hvor alt er fullbyrdet, Guds rike er kommet og Messias hersker fra Davids trone.
Med disse tanker om palmen går jeg inn i templene.
Salomos tempel, som var planlagt av David og bygget av Salomo , var prydet med keruber og palmer.
Ezekiels tempel, som ikke er bygget ennå, er svært detaljert beskrevet. Det er også prydet med palmer og keruber, og hos Ezekiel sies det at to av kerubens fire ansikter var synlige: Mennesket så den ene veien og løven den andre.
Her ser jeg at den tid som nå kommer, vannmannen, med løvens motbilde, er hovedtema i begge templenes utsmykning.
En slik palmegren, som viser oppstandelsen og gjenfødelsen både i hjertene og i tempelet(tiden), vil jeg gjerne svinge for Jesus, Davids sønn.
Jeg tar med en gren og stiller meg langs veien og venter, sammen med de andre.
Han kommer snart.
Veien fra Jeriko til Jerusalem. Det var der den blinde Bar-Timaios satt og tigget og ropte om hjelp.
Vi venter som Timaios sønn på lyset i natten, på å bli seende.
Den gangen kom han, saktmodig, ridende på et esel, på trelldyrets fole, mens folket ropte : Hosianna (Vi ber deg! Frels!)
Det er ved denne veien vi står.
Profetens ord om hans komme i skyen er den nye tiden vi venter på, og fordi vi ikke kjenner den veien godt nok holder vi fast i palmegrenen og roper som den blinde Timaios sønn : Hosianna!
Kokosnøtten sprekker perfekt i ilden. I asken spirer den. Og når den ranke høye spiren folder sine to mektige frøblader ut er den som fugl Føniks i flukt mot himmelen.
En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»
«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»
Salomos høysang 1.3
******
Det var to dager til påske.
De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.
Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.
Samme kostbare salve salvet Maria hans føtter med:
«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…
En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?
Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.
Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……
Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?
De ga ham tretti sølvpenger….»
Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper. Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.
Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på kvinnelig omsorg og hengivenhet .
Og den var kostbar.
Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.
Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.
Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.
Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»
Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.
Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi, den kristne kirkes kulturkrets, har i mange år vært bæreren av pengene.
Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur er helt i Judas ånd.
Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.
Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.
I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.
Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:
Jakobs førstefødte, Ruben, gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.
Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer, sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.
Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp. Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.
Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.
Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?
Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.
Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .
Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.
Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12; og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.
Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi, både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.
Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.
Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.
Den tid som startet med Jesus og som nå, etter 2000år er en avsluttet tid. Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.
Denne, fiskenes tid, har kvinnen, jomfruen, i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.
Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.
Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet. Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.
Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.
Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.En kurv påskeegg: 1. «a passing over»
«Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn;
nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut…»
Jeg har dette ordet i tankene når jeg nå prøver å male årets påskeegg, en tradisjon vi her i nord har holdt fast ved.
Påsken byr på mange vanskelige motiver, men klokelig lar vi sol , oppstandelse og det nye livets bilder dominere.
I kurven min i år har jeg ikke veket unna også de vanskelige motivene. Så inviterer jeg deg med inn i natten, før dagens lys har brutt frem.
Påsken begynner første søndag etter første fullmåne etter vårgjevndøgn lærte vi på skolen.
Så glemte vi det.
Hva skulle vi huske det for? Kalenderen fortalte oss hvilken dag det var og nå gjør PC’n og mobilen også det.
Vi trenger ikke stå ute i natten og speide etter månens tente ny eller kunne telle dagene etter fullmånen.
Vi har helt glemt at det er ved nattehimmelens lys vi teller dager.
Men om vi ikke kan dette, så kan vi likevel gå ut i natten og løfte blikket til lyspunktene der oppe.
Noen lys, stjernene, har lyset i seg selv, som vår sol, men de er langt borte og står for oss som faste lyspunkter i natten.
Noen lys er speil.
De har ikke et eget lys, men speiler solens, de viser oss dagens lys i de mørke nattetimer.
Slik er de profetiske lys, de viser oss at den dagen som var, er, og kommer igjen.
Om den første påsken het det:
«…på den tiende dag i måneden Nisan skal hver husfar ta sig ut et lam…..det skal være et lam uten lyte av hankjønn, årsgammelt…..og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal Israel samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de skal ete det……Og dere skal ikke levne noe av det til om morgenen….Og således skal dere ete det:
med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast for det er påske (a passing over) for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.
Og blodet på de hus som dere er i skal være til et tegn for dere; når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi…..påske…denne dag skal være en minnedag for dere……
Denne urgamle beretning om jødenes utreise fra Egypt er hårreisende, og man forstår det hat og den frykt folkene omkring har følt for Israel og hans Gud.
De hadde vært treller i Egypt i over 400 år.
Den lille flokken av Jacobs ætt, på 70 personer, som dengangen kom som Faraos venner, ble gjort til treller; og 400 år senere var de blitt flere enn Egypterne.
Farao bekymret seg: Iseralittene arbeidet for ham, laget teglstenene, bygget hans byggverk, han ville ikke miste dem, men det var best å sikre seg mot opprør. Derfor befalte han å øke arbeidsbyrden deres og at alle guttebarn som ble født hos dem skulle drepes.
Slik ble det.
Herren talte til Moses ut av en brennende tornebusk: …Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop……Så ble Moses satt til å føre Israel ut av Egypt.
Disse dramatiske begivenheter kan leses i sin helhet i de første 15 kapitlene i 2. Mosebok.
Minnet om dette har jødene feiret i snart 3500 år.
Fra gammelt av har Egypt stått som bilde på verden. Deres lands grenser har stått uforandret : ca 1000×1000 km
Ta en titt på kartet og se på Egypts grenser: et kvadrat.
Kvadratet er angitt ved grensene i syd og vest. Tegner man hele kvadratet får man Jerusalem i det nordøstre hjørnet. Som et sinnbilde på verden er Egypt bare hel, et helt kvadrat, når det også omfatter Israel.
Uten Israel er Egypts grenser som når man bretter ned et hjørne på en side i en bok og lager et eseløre.
Eselet er trelldyret og i tradisjonen fra antikken er den et foraktet, mindreverdig dyr. Eselet ble bildet på jøden som var trell i Egypt, ja, på det spredte folket som bodde rundt i verden, alltid i fyrstenes tjeneste, alltid foraktet og slått av folkene.
Eselet ble bildet på jøden som bærer av Jahves bilde i verden, et bilde som vekket folks frykt og hat. Karakteristisk ble eselet kalt Jack-ass. Et sterkt bilde på Jakobs fornedrelse.
Rett før 1800 e.kr fikk eselet et nytt kallenavn : Donkey, Guds nøkkel.
Det nærmet seg tiden for et nytt «passover». Tiden for Fiskens hus var snart over, og døren til neste hus nærmet seg og Jakobs fornedrelse var ikke lenger til å bære.
Hvert år feiret den vestlige verden påsken, og selv om den kristne påsken hadde oppstandelsens glade budskap, så sprang oppstandelsens lys ut av Guds dom over verden. En dom Gud selv bar og fullbyrdet.
I 2000 år hadde man feiret hans blodsutgydelse og strøket hans offerblod på dørstokkene til vårt hus. Jødenes urgamle påskefeiring ble billedspråket i den kristne påsken.
Men så nærmet vi oss slutten på fiskenes tid, og betegnelsen Jack-ass ble forandret til Donkey, fremdeles med humor, men med den drømmendes billedspråk:
Den fornedrede, Jack-ass, er Guds nøkkel, donkey, til døren i huset. Guds nøkkel til det neste huset vi skulle inn i, vannmannens hus.
Men i våre drømmer vegret vi oss. Vi ble som Egypt. Og våre hjerter som Faraos. Vi spøkte med Jack-ass og donkey, tok deres rikdommer og deltok i Holocaust.
Holocaust betyr brennoffer.
Vi angret, som Farao selv angret sin hårdhet, og vi gav Israel deres «lovede land» i 1948.
Og her i Israel i vår tid samles våre sympatier og våre antipatier, våre mareritt og vårt håp, vår kjerlighet og vårt hat.
Her i Egypts eseløre.
Men nå står påsken for døren og jeg går ut i natten og ser på de lys gud satte til tegn, fastsatte tider, dager og år: Det er Guds himmel, hans henders verk, en tale de gamle kunne og som vi bare har et svakt og stykkevis bilde av.
Her i norden, i førkristen tid var det Odin som hang på forbannelsenstreet og Balder var månens speil-lys i natten, mens Tor drepte jotner.
Egyptens mål, kvadratet, er først helt når «eseløret» brettes ut. Verden er først hel når Israel er en del av helheten både i verden og i våre hjerter.
Nå har solen forlatt fiskenes hus og gått inn gjennom døren til vannmannen. De nye dørstokkene i vannmannens hus? Hva med dem? Hvordan går man inn der?
Er vi klar for påsken: «Herrens passing over»?
Du har vel hørt demonen i ditt hjerte?
Jan Grue har lansert demonskolen som et svar på prinsessens engleskole.
Det moret meg , men det er ikke tilfredsstillende å bare more seg når fenomenene engler og demoner lever i beste velgående i vår kultur.
Og det skyldes ikke den humoristiske siden av saken.
Grues demoner gir oss en typisk moderne filmutgave av arten.
Ja, det er nesten så man venter å se grønn plasma utkonkurrere prinsessens fjær!
Begge uttrykker vår mangel på kunnskap og viser oss vår overfladiskhet på hvert sitt karrikerte vis .
Demoner og engler er gamle begreper med betydninger vi i vår tid har mistet. Skal vi bruke dem til noe mer enn fjær og plasma produksjon, bør vi lære litt om dem.
Her er et raskt gratiskurs i demonlære:
Først «Ad fontes» => «Til kildene»
Historiens dulgte tale om disse tingene fører oss noen tusen år bakover i tid, til perserne og kaldeerne.
Kaldeerne hadde 12 store guder med en lang rekke underordnede vesner: halvguder, skytsånder og «Utuq».
En skytsånd ble gitt hvert menneske i fødselsgave og den passet på mennesket sitt til det døde, så ble den gitt til et nytt.
«Utuq» var et stort system av onde ånder => De fire hovedgruppene hadde navnene Maskim, Telal, Gigim og Alad.
Hos Perserne het de gode demonenes øverste sjef, Amshaspand. De onde demoner var underlagt Ahriman.
Grekerne kalte enhver gud for demon, slik Homer bruker dette ordet.
Etter grekernes kontakt med de orientalske åndesystemene ble demoner betegnelsen for vesner som virket i overgangen mellom guder og mennesker og utførte gudenes vilje.
Hos Hesidod er demonene skytsånder som gis mennesket i fødselsgave. Hvert menneske fikk to skytsånder, en god kalt Agathodaimon og en ond kalt Kakodaimon.
Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene, sier Salmonsen. Det er verdt å merke seg!
» Du har vel hørt en stemme i ditt hjerte, når du var slem og gjorde noe galt» ?
Slik er temaet i en kristen barnesang jeg husker fra barndommen.
Denne kristne tolkningen av «samvittighetens » veilederrolle i sinnet er velkjent fra søndagsskole og all kristen barneoppdragelse.
I den greske demonlære er samme fenomen, kalt «Sokrates berømte daimon», beskrevet slik :
Ethvert menneske har en daimon i sitt indre som advarer mennesket når det er i ferd med å gjøre noe det ikke burde gjøre.
Du hører advarselen som om den er en stemme i ditt indre, den snakker til deg, og du bør lytte til den.
Om du ikke hører noenting, er det et tegn på at du ikke gjør dårlige handlinger.
Denne demonen ble kalt samvittigheten i kirken.
Dette svært utbredte synet, at hvert menneske har en skytsengel/demon, en gudgitt stemme /samvittighet i sitt indre
er altså over 5000 år gamle forestillinger.
De har sin utbredelser i de fleste kulturer og var en viktig del av våre kulturers menneskesyn. Også i det kristne menneskesynet har den vært et aktivt og levende ledd i den personlige moralske utvikling helt frem til våre dager.
Tøvet om at det kan være sykt å høre stemmer, viser hvor lite man har forstått både av Sokrates daimon og kirkens tale om samvittighet.
Når prinsessen fører engleforestillingene tilbake til Astarte, setter hun dem inn i den konteksten de opprinnelig kom fra.
Hun ville neppe fått samme sterke kritikk fra de kristne om hun hadde «holdt seg» til kirkens versjon.
Hos hebreerne spilte demoner og engler en liten og underordnet rolle, men etter deres 70års fangenskap i Babylon fikk også deres demonlære en mer detaljert utforming.
Englene var de gode demonene og de var ledet av 7 navngitte erkeengler:
De tre største, som også nevnes i GTs skrifter, er Mikael, Gabriel og Rafael. De neste fire var Uriel, Raguel, Sariel og Remiel(eller Jerahmeel etter Henoks bok)
Her fremstilles erkeengelen med jødiske prest og fyrste-atributter og astrologiens vinger.
Jødedommen og den kristne kirke lot demonene være betegnelsen for Satan og de onde ånder, mens englene ble betegnelsen for de gode ånder.
Både i jødedommen, kristendommen og islam bærer de to første erkeenglene samme navn : Mikael og Gabriel.
Middelalderens magere og Nyplatonikerne førte kunnskaper videre. De utøvet magi ved demonkreftene og forsvarte dette ved å skilte mellom sort og hvit magi, men kirken godtok aldri magien.
Læren om demonene nådde et høydepunkt i middelalderen hvor naturfenomener som jordskjelv, uvær sykdommer og ulykker var demonenes verk. Heksene var demonenes allierte som hadde makt til å fremkalle slike fenomener.
I våre dager vil vi nok kjenne igjen deler av alt dette som tanker som fremdeles lever, men kanhende mest i form av prinsessens englefjær og filmdemonenes plasma.
Vår tid ser på dette som overtro.
Noen forsøker, noe velvillig, å forklare det som psykologiske fenomener.
Noen tenker over at det nok betegner noen spesifikke ideer, siden grekerne utviklet sine engleteorier i sin mest filosofiske epoke, men det blir sjelden et hovedtema når man beskjeftiger seg med greske filosofer.
Hvordan kunne så mange kloke, skolerte mennesker opp gjennom historien finne verdier i dette gamle tankegodset fra kaldeere og persere?
Det er selvsagt mange svar på dette, men jeg vil nevne ett som jeg har berørt i tidligere innlegg.
Først og fremst er demonenes underlige fremtoninger verdt å akte på: De fremstilles, i mange varianter, som dyr og blandingsdyr.
Tidligere har jeg forklart at disse blandingsdyr uttrykker tider og karakterer i Zoodiaken.
Den store dyrekretsen, hvor vandringen gjennom de 12 tegnene tar ca 26000 år, gir i overkant av 2000 år pr «bilde» (eller hus, gr eon).
De mytologiske bildene i zoodiaken kjenner selv hvert barn i vår tid. De er beskjedne rester fra den eldgamle kulturen.
Vi synger om at vi nå er gått inn i «The age of Aquarius», det var ved overgangen til år 2000.
Aquarius er » vannmannen» og dennes motsatte bilde i kretsen, «løven», er opphavet til flere kjente demonskikkelser:
Dyr satt sammen av mann+løve angir denne tiden.
Jeg tenker først og fremst på de mange utgaver av sfinksen, men det er mange flere varianter av mann/løve temaet. Løve+dame angir kombinasjoner med tegnene løve /jomfru osv.
Vannmannens krukke og løvens klo blir dermed grunnformer som visuelt angir noe som angår vannmannens tid.
Tiden vi gikk ut av, fiskenes tid, har sitt motsatte tegn i jomfruen.
Her er demonbildet kvinne +fisk.
Havfruen er et tydelig fabeldyr som angår tiden fra Jesu fødsel til år 2000.
Jesus selv valgte fiskere i sin 12 mannskrets, og kirken var rask til å tegne fisken som symbol for Jesus, lage fiskehatt til Paven og dyrke, Maria, Jesu mor, som «himmeljomfruen».
Tiden før Jesus var viet væren og motsatt tegn var vekten.
Svært mange demonbilder er er bukker, eller har bukkebein eller hode av væren.
Vekten er både rettferdighet og handel. Det er avtalenes tid, bokens og lovens tid. Det er fra denne tiden vi begynner å få skriftlige kilder.
Ca 2000-4000 år før kristus, altså stjernetegnet før væren, var det oksens tid. Motsatt oksen var ørnen.
Symboler fra denne tiden er kombinasjoner av okse og ørn. Oksehorn og ørnevinger er elementer fra dem.
Flyvemannen, mannen med vinger som finnes i de fleste kulturer, oksen som frakter kvinnen Europa over Bosporos, Mitra som dreper oksen. Oksen Apis, Egypts hellige dyr, med avtykk av ørnevinger på ryggen.
Det vrimler av slike bilder fra vår «urtid».
Kaldeernes uendelig mange demoner var deres visuelle fremstilling av deres religion og vitenskap, astrologien.
Demonene var de store gudenes tjenere og de var legemliggjøringen av sider ved de store gudene.
Demonens legemliggjøring skulle demonstrere ulike kombinasjoner av guddommelig influens, altså angi hovedtrekk ved horoskopet for tid, sted og muligheter.
Det var 12 store guder. Det er de 12 bilder i Zoodiaken.
12 var det ypperste! Man tellet til 12. Man delte inn året og dagen i 12. Osv.
Det klassiske var, for en mester, å ha 12 elever. Salomos tempel var 120×70 alen og tegningene til tempelet var fra himmelen. Da dette tempelet ble bygget gjorde man «på jorden som i himmelen».
Frimurerne sier om seg selv at de søker å gjøre nettopp dette, bygge Salomos tempel.
Orienten var astrologiens vugge og dens vitenskap er viktige bærebjelker i de fleste kulturer.
Her beregnet man de 7 bevegeliges (planetenes) vandringer i dyrekretsen, hvor de dro og når.
Var vandrerne, solen, eller månen, merkur, eller mars eller andre planeter, ble de kalt Odin, Tor eller andre av Åsgårds guder, eller Zevs, eller Jupiter.
De gamle gudenes popularitet skrev seg ikke bare fra deres mange flotte myter, men fra deres formidling av de mange astrologiske aspekter.
Når de gjestet et «gudshus»(eon), ville det influere på de jordiske forhold etter hvilke karakterer hver enkelt var bærer av og hvilke kombinasjoner man fikk.
Dette ga en visuell systematikk, og magerne som kjente alle symboler og tilhørende matematikk og astrologi, kunne lese ut av opptegnelsene hvilke hendelser som ville finne sted og hvilke muligheter man hadde.
Alle kulturene kjente astrologien og hadde sine varianter av den, alt etter hvor på jorden de befant seg.
De kunne lese hverandres profet og visdomslitteratur både i tekst og bilder.
Hele jorden hadde himmelen felles.
I denne konteksten byr de gamle beretninger på verdenshistorie nedlagt i billedtale, et fasinerende skue overlevert oss fra urtidens demonskoler.
Vi kunne dette, mer eller mindre fullstendig, helt frem til vår moderne vitenskaplige historieforskning tar form og vinner frem. På 1800tallet begrunner professorene for eller imot disse tolkningene i religionsforskningen.
Det var en (minst)5000 år gammel tradisjon vitenskapen dengangen bekjempet og fjernet.
Så har også moderne vitenskap langt flere ansatte utøvere enn noen religion har hatt før dem.
Jøder og kristne skulle ikke spørre stjernetyderne om fremtiden, de skulle spørre Herren Israels Gud.
Likevel levde de gamle forestillingene side om side med oss og ble endel av kirkens underkultur og vår folketro, uten offisiell status. I tillegg hadde mange vismennstradisjoner og hemmelige samfunn videreført de gamle kunnskapene.
Så når astro => as-tor => astarte fører sine røtter til Kaldea og lar semittenes urgudinne Ashtor inngå forbindelser med både El og Jahve , eller man lar Maria avløse denne urgamle himmelguddinnen i fiskenes tid, så snakker man et gjemt og glemt språk.
Et gammelt billedspråk fra «himmelens rikes hemmeligheter», hvor Jesu’ billedtale fullender bildene.
Etter innføringen av den Gregorianske kalender starter den individuelle astrologien for fullt.
Fødselshoroskopet ble enkelt å beregne, og «hvem som helst» kunne regne ut et menneskes «skytsånder» og si hvilke stjernetegn som influerer på akkurat deg.
Mennesket forlot gudstjenesten.
De begynte å se seg selv som universets viktigste, den horoskopet skulle dreie seg om.
Og med slike perspektiver på tingene ser vi nok at vår tid, desverre, bare byr på demonplasma og englefjær…
Dette var første kursdag.
De andre kursdagene må du holde selv!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 