Det var en gang prestekonger……
I urgamle dager var kongen også prest.
Det var et ideal for herskeren å ha både «verdslig» og «åndelig» makt.
Man skulle som samfunnets overhode, være en samlende leder for folket.
Man skulle ikke risikere at prestedømmet fikk makt på bekostning av kongedømmet, eller at de to autoritetene skulle være i strid med hverandre.
Jeg vil ta frem og vise noen grunntrekk fra historien som er relevante og interessante fordi vi kanskje nå har møtt dette igjen i en moderne form, og at den moderne formen fremstår som viktig for folk.
Jeg vil gjerne vise bredden i det historiske materialet, og utbredelsen , for å antyde hvor omfattende dette har vært.
****
De første sporene jeg kjenner til av denne konge/prest-tradisjonen omtales i 1Mos.14,18.
Forhistorien er en pakt mellom flere konger om et opprør mot herskeren Kedorlaomer. I den krigen som fulgte deltok Abram. Han ville befri Lot, sin nevø, som hadde blitt bortført som krigsfange.
Abram bidro så sterkt til seieren over Kedorlaomer at kongen i Salem kom ham i møte for å takke ham:
«… Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet Abram….»
Historien viser at preste-konger var vanlig blant folkene der Abram bodde.
Abram kjenner vi som patriarken for både jøder, muslimer og kristne.
Over trehundre år før Abram levet Nimrod.
Om ham står det i, 1.Mos. 9, at han fikk stort velde på jorden og hersket over Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear, Assur, Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen.
Tradisjonen lar Nimrod, være stamfar til prestekongene der.
Det spesielle forholdet mellom guden og kongen preget Mesopotamia og Hellas, ja, faktisk på mange ulike måter preget det også hele Asia, Europa og Amerika.
Østens barnelærdom var fedredyrkelse, og denne tradisjonen var styrken i familie og samfunnsliv.
Det var velviljen til fedrene, «de eldre» og herskerne folket ønsket seg, og tilbake ga de ydmykhet og troskap.
Selv om Kina ikke hadde tydelige gudeskikkelser, hadde de fedredyrkernes forståelse av herskeren som mer «guddommelig» enn undersotten. Det er herskeren man ærer, lyder og ofrer til. Slik styrkes og heles samfunnet.
Vi gjenkjenner det Romerske samfunn som hadde en tilsvarende tradisjon. «Pater familias»(pappa) var mer gudommelig enn resten av familien, og Keiseren var mest guddommelig fordi han var øverste hersker i riket.
Keiser Augustus ble yppersteprest for den høyeste Gud og fikk tittelen Pontifex Maximus, slik Nimrod i Babylon hadde tittelen «Supreme Pontiff».
Det er flere ulikheter mellom folkene i hva de la i denne tradisjonen, men i hovedsak sammenfattes de ulike variantene i betegnelsen prestekonge, man hersket over » hele» mennesket, både politisk og religiøst.
Tradisjonen kunne starte med at en Gud var den første kongen på et sted, og hans etterfølgere var enten valgt av ham, eller av hans ætt. Eller en konge var i kraft av å være hersker, mer gudommelig enn resten av folket.
Gudekongene våre, i nordisk og nordeuropeisk Ynglingesaga, er direkte etterkommere av Odin.
Denne guddommelige slekt kunne tolkes som at Odin var en Gud, eller at Odin, som «Pater Familias» var mer guddommelig enn andre og at Odin senere ble fedredyrket som mer guddommelig enn de andre. Uansett ville han stå i tradisjonen som kongeprest, som bærer av samfunnets samlede kraft, både den politiske og den åndelige makt forenet i en person.
Fremdeles snakker noen om «blått blod» i Europas kongehus hvor ættelistene går tilbake til Ødin.
Tydelige spor av vår nordiske anedyrkelse er bl.a å finne i Orkenøysagaen.
Man forstår at når jødene og de kristne nektet å tilbe Keiserens gudommelighet, satte de seg utenfor en lang, sterk og utbredt tradisjon.
Og selv om de kristne martyrene ble mange, ble likevel nettopp denne «pater-familias»-kulturen til hjelp i kirkens vei til makten. Kirkens pavefunksjon hentet støtte i denne gamle kulturen, slik at Paven ble kirkens «pater familias» og dermed oppnådde han å bli den samlende kraft som Keiserne hadde hatt før ham. I sin utøvelse av både verdslig og religiøs makt ble han en samlende «prestekonge» for det gamle romerske imperium.
I Amerika er de første spor av prestekonger i Cuzco-sivilisasjonen. Der er det Solgudens sønner som hersker etter samme mønster som gjaldt i Sumer og Egypt, med halvguddommelige regenter og prestekonger.
På 600tallet f.kr. fikk «prestekonge» kulturen flere innspirerende innspill ved skikkelser som Kung-fu-tse, Lao-tse, Japans guddommelige keiser, Zarathustra, Buddah, greske vismenn og Israelske profeter.
Om Buddah heter det:
Han ble født 563 f.kr. og hans fulle navn var Siddhartha Gautama. Siddhartha var navnet som viste hans kongeverdighet og Gautama var prestefamiliens slektsnavn. Navnet Buddah fikk han senere som en ærestittel.
Budda, som selv ikke hadde noen Gud han forkynte, var selv hovedarving til denne opphøyde prestekongeverdigheten. Og i denne tradisjonen ble han en stor lærer for mange folk.
Likesom Kinas keisere, i kraft av å være mer guddommelig enn andre, kunne sørge for den åndelige skolering av folket.
Jødedommen har sitt Messiashåp, den rettferdige kongen, den gode hyrden.Han er også prest der han sitter på kong Davids trone. De har nøye opptegnet ættene, spesielt av Juda og Levi som er konge og presteætten, for Messias skulle komme av disse.
Kristendommen lar NT starte med Jesu ætteliste som nettopp dokumenterer Jesu rett til Jødenes Messiastittel. Jesus er derfor, for kristenheten, den rettferdige prestekongen jødene fremdeles venter på.
Kirkens strid med fyrstene om hvem som skulle ha politisk makt, og Lutheranernes allianser med de verdslige fyrster, viser hvor viktig denne helhetlige funksjonen, prestkonge-tradisjonen, var, helt opp til moderne tid, både hos kirken og hos fyrsten. De så hverandre som rivaler, eller samarbeidet.
I Norge har staten og kirken vært samarbeidspartnere, men kirken har hele tiden ønsket større selvstyre og mer politisk innflytelse, mens staten har villet prege kirken og forme den mer etter sitt ønske.
År 632 e. Kr. kom Islam.
Igjen en religion inspirert av fedrekultusen.
Islam betyr underkastelse, og ordet Muslim har samme språkrot og uttrykker:
«folkenes underkastelse og troskap mot herskeren».
Islams utbredelse blåste nytt liv i våre gamle tradisjoner.
Herskeren, kaliffen, er både religiøst og politisk overhode, slik tradisjonen overalt var og hadde vært.
Det kan nevnes mange flere historiske eksempler, men dette bør være nok til å vise hvor utbredt og hvor dype og omfattende våre forventninger til en «leder» er.
Likevel føler vi oss distansert fra dette.
Som om det er et tilbakelagt stadium, en barndom, som om vi satt på mors fang og fikk høre eventyr.
Eventyrenes verden har sine røtter i den tiden da byene hadde hver sin konge. Derfor starter svært mange eventyr med formularet:
» Det var en gang en konge…..»
Og, ja, det er faktisk både sant og visst , det var en gang…
*****
Nå har vi en helt annen tid… ikke sant?
Vi som venter på Messias, Jesu gjenkomst, en ny profet, en ny giv i prestekongenes domene, er kanskje få? I hverfall er vi fåmælte! Vår tid er ute. Vi er gått inn i eventyrenes sfære og er blant dem som var en gang.
Staten og kirken har nylig skilt lag, de hadde ikke lenger nytte av hverandre, og kirkens åndelige lederskap var ikke lenger av betydning for staten. Samtidig fastholdt vår konge at han var bundet til kirken.
Etter det fryktelige angrepet på arbeiderpartiets regjeringsmakt og deres ungdommer på Utøya, sørget hele landet.
Man kjente terroren som et angrep på hele folket og på demokratiet som institusjon.
Konge og kirke sto opp og trøstet og styrket folket. Og de viste seg som kloke, gode ledere i sorgen.
Men mest bemerkelsesverdig var folkets reaksjon på Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg.
Han viste at han hadde empati og sorgens evne, og at han kunne forrette sorgens tragedie slik folket ønsket det.
Han sto frem med både politisk og åndelig lederskap i en form slik dagens mennesker ønsker å møte det, samtidig som han inkluderte både konge og kirke og alle tros- samfunn i den deltagende sorgen.
Dette rørte ved noe dypt i folk og vekket et slumrende behov:
«…Jens er lederen vår.» .. «.. Jens har opptrådt som en leder for folket!…» » Jeg er stolt over å følge en slik leder»…
Slik snakket folk.
Statsministeren viste seg som en samlende person, en som evnet å håndtere både det politiske og det menneskelige aspektet i situasjonen.
Han viste oss i et glimt hvordan en «prestekonge» av vår tid kan være.
Denne erfaringen vil vi nok få se fortsettelsen på.
Don Camillos lille verden
Forfatteren til denne sjarmerende boken, Giovanni Guareschi, har hentet don Camillo-skikkelsen fra sitt hjemlige miljø, Parma, den Emilianske sletten langs Po i nord Italia.
Her , sier han, kan de politiske lidenskaper nå faretruende høyder! Likevel er folk både tiltalende, gjestfrie og høysinnede og i besittelse av en høyt utviklet sans for humor.
Don Camillo er prest i stedets katolske kirke, og han er politisk motstander av kommunisten Peppone, borgermesteren på stedet.
Boken skildrer don Camillos lille verden og viser hvordan politiske slosskamper kan foregå åpent og ærlig, uten hat.
Don Camillo snakker stadig med kirkens store krusifiks, og Kristus svarer ham.
Forfatteren kjenner både krig, fattigdom, politiske omveltninger og konsentrasjonsleirenes liv fra innsiden. Han gjør oppmerksom på at personene i boken er hentet fra hans hjemlige miljø, men det Kristus sier skal ikke Kristus lastes for, det er helt og holdent forfatterens samvittighet som taler og etter beste evne gir oss sin Kristusskikkelse.
Her er en liten smakebit fra det første kap. i boken:
«…. Da valget nærmet seg, var don Camillo meget bestemt i sine uttalelser mot tilhengerne av venstrefløyen der på stedet – som enhver lett kan forstå. Det var derfor ikke til å undres over at det hendte som nå skal berettes: En stille aftenstund da presten var på vei hjem, sprang en mann innhyllet i en kappe ut av en hekk og slo ham i hodet med en tung stokk. Presten kunne ikke ta igjen, ettersom han hadde en kurv med egg på sykkelstyret, og mannen var vekk i samme nu, som om jorden hadde oppslukt ham.
Don Camillo nevnte ikke et ord om det til noe menneske. Da han kom hjem til prestegården, satte han fra seg eggene på et trygt sted og gikk inn i kirken for å drøfte saken med Jesus, slik han alltid pleide når det var noe han var i tvil om.
«Hva skal jeg gjøre?» spurte don Camillo.
«Smør ryggen din med litt olje utrørt i vann og ti stille,» svarte Jesus oppe fra alteret. «Vi skal tilgi dem som fornærmer oss. Det er Skriftens ord.»
«Sant nok , Herre, men nå snakker vi om stokkeslag, ikke om fornærmelser.»
«Og hva mener du med det? Du kan da vel aldri mene at en legemlig smerte gjør mer vondt enn en sjelelig?» sa Jesus.
«Nei, selvfølgelig ikke. Jeg er enig med Deg, Herre. Men Du skal ikke glemme at et angrep på meg som er Din prest, også er en fornærmelse mot Deg. Det gjør meg mer ondt for Din skyld enn for min.»
«Men har ikke jeg vært en større Guds tjener enn du? Og tilga ikke jeg dem som naglet meg til korset?»
» Det nytter ikke å diskutere med Deg, » utbrøt don Camillo. «Du har alltid rett. Din vilje skje. Jeg vil tilgi, men Du skal ikke glemme at hvis disse folkene nå føler seg oppmuntret av at jeg ikke tar igjen, og kløver hele gresskaret på meg en vakker dag, så blir det Du som må ta ansvaret på Deg for det. Jeg kunne nevne atskillige steder fra Det Gamle Testamentet…..»
«Don Camillo, kommer du til meg med Det Gamle Testamentet! Hva den siden av saken angår, så tar jeg hele ansvaret på meg. Og mellom oss sagt, så hadde du virkelig litt godt av det slaget nå i kveld. Det kan være en påminnelse om at du ikke skal komme med politikk her i mitt hus.»
Don Camillo tilga. Men en ting hadde satt seg fast i halsen på ham som et torskeben: nysgjerrigheten etter å få greie på hvem det var som hadde overfalt ham.
Tiden gikk. Så var det sent en kveld don Camillo satt i skriftestolen at han oppdaget fjeset til Peppone gjennom gitteret – Peppone, lederen for det aller ytterste venstre.
Bare det at Peppone kom til skrifte, var en begivenhet som kunne få noen hver til å måpe. Don Camillo følte en inderlig glede i sitt hjerte.
«Herren være med deg, bror, med deg som mer enn noen trenger Hans hellige velsignelse. Når var du til skrifte sist?»
«I 1918, » svarte Peppone.
«Du må ha syndet meget i alle disse årene, du som har hodet fullt av så mange vanvittige ideer.»
«Åja, kanskje det,»sukket Peppone.
«For eksempel?»
«For eksempel slo jeg dem med en stokk for to måneder siden.»
«Det er meget alvorlig,» svarte don Camillo. «Den som fornærmer Guds prest, fornærmer Gud selv.»
«Men jeg angrer,» utbrøt Peppone, «og dessuten var det ikke som Guds prest, men som politisk motstander at jeg slo Dem. Det var noe jeg gjorde i et øyeblikks svakhet.»
«Har du ingen andre synder å bekjenne, uten dette og din aktivitet i det djevelske partiet?»
Peppone tømte hele posen.
Men det var ikke noe alvorlig, og don Camillo lot ham slippe med tyve Fadervår og tyve Ave Maria. Mens Peppone gjorde bot ved alterringen, knelte don Camillo foran krusifikset.
«Kjære Jesus,» sa han «tilgi meg, men jeg må jule ham opp for Deg.»
«Ikke tale om,» svarte Jesus. «Jeg har tilgitt ham, og det må du også gjøre. Han er slett ikke noe dårlig menneske når alt kommer til alt, skal jeg si deg.»
«Kjære Jesus, Du må ikke stole på disse røde! Det er ikke annet enn løgn og bedrag med dem. Bare se på det Barabbas-fjeset!»
«Det ene fjeset er like så bra som det andre. Det er hjertet ditt som er fullt av gift, don Camillo.»
«Kjære Jesus, hvis jeg har vært Deg en god tjener, så vis meg nå en liten gunst. La meg i det minste få lov til å gi ham en over ryggen med dette lyset. For hva er vel et lys når alt kommer til alt, kjære Jesus.»
«Nei,» svarte Jesus. «Dine hender er skapt til å velsigne med, ikke til å slå folk med.»
Don Camillo sukket. Han bøyde kne og gikk bort fra alteret. Da han vendte seg for å gjøre korsets tegn enda en gang, kom han til å stå akkurat like bak Peppone, som fremdeles lå på kne ved alterringen, hensunket i bønn.
«Ja, Du har så rett,» ropte don Camillo og slo hendene sammen og så opp mot krusefikset, «hendene mine ble skapt til å velsigne med, men ikke føttene.»
«Det er noe i det,» svarte Jesus oppe fra alteret, «men det sier jeg deg, bare ett!»
Foten for frem som et lyn. Peppone blunket ikke engang. Han reiste seg og sukket: «Dette har jeg ventet på i ti minutter. Nå føler jeg meg mye bedre.»
«Det samme gjør jeg,» utbrøt don Camillo. Han var så lett om hjertet som den rene, klare luft.
Jesus sa ikke noe, men det var lett å se at han var fornøyd, han også.
*************
Boken var svært populær på 50-60tallet. Det ble også laget film av boken.
Don Camillo ble spilt av den franske skuespilleren Fernandel, Peppone ble spilt av den italienske skuespilleren Gino Cervi. Flere småfilmer i sort/ hvit ble laget. Youtube har flere småsnutter og her er en av dem.
Don Camillo und Peppone 1952-T1 – YouTube |
|
 |
http://www.youtube.com/watch?v=dEzF73HaR5w
Du +1-et dette offentlig. Angre
10 min. – 4. jun 2009 – Lastet opp av clembo007 |
Å stå mellom ekstremister.
Jeg leste Kai Skagens kronikk i Dag og Tid, en meget lesverdig gjennomtenkning av Breiviks politiske begrunnelse. Jeg anbefaler Skagens form for refleksjon over temaet, den gir et godt utgangspunkt for samtale og debatt.
Da jeg etterpå leste Lars Gules innlegg i Verdidebatt og Pål Steigans innlegg på facebook ble jeg noe forundret over deres innlegg, som var pågående, uten selvransakelse og med fokus på «fienden».
Det skulle ikke mere til så ble minnene fra 1960-70tallet vekket til live, den gangen jeg møtte storbyen og utdanningsmiljøet der.
Hippikulturen hadde sin ekstreme opprørsbølge, de intellektuelle misjonerte for hasj, og universitetsmiljøet red denne bølgen.
Kvinnene skulle frigjøres, og Sirene, som hadde sin ekstreme variant av frigjøringen, preget miljøet.
Rødstrømpene kjempet, med knytteneven som symbol, for fri sex, fri abort, barnehager og sjølrealisering!
Sovjetkommunismen hadde fått en mektig og populær rival i Formann Mao, og «den lille røde» stakk opp av skjorte-og bukselommer overalt, alltid for hånden.
Det var stadig samtaler om Maos fortrinn og Albanias gode eksempel, ja, man applauderte i henrykkelse over Kinas atomprøvesprengning og snakket begeistret om kulturrevolusjonen.
Jeg ville ikke frigjøres på Sirene-vis, og trodde ikke hat og knytteneve var en god vei, men det var flere saker de kjempet for som jeg forsto at de ville sloss for, bl.a likestilling, som for meg var en selvfølge og som jeg hadde møtt fra barnsben av.
Jeg deltok sosialt i de fleste arrangementer, men kjente sterkt på avstanden jeg hadde til disse ivrige revolusjonære.
De var for væpna revolusjon, sa de, og når jeg betvilte det, jeg mente at de aldri ville trekke våpen mot landsmenn, svarte de med styrke at det ville de når den tid kom.
Flere ganger deltok forelesere ved endel av fakultetene på slike politiske/sosiale samlinger, og en av dem hadde fått i oppdrag å snakke meg til rette. Jeg var i deres øyne svært religiøs, enfoldig, naiv og sta og skulle altså snakkes tilrette av autoriteten.
Foreleseren var en pen, godslig trebarnsfar. Han satte seg ved bordet mitt og innledet samtalen med: «Jeg hører du er kristen.» Jeg svarte ja, og snakket villig med autoriteten.
Etter en lang vandring gjennom Darwin, Freud og Bibelens vanskelige selvmotsigelser sier han:
«Du vet, når vi får makten kan vi ikke tillate deg å snakke om troen din, du vil bli bedt om å tie eller sendes på omskolering.»
«Jaha, men om jeg etter omskoleringen ikke kan eller vil tie?» spurte jeg.
«Da blir du fengslet og omskoleringen vil fortsette i fengselet.»
«Og, om jeg fortsatt ikke kan eller vil tie?»
«Da vil du bli likvidert,» sa han.
«Så er jeg glad dere ikke har makten,» sa jeg.
Samtalen var over. Den snille, smilende trebarnsfaren med de snille øynene, tok farvel med meg og formante meg til å ta til fornuften, og jeg ønsket det samme for ham.
Jeg forsto at han så på seg selv som en god mann som sloss i «det godes» tjeneste, og at han mente det godt når han formante og advarte meg.
Jeg hadde trodd at all agitasjon bare var ord og ungdomsopprør, nå var det som om jeg kjente formann Maos iskalde pust i nakken.
Likevel, jeg trodde ikke noen av dem ville kunne gjennomføre slik ondskap, selv om de mente det var godt, ikke hver for seg, men usikkerheten min var vekket:
Med en sterk leder kunne kanskje «massen» gjennomføre saker som enkeltmennesket aldri ville drømt om.
Det var en drikkevise som ofte ble sunget utpå kvelden : «Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod…»
Selvsagt kunne det ikke falle meg inn å tro at det lå alvor i slikt tøv, men jeg var med på et selskap hvor trekkplasteret var et badekar fylt med unge høyres blod. Det var store saker! Folk lo og støyet på veg opp trappene til badet.
Der sto det, badekaret, blodrødt, fylt til randen.
Verten tok en øse og øste opp i glass og delte ut som en nattverd :» Dette er unge høyres blod, ..drikk alle der av…!»
Det var ustyrtelige mengder med jordbærlikør, selvlaget, rådyrt! Og spøken ble verdsatt og drukket.
Jeg har aldri, ikke på bedehuset, ikke i noen religiøs forsamling, opplevet så sterk «misjonering» som fra disse «røde» revolusjonære.
Fremgangsmåten deres var pågående, angrepsorientert, misjonerende, manipulerende og preget av hersketeknikker, og de var aldri i tvil! De hadde alltid rett! Og om de hadde tatt feil i går, så hadde de rett idag!
Jeg deltok i diskusjonene, eller lyttet til Sirenedamer som gråt i ølglasset over en abort som de forbannet, eller plukket opp småpiker som ramlet utdopet ut av de offentlige toalettene og fikk dem på beina.
Jeg forsto dem egentlig ikke.
De var sinte, eller gråt, eller var fulle av skadefryd, og felles for dem alle var et hat mot kristendommen, hvilket jeg stadig kjente trykket av.
Jeg oppsøkte flere ulike kristensamfunn, men klarte ikke trives i dem.
Jeg hadde hatt kloke foreldre, rause og glade mennesker som interesserte seg for alt mulig og som vurderte alle mennesker som verdifulle. Det var jeg glad for og jeg så på det som en styrke i møte med disse ivrige «røde».
De kristne samfunnene jeg besøkte var ikke inkluderende.
Det virket som om de hadde nok med å vokte over seg selv og dermed ble «løse fugler» som jeg støtt bort.
Jeg fant ikke tilhørighet hos dem.
Men jeg forsto at de som var sinte på kristendommen ikke følte seg hjemme i vår gamle kultur, og at denne gamle kulturen nå var i ferd med å smuldre opp.
Jeg hadde ingen tro på at «de røde» ville lage revolusjon, men jeg så dem «infiltrere» seg, som de sa, overalt i samfunnet. De hadde mange strategimøter om hvordan dekke hele samfunnet. Det var mange flinke folk, som kom i høye stillinger.
Kanskje noen av dem har moderert seg med alderen? Kanskje noen av dem ikke har det?
Å lese innleggene til Gule og Steigan var som å hoppe tilbake til debattmetodene fra den gangen.
Når man skal vise mer åpenhet og mer demokrati, bør man legge ekstremistbeskyldningene tilside, for både «røde» og «blå» har sine ekstreme ytringsformer.
Og om «de blå» hadde Hitler , som vi fikk å gjøre med under krigen, så hadde «de røde» både Stalin og Mao og begge parter hadde mange flere.
Så vi bør ikke dunke hverandre i hodet med verstingbeskyldninger og telle opp hverandres døde.
Dengangen var verdens motpoler USA og Sovjetsamveldet. Begge representerte yttergrenser for de kapitalistiske og de kommunistiske systemene. De kapprustet. De hadde ekstreme mengder atomvåpen.
Det ble snakket mye om atomvåpenkappløpet, og folk fryktet atomkrig.
Partene satset på at terrorfrykten skulle være sterk. Man kappet om hvem som til enhver tid hadde flest og størst og mest effektive atomvåpen!
Resultatet av dette gav en terrorballanse slik at man holdt fred, fordi man ikke turte bruke atomvåpnene.
Der lå Europa, mellom ekstremister. For dem ville en bombe være like dødelig enten den kom fra «de røde»eller»de blå».
To verdenskriger hadde vi hatt, og vi fryktet den tredje, at den kanskje ville være med atomvåpen. Og vi hadde Hiroshima i friskt minne.
Neutronbomben, som «de røde» kalte «en kapitalistisk bombe», ødela bare menneskene og ikke bygninger og infrastruktur. Den ble ikke tatt i bruk fordi den ikke drepte øyeblikkelig, det ville gå noen dager før folk døde, og da ville de rekke å bombe tilbake.
Tiden var dominert av mange ekstreme handlinger, og vårt lille samfunn speilet forsiktig de tanker som var i tiden.
Akkurat som Hitler og Stalin og Mao var en av oss, er Breivik en av oss, et barn av vår tid.
Selv landsfaderen, Einar Gerhardsen, startet sin egen revolusjon under den store streiken i 1921. Han skulle være den lille gnisten som skulle antenne revolusjonen . Den var planlagt etter sovjetisk mønster.
Sitat fra http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534160.ece :
«…Den 7. juni 1921, dagen før streiken ble avblåst, marsjerte arbeidere under ledelse av Einar Gerhardsen opp Akersgata og stoppet utenfor Aftenposten. Der gjorde han det klart at man ikke lenger «vilde taale dens skriverier». «Næstegang arbeiderne gik til kamp, skulde de tage med sig dynamit fra arbeidspladsen, og da fik de vogte sig de som sat der inde bak Aftenpostens vinduer.» I denne perioden ble Gerhardsen fengslet flere ganger for ulovlige handlinger og for å ha oppfordret til ulovlige handlinger…»
Og Martin Tranmels opprop «dynamitt i borehullene», er betegnende for denne revolusjonære tradisjon.
Vi er i samme historiske tradisjon. Vi har mange like og ulike tanker. Vi kjenner hverandre og vet at «de røde» følte seg utenfor i vår kristenkultur, og vi vet at de ytterste høyre føler seg fremmede i vårt «røde» samfunn. Og kristne er snart en utrydningstruet folkegruppe.
Ingen skal godta vold, som Breivik nå har levert et skrekkeksempel på, men det kreves av vårt «røde» samfunn å være åpne også for dem som vil kritisere. Slik «de røde» selv har kritisert og forandret samfunnet vårt til å bli mer slik de ville ha det.
Vi må gi hverandre rom!
Vi må ønske å høre hverandres synspunkter! Særlig velkommen må meningsmotstanderen være!
Dersom man ikke kan debattere det ekstreme og holder det for «farlig», så blir det farlig.
Den ekstreme » røde» bølgen la sin utagerende adferd bak seg, de satset på en fredeligere revolusjon, med demokratiske spilleregler. Slik ble mange reformer mulige i samfunnet vårt.
Vi har flere partier i landet, og alle er ikke enige i alle reformene, men slik er spillereglene. Flertallet bestemmer.
Nå har vi mange svært dyptgående endringer i samfunnet.
Det er endringer mange bekymrer seg over og ikke vet hvorfor skjer :
-EUs innflytelse på alle samfunnets områder,
-EØS-avtalen,
-de multinasjonale selskapenes makt over EU,
-Den rendyrkede kapitalismen
-miljøkatastrofer ,
-innvandring av flyktninger fra krig og naturkatastrofer, sult, arbeidsledighet, vanskelige politiske konflikter mm
-internasjonale og globale hensyn og krav.
Vi er få i landet vårt. Vi står mellom ekstreme samfunnskrefter. Vi trenger hverandre, og vi trenger å høre hverandres tanker for å kunne se oss selv og for å kunne gjøre kloke valg som passer vårt samfunn.
Vi kan ikke godta at ett politisk parti skal ha rett i alt de sier og gjør, mens en motstanders politiske tanker kalles virkelighetsfjerne, at han har et forskrudd verdensbilde, at tankene hans ikke har rot i virkeligheten og at han tror på konspirasjonsteorier.
Virkeligheten er ikke en , virkeligheten er i kontinuerlig endring på et hvert sted til enhver tid.
Ingen kan fange virkeligheten og late som om han har enerett på å definere den. Vi må lytte til hverandre, lære av hverandres virkelighetsbeskrivelser, som i de sosiale prosesser.
I all offentlighet må man tilstrebe saklighet, redelighet og åpenhet og der bør alltid være rom for debatt, og det bør sikres at alle ulike politiske grupper har ytringsfrihet.
Slik kan vi lære av kritikk, og det er bedre å lære noe enn å få en fiende.
I et multikulturelt samfunn, hvor man setter pris på fargerikt fellesskap, utveksling av kultur og politisk mangfold, må det være mulig for oss , både ekstreme og moderate, å sette pris på hverandre.
«Ekstreme» og «moderate» kan ha gjensidig utbytte av hverandre. Man lytter til hverandre og får korrigeringer som, kanhende, i det lange løp er gavnlig for alle parter, også for landet.
Tanker etter den 22.07.11
Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre søstre som rodde Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!
Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville si ifra at de var trygge.
Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.
Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.
Vi tok feil.
Gjerningsmannen ble pågrepet raskt og var norsk.
Likevel er den første tanken avslørende.
Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.
Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.
Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.
Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.
Vi deltar i krig , vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.
Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».
Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.
Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.
En nordmann meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.
Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk. Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.
Det var uforståelig for oss.
Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.
Hva gjør dette med oss?
Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.
Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.
Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi være et åpnere samfunn, sier Jens, et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.
Dette sa han i sin første tale etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.
Jeg merker meg det.
Det gleder meg.
Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.
For «mer åpenhet og mer demokrati» er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.
Det er hans medisin mot ekstremisme!
Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.
Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:
-Vi har for lukkede politiske prosesser.
-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.
-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.
Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».
Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.
APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.
Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».
Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.
Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.
Og, dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.
Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.
Som dyktige administratorer har de f.eks klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak, selv om partiet AP er for statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.
Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.
Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.
Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!
Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.
Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.
Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.
Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.
Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får informasjon. Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!
Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.
Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.
Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.
La oss håpe at det blir mer enn ord.
La oss bidra til at det blir handling.
Under lindetreet
«Kom,» sier han, «linden blomstrer!»
Vi tar kurvene og saksene med.
Treet er enormt, sikkert 15-20 m, og nå bugnet det helt fra topp til bunn av kaskader av hvitgule blomsterklaser.
Blomstene er tunge av nektar så grenene luter seg helt ned til bakken.
«Det blir regn,» sier jeg, » skal vi vente til det er over?»
«Vi merker ikke regnet under linden», sier han, «det regner ikke der.»
Vi skyver litt bladverk til side og går inn.
Hvelvingen over oss er mørkegrønne blader i tett mosaikk, med blekhvite myriader av duftende blomster.
Det summer og brummer fra hvelvingen i mange tonearter, som om alle nektersamlende samfunn boler her.
«De bryr seg ikke om oss. De er bare opptatt av nektaren,» smiler han.
Vi lytter til konserten under linden mens vi klipper av kvast etter kvast. Kurvene bugner etterhvert.
Duften er intens.
Lyset er mykt.
Fingrene våre er fulle av treets klebrige safter.
«Vet du at linden er hellig?» brummer han, «like høyt respektert som eik og svarthyll.»
«Jaså?» summer jeg….
» Også tilhører det gudinnen Frøya.»
Alt dufter lindeblomstdop.
Det er en kort og heftig blomstring på linden, og blomstene må taes mens de er hvite.
Det er et kappløp med de summende nektarsankerne som lodne av pollen bestøver blomst etter blomst.
Vi må gå hit i morgen også.
GOD SOMMER TIL DEG SOM ER INNOM!
Alternativ medisin og NAFKAM
Jeg leste artikkelen «Placeboaffekten» av Maren Næss Olsen, i Morgenbladet for 24-30 juni.
Den handlet om NAFKAM , nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, og den stilte noen spørsmål til Vinjar Fønnebø, NAFKAMS direktør.
Jeg ble skuffet da jeg leste denne artikkelen, fordi den fremstiller forskningssenteret som et påfunn av Høybråten og hans parti.
Siden dette er faktisk feil, undrer det meg at Maren Næss Olsen fremstiller det slik.
Hun nevner Aarbakkeutvalget, så hun er kjent med det, men nevner bare sluttdatoen for dette utvalgets arbeide, 10. des. 1998, og denne datoen passer med tiden for Bondevikregjeringen hvor Høybråten var helseminister.
Men Olsen nevner ikke når utvalget ble oppnevnt.
Det ble ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, under Aps regjering med Jagland , mens oppnevnelsen hadde sin årsak i et stortingsvedtak i 1995.
Det var APs regjering, med Gro Harlem Brundtland i spissen, som planla og startet dette arbeidet.
Hvorfor nevner ikke Olsen det?
Hun velger å fokusere på Høybråten, for å få frem et inntrykk av at Statens forskningssenter, NAFKAM, egentlig er et typisk KrF-påfunn, som om det dreier seg om religion og liknende overtro.
Vi som fulgte med dengangen vet at forskningssenteret i Tromsø var et av resultatene av arbeidet med en gigantisk helsereform som EU gjennomfører, og som har vært så krevende at vi fremdeles sliter med å gjennomføre alt sammen.
Ett av målene i EUs helsereform, er å likestille alternativ medisin med skolemedisin i det offentlige helsetilbudet.
Dette målet i helsereformen var formulert i Amsterdamtraktaten og var traktatens milleniumsvisjon.
Det foregikk en debatt i EU, og i Norge, om hvordan man skulle gå frem med milleniumsvisjonen. Det ble sett på som spesielt vanskelig å håndtere dette.
Alle landene skulle arbeide for å løse dette på sin måte, men de skulle samarbeide om utformingen av dette i helsereformen.
Norge valgte sin modell for å løse denne vanskelige oppgaven.
Jeg vil sitere NOU 1998 «Alternativ medisin» som er resultatet av Aarbakkeutvalgets arbeid. Her fra historikken meldingen selv presenterer:
Etter forslag fra Sosialkomiteen
fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende
alternativ medisin:
…
*Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora
bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor
alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av
alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»
…
*Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk
utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner
innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ
medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»
…
*Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning
av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre
arbeidet med lov om helsepersonell.»
…
*Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere
effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På
dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ
medisin.»
Interesserte kan jo lese NOUen i sin helhet, den er svært interessant og gir svar på f.eks. hvordan man omdefinerer betegnelsen alternativ medisin og hvorfor. Det er nyttig lesning dersom man vil finne igjen alternativ medisin i dagens/fremtidens helsetilbud.
Vi ser altså at oppnevnelsen av Aarbakkeutvalget, og NAFKAM, har sin årsak i denne henvendelsen fra Sosialkomiteen til Stortinget, under APs regjering.
I tillegg var det:
(sitat NOU1998)
«allerede oppnevnt en referansegruppe
for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med
departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene
oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisinutvalget.
Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør
ha i det samlede helsevesen i Norge.»
Doktor Gro Harlem Brundtland sørget for å sikre grundig håndtering av EUs 1000årsvisjon. Hun kjente, bedre enn noen, hvilken motstand en slik ordning ville møte i fagmiljøene, og hun hadde klare strategiske grep for å arbeide med dette.
Jagland overtok da Gro gikk av. Han var statsminister frem til valget var over, høsten 1997.
Han sa dengangen, offentlig, til stor glede for pressen som slo det stort opp, at han hadde vært hos homøopat.
Han lanserte «positiv til alternativ medisin» tanker, så vi fikk inntrykk av at Jagland var visjonær og at dette å oppvurdere alternativ medisin var hans nytenkning.
Da han ikke fikk valgoppslutning over 36,9% og måtte overlate til Bondevik å danne regjering, var arbeidet med helsereformen godt igang.
Bondevik fulgte opp det Stortinget hadde vedtatt.
At det var Høybråten som da var helseminister, hadde liten betydning.
NAFKAM ble opprettet for å håndtere vedtakene Stortinget fattet i 1995.
Og, som Olsen riktig påpeker, nåværende direktør i NAFKAM, Vinjar Fønnebø, var medlem av Aarbakkeutvalget.
Det var et svært vanskelige mandatet som lå til grunn for opprettelsen av NAFKAM, men de har håndtert dette så dyktig at de internasjonalt er blitt et flaggskip i arbeidet for å realisere Europas milleniumsvisjon.
Les gjerne tidligere artikkel om
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Geithams i tusentall.
Jeg ser av VG at det er funnet en geithams til i sommer.
Jeg tror mange har denne vepsen i nabolaget uten å vite at det er geithams. Det er ikke lett å skjeldne disse fra annen veps vår og forsommer, for størrelsen deres øker utover sommeren og når sitt høyeste godt ut i juli.
Jeg hadde et bol på loftet med over 2000 geithams og var deres nabo gjennom hele sommeren, jeg meldte fra om funnet, og fikk vepsen DNA testet. Her er bildet som dengangen sto i avisen.
De er kommet tilbake i år, men ikke på helt samme sted, og jeg har derfor igjen gleden av å observere denne arten på nært hold.
Jeg tilbød entomolog Lars Ove Hansen det enorme vepsebolet, med det omliggende miljø, men fikk ikke respons på det.
Fordi Lars Ove Hansen til VG gir et feilaktig bilde av dette insektet, som farlig og plagsom, vil jeg dele de erfaringer jeg har med dette dyret. Det er faktisk fredelig og lar deg og din grillmat og din brus være i fred, derimot vil det søke mot lyskilder, som lampen din når det er mørkt en sensommerkveld. Ser du bolet deres, er det også karakteristisk, og lett å skille fra det vanlige vepsebolet.
Jeg er redd for vanlige veps , fordi de er inpåslitne og plagsomme ved utemåltider av enhver art, men geithamsen holder respektfull avstand.
Jeg gjengir her den artikkelen jeg skrev mens jeg fulgte geithamsen på nært hold:
********
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, desto roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at de ofte smalt i vinduet om kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var bare opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken «Maja Bi»
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde:
*Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm.
*De geitehornliknende antennene.
*De lange rovdyrklørne.
*Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever.
*De smale, lange brunrøde vingene.
*Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder.
Var det slike ufyslige stinkende rester på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag.
De klipper av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her med min manns spesialkikkert. Jeg kan se dem tygge maur og annet mens de flyr og holder byttet fast med bena.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til “Vespa crabro” som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene , for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken “Maja Bi og hennes eventyr” er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
*****
Dersom noen skulle ønske en «avlegger» av hovedbolet, i forskningsøyemed for å prøve ut en kontrollert utbredelsesform, med bolkasse , har man mulighet til å finne det her. Jeg har ihvertfall foreløpig kontroll på et eksemplar.
Er historien «himmelstyrt»?
På Verdidebatt har det vært mange innspill og kommentarer knyttet opp til antisemitisme.
Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.
Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg ønsker å stoppe noe lenger ved dette.
I et tidligere innlegg, Jøder og rasisme, har jeg trukket fram at våre moderne forskere faktisk er opptatt av å plassere skyld og å finne verstinger.
I innlegget har jeg har en gjennomgang av jødeforfølgelsen i Europa de siste 2000 årene.
De fleste av oss normalt skolerte, kjenner dårlig denne delen av vår historie. Vi er vant til å høre om verstingen, Hitler, og tror kanskje at antisemitismen startet med ham.
I denne forbindelsen fikk jeg spørsmål om historien er «himmelstyrt».
Jeg ble glad for spørsmålet, for det illustrerer godt en fortiet side av de tankene som tempererer debatten om dagens Israel og antisemitismen.
Historie, ordet er gresk og betyr vev. Så historiens tekster blir et vevet tekstil.
I historiens store veggteppe er alle vevet inn og bidrar til det store felles bilde av vår tid.
Vi ser at i selve ordet ligger erkjennelsen av at det er en som «vever».
Så lenge historieskriveren elsker fakta og saklighet , så lenge vil vi ha den tilnærmet beste fremstillingen. Men det er ikke selvsagt , desverre! Han kan fort la særinteresser eller politiske hensyn overskygge det ideelle, han kan forholde seg mer eller mindre ydmyk til de begrensninger det er på vår tillgang til alt som er å vite og han kan unnlate å begrunne sitt utvalg av informasjon.
På 1700 tallet, i kjølvannet av opplysningstidens idealer, bestemte forskermiljøet i Norden seg for å legge et lokk på all gammel kunnskap. Nå skulle enhver informasjon først godkjennes av den moderne vitenskap, før den ble videreførbar kunnskap.
Dette høres fint ut, og på mange måter var dette utmerket, men man mistet dermed det de gamle kunne, og deres måte å tenke på ble uforståelig.
Når vi snakker om Bibelens profetier, beveger vi oss ut av moderne vitenskaplig historieforståelse og tilbake til en kultur som nå er blitt uforståelig.
Den gangen var det vanlig blant folkene å tenke at verdens historie var himmelstyrt:
Astrologien var læren om at de tolv hus i Zoodiaken og solens og planetenes gang gjennom disse, påvirket alt levende på jorden.
De gamle magerne som var spesialister på dette, tydet himmelens tale for ethvert sted til enhver tid. De » så» f.eks. stjernen over Betlehem, og kom for å tilbe den store kongen som nå var født.
Jødene skilte seg allerede da ut fra folkene omkring. Efter deres lov skulle de ikke spørre stjernetyderne om hva som skulle skje, men de skulle spørre Herren, Israels Gud, om fremtiden.
Israel hadde egne seere og profeter(pro=før, fekit= si) som skulle si hva som skulle skje før det skjedde.
Det var ikke lett å profetere ord fra Herren, Israels Gud.
Herrens profetord var oftest forskjellige fra magernes og stjernetydernes profetord, og de var ofte vonde domsord som jødene helst ikke ville høre. Ja, de stenet sine profeter og ville heller ha gode nyheter fra yrkesprofetene rundt omkring.
Vi kjenner altså til at :
*Våre vitenskapsmenn har tatt styringen med hva vi skal få vite av historien, og tolkningen av den.
*Astrologien lar himmellegemenes bevegelser i Zoodiaken sette rammene for de historiske hendelser, og dette kunne magerne regne ut og utlegge.
* Herren, Israels Gud formidlet profetene sin verdensplan, og jødenes sjebne.
Vi kjenner til dette, men kjenner det vel egentlig svært dårlig, ihvertfall for dårlig til å kunne føre noe sannhetsbevis for noen.
Men vi ser staten Israel idag med våre hjerter, og uroes av disse spørsmål dypt i sinnet:
Var det Herren, himmelen og jordens skaper, som valgte deg, Israel, ut fra folkene dengang?
Er det Herrens utvalgte vi har trakkasert og forfulgt opp gjennom historien?
Sier vi nå, som de sa dengang : «Se der er arvingen, la oss slå ham ihjel!»
Schrødingers katt og «nær døden» opplevelser.
Jeg har hørt på Schrødingers katt to uker på rad og undret meg.
Det siste programmet handlet om «nær døden» opplevelser:
Man opplever å gå ut av kroppen og se seg selv og det som skjer, utenfra, eller man ser livet passere revy, man kan se et sterkt lys og ofte en tunnel som ender i et sterkt lys eller man kan se nære avdøde komme en i møte.
De presenterte fenomener kan, om de har en sannhetsgehalt, gi oss tilbake et religiøst menneskesyn, at mennesket er mer enn materien, at bevisstheten er noe selvstendig, mot det rent materialistiske synet vitenskapen over lang tid har gitt oss.
Umiddelbart gledes jeg over at vårt nære vitenskaplige miljø har fått et slags ønske om en religiøs dimensjon innenfor sine virkelighetsdefinisjoner. Men jeg blir ganske kjapt i tvil om at et slikt ønske er årsaken til dette noe pussige innslaget.
Hvorfor er de plutselig positivt interessert i områder fra vitenskapens grenseland?
Og hvorfor presentere døden som lys og lykkelig, med en aura av vitenskaplighet?
Tidligere kan de ha hatt liknende emner, men da har de brukt «vitenskaplige» argumenter mot den religiøse forståelsen .
De to siste programmene er derfor unntak fra deres tidligere policy.
Man har, i begge tilfeller, en propagandistisk agenda, desverre, og ikke en genuin forskerinteresse.
De vil kanskje si at først nå er vitenskapen blitt opptatt av at det forskes i slike fenomener på vitenskaplig vis. Og at Schrødingers katt bare var opptatt av de vitenskaplige sidene ved fenomenet.
Tja!
Jeg blir noe «satt ut» av at et program som tidligere har motsagt enhver «religiøs» tilnærming til slike fenomener, nå, plutselig, er svært interessert!
Jeg har sett russisk og amerikansk forskning på slike fenomener siden jeg var ung. Det nye nå er at forskerne hører til vårt hjemlige miljø.
Den «vitenskaplige forskningen» Schrødingers katt» presenterte, var heller ikke kommet lenger enn til «innsamling av data» stadiet, og det var ingen referanser til annen, hverken tidligere eller nåværende, forskning.
Hadde programmet vist til det enormt store forskningsmaterialet som finnes om dette, ville jeg tenkt at dette dreier seg om seriøs forskerinteresse, men nei, det var kun eksempler på fenomenet man brukte sendetiden på.
Man vinklet det personlig, «filmet» nær døden opplevelsene til to av personene i forskningsmaterialet, og presenterte deres vitnesbyrd om hvor fantastisk deilig dødsopplevelsen var.
«Jeg har aldri vært så lykkelig!» sa kilden.
Jeg tenker umiddelbart på Fantareklamen fra min ungdom : «Så godt at det er gøy å være tørst!» og kjenner en trang til å gjennopplive realismens og skeptisismens verktøy for å forholde meg til dette «væromslaget» i vitenskapsmiljøet.
Hvorfor kaller de det «nær døden» opplevelse?
Betyr det at man ikke har denne opplevelsen ellers i livet?
Første gangen jeg hørte om å forlate kroppen og å sveve noen meter over sin egen kropp, var av min mor.
Hun lå på sykehuset i Kristiansand, i 1960, med noen rør gjennom kroppen. Et av rørene var for urinen, at den skulle komme ut, og hun måtte selv ligge og passe på at det ikke ble tilbakeslag til kroppen. Enda så syk som hun var, hadde ikke sykehuset nok folk til å gi henne tilsyn, derfor ga de henne ansvar for å passe på en så livsviktig funksjon selv .
Hun fikk ikke lov til å snu på seg, ikke bøye seg for å klø seg noe sted, så ikke rørene skulle komme i ulage. Dette var en forferdelig vanskelig tid syntes hun.
Sykehuset (eller en sykepleier) lot hente en yogalærer til henne, for at han skulle lære henne en avslapningsteknikk som kunne være henne til hjelp.
Av ham lærte mor å «legge kroppen fra seg».
Til å begynne med hadde hun gleden av at smerter og ubehag forsvant, ikke det at smertene ikke var der, de var der, men hun hadde lagt vekk det grepet de hadde på henne. Smertene angikk henne ikke.
Etterhvert ble hun så» flink» at hun forlot legemet helt og svevde oppunder taket på rommet hun var i. Derfra kunne hun følge med på alt som skjedde med henne uten å kjenne noe til eget fysisk ubehag.
Hun beskrev det som svært nyttig og godt, og at det gav henne hvile fra det fysiske, men hun kom stadig tilbake til kroppen sin, og levde i den i mange år etterpå. For henne var dette ingen «nær døden» opplevelse, men en interessant teknikk hun lærte av en indisk yogalærer, og som hun den gangen hadde stor nytte av.
Når våre forskere setter dette fenomenet som et «nær døden» fenomen, bør de kanskje sjekke om det virkelig bare er det. Man kan jo spørre om det er fenomenet som sådant, de vil forske på, eller om det bare er når fenomenet er «nær døden» at de skal forske på det?
Yogalæreren kunne de kanskje spurt om ett og annet, f. eks. om hvilke teknikker som er vanlige å benytte når man utfører dette.
Inderne har i mange år forsket på sine egne spesialiteter og kan presentere et vell av vitenskapelige grafer og plansjer om de fysiske reaksjonene man erfaringsmessig har på disse fenomenene.
Man burde forvente at vårt forskningsmiljø f. eks. kjenner boken «Tvangstrøyen» av Jack London som skritt for skritt lar hovedpersonen oppøve denne evnen til å vandre ut av kroppen.
Hva kan man tenke om den forskningen som Schrødingers katt presenterte?
Er dette et utspill hvor vitenskapen rekker ut en hånd til religionene?
Vi har allerede et NAFKAM i Tromsø, som de fleste fortier og mange søker å bekjempe.
Der forskes det innen to områder:
*Innsamlede data fra folks erfaringer med alternativ sykdomsbehandling, opplevelsene må være godt dokumentert.
*Og å undersøke alternative behandlingsopplegg som flere ulike involverte parter enes om de vitenskaplige metoder for å håndtere forskningen.
NAFKAM ble opprettet av regjeringen for å imøtekomme EUs tusenårsvisjon om likestilling mellom medisinsk og alternativ behandling i det offentlige helsetilbudet. Heller ikke her var årsaken til forskningen vitenskaplig begrunnet, men politisk.
Men «nær døden» erfaringer var ikke definert inn i det arbeidet.
Hos oss, i vårt lille forskningsmiljø, er en stor del av forskningen politisk begrunnede bestillingsverk.
Men hvem kan bestille slik «nær døden» forskning?
Har noen av våre myndigheter interesse av at folk får et mer » lyst» syn på døden?
Maria Reinertsen, i Morgenbladet uke 26 i fjor, hadde en svært lesverdig kommentar til helsedirektør Bjørn-Inge Larsens utspill om at nordmenn må forvente å få oftere nei til dyre behandlinger.
Hun siterer helsedirektøren slik: “Vi må se på døden mer som en naturlig avslutning på livet enn noe vi higer etter å utsette enda litt til.”
Sosialmedisiner Per Fugelli var raskt ute med støtte til helsedirektøren ved å gi reklame for egen bok, “Døden- skal vi danse”.
Dette, og flere liknende utsagn fra helsenorge, er utspill verdt å merke seg.
For å få oss til å akseptere at helsevesnet ikke har råd til å holde liv i oss alle sammen så lenge som de ideelt sett kan, passer det godt at pasienten har et lyst syn på døden.
Selv om de fleste har «kvittet seg» med en religiøs tro, vil mange likevel vegre seg for å godta tanken om at de blir borte når døden er der.
Den såkalt «vitenskaplige» materialismen kan kanskje passe for noen, men de fleste holder sterkt på livet fordi man ikke ønsker å opphøre å eksistere. Man vil kjempe for livet og forlange at alt som kan settes inn av livsforlengende tiltak gjøres, at det ikke spares på noe.
Forskerne får kanskje i oppdrag å gi folk tilbake et håp om at de vil fortsette å leve etter døden. Slik at vitenskapen selv kan drive «sjelesorg» mens de anvender sparekniven.
Det kan forklare den halvhjertede, kvasivitenskaplige formen på Schrødingers katts program den første uken i juni i år.
Dersom vitenskapen kan brukes som sannhetsgarantist for et håp om et lykkelig, evig liv, da kan flere lettere godta å ikke få livsnødvendig behandling av helsevesenet:
«Det er greit doktor, spar de pengene! Jeg tror på vitenskapen og gleder meg til å fly ut av kroppen. Døden skal være lys og deilig, har jeg hørt!»
Men hvorfor gå veien om vitenskapen?
Det var ganske pinlig å se på, enkelte i programmet klarte ikke å la være å vise et ubehag i den rollen de spilte.
Hvorfor ikke tvangskristne folket? Det gjorde Olav den Hellige, og på ham vokste skjegget etter at han var død!
Han var en av de mange som hadde «lengre hår etter døden» opplevelser!
Det kan jo bli aktuelt stoff når dere skal forske på «etter døden» opplevelser!
Om dette har den katolske kirke mye innsamlet materiale.
Glimt fra en barnetro.
Vil du ha en kaffebønne?
Kusinene mine var på besøk!
Hele livet forandret seg:
Vi løp sammen ute og snakket og diktet verden ny.
Det gamle hule treet ble en hemmelig hytte hvor vi var alfer med blåklokker på hodet og på alle fingrene.
Vi lot maurene tisse blåklokkene røde for oss før vi tok dem på fingrene.
De voksne fantes ikke, bare vi, og vi skapte verden.
«Å, se den lille alven!»
«Hvor?»
«I rosen der.»
«Fort, fort la den få litt alvemat!»
Siden dette hadde vært favorittleken i mange dager, hadde jeg lyst på forandring.
«Kan vi leke noe annet?» spurte jeg, » bak låven går steinveien ned til myra. Vi kan være oppdagere.»
Jeg visste det var kjempeblåbær der nå og hadde lyst på dem.
«Ja, det gjør vi! Myralver er så pene!»
«Det er ikke alver der, «sa jeg, «det er blåbær der».
Jeg hørte at stemmen min var utålmodig. Slik stemmen til storesøster var når hun syntes at jeg maste.
Begge kusinene stoppet opp og så på meg. Jeg kunne se at de var forvirret.
«Jeg er lei av alver , kan vi gå og spise blåbær?»
«Jo, det kan vi vel, men hvis vi ser en alv da?»
«Vi ser ikke noen alver! De fins jo ikke!»
«Joho! For jeg har sett dem!»
Tårene løp i øynene hennes og hun bråsnudde og løp inn til moren sin. Den andre fulgte etter henne.
Jeg visste jeg hadde rett. Jeg visste at de også visste det.
Deres gråt var over sviket mitt.
Vi hadde lekt og skapt det vidunderlige og så ødla jeg det.
Jeg skammet meg og tenkte bare på hvordan gjøre det godt igjen.
Jeg fortet meg ned på myra og plukket blåbær i lekespannet mitt.
Så dekket jeg et nydelig kaffebord under tohjulskjerra foran skjulet, fylte dukkefatene med alvemat, det var de fine hønebærsjene som gikk opp i en hvit «kremtopp» og de små kaffe-mokkabønnene som sauene bæsjet. Blåbærene mine kom også på flere fat.
Så løp jeg for å invitere dem på selskap.
De kom, og de ble så glade for alvematen at de spiste den også.
*****
Stakkars små i hedningland.
Vi hadde vært i kirken, og mamma hadde fått med en sparebøsse til misjonen.
Den var så stor som en vikingmelkboks, bare at den var firkantet og laget i en ganske stiv papp, og så hadde den en sprekk i lokket hvor man skulle putte pengene.
Den var pen, rød, med bilder av høye, slanke negere med stråskjørt som gikk utenfor stråhyttene sine.
Nederst på boksen var det en hvit kant rundt hele boksen med skrift. Der sto det :
» Stakkars små i hedningeland». To ganger sto det.
Mamma satte boksen på skjenken i stua og sa at vi skulle legge småpenger oppi den når vi kunne. Det hadde vært fint å få den full før den skulle leveres igjen.
Jeg var ofte borte ved boksen og så på bildet av negrene.
De var flotte syntes jeg!
Og det så morsomt ut å bo i stråhytter.
Jeg snudde og vendte på boksen og merket at den ble tyngre og tyngre etter som dagene gikk.
Hva i all verden skulle de negrene i hedningland med penger?
Det var vel ingen butikker der?
De hadde det alltid varmt, og de trengte ikke klær eller hus for å overleve .
Stråskjørt var mer enn nok og det så pent ut på dem også.
Mat hadde de i massevis.
De kunne bare riste ned alle slags frukter fra trærne, mens vi ikke fikk kjøpe appelsiner før til jul!
Det var egentlig vi som trengte penger, vi som hadde det så kaldt. Vi måtte ha mye penger for å kunne kjøpe varme klær og varme hus. Og frukter hadde vi ikke mange av! Bare noen få på sommeren.
Så hvorfor skulle vi gi penger til dem ?
Jeg hadde ingen penger.
Og jeg hadde veldig lyst på peanøtter. Det var det beste jeg visste.
Jeg kunne ikke gå ut og hente nøttene når jeg ville, sånn som de kunne. Jeg måtte gå til butikken og kjøpe dem!
Det var jeg som trengte pengene.
Jeg snudde og vendte på misjonsbøssen. Det var ingen penger som gled ut av sprekken. Rart igrunnen, når det var så lett å putte pengene ned i den.
De måtte kanskje ha litt større sprekk for å komme ut ?
Jeg lette rundt og fant en stor hårnål som jeg bendte åpningen litt større med.
Ja, det gikk! Det kom ut noen femører og en hel femtiøre!
Dette var morsomt! Jeg hentet en smørekniv og fikk åpningen enda større.
Det rutsjet ut en haug med penger! Jeg visste ikke at mamma hadde så mange penger!
Jeg ble litt urolig når jeg tenkte på mamma. Kanskje hun ikke ville like at jeg tok pengene. Hun hadde spart dem til «de stakkars små i hedningeland», men hun måtte vel være mere glad i meg enn i dem? Ja, det var jeg sikker på!
Men fordi jeg ikke var helt sikker på hva mamma ville si, fortet jeg meg å putte pengene i portmoneen min. Den ble så full at den bulte så den nesten sprakk. Så puttet jeg den i lommen på buksene mine, og den tomme boksen satte jeg pent på plass. Jeg prøvde å trykke tilbake den store åpningen jeg hadde laget og klarte det ganske bra. Lettet la jeg smørekniven tilbake i skuffen.
Jeg gikk til gjemmestedet mitt.
Det var en løs planke i gulvet i sokkeskapet mitt. Der gjemte jeg alle skattene mine. Men før jeg la pengene der, ville jeg se hvor mange penger jeg hadde. Det var fryktelig mange. Jeg prøvde å telle dem, men nå gikk jeg surr.
Etter middagen sa mamma: «Hvordan har du fått så mange penger? Har du stjålet pengene fra misjonsbøssa?»
Mammas blikk og stemme var sånn at jeg visste jeg hadde gjort noe galt og at alt måtte leveres tilbake. Jeg kom ikke til å være rik nok til å kjøpe peanøtter på lenge.
«Ja ,» sa jeg, og jeg ble så lei meg fordi hun sa jeg stjal.
«Også fra de stakkars små i hedningeland!» sa mor.
******
Fra jord er du kommet.
Det lå en død fugl utenfor huset. En brunspettete vakker måltrost. Jeg tok den opp og løp til mamma.
» Se, en død fugl! Kan jeg få lov til å begrave den?»
» Ja, du kan lage en grav til den inntil plommetreet,» sa mor. Hun hentet en spade, en liten eske og to trepinner og sa:
«Her, kanskje du kommer til å trenge dette, til kiste og kors.»
Det var et fint sted her under treet, og det var gravd fra før rundt treet så jorden var lett og nesten uten røtter.
Jeg gikk i gang med å få opp jord nok, så kisten kunne få plass.
Da graven var klar så jeg for meg presten stå ved graven.
Han fant ikke på tingene selv, han gjorde det Gud hadde bestemt. Jeg tok et overblikk og befalte presten:
» Nå skal du synge en sang for den døde fuglen.»
Og presten rettet seg opp og sang «lille måltrost».
Jeg måtte nesten gråte over at måltrosten hadde «et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne». Nå ble de måltrostbarna alene.
Men Gud holdt orden på tingene og befalte: «Si at av jord er du kommet og til jord skal du bli.»
Presten messet lydig og gjorde alt som Gud befalte: Dekket kisten med jord og pyntet med blomster og kors.
Det ble en pen grav.
Da hørte jeg nabodamen le og si til mamma og pappa : » Nei, Helledussen! så søt hun er! Står der og leker prest.»
Jeg hørte pappa svare: » Ja, det er en fin tid mens man har barnetroen. En vokser fort nok fra den.»
Jeg kjente med ett et sterkt raseri :
Dustekjerring! Jeg var ikke presten! Hvorfor skulle jeg være prest? Det var Gud jeg var !
Samtidig kjente jeg en knugende sårethet over sviket. Det var ingen barnetro som man vokser ifra.
Jeg visste at det var løgn. Det var pappas og mammas tro jeg lekte.
Det var ikke bare i aftenbønn og bordbønn jeg lærte den. Den var tilstede i alt de gjorde.
Alt de gjorde var fylt av en glede som strålte som solen, som om de var Gud selv, og likevel, i glede, var Gud hengiven.
Jeg gravde opp fuglen, tok den ut av esken og bød den å fly sin veg.
******
Kirken den er et gammelt hus.
Det var ikke ofte vi var i kirken, fordi den lå så langt unna.
En gang i måneden gikk det kirkebuss, og da hendte det vi reiste med den.
Noen ganger dro vi med båt til kirken, og det var en morsom tur gjennom to lange fjordarmer.
Jeg syntes kirken var stor , men pappa sa at den var en liten korskirke.
Den var kritthvit, med høyt tårn og veldig tykke murer.
Inne var det et slags ekko som gjorde alle lyder litt fyldigere og penere enn ellers.
Jeg fulgte ikke alltid med på hva presten snakket om,
| for jeg så på det flotte kirkeskipet, den enorme lysekronen som hang høyt der oppe under taket og de store orgelpipene på galleriet.Bruset fra orgelet og klokkerens dype bass gjorde meg glad!Jeg tellet kanonene, orgelpipene og de strålende lysene, nøt farger former og lyd, så prestens ord hadde mye som konkurrerte om oppmerksomheten. |
  |
| Maleriene på altertavlen |
| og prekestolen fanget blikket , |
| og lyset fra de dype vinduene ga liksom kirken liv. |
Det var som om guds hus virkelig var bygget av levende stener.
Presten ble liksom en del av huset, med de spesielle klærne, som bare var for ham.
Men når pikekoret sang, fulgte jeg nøye med.
De hadde helt like klær.
Sort foldeskjørt, hvit, kortermet bluse og en hvit hatt med sort brem og pyntebånd.
De sang så pent!
Jeg lyttet intenst til sangene, for jeg ville lære dem så jeg også kunne være med i kirkekoret en dag.
Jeg så at de minste barna i koret var nesten like små som meg, og da jeg spurte om det, sa de at man måtte ha begynt på skolen for å få lov til å begynne i koret.
I dag sang de den vakreste sangen jeg visste om:
«Jeg så ham som barn med det solrike øye
i regnbuens glans på de hjemlige høye;
han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne,
mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne.
Jeg så ham som ungdom i livskraftens morgen,
da ånden fløy høyt imot herlighetsborgen;
han vinket min sjel, og jeg glemte det lave,
hans ild kastet glans på forkrenkelsens grave.
Og engang jeg ser ham når lyset nedbrenner,
da rekker jeg mot ham de segnende hender;
når hjertet står stille og øyet vil briste,
da hilser jeg ham med et smil, med det siste.»
Sangen tonet flerstemt og vakkert og fylte hele kirkerommet.
Samtidig strålte lyset gjennom de buede vinduene og liksom deltok i sangen.
Jeg memorerte og sang sangen om og om igjen. Jeg ville kunne alt før jeg begynte der.
«Det er ikke sikkert det er plass til flere i koret,» var det en av barna som sa.
«Du må kunne synge rent,» sa en annen.
Dette bekymret meg litt, for søsteren min hadde sagt til meg at jeg sang falskt.
Men det trodde jeg ikke noe på!
«EØS», et nytt Eidsvoll, sier Slaatta.
Europautredningen hadde sitt niende møte i Tårnsalen, Kunstmuseum, Bergen, torsdag 12. mai 2011.
Dette møtet, og tidligere møter, kan man finne streamet på denne nettadressen.
http://www.europautredningen.no/
Ulf Sverdrup ledet møtet og presenterte følgende problemstilling for kvelden:
Fortiet, forsinket og forvrengt? Norske mediers dekning av forholdet til EU.
Dette er også navnet på den eksterne rapporten de la frem på møtet, som de hadde bestilt av Tore Slaatta.
Tore Slaatta var også møtets første innleder. Jeg gjengir her kort noen av hovedpunktene i innlegget hans:
Denne rapporten ser på norske mediers dekning av EU- saken over så lang tid som 10-20 år .
Den handler om medienes rolle i samfunnet, og selv om det ikke er definert noe sted, har det stor betydning for demokratiet hva slags pressedekning man har.
EØS- medlemsskapet er «et nytt Eidsvoll»! sier Slaatta.
Konsekvensene av EØS for det norske samfunnet er store.
EØS er en kontrakt som underordner både Storting og Høyesterett Eus institusjoner, og dette håndteres i EØS- avtalen.
Mediene dekket ivrig den politiske drakamp om EU-medlemsskap frem til 1994, men da politikerne var ferdige med den saken, var mediene det også. De fulgte politikerne ut av debatten og viste en slags tretthet og likegyldighet i EØS- og EU spørsmål.
Slaatta presiserte at det er et demokratisk problem når pressen, som er sterkt medvirkende i å definere vårt forhold til omverdenen, ikke klarer å følge opp en dekning av EU- stoff som angår Norge.
Noen sier at årsakene til denne mangelen på dekning er en valgt «fortielse», men det anser Slaatta som en for drøy påstand. Han peker på flere andre forklarende årsaker:
*Norsk presse defineres etter innen- og utenriks stoff, og denne modellen gjør EU/EØS vanskelig å plassere.
*Mediene har underlagt seg partipolitikernes ønsker om å ikke ha noen debatt.
*Viljen til å fortie er en form for latskap.
*EU-stoff er eksotisk, fjernt, utenfor oss.
*EU-stoff er komplisert, saksutredningene omfangsrike.
*EØS er alle partiene enig om, selvom ingen hadde ønsket den løsningen.
*Man var for eller mot EU, men EØS ble ikke diskutert, bare godtatt.
De andre innleggene av Kjetil Wiedeswang, Alf Ole Ask, Thomas Vermes, Frank Rossavik hadde ulike holdninger til dette, men deres argumenter til temaet var godt sammenfallende med Tore Slaattas synspunkter.
Listen over suppleres derfor bare med noen punkter:
*Mediekrisen gjorde at utenriksdekningen generelt gikk ned.
*Europa var selv rammet av mediekrisen og fikk dårligere dekning av EU saker.
*EU- søkte å bøte på dette ved å streame møtene, men ingen så på dem.
*EØS- saker som engasjerer evner ikke å engasjere mens de er EU-saker:
– Konkrete saker, som f. eks. datalagringsdirektivet, belyste at det ikke ble noen politisk reaksjon ,
eller noe folkelig engasjement, mens det bare var en EU-sak under planlegging og behandling.
Det var først da den var ferdig behandlet og ble en EØS-sak, at man reagerte.
*Alle interesseorganisasjoner har sine egne informanter og informasjonskanaler, til og med kommunene.
*Pressen selger informasjon til forbrukeren som vil ha:
——konfliktstoff , ellers blir det kjedelig.
—– enkeltsaker, ellers blir det for komplisert.
—– personlig vinklet, for å kunne føle engasjement.
* Norske journalister er EU-tilhengere og velger stoff og vinklinger ut fra egne motiver.
—–Er du ikke «mainstream», så er du inhabil.
*Det er ikke mulig å påvirke et EØS direktiv. Dette er et utsagn som ofte støttes opp om i mediene, men det dekkes ikke at:
——Sveits sier ofte nei til direktiver de ikke ønsker, deres modell blir ikke belyst.
——men man belyser det negativt: Nå får nok Sveits snart straff og bøter, som fortjent…
*Utenriksdepartementet «legger på en måte lokk på» debatten.
1.Det er mange årsaker til dårlig mediedekning, men fortielse er for sterkt å bruke om dette.
2.Forsinket, ja, fordi jorurnalistene ikke evner å vekke til engasjement mens saken er EU-sak.
3. Forvrengt, ved punkt 1+2, og ved deres vinklinger som pro EU, og deres valg av stoff for å tekkes leserne.
*******
Jeg anbefaler å lytte til streamen og lese rapporten.
Fra salen var det bl.a. spørsmål om:
«Hvorfor skrive så mye om USAs helsereform, men ikke om vår?
» Hvorfor dekket man godt det politiske spillet om saken, men ikke innholdet i «postdirektivet».
Spørsmålene ble ikke besvart.
********
Jeg blir sittende å tenke etter å ha lyttet.
Hvor mange ganger har jeg ikke beklaget hvor fraværende, eller elendig, mediedekning har vært ved alle disse store endringene i samfunnet. Hvor pinlig det har vært å høre de politiske partiene, særlig arbeiderpartiet, fremstille endringsforslagene som egen politikk.
Og journalistene har ikke kommentert eller spurt hvorfor APs politikk er identisk med, eller en forløper for, EØS- direktivet om saken. I ukevis kunne man holde på med både debatter og synsinger blandt folk om en sak, uten å nevne EØS med et ord. Slik det f. eks var da posten ble aksjeselskap, og de postansatte ikke lenger var offentlig ansatte, bare for å nevne en av de mange tusen sakene. Dette gjaldt 6000 offentlig ansatte som ikke lenger var offentlig ansatt.
Det virket absurd på meg at et sosialdemokratisk parti kunne føre en 100% liberal, blå politikk, blåere enn Fremskrittspartiet kunne hatt som program, uten at noen spurte dem nøyere ut om dette. At pressen har latt både Gro og Jens få beholde arbeiderparti-auraen, er utrolig!
Det er bare mulig med svært god hjelp fra en samarbeidende presse.
På Europautredningens møte sa de faktisk at Utenriksdepartementets måte å håndtere EØS-prosessen på, var » å legge lokk på» den.
Hvordan gjorde de det, rent konkret? Det ble ikke utdypet.
Regjeringen selv «la lokk på» protokollen fra Stortingets EØS -utvalg, den ble unntatt offentlighet i et år. Dette gjorde de åpent og begrunnet det med at EØS-direktivet skulle tilpasses våre forhold.
Slik fikk de tid til å forme politikken sin etter direktivene.
Slike » lokk» blir bare liggende så lenge vi (det demokratiske flertallet) lar det ligge der.
Pressen lot være å bry seg, og vi andre, spredte enkeltmenneskene, klarte ikke å skape oppmerksomhet, eller politisk press, alene.
Et demokrati må ha en presse som er «på parti med» demokratiet. Svikter pressen, er det demokratiets dødsstøt.
Våre «Ja», eller «Nei», «til EU»- organisasjoner, evnet ikke å holde folks engasjement etter EØS- avtalen. Jeg vet ikke om de orket annet enn å forsøke å holde liv i egen organisasjonen.
Jeg husker Steinar Hansson, redaktør av Arbeiderbladet (Dagsavisen), i en debatt på TV brukte nettopp de samme ordene :
«Vi ble jo enige om «å legge lokk på» Europa- debatten»….
Så grundig la journalistene lokk på EØS-stoffet at de ikke engang kunne kommentere sin egen situasjon da avisene gikk fra å være partiorganer til å være en fri og uavhengi presse..
Ingen av debatt-deltagerne motsa Steinar Hansson, og dette var journalister, ja, redaktører! som var omfattet av ordet «vi» i utsagnet hans.
Så, jeg tror ikke, tross Europautredningens rapport og debatt, at alle fakta ligger på bordet, og at ordet «fortiet» i Slaattas rapport, desverre er en korrekt virkelighetsbeskrivelse.
At EØS medfører store endringer i samfunnet, som Eidsvoll engang, har vi etterhvert fått oppleve. Men vi har savnet en forståelig nyhetsformidling til disse endringene.
Kanskje har Tore Slaatta svar på noe av dette i sin rapport, men etter møtet hadde jeg fortsatt flere ubesvarte spørsmål.
Tidlig en morgenstund.
Den nattkalde duggen bader mine bare føtter.
Jeg rusler over plenen i den stille førsolsmorgenen og ser til jorden hvor jeg engang hadde bed og hage.
Den bærer preg av at jeg ikke har gjort min del av arbeidet. Det er arbeid nok å slå gresset nå.
Jeg nyter den våte kaldbrannen under føttene og tenker glad på dr.Kneipp som anbefalte å gå barbent i morgenduggen. Han sa det var helsebringende, en viktig del av hans «vannkur» .
Her hvor drivhuset sto, ligger nå langt gult gress , noen nyspirte osper og et frodig brenneslekratt.
Brenneslekrattet vil jeg ta vare på, drivhuset får gjenoppstå litt lenger mot sydøst….slik drømmer jeg om å kunne gjenoppta arbeidet der jeg engang måtte slippe taket i det.
Tiden har gått og naturen har tatt over og slettet de gamle spadespor.
Potet- og grønnsaksåkeren roper på meg, men jeg er ikke sterk nok ennå.
Og hvorfor streve med det?
Butikkene er fulle av varer!
Hvorfor lage mer mat, når det hver dag kastes tonnevis av ferskvarer!
Det er som om jeg kjenner vekten av denne kastede maten på mine skuldre.
Vår tids mat-umoral!
For å sikre meg en valgfrihet baker man 20 sorter brød for at jeg skal kunne velge meg ett av dem.
Så kaster man de andre 19 brødene.
Og ennå står jeg der i butikken og spør etter den sorten de ikke har, fordi jeg vil ha sunne oljer og ikke palmeolje i mitt brød.
Og i en verden, hvor vi vet at mange sulter, klager vi over dårlig utvalg og for høye priser !
Enda vi ser for oss de stinkende haugene av daglig kastemat og vemmes ved det! Og vet at det økonomiske tapet av de 19 brødene, og søppelbehandlingen av dem, ligger i prisen på det ene brødet.
Derfor er det brødet billig, egentlig.
Og, fordi denne prisen dekker opp for så mange brød og deres destruksjon, kan det jeg får for pengene bare bli et hurtiglaget billigbrød hvor naturlige prosesser byttes mot industrielt lurium, og hvor gode råvarer byttes mot billige, dårlige råvarer.
Vi i det «rike, matleie vesten» har forandret bønnen i Fadervår fra:
» Gi oss idag vårt daglige brød»
til
«gi oss daglig et stort utvalg dårlige brød. Og pass på at ingen får gratis noen av kastebrødene ved dagens slutt!»
Mens jeg ser utover min ustelte hage, kjenner jeg min sørgelige matvare-visjonen avtar, den blekner mot jordens muligheter.
Jeg ser utover jordet og kjenner trangen til å dyrke råvarene selv.
Jeg ser meg i lykkelig omgang med spaden, dette mest foraktede redskap i teknikkens og IQens tidsalder, hvor spader og stoppenåler er urkomiske redskaper fra en tid og en virkelighet fjernt fra den moderne mann ( som f. eks, Hylland- Eriksen og likesinnede)
Det lille diktet mitt » til spadens pris», flyter som en varm ønskedrøm i blodet og har ikke rom for andres hånlatter, eller skam:
Jeg liker å bruke en spade fordi jeg liker å spa:
Kjenne spadens lette flukt gjennom røtter, sten og grus,
gjøre vårens lille gjerning i bedet ved mitt hus.
Vende torv og fjerne kveke, grøfte myrlendt, vannsyk jord,
rydde dyrkbar mark i krattet rundt om huset hvor jeg bor.
Kjenne at jeg bruker kroppen, gjør meg trett og svett og glad.
Lykken er å ha en spade når jeg ønsker meg å spa!
Vel, det krever litt styrke å spa. Jeg kunne kanskje hatt noen hjelpere?
Jeg ser for meg et par griser løpe lykkelig rundt på jordet! De graver i jorda med trynene sine og spiser røttene de finner. Slik endevender de jordet for meg og gjødsler det samtidig.
De kunne hatt et krypinn like ved drivhuset.
Nei…… jeg drømmer meg bort, men kommer noen av kreftene mine tilbake skal jeg i det minste glede meg selv med litt av mine enkle drømmer. Jeg snur for å gå tilbake.
Solen sender sine tidlige stråler nesten vannrett inn over gressplenen.
Det gnistrer i gjensvar fra tusner av duggdråper:
Rødt, orange, grønt og gult , hele regnbuens spekter reflekteres fra hver enkelt duggdråpe.
Jeg ser på en fantastisk duggdråpe som i morgenstunden har krabbet opp til gressets øverste spiss.
Der hviler den som en perle i fullkommen ro øverst på gressstrået.
Gresset bøyer spissen litt under vekten av den, mens den på sin vandring oppover gresstrået «trosset» all jordens tyngdekraft.
Jeg ser på den, holder hodet helt i ro og ser at den lyser grønt.
Så beveger jeg hodet litt til siden og duggdråpen skifter fra grønt til orange.
Forsiktig beveger jeg hodet tilbake, og den lyser grønt igjen.
Jeg prøver flere stillinger, flere ulike vinkler til dråpen, og hele regnbuen fremkommer ettersom jeg beveger meg.
Hvert eneste gresstrå har laget en slik morgenperle, mens resten av morgenduggen har trukket ned mot det tette dypgresset, mot røtter og jord.
Nattens kalde, våte pust har trukket seg tilbake, mens gressets eget utpust stiger opp som en perfekt dråpe, helt opp til gresstråets topp.
Gressplenen glitrer i et strålende perlediadem som dechiffrerer sollyset.
Morgenstunden er over.
Jeg rusler inn på føtter som fryder seg over morgenbadet. Dr. Kneipp var en klok mann!
****************************************
Ta en liten titt på videoen på denne adressen.
Her vises systematisk forskning om vannets egenskaper, bl.a. «Vannets hukommelse» som vitenskapsmannen Benveniste fikk så hard medfart for å omtale i sin forskning om allergener. Han har jeg skrevet om her:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Genforskning, hvor står de gamle neodarwinister?
«Før trodde vi vår sjebne var i stjernene, nå vet vi at vår sjebne er i genene,» uttalte genforskeren James Watson til «Time»1989.
Gentroen var svært utbredt på den tiden.
Fra midten av 70 tallet og frem til 11 februar 2001 var det troen på genenes allmakt som dominetrte i det vitenskaplige miljøet, i media og i lærebøker.
Den 11 februar 2001 var grunnlaget for denne gentroen fjernet.
Man hadde avsluttet tidenes største genforskningsprosjekt og resultatene var ikke som man hadde trodd og forventet. Neodarwinistenes tro, på at genet er organismens oppskrift, var en av de store drivkreftene til prosjektet, men de måtte, ved forskningsprosjektets avslutning, selv meddele verden om at de hadde tatt feil.
Nå er dette over ti år siden, men vitenskaplige dogmer er hårdnakkede og seiglivede, som all religiøs tro er, og i mangel av en ny teori «beholdt» man den gamle, selvom den nettopp var bevist å være feil.
Man ville beholde den gamle troen inntil man hadde «tillempet» det neo-darwinistiske til de nye funnene, slik Fisher engang hadde «snekret sammen» det darwinistiske og det mendelske vitenskapssyn og frembrakt en diskutabel syntese, neodarwinismen.
Derfor ble man en tid etter HGP, Humant Genom Prosjekt, tause, i påvente av en ny «tillempning» av den gamle teorien til de nye forskningsfunnene.
Slik Francis Crick og James Watson mfl, som tidlig på 1950tallet kartla oppbygningen av DNAet, ikke fant noen bekreftelse på den mendelske arvelære, men likefullt fortsatte å snakke om de mendelske trekk som om det var en logisk sammenheng mellom denne og de molekylærbiologiske funnene, slik håpet de å kunne gjøre også denne gangen.
Crick skapte selv betegnelsen «Det sentrale dogmet» og presiserte denne og formulerte den slik i artikkelen «On protein synthesis»1958: (uthevelsene er satt av meg)
«…Den informasjon som en gang er overført til proteinet kommer ikke tilbake fra det igjen. En informasjonsstrøm fra nukleinsyre (DNA) til nukleinsyre er mulig og fra nukleinsyre til protein. Hva som ikke er mulig er overføring av informasjon fra protein til protein eller fra protein til nukleinsyre….Sitat slutt.
Det han sier her er den nødvendige forutsetningen for gentroen, nemlig at genet bestemmer organismen, og at organismen ikke kan påvirke, eller omprogrammere basesekvensen i DNA .
Dogmet var grunnlaget for troen på at organismen er en utskrift av et genetisk program. Striden den gangen hadde sterke religiøse føringer, og siden har neodarwinistene kjempet for sitt dogme i kjent fundamentalistisk stil.
Crick sa det så sterkt og tydelig:
«……oppdagelse av bare en type levende celler der den genetiske informasjonen går fra protein til DNA/RNA, eller fra protein til protein, ville skake hele det intellektuelle fundament for molekylærbiologien….» sitat slutt
Med dette vitenskaplige dogmet som fundament, startet man tidenes største vitenskaplige samarbeidsprosjekt:
Å kartlegge det menneskelige genom.
Dermed knyttet det seg store forventninger til prosjekt HGP, ledet av HUGO, Humant Genom Organisasjon, som var offentlig finansiert, og til Celera Genomics som var privat finansiert og som skulle skaffe private investorer tilgang til økonomisk interessante gener.
Francis Collins kalte Hugo for…» det viktigste og mest betydningsfulle prosjekt som mennesket noensinne har gått løs på…»
Og James Watson, HUGOs leder de først fem årene, slo fast at prosjektet ville gi oss den endelige beskrivelsen av livet.
Våre lærebøker har i stor grad formidlet oss troen på at genenes samlede informasjon er tilstrekkelig til å lage organismen. Hele vårt vitenskaplige miljø trodde at HGP ville gi oss oppskriften på mennesket.
Gigantiske midler ble investert i dette prosjektet og det ble som et «kappløp» mellom HUGO og Celera Genomics for å sikre investorer størst mulig gevinst i form av rettigheter til denne unike informasjonen.
Celera Genomics hadde over 600 patentsøknader på menneskegener.
I disse to prosjektene samarbeidet hundrevis av forskere fra over 40 land. De arbeidet intenst med dette i 13 år, og så samkjørte de to selskapene seg og offentligjorde resultatene den 11 februar 2001 om at de faktisk hadde tatt feil.
Var arbeidet mislykket? Nei, det var et fantastisk forskningsarbeid, men deres «gentro» stemte ikke med forskningsresultatene.
Dogmet deres viste seg å være feil.
Harpers Magazine, febr 2002, oppsummerer slik:
«… Det sentrale dogmet er desverre falskt…. Teorien kollapset under vekten av fakta. Det mest dramatiske ved HGP er at dets eget vitenskaplige fundament ble tilbakevist…» sitat slutt.
Celera Genomics hadde samme konklusjon og Venter, lederen for Celera Genomics, forsøkte å forklare deres investorer at hele prosjektet hvilte på et sviktende idemessig grunnlag. Venter sa:
«………Farmasøytiske og biotekniske ledere har kjøpt forestillingen om at ett gen lager ett protein, lager en medisin verdt en million dollar. Men det stemmer ikke.. …….Vi tok feil! Genene inneholder ikke oppskriften for organismen! Vi må nytenke biologien fra bunnen av…….» Sitat slutt.
Så ble det lenge taust om saken.
Det vitenskaplige miljøet måtte få tid til å gjennomtenke de nye funnene.
Det var dem som sterkest forfektet gentroen, dem som ikke klarte å legge Cricks «sentrale dogme» bort, gentrofundamentalistene, som straks ville «nytenke» dogmet, så det kunne «tilpasses» de ny funnene, men det bød på så store vanskeligheter at de valgte en taus strategi, en strategi hvor man snakket videre som om ingenting hadde skjedd.
For de ønsker fremdeles å få til en tilpasning av neodarwinismen, eller Cricks sentrale dogme.
Tro er ikke lett å kvitte seg med, selv om en faktisk selv har bidratt til å avskaffe den.
HUGO og Celera Genomics representerte den store bredden av vitenskapsmenn, og deres gentro var den alminnelige. De hadde mest å tjene på at dette dogmet skulle vise seg å holde stikk. I tillegg var store økonomiske interesser i seg selv et sterkt argument for å «tilpasse» funnene om det hadde vært mulig!
Men et samlet vitenskapsmiljø var enige om at den gamle gentroen var feil og at man nå, etter HUGO, måtte tenke hele faget på nytt.
Etter HGP finnes det ingen ferdige teorier, heller ingen nye dogmer, men bare mange nye forskningsresultater.
Så, i den usikre, fragmentariske virkelighetsforståelse vi nå har fått, kan mange gamle «gentroende» fundamentalister fristes til å snakke om tingene som om HGP ikke hadde bragt inn noe nytt, for man har jo ikke noen annen forståelse å bruke som referanseramme!
Ja, selv om man ikke har disse dogmene lenger, så bruker man dem fordi man tenker at snart har noen klart å justere litt på dogmet så det kan passe bedre….?
De klarer det nok. Deres tradisjon er som den alltid har vært, patriarkalsk:
» Tro og dogmer som veien til makt og ære.»
Eias TVprogrammer, hvor han ertet opp vårt lands lokale forskningsmiljøer, sier noe om at flere ulike dogmer får florere fritt i de vitenskaplige miljøer, og at vi lar dem få fotfeste, f.eks.:
Gentroen, og dens motpol som mener at gener overhode ikke er interessante, begge to vitenskaplige ytterfløyer som har en annen agenda enn det rent vitenskaplige.
Troen på at «bare vi definerer sannheten så blir virkeligheten deretter» er i vårt lokalmiljø blitt nærmest enerådene.
En drømmesituasjon for de politiske partiene.
Så gjelder det å «ha makta» og å «forme verden» etter ønsket ideologi.
Disse «trosretningene» er ikke veien til kunnskap og opplysning, de er veien til ensretting og troskamp.
Veien til kunnskap og opplysning er å trofast være opptatt av saklighet og ærlighet, man holder alle mulige muligheter åpne for ikke å overse noe. Man forsker ikke for å finne bekreftelse på egne eller andres meninger, men man forsker for å se hva man finner av rene kunnskaper. Man , ikke bare «tåler å stå» i de mange mulige teoriers motsetningsfylte grunnlagsmateriale, men man foretrekker denne posisjonen hvor bredden av muligheter er maksimal, uten å vekte ut fra annet enn vitenskaplige betraktninger.
Når man er rede til å forsvare disse verdiene, og å stå uredd opp for dem, har man muligheten til å gjenfinne opplysningstidens idealer om vitenskaplig integritet, og dermed veien man må gå etter HGP.
***********
Jeg har hentet sitater og faktastoff fra en bok om dette emnet.
Jeg vil anbefale boken for den som er interessert :
«Genparadigmets fall» av Skaftnesmo.
En meget informativ og lesverdig bok.
Om «skjermprofitører» og NAVs «Kafkaprosesser» ?
Jeg sto i kø til saksbehandler hos DnB-Nor.
Det var mange som ventet, men kølappsystemet og gode sittegrupper lettet ventetiden.
Nummeret mitt lyste på tavlen og jeg fant frem til min saksbehandler. Hun var ung, velstelt, lys blond med håret løst knyttet nedover ryggen. Hun bød meg stol ved kortsiden av skrivebordet :
«Ja?» Sa hun imøtekommende, «hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg skulle opprette en konto for datteren min».
Og mens fingrene hennes løp raskt over tastaturet, og hennes spørsmål strømmet mykt og i passe tempo, skapte hun en fortrolig atmosfære av nærhet og åpenhet.
«Er datteren din forsikret?»
«Nei,»svarte jeg før jeg fikk tenkt meg om.
«Da kan vi ordne det med det samme,» sa hun i samme vennlige, selvfølgelige og effektive tone.
Hjernen min klarte med en kraftanstrengelse å begripe at det var noe underlige ved situasjonen.
«Jeg skal bare opprette en konto for henne.»
«Ja, men dette er ikke noe ekstra bry! Jeg har både dataene hennes og skjemaene her på skjermen, og det tar bare et øyeblikk å fylle ut papirene. » Hun smilte et «ikke noe problem» smil.
«Papirene vil bli tilsendt deg fra forsikringsselskapet, så jeg behøver ikke gjøre mer med dette enn tastetrykket herfra.»
«Men jeg skal ikke ha forsikringen.»
Den blonde hevet nesten umerkelig et øyebryn eller to, så spørrende på meg og smilte forundret:
«Men, du sa hun ikke var forsikret.»
Hun formidlet sine argumenter slik at jeg følte det «som om jeg hadde nektet å løse billett før jeg gikk på flyet». Jeg lurte på om det var hun eller DnB som fikk provisjonen av salget? Kanskje hun var alenemor og sårt trengte ekstra penger, så hun ikke sjenerte seg for å bruke arbeidstiden banken betalte for til å skaffe seg ekstra inntekter? Burde jeg melde fra i banken om hva en av deres ansatte saksbehandlere drev med ? Kanskje dette var vanlig i DnB?
Først i ettertid ble jeg klar over at banker drev med så mangt, og at bankvirksomheten var blitt et av mange foretak.
Saksbehandlerdamen var ingen «selger», hun fylte «bare» ut papirene, en hjelpsom gest, et par ekstra tastetrykk bare.
Jeg fastholdt at jeg skulle opprette en bankkonto, og at jeg håpet det kunne ordnes selv om jeg ikke tegnet den forsikringen. Jeg kjente at det kostet adskillig energi å holde inne den flommen av skarpe kommentarer som plutselig presset seg mot tungen min.
Nå er dette lenge siden, før nettbanken overtok mye av bankdamenes arbeidsområde, men siden den gangen har jeg tenkt på hvor mange det er som forvalter og har tilgang til persondata. Skjerminfoen forvaltes av ganske mange ulike typer saksbehandlere. Enten saksbehandleren arbeider ved sykehus, fastlege, skole, bank eller forsikring, vil mulige persondatainteressenter kjapt kunne finne egnede saksbehandlere som ikke syns det er noe bry å ha «to jobber».
For ikke å snakke om hvordan persondata «flakser rundt» i korridorene og mellom skjermene hos NAV.
Der er det en » trippel» saksgang for en søknad, hvis alt forløper normalt, «etter reglene»:
Først møter man en “åpen” skranke, hvor man ikke har noen saksbehandler, og hvor all info spørres og svares i det åpne landskapet, som på et postkontor. Den som står bak skranken har ikke noe ansvar for deg, eller den informasjonen du gir fra deg. Dette er første skranke, hvor skjermarbeiderne er navnløse «ikke saksbehandlere», bare tilstede for å møte og å ta imot «kundebølgen», gi den papir- og dataarbeid for å holde dem beskjeftiget på noe avstand.
De fleste som orker å møte opp der etter fjerde og femte brev om hvilke papirer som mangler i søknaden, har allerede da passert Kafkatesten:
«Det er ingen som er din saksbehandler, ingen har ansvar for at din søknad blir riktig. Du har selv ansvar for å spørre om hvilke papirer som må være med i din søknad, men ingen har ansvar for å gi deg full oversikt. Du får vite hva som mangler pr. brev , hver tredje uke, ved hvert avslag p.g.a. manglende dokumentasjon.»
Det sier seg selv at slik flyr månedene fort.
Er man heldig og passerer denne første skranke, har man rent psykisk nådd det stadiet hvor man roper egne persondata i affekt og stapper sakspapirene i flere eksemplarer inn i alle luker og sprekker.
Første skranke avsluttes ved et vedtak, som, forhåpentligvis, har en underskrift. Man har fått et navn å forholde seg til!
Dersom dokumentet ikke er underskrevet, kan det by på tunge runder for å få det.
Nå er du kommet til andre skranke, saksbehandleren.
Man kan ikke be om en time hos saksbehandler og få det, saksbehandleren kontakter deg om han/hun ser at det er nødvendig.
Og etter lang venting innser man at saksbehandleren ikke fant det nødvendig.
Man ringer, for å be om veiledning, og for å si at man har behov for hjelp, og at man har fått vite at man har rett på en samtale med saksbehandler, og om man i det minste kan ta den over telefon, eller få en mailadresse.
Dette er en lang prosedyre hvor henvendelsen din betraktes som : “uklart hvorfor du ikke får en samtale du har rett på». Det viser seg at det kan være at saksbehandleren er syk, på ferie, ikke tilstede, i et møte, sluttet her, opptatt nå eller det er mange foran deg i køen, hun inkaller deg til en samtale når hun får tid, eller vi registrerer henvendelsen din.
Enten dette meddeles skriftlig eller muntlig, pr. tlf. , eller ved første skranke, kan tiden her trekkes svært langt ut, din henvendelse kan rett og slett glemmes. Når man purrer det opp, har det ikke vært sagt, samtalen, eller brevet er ikke registrert.
Dette kan ta uendelig lang tid. Dette er Kafkaoppfølgeren :
Det er saksbehandleren din og ikke deg som avgjør om du har behov for en samtale. Ingen har ansvar for å formidle dine behov for samtale. Ingen har ansvar for å registrere ditt ønske, selv om de smilende forsikrer at de noterer det, viser deg at de taster noe på skjermen, oppgir navnet sitt om du ber om det og forsikrer deg om at du har rett på denne samtalen. Dette gjentar seg som normalprosedyre ved hver oppfølging og purring fra din side.
Dersom man får samtalen, er man tilstrekkelig «mørnet», så man er klar for prosedyren med papirene som nå må sendes til et eget “saksbehandlende kontor” eksternt. Du må sende det selv, på eget ansvar, i papir eller elektronisk form.
Man får ingen kvittering for at noen har mottatt papirene. Ingen ekstern saksbehandler. Ingen tidsramme å forholde seg til. Ingenting.
Dette er skranke tre. Kafkaprosessen:
Her, ved den usynlige, fjerne skranke tre, er det ikke annet å gjøre enn å vente. Alle spørsmål og henvendelser skjer til skranke to , saksbehandleren i nærkontoret, som man må kontakte via skranke en, dersom man ønsker å vite hva som skjer. Og da har kanskje din saksbehandler sluttet, og ingen vet noe, og dine papirer er ikke mottatt noe sted, de er ikke registrert noe sted, og du må sende nye.
Jeg var heldig for jeg hadde statens pensjonskasse som skulle samordnes NAV og det var som å ha en storebror i systemet, men dem jeg kjenner som ikke har hatt noen form for hjelp, har fått store NAV -vegringer.
Det oppleves livstruende å bli “trenert”, man føler seg personlig trakkasert ved denne åpenbare «utfintingen» i alle ledd, man mister kontakten med følelsen av eget verd og egen evne til å tenke rasjonelt.
Når syke, fattige , uheldig stilte ,arbeidsledige og andre støtteberettigede privatpersoner må be om hjelp av sosionomer , advokater og andre hjelpere for å komme gjennom dette , er det vanskelig å tenke at dette er tilfeldig surr. Tvert om oppleves dette som nøye uttenkt, planlagt og ønsket strategi.
Det oppleves som om NAV motarbeider deg, og gjør sitt ytterste for å utmatte deg.
NAV sa selv, åpent, på TV, at de har mandat til å gå inn på alle dine data, altså også disse dataene som nå lagres for at politiet skal kunne etterforske kriminelle. Deres tilgang til dette, og, denne forlengelsen av datalagringstiden vil særlig hjelpe NAV , så de kan få tid til å finne trygdemisbrukere, eller finne begrunnelser for at du ikke kan få innvilget trygd, uten at dette blir etterprøvbart av andre enn NAV selv.
Etter et avslag fra NAV er det ingen som spør etter deg. Ingen har ansvar for deg, selv om du er alvorlig kronisk syk, ikke engang med en eneste liten bekymringsmelding.
Veien gjennom disse tre skrankene gjør noe med deg som menneske, og forståelsen av NAV som forvalter av velferdsordninger, blir betydelig svekket.
Bevisstheten om all informasjonen om deg, som du har gitt fra deg underveis, i flere eksemplarer, til mange navnløse saksbehandlere i et system som virker menneskefiendtlig, gjør også noe med deg som menneske.
Hva med de tusner av skjermansatte?
De som har mandat til å sammenfatte all info om deg «for å bruke det mot deg» , har også muligheter til å ha store ekstrainntekter på dette. Det er vel dem vi har lagt forholdene best tilrette for da vi sa ja til datalagringsdirektivet.
«Pappas vafler».
«Skal jeg lage mat til alle sammen?» spurte min mann bekymret, «men jeg aner ikke hva de liker.»
Min mann skulle passe både våre og «naboens» barn i dag, og han bekymret seg noe for oppgaven. Jeg skulle jobbe sent og hadde ikke forberedt noe for å hjelpe ham.
«Bare ta ut noe fra frysen,» sa jeg, «det er mye å velge i der.»
«Jada,» sa han, «men jeg vet jo ikke hva de liker.»
«Det er ikke så viktig,» sa jeg, «bare lag potetmos til. Alle unger liker potetmos.»
«Pølser og potetmos?» Han sendte meg et blikk fullt av forakt. «Pølser? De som ligger i frysen er «First Price»! Slikt serverer man ikke til noen. Siri ville ikke ha potetmos sist hun var hos oss, og Eva liker hverken kjøtt, eller fisk!»
«Vi kan ikke ta hensyn til slikt,» sa jeg , «vi lager det vi skal ha til middag, så får de spise det de vil av det.»
Mannen min så på meg. «Hvor mye skal jeg lage av den maten de ikke kommer til å spise?»
Jeg måtte le. Denne samtalen kom til å ende som hundre andre samtaler hvor jeg kommer med alle de kjappe forslagene som liksom står i kø i bakhodet og har stått i kø der i generasjoner, endel av kvinnearven, og som gjør at alle fellesmatspørsmål går på autopilot. De ferdigprogrammerte ukemenyene er «selvsagte» variasjoner av tradisjonelt kosthold som sikrer et variert næringsopptak. Ingredienser til dette var alltid tilstede i fryser og kjøleskap, og måltidet skulle være oppdragende i den forstand at barna i oppveksten skulle møte de fleste vanlige råvarer og bli vant til å spise dem.
Han mente at et måltid ikke bare var «å få metta si», men var en «happening» hvor man brukte tid og tanke på smakskombinasjoner og råvarekvalitet. Derfor laget han som regel en liten spesiell rett til hver. En fantastisk opplevelse hver gang!
Slike samtaler endte som regel aldri i enighet, skjønt vi var enige om at det ideelle var om de to matkulturene kunne smeltet sammen til en. Men i den daglige travelhet blir slikt vanskelig, og hverdagene fløt nokså smertefritt med min matlaging, og ble krydret med matopplevelser hver gang han hadde lyst til å utfolde seg på kjøkkenet.
«Du behøver ikke streve med en middag til hver,» sa jeg, » lag vafler hvis du ikke kommer på noe annet. Alle unger liker nystekte vafler.»
*******
Da jeg kom hjem den kvelden, fikk jeg smake «Pappas vafler».
Det ble en ny smaksopplevelse, og «alle barn» liker «Pappas vafler» har det vist seg!
Oppskriften er enkel og kommer her:
1. Skrell poteter og riv dem med gulrot-rivjernet.
2. Kryst den revne massen i hånden så noe «potetsaft» renner av.
3. Tilsett litt smaksnøytral olje så den raspede massen er litt glanset av oljen.
4. Tilsett litt salt og pepper.
5. Legg en håndfull av massen i vaffeljernet, spre den jevnt utover, og stek den til vaffelen blir gylden.
6. Spises varm (med slikt tilbehør som du liker å bruke til pommes frites).
Poteter varierer i størrelse, men beregn en håndfull raspet masse pr. vaffelplate.
Til dessert kan vaffelen også brukes, men da rasper man en tredel eple sammen med poteten, og krydrer massen med sukker istedenfor salt og pepper. Serveres med f.eks kanel, eplemos, rømme, krem eller is.
Kjempegodt, raskt å lage, rimelige råvarer.
Syngende sand….
Vi vandret langs stranden på naturskjønne Koster.
Sanden var fin, myk og varm mot føttene. Vi gikk stranden til ende og fortsatte langs svaberget utover. Der passerte vi en liten strand mellom to svaberg. Denne stranden hadde ikke sand, men stener. Glatte, avslipte småstener, alle i samme størrelse, fra mandelstørrelse til hønseegg. De dekket hele den korte stranden i ett dypt lag.
Da vi kom over neste svabergforhøyning, kom vi ned på enda en ny strand. Også denne stranden var kort og dekket av større steiner. Disse stenene var i størrelsesorden knytteneve til hodeskalle.
Det var da vi kom til den tredje korte stranden, at jeg begynte å stusse over denne systematiske spredningen av stener. Her var stranden dekket av bare store stener; størrelsen på disse var til å favne, til å trå på, til å hoppe fra sten til sten på.
Hvorfor lå sand og stener i hver sin vik, pent sortert etter størrelse?
Er det naturen som selv sorterer slik, eller hadde noen andre gjort dette?
Jeg så for meg trollmor som lot trollbarna løpe rundt å sortere stein etter størrelse, og at hun strengt inspiserte arbeidet etterpå. Selvom tanken moret meg, gav den ikke svarene jeg søkte. Og hendelsen lagret seg blandt de mange ubesvarte spørsmålene som naturlig kommer mens man vandrer om i moder natur.
+++++++++++
Bildet er lånt av maybrittsoerensen.blogspot.com
Vi vandret grusveien fra huset vårt og til hovedveien. Det hadde vi gjort mange ganger, men idag var det ekstra mange «sår» i veien etter regnværet.
«Pussig at disse pyttene ofte kommer på samme sted,» sa jeg.
«Det er helt naturlig,» svarer min mann, «vannet renner og følger landskapet, når landskapet er likt, blir vannets vei også den samme. Men se på pytten der. Nå har vannet trukket seg tilbake, og vi kan se hva vannet har gjort med veigrusen. Hva ser du?» Han så oppfordrende på meg.
Jeg studerte pytten. Jeg forestillet meg at det var første gang jeg så en tom vannpytt, og at jeg nå skulle beskrive denne for «sensor», gi nøyaktig observasjon.
Det var da jeg så det. Pytten var som stranden og de sorterte stenene.
«Jeg ser at bunnen av pytten er finmalt sand, fremdeles fuktig etter vannet,» begynte jeg.
» Ja, men alt her er ikke «sand», veigrusen er laget av granitt, og granitten består av kvarts, feltspat og glimmer. Kvartsen blir til sand ved knusning, mens feltspat og glimmer blir til leire. Derfor er slammet i bunnen av pytten mest partikler etter feltspat og ikke sand.»
«Javel, så er de fine partiklene leire. Sanden er litt høyere opp langs pyttkanten, og utenfor pyttens kanter ligger det grovere grus. Det er som om noen har stått og kastet all den groveste veigrusen ut av pytten, så den ble liggende ytterst, deretter den litt grove sanden, mens bare finpartiklene, leiren altså, ble tilbake i hullet og dannet et seigt gel-liknende stoff, som for å tette bunnen av pytten.
Her har naturen sortert seg selv, ordnet seg etter en annen orden enn den resten av veien har.
Hvordan forklarer man dette? Hva er det egentlig som skjer?»
Jeg ble så glad mens jeg snakket, for den lille hendelsen fra Kosterøyene ble ikke lenger stående alene i minnet , men fikk selskap av noe så trivielt som vannpytter i veien.
» Når vi vet det, kan vi kanskje forhindre neste vannpytt i å bli dannet her i veien vår!
«Hmmm….. huller i veien er irriterende, og å reparere dette er en kostbar og tidkrevende sisyfos virksomhet. Gode nok grunner til å forsøke å finne ut av det.»
Jeg ble langt mer oppmerksom på vannpyttene etter dette, og alltid var de sortert slik. Den grove grusen ytterst, ganske langt, helt opp til ti, femten cm, fra pyttkanten, og de fineste kornene som slam i bunnen.
Om noen kunne filme det som skjer i en sølepytt på en grusvei ville en kunne se hva som skjer. Det hører til de små hverdagslige hendelser at det blir huller i grusen, det er faktisk nesten flaut at man ikke vet hvordan pytten blir til. Kanskje vi får se at de største grusbitene «tar sin hatt og går», eller hopper ut av pytten selv, ja at det er slik fordypningen blir til?
++++++++++++++++++
Vi ventet et par lass grus .
Et stort område skulle gruslegges, og jeg ventet lassene tilkjørt fredag ettermiddag, så hadde jeg helgen til å spre det utover. Jeg gledet meg og ventet på bil-lasset for å kunne vise hvor jeg ville han skulle tømme grusen.
Det er en fantastisk lyd når flere tonn grus rusher ned fra lasteplanet.
Jeg sto i stenstøvet og så på den store grushaugen mens lastebilen kjørte videre.
Den smale, lange spaden passet meg best.
Jeg prøvde flere, men den smale var lettest å håndtere, den gled lettest inn i grushaugen og fikk like mye med seg som den brede spaden. Jeg gikk igang med å spa grusen oppi trillebåra. Så trillet jeg båra for å tømme den der grusen skulle være. Spa, spa, spa, trille, tømme, spa, spa, spa, trille , tømme, jeg fant rytmen i arbeidet og lot det gå av seg selv mens jeg lot tankene vandre.
Da merket jeg at grusen ble finere innover i haugen. Det var bare det ytre laget som var grov grus. Jeg spadde fra flere sider av haugen, også fra toppen, overalt var det de grove delene som lå ytterst, mens det ble finere grus og sand innover.
Men denne gangen kunne ikke sorteringen, eller ordningen, skyldes vannpåvirkning. Her var de fineste partiklene lik støv som blåste rundt for hvert spadetak, det var ikke snev av vann her. Jeg vet ikke hvordan grusen var ordnet mens den lå på lasteplanet, om den var sortert der, eller ikke, men uansett hvilken orden den hadde hatt på lasteplanet ville den blitt forstyrret da grusen ble tømt ut.
Grusen måtte ordnet seg pånytt i fallet ned fra lasteplanet.
Kanskje de finere partiklene faller fortest, og de grovere senest? Eller kanskje de finere støter de grovere bort i fallet?
Moderne kvartsur f.eks. utnytter kvartsens evne til å lagre, eller avgi, elektrisk strøm når den utsettes for trykk.
Det var klart at det var enorme trykk i virksomhet når flere tonn rusher ned fra et lasteplan. Kunne slike trykkpåvirkninger føre til slike størrelses-sorteringer?
Jeg lenket denne erfaringen til de to andre og tenkte at de var beslektede fenomener, eller helt det samme fenomenet.
**************
Jeg gleder meg over å ha slike spørsmål flytende rundt i tankegodset.
Tidligere har jeg skrevet innlegget «Fjell har hukommelse», hvor jeg viser til at silisium er hjernen i datamaskinen.
Jeg liker å tenke at virkeligheten er fantastisk, og å få det bekreftet.
Vi må bare oppdage det.
Vårt liv er av denne materien, og vi vandrer i den, overlever i den og frydes i den.
Derfor ønsker jeg velkommen alt som er ekte, vitenskaplig og godt, og jeg tror at alle som lever kan bidra med hva de har sett på sine vandringer, om det ikke er annet enn litt sand.
Av og til leser man om fenomener som ligner, eller suplerer egne tanker. Som den lille notisen jeg leste i «Illustrert vitenskap» om syngende sand.
Beduiner, og andre som ofte ferdes i ørkenen, har fortalt om ørkenens syngende sanddyner. Sanddynene kan sende ut dype, eller høye, rene, klare toner.
Kanadiske forskere hadde utført en studie av dette fenomenet. Arbeidet var ledet av Douglas Boldsack, forsker ved «Laurentian University» i Ontario.
Først hadde de funnet en syngende sanddyne i ørkenen, og av den tok de over hundre prøver med tilbake til labratoriet. Deretter prøvde de å få sanden til å synge der inne. De klarte det ved å riste sanden, da ga den fra seg en klar, ren tone, som når man slår på en pianotangent.
Ved nærmere analyse av sanden beskrev de den slik:
«Den hadde en glitrende overflate som tildels besto av vann. Sanden var dekket av silisiumgel, sammensatt av bittesmå sandpartikler som absorberte vann og klebet seg til sandkornets overflate.
Silisiumgel ga også ved risting, fra seg en høy, ren tone.»
Forskerne mente dermed å ha løst et av spørsmålene med syngende ørkensand, nemlig ved å finne at silisiumgel synger. Derfor avsluttet de det prosjektet, desverre, men flere forskere har forsket videre der de stoppet. Og på
http://www.youtube.com/watch?v=7I6BesiNlM8
http://www.youtube.com/watch?v=4yFaMsUawi4&feature=related
er det lagt ut flere filmer om fenomenet.
Forskerne har ulike tolkninger av hvordan den syngende sanden lager tonen, og hva som utløser den, de forklarer det forskjellig, så her gjenstår mye forskning før fenomenet er forstått.
Jeg liker godt at naturen ikke er ferdig utredet, men jeg liker også at man prøver å utforske den.
Ordene sand og silisium brukes ofte omhverandre, og det kan kanskje forvirre noen. Silisium er et grunnstoff som nesten ikke finnes i ren tilstand, den har en voldsom affenitet til oksygen og finnes derfor oftest som oxygenforbindelser. Kvartssand er en slik oxygenforbindelse, SiO2.
Jordoverflaten er ca 50 % Oxygen og 25% Silisium. Så jordskorpen er i hovedsak en slik oxygenforbindelse.
Og for ordens skyld, silisiumgel er ikke en kjemisk legering, men kvartskorn av bitteliten størrelse blandet med vann. Som leirvannet i bunnen av sølepytten.
Som jordoverflaten i hovedsak er to stoffer, silisium og oxygen, er alt liv i hovedsak også to stoffer, karbon og hydrogen, mens vannet nettopp er de to stoffene, oxygen og hydrogen . Slik er vannet det som binder livet og den uorganiske materien sammen. Ørkensanden virker dermed livstruende, fordi vannet er fraværende.
Jeg liker å tenke på at de enorme sanddynene i ørkenen har sortert seg selv, at de har ubegrenset hukommelse og at de synger sine renstemte G – C – og E mens de rister litt på dynene sine.
Japan, «tål det utålelige»…..
Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.
En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett. Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så å bli vasket vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre at kjernekraftanleggene blir en trussel, i tillegg til naturkatastrofen.
Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.
Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ, en ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke slik. Ikke bare slik.
Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem. De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.
På denne bakgrunnen blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja, all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.
Og jeg må hente frem igjen boken «Stråler fra asken».
Boken er skrevet av forfatter og journalist, Robert Jungk, og utgitt 1959. Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om strålingens virkninger.
Jeg siterer litt fra boken:
«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….
……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….
Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….
Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:
» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»
Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.
Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt: «Tål det utålelige…»
…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……
Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….
Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.
Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….
…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten…. Men ett menneske måtte i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»
Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .
Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.
Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen, er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..
Monstermaster, en nidvise mot Jens.
Denne nidvisen kan synges, så om du vil delta i nidet mot Jens er det bare å synge med.
Melodien er, som det vel er lett å se, «Ja, vi elsker..»
1.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem
uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt.
2.
Dette landet AP solgte for en flau profitt.
Dette landets folkevalgte er korrupte blitt.
Vi har strøm nok her i landet! Ikke stjel vår kraft!
Og legg kabelen i vannet. Ikke sett opp mast!
Ja, legg kabelen i vannet. Ikke sett opp monstermast!
3
Folket sine lenker lenket. Ja, en hær dro opp.
Fra Hardanger var det ventet at de ropte: Stopp!
Her skal ingen monstermaster. Jens, vi sier nei!
Ikke lyv om at det haster. Løgnen er vi lei!
Ikke lyv om at det haster. Denne løgnen er vi lei!
4.
Selv om ikke vi er mange er vi lenket fast.
Her kan vi bli riktig lenge lenket mot en mast.
Jens, når du vil eksportere, stjeler du vår strøm
og lar oss subsidiere, A/S» pengedrøm»!
Og lar oss subsidiere denne » ApeS pengedrøm»!
5.
En gang sloss Hans Nilsen Hauge hardt for folkets vel,
reiste rundt og lærte folk å lage saltet selv!
Nå har vi fått Fredric Hauge. Hva skal vi med ham?
Han har aksjer i «miljøet» og er Hafslunds mann!
Han har aksjer i «miljøet» og er bare Hafslunds mann!
6.
Norske mann i hus og hytte vi må stoppe Jens.
Han vil ikke oss beskytte, bare «slå oss lens».
Alt som fedrene har gitt oss har han nå solgt ut,
og naturen er blitt » A/S» , EU er blitt «Gud»!
Ja, naturen er blitt «ApeS» og Europa er blitt «Gud».
7.
Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.
Uten master over vannet og de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker over folkets makt.
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot overmakt!
Ja, vi tenker mens vi lenker oss mot statens overmakt!
Sees i Hardanger?
«Mirakel», en bokbloggturne.
Forfatteren, Renate Nedregård, har studert sammenliknende politikk og historie , og hun er utdannet fjernsynsjournalist. Nå debuterer hun med ungdomsboken «Mirakel». En bok om en ung pike fra Ten Sing, Bergen, som gjør sangkarriere . På bokomslaget får vi vite at forfatteren har erfaring fra Ten Sing miljøet.
Bokens hovedhandling er dermed ført av kyndig penn.
Boken er bygget opp av «sammenlignende» minner, annethvert minne fra Ten Sing og karrieren. Ten Sing minnene innledes med et bibelsitat, mens karriereminnene ofte innledes med blogginnlegg til fansen.
Boken bygger opp til den store jubileumskonserten for Bergenhus Ten Sing hvor Rakel skal delta igjen etter å ha vært borte i over fem år. Rakel gruer seg til å treffe sitt gamle miljø igjen. Hun mener selv at hun har forandret seg, og vi ser, på de 163 sidene, at Rakel har slitt med å forstå hva hun egentlig vil, at hun ikke kunne forstå hva Gud ville med henne og at det var ubehagelig at noen kanskje mente at hun hadde ødelagt mulighetene for bestevenninnen Stine.
Alle disse spørsmålene er noe hun har lagt bak seg , noe hun trodde hun var ferdig med. Hun har slett ikke noe ønske om å møte dette miljøet igjen.
Erfaringene hun gjør i de to tilsynelatende ulike miljøene setter forfatteren ved siden av hverandre og dermed tydeliggjøres erfaringene og blir lette å sammenlikne.
Sangen, å stå på scenen foran publikum, det er Rakels glede i begge miljøene. Denne erfaringen fra Ten Sing beskrives slik:
«… Musikken er i gang. Lyskasterne i øynene, nå ser jeg ikke publikum. Men jeg kjenner energien fra hele koret bak meg idet jeg går frem og tar den midterste solistmikrofonen. Bassriffet er i gang. Introen er igang. Nå er det meg. I kveld er jeg Guds stemme……. Jeg er ikke nervøs, det bare går av seg selv…….. koret backer meg, løfter låten, bandet driver det fremover, rytmen setter seg i føttene, jeg hopper, hopper. Og det er som om hele salen blir med meg i referenget, 600 ungdommer tar imot meg og stemmen min, jeg ser dem danse, vugge, vaie og hoppe sammen med meg foran scenen, nå er vi sammen i rytmen og lovsangen……… Jeg vet at det er der, på scenen, i akkurat dette øyeblikket, at jeg er komplett. I forening med Gud. Han viser meg og alle oss her hvorfor vi er til. Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Og erfaringen fra Idol:
«……Direktesendt på TV. Men jeg er ikke nervøs. …Så er det meg. Jeg smiler, vet at kameraet kan filme meg hele tiden. Må være forberedt. Men inni meg ber jeg. Den samme bønnen som Johannes har bedt før hver konsert. Kære Gud, hjelp meg til å gjøre mitt beste i kveld. Hjelp meg å formidle budskapet til dem som hører på. Jeg ber ikke om å vinne…. Applausen rekker ikke å legge seg før jeg hører introen til låten. Et gjenkjennelig riff. Gitarer. Rytme. ..må ta inn låten. Jeg finner den. Beaten. Nå er det meg…Jeg tenker ikke på teksten, ikke på å huske teksten…….det er min låt, min låt som lever under huden min, det kan ikke gå galt. Det går ikke galt. Jeg kjenner gleden komme til meg….jeg har en enorm scene som er min…jeg løper over gulvet, det er min scene nå, suger musikken inn i meg, og prøver å spre budskapet om love til hele salen, et opprørt hav av publikum…Nå synger jeg til deg, Johannes.
Rakel erfarer at skrittene inn i suksessen fører henne ut av Ten Singmiljøet og etterhvert også ut av hennes «barnetro». Etter fem år som superstjerne er hun ikke lenger ung, usikker og uerfaren, men «frøken selvtillit» personlig.
Så kommer mailen fra Johannes. Han ber henne delta i konserten for Bergenhus Ten Sings 25 årsjubileum, og til hennes forskrekkelse sier PR-folka hennes ja til den konserten:
«…..Den her konserten er som sendt fra himmelen, eller kirken, or whatever, hahahaha. …Du vet du er i trøbbel, darling. Saken kommer opp for retten i slutten av april…. dette blir den perfekte avledningen….vi kjører en spin på hele den kristen-greia. Din uskyldige fortid, dine røtter i kirkekoret….»
Det er flere minner som Rakel bearbeider i tiden frem til konserten. Jeg vil bare plukke frem noen som jeg tror er viktige, og som viser hvorfor jeg ikke er overrasket over hvordan boken slutter.
Sanggleden hennes er den samme enten hun er i Ten Sing eller på superstjerneturne, men hun trodde det var anderledes: » Vi trodde gleden kom fra Gud…»
Hun har vært i et lite kristenmiljø, hvor forankringen av troen var i opplevelser, stort sett trigget i følelseslivet:
«….På scenen, i dette øyeblikket, i lovsangen, i rytmene er jeg komplett i forening med Gud…»
Ten Sing kristendommen vektla også den følelsemessige opplevelsen av liturgien:
«….Nattverdsmessen…. så stemningsfullt, så nært, så fysisk… Et hellig sakrament. ..Dette er mitt legeme…Oblaten klistrer seg til ganen. Som papir. Jeg prøver å se for meg legemliggjøringen av Sønnen….Dette er mitt blod…Jeg skyller ned restene med vinen. Nå er jeg jesu disippel… I den natt da han ble forrådt..jeg kjenner meg svak…..i det øyeblikket jeg reiser meg fra alterringen hvor jeg har knelt , vet jeg det: Jeg er syndfri. I dette øyeblikket. For gjennom nattverden er alle mine synder tilgitt, jeg er ren. Det varer ikke lenge, men det er ekte. En renselse som gir meg mulighet til å starte på nytt…..»
Renheten opplever hun også i treningsstudioet, under knallhard jobbing frem mot turneen:
«….Det er meg selv der i speilet, min kropp. Et lite glimt idet jeg kommer ut av dusjen. Herregud, jeg ser jo bra ut. Selv om jeg fremdeles er sprengrød i fjeset. Jeg kjenner meg deilig mørbanket i hele kroppen. Musklene skriker, alle muskler i hele kroppen dunker, hormonene ruser gjennom blodet. Jeg hiver innpå resten av proteinshaken i relaxhjørnet i garderoben. Nå kjenner jeg meg ren, renset. All dårlig energi er fordampet, alle avfallsstoffer svettet bort. Jeg er som ny…
Coachen skal snakke med hver og en om våre personlige mentale sperringer:
«….du trenger ikke ha dårlig samvittighet… Du trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi du lykkes. Det er så typisk unge jenter som deg. At dere ikke lar dere selv få lov til å ta plass. Du har et kjempetalent , du fortjener å ta plass. … Jeg skal lære deg en teknikk… Fake it ’till you feel it…»
og
«…..jeg blir full av skam over at jeg veide 7 kg mer under første turne….»
Dårlig samvittighet og skam er ikke begreper reservert for de religiøse miljøene, de benyttes vel så mye i de «andre » miljøene hvor «svarene» er anderledes og «veilederne» har økonomisk gevinst av å være flinke:
«….Hvem hadde jeg vært om jeg ikke hadde blitt løftet opp og fram av andre den gangen?…. Jeg hadde søren meg ikke fikset det alene…..»
Dårlig samvittighet og skam var mer en ubehandlet og svevende følelse i Ten Sing miljøet:
«…….Jeg kjenner den igjen. Følelsen har vært der siden jeg skjønte at jeg måtte møte dem igjen. Johannes, Lena og Stine : «Hva er det med deg som tror du er bedre enn oss», tenker de sikkert…….»
Boken gir mange gode eksempler på at de profesjonelle i underholdningsindustrien er langt dyktigere enn mange kristne ungdomsmiljøer til å følge opp sine unge nybegynnere. I den ensidig, overflatiske vinklingen i begge miljøer, av egotripp, fysisk stimuli og trening som middel til økt lykke, taper de kristne miljøene «konkurransen».
Ten Sing miljøet fremstilles som en «tam» variant blant alle ungdomstilbudene, en «naturlig dop».
Om ikke ungdommen leser boken, bør kristenmiljøene lese den!
Her kan de tydelig se, synoptisk fremstilt, hvor fattig og dumt det er å betone ensidig de fysiske sidene ved de religiøse erfaringene.
Unge som leser boken får et sterkt inntrykk av at religion er så platt som det fremstilles her, noe naivt og ufarlig, noe man vokser ut av, en «barnetro» man forlater, og at » ShowBusiness» er noe man helt uproblematisk kan akseptere.
Det er et verdisyn jeg ikke deler.
Ten Sing virker fremmed på meg, Superstjerner og Idol er også en virkelighet jeg har lite interesse for. Men forfatteren gjør dette skikkelig. Hun får godt frem de vanskelighetene en ungdom kan oppleve når egne religiøse opplevelser settes på prøve ved å sammenholdes med andre nyervervede livserfaringer. Det er dette som gir boken aktualitet utover Ten Singmiljøet.
Rakels opplevelser er godt fremstilt av forfatteren, tydelige, og de to miljøenes fellesmarkører er lette å få øye på. Boken problematiserer ikke noen av miljøene, den setter bare de to miljøene opp ved siden av hverandre slik Rakel erfarer dem. Hennes måte å forholde seg til begge miljøene er ganske lik, hennes og coachens «eksistensielle» spørsmål er begge direkte, enkle og her egosentrerte:
Hennes spørsmål «Hva vil Gud med meg?» og coachens spørsmål «Hva er ditt mål, Rakel?» og hennes tanke : «Hva om Gud vil noe jeg ikke vil?» viser ikke tre mulige grep, men ett og det samme grepet i tilværelsen: Rakels vei. Og fordi hun egentlig forstår det, er det lett for henne å ta styringen over eget liv.
Rakels vei i begge miljøene har hatt en overordnet verdi , slik hun allerede i TenSing uttrykte det:
«…Det er dette jeg vil! Stå på en scene, bruke stemmen min, kjenne at livet er glede…..»
Det er bokens agenda, Rakels versjon.
Veilederne i Ten Singmiljøet var bare en, lederen Johannes.
Johannes var en dyktig Ten Singleder, men han «solgte» , uten skrupler, sin flinke solosanger, Rakel, til underholdningsindustrien for å styrke Ten Sing. Man ser godt at hans verdier og hensikter er helt på linje med plateselskapets, men han feilberegnet sin makt over henne og plateselskapenes dyktighet.
Rakel er egentlig lite berørt av dette der hun følger sin vei , hun synger og skaper suksess både i kirken og på verdensscenen, og hun har sin store glede i å skinne:
«…Det er meg. Bilder av meg. På forsiden av alle tre avisene…… Helfigur. » Stjerneglans over Ten Sing-jubileum.» …….Terningkast seks. Full pott……Et enormt fargebilde av meg i kirken, med øynene lukket, koret i bakgrunnen, mikrofonen mot munnen og den andre armen strukket i været. Jeg ser ut som en helgen.
«Mirakelet i Johanneskirken», er tittelen. Mirakelet i Johanneskirken.
Oh my God, jeg har fikset det……»
I går blogget http://fluffybok.blogspot.com/
I morgen blogger http://inmystrangeworld.wordpress.com
Vil du vite mer om bokbloggen? http://www.facebook.com/#!/bokbloggturneen
Norsk identitet, Eu og Europa.
Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet
I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt. Det siste var 1. februar med temaet :
”Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?
Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).
Ved utvalgets nettsted kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.
Det er et spennende arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.
På dette debattmøtet snakket man altså om identitet.
Identitet er et vanskelig tema, og innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel ikke. Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer som ikke berørte debattens tema i særlig grad.
Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.
Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa. Mens Hylland Eriksen vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og nasjonal identitet fremsto som falmet og provinsiell. Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.
Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.
Samtidig vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.
Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.
********
Jeg sitter tilbake med en svært tom følelse og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men jeg har fått et klarere bilde av hva antropologien strever med.
Jeg ser at man ikke ønsker å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt. Moderne antropologer peker på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt setter høyest av alt, tilside? Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.
Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?
Det er ganske tydelig i våre medier hvordan vi ønsker å fremstå i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa. Selv om forskerne kanskje ikke tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.
At vi ikke lenger er preget av kristen identitet , men av et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.
Vår kultur sammenfaller med den Europeiske og gir oss en basis for felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik. Eller gjør det det?
Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?
Dersom virkeligheten fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?
Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som skaper den?
Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing», eller utfra politisk tilhørighet , eller utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har reell betydning for samfunnsutviklingen.
Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører. Har man noen internasjonale markører i denne forskningen?
Forskningen fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen, og egnet seg godt både som debattinnlegg og som underholdende partsinnlegg.
Man kan også spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne» lovendringer og reformer.
Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?
Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det er dem, de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i Unionen?
Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?
Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?
Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.
Landene har alle sine nasjonale særtrekk, sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :
Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og skapte seg identitet ved nye medier og teknisk utvikling. Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.
Her er de antropologiske markørene tydelige:
Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner og religioner.
For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.
Slik har vi lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper. Det vil si, vi har underordnet oss kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som bare har ett hensyn, hensynet til å opprettholde sin egen vekst.
Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.
Var det hans måte å nedvurdere kunnskap på?
Det virket mer som et strategisk utspill for å svekke en konkurrent!
Man kan slik legitimere å «feie vekk» en identitetsforståelse som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles. De fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:
Forskerne bryr seg ikke om å presentere, eller vektlegge, «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være. De vil definere fremtiden, utvikle den og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en manende og besvergende forskervirksomhet.
Forskerne har stor tro på sine samfunnsbyggende evner og muligheter.
Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?
Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.
Det er selvsagt flott, men de påpekte altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.
Det er storartet, men tragisk , at Tyskland er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen og felles fortid.
Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.
Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå ønskede mål?
Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss : » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»
Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss i tiden som kommer.
Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror det er verdt å merke seg det.
******
Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.
Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.
Det ser jeg frem til.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 