Klimaendringer og Munchmuseet
Vi leser og snakker om de store klimaendringene som verden står overfor.
Vi godtar personlige byrder i form av avgifter, og personlige forsakelser i forhold til energibruk, for å delta i den store felles satsingen for å redde verden fra de store utslagene av miljøkatastrofene som profeteres.
Vitenskaplig og politisk satses det svært offensivt for å få oss alle til å forstå alvoret.
Jeg undrer meg derfor over at man i disse tider konsentrerer byggevirksomheten i havkanten.
Våre politikere satser gigantiske fellesskapsmidler for å oppbevare umistelige nasjonalskatter i vannkanten.
Det virker så rart.
Er det ikke så farlig likevel?
Kanskje havnivået ved Oslo bare stiger 60 cm dette 100 året? At det er andre steder det blir ille, ikke her.
Hvor sikkert er dette ? Hva er gambling og hva er fakta og hvor lenge er det fakta?
Er man naiv når man tror på vitenskapens rapporter? Det vil si, ville handle i tråd med rapportene.
Eller er regjeringens byggeplaner et uttrykk for at de velger å se bort fra de vitenskaplige rapportene, altså
planlegge som om man ikke tror på dem, eller ser noen risiko knyttet opp til dette?
Er det riktig å planlegge slik med våre fellesverdier?
Det kan man lure på mens man sykler til jobben.
Gert Nygårdshaug
Leser nettopp «Mengele Zoo» , «Himmelblomsttreet» og «Afrodites basseng»
Jeg leser med glede og rives til de grader med!
Dette er mer enn god litteratur, dette vekker religiøs begeistring.
Leseren følger en vanvittig hisorie som vi vet er sann. Vi identifiserer oss med hovedpersonens terroristrolle og ønsker han må lykkes, vi er med på å plante himmelblomsttreet i Europa og vi er med i det store spranget i «troen på ørkenen».
Etterpå sitter man med en sorg. Sorg over at man bare er en leser som ikke utretter noe ….for vår samtid.
For det er det bøkene så mesterlig viser oss. Samtiden … og engasjementet.
Faktisk stikker bøkene dypt i oss.
De vekker religiøse dyp i oss, og religiøs virketrang.
Det er kanskje en merkelig påstand, siden forfatteren selv er svært sint på de etablerte religioner.
Vel..den religiøse dimensjonen ved disse bøkene er åpenbar for meg, og jeg opplever den som sterktvirkende:
Midt i virkeligheten er det mystiske, det uropprinnelige, det magiske, den kunnskapsrike søkingen i vitenskapens grenseland, den store uretten, det etiske problem og dilemma, troen på noe ekte og opprindelig, den sterke grensesprengende gleden, hevn og rettferdig straff, dommedag, en ny begynnelse……. og Gud?… som er oss.
Det er vi som tar makten og utfører den nødvendige, rettferdige straff, og som skaper utslettelsen og den nye begynnelsen… vi og det dype samspillet med naturen…….den mystiske naturen, urtilværelsen…
Fantastisk å få være med på. Tusen Takk, Gert!
Ikke vær så sint på de eksisterende religionene… … du er svært lik dem… og gud hjelpe oss om din natur- eskatologiske vrede blir utført av frelste lesere verden over….
Potetgiften solanin.
Desverre er Norsk matvarehandel helt uten potetkompetanse. De legger poteten udekket i åpne lyse disker. Dette gjør de sikkert i den hensikt å friste forbrukeren til å kjøpe den.
Men forbrukeren har gått i norsk skole og er potetkyndig. Han/hun vet at en potet skal oppbevares mørkt. Ved det minste lys utvikler poteten solanin, et stoff som er giftig for oss. Særlig skadelig for små barn, men i store konsentrasjoner kan det også bli dødelig for voksne. Den vanligste oppskriften på hvordan du lager dette giftstoffet er å legge en potet slik at den får lys på seg.
Har poteten ligget så lenge i lys at den har utviklet litt grønnfarge, kan du være helt sikker på at giftstoffet er i poteten.
Matvarekjedene er på denne måten potetvandaler.
De får et parti sunne, gode poteter, og for å friste kunder belyser de dem ekstra fint, for så å kunne tilby kunden sine spesiallagede solaninpoteter, garantert grønne og passe giftige for hele familien.
Alle utdannede mennesker snur ryggen til den mishandlede poteten og kjøper noe annet.
Jeg tror desverre at denne potetvandalismen ikke dreier seg om uvitenhet, men om en nøye planlagt strategi for å oppnå et ønsket/ villet resultat.
Butikkfolk har alltid hatet sine kunder og ser her en rafinert hevnmulighet ved å selge vakre snikforgiftede produkter til den dumme «Ola Potit».
I tillegg hater de poteter og bruker denne «selg forgiftet mat og se hvor lenge produktet er på markedet» aksjonen som en ren utryddelsesstrategi.
Det er litt av samme strategien de har overfor ferskvaredisken og frysedisken, (men det får bli et annet innlegg en annen gang)
Røkestopp.Abstinenser?
«Hva må jeg regne med av fysiske abstinensreaksjoner når jeg slutter med røkingen?» spurte jeg legen.
«Nei, det blir ingen fysiske abstinenser,»sa hun» det blir mer psykiske reaksjoner som irritasjon, depresjon, sinne og denslags.»
Vel, så sluttet jeg.
Nå er det over to mnd siden jeg sluttet å røke, og jeg har ikke hatt noen av de psykiske abstinensene.
Man sier psykisk, og skal vel da late som om dette dreier seg om reaksjoner som hører til den ikke stofflige åndeverden??
Jeg er nok ikke et åndsvesen siden disse reaksjonene har uteblitt!
Derimot fikk jeg trøbbel med tannsykdom, tannverk og visdomstannsmerter..
Høyst fysiske plager altså, og noe min lege derfor øyeblikkelig sa at hadde ikke noe med røkestoppen min å gjøre. Det var rene tilfeldigheter at det kom 14 dager etter min lykkelige, vellykkede røkestopp.
Vel, jeg gjorde mine besøk hos tannlegen grundig, og er igang med et delvis trygdebetalt dyprensprogram, et hjemmebasert skylle/pirke/børste terapiprogram og venter på time hos kjevespesialist. Det er så langt jeg har rukket til nå med tannhelsen.
Så fikk jeg et akutt, rasende anfall av kaffedrikketrang. Det bekymret forsåvidt ikke ,annet enn ved måten det i avsindig raseri meldte sitt behov på. Svært fremmed følelse for en tilvanlig rolig type som meg. Jeg hev innpå «som rasende», store mengder kaffe.. og kjenner fremdeles den fremmede agresjonspregede trangen til kaffe, og mye å drikke, i spytt og blod. Siden jeg ikke er åndsmenneske nok til å få psykiske abstinenser, streifet denne tanken meg at kanskje dette var en slik åndsdemonabstinens!!
Jeg fikk ikke spurt legen min om dette, for det ble liksom uaktuelt og borte for meg da jeg begynte å ese.
Jeg hevet, som en brøddeig. Alt ble større: pannen, puppene, halsen, nakken.. også videre nedover, helt ut i tærne. Det var svært ubehagelig, og siden det ikke var resultat av mye og god mat, men tydelig noe feil i væskesystemet mitt, gikk jeg til legen.
«Hør, dette er mistenkelig, eller skremmende. Her rakner jeg plutselig som en gammel strømpe! Det ville faktisk berolige meg om dette var fysiske røkestoppabstinenser, og at det var forventet, og at «alt er under kontroll» på en måte,»sa jeg. «Jeg vil helst ikke tenke at jeg nå blir syk… uten å vite grunnen… eller hva det er.»
» Dette er ikke mye hevelse,» sa legen i et halvt trøstende, halvt bebreidende tonefall, mens hun tittet raskt på anklene mine. «Du skal få resept på vanndrivende. Mange kvinner må ta det av og til. Det er helt vanlig. Det har ikke noe med røkestoppen å gjøre. »
«Men jeg vil vite hva årsaken er, jeg vil bli frisk! Dette er smertefullt. Jeg blir verre utover dagen og vagger som en gås før lunch! Det gjør vondt i ryggen og magen! Som om jeg deles/ryker på midten. Det sprenger i alt vevet. Jeg vil ikke ha dette! Rumpa mi dunker borti bildøra og treffer siden på bilsetet før den får satt seg ned i bilsetet . Jeg vet ikke lenger hvor jeg har den, den er bare vond og ivegen!. Mannen min kommer også til å klage om jeg ikke finner ut av dette. Jeg vil ikke leve klosterliv bare fordi jeg har sluttet å røke! Jeg ble ikke deprimert av å slutte med røken, men dette kommer jeg til å bli skrekkelig deprimert av!»
Jeg fikk resept på vanndrivende og henvisning til indremedisiner. Mer klarte jeg ikke å få ut av det.
Indremedisineren skulle ringe/skrive til meg om når jeg kunne få time.
Ja, det tar nok sin tid .
Mens jeg venter går jeg til kvakksalvedamen, leter etter fysiske abstinenser ved røkestopp på nettet, og får også der bekreftet at røkeabstinens hører åndsmenneskene til.
Det var forresten en side hos helsedepartementet som ga meg grunn til ettertanke. Der sto det at man gikk inn for at man kun skulle vektlegge de psykiske abstinensene ved behandling av røkestopppasienter, og ikke de fysiske abstinensene.
Det beroliget meg at det virkelig finnes fysiske abstinenser. Men det sto ikke noe om hva det kunne være.
Det slo meg at min lege kun fulgte oppfordringen fra helsedirektoratet, at hun ,kanskje,(om informasjonen fra departementethadde vært anderledes) ville sagt noe annet om mine plager enn det hun altså nå sier. Og at hun faktisk er flink, når hun altså isåfall ikke informerer meg.
Kanskje de fysiske plagene er store, alvorlige og mange? Rett og slett så ille at storrøkere ikke ville tatt sjansen på å slutte å røke om de visste om det. Ja, at faktisk statens antirøkekampanje ville fått trøbbel med helsegevinstbegrunnelsen!!
Og at det ville bli for kostbart for alle offentlige røkeavvenningskurs om alvorlige fysiske plager skulle kunne relateres til deres sekteriske virksomheter.
Desuten er vel strengt tatt ikke «psykiske abstinenser» et begrep med vitenskaplig hold.
Psyke har i alle år latt seg påvirke av kjemiske stoffer, fysiske stoffer: Nikotin er fysisk. Du kan ta på det, måle, veie og røke det…. og da gir ikke dette fysiske stoffet psykiske psykdommer.
Vi blir bedt om å slutte fordi røking gir farlige fysiske sykdommer, som kreft, hjerteinfarkt osv. Og det er ikke en psykisk kreft. Det er en fysisk dødelig sykdom.
Jeg føler, rent psykisk, at jeg er alene med mine fysiske plager.
Det grå lyset
I det grå lyset går nissen tur.
Det er ham katten aldri får tak i.
Han piler som en mus, romsterer som en rotte.
Han går der ute,
jeg ser katten bykse forgjeves etter ham.
Jeg anstrenger øynene,
engang må jeg vel få øye på ham, eller en annen,
en av de underjordiske,
en som ikke rekker ned i bakken før grålyset,
og som blir til stein.
Det er i den magiske timen i det grå lyset det skjer.
Når det lysner
Det grå lyset mellom mørket og soloppgangen myldrer av liv.
Haren har løpt til sin hule og
uglen har allerede funnet sitt «hjemmested».
Fuglesangen starter og så er «alle på».
Reven kommer luntene i fornøyet, leken stil. Man kan nesten se ham nynne på veg til sin faste museplass.
Rådyrene krysser det åpne jordet, tar seg tid, spiser litt og lytter nervøse og glade til morgenbruset.
Elgen står i skogholtet og tygger,
og jeg sitter her og titter på dem gjennom vinduet.
Jeg har satt på kaffen mens jeg følger med på hva som skjer her i verden.
Møtet, troens mysterier.
Tro
Jeg har en tro. Jeg har fått den engang.
Jeg har ikke “prestert” den, eller funnet den på selv. Det har jeg aldri kunnet skryte av, som om troen skulle være min fortjeneste.
Men jeg har alltid forholdt meg til den.
Troen er ikke rik på ord. Den er ingen intelligent forklaring på tingene.
Den er heller ikke “min”, som et musikalsk talent er genuint “mitt”. Nei, jeg kan ikke ta troen og vifte med den og si:”Se, her er et av mine talenter”.
Den er mere som en uforståelg gave, som livet selv. Det at jeg lever.
At jeg puster i den klare luften noen år, at jeg ser gresset og gledes ved den grønne friskheten.
Slik er troen. En uforståelig gave, som livet selv.
At Gud er.
At jeg vandrer i gresset og gledes over det som er,
at jeg deler min glede med Gud. At det å dele med Gud er glede , som å puste, som å leve.
At jeg er.
At i Gud er jeg, at alt er i Gud, at Gud er.
At Gud deler med meg.
Tilfredshet
Den dype tilfredshet.
Som et diende barn
er min sjel i Gud.
…
“SSSsssså ssssøtt!
Mennessskene liker å lage sseg trygge sssmå eventyr.
Hvorfor sssskulle du liksssom være ssspessiell?
Vet du, dette er det ingen som tror lenger, i vår opplyssste tid..
Bevissssss, har du det kansssskje…. Jeg har mange vitenssskaplige motbevisss……
Kjedelig er det ogssså…
Kjærlighet, uæææ!! passss opp! jeg sssspyr …
Gud er forressten ssvært urettferdig…
Hen er en uberegnelig ,gammel fjellgud sssom gjør de grusssomsste ting.
Han er ikke alene på gudemarkedet heller, her er hyllemeter med lignende typer,
utgått på dato ssspør du meg.”
..
Jeg løfter barneblikket og spør,
mens melken triller nedover fra en breddfull munn,
mens jeg lytter med all min sjels glade undring til denne underligste av Guds skapninger:
“Hva vil du meg?”
Paradis
Barbent i dyp mose.
Flytende i dypt hav.
Sol og vind mot bar hud.
All naturens sang.
Min elskede, barna og jeg.
Lyset og øyet finner hverandre.
Jeg ser alt.
Jorden er paradis.
…
Torner og ugress.
Miljøgifter og kjøpekick.
Hat og undertrykkelse.
Fattig og rik.
Angst og gråt.
Det ensomme mennesket, det fremmede sinn, det døde blikk, det hatende hjerte.
Jeg puster det inn,
puster inn alt det vi mennesker gjør her i Paradis, og kjenner tyngden av vår skyld, vår usigelige dumhet.
Jeg kveiler den gamle slangen som en turban om hodet mitt.
” du skal snakke til ørene mine.”
Jeg legger tyngden av vår skyld som en kvernsten på hjertet mitt.
“Vi er adskiltheten.”
Så går jeg barbent i mosen.
Eden
Jeg roper til deg fra hagen.
Vi, ditt skaperverk, roper til deg fra Eden.
“Hva vil du oss?”
Vi ser ditt luende sverd, dine rasende serafer..
Vi gjemmer oss under fikenblader
gjemmer oss
og står for deg i vår adskilthet
og kjenner tyngden av å være skapt av deg
i ditt bilde,
og vi utånder
ikke
men bærer deg
med kraftløse armer,
nakne mot den røde jorden.
Quo Vadis
I tausheten
tok du adskiltheten
trettheten
angsten og den dødelige sorg
tomheten og all ond vilje.
Du tok det.
Dine hender, rygg og skuldre var nedlesset
da du bar det bort.
“Jeg kommer snart tilbake.”
Sa du.
Patmos
Jeg står på stranden ved havet.
Verdenshistorien
er lest.
Verdensreligionene
er levet.
De ensomme sterke roperne har ropt sine ismer.
De store ødeleggerene
har gjort sine ødeleggelser.
Jeg legger turbanen på stranden
og venter.
Du kommer snart.
Jorden
Jeg dyrker jorden
og deler mitt brød
og jorden er fruktbar
og frukten er søt
og grøden er sangen til jordens pris
den synger at
jorden er paradis
…
Og elvene i Paradis
løper hvor de vil
og vanner glad
den som vil ha
litt kunnskap fra et kunnskapstre
og evig liv fra livets tre
ja, herren selv vil øse ut
av livets vann fra Herren Gud.
skyllemiddel
«Nå skriver jeg opp navnet på det skyllemiddelet du må bruke,» sa tannlegen.
«Det er det beste skyllemiddelet og det gir ikke brune tenner, som de andre skyllemidlene gir.
Husk å skylle to ganger daglig, minst et halvt minutt gurgling etter grundig bruk av tannpirkeren, den i plast som jeg viste deg.
Versågod, her er lappen og husk å skylle munnen godt etterpå , så unngår du sopp bak i munnhulen.»
Jeg kjøpte middelet og startet behandlingen. Jeg var nøye, for tennene mine hadde en tannsykdom som bare kunne holdes i sjakk av dyprens av spesialist og dyktigheten i min oppfølging av pirking og skylling.
Men tennene ble brunere…
Dyprensspesialisten sa:»Nå skriver jeg opp navnet på skyllevannet du skal bruke, både når du bruker denne lille børsten her og når du skyller munnen godt etterpå.
Det er viktig at du bruker dette skyllemidlet og det er det eneste skyllemiddelet som ikke gir brune tenner.
Dette middelet gir ikke sopp i munnhulen, men husk å skylle munnen godt etterpå, uansett.»
Jeg innrømmer at jeg gikk og kjøpte dette middelet også.
Jeg startet samvittighetsfullt opp med dette nye midlet, med et håp om å redusere mørkningen av tennene.
Før neste tannlegebesøk sier jeg til min mann at jeg vil be om hjelpetiltak mot brune tenner. Jeg innså, desverre, at begge skyllemidlene mørknet tennene mine betraktelig. Det kjennes ekstra lumpent mot en nyfødt «ikkerøker» som gleder seg til hvitere tenner som en hyggelig bivirkning av røkestoppen.
«Vil du spørre tannlegen om noe for meg?»spurte min mann. «Spør: Hva har man av innvendinger mot munnskyllevannet Hydrogenperoksid?»
Jeg noterte spørsmålet og stilte det til tannlegen under papirarbeidet ved konsultasjonens slutt.
Tannlegen så ikke opp fra papirene, men etter en taus 15sek. med dyp nyve i pannen sa han:
«Det er ingen innvendinger mot munnskyllevannet hydrogenperoksid. Tvert imot er det de selger på apoteket velegnet. Det har også en blekende effekt på tennene.»
Jeg trodde nesten ikke jeg hørte riktig.
Jeg kjøpte dette munnskyllevannet og til min glede så bleker det tennene litt for hver gang, noe som motiverer veldig til flittig behandling! Det smaker ikke noe, bare vann, så det er behagelig på den måten også.
Røkeslutt!
Jeg startet røkingen da jeg var 12 år. Jeg ble avhengi med en gang.
Siden har jeg røkt. Kost meg , nytt stimulien, selskapet, trøsten, gleden og roen i røken.
Jeg slutte? Aldri!!
Noe så trivelig slutter man da ikke med!!!
Nå, 46 år etter røkestart, fikk jeg beskjed: Du har fått kols.
Jeg sørget, betvilte diagnosen, ba om skikkelig utredning
og satte meg inn i tilbudene til oss ulykkelige som «må» slutte……………..
(MÅ?? Det er et filosofisk, eksistensielt spørsmål hvorvidt man må…)
forsøkte nicorette inhalator, nikotintyggis, snus og «røkestopp»… fysjom!!!!
Tvangstrøye og umyndiggjøring sto som beste/eneste alternativ.
Jeg var på veg nedover. Lungekapasiteten var halvert.
Det var da jeg tilfeldigvis fikk snakke litt med alveolene mine. De var svært medtatt, men fremdeles i live,
hardt nedkjørt, men fremdeles uten varige endringer og skader.
Dette møtet var avgjørende!
Jeg gikk sporenstreks til hypnotisør, fikk lagt inn «jeg vil ikke røke» i min sjels underliggende lag,
med denne sterke oppbakking og en hard beslutning om å ikke plage mitt legeme med nikotin
la jeg røken vekk.
Jeg fortalte mine alveoler at de var årsaken til min beslutning
og de svarte meg med en frydefull bølge av glede.
Nå fryder jeg meg nok til å tåle røkesug, slemme abstinenser, savnet av kosevanene i alle livets små gjøremål
og
nå øver jeg meg på å tenke:»jeg røker ikke!»
PS
Nysgjerrig på alveolene?
Det er de mange, pene, små, rosa blærene i lungene, det er dem som blir ødelagt, harde, forstenet og døde ved langtfremskreden kols….
Joda, man kan få kontakt med dem!
Vitenskapens veier er mange og livet er uransakelig…
Kvantemedisin, frekvensbehandling , sjelens rop og indre øre…….
Kan sikkert forklare det som skjedde ,bedre . Nøyere.. om man ønsker det…
Dag Solstad og Thomas Mann
Supert å bli kjent med bøkene dine, Dag Solstad. Du fortjener de prisene du har fått! Jeg liker spesielt godt at du ser min generasjon, ser det intellektuelle idealet og fremmedheten vi kjenner til nye generasjoners anderledes verdiprioriteringer. Jeg tenker på Thomas Mann når jeg leser den intenst fortettede søkningen inn til de presise formuleringene som glimter i tekstene.
Høst
Det gav sin frukt
og ribbes for
ethvert blad
vindene river av flere grener
telen
omslutter
røttene i dypet
saftene trekker seg tilbake
naken
skjuler det vårens komme
Bare livet er
Mylder..
myriader av bevegelse
i ustanselig voldsom styrke
en død ek?
levende i nedbryternes mangfold
i saftenes tilbakevending
i vannets hukommelse deler vi livet………
døden
en nedbryter
i livets tjeneste
en smak av smerte
hvor livet frigjøres
og strømmer og fosser
sevjen spruter etter vinterdvalen
livet oppsluker døden
og døden
er ikke
bare livet er
døden kan ikke smakes
Hat
den brennende flamme
etsende
av minus 273 grader
bevegelsens opphør
nivlheim
hvor
helheim blir en varmestue
hvor man pynter seg med døden
og smaker dens istapper fra ginungagapet
med skyggeskrikets bleke tunge…….
døden kan ikke smakes
Døden er en taper
som en gammel ek
tåler
iskalde vinder
permafrost
tørke
er det bare å kutte vekk barken
hele veien rundt
så er eken død
Men livssaftene stiger i mose og lyng
alt liv drikker sammen og vokser i avsindig sta urokkelighet
i smertefrydende, jubel
strømmer livet i alle kroker og over hele den synlige jordoverflate
her er man i livet
i bristende knopper
i døende eker
i livets vann
Min selvlagde skolereform.
Enhetsskole eller eliteskole? Ja takk, begge deler!
Vi har hatt mange reformer i skolen, men de har vært «små». Vi har bare «lappet» litt på en «gammel slitt bukse».
Ordene, som har ledsaget reformene, har vært mange og flotte, men innholdet og midlene har stått mer i stil med «den gamle buksa», og ikke rukket lenger enn til «en liten lapp i et stort hull».
Jeg går inn for å skaffe «en ny bukse». Det vil si, gjøre noe med selve skolestrukturen.
Tilpasset undervisning er lovfestet. Jeg mener det er på tide at vi også får en tilpasset skolstruktur.
En struktur som tar hensyn til både den som ønsker enhetsskole, og den som ønsker eliteskole.
En struktur hvor barna kan få heldagsskole om det er ønsket, og hvor den skoletrette lettere kan finne løsninger for seg.
Dette er ikke tenkt som en pedagogisk utfordring som skal løses av hver enkelt lærer i hvert enkelt klasserom;
nei, det er en strukturell utfordring som må planlegges og tilrettelegges for på politisk nivå..
Det er sikkert mange løsninger på dette. Her kommer i kortform min visjon:
Ikke tenk barnehage og skole, tenk helhetlig tilbud fra barnet er født til det fyller 18 år.
Fritidsaktiviteter, helsetilbud og undervisning må sees som en felles pakke som gjelder for barnet fra det er født til det er 18 år. Disse tilbudene må utvikles til et helhetlig oppveksttilbud.
Ved fødselen får barnet en veileder innen systemet som hjelper med å skreddersy et tilbud som passer barnets familie, og ettersom barnet vokser, også passer barnet.
Barnet kan benytte tilbudene fra første leveår, eller når det passer barnet/familien best, senest ved fylte seks år..
Helse, skole og fritid skal gi et samlet tilbud i områdene:
helse/behandling, bevegelse/lek/sport, sosial kompetanse, ernæring, friluftsliv,naturfag, historie, musikk, forming, religion, kunst og kultur. Tilbudet skal romme en kjerne av obligatoriske fag, norsk,matematikk, engelsk og IT.
Disse tilbudene skal være tilrettelagt i små kurs som kan fylle,utfylle og tilpasse funksjonene til barnehagen og heldagsskolen og helt ut videregående.
Alle tilbudene, untatt de fire obligatoriske, skal være valgfrie kurs hvor helse, andre skolefag og fritidssysler kan velges etter lyst og behov frem til barnet er 12 år. Disse valgene skal gjennomføres sammen med personlig rådgiver og familien, det innebærer at man kan velge å bare benytte de obligatoriske kursene. Etter fylte 12 år må flere fag velges, kombinasjonen av fag tilpasser den enkelte sammen med sin rådgiver.
Barnet kan starte hvor tidlig det vil i de obligatoriske fagene, det må starte ved fylte 6 år, det kan selv bestemme hvor raskt det vil gå frem i de ulike fagene og det skal ha rett til å benytte tilbudet frem til fylte 18 år.
Poenget er å øke fleksibiliteten i strukturen.
Skole , barnehage, helse og fritidsaktiviteter må arbeide i fellesskap under en felles administrasjon som er ansvarlig for det totale tilbudet.
Fjern navnet skole. Tenk helhetlig oppveksttilbud med tilpasset skolestruktur.
Med denne korte skissen vil jeg vise at det er mulig å forene de fleste ønsker man måtte ha for barnas utviklingsmuligheter. Man må bare ta utfordringen med å «sy ny bukse».
Rettssikkerhet – systemet korrumperer!
Leste Tore Sandbergs bok, «Overgrepet».
Det er forferdelig å se hvordan dårlige systemer i maktens hender blir livsfarlige for folk. Sandberg avdekker en ukultur i politiet som har lang tradisjon:
«Mennesker som er litt anderledes enn oss vanlige folk, er mistenkelige. Fordi vi er profesjonelle, er våre vurderinger riktige, det betyr ikke noe at virkeligheten ikke stemmer med våre vurderinger, den bare forandrer vi slik at vi får rett.»
Det er grunn til å tro at denne ukulturen er vanlig utbredt og godt innarbeidet.
Her er det mange forhold som MÅ endres! Jeg nevner noen av de sakene Tore Sandberg setter opp som viktige:
– Ingen forhør uten advokat –
-Ingen forhør uten lydopptak/video-
-påtalemakten skal ikke skrive «det eneste referatet» fra forhøret-
– de regler som allerede gjelder for politiets opptreden, redelighet og håndtering av dokumenter og gjenstander, må kvalitetssikres og skjerpes med straff for brudd på disse-
– Det må bli klare begrensninger for bruk av varetekt-
Jeg er svært glad for at Odelstingets granskningskomite felte en utvetydig knusende dom over politiarbeidet i «Friz Moen saken». Henry John Mæland, utvalgets leder, ble spurt om vi kan risikere flere justismord. Til dette svarte han et klokkeklart JA.
Dette må da få politiske følger!!!
Selv sier Tore Sandberg:
Kan Justisministeren, Stortinget og VI leve med et system der ingen har ressurser til å kontrollere om politiet har gjort den jobben lovverket pålegger dem?
Bare i lyset ser man skyggene
Opplysningstiden,
den genuine glede over kunnskap
i seg selv.
Denne gleden av eksistensiell art,
den er åndsmenneskets lys.
I dette lyset ser man skyggene vår tid innehyller oss i
når vitenskapen går i profittens tjeneste
og det gambles med jordens og menneskenes skjebne
når aksiomer og teorier opphøyes som dogmer i den vitenskaplige høykirke
og det forlanges blind lojalitet til det inkonsistente
og dette gjøres til ethvert menneskes katekismus.
Da har man forvandlet ånd og lys til brød og sirkus
kunnskap til en byrde
og gleden til kynisme.
Ta tilbake det tapte.
Ta tilbake filosofien, religionen, amatøren, artisten,
alle som ikke fusker.
Gi oss kunnskapsgleden tilbake.
El ek tron
I en fjern fremtid,
finner man et enormt underjordiske anlegg
med spor av internasjonal storsatsing for å finne elektronet.
Språklig vil man kunne tolke dette
som en gigantisk søken
etter «el ek tron….
gud utenfor tronen».
Kapitalistens trosbekjennelse.
Jeg tror på økt forbruk
høyere avkastning
og en evig stigende børs.
Jeg tror på
den vellykkedes rett
kapitalens makt
og «frihandelens» styrke.
Jeg tror at
anbud, prognoser, budskjetter,
banker, renter, avgifter,
lover
og avtaler
er kapitalens tjenere
og at
oppkjøp av media
bestikkelser og politisk styring
vil sikre økonomisk globalisering
slik at
den evig ubrytelige kundekrets vil sikre meg eierskapet i
den evig stigende fortjeneste.
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 