Morsmelk og farsmelk?
«Jeg vil gi henne like god mat som du gir ,» sa mannen min, » hun skal ikke tenke at : Æsj! Der kommer farsmelken! »
Dette var bakgrunnen for at jeg stadig la litt morsmelk i frysen.
» Jeg har satt en flaske til tining, så lunker du den til hudtemperatur, se her, drypp noen dråper på hånden , der ja, så kjenner du når den har lik temperatur med huden din.» Jeg peker og forklarer mens min mann ser skeptisk på meg. At han tenker » kjerringråd», lyser lang vei, og» bruker du ikke temperaturmåler?», henger som en mørk sky over samtalen.
Da jeg senere kom hjem var Nan morsmelkstillegg fremme på benken, og flere av mine nedfryste morsmelker lå åpnet og strødd utover. «Problemer?» spurte jeg.
«Melken din var harsk», sa han, » alle sammen!»
«Nei! Klart den ikke er harsk! Hvordan kan du si noe sant?» protesterte jeg, sur over beskyldningen , og alt arbeidet som nå lå strødd utover.
«Smak på den selv!» sa han.
«Smake?……. har du ….smakt…på min melk?», jeg kjente faktisk at intimområdet mitt var truet, og at jeg var iferd med å skamme meg over å ha vond melk, «hvordan kunne du finne på noe sånt?»
«Enhver kokk smaker på maten før han serverer den» sa han, «tror du jeg vil være han med den harske melka?»
Jeg ga etter for trangen til å straffe ham for å være så ufin mot meg , «det er ikke riktig å smake på andres melk, og desuten så er ikke morsmelk for mennesker… det er kumelk som er for mennesker!» eksploderte jeg.
«Har du ikke smakt på din egen melk?», han så bekymret på meg, » men det må være noe feil med måten melken fryses på, siden den er harsk.»
«Jeg har fulgt fremgangsmåten de lærte oss på sykehuset», sa jeg, » frisk melk rett i ren emballasje, så holder den seg frisk i tre mnd. Denne melken er ikke 14 dager engang! »
Jeg slutter dialogen vår her, men det er her melkehistorien og flere andre dieloger egentlig begynner.
Jeg ringte sykehuset og ba om fremgangsmåten på å fryse morsmelk en gang til.
De gjentok det jeg alt hadde hørt, men nå spurte jeg dem hvorfor min melk ble harsk etter bare 14 dager, hva kunne jeg ha gjort feil? De svarte at den ble ikke harsk, og at jeg ikke hadde gjort noe feil.
Jeg spurte om de smakte på melken før de serverte kuvøsebarna.
» SMAKE på melken? Nei, det er det ingen som gjør! » svarte de. «Men da vet dere ikke om den er harsk?» sa jeg.
«Vi behandler melken etter forskriftene», sa de. «Hvem har gitt forskriftene?», spurte jeg.
«Departementet»
Jeg brukte statens gratis rådgivningstelefon, og spurte meg frem til vedkommende som hadde greie på forskriften om frysing av morsmelk. Jeg spurte vedkommende hvordan man var kommet frem til at melken holder seg frisk og god i garantert tre mnd. Jeg fikk vite at den bygget på uttalelsene til et testpanel som i et undersøkende oppdrag fastsatte fremgangsmåten og satte kriteriene for kvalitetene ved melken, bl.a.smak.
«Smakte hele panelet på «fremmed» morsmelk?» spurte jeg, «det var modig».
«Nei,» lo damen , «dette oppdraget ble ikke utført med morsmelk. Det står : homogenisert kumelk! Men det spiller jo ingen rolle!»
» Jo, det er stor forskjell på homogenisert melk og naturlig melk!» sa jeg, » på ubehandlet melk flyter fløten opp og legger seg som et lokk på melken. Homogeniseringen er jo nettopp å fordele fløten gjevnt i ørsmå perler rundt i hele melken. Vi vet fra annen mat at fett med lufttilgang, harskner svært fort. »
«Ja, det var jo merkelig dette!» sa departementdamen.
«Er det ingen forsøk med naturlig kumelk?»
«Nei, dette er det eneste matrialet vi har om frysing av melk. Det er dette vår informasjon bygger på, så da kan jeg ikke hjelpe deg noe mer.»
«Hjelpe MEG? Hva med alle kuvøsbarna som må drikke harsk melk flere ganger om dagen! Ikke særlig livsstimulerende! Og alle pappaer som serverer den harske farsmelken? Skal de bli : Æsj, han med den fæle melka? Bare fordi de får feil informasjon? Det går vel ut ny info til sykehusene ihvertfall?» Jeg skjønte at jeg måtte legge på før jeg gikk helt i fistel, og tok et raskt farvel og takk for hjelpen.
Dette er nå mange år siden.
Selv om jeg ringte både sykehuset og ammehjelpen og gjenga historien, er ingenting endret.
Jeg vet ingen god måte å fryse morsmelk på, annet enn ved å ha den i et oksigenfritt miljø for å hindre harskning. Og det klarer man ikke å få til så enkelt hjemme på kjøkkenet. Og om jeg fikk det til, hvor lenge ville melken holde seg da? For meg er det uansett ikke aktuelt mer heller. Men jeg syns det er trist at ikke noe er endret. Og komisk at vi er så redde for melken vår. Puppene er vi jo stolte av!
Jeg tror vi har dype sperrer på dette med å smake på morsmelk. Jeg har det, selvom jeg etter den hendelsen prøvde å bearbeide denne siden ved mine følelser. Sperrene får vi i avvendingsprosessen! Når vi avvendes fra mors bryst. Det er sikkert en smertefull prosess for barnet, så vond at vi får avversjon, eller skam eller reservasjon for morsmelken.
Det har desverre ført til at «farsmelken» smaker vondt!
Jeg vil gjerne vite det om du har smakt på morsmelken, din egen eller andres!
Jeg tror
Mitt liv har flere mer eller mindre uklare trosrelasjoner.
Felles for dem er at det er noe som har kommet til meg utenfra. Jeg har ikke kontroll over , og kan heller ikke etterprøve, riktigheten av trosinnholdet. Jeg vil nevne noen eksempler:
Jeg tror at jeg er.
Dette var en filosofisk problemstilling. Men, uansett filosofiske spørsmål , min tro på at jeg er, hviler i barndommens sterke» jeg opplevelse». Ved denne opplevelsen fikk jeg en helhetlig forestilling om jeget.
Jeg tror mine foreldre var mine foreldre.
Jeg aksepterte dem som det og elsket dem. Dette er en sterk tro som mine foreldre ga meg ved å elske meg . Jeg kan ikke tvile på det, for de oppførte seg slik at jeg trodde dem.
Jeg tror det jeg lærte på skolen.
Men denne troen har forbehold om korrigering av lærestoffet ved videre forskning. Selvsagt svekker dette «trosopplevelsen», men det gir meg mere nøkterne forventninger til fremtidig lærdom.
Jeg tror på legen min.
Men jeg ser hennes distanserte, kjølige profesjonalitet som uttrykk for at hun ønsker å bli respektert og trodd. Desverre er min tro på henne plaget av at maktsyke og hersketeknikker kommer til uttrykk når jeg trenger faglig kompetanse og medmenneskelig forståelse.
Jeg tror på Gud.
«likesom hjorten skriker etter vann, slik skriker min sjel etter deg , gud.» «Som det diende barn hos sin mor, slik er min sjel i Gud.» Troen kom utenfra og var hos meg og jeg likte den og jaget den ikke bort. Siden har jeg lest og fundert mye på hva den inneholder.
Troens innhold kan diskuteres? Tja, man gjør det ihvertfall!
Jeg leste at utfor Davids klipper renner det mange bekker, men innbyggerene laget en kanal av dem! Det fikk profeten til å profetere mot kanalbyggingen som en ugjerning. Vann som faller og leker seg i naturens småkronglete ustyrelighet, tar smak av all naturen den treffer på og blir rik på mangfoldet av mineraler 0g sporstoffer. Proppfull av oksygen er den til glede for den tørste vandreren. Vannet skal ikke gå lenge i kanalen før den «glemmer» duften av mose, lyng og tyttebær! Og vi får et praktisk vann som renner dit vi vil ha det. Som kirker og teologiske lærebygninger er kanaler hvor det er trygt og forutsigbart, men som mister smaken av det selvopplevde! Ja, selv ateistene og materialistene har sine «teologiske» kanaler. Alle -ister og -ismer er ulike kanaler med den hensikt å «passe på» og å skape trygghet for liketroende.
Jeg tror for det meste, og vet svært lite.
I de fleste forhold i livet gjør jeg mine små valg og filosoferinger basert på tro om tingene. Jeg er som en «halvstudert røver», for selv om jeg har mange års utdannelse , orker jeg ikke å lese og å etterprøve enhver vitenskaplig avhandling, for å se om jeg vil velge å tro på den. Nei, jeg tror på forhånd, før jeg vet. Jeg tror på grunn av andres utsagn, hva som er vanlig og hva som er det mest komfortable. Jeg tror fordi jeg føler! Også bruker jeg fornuften til å forklare det jeg føler og tror.
På denne måten er ethvert menneske en liten bekk med friskt vann! Og ditt vann er helt unikt! Det smaker av din vei nedover fjellene.
«Jeg»er
Jeg har hatt gleden av å se tre små barn på nært hold.
Felles for dem var at de fra første stund søkte kommunikasjon.
Først blikkkontakt. Og hodet som snur seg etter lyd.
En nyfødt barn ser!
Rolig hviler blikket, og forskende, granskende ser hun deg.
Og et nyfødt barn lytter! Det kjenner igjen stemmer, sang og musikk fra før den ble født.
For hver dag samler og sorterer hun inntrykkene.
For hver dag blir hun flinkere og flinkere til å bruke kommunikasjonsmulighetene.
I det første leveåret har hun språket inne og forstår det vanligste, mens hun øver seg i å svare. Snakke selv. Gå selv.
Gjøre selv.
Det er en fabelaktig læreprosess ! Og dynamikken og drivkraften har hun i samspillet og kommunikasjonen med oss.
Alt skal hun gjøre: «jeg kan», «jeg vil» med utømmelig energi.
Så en dag, sent i toåringens liv, ser jeg en fryd leke i henne: «Jeg!»…..»Jeg!»….»Jeg!»
Slik starter vi våre dager på jorden: En intens læreprosess hvor egenmotivasjonen er enorm!
Det trengs ingen utdannet pedagog der! Det eneste som trengs er noen som svarer henne.
«Jeg- opplevelsen» er unik.
Det er barnets opplevelse av helhet!
Det opplever seg som et individ. (In-divid betyr u-delelig)
Dette har vi mennesker felles. Vi har som små barn opplevet «jeg»et!
Og vi har alltid siden kjent styrken, gleden , mulighetene og ensomheten ved dette : Å være en, å være hel!
Om vi senere i livet utsettes for sterke oppløsningskrfter, vil vi ha denne opplevelsen av helhet fra vår spede barndom. Om det blir vårt eneste møte med helhet, så har vi den, uansett, alle sammen.
Vår felles forståelse av oss selv er: » Jeg»… Jeg er….hel ….og alene…og jeg vil være sammen med …noen…
«Jeg er» .. det var det gud sa at han het…
Det onde , Satan og Djevelen.
Eksistensfilosofen, Søren Kierkegaard, skrev at «det egentlige onde er angsten for det gode».
Det er svært nyttig å tenke over hva dette utsagnet innebærer.
Det er en uvanlig måte å nærme seg «det ondes problem » på.
Jeg tror også at mange har en annen forestilling om «Satan» enn den som fremkommer i Bibelen.
Språklig betyr navnet «motstander».
Mer presist betyr det » anklageren» i en rettsak. Han som skal bevise at den anklagede er skyldig.
Aktor, ville vi si.
I Gamle testamentet er det loven som angir menneskets forhold til Gud.
Satanfunksjonen er å finne dine lovbrudd,
peke på dem, bevise dem, og bevise din skyld overfor dommeren.
Dommeren utmålte straffen som du kunne «gjøre opp» uretten med.
Den gangen måtte du «ofre» noe, det sto i lovboken alt som måtte gjøres.
Vi ser nok at vi ofte overfor oss selv , og andre desverre, inntar aktor/Satanrollen.
Når vi ser og hører om folk som gjør noe vi ikke liker, er vi raske til å rope det ut.
Vi peker gjerne på andres feil, og kan hisse opp både oss selv og andre til ren lynsjestemning.
Når vi i flokk «værer blod», og setter etter en som har «tabbet seg ut», er vi mer ivrige i vår aktorgjerning enn «den onde» selv!
Vi frykter at aktors søkelys skal rettes mot oss. Vi frykter både vår egen og andres dom over våre liv, og Guds dom er fryktingytende, aktors prosess mot oss er mer enn vi kan tåle.
Det å anklage og bevise skyld er Bibelens Satan.
Og så redd er vi for Satan at vi i folketroen har i utstyrt ham med en rekke «ondskapens» attributter:
Høygaffel til å stikke ofrene med, horn i pannen og hestehov, og han er den som holder menneskene i den evig ilds pine.
Vår angst for å bli anklaget, og vår angst for skyld, er slett ikke bare et religiøst begrunnet fenomen.
Vi har alle en sosial fellesforståelse av hva som er rett eller galt, og ofte er vårt sosiale miljø verre mot sine lovbrytere enn GT noen gang var.
Der(i GT) kunne man i det minste ofre noe for å rette opp tabben.
Det å dømmes av sitt sosiale miljø er skrekkingytende, og det er ofte uopprettelig.
Selv hos helt små barn som «blir tatt på fersken» ser vi hvordan de tviholder på at «det var ikke meg».
Vi burde nok tenke over, litt oftere, vår «Satan»funksjon i det sosiale liv.
I religionen har de en måte å håndtere dette på, men hvor godt er dette behandlet i våre moderne sosiale relasjoner?
Satan nevnes også som djevelen.
Språklig er ordet djevel kommet av «diabol», som betyr «gjennom kulen» (dia/gjennom og bol/kulen) .
Dette er også en «ond» funksjon: å dele opp helheter, å skille, og spalte….det som er helt.
Vår måte å tenke på er «diabolsk», det er analytisk.
Vi tenker i årsak/virkning, vi deler og stykker opp og undersøker helt ned i de minste deler, ja enda lenger.
Vår analytiske utforskning av helheten og av oss selv, vår søken etter helhet, den transendente søken, blir i vår jordbundne , materielle virkelighet, det diabolske, det djevelske.
I denne diabolske prosessen blir alle helheter fragmentert, ødelagt, sønderrevet.
Å ødelegge og søndrerrive er gjerninger som tillegges djevelen.
Tilværelsen splittes i ånd og materie, materien deles opp i grunnstoffer , stoffene deles ned til molekyler og atomer, atomene som var «det udelelige» , deles, og vi åpner for den forferdelige, dødbringende kraften av denne prosessen.
Grensene for vår evne til å forstå helheten, tilværelsen, viser seg like tydelig på et hvert trinn i denne oppdelende virksomheten, men vi fortsetter likevel, for vi kan ikke annet.
Det er vår drift å tenke analytisk.
I denne «diabolske» virksomheten er vår tids angst og smerte.
Bibelens første møte mellom mennesket og det onde, gir en klassisk presentasjon av dette :
Slangen som er Djevelen og Satan, viser sin ondskap, så vi kan lære den å kjenne.
Det var bare gitt ett forbud i Edens hage: «Ikke spis frukten av kunnskapens tre. »
Og bare en konsekvens av lovbruddet : » For da skal du dø.»
Den listige slange analyserte utsagnet: ..» du skal ikke dø, men bli som gud : lære å kjenne forskjell på godt og ondt».
Her er dødens og det ondes problem: døden knyttes opp til lovbruddet, av Gud, og aktor beviser vår skyld, mens analytikeren sier at døden er å bli som gud , å kjenne forskjell på godt og ondt.
Vår angst for disse onde funksjonene gjør at vi «kamuflerer» dem. Det onde kamufleres med mange «morsomme», eller «skremmende» attributter . Vi kjenner atributtene godt, og er ikke i tvil når noen tegner «fanden» . Men vi har «glemt» betydningen av dette, hvilke rolle han spiller.
Og i vår angst for det onde tar vi selv aktors rolle i vår nådeløse analyse av tiltalte.
Kjærligheten er lovens helhet.
Når denne helhet stykkes opp i mange enkeltlover er kjærlighetsinnholdet utdypet,
men samtidig er den blitt diabolsk og har anklagen, straffen og døden i seg.
Mens den hele, fullkomne, udelte kjærlighet driver frykten ut.
Om deler og helhet.
Opplysningstiden hadde høye idealer for vitenskaplig arbeid. Man målte, veide, beskrev, kartla og registrerte med stor nøyaktighet, og man brukte årsaksloven som eneste nødvendige og tilstrekkelige redskap for vitenskaplig tenkning.
Man uttalte seg ikke om Gud, eller om det transendente . Det var ikke mulig å anvende årsaksloven på det transendente.
Materialismen okkuperte etterhvert alle de vitenskaplige grener, og den «forkynte» en “ikketransendental” virkelighetsforståelse.
Idealet ble en «mekanisering» av mennesket. De transendente opplevelser «lot seg bortforklare» av årsakslæren og psykoanalysen.
Og man søkte å fatte personligheten som en sum av «alle» delene i den analyttiske prossess.
Dette, å dele virkeligheten i små deler , for å kunne undersøke de små delene, for så å kunne si noe mer om helheten, er fremdeles den sterkeste retningen i forskningen. Tenk bare på gigant prosjektet man har for å «gjenskape» Big Bang. Her oppererer man på minste partikkelnivå, og man er overbevist om at den kunnskapen man kan få ved denne forskningen vil gi viktig informasjon om»alt». Det forstår jeg, vi er jo alle en samling partikler i altets partikkelsamling.
Spørsmålet stilles da : kan man, utfra kunnskap om deler, forstå helhet?
Eller kommer forståelsen av delene fra vår oppfatning av helheten?
I matematikken går man fra helhet til deler tilbake til helhet:
Tallet 1 f.eks. er helt, og vi har en klar tanke om dette tallet.
Sier vi istedet 1/2+1/4+1/8+1/16+1/32+1/64+1/128+1/2n+…. så er det vanskelig/umulig å si at vi har funnet det hele tallet 1 ved å forestille oss en sum av et uendelig antall addender.
Det er kjennskapet til tallet 1 som er overordnet, det er vårt “helhetsbegrep” som det var fra begynnelsen.
Tallrekken tjener til å utdype vår forståelse av tallet 1.
Eller om du har alle atomene i en helhet og skal prøve å slutte deg til at dette er atomene til en marsipangris?
Det er umulig å forestille seg at man kan gå fra delene til helheten.
Vi tror ikke at grundig kjennskap til enkeltprikker i TV bildet skal gi deg en klar forestilling av selve bildet.
Eller at kjennskap til uendelig mange lover og leveregler skal gi opplevelsen av kjærlighet.
Kjennskapet til helheten er transendent.
Man får denne helhetsforståelse formidlet, enten ved kulturens overlevering, eller ved egen transendent erfaring.
Som heltene i verdensrommet:
«Romskipet deres hadde mistet styring og lys. De visste ikke hvor romskipet deres hadde nødlandet.
De gikk forsiktig ut da dagen grydde, og hadde en oppdagelsesferd i et totalt fremmed landskap
uten kjente referanser. De hadde ikke annet å forholde seg til enn egen oppservasjon av stedet, men det ga dem ikke noen forståelse av hvor de var.
Så lettet de og fløy opp fra det ukjente, helt ut av den underlige vegetasjonen, til de var “transendent” og fikk overblikket.
Da så de at de hadde nødlandet i Hitlers bart.
Det var det ikke mulig å forstå mens de var nede i barten!»
Å være transendent er mer enn å komme seg ut av barten, men likevel… jeg falt for «Hitlers bart» argumentet.
Det første «jule»tre med «jule»gaver
Det første spor vi har av denne merkelige skikken, å hente en gran inn i huset, står skrevet med kileskrift på gamle hettitiske stentavler, de eldste fra over 2000 årf.kr.
De eldste tavlene forteller om Solguden som forsvinner, den yngste beretningen lar det være kulturens gud, Telepinus, som forsvinner.
Fortellingen gjengies slik:
Telepinus er forarget og har forsvunnet inn i det ukjente.
Alle fryser fordi han er borte. Tilogmed gudene holder på å fryse ihjel.
Gudenes konge sender ut en gud for å lete etter Telepinus. Også ørnen leter etter ham, men forgjeves.
En liten bie treffer Telepinus og stikker ham, da vender Telepinus tilbake til jorden.
Når han kommer tilbake våkner alt som var visnet til liv .
Telepinus ville gi menneskene, deres konge og dronning, liv og kraft for fremtiden.
Han fikk satt frem et eviggrønt tre. På treet ble det hengt et saueskinn fylt med korn, vin, fett og buskap, et langt liv, mange barn , lammets stille breking og hell og lykke.
Så langt gir Carl Grimberg et referat av tavlenes oversettelse.
For den som har tilgang på Grimbergs bøker er dette bind to, s 122/123.
Se på relieffet s 130 også. Teksten til bildet forteller om et hettitisk drikkoffer, og at de høye spisse luene er karakteristiske for hettitisk kunst.
Jeg har sett lenge på dette relieffet, og jeg syns det likner våre nisser. Nettopp disse luene er slik vi strikker nisseluer. Det skulle ikke forundre meg om nissekulturen har like lange røtter som juletreet.
Jødedom, islam, kristendom og materialisme!
Vi har våre historiske røtter i tre av disse «fire» religionene
Hver for seg er de viktige elementer i ulike, men beslektede kulturformer.
Små barn har om dem på skolen. Lærebøkene i samfunnsfag og i religion, på barnetrinnet, presenterer nettopp disse religioner sammen med de store kulturene rundt middelhavet. Man lærer litt om kulturenes «begynnelse, høydepunkt og fall», og deres mest iøynefallende karakteristika.
Dette er kulturformer som er vesensforskjellig fra vår nåtid, og vi kjenner bedre kulturenes religioner enn selve kulturformen fordi religionene er her fremdeles, mens kulturen den tilhørte er borte. Man har rudimenter av kulturen bevart på grunn av religionsutøvelsen.
Slik blir religionene et konservativt fremmedelement i en kultur i endring, samtidig som religionene kan gi nyskapende krefter inn i nye kulturformer.
Egentlig kan vi ikke helt ut fatte annet enn vår egen kultur.
Det vi lærer å kjenne, og som vi identifiserer oss med, vil, i det «kollektive rom», bli grunnlaget for våre ytringer og handlinger. Og disse «kollektive kulturytringer» forstår vi dypest sett som et uttrykk for oss selv, og for den optimale sannhet.
Middelalderens kulturform var vesensforskjellig fra vår. Likevel ligger den nærmest oss i tid og sted, og med rikelig tilgang på skrifter som var levende kulturytringer i den tiden. Vi kan få god oversikt over denne perioden, men vi har ikke samme mulighet til å kjenne denne tiden som vi har til å kjenne vår egen tid.
Middelalderen i Europa var preget av at kirken hadde både religiøs og politiske makt.
Denne enorme styrkeposisjonen for en religion ble «utprøvet» i middelalderkulturen, og nettopp dette som var styrken og kulturformens optimale kraftutfoldelse ble kulturformens død. Hovedproblemet, som aldri ble løst og som svekket denne kulturen så sterkt at «andre overtok», var det umulige sprang mellom ånd/materie, ting/ begrep.
Dette misforhold ble årsaken til den nyere tids idemessige dreining til det strengt materialistiske.
Denne dreining besto i at erkjennelsesprossessene stagnerte innenfor middelalderens kultur, man hadde utforsket «alle» aspekter og muligheter som var i denne kulturen, dens «setting» av ånd og materie. Middelalderkulturen drev seg til sin egen undergang ved sin selverkjennelse .
Den nye tiden setter målene for erkjennelse av sannhet rent vitenskaplig. Man måler og veier, observerer, kartlegger og bruker konsekvent årsakslovene. Dette er i sin ytterste konsekvens vår tids materialisme.
Vår tids erkjennelse av vår egen kultur har hatt hovedbølgen av sannhetssøkende storhetstid. Vår tids erkjennelse er inne i vår kulturforms fallitt, i form av fremmedgjøring og korrupsjon, og vi er usikre på hva den kommende tid vil kunne svare på vår kulturs materialisme.
Det er nettopp vår neste kulturform vi legger premissene for når vi lar vår erkjennelsesform utforske materialismens konsekvenser. Vår kollektive erkjennelsestrang og ytringer, som er særtrekket ved menneskelige kulturer, er nettopp vår kulturdødbringende drift.
Midtøstenkonflikten rommer minst fire ulike samtidige kulturformer, og den bærer med seg 4000 års historie.
Slik blir denne konflikten et sterkt symbol for oss. Vi kjenner at det angår oss og at det er viktig. Vi kjenner trang til å mene noe, forstå noe og gjøre noe. Enten vi er jøder, araber eller europeer er vi en del av kulturenes og religionenes ulike erkjennelsesmål.
Midtøstens politiske konflikter står i et spenningsforhold til vår integritet. Vi kjenner det som et oppgjør med egen, og andres, kultur.
I vår erkjennelse søker vi til de ytterste sannhetspunkter innen vår kultur, som for å kontinuerlig sette den på prøve og å tvinge sannheten frem. Denne tenkningen er egentlig et forræderi av egen kultur, og den har spiren av noe nytt i seg.
Religionene er viktige kulturbærere. De er transendente og dør ikke sammen med kulturene, men de har ulike sjebner i ulike kulturer. Erkjennelsen av egen kultur kan, i sin dødbringende fase, kjennes som et forræderi mot religionen.
I midtøstenkonflikten er tre store religioner pluss materialismen involvert, så man får, i tillegg til konfliktene, sterke personlige «forsvarsmekanismer», som «briller» på enkeltmenneskene.
Vår materialistiske kultur har en vitenskaplig tro på å sette opp årsak/virkning, og den er sterkest på empati og konfliktløsning. I Midtøstenkonflikten får de virkelig prøvd sine ferdigheter, siden de må utferdige og praktisere sin analyse innen kulturer som regner med det transendente, en Gud.
Her er minst fire fundamentalistiske retninger i aksjon!
Pang eller lys ?
Stjerneforsker Knut Jørgen Røed Ødegård beskriver begynnelsen slik :
«Det sa PANG!»
Det er en norsk vitenskapsmanns beskrivelse av «The big bang».
Altså en vitenskaplig hypotese om hvordan «altet» materialiserte litt av seg.
Jeg merker meg at denne vitenskaplige hypotesen har visse grunnleggende likhetstrekk med våre rådende religioner.
Lyden.
I hinduismen synger gudene frem materien. Sangen…lyden er et grunntrekk.
I jødedom og kristendom heter det : Gud sa: Bli lys…
Gud sa…. å si noe er lyd….
Tolkien, som har studert gamle myter og språk, lar lyden være det materiefrembringende element i sine fantasi fremstillinger.
I alle forestillingene er materialiseringen: Noe blir synlig for oss!
» Det sa PANG» og «Gud sa lys» er svært like setninger, både i form og innhold.
Det , er et upersonlig pronomen, likevel forestiller man seg at: det sa….
Gud er like ukjent som det, men muligens mer personlig så det er lettere å forestille seg at: Gud sa….
PANG, angir at den materialiserende lyden var kraftfull idet den frembrakte noe synlig.
«Bli lys» er et «dabar» som språklig forklares ved at det er et kraftfullt skaperord. Det skaper det det sier.
Jeg fryder meg over dette.
Det har ikke så mye å si om man anvender vitenskap, religion eller filosofi .. for de møtes idet sann søken møtes!
En slags materialist?
Er jeg det?
Ja, en slags. «Mater» betyr jo mor, og det er av «mater» jeg er kommet. I min mors liv ble jeg materialisert.
I et langt liv har jeg lært meg at mine kroppssafter har stor betydning for min helse og min personlighet. Jeg har forsøkt kampen mot mine «dårlige» safter:
-Å være upåvirket ved premenstruelle påvirkninger
-Å være upåvirket av røkeabstinenser
-Å være upåvirket av smerter, sorg og bekymringer.
Jeg har erfart hvor vanskelig det er og hvor ofte jeg ikke har klart å seire i den striden.
Og gang på gang analysert de gangene jeg trodde jeg klarte det.
Jeg vet hvor viktig motivasjonen er i den kampen. Hvor tungt den gode følelsen veier mot materiens prøvelser.
Jeg sitter her, liksom inni kroppen min og kjenner på denne materiens prøvelser og alle de «gale» signalene den gir meg for tiden. Jeg tenker over hva som er materialistisk, fysisk, og om noe hever seg ut over dette fysiske.
Jeg ser følelsenes kaos, herpet og ødelagt som sivilisasjoner etter orkaner, av «slemtvirkende safter» i min materie.
Min oppførsel er mitt ansvar!
Det tenker jeg etter orkanens herjinger, og jeg fristes til å skylde på materien, at den var for stri for meg!
Men jeg vil ikke det!
Jeg setter min vilje mot materien!
Min vilje er transendent.
Så får det bære eller briste! Jeg vil være ansvarlig for mine handlinger, jeg er ansvarlig for at jeg ikke har klart kampen mot de «dårlige» kreftene!
Dette er min materialisme og min tross imot den.
Materien er bare 4% av altet.
Jeg er en svært liten del av de 4%ene.
Men de resterende 96%?
De er min bevissthet, min vilje, min tro og min kjærlighet.
Jeg satser på det. Jeg velger det slik. Jeg vil det.
Jeg er en del av altet.
Geithams avis bilde
Her er om geithamsen fra avisen demokraten: http://www.demokraten.no/lokalnytt/article3824353.ece og http://www.demokraten.no/lokalnytt/article3824354.ece
Sovende blogg
Jeg kommer til å være borte en tid.
Jeg vet ikke hvor lenge. Det er andre gjøremål som må gå først.
Til dere som er innom her, hyggelig at dere leser bloggen min. Ha det fint sålenge.
Geithamsbol på loftet! Barneboken «Maja Bi» i friskt minne.
Det brummer i en dyp toneart der geithamsen flyr sin rolige, tunge
flukt.
Når man får øye på den tenker man :” For en stor veps!”
Ser man litt nøyere etter, kjenner man nakkehårene stritte i beredskap over denne
store, majestetiske flyveren.
Jeg hadde gleden av å få denne opplevelsen sensommers i år.
Første møtet med den var på verandaen.
I den sene sommernatten hørte jeg en ukjent
brummelyd og i det samme var det noe som smalt i veggen.
Jeg undersøkte hva det var , og i sommernattmørket kunne det ligne en stor veps, en
dronning! Men lyden den laget mens den fløy, stemte ikke med mine vanlige erfaring med
vepselyder. Heller ikke det tunge dunket i veggen, når den deiset rett inn i
den.
Det var et tungt smell, tenkte jeg, har den dårlig styring? Kræsje med en hel vegg!
Jeg gikk inn for å hente lykt, men den var borte før jeg kom tilbake med lykten.
Senere så jeg flere av dem.
De fløy ut og inn av den åpne loftsluken, høyt oppe under takmønet.
De estimerte ikke meg, var bare opptatt med sitt,
som å hente mat, og å bygge på bolet sitt.
Jo mer jeg så av dem, jo roligere ble jeg.
Dette var ikke aggressive fiender, men arbeidssomme, fredelige naboer.
Likevel bekymret det meg at de var på loftet mitt, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle
fjerne dem.
Jeg oppdaget at det ofte smalt i vinduet på kvelden, etter mørkets frembrudd.
Og under luftingen en kveld, kom en av dem inn gjennom det åpne vinduet på kjøkkenet.
Den var mest opptatt av lampen og fløy stadig mot den, helt til den lyktes i å komme
inn til lyspæren. Desverre for den. Så mye strev for å bli svidd.
Jeg tok den frem for å se nøyere på den.
Barneboken ”Maja Bi”
Det var en tanke i meg, et minne, hentet fra barndommens skrekkingytende bilder av geithamsen.
Bilder skapt av barneboken ”Maja Bi”og hennes uhyggelige møte med kjempevepsene.
Kunne dette være geithams?
Jeg husket at Aftenposten hadde hatt noe om geithamsen for godt over et år siden.
Så søkte jeg på nettet.
Bildene jeg fant av geithamsen var helt lik dette eksemplaret jeg hadde.
Størrelsen, den jeg hadde var 4,2cm. De geitehornliknende antennene. De lange rovdyrklørne.
Det gule hodet, med stort rødsort bakhode og kraftige kjever. De smale, lange brunrøde vingene.
Den mørke, rødlige overdelen som var ensfarget helt til og med første ledd på bakkroppen,
og den gulstripete bakdelen hvor de mørke stripene tegner seg langt mer
beskjedent enn de klart sorte striper hos vår vanlige veps.
Jeg var ikke i tvil. Dette var geithams.
Og jeg forsto Maja Bis beundring og angst for denne vakre kjempen.
For en jeger!
Jeg husket fra barneboken ”Maja Bi”, hvordan Maja var fanget hos geithamsene, og at
skildringene av bolet deres var som et redselskabinett av avklippede
innsektskroppsdeler i store mengder. Var det slike ufyslige stinkende greier på loftet?
På nettet leste jeg at et geithamsbol spiser en halv kilo innsekter pr dag. De klipper
av hode, vinger og ben på byttet, og slike rester blir liggende som avfall under bolet.
For en jeger!
Nettet har bilder av geithamsen med en bie i klørne i tung flukt mot bolet. Det samme kan jeg se her i min manns spesialkikkert.
Geithamsen er sannelig innsektenes store, stygge ulv!
Det er ufattelig mange innsekter som skal til for å danne en halv kilo, og det fanger de hver dag!
Ikke rart det er så få maur på fjellet bak huset. Her pleier det hvert år å være full
aktivitet, men i år har det vært helt tomt.
Når jeg tenker etter, så har jeg ikke sett noe særlig til vepsen heller. Den vanlige
vepsen som kommer etter syltetøy og grillmat på verandaen, den har vært helt fraværende i år.
Faktisk, enda lokalnyhetene har hatt flere reportasjer om vepseplagen i år, har jeg ikke
hatt de vanlige plageåndene her på verandaen hos meg.
Er det geithamsen jeg kan takke for et hyggelig uteliv på verandaen i sommer?
Har den glupske ulven høstet overfloden av insektene rundt huset?
Svært nyttig!
Den gir kanskje en ballanse i insektsverdenen.
Å fjerne bolet, som jeg hadde tenkt, var nå utelukket. Jeg begynner å sette pris på min husloftokkupant.
Den fører et hensynsfullt, tilbaketrukket liv sett fra min synsvinkel,
og kvitterer for husleien med å holde andre innsekter unna. Fluer for eksempel!
Jeg har ikke brukt fluesmekkeren ennå i sommer. Høyst uvanlig.
Blomsterfluene, som står stille i luften mens de tar nektar , er heller ikke å se. De er nok
ikke beskyttet av sitt utseende mot denne jegeren.
En ensom, desorientert bie lander på armen min. Den virrer, uten mål og med, som et boldyr
gjør når samfunnet deres er ødelagt.
Hadde jeg vært birøkter ville jeg fjernet geithamsen omgående!
Geithamsbol har ikke vært meldt observert i Norge siden 1911.
Men i 2007 ble det et par steder, Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold, meldt inn funn av et dødt eksemplar av insektet..
I artsoversikten 2006 står den som utryddet i Norge. Men etter de to funnene i 2007,har man regnet med en etablering i Norge, også fordi den har etablert seg i Sverige.
Men i Norge er det ikke funnet levende samfunn, eller bol.
Man spekulerer litt på om klimatiske forhold er en av årsakene til at den forsvant
tidlig på 1900 tallet, og at den nå kanskje etablerer seg igjen. Man nevner
også at den liker å bygge i hule trær og at det ikke er så mange hule trær
lenger.
Tja.
Jeg har nå et stort bol på loftet med et levende aktivt geithamssamfunn.
Og min første tanke var å kvitte meg med det. Det var også tanken til familie og venner som
har sett og hørt om bolet vårt. Og, ærlig talt, hadde de vært vanlige, som den
vanlige norske vepsen, så hadde de vært utryddet fra mitt loft nå!
At jeg ikke skader dette bolet er selvsagt, men jeg var nære ved å gjøre det.
Jeg leser at tyskerene har satt en bot på 50.000 Euro for å skade fortsettlig et geithamsbol.
Det er jo helt enormt. Ca 400.000 NOK
Hva vet de om geithamsen siden de verdsetter den så høyt? Siden de setter en så voldsom
beskyttelse av dette insektsamfunnet?
Det er nok ikke mange som har råd til å skade et så kostbart bol. Det er en stiv pris for å holde loftsrydding ihvertfall!
Kanskje dette var nødvendig. Kanskje er mennesket geithamsens værste fiende.
De bygger normalt bolet sitt i hule trær, men dem er det få av nå, og finner de
ikke et hult tre så tar de et tomt loft, og så blir det bol der istedenfor. Men
der utrydder menneskene dem fordi de ikke vil ha dem så nær seg.
Tyskerne tilbyr en løsning i å sette opp geithamsbolkasser. Da kan menneskene sette
kassen på egnede steder. Det virker fornuftig, for det kjennes urimelig å skulle godta å ha dem på loftet. Eller betale så dyrt for å fjerne dem.
J.N.Wilse nevner i ”Spydberg prestegjeld” at vespa, den store, trivdes i en hul billedstøtte i hagen hans.
Så det virker som om den var der år etter år.
Bolet er vakkert.
Man får sjelden se geithamsbolet fordi det er inni det hule treet. Det som er synlig er
åpningen som de har lukket med en vakker gylden papirvev. Slik har de lukket takluken vår også, men spart et lite hull øverst til venstre i takluken til ”dør”, som de flyr ut og inn av.
Det blåste noen biter av bolet ned på bakken under loftsluken. Jeg tok en bit for å se nøyere på den.
Den var ikke grå, som den vanlige vepsens bolfarge er, men gylden i striper i flere nyanser, fra
hvite og lyse til mørkere gyldne nyanser, til beige og grå.
Papirkvaliteten virket litt tykkere enn den er i det vanlige grå vepsebolet.
Jeg så i mikroskopet og sammenlignet de to ulike papirkvalitetene i bolene.
I det vanlige, grå bolpapiret var fibrene som tråder i bøy og sving, mens i det gyldne bolpapiret var fibrene korte, rektangulære,(stavlignende) lagt på kryss og tvers.
Så de to vepseartene hadde hver sin spesialitet innen behandling av trevirke til byggematriale.
De arbeidet raskt.Det virket som om arbeidet var fordelt på flere arbeidslag som samarbeidet.
I løpet av dagen var vindskadene reparert.
Selv mens de fløy frem og tilbake til bolet med byggemateriale, benyttet de ”døren”, en
liten åpning øverst i loftsluken, enda de kunne flydd rett inn gjennom det store hullet de drev og reparerte.
Hva kan, eller bør jeg gjøre med dette?
Skal jeg ringe noen? Melde fra om funnet?
Kommer det da mange for å se og å fotografere? Det blir kanskje et ubehagelig renn her
som kanhende forstyrrer geithamsen i deres daglige trygge travelhet?
Nå skal de inn et viktig arbeid. De skal produsere hanner og hunner som skal parre seg.
Det er bare de befruktede hunnene som overvintrer. Alle de andre dør.
Disse befruktede hunnene skal til våren finne hvert sitt gode nye sted å lage bol.
Ingen bruker det gamle, sies det. Det er slik det beskrives ihvertfall.
Jeg har kanskje ikke noen geithamser her neste år.
De drar andre steder hvor det er flere innsekter enn det er igjen her nå . Det er nok
lurt å dra videre! Så går det kanhende noen år før en ny dronning finner dette stedet
her innsektsrikt nok igjen?
Jeg har fått lov til å bli litt kjent med dem i sommer, og jeg skulle gjerne sett nærmere på samfunnet deres og hvordan de lever.Det er noen insekter de ikke rører. Noen de har gjensidig nyttig naboforhold til.
Jeg skulle gjerne lært å lage geithamkasser, kunne få en dronning til å velge mitt
boligtilbud og kunne følge med dem. Se hvor langt de flytter, hvor nær to samfunn vil kunne være uten å angripe hverandre.
Ikke alle er så heldige som min mann. Han sto og så på en geithams som bar noe svært og tungt i de lange klørne sine. Det var så tungt at den deiset ned på garasjetaket rett ved siden av ham. Geithamsen mistet det
den bar, og min mann rakte hånden ut og fikk en geithamspuppe i den. 22mm lang,
hvitgrønn med sort ”hode”.
Han kjente seg, utvalgt, priviligert, med flaks som ved en ”hole in one” !
Men hva gjør man med den?
Han ringte og jeg mailet en forspørsel til Zoologisk museum.
Vi håper de er interessert i bolet til «Vespa crabro» som er det latinske navnet på vår ubudne gjest.
Ihvertfall bør folk få vite at geithamsen er kommet tilbake til Norge og at den er glad i
å bygge på loftet til folk, og å fly mot lyset som en dum nattsvermer! Den har mange odds mot seg! Vi bør kanskje høre litt med svenskene også, for de har begynt med geithamskasser og har fått litt erfaring med det!
Boken «Maja Bi og hennes eventyr» er skrevet av tyske Waldemar Bonsels, oversatt til norsk av Marianne Rumohr og trykt av Centraltrykkeriet Kristiania 1923.
Boken danner grunnlaget for en stor tysk tegneserie om Maja Bi og hennes eventyr. Jeg syns det var morsomt å finne den omtalt flere steder, også på Wikipedia.
Noe å tenke på å oversette denne til norsk? Slik at vi får lese om henne igjen! Håper noen føler seg kallet!
Drømmelegen og vitenskapelige tryllekunster
Jeg vil gå til legen min og si:
«Du som råder over det beste og siste i vitenskapens behandlingstilbud, hør hva jeg trenger hjelp til:
Logg deg inn på sentralnervesystemet mitt og lokaliserer de områdene som har nedslitte filer,
og gå særlig nøye inn på de områdene som er sårbare for nikotingiften.
Mens du er innlogget vil jeg be om at du sjekker og reprogrammerer alle overstyrende funksjoner knyttet til nyrene,
særlig blodets evne til å oppta oksygen.
Sjekk nivåene og refil i gangliene med transmittersubstansene, særlig forekomsten av acetylkolin.
Gi lungene økt oksygenopptak, og sett nyere programvare inn for å styrke alveolenes kapasitet.
Skaff også ny programvare for all bevegelse, all glatt muskelatur,
særlig hjertets muskelstyrke,
og alle safters og hormoners ballanse.»
«Ja», svarer legen. «Et øyeblikk»
Så tar legen kvantespranget.
Samlende allverdens vitenskapelige databaser i sitt helbredende sprang,
ut i elementærpartiklenes lykkelige allmektighet
svinger han sin vitenskapelige tryllestav
i mitt sentralnervesystem.
«Du har startet omprogrameringen», smiler legen, «og vi fortsetter med behandlingen om en uke. Jeg har notert dine kvanteverdier og gitt deg beskjed om hva du ønsker.»
Drømmelege?
Nei, siste nytt i kvanteteknikk ( litt usikker på terminologien her), og det gjør ikke vondt!
Det har økt min evne til å kommunisere med mine celler.
Så vil det vise seg om jeg overskrider nåværende statestikk og prognoser for mitt tilfelle.
Nikotin og acetylkolin. Den kloke jungeltromme.
Da jeg sluttet å røyke (fordi jeg måtte), fikk jeg jungeltrommenes råd:
Tygg rå kål.
Hver gang du får abstinenser: Tygg rå kål, sakte, grundig , til hver trevl er oppløst.
Vel, jeg fulgte rådet. Det var enkelt, ikke dyrt, ikke fetende.
Jeg tygget og tygget.
Smaken av rå kål er enorm! Den vokser med tyggingen og fyller hele hodet, og distraherer virkelig røykeabstinensen. Jeg tenker nå i ettertid at livet ble så mye enklere med kål. Ja, det hendte jeg våknet om morgenen og tenkte: Nå må jeg ha litt kål.
Behøver jeg fortelle at min nærmeste familie fant det sært… men de ville heller ha en lykkelig kåltygger enn en frustrert røykeabstinensfurie i nærheten. Så for all del.. ingen diskuterte den virkeligheten jeg opplevde.
Jeg prøvde samtidig å lese litt om nikotinets virkninger. Det var vanskelige å finne. Fortsatt er jeg svært interessert i materiale om dette. Men i min søken kom jeg over noe:
I «utvalgte tema frå «Naturfag med miljølære» for førskulelærarlinja (utvida utgave)
av Ingvar Leiv Leknes, fra kap 19, fant jeg en kortfattet innføring i sentralnervesystemet, som da er stedet hvorfra nikotinen utøver sine giftvirkninger.
Der stod det en liten ,illustrert setning, (ill. var tegningen av acetylkolinet):
Figur 232. Acetylkolin er eit transmittarstoff i det somatiske og det parasympatiske nervesystemet. Stoffet bind seg til spesielle mottakarstrukturar (reseptorar) i den postsynaptiske membranen. Den funksjonelle gruppa har positiv lading. Nikotin har liknande funksjonell gruppe som acetylkolin, og fester seg derfor på acetylkolinreseptorane og påverkar såleis cellene. Nikotin opptek såleis acetylkolinstoffet sin plass og er ei nervegift. Giftstoffet muscarin i rød flugesopp (Amantia muscaria) har liknande funksjonell gruppe som nikotin og bind seg derfor også til acetylkolinreseptorar. Stoffet er ei farleg nervegift.
Da jeg leste dette for mannen min, fikk han et merkelig «aha» uttrykk i ansiktet.
«Vet du,» sa han, » da jeg leste tysk litteratur om produksjon av sauerkraut (tysk surkål), diskuterte de kålens store forekomst av acetylkolin, men at det ikke var mulig å bevare dette når man tilberedte kålen.
Det er flyktig og utnyttes bare i rå, ubehandlet tilstand.»
«Betyr dette,» sa jeg, «at når jeg tygger rå kål, da får jeg i meg dette acetylkolinet?»
Ja, så var det en kjerne av «jungel»erfaring i dette rådet som jeg hadde vært så heldig å få.
Jeg,og mange før meg, hadde en erfaring av at å tygge rå kål ga god effekt mot nikotinabstinens.
Dette dreier seg om røykesug og dertil hørende humør, bare så det er klart.
Jeg mangler kunnskaper om acetylkolinets mange egenskaper, kanskje flere andre gode egenskaper er enda viktigere, men jeg kan bare si noe om min erfaring.
Det er så enormt mye kunnskap rundt omkring, problemet er bare at det er «rundt omkring», og ofte vanskelig tilgjengelig…. og noe «glemmes» i gamle, tyske industriskuffer, fordi ingen spør etter det…
Kanskje er det viten nok i dette til å ta patenter , lage medisiner, eller det er kanskje allerede vurdert.
Patent på rå kål får man neppe, men inntil noen klarer å lage dette som medisin… prøv selv. Det er billig og helt uten bivirkninger.
Sender herved jungeltrommen videre med (håper jeg) enda større tyngde.
LYKKE TIL med røykestopp!
Gert, hva slags ateist er du?
Jeg trodde en kort stund at du var en glad, ubekymret ateist. En som bare ganske enkelt ikke trodde på noe.
En som ikke brydde seg om å bruke tid og ressurser på å gruble mer over det.
Etter noe lesning ser jeg at du er av den typen ateister som stadig må hente frem dårlige sider ved religionen.
Stadig må du minne deg og andre om hvor «dumme» de «troende» er. Dette gir deg stadig en «rettferdig» grunn til «sleivspark» rettet mot de troende. Stadig glede av å gjøre narr av dem, samtidig som du soler deg i egen logikk. Er du en slik ateist som stadig må nære deg av den slags selvbekreftelser?
Etterhvert tar jeg inn over meg det hatet du viser mot religionene.Gang på gang angriper du dem. Du har som mål å utrydde dem totalt. Helst også straffe dem først, før du utrydder dem.
I denne aktiviteten bruker du alle midler. Ikke bare «vitenskap», men svært ubeskjedent bruker du dine tolkninger av vitenskaplige teoriers grenseland. Her smir du «vitenskapen din» om til våpen til å drepe religionene med. Dette, sier du, er selve målet for dine skrivende aktiviteter.
I denne prosessen leker du deg som en delfin i «vitenskapenes hav». Fryder deg over flotte treffende våpen, og springer som en drukken dionyssos- soldat lykkelig i din kamp.
Du glemmer at du i denne kampen blir lik det du vil bekjempe.
Din ateisme blir din tro. Vitenskapen tjener kun som din tros styrkedrikk og våpen.
Du blir slurvete og unøyaktig i det historiske og vitenskaplige, for målet er ikke opplysningstidens idealer, men din tro og din tros bevarelse. Her blir cowboy mentaliteten din tydelig.
Er du også politisk ateist?
Ikke som kommunistene. Nei, du er den politiske hevner og straffer og utrydder. Her tar ateisten selv guderollen og gjør Guds arbeid… i et like heftig raseri som vel noen religions eskatologi kan oppvise.
Du har en svært religiøs ateisme. Den svarer til religionenes «negative» kjennetegn.
Hvor er de gode visjonene? Dem knytter du ikke opp til ateismen, men til en form for naturreligion.
Ateisme og vitenskap er altså ikke med i dine gode visjoner, de er bare med i kampens lykkerus.
Gert, hva slags ateist er du?
Natur og kultur
Natur er alt.
Kultur er vår måte å leve i naturen på.
Vår sivilisasjon er en måte vi har ordnet tilværelsen for å overleve sammen.
Landbruk og industri, moral, religion og politikk er.. selv om vi har mye plast, betong og støy, vår måte å leve på i naturen.
Noen av oss føler oss «fremmede» for vår sivilisasjon, noen av oss føler oss » fremmede» for naturen.
I spenningen mellom det å føle seg ett med, og det å føle seg fremmed for, skaper menneskene videre på sin kultur.. for å «komme til rette med det»… dette å leve.
Uansett er det naturen vi har å forholde oss til. Alternativer er ikke!
Det at vårt øye er slik innrettet at det passer til solens lys, og sammen gir, mitt øye og solen, meg en unik sans…. synet….
Det er viktigere for meg enn at det finnes brennesler, flodbølger og isbreer….
det at jeg kan se brenneslen og velge hvilke måte jeg vil forholde meg til den: la den brenne meg..eller gå utenom..eller bruke den…eller studere den…
Denne muligheten til å se, være bevisst, kunne velge, kunne reflektere er vår natur!
Det at jeg kan spise en sild og så har min kropp evnen til å lage meg og mine celler av denne silden , mens en torsk spiser silden og lager torskeceller av den……. det er natur.
Det at jeg ser fisken, forholder meg til det jeg ser, velger å fange den og å spise den er natur.
Måtene jeg finner på å gjøre dette på er kultur.
Mine gode «humane» fangstredskaper kommer av at når jeg ser medskapninger vri seg i smerte, så pønsker jeg ut smertefrie feller.
Det er i min natur en bevissthet.
Bevisstheten næres og aktiveres ved mine naturlige prosesser, sanser og aktiviteter.
Denne bevistheten bruker jeg når jeg velger mellom ulike handlingsalternativer. Med min bevissthet skaper jeg kultur. Enten jeg velger å bli vegetarianer, eller slakter..
Dette er spranget fra natur til kultur. Det ligger i vår naturs mulighet til å velge.
I valget er menneskets etikk.
Hva som påvirker våre valg er alt i vår natur, vår bevissthet og vår kultur.
Mine gode sildeoppskrifter er der til å velge i fordi min natur har smakssanser, smak som registreres av min bevissthet…og som gir ulike nivåer av glede…
Vår naturs evne til glede er svært viktig for våre valg.
Det å nyte… det å le….det å gråte….det å beskytte mot smerte… beskytte mot angst..
og å kunne tenke :»for meg så også for andre»… det å kunne tenke:» vi»…gir de viktigste motivene i våre valg.
For jeg er natur! Jeg er av og i den grusomme og fantastiske naturen.. og jeg har en bevissthet om dette…
og jeg verdsetter dette.. for meg selv og for enhver..
Enhver kultur begrunnes i skapningens bevissthet i det skapte…
Kulturen begrunnes i det som finnes, naturen, som er det vi har funnet….
Alt vi kan vite om Gud ….er naturen……… altet.
I naturen og bevisstheten er vi i Gud .
I dette er vår glede og vår smerte.
Angst og kjærlighet i dagliglivet..
Jeg vokste opp i god, gammel indremisjon med bedehus.
Ungdommene der den gangen hadde to fritidstilbud: Bedehusets ungdomsmøter eller bygdekinoen.
For å tvinge frem et valg satte de ungdomsmøtene til kinodagen.
Jeg ville ha med meg begge deler, og gikk begge steder annenhver gang, og ble mistrodd i begge leire.
Men jeg så angsten deres når de kritisert eller angrep meg eller andre…
Jeg ble godt kjent med deres misunnelse, maktsyke og angst.. fra begge leire.
Ja, jeg la spesielt merke til at i begge leire var det de samme meninger og tanker, bare med motsatt fortegn. Begge parter hadde de samme intoleranser, samme aggresivitet mot anderledestenkende, samme trang til bakvasking av medmennesker osv…
Vel, det var en nyttig lærdom, men ikke gledelig, at vi mennesker trenger sårt til å oppdra oss enten vi har det ene eller andre livssynet… for våre menneskelige tilbøyeligheter er slik at vi liker å føle makt over andre(selv om det bare er et eneste menneske vi herser med), vi liker å bli sett opp til, være best, sterkest eller noe bedre enn naboen ihvertfall.
Vi er redd for å bli til latter, vi er redd for å bli alene, vi er redd for forakt.
Når mange av disse menneskene dominerer i maktposisjoner i et lokalmiljø, da er det forferdelig,
men det virker mer motbydelig når det utspiller seg innenfor menighetsdørene til kjærlighetens religion.
Vi mennesker blir lett onde og grusomme der angsten hersker.
Vi møter mennesker som har samme psykiske mekanismer som de som råder i gjengmiljøer.
“Følg lederen i gjengen” gjelder dessverre enten lederen er presten og gjengen menigheten eller det er bandeledere og krimgjenger….
Det blir bare så kvalmende ekkelt når dette utfolder seg i nestekjærlighetens religion.
Kirken og de religiøse menighetene har svært svake, ukompetente ledere når disse stygge mekanismene får blomstre.
For angsten hersker der kjærligheten ikke har fått slippe til.
Det var jo meningen at kjærligheten skulle herske.. for den fullkomne kjærlighet driver angsten bort…
Jeg ser helt tydelig at vi mangler mye på å bli fullkomne i kjærlighet……
Orkenøyingsaga
Les denne gamle, rare historien!
Den ble skrevet på Island litt før Snorre skrev de norske kongesagaene.
Den handler om forfedrene til jarlene som flyktet fra Norge til Orkenøyene, og er fra den norske urhistorien.
Her fortelles det hvordan jarlenes forfedre fra Finnland tar norge og skaper et samlet rike de hersket over. Den fører Mørejarlenes historie frem til 1231.
Her gjengir jeg noe av sagaen (det Heyerdahls bok har gjengitt):
Det var en konge som het Fornjot. Han rådde for det landet som kalles Finland (eller Kvenland).
Han bodde øst for havnbukten mot Gandvik, (eller Helsingbotn), som er sørkysten av Kvitsjøen i nord-Russland.
Fornjot hadde tre sønner: Le(eller Æge), Loge og Kåre.
Kåre var far til Froste
og Froste var far til Snø den gamle.
Snø var far til Torre
og Torre var far til Nor og Gor
Nor og Gor hadde søsteren Goe.
Torre var en stor blotsmann og midt på vinteren holdt de Torreblot (som var oppkalt etter Torre)
En vår , etter Torreblot, ble Goe borte.
De lette, men fant henne ikke.
Torre fortsatte nå å blote for å få vite hvor Goe var blitt av, dette kalte de Goeblot, men de fikk ikke vite hvor hun var.
Tre vintre senere gjorde brødrene Nor og Gor et løfte om at de skulle lete etter henne på denne måten:
Nor skulle lete til lands og Gor skulle lete til vanns. Begge skulle ha stort mannskap.
Gor seilte langs kystene i Sverige ,Ålandshav og alle øyer i Østersjøen, de danske øyer, hos alle som stammet fra Le den gamle, men fant ikke spor av søsteren sin.
Nor tok ski og dro over heiene mot Varangerhalvøya, hvor lappene bor.
Lappene ville nekte dem å dra gjennom deres landområder, og det kom til kamp.
Nor for med så mye trollskap og fanteri at han jaget lappene på flukt.
Nor dro videre vestover og sørover. Han tok alt land han dro gjennom, og ved fjorden, som nå heter Trondhjem, gjorde han seg til konge over alle de som bodde der.
Kong Nor delte sine menn i to flokker og dro på begge sider av fjellene sørover. Han var ved innlandsbygdene da han hørte at hans menn hadde tapt for kong Sokne.
Nor dro da vestover og møtte kong Sokne ved det vi nå kaller Sognefjorden. Kong Sokne falt.
Nor dro inn i Soknedal og ble der lenge, helt til broren Gor kom seilende dit. Nå kaller vi stedet Norefjord.
Ennå hadde de ikke funnet Goe.
Nor dro til Opplandene og kom til det vi nå kaller Hedmark.
Her rådde kong Rolv fra Berg, sønn av Svade jotun fra Dovre.
Det var han som hadde tatt Goe.
Nor og Rolv sloss lenge. Ingen av dem kom til skade.
Så ble de forlikte, og Nor giftet seg med Rolvs søster.
Nor og Gor delte kongemakten mellom seg, Nor rådde for innlandet og Gor for kysten.
Så langt historien fra boken «Jakten på Odin».
At NorGor har hatt betydning som navn på landområdene, er lett å tenke seg.
At historien gjemmer seg for oss nordmenn i Orkenøysagaen, er synd.
Vi burde få den som barnelærdom, som et viktig bidrag til våre gamle myter og sagn…
Skaiaa, Bibel og vold..
Det er endel jeg må stille spørsmål ved…
Den kristne kulturarv som Skaiaa sier vi har, har vi den? Og hva mener han når han bruker dette begrepet?
Mener han at den kristne kulturen ikke er voldlig?
Jeg er enig i at Jesu kjærlighetsforkynnelse er et kristent ideal som ikke inneholder vold,
men både innføringen av kristendommen og gjennomføringen av kristningen av landet vårt var svært voldlig.
Vår kirkeshistorie er blodig lesning.
Denne kulturarven har ikke samsvar mellom idealene den forfekter og den praktisk-politisk utøvende virksomhet av misjoneringen for dette idealet.
Bibelen er et fantastisk bokverk, men det er ikke et glansbilde i søndagsskolestil som er printet i denne boksamlingen. Den har tvert om endel ganske voldsomme beskrivelser.
Særlig harde er de historiske bøkene. Det er historien til et lite ørkenfolk.
Fortellingene er ikke pyntet på eller forskjønnet, men sier det som skjer i en nesten kompromissløs stil.
De har noen få helter som heller ikke rosemales, og vi følger dem i stadig krig og på stadig kollisjonskurs med sin egen Gud.
De har en lov de er svært stolte av og som vi liker å bruke endel av den dag i dag.
Så har de poesi for sorg, kjærlighet, lidelse og glede.
Knallhardt å lese er alle domsprofetene. Her får alle rike og mektige, motstandere og fiender, sine domsutsagn. Ja, de lar de hardeste domsutsagn rammer dem selv.
Dersom Skaiaa mener at det bare er det kristne idealet som er vår kulturarv, og ikke hele den kulturhistoriske arven, så forstår jeg langt på veg hans forskrekkelse over volden i et spill, Age of Conan. Det er klart at Jesu nestekjærlighet står i sterk kontrast til det meste, også til dette spillet. Og det er helt klart ikke endel av det kristne idealet å spille voldsspill.
Siden vi har hatt flere hundre år med kirken i landet vårt, har de kristne idealene på mange ulike måter fått innpass i våre hjerter og våre sinn.
Noen av disse måtene setter jeg stor pris på, f.eks kjærlighet, likeverd , frihet og mere.. med dyp etisk forankring i Gudsforholdet.
Vi kan nok se de kristne idealene truet.. men det har de alltid vært. Og den hardeste trusselen har vært fra kirkens egne handlinger oppgjennom tidene.
Det er vanskelig å referere til kristen kulturarv som en entydig god størrelse, og som om den fremdeles dominerer i vår hverdag. Det kunne man kanskje for 50 år siden, men nå er samfunnets verdigrunnlag mer splittet, sekularisert, ikke lenger entydig.
Kirken må nok omstille seg til at den igjen må «erobre» og misjonere for å vinne samfunnet for disse verdiene. Det er ikke nok å bare formane og refse.
Ellers er jeg enig i at spillene er voldlige… det vet enhver som spiller.
Moderne «ting» har man alltid møtt med skepsis.
Sykkelen var syndig fordi man kunne sitte mens man gikk.
Bilen ble da mange hakk verre, men det var en kritikk som gikk fort over. Man vennet seg til både fordeler og ulemper og godtok så bilen som et helt nødvendig og flott hjelpemiddel, selv om bilen krever sine ofre.
Hvor mange døde og skadede verden over siden bilens barndom vet jeg ikke, men ….. vi ofrer det den krever for å holde hjulene igang… og kritikken av bilen som noe ondt vi holder på med skulle logisk sett økt…
For «bilvolden» er virkelig. Den er ikke et spill i en fiktiv verden…..
Vi kan også nevne elektriske hjelpemidler.
Elektron betyr el/gud, ek/ utenfor, tron/tronen. Slikt måtte være skrekkelig galt å bruke som «tjener» i huset.
Ordet radio hadde også forferdelige betydninger fra det greske språk: Utuktighet, styggedom, grisethet, fortred, skade og ulykke….. betød det.
Man brukte altså «Gud utenfor tronen» til hvermanns tjener, og hadde gjort «styggedommen» til hvermanns eie. Dette ble det virkelig motstand mot, men det er utrolig hvordan man venner seg til tingene. Nå er radio, TV og interett blitt menneskenes viktigste informant,arbeidspartner og underholder. Det er slik at vi daglig plugger oss på «styggedommen» for å «kunne leve».
Så er det kanskje ikke så merkelig at barna spiller voldlige spill i en fiktiv verden, mens vi tuller med så mangt i den virkelige ……
Vårherre og St. Peter
En varmhjertet, kirkekritisk forfatter har blitt trykket opp på nytt.
Jeg hilser med glede at snart er hele Gabriel Scotts forfatterskap tilgjengelig.
Jeg vil nevne noen bøker spesielt.
Jernbyrden 1og 2:
Disse bøkene ble anmeldt av forfatteren Knut Hamsun.
Det betød mye for Scott at han ble rost og anbefalt på første side i Aftenposten av den store forfatteren.
«Forfatteren er solid og stilferdig…. det er sterke hendelser… det er liv med humor…
La meg få lov til å vise til denne bok for folket og hjemmene….
Kunsten i fortellermåten er vel nærmest for fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens påvirkning….»
Så langt fra Hamsuns anmeldelse på Aftenpostens forside 27 nov. 1915.
Jeg opplevet Jernbyrden som sterk lesning.
Et historisk dokument , ja, mer enn det, for der formidles så enkelt i sin mangfoldighet, og det kjennes ekte.
Boken handler om Jan Vibe, som bosatte seg i en liten sørlandbygd mellom Kristiansand og Lillesand.
Inn i Vibes historie flettes flere historiske hendelser, bl. a rebellen Christian Lofthuus tragiske historie.
Det gylne evangelium
Jacob Jervel sier i sin anmeldelse bl.a:
«I norsk litteratur finnes det ikke mer alvorlig humor enn den vi møter i Det gylne evangelium.
Scott skaper en humoristisk legende, og gir en skarp kritikk av kirken og teologen.»
Så langt teologiproffesor Jacob Jervel.
Boken starter med at en ulykkelig mann banker på St.Peters himmelport.
Mannens ulykke ryster St.Peter, og han vil ha oppklart hvorfor alt er gått så galt der nede.
Han får med seg Vårherre på en vandring på jorden for å finne feilen og få rettet på den.
Jeg hadde stor glede av å lese om denne vandringen på jorden med St.Peter og Vårherre, stor glede og like stor ettertanke.
Sølvfaks
Barneboken som aldri dør.
Siden 1912 har den gledet lyttere og lesere med sin sterke, stolte, frie og suverene kattenatur.
Det er morsomt å identifisere seg med Sølvfaks. Og det er spennende å bli med ham når han rømmer hjemmefra.
Prøv den som høytlesning for barn i alle aldre.
Det er en gruppe ildsjeler, Gabriel Scott Selskapet, som har arbeidet med dette, takk for det.
Komplette boklister og bøker kan bestilles hos ingjerd.modal@hotmail.com
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 