Krise og statsgjeld, vi har hatt det før.
Jeg leser akkurat nå Chr.A.R.Christensen: » Verden igår og idag. Vår egen tids historie.» 1935
De tre bindene er et ypperlig journalistisk arbeid, og svært god lesning! (Jeg anbefaler Martin Eide, Saklighetens lidenskap. En biografi om Chr. A.R. Christensen. 2006) Jeg var en lykkelig finner av disse bøkene på et lite loppemarked! Fem kr. boken.
Første bind starter kl 11.00 den 11.11. 1918
Det er tidspunktet den første verdenskrigen opphørte. Levende, grundig og innsiktsfullt tar han oss med inn i etterkrigstidens komplekse verdensbilde og holder oss der i noen få sjebnetunge år.
Jeg har plukket litt fra hans fremstilling av datidens finanskrise.
Da krigen opphørte var verden sterkt berørt av ødeleggelsene.
Spanskesyken kom i tillegg og tok flere liv enn krigen hadde tatt, folk sultet og manglet alt.
Handel og produksjon, ja, hele infrastrukturen var revet bort. Krigsutgiftene hadde vært så store at de ikke hadde latt seg dekke av skatter og statslån, den ble derfor dekket ved inflasjon. Det vil si, seddelpressen gikk!
Altså, statsorganisert falskmynteri i gigantmålestokk! Dette ga for mange sedler på altfor få varer, og staten forsøkte seg ut av uføret ved å låne fra almenheten, og laget en gjeldsinflasjon. Nå fikk de land som hadde produksjon av varer kjempeomsetning! Det var en boom , særlig i Amerika!
Før krigen var valutaen trygg, forankret i gull, men nå hadde bankene måttet trykke opp penger uten hensyn til gullbeholdningen. Denne store seddelmengde var ikke blitt omsatt i varer og tjenester, men i ødeleggelser, for å kunne betjene utgiftene til fortløpende krigføring.
Man kjøpte varer, men handelen ble vanskelig ved at man nå i fredstid kunne lese hverandres valutas verdiforringelse, ved kursene. Ingen visste heller lenger hva verdien av viktige staters penger ville være neste uke.
Direktøren for det «Internasjonale Arbeidsbyrå» sier i en rapport av 1924:
«Da folkeforbundet stabliserte den Østerrikske krone, gikk dollaren opp i Wien med en fart på 21 kroner pr dag. Da Polen stabliserte sin mark, gikk dollaren i Warszawa opp med 68 polske mark i minuttet. Da Russland stabliserte sin tsjervontes (10 rubler) , gikk dollaren i Petrograd opp med 18000 rubler i sekundet. Da Tyskland stabliserte sin valuta ved å skape rentemarken, steg dollaren i Berlin med 613000 mark pr. sekund.»
Det er forståelig at det ikke var enkelt å få det internasjonale varemarkedet igang igjen. Selv om det var et veldig kompleks av internasjonale gjeldsforpliktelser, gikk det en «enveis» strøm med penger til Amerika, som til syvende og sist var den store kreditoren. Amerika hadde virkelig sin boom! De hadde penger, gullbeholdning, varer og produksjon. I tillegg var lånenes realverdi sterkt økt.
Nå laget Amerikanerne høyere og høyere tollmur mot Europeiske varer, samtidig som de ønsket Europa som kjøper av egen eksportproduksjon. Europa hadde ikke noe å kjøpe for, så, for å få igang handelen, lånte Europa enda mer av Amerika!
Christensen har selvsagt mer enn dette, og jeg anbefaler hans fremstilling, men jeg må trekke pusten litt og tenke.
Vår tids økonomiske krise har ikke sin årsak i krigsødeleggelser, men vi har hatt finansfolkenes boom!
Deres evne til å bruke penger uten at det er skapt verdier for pengene er hovedulykken! Pengene mangler, de elektroniske tallstrømmene har mistet kontakten med virkeligheten. I kynisk grådighet har de tappet finansverdenen for reelle verdier, og ødelagt tilliten til systemet. For å oppretholde «systemet» har statene brukt «gjeldsinflasjonsprinsippet», og satt folk i gjeld. Amerika låner også penger. Nå er det Kina som låner ut! Og foreløpig har Amerika den fordelen det er å ha rett til å betale i egen valuta.
Gir vi fra oss den økonomiske «lederposisjonen» til Østen? Eller mister vi den av ren grådighet?
Hva har vi lært av vår nære historie?
Jeg føyer til en henvisning til Professor Arne J. Isachsens innlegg i E24 , 26 juni :
«UT AV PROBLEMET: Kan sentralbanksjef Ben Bernanke inflatere seg ut av USAs gjeldsproblemer?
Snart kan Kina komme til å kreve at USA utsteder sin gjeld i euro.»
Professoren viser, i innlegget, hvordan Bernanke bruker både inflasjon og nytrykte penger for å » overleve», mens virkemidlene kanskje nettopp ved sin uproduktive tomhet gir Kina det ønskede overtaket.
Homofile og utviklingshemmede?
Jeg registrerer at Nina Karin Monsen har et kjærlig forhold til en bror som er utviklingshemmet, og det er både forståelig og positivt.
Jeg registrerer at de homofile er svært redde for å bli assosiert med mennesker med utviklingshemming, noe som de tydelig, i sinne, ga sterkt uttrykk for.
Hva som er utviklingshemming er til enhver tid et definisjonsspørsmål, men man er født slik , og man har behov for hjelp fra samfunnet.
Før 1972, altså for 37 år siden, var det kriminelt å være homofil. De homofile ble regnet opp sammen med pedofile, blottere og andre avvik. Alle disse seksuelle avvikene hørte inn under straffeloven.
Man mente at dette var medfødte avvik, og at en avviker selvsagt fungerte helt fint i arbeid og samfunn sålenge man ikke levde ut avviket. Man tilbød behandling for avviket, og veiledning for å komme tilrette med og å leve med avviket.
Det å fungere normalt, og å bli vurdert som normal, er så viktig for de fleste mennesker at det fungerte «preventivt».
Så levet noen få likevel ut sitt avvik i skjul, og levet derfor i angst for å bli oppdaget og anmeldt. Det var først ved anmeldelse at avviket ble så belastende at det kunne kalles en hemming. Å få avvik og privatliv brettet ut i offentlighet i strafferetten virket invalidiserende på de fleste. Uten menneskelig verdighet er det tungt å fortsette i arbeid og nærmiljø.
Slik var samfunnet for over 37 år siden.
Jeg vokste opp i dette samfunnet og lyttet til debattene den gangen. Jeg visste at mitt nærmiljø skilte skarpt mellom avvikene. De homofile «gjorde jo ingen fortred», men de pedofile var til skade for de barna som ble utsatt for dem. Derfor ble det aldri snakket nedsettende om de parene av samme kjønn som bodde sammen. De var fullt ut en del av lokalmiljøet, ingen anmeldte dem.
Men en ung mann som hadde et mer synlig avvik og kledte seg i kvinneklær, fikk det vanskeligere. Det var for synlig for nærmiljøet. De kunne ikke unngå å se hva han var , og dermed «så» de ham liksom ikke i det hele tatt, for de ville ikke irettesette ham, og de visste ikke hvordan de skulle forholde seg. Han flyttet til nærmeste storby så fort han ble voksen , klokt nok, for nærmiljøet ville ikke kunne akseptere et så åpenlyst avvik. Jeg er sikker på at noen i nærmiljøet hadde bedt ham søke «hjelp», og at andre hadde bedt ham skjerpe seg og ikke være så synlig, atter andre hadde sikkert kommet med slengkommentarer, mens andre forsøkte å ikke estimere ham. Idag ville vi kalt dette mobbing. Likevel skjedde dette så skjult at få ville merket det.
Prinsippet var at miljøet ikke taklet det utagerende som krevet stillingstaken. Det var tross alt ulovlig, men man ønsket ikke å melde noen,man ønsket å hjelpe vedkommende. Det ville bli vanskelig for dette mennesket uansett hva han ville velge: Å skjule tilbøyeligheten ville være vanskelig, og å leve det åpent ut ville være vanskelig. I begge tilfeller kunne det bli vanskelig å få arbeid og sosialt liv.
37 år er ikke lenge. Men så lenge har de homofile kunnet leve trygt, uten angst for å bli anmeldt eller stemplet som kriminell. Med denne aksepten av at homofilien var fullt lovlig, kom også en modigere, mer åpen og ofte mer utagerende markering fra de homofile. Forståelig nok, at man ikke fortsatte å skjule seg og å skjule forholdene, når det ikke lenger var ulovlig. Man lette etter respekten og likeverdet, som man kanskje kunne ønsket automatisk ville kommet blant folk som en følge av den juridiske legaliseringen.
Men lovendringen avspeilet bare at det var et politisk flertall for lovendring!
De som stemte for lovendringen hadde mange ulike analyser av dette. Det var ikke blitt slik at nå syns alle at homofili er OK. Det er et langt skritt fra «å være kriminell» til å være «OK». Og enda mye lenger skritt å få en befolkning til å tenke at homofili er normalt, og «slik ønsker jeg mine barn blir».
Dersom jeg ikke kan ønske dette for mine barn, så får jeg et forklaringsproblem.
Jeg må forklare at jeg ikke nedvurderer homofile, samtidig som jeg ønsker noe «bedre» eller noe mer «normalt» for barna mine. Det er motstridende. Og i denne motsetningen ser jeg at jeg kommer i samme dilemma som når jeg sier at utviklingshemmede har samme menneskeverd som alle andre, men at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli slik.
Her strever de homofile med fordommer i befolkningen, selvom de nå har fått likestillet deres samlivsform med det etablerte ekteskapet. Derfor blir de rasende på Monsen som våger å uttrykke en så uhørt fornærmelse som å sammenligne homofile med utviklingshemmede.
Her gjør de homofile en feil!
De burde lytte nøye til henne som målbærer dette, for hun setter ord på en følelse som fremdeles er uklar i folks opplevelse av egne følelser og reaksjoner . Her er det ennå et arbeid å gjøre. Dersom de homofile vil ha folkets fulle aksept, bør de ikke avvise denne sterke følelsen, men være glad for debatten. Det er det vanskelige man bør bearbeide og løse.
Fordi Monsen av yrke er filosof og forfatter bør man sette stor pris på at hun tar opp noe mange føler og kjenner seg krenket av. For mange føler seg krenket av den nye ekteskapsloven. Disse uklare, sterke følelser er det i alles interesse, men mest i de homofiles interesse, å få belyst.
De homofile bør også vokte seg for å nedvurdere de utviklingshemmede. Det store sinne de viste ved at de muligens ble sammenlignet med utviklingshemmede forskrekket meg!. Tenkte de på at deres reaksjon er svært krenkende for denne gruppen mennsker? Det er mange som kjemper for denne gruppens rett til å leve, og deres rett til å bli født, og deres menneskerettigheter. Mener de homofile at de utviklingshemmede er mindreverdige? At det er OK å abortere dem? At de bør tvangsaborteres? Eller ønsker de seg «slike barn»? Tenker de overhode på hvor sårende deres sinne var?
Jeg glemmer ikke plakaten på Fredrikke på Blindern samme året som Friele fikk «Fritt Ord» prisen: «Debatt ! Kamp for samer, homofile, kvinner og andre minoriteter.» Både samer, homofile og kvinner kommer ganske bra ut i forhold til de utviklingshemmede. De er utrydningstruet.
Vi må vise at vi er kommet lenger enn barndommens rangeringsangst! Jeg mener at menneskeverdet for meg og en utviklingshemmet er likt, og at vår måte å utøve menneskelig aktivitet på har både likheter og ulikheter som jeg ikke kan verdibedømme. Men jeg ser også at angsten for den som er anderledes enn normalen er kvelende , og dreper både moral og gangsyn! Hva gir et menneske dets verdi?
Og hva galt har de gjort annet enn å være som de er ? Akkurat som du og jeg er det vi er ! Vi er alle slik vi er født!
Vårt alles menneskeverd avhenger av hvordan vi tenker om dette!
Derfor burde man ønske reflekterte filosofer velkommen til samtale!
Monsen og Friele
Jeg blir litt nostalgisk av denne debatten.
Kim Friele og Nina Karin Monsen er to motpoler i den offentlige debatt.
Kim Friele hører til dem som startet kampen for å få godkjent de homofiles ønsker og krav, og som var med på å gi homofilien et offentlig ansikt. De senere år har hun fått oppleve at hennes sak vinner på alle fronter. Hun har opplevet å gå fra kamp til seier og har nå fellesskapets «store bølge» for sin sak!
Nina Karin Monsen står i den tradisjonen som var, og som de fleste nå har forlatt. Godt skolert fremfører hun ideer og meninger som var rådende, men som nå er en «utdøende bølge».
Til enhver tid vil de «som hersker eller er flertallet», altså den rådende kultur, fremstå som dem som har rett. De argumentene som underbygger deres syn er «de rådende», «de populære eller lovlige argumentene», disse fremstår fremforalt som «dagsaktuelle og selvsagt riktige». Mener noen noe annet enn dem, må de argumentere «mot makta». De som argumenterer «mot makta», har det mer eller mindre vanskelig, alt ettersom. Fra dødsstraff til avvisende skuldertrekk. Dermed er ikke noe sagt om hvem som objektivt sett har rett: Flertallet, opposisjonen, diktatoren eller Gud har «alltid rett», ettersom hvor man er i maktbølgene.
Dette er lett å se «på avstand», men ikke like lett når man er midt i det, deltar selv.
De er født med ca 10 års mellomrom, og deres utdannelse og holdninger har røttene i krigstiden og 50-tallets Norge. Dengangen var kvinneidealene :
Omsorg, som innebar at moren skulle ha tid og råd til å være hjemme med barna og å stelle for mannen og kanhende også foreldre..
Vellykkethet, som innebar et moderne hjem, perfekt utseende, rik nok mann til å gi kone og barn alle nødvendigheter, slik at mannen ofte hadde to jobber for å klare å kjøpe alle de tekniske vidunderne som nå , takket være strømmen,ble tilbudt norske husholdninger! Moderne komfyrer, vaskemaskin, strykehjern, kjøleskap, dypfrysermed, platespiller, lydbånd, filmapparat og mye mer… kvinnen hjemme fikk tidtil overs! Tid til å lese ukeblader, lakke neglene, gå ut midt på dagen til kun sosialt overskudd, shoppe og gå til frisør, se lekker ut med ferdig middag til mannen og nybakte kaker til kaffen, mens barna gjorde lekser…..
Ikke rart hun måtte frigjøres!
Det er klart at noen kvinner utdannet seg og tenkte karriere!
Men, idealet i folket var denne vellykketheten som viste seg i hjem, kirke og kjøkken. Skilsmisse var «skandale», abort var ulovlig og ble bare skrvet om på jentedoene, homofili var ulovlig og ble aldri snakket om, arbeid og utdannelse for kvinner var helt vanlig frem til man giftet seg. Da fikk man ansvar for familien.
Kvinnebevegelsen som vokste seg stor i denne tiden, gikk selvsagt ut på å få damene i jobb!
Jeg vokste opp med denne bevegelsen, og jeg har stor respekt for flere av våre foregangskvinner. Det store flertallet av folket ble værende i disse idealene helt til «bølgen for kvinnefrigjøring» var blitt stor nok og slagkraftig nok til å få den «almindelige mening» preget. Denne kampen innebar en strategisk tilrettelegging av ikke bare jobb til alle, men barnehageplasser så mødrene kunne jobbe , retten til fri abort, likelønn og likestilling….nedtoning av familiens «enestående» verdier ..mm…og samtidig endret de økonomiske forholdene seg slik at en familie måtte ha to inntekter for å klare seg. Dette bidro til å tvinge «etternølerne» ut i arbeid. Taperne i dette var de single og aleneforsørgerne..
Hele denne åndskampen ble vakkert håndtert av våre politikere, som holdt sin beskyttelse over alle parter i debatten, mens lover om likestilling og abort ble vedtatt og forbudet mot homofili ble fjernet. Hele tiden ble alle synspunkter nøye diskutert i de politiske avisene og i NRK Det var 60 og 70-tallets store omveltninger.
Man var seg bevisst de ulike meningene, og at det var nyttig for alle at de ble debattert! For ingen hadde fasit på disse spørsmålene, den måtte vi lage selv i politiske prosesser.
Friele fikk sin fortjente pris! Nå har Monsen fått sin fortjente pris!
De har begge vært trofaste mot seg selv i debattene! Det å ha og ivareta mangfold og frihet er en berikelse for vårt samfunn! Derfor ønsker jeg at prisen opprettholdes.
Tenk, Friele, om datidens mennesker som du sto opp mot, ikke hadde anerkjent din rett til å tale din sak?
Om de hadde «feil» meninger om homofili, så hadde de gode holdninger til demokratiet og de demokratiske rettigheter. Når et folk deler ut en slik pris som «Fritt Ord», er det fordi folket setter pris på det frie ordet! Dersom bølgen av endringer som du så vellykket har tatt del i krever det «Frie Ord» bort, fordi man ikke tåler at ens motstandere har samme rett som en selv, ja, da har vi valgt oss en grå og trang verden.
Enten man argumenterer mot menneskets tro, seksualitet eller politiske meninger, må man gi hverandre samme spilleregler!
Fri flyt ? Den første arbeidsinnvandringen til Norge.
Nå vedtar stortinget «fri flyt» av arbeidskraft. Fra 1.mai skal EUs regler om «fri flyt» av arbeidskraft gjelde fullt ut.
Vi har hatt overgangsordninger for å kunne tilpasse oss reglene nogenlunde smertefritt, men etter 1.mai er tilpasningstiden historie.
Dette har vært lite fremme i den offentlige debatt, bare nevnt i riksmediene, uten utfyllende kommentarer.
Jeg ser at det ikke er stort å si.
Man kan ikke slippe unna et så fundamentalt prinsipp i EU, og man kan ikke endre noe på regelen. Siden vi er med i EU (med EØS avtalen), må vi gå sammen med dem, men man kunne forberedt landet, med informasjon og samtaler om hva dette innebærer, i all åpenhet.
Og her er sakens vanskelige poeng. Hvordan presentere noe i all åpenhet, som kanskje mange er imot?
Og, hvorfor er ikke dette interessant for nyhetsmediene?
Jeg tenker tilbake, til dengangen vi startet med å utvinne olje. Vi fikk stortingsmeldinger som fortalte oss at når vi tjente så mange penger, måtte vi bli flere mennesker. Hvor mange fler mennesker vi trengte, ble regnet ut etter hvor mye oljeinntektene var. Man regnet ut antallet man trengte av importert arbeidskraft.
Fordi dette var en ny situasjon for oss, og LO dengangen var en sterk fagforening, ville LO overvåke situasjonen og i begynnelsen være den som rent praktisk håndterte innvandringen.
Tidligere hadde Journalist Ragnar Kvam Jr. skildret en import av 35 jugoslavere til Askim Gummivarefabrikk. Det var den første store arbeidskraftimporten til Norge. Han har også skrevet en grundig analyse av «Den billige arbeidskraften», Pax forlag 1971, hvor han også viser EEC -landenes bruk av fremmedarbeidere. Den gangen hadde vi 6000 fremmedarbeidere i Norge, og Kvam gir oss en grundig innføring i de problemene landet vårt burde gjennomtenke, drøfte og forholde oss til. Han avslutter boken med å be om at denne prosessen må skje raskt, for å komme de rasistiske premissene i forkjøpet. Han viser til at i flere land var det rasismen som som ble den viktigste drivkraften i befolkningens forhold til fremmedarbeideren.
Jeg bruker så mye tid på denne boken fordi den fremdeles er svært aktuell, og fordi man nå, i 2009 , vedtar på stortinget fri flyt av arbeidskraft, nettopp fra østEU. Og jeg er redd vi ikke er mindre «rasistiske» i dag.
Boken var fra 1971. Og jeg husker hvordan alle diskusjoner den gangen ble brakt til taushet av : » Frykten for å være rasistisk.»
Man måtte ha arbeidsinnvandring pga oljeinntektene, man ville ikke diskutere dette i landets demokratiske organer av frykt for rasismestempelet. Slikt er ødeleggende for et demokratisk samfunn! Og de fleste forsto den gangen at det er slik man skaper rasisme.
Jeg tok et tilleggsfag på Sagene lærerskole noen få år etter, og laget særoppgaven (som det het den gangen) om innvandrerbarna i norsk skole. Det var ikke så mange den gangen, og det var mest et storbyfenomen. Men vi hadde allerede hatt et integreringsforsøk og et segregeringsforsøk for disse barna og var i sterk villrede om hva man ville med dette.
Vanskeligst var det at lærerlaget ikke ville ta opp noen saker som angikk fremmedarbeiderbarna.
Skolene fikk direktiver fra et eget kontor som tok seg av dette. Direktivene inneholdt alt vi trengte å vite for å organisere undervisningen for disse barna. De inneholdt også hva vi skulle si på foreldremøtene om fremmedarbeiderbarna, og hvordan vi skulle snakke om det i klassene: » De fremmede kom fordi de hadde det vondt der de kom fra. De var fattige og hadde ikke arbeid. Derfor kunne de få arbeid hos oss, som var et rikt land .Vi hjalp dem.» Selv barn blir rasistiske av denslags prat!
Jeg besøkte dette kontoret. De sa de var en grasrotbevegelse som spontant hadde tatt ansvar fordi det var behov for det, og , fordi fagorganisasjonene ikke gjorde det. Denne grasrotbevegelsen hadde fått all myndighet i fremmedarbeidersakene.
Jeg sjekket dem litt, og fant at grasrotmannen som drev kontoret tidligere hadde vært skoledirektør, Helge Sivertsens sekretær.
Det var hele grasrota.
På grunn av dette kontoret og denne typen ordninger ble fremmedarbeiderspørsmålet en «ikke sak» i alle demokratiske fora, lærerlaget var bare en av alle fagforeningene. I alle LOs lag var det likedann. Jeg sjekket det året også statens blad over saker som var til behandling. Hver gang det kom saker om fremmedarbeiderne sto det: «Ikke behandlet»
De første 10 årene med arbeidsinnvandrere i Norge unndro man dette fenomenet all offentlig debatt! De spørsmålene befolkningen hadde i saken skulle normalt hatt sine demokratiske prosesser, men dette ble sabotert av egne fagforeninger. Likefullt, LO krevde hånd om arbeidsinnvandringen, og dette kulminerte i en stortingsmelding hvor LOs innslag om dette var så rasistisk formulert at meldingen ble trukket tilbake.
Det har nok ikke vært lett å styre et land som plutselig blir «mangemilliardær». Man måtte kanhende sluke noen kameler. Arbeidsinnvandringen reddet altså landet fra økonomisk kaos, og fordi den var et «must» ble den vanskelig å diskutere.
LO viste sitt menneskesyn på sin første arbeidskraftimport i Jugoslavia: Helsesjekk og tannsjekk , amerikanske tester og krittkryss på ryggen til dem som «holdt mål»! Det var nok ansett som en katastrofe å la folk med slike holdninger lede diskusjonen i de mange lokallagene i landet vårt. Det måtte avverges.
Det er lett å forstå at politikerene valgte å kneble all debatt, men det var ikke riktig å gjøre det slik!
Slik skaper man rasisme i folket.
Slik svekker man demokratiet og tilliten til politikerene.
Dersom Hvermansen hadde fått luftet sine bekymringer, og sin private rasisme, i sitt eget fagforbund, og der fått riktig informasjon fra sine fagforeningsledere, så ville Hvermansen kjent sitt demokratiske ansvar og opptrådt ryddig og fornuftig, vel vitende om at hans stemme ville telle på valgdagen. Hvermansen er ikke rasistisk av natur! Tvert om er han blitt rasistisk fordi han ikke har blitt tatt på alvor, og fordi han ikke ble vurdert som «skikket» til å få » riktig informasjon. Denne nedvurderingen av Hvermansen og hans demokratiske evner har vært en politisk feilvurdering!
Tenkte på dette idag fordi stortinget nettopp har vedtatt enda en innvandrerregel uten skikkelig informasjon og debatt.
Kjære tannlege!
«Blør du når du pusser tennene?» spurte tannlegen.
«Ja.» Jeg svarte med munnen full av remedier.
«Du trenger dyprens», sa han, «jeg setter deg opp for dyprens, høyre side oppe, først, så får vi se.»
«Hva er dyprens?» Mumlet jeg utydelig.
«Se her på bildet,» han pekte på skjermen, hvor tennene mine var avbildet, «der ser du bakteriene, plakket, som må fjernes.»
Så dypt nede, under tannkjøttet, lå dette som ødela munnhygienen min!
«Må jeg?» spurte jeg.
«Det er ingen tvang, men det vil forsinke tannsykdommem din med i hvertfall ett år.. og .. med gjentatte behandlinger vil du kunne utsette sykdommen enda lenger.» Han smilte oppmuntrende.
«Og denne her,» han rugget på den bakerste jekselen oppe til høyre, «denne er for løs! Den må vi trekke!»
«Trekke?» sa jeg redd.
«Ja, den kan ikke hjelpes lenger!» sa han og rugget kraftig på den.
«Jeg vil helst ikke trekke tenner, det føles som første skrittet til gebiss!» protesterte jeg.
«Ja, det er det denne tannsykdommen ender med,» nikket han. «Det er derfor vi tilbyr dyprens, og, at vi trekker den bakerste tannen! Så vil sykdommen forsinkes for en tid. Men du kan få ny tann der på dagen! Vi har et nytt apparat som på dagen lager en ny tann tilpasset deg! Så fester vi den slik at du ikke vil merke at du mangler en tann.»
Jeg så på tannlegen min, og ristet på hodet. «Hvorfor kan du ikke bare feste den gamle? Jeg vil heller ha min tann! Hvis du kan feste en ny tann, må du vel kunne feste den gamle?»
«Nei,» smilte han, «det går ikke!»
Jeg skylte ut etter undersøkelsen og sa jeg ville tenke på det.
«Du bør nok ikke tenke så veldig lenge,» sa han.
Jeg gikk ut fra tannlegen med en sta besluttsomhet! Jeg ville gå til «alternativ tannlege».
Tvers over gaten for tannlegen er det en kvantemedisiner som jeg kjenner til fra tidligere. Jeg gikk dit, forklarte problemet med tannsykdommen og spurte om de kunne hjelpe meg.
Jeg fikk en rask time for å sjekke om de kunne gjøre noe med problemet mitt.
I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.
Jeg går nå og tar en serie behandlinger. Allerede etter første behandling merket jeg at tannen festet seg mer. Etter to behandlinger kunne jeg tygge med den. Nå er blødningen i tannkjøttet nesten borte. Et par behandlinger til nå, så skal jeg ringe og bestille kontrolltime hos tannlegen min! Han er hyggelig, og han har så mye hypermoderne utstyr! Kanskje jeg kan få ham til å prøve kvantemedisin….
Ihvertfall! Jeg sloss for tennene mine!
Og.. acetylkolin har jeg vært borti før. Da jeg sluttet å røke leste jeg at nikotinet hadde overtatt funksjonen til kroppens acetylkolin, slik at egenproduksjonen av denne transmittoren ble for lav! Det var det som gav ulike abstinens-symptomer og sykdommer. Jo, det var en diagnose jeg kjente godt til!
Blir jeg frisk vil jeg melde denne behandlingen inn til NAFKAM.
Kvantemedisin i Schrødingers katt.
Schrødinger’s katt har nå, to torsdager på rad, brukt «storslegga» på noe som kalles «kvantemedisin». Deres hovedargument mot denne formen for alternativ medisin er at William C. Nelson(som sies å stå bak SCIO) er anmeldt for å ha sagt at maskinen kan helbrede kreft.
Det er selvsagt å «banne i kirken».
Alternativ medisin har ikke ytringsfrihet i den vestlige verden.
Hvert år tar skolemedisinens piller livet av over hundre mennesker bare i vårt land, ifølge statistisk sentralbyrå. I tillegg har nye forskningsdokumenter vist at dette er langt underrapportert! Vår legestand «har ikke tid» til å rapportere «alt mulig»! Derfor er årsaken til disse dødstallene kjent pga av rettsmedisinske undersøkelser. Det viste seg at statistisk sett rapporterer våre leger ca 5% av alle de kjente tilfellene. Tallene er derfor svært sannsynlig langt høyere. For ikke å snakke om tallene på alle ikke- innsendte bivirkninger som ikke er så ille at man dør av dem.
Kjemi- industrien tjener enormt på at vi er syke og at vi tar pillene deres. Deres makt i samfunnet er formidabel! Kom ikke i vegen for dem! Det er helt ok om du åpenbart er en svindler eller en døgnflue uten betydning, hvem bryr seg? Men bruk ikke moderne vitenskap i et vitenskaplig genialt apparat og helbred folk! Snakk ihvertfall ikke om det!
Alternativ medisin skal iflg våre nye helsereformer og etter planlegging fra WTO, bli likestilt med skolemedisin i EU. Det er altså helt OK å «lure syke folk» i alle mulige sykdommer, bare ikke ved sykdommene kreft og hjerte -lidelser. Ellers kan du dø lykkelig «lurt» av hva du enn måtte feile. Folk skal ha lov til å velge sin sykdomsbehandling selv, unntatt kreft-behandlingsform!
William C. Nelson sier at dette apparatet kan behandle kreft.
Hvor er alle ytringsfrihetsforkjemperene? Hvorfor applauderer de ikke? Denne tøffe mannen står og «banner i kirken»! Skal dere ikke blogge i kor for hans rett til å uttale seg som han vil?
Nei, for dere liker ikke ytringsfriheten. Ikke egentlig!
Istedet klapper dere for de de kreftene som knebler ham.
Dere spør ikke: Hvordan virker apparatet? Er metoden hans motbevist?
Ingen vil gå inn på dette, fordi all vitenskaplig forskning benytter denne teknologien idag, tilogmed databransjen, alle, unntatt praktiserende leger! Når de tar vevsprøver, sender de vevet til analyser basert på nettopp denne teknologien. Kjemiens store pilleindustri ville vært «hjelpeløse» uten denne teknologien i sin forsknig. Ingen vil kunne gå inn på denne teknologien og si at den er feil.
Derfor må de angripe den på annet vis.
F eks å latterliggjøre denne William C. Nelson. Han kler seg i dameklær og er åpenlyst homo! Det er klart at slike folk ikke kan stå for noe seriøst! Det skjønner alle. Og så er han jo anmeldt for bedrageri! Fordi han sa at dette apparatet kunne helbrede kreft. Han sa det! Vi hørte det alle sammen på Schrødingers katt, to torsdager på rad.!
Denne argumentasjonsformen fra» maktens høyborg» bør sette varselklokkene igang hos oss. Ingen saklige argumenter, men latterliggjøring av personen og aktivering av den eneste loven som gjenstår av ytringsfrihetsberøvende karakter.
Han er kun tiltalt for sin ytring!
Jeg vil bare peke på opphavet til den teknologien de er så redd for:
Sir Venkata Raman
William C. Nelson
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon.
Livet starter, lever en tid i sin spesielle form, formerer seg og dør.
I denne korte sekvensen av eksistens er vi bærere og videreformidlere av informasjonen om oss selv. Enten vi er virus, fluer, løvetenner, ørner, laks, slanger eller mennesker bringer vi med oss vår arts kode. Vårt genmateriale, vår arts DNA, finnes i cellekjernen i alle våre celler, og er derfor tilstede i hver lille trevl av oss.
Det er bare sukker, fosfat og nitrogenholdig base (basen er enten Adenin,Tymin, Guanin eller Cytosin, ATGC) som utgjør grunnkoden i DNAet.
Siden Miescher, for snart 150 år siden, isolerte DNAet og kalte det «nuclein» som betyr celle, har genforskningen blomstret og kartlagt kodene til de ulike livsformene. Moderne vitenskap stiller oss også overfor mulighetene til å endre DNAkoder, og å eksperimentere med denne nedarvede informasjonen. Kan vi skape nye livsformer? Kan vi endre uheldige sider ved vårt DNA?
DNAet er vår artsbevarende kode, og vi trenger ikke kjenne til den. Den fungerer uansett!
Senere forskning legger i tillegg vekt på det de tidligere kalte søppel DNAet (Junk-DNA), som er helt opp i 97% av det menneskelige genom, og som ennå ikke er kartlagt. Vi vet ikke hva dette junkDNAet er, eller hva det gjør. Her er mulighetene gigantiske i forhold til de tre fire prosentene som er kartlagt, og utforskningen av det menneskelige genom er faktisk dermed bare i startfasen.
I tillegg til DNAet har vi sentralnervesystemet.
Hos mennesker og virveldyr er hjernen hovedorganet for nesvesystemet. Noen av de virvelløse dyrene har bare en samling av nerveknuter, ganglier, men flere hvirveldyr har et mer avansert system, hjernen. Hjernen er ekstremt kompleks! Menneskehjernen har 10-100 milliarder nerveceller, og hver av dem er koplet videre til 10000 andre. Her er koplingsmulighetene enorme.
I tillegg til DNAkoden, har vi mulighet til , helt eksklusivt, å lagre alle våre personlige sanseinntrykk. Og vi vet at ihvertfall mennesket, har evnen til å bevisst benytte den lagrede informasjonen. Vi har et potensiale som overgår vår forstand!
Jeg fryder meg over at vi, menneskene, virkelig har hatt «behov for å utvikle» så flott hjerne!
Som en ekte troende materialist vil jeg påstå at alle våre menneskelige uttrykk er kvaliteter ved grunnstoffene og deres kombinasjonsmåter. Når jeg er glad, sint, nysgjerrig, vitebegjærlig og grubler over livet, er dette egenskaper som kan spores til den fantastiske materien. Når jeg vandrer i hukommelsens rare assosiasjonslenker og henter det jeg selv ønsker og gledes over å finne mye mer, så vet jeg at dette er egenskaper ved materien( min mor).
Det blir latterlig å høre på vestens materialistiske misjonærer når de strever med å «bevise» at materien ikke har fantastiske egenskaper. De strever fortsatt med å få Darwin til å passe inn i de vitenskaplige grener, slik de dessverre lot Fisher gjøre i 1925 da de la grunnen for populasjonsgenitikken. De gjorde dette ved, ganske enkelt, å fjerne det som ikke passet. De skapte, i sin iver over å kunne fjerne en mulig gud, en vitenskap som nøyer seg med å være «stesøstrene til Askepot». De «fjerner gjerne både hæl og tå, bare skoen passer».
Dette gir oss en vitenskaplig retning som er mer ivrig etter å «fjerne guds fotspor» enn etter å søke sannhet! Dette bebreider jeg dem. For i sin «gudfjerningsagenda» får de heller ikke materien til å passe. De definerer alt de ikke forstår som overnaturlig, og bruker energi på å motbevise materiens egenskaper i frykt for den guden de ikke tror på.
Jeg vil le av dem.
De hater den materien de forsker i, og tror like lite på materien som på gud. I tillegg sniker de sine «avkappede stesøstreføtter» inn i enhver forskningsgren og korruperer på den måten ethvert forskningsmiljø: » Det er ikke så nøye med sannhet, bare darwinistene kan få overta makta». De tror de kan «skape det som er sant» ved makt, også kaller de seg «folkeopplysere»!
Jeg beklager virkelig Darwin. Han var, som hans samtidige kolleger, en arbeidskapasitet med sannhetssøkerens glød. Han ville aldri blitt «darwinist»!
De ekte materialistene, sovjetkommunismens «ektefødte» vitenskapsmenn, tar materien på alvor. Der de ikke forstår den, intensiverer de forskningen, fordi de tror at dette uforståelige har sin materialistiske forklaring. Deres agenda er å finne hva som er sannhet. Disse har jeg stor glede av å følge!
Jeg elsker materien(vår mor), og tror at hun har kodet meg og gitt meg av sin uutgrunnelige natur,(natus betyr fødsel). Jeg elsker gud(vår far) og tror at han og moren er ett, slik han sier i skapelsesberetningen: «la oss gjøre mennesket i vårt bilde. Til mann og kvinne skapte han det….» Enheten, mennesket, er «mann og kvinne». Denne flertallsformen er i ordet som her brukes for gud. Gud sier «vi» og «oss» om seg selv.
Derfor tror jeg at de som strever med å fjerne gud, vil også gå glipp av materien. Mens de som vil finne materien, de vil også komme til gudserkjennelse.
Hva er merkelig med at vann har sine former for informasjonsbærende egenskaper?
Både silisium/oksygen og sukker/fosfat/nitrogen har sine måter å lagre informasjon på! Altså henholdsvis fjell og biologisk materie. Blir det «rarere» eller «mer guddommelig» om hydroge/oksygen også har en form for informasjonslagring?
Tidligere om informasjonslagring:
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/10/fjell-lagrer-informasjon/
https://predikeren.wordpress.com/2009/03/07/vann-lagrer-informasjon/
Utfordring
Hei, hyggelig utfordring fra Lill Karin
Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar… ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger.
The L -word 🙂
1. Hva er navnet ditt: Predikeren
2. Ord på fire bokstaver: prat
3. Guttenavn: Per
4. Jentenavn: Pernille
5. Et yrke: Prest
6. Farge: Purpur
7. Noe du har på deg: pusegenser
8. Mat: Potetsuppe
9. Noe på badet: papir
10. Et sted: Pipeviken
11. Grunn til å komme for seint: Parkeringsproblemer
12. Noe du roper: Pass opp!
13. Film tittel: Psyco
14. Noe du kan drikke: Pepsi
15. En musikkgruppe: ParaZ
16. Et dyr: Puma
17. Gatenavn: Prost Nossensvei
18. Bilmerke: Passat
19. Sang tittel :Påskemorgen
20. Et verb:Puste
Fjell lagrer informasjon
«Om dere tier skal stenene tale», sa Jesus.
Jeg har alltid tenkt at dette var et «poetisk» utsagn, altså, dette ordet skulle ikke forståes bokstavelig, men billedlig.
De senere år har jeg tenkt at fjell og stener faktisk kan lagre informasjon. Jeg sitter akkurat nå og drar nytte av denne utmerkede egenskapen ved fjellet.
Jeg ber fjellet si meg hva jeg ba det huske for meg i går kveld, og vips, der sier det alt sammen, ordrett!
Dette kan jeg gjøre fordi jeg har fått meg en utmerket » tolk», en tolk som kan fjellspråket.
Det er faktisk det kjente «Jesusspråket»: «Ja,ja,nei, nei».
Denne «tolken» jeg kjøpte meg oversetter alt jeg skriver til » ja/nei» språket. Så lagrer fjellet det jeg skriver helt til jeg vil bruke det, og enda lenger. Jeg har ikke et helt fjell her, jeg kjøpte bare en liten sten av det. Det står i en sort liten kasse ved føttene mine.
Denne måten å lagre informasjon på startet med hullkortsystemet, hvor man laget huller i papiret.
Altså en kode som lagret informasjon, hullkort. Dette ble et dameyrke som på 70-tallet het perforatør, og deres yrke gikk tilbake til spinnerimaskinene, hvor hullkortet styrte spinnerimaskinen. Dette var den gangen en sensasjonell måte å lagre informasjon på, hullkorthukommelse.
De første datamaskinene baserte seg på radiorør. Radiorøret ble erstattet av en transistor, og i datidens lærebøker skrev man når man forklarte hva som skjer i transistoren, at » hullet flytter seg».
Etter transistoren brukte man magnetringer , og så kom teknikken med å bruke silisium. Til og begynne med skulle man bruke kvartkrystaller fra Tysfjord, fordi krystallene var spesielt rene. Siden japanerne fremstilte kvartskrystallene med høyere renhet,ble det ikke noe av, og Tysfjordskrystallene går nå til solcellepaneler.
En sveitser tok patent på kvartsur fordi kvartsen var en god tidsmåler, det vil si at man hadde funnet enda en måte å avkode og utnytte stenens egenskap.
Slik er egentlig vår moderne historie. Uendelig mange forskere og oppfinnere som over lang tid bygger på hverandres funn for stadig å komme videre, stadig forbedre produkter, stadig øke erkjennelse av stoffene vi er satt sammen av og som omgir oss, stadig finne nye bruksområder. Og vi bruker produktene og glemmer historien,
Våre dagers teknologi er i stor grad knyttet opp til vår evne til å kode og å finne antenner for fjellets iboende egenskaper. Jordskorpen er 25% silisium og 50% oksygen. (I luften er det bare 20% oksygen.) Silisium og oksygen er dermed jordens vanligste stenform.
Det er dette som brukes som «hjernen» i datamaskinen. Den benyttes til å ta imot, lagre og gi fra seg informasjon. Dette er RAM(Random Access Memory) Dette betyr at man kan gå ut og inn av «fjellets hukommelse» og hente det man ønsker, bearbeide det og lagre det igjen.
Både i RAM og i ROM står Men for hukommelse.
Vi opplever dette utmerkede redskap som en deilig, selvfølgelig «del av oss selv». Vi har vår personlige «fjellhukommelse» og kan ikke tenke oss å miste denne «forlengelsen av vår egen kapasitet».
Er det noen forbindelse mellom vann og fjell?
Vann er en forutsetning for dannelsen av granitt. Det står det i geologibøkene. I vår sammenheng kan vi si at vann er en forutsetning for kvartskrystaller. Man leter etter vann på mars, men har ikke klart å påvise at det har vært vann der. Om de nå fant granitt på Mars, må det ha vært vann der.
Vann er en forutsetning for tilstedeværelsen av våre fjell. Vannet løser granitten og holder den i sin oppløste tilstand ved høyt trykk og temperatur. Denne informasjonen er tilstede i både fjellet og vannet, og lar seg lese ut av den som kan kodene.
Det er mange former for språk.
Jeg tror at dersom de som utarbeidet datasystemet hadde brukt enkle «folkelige» ord på det de arbeidet med, da ville de lidt samme skjebne som dr. Jaqcues Benveniste. Han sa:» vannets hukommelse». Han nevnte homøopati.
Mannen som var direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris, brukte et språklig begrep i publiseringen som «ikke var vitenskaplig «. Han var anerkjent og hadde publisert utmerkede forskningsarbeider, og denne gangen hadde han arbeider som han så også kunne ha betydning for å forstå basis for homøopatiske medisiner. Dermed fremhevet han dette og røk uklar med sin egen stand. Eller som han selv sier, med de arrogante, franske, materialistiske forskningsmiljøene. Selv trodde han på sin forskning, og han var vel så kvalifisert til å bedømme forskningsarbeidet, som motparten. Han fortsatte arbeidet og startet «digital biologi». Dette arbeidet har andre ført videre.
Jeg tror hans arbeider har betydd mye i den kolossale veksten innen bio-digetale verktøy. Og kanskje vil vannet vise seg å være et bedre RAMmedium enn silikonet. Eller at det får andre og utvidede bruksområder.
Se også:
Vann lagrer informasjon « per ardua ad astra
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Vann lagrer informasjon
Jeg har sakset en artikkel om dr. Jaqcues Benveniste.
Dette er en forsker som utestenges og forfølges fordi han har funnet sammenhenger det etablerte forskningsmiljøet ikke var klar for, og ikke ønsket.
Digital Biologi
Den franske biologen dr. Jacques Benveniste har skapt furore i den vitenskapelige verden ved å hevde at «vann har hukommelse».
Av Per Aslak Ertresvåg, Morgenbladet 2/5-00
Den 30.juni 1998 sto det på trykk en artikkel «Vann har hukommelse» i Nature – det mest innflytelsesrike av alle vitenskapelige tidsskrifter – som skapte storm i vitenskapelige kretser i Frankrike, England og USA. Denne stormen har ennå ikke lagt seg og har ført til fordømmelse og forfølgelse av Jaqcues Benveniste, direktør for Laboratoire de Biologie Numerique i Paris..
Han våget å utvide biologiens tradisjonelle horisont da han ga løsningen på et av de store mysterier i medisinen:hvordan og hvorfor homeopati virker. Det Benveniste i realiteten sier, er at basis for den homeopatiske medisin vitenskapelig er bevist. Selv om vann blir aldri så mye fortynnet,vil vannet «huske det,»dersom det er blitt eksponert for en tilsetning av fremmed stoff. – f.eks heparin, histamin, koffein, nikotin eller adrenalin: Men det samme vil gjelde også for andre biologiske aktive molekyler som et virus eller en bakterie.
Dette skjer gjennom hva de. Benveniste kaller en «signaleffekt» Vannet represneterer et uovertruffent kommunikasjonsmiddel. I en biologisk prosess virker vann som et effektivt og elegant informasjonsmedium. Vannet bringer med seg informasjon dit informasjonen skal, trass i at den orginale, kjemiske eller biologiske aktive substansen selv ikke kan gjenfinnes. Den aktive substansen har sendt signalet videre i kroppen. Og i menneskekroppen eksisterer det 10 000 vannmolekyler for hver proteinmolekyl.
Hva mener De med «signaleffekt»?
Alt liv avhenger av signaler som utveksles mellom molekyler. For eksempel, dersom en person blir sint, vil adrenalin «fortelle» mottakeren – som i dette tilfellet er hjertet- at hjertet skal slå hurtigere. I biologien er uttrykket «molekulært signal»hyppig brukt som beskrivelse av slike prosesser. Biologiske molekyler kommuniserer «med opptil lysets hastighet» men bare til deres «egne» relevante molekyler. Dette er avgjørende for at vårt biologiske system skal funksjonere
At «Vannets hukommelse» i det hele tatt ble trykt i Nature skjedde ikke uten motstand. (Innholdet i artikkelen ble ien senere utgave tilbakevist av redaksjonen.) Reaksjonen ellers i det vitenskapelige miljø var overraskelse og mistro. Man fant hele tankegangen bak eksperimentene fullstendig absurd. Men Benviste lar seg ikke rokke.
Hva jeg har gjort er blasfemi
Den motstanden som har kommet er ideologisk. Det er blitt en religionskrig. Og motstanden har hatt nesten hysterisk karakter. Forskere kan av og til besitte nesten bemerkelsesverdige psykologiske begrensninger: Dersom de ikke kjenner forklaringene på et fenomen, så avslår de å godta fenomenets eksistens., sier han og føyer til:
Kritikerne overser at det som betraktes som en vitenskapelig sannhet i dag, kan vise seg å være feilslutninger i morgen
Mannen er en skarpskåret intellektuell i sin beste alder. Enkelte sier at litt mer ydmykhet kanskje kunne ha dempet noe av motstanden. Han er blitt både latterliggjort og truet. Flere av hans forskerkolleger har vendt ham ryggen.Han mistet også de rettighetene han hadde som sjef gjennom 10 år for et av de viktigste forskningsinstitusjonene innen det mektige INSERM, Det franske Nasjonale Institutt for Helse- og Medisinsk Forskning.
Det ble satt igang undersøkelser for å repetere forsøkseriene og påvise feil eller fusk, slik at påstandene kunne tilbakevises.. Men ingen av disse kontrollene kunne avdekke noen feil. Likevel nektet det vitenskapelige miljø å godta resultatene.
Det gåtefulle for biologer er nemlig følgende: Hvordan kan et bitte lite volum av væske påvirke en biologisk celle når det beviselig ikke finnes noe molekyl av det aktive stoffet i væsken? Det er her Benvistes og hans kollegers forskning viser at dersom vannet bare har vært i kontakt med den fremmede substansen, vil vannet «lagre» denne informasjonen og bringe den videre. Påstanden er fullstendig i strid med den moderne oppfatning av materiens struktur.
Men den intense motstanden kan et stykke på vei kanskje også forklares ved at selve problemstillingen grenser opp til både fysikk, kjemi og biologi og derfor ikke er så lett å gripe fatt i, spesielt ikke dersom man stiller opp full av fordommer. Benveniste har med andre ord grundig utfordret den vitenskapelige ortodoksi.
Dr. Benveniste og hans dusin medarbeidere kunne ha gitt seg under vekten av denne motstanden. Men han valgte å slåss. Og han har djervt fortsatt å slåss.
– Det jeg ville forstå, sier han, er dersom forskere svarte med å si «OK, dette forstår vi ikke,men la oss lete etter en forklaring. Det de istedet gjør, er å si: Vi fortstår ikke, derfor er det umulig.»
Nå har vi tusenvis av forsøk bak oss, naturligvis også blindforsøk, med hundrevis av bakterier og andre substanser, og effekten bekrefter funnene. Spesielt har det vært vanskelig å få gjennomslag for ideene her i Frankrike, fordi hele det franske vitenskapelige miljøet er gjennomsyret av det materialistiske verdensbilde som ble skapt av (franskmannen) Descartes..
– For dine landsmenn må slike uttalelser være vanskelig å svelge?
Franskmennene er arrogante. De vet at vi lager noen av verdens beste fly og biler. Men i biologisk forskning rangerer vi lavt. Der er det den anglosaksiske verden som briljerer. Det er mange, mange år siden noen fransk biolog mottok noen Nobels-pris. Da Newton lanserte sine teorier om mekanikkens bevegelslover, karakteriserte Descartes disse ideene som «obscurantisme» For franskmenn generelt er verden mekanisk, og dette gjenspeiler seg dessverre i hele vår biologiske og vitenskapelige tenkning og forskningsmiljø. Det kan være forbløffende å høre, ikke bare for legfolke at vann, et likvid vi alle tror vi kjenner, er uhyre lite utforsket. Vitenskapen vet nesten ingenting om vannets egenskaper
Striden de siste årene har imidlertid gitt Benveniste og hans team en viss fremgang. Gradvis begynner enkelte forskere og forskningsmiljøer å nyorientere seg. Og investorer har meldt seg. Det kan være et tegn på at tregheten er i ferd med å bli overvunnet. Et førtitall laboratorier rundt om i verden driver nå sin egen forskning etter dr. Benvenistes ideer. Seks institusjoner , to i USA, tre i Frankrike og `en i Italia, deltar i et felles forskningsprosjekt om «Vannets hukommelse» To av de fremste forskerne i Milano som tidligere var knyttet til CERN i Genev , er blandt dem som har lagt opp til et omfattende forskningsprogram for å skaffe mer viten om vannets natur.
Når resultatene fra dette felles prosjektet foreligger, hva vil skje da? Da vil jeg legge resultatene frem i en ny artikkel i Nature. Homeopater i Frankrike må da glede seg over din forskning og den kamp du har ført? De har vært sympatisk innstilt, men homeopater forstår seg ikke på biologisk forskning, er hans kategoriske svar.
For en del år siden utga den franske journalisten Michel de Pracontal boken Les Mysteres de la memoire de l`eau (Mysteriene omkring vannets hukommelse) der han spådde at det nye biologiske synet som Benveniste har lansert, ville bli alminnelig akseptert om noen år. Senere har Michel Shiff, vitenskapssosiolog ved Det franske nasjonale senter for vitenskapelig forskning, brukt tre år på å trenge inn i Benvenistes verden. Han stilte seg selv i begynnelsen skeptisk til Benvenistes resultater og skrev også en kritisk artikkelom ideen. De tre årene med grundig undersøkelser har fått ham til å snu helt rundt. I boken han skrev om disse årene, Un cas de censure dans la science: L`affaire de la Memoire de l`eau(En sak om vitenskapelig sensur:Affæren om vannets hukommelse)legger han ikke fingrene i mellom for å beskrive de metoder som er brukt for å tilintetgjøre Benvenistes rykte og integritet som vitenskapsmann.
Det som har gjort at flere forskere etter hvert synes tent på den nye oppfatningen, er et annet forsknings gjennombrudd som benveniste har stått fadder til. Sammen med sine medarbeidere har han angivelig maktet å «digitalisere» sin biologiforskning, slik at det ikke lenger er nødvendigå foreta undersøkelser i et virkelig laboratorium. Det hele kan foregå via et data program. Dette innebærer i seg selv en radikal ny tilnærming til biologien, sier han. Men også her forutser han at det kan være vanskelig for enkelte vitenskapsfolk å foreta det nødvendige «kvantespranget» inn i en ny æra.
Å forstå fullt ut, for ikke å si bringe videre i populær form til en lesekrets, hva digital biologi betyr, er ikke enkelt. Utgangspunktet er at molekyler vibrerer, noe man har lest i flere tiår. Ethvert atom i ethvert molekyl meddeler seg til spesifikke frekvenser. Biofysikere beskriver disse frekvensene som et grunnleggende fysiskt karateristika ved materien. Men biologer har aldri tenkt den tanken at elektromagnetiske bølger kan ha en selvstendig rolle å spille i molekylære funksjoner. Et begrep som «frekvens»- i dens fysiske mening av begrepet – finner man ikke der molekylær interaksjon er behandlet i biologisk litteratur, hevder Benveniste.
Benveniste og hans 12 medarbeidere brukte åtte år med eksperimenter for å finne ut at det var mulig å overføre spesifikke molekylære signaler ved å bruke en forsterker og elektromagnetiske spoler koplet til en datamaskin. Han sier at det er mulig å oppta, registrere, og deretter digitalisere på at lydkort den spesifikke aktiviteten fra biologisk » aktive molekyler. Dette kan da sendes via datamaskin over alt i verden
Den eneste metoden vi har i dag til å identifisere et molekyl, er å bringe med seg en prøve til et laboratorium. Med den digitalemetoden disponerer vi signaler som vi kan sende elektronisk og analysere i en annen verdensdel ved hjelp av klassisk telekommunikasjon. Ved å bruke denne metoden kan vi oppdage giftige substanser, proteiner, antigener, eller parasitter, bakterier, virus og normale celler som er funnet på den andre siden av jordkloden. Det betyr også at man hvor som helst i verden kan etterprøve metodene og resultatene vi har oppnådd under utforskningen av vannets hukommelse, hevder den franske forskeren.
Kom senere over denne:
Sukker, fosfat og nitrogen lagrer informasjon. « per ardua ad astra
Fjell lagrer informasjon « per ardua ad astra
Malmø og tennislandskampen
Ville bare oppdatere lesere om dagens sveriges radio P1
Spänd väntan på Davis Cupmatchen
I Malmö rustar polisen för fullt inför Davis Cupmatchen i tennis mot Israel. De gatstenar som legat vid området har nu fraktats bort. Polisnärvaron är påtaglig inför de väntade demonstrationerna och i natt sluts den yttre avspärrningen kring området.
Matchområdet är också en byggarbetsplats för Malmös nya fotbollsstadion där Mats jobbar.
– Man är nervös och i morgon vet jag inte om vi vågar vara här. Det är ju så hotbilden är.
Det är ett stort område som polisen har att bevaka: en yttre avspärrning ett par hundra meter från själva matcharenan och en inre precis runt Baltiska Hallen. Rakbladstaggtråd ligger utrullat på taket av en intilliggande byggnad.
Alla poliser jag talar med är övertygade att autonoma vänstergrupper kommer att försöka ta sig in på området och skulle polisen misslyckas med att säkra arenan och skydda de israeliska spelarna handlar det inte längre om inrikespolitik. Det får bara inte hända, säger polisen och innanför avspärrningarna finns det inte utrymme för dialog.
Den första demonstrationen mot matchen är redan klockan åtta i morgon bitti där demonstranter hotar att kedja fast sig vid infarten till matchområdet.
Andreas går på John Bauer gymnasiet som hamnat innanför avspärrningarna:
– Visst är det bra att de kommer hit men kanske är det lite för många poliser. Och instängningar är inte det roligaste heller, man kommer ju knappt ut härifrån.
Jens Ericson Ekot i Malmö
jens.ericson@sr.se
|
15:26 | onsdag 4 mars 2009
|
Richard Dawkins og hans «finne vann» test.
Jeg har akkurat sett på NRK2 . Der hadde Richard Dawkins et program hvor han ville se kritisk på vår tids overtro. Jeg så på med glede, for jeg gledes over opplysningstidens idealer, og jeg gledes over menneskenes åndelige erfaringer.
Jeg liker ekte og ærlig søken, og redelighet!
Det var «de åndelige retningers marked» Richard Dawkins tok seerne med til. Her lot han flere aktører slippe til, og det virket like mangfoldig som en kunne vente. Dette var «ånds»markedets selgere og troende i mange nyanser.
Men så avviklet Dawkins et eksperiment. Han satte frem «poster» med «vann/eller ikke vann», rundt omkring inne i et stort telt. Postene var lukket, så ingen kunne se hva de innholdt. Han hadde hjelpere til å utføre testen.
De som mente de kunne finne vann med kvist, kunne nå få sjansen til å teste dette ut i en vitenskaplig test. Alt var nøye rigget til og en skulle tro at dette var en vitenskaplig test.
Denne testen, slik den var rigget til, kan ikke vise mer enn en mangelfull kunnskap om selve fenomenet.
Jeg må gå ut fra at hverken Dawkins, eller deltakerene, var klar over denne mangelen på kunnskap som førte til at ingen av aktørene fikk til testen. Kvistgjengerene fant ikke vann og Dawkins fikk ikke en vitenskaplig test.
De deltok i noe de trodde var vitenskaplig, men ingen av dem hadde tilstrekkelig fagkunnskap eller erfaringskunnskap nok om fenomenet, til å kunne påpeke eller rette opp feilen i testen.
Det er ulike grader av evne og erfaring blant «vannleterne». Noen er ekstra «følsomme», eller har gått så lenge i» lære», at de kan finne alle sorter vann og alle sorter metaller, selv på ganske store dyp. Men de fleste som har følsomheten, kan bare finne «et felt med sterk aktivitet», eller «vannårer», uten å kunne si noe om kvaliteter og dybder.
Det offentlige vannet har gjennomgått rensing og behandling. Dette vannet gir ikke de samme «signalene» som grunnvannet, og som vannfinneren «føler» ved en vannåre. En svært følsom, eller godt trenet vannfinner, kan nok finne det offentlige flaskespringvannet, men for de uerfarne er det ikke mulig.
Testen til Dawkin har denne åpenbare svakheten, og hans resultater blir, desverre, ikke vitenskaplig holdbare.
Min mann har evnen til å finne vann, og han kan si hvor dypt ned i grunnen vannet befinner seg.
Han brukte kvisten ute i naturen og fulgte vannårene i næmiljøet. Jeg får ikke noe utslag med kvisten, så jeg var bare med som nysgjerrig.
Ute i naturen gjorde han flere fine oppdagelser. Bl.annet at den ville eneren vokser over «vannårer», og at mauren bygger sin tue der minst to, helst tre eller fire vannårer krysser hverandre. Vi så at de brede maurveiene, hvor mauren marsjerer i brede strømmer, var over vannårer. Vi moret oss over at de hadde antenner som kjente hvor hovedveien gikk, og at en kryssende åre lå dypere og ga andre signaler. Flott måte for små vesner å orientere seg i verden! Det var som om de hadde «riksvannveier» som krysset tua.
Vi hadde en stor mauertue som lå så nærme huset at vi hadde planer om å drepe den. Nå sa mannen min at vi skulle be maurene om å flytte tuen sin selv, «frivillig», til noe de ville oppfatte som «mye bedre».
Han startet med å finne vannårene gjennom tua. Vi markerte dem, hvor de var, og hvor de gikk videre ut i skogen. Så kartla han hvor andre årer krysset disse «vannveiene», og der det var flere satte han markører. Vi diskuterte hvor det var best å ha tua, for vår part og for mauren, og markerte stedet.
Den nye tuetomten vi nå hadde markert for dem var et flott «vannveikryss» av fire ulike årer, et godt stykke unna huset.
Så «stresset» vi mauren. Vi vannet tua med sterk kunstgjødselblanding. Vi vannet også de veiene vi ikke ønsket at de skulle følge ved flyttingen. De mislikte åpenbart kunstgjødselvannet, og etter noen dager hadde mauren fått nok. De tok eggene og flyttet. Og de valgte den veien vi ikke hadde vannet med kunstgjødsel, og de bygget sin ny tue der min mann hadde satt markøren.
Vi gjorde mange morsomme opservasjoner med «kvisten», men et eksperiment til vil jeg fortelle om, for det viser at vitenskaplige eksperimenter ikke er lette å sette opp, når det er et fagområde man ikke kan nok om.
Det var selskap med ca 25 gjester. Jeg serverte to sorter vann til gjestene. Noen fikk av det offentlige vannet, og noen fikk vann fra en lokal brønn med kildevann. Gjestene fikk vite hva slags vann de fikk. Mannen min kom inn etter at vannet var drukket, og så fant han med kvisten, alle de som hadde drukket kildevann.
Han hadde ikke utslag på det offentlige springvannet etterat det var tappet. Hadde han vært i Dawkins test, ville han heller ikke funnet de flaskene med offentlig vann.
Ved universitetet sa de, den gangen, at det ikke var gjort noe vitenskaplig arbeid med «vannfinning», men de sa at det var «vannfinnere» som fra gammelt av hadde sørget for å finne brønnene rundt i hele landet vårt. Selv hadde professoren brukt «vannfinner » for å få brønn på hytta. Det var den beste og billigste måten å skaffe seg en god brønn på. Han mente at det var fint om noen startet med å samle inn materiale om brønner og deres lokalhistorie. Hver grend hadde sin «vannfinner», og ofte visste folk hvem som hadde funnet brønnen.
Dette er forøvrig en «truet» kunnskap, truet ved at boligmønstrene nå er anderledes, og brønners historie går i glemmeboken, hvor ingenting skrives. Så her bør «noen» ta tak i det gamle stoffet før det blir borte.
Store, komersielle selskaper bruker ofte «vann/olje/metallfinnere» fordi det er billig , raskt og har høy treffsikkerhet. Det settes bare ikke opp som «vitenskaplig» eksperiment. Spørsmålet for vitenskapen er ikke om fenomenet virkelig finnes, men hva som skjer, altså den vitenskaplige forklaringen.
Jeg tror ikke Richard Dawkins arrangerte dette eksperimentet for å henge ut enkle folk! Men jeg tror at han , i dette brokete spirituelle markedet, ikke var istand til å skille «tro og viten».
Derfor bør fenomener man ikke forstår, møtes med ekstra nøye og grundig forarbeid, når man gir seg i vitenskapens tjeneste. Ellers blir man lik dem som boltrer seg i egen tro og fortreffelighet. I dette programmet ble Richard Dawkins en «misjonær» hos «misjonærene».
Absolutt og relativ moral ?
Jeg har fulgt med på samtaler om moral i vår tid.
Materialistene har en relativistisk moral og mener at det absolutte, gudgitte ikke er brukbart, fordi gud ikke finnes.
Samtidig diskuterer de dette, for å finne «fotfeste» for sin relativistiske moral. Den relativistiske moral har vansker med å heve seg utover nytte/vinning/kontrakt motivasjonen. Den har vansker med å begrunne sin eksistens overhodet, samtidig som den har vansker med å filosofisk forankre fri vilje og reelle valg. Dermed blir det vanskelig å snakke om menneskets ansvar og muligheten for å straffe «onde» handlinger.
Den religiøse vil søke å føre gudsbevis ved å bruke argumentasjon knyttet til at fenomenet moral finnes, altså finnes Gud.
Etter samtaler om dette har jeg behov for å rydde litt i mine egne tanker, og vil gjerne dele det med dere.
Jeg tenker» nå», og» igår».
Nå handler jeg, opplever jeg og velger jeg. Det som skjedde igår tenker jeg over, analyserer og vurderer.
Fortiden har ingen handling. Valg og handling er alltid i Nuet.
Altså er mine moralske handlinger nært og uløselig knyttet opp til opplevelsen og valget i nuet, og i denne settingen er jeg sårbar og i stor grad prisgitt mine følelser.
Når denne handlingen blir fortid, kan jeg analysere den, forklare den og legge opp strategier for “neste gang”. Men jeg kan ikke endre denne handlingen, bare oppdra meg og lære noe.
Analysen krever fortid, handling krever nåtid.
I spennet mellom disse oppdrar jeg meg selv.
Mine valg (nåtid)viser hvor jeg står i den moralske prosess (analyttisk/fortid).
Dette er den utviklende prosess som bidrar til min personlighet.
Altså, ikke enten Hume eller Kant, men begge to (og mange fler).
Når jeg analyserer en handling, må jeg se på den sosiale settingen, hva jeg finner som rett og galt, hvilke valgmuligheter jeg kan finne, mine valg og motivene for mine handlinger.
Motiver og hensikter er avgjørende for hva jeg velger i det opplevende øyeblikk:
Nytte/plikt, rett/galt, ondt/godt, kontrakt/avtale, sosialt /vanlig, lykke/tilfredshet med flere. Alt er motiver jeg kan finne i mine valg, og som jeg i ettertid analyserer og evaluerer. I mine valg tilkjennegir jeg mine verdier. Alle disse motivene kan veksle med situasjon og tilfeller. Men noe står urokkelig fast:
Jeg bestemmer.
Jeg er den suverene velger av mine handlemåter.
Jeg er ansvarlig for mine handlinger.
Man må regne med Jeget som suveren, hel og “transendent”.(Utover materien, guddommelig)
Man må erkjenne valget, at det er reellt, fritt villet, og på den måten “transendent”.
Man må erkjenne det personlige ansvar.
I denne erkjennelse er man forbi den materialistiske etikk, og forutsetter det transendente.
Lovens største bud, som er fundamentet for enhver lov, hviler i kjærlighetsbudet:
«Elsk Herren din Gud, og din neste som deg selv.»
Vår kjærlighetsevne er dypest sett det vi utvikler i det moralske valg.
Den kjærlighet som vi lærte som barn, og som vi lærte av Gud:
«Vi elsker fordi Gud elsket oss først.» Dette er naturlig adferd for foreldre, og naturlig opplevelse for barn.
«Gud elsker oss uten årsak, betingelsesløst!» » Kjærligheten søker ikke sitt eget.»
I dette gudgitte er vi opplært fra fødselen av.
Menneskesynet i skolen i WTOs utforming
Vi tenker litt forskjellig om hva mennesket er.
Det er ikke så ofte man tenker på slikt, men når man leser hva den siste skolereformen, kunnskapsløftet, sier om barna, så begynner jeg å tenke over saken. Skolen har oftest speilet samfunnets menneskesyn.
Jeg sier oftest, for nå er jeg ikke lenger sikker på om skoleplanleggernes syn på barna er i tråd med samfunnets menneskesyn. Refomen kommer til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet «livslang læring».
Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste selvgenererende humankapital.
Tidligere skulle barna bli gagns mennesker, og det var den kristne oppdragelsen man var for eller imot.
Hva har skjedd?
Har våre skolepolitikere fått et helt nytt menneskesyn? Hvor våre barns verdi måles etter hvor attraktive de er på arbeidsmarkedet?
De gamle kristne idealene gav hvert enkelt individ uendelig verdi som Guds skapning. Mennesket var en treenighet, skapt i Guds bilde, legeme, sjel og ånd. Man hadde et bevisst forhold til at barnet skulle utvikle sin personlighet i lys av dette.
Disse idealene ble etterhvert erstattet av idealene fra opplysningstiden. Men man fastholdt, ubetinget, barnets uendelige verdi, som verdifullt i seg selv. Og selv om man nå snakket om kropp og sjel, var det ikke så stor og merkbar forskjell på de to menneskesynene. Og lenge kunne de to menneskesynene virke parallelt, både i skolen og i samfunnet.
Det skapte litt debatt om man nærmet seg det kristne livssynet «i for stor grad», eller om man nærmet seg det humanistiske menneskesynet, med en ekskludering av det kristne.
Det er et langt sprang, fra disse to ideelle synsmåtene, til kunnskapsløftets syn på barnet:
«en vare, kalt humankapital.»
Dette går altså våre politikere inn for, også Krf.
Og de har utformet dette i NOU 2003. Det er diskutert, vedtatt og gjennomføres nå i alle norske skoler. Det vil si at norske skoler nå produserer en vare, eleven. Denne varen skal bli mest mulig attraktiv for arbeidsmarkedet. Der skal skolen nå sette barnets verdi, etter arbeidsmarkedets etterspørsel.
Er dette det riktige menneskesynet nå? Vår arbeidsevne? Er det hvor raskt vi får jobb, som sier hvor verdifulle vi er?
Dette er skolepolitikk. Og selv om alle partiene har forpliktet seg på reformen, har de ikke selv utformet dette, noe kyniske menneskesynet.
Det er WTO som har utformet skolepolitikken i GATS, og EU+EØS+OECD har inngått forpliktende avtaler om skolepolitikken med GATS. Her er Norge med. Så uansett hvilket parti det er, her hjemme, som lanserer «sin» skolepolitikk, vil de være forpliktet på de internasjonale planene Norge har forpliktet seg på. De pedagogiske «grepene» kan nok partiene ha varierte meninger om, men målet og hovedinstrumentene for å nå målene, er fastlagt. Og infrastrukturen for de store nasjonale/internasjonale testene, var et stort løft, som alle politikerene var med på å løfte, enten de var enige eller ikke.
Dette gir grunnlaget for NOU 2003, og for den skolereformen vi nå er midt inne i.
Jeg forstår at WTO kan betrakte barn som humankapital, og at de kan utvikle skreddersydde skolestrategier for at denne varen(barnet) , skal bli mest mulig ettertraktet på arbeidsmarkedet. Våre politikere har altså sagt ja til dette, og har utarbeidet norske utgaver av WTOs planer. Vi tilpasser oss et utdanningssystem som er internasjonalt, målrettet og med total styring og kontroll.
I europakonferansen i Lisboa 17.03.03 , erklærer EU:
Innen 2010 skal EU bli verdens mest konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi.
2010 er snart her. Da vil det bli en evaluering av denne erklæringen. Det skal bli spennende å følge med på det.
Jeg tenker at uansett planer, så vil den norske lærerstand formidle barnas uendelige verdi! Ihvertfall i noen år til, til de nyutdannede, kanskje, har lært alt det nye. Innen da er det vel kommet nye reformer, med enda et annet menneskesyn enn dette fra WTO.
Jeg håper mange føler at det er viktig hva vi setter som mål og betingelser for barna, og at det blir viktig å tenke gjennom hva mennesket er. Og hva vi vil at det skal være!
Malmø og islamisering?
Jeg undrer meg over journalistene.
Hvem har lært dem at det er en god ide å spørre ordføreren i byen om det er problemer byen sliter med?
Jeg vet ikke om en eneste ordfører i norge som åpent ville fortalt hvor ille det står til i byen, til en utenlandsk journalist!
Mandag hadde svenske nyheter en liten sak om Malmø. Det var rett etter at man beskylte Siv Jensen for løgn og overdivelser om hvordan det står til i Malmø, og hvor ordføreren i Malmø «vitnet mot» henne. Ordføreren sa at byen ikke hadde problemer utover det man sikkert hadde andre steder.
Nyhetsinnslaget mandag, i sverige, var Malmøs beskjed om at de ikke kunne arrangere landskampen i Tennis, likevel. Landskampen ble jo mot det Israelske laget, og burde ikke spilles overhodet. I Malmø fryktet man rene krigsopptøyer om kampen ble avholdt, derfor måtte de bare avlyse det hele.
Stocholm var raskt ute, øyeblikkelig, og sa at de tok over for Malmø.
«Ikke diskuter mere. Vi tar landskampen i Stockholm!»
Men så viste det seg å være for kort tid for Stockholm til å kunne få til dette byttet, rent praktisk, så Malmø ble bedt om å avvikle kampen, tross alt.
Malmø svarte med at det måtte isåfall bli avviklet under bevoktning og uten publikum.
Malmø ble bedt om å endre dette, og å avvikle kampen med publikum på normalt vis , etter den avtalen man hadde fra før.
Kan bli interessant å følge dette, det var en svært anderledes «ordfører» som her henvendte seg til svenskene, enn den som svarte Siv Jensen.
Jeg prøvde å få dette fra sveriges P1 til å virke:
Karin Mattson: ”Vi vill ändra beslutet”
Riksidrottsöfrbundet protesterar nu mot Malmö kommuns beslut att spela DC-matchen mellan Sverige och Israel inför tomma läktare.
Karin Mattsson: «Det är inte acceptabelt»
Fritidsnämndens beslut att spela Davis Cup-mötet mellan Sverige och Israel inför tomma läktare kritiseras nu hårt av idrottens högsta organ.
Riksidrottsförbundets ordförande Karin Mattsson Weijber vill att Malmö kommun tänker igenom beslutet en gång till.
– Det är oerhört viktigt att man respekterar idrottsrörelsen som fri och självständig gentemot politiken, säger hon till Radiosporten.
Kan du påverka så det blir ett annat beslut i den här frågan?
– Det är det vi försöker göra genom att markera. Vi tycker inte att det är acceptabelt att man använder sig av idrotten som ett politiskt verktyg.
– Det är bara att rikta tillbaka frågan till Malmö och att de funderar vad det här får för konsekvenser, säger Karin Mattsson Weijber till Radiosporten.
Tidigare nyheter:
Tomma läktare mot Israel
Tomma DC läktare får kritik av Israel
Mats Strandberg
mats.strandberg@sr.s
Patriarken Darwin og Barbara McClintock
Barbara McClintocks liv og arbeid har først de senere år, etter hun mottok Nobelprisen i fysiologi/medisin i 1983, fått full anerkjennelse. Skjønt hun gjennom hele sin utdannelse og i alt sitt arbeid høstet mye anerkjennelse og ble tildelt mange store ærespriser og bevis for sin fremragende forskning, ble hun likefullt fortiet og glemt.
Dette var en tid hvor det vitenskaplige miljøet var patriarkalsk. Man var opptatt av Darwinismen og søkte å innarbeide denne teori som et fundament i vitenskaplig forskning.
Genetikkens tidsalder starter med Gregor Mendel(1822-1884). Han gjorde planmessige kryssningsforsøk av ulike sorter erter og bønner. Hans arbeid la grunnlaget for den moderne arvelighetsforskning og er kjent som «arvelovene». Mens Darwins arbeider ble raskt kjent, ble Mendels arbeider oversett i 35 år.
Det vokste frem en rekke unge liberale biologer som forkastet religionen og støttet Darwin. Inspirert av Haeckel og Huxley(kalt Darwins bulldog), finner vi innen genetikken navn som Kerner, Muller, Semper og Weismann.
På den annen side i denne tidens «åndskamp», var forskere som Hugo de Vries, som gjenoppdaget Mendels arbeider, og Bateson som mente at mutasjonene var brå, plutselige, og ikke slik darwinistene hevdet, en over lang tid utvelgende utvikling.
Midt i denne opphetede striden arbeidet Barbara McClintock.
Hun begynte sine studier ved Cornell’s College of Agriculture i 1919, og hun var den første som utviklet en teknikk for å visualisere kromosomene hos mais. Hun laget en metode til å identifisere hver og en av de ti kromosomene hos maisen, og hun var den første som kunne demonstrere mange fundamentale genetiske ideer, som f.eks overkryssing. Dette viste hun året før forskningen på bananfluen ble publisert.
Hun viste hvordan gener kunne bli slått av og på og hun fikk Nobelprisen for oppdagelsen av «hoppende gener. »
Det var forskeren Thomas Hunt Morgan som utsatte bananfluer for radioaktiv stråling og røntgenstråling. En dag så fikk han se at en av fluene hadde fått hvite øyne. Ved parringer fikk han frem mange flere. Han viste at det fantes mange små mutasjoner uten at det ble en ny art av det.
I all forskning ble det darwinistiske «prinsipp» diskutert.
I denne diskusjonen var det liten plass for en kvinne, og hennes geneforskning. Det var Bananfluene som ble kjent og diskutert. Barbaras påvisning av hoppende gener ble effektivt fortiet, ikke diskutert og «glemt». Hun ble enda tilbudt store pengesummer for å trekke tilbake forskningsresultatene.
Den vitenskaplige diskusjonen forsøkte nå å forene teoriene til Mendel og Darwin. Ronald A.Fisher forenklet endel problemstillinger ved å se bort fra dem, og la dermed grunnlaget for populasjonsgenetikken. Sammen med Sanderson, Haldane mfl. klarte de å samle evolusjon, genetikk og feltbiologi , og dette arbeidet dannet utgangspunktet for neodarwinismen. Dette ble senere, på femti-seksti tallet, den moderne genetikks grunnvold.
Barbara McClintock fikk Nobelprisen først i 1983. Da var man istand til å lese, forstå og verdsette arbeidet hennes. Men selv nå, i vår tid, får ivrige darwinistiske forskere problemer når hun nevnes.
Hennes arbeider om hoppende gener er fremdeles ikke helt innlemmet i fagets darwinske grunnfjell. Derfor er hun fremdeles aktuell og utfordrene.
I patriarken Darwins jubileumsår, vil jeg minnes henne!
Jeg vil trekke henne frem i lyset og takke henne for et modig, ensomt og svært selvstendig arbeid i patriarkenes kampdager!
Blogg-gardistene, en nidvise.
På tinget ble det vedtatt, ifølge Snorre, at det skulle diktes en nidvise for hver nese på Island.
Jeg følger dette eksempelet nå, her er min nidvise:
Blogg-gardistene:
I det offentlige rom, når synserne blir haier,
da lyder tastaturene, og stridens fane vaier,
og taktfast tramper bloggerne i hvert et blodig spor,
de hører haien glefse og så blogger de i kor:
«Vi er i tusentall, vi vil ha mannefall!
vi
er den frie ytrings menings-politi!»
I det offentlige rom, de går den samme rute,
og alle sammen uler, som den ulven som er ute,
det kjempes skal om blod, og tusenårig tro,
da høres seiers-brusen fra de femogtredvetusen:
«Det er vi som teller, det er nå det gjelder,
å
få vise vår makt, ved å blogge i takt.»
Det er bare å dikte videre for den som har lyst.
Vann og vanndrivende
Jeg hadde fått barn nr 2, og våknet første morgen etter fødselen med en rar, tykk følelse i venstre ben. Jeg satte meg opp i sengen og så på bena mine. Venstre ben var blitt et elefantben, en trykkende, trutten tømmerstokk! Det høyre benet var normalt.
Ved legevisitten sto alt bra til med meg, bortsett fra det hovne benet. » Det tar som regel en tre fire måneder før slik hevelse går tilbake til normalt igjen,» sa legen. » Blir det ikke bra da, så får du gå til legen og få et vanndrivende medikament».
Jeg ble liggende å gruble over det legen hadde sagt. Skulle jeg gå med tykt ben så lenge! Hvorfor ble benet sånn? Jeg tenkte på den sterke fysiske anstrengelsen det var å føde, og på hvor skrekkelig tørst jeg var! Jeg hadde sikkert tapt mange liter veske uten å drikke så mye som en dråpe fra veene startet. Jeg tok morgenkåpen og tøflet ut i korridoren hvor «vann og saft» vogna sto. Det var høye halvannen til to-liters blanke metallkanner med kaldt drikkevann. Jeg glemte all oppdragelse og drakk rett av kanna. Rett ned hele greia!
Mens jeg drakk tenkte jeg på idrettsfolk som presterer toppidrett, de drikker både 7 og 8 liter i døgnet for å kompensere for det store vesketapet de har ved sine prestasjoner. Ha, klart det, en fødsel er prestasjoner på linje med enhver toppidrettsmann! Jeg grep en kanne til og drakk.
En søster klappet meg forsiktig på skulderen. «Er alt i orden?»
«Ja da» svarte jeg.
» Jeg spør fordi du drikker så mye,» sa hun.
Jeg pekte på benet mitt. «Det har hovnet,» sa jeg, «jeg skal drikke det friskt.»
Søster så på meg med hoderistende bekymring.» Det hjelper ikke å drikke vann mot det der», sa hun.
«Jeg mistet så mye veske under fødselen, og derfor holder det benet igjen på vannet, for ikke å miste mer væske. Så nå skal jeg drikke helt til jeg har fått så mye at benet tør å slippe det vannet den tviholder på, » sa jeg. Så avsluttet jeg kanne nummer to, og startet på kanne nummer tre.
Jeg holdt på med denne da avdelingssøster kom bort til meg. Hun strøk meg over skulderen og sa vennlig: » Det er ganske vanlig å få hevelser etter en fødsel. Og det går over av seg selv, eller man må bruke vanndrivende. Vannet du drikker har ingen betydning.»
Jeg smilte til henne. «Jeg skal drikke meg frisk!»
Jeg tenkte på vanndrivende tabletter. De er laget for å irritere nyrene til å skille ut mer væske. Så når kroppen i rent selvforsvar holder fast på vannet, fordi den har for lite væske, så har nyrene for lite væske å arbeide med! Aldri i verden om jeg vil irritere nyrene mine! Da vil jeg heller gi meg masse vann, så kroppen blir trygg på at det er nok, så den slipper vannet selv. Det er jo ikke noe galt med nyrene!
Etter syv liter væske gikk jeg og la meg. Jeg følte meg vel, og resten av dagen tenkte jeg ikke mer på benet mitt. Jeg var bare opptatt med den deilige ungen min.
Neste morgen var benet normalt.
Legen smilte litt forvirret og sa at det ikke pleide å gå så raskt, men det var jo bra!
Sykepleierne sa ikke et ord.
Jeg har senere fått høre av en søster at hun også fikk hovent ben etter fødsel , og hun drakk også til hevelsen gikk vekk. Kanskje er det mange som har denne erfaringen, men den blir ikke kjent, fordi ingen tror det er slik!
Jeg gir ihvertfall dette som råd: Drikk vann. Dersom hevelsen skyldes vannmangel er det bedre å prøve å drikke, enn å ta vanndrivende. Vann er uansett sunt og gratis !
Astrologi og våre «dommedags» forventninger.
Astrologien er vår aller eldste vitenskap/religion.
De fleste av oss kjenner dyrekretsens 12 tegn, i det minste vet vi hvilket tegn vi selv er født i. Vi kjenner til at solens vandring har ca en mnd i hvert tegn, slik at de 12 tegnene blir et år. Dette er ikke et moderne ukebladfenomen, men små rester etter den urgamle vitenskap som møter oss i de eldste kulturene vi har dokumentasjon fra.
Den lille dyrekretsen, på et år, kjenner de fleste.
Den store kretsen på ca 26000 år, er det ikke så mange som har hørt om. Det er de samme stjernetegnene som i den lille sirkelen, men nå er ikke solen en mnd i tegnet, men ca 2300 år. Den nøyaktige tiden varierer noe fra tegn til tegn.
Det er denne pleiadesirkelen, som den også kalles, som var inspirasjonen til sangen «age of aquarius» på sekstitallet. Det betyr vannmannens tid. Vannmannen er et av de 12 tegnene i kretsen, og på sekstitallet startet solen sin inngang i vannmannens tegn. Det betyr at det blir en ny tid, hvor vannmannen dominerer vår verden i de neste 2000 årene. Man forventer at noe nytt skal skje, og at det må komme til et «oppgjør» med den tiden vi har vært inne i.
Vi har altså i ca 2000 år vært i et annet stjernebilde, fiskene , og er nå på veg ut av det. Oftest sier man også det tegnet som står motsatt på himmelen sammen med hovedtegnet. For vannmannen er det løven, og for fiskene er det jomfruen.
Vår verden har altså i 2000 år vært preget av fisken og jomfruen. Det lyder ikke fremmed for meg. De første kristne brukte fisken som hemmelig tegn for Kristus, og at han var født av en jomfru har vel de fleste fått med seg. Jomfruens sentrale plass i mellomalderen og i den katolske kirke, er det neppe tvil om. Dette tegnet starter omtrent med Jesus.
Hva var tegnene før fisk/jomfru?
Ca 2000 år før Kristus gikk solen inn i storsirkelens værtegn, og motsatt væren var vekten. Lyder det kjent? Det var ofringenes tid, hvor væren var det sentrale offeret. I GT er værofferet så viktig at det i sin funksjon står som et Kristusbilde. Vekten er lovens tid. Folkene får lovtekster og forplikter seg på dem og dømmes etter dem, og må ofre , bl.a. værer for å gjennopprette det forbrudte, avviket fra det rette. Og i GT faller dette tegns begynnelse i tid ca samtidig med Abraham.
2000 år før dette er vi ved jødenes kalenders begynnelse, ved Adam. Det var oksens tid, og motsatt oksen står skorpionen (skorpionen kalles også ørnen i flere tradisjoner). Dette er så lenge siden at vi ikke har mange og gode overleveringer fra den tiden, men at oksen er sentral i de eldste minneklipp fra vår histories begynnelse, vet religionsforskeren. Mitra bekjemper oksen. Europa kommer ridene på oksen fra Asia. Fremdeles går de hellige kuene rundt i India og minner oss om en fjern fortid. Og i mange kulturer har man bilder og beretninger om noen som flyr med ørnevinger (fuglemannen).
Men på sekstitallet startet solen sin vandring inn i Vannmannen, og vi ble alle opptatt av: Hva blir nytt?
Motsatt Vannmannen er løven, og det gir noen assosiasjoner. Mannen og løven er ikke ukjente motiver. Alle som var opptatt av astrologi, og som kunne litt om dette fra den lille sirkelen, startet forsiktige spådommer om den nye tiden, men det ble raskt stille om det. Det er alltid lettere å se tingene etterpå!
Denne gamle vitenskap, var magernes og stjernetydernes kunnskap i gammel tid. De gamle grekerne kalte en slik 2000 års periode for en» eon», og det er dette ordet som brukes i NT om tidsepoker og husholdninger. Og det er avslutningen av en slik «eon» som er gjenstand for dom.
Ved slutten av fiskenes «eon», forventer man en dom over eonen, og Jesu ord om dette får flere assosiasjoner, tolkningsmulighetene berikes, og referansen til GT profetenes jomfru- profetier får flere aspekter.
Dommene i Oksens tid var flommen, og Babelstårn, hvor språkene ble forvirret og folk ble spredt om på jorden.
Værens tid endte i at Gud kom, immanent, ble syndebukk, døde og oppstod. De rike elvekulturene gikk under og Keiserrikene oppsto både i Østen og i Europa.
Fiskenes endetid, vil speile Jesu domsord, om dom over nasjonene. Men hvordan?
Fiskene blir fanget i nettet, heter det, og nasjonene dømmes etter hvordan de har behandlet de fattige, de syke, de fengslede mm.
Noen ser krigs-senarier ved at FN (alle nasjoner) og NATO kommer i krigsforhold i Midt-Østen.
Jeg ønsker ikke å «leke profet», men bare peke på de kortene som er delt ut og gi noen eksempler på hvordan man kan tolke domsordene.
Vi har miljøkrise og økonomikrise, og det setter fart i ryktene om at det nå er «verdens undergang». Kanskje det er «tidens undergang», det egentlig er snakk om. Vår «tid»s undergang, det gjør så avgjort en forskjell i våre ører.
Dersom en svenske sier «før i verden», vil det på norsk hete » før i tiden», vi har hver vår måte å uttrykke dette på.
Jeg ønsket å gi vår «dommedagsforventning» et rikere perspektiv ved å se nærmere på ordet «eon». Og at når den ene «eon» er over, er solen alltid på veg inn i en ny «eon».
Jeg» tror» ikke på astrologi !
Jeg tror ikke at stjernehimmelen er gud, men jeg tror stjernene er Guds skaperverk, og at de eldgamle beskrivelser er som et atlas for å kunne orientere seg i det skapte. Og jeg tror vi har mistet store deler av den kunnskapen, så vi ofte virrer retningsløse, uten mål og med, på vår reise mellom stjernene.
Vi er i en ny tid, hvor menneskene skal prøve ut sine muligheter sammen med Vannmannen og løven. Løven er som kjent dyrenes konge, og Vannmannen står for «Gud immanent». Det er da betegnende at flere religioner venter nettopp sin Guds komme til jorden.
Hinduene venter en «ny Krishna», Islam venter en ny profet, jødene venter Messias, de kristne venter Jesus tilbake.
Uansett gleder jeg meg!
AP, Snåsamannen og Amsterdam-traktaten.
Det er en årsak til alt, men det kan være vanskelige å få øye på disse årsakene.
Hermed er jeg to ganger utfordret i spørsmålet om Hansen og Snåsamannen. Og jeg vil heller si, stortinget og «snåsamannen». For vi er, ikke uten årsak, vitne til en plutselig interesse fra topppolitikerne for en sympatisk herre fra Snåsa. Jeg vil ikke forringe Snåsamannen og hans virke, men jeg vil påstå at han er håndplukket i en særlig hensikt.
Man ønsket å teste ut reaksjonene i befolkningen på en helbreder. En «prøveballong» kan man si, for hvor åpent man kan snakke om den store gjennomgripende helsereformen som har vært under utarbeidelse i flere år, og hvor planarbeidet i Norge startet tidlig, før 1995 . I Europa startet dette som en visjon for det tredje årtusen og ble nedfelt i Amsterdam-traktaten at EU skulle integrere alternativ medisin inn i det offentlige helsetilbudet. Dette som en innlysende fortsettelse av de fire friheter og pasientens rett til å velge behandlingsmåte i det offentlige helsetilbud .
Denne bestemmelsen førte til mange utredninger, og ble opphavet til mange omfattende endringer og direktiver som hver for seg håndterte deler av denne store reformen.
Den interesserte bør bl.a. lese «NOU1998 Alternativ medisin.» Arbeidet med denne var ledet av professor Jarle Aarbakke, og i denne NOUen legges både de begrepsmessige vurderingene, de praktiske vurderingene og de juridiske vurderingene.
Her drøftes flere sider ved denne reformen, blant annet hva benevningen på alternativ medisin og behandling skal hete i offentlige rapporter og planer. Dette er ikke uten videre enkelt.
Legeforeningen drøftet det i sine fora, og de insisterte på at det kun skulle være «skolemedisiner» som skulle kunne bruke betegnelsen «medisin».
Etter mye diskusjon ble begrepet «alternativ medisin» integrert i begrepene «spesialisthelsetjeneste» og «helsetilbud». Selve behandlingen relateres til behandlingsformer som skal befinne seg på en godkjenningsliste for alle godkjente legemidler.
Uansett om du er «skole» eller «alternativ» medisiner, avhenger din praksis i det offentlige helsevesen av om dine behandlingsmidler er på den godkjente listen.
Problemet, for de som skal lage listene, er å vite hvordan man skal kunne vurdere de ulike alternative behandlingsformene. Disse spørsmålene skulle løses ved forskning og offentlig kvalitetssikring.
Forskning ble viktig, for å kunne sikre pasientenes rett til trygg behandling.
I Norge førte dette til opprettelsen av NAFKAM, navnet er forkortelse for «Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin» ,og ble etablert i 2000. Jeg siterer fra deres egen presentasjon av seg selv:
«NAFKAM har mange forskningsprosjekter som spenner over et vidt felt, fra kliniske studier til studier om pasienters bruk av alternativ behandling. Vi registrerer også uvanlige sykdomsforløp i forbindelse med bruk av alternativ og komplementær behandling.
I tillegg til å drive forskning og å være rådgivere, underviser vi og arrangerer konferanser og workshops både nasjonalt og internasjonalt.
Senteret har høy internasjonal status innen feltet og ble i 2008 valgt som WHOs første samarbeidssenter i Nord-Europa innen folkemedisin og alternativ behandling.
NAFKAM skal være vert for en stor internasjonal konferanse om alternativ behandling i 2010.
NIFAB
Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, NIFAB, er tilknyttet NAFKAM (se organisasjonskart). NIFAB skal gi kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til den norske befolkning, pasienter, helsepersonell og alternative behandlere.»
De har også et stort samarbeidprosjekt med Kina.
Som en kuriositet kan jeg sette inn helseministerens egen innkalling til pressen:
«Dato: 11.12.02
Fredag 13. desember legger helseminister Dagfinn Høybråten frem forslag til lov om alternativ behandling på en pressekonferanse i Tromsø ved Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin.
Tid: fredag 13. desember kl. 11.30
Sted: «Tabletten» i Farmasibygget, Universitetet i Tromsø
Norges eneste forskningsenhet for alternativ behandling ligger i Tromsø. Lederen for Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM), prof. Vinjar Fønnebø, vil være til stede under pressekonferansen.»
http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/hd/247340/246857/ny_lov_om_alternativ_behandling.html?id=247918'
Vel, så langt har regjeringene (både Bondevik og Stoltenberg) og Stortinget arbeidet svært grundig og laget planer for en stor og omfattende helsereform hvor Amsterdamtraktatens store visjoner er godt ivaretatt, og hvor EU- direktiver som gjelder delmål innen denne reformen , og som stortinget plikter å gjennomføre, er på plass!
Og de har også oppnådd, internasjonalt, ved NAFKAM, ledende posisjoner i arbeidet med å få til både forskning og en offentlig informasjonsbank! Så , hva er problemet?
Problemet er knyttet opp til den aggressivitet endel målbærer i motstanden mot alle «ikke vitenskaplig funderte» saker. En motebølge både innen helsevesenet og «materialistene», går på å stemple alt som ikke har vært vitenskaplig behandlet, som løgn.
Så selvom over halve Norge bruker alternativ medisin som supplement til skolemedisinen, frykter man den sterke motstanden og den dominans disse inntar i den offentlige debatt. Problemet er altså:
Hvordan presentere loven slik at alle ser hvor god den er og sier : supert!
Det haster litt, og den blesten man ønsker å skape i det offentlige rom rundt denne strålende reformen , er vrien å få til. Det er alltid hyggeligere å lansere noe i «en god bølge».
Her kommer Snåsamannen inn.
Man har funnet en helbreder som er menneskelig sympatisk, stillfarende og med udiskutabelt godt rykte hjemme i egen bygd og by. Han er respektert av alle, også av Trondhjem sykehus, som faktisk har brukt ham ved flere anledninger. Han tar heller ikke betalt! Han er et «glansnummer» innen helbredelse !
Man setter ham i det offentlige rom, og han vinner sympati. Han gir folk et fordelaktig bilde av helbrederen og det blir en god ettervirkning etter ham i det offentlige rom.
Hadde man bare latt det bli med det, så ville effekten vart noe lenger.
Bjarne Håkon Hansen gikk rett i «fella» og presenterte seg som bruker av denne tjenesten. Dermed var den skjøre «vi lytter og ser strikken» tøyet for langt, og motstanderne kom ut av det høflige ventemoduset og ba om at helseminister Hansen måtte gå. Regjeringen støttet lojalt sin helseminister.
Man forsøkte med et lite innslag fra NAFKAM, men tidspunktet var ikke velvalgt.
Kr.f gikk ut og sa at de ville sette på sitt valgprogram at alternativ medisin skulle integreres i det offentlige helsevesen. Som om det var deres egen politiske ide. Alle burde sagt at dette har vi, både storting og regjering, i flere perioder, sammen med en rekke andre norske og internasjonale aktører, arbeidet med i flere år, for å innføre EUs helsereform og milleniumsønsket som ble nedfeldt i Amsterdamtraktaten.
Så, til alle som ville sparke Hansen: Dere må sparke Gro, to storting, en borgerlig og en rød regjering og EØS avtalen, skal protestaksjoner ha noen effekt!
Nyeste kommentarer
-
Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
-
Kategorier
-
RSS
Entries RSS
Comments RSS
per ardua ad astra 