Eldreomsorg. Vann og vanndrivende.

Svigermor er 87 år, og sprek for alderen.

Hun er våken og rask både fysisk og psykisk, likevel følger jeg henne til legen når hun skal dit. Det er nødvendig fordi hun har en litt dårlig korttidshukommelse. Den arter seg slik at hun vet godt hvem som er hennes lege, og hvor han har kontoret, men hun glemmer at hun har time der og hva hun skal snakke med legen om.

Hun blir så glad når hun ser ham: «Jeg tror ikke jeg feiler noenting,» sier hun , «jeg er vel bare litt gammel, vel?»
Etterpå kan hun ikke huske at hun har vært der, og langt mindre huske hva han sa til henne.

«Du har veldig høyt blodtrykk», sa legen.

«Ja, det kan vel være alderen,» sier svigermor.

«Jeg tenker vi setter deg på vanndrivende,» sa legen.

«Jaja, jeg har ihvertfall ikke vært mye syk i mitt liv,» svarer svigermor.

Legen setter seg ved dataskjermen for å gi hjemmesykepleien beskjed om at hun skal få vanndrivende tabletter sammen med de andre tablettene. Det er en fin ordning at hjemmesykepleien kommer og gir medisinene, ellers ville tablettene blitt tatt svært tilfeldig, eller helt glemt.

«Det hadde vært fint med en ekstra kontroll på blodtrykket før hun får vanndrivende,» sa jeg, «det kan være mange grunner til at det er forhøyet akkurat nå, og hun får allerede beta-blokker,» sa jeg.

» Ja,» sa han,mens han leste på skjermen, » vi kan ta en ny kontroll om 14 dager.»

Neste legebesøk viste fine normale verdier, heldigvis, og hun ble ikke satt på vanndrivende.

Jeg var glad for det.

Erfaringene så langt med gamle mennesker og vanndrivende medikamenter, er heller nedslående.

Første gangen jeg ble betenkt var da tanten til min mann døde. Hun hadde lenge fått vanndrivende «for hjertet».

«Legen sier at hjertet ikke klarer å pumpe så mye blod rundt i kroppen, derfor får jeg vanndrivende, så det ikke skal bli så mye væske for hjertet å arbeide med,» sa hun.

Til å begynne med reagerte jeg ikke på det, men siden tante var svært pliktoppfyllende, fikk jeg ettrhvert en mistanke om at noe var galt i resonnementet hennes. Ved måltidene, f eks. avslo hun noe å drikke til maten. Hennes resonnement var at tok hun vanndrivende for å fjerne vann, så skulle ikke hun ødelegge det med å drikke ekstra! Selvom vi overtalte henne innimellom tok hun bare en liten slurk.

«Du må jo drikke litt,» sa vi, «ingen kan leve uten å drikke!»

«Jeg er nok helt tørr innvendig, jeg,» smilte tante, «men jeg må jo gjøre som legen sier.»

Det gikk ikke lang tid før tante havnet på sykehuset. Og vi ble ganske lei oss da vi besøkte henne, for hun så ikke godt ut. Jeg så at det ikke sto vann på nattbordet hennes, det var heller ikke notert noe synlig sted om hun hadde drukket noe, så jeg fylte et glass og bød henne.

«Nei takk,» sa hun.

«Ta litt, tante, jeg er redd du tørster deg for mye, forsøk om du kan klare litt,» nødet jeg.

» Nei, jeg har fått beskjed av legen at jeg må drikke så lite som mulig,» sa hun.

» Det kan han ikke ha sagt,» protesterte jeg, » alle mennesker skal ha to og en halv liter vann i døgnet. Det er minimum væsketilførsel. Legen kan ikke mene at du skal la være å drikke! Det dør man nemlig av!»

«Nei, han sa det! Så lite som mulig, sa han.» Tantes munn var knepet hardt sammen for å stå imot mine fristelser.

Jeg gikk inn på vaktrommet og ba om å få snakke med legen, men fikk samtale med ansvarlig søster istedet. Jeg forklarte at tante nok hadde misforstått legen, og at noen måtte hjelpe henne til å forstå at hun selvsagt måtte ha noe væske.

» Hun ligger der og tørster ihjel fordi hun vil gjøre det legen sier,» sa jeg.

» Ja, det er riktig,» sa søster, » hun skal drikke minst mulig.»

«Hvor mye er «minst mulig»?» spurte jeg.

«Hun må ikke drikke over 8 dl,» svarte søster.

«Men hvor mye skal hun drikke? Hun må få vite hvor mange dl hun skal drikke, ellers drikker hun ingenting. Hun er en resurssterk dame som setter alt inn på å følge doktorens ordre, og når hun får beskjed om å drikke minst mulig så er hun istand til å klare det hundre prosent!» Jeg kjente at jeg hisset meg opp. «Er det meningen at hun ikke skal drikke noe? Det er svært dødelig å ikke drikke noe!»

Søster så nedlatende på meg.

«Hun har en alvorlig hjertelidelse!» sa hun. Og jeg merket at samtalen var slutt.

Tante døde dagen etter.

Denne hendelsen rystet meg. Hva nytte har man av tablettene når man tørster ihjel? En kureret hjertelidelse?

Hva mente legen (og søster) med denne behandlingen?

Tantes «hjerteplager» startet med at hun fikk vanndrivende, foreskrevet fordi anklene var litt forstørret av væske. Ut over observasjonen av anklene var hun ikke utredet.

Da svigerfar ble hjelpetrengende, ble han også medisinert med vanndrivende. Han hadde hjemmesykepleie som kom med tablettene, og jeg spurte legen om han kunne foreskrive tilstrekkelig væskemengde også, slik at hjemmepleien kunne ta seg av det når de stelte ham og gav tabletter.

«Nei, det kan jeg ikke pålegge dem,» svarte han.

«Men han drikker ikke lenger selv,» sa jeg, » bare når han får glasset i hånden. Hva skal han med alle tablettene om han dør av vannmangel?»

«Tja,» legen bare ristet på hodet, » det er ikke så enkelt å få til det der! Han får klare seg med det han selv drikker, og det familien gir ham.»

«Hvis vi skal sørge for at han får nok å drikke, så vil jeg vite hva den riktige mengden væske er for en mann som får vanndrivende,» sa jeg.

«Han må ha minimum to og en halv liter i døgnet,» sa legen.

«Kan hjemmesykepleien pålegges å notere hva han drikker til tablettene?» spurte jeg.

» Nei, de har så mye å gjøre, så det vil jeg ikke pålegge dem,» svarte legen.

Vi tok legen på ordet. Og jeg må føye til at det var min mann som tok ansvaret for dette. Jeg hjalp til . Men det ble fra da av slik at vi, dag etter dag, år etter år, sørget for veskemengden til svigerfar. Han overlevet flere innfarkter og to ganger nyrebekkenbetennelse, og ble over 91 år gammel.

Vi hadde ikke som prosjekt at han skulle leve evig, men vi hadde bestemt oss for at han ikke skulle dø av væskemangel. Og selvom han også hadde fått vanndrivende for hovne føtter, levde han lenge, tross sine hjerteplager, selvom han fikk over 8 dl vann i døgnet.

Nå er svigermor alene, og hun imponerer alle med sine raske kommentarer og sine raske føtter, men hun glemmer om hun har spist eller drukket, så hun kan ikke holde styr på det selv. Vi sørger for at hun får det hun trenger, og vi blir med henne til legen så han ikke av en eller annen mystisk grunn setter henne på vanndrivende.

Vi har hørt og lest at mange gamle tar medisinene feil, eller er feilmedisinert, og begge deler er nok riktig, men det er ingen som vektlegger betydningen av tilstrekkelig drikke. Vi har kun lest i en tysk veiledning for vanndrivende, at medikamentet ikke skal foreskrives dersom man ikke kan sikre et væskeinntak på minimum to og en halv liter i døgnet. Så i Tyskland er væskemengden så viktig at det settes som betingelse for å ta tabletten. Der står det også at kommer man 10% under foreskrevet væskemengde, får man tydelige symptomer både psykisk og fysisk.

Den siste tiden, da svigefar var sengeliggende, bodde han på sykehjemmet. Der ba vi om at han måtte få dette minstemålet for væske, men vi fikk nei. De garanterte for at det ble servert ham maksimum 8 dl i døgnet, ikke mer, og de kunne ikke garantere at han drakk det han fikk servert. Grunnen til dette tallet på 8 dl var den serveringen av drikke som fant sted ved de faste måltidene. Ut over dette måtte pasienten selv be om drikke. De hadde ikke resurser til noe så tidkrevende som å gi «så mye» å drikke til alle pasientene.

«8 dl i døgnet er mer enn nok! Det er da ingen som drikker mer! Ikke jeg ihvertfall!» var deres samlede utsagn under møtet med dem.

«8 dl i døgnet er faktisk under tredelen av minimumskravet,» sa jeg, » da må jeg altså komme hit for å sørge for at han får minimum.»

«Ja, vi kan ikke gjøre det, men det er da slett ikke nødvendig med så mye væske!» sa avdelingsykepleieren.

Jeg så på de tunge, grå, underleppehengende ansiktene som satt tause i dagligstua, og jeg gjenkjente gråheten. Det var akkurat slik svigerfar så ut når det hadde gått for lang tid mellom «vanningen». Denne skremmende sløvheten som preger sykehjemsansiktet er ikke alder, heller ikke medisiner eller sykdom. Det er slik den gamle blir seende ut ved væskemangel.

Eldre tåler ikke så godt å unnvære drikke. Som ung kan du tåle lite væske over lang tid, men eldre folk har ikke overflod av resurser og har ikke ungdommens reservoarer å øse av. Når de kommer under streken, enten av feilmedisinering eller væskemangel, viser huden sin gråhet og kreftene trekkes inn til den helt nødvendige kampen for å overleve. Disse kreftene frigjøres igjen ved riktig tilmålt væske: Øynene får tilbake sin nærværelse og følger interessert med, huden friskner og utstråler tilfredshet, ansiktet åpner seg og underleppen trekkes nemt opp i en normaltutseende fornøyet munn.

Det er det samme som du kan observere på en uttørret, hengende, halvvissen potteplante! Gi den vann og den strekker seg friskt opp påny, til neste uttøring.

Vi vet at i eldreomsorgen er feilmedisinering og uttørring de vanligeste dødsårsakene. Det henger nettopp sammen med dette jeg forsøker å beskrive. Vi har en viten om dette som desverre ikke passer institusjonene fordi:

Omsorg tar tid.

august 29, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing, Visjon og viten | 4 kommentarer

A-magasinet om skolen, Peder Haug retter et spark mot lærerne.

A-magasinet 21 august 09 ser litt på 70 år med reformer.

Her uttaler blant annet Peder Haug at siden «Kunnskapsløftet» setter større fokus på resultatet av læringen enn på undervisningsprosessene, «vil det tvinge skolene til å bruke metoder som virker. De (skolene) vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå,» sier han.

Jeg mener at professor Peder Haugs formulering er rettet som et spark til lærerne, men at han bare rammer den profesjonen han selv er en del av.

Jeg sakser litt av hans bakgrunn fra et nettsted om ham selv:

Høgskuledosent i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1993-1997 )
Professor i pedagogikk, Høgskulen i Volda (1997 – )
Forskingsleiar i Program for spesialpedagogisk kunnskaps- og tiltakutvikling, Norges forskningsråd (1994 – 1998)
Forskingsleiar i Program for evaluering av reform 97, Norges forskningsråd (1999-

Vi ser at han ledet forskningsarbeidet ved evalueringen av reform 97 (HernesReformen), så han er en av de best orienterte innen skolens reformarbeider.

Derfor hadde jeg ventet meg et høyere presisjonsnivå når han uttaler seg til A-magasinet.

«Jeg tror det vil tvinge skolene til å bruke metoder som virker.» sier han.

Ja, en ny reform «tvinger» alltid den som skal gjennomføre den, til å gjennomføre den. Men hvem tvinges? Skolene? Er det rektorene? Lærerne? Skoleeierne(kommunene)? Eller (den gjeldende plan og forskriftforfattere) politikerne?

Slik han bruker begrepet ønsker han å sette fokus på læreren, at det er den dårlige læreren som hindrer et vellykket resultat.

Vi (lærerne) forholdt oss til den forskrift for arbeidsmetoder som var detaljert listet opp i 97 reformen.

Vi (lærerne) hadde en forpliktelse overfor planene, ikke et valg. Ansvaret for arbeidsmetodevalget var ikke vårt, men planmakerenes. Når det nå er riktig at vi «står fritt » i metodevalg, så må det også presisseres at i målformuleringene for de enkelte fag fremkommer det ikke bare «faglige» mål, men presentasjonsformer som forutsetter ulike former for arbeidsmetoder.

Altså metodikken er integrert i fagmålene.

Vi har altså ikke den friheten til metodevalg som det tilsynelatende kan virke som om vi har. Og dette vet Peder Haug bedre enn noen! Han vet meget godt at det stilles langt høyere krav til en metodeøving når den inngår som en del av fagmålet. For eks., før kunne en som ikke var dyktig i gruppearbeid, likevel få gode resultater rent faglig. Nå vil elevens manglende evne til gruppearbeid telle med i fagvurderingen i alle fag. Dette oppleves som en klar forverring av elevenes muligheter rent faglig, og det oppleves som vanskelig å forholde seg til som lærer, som ikke lenger «velger» en arbeidsmetode for klassen, men som plikter å undervise i og etter metodene som integrerte fagmål.

Altså har arbeidsmetodene i skolen gått fra å være en forskrift for undervisningen til å bli et fag for elevene .

Som om ikke dette er spark nok, at vi (skolene) nå» tvinges til å velge metoder som virker», gnir han det frekt inn: «De vil kanskje oppdage at å gi elevene et for stort ansvar for egen læring ikke er veien å gå.»

Vi , Peder Haug, vi oppdager at de som lager reformer ikke er istand til å veilede lærerne, heller ikke istand til å utforme fagplanene slik at det blir «gode resultater», og de kan heller ikke lage lærerskoler med metodikk som tilfredsstiller fagplanene i Kunnskapsløftet.

Det Peder Haug , på nedvurderende vis, sier er «løsningen» for å få en «bedre skole» er å heve kvaliteten på lærerens arbeid.

Ja, ingen er uenig i det, men jeg vil svare Peder Haug og si at veien til en bedre skole er høyere kvalitet på de planene vi skal arbeide etter. At våre politikere, pedagogiske professorer og tilsvarende fagpersoner gir oss denne «enkle» kompetansen som de» mobber oss for» å ikke ha!

Vi er tross alt forpliktet på deres planer, og etter disse planene arbeider vi samvittighetsfullt, selvom vi gir, ad tjenestevei, våre meninger og betenkninger og praktiske tilbakemeldinger!

Jeg registrerer at Peder Haugs «mening» er at det ideelle er «å lande midt mellom tradisjonell kateterundervisning og individualisering.» Dette er altså å oppfatte som professorens «synsing»! Det er nettopp professorenes «synsinger» vi utprøver i skolene ! Hvor er den skolemetodikkteorien, begrunnet utfra forskningen, som gir professorkvalitet på våre arbeidsplaner?

Peder Haug avslutter slik: «Nå har vi gått fra den ene grøften til den andre, og det er det ingen som tjener på.»

Her er den ene grøften å forstå som tradisjonell kateterundervisning, og den andre grøften er individualisering. Han mener dermed at Kunnskapsløftet styrer «midt mellom», slik at man unngår disse grøftene.

Desverre. Slik ble det ikke. Man laget de to grøftene om til en stor grøft, umulig å komme ut av og skrekkelig tung å gå i!

De pedagogiske uenigheter og motsetninger har vi i alle år forholdt oss til og fått utprøvd i stadig nye reformer. Nå tar man alle de pedagogiske og metodiske «stridseplene» inn i målformuleringene og setter hele fokus på resultatet, og sier ikke ett ord om hvordan elevene skal komme dit, bare at dit skal de! Så blir det den enkelte lærers sak og den enkelte skoles sak å pønske ut hvordan.

Jeg vil vise med et (selvlaget) bilde hvordan dette oppleves:

En skole lærte sine elever å sy alle sorter søm. Så kom det inn nye skoleeiere som syntes det ville vært fint å lage ett stort plagg hvor eleven kunne demonstrere sømmene sine. Til og begynne med satset man friskt og hentet motetegnere, skreddere og andre fagfolk for å la dette bli et flott plagg, men det svarte seg ikke økonomisk, så det ble med den ene gangen. Årene gikk med dette ene flotte plagget, men det ble etterhvert umoderne.

Nye eiere kom inn og de mente at det var så mange flinke folk der, både lærere og elever, så de kunne designe plagget selv, og det ble oppfattet som morsomt. Og litt skredderfag kunne man jo ta inn i undervisningen. Dette ble vellykket og man fikk kunder, og man måtte ta noe av skoletiden til salg og regnskap.

Det gikk tregt etterhvert med salget, man måtte fornye produktene, drive litt reklame, kanskje gå manekeng? Det ble etterhvert en morsom skole, hvor man lærte litt av hvert, men det ble ikke tid til å sy. Kritikken rettes så mot lærerne på skolen at nivået på sømferdighetene til elevene er gått drastisk ned. Ja, tester viser at de hverken kan sy eller designe, selge eller føre regnskap. Eierne pålegger lærerne å få bedre resultater og øke salget! De som har jobbet lenge i skolen kjenner igjen dette bildet på skoleutviklingen.

I tillegg har man utvidet elevtallet i grunnskolen med spesialskoleelevene, uten at spesialkompetansen følger med ut til den enkelte skole. Er skolen heldig, har PPT «greie på» hvordan den aktuelle elev bør hjelpes i skolen, så de kan lage et opplegg for eleven. Dette opplegget er det da en lærer, eller, desverre, ofte en ufaglært, som følger opp sammen med eleven.

Skolen har mange enkeltelever som krever enelærer i alle timer. Spesialtimene er blitt flere, men fordelt på ferre elever. De som tidligere fikk ekstraundervisning, rent faglig, må nå klare seg selv, og få» tilpasset undervisning». Det er en måte å kamuflere mange hjelpetrengende på. Altså slike som ville vært hjelpeberettiget tidliger, men som nå er definert ut av ekstraundervisningen fordi de er «høyt nok» fungerende til å følge klassen med «tilpasset undervisning».

Som lærer skal man lede undervisningen for en gruppe på 25-30 mennesker, for alle disse elevene er mennesker, selv om Kunnskapsreformen angir andre verdimål på barna: I refomen kommer det til uttrykk i bl.a NOU 2003. Her omtales barna som humankapital. Humankapital er å betrakte som en vare , heter det, og denne varen skal man kvalitetsmåle. Det viktige for varen er å bli mest etterspurt på arbeidsmarkedet. Mest etterspurt blir man ettersom hvor dyktig man på egen hånd, hele livet, videreutvikler seg for arbeidsmarkedet. Det er dette som ligger i begrepet “livslang læring”.

Barna skal , i grunnskolen, utvikle grunnlaget for å bli den beste » selvgenererende humankapital».

Dette er det politisk overordnede målet for de konkrete planene som er utarbeidet i Kunnskapsløftet.

Altså, når man leder undevisningen for disse menneskene, vet man at enhver trenger hjelp i læreprosessen. Enhver skal ha tilpassede oppgaver, tilpasset hjelp, og samme evalueringsmål. Når man «tilpasser» fagplanene, er målene uforandret. Man tar bare kortere skritt mot samme mål. Man er også, de senere år, pålagt omsorg for hele mennesket, som det tidligere bare var planer for i barnehagen.

Min erfaring er at jeg ikke kjenner elevene godt nok til å gi adekvat tilpasset hjelp før jeg har rettet deres arbeidsbøker i et par mnd. Først da er jeg trygg på at jeg kan gi den mest elementære faglige veiledningen etter elevens behov.

Dersom jeg ikke har tid, eller tar meg tid til denne grundige og tidkrevende responsen til elevarbeidene, blir grunnlaget for planleggingen av tilpasset undervisning bare gjetting og synsing. Man kan ikke basere tilpasset undervisning på synsing. Da er det bedre med tradisjonell tavleundervisning , hvor læreren har all kontroll med hva som gjennomgåes, og elevene får tilpasse seg etter beste evne.

Jeg merker meg at Peder Haug ikke påpeker «elevmangfoldet» i A-magasinets artikkel, heller ikke skolens manglende kvalifikasjoner til å kjenne og forstå tilstrekkelig det store antallet av ulike funksjonshemmede som nå er integrert i klassene. I en kommentar til Stortingsmelding nr 11 om den nye lærerutdanningen, skriver han blant annet:

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede

«Savner elevmangfold i stortingsmelding
[10.02.2009 ] – Jeg har positive kommentarer til mye i stortingsmeldingen om lærerutdanning, men elevmangfoldet burde vært understreket sterkere, sier pedagogikkprofessor Peder Haug, som er medlem av Statens råd for likestilling av funksjonshemmede.

I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009)» Læreren Rollen og utdanningen», legger regjeringen opp til en sterkere spesialisering i lærerutdanningen. De nye lærerne skal enten være kvalifisert for å undervise fra første til sjuende trinn eller fra femte til tiende. Også faglig spisses spesialiseringen. Pedagogikkfaget utvides og kalles pedagogikk og elevkunnskap. Lærerstudentene får mer praksis og en egen mentor når de kommer ut i sin første jobb.

– At elevmassen er heterogen, sammensatt, nevnes, men det burde ha vært løftet mer fram, sier Peder Haug. – Det er fare for at de ferske lærerne ikke blir godt nok forberedt på å møte elever med funksjonsnedsettelser. Den store variasjonen blant elevene er en av de virkelig tunge utfordringene lærerne står overfor..

Og uansett klassetrinn eller fag: De nyutdannede lærerne må være forberedt på og kvalifisert til å undervise elever med funksjonsnedsettelser. Det burde vært tydeligere understreket i stortingsmeldingen, mener professor Peder Haug.»

Så langt fra denne artikkelen.

Vi ser at i meldingen for de nye planene for lærerutdanningen, er ikke skolesituasjonen for de funksjonshemmede tatt godt nok vare på . Peder Haug er en av deres talsmenn, og han mener at de kommende lærerne ikke vil være godt nok utdannet til å ivareta denne ganske store uensartede spesialgruppen.

Slike perspektiver, som han selv forfekter i denne spesialartikkelen, burde han ta frem i A-magasinet som har mange lesere! I stedenfor gir han A-magasinets store lesergruppe en forenklet, upresis synsing som ikke har annet innhold enn et spark til lærerstanden.

Jeg mener at dette «sparket» fra Peder Haug, rammer ham selv.

august 23, 2009 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Synsing | 2 kommentarer

Periodontitt og alternativ behandling

Jeg har tidligere beskrevet tannplagene mine, og tannlegens råd om dyprens. Jeg hadde fått en plage som het periodontitt. Det er en tannløsningssykdom som utvikler seg i «dybden» og ødelegger festet for tennene . Dette vil etter hvert føre til at man må trekke tennene en etter en, og det er veien til gebisset.

Røkere er mer utsatt for å utvikle periodontitt, og jeg hadde fått denne løse tannen en kort tid etter røykestoppen, bakre tann øverst på høyre side. Den var vond. Kunne ikke tygges med, og virket mer som et hinder enn en hjelper i spisejobbingen.

Den måtte trekkes sa tannlegen, for den var ikke lenger til nytte for meg, og den ville påvirke de andre tennene negativt ved å spre sin betente plage til nabotannen.

Jeg gikk til alternativ tannlege for å kjempe for å beholde tennene mine. Det var to grunner til det:

Den ene grunnen lå i en sterk vegring mot dyprens. Jeg stålsatte meg og forsøkte det, men holdt bare ut den ene gangen hvor tannlegen rakk over ca 1/6 av tennene. Skrekkelig. Og dette var noe en kontinuerlig måtte holde på med i håp om å kanskje kunne utsette gebissprossesen noe.

Den andre grunnen var at jeg allerede benyttet meg av alternativ behandling mot røke – og røkestopprelaterte helseplager. Og der var erfaringen positiv. Desuten hadde jeg fått vite at røking også kunne relateres til denne tannplagen, og altså kanskje komme inn i samme sort behandling.

Ihvertfall, jeg forsøkte å benytte kvantemedisin mot periodontitt.

I diagnostiseringsrunden kom apparatet opp med en påstand om at disse tannplagene hadde sin årsak i at jeg hadde altfor lav verdi av transmittorsubstansen acetylkolin, og det anbefalte et spesifikt behandlingsprogram av 8 tenner, pluss generell behandling av periodontitt, en behandling av de betennelsesfremmende bakterielle forekomstene i tannfestene og en behandling for å øke kroppens egenproduksjon av acetylkolin.

Denne diagnosen gledet meg ved å være helt i tråd med mine røkeabstinensproblemer, som i særlig grad var relatert til kroppens for lave verdier av acetylkolin. Så jeg gledet meg til behandlingen. Dyprens hos tannlegen var svært mye dyrere og langt mer smertefull enn denne behandlingen, så jeg gledet meg på alle måter!

Denne alternative behandlingen tar jeg en gang i mnd. Jeg hadde holdt på vel et halvår, og nå i august hadde jeg kontrolltime hos tannlegen. Han skulle, etter programmet, trekke den løse jekselen min. Jeg tok plass og gapte opp.

«Ja, her ser jeg behandlingen har hjulpet,» smilte han strålende mens han kikket rundt på tennene og rugget i dem.

Jeg var ikke i stand til å føre samtale, så jeg fikk ikke sagt noe, men jeg lurte på hvilken behandling han mente. Jeg hadde jo avbrudt dyprensen, og noen annen behandling kom jeg ikke på.

«Du har vært flink med tannpirker og tråd, ser jeg, og den tannen du skulle trekke har festet seg kjenner jeg!» Jeg hørte han var overasket. » Jaja,» sa han, » helt fast er den ikke.» Han rugget raftig på den. «Er den vond?»

«Nei,» gurglet jeg mellom spyttsugeren og andre håndinstrumenter. Jeg var redd han skulle løsne tannen helt med den ruggingen, men vond var den ikke lenger.

«Det er nok fordi betennelsen er gått tilbake,» sa han forklarende, » den er mindre vond når betennelsen ikke er så aktiv.»

Mens tannlegen skiftet en gammel plombe som var løsnet i en fortann, småpratet han fornøyet om at periodontitten ikke var så aktiv nå, og at det var viktig å være flink til å holde på med tannpirkeren. Han mente at jeg burde fullføre dyprenseprogrammet, og at jeg kunne få refundert slik behandling.

Han var så hyggelig og glad! Jeg orket ikke å fortelle ham om kvantemedisinen. Det ville kjennes som et uhøflig utspill!

Og han trakk ikke tannen.

«Sålenge den ikke er vond og du har nytte av den, kan den stå der. Men det er bare en liten utsettelse.»

Før jeg gikk spurte jeg om det var mulig å bli kvitt periodontitten.

«Nei,» sa han, » den kan være mer eller mindre aktiv, men den går ikke over.

Jeg kjente meg litt uredelig og feig da jeg gikk, men jeg hadde ikke hjerte til å fortelle om alternativbehandlingen.

Hadde jeg vært helt frisk, ville jeg ikke nølt med å snakke med ham om det, men siden jeg » bare» viste bedring, var jeg redd for å starte en verdiløs diskusjon! Han var jo så glad for at rådene hans hadde ført til bedringen. Han kunne jo ikke vite at jeg hadde pusset tennene slik jeg hadde gjort i alle år, uten tannpirker, og ikke endret adferd på det.

Jeg tenkte at neste gang er jeg kanskje enda bedre, og det blir lettere å fortelle om «min tro på kvakksalve og plasebo» dersom han sier at fremgangen er uvanlig god.

Det er bare to mnd til neste time, men det betyr to behandlinger til.

Sammenheng mellom periodontitt og de alvorlige lidelsene hjerteinferkt og kols er påvist ved studier av den bakterieflora som gir periodontitten.

Forsøker å gi nettadressene her:

Pass hjertet ditt – puss tenna!

http://www.forskning.no/artikler/2005/februar/1107778198.59

LØSE TENNER: Bakteriene ødelegger over en halv centimeter av tennenes festeapparat hos nesten halvparten av KOLS-pasientene.

http://www.warfog.org/forum/viewtopic.php?p=9217&sid=f003c4ca1f478bd619a8c00a761b5b7b

Etterord den 3.11.2013

Det er gått noen år og jeg vil bare oppsummere at min løse tann fortsatt er litt løs, men ikke vond. Tannlegen nevner fortsatt ikke trekking, og etter dette har jeg behandlet tannen med kvantemedisin en til to ganger i året. Det har vært nok, foreløpig.

Jeg er svært glad for denne billige og skånsomme tannhjelpen, og håper det vil være tilstrekkelig hjelp i mange år fremover!

august 22, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, privatliv, Røkestopp/helse | 16 kommentarer

Journalisten. Et flokkdyr?

Bloggen «ukorrigerte meninger» hadde et innlegg om journalistene og hva de egentlig mener med det de skriver .

Jeg følger opp refleksjonene derfra med et eget innlegg her hos meg.

Det er mange som reagerer på manipulerende journalistikk, og særlig tydelig kommer dette frem i håndteringen av f. eks. Siv Jensen.

Man undres over hvor fakta «idealet» har blitt av, og man undres på hvem som setter journalistenes agenda:

Journalistenes «ulykke» ligger i EUs bestemmelser om at avisene skulle være “uavhengie” og ikke representere et politisk parti.

Altså: Siden EUs regler for aviser begynte å gjelde, har journalistoppgavene vært «uklare».

Før var vår avissituasjon grei:
Politiske partier eide hver sin avis, og alle partiene belyste virkeligheten i sin avis ut fra partiets syn på saken.
For leseren var verden oversiktelig:
Man leste høyres avis og visste da hva høyre mente om en aktuell situasjon, så leste man om samme sak i Vårt Land og fikk vite hva kristelig folkeparti mente ..osv…
Slik fikk vi mange ulike innfallsvinkler til samme sak, en debatt utfra ulike tolkninger og forståelsesformer med klare “adresser”til landets ulike maktutøvere. Dette gav en god oversikt over mulige meninger om en sak.
Nå vet man ikke hvem som snakker, eller hvorfor de snakker, eller hvem som “ber dem” mene det ene eller det andre. Ingen nyhetsformidler har “noen over seg”, og da kommer usikkerheten både hos leseren/lytteren/seeren og journalisten: «Hvem» pålegger journalisten å fremme «hva» i sitt arbeid?!

Journalistene tyr da til “flokken” av frykt for å stå “alene”.

De har ingen» politisk» redaktør som tar styringen og viser “ansikt”, desto viktigere blir det for dem å “tute med de ulver som er ute”.
Arne Strand blir en slik “lederulv” som “tuter” først, og så “tuter flokkene med”lederul over hele landet.
Og vi, leserne, » tuter med de ulver som er ute», enten «»blogger vi med, eller vi får «blogg-gardistene» etter oss.

Det er synserne som rår.

Det er blitt komplisert å få et helhetsbilde av “hva som skjer”, og å forsøke å lage et helhetsbilde av “virkeligheten”.

Som journalist skulle trendsetteren, Arne Strand, etter EUs forskrift, redegjøre for de ulike syn. Han skulle ikke bruke sin uklare maktposisjon til å “spille på lag” med noen. Bruke informasjonen manipulerende, for å «umerkelig» støtte arbeiderbevegelsen.
Her er det mye “grums” som journalistene selv burde rydde opp i og informere om.

Hvilke regler gjelder for dem, nå, etter EUs regler? Hvem har ansvar for at disse reglene overholdes?

Grumset er nettopp at journalisten i sitt arbeid vektlegger saker og velger bort saker og informasjon , nødvendigvis, men han velger det etter eget hode, eller etter lederulvens mektige røst. Og her er det grumset viser seg:

Aviseieren kan ikke pålegge ham å vinkle informasjonen etter sine interesser, redaktøren er ansvarlig for avisen, men ønsker salgbare debatter.

Nøytral informasjonsformidling er et foreldet ideal. Det er ikke så mye utdannelse vi trenger for å se at dette med nøytral informasjonsformidling er en «umulighet» , og at de beste forsøk på dette står som lysende eksempler fra fortiden.

Saklighet , en dyd man tilstreber fordi man elsker å finne alle sider ved fakta, er det desverre få som kan rose seg av å etterstrebe.

Og da blir neste spørsmål, hva er den redaksjonelle linje? Hvilke verdier og idealer har redaksjonen?

Har den ingen, så er journalisten overlatt til egne meninger.

Han må følge de udefinerte meninger som «ligger i luften», eller risikere å trå i utakt med kollegene.
Dagens “flokkmentalitet” og uredelighet fått fritt spillerom.

Saken er ikke: “Hva er saken”, men :

Hvem tuter først, mest salgsfremmende, mest trendsettende og mest manipulerende?

Spør journalisthøyskolen?

Hvordan har de håndtert dette?

Spør redaktørforeningen! Kanskje de vil si noe om deres behandling av dette!?

Nei, beklager du får ikke lese møtereferatene i redaktørforeningen!

De har referatforbud!

august 16, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | Legg igjen en kommentar

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Som 27åring måtte jeg fjerne en svulst fra skjoldbruskkjertelen. Den var liten og lå slik at den lett lot seg fjerne. Jeg var heldig med inngrepet og slapp å bruke medisiner etterpå. Selv om kjertelens målbare funksjoner var innenfor «normalverdiene», visste jeg at jeg var forandret. Latteren, som før satt løst, var nå redusert til «lun humring», og latterutbruddene satt liksom «lenger inne». Det føltes som om jeg var gått fra å være «fnisedokke» til å bli en treg» dypvannsfisk».

Etter en tid merket jeg at jeg ble sint «før tordenvær». Ca en halv time før «utbruddet» i naturen, kom utbruddet mitt, og det var over i samme øyeblikk som tordenen brakte løs. Det samme gjaldt haggel, et skikkelig sinna utbrudd på meg, også kom haggelskuren!

Med tiden økte følsomheten for værendringer. Jeg kjente ca tre til halvannen dag før om det kom sterke vinder, snø , tåke eller temperaturfall. Etterhvert som følsomheten økte, ble symptomene sterkere og mer sykdomspreget, for å bli så sterke i de senere årene at jeg opplevet værskiftene livstruende. «En dag vil vindene drepe meg!» tenkte jeg.

Plutselig, sterk tungpustethet, hjertesmerter, «revmatiske» smerter i muskler og ledd, isjas, raskere puls, diare, sterk, anfallspreget tretthet, ustø gange….. dette var de viktigste plagene jeg hadde ved værskifte, utenom humørsvingningene.

Før plagene ble invalidiserende, ja, før de ble plagsomme plager, mens de bare var merkbare, spurte jeg legen om dem, men fikk vite at «værsyke» var ukebladstoff uten rot i virkeligheten. Begrepet fantes ikke i medisinen.

Etterhvert som plagene ble sterkere, fikk jeg sjekket hjertet, tok revmatester, røntgen av ryggen og mange blodprøver. Jeg var «heldig» som hadde hatt operasjon i skjoldbruskkjertelen, så ble ikke alle symptomene mine så utenkelige, og det var lett å be legen om skikkelig utredning.

Men jeg var frisk som en fisk på disse testene!

Jeg forsøkte homeopati, og fikk noe lindring en periode, men jeg hadde så mange symptomer og fant det vanskelig å finne det helt optimale middelet for alle plagene. Etterhvert lærte jeg meg å fjerne «hele» værpåvirkningen med salisylsyre. Dette ble redningen i mange år!

Så kom jeg over boken «Værsyk? Gjør noe med det!» av Manfred Køhnlechner. Hans bok sammenfatter forskningen om menneskenes reaksjoner på fønvinder. Her gjengir han forskningsarbeidet til Professor, dr.med. Felix Gad Sulman som arbeidet med bioklimatologiske spørsmål ved Universitetet i Jerusalem.

Jeg leste boken med stor interesse. Den første delen, ca 70 sider, omhandler meteorologi, de neste 40 sidene tar for seg medisinske erfaringer og kroppens reaksjoner og de siste 40 sidene har diagnoser og terapi.

Det er vanskelig å velge vekk informasjon her! Boken bør leses i sin helhet, men for meg var det av avgjørende betydning at man hadde funnet at alle værsykeplager kan påvises ved labratoriefunn. Det betyr at alle med «innbildt værsyke» kan utredes rent vitenskaplig!

Dette skjer ved analyse av døgnurinen til en pasient med henblikk på nevrohormoner, mineraler og stoffskiftehormoner og det settes opp 12 parametere: (sitat)

1. Serotonin og avfallsprodukter der:

2.HIES (hydroksyindoleddiksyre),

3. Adrenalin (binyremarghormon),

4. Noradrenalin (binyre-og sympatikushormon)

5. 17-KS (androgene binyrebark- og stresshormoner),

6. 17-OH( stoffskifteprodukter fra binyrebark- glukokortikosteroider).

7. Natrium og dets forskyvning overfor:

8. Kalium, som -når det er forhøyet- stammer fra kroppscellene.

9. Histamin som indikerer allergiske reaksjoner og hypertyreose.

10. Tyroksin som særlig indikerer hypertyreose.

11. Kreatinin som stoffskifteindikator og kontrollør av daglige urinmålinger.

12. Diurese for å beregne den daglige omsetningen av de øvrige parameter.

Boken angir også normalverdier for disse testene, verdier for lettere avvik og for ulike sykdommer.

En slik labratorisk diagnose ønsket jeg å få utført hos legen min, og selvsagt behandling, slik boken foreskrev ved de ulike plagene.

Legen min sa: «Ja, selvsagt. Jeg kjenner dette. Du skal ha med denne flasken for oppsamling av døgnurin. Jeg anbefaler deg å samle denne en dag du føler på symptomer av plagene dine.»

Fornøyet tok jeg flasken med hjem. Endelig! Endelig skulle disse plagene kartlegges og behandles!

Jeg måtte vente over en uke før jeg hadde de symptomene jeg var sterkest opptatt av å få hjelp til . Så møtte jeg opp hos legen med flasken. Men nei! Han hadde fått beskjed om at man ikke skulle prioritere den slags undersøkelser. Man skulle bare tilby pasienten lykkepillen!

Serotoninhemmende behandling, i form av en » lykkepille», var altså kjemiindustriens » svar» på dette.

Her har man en nøyaktig diagnostiseringsmetode, slik at man kan få optimalt tilpasset behandling, og så skal den ikke brukes! Det var ikke nødvendig å bruke tid og penger på laboratoriemålinger når man bare kunne gi lykkepillen.

«Men serotoninet er bare ett av stresshormonene!» sa jeg. » Jeg har f eks tyroksin problematikk ! Det er ikke riktig å bare gi serotoninhemmer når det er så mange symptomer som indikerer at plagene kan ha helt andre årsaker! » prøvde jeg å si, men «timen min» var over forsto jeg.

Boken gir god informasjon til den som vil sette seg inn i emnet. Og ved symptombeskrivelsene kan enhver finne sine «over/under-produserende hormoner», og få god veiledning i behandlingsformene som var tilgjengelige da boken ble gitt ut, i 1984. Vi er sikkert ikke dårligere nå. Men finn en lege som ikke «har fått beskjed om å hoppe over labratoriediagnostiseringen»!

For å gjøre en lang sykehistorie kort, var B-12 behandling en svært god og styrkende hjelp til å «stå hverdagens løp» i full jobb som 50 åring og trebarnsmor. Men i tillegg til værsyken, kom etterhvert også røkerelaterte plager. Om dem skal jeg bare nevne her at boken «Værsyk? Gjør noe med det», har et eget kapittel om forholdet mellom værsyke og avhengihetsstoffene narkotika, alkohol og nikotin, hvor den påviser at alkohol forsterker værplager, mens nikotinets stimulerende effekter demper opplevelsen av værplager, mens risikoen for de reelle sykdommene øker.

Jeg forsøkte kvantemedisin igjen. Og kombinerte dette med en behandlingsform som heter «nutrienergetics».

Disse behandlingsformene har jeg skrevet om i «Kvantemedisin og Schrødinger’s katt», og i «Vann lagrer informasjon», som er skrevet av Per Aslak Ertresvåg hvor dr. Jaqcues Benvenistes arbeider gjøres kjent!

Disse to formene : Frekvenser og informert vann, gir to ulike innfallsvinkler til informasjonsformidling til enhver celle i kroppen. Det er blitt min hjelp mot værsyke , og jeg er til nå svært fornøyd!

Men uansett hva slags lege du har, værsyken er ikke lenger en psykisk vrangforstilling fra ukebladene.

Man tar den så på alvor at man har utarbeidet systemer for værvaslingen, så den kan melde fra om når de dårlige forholdene som gir værsyke, kommer. Dette har de forsøkt på allerede i England og Frankrike. Slik også vi gjør med pollenvarsling for allergikerne. Det gjelder mange mennesker. Forskningen viser at en tredel av befolkningen er værømfintlig , og av dem reagerer en femdel med sykdomssymptomer, så det gjelder svært mange.

Felix Gad Sulman døde 1986 og hadde da gitt ut flere store arbeider, også tilgjengelig i bokform (for den interesserte). Jeg ser at hans arbeider brukes og videreføres av E Stoupel, men dette har jeg ikke sett på:

Important work of E Stoupel building on the work of Felix Gad Sulman http://bit.ly/F8g6c 12:34 PM Jul 13th from web

Og fra forskningsnytt her til lands:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2008/05/31/vromslag-gir-smerter-hos-h/

august 13, 2009 Lagt til av predikeren | Bøker, Røkestopp/helse, Visjon og viten | 42 kommentarer

Da Per var ku.

» Da Per var ku,» er en av Egners små barnebøker. Har du små barn å lese bøker for, så anbefaler jeg å lese denne. Den er ihvertfall til låns på biblioteket. Boken dukket opp i tankene fordi jeg driver med å dykke i hukommelsen etter dyreopplevelser.

Jeg leter etter noe, hva som helst, som kan gi meg en mer reflektert holdning til dyr. Noe som gir økt forståelse og dypere glede, og som blant annet har siktemålet : Kan det fremkomme noen indikasjoner på at vi skal kunne kommunisere med dyr? Dette er milleniumsspørsmålet og ønsket mitt.

Jeg opplevet den omvandrende slakteren da jeg var liten, og det satte dype spor, men dette møtet med slakteren aktualiserer for meg spørsmålet om vår holdning til dyr. Vi holder husdyr for vår skyld, og vi jagter for vår skyld. For mat og klær og flere nyttige produkter til oss selv.

Det er ingen tvil om at vi rangerer oss selv høyere enn dem. I en slik erkjennelse vil kanskje en samtale med dyret være mislykket i utgangspunktet. Samtalen vil bære preg av at jeg ser på dyret som mindreverdig, eller bare speile min dårlige samvittighet for det samme, fordi jeg ikke er på høyde med den rang jeg gir meg, eller fordi jeg selv mener at jeg skjøtter min rang dårlig.

Det var da jeg tenkte på Egners lille bok, hvor han beskriver hvor vanskelig det er å kommunisere når man er ku, selv når man er Per inni kua, og kan veien hjem!

Denne nærheten til dyret, å være inni det, gir også assosiasjoner til reinkarnasjon. Nærmere dyret kan man vel neppe komme? Slik er bokserien «Animorfs» ganske morsom. Det er ikke bøker om sjelevandring , men spenningsbøker hvor heltene «morfer» til forskjellige dyr i kampene de kommer ut i , og noen av beskrivelsene der vitner om stor innlevelse i dyret. (Anbefales for alle mellom 8 og 80.)

Jeg har merket at mange liker «sjelevandringsreligionene» . Og noen begrunner dette med at disse religionene har større respekt for dyrene, flere av dem slakter ikke dyr. Og noe forenklet sier man at de likestiller dyr og menneskers verdi. Dette mener man da er til forskjell fra kristendommen, hvor mennesket «er satt til å herske over» dyrene. Og hvor selv den strenge Moseloven angir hvilke dyr man kan spise.

Jeg blir så veldig full av spørsmål til dette.

Dersom dyr og mennesker er likeverdige, kan vi ikke da gå ut fra at kua har like stor rett til å reinkarnere seg i Per, som at Per kan reinkarneres i en ku? At Gandhis geit var hovedpersonen som var sammen med sin reinkarnerte geitefar, som var reinkarnert i geitas venn Gandhi? Altså kan det være mulig at prinsen er en reinkarnert frosk.

Hvis dyr ikke reinkarnerer, så får Per et problem, for dersom Per gjenfødes som ku, så stopper Pers muligheter for videre inkarnasjon dersom dyr ikke sjelevandrer. Det kan derfor ikke være noen begrensninger for naturens sjelevandrende evner. Ellers ville man bare vandre ut av mulighetene for frelse når man går fra menneske til dyr, og dette systemet skal jo nettopp gi sjelen mulighetene, om og om igjen. Ellers ville Pers sjel dø ut med kua.

Men når Per er ku, er han da fortsatt Per?

Eller er Per hundre prosent ku? Og har kua sin egen sjel? Eller er hun en ku med Pers sjel? Og har det betydning? For Per eller kua? Når kua sjelevandrer er det da Per som vandrer videre?

Altså når Per blir ku, så er det fordi hans karma «straffer» ham til å «gå nedover på rangstigen» , slik lyder karmaloven sammen med religionens rangordninger. Denne rangordningen, ja hele kastesystemet indikerer at heller ikke i sjelevandringskulturene er alle likeverdige. Noen, lavere rangerte fungerer tilogmed som straffen for andre høyere av rang! Og hva om kua ikke er god nok ku, og derfor blir en flue i neste liv, er det da Pers sjebne?

Eller blir kua alltid et menneske når den sjelevandrer, så Per får en sjanse til, som Karl Olsen? Er Karl da Per, eller kua, eller Karl? Strever man med å frelse «sin egen sjel», eller prøver man å frelse en bit av den upersonlige Brahman, slik at det er det samme om man er Per eller ku?

Og er kua mere verdt fordi den kan være Per, eller har den uansett Pers likeverd. Kan kuas karma bli så god at kusjelen når Nirvana? Eller må den veien om et menneske for å oppnå dette?

Jeg synker ned i slike tanker fordi jeg føler på kulturens smerte:

Kulturens smerte er å «betvinge» naturen, sette spor i den, herske over den, ordne og regulere den.

De folk som ikke gjør dette kaller vi «naturfolk», slike som lever med naturen uten å sette særlig spor, de «primitive», «villmennene».

Våre store kulturer setter mennesket høyest. Vi hersker over naturen og viser ved vår måte å gjøre dette på om vi er verdige til det. Så kan vi gå en tur i verden og lese verdens historie, også felle dommen over vår plassering av oss selv som høyest i rang!

Nansen og Heyerdal har det til felles at de oppholdt seg lenge hos naturfolk, og lærte å respektere dem som hele likeverdige mennesker. Det var desverre ikke vanlig på den tiden. Indianerne utryddet man «som dyr». Negre var «slaver» og «som aper å regne».

Darwin laget sin utviklingslære og satte mennesket som det siste og beste «trinn» på utviklingsstigen. Denne hierarkiske teorien passet godt til vår kultur som var opptatt av kolonisering og å plyndre «de ville». Sosialdarwinismen ble Europas svøpe , og istedenfor dårlig karma har man dårlige gener! Og, Per var ikke ku, men ape, noe han heldigvis utviklet seg fra!

Det kommer en bok til høsten om Alfred Russel Wallace.

Han arbeidet som antropolog, biolog, zoolog og vitenskapsmann. Sammen med H.W. Bates utforsket han Amasonas. Han arbeidet også sammen med Darwin, men han laget sin egen evolusjonsteori, og han hadde et ganske annet menneskesyn enn Darwin, og forsåvidt forskjellig fra «det vanlige» menneskesynet blant maktfolket på den tiden: Han respekterte «de ville», og skrev hjem til England om at «de ville» var flotte, fullverdige, hele personer.

Det passet ikke herrefolkkulturen!

Darwin var «først» med sin «hierarkiske» evolusjonsteori, og ingen «brydde seg» om Wallaces teorier.

Nå skrives det altså en biografi om ham, og jeg ville bare drive litt forhåndsreklame. Det kan jo være den er interessant!

Ellers liker jeg best å tenke at vi har hver vår sjel, alle sammen, også dyrene. Jeg liker ikke tanken på å blande dem, jeg blir bare forvirret av det. Jeg tenker at Per er Per og kua er ku, de er likeverdige, med hver sin sjel som stråler i sin egenart som fargene i regnbuen. Og det er først når alle fargene er tilstede i sitt rette forhold at man sammen kan lage fargen hvit.

august 10, 2009 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing | Legg igjen en kommentar

Og så kom slakteren

De dyrene jeg ble mest kjent med, utenom katten Snøhvit, og hunden Bamse, var grisene. De hadde området sitt i nærheten av huset vårt, og vi kunne se på hvordan de lekte, gravde i jorda , løp, hoppet og spratt. Når mamma kom med maten, kom de løpende og ville klappes og kløes. De likte veldig godt å bli klødd. Da laget de gryntende koselyder, mens de trykket seg inntil kløeren. Den lille krøllhalen sto nesten alltid i spiral, og de struttet av krefter og glede.

De kunne løpe skrekkelig fort!

Engang hadde den ene grisen kommet seg under gjerdet, og så skulle vi prøve å fange den! Den tette, kortbente grisen gallopperte i rakettfart, mens den lagde mange små gryntelyder til galloppen. Det var morsomt å se på, men vi fikk slett ikke tak i den. Den kom av seg selv, da maten ble servert.

Ett år hadde mor to veldig ulike griser.

Den ene var slem og jaget den andre. Han var også veldig grisete og sto i mattroa med alle bena og stengte for den andre, mens han ikke brydde seg om at han tisset eller verre, mens han sto der! Han griset slik i sengehalmen også! Den andre grisen ble lang og tynn, halen hang slapt ned og han virket som han sturet og sørget over livet. Virkelig som et mobbeoffer! Dette førte til at mor sørget for tidlig slakting av den svinaktige bøllegrisen.

Så ble den triste grisen alene. Den fikk nyvasket tro, og ren sengehalm, og den hoppet av glede. Den løp selv og hentet mer frisk halm og laget seg rene himmelsengen! Den sto pent ved mattroa og spiste og koste seg, og alle urenheter gjorde den nederst i innhegningen! Halen dens krøllet seg og hele kroppen struttet av glede! Det er den enste grisen jeg kan huske som likte å bli vasket og som ikke stinket «gris».

En gård i nærheten hadde også griser, men dem var jeg redd for. Det var noen kjempestore, fryktinngytende råner! Jeg var glad mamma ikke hadde så store griser. «De er avlsgriser, » sa hun, «flotte dyr.» Jeg syntes de hadde skumle øyne, uberegnelige, farlige! Og jeg så dem for meg i rasende gallopp etter veien, mens alle omgivelser rømte i panikk!

Kjært barn har mange navn, heter det, og grisene var råner eller galter eller soer.

Rånen har navnet sitt etter betydningene » brunst» og «tryne»! Og galten har navn etter» skriket» og «sanseløs, rasende skrekk»! Mens soen og svinet har navn etter det» å bære frem flere», «å ale opp flere», fra det lat. «sus» og greske «hus». Det gir fine tanker om hva det vil si å leve i «sus» og i » dus», og som ordet «gris» supplerer godt ved å referere til «fedt og fedme», til «gryte» og til» å steke sprø skorpe, grille og grisle».

Buddha setter grisen som symbol på uvitenheten, en av de tre største onder i verden. Moseloven setter grisen blant de urene dyr, som ikke må spises. Koranen vil heller ikke vite av grisen, man kan ikke komme til paradis om man er uren med en gris. Kristendommen lar de utdrevne onde ånder fare i svinene, likevel har store deler av den kristne verden dette dyret som julemat! Vi er noen svinepelser alle sammen!

Altså har dette dyret de store religionene mot seg.

Bare de gamle gudene i Valhall, og liknende gammelguder, spiser gris, ja, skatter dyret høyt. Hos Snorre kan man lese at da Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far, ville drømme profetiske drømmer, måtte han overnatte i grisebingen, det var en vanlig måte å få profetiske drømmer på, dengangen. Helt tilbake til steinalderen finner man rester etter svinehold. Og alle som har lest «Astrix og ObeliX», kjenner villsvinets popularitet.

Vel, mor stelte kjærlig med de to grisene hun pleide å ha. Hun vasket, klødde og klappet dem, matet dem og sørget for at de hadde ren halm til natten. Og vi var så glade i dem, og sjarmert av deres påfunn i dagens lek. Og mor snakket så glad om at det stykke de nå rotet opp, skulle bli til poteter neste år. » De er så flinke», sa hun. «de tar all kveken! Det er ikke et ugress igjen på det jordstykket.»

Og så kom slakteren.

Mor gikk stille omkring, hvit i ansiktet, hele morgenen, og far var askegrå. Jeg skjønte at det var noe alvorlig på ferde.

«Må jeg?» spurte pappa.

«Det er ingen andre som kan hjelpe slakteren,» sa mamma, «jeg kan ikke klare det.»

Jeg tenkte så det knaket. Slakteren. Før hadde jeg ikke vært hjemme når slakteren kom. Nå var jeg hjemme.

«Jeg kan hjelpe slakteren,» sa jeg.

Mor og far så forskrekket på meg. » Nei, det skal du ikke! Det er ikke arbeid som passer for en liten jente! Du får holde deg inne her hos meg», sa mor.

«Men jeg vil se på!» sa jeg.

«Men kjære deg, det er ikke noe pent syn. Slakteren dreper grisene, og .. nei.. det er helt forferdelig å se på!» Mor så virkelig ut som om hun mente det hun sa.

Jeg så på pappa.

«Jobben min «, sa pappa, » er å hente ut grisene, en om gangen, og så holde den fast mens slakteren tar på den masken. Grisen skjønner at alt er galt og den skriker for livet! Og det skriket har jeg alltid i meg. Jeg ville helst slippe, men vi driver et småbruk, og jeg har selv bestilt slakteren. Og jeg er veldig glad for den hjelpen han gir oss.»

Jeg spurte ikke mer, men jeg ville se på slaktingen! Og jeg ville ikke fortelle hvorfor til noen, ennå. Men jeg ville se hvordan dyret var inni. Jeg visste hvordan øynene til dukken min kunne blunke, og hvordan armene kunne bevege seg og bena kunne gå. Men det var jo bare en dukke som jeg selv hadde åpnet! Nå kom slakteren og åpnet en levende gris!

Slakteren var stor og skjeggete, med flekkete forkle og en stor kniv som han holdt mellom tennene.

Han hadde alt drept grisen, mens mamma hadde vasket håret mitt. Så det hadde jeg gått glipp av. Jeg var sikker på at mamma hadde gjort det med vilje! Nå holdt han på med å heise grisen opp etter bakbena. Det var bundet et tau om bakbena dens, og dette ble dratt opp over en tykk grein på eka bak huset. Snart hang grisen der og svevde, tykk og lyserød.

Slakteren hadde kokende vann som han «bøttet» over grisen, han skoldet den sa han, og så brukte han den store kniven til å fjerne busta. Han var så rask! Jeg syntes ikke jeg rakk å se ordentlig, før han plutselig kuttet i halsen til grisen så den blødde, masse, ned i et stort spann. Det rant lenge. Så tok han spannet vekk. Jeg ble stående en stund å se ned i bøtta. Det røde så så tett og tykt ut, så veldig intenst rødt! Fargen var som et dypt hav av smaragder og rubiner, levende rødt! Brått kjente jeg angst for det røde i spannet, som om det fremdeles levde, som om det ville rope på meg, hoppe opp og klore meg!

Jeg så bort til slakteren som arbeidet raskt og rutinert, nå hadde han åpnet buken på grisen. Det plaget meg at han holdt den store blodige kniven mellom tennene hver gang han brukte begge hendene i arbeidet, men jeg fikk nå en god undervisning i hva som var «lever og nyrer», og jeg fulgte med, nøye!

Nå kom mor ut også, og snakket med slakteren om en trikinprøve, så tok hun blodbøtta og gikk.

«Nå», sa slakteren til meg,» er det noe mer du lurer på?»

«Ja, hvor er sjelen?» spurte jeg.

Da lo pappa: » den må du se etter mens dyret lever! Nå er det for sent!»

«Tja,» sa slakteren, «de sier jo at sjelen er i blodet. Det er derfor jegerene tar litt av dyreblodet når de har drept et dyr. Da får de del i dyrets sjel, sier de.»

Jeg tenkte på den intenst ulmende rødfargen i bøtta. Jo, om sjelen skulle være noe sted så måtte det være der!

«Jeg vil ihvertfall ikke spise blodpannekaker, eller blodklubb,» tenkte jeg. Og det gjelder fremdeles.

august 7, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv | 2 kommentarer

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

Kråkas «kra» er kjent for alle!

Selv om man ikke er interessert i naturen , og har lukket all nysgjerrighet angående den ute, så har kråkas «kra» satt sine lydspor i sinnet. Man kjenner den igjen, når som helst! Det er uungåelig!

Så er det da ikke overraskende å lese at ordet kråke kommer av ordet cry, å rope, og at dette er grunnordet i både gresk og latin. Kråka er selve ropet! Det greske ordet for å rope er «krazo», og i NT lyder «krazo» som den blindes rop om helbredelse, folket som flokker seg rundt Jesus og roper om hjelp. Og det er det høye ropet, der han byder de urene ånder om å tie, eller å fare ut! Det er dette ordet vi har satt som navn på kråka.

Kråkelyden er selve fuglen, er det inntrykk fuglen gir oss.

Jeg lyttet til svensk radios «Sommar i P1 med Sverre Sjölander, måndag 3 augusti 2009 13:00» hvor Sjølander snakket om dyr. Han fortalte at endel fugler lærte sine sanglyder av sitt opphav, mens andre var født med sangen sin.

Det å kunne herme nøyaktig, er svært viktig for de fuglene som lærer sin sang av foreldrene, hermingen til fuglene krever absolutt gehør, og er altså ikke en så avansert lydskaping som vår , ifølge proffesor (emeritus) Sjølander.

Han lot oss lytte til dompapper som «plystret» klassisk musikk, fordi de var vokst opp hos menneskene og lært sine lyder av dem. Vi lyttet også til «Bergenskråka», som eksempel på enkelte fuglers dyktighet på å herme lyder.

«Bergenskråka» etterlignet snekkerens hammerslag med utrolig presis og levende lydgjengivelse, og den kunne synge en strofe av sangen «seier du det? sa han Mats til han Lasse», og hadde til og med sunget den på Norsk radio.

Sjølander lot oss få del i dens fantastiske glansnummer. Svært underholdene! Anbefaler det.

Siden vi opplever det som talentfullt om noen av oss klarer å herme lyder så det virkelig likner , fikk Bergenskråka mye oppmerksomhet!

Det er mange kråkehistorier, og de er ofte «merkelige», hvor kråka har «atypisk» fugleoppførsel, eller overnaturlige sanser. NT har for alle tider heftet dens navn til sykdom og onde ånder, og dette har vært virksomt i folketroen.

Tante fortalte om en kråke som alltid møtte opp når graveren hadde gravd en ny grav. Den holdt seg ved kirkegården og forstyrret begravelsene. Det var ubehagelig, og folk var litt redd den, sa hun, for det het fra gammelt av at dersom ravn eller kråke fulgte en død til graven, da var det en «fortapt sjel» som ble begravet.

Både ravn og kråke forbindes med trolldom og det å varsle kommende lykke , ulykke eller død. Flyr de rundt huset og skriker mens noen ligger syk, er det varsel om død. Flyr kråka mot deg på reisen, varsler det lykke på turen, men vender hun stjerten mot deg, varsler det ulykke.

7 mars er det kråketing, er et gammelt «bondeord». Da samles kråkene i store skarer og flyr innover land. Jeg har ikke sett kråketinget selv, men jeg har sett store trekk av kråker fly innover i landet i skumringen. De jeg har sett, kom flyvende fra en stor søppelfylling, og det var skremmende å se at de var i tusenvis der de trakk innover land. Og dette trekket var daglig, ikke bare 7 mars.

Jeg har stått og sett hvordan to som forlot flokken, for å slå seg ned i et tre ved gamlehjemmet her, ble hentet. Det var fire kråker som kom etter dem og sirklet over treet de var i, og skrek til dem. Det varte en god stund, mens de «overtalte» de to utbryterne. Høyt over dem var fortsatt den uendelige mengden av kråker i trekk innover mot skogene. Etter en stund ga de to seg og fløy med de fire opp i flokken. Den lille hendelsen vitner både om individualitet, opprørstrang og gruppepress.

Kanskje datoen, 7 mars, sa noe om når bonden begynte sitt vårarbeid med jorda? Svart jord får ofte frem både mark og billekryp, og samler ofte mange fugler, enten det er åkrer eller graver. Mange har likevel observert og berettet om «kråketing», hvor det absolutt virker som om fuglene diskuterer og utveksler erfaringer.

I språket vårt bruker vi ord som ertekråke, ugangskråke og masekråke. Det sier litt om folks erfaringer med fuglen. Og det er disse egenskapene Disney karikerer i sine kråkefremstillinger.

En bekjent av oss hadde en kråke boende ganske nær huset. Den kom hver dag og trakk ut proppen av vanntønna, satte seg i nærmeste tre og skrattet når mannen satte proppen tilbake. Så fløy den bort til naboens katt og jaget den vekk fra matskålen så den kunne forsyne seg selv. Svært irriterende handlinger for den det gikk utover.

Mange kan beretter om slike opplevelser hvor kråka plager katt eller hund, kaster sten og liknende på folk, og skremmer ved sin innpåslitne nærhet, men ber de plagede menneskene jegeren komme, er kråka vekk. Kråka lar seg ikke ramme av jegeren!

Jegernes kråkejagt følger, når den er planlagt, «vi må lure den» prinsippet.

De vet at kråka «hater» hubroer. Hubroelyder provoserer dem så sterkt at all forsiktighet «glemmes», og fuglene kommer, samler seg, lokaliserer hubroen og starter angrepene. Jagt med hubrolokkefugl har jeg bare lest om, men jeg har opplevet en som kunne «herme» hubrolyder. Vi gjemte oss i krattskogen mens han laget hubrolyder, og det var forbausende raskt at «kraropene» lød i skogen.

Noen temmer kråker og ravn og har dem som kosedyr, og benytter hermeinstinktene deres til å lære dem mange morsomme lyder. Det sies at de er trofastee kjæledyr, morsomme og underholdene! Mange av historiene om dem har inngått i faste underholdende hensikter, som det fortelles om mannen som ventet på rørleggeren, og dag etter dag spurte ,hver gang det ringte på dør eller telefon, «Er det rørleggeren?», opplevde med sin tamme fugl:

Den begynte plutselig å rope ut hver gang det ringte : «Er det rørleggeren?» med sin eiers stemme perfekt hermet.

Og en dag mannen ikke var hjemme, kom rørleggeren. Hantrykket på dørklokken, og innefra hørte han en mann rope: «Er det rørleggeren?»

«Jada», svarte han, «det er det». Men ingen kom og åpnet døra.

Kråka forsto jo ikke svaret, og kjente ikke vår måte å formidle våre hensikter på, så da rørleggeren igjen ringte på døra, sa kråken igjen med sin eiers røst: » Er det rørleggeren?»

Rørleggeren ble først sint og etterhvert som dette gjentok seg, ble han redd for å være utsatt for en gal mann, så han forlot huset. «Du må være gal!» skrek han da han forlot huset, men da skrattlo kråken etter ham.

Misforståelsene som oppstår mellom mennesker og dyr, kommer av at vi ikke kjenner hverandre, og at vi tolker adferden både etter vår mangelfulle kunnskap og våre «bangeste anelser»! Alt etter humør og sinnstilstand.

Tidlig en søndag morgen ringte en venn av min mann. Han bar preg av noe bakrus, men forklarte med bekymret stemme at han var redd han holdt på å bli sprø, og måtte ha hjelp.

«Hva har skjedd?» spurte min mann.

«Det er en kråke på plenen utenfor huset . Jeg står og ser på den nå mens jeg snakker med deg.»sa han.

«Jaha?»

«Vel, den står der og leser i Norsk Ukeblad!» sa han .

«Hvordan vet du at den leser?» spurte min mann.

«Jo, den beveger hodet sakte frem og tilbake, og legger hodet av og til på skakke, og etter en stund blar den om og leser neste side! Slik har den holdt på lenge! Og jeg tror jeg blir sprø av det! Og derfor ringer jeg deg. For kråker kan da ikke lese? Men denne gjør det!»

«Hvor lenge har det ukebladet ligget på plenen?» spurte min mann.

«Noen dager,»svarte han.

«Da er ukebladet vått etter regnet forrige dagen», sa min mann, «og da er det en helt normal kråke som leter etter innsekter som har krøpet inn mellom sidene i bladet. Den hører nok krafsingen, lytter og leter etter en godbit.»

«Takk!» sa han. «Så slipper jeg innleggelse idag!»

august 5, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv | 5 kommentarer

Froskeforvandling! Frosk i dvale.

Det er fantastisk å oppleve «undere», men skrekkelig sørgelig å ikke få delt «underet» med noen! Og ekstra surt å erkjenne at det var helt og holdent min feil!

Jeg var ute i siste time med klassen min. Vi skulle finne innhold til terrariet, og hadde snakket om hva vi skulle lete etter. Barna løp omkring ved engen og skogkanten og fant mange småkryp som vi puttet i egnede glass med jord, gress og blader.

Alt skulle stå i skapet på klasserommet til terrariet var klart. Det skulle lages i den store glasskassen neste skoledag. Det er morsomt å lage terrarium sammen med barn. Fantasien er grenseløs, gleden over en liten bille er enorm, kreativiteten viser seg i estetiske innslag som pene stener og levende blomster, og alle ting skal ha rett navn! Alle oppslagsbøkene vi hadde ble flittig brukt.

«Se frøken, jeg fant en korsedderkopp!»

Slik flyr tiden fort. Da kom ropet:» En frosk!»

«Ta den!»

«Jeg har den!»

«Frøøøøken!! En frosk! Vi har fanget en frosk!»

Det var en flott frosk. Vi beundret den med mange kommentarer om hvor stor den var, den fylte jo hele syltetøyglasset! Det ble nøye diskutert om hullene i lokket var mange nok og store nok, og om den kunne være i terrariet vårt! Den hadde så flotte hoppeben! Kanskje den ville kjede seg i terrariet? Ja, tenk på det, der kunne den ikke hoppe!

Diskusjonen gikk livlig, med stor empati og sterke følelser: » Slipp den løs, stakkars frosk!»

» Nehei, det var jeg som fant den! Jeg bestemmer over min frosk!»

«Frøøøøken! Ikke sant vi kan ha frosken!»

«Vi kan vel ha den noen dager og så slippe den løs?» foreslo jeg. «Jeg passer på den til i morgen, så får vi se hvordan den passer inn i terrariet vårt. Vi rekker ikke mere idag. »

Inne på lærerværelset satte jeg frosken i kjøleskapet. Det pleier å være beste oppholdsstedet for frosk i glass, og kollegene er ganske vant til naturinnslag mellom melk og gauda.

Dagen etter, rett før morgenmøtet med kollegene, tok jeg glasset ut av kjøleskapet. Men hva i alle dager var skjedd med frosken? Den flotte store frosken, som hadde struttet i lyse grønngule, grønne og brune farger, var borte!

Og hva var det grapset som lå i bunnen av glasset? Noe formløst brunsort, som en flat-tråkket sviske! Det var alt som var tilbake av frosken. Var dette en død frosk? Ser døde frosker sånn ut? Nei, det var ikke tegn til noe gjenkjenbart, hverken sjelett eller form av lemmer! Nei, det må være kollegene som har byttet den ut, kanskje de ikke likte at frosken sto i kjøleskapet?

«Har noen av dere tatt vekk en frosk jeg hadde her?»

Nei, ingen hadde rørt glasset.

«Tror dere dette kan være en død frosk?»

Nei, ingen visste det. Ingen hadde sett en død frosk. «Men kjøleskapet er for kaldt, maten fryser i det. Så frosken har nok hatt det for kaldt.» Sa de.

Jeg gremmet meg over min mangel på kunnskaper og satte glasset bak arbeidsbunken på pulten min. Jeg fikk se nøyere på dette etterpå. Nå var det møte. Og jeg måtte tenke på hva jeg skulle si til elevene. Jeg kunne ikke si at frosken deres var død? At frøken hadde drept den? Nei, det orket jeg ikke! Jeg bestemte meg for å si at jeg hadde åpnet glasset og så hadde den hoppet sin veg. Jeg bestemte meg for å gjøre så lite vesen av det som mulig. Jeg lyver aldri for barn, og jeg hatet at jeg bestemte meg for det denne gangen. Det var ikke en god følelse. Men jeg orket ikke tanken på å være froskemorder!

Løgnen gikk forbausende lett.

«Å, du skulle ikke åpnet lokket!» var kommentaren. Det var bedre at de syntes jeg var litt dum, enn at jeg var en morder!

Men dagen var full av gjøremål, og terrariet ble både spennende og vakkert! Det krydde av småkryp og mark, og de ivrigste ville forsøke å finne en ny frosk.

Etterpå satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre noe med arbeidshaugen som lå i stabler. Da så jeg, bak haugen av skrivebøker, glasset stå med en flott levende frosk i!

Jeg tok glasset i hånden og ble sittende å se på den.

Den var stor og i fin form, ja, det så faktisk ut som om den struttet av liv.

Jeg var litt «satt ut». Rent faktisk hadde den innskrumpede sviskeliknende tingen i glasset vært en høyst levende frosk.

Det jeg hadde sett var ikke en død frosk, men en frosk i dvale! Noe jeg aldri hadde sett før, så jeg kjente det ikke. Og faktisk hadde ingen på lærerværelset heller sett det før. De hadde heller ikke peiling på froskens dvaletilstand.

Dette hadde jeg kunnet delt med mine elever! Men jeg hadde løyet for dem, og dermed snytt dem for en av naturens rareste opplevelser. Jeg kunne tatt med «den døde» frosken og vist dem, fortalt dem hvorfor den så «død» ut, og latt glasset stå på utstilling slik at vi kunne fått se forvandlingen!

Jeg sørget over min dumhet, at jeg ikke visste bedre, og feighet, som valgte løgn som «enkleste» utvei for meg!

Jeg orket ikke tanken på at de skulle si at «frøken løy»!

Faktisk orket jeg ikke fortelle klassen om denne tabben før de gikk i syvende klasse. Og jeg skammer meg ennå over det.

Det er dette å ha et under mellom hendene, som man faktisk aldri opplever å se, også visste jeg det ikke. Min feighet og min uvitenhet stjal mirakelets øyeblikk fra barna!

Men det er altså frosken som sover i dvale, i eventyret er det «prinsessen som sover i hundre år». Hun venter på å bli «kysset av prinsen» så hun kan våkne av sin «tornerosesøvn», mens frosken venter på varmegrader for å våkne av dvalen.

At hun, prinsessen, er opptatt av stadig å ville» kysse frosken», er selvsagt hennes ønske om å få seg en prins, men også hennes lengsel etter å se og å oppleve «froskeforvandlingen»!

Men selv om froskens forvandling er «eventyrlig», forvandler den seg bare til frosk, som regel, men man kan jo håpe?

juli 30, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, natur og dyreliv, Visjon og viten | 2 kommentarer

«Fy deg, Gåsemor!»

Hva er egentlig forskjellene mellom ville dyr og husdyr?

Det er flere teorier om hvorfor man startet med husdyrhold, men det er ikke ferdig utredet. Man vet heller ikke hvordan det skjedde, men man har flere teorier om dette også.

Mange har forsøkt å temme enkelte villdyr, og noen vil si at de har lykkes en tid med akkurat det dyret, men arten har ikke blitt «menneskevenn», slik husdyrene våre er det.

Vi liker å tenke at vi kan temme dyr! Vi liker å se dyr gjøre uvanlige ting, fordi de er trent opp til det. Derfor har sirkus og dyrehager appelert til store folkemengder, selvom det må være tydelig for alle at løven plages og eselet stresses.

Det er stadig avsløringer om at sirkusdyr trenes på stressende, smertefulle måter, men vi glemmer det lett.

Kristiansand dyrepark har sin gode reklame i å være en dyrevennlig dyrehage. De hadde bedre plass for det enkelte dyr enn endel andre dyrehager hadde, ihvertfall! Dermed ble de et godt eksempel i en kynisk bransje.

Man kan undres, er all dressur stressende? Hva består dressur i ? Er husdyret under dressur? Eller er det andre mekanismer som gjør kua til husdyr?

Jeg husker psykologiens grunnfortellinger om adferdspsykologi, Pavlovs hundeeksperimenter. Jeg ble så sint da jeg leste dem. Hva vi godtar av dyreplaging for «forskningens» skyld! Særlig sint var jeg på at hunden ble påført smerte hver gang matsignalet kom. Denne påførte stress og smerte som beskrives i hans arbeider ga meg for alltid et agg til adferdsterapien!

Mine første personlige dyreminner er småbruket hvor mor og far hadde katt og hund, høner, gjess, gris, sauer og kuer, og de hadde rikelig med beiteområder hvor dyrene kunne være.

Mor snakket med dyrene mens hun stelte for dem, og jeg husker hun sa til pappa at hun ikke kunne rå med Bamse, for han hørte ikke på henne. Bamse var en blanding av Grand Danois og St Bernhard. Han var enorm syntes jeg! Og han adlød bare pappa.

Ellers hørte alle dyrene på mor, hver på sin måte.

Jeg husker Bamse , katten Snehvit, grisen, gjessene og hønene best, forde de oppholdt seg like ved huset vårt.

Gjessene var store canadagjess. Når gåsa var skremt eller ville skremme vekk noen, buktet den halsen til en S og hveste mot alt og alle, mens den spilte vingene halvveis ut så den så dobbelt så stor ut.

Alle var redd for dem. Naboene og jeg, ja, tilogmed Bamse, den store hunden, var redd for gåsa når den hveste, alle , unntatt mamma. Hun gikk rett bort til gåsa, tok hånden rundt nebbet dens, så den inn i øynene og sa:

«Fy deg, Gåsemor!»

Da gjemte den hodet sitt skamfullt under vingen. Og den truende stillingen var som visket vekk.

Det er denne evnen jeg lurer på, evnen til å» ta imot refs» fra et menneske og «å skamme seg». Den «evnen»ser ut til å være ulikt fordelt blant dyrene, og kanskje fraværende hos de ville artene. Eller det er vi som ikke klarer å tolke våre medskapninger på riktig måte. De som driver med dressur, blir som de som driver med adferdsterapi: De oppnår bedret adferd i den retning de ønsker det, men ikke den endring som dyret, eller mennesket, vil selv ut fra egen opplevet og reflektert samfølelse.

Betydningen av ordet gås kan, i alle indoeuropeiske språk, føres til grunnbetydningen «å gape.» Denne «gapingen» er svært karakteristisk for gåsa i angrep. Men det å bli holdt rundt nebbet, et fast og trygt grep, var så «skammelig» at den gjemte hodet! Mors stemme var sterkt formanende, intens. Hadde hun snakket slik til meg ville jeg fått et varig minne i sjelen!

Jeg har sett hunder ha like sterk «skamreaksjon» overfor eieren sin, men aldri sett katten, eller høna, ha det, men det er kanskje bare fordi gåsas reaksjon var så visuell, og så lik vår måte å uttrykke «skam» på, mens høna og katten ikke «viser» så tydelig det de føler, en må se nøyere etter.

Kanskje mor bare viste gåsa at» hun var sjefen», og at det å holde den rundt nebbet var «å avvæpne» den.

Isåfall var det underdanighet gåsa viste da hun stakk hodet under vingen. Hva er egentlig forskjellen på det? Underdanighet er også en følelse, som det å skamme seg er en følelse. I begge tilfeller tillegger vi gåsa følelser. Både skam og underdanighet er sosiale mekanismer, og som det, altså uten vår kulturs innhold i ordet skam, kan vi godt se likheter i fenomenene skam og underdanighet.

Da hankatten vår tapte sin stilling som sjefskatt i nabolaget, så pappa det med en gang.

» Nå er han overvunnet, se på øynene hans, de har mistet gnisten!» sa han. Og katten ble mer innekatt og kom oftere med revet øre og bitt i poten. Den ble aldri helt den samme som før, nemlig «struttende av seg selv.»

Det å bli holdt fast og sett inn i øynene, er også veldig sterkt! Mange dyr opplever det som truende og provoserende å bli sett inn i øynene, og det sies at alle dyr må vike for menneskets blikk, det betegner vår hjernes overlegenhet, sier man. Likefullt er det av og til dyr som søker øyenkontakt når de henvender seg til hverandre eller mennesket.

Jeg snakket ofte med pusemor og med hunden min. Da hadde vi øyenkontakt. Pusemor var helt komfortabel med det, virket det som, hun mjauet til meg og svarte og førte lange samtaler med meg. Jeg hadde alltid en følelse av at hun fortalte meg noe, og jeg skulle så gjerne forstått det! De andre kattene vek i blikket ganske raskt, men ikke pusemor.

Når jeg snakket med hunden min, så den meg inn i øynene, men den klarte ikke å følge opp samtalen. Han viste tydelig stress over at han ikke kunne følge opp praten og begynte å gjespe. Han holdt blikket, men gjespet og gjespet.

Jeg vet ikke hva som virket sterkest, holde nebbet, bli sett inn i øynene , eller bli snakke til, men Gåsemor gjemte hodet lenge under vingen, som om hun svarte mor: » Å, jeg skammer meg, og er så lei meg, jeg tenkte ikke på at det er du som er sjefen. Hva skal jeg gjøre, jeg som liker så godt å hvese?!.»

juli 28, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv | 5 kommentarer

Milleniumsønsker

Da vi gikk inn i det nye årtusen, ville mange uttrykke ønsker for det neste årtusen. Mange gode og kloke ønsker om fred og kjærlighet, kulturrikdom og samfunnsbygging fulgte oss i festen inn i det nye milleniet.

Jeg hadde den gangen en gjennomgang av hva jeg selv ønsket, og selv om jeg gjerne underskrev på alle de gode ønsker som flommet som en bønn over verden, satt jeg med en litt utilfreds følelse.

Jeg ønsket noe mer visjonært, ikke bare «gode, kloke, snille» ønsker, dem også, selvsagt, men jeg savnet noe utover det tradisjonelle. Kanhende var det ikke mer å ønske?

Jeg fant ut at jeg ønsket dypere kunnskap, kjennskap og kommunikasjon med naturen, dyrelivet, menneskene og Gud. Naturforskningen og kirken er viktige bidragsytere i dette, men det er ikke nok .

Det visjonære fokus skal være kommunikasjon med annet «liv» i naturen.

Populært sagt: » I det neste millenium ønsker jeg at vi kan lære oss å «snakke» med resten av naturen .»

Jeg ønsker å vite hva blåklokken i veikanten «sier», om den bare bryr seg om været og næringsstoffene i veikanten, eller har meninger om mauren og soppen? Om den registrerer smerte og glede? Hvordan dens nervesystem registrerer lyd, lys, varme og berøring?

Jeg vil «snakke» med reven som leker her i morgenlyset. Få vite hvordan den tenker med sine revetanker.

Dette ønsket leste jeg egentlig første gang i Donald. Petter Smart hadde en genial oppfinnelse som oversatte dyrespråk til menneskespråk. Det utspant seg en morsom sene hvor katten hans maste og var så frekk at Petter hev ut katten og droppet oppfinnelsen.

Det er kanskje slike erfaringer vi ser for oss, og så rister vi på hodet over et dumt ønske.

Jeg tenker at grundig kunnskap og forskning vil stadig få oss nærmere materiens «hemmeligheter».

Kunnskap om kommunikasjon vil øke etterhvert som stoffenes karakterer og hvordan de kan samvirke, øker. Kunnskapen om deres koder og virkemåter i de ulike «livs»formene, øker. Og, jeg ønsker da at vi som en naturlig følge av økt kunnskap, vil ha glede av å utvide kjennskapet til våre medskapninger og deres kommunikasjonsformer.

Som en konsekvens av milleniumsønsket åpner jeg en kategori om natur og dyreliv.

Det er de helt vanlige tingene som gir størst informasjon, men mange har opplevet fine og spesielle ting sammen med dyr som nettopp fremhever trekk vi ofte overser.

Jeg vil skrive om egne opplevelser med naturen og gjøre oppmerksom på om jeg gjengir andres opplevelser. Samtidig setter jeg stor pris på bidrag, både historier og lenker til andre.

Som en start vil jeg gjengi litt av historien om Bibelens «talende» esel.

Den forteller bl.a. om hvordan et esel redder sin eier.

Denne historien er over 4000 år gammel, og skildrer hvordan kong Balak av Moab blir redd for Israel, ledet av den mektige Moses, som har beseiret folkene på sin veg. Israel var så tallrike at de spiste opp all mat i området de kom til, og de hadde vunnet militært over kongen i Shion og kongen i Og.

Kong Balak sendte bud til Bileam i Petor og sa:

«Her kommer et folk fra Egypten; de fyller hele landet og de har leiret seg mot meg.

Kom nå og forbann dette folk for meg, for det er meg for mektig! Kanskje jeg da kunne slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.»

Da kom Gud til Bileam og sa til ham:

«Du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet.»

Etter mye overtalelse fra både kong Balak og Gud, tar Bileal sin aseninne og rir til Balak, Moabs Konge.

Da sendte Gud sin engel og den stilte seg på veien for å hindre Bileal i å komme frem. Hverken Bileal, eller hans to følgesvenner så Herrens engel , (4.mos.22.23 – ), men det gjorde eselet :

—Aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen.

Siden stilte Herrens engel seg på en smal vei mellom vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider.

Da aseninnen så Herrens engel, trykte den seg inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han igjen.

Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte seg på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøye av, hverken til høyre eller til venstre.

Da aseninnen så Herrens engel, la den seg ned under Bileam; da opptendtes Bileams vrede , og han slo aseninnen med sin kjepp.

Men Herren opplot aseninnens munn, og den sa til Bileam:

«Hva har jeg gjort deg, siden du nå har slått meg tre ganger?»

Bileam svarte aseninnen:

«Du har holdt meg til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så ville jeg nå slå deg ihjel.

Da sa aseninnen til Bileam:

«Er jeg ikke din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg noensinne hatt for vis å gjøre således mot deg?»

Han sa: «Nei.»

Da opplot Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel.—

Historien er vel verdt å lese videre, om hvordan Bileam ender opp med å velsigne Israel, og at både han og kong Balak vendte trygt hjem etterpå, men her stopper jeg eselfortellingen.

Jeg vil peke på noen informasjoner som ligger i fortellingen:

Eselet så engelen. Bileam måtte få «opplatte» øyne for å se det samme.

Dette er trekk jeg avogtil hører om dyr, at de merker «overnaturlige ting», mens vi sier at det bare var en mus. Sikkert det vanligste, at det er en mus, altså, men i denne gamle historien er det endel av eselets natur å se engelen, mens for Bileam var det ikke endel av hans naturlige sanseapparat å se engelen.

Bileam snakker, det er endel av hans natur, mens det kan ikke eselet. Aseninnen må få «opplatt» sin munn, så snakker hun.

I denne gamle beretningen ser vi hva som var vanlig oppfatning av menneskets og eselets naturlige evner, og at eselet av sin natur hjalp sin eier mot faren som truet.

I tillegg viser aseninnen klokskap i samtalen med eieren sin, hvor hun appelerer til eierens rettferdighetssans.

Jeg tar ikke stilling til hva den gamle historiens hensikter er, men jeg trekker den frem fordi den gir oss glimt 4000 år tilbake, hvordan de dengangen tenkte om dyrene.

I våre dager er det fortsatt mange liknende historier. Ikke om Herrens engel, men om dyr som hjelper sin eier, eller varsler andre om fare, og om dyr som virker som om de sanser noe vi ikke sanser.

Vi tillegger sikkert ofte dyrene våre egenskaper, men det er jo fordi vi ikke har god nok kunnskap om hvordan dyret virkelig er. Jeg ønsker riktige historier, ikke sensurerte, men gjenfortalt så godt man kan.

Jeg ønsket for det nye tusenåret at vi skulle bli i bedre stand til å kommunisere med resten av livet på jorden!

Jeg vet jo at vi uansett bare kan fable om hvordan det kan skje, men jeg tror kunnskap og kjennskap vil øke betraktelig i kommende tusenår, og dermed også muligheten for større komunikasjon.

juli 21, 2009 Lagt til av predikeren | natur og dyreliv | 4 kommentarer

Utfordret : «Hvordan mitt drømmeparti skulle vært».

Jeg har det, som utfordreren, slik at jeg ikke er helt enig med noen av de politiske partiene.

Det bekymrer meg ikke til daglig, men ved stortings og kommunevalg opplever jeg å ha en følelse av hjemløshet i det politiske landskap.

Min stemmegivning begrenser seg til noen «nei» stemmer, «nei til EU og «nei» til kommunesammenslåing , og ellers en noe vaklende stemmegivning etter tilfeldige saker. Jeg støtter derfor Knut Klosters forslag om at hver nordmann bør ha ti stemmer hver, ikke en. Så kan man fordele de ti stemmene på flere partier , og slik få frem vektingen av de ulike partienes programmer. Så det ville være det første forslaget mitt.

Ordet «idiot» er gresk og betyr «privat», og dette ordet ble brukt om dem som ikke deltok i det politiske livet i det demokratiske Hellas. Det morer meg litt å kalle «privat»kapitalisme for «idiot»kapitalisme, men ordet slår tilbake på meg selv, fordi jeg har som «privat»person svært mange «private» meninger. Så når det gjelder politikk kan jeg trygt kalle meg «idiot». Ja, jeg er i utgangspunktet «idiot», fordi jeg er «kunnskapsløs og bare interessert i eget privatliv».

Jeg opplever selv mine meninger som viktige, og derfor er jeg litt sta og kompromissløs i teorien, men løsningsorientert i praktiske spørsmål. Det betyr at jeg gjerne samarbeider med alle om alle praktiske oppgaver for å nå frem til optimale resultater.

Fordi jeg ikke har bedrevet politisk arbeid av noe slag, er jeg utrenet i dette å sette opp et politisk program, men her kommer det med alle sine feil og svakheter:

Overordnet mål: Å bevare og å styrke demokratiet.

Demokratiet er nærmest en forlatt styreform. Den har vært prøvet i ca hundre år, eller snart to hundre år ettersom hvordan man definerer demokratiet, og velges nå vekk som en urasjonell og ikke- kompetent styreform. Man sier det ennå ikke direkte, men flere og flere ser at de demokratiske verdier hylles, mens de demokratiske spilleregler brytes og vrakes som uegnede redskaper i verdens maktprosesser.

De store avgjørelser i vår tid skjer i internasjonale fora, av en håndfull mennesker. Som f.eks G-møtene.

1. Mitt parti skal snakke sant om alle politiske prosesser og beslutninger:

*hvordan de politiske forslag og den enkelte beslutning fremkommer

*hvordan de diskuteres og konsekvensutredes.

2. Mitt parti vil ofte ha høringer og avstemninger i den praktiske politikken:

*Det blir viktig å administrere gode rutiner for toveis informasjonsformidling mellom makt og bruker.

*Det blir viktig å sikre at tause grupper høres.

3. Der det er mulig vil vi velge selvstyre fremfor Unioner og overnasjonale avtaler:

* Alle avtaler og regler, både nasjonale og internasjonale, skal drøftes i åpenhet, lett tilgjengelig:

*Man skal alltid ha reell mulighet for å ta tilbake suveren politisk makt .

4. Mitt parti er for en blandingsøkonomi der vitale verdier i et land må lovreguleres:

* finans og bankvirksomhetenes omgang med verdier må strengt lovreguleres.

*Staten bør ha eierskap og kontroll med kraftverk og nett.

*Industri og næringer må forpliktes og kontrolleres og hjelpes slik at de ikke forurenser.

*Kvalitetskrav med kontrolloppfølging av varer i import og egenproduksjon

* Dybwad Brochmanns økonomiske analyser og praktiske forståelse skal diskuteres.

5. Mitt parti vil at både helse og utdanningstilbud skal være brukerorientert:

* Alle tjenester skal være gratis for brukeren.

* Statens lånekasse skal erstattes med lønn i studietiden, og med krav til studiekvalitet.

* Der må foregå en kontinuerlig åpen høring for forbedringer for både brukere og ansatte.

6. Mitt parti vil holde et høyt nivå innen forsvaret, men ikke delta i krigshandlinger i andre land:

* Øke betydningen av forskning , diplomati og alle former for kompetanse.

* Bruke store resurser på å tilpasse og beskytte et lite demokrati i en ny økonomisk verdensorden.

7. Privatperson skal ha frihet, trygghet og ansvar.

8. Det er et krav at partienes representanter snakker sammen og debatterer saker på stortinget, ikke bare i «tabloid».

Dette er kort sagt mitt partiprogram.

Et parti er «en del» eller «en sektor». Et parti er altså en sekt. Så her er min sekteriske visjon.

Vel , som Fridtjof Frank Gundersen sa: » Europapolitikk? Det er jo kommisjonen som bestemmer!»

Så hvorfor må vi stemme på noen?

De valgte må uansett administrere alle de avtaler og regler som allerede foreligger. Hele den politiske virkelighet er blitt et spørsmål om å administrere . Dessuten velger man et parti, et program, ikke mennesket.

Det er det samme hvem som velges, den personen skal bare administrere ett program.

Mennesket, og dets meninger betyr ingenting, han skal bare si seg enig i programmet. Det er så tunge saksmapper og spesialistutredninger, så ingen privatperson kan ytre sine egne meninger, deres meninger er jo ikke utredet!

Ikke rart politikerne blogger! Uforpliktene egenreklame som egentlig gir partiet de mulige gevinster av innsatsen.

Det spiller faktisk, desverre, ikke så stor rolle om personen er «bornert og massivt udugelig», gjevnfør Apenes om Martin Engseth, siden man likevel bare skal gjennomføre partiprogrammet.

Parlament betyr et sted man snakker! Det er det grunnleggende i demokratiet: et sted de valgte menneskene snakker!

Men nå dør debattene, nominasjonsprosessene blir en farse.

Det er partiet som bestemmer hvem som skal på stortinget, ikke velgerne, personen er erstattet av programmet.

Den eneste visjonen man har tilbake som politiker i våre dager er innbildt makt og stortingets pensjoner.

De har selv gitt fra seg landets suverenitet, høyesterett er bare nesthøyesterett, og makten ligger i Bryssel.

Så hva skal våre politikere snakke om? Lønningene i Bryssel!

Derfor er tiden inne for » change»!

Er det opp til oss, fremdeles, hva forandringene blir?

Blir vi tilskuere, eller aktører til forandringene av vår styreform?

juli 16, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Kommunikasjon, politikk, Synsing | politikk | 7 kommentarer

Sponmøbler

Synsing har et fint innlegg om vår bruk- og kastkultur.

Da jeg leste det, kom jeg til å tenke på min erfaring med sponmøbler fra Jysk , Skeidar og Ikea.

Jeg skulle kjøpe et skrivebord og kjørte rett til Jysk som har så mange «billige» møbler. Der fant jeg et flott skrivebord til ca tusenlappen! Spon, men det så likevel ut til å være mye fin møbeldesign for pengene, og det ville passe supert i hjørnet der jeg ville ha det.

Mens jeg skrudde møbelet sammen, og innvolverte flere i familien til å tolke tegninger og å skru rett skrue på rett sted, gikk min mann og snuste. Han sa ikke noe, men det var tydelig at han luktet nøye på nyervervelsen.

Etter noen dager spurte han:» Kjenner du lukten av møbelet du kjøpte?»

«Ikke annet enn sponlukten,» sa jeg.

«Har den ikke minket litt, den sponlukten?» spurte han.

«Nei, igrunnen ikke,» sa jeg, «men spon er jo ganske god lukt, da!»

Etter enda noen dager sa han: «Nå har jeg luftet mye og daglig i det rommet der skrivebordet står, kjenner du lukten fortsatt?»

Jeg syntes han maste fælt med denne lukten : «Jada! Jeg sniffer nytt skrivebord! Jeg digger at det lukter nytt! Det må det gjerne gjøre lenge!»

«Ja,» sa han,» det kan være at dette skrivebordet vil lukte nytt i 20 år fremover!»

«Hæ? Vet du hva! Er det noe galt her så syng ut! Jeg blir nervøs av «snusingen» din! Som om det er noe galt at et nytt sponmøbel lukter spon.»

«Se på sponet der det er åpen spon, på undersiden. Se hvor grovt sponet er,» sa han tålmodig.

«Ja, ser det. Også?»

«Det eneste limstoffet jeg vet om som kan lime så grov spon, inneholder formaldehyd, og det er forbudt i Europa», sa han, » Det er forbudt fordi det avgir svært giftige gasser.»

«Kanskje det er kommet nye limstoffer på markedet?» sa jeg håpefult, «og nå skjønner jeg hvorfor du har luftet så mye, i tilfelle det har giftig avgassing, men snusingen da? Lukter du denne formaldehyden?»

» Den lukter bare spon! Den kan ikke avsløres på lukten de første dagene, fordi den bare lukter spon. Men selve sponlukten skulle avta raskt! Når sponlukten ikke avtar, er det en sterk indikasjon på at det er brukt formaldehyd i produksjonen av disse sponplatene.»

«Hvor lenge må vi holde på med å lufte ut denne limgassen ?» spurte jeg.

«Det tar over 20 år for formaldehyd å gasse fra seg,» sa han.

Jeg lette på produktet på nettet, men fant ingen oplysninger om selve sponplatene. Deretter dro jeg til Jysk og ba om produktinformasjon.

«Alt vi har ligger åpent på nettet», sa de.

«Men jeg vil vite hva slags limstoff som er brukt i sponplatene som dette skrivebordet er laget av», sa jeg, «og det finner jeg ikke selv. Kan dere hjelpe meg? Jeg vil ha et datablad med produktinformasjon.»

Nei, det kunne ikke Jysk. De ville heller ikke ta møbelet tilbake , eller gi pengene tilbake.

Jeg kastet skrivebordet og dro til Skeidar. Der snakket jeg med en selger om spon og limstoffer og han garanterte at de bare hadde lovlige varer. Jeg fikk med et OK skrivebord derfra, og hadde hele monteringsprosedyren alene denne gangen. Men min mann snuste og luktet på platene igjen.

«Det er vel ikke galt nå også?» Jeg begynte å bli ilter.

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Men selgeren sa at de bare solgte lovlige varer», knurret jeg mellom sammenbitte tenner, «er jeg så idiotisk at jeg kommer hit med enda et formaldehyd monster? Er jeg så lettlurt, så inni hampen håpløst dust?»

«Vet ikke», sa han, «det vil vise seg.»

Jeg lette på nettet på dette produktet også, men fant ikke noe om sponets beskaffenhet. Bare at det var det samme danske firmaet som forsynte både Jysk og Skeidar med møbler. Det ga meg ikke helt gode følelser, så jeg dro til Skeidar og ba dem hente skrivebordet. Jeg sa at selgeren hadde gitt feil opplysninger til meg om produktet.

«Han sa at det ikke var formaldehyd i disse sponplatene»,sa jeg. » Nå vil jeg ha et datablad for sponkvaliteten, slik at det fremkommer hva slags lim som er benyttet!»

«Vi sender ut en mann», sa de, «så kan han vurdere det.»

«Vurdere? Hva skal han vurdere?» spurte jeg.

«Om det er noe i vegen med skrivebordet», sa skeidarselgeren.

«Han trenger ikke komme til meg for å vurdere det», sa jeg, «det står jo et der»: Jeg pekte på det samme bordet som jeg hadde kjøpt.

«Ja, men det skrivebordet vi har her er i orden», sa de, «det er jo ditt han skal se på.»

«Er det jeg kjøpte produsert på annen måte en dette? Er det ikke helt like møbler?» spurte jeg.

» Jo, men du sier jo at det er noe galt med ditt, at det lukter vondt. Vår prosedyre ved klager er at vi sender en mann for å vurdere det», sa skeidarselgeren, «så får han komme ut til deg og lukte på dette bordet.»

«Jeg ber om datablad på dette produktet, og dere vil sende en mann for å lukte? Skal han og jeg krangle om hverandres luktesans vi da? Han kan stå her og lukte på deres skrivebord og alle sponmøblene dere har i butikken! Jeg vil ikke ha en lukteekspert hjem til meg, jeg vil ha et datablad som informerer meg om varen,» sa jeg.

«Det tar tid å ordne, han som kan dette er ikke på jobb. Men vi kan ettersende det. Hva er adressen?» spurte selgeren.

«Ring meg», sa jeg.

Dette er noen år siden. De ringte aldri. Imellomtiden fant jeg et lite skrivebord i heltre, på en brukthandel. Jeg orket ikke gjøre noe mer med datablad og klaging. Både fordi det er slitsomt, og fordi jeg følte meg dum. Hva ventet jeg egentlig av billige bruk-og kastmøbler? Jeg vet ikke, men jeg venter vel at de skal være trygge, ihvertfall.

Vi var en tur på Ikea i våres, og der så jeg møbler med samme grove sponkvaliteten som de jeg hadde blitt kjent med tidligere hos Jysk og Skeidar. Jeg spurte ekspeditøren om de kunne skaffe meg datablad med informasjon om hvilket limstoff som var brukt i sponplatene i de møblene. Og han svarte at det kunne de ikke.

Det er sikkert flere aktører enn disse tre jeg har nevnt, som selger billige sponprodukter. Formaldehyd kan du slå opp på Wikipedia, men les den tyske eller danske teksten. På norsk står det litt lite. Ellers ser jeg at det er mange helserelaterte artikler på nettet om dette stoffet.

Jeg forstår at de ikke vil gi produktopplysninger som viser at de bruker noe som er ulovlig i Europa, men hvordan de klarer å omgå EUs strenge forbud mot formaldehyd, vet jeg ikke.

juli 13, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Røkestopp/helse, Synsing | 10 kommentarer

Velsign vår mat, o Gud, om det fortsatt er mulig.

Kraftfor.

For mange år siden hørte jeg et innslag i radioprogrammet «landbrukshalvtimen», som jeg ikke kan glemme.

En bonde protesterte mot at det var nødvendig med kraftfor til dyrene. Han fortalte hvordan han benyttet grønnsaker sammen med egen grøntforproduksjon og laget fullverdig dyrefor til kuer og sauer. Han sa at det hadde vært nok for dyrene i alle generasjoner før ham, og at dyrene hadde levet godt før kraftforproduksjonen startet.

Men da svarte «ekspertene» i landbrukshalvtimen ham at han desverre tok feil!

«Før var det tilstrekkelig med grønnsaker og grøntfor, men slik er det ikke lenger.» sa de. «Våre dagers grønnsaker har ikke lenger tilstrekkelig næringsopptak selv, til å bli fullverdige grønnsaker for dyrene. Dyra dine vil, over tid, få mangelsykdommer som følge av den forringede grønnsakskvaliteten .»

Det er dette jeg husker fra innslaget.

Jeg ble temmelig betenkt. Hva med grønnsakene vi menneskene spiser?

Kunstgjødsel

Jeg fikk forklart at kunstgjødsel gir plantene et så raskt og enkelt næringsopptak at viktige stoffer ikke rekker å bli med. Dengangen , for 25 år siden,var det ikke noe fag på Ås hvor man kunne lære å dyrke grønnsaker uten kunstgjødsel. Det er det nå, men fremdeles dyrker de fleste grønnsakene med kunstgjødsel, fordi dette er langt enklere , og bedre tilrettelagt produksjonsmessig. De økologiske og biodynamisk dyrkede grønnsakene, som inneholdt flest av de sunne stoffene som grønnsakene skulle ha, fikk «vind i seglene», men ble aldri det» normale». Man hadde også foredlet plantene til kunstgjødseldyrkning, med redskaper tilpasset dette, og opplevet omlegging til andre dyrkningsformer som dyrt, usikkert og ulønnsomt.

Vår grønnsakmat vil altså også gi oss mennesker mangelsykdommer på sikt. Vår form for «kraftfor» er piller og miksturer med «alle» viktige vitaminer, mineraler og sporstoffer. Her vrimler ekspertrådene i fra alle hold, både leg og lærd, og alle har en «aksje» i våre mangelsykdommer, men få peker på de politiske tiltakene som kunne både hjulpet oss og opplyst oss.

F eks.: Å ta prøver av matvarene.

Et skip ble nektet å losse sine druer i Finland. Der tok de prøver av druene, og fant at de hadde høyere innhold av sprøytestoffer enn Finlands regler tillot. Skipet seilte videre til Norge og losset druene her og solgte hele lasten. I Norge ble det ikke tatt prøver av varene.

Vi vet med andre ord ikke hvor mye sprøytestoffer varene i butikken har, forde vi ikke tar prøver av dem, men vi vet at det dermed er lettere å selge til oss det andre land ikke vil kjøpe. Dette har med vårt lands politikk å gjøre, og vi burde spørre våre politikere: «Hvorfor tar andre land slike prøver og ikke vi?» Og se nøye på svaret.

Andre land tar prøver av vår laks, noe «vi» ikke liker at de gjør. Hadde vi hatt sunn laks, ville vi insistert på at det ble tatt prøver. I EU er det mange regler som forplikter oss på mange typer kontroller. Norge er underlagt alle disse reglene, men har ikke offentlige kontroller som viser om vi overholder disse reglene. Vi kunne ønske oss en langt bredere informasjon om både regler og kravene til kontroller.

Vi har hurtigdrevne, næringsfattige og kanskje genmanipulerte, oversprøytede grønnsaker og frukter i butikkene. Men vakre ser de ut, og godt smaker det! Heldigvis! Vi må bare ta noe «kraftfor» i tillegg, og håpe på at vi har gode nok gener inntil vi har «utviklet» et næringsopptak tilpasset vårt mattilbud!

Hva så med kornet og «vårt daglige brød»?

Kornet lider samme skjebne som grønnsakene, med dyrkningsjord mer og mer mettet av sprøytemidler, veksthormoner og kvikksølv, og kunstgjødsel, som gir matjorden store mengder kadmium. Her kommer hveten best ut, fordi den ikke opptar tungmetaller i samme grad som andre vekster. Jeg skulle gjerne vite hvem som utøver kontroll med vårt matkorn og hva de har av retningslinjer for sin kontrollvirksomhet.

Tester er etterhvert blitt svært enkelt å foreta. Det er analyseapparater med våre dager teknologi som gjør at både staten, alle kontrollmyndigheter, ja, enhver butikk vil ha råd til å sjekke varene. Dette er ikke lenger et spørsmål om penger. Tungmetaller, hormoner og giftstoffer burde stå som ingredienser på varen, slik at enhver kunne velge vare etter hvor mye kadmium , kvikksølv eller veksthormoner det er i den, så kunne det prises deretter. Gjerne også hva maten mangler av opprinnelige stoffer og sporstoffer, så man kan planlegge et fullverdig måltid.

Det var lenge et sterkt press på industrien om å oppgi på emballasjen hvor mye salt varen inneholdt. Dette kravet kom fordi det var vanskelig for dem som av helsemessige årsaker måtte ha saltfattig diett, å planlegge sunne måltider. Industrien ville ikke oppgi hvor mye salt man har i brødet, eller suppen, og så stor er deres makt at de slapp å oppgi mengden, selv om Verdens Helseorganisasjon ba dem oppgi dette.

Ta en pose norsk mel og bruk mikroskopet (10-50 x forstørrelse) på melet. Snart vil du finne ganske mange små metallspon fra stålvalsene som maler kornet. Jeg har aldri sett oppgitt noe tall for hvor mye stål som er tillatt pr. kg mel. Hva har skjedd med «Bjølsen valsemølle»? Det er varmgang i stålet som reduserer ensymene i melet, og det er tenner i stålvalsene som gir små nikkel/stålkorn i melet. Dette kan ha stor betydning for, eller være direkte årsak til, de mange forekomster av nikkelalergi. Jeg så metallkorn i finmalt hvetemel med så stor størrelse at jeg så det «med det blotte øye», de glimtet i pastadeigen vår. Hva er kravene til møllene i EU?

Industrien fjerner nesten alle vitaminer og viktige stoffer fra melet, og selger oss brød laget av stort sett hvitt, næringsfattig mel. I tillegg tilsetter de fleste brødbakerne helseskadelige fettstoffer både til brødene og til «lag deg brød selv» melet, sammen med en rekke andre tilsetninger. Her vet ikke forbrukeren hva han får, men han ser at når det brukes gode oljer som soja , raps eller oliven, da står det spesielt.

Instinkt

Forfatteren Henry Miller skrev om det amerikanske hurtigbrødet at det tok tre minutter å lage, og at alle «normale» gjæringsprosesser var «feiket», og ferskstekeduften ble sprayet på til slutt. «Fuglene slutter å synge når de får smuler av dette brødet» skrev han. Våre bakere har samme type industrimaskiner og teknologi, og alle vil tjene mest mulig, derfor lurer jeg på hvor lang tid vår brødindustri bruker pr brød?

Vår hund elsket nybakte boller når vi bakte dem selv, han satt og gav labb ved ovnsdøren, men «butikkbollene» gravde han ned i haven i håp om at de skulle bli fordøyelige tilslutt. Vi burde kanskje gjøre det samme? Rikinger, faraoer og andre maktpersoner som var redde for å bli forgiftet, hadde smakere, ofte dyr, som testet om maten var giftig. Døde dyret spiste man ikke maten, men forhørte kokken. Når vår hund gravde ned kjøpebollene, burde vi ventet med å spise dem, og forhørt bakeren.

Poteten er en nøysom plante som gir rikelig til den som dyrker den, men den har sine store ødeleggere i handelsnæringen. Desverre legger alle matvarebutikker potetene fram i lyset, det kalles «lysgroing», men er ment som en salgsfremmende handling. Ved lysgroing produserer poteten en gift, solanin, som gjør at ikke engang grisen vil ha den. Solanin er potetens beskyttelse mot å ble spist, dyrene merker den og skyr den, men vi har ikke så gode instinkter selvom denne giften også er skadelig for oss. Er man nøye med å kjøpe poteter som ligger i lukkede, sorte potetposer, da er dette næringsmiddelet fantastisk. Sammensetningen av næringsstoffene i poteten er nesten helt lik sammensetningen i morsmelk!

Rafinere er ikke «rafinert».

Oppsummert om ferdigmat: Vi kjenner ikke kvaliteten på råvarene. Vi vet at fettet er det billigste markedet har, sålenge de ikke bruker sunt fett som reklame for produktet. Vi vet også at det ikke er regler for mengden salt og sukker. Har man sukkerintoleranse blir det nesten ikke noen ferdigmatvarer man kan bruke. Så og si alle produktene inneholder sukker.

Sukker har fra naturens side, som melasse, alle de stoffene i seg som trengs for at kroppen skal kunne omsette det. F eks trenger kroppen tilførsel av kalk for å kunne fordøye sukkeret, dette er naturlig tilstede i melassen, men industrien har fjernet disse stoffene slik at bare det hvite søtstoffet er tilbake. Kroppen må derfor ta kalken den bruker, for å fordøye sukkeret, fra egen kropp, tenner og sjelett .

Våre besteforeldre spiste gjennomsnittelig 5 kg sukker i året. Våre barn spiser, iflg. statestikken, 125 kg sukker i året, og sliter med mange sukkerrelaterte sykdommer.

Prinsippet: » tjene mest mulig» , er en nøkkel til å forstå denne galskapen.

Man tjener mer ved å fjerne kalken fra sukkeret og selge sukker for seg og kalktabletter for seg. Overskuddet settes i pilleindustrien som lager medikamenter til sukkersykepasienter.

Jeg skulle ønske at pengeargumentene ikke hadde så stor makt! At vi kunne ta tilbake makten vi reelt sett har som forbrukere og sette krav til kvalitet og produktinformasjon.

Da jeg hørte «Landbrukshalvtimen» den gangen for 25 år siden våknet bekymringen over at «barnelærdommen» vår ikke lenger passet på den virkeligheten vi hadde laget oss, og det har uroet meg siden.

Jeg føler meg svært lik den eleven ved en britisk misjonsskole som skrev til den britiske dronningen: » Vi lærte på misjonsskolen at » sheep eat gras», men på landbrukkskolen lærer man at de spiser kraftfor.»

Kraftfor er fremstilt av dyrekadavre. Blant annet ku og sauekadavre, som er sendt til avlivning fordi de av ulike grunner ikke egnet seg som salgsvare, men som man via kraftforindustrien kan utnytte likevel. (Også slipper man det kostbare avfallsproblemet.) Her blir alle våre husdyr tvunget til «kannibalisme» uten at de vet det, eller har valgt det. Det er i hjernens og ryggmargens nerveceller man finner de spiralformede proteintrådene, prioner, som gir skrapesjuke eller kugalskap. «Sheeps eat dead sheeps», høres som en kinogrøsser, men tilhører vårt daglige husdyrhold.

Velsign vår mat o Gud.

Jeg liker å kjøpe gode råvarer, og å lage maten fra bunnen av. Tidligere dyrket jeg grønnsakene selv. Det var godt og morsomt, men det krever et lite overskudd som jeg mangler nå.

Jeg har ikke angst for at maten vår er farlig, i den forstand at den gir brå død, men jeg har ikke tillit til vår matproduksjonen. Den er underlagt profitthensyn, og vi har ikke etablert et tilfredsstillende kontrollapparat. Vi har ikke vist evne og vilje til å bruke den makten vi vitterlig har som forbrukere, og derfor er vi alle medansvarlige for våre og andres sult og mangelsykdommer.

Ja, selv om vi lever i skammelig overflod i forhold til våre sultende medmennesker, så er denne overfloden utarmet, forurenset og mangelfull. Vi utnyttes av industrien så lenge vi er kjøpekraftige, og industrien har høye inntekter av våre industriskapte mangler, slik at vi blir gode kunder av industriens kosttilskudd. Sålenge vi har penger og kan kjøpe dette.

Så får jeg kjøpe kosttilskudd.

Her kunne det vært på sin plass med noe kvalifisert folkeopplysning! Vi mennesker trenger en riktig mengde av ca 90 ulike stoffer. Jeg vet ikke om noe kosttilskudd som er oppe i mer enn 12 -19 ulike stoffer. Og tar vår kropp opp disse ? Eller er det naturfremmede stoffer? Kanskje det virker som kraftfor for kua? Det er et mylder av selgere. Man lytter til dem og blir ikke klokere, bare betenkt: Hvorfor selger alle de samme 19 stoffene? Hva med alle de andre 70-80 stoffene?

I min tvil kommer jeg til at bønnen, bordbønnen virkelig trengs, og samtidig kommer skammen over å tilhøre overflodssamfunnet mens så mange andre sulter. Så bønnen blir bare et sterkt ønske om rettferdighet i matvarefordelingene verden over, og et beskjemmet takk for at jeg tross alt kan kjøpe mat, og om det er mulig, tross alle former for mislighold av vårt matkammer, at den fortsatt er velsignet.

juli 10, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, natur og dyreliv, Røkestopp/helse, Synsing | 2 kommentarer

identifikasjon

Jeg har tidligere nevnt «Jeg opplevelsen» som en transendent helhetsopplevelse ( Se innlegget: «jeg»er, under «visjon og viten»). Denne viktige hendelsen kommer gjerne litt sent i andre leveår, og foreldrene opplever som regel bare at : » Oi, nå kommer trassalderen for fullt!

Jeg forsøker å gjennomtenke hva jeg egentlig tenker om : mennesket, hva er det?

Hvilke inntrykk ligger i de første viktige årene? Det er klart at mor og far og deres kjærlighetsevne, forstand og gener er viktig for mennesket, og hvem «jeget» er. Vår streben etter å gjøre det samme som foreldrene , være som dem, verdsettes av dem og kommunisere med dem, er viktig i menneskets utvikling og selvforståelse. Vår hjerne mottar grunnleggende informasjon om omgivelsene og oss selv, og denne strukturen er dypere og langt mer avgjørende enn den tilfeldige kultur vi fødes inn i:

Fødselen, det å komme til verden, er en smertefull opplevelse, og man kom hit gjennom «en annen» (mor).

Ammimgen, det å ligge varmt og trygt hos «en annen» og få dekket alle behov.

Å være elsket, det å vite at du er ønsket og verdsatt av «en annen», å være sentrum for «en annens» oppmerksomhet.

Å kommunisere , å kunne ordne inntrykk og sette ord på dem, ord man har lært av «en annen», og så dele dem med «en annen».

Å gjøre noe, å oppleve gleden og nytten ved aktivitet og arbeid sammen med «en annen».

Dette er noen eksempler på strukturer som lagres dypt i oss. Vi identifiserer oss med «en annen», og blant våre første identifikasjonsleker er «mor og far og barn» leken.

Så blir jeg selv mor.

Og jeg ser inn i de sterke, granskende, rolige øynene som ser for første gang.

Lykkelig og glad forteller jeg deg hvem du er og hva du ser. Så tar jeg deg med ut i verden og sier deg navnet på alt vi ser.

Du og jeg i verden.

Du er oppmerksom og følger med på alt.

Du er et under av informasjonslagring, bearbeidelse og kommunikasjon.

Det er et under at du finnes! Du er vidunderlig!

Jeg vil aldri lyve for deg, og aldri snakke «bebyspråk» til deg!

Mødre verden over, uansett kultur, gjør dette etter en grunnleggende struktur. De bare vet det er slik.

Så er vi opptatt av, i jobben og i det private, å gjøre dette så riktig vi kan.

Vi snakker om at voksne må være tydelige og gode rollemodeller for barna, og jeg er enig i at det er viktig, men det er ikke nok. For er man «rollemodell» bare for å være det, kan det lett virke uærlig. Barn ser oss og våre verdier og «leser » oss som en åpen bok.

Jeg husker små glimt fra min egen smårollingstilværelse.

Et av dem er hvor jeg forretter begravelsen av en fugl. Jeg er ikke presten, selv om jeg utfører prestens plikter, selvsagt er jeg ikke presten! Hvorfor skulle jeg identifisere meg med en prest?

Jeg er gud. Den øverste av alle. Med guds befalende røst messer jeg hva presten skal gjøre for den døde.

Jeg husker jeg hørte latter, og en gammel tante sier til mor og far: «Helledussen så søt! Men tenk å leke prest! Er det dere som gir henne så bisarre ideer.?»

Jeg holdt pusten og lyttet. Pappa svarte, med en latter:» Nei, det er alderen, vet du. Alt er selvfølgelig for dem, og små barn tror alt og går helhjertet inn i det.»

Forrederi! Jeg var forrådt! Jeg kjente smerten ved å være latterlig i deres øyne, og smerten ved å bli lurt av dem! Og jeg så sviket deres. For jeg visste at de holdt gud for større enn alt, selvom de aldri hadde sagt det. De viste det i aftenbønnen, bordbønnen og i den tause respekten. Og nå kjente jeg smerten ved løgnen deres. Jeg kjente på smerten og gråt. Desuten lekte jeg ikke prest! Duster!

Jeg er i ettertankens modus.

Jeg slår opp ordet» identitet» for å se hvordan det utlegges etymologisk. Det er latin for «å gjenta en enhet» , «å være det samme», «å være en». (Grunnordet var » idem» iflg Webster.)

Andre Bjerke sier at språket er visere enn oss, og jeg tror ihvertfall at ordet er presist og innholdsmettet, og at det viderefører tidligere tiders tankegods. Altså, når jeg identifiserer meg, vil jeg søke å bli det samme som den jeg identifiserer meg med, jeg vil bli en gjentagelse av en enhet.

Samme asosiasjon ligger i det latinske ordet human – homo som betyr «det samme», og humus som er » jordsmonnet».

I min nysgjerrighet slo jeg også opp ordet individ, og fant at det burde jeg sett fort selv: in divid, u delelig/ ikke deles. Ordet er et sterkt uttrykk for en helhet.

Ordet karakter betyr å risse inn, prege og er fra astrologien om hvordan horoskopet i fødselsøyeblikket preger den nyfødte.

Person betyr : per– gjennom, og sonare –lyd. «Persona» var skuespillerens maske. Så man «lyder gjennom masken».

Vakrest fant jeg om det engelske ordet people: poppelen, treet altså,vår osp. Det heter om ospen at den er verdens reddeste tre, fordi deres hjerteformede blader skjelver for det minste vindpust. Bladene er stive og i konstant ulikevekt og holdes oppe ved en lang , flat stilk, og dette gjør at bladene lett skjelver.. Så på engelsk går folk rundt som trær.

«Mannen» betyr det mentale, og «kvinnen» betyr produksjon og gener. Vel. Den siste irriterer meg! Den irriterte meg såpass at jeg søkte for» mann og kvinne» på flere språk. Og da måtte jeg le av den hebraiske. På hebraisk heter mann– ish , og kvinne– ishshah. Våre kraftuttrykk » isj» og «isja meg» har kanskje røttene her! Ihvertfall liker jeg å tenke det slik!

Jeg får stanse og oppsummere litt. Ifølge det jeg har funnet av språkets tankeinnhold :

Jeget er en helhet, udelelig.

Når jeg identifiserer meg, gjør jeg meg til «det samme som» den jeg identifiserer meg med.

Min karakter er risset inn, preget i mitt sinn, ved himmelens aura i fødselsøyeblikket.

Jeg uttrykker meg «gjennom masken».

Jeg produserer og gjenskaper.

Og jeg går omkring som «verdens reddeste tre».

Språket beriker tankene. Jeg lar ordenes innhold tale til meg. Hva som er «riktig» eller «galt» er ikke på dagsorden for meg ennå. Jeg vil bare synliggjøre innhold i de ordene vi har arvet, og som vi bruker til å uttrykke oss med.

I tillegg er denne dominerende strukturen dypt i meg: At jeg er, og hva jeg er, har blitt til på grunn av «en annen», altså årsaken til meg er «en annen».

Jeg tror at flere enn meg identifiserer seg med gud. Kanhende med helt andre erfaringer enn mine. Jeg gjør det ennå. Og i denne prosessen er jeg ikke voksen, men bare som et lite barn i den eviges armer.

juli 2, 2009 Lagt til av predikeren | Etikk, tro og tanke, Visjon og viten | 4 kommentarer

Sjelens sult

Morgenbladet har denne uken en anmeldelse av Bjørn Vassnes bok: «Sjelens sult.» Jeg anbefaler Asbjørn Dyrendals anmeldelse.

Boken aktualiserer materialistenes problem, dette å forklare tilstedeværelsen av «såkalte åndelige» fenomener. Vassnes vil gjerne forklare religionene, at de overhode finnes. Han benytter flere kjente kilder, og Dyrendal gir en god og kritisk gjennomgang av både kildebruk, metodebruk og grundighetsgrad.

Den svakeste hypotesen i boken er Vassnes bruk av Ben Shanons hypotese om at Moses var» høy på akasiebark».

Det ligger da snublende nær å nevne stoffmisbruket blandt vår tids intellektuelle, feks. Freuds kokainbruk, og Arne Næss som en periode forkynte godene ved hasj og marijuana. Det har sikkert til alle tider vært noen som har benyttet slike stoffer, men å si at Freuds arbeider kan forklares utfra bruken av kokainen , eller at Arne Næss forfatterskap er et resultat av marijuanabruk, er svært usaklig. Denne form for usaklighet opprettholder Vassnes altså mot Moses.

Jeg syns det er morsomt at han bruker Andrew Newberg og Eugene d’Aquilis nevroteologiske arbeider i boken.

Jeg tenker tilbake til min egen studietid hvor jeg var imponert over hvorledes Inderne markedsførte meditasjon i Vesten. Tidlig på 70 tallet deltok jeg på endel informasjonsmøter i «Transendental meditasjon». Jeg var nysgjerrig, for det var blitt svært populært å meditere, og det undret meg at de fikk engasjert så mange intellektuelle og så mange karrieresøkende innen både økonomi og politikk.

Møtene var populære og foredragsholderne var dyktige. Deres konsept var å presentere helsegevinsten man ville få ved å meditere. Man vektla at å anvende meditasjonens teknikker, var helsefremmende. De hadde mange vitenskaplige målinger og tester, presentert på store fargerike plansjer, som viste helsegevinster i prosenter, søyler og diagrammer. Dette solgte.

Det kostet å gå på begynnerkurs, og å få eget mantra og egen veileder. Dette var for de flinke og vellykkede som ønsket å maksimere sine mentale evner.

Newberg og d’Aquili bruker en liknende fremgangsmåte. De «selger» religionens helsefremmende virkninger. Det er ikke noe nytt, men de har satset så sterkt på dokumentasjonen at det blir interessant som fenomen. Det har ikke så stor interesse for den religiøse, men blir en hyggelig bieffekt for den som verdsetter helsen sin. Det er interessant at Vassnes bruker dette i sitt arbeid med å beskrive religionene som «hjernespinn».

Vi tror instinktivt at vi har en sjel, og vi har behov for det «overskridende», sier Vassnes.

Ja, det tror jeg han har rett i, men jeg kan ikke se hans argumentasjon som relevant forklaring på religionenes eksistens.

Boktittelen «Sjelens sult», skal uttrykke «behovet for» Gud. Det er ikke tilfredsstillende å la denne lengsel være forklaringen på at verdensreligionene finnes . Denne forklaringsmodellen bør, i så fall, gjelde for flere forhold, ikke bare for religionene.

Det er ikke troverdig som vitenskaplig metode å si at vår hjerne finner på det den har behov for. Behovet for religiøs mystisisme er smalt, og metoden må kunne anvendes som metode for å forklare også andre områder av vår virkelighetsoppfatning, områder som vitenskap, politikk og økonomi.

Metoden må kunne brukes for å forklare at vårt behov for å «forstå» materien , forklarer forskningen. Og at vårt behov for å beherske, behovet for makt, forklarer politiske partier. At behovet for å være rik, velsett og populær forklarer kapitalismen. Og likeså må vi si at vårt behov for å stamme fra noen som er laverestånde, er årsaken til at vi lager oss utviklingsteorier. Og, at fordi vi har behov for å føle at vi utvikler oss til å bli bedre og bedre, har vi laget oss forestillingene om «de beste overlever».

Vi må kunne bruke samme metode til å forklare forekomsten av vitenskapene. Har vi behov for åndelige ledere forestiller vi oss en » Darwin». For det er klart, Darwin er det vi gjør ham til, verken mer eller mindre!

De rent materielle behov som sult og tørst, er for materialisten det samme som sjelens sult og tørst, og kan, ved nærmere ettertanke, bli til en forklaring på tilstedeværelsen av «forestillingen om Gyldendals kokebok og andre kokebøker». Vår sult blir «selvsagt» forklaringen på forestillingen om kornet. Og, da vi på et utviklingstrinn kjente behov for å se med øynene, laget vi forestillingen om en sol som sendte lys, nøyaktig tilpasset våre øyne, slik at vi trodde vi kunne se.

Lurer på hvorfor vi hadde behov for å lage forestillingene om det onde…,

Dere må bare tenke videre selv! Ganske gøy! Metoden er helt grei.

Metode er et gresk ord og betyr «etter veien». En brukbar metode er en «vei som når frem dit man vil».

Vassnes har gitt oss en «vei» som når et stykke i den retningen han ville gå. Det gjenstår mye «veibygging» før han når sitt mål, og det spørs om han ikke må bytte metode. Det er ikke så lett å bli kvitt «millionenes samkjørte hjerneaktivitet».

juni 23, 2009 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 2 kommentarer

Ellipse, to helt adskilte sentere er smerten i naturen.

Jeg klarer ikke å forstå hva helsevesenet egentlig mener når de snakker om psykiske plager. Jeg møtte dette nå i år ved helsevesenets holdninger til nikotinabstinens.

Jeg spurte legen min: «Hva er forskjellen på fysisk og psykisk abstinens?»

og hun sa : «Det er ingen fysiske abstinenser, det er bare psykiske.»

«Mener du at jeg innbiller meg mine 20 ekstra kilo?»

» Neida. Men den psysiske abstinensen er slikt som dårlig humør og depresjoner. Vektøkningen din har ikke noe med nikotinabstinenser å gjøre. Den har nok andre årsaker.»

Jeg har nevnt dette før i en blogg, men er ikke ferdig med å gruble over det. Det viser at vi har fått et nytt menneskebilde, eller at vi har uklare forestillinger om dette, enda helsevesenet har psyken som en egen profesjon. En psykolog behøver ikke kunne noe om det fysiske, men hva behandler han? Er han en moderne åndemaner? Psykiateren har lært både om det psykiske og om det fysiske, det virker mer betryggende. Nerver og hormoner er ihvertfall med i hans forståelse av sjelens fenomener.

Jeg lurer på vår moderne tids syn på mennesket. Hva er mennesket?

Er det en ånd som materialiserer seg, eller materie som er beåndet? Er vi bare materie? Og hva er sjelen?

Jeg vet ikke hva de mener! Og jeg leter etter ord som kan tilfredsstille hva jeg selv tenker.

Vi arvet dualismens spørsmål og vårt menneskesyn fra middelalderen.

Kirken som med autoritet håndterte begrepene ånd og materie «falt for eget grep», kan man si. I sin forsaking av kjødet, og forakt for materien, fikk materialismen sitt fotfeste. Materialismen er kirkens motbølge, som holder materien for å være det eneste virkelige. Dermed overflødiggjøres gud.
De to retningene blir på et vis avhengi av hverandre, som to parter i en dualistisk tanke, som bølgen og dens motbølge. Det sørgelige er at materialistene i sin iver for å kvitte seg med kirken, blir som den. De blir materiens forkynnere, som kirken var det åndeliges forkynnere, men begge parter har ikke tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner. Derfor vil begge parter tape den duellen. Hadde de hatt tilstrekkelig kunnskap om det de forkynner, ville de møtt hverandre, elsket hverandre!

Nå har vi en kirke som ikke lenger tror på det den sier, og en materialisme som ikke liker materien, fordi den er anderledes enn det de vil at den skal være, og de vet heller ikke hvordan den er, eller hvordan de egentlig ønsker at den skal være. Så i funksjon har de nesten byttet roller.

De fleste religioner er dualistiske i sin verdensforståelse, så dette er ikke enestående for den kristne middelalder.

Mange av de primitive religionenes magiske ytringer inneholder handlinger som vi kaller overtro, men som kanskje kunne formidlet oss verdifulle sider ved både ånd og materie. Men vi har en kirke som sier: «fy, overtro!» Og en materialistisk strutsevitenskap som gjemmer hodet i sanden til handlingen er ferdig, og sier : » Jeg så ikke noe av interesse.»

Hyggelig forresten at Freud ble til hjelp for så mange!

Han klarte å tilfredsstille materialistenes behov for en menneskeånd underlagt årsaksloven! Alt kunne med ett forklares! Sjelen kunne utlegges i forståelige rubrikker, årssaksserier, tabeller, opplevelser, medikamenter, arv og oppdragelse mm, og bli ett stort regnestykke som ville bli riktig om man kjente alle forutsetningene. Klart dette inspirerte!

I ettertid ser man at dette systemet fungerer i sykdomsbehandling for nevroser, slik som tilgivelse fungerte i religionene, og kjærligheten fungerer oss mennesker i mellom. Glemt skyld, eller gjemte komplekser, de frigjøres til helbredelse når de erkjennes. Dette har de som felles erfaring.

Han var en flink detektiv og fant kompleksenes gjemmesteder, og skapte ett nytt begrepsapperat som passet materialistene, men hans grunnleggende menneskesyn var det gamle jødiske, med moderniseringer. Jeg liker særlig godt hans drømmetydningsmåte for å hente det underbeviste opp på! Og, når vi «glemmer» noe på en «gal» måte, slik at det skjules i det underbevisste og skaper problemer fra sitt skjulested, har vi «til denne demonutdrivelsen» fått et utmerket redskap takket være Freud, denne gamle jødiske systembyggeren.

Jeg tror at mennesket er materie.

Jeg tror at alle våre sjelelige uttrykk er materie .

Jeg tror at den levende sjelen er ånden. Sjelen er åndens bolig, eller legeme, eller enhet.

I materien er ånden. Ånden er materiens liv. Evnen til å skape og til å elske.

Materien er skapt av gud og er gud immanens, er gud . Vi er hans skaperverk, vi er alle guder. Ånden er Gud. Materien er åndens materielle uttrykk. Så når vi ser oss omkring ser vi alt vi kan vite om Gud, og om oss selv.

Når jeg dør, oppløser min materie seg til atomnivå og vender tilbake til materien, mens ånden, jeg, vender tilbake til Gud som gav den, og som lot den bli meg!

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Til mann og kvinne skapte han det. Hver for seg, men med tiltrekningskraft mellom seg. Når de to blir ett er guds skapelse av mennesket i sin «ferdig»fase. Her speiler det patrikale og feminismen maktballansen, konkurransen og smerten i enheten: Og dette er Guds bilde! Både i kampen og i det ideelle.

I de tidligste barneår har mennesket sin «Jeg» opplevelse. Det er en sterk, transendent helhetsopplevelse, en sjelens visshet om egen eksistens. Jeg liker at det brukes bildet av en sirkel på denne sterke «Jeg opplevelsen». Man er bevisst at man er sentrum for seg selv, og for «alles» oppmerksomhet, og man utforsker denne posisjonen nøye. Man er i harmoni med alle autoriteter, og de gjør det autoriteter skal gjøre: servere mat, hjelpe med knappene, rydde rotet og sørge for alt «jeg» trenger!

Ettersom «jeget» blir selvhjulpen, vokser lengselen etter den andre… vennen..kjæresten… gud… og for noen foregår dette problemfritt, skjønt de fleste vil kjenne på at deres «Jeg sirkel» forstyrres noe i denne prosessen.

Det kommer en helt annen sirkel inn i «jegets sirkel». Jeg liker å tenke på de to sirklene som ellipsen.

Det blir liksom en avstand mellom to sentre, og periferien til omverdenen blir deretter! Av og til, i de vakreste øyeblikk, er de to sentrene sammenfallende. «Vi er som skapt for hverandre!» sier man, og lever lenge på den opplevelsen. Som det kinesiske «yin og yang» visualiseres i en sirkel, er det et vakkert bilde på det hele.

I det religiøse liv er det kalt den mystiske opplevelsen.

Ellipsen utlegges språklig i Webster med: Gresk : El-lip, hvor lip kommer av ordet leipo som betyr å løpe vekk, forlate.

Ordet el er det eldste navnet på gud, og vi får at ellipse betyr at gud løper vekk, forlater.

«Jeg- sirkelen», selvstendig og alene, søker gud, og i mysteriets øyeblikk er vi ett.

Men så er vi ikke lenger, i min opplevelse, en sirkel, men en ellipse! (= gud løp vekk, forlot meg.) Vi har en avstand mellom oss, men er alltid forbundet, i lengsel og opplevelse.

Ellipsen er adskilthet og samhørighet på en gang. I ellipsen ligger derfor smerten og lengselen, og samtidig håpet og troen! Sirkelen er spesialtilfellet av ellipsen, heter det.

I GT er ordet for sirkel «chug», og brukes bare to,tre ganger:

«Er ikke gud høy som himmelen? .. ..på himmelens hvelving(sirkel) vandrer han.» Job.22,13-14

«»Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving(chug) over avgrunnen.» Ordspr. 8, 27

» Han er jo den som troner(chug) over den vide jord.» Es.40,22

Mens ellipsens smerte roper til oss fra korset:

«Min gud, min gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Matt 27, 46 (eg-kata-leipo)

juni 14, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 11 kommentarer

Myter og berget det blå.

N.M.Petersen, professor i nordiske språk ved Københavns Universitet, sier i innledningen til boken «Nordisk mytologi» (1869) at ordet myte er gresk og betyr ord som mumles og hviskes, altså hemmelige ord, formidling av hemmeligheter.

Han sier at i det nordiske språk er det bare ett ord som svarer til dette greske ordet. Det er ordet «run», grunnstammen i ordet runer. «Run» betyr formidling av hemmelig tale, som det greske ordet myte. Runelæren ble etterhvert begrenset til å bety runeskriften.

Det gleder meg at formidling av hemmeligheter har sine språklige røtter både i syd og nord!

Fortidens kunnskap ble hvisket som hemmeligheter , og vi har restene av denne formidlingen i våre myter.

Snorre beskriver i den eldre Edda et måltid hvor Gudene sitter til bords og har en gjest. Gjesten spør om hvordan de «gjemmer» i skaldskap, og gudene svarer. Svarene er ofte en historie som viser hvorfor eller hvordan det etterspurte ordet «gjemmes». Fortellingen blir både et svar på spørsmålet og et samlende bilde, en metafor, en allegori, en liknelse og en gåte. Og vi skal gjøre som gjesten ved Odins bord og spørre «Hva betyr det?»

Om vi lytter til hemmelighetene, kan vi lære å forstå «vismenns ord og deres gåter», som det står i Bibelens bok Ordspråkene, og som var skikken i Edda diktningen. Det gamle visdomssetet på Island het på Snorres tid «Oddas». I dette navnet finner man både Edda, Odin og Æsene.

De gamle kulturene har visdomslitteratur, eller myter, som er bevart for oss, men som kan virke hemmelighetsfulle og vanskelige å forstå. Naturlig nok, siden de nettopp er formidlet som hemmeligheter.

Skal jeg «si deg en hemmelighet» , en myte jeg har fått høre om «berget det blå»?

I «eventyrene» våre er det ofte hendelser som finner sted i «berget det blå». Det er dit man blir «bergtatt».

Jomfruen blir fanget av trollet og sitter i berget det blå.

Der vokter hun sverdet og styrkedrikken for Askeladden som kommer og redder henne fra trollet. Hun vokter «gralen» som ridderene søker etter, mens de stadig befrir jomfruen fra drager. Både «begeret» og » dragen» er i «berget det blå». Hun vokter Suttungs mjød som Odin søker. Han går inn i fjellet som en orm , narrer til seg mjøden og flyr ut som en ørn. Han redder seg selv og Suttungsmjøden, men ikke jomfruen. Eventyr og myter griper her inn i hverandre.

«Berget det blå» uttrykker det gamle bildet av jorden: flat jord, med himmelen hvelvet over som et blått fjell, lys safir om dagen og svart om natten. Det gamle ordet» blått», var før ordet for svart. Det er det fremdeles i språkrester som : «Blåman, blåmann bukken min..» og «blått som kull», «blåmyra» .. og altså nattehimmelens farge: «berget det blå».

Eventyrene griper her tak i både bibelske og andre religioners myter i samme fortelling.

Alle har noe de formidler i dette bildet. Nattehimmelen, som hvelver seg høy og svart, kan få oss alle til å kjenne oss «bergtatt». Desto viktigere blir de mange små lysene i «berget det blå». Fra astrologien vet vi at jomfruen har sin plass der, og hun samler i sin mytologi noe fra alle religionene. Det er hun som vokter «gralen» fra middelalderens og bibelens myter, og hun vokter Suttungsmjøden», den attraktive kunnskap som Odin leter etter. Hun samler i seg Maria , Jesu mor, og Israel, GTs skjønne jomfru, og gir eventyrene om jomfruer større dybde.

As tro logi. Asa tro. Asa Tor. Astor. Ordleken kan være som i en drøm i «berget det blå».

Snorre knytter Tor til Troja. Dette var lenge siden. Snorres formidling til oss var på 1200 tallet. Det var før våre moderne vitenskapsmenn besluttet «å starte helt pånytt». Ingen «gammel» kunnskap skulle bli med i «det nye» vitenskaplige arbeidet. Alt gammelt ble tilsidesatt, «glemt». Det var å regne som «usant» inntil det var vitenskaplig undersøkt og hadde bestått moderne krav til moderne sannhetsforståelse.

Det er klart et viktig anliggende å finne historisk sannhet, men man la dermed » lokk på» en gammel visdomslitteratur som hadde andre agendaer. Nemlig å, blant annet, formidle hemmeligheter om «berget det blå», der vi alle er bergtatt, der våre lys i nattehimmelen er jomfruen og fisken, løven og vannmannen.

De gamle magernes visdom kunne formidles ved jomfruen og fiskene , ved løvens klo og Sareptas krukke, ved okser og drager, slanger og ørner . Denne gamle visdommen var verdensomspennende i «berget det blå».

Hva kunne de?

De kunne regne, observere , beregne stjerner og planeters bevegelser og lage kalendere. Euklids store mattematikkverk var Europas mattelærer helt frem til våre dager. Våre vitenskaper står på deres brede skuldre. De leste himmelens tale og tall i bilder og gåter, og beregnet hva som skjedde hvor, og, slik kom tre vise menn til Østerland, for å se det barnet som var født. De hadde sett hans stjerne og kom med gaver for å tilbe den konge som nå var født. De leste menneskenes og folkenes sjebne, og veiledet dem. De var yrkesprofeter , magere og astrologer.

Bibelen rommer det hele og har et befriende forhold til de svært deterministiske tanker som kunne følge astrologien . Bibelens profeter skiller seg fra yrkesprofetene ved at de ikke «spør stjernene». De er ikke stjernetydere av profesjon. De går motvillig inn i «profetjobben» fordi de ikke kan motstå når Gud ber dem profetere. Så skiller de seg ut ved upopulære profetord som ingen ønsket å høre, og som de ble stenet for å fremlegge. Jeg vet ikke noe tyngre, eller noe så spennende, som å lese dem. Her er mennesket fritt og ansvarlig for sine valg.

Det heter om dronningen av Saba at hun besøkte Salomo for selv å se om han var så vis som ryktet sa. Og hun så på maten, bordoppdekningen, klærne og hvordan alt var ordnet. Da sa hun at Salomos visdom overgikk hans rykte. Det virker naivt i første omgang, at slike små, praktiske ordninger og skikker ble regnet for visdom. Men der avslører vi vår uvitenhet. Vi kjenner ikke hva de formidlet med sine skikker. Når de planla et «mål-tid», hva betød det? Ble det en myte om et «tids-rom»? Mytene ble innholdstunge matematiske beregninger. Geometri og tidsregning har vi arvet fra dem!

Det var kunnskap om de eldgamle skikkenes betydning som moret folk da Nixon var på besøk i Kina. Han opplevde et vakkert besøk med utsøkt mat, alt i vennlige former, mens maten og måltidet egentlig , ved sin ordning, fortalte hva kineserne mente om Nixon. Det hadde ikke vært smigrende ble det sagt. Altså, her levde fremdeles symbolske handlinger, levende myter, som ble forstått fortsatt av «de innvidde». Det kan være flere «innvidde» grupper i vår tid, som har ivaretatt rester av gammel kunnskap, kanhende innen de gamle håndverkstradisjoner. Der måtte man være en mester for å kunne gjenkjenne en annen mester.

Når vi ser opp i «berget det blå» der vi bor, så vet vi at alle jordens folk har dette «berget» felles.

Her skildres «eonenes» fødsel og død, og «gudenes» frodige karakterer. De er, i astrologenes tale, det som lyser og beveger seg i » berget det blå». Her har man» tidsrom » og «hus», og her har man «måltid» med de tolv i kretsen, mens vandrerne, planetene, kommer på besøk, og vi vet at svært mange av de gamle «Guder» var «fjellguder». Det var en vanlig tolkning at de uttrykte himmelens hemmeligheter.

Når vi bysser barnet og synger «byssan lull» , da viderefører vi myter. Uten å tenke over det forteller vi barnet at det kommer tre vandrere på veien: Den første er så halt, den andre er så blind, den tredje sier als ingenting. Den halte er da Jakob kjempet med Gud og vant , og fikk navnet Israel. Den blinde er da Saulus møter Jesus og blir blind, og fikk navnet Paulus. En for jødedommen , en for kristendommen.

Hvem er den tredje? Han som ikke sier noenting?

Han som visker hemmeligheter, men ikke sier noenting.

juni 5, 2009 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 5 kommentarer

Til Helvete med Helvete.

Det forundrer meg at man stadig snakker om helvete som en “kristen” oppfinnelse.
De fleste religioner har et “helvete”, med mange like forestillinger om hva det innebærer.

De mest “saftige” forestillingene, med sterkest utmaling av pinene og lidelsene knyttet til det å oppholde seg der, er fra den etruskiske kultur som var forløperen til det Romerske riket. Roma hadde altså sine historiske og kulturelle røtter, flere århundrer før kristendommen, i de sterkeste helvetesforestillinger verden kjenner.

Den Greske underverden, ved Hades, blir nesten vakker og estetisk ved sammenligning med det Etruskiske Helvete. Likedan er vårt Helheim, blekere og stillere enn det brennende Etruskiske.

Det Bibelske materiale om dette er sparsomt, så jeg ser at kirken har fylt godt på av de gamle Romerske tradisjoner for å gi mer “pedagogisk” skrekk til sine menigheter. Som også inspirerte Dantes litterære skrekkvisjoner av Helvete

!
Samler man alle ord i Bibelen om “livet etter døden”, så ser man at det ikke fremkommer noen stor stoffmasse. Det referes til med enkeltkarakteristikker, som man henviser til noe som forutsettes kjent, som om de forestillingene som allerede er tilstede i kulturen fra før er tilstrekkelig. Det holdes ikke frem som noe hovedbudskap. Omtrent slik en lege er opptatt av kuren, medisinen, av det som gjør frisk. Det å bli frisk er målet for legebesøket, ikke å utmale sykdommens ulike grusomheter.

Det er en fortelling i Samuels bøkene som få henter frem, men som gir oss noe innblikk i hvordan de tenkte om livet etter døden.
Jeg vil hente frem loven mot dødningemaning.

Altså, å mane frem døde mennesker, slik folkene rundt omkring drev med, var forbudt hos jødene.

Den som ble tatt i å gjøre slikt, mane frem en død person, skulle utryddes av Israel.

Israels første konge, Kong Saul, bryter selv dette forbudet. Han var en krigerkonge og hadde mange store kriger bak seg, men natten før hans sisste kamp i krigen mot filisterne, kom han i sterk tvil om hva han skulle gjøre. Han ønsket å rådføre seg med profeten Samuel, men Samuel var død. Så forkledte han seg og oppsøkte en dødningemaner som drev med denne ulovlige virksomhet i nærheten. Da Kong Saul, forkledt, ba henne mane frem profeten Samuel, og hun var igang med det, kjente hun igjen Kong Saul og ble redd for sitt liv. Kong Saul forsikret henne om at hun ikke skulle straffes, og profeten Samuel ble manet frem.

Kongen sa til henne : «Vær ikke redd ! Men hva så du?»

Og kvinnen sa til Saul: «Jeg så en Gud stige opp av jorden.»

Han spurte henne:» Hvorledes ser han ut?»

Hun svarte: «En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en kappe.»

Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

Og Samuel sa til Saul: «Hvorfor har du urodd meg og hentet meg opp?»
Det følger så en lengre samtale mellom Saul og Samuel, hvor Saul får vite hvordan krigen vil gå, at Saul vil falle i kampen, og filistrene vinne.

Dette kan leses i sin helhet i 1.Sam.bok kap.28.
Jeg vil bare peke på at denne historien viser at det var vanlig blant folkene rundt omkring på den tiden å mane frem døde, og at det var en egen profesjon, deres yrke oversettes til norsk med «dødningemaner».

I denne fortellingen har den døde en kledt, gjenkjenbar skikkelse, kan kommunisere med de levende og har i sin døde tilstand samme evne til å spå Sauls og Israels fremtid som han hadde da han levde. Hans profetiske virke var altså uendret.
Dette er den mest konkrete og innholdstunge fortellingen om de dødes tilværelse, selvom den ikke vektlegges som en “livet etter døden “historie, men bare som dette at Saul fikk vist sitt svik mot Gud på flere måter, og Sauls historie avsluttes slik i vanære.

Ved Jesu oppstandelse heter det at “døden har mistet sin kraft”, og at Jesus i dødsriket overvant alle dødens våpen. Derfor kan vi slippe å trelle under frykten for døden. Det er dette som er hovedbudskapet i kristendommen. Døden er overvunnet av livet. Frykten er overvunnet av kjærligheten. Frykt er ikke i kjærligheten, den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

Frykt er mangel på kjærlighet.

En slik «mangelsykdom», hvor frykten har fritt spillerom, er skrekkelig, men er denne mangelen noe som finnes?
Når mørke er mangel på lys, finnes da mørket som noe reelt eksisterende? Min fysikkbok har mange sider om lysets egenskaper, men om mørket sier den bare at den er mangel på lys.

Det er dens eneste egenskap.

Likevel er vår opplevelse av mørket svært forskjellig. Når vi beskriver mørket, beskriver vi vår store, eller lille, frykt for mangelen på lys.
Mangler viser seg og virker på oss, men de er ikke eksisterende som noe reelt, de eksisterer bare ikraft av det som mangler!
Adskilthet fra Gud. Det representerer, i kristendommen, mangel på kjærlighet, liv og lys. Frykten er mangelen, altså fokuserer troen ikke på dette, men på det som gir frelsen, helbredelsen.
Gud, som skapte oss, og utsonet døden for oss og åpnet livet for oss, gjorde dette for alle.

Og det Gud gjør varer evig.
Og dette gledens bud gjelder uavkortet for hvert enkelt menneske. I påsken er det seieren over døden og helvete som lovsynges.
Dette er kristendommen.
Så hvorfor trekke evangeliet , det glade budskap, ned på et førkristent stadium?
Adskilthet fra Gud er ikke så lett å oppnå, for Kristus søker etter enhver “bortkommen” til han finner den, og han mister ikke en av dem! Og om noen søker seg bort fra Gud..hvor vil de gå? Hvor kan de finne et sted uten Gud?

Hvem kan gjøre hans verk ugjort?

Vi var alle adskilt fra Gud ved loven, men nå er vi alle ved nåden i Kristus brakt nær.

Den som tror dette har muligheten til å gledes ved dette. Den som ikke tror dette er i de gamle religionene hvor de sloss med frykten for lovens straff, Satans anklager og Helvetes frykt, som om Kristus aldri hadde vært til, eller som om det han gjorde ikke var noe særlig tess. Det er ikke verre med dem enn at de vil bli gledelig overasket når de blir opplyst.

Så er målet å kjenne Gud, bli kjent med ham uten fykt! Mangelsykdommer er ikke noe vi gidder å degge for! (Noen har det med å dvele ved lidelsen og sykdommene de har hatt.)

Det er faktisk gått til Helvete med Helvete!

mai 26, 2009 Lagt til av predikeren | Etikk, tro og tanke | 4 kommentarer

« Forrige innlegg Neste innlegg »

Nylige innlegg

Blogroll
Kategorier
- Bøker
- Bloggroll
- Blogroll
- Dikt
- Drøm/stemning
- Etikk
- Etikk, tro og tanke
- historie
- Kommunikasjon
- Min kamp
- natur og dyreliv
- politikk
- privatliv
- Røkestopp/helse
- Synsing
- tro og tanke
- Uncategorized
- Visjon og viten
Meta
Merke
Blog Stats
- 82 365 hits
Top Posts
- Han har åpnet perleporten....en meditasjon.
Bloggroll Blogroll Bøker Dikt Drøm/stemning Etikk Etikk, tro og tanke historie Kommunikasjon Min kamp natur og dyreliv politikk privatliv Røkestopp/helse Synsing tro og tanke Uncategorized Visjon og viten
Sider
- About meg
januar 2026

M T O T F L S

1 2 3 4

5 6 7 8 9 10 11

12 13 14 15 16 17 18

19 20 21 22 23 24 25

26 27 28 29 30 31

« jan
Arkiv
- januar 2024
- april 2021
- juli 2019
- juni 2019
- januar 2019
- desember 2018
- mai 2018
- august 2017
- oktober 2016
- april 2016
- januar 2016
- desember 2015
- november 2015
- august 2015
- juni 2015
- mai 2015
- april 2015
- september 2014
- august 2014
- juli 2014
- juni 2014
- mai 2014
- april 2014
- mars 2014
- februar 2014
- januar 2014
- desember 2013
- november 2013
- september 2013
- juni 2013
- mai 2013
- april 2013
- mars 2013
- januar 2013
- desember 2012
- november 2012
- september 2012
- august 2012
- juli 2012
- juni 2012
- mai 2012
- april 2012
- mars 2012
- februar 2012
- januar 2012
- desember 2011
- november 2011
- oktober 2011
- september 2011
- august 2011
- juli 2011
- juni 2011
- mai 2011
- april 2011
- mars 2011
- februar 2011
- januar 2011
- desember 2010
- november 2010
- oktober 2010
- september 2010
- august 2010
- juli 2010
- juni 2010
- mai 2010
- april 2010
- mars 2010
- februar 2010
- januar 2010
- desember 2009
- november 2009
- oktober 2009
- september 2009
- august 2009
- juli 2009
- juni 2009
- mai 2009
- april 2009
- mars 2009
- februar 2009
- januar 2009
- oktober 2008
- august 2008
- juli 2008
- juni 2008
- mai 2008
- april 2008
- mars 2008
- januar 2008
- mai 2007
- april 2007

januar 2026
M	T	O	T	F	L	S
	1	2	3	4
5	6	7	8	9	10	11
12	13	14	15	16	17	18
19	20	21	22	23	24	25
26	27	28	29	30	31

Arkiv
- januar 2024 (1)
- april 2021 (1)
- juli 2019 (1)
- juni 2019 (3)
- januar 2019 (1)
- desember 2018 (2)
- mai 2018 (2)
- august 2017 (1)
- oktober 2016 (1)
- april 2016 (1)
- januar 2016 (1)
- desember 2015 (1)
Kategorier
- Bøker
- Bloggroll
- Dikt
- Drøm/stemning
- Etikk
- Etikk, tro og tanke
- historie
- Kommunikasjon
- Min kamp
- natur og dyreliv
- politikk
- privatliv
- Røkestopp/helse
- Synsing
- tro og tanke
- Uncategorized
- Visjon og viten
  - Blogroll
RSS
Entries RSS
Comments RSS

	predikeren til Den indiske kua, Audhumbla og…
	Kjåkon H til Den indiske kua, Audhumbla og…
	Kjåkon H til Den indiske kua, Audhumbla og…
	predikeren til Utfordret : «Hvordan mit…
	predikeren til Fredsmoren Dikka og Bjørnstjer…

per ardua ad astra

Just another WordPress.com weblog

Værsyke, vitenskap og værmelding.

Og så kom slakteren

Kråka står der og leser Norsk Ukeblad!

«Fy deg, Gåsemor!»

Milleniumsønsker

identifikasjon

Til Helvete med Helvete.

About meg

Nylige innlegg

Nyeste kommentarer

Blogroll

Kategorier

Meta

Blog Stats

Top Posts

Sider

Arkiv

Arkiv

Kategorier

RSS

Site info