per ardua ad astra

«Bomb dem!» av Mikael Niemi. En bokblogg.

…

Bokbogg 4 juni 2012

Dette syns jeg han gjør mesterlig.

Jeg overraskes stadig, kjenner meg igjen,  ler av de mange absurde innfallene og rives med i den dramatiske handlingen.

Boken er engsjerende og lettlest. Språket er levende og kraftfullt, med uvanlige og presise språklige bilder.

I Sverige heter boken «Skjut apelsinen» og den kom ut i 2010.

Fordi skolemasakre, vold i ungdomsmiljøer og vår nære opplevelse av 22/7 berører oss alle, stiger forventningene til en bok med tittelen, «Bomb dem».

Tittelen strutter av alvorlig raseri og agresjon.

Den opprinnelige tittelen, «Skjut apelsinen»,  gir en mer humoristisk, eller absurd, distanse til alvoret.

Det skal mot til å skrive en bok som raskt kan forbindes med «uforståelige» massakre, for man kan fort bli tatt til inntekt for å forsøke å forstå dem.

Nylig hendte det igjen, i Finland:     man-skot-vilt-omkring-sig-i-finland

Vold er vanskelig å forstå.

Massemord og massakrer er helt «umulig å fatte», selv for våre mest erfarne rettspsykiatere.

Den norske tittelen, «Bomb dem»,  kan inngi forventninger om å få et svar på «hvorfor» volden skjer.

Men forfatteren ønsker å dele sine erfaringer med oss, noe han har opplevet og funnet viktig.

Derfor er det med en ekstra skjerpet forventning jeg åpner boken og leser:

«….Jeg kjøper 12 røde roser og gjemmer dem under jakka. Jeg venter og venter, og tilslutt kommer hun gående i mengden. Sabina Stare. Alle andre er skygger, men rundt henne stråler det et lys. Og plutselig blir jeg så redd, jeg begynner å tvile, men likevel tar jeg frem blomstene og går mot henne.

Og publikum merker at noe er på gang. Skyggene glir tilside. Alle blir stille, hele skolekorridoren zoomer inn scenen. Der står hun og stråler, det er som røntgen, jeg blir gjennomskinnelig, et hull. Huden skrelles av hendene da jeg rekker frem rosene, kjøttet smelter av beina, knoklene lyser hvite, og jeg klarer så vidt å harke frem:

– Her.

– Hvorfor det? sier hun.

– Fordi jeg elsker deg.

Det går en bølge gjennom korridoren, gjennom alle de flere hundre tilskuerne, en ioniserende gass. Det er akkurat som på film, selv om det er virkelig.  Og etter et halvt sekund ser alle komikken. Og da er det at latteren bryer løs. En tyggende latter av tenner, hvite emaljetagger som hakker og hakker. Hun slipper blomstene på det skitne gulvet, snur seg og går. Jeg står igjen mens tennene fortsatt tygger og eter, gnager brystkassen inn til nakne brystbeinet og hjertet, og det er da jeg dør. Det skjer der og da foran øynene på alle. Mitt sekstenårige liv er slutt.

I seksten år har jeg vært grå. Jeg sier det som det er, nå da det er forbi….»   (Sitat slutt.)

Og mens han, hovedpersonen i boka, oppsummerer sitt meningsløse, grå og middelmådige liv,  forstår vi at hans flengende dom over seg selv er født i den smertefulle opplevelsen av total fiasko. Og i denne selverkjennelsesprosessen reiser raseriet seg i ham:

«.. Livet mitt er slutt, og jeg er forbanna når jeg skriver dette, pennen dirrer i knytteneven, jeg har lyst til å skrike, knuse, rasere et eller annet. Tilslutt river jeg de helvetes blomstene ut av skolesekken, de henger pjuskete og stinker død og begravelse. Jeg sykler bort i industriområdet og finner en grusgrop som jeg dumper dem i.   Jeg heller over en hel flaske rødsprit som jeg har knabbet i vaskekottet, dynker stilkene og drukner rosenbladene. Så hiver jeg en fyrstikk over. Det tar fyr med et sukk, en blå flamme slår opp, etter hvert spraker det og begynner å ryke. Jeg står der en stund og ser på at det brenner, mitt sekstenårige liv. Jeg ofrer det. Alt forsvinner, forkulles. Tårer brenner i øynene, det er ikke til å unngå. Alt må bort, utraderes. Snart er det bare en ekkel ulmende klump igjen.

En gubbe sykler forbi, stirrer og roper:

– Hva er det du driver med?

-Griller pølser,  for faen, svarer jeg.

Det kommer fra dypet av sjelen. «Griller pølser, for faen.»  Med en stemme som føles ny, frekk og faenivoldsk. En opprørerstemme. Den føles for stor ennå, den bærer ikke helt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Men det er for sent nå, jeg forlater den osende graven og sykler hjem. Alt er blankt og nyfødt rundt meg. Renskurt……»  (Sitat slutt).

Denne opplevelsen har forfatteren satt som bakteppe for boken.  I lys av dette leser vi alt som kommer.

Vi blir kjent med en skuffet, sint ung mann som blir poet.

Han dømmer både seg og sine omgivelser med harde ord, treffsikre karakteristikker, overraskende handlinger og med mye barsk humor, men vi tror ikke på at han blir en voldsmann. Tvert om gjenkjenner vi  Europas moderne  åndsliv i denne sinte unge mannen.

Hovedpersonen nevner selv personer som får betydning for ham fordi han, sterkt motvillig, må lese dem på skolen.

..

  Ekløf        Sartre       Majakovskij       Hamsun Strindberg

Jeg tar med ungdomsbilder av dem, for  Niemi lar hovedperson i boken erfare endel av det som vektlegges ved disse poetenes liv.  De fremstår som «sjelevenner, åndelige veiledere med stor betydning for hovedpersonens selvforståelse.

Jeg vil kalle den navnløse hovedpersonen  i boken, «Mikael», etter forfatteren.

..

Boken gir oss, i sin sterkt personlige, tenkende og ærlig form, et møte mellom filosofene og  «Mikael».  Men ikke på en slik måte at boken blir tung og vanskelig. Man vet det bare, ut fra det som skjer! Og om man vil inn i den vanskeligere delen av stoffet, må man hente informasjonen selv. Lese bøkene Mikael leser.

Man kan altså skumme gjennom en lettlest og morsom bok uten å vite at man har blitt kjent med vår tids store tenkere og poeter.

.

juni 2, 2012 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Dikt, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, privatliv | Legg igjen en kommentar