per ardua ad astra

En kurv påskeegg :3. «Hosianna»

«..Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Velsignet være vår far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste!..»   (Mark.11. 9-10)

****

Slik åpner vårt påskeevangelium.

Vi siterer ofte den første linjen: » Velsignet være han som kommer i Herrens navn!»

Vi er fortrolige med den, men neste utsagn blir mer uforståelig:  «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»

Vi sier det, ja, men vi kjenner på usikkerheten som ordene vekker i oss:

Det var jødene som ventet en konge av Davids ætt, ikke vi.

Vi er i kristendommen som tolker Davids rike åndelig, på oss selv.  Og da kjennes det litt underlig og rope Hosianna sammen med dem som står langs veien når Jesus kommer ridende.

Mener vi det samme?

I den senere tid har jødene vendt tilbake til sitt land, og det er blitt mer vanlig å tenke at deres profeter talte ord som også skulle ha sin jordiske oppfyllelse.

Som i himmelen så og på jorden, lærte Jesus oss å be.

Jeg vil stille meg ved veien, sammen med dem, og se Jesu inntog i Jerusalem. For han er det nattlige speil som viser dagens lys:  som var,  er, og kommer.

Men først  jeg vil finne meg en palmegren, jeg og.

Palmen de bruker her heter på gresk phoinix, føniks.

Det er en legendarisk fugl som hvert 500-1000 år bygger sitt rede i Heliopolis, solens by.

Både fuglen og redet brenner, men opp av asken stiger en ung fugl føniks. Legendens hovedtema er kjent over hele verden,  og kristen ikon-kunst brukte også motivet.

Heliopolis var den gamle byen On. Et daværende senter for kunnskap og historieskrivning. Der var tempelet viet «det store hus». Der var kunnskapene om de store «eoner» i  Zoodiakens store hus.

Da Josef ble solgt til Egypterne var Gud med ham og gjorde ham høyest i landet, nest Farao selv.

Han ble gitt navnet Sofnat- Paneah i Egypt og Farao gav ham Asnat til ekte, datter av presten i On.

Presten i On var dermed bestefar til Efraim og Manasse.

Føniks er bilde på gjenfødelse, oppstandelse og liv etter døden.

Men her på gresk står dette som ordet for palmegrenen.

På hebraisk er palmen «tamar», og Tamar finner vi som navn på Judas svigerdatter.

Hennes historie er sentral i Judaætten og hun er av de få kvinner som nevnes spesielt i Jesu ætteliste.

Juda hadde tre sønner: Er, Onan og Sela. Ers hustru var Tamar.

Hennes mann, Er, dør før hun har født ham en arving, og hans bror Onan skulle oppreise brorens ætt, men ville ikke.

Også han døde før han hadde opprettholdt slekten.

Nå ventet Tamar at hun skulle bli gitt til Sela, den yngste sønnen, men Juda utsatte det, for han var redd den yngste også ville komme til å dø.

Da Tamar så at Juda ikke ville holde loven om ætten, og unnvek å snakke om det, kledte hun seg i enkeklær og hyllet seg i slør og satte seg som en skjøge ved inngangen til Ena’im, for der var Juda og klippet sine får.

Juda tenkte hun var en skjøge og ba om å få gå inn til henne. Han visste ikke at hun var hans svigerdatter.

Hun ba om betaling og han ville gi henne et lam i lønn. Det godtok hun dersom han ga henne et pant på betalingen.

Han sa: «Hva skal jeg gi deg som pant?»

Hun svarte : «Ditt signet og din snor og staven du har i hånden.»

Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun ble fruktsommelig med ham.

Senere lette han etter henne for å gi henne betalingen, men de kunne ikke finne henne.

Tre måneder senere kom folk og sa til Juda: » Din svigerdatter, Tamar, har drevet hor, hun er blitt fruktsommelig.»

Juda sa: «Før henne ut og brenn henne.»

Da viste Tamar sitt pant, Judas signet, snor og hans stav, og Juda kjente det igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn  Sela.»

Tamar fødte tvillingene Peres og Serah, og Peres fører ætten videre til David.

Dette er GTs Føniks, Tamar, som ble dømt av Juda til bålet, men fordi hun hadde reddet hans ætt og bar hans sønn fikk hun leve.   Juda var Davids og Jesu stamfar.

Jeriko kalles Palmestaden, Tamars by, det var den første byen de inntok under Josvas ledelse.

I løvsalfesten, jødenes store takkefest, er palmen med. Det er en fest hvor alt er fullbyrdet, Guds rike er kommet og Messias hersker fra Davids trone.

Med disse tanker om palmen går jeg inn i templene.

Salomos tempel, som var planlagt av David og bygget av Salomo , var prydet med keruber og palmer.

Ezekiels tempel, som ikke er bygget ennå, er svært detaljert beskrevet. Det er også prydet med palmer og keruber, og hos Ezekiel sies det at to av kerubens fire ansikter var synlige:  Mennesket så den ene veien og løven den andre.

Her ser jeg at den tid som nå kommer, vannmannen, med løvens motbilde, er hovedtema i begge templenes utsmykning.

En slik palmegren, som viser oppstandelsen og gjenfødelsen både i hjertene og i tempelet(tiden), vil jeg gjerne svinge for Jesus, Davids sønn.

Jeg tar med en gren og stiller meg langs veien og venter, sammen med de andre.

Han kommer snart.

Veien fra Jeriko til Jerusalem. Det var der den blinde Bar-Timaios satt og tigget og ropte om hjelp.

Vi venter som Timaios sønn på lyset i natten, på å bli seende.

Den gangen kom han, saktmodig,  ridende på et esel, på trelldyrets fole, mens folket ropte :   Hosianna (Vi ber deg! Frels!)

Det er ved denne veien vi står.

Profetens ord om hans komme i skyen er den nye tiden vi venter på, og fordi vi ikke kjenner den veien godt nok holder vi fast i palmegrenen og roper som den blinde Timaios sønn : Hosianna!

Kokosnøtten sprekker perfekt i ilden. I asken spirer den. Og når den ranke høye spiren folder sine to mektige frøblader ut er den som fugl Føniks  i flukt mot himmelen.

mars 31, 2012 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 3 kommentarer