per ardua ad astra

En kurv påskeegg: 2. «den kostelige salve»

«… Liflig er duften av dine salver, ditt navn er en utgytt salve…»

Salomos høysang 1.3

******

Det var to dager til påske.

De skriftlærde og yppersteprestene rådslo om hvordan de skulle gripe Jesus, de var redde for opptøyer i påskehøytiden.

Jesus var kommet til Betania og der satt de til bords da en kvinne  med en alabasterkrukke salvet Jesu hode med en kostbar nardussalve.

Samme  kostbare salve  salvet Maria hans føtter med:

«.. Maria tok da et pund ekte, såre kostelig nardussalve og salvet Jesu føtter, og tørket hans føtter med sitt hår; og huset ble fylt av salvens duft…

En av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham, sier da: Hvorfor ble ikke denne salve solgt for trehundre penninger og gitt til de fattige?

Men dette sa han ikke fordi de fattige lå ham på hjertet, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.

Jesus sa da: La henne være! hun har gjemt den til min jordeferds dag……

Og Judas Iskariot , en av de tolv, gikk til yppersteprestene  og sa: Hva vil dere gi meg, så skal jeg gi ham i deres vold?

De ga ham tretti sølvpenger….»

Nardus sies å være av vendelrotfamilien. I følge tradisjonen var det kvinnene som laget denne salven, til velduft og for dens usedvanlig styrkende egenskaper.  Ved sterk angst og sorg ga den dyp trøst og fred.

Det var ingen vanlig lampeolje, eller matolje, heller ikke den hellige tempelolje som prestene laget, den hørte til i den kvinnelige tradisjon og var selve sinnbildet på  kvinnelig omsorg og hengivenhet .

Og den var kostbar.

Vi gremmes alle ved det sviket som nå skildres.

Pengebegjæret og Judas Iskariots sjebne virker så grell og simpel.

Han kunne ikke se på den herlige salven uten å se pengene den representerte. Ja, så sterk var hans pengekjærhet at han solgte sin venn for 30 sølvpenger.

Issachar er oversatt med «mannen som bærer pengene.»

Han står som et motbilde til mannen som bærer vannkrukken og øser vann ut til andre.

Judas smålige handlemåte blir som et speil på vår vestlige verden. Vi,  den kristne kirkes kulturkrets,  har i mange år vært bæreren av pengene.

Vår grådighetskultur og simple utnyttelse av både medmennesker og natur  er helt i Judas ånd.

Jesus har vi solgt på mange måter for lenge siden.

Nettopp derfor berører Judas’ skjebne oss sterkt, og fordi vi er i Jesu krets, forråder vi ham med et kyss.

I denne erkjennelsen skal vi nærme oss påsken.

Av Jakobs barn var det en som fikk dette navnet, Issakar. Det berettes slik om hans fødsel:

Jakobs førstefødte, Ruben,  gikk en dag i hvetehøstens tid ut og fant alruner på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor.

Alrunen, Mandragora, er en plante med en rot som ligner et menneske. Den er tillagt og representerer,  sterk og lerd magi, og magikeren Mandrake er det engelske navnet på planten. Den ble brukt på mange vis, men også til økt fruktbarhet.

Ingen kunne overleve å ta opp en Alrunerot , derfor var tradisjonen at man bandt et esel til planten og lot den trekke roten opp.  Det er altså eselet som kan trekke opp alrunen.

Da ber Rakel: Kjære, gi meg noen av din sønns alruner.

Men Lea svarte: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner?

Etter kjøpslåing om Jakob og alrunene fikk Lea ligge hos sin mann og hun ble fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

Da sa Lea: Gud har gitt meg min lønn.. og hun kalte ham Issakar…mannen som bærer pengene(lønnen) .

Jakob velsignet Issakar med ordene: Issakar er et sterktbygget esel…han bøyde sin rygg og ble en ufri trell.

Slik ser vi at Jakobs ætt også er Issakar, mannen som bærer pengene var også der en av de 12;  og vi kjenner karikaturen av den jødiske finansmann og har sett hans tydelige fotspor i verden, men fordi han var et sterktbygget esel kunne han bære byrden.

Her i beretningen om Judas Iskariot, samles vi,  både «jøde og greker», og ser vårt endeligt. Her løper vi linen ut. I vår griskhet roper vi ikke bare korsfest, men vi teller etter hva vi har tjent på det.

Men Maria hadde spart denne kostbare salven til Jesu føtter.

Føttene er etter tradisjonen et bilde på fiskenes tid.

Den tid som startet med Jesus og som  nå, etter 2000år er en avsluttet tid.  Fiskens motbilde på himmelen er jomfruen.

Denne, fiskenes tid,  har kvinnen, jomfruen,  i hengivenhet salvet og innviet med den kostelige salven så huset ble fylt av dens duft.

Så brukte hun sitt lange hår, sitt hengivenhetssymbol, og tørket føttene hans.

Hodet er værens tid. Det var de 2000 år som varte frem til Jesus. Tiden hvor man ofret, og hvor en årsgammel vær var hovedofferet.  Dette offeret skulle Jesus bringe verden og slik fullføre og avslutte værens tid.

Hans hode og hans føtter var salvet til tjeneste, salvet til hans jordeferd.

Den klassiske inndelingen av zoodiaken på menneskekroppen.

mars 29, 2012 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 2 kommentarer

En kurv påskeegg: 1. «a passing over»

«Nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn;

nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut…»

Jeg har dette ordet i tankene når jeg nå prøver å male årets påskeegg, en tradisjon vi her i nord har holdt fast ved.

Påsken byr på mange vanskelige motiver, men klokelig lar vi sol , oppstandelse og det nye livets bilder dominere.

I kurven min i år har jeg ikke veket unna også de vanskelige motivene. Så inviterer jeg deg med inn i natten, før dagens lys har brutt frem.

Påsken begynner første søndag etter første fullmåne etter vårgjevndøgn lærte vi på skolen.

Så glemte vi det.

Hva skulle vi huske det for? Kalenderen fortalte oss hvilken dag det var og nå gjør PC’n og mobilen også det.

Vi trenger ikke stå ute i natten og speide etter månens tente ny eller kunne telle dagene etter fullmånen.

Vi har helt glemt at det er ved nattehimmelens lys vi teller dager.

Men om vi ikke kan dette, så kan vi likevel gå ut i natten og løfte blikket til lyspunktene der oppe.

Noen lys, stjernene, har lyset i seg selv, som vår sol, men de er langt borte og står for oss som faste lyspunkter i natten.

Noen lys er speil.

De har ikke et eget lys, men speiler solens, de viser oss dagens lys i de mørke nattetimer.

Slik er de profetiske lys, de viser oss at den dagen som var, er, og kommer igjen.

Om den første påsken het det:

«…på den tiende dag i måneden Nisan skal hver husfar ta sig ut et lam…..det skal være et lam uten lyte av hankjønn, årsgammelt…..og dere skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal Israel samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de skal ete det……Og dere skal ikke levne noe av det til om morgenen….Og således skal dere ete det:

med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og dere skal ete det i hast for det er påske (a passing over) for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.

Og blodet på de hus som dere er i skal være til et tegn for dere; når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi…..påske…denne dag skal være en minnedag for dere……

Denne urgamle beretning om jødenes utreise fra Egypt er hårreisende, og man forstår det hat og den frykt folkene omkring har følt for Israel og hans Gud.

De hadde vært treller i Egypt i over 400 år.

Den lille flokken av Jacobs ætt, på 70 personer, som dengangen kom som Faraos venner, ble gjort til treller; og 400 år senere var de blitt flere enn Egypterne.

Farao bekymret seg: Iseralittene arbeidet for ham, laget teglstenene, bygget hans byggverk, han ville ikke miste dem, men det var best å sikre seg mot opprør. Derfor befalte han å øke arbeidsbyrden deres og at alle guttebarn som ble født hos dem skulle drepes.

Slik ble det.

Herren talte til Moses ut av en brennende tornebusk: …Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop……Så ble Moses satt til å føre Israel ut av Egypt.

Disse dramatiske begivenheter kan leses i sin helhet i de første 15 kapitlene i 2. Mosebok.

Minnet om dette har jødene feiret i snart 3500 år.

Fra gammelt av har Egypt stått som bilde på verden. Deres lands grenser har stått uforandret : ca 1000×1000 km

Ta en titt på kartet og se på Egypts grenser: et kvadrat.

Kvadratet er angitt ved grensene i syd og vest. Tegner man hele kvadratet får man Jerusalem i det nordøstre hjørnet. Som et sinnbilde på verden er Egypt bare hel, et helt kvadrat, når det også omfatter Israel.

Uten Israel er Egypts grenser som når man bretter ned et hjørne på en side i en bok og lager et eseløre.

Eselet er trelldyret og i tradisjonen fra antikken er den et foraktet, mindreverdig dyr. Eselet ble bildet på jøden som var trell i Egypt, ja, på det spredte folket som bodde rundt i verden, alltid i fyrstenes tjeneste, alltid foraktet og slått av folkene.

Eselet ble bildet på jøden som bærer av Jahves bilde i verden, et bilde som vekket folks frykt og hat. Karakteristisk ble eselet kalt Jack-ass. Et sterkt bilde på Jakobs fornedrelse.

Rett før 1800 e.kr fikk eselet et nytt kallenavn : Donkey, Guds nøkkel.

Det nærmet seg tiden for et nytt «passover». Tiden for Fiskens hus var snart over, og døren til neste hus nærmet seg og Jakobs fornedrelse var ikke lenger til å bære.

Hvert år feiret den vestlige verden påsken, og selv om den kristne påsken hadde oppstandelsens glade budskap, så sprang oppstandelsens lys ut av Guds dom over verden. En dom Gud selv bar og fullbyrdet.

I 2000 år hadde man feiret hans blodsutgydelse og strøket hans offerblod på dørstokkene til vårt hus. Jødenes urgamle påskefeiring ble billedspråket i den kristne påsken.

Men så nærmet vi oss slutten på fiskenes tid, og betegnelsen Jack-ass ble forandret til Donkey, fremdeles med humor, men med den drømmendes billedspråk:
Den fornedrede, Jack-ass, er Guds nøkkel, donkey, til døren i huset. Guds nøkkel til det neste huset vi skulle inn i, vannmannens hus.

Men i våre drømmer vegret vi oss. Vi ble som Egypt. Og våre hjerter som Faraos. Vi spøkte med Jack-ass og donkey, tok deres rikdommer og deltok i Holocaust.

Holocaust betyr brennoffer.

Vi angret, som Farao selv angret sin hårdhet, og vi gav Israel deres «lovede land» i 1948.

Og her i Israel i vår tid samles våre sympatier og våre antipatier, våre mareritt og vårt håp, vår kjerlighet og vårt hat.
Her i Egypts eseløre.

Men nå står påsken for døren og jeg går ut i natten og ser på de lys gud satte til tegn, fastsatte tider, dager og år: Det er Guds himmel, hans henders verk, en tale de gamle kunne og som vi bare har et svakt og stykkevis bilde av.
Her i norden, i førkristen tid var det Odin som hang på forbannelsenstreet og Balder var månens speil-lys i natten, mens Tor drepte jotner.

Egyptens mål, kvadratet, er først helt når «eseløret» brettes ut. Verden er først hel når Israel er en del av helheten både i verden og i våre hjerter.
Nå har solen forlatt fiskenes hus og gått inn gjennom døren til vannmannen. De nye dørstokkene i vannmannens hus? Hva med dem? Hvordan går man inn der?

Er vi klar for påsken: «Herrens passing over»?

mars 29, 2012 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Visjon og viten | 6 kommentarer