per ardua ad astra

Vi er synsere, alle sammen.

«Vet du dette?  Er det helt sikkert?»  spør man kanskje når noen hevder noe.

Svaret blir ofte:

«Tja.. jeg har lest om det»,

eller  «Wikipedia sier»,

eller «det sto i avisen»,

og » Jeg har ikke personlig undersøkt dette, men jeg syns…»

De aller fleste saker vi møter er  slik at  vi vet noe,  har lest noe, verdsetter noe og føler noe,  og slik danner vi oss en foreløpig mening  og sier : «Jeg syns at….»

Altså, man vet ikke sikkert,   men man har søkt kunnskap,  man har reflektert over informasjonen, man har gjennomtenkt saken  og  foretatt et verdivalg.

Denne prosessen hvor man spør, tviler, søker, diskuterer og velger  kjennetegner menneskets adferd.

Slik orienterer vi oss i tilværelsen, slik vokser vi  som personer  og slik former vi samfunnet.

Hele vår politiske aktivitet ,ja, samfunnet vårt, bygges ved disse aktivitetene.

Det er  fundamentet i vårt demokrati.

Noen velger standpunkt  litt kjapt, kanskje.

De orker ikke sette seg inn i sakene, og de er ikke interessert, eller de har ikke tid til det.

Likevel  føler de hva de skal mene.

Ja, selv  om synsingen bærer preg av overfladiskhet og lite saksopplysninger, kan man likevel stemme det samme som en som har satt seg grundig inn i sakene.

I politiske valg er det ingen kvalitetskrav til synsingen vår.

Vi kan høre politikerne snakke om politiske saker,  men like slipset til Jens best og dermed føle for å stemme på ham.

Ingen vil etterprøve om dine valg har med den politiske saken å gjøre. Man spør ikke etter motivene for synsingen.

En slik stemme teller helt likt med den stemmen som har fremkommet ved grundig gjennomgang av de politiske sakene.

Vi kan også føle tilhørighet med en gruppe og dermed, enkelt og greit, overta meningene deres. Det er så vanlig at man kalkulerer med det:

«Svenskesuget» kalte de den bølgen av «ja- stemmer»  som de ventet ville komme i Norge når svenskene gikk inn i EU, og politikerne ville gjerne time vår  stemmegivning slik at «ja-siden» kunne nyte godt av den effekten.

Vi har hemmelig valg. Ingen skal kunne stille deg til ansvar for hva du stemmer, eller motivene for din stemme.

Demokratiet er å godta  at alle stemmer er likeverdige.

I den demokratiske prosess er det det følelsesmessige verdivalget som blir avgjørende for hva du stemmer.

Kunnskaper og intellekt kan og bør påvirke følelsene våre, men selve valget  skjer i følelsene.

Demokratiets talsmenn, politikerne,  har et ansvar for å opplyse velgerne om alle saker.

Dersom partienes valgkampanjer legger stor,  eller ensidig, vekt på de emosjonelle sidene ved valgprosessene, har de sviktet sin samfunnsoppgave.

Demokratiet bygger på opplysning.

Det er viktig at alle får mest og best mulig informasjon om en sak før de blir bedt om å velge. Slik sikrer vi høyest mulig kvalitet på samfunnet vi bygger sammen.

Det er sørgelig at universitetene svikter oss nettopp i den demokratiske prosessen.

De lener seg tilbake i taus passivitet når valgsakene presenteres.

De, som representerer det høyeste kunnskapsnivået i samfunnet, setter kunnskapen utenfor debattene.

De lar medienes halvskolerte synsere styre debattene og stille spørsmålene, journalister som ikke er interessert i samfunnets ve og vel, bare interessert i om de kan skape en liten mediesensasjon som f. eks.:

«Sa han at Erna var tykk?»  og » Liker damene Jens?» og «Har du danset med Siv?»

Fagfolk bør ikke sitte på sin skrivebordsbak og le av den «dumme» debatten! De bør gå ned fra kunnskapspidestalen og delta i debattene med sin kvalitetssynsing!

De har, som kunnskapsbærere, et større samfunnsansvar enn  oss, og det er et stort svik mot oss alle når de trekker seg ut av den politiske arena.

Likedan har kirken, og humanistiske organisasjoner,  et stort ansvar i å skolere oss i verdivalg.

Hvor er deres hjelp når vi søker å foreta verdivalg?

De skulle være der, i den offentlige debatt, og vist oss hvordan følelsene kan skoleres ved etiske refleksjoner.

De skulle hjelpe oss til å se hvilke verdier som ligger i de ulike valgalternativene og bevisstgjøre oss egne motiver.

I mangel av  fagfolk og verdiveiledere, står vi som politiske barn i en propagandastrøm.

Hvem som helst kan servere oss hva som helst, og vi stemmer på det dersom vi ikke vet bedre.

Vi vet at barnets handlinger alltid springer ut av følelseslivet:  sympati/antipati og egen tilfredsstillelse.

Etterhvert som intellektet ser og tolker de sosiale og etiske kodene, og kunnskapen om tilværelsen vokser, vil barnet oppleve frustrasjoner.

Når den voksne sier :

«Hvordan kunne du gjøre dette, du som er så stor?»  og «Du som er så intelligent! Du skulle vite bedre nå! »

så er den unge egentlig enig i den voksnes kritikk. Han blir svar skyldig, for han visste bedre, men han forstår ikke at hans valg av handlinger fremdeles  ligger i følelseslivet.

Han kjenner på spriket mellom følelser og intellekt uten å lære å identifisere dette.

Dermed «stenger» han for innsyn noen år. For ordens skyld kunne han hatt et skilt i pannen : «Beklager! Stengt p.g.a. ommøblering!»

Puberteten er en kaotisk prosess på mange vis, og dette er en av de mange forvirrende saker som ungdommen må få på plass:

Å starte prosessen med å ta egne valg, altså, å la intellektet skolere følelsene som former våre handlinger.

Barnets «Jeg vil» og «Jeg kan», viker for den mer reflekterte «Jeg tror» og «Jeg syns».

Synseren er modnet og kan ta del i de politiske prosesser.

Synseren befinner seg i samspillet mellom kunnskap og mening, mellom sak og vurdering.

I denne prosessen er fagmiljøene våre viktigste inspiratører og oppdragere!

Dersom kirker og universiteter svikter oss,  står demokratiet i fare:  kunnskapen blir liten og valgene emosjonelt styrt,  som hos barnet.

Når politikerne  baserer  valgpropagandaen på emosjonelle knep,  vil mange reservere seg for den formen, og valgdeltagelsen går ned.

De intellektuelle finner ikke tilhørighet i det politiske liv, for man satser mest på de emosjonelle som man mener det er flest av.  Dermed håper man på at det skal gi høy valgdeltagelse.

Man finner det ut ved meningsmålinger, sies det, hvordan folk vil ha det. Så legger man opp til det,  for det viktigste er jo at de stemmer. Eller er det det?

Er virkelig politiske saker viktige i våre dager?

Hva vi stemmer er kanskje viktig for den enkelte karrierepolitiker, men er det av betydning for samfunnet?

Kanskje er så mange politiske avgjørelser  bundet opp i internasjonale avtaler at det ikke betyr noe hvem som sitter ved roret?

Kanskje er virksomhetene våre så detaljregulert  ved utallige forskrifter at politisk virksomhet bare dreier seg om kampen om vervene?

Er det å styre Norge redusert til administrasjonsarbeid?

Er det derfor slipset til Jens blir viktigere enn «de politiske sakene»?

Jeg kjenner meg som et uopplyst barn i dette fraværet av informasjon om saker i et samfunnet jeg trodde jeg kjente .

Mer enn noen gang trenger jeg fagpersonene med kunnskaper om det som har skjedd og skjer, for å kunne finne mening ved de demokratiske prosessene.

Jeg syns vi trenger kunnskapsbasert synsing! Og jeg syns våre kunnskapsinstitusjoner svikter sin demokratiske plikt.

Når synsingen blir kunnskapsfattig, florerer de sterke følelsene. Man får de kjappe misjonerende synsingene, og de ekstreme følelsesutbruddene.

Veien til de lave egoistiske verdiene er kort og enkel. Uten kunnskaper, refleksjoner og verdier,  fanges man lett opp av misjonerende og aggiterende krefter.

Buddah hadde rett i at en av de store ødeleggende kreftene i verden er uvitenheten.

Demokratiet er avhengi av en viss kvalitet for å fungere som samfunnsbyggende.

Vi, i dag, i vår «opplyste tid» representerer vel den største karrikatur på et samfunn:

Kunnskapen sitter tilbaketrukket på universitetene og ler av det politiske valg som ikke lenger evner å engasjere hverken  intellekt eller følelser, mens  politikerne appellerer til vår primitive og infantile følelse.

Og de politiske sakene? Hvem bryr seg? Er det ikke EU som bestemmer?

For å gi folk flest en politisk peiling, har man Rikssynserne! De forteller oss hva de syns i ulike saker utfra hva som er «politisk korrekt»!

Rikssynserne «syns» påfallende godt,  som skaldene eller  hoffnarrene i gamle dager.  De oppsummerer enhver sak og  legger føringene for den offentlige synsingen.

Man burde kunne stille store krav til deres synsing:

Klare krav til kunnskapsutvalg og åpenhet om og  dokumentasjon av utvalget.  Klare krav til å innvolvere oss i refleksjonsprosessene og til at de redegjør for deres verdivalg.

Desverre  har de medienes kjappe stil, hvor kompliserte saksområder forenkles, eller utelates, mens man bruker mest mulig sendetid på personlige vinklinger, når det er mulig.

De serverer synsingen sin med emosjonell styrke og overlegen mine, trygge på at de aldri vil få vanskelige eller krevende spørsmål fra sine kolleger. De behøver aldri redegjøre for sine verdivalg, og de serverer sin synsing som autoriserte sannhetsvitner.

Nå er det ikke slik at noen kan påberope seg sannheten. Vi er synsere, alle sammen! Mer eller mindre kunnskapsbasert, mer eller mindre etisk reflektert står vi i den samme prosessen:

» Å skape et godt samfunn for innbyggerne, et sunt og sterkt demokrati!»  Det skulle være vårt politiske mål, synsingens kjerne og motivasjon.

Jeg bebreider aktørene i mediene, kunnskapsinstitusjonene og trossamfunnene for å overlate «politikk» til «politikerne».

Jeg syns at vi, synserne, må ta tilbake vårt ansvar for å innhente kunnskap.

Vi må ta tilbake gleden over å reflektere åpent og diskuterende.

Vi må gjennopplive viljen til å klargjøre vilke valgmuligheter vi har.

Vi må tåle å vedkjenne oss og å erkjenne   vilke verdier man selv vektlegger og være villige til å debattere våre valg med oss selv og hverandre.

Slik kan vi  øke respekten for oss selv, hverandre og for demokratiet.

september 29, 2011 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, politikk, Synsing, Visjon og viten | 10 kommentarer