per ardua ad astra

Dataspill og vold…..

Mens vi fremdeles er berørt av massakeren på Utøya,

mens vi lover oss selv og hverandre «aldri mer» den 22. 07.11,

mens vi møter ondskap med kjærlighet,

mens vi taler om åpenhet og mer demokrati,

lar vi våre barn leke med, og perfeksjonere sine drapsferdigheter ved,  «spennende» data spill.

Barn er på mange måter involvert i vår voksenverden gjennom moderne media,

ofte en ensom foreteelse for barnet, alene på barneværelset foran skjermen,

en ensom mottager av all søppel vårt samfunn underholder seg med.

Aldersgrense 18 år står det på boksen 9åringen har satt på.

Hvem kan han dele inntrykkene med?

Hvem vet hvordan hans underbevisste sinn svarer på denne «barneleken»?

Det er noen som vet dette, som har førstehånds spesialkunnskap om dataspillet og hva det bevirker.

Som professor i  både militærvitenskap og psykologi, har Dave Grossman blitt tilkalt ved massedrap som fagperson innenfor vitenskapen drapspsykologi.

USA har ofte skolemassakre,  og hver gang har han konstatert det samme:

Barnet/ungdommen som skyter, har oppøvet drapsferdighetene sine gjennom voldlige dataspill.

Vi har alle en naturlig motstand i oss mot å ta menneskeliv. Det gagner et fredelig samfunn, men er til hinder for effektiv krigføring.

Derfor har det amerikanske militæret utviklet høy ekspertise i å bryte ned denne motstanden og å oppøve ferdighetene i å ta liv.

Militæret trener voksne soldater og har denne spesialtreningen «trygt» under sin kontroll og ledelse.

Dave Grossman sier at denne kompetansen blir misbrukt i produksjonen av voldlige spill.

Mange av disse er utviklet etter nøyaktig de  samme prinsipper som militærets spesialtrening:

Man skal lære å drepe på refleks! og samtidig oppøve ferdighetene til å ta liv.

Det nevnes, som et eksempel, en 14åring som avfyrte 8 skudd mot sine medelever og traff  en medelev med hvert skudd.

Fem kuler traff hodet og tre overkroppen.

Ifølge FBI er det en treffsikkerhet som langt overgår en vanlig trent amerikansk soldat.

Det var første gang han brukte et håndvåpen.

Grossman er helt tydelig på at voldsfilmer og voldsspill bryter ned motstanden mot å drepe våre medmennesker, og oppøver ferdighetene til å utføre mordene.

I hans bok:  «Stop teaching our kids to kill»,  ønsker han at produsentene av slike spill blir stilt til ansvar for det.

I USA er det forlengst slått fast at spillbransjen benytter samme strategier i spillstrukturen som det millitære bruker for å trene soldater til å bli «flinke» mordere.

Soldater  som ikke nøler,  som dreper på refleks og som har oppøvd ferdighetene til det.

Her sitter våre små barn, time etter time, dag etter dag med spesialtrening beregnet på militær spisskompetanse.

«De fleste som spiller spill blir ikke voldlige», sier man.

Nei, det er klart at de fleste av oss skjelner mellom virkelige drap og spill, og vi skiller mellom  sivilt og militært.

Men det er naivt å tro at spesialtrening ikke har effekt, eller ikke bevirker noen endringer i sinnet.

For enhver er den type voldstrening en påtrengende destruktiv kraft.

Jorurnal of Medical Association, av 10 juni 92, oppsummerte forholdene i USA slik, dengangen:

«Uten påvirkning fra skjermmediet ville det årlig skjedd 10 000 færre mord, 70 000 færre voldtekter og 700 000 færre voldlige overfall. »

Nå er det 10 år siden. Hva ville tallene vært idag?

Vi har fått en mektig lobby som hindrer at industrien av volds-spill og filmer blir holdt ansvarlige, men hvem hindrer oss i å ta ansvar for hva våre barn får » leke»  seg med?
Jeg har hentet informasjonen i dette innlegget fra Kristina Parow.

Hun skriver om dette i debattspalten i Morgenbladet 12-18 aug. og er foreldrerådgiver ved Institutt for pedagogikk og medieøkologi i Stuttgart.

Hennes sterke påminnelse til oss vil jeg på denne måten føre videre.

august 21, 2011 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten | 5 kommentarer