per ardua ad astra

Tanker etter den 22.07.11

Jeg var på rotur i Oslofjorden. Vi er tre  søstre som rodde  Oslofjorden rundt og overnattet på kystledens hytter etterhvert som turen skred frem. En herlig ferieform!

Vi fikk melding om udåden den 22.07. på mobilen. Familien ringte for å fortelle oss om det som skjedde i Oslo og senere om det som foregikk på Utøya. De ville  si ifra at de var trygge.

Vår første tanke var at noen hevnet seg på Norge for vår delaktighet i krigshandlinger.

Det samme tenkte dem vi snakket med, og det viste seg at det hadde vært den første tanken til svært mange før meldingene om Utøya kom.

Vi tok feil.

Gjerningsmannen ble pågrepet  raskt og var norsk.

Likevel er den første tanken avslørende.

Vi har så vond samvittighet for krigene vi er med på at vi ser det som tenkelig at noen vil hevne seg.

Dette bør vi ta med i ettertidens refleksjoner og åpne debatter.

Vi ville forstått bombingen av Oslo sentrum bedre dersom noen hevnet seg på vår krigsdeltagelse.

Vi ville tenkt at vi fikk som fortjent.

Vi deltar i krig ,  vi slipper bomber og rammer med våre krigshandlinger mange uskyldige mennesker.

Slik er vi alle blitt medskyldige i massemord på mange fremmede mennesker, både kvinner og barn, som har det vi kaller en «feil politikk».

Det er handlinger som etser og tærer på vår samvittighet.

Men så kom meldingen om massemordene på Utøya, og vi kunne ikke forstå hva dette var.

En nordmann  meier ned barn og unge fordi han vil utrydde Arbeiderpartiet.

Han sier selv at AP fører en «feil politikk», en forrædersk politikk.  Han har tilogmed skrevet et langt manifest ,1500 sider, hvor han redegjør for det han mener.

Det var uforståelig for oss.

Jeg har, som mange andre, behov for å tenke over det grufulle som skjedde den 22.07. og på våre reaksjoner.

Hva gjør dette med oss?

Mediene gir oss hendelsene igjen og igjen, og de sender våre reaksjoner på denne store tragedien om og om igjen.

Både kronprinspar, statsminister og kirkeledere fremstår som kloke og gode ledere for et folk som møter ondskap med kjærlighet.

Jens Stoltenberg sier at Norge er forandret. Etter den 22.07. vil vi  være et åpnere samfunn,  sier Jens,  et samfunn som tar de vanskelige debattene fordi vi ønsker å ivareta og å styrke demokratiet.

Dette sa han i sin første tale  etter ulykken, og dette har han gjentatt og gjentatt som hans hovedanliggende.

Jeg merker meg det.

Det gleder meg.

Og om dette utmerkede forsett skulle gå i glemmeboken, eller bli for hardt å gjennomføre, gleder det meg at han har sagt og ment det.

For «mer åpenhet og mer demokrati»  er hans mottrekk mot den form for ondskap vi her står overfor.

Det er  hans medisin mot ekstremisme!

Denne «kuren» er konsekvensen av en erkjennelse.

Jens sier oss på denne måten hvorfor vårt samfunn kan skape ekstremister:

-Vi har for lukkede politiske prosesser.

-Vi utelukker det vi oppfatter som ytterliggående og ekstremt fra våre debatter.

-Vi har i mange saker et stort demokratisk underskudd.

Dette er «diagnosen» han stiller, og behandlingen blir følgelig: » mer åpenhet og mer demokrati».

Medisinen må taes av hele folket, men «sykdomstilstanden» er først og fremst skapt av hans eget parti.

APs lederskap har vært preget av «å få sine saker gjennom», og i den politiske iver kan det ofte mangle både åpenhet og debatt.

Denne erkjennelsen ligger i Jens Stoltenbergs utsagn om «mer åpenhet og mer demokrati».

Dagene er travle, saksmengdene enorme, sakene ofte upopulære EUdirektiver og debatter tar tid. Det er ikke lett å håndheve demokratiske spilleregler i alle prosesser.

Dersom et synspunkt mot en sak virker uvesentlig og fremmed, vil den raskt avvises.

Og,  dersom et synspunkt kan skape vansker for gjennomføring av saken, vil man også søke å avvise det uten debatt.

Å gjennomføre store, upopulære saker , har AP i regjering, lang trening i.

Som dyktige administratorer har de f.eks  klart å privatisere offentlig sektor og alle offentlige foretak,  selv om partiet AP er for  statlig eierskap og kontroll. Det er slike utrolige politiske utmanøvreringer av all politisk motstand som viser at deres vilje til makt er langt større enn deres vilje til demokrati.

Det er derfor svært innsiktsfullt og modig av statsministeren å love større åpenhet og debatt.

Det gjenstår selvsagt å se hvordan dette løftet vil bli holdt.

Men vi, folket, må gripe denne anledningen til å ta tilbake de demokratiske prosessene!

Demokrati er ikke at et parti skal bli mektig nok, og smart og frekt nok, til å la landet gjøre ting folket ikke vet, eller ikke vil.

Demokratiet skal være et uttrykk for folkeviljen, og et demokratisk parti vil programfeste det.

Jeg ble glad da jeg hørte at Dagbladet vil ta jobben med å lese de 1500 sidene til ABB,Anders Behring Breivik, og så formidle det til oss.

Jeg håper at dette er begynnelsen til at mediene vil ta tilbake det frie ord.

Mediene og politikerne må begynne å stole på at folk er istand til å tenke selv, at de kan vurdere saker når de bare får  informasjon.  Ja, de må tilbake til den erkjennelse at det er folkets diskusjoner som er demokratiets fundament!

Dersom man holder tilbake info, manipulerer med kunnskapsformidling, legger lokk på medienes informasjon om ulike saker og forteller folk hva de bør tenke og mene, har man brakt landet ut av demokratiets sfære.

Slikt overformynderi er å vise forakt for folk.

Det er store og modige ord som er sagt av landets ledere. Og det er ord folk verdsetter.

La oss håpe at det blir mer enn ord.

La oss bidra til at det blir handling.

juli 31, 2011 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing | 4 kommentarer