per ardua ad astra

Japan, «tål det utålelige»…..

Bilder av naturens voldsomme ødeleggelser ruller over skjermen.

En høy sivilisasjon, vel forberedt på jordskjelv, rammes av det sterkeste skjelvet vi har sett.  Rolig og rutinert går de jorskjelvrammede ut av bygningene, for så  å  bli vasket  vekk av sunamibølgen. De gjenlevende opplever videre  at kjernekraftanleggene  blir en trussel,  i tillegg til naturkatastrofen.

Bildene blir sittende igjen i hukommelsen som ufattelige synsinntrykk. Vi får de sterkeste og mest betydningsfulle filmklippene  om og om igjen. Våre medier gir oss orkesterplass som publikum til ødeleggelsene.

Jeg har alltid følt denne overdrevne mediedekningen ubehagelig, spekulativ,  en  ytterligere forsimpling av vår ufine tittermentalitet, men denne gangen kjente jeg det ikke  slik. Ikke bare slik.

Japan er et rikt, hypermoderne samfunn som vi liker å sammenlikne oss med. De  kjenner jordskjelvene bedre enn noen, og de har tatt all vår moderne viten og teknologi i bruk for å stå seg mot disse naturkreftene. Deres kjennskap til  kjernekraft er av både teknisk og medisinsk toppkvalitet, og man hører journalistenes ærbødige omtale av deres ferdigheter . Om noen skulle kunne takle disse kreftene, er det dem.   De er bedre rustet til å takle dette enn noe annet land.

På denne bakgrunnen  blir jeg klar over at bearbeidingsprosessen, hvor tankene søker i alle tidligere erfaringer etter å forstå  katastrofen og dens omfang, er viktig. Ja,  all dokumentasjon i denne ulykken får en spesiell betydning, og selve trangen til  å dokumentere er i seg selv av avgjørende betydning.

Og jeg må hente frem igjen  boken «Stråler fra asken».

Boken er skrevet av  forfatter og journalist,   Robert Jungk,   og utgitt 1959.  Han ble en pioner innen freds- og miljøbevegelsen. Han levendegjør i denne boken japans erfaringer med atombomben, og bidro sterkt til å spre opplysninger om  strålingens  virkninger.

Jeg siterer litt fra boken:

«….Kazuo glemte aldri det skjærende lyset liksom reflektert fra en umåtelig, lynblank sabelklinge, den dumpe lyden i det fjerne, «do….doooo», som kom nærmere og ble til et først skurrende, så hvinende «jiii…inn» og holdt på å bore seg inn i trommehinnene hans, før noe med tusener trommeslag slengte ham ned i et bunnløst dyp : PIKA(lyn), DON(torden). Og deretter som et drømmesyn frøken Shimomuros kritthvite ansikt….

……Det gikk år før Kazuo vågde å tenke  tilbake på det redselsfulle han opplevde på veien fra Mitsubishi-verftet gjennom den panikkslagne byen.På en eller annen måte fant han omsider fram til kvartalet ved foten av Hijiyama, der han bodde. I armene hans lå det nakne liket av Sumiko, som han kjente fra skolen; han hadde funnet henne hardt såret et sted underveis og fått henne med seg gjennom helvetet. På en eller annen måte fikk han kraft til å brenne og gravlegge liket……….

Man spiste kalde riskuler som ble delt ut fra flygende nødkantiner, man sov i et eller annet beskyttelsesrom, en tunnel i fjellet uten belysning, man visste ikke hva ens hender gjorde, og man flakket rastløs hit og dit. Håret falt av, man følte seg syk og hadde kuldegysninger. Bare ikke tenke på de sårene dypt der inne som disse navnløse redsler hadde gitt en….

Om morgenen den 15. august kjørte utroperlag av militærpoliti gjennom det umåtelige ruinfelt og kunngjorde:

» Vil alle høre etter! I dag middag leser keiseren i egen person opp et viktig budskap i radioen. Alle som er i stand til å bevege seg, må samles ved høytaleren foran jernbanestasjonen.»

Kazuo M. kjente seg meget svak, men han slepte seg likevel til jernbanestasjonen. Som mange andre trodde han keiseren hadde et seiersbudskap å bringe. Et par hundre fillete, sårede og syke mennesker, støttet til stokker og krykker, var møtt opp på plassen foran ruinene av jernbanestasjonen.

Først kom noen skurrende lyder fra høyttaleren. Da keiserens lave stemme endelig hørtes, var den sjelvende og gråtkvalt:  «Tål det utålelige…»

…..Det fins sandørkener, steinørkener, isørkener. Men Hiroshima, eller rettere sagt stedet der Hiroshima hadde ligget, var i august 1945 en ørken av et nytt og hittil helt ukjent slag: en atomørken, skapt av «homo sapiens». Under den gråsvarte overflaten skjulte den ennå sporene etter menneskers virksomhet og de ynkelige levninger av arten……

Professor Nagaoka samlet ivrig, og når dagen var slutt, vendte han tilbake til familien… Men når han tømte fangsten ut på bordet, var det neppe noe som kunne selges. Det var bare steiner av alle arter og størrelser…….hundrevis av gjenstander som eksplosjonens veldige smelteovn ikke hadde tilintetgjort, men bare forandret. Der var foreksempel teglstein med et sjeldent fargespill, fantastisk forvridde flasker, halvt forkullede bambusrør, svidde tøyfiller og først og fremst steiner. Men hvilke steiner! I den kolossale varmeutviklingen fra atombomben hadde de begynt å «gråte» og » blø». Det kunne en tydelig se på tverrsnittet av dem. De var fremdeles svarte inni, men en del av det mørke laget hadde trengt igjennom de lysgrå ytre lagene og dannet et slags flettverk på overflaten. Det var noe underlig sykt ved en slik stein, som om den var skabbet eller spedalsk. Geologen hadde lagt merke til disse abnorme forandringer alt dagen etter katastrofen, da han streifet på kryss og tvers gjennom den brennende byen….

Vitenskapsmannen skjønte straks, før han var blitt orientert om atombombens virkninger, at her hadde det hendt noe helt nytt, noe virkelig uhyggelig, og at det var hans oppgave å kaste seg over studiet av disse merkelige fenomener.

Innenfor tusenmetersonen omkring eksplosjonssenteret gjorde han 6542 funn, som han beskrev og merket av på kartet. Etterpå ble 829 av dem gjenstand for nærmere granskning. På den måten ble det mulig for professoren ikke bare å gjøre nøyaktig rede for tallrike steinarters ulike smeltepunkt, men også å beregne eksplosjonshøyden trigonometrisk ved hjelp av skyggevinklene, noe amerikanerne hadde holdt strengt hemmelig…….

…Han fikk en følelse av den dypeste forlatthet der han stod mutters alene på dette umåtlige «lidelsens sted», som nådde helt ut i horisonten….        Men ett menneske måtte  i det minste prøve å gi ettertiden et anskuelig bilde av katastrofen; denne avgrunnsdype fornedrelsen i menneskehetens historie måtte bli en advarsel for de samvittighetsløse og fantasifattige… .»

Boken er et fantastisk journalistisk arbeid hvor han beskriver den da ukjente strålingen og de virkninger og sykdommer som denne strålingen forårsaket. Han ble en viktig røst  mot atomvåpenkappløpet i etterkrigstiden .

Vi følger nå Japan , og vi ser igjen og igjen hvor umulig vår drøm om å beherske disse kreftene er. Vi ser  igjen og igjen angsten for den kraften vi tror vi har temmet, og den prisen vi kanskje må betale for å leke med disse enorme kreftene.

Og, ettersom mediene fremstiller denne voldsomme katastrofen,  er det som om vi alle ser vår tids undergang og hører vår kulturs knusende hjelpeløshet i ekkoet av den Japanske keiserens ord : » Tål det utålelige»…..

mars 13, 2011 Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Synsing, Visjon og viten | 6 kommentarer