per ardua ad astra

Norsk identitet, Eu og Europa.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal utrede EØS avtalen og andre avtaler med EU. Dette utvalget har nettstedet

http://europautredningen.no/

I løpet av våren skal de arrangsjere 10 debattmøter, hvorav to er avholdt.  Det siste var 1. februar med temaet :

”Er Norge Europa? Europa og norsk identitet”. Hvordan påvirkes den norske kulturelle utviklingen og identiteten av stadig tettere kontakt med andre europeiske land? Ser nordmenn på seg selv som europeere – eller som annerledes? Hva slags perspektiver på Europa bygger norske selvforståelser på?

Innledere er Thomas Hylland Eriksen (UiO), Iver Neumann (NUPI), Gunnar Skirbekk (UiB). Det vil bli kommentarer fra: Cathrine Holst (UIO) og Nils Rune Langeland (UiS). Møteleder: Fredrik Sejersted (utvalgsleder).

Ved utvalgets nettsted  kan man få lytte til og se debatten, og man kan laste ned de første eksterne utredninger som vil ligge som bakgrunnsmateriale for Europautredningen når den settes ferdig til høsten.

Det er et spennende  arbeid som foregår her, og nettstedet deres gir god informasjon både om det arbeidet man har gjort og planene fremover.

På dette debattmøtet  snakket  man altså  om identitet.

Identitet er et vanskelig tema, og   innlederne , som en skulle tro var godt egnet til å skape debatt, klarte det likevel  ikke.  Publikum var bare måtelig engasjert i sin applaus, og spørsmål og kommentarer fra salen var stort sett korte meningsytringer  som ikke berørte debattens tema i særlig grad.

Iver Neumann ga et kort historisk overblikk fra 1969 til idag hvor antropologien utviklet seg som fag, og hvor vår forståelse av  identitet ble endret fra å si noe om vårt gudsbilde til å bli  et studie av sosiale forestillinger, og hvor forskningstrendene satte  innvandring, individualisme og likhet som viktige identitetsfaktorer.

Skirbekk fremholdt den historiske, filosofiske og religiøse fellesidentiteten i Norge og Europa.  Mens Hylland Eriksen  vektla mer vår oljerikdom, og velferdsstaten, som det moderne menneskets identitet, mens historisk og  nasjonal identitet fremsto som  falmet og provinsiell.  Religiøs identitet ble ikke kommentert . Han fremholdt at identitet kan settes som det som er vanlig, eller det man setter høyt, eller det man kjenner seg hjemme i.

Fra salen ble det nevnt at Eidsvoll, 17 mai og stortinget skåret høyest på hva vi anså som verdifullt. Andre nevnte at det flerkulturelle skaper et robust fellesskap, og det ble påpekt at det er forbausende lite om Europa i skolen, og i den offentlige debatt.

Samtidig  vektla Hylland Eriksen at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskapsfølelse.

Den siste oppsummerende runden i panelet endte med en hyldest til Tyskland  som vår nærmeste samarbeidspartner, og som det land i EU som er mest positiv til Norge. Det ble spesielt nevnt at de er det eneste landet i Europa som har bearbeidet sitt forhold til fortiden.

********

Jeg  sitter tilbake med en svært tom  følelse  og et fragmentert bilde av vår identitetsforståelse, men  jeg har fått et klarere bilde av  hva antropologien strever med.

Jeg ser at man ikke ønsker  å tillegge Skirbekks klassiske identitetsforståelse for mye vekt.  Moderne antropologer  peker   på «en rekke andre viktige ting» , men hvorfor forsøker de å sette de verdiene som vi tradisjonelt  setter høyest av alt, tilside?  Verdier som religionen, grunnloven og nasjonaldagen? Det var verdier som motiverte, for svært få år tilbake, til dugnader og fest og til almenn verneplikt, og som fremdeles tilflyter neste generasjon som verdier vi ønsker å formidle.

Vi støtes fortsatt av at noen brenner flagget vårt, eller snakker stygt om landet vårt?

Det er ganske tydelig i våre medier hvordan  vi ønsker å fremstå  i andres øyne, hvilken identitet vi ønsker Norge skal fremstå med i Europa.  Selv om forskerne kanskje ikke  tar slik Norge-PR på alvor, så er den norske identiteten sterkt vektlagt i mediene. De kjenner ihvertfall skrytebildet vi liker å ha om oss selv.

At vi ikke lenger er preget av  kristen identitet , men av  et flerkulturelt samfunn med mange ulike identitetsmarkører, betyr ikke at kristen identitet er borte, den er bare mindre synlig.

Vår kultur sammenfaller med den Europeiske  og  gir oss en basis for  felles selvforståelse og identitet, men at man ikke lenger vektlegger dette forandrer vel ikke at det er slik.  Eller gjør det det?

Forandrer vår virkelighetsoppfatning seg når forskerne beskriver virkeligheten anderledes enn vi er vant til?

Dersom virkeligheten  fremstår som «hva man definerer den til», hvordan kan man da kalle forskningen på dette feltet vitenskaplig?

Er det slik at den som formulerer virkeligheten, er den som  skaper den?

Når man velger vitenskaplige markører utfra egen begrunnet «synsing»,   eller utfra politisk tilhørighet , eller  utfra et utvalg sosialt » godtatte» sosiale markører, så mener man altså at dette har  reell betydning for samfunnsutviklingen.

Man forstår berettigelsen av Cathrine Holsts spørsmål til panelet om fagets markører.  Har man  noen internasjonale markører i denne forskningen?

Forskningen  fremsto fragmentert, som et fag i støpeskjeen,  og egnet seg godt både  som debattinnlegg og  som  underholdende partsinnlegg.

Man kan også  spørre om de Europeiske landene ser på EU som en institusjon de kan identifisere seg med? Jeg lurer ihvertfall på det når det ene landet etter det andre demonstrerer mot «deres egne»  lovendringer og reformer.

Vil Europas innbyggere føle seg komfortable med å løse opp nasjonalstater og landgrenser?

Vil europeere kunne føle tilhørighet til multinasjonale konserner? Det  er dem,  de mange overnasjonale selskapene, som besitter den økonomiske styringen når statene har visket seg selv ut som maktinstitusjoner i  Unionen?

Er europeerne tilfredse med at deres kultur viskes ut?

Ønsker folkene i Europa å omdefineres fra «et folk» , til «folk flest»?

Jeg tror vi i Norge også er europeere, og at vi, som dem, er delt i vår oppfatning av dette.

Landene har alle sine nasjonale særtrekk,  sin stolthet og tilhørighet, og den smerten man har tatt på seg i Unionen er ikke kommet av et behov for å utslette egen identitet, men er etterkrigstidens politiske valg :

Man hadde behov for økonomisk styrke og satset på kapitalismen, og man hadde behov for å pleie identiteten og  skapte seg identitet ved  nye medier og teknisk utvikling.  Man forsøkte å holde unna de to politiske bevegelsene som kunne vært sterke nok til å påvirke de unge demokratiene, klassekamp og nasjonalisme. Nasjonalismen klarte ikke å reise seg etter krigen, mens klassekampen antok mange og ulike politiske former for å påvirke og å tilpasse seg samfunnene.

Her er de antropologiske markørene tydelige:

Klassekamp, ytringsfrihet, menneskerettigheter og flerkulturelt fellesskap skal erstatte nasjoner  og religioner.

For å finansiere tidenes største omveltninger har man alliert oss med den statsløse storkapitalen.

Slik har vi  lagt vår nasjonale makt i hendene på overnasjonale og multinasjonale selskaper.  Det vil si, vi har underordnet oss  kulturfremmede «organismer». «Organismer», eller «strukturelle enheter», som  bare har ett hensyn,  hensynet til  å opprettholde  sin egen vekst.

Jeg stusser også over den påstanden fra Hylland Eriksen om at kunnskap ikke fører til sterkere fellesskap.

Var det  hans måte å nedvurdere kunnskap på?

Det virket mer som  et strategisk utspill for å svekke en  konkurrent!

Man  kan slik legitimere å «feie vekk» en  identitetsforståelse  som vårt samfunn nå trenger mer enn noen gang, de intellektuelles.   De  fleste intellektuelle i vår tid og i vårt samfunn, som bygger sin argumentasjon på kunnskap, kommer ikke lenger fra fagmiljøene, fordi:

Forskerne  bryr seg  ikke om å presentere, eller vektlegge,  «fakta», men de bestreber seg på å omdefinere virkeligheten slik at den blir slik de ønsker den skal være.  De vil definere fremtiden, utvikle den  og skape den, mens den intellektuelle står på sidelinjen og betrakter dette som en  manende og besvergende forskervirksomhet.

Forskerne  har stor tro på sine  samfunnsbyggende  evner og muligheter.

Sannhet? Ja, når dette gjøres riktig så blir det jo sannhet!? Tror man! Og dersom  forskerne bare er mange nok, og råder grunnen i «tilstrekkelig» flertall, så har de jo rett, ikke sant?

Jeg tenker også på at panelet hyldet Tyskland.

Det er selvsagt flott,  men de påpekte  altså at Tyskland var det eneste landet i Europa som hadde «gått i seg selv» og bearbeidet sitt forhold til sin fortid.

Det er storartet, men tragisk ,  at Tyskland  er det eneste landet i Europa som har klart å bearbeide egen  og felles fortid.

Vi andre, vi mister en del av vår identitet ved å late som om vår fortid er i den skjønneste orden. Vi får store brister i det kunnskapsbaserte  forholdet vi gjerne burde ha til oss selv. Vår felleskultur har stygge spor av imperialisme, massedrap , utbytting, slavehandel og undertrykking av «laverestående» kulturer som jøder, negre, indianere ol.

Jeg bekymrer meg for at den «hensiktsmessighet» i forskningen som våre vitenskapsinstitusjoner nå uten blygsel viser frem, kanskje ikke er så » klok» at den er i stand til å skape «den gode fremtiden» vi alle ønsker oss. Kanskje det ikke er godt nok å omdefinere virkeligheten for å oppnå  ønskede mål?

Men vi forstår tyngden i deres spørsmål til oss :  » Hvordan vil vi EU skal være i fremtiden?»

Slike spørsmål er for forskeren meningsfulle arbeidsplaner, så de kan sette et mål for hvordan de skal forklare Eu for oss  i tiden som kommer.

Det ble sagt tydelig fra salen at det ikke var Europa man sa nei til, men EU. Man mente det var to forskjellige ting! Jeg tror  det er verdt å merke seg det.

******

Jeg vil anbefale å laste ned utredningene i sin helhet om man vil ha en fyldigere fremstilling enn man kunne gi rom for i debatten.

Neste debattmøte i denne serien skal se på hvordan norske medier har dekket EU og Europa de siste 16 årene.

Det ser jeg frem til.

februar 10, 2011 - Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon, Synsing, Visjon og viten