per ardua ad astra

Vidar, den tause guden.

Vidar.

Han er vandreren som hersker over de store viddene, de ensomme skogene.

Han vandrer gjennom vidjekratt og vader elver, han går mellom villris og høyt gress,  i dypeste skogen der ingen mennesker har gått og ingen lyd høres, der ingen fugler synger, der det  bare er svartspettens hakkende hvirvler som bryter stillheten.

Arven fra faren, Odin,  lar ham vandre taus og  seende, og arven fra moren, jettekvinnen,  er den kalde, tause, stenhårde jernskogen , den uigjennomtrengelige.

Vidar er  skogenes og viddenes ukrenkelige kraft, den tause,  uforstyrrelige ro, tyfonens senter.

Vidar er den tause guden.

Han har magerens taushet, murerens taushet, sfinxsens taushet,  men han ser.

Med Odins visdom og jettens viten ser han det som kan vites, og med sin kraft vender han tilbake til sin opprinnelse.

I Vidar  finner  vi  den skjulte Veda og det lukkede Vaticanet.

Han er en ensom vaktpost, alltid speidende etter fienden.

Han er en av de tolv i gudenes Edda, i sammenkommsten,  i kretsen.

Når gudene samles er han der, når de holder måltid sitter han ved bordet .

Han er krepsens   bilde i zoodiaken,  en av båsene i snurrebasen.

Han er hevneren.

Han vet at engang skal Fenrisulven sluke Odin. Da skal han være der, klar, rede til å hevne sin far.

Det er til denne ene, store gjerning han har forberedt seg, og han vet at han er den eneste som kan gjøre dette.

Tor, den sterkeste av alle guder,   fikk engang  styrkebeltet , jernhanskene og staven av Vidars mor.  Tor skulle kjempe med en farlig jette  og  Vidars mor, jettekvinnen Grid,  hjalp ham med naturens jettestyrke og kunnskap, i kampen mot Geirrød.  Vidars mor  er jettekvinne, men hun heter Grid. Hun er Grid,  og hun gir grid, hun er freden og sikkerheten i  jettenes land.

Denne naturkraften har Vidar, han er den nest sterkeste  av gudene.

Han er den seirende i sluttkampen, og den uforgjengelige,  Fenrisulvens banemann.

Etter Ragnarok lever han videre, han og Vale.

Til møtet med Fenrisulven har han forberedt seg hele denne verdens tid.

Det er den  tid som fremkommer   når himmelens snurrebas , svirrestenen  jorden, med polen tegner sirkelen på himmelen.   Sirkelen for de tolv eoner, hvor vi nå akkurat avslutter fiskenes tid og venter på hva vannmannen vil bringe av landskap for våre neste 2000 år.

Vidar samlet i hele denne verdens tid,   to små lærlapper fra hver sko som ble laget.

I gammel tid sa man at føttene var et uttrykk for fiskenes tid, og den skomaker som lager dekke og beskyttelse som passer denne tiden, skjærer det i skinn.  Av et stykke skinn skjærer han bare vekk to små trekanter, en liten trekant ved hæl og en ved tå, som han kaster,  så lager han den skoen  som passer foten.

Og det er nettopp disse små lærbitene som  man skulle  kaste,  Vidar tok vare på. Det som var  ubrukelig , til overs, det som var for lite til å bli noe, det som ikke passet, det laget han sin sko av.

Vi gjenkjenner temaet i eventyret om  Askepot og hennes sko. Skoen  som søstrene ikke kunne passe, selv om de kappet av seg både hæl og tå.   De  eldgamle sendte sko som beilergave, og Frøy sendte sin skosvenn Skirne for å fri til Gerd for seg,   så når det snakkes om sko er det kjærlighet i luften og da går man på «frierføtter», som vi fremdeles sier.

Av  disse små skinnbiter, skåret av hver eneste  sko som var laget i føttenes tid,  lagde Vidar en eneste  sko.

Skoen ble gigantisk, med mange ganger jernets styrke.

Vi hører oftest om Tors veldige styrke,  og det er ham og hans mange bedrifter vi hører om. Vi hører  lite om Vidar, enda han er den nest sterkeste.  De er begge sønner av Odin, men Tors mor er jorden, og Vidars mor er jettekvinnen.

Når Fenrisulven åpner gapet,  så underkjeven er på jorden og overkjeven når opp til himmelen, inntar han samme hodestilling som det «andre dyret»  i Daniels syn. Det beskrev jeg litt tidligere i «Mannen og løven. Del 1» . Jeg sakser litt derfra:

«Det andre dyret beskriver Daniel slik:

“…det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side(ene forben);  det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det : “Stå opp og et meget kjøtt!”…..

Bjørnens bilde er ikke i zoodiaken, men jordens nordpol vender mot dette stjernebildet.  Polarstjernen lar seg finne ved Bjørnens hjelp.  Slik  sjøfarere kunne måle vinkelen mellom horisonten og stjernene på himmelen i et lite “vinkelgap”,  er polen og ekvatorplanet  et  tilsvarende  bjørnegap for zoodiakens tre bilder.

Himlens zoodiak har 12  ribben,  og “bjørnen ” favner tre av dem i sitt gap. Okse, vær og fisk.

Både nordpol og sydpol bærerer bjørnens  navn.  Og vi har nok alle lekt   “Bjørnen sover i sitt lune hi. Den er ikke farlig, bare vi går varlig.” Slik leker vi at vi vekker den sovende bjørn, og asossiasjonene går til ” Løven av Juda”, når Jakob spør :  “Hvem våger å vekke ham?”    Sitat slutt.

Fenrisulven, endetidens farligste kaoskraft, gaper over tre eoner, det tilsvarer ca 6000 år, og er altså et oppgjør med alt vi kjenner til, så langt vår historiske tid rekker.  Fiskenes tid er over og vi har gått inn i «the age of aquarius», og fenrisgapet er satt.

Vidars sko er ferdig.

Vidar venter, han er rede.

Når Fenris sluker Odin, da setter han foten med den skoen på, i gapets underkjeve, den andre armen løfter han opp og får tak om ulvens overkjeve og sønderriver ulvegapet, og det blir ulvens bane.

Det å løfte den andre armen, for å favne de tre eoners tid, viste jeg i innlegget «Mannen og løven»   gav oss sfinxsens bilde. Den gamle Egyptiske hieroglyfen for sfinxsen er nettopp karakterisert ved at den løfter «armen», slik Daniel angir ved sitt syn av det andre dyr.

Vidar får denne attributten, den løftede armen.

Måten Daniels dyr går på tre ben på,  beskrives som den måten løvene i  det danske riksvåpen går på. Det danske riksvåpen  presenterer en annen løvetradisjon enn den oppreiste løven vi har i vårt riksvåpen. Deres  løver  løfter den ene «armen» og  er en nøyaktig kopi av det urgamle skrifttegnet  for sfinxsen.

Hieroglyfen er avbildet i Salmonsens konversasjonsleksikon i avsnittet om sfinksen.

Vidar overlever.

Når den gamle verden forsvinner, vandrer han videre inn i den nye, sammen med sin bror.

Og vi viderefører sporene etter ham når vi bysser våre barn. Vi legger spor av ord dypt ned i barnesinnet:

«Byssan lull, koka kittelen full. Der kommer tre vandringsmen på vegen, den ena, ack, så halt, den andra, o, så blind, den tredje seger als ingen ting.»

desember 9, 2010 Lagt til av predikeren | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, natur og dyreliv, Visjon og viten | 5 kommentarer