per ardua ad astra

Hvor ble det av spesialpedagogene, Peder Haug?

Før 1975  var elever med lese/skriveproblemer godt ivaretatt i skolen. De fikk hjelp av både logopeder og spesialpedagoger,  lærere som hadde flerårig ekstra kompetanse.

Lærerskolen ga ikke  kompetanse i å undervise barn med spesielle behov.

Også  idag er dette  spesialutdannelse.

Å diagnostisere ulike typer lærevansker og å tilrettelegge  fagstoffet for elever med ulike typer lærevansker, er ikke lagt inn i den ordinære lærerutdanningen.

I 1975  ble “integreringsloven”  innført.

Den gikk ut på at funksjonshemmede skulle undervises i normalskolen.

Lærerne var dengangen  redde for at de integrerte elevene, som kom fra spesialskoler, ikke ville bli fulgt opp med midler og ekspertise  rundt om på alle landets skoler.  Denne bekymringen ble besvart med beskyldninger om at lærerne diskriminerte de funksjonshemmede.  Og loven ble vedtatt.

Staten sparte penger på integreringen, og selvsagt fulgte ikke all kompetanse med ut til alle landets grunnskoler.

Den gangen hadde PPT kontorene ihvertfall ambisjoner om at de skulle kunne tilby skolene spesialkompetanse som dekket all spesiallæring. Fremdeles fikk de lese/skrivesvake tildelt spesialisttimer. Da kom den ansatte på PPT til skolen og underviste eleven.

Læreren, som skulle administrere undervisningen for opp til 30 barn pr klasse, måtte inkludere både hørselssvake og synssvake, rullestolbrukere og andre mer uvante funksjonshemminger. Det var best å ikke klage over mindre tid til rådighet for undervisningen, eller påpeke at man hadde for liten kompetanse til å kunne følge opp alle elevene på best mulig måte. Da kunne man bli beskyldt for å være diskriminerende.

Tilsvarende skjedde ved innvandrerbarnas spesielle behov.

I 1992 ble statlige spesialskoler nedlagt , og det ble opprettet spesialpedagogiske kompetansesentre.

Vi opplevet den samme argumentasjonen som hadde vært i 1975:

Lærerne var bekymret for at midlene ikke ville komme ut til brukeren på grunnskolenivå, og læreren ble beskyldt for å diskriminere spesialelevene.

Vi, lærerne, prøvde å si at vi tvert om unnet disse menneskene optimale forhold i sitt utdanningstilbud. Og vi betvilte at de ville få det i ordinære klasser, selv om det ble lovet både midler og ekspertise.

1999 kom den nye opplæringsloven. Året etter, år 2000 var det de nyopprettede kompetansesentrene som fikk lovfestet midler og ekspertise.

Skolene skulle fortsatt benytte PPT.

Men på PPT hadde man nå «tatt noen nye grep» som åpnet for å  ansette sosionomer.

Spesialkompetansen på læringsprosessene ble ikke lenger prioritert på PPTs kontorer.  Den ble omtalt som en kompetanse man forutsatte at skolen hadde selv.  PPT sjekket nå hvordan eleven fungerte.

Elevens funksjonsnivå i klassen ble hovedfokuset.

Man så på elevens læringsmuligheter som en del av et helhetlig tibud. Opplæringsloven vektla en helhetlig vurdering av elevens oppvekstmiljø i skolen, slik det er i barnehagen, og sosionomene ga kontaktlærer råd i forhold til dette.

Her mistet skolene fagkompetansen som kunne gi den enkelte funksjonshemmede optimal kunnskapstilegnelse.

Skolene måtte tilpasse opplæringen selv.

PPT skulle gi råd så den enkelte kunne få hjelp til å mestre hverdagen uansett hva vanskelighetene besto i, og skolen fikk  tildelt midler, eller rettere sagt ansvar for å fordele de midlene man allerede hadde fastlagt ved fjorårets budsjett,  som kunne hjelpe den spesialtrengende i ulike situasjoner.

Læringsstrategiene og målene var det kontaktlæreren som utformet,  mens  assistenter ble satt til å  gjennomføre dette  sammen med eleven.

Skolenes spesialundervisning hadde nå mistet spesialkompetansen, den var overført til kompetanssentrene.

Personer med lese/skriveproblemer fikk bare tilbud om hjelp dersom de hadde tilleggsproblematikk, som f.eks svært utagerende adferd ol. De sosiale problemene kunne eleven få hjelp til å håndtere, men lese/skriveproblematikken forutsatte man at skolen løste selv ved tilpasset opplæring.

Logopeden og spesialpedagogen var fraværende, og ingen erstattet dem.

Kunnskapsløftet er en samling læringsmål.

Uansett hvordan man tilpasser en elevs undervisning, skal man ikke tilpasse læringsmålene. Det er kun en helt egen opplæringsplan, med godkjente vedtak, som frigjør eleven fra læringsmålene.

Dette fører til at de fleste kontaktlærere ikke gir egne læringsmål til lese/skrivesvake .

Disse elevene får istedenfor lydbøker i fagstoffet, slik at de skal kunne følge klassens normale fagmål. De får også muligheter til å benytte PC i langt større grad, ja, en periode  fikk  de tilogmed egen PC av det offentlige, men ikke  kvalifisert lese/skrivehjelp.

Dersom eleven både er dyslektisk og utagerende, eller har annen tilleggsproblematikk, kan det utløse ressurser og egne fagplaner og læringsmål. Denne planen lages av kontaktlærer, og følges ofte i praksis opp av en assistent. Selv da er spesialkompetansen i leseopplæringen fraværende, mens den utagerende adferden blir hovedsaken for PPT.

Spesialpedagogen har mange års studie og lang erfaring, og noen skoler er heldige og har denne kompetansen i lærerstaben. Man kan ikke vente at kontaktlæreren skal besitte denne spesialkompetansen. Man kan heller ikke forvente at tilpasset opplæring i en klasse på opptil 30 elever kan gi tid og rom nok til fullverdig veiledning og hjelp til hver enkelt.

I tillegg øker omfanget av “nye” diagnoser, og klassekontakten skal håndtere dette samtidig som alle får en meningsfull opplæring. Jeg tror personalsjefer i større konserner vil forstå vanskelighetene ved det administrative arbeidet som kontaktlæreren utøver.

Fremdeles er det læreren som får høre at “han ikke gjør jobben sin”!

“Det har aldri vært satset så mye i skolen!” sier de. ” Det er ikke 30 elever, men 12 elever pr voksen!” sier de. Men de forteller ikke at fagpersoner er konsekvent byttet ut med ufaglærte.

De sier heller ikke at der flere spesialelever før kunne få spesialistveiledning direkte i undervisningen, er det nå en “voksenressurs “ som er knyttet  til en enkelt elevs helhetlige behov for hjelp.

Den voksne personen er altså ikke for 12 elever, men for en, mens kontaktlæreren fortsatt har gjennomsnitlig 24 elever , og opptil “fullt klasserom” på 30 elever.

Jeg vil påstå at det er dette planleggerene har planlagt og ønsket.

Staten vil ikke bruke “så mye midler” på de svakeste i samfunnet. Og de vil heller ikke si dette høyt.

Politikerne sier stadig at “aldri har skolen fått flere midler pr elev i grunnskolen enn nå”. Det er muligens riktig, men så slipper de utgiftene på alle de spesialskolene de har nedlagt. De har byttet kostbare spesiallærere ut med ufaglærte assistenter, og definert store elevgrupper ut av hjelpe”potten”!

Alt dette kaller de fremskritt, og satsing på skolen!

Skoleforskerne, som Peder Haug og andre, kamuflerer sparetiltakene og bebreider lærerne for elendig jobb, og journalistene applauderer dem og lar læreren være årsaken til skolens elendige læringsutbytte!

Kontaktlæreren har mistet sine fagveiledere, og det forventes at han klarer seg med lærerutdanningen.

Man  har fått et systematisk arbeid med læringsmålene, og dette er til hjelp for mange, men for de svake er fokus på læringsmål ikke tiltak nok.

Mener man at psykososial spesialkunnskap er tilstrekkelig hjelp til lese/skrivesvake?

Mener man at kontaktlæreren skal, på privat initiativ og fritid, skaffe seg en spesialkunnskap som tidligere var spesialskolenes samlede kompetanse? Eller bryr man seg ikke om denne kompetansen? Er den for kostbar?

Opplæringsloven og kompetanseløftet forutsetter en kontaktlærer med svært høy tilleggskompetanse, langt utover det man får i lærerutdanningen.

Når man bytter ut vårt ypperste fagpersonell med sosionomer og ufaglærte assistenter , bør noen kunne fortelle oss hvorfor!

desember 2, 2010 Lagt til av predikeren | Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing | 10 kommentarer