per ardua ad astra

Mannen og løven. Del 2.

Jeg står, som Peer Gynt, under Sfinksens veldige skikkelse.

Jeg leter i våre gamle overleveringer etter sporene av vår nye tid, vannmann/løve.

Og Sfinksen er nettopp dette,  mannen og løven i samme skikkelse.

Jeg fant ut , som Peer Gynt,   at sfinksen  var «seg selv» ,   og at svaret på hans gåte er ham selv!

Er dette svar  nok til at  jeg kan  gå videre, forbi sfinksen?

Han kveler ubarmhjertig den som passerer ham om ikke gåten hans er løst.   Peer Gynt ble kåret til «selvets»  keiser i  «dårekisten»  etter sitt sfinkbesøk.

«Sfinks» er hans greske navn, og det  betyr kvelning.

Han er barn av Tyfon og Ekidnea(havuhyret).  Tyfonen  er den varme og farlige vinden,  og havuhyret  er alle uhyrers mor.   Egypternes navn på Sfinksen  er   Hu!

Det morer meg at Ibsen lar oss  møte HuHu  i dårekisten!

Ellers er Hu et utmerket fonomatipoetikon som vi slipper fra oss i møte med kraftige vinder!  «Hu, for et vær!»

Sfinksen,  Hu,  er de tørre, farlige ørkenvindene.

Forsøker man  å  passere Sfinksen, finner man bare varm  sand og Sfinksens gåte.

Han er vokteren ingen kommer utenom!  Han stiller alle på sin umulige  prøve og dømmer alle som mislykkes.

Sfinksen  vokter  ikke bare inngangen til pyramidene,   men er, i sitt bilde,  inngangen til selve ørkenen.

Han er virkelig den kvelende  hete  ørkenvinden,  den drepende tørrheten som får enhver til å lengte etter  noen dråper vann  fra vannmannens krukke. Han stiller det avgjørende spørsmål og er den  nådeløse dommer enhver møter på sin vei til gravkammeret.

Jeg vandrer til domsprofeten Ezekiels  skrifter.

Domsordene er mange, men jeg blir stående ved et, i kap.22,  som har sfinksens kjennetegn:

» Menneskesønn! Si til Juda:

«Du er et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.

Dine profeter er en flokk sammensvorne; de er lik en brølende løve, som raner og røver; de fortærer menneskeliv….. Dine prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellom vanhellig og hellig gjør de ingen forskjell… Dine fyrster er lik ulver, som raner og røver; de utøser blod, de ødelegger menneskeliv for å samle urettferdig vinning… Dine profeter skuer tomhet og spår løgn….                Folket i landet gjør voldsverk, raner og røver, og den elendige og fattige undertrykker de, og mot den fremmede gjør de voldsverk uten lov og rett..

Så jeg utøser da min vrede over dem;   ved min harmes ild gjør jeg ende på dem;  deres gjerninger lar jeg komme over deres eget hode..»

Slik ser dommen ut.

Alle ens gjerninger ropes ut til beskuelse, bedømmes, straffes og kommer over ens eget hode.

Det er knugende, kvelende,  tilintetgjørende.

Nådeløst, alene ,  møter vi  en motstander  som går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han,   som er apokalypsens kvelende angst, er vår anklager, og Herren selv vår dommer. Slik er Herren når han brøler som en løve.   Slik er Zevs, Jupiter og Tor når de sender sine lyn.

Efter Guds vredesdommer ligger bare ørkenen tilbake.

Slik er det å passere Sfinksen.

Da er man som Juda:  »  et land som ikke er renset, som ikke har fått skyllregn på vredens dag.»

Jeg forstår behovet for væren, offeret og tempeltjenesten.  Ja, man lengter etter nådens vann, etter det levende vann!  Etter  det livgivende skyllregnet som vasker vekk  tordenens lummerhet, og gir naturen liv.

Dette skyllregnet, dette vannet som tømmes ut, det er vannmannen!

Det går en dommedagsangst over verden.

Vi er korrupte, voldlige, ukjærlige og kjenner et økende trykk av vår egosentrerte  umoral. Vi kriger for vinning,   mobber , forfølger , plager og utnytter den svake, og sier det er vår rett! Vi søker underholdning og fjerner all selvforståelse og skyldserkjennelse ved å stappe øyne og ører igjen.

Det brygger seg opp et «verdenstordenvær» og vi kjenner trykket av det.

Det er Sfinksens tørre ørkenvind som blåser.

Løvene i Orienten brøler, Løven av Juda søker rov,  og FN s og NATOs mange løver brøler sine varselbrøl.

Jeg vandrer videre til 4 mos 24 . Her er også et  spor av vannmannen.

Kongen i Moab hadde leiet profeten Bileam til å forbanne Israel. På veien dit redder hans trofaste esel ham. Slik får Bileam se Herren, og  Herren pålegger Bileam å velsigne Israel.

Når Bileam kommer frem til kongen i Moab, forteller han ham dette,  og sier at han bare kan profetere det Herren ber ham si.  Tre  ganger forsøker Bileam å forbanne Israel, og hver gang blir det en velsignelse. Den tredje gangen sier Bileam:

«Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øyne er lukket:

«… Hvor fagre  er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloetrær Herren har plantet, som seder ved vannet!

Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet hans kongerike! Gud førte ham ut av Egypten, styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot…..

Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg! »

Her får Jakob atributtene til vannmannen når vannmannen heller vannet ut!  Det strømmer vann fra hans spann!

Når forbannelsen blir til velsignelse, det er vannmannen.  Når regnet spruter etter tordenet, det er vannmannen.  Når dommene fullbyrdes og vendes til liv og overflod! Det er vannmannen.

Jeg går tilbake til Daniel  og ser på det tredje  dyret han så i sitt syn :

» Derefter så jeg i mitt syn et annet dyr som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde.»…

Dette dyret likner en leopard, men er det ikke.  Det har fire vinger og fire hoder,  nesten slik som livsvesnene har det, men det er ikke dem.  Om livsvesnene sier Ezekiel:

«hvert av dem hadde fire ansikter og hver hadde fire vinger. …..deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle til høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire..»

Beretningen om livsvesnene (i kap 1) er lang og innoldsrik, men vi stanser og ser først og fremst  på vingene og ansiktene. Det kan virke svært likt, men livsvesnenes ansikter er nettopp okse/ørn og menneske/løve.

Slik angir de sin tid.

Daniels dyr har fire hoder, og det beskrives ikke hvordan de ser ut.  Så den  likheten med livsvesenet var bare tilsynelatende. Dette dyrets tid og karakter angis ved det løveliknende og kerubliknende.  Den  er ikke det den gir seg ut for.

Derimot er det en lang tradisjon for å la de fire evangelistene representere livsvesenets  fire ansiktene.

Evangeliet etter Matteus er mennesket, etter Markus er løven, etter Lukas er oksen og etter Johannes er ørnen. Slik angir de tidsrammene for dets innhold, og da ser vi at Evangeliet om Jesus også hører hjemme i tiden for vannmann/løve.

Daniel sier om de tre første dyrene han har sett i sitt syn :   …. «deres levetid var fastsatt til tid og stund.»

Slik var det ikke med det fjerde dyr han så:

… «Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble tilovers, trådte det ned med sine føtter; det var anderledes enn de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.

Mens jeg så på dette, ble  det satt stoler frem, og en gammel av dager satte seg; hans kledebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var som brennende ild.   En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og titusen ganger titusen sto foran ham;  retten ble satt, og bøker ble åpnet. »

Slik så Daniel  dommen i sitt syn.  Det er  også slik Johannes ser dommen i sine syner fra øya Patmos.

Domssynet kom ved  dette fjerde dyret.

Dette fjerde dyr antyder ikke noen tid i zoodiaken. Det er heller ikke et vesen innenfor zoologien, den er beskrevet som tenner av jern, en mekanisk funksjon,  et teknisk system som ødelegger jorden og livet der.  Forlengelsen av Kains arbeid i verden, han som var stamfar til dem som laget alle sorter redskaper i kobber og jern.

Så blir retten satt.

Dommen begynner,  og dommeren er fryktinngytende, selv hjulene på hans trone er brennende ild.

Daniel  fortsetter:

» Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og ble ført frem for ham. Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.»

Der kom vannmannen, med himmelens skyer!

Dommen som virket så ildsprutende, vil ved hans regn bli  fruktbar og livgivende!

Jeg ser på sfinksen, halvt nedblåst i brennende ørkensand!

Den står der som et vitnesbyrd om en kommende tid, vår tid , men den mangler det livgivende element i sin fabelform, vannet.

mai 29, 2010 Lagt til av predikeren | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Kommunikasjon | Legg igjen en kommentar