per ardua ad astra

Sølibatet passet ikke nordmennene!

Welle skriver om sølibatet i Norge.  Og jeg siterer så man får med seg språket og ordlyden :
I cølibatets historie i Norge gjorde man gang på gang kraftige forsøk på å få det gjennomført.
I 1237 påla pave Gregor IX de norske biskoper å øve kirketukt mot alle prester som satte seg opp mot kirkeloven om den ugifte stand.
I 1259 befalte Aleksander IV erkebispen bestemt å rense den norske kirke fra kjødets urene vesen, og virkelig blev da flere prester bannsatt for frillelevnet. I året 1307 begynte biskop Arne av Bergen en energisk strid for å få cølibatet innført, og på denne tid kan man si det lyktes å få trykt ulovlighetens stempel på prestenes ekteskap, således at prestebarnas arverett ble tvilsom. Dermed oppnådde pavekirken ett av sine formål, den fikk satt en skranke mellom de verdslige stormenn og geisteligheten.

En storhøvding ville ikke bli kirkefyrste, når hans barn derved skulle miste sin fedrearv, og av samme grunn vilde stormennene ikke feste sine døtre til prester. Men derfor ble ikke det asketiske munkeliv innført i prestestanden.

Omkring år 1400 beskriver biskop Teodorik av Niem den norske geistelighets liv således:

» I Norge drikker klerker og legfolk like meget;  hvis man ikke over mål og måte kan beruse seg i øl, anser man seg ikke for lykkelig;  man drikker til man faller omkull.

I dette land er det tillatt for bisper og prester å holde friller, og når biskopen visiterer, fører han sin kone med seg. Prestens friller har forrang i kirke og ved selskap fremfor andre fruer, endog ridderes.»

Denne skildringen er kanskje noe  overdrevet, men utvilsomt sann i det vesentlige.

Vi må tro at de fleste norske prester levet åpenlyst med en hustru, og at dette var anerkjent av folket, skjønt deres samliv ikke kunne bli kirkelig velsignet.  Såvidt det kan sees, blev cølibat-loven ikke i noe annet europeisk land overtrådt så selvfølgelig og åpenbart som i Norge, og det viser at den asketiske moral aldri seiret i folkemeningen her nord…….

Om nordmenn kanskje var mer fordrukne enn andre folk i Middelalderen   -og da måtte de være fæle -,   så var de til gjengjeld,  såvidt vi kan se,   forskånet for den raffinert, unaturlige usedelighet som trivdes i kirken i sydlandene.

Så langt sitat fra  «Ivar Welles kirkeshistorie», Lutherstiftelsens forlag, 1929, Indremissionstrykkeriet, Oslo.

Det var altså ikke bare Sverre som talte Roma midt imot!

april 25, 2010 - Lagt til av predikeren | Bøker, Blogroll, Etikk, tro og tanke, Synsing