per ardua ad astra

Tanker om lyd.

Jeg lukker opp ørene hver morgen og lytter til stillheten, min indre tale  og den oppvåknende jord.

De frenetisk hørbare lokkerne , de uavlatelige og mangfoldige varianter av summere, kvitrere, plystrere og hvesere gir,  i dagens begynnelse,  en sum av stedlig informasjon. Sammen med husets oppvåknende  lydspråk er dagens  symfoni igang. Det er en kjent og kjær symfoni. Jeg lytter til den med stor glede og innlevelse,  og jeg  merker meg de små variasjoner og ugjevnheter som påkaller min assistanse. I denne symfonien deltar jeg.

Etterhvert våkner lydene fra byen,  veiene, industrien  og havnen. Deres dumpe drønn gir avstand og en påminnelse om menneskenes strev.
Stillheten er universets sterkeste lydeffekt.
I stillheten er hvilen,  dypdykket i minnet,  refleksjonen,  rensningen av alt det lyttede,  fullførelsen av det lyttede, forventningen til ny lyd.

Menneskestemmen er den vakreste lyd jeg vet. Den gir meg den høyeste grad av gjenkjennelse  og derfor gir den meg de  rikeste nyanser i formidlingen.   Med den kompliserte lydfrembringelsen, ordene i all sin kompleksitet,  gjør  den lyden innholdsrik .  Menneskestemmen står for meg som  ubeseiret i sin formidlingsevne.

Når mennesket synger,  da lytter naturen, og menneskesjelen  fryder seg . Sangen har en begynnelse , et innhold og en ende. Den er ikke som den uavlatelige summingen og surringen i kløverenga.  Sangen er en syntese av lyd og innhold, den gir det musiske dybde og menneskelig skikkelse. For meg er det viktig at det er  slik.

En sang er,  for meg,  den største menneskelige formidlingsform.  Den krever min fulle oppmerksomhet og gjør meg rik.  Dersom sangen ledsages av instrumentalt spill,  kan de instrumentale lydene fremheve syntesen av lyd og innhold, og slik virke berikende,  men overtar instrumentene slik at denne syntesen  blir forstyrret,  overskygget eller ødelagt, da er det bedre å legge instrumentet vekk, eller la instrumentet ta helt over. En myk klarinett og en smektende fiolin gir meg alltid glede over lyden i seg selv.

Instrumentet har sin egenverdi, men ,for meg,  er den  underordnet menneskestemmen. Instrumentalmusikk alene har sine spilleregler, men sammen med menneskestemmen er deres rolle å fremheve stemmens uttrykk og innhold. Lydene må ikke konkurrere.

Jeg hører gjerne en konsert. Jeg kan nyte lydenes variable skjønnhet.  Det hender  jeg kan fornemme  enighet mellom min komposisjonsopplevelse og min sjel ,  som ved en orgelmesse av Bach, hvor  instrumentet er viet til å uttrykke «det Gudommelige»  i en  inspirert musikalsk  perfeksjon.

Instrumentet  imponerer, det er mer forutsigbart enn menneskestemmen, og det krever mangeartede ferdigheter,  men vekten i formidlingen  er forskjøvet  fra  innhold  til det musiske.  Det krever kunnskaper og adskillig lyttetrening for å kunne hente «informasjon» av instrumentalmusikken. Jeg klarer ikke å velge denne oppøvingen, for jeg  har alt valgt!  All min lytting søker først og fremst den menneskelige formidlingen,   innholdet.

Og selv på dette selvvalgte området rekker jeg bare å gledes ved en liten del av alt  det som formidles.

Hva er lyd?

Jeg vet ikke det. Etter mange års skolegang kan jeg si endel om svingninger , bølger og frekvenser i ulike medier, men jeg vet ikke hva det er.  Mine hørselsorganer fanger opp dette som jeg ikke vet hva er og gir meg lydbilder  av  et fulltonende mannskor eller en mild bris i trekronene, alt etter hva jeg er borti. Den lar meg gjenkjenne og skjelne lydene av  barnas latter og min manns skritt i trappen, og betjener meg og min lydtolkning med de nøyaktige vibrasjonene  fra mine omgivelser i  området 20 Hz til16000 Hz.

Og jeg lytter.

Jeg klarer ikke å bruke lyden som bakgrunnsunderholdning. Jeg lytter lydene frem i forgrunnen og lytter underholdningen frem til formidling.  Derfor takler jeg  ikke musikk som spilles som nonstopbakgrunn. Det gir meg , etter en stund, hodepine, stressreaksjoner og trang til å «skru av radioen».  Dette er reaksjoner som ofte er uheldig i sosialt samvær, og jeg kan bare forebygge egne stressreaksjoner ved på forhånd å ta en aspirin eller to. Da får jeg styrke nok til å tåle påkjenningen, ellers må jeg fjerne meg fra «støykilden».

Det er jo trist å bruke et så negativt ord om musikk. Og jeg må presisere at det ikke er musikken jeg kaller «støy», men bruken av den som bakgrunnsunderholdning. Jeg har merket meg at jo mer «pågående» musikken er, i sin påkallelse om  oppmerksomhet, jo raskere inntrer stressreaksjonene mine.   Oppmerksomheten min vekkes ved lyden av menneskestemmen og instrumentenes «hissighet»  i sin henvendelse.   Da lytter jeg!  Og å skulle tvinge disse lydene til bakgrunnslyder er som om jeg skulle tvinge meg til å godta spebarnsgråt som bakgrunnsunderholdning.

Det provoserer kanskje noen at jeg kjenner det slik, men det er ikke min hensikt å provosere. Jeg klarer bare  ikke å underholdes av det. Det er faktisk bedre  å gå inn på diskoteket, der bakgrunnsunderholdningen er det hele, det altoppslukende. Her tvinges man faktisk til å lytte, eller til å stenge alt ute, eller til å gjennomskylles av det, som i et bad. Men også her er det altså mange som klarer å la være å lytte, ja,  hvor det er et hovedpoeng å ikke lytte.

Noen sukker lykkelig over at bakgrunnslydene er upersonlige,  som «et ytre  skall»  av beskyttelse mot enhver «plagsom» tanke eller «uvelkommen» lyd.  Den trygge, mørke,  livmorlignende  hulen med spektakulære lysflæsh og    spesielle  lydeffekter gir dem  hvile og trygghet, som barnet i mors liv.

I   «Falk og Torp  Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog»,  står det om lyd :

… betyr også stillhet, taushet, lyd, sang, tale .. …. de tilsynelatende motsetninger mellom betydningene stillhet og lyd forenes i grunnbetydningen «lytte»…

I samme bok heter det om  «å høre» at det kommer av betydningen «lytte», «adlyde», og så nevnes en rekke eksempler på hvordan ordet brukes i overførte  betydninger som  » tilhøre», » høre sammen», «det hører ikke hjemme»,  «tilbehør»,  «som seg hør og bør»….mm…

Jeg kjenner meg hjemme i denne  språklige  forståelsen, og trøstes litt over at selv om jeg ikke har den helt store sosiale klaffen i det musiske, så klaffer jeg i det minste  med ordbokens lydforståelse.

Dessuten kjenner jeg noen som har det slik som jeg, og det er også en trøst.

Nå sier nyere internasjonal forskning  at barns evne til å lytte, ved 2 års alder, har avgjørende innflytelse på barnets språkutvikling. Der ligger skolen litt sent i løypa, men barnehagene burde kunne legge dette inn i sine pedagogiske programmer. Likevel er det foreldrene  som har den største muligheten til å gi barnet en god start her.

april 22, 2010 Lagt til av predikeren | Blogroll, natur og dyreliv, privatliv, Synsing | Legg igjen en kommentar