per ardua ad astra

Bendik Riis

Han går nedover gaten i sitt lange, hvite maccoundertøy, vest og høye støvler. Hår og skjegg henger langt og uklippet nedover skuldrene. Hendene er bundet bak på ryggen.
«Der går Jesusen»… folk visker, rister på hodet…»Han må jo være gal, stakkars»…. «Det er ikke bare kunstnernykker det der»…..

Bendik var født i 1911 inn i en  lys og kjærlig familie. I 1928 , en fin vårdag, kom han hjem fra skolen og fant politiet iferd med å kaste hjemmet hans ut på gaten.  Denne dagens maktovergrep mot ham og hans kjære preget ham sterkt  hele livet.

Først etter farens død ble  han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus i 1946, og han ble der til 1952. Også i senere perioder var han innlagt. Flere av hans mest karakteristiske arbeider er baset på hans egne erfaringer fra psykiatrien, og viser mennesker som utsettes for eksperimenter og tortur, f.eks. en lobotomi-operasjon.

Mens Bendik ser dette skje på Gaustad (han ble ikke selv utsatt for lobotomi), fikk  Egas Moniz nobelprisen 1949 for nettopp operasjonsmetoden lobotomi. Bendiks protest mot dette var både tidsaktuell og sterkt personlig medfølt, og  samtidig ble det et symbol for alle sorter overgrep. Dette maleriet har alle de heslige uttrykk som overgrep har.

Wikipedia nevner hvor viktig det er  å forstå skammen han kjente over utkastelse og overgrep, og Jon-Ove Steihaug vektlegger offerrollen som sentral i både liv og bilder. Sammen gir de en god nøkkel inn til kunstneren og hans verker.

Jeg går og ser på bildene han har malt.

Det som slår meg er at bildene har høye  kunstneriske kvaliteter, og at noen av bildene skiller seg ut ved plutselig å være barnslig naive, strålende av ren naivitet. Det er så påtrengende at det ikke lar seg overse.

Ved disse bildene påberoper han seg renhet og barnets uskyld.

Han sier på sin måte at han  er uten skyld i alle de onde tingene som skjedde med hans familie og ham selv.

Man ser av maleriene at han ikke plasserer skylden og skammen hos seg, men hos dem som utførte overgrepene.

Selv stråler han av den uskyldiges glede, og han vil slett ikke ha offerets plass! Han eier gleden i den barnlige renhet og uskyld. Det er denne erkjennelsen og styrken som stråler ut av bildene, og som han med rette kroner som kongelig!

Det er denne store kongelige verdien han har valgt!

Da han gikk hvitkledt og ( i  undertøyet) avkledt gjennom Fredrikstad hadde han bundet sine hender bak på ryggen, som for å si tydelig ifra at han ikke hevnet seg, ikke tok igjen, men valgte å være fri, fri fra skyld!

Denne lyse gleden av absolutt uskyld er  skjør  og  sjelden, nettopp fordi den er et sjeldent resultat av å erkjenne urett og lidelse.

Bildene hans viser meg at han holder fast på denne kongelige kunst og at han evner å uttrykke den slik at den stråler ut av bildene, også som en vesentlig del av det nasjonalromantiske grunnmotiv,  den unge , uskyldige nasjonens styrke og glede som også var utsatt for uventet, uforskyldt overgrep .

november 29, 2009 - Lagt til av predikeren | Blogroll, Drøm/stemning, Etikk, tro og tanke, Synsing